Mikrostrukturell Evaluering: Ukas singler




Djevel – «Englene som falt ned i min seng, skal jeg slippe fri med brukne vinger og torneglorier»

Ute nå via Aftermath Music

De skygge-aktige silhuettene til medlemmene i Djevel har nok en gang blitt observert flakkende gjennom norsk skog og hei, hvilket pleier å være et tegn på at et nytt album er rett rundt hjørnet. Ganske riktig har bandet nylig annonsert plate nummer syv, en stemningsfullt innpakket sak ved navn ‘Tanker som Rir Natten’. Djevel har vært en viktig bidragsyter i prosessen med å videreføre de fundamentale prinsippene fra den norske andrebølgen til den moderne svartmetallens tidsalder, og har i løpet av sine ti år som band opparbeidet en rimelig uangripelig diskografi. Bandets nye singel, «Englene som falt ned i min seng, skal jeg slippe fri med brukne vinger og torneglorier», viser fortsatt ingen tegn til at deres kreative egg er i ferd med å sløves, men er heller et argument for det motsatte: at Djevels kreative instinkter er skarpere enn noensinne før.

Dette har store følger når platas første singel har en ubeskjeden lengde på nesten ti minutter. En ulmende og tonesettende introduksjon – full av hengende gitarer og tordnende trommebrekk – bygger opp til en solid groove, før andrebølgens tremulerende dragsug endelig blir sluppet løs på lytteren rundt to minutters-merket. «Kvitrim» angriper som vanlig svartmetallens mørke og forbitrede tematikk med lidenskapelig ild og poetisk vinkling, og de melodiøse gitarlinjene til Trond Ciekals fungerer som distinkte landemerker underveis i vandringen gjennom «Englene…»s ekspansive terreng. Rundt reisens endepunkt er tempoet så høyt at både hest og kjerre er i fare for å kollapse, og det hardtslående trommespillet til «Faust» leverer et barmhjertig nådestøt i form av et destruktivt cymbalslag for å sette punktum på opplevelsen. Dette er en forrykende måte å starte en plate på, og en låt som virkelig fører sak for Djevels stadig økende betydning for kontemporær, norsk svartmetall. Innvielsesritualet for ‘Tanker Som Rir Natten’ går av stabelen 14. Mai – kjenn din besøkelsestid om du har kun et fnugg av interesse for boreale svartekunster.

Skrevet av Fredrik Schjerve



Dark Delirium – «Slave of Darkness»

Usignert, ute nå via div. strømmetjenester

Sist vi hørte fra de lovende metalcore-jyplingene Dark Delirium var på EP-en ‘Rise’ i Januar. Rogalendingenes debut-utgivelse demonstrerte en vilje til å strekke sjangerens grenser i retning mer atmosfæriske og post-påvirkede retninger, men bar også preg av den relative uerfarenheten som er felles for de fleste unge band. Deres nye singel «Slave of Darkness» eliminerer noen av mine tidligere kritikker, og er generelt et steg fremover hva angår både låtmateriale og produksjon.

Låtlengden til «Slave of Darkness» er et minutt eller to kortere enn gjennomsnittet på EP-en, og dette medfører en strammere og mer fokusert lytteropplevelse som kler gruppas kommersielle aspirasjoner godt. Den metalcore-møter-Gojiras «Another World»-aktige åpningen skaper en mørk og dramatisk stemning, før verset låser seg inn på et hardt og laserskåret riff som får det til å rykke i nakkemuskulaturen. Dette strekket fungerer som bare det – spesielt de hyppige innslagene av pinch-harmonics som tilfører en liten dæsj av Immolations ondskapsfulle aura er en flott touch. Jeg skulle derimot ønske at overgangen fra førrefrenget til refrenget selv var litt tydeligere, ettersom den oppbygde spenningen trygler om en mer voldsom og umiddelbar frigjøring enn refrengets diffuse form makter å gi.

Det er likevel flere positiver å rette søkelyset mot på Dark Deliriums nye singel enn negativer. Riffene er sterke, låtstrukturen og tematikken er flettet sammen på en meningsfull måte, og produksjonen har blitt mer sammensveiset siden sist. Det som kreves for at bandet skal rykke opp enda et nivå i mine øyne, er en videre utforskning av de aspektene som skiller Dark Delirium fra de talløse hordene av aspirerende metalcore-band ute i det internasjonale markedet. EP-en hadde f.eks en post-rock-aktig tilnærming til dynamikken mellom svake og voldsomme partier, og «Slave of Darkness» har en nesten gotisk affekt som gjennomsyrer låtas nedslåtte atmosfære. Dette er elementer som ikke kan attribueres til et hvilket som helst band i deres sjanger, og er derfor potente verktøy til hjelp i bandets leting etter et eget sound. «Slaves of Darkness» er uansett Dark Deliriums beste låt til nå, en negativt ladet metalcore-granskning av eget mørke.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Ulvehyrde – «Englemakersken«

Ute nå via Dusktone.

Etter slippet av låta «Jarlen» på tampen av fjoråret har svartmetallbandet Ulvehyrde nå sluppet tittellåta på sin kommende debutplate ‘Englemakersken’. På tross av bandets ikke så alt for lange levetid består det like fullt av erfarne personligheter innenfor norsk svartmetall, noe som høres godt via stålkontrollen bandet har på både produksjon og låtmateriale. Dette er svartmetall av høy kvalitet, som lar seg bære av feite gitarer som kommer til uttrykk gjennom både forrykende tempoer og tyngre, tøffere riff.

«Englemakersken» åpner med et gjørmete, aggressivt beist av et fantastisk hovedriff, der hissige blast-beats river seg målrettet fremover sammen med heseblesende og bunnsolid 1349-aktig gitarspill. I dette ligger låtas grunnmur og største styrke, men Ulvehyrde klarer seg i grunnen vel så bra når gitarene åpner akkordene i de drivende, raske versene. Barnegråt-sampelet som kommer litt uti sliter jeg med å få så veldig mye ut av, men låta bygger opp til en sterk avslutning når tremolopickingen eskalerer et litt tyngre overgangsriff og hovedriffet setter en perfekt spiker i kista for låta. Med andre ord gleder vi oss til plata kommer i april.

Skrevet av Alexander Lange  

DRITTMASKIN – «Limi«

Ute nå via Drittmaskin / Edged Circle Productions.

DRITTMASKIN fortsetter opptakten til plata ‘Svartpönk’ og har sluppet det man nok kan kalle en uvanlig lang singel etter bandets eget kaliber: «Limi». På seks minutter får vi her servert et innslag som nok er litt mer progressivt og saktegående enn det vi er vant med fra det ellers så direkte og utålmodige vestlandsbandet, og der innflytelsen fra rifftradisjonene i mer tradisjonell metall virker hakket mer påfallende enn ved tidligere påfunn. Men ta det helt med ro: Onde akkordskifter og skrikevokal av særdeles høy pitch er også på plass, og selv om punken er litt fraværende, glir «Limi» flott inn som et friskt pust i DRITTMASKINs univers.

Det starter riktignok, synes jeg, litt vaklende i åpningspartiet, men bandet får momentumet på plass gjennom et råtøft refreng, og resten av låta er et stykke solid, traskende og smått suggererende metall ikledd DRITTMASKINs litt forskrudde tvister. På slutten får man attpåtil servert litt merkelig, men like fullt vakkert desorienterende klassisk gitar-spill som får en til å lure på hva slags ess i ermet dette bandet kan finne på å trekke frem på plata.

Skrevet av Alexander Lange  

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s