Et av prosjektene til svartmetallegende og tidligere Gorgoroth-vokalist Gaahl, Gaahls WYRD, har begynt å varme opp til lanseringen av EP’en ‘The Humming Mountain’ med tittellåta derfra. Sporet fra bandets første og fortsatt eneste plate, ‘Gastir – Ghosts Invited’ fra 2019, er nok ikke helt forlatt her, der man utvilsomt fikk servert svartmetall, men der Gaahls clean-vokal og en åpenbar vekt på atmosfære gjorde det noe mer lavmælt og flerdimensjonalt enn det meste innenfor sjangeren – all den tid denne plata nok hadde litt å gå på kvalitetsmessig.
«The Humming Mountain» drar imidlertid lytteren enda lenger inn i GaahlsWYRD atmosfæriske tåke og lander som en mektig og egentlig ganske post-metal-aktig låt. Trommene er svevende, også når doble basspedaler leverer noe tyngde, og gitarene ligger minimalistisk til der dype akkorder klimpres standhaftig og monotont gjennom låta – i midten får de også noen flotte effekter over seg. Det er en tilnærming jeg i utgangspunktet har mye sansen for, men låta blir nok samtidig en smule blass og ensformig. Det kommer nok litt av Gaahls vokal, som blir litt for enkel og lite distinkt, men har nok mest å gjøre med at helheten mangler en retning og noen detaljer som nok også ville løftet det i prosjektets ånd. Likevel er det definitivt en nokså god låt, særlig for de som søker de mer stemningsfulle og tålmodige hjørnene i svartmetallens ekspanderende univers.
Skrevet av Alexander Lange
Shining – Slaughter
Ute nå via Spinefarm / Universal
Kanskje skal Shining snart få konkurrere med Ulver om å være det mest uforutsigbare norske prosjektet som på et eller annet tidspunkt har vært innom den norske metallscenen. Etter en mer eller mindre rendyrket jazz-oppstart tok bandet, med Jørgen Munkeby i spissen, metall-Norge med storm med jazzmetallen på ‘Blackjazz’ og ‘One One One’ i 2010 og 2013. Bandet nærmet seg deretter litt mer kontroversiell alt-metall på ‘Animal’, før de nå på sine to siste singler – og på sitt kommende album – tøyer strikken desto lenger med virkelig poppa og EDM-preget metall. Og det med et slags viking-tema om det hele(!).
«Slaughter» er siste låt ut og etterlater liten tvil om hvilken retning Munkeby og co. går i. Dette er mer pop-låt enn metall-låt, og min egen lytteropplevelse havnet i et morsomt sammentreff med gjennomlyttingen av det nye albumet til Poppy, som kanskje er artisten Shining er nærmest her – om noen. Lytteren blir uansett introdusert på vennlig vis med melankolske piano-tangenter og vokalmelodier før det eskalerer til et eksplosivt refrengtema der mørke og nesten djent-aktige gitarer høres i bakgrunnen. Munkebys vokal synes jeg får en ganske uheldig overtenning i refrenget, og øvrige melodiklisjeer lar seg nok ikke helt rettferdiggjøre av Shinings tilnærming og produksjon. Metallbloggen Metallurgi tillater seg imidlertid å være så forutsigbar som å la seg imponere mest av det tydeligste metallinnslaget i låta, som kommer på slutten i form av noen helt uminnelig tunge gitarer. Selv om helheten i «Slaughter» likevel ikke imponerte meg helt stort, skal det også sies at det er en morsom retning Shining går i, og bandet skal ha for å gå uredd i nye retninger.
Skrevet av Alexander Lange
Funeral – Ånd
Ute nå via Season of Mist
Norges kanskje største navn innenfor doom-metall, Funeral, våkner til live igjen(…) med sitt første album på hele ni år i desember. Første singel ut, «Ånd», er med sine åtte minutter en stor og tung gjenintroduksjon og en ambisiøs smakebit, og viderefører for så vidt det grunnleggende musikalske uttrykket bandet utforsket på ‘As the Light Does the Shadow’ i 2012. Her er det nemlig først og fremst snakk om melodisk og gotisk doom-metall, da fremfor funeral doom’en bandet var tidlig ute med å leke seg med på 1990-tallet. Uttrykket er imidlertid hakket mer variert og produksjonen mer raffinert, en del personell er blitt skiftet ut og låtteksten er på norsk. På toppen av det hele er stemmen til Borknagars Lars A. Nedland å høre på denne låta.
Det er nok den høye produksjonsverdien som er den største styrken til «Ånd». Vokalen ligger muligens litt lengt fremme, men bandet gjør ellers jobben usedvanlig godt særlig med gitarene som leverer all tyngden og storslagenheten man trenger i musikk som dette. De symfoniske elementene på hver ende av låta er også et spenstig påfunn som gjør seg godt i lydbildet og tilføyer variasjon. Låtskrivingsmessig synes jeg låta har noen flere ulemper, da særlig med blikk på noen litt vel typiske og ensformige doom-melodier og en låtstruktur som jeg nok synes kunne hatt godt av en oppstrammer – til syvende og sist virker det som om Funeral stapper inn litt vel mange deler og repetisjoner uten at de føles helt nødvendige og rettferdiggjorte. Likevel får Funeral mellom to- og seks-minuttersmerket på denne låta, som tross alt er størsteparten av den, til en virkelig god og meningsfull flyt som jeg håper blir mer gjennomgående på plata som vi allerede vet kommer til å bestå av virkelig store doom-metallåter.
Skrevet av Alexander Lange
Sarke – Beheading of the Sircus Director
Ute nå via Soulseller Records
Den første singelen fra Sarkes kommende plate ‘Allsighr’, «Bleak Reflections», hadde jeg litt blandede følelser rundt – særlig fordi det var en litt underlig strukturert låt. Derfor er det gledelig å kunne melde om at den nye singelen «Beheading of the Sircus Director» ikke bare skilter med en langt mer spenstig tittel, men også fremstår som en langt mer fokusert sak.
Med det glimter riktignok også mye av det man kunne tenkt seg av dristigheter med sitt fravær, men «Beheading the Sircus Director» fremstår like fullt som en låt der Sarke får til det de prøver på. Låta er i bandets ånd en sann tradmetall-låt med litt ekstremmetallkrydder som kommer med Nocturno Cultos vokal, og åpner og sirkler rundt noen enkle, saftige og effektive stoner-aktige riff. Blant øvrige høydepunkter finner vi en nydelig, progga synth som ligger over det storslåtte refrenget. «Beheading the Sircus Director» er med det ingen låt som blåser meg av banen på noen som helst måte, men gjør jobben i form av å være en solid Sarke-låt.
Debutplata til ILLT, ‘Urhat’, henter mye av sin styrke i det at den fremstår genuint lidenskapelig. Mannen bak, Roy Westad, har, med spillehjelp fra musikere med erfaring blant annet fra Megadeth og Nile, ikke kokt opp noe som i spesielt nevneverdig grad bidrar med så mye nytt innenfor ekstremmetallens rammer. Men med et bredt repertoar av virkemidler fra en stor bukett av undersjangre, en utrettelig energi og flere blinkskudd kan han med ‘Urhat’ virkelig skryte på seg å ha skapt et solid metallhåndverk. Det er den typen plate der artisten lykkes svært godt med det vedkommende med all sannsynlighet prøver på både låtskriver- og produksjonsmessig. Det gjør ikke ‘Urhat’ til en perfekt plate, men snarere til noe som er en høyst prisverdig og underholdende affære å pløye seg gjennom.
‘Urhat’ kunne sikkert vært en slags eksamensoppgave for moderne ekstremmetallnerder gjennom at man stadig får inntrykk av at man kan fundere over inspirasjonskilder for musikken i ethvert lille bruddstykke av den. ILLTs uttrykk kan nok generelt sies å være en slags thrashmetallsk pendel som svinger mellom et preg av svartmetall med moderne produksjonsdrakt og melodiske og svenske innslag av death metal – da i en nokså progressiv form og med visse metalcore-elementer, særlig i vokalsegmentet. På tross av enkelte pusterom går det meste i en rasende fart, noe som gjør at særlig svartmetalldelene sender assossiasjoner til noe sånt som Anaal Nathraakh mens substansen kanskje ligger nærmere et Dimmu Borgir uten symfonisk staffasje eller Behemoths argeste påfunn.
Man kastes sånn sett ganske rett ut i det også med de to låtene «Milennial Judas» og «Sons of the Northern Lights», der man etter en lumsk, smått dissonant og likevel ganske storslått svartmetallintro i førstnevnte ganske raskt får et inntrykk av bredden i ILLTs musikk. På syv minutter kommer ILLT seg gjennom voldsomt mange riff og vendinger i et nærmest kontinuerlig tråkk på gasspedalen før «Sons of the Northern Lights» etterpå – i ganske tilsvarende stil – sper på med noen av albumets sterkeste melodier.
Selv om mesteparten av albumet består av enorm fart og spenning synes jeg ILLT kommer aller best ut av mid-tempo-delene Westad har klart å rydde plass til. Smaken på disse kommer allerede i åpningen, men får nok utfolde seg mest i «Scythian King» der versriffet er som noen av Dimmu Borgirs feteste og i mine øyne bidrar mye til at dette sannsynligvis er albumets sterkeste låt. Så skal det sies at albumets mest heseblesende partier tilføyer mye av den energien som gjør ‘Urhat’ så appellerende, men at ILLT nok også leker litt med ilden når dette er så dominerende i de egentlig ganske så progressive låtstrukturene som kunne hatt vel så mye godt av litt tålmodighet. Det synes jeg imidlertid ILLT er mer inne på i siste låt ut som passende nok er kalt «The End of All Things», som også blir en ganske atmosfærisk annerledeslåt med sine litt Behemothske gitarmelodier. Den mer Metallica-aktige thrash-metallen som får sitt utløp på «Every Tree a Gallow» er også et friskt pust i så måte etter den voldsomme «Blood of the Unbeliever».
Så er jeg nok litt mett på musikken når plata er ferdig etter bare 36 minutter. Man kan nok også innvende at produksjonen er litt vel finslipt og komprimert og at de lengste låtstrukturene blir i overkant fullstappede. Men ‘Urhat’ er først og fremst en svært underholdende og vellaget ekstremmetallplate, og den holder et høyt, profesjonelt nivå mens musikkens voldsomme energi ikke etterlater noen tvil om at det ligger mye iver og lidenskap bak.
Det norske black’n’roll-bandet Okkultokrati har sluppet en split-utgivelse med det tyske rockebandet Maggot Heart der de to bandene komplementerer hverandre imponerende godt. I utgangspunktet kan det nemlig sies at disse to bandene er ganske så ulike. Maggot Heart åpner utgivelsen med en interessant blanding av post-punk og støyrock med tøffe innslag av elementer særlig fra 70-tallsmetallen, mens Okkultokrati på sin side rendyrker og videreutvikler sin særegne, gotiske og rockeaktige svartmetall. I dette evner imidlertid begge å spille effektivt på rockemusikkens tradisjonelle bestanddeler og vise hvordan de kan utfolde seg så forskjellig – sånn sett er det snakk om en split som er nokså spennende i seg selv.
For å si litt om Maggot Hearts materiale først, selv om det med sin base utenlands i utgangspunktet ligger utenfor Metallurgis radar, så byr dette bandet på tre relativt ulike spor, der de to siste og korteste er de litt mer utålmodige affærene blant annet med sine forfriskende freidige og støyete gitarer. Det er også disse som imponerer mest, uten at den litt lengre, dristigere og vokalfokuserte åpningen «No Song» skuffer mye av den grunn.
Når det gjelder Okkultokratis materiale, er «Thunders Possessed» i grunnen det eneste flunkende nye da de kruttsterke låtene «Wolfssegen» og «Candlemass Eve» er blitt gitt ut som singler på forhånd. «Thunders Possessed» tar for det første stafettpinnen videre fra Maggot Hearts «Soulpolice» på overraskende naturlig vis, og er videre en solid oppvisning i Okkultokratis fengende og også litt diffuse black’n’roll, der jeg igjen noterer at strålende synther og effektbelagt skrikevokal gir musikken en utrolig appellerende egenart som også tar Okkultokratis sound et steg videre. Det gotiske preget, som etter bandets eget presseskriv å dømme sannsynlig er inspirert av goth rock-lengendene i Sisters of Mercy, fremstår i dette som noe særlig kult og spesielt.
«Thunders Possessed» havner for meg imidlertid litt i skyggen av de to andre låtene, som – på tross av de dødsfete «POSSESSED!»-ropene i refrenget på «Thunders Possessed» – kommer enda lenger med disse elementene. Verset på «Wolfssegen» utgjør rett og slett en hamrende og fantastisk introduksjon så vel som et solid tilbakevendende tema, og «Candlemass Eve» slår til med et vel så fett, ukomplisert tungrockriff som hjørnestein. Her rettferdiggjøres også låtlengdene litt bedre enn på «Thunders Possessed», selv om Okkultokrati stadig vekk leker litt med grensene i så måte på alle tre låtene.
Men alt på denne splitten er solide saker, og for Okkultokratis del staker det ut litt nye kurser som skal bli spennende å følge med på videre. Anbefales!
Skrevet av Alexander Lange
Vald Heks – Aether
Usignerte, ute nå via div. strømmetjenester
Den visuelle presentasjonen til Vald Heks‘ debut-EP ‘Aether’ gir inntrykket av at duoen har det meste på plass. Costin Chioreanus elegante og stiliserte cover-design vitner om et band som er klare til å presentere materialet sitt for den videre verden; som er sikre nok på at alt arbeidet bak scenen har ført til et mer eller mindre komplett sluttprodukt. Idet de spennende og lysergiske teksturene svever døsig ut av høyttalerne på åpningen til «Spelunker» blir dette inntrykket ytterligere forsterket, men hintene om at vi har med et band med relativt kort fartstid å gjøre begynner å vise seg jo lenger ut i låta – samt ‘Aether’ som helhet – vi kommer. På sin debut-EP er Vald Heks et band som bugner over av interessante og sofistikerte ideer, men som ikke helt ennå har klart å raffinere eller sette tydelige rammer rundt disse ideene.
Vald Heks beskriver seg selv som en eksperimentell metal-duo fra Norge, og dette er en beskrivelse jeg velger å stelle meg bak. Kjernen i uttrykket kan sies å være progressiv sludge, men av en type som ikke enkelt kan knyttes opp mot andre praktiserende band innenfor sjangeren som f.eks norske Octohawk. Om jeg skulle drodlet løst rundt egne inntrykk ville jeg nevnt en cocktail bestående av Mastodon, Tool og rikelige mengder ørkenrock, uten at dette nødvendigvis innbefatter alt som er å spore av elementer på ‘Aether’. Det er i det hele tatt lite negativt å si om Vald Heks sjangermessige eksperimentering, ettersom de har truffet en spennende miks av uttrykk som de lett vil kunne strekke ut over en substansiell og rikholdig karriere.
Men som sagt må det nok raffineres og strammes inn før deres eksentriske sound åpenbarer sitt veldige potensiale. Låtstrukturene til «Spelunker» og «Magna» er vanskelig å gjøre seg gode på, og overgangene mellom de ulike seksjonene mangler den klarheten og tydeligheten som må til for å hjelpe lytteren med å forstå. Duoen har tilsynelatende lett for å komme opp med sofistikerte og interessante rytmiske ideer, men de mangler også litt av det tekniske grunnlaget som kreves for å realisere dem. Trommene er ofte merkbart utighte, og de halv-growlede vokalene strever også med å finne fotfeste i de strie rytmiske strømmene.
Om dette virker i overkant kritisk må jeg nesten nevne at jeg anser Vald Heks for å være en svært lovende gruppe. Singelen «Supernova» inneholder noen av de samme utight-hetene som sine forgjengere, men er til tross for dette en særs sterk låt. Åpningens flotte og reflekterte atmosfære binder sømløst over i en «The Czar»-aktig jogg, pyntet i kantene med tekniske mellomspill og vandrende basslinjer. Til tross for et par småklumsete overganger holder storstrukturen ellers vann, hvilket er imponerende med en låtlengde på elleve minutter. I tillegg til dette er det låtas avsluttende riff et av årets absolutt gjeveste, en tårnende mastodont av et riff som utbasunerer bandets iboende styrker klart og tydelig.
Avslutningen på EP-en er dessverre ikke like minneverdig, ettersom «Aether»s ensomme og melankolske gitararrangement er meget stemningsskapende, men også noe retningsløst. Alt jeg har hentet frem av kritikk kan rettes på med enkelthet gitt litt tid og investerte ressurser, så det er derfor jeg ønsker å distansere utgivelsen litt fra det høy-profesjonelle skjæret det har fått via coveret. Vald Heks er nemlig et band som har alle de riktige ideene, men som trenger en utgivelse eller to til å eksperimentere seg frem til kjernen i sitt eget sound. Med andre ord har de bøttevis med potensiale, så ikke la deg lure til å tro at ‘Aether’ utgjør slutten av deres utviklingskurve. Jeg oppfordrer alle lyttere til å kose dere med alt Vald Heks gjør riktig fremfor det som skurrer, og å la dere rive med av tanken på hvor bandets sound kan tas videre i fremtiden. Anbefales for fans av progressiv og eksperimentell metall med røtter i sludge.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Grillfeast – Part 2: Next in Line
Usignerte, ute nå på bandets Bandcamp
På sin nyeste utgivelse tar Grillmetall-bandet Grillfeast fra Sauda sitt allerede spesielle arbeids-etos til et nytt nivå. Bandet innrømmer på sin Bandcamp at både musikk og tekst skrives under mildere eller mer alvorlige grader av ruspåvirkning, og denne metodikken skinner virkelig igjennom musikkens ustrukturerte, impulsive og grenseløse karakter. Med andre ord er ikke Grillfeast ute etter å skrive en moderne klassiker, men heller en gruppe som vet å sette pris på den naturlige galskapen som oppstår når en gjeng musikerkompiser samles i studioet med en kasse øl og hodet fult av halvgode ideer.
Med titler som «Black Hole Fun», «2021: A Space Enema» og «Close Encounters of the Turd Kind» blir det fort åpenbart at humor (av en mer eller mindre smakfull sort) spiller en vesentlig rolle i Grillfeasts virke. Samples og bisarre effekter tyter også ut gjennom musikkens mange huller, hvilket virkelig understreker at musikken for det meste er skrevet for å underholde medlemmene av bandet selv, heller enn de uskyldige Bandcamp-brukerne som måtte snuble inn i deres kaotiske univers. Dette betyr absolutt ikke at det ikke finnes noe å hente for uinnvidde på ‘Part 2: Next in Line’, ettersom mange av ideene og enkelte av låtene faktisk er ganske sterke.
Du må endog være forberedt på at mesteparten av lytteopplevelsen fortoner seg som et rot av galaktiske dimensjoner. «Black Hole Fun» begynner i et røft black/death-lende, før industrielle effekter, skvulpende gitarer og et gudsforlatt breakdown skaper enorm forvirring hos lytteren. «Hangman» vekker enda flere spørsmål enn sin forløper, ettersom den går fra en nesten alternative gitaråpning til spinkel og bassløs svartmetall, før tidenes minst elegante overgang tar oss over i en intens, dødsmetallisk spurt. Samtlige av utgivelsens 11 låter – med et par unntak – inneholder liknende musikalske finter, selv om det skal sies at surrealismen topper seg for undertegnede når den gråtkvalte rockesoloen kommer piplende ut av høyttalerne mot slutten av «Close Encounters…».
Men sannelig er det ikke mulig å oppdrive et par høydepunkter blant ‘Part 2…’s forfjamsende skøyerstreker. «Burn It All» er en antemisk svartpunk-låt med seriøst trøkk og driv. «2021: A Space Enema» har et tøft riff som eimer kraftig av 90-tallets formative demoer, og en bakre halvdel som mesker seg med suggererende grooves og sentimentale ledegitarer som faktisk treffer en nerve. Best av alle er «In a Ditch», som med sine postpunk-påvirkede akkordrekker og heseblesende atmosfæriske svartmetallseksjoner makter å få anmelder til å glemme at det er en lavterskel-utgivelse som er dynket i Lervigs Grapefrukt-IPA vi har med å gjøre her.
Om dere har lest dere helt hit til omtalens avsluttende avsnitt burde det råde liten tvil om at ‘Part 2: Next in Line’ ikke er noe mesterverk. Det skiva derimot er, er et eksempel på at prosjekter som oppstår som følge av pilsing og kødding tidvis bærer frukter som hever seg over dets useriøse natur. Grillfeasts ‘Part 2: Next in Line’ er en underholdende utgivelse som mangler struktur, men som til gjengjeld er fylt med sterke enkeltideer og mengder av glimt i brunøyet(-.-). Dersom du gir fullstendig blanke i kohesjon og gode produksjonsverdier, men verdsetter metallens potensiale som ruskete og snuskete underholdning, kan Grillfeasts nyeste være verdt en lytt eller tre.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Xirgan / Praefuro – Split
Ute nå via Screaming Skull Records
Praefuro har virkelig kommet seg etter dette enmannsprosjektet slapp sin første demo tidlig i år, som jeg synes var en noe svak affære. Siden har en liten bunt med korte utgivelser blitt sluppet, så vel som en fullengder i sommer jeg synes hadde mye for seg. Bidraget på spliten som nå er sluppet med amerikanske Xirgan er sannsynligvis det sterkeste prosjektet har mønstret til nå, og er to låter som utstråler både selvsikkerhet og et uttrykk som er mer raffinert enn noen gang.
I bunn og grunn er det snakk om ganske direkte og riffbasert svartmetall, der assossiasjonene til tidlige verker av band som Darkthrone, Enslaved og Taake ikke bør være langt unna for det gjengse svartmetallhodet. Hovedriffene i «Sacrificing the Flesh» er hardtslående, solide og til og med ganske fengende saker, og midt i låta viser Praefuro seg med hell også fra en litt roligere og mer melodisk side. Suksessoppskriften fortsetter på «In Fire» som sper på enda litt hurtigere og mer intense riff, så vel som et godt, gammeldags metallriff midt i det hele, og over det hele ligger det stort sett en besk skrikevokal som fungerer utmerket.
Praefuro driver ikke med spesielt oppsiktsvekkende svartmetall på denne utgivelsen, men det er i det hele tatt lite å si på utførelsen av det vår ukjente utøver prøver på i dette prosjektet. Så er spliten også verdt en visitt for Xirgans materiale, som er noe av den mest diffuse svartmetallen jeg har hørt på en stund.
Skrevet av Alexander Lange
Bleik Lekam – Demoer 2021
Usignert, ute nå på bandets Bandcamp
Rundt midten av september måned ble en håndfull demoer sluppet uten forvarsel på Bandcamp, som tre små dråper vann i et osean av utgivelser som alle kjemper om den samme, utilstrekkelige mengden oppmerksomhet som er å oppdrive. Demoene ble gitt ut under banneret Bleik Lekam, en tilsynelatende ny og ukjent bidragsyter i den norske metallens mangfoldige økosystem. Per bandets bio er det snakk om ideologisk folk/svartmetall skrevet og spilt inn av en og samme kar, hvilket imponerer til tross for at det ikke er så fryktelig uvanlig i 2021. Musikken vi finner spredt utover de tre demoene er dog en del annerledes enn hva man ofte forventer når man hører ordene «enmanns-svartmetall «og «Bandcamp» i samme setning, hvilket gjør at nettopp Bleik Lekams dråper kan skape større ringbølger enn likesinnede som lanserer musikken sin gjennom strømmetjenesten.
De tre demoene har noe ulike opprinnelser, der de første to ble skrevet og innspilt i 2017, og den siste ble skrevet og innspilt i 2020/2021. Det varmer å kunne melde at en artistisk progresjon gjør seg bemerket over de tre utgivelsene dersom man lytter til dem kronologisk, hvilket ikke nødvendigvis er å forvente av enmanns-band som holder til i Bandcamps dypeste sjakter. Fellesnevneren for alle tre er krokete, organisk og upretensiøs folk/svartmetall av en sort som makter å bygge robuste strukturer av enkle riff og melodier.
‘I: Ei Byrd i Fire Akter’ begynner vår lange reise med en traskende og keyboard-kledt kombinasjon av tidlige Satyricon– og Windirske sensibiliteter. Fokuset på streit andrebølges-riffing og enkle melodiske innslag dominerer i stor grad demoens fire låter, og det er ikke så mye annet du trenger å vite om ‘Ei Byrd…’ enn at det totalt sett fungerer temmelig godt til tross for sin enkle fremtoning. Den eneste fartsdumpen som kan gjøre seg gjeldende for enkelte lyttere vil nok være vokalen, som er av en gneldrete sort som best kan beskrives som skrullete bestefars-vokal.
Tolerer du dette blir du møtt av det som kanskje er trilogiens aller beste låt, nemlig åpningssporet på demo nummer to, «Ut av Draumen Kom Sanninga». Et punchy riff blir motivet for videre utvikling i låtas kruttsterke førstedel, før broen byr på langstrakt hypnotisme i form av monologer og bølger av melankolske gitarer. Etter broens avsluttende sekvens – som sjokkerende nok minner mye om en svartmetall-utgave av avslutningen på «Fade to Black» – returnerer vi til åpningsmotivene, og dermed er en rik og meningsfull sirkel sluttet.
Mye av det gjenstående låtmaterialet på ‘II: Ein Lekam Sett Bi’ bukker dessverre under for en gjennomtrengende monotoni, ettersom den samme enkle trommerytmen fungerer som grunnvoll for både «Svøpt i Svart» og «Vinder av Kulde». Gitararrangementene som ligger på toppen makter ikke å ene og alene stå for låtenes variasjon, og resultatet er en atmosfærisk men søvndyssende vandring gjennom vel-utforsket natur. Dette problemet finner vi ikke på ‘III: Tjernet’, som i mye større grad enn sine forgjengere hever seg over svartmetallsjangerens mest repeterte troper. Den besynderlige ambient-seksjonen som åpner «Da Vi Kom til Tjernet» renser ganen på effektivt vis, før de nå langt mer intense gitarene truer med å begrave lytteren i sprakende vreng. Tradisjonsbruddet er enda større på «Den Tidlause Veg», som med sin eksentriske gange og transe-aktige bakgrunns-vokaliseringer demonstrerer en høyst særegen svartmetallvisjon.
Bleik Lekams tre demoer utgjør til sammen en time med karakterfull og stoisk folk/svartmetall som oser av jord, never og mose. Det som i utgangspunktet fortonet seg som lite spektakulær svartmetall med smått irriterende vokal har over tid vist seg å være et personlig tilpasset tagning på sjangeren som rettferdiggjør det ideologiske stempelet artisten har valgt å gi seg selv (selv om jeg fortsatt ikke er klar over hva ideologien innebærer). Bleik Lekams ringbølger vil nok neppe strekke seg utover grensene som omslutter svartmetallens undergrunn med det første, men for fans av organisk og bilde-fremkallende folk/svart er en tur gjennom Bleik Lekams demo-trilogi sterkt anbefalt.
I min anmeldelse av «As the Rivers Bleed Their Blessings», den første singelen fra Doedsvangrs kommende plate ‘Serpents ov Old’, omtalte jeg låta som et «utrettelig, fremrykkende flammehav». Denne beskrivelsen ser ut til å kunne treffe den kommende plata i sin helhet, ettersom andresingelen «Black Dragon Phoenix» er minst like intens og kvelende som sin forgjenger. De samme enorme dimensjonene fra «As the Rivers…» er videreført via de tårnende gitarakkordene til Shatraug (Sargeist) og BST (The Order of Apollyon), men denne gangen filtrert gjennom en noe mer subtil prisme.
Noe som ikke er subtilt, er det nesten krigsmetalliske og Of Feather and Bone-aktige riffet som kommer glefsende ut av dypet ved låtas start. Trymske stormer piskes opp av trommis Anti-Christian, hvis trommespor utgjør grunnvollen resten av instrumentalene ble reist på i etterkant. Med denne prosessen i bakhodet er det nesten merkelig at trommesporene er så lite ekstra som de er, men det rytmiske skiftet som forekommer i låtas refreng(?) vitner om at skriveprosessen har sitt utgangspunkt i Anti-Christians rytmiske sensibiliteter.
Gjennom sin homogene miks av halsbrekkende aggresjon og symfoniske størrelse kan soundet til Doedsvangr i 2021 minne om et skjæringspunkt mellom midtperioden til Immortal og Emperors ‘Anthems to the Welkin at Dusk’, dersom man ønsker å se på prosjektet gjennom en norsk linse selvsagt. Det er nemlig kraftige impulser fra den videre, internasjonale svartmetallscenen å spore på «Black Dragon Phoenix», kokt sammen til et særegen og karakteristisk brygg av Doedsvangrs eminente medlemsrekke. ‘Serpents ov Old’ kommer unektelig til å bli en av årets store hendelser innenfor norsk-relatert svartmetall, et faktum «Black Dragon Phoenix» understreker ved å gi oss fem av årets mest inntrykksfulle minutter med ekstremmusikk.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Addiktio – «North«
Ute nå via Indie Recordings
«North» er singel nummer tre i opptakten til oppfølgeren til Addiktios debutalbum ‘Verraton’ fra 2018. Addiktio er en instrumental prog-trio som også beveger seg i andre musikalske landskap enn det rent metallske, og man får servert smakfulle innslag av både klassiske rocke-uttrykk og spenstige jazz-elementer i musikken. Bandets ganske profesjonelle sound følger nok ganske naturlig av de tre musikernes tidligere eskapader med flere kjente norske musikere – blant annet med Jørgen Munkeby i Shining.
«North» er en lett fordøyelig jam-aktig sak på fem minutter, og har et melodisk teft som blant annet sender ganske øyeblikkelige assossiasjoner til mye av Opeths nyere, progga materiale. Kulest blir det mot slutten av låta, når bassen fuzzes ordentlig opp og bandet med det også drar lytteren gjennom underholdende synkoper og andre rytmiske triks som piffer opp den i utgangspunktet ganske lettbeinte komposisjonen. «North» er nok ikke spesielt oppsiktsvekkende, men Addiktio lykkes sånn sett likevel med å gjøre låta minneverdig nok til at man må tro plata blir en interessant affære.
Skrevet av Alexander Lange
Sundrowned – «Levitating«
Ute nå via Fysisk Format
Post-metal-bandet Sundrowned har sluppet låta «Levitating». Det skjer i anledning av at det er tre måneder siden bandet slapp plata ‘Become Ethereal’, og er etter alt å dømme et resultat av den samme produksjonsprosessen som plata. Det signaliseres i og for seg tydelig nok av coveret, der blå, luftig abstraksjon blir en treffende innpakning for musikken.
Sundrowneds musikk beskrives nok best slik plateselskapet Fysisk Format gjør, som tidligere har sammenlignet bandet med Alcest og Rosetta. For meg hørtes Sundrowneds debutalbum sannelig ut som en krysning mellom førstnevntes vakre og lettbente shoegaze-metall og sistnevntes tålmodige postmetall, og attpåtil kan det nesten høres ut som Rosetta-vokalistens røst har sneket seg inn. En tilsvarende beskrivelse er også beskrivende for «Levitating».
Da jeg omtalte ‘Become Ethereal’ i sommer, uttrykte jeg begeistring for mange av grepene – og ikke minst atmosfæren – Sundrowned manet frem på plata. Så var det også slik at jeg syntes musikken til tider ble i overkant ensformig og noe tannløs, og at metal-elementene druknet litt i ambient-preget. Problemstillingen melder seg for så vidt også – ikke helt overraskende – på «Levitating», men også på en måte som frembringer litt mer ettertanke hos undertegnede. Det er nok et poeng at Sundrowned er litt vel forsiktige med produksjonen, der vakre, men ganske lavmælte gitarer, drives litt statisk fremover av et mer aktivt trommespill i bunn. Mot slutten, når låta på sett og vis eksploderer (litt forsiktig) i et klimaks, får plutselig bassen litt ekstra fuzz og kraft, og flere slike grep og dristigheter mener jeg hadde løftet bandets musikk til det litt mer spennende. Når jeg snakker om et ambient-preg merker jeg likevel at dette ikke nødvendigvis må være så negativt. «Levitating» frembringer noen av mer melankolske og dystre stemningene jeg har hørt fra Sundrowned, og selv om det et eller annet sted i midtpartiet blir litt vel repetativt, er bandet i denne låta – som ved mange andre anledninger – gode på å tyne gripende stemningsbilder og virkelig gi musikken en fin karakter. Derfor holder jeg ved at Sundrowned er et virkelig interessant metal-band her til lands.
Skrevet av Alexander Lange
Odrijk feat. Beis7 – «Svartsynt»
Usignert, ute nå via div. strømmetjenester
Odrijk er et enmannsband som i sin Spotify-bio omtaler seg selv som «True Norwegian Noise Metal». På sin andre singel «Svartsynt» utarter noise-elementet seg i form av industrielle effekter, samt en utleverende og uhemmet intensitet som ved første gjennomlytt kan oppfattes som noe hektisk og kaotisk. Etter flere lytt samler derimot den rasende skyen av metallisk støv seg til noe mer konkret og direkte – en desperat og depressiv tirade som bruker core-sjangrenes skamløse tyngde til å hamre sitt dystre budskap inn i lytterens skalle.
Som en motvekt til de core-lenende aspektene finner vi også noen massive gitarvegger, orkestrale synther og lyse, svartmetall-aktige akkorder som til sammen gir låta en nesten symfonisk metall-kant. Dette forsterkes av de elektroniske pulsende som summer over låtas avsluttende breakdown, et særegent element jeg skulle ønske kom tydeligere frem i miksen. Det er likevel groove-tung core som ender opp med å komme seirende ut av den sjangermessige knivingen, der den avgjørende faktoren må sies å være det brutale, Code Orange-aktige sammenbruddet rundt låtas midtpunkt.
Den milde skepsisen jeg opplevde på mine tidlige gjennomlyttinger måtte tidlig vike for en voksende forståelse av Odrijks uttrykksmessige potensiale. Ja – enkelte av overgangene i første halvdel oppleves som litt rotete, og den konfronterende intensiteten til Beis7s (Villmark) vokal kan bli litt utmattende i lengden. Likevel bidrar det sistnevnte til at låta gjør følelsesmessig inntrykk, og kombinert med gitarene og trommenes presise sleggeslag er sluttresultatet temmelig interessant og rått. To låter inn i sin unge levetid demonstrerer Odrijk allerede et solid arsenal av verktøy og egenskaper, så jeg håper at prosjektet vil være aktivt lenge nok til å realisere det særegne soundet som ligger og ulmer i «Svartsynt»s indre. Anbefales fans av moderne, intens og core-agnostisk støymetall.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Blodkvalt – «Stench / Rotting Flesh«
Usignert, ute på strømmetjenester
De to låtene Blodkvalt slapp i en liten bunt forrige uke, «Stench» og «Rotting Flesh», er ordentlig stygge saker, og hemningsløs råskap og styggedom er også det som gjør det så kult. Dette er i grunnen noe av det nærmeste jeg har hørt et band være vibbene på Mayhems ‘Deathcrush’ på en god stund. Her får man servert enkle og ganske thrasha gitarriff som løper mer eller mindre løpsk, og viktigst av alt får en hylende, voldsom vokal forpeste det upolerte lydbildet. Dette er en type svartmetall som viser sjangerens forskrudde slektskap til punken samtidig som at det ikke etterlater noen tvil om at det også er noe helt annet.
De to låtene er også to litt ulike dyr. «Stench», som ble sluppet i juni, er nok hakket mer konvensjonell rent strukturmessig, og lar en liten, ukomplisert bukett med riff dundre i tur og orden mens trommer og vokal tilføyer det mest kaotiske elementet. «Rotting Flesh» er for meg en enda litt mer fascinerende sak, der den åpner med noen ordentlig skitne og nesten doom-aktige fuzz-gitarer og deretter lar det nærmest banale riffmotivet legge grunnlaget for resten av låta – da med noen fete rytmiske variasjoner og en frenetisk gitarsolo over, blant annet. Alt sammen tar ikke en gang syv minutter å komme seg gjennom, og anbefales for alle som har sansen for litt skruppelløs svartmetall.
Denne utgaven av vår favorittspalte føles litt som en slags oppstemt feature-artikkel om en bortgjemt juvel i den norske svartmetallfloraen. For bandet Issolei har egentlig holdt på en ganske god stund og ruget på materialet i ‘Devouring Current, Pt. 1 – Crystalline Fractures’, ‘Devouring Current, Pt. 2 – Treacherous Ascent’ og ‘Cilicium’ lenge. De to førstnevnte EP’ene utgjør sammen det som egentlig skulle være bandets debutalbum og ble spilt inn så tidlig som i 2014, mens ‘Cilicium’ ble spilt inn i 2017. Takket være Terratur Possessions, som i år blant annet også har gitt ut Synings strålende selvtitulerte debutalbum og Misotheists ‘For the Glory of Your Redeemer’, er disse utgivelsene nå endelig ute for allmennheten. Til sammen inneholder de nesten to timer med musikk, og med det har Issolei nok også servert noe av den beste norske svartmetallen som er lansert i år.
Særlig norsk virker svartmetallen riktignok ikke. Gjennomgående er det tydelig at materiale fra franske Deathspell Omega må ha befunnet seg på bandmedlemmenes spillelister (slik plateselskapet nok også vedgår i sitt skriv om utgivelsene), og det gjelder nok særlig de to EP’ene. Her er assossiasjonene til Krallices ‘Ygg Huur’ også raskt ute med å melde seg. Musikken er avansert og teknisk, og dissonansen som frembringes av de fantastisk spinkle og metalliske gitarene er det som i all hovedsak driver de svært detaljrike komposisjonene fremover. Her kan man bare glemme alt som minner om konvensjonelle låtstrukturer, og lytteren blir som oftest en kasteball mellom underlige skalanedganger, sporadiske og voldsomme tammebrekk og det ene uventede taktskiftet etter det andre.
For å si det sånn: Samtlige låter føles litt som fryktinngytende, utenomjordiske skapninger som vandrer rundt på hva enn slags verden som skildres i de umåtelig flotte, surrealistiske covrene – eventuelt som virvelvindene som gjør det så ugjestmildt å være der. Det samspillet mellom coverne og musikken jeg har klart å forestille meg selv utgjør for meg en stor kunstnerisk verdi ved disse utgivelsene, og tilføyer det ganske ugjennomtrengelige uttrykket noe ganske meningsfullt utover de imponerende musikerprestasjonene og de mange kule og overraskende vendingene i musikken.
Det må imidlertid sies at Issolei også evner å spille på litt andre typer uttrykk – enten det er snakk om litt luftigere og roligere partier der clean-gitarer får utfolde seg noe mer forsiktig, spennende anvendelse av synther, eller storslåtte klimaks. På sitt beste klarer Issolei å balansere ulike elementer og få låtene til å innta en virkelig progressiv form, slik som på mastodonten «Tenebrous Portent». Så er det også en styrke at bandet frembringer særdeles effektive kontraster ved å kreve en del av lytteren i de virkelig lange og tunge låtene. At «Artisan of Embers» og «The Mantle of Incumbency» avsluttes så melankolsk og vakkert som de gjør føles nærmest som belønninger etter man har kvernet seg gjennom de komplekse og intrikate komposisjonene.
Så er nok også en rimelig innvending at Issoleis musikk til tider kan være i overkant tungt fordøyelig på disse to EP’ene. Mange av de sterkeste øyeblikkene her kommer definitivt i deres mest avanserte hjørner – blant annet i åpningssegmentet på «The Edifice Undone», for ikke å snakke om flere av partiene og effektene på «Evocation of the Chosen» – men til tider kan det også være vanskelig å få helt taket på formen og retningen på musikken. Det er hovedsvakheten ved de to ellers kruttsterke EP’ene, i tillegg til at man også kan påpeke at den ganske særegne gitarlyden står i veien for noe av det produksjonsmessige potensialet særlig i de virkelig storslåtte og melodiske partiene.
Det er på ‘Cilicium’ jeg føler at Issolei virkelig er på sitt beste. Det er i grunnen et ganske annet dyr enn ‘Devouring Current’, og detaljrikdommen og det ganske åpne og nakne lyduttrykket er tonet ned til fordel for en røffere og mer direkte tilnærming til musikken. Mens inspirasjonen fra Deathspell Omega er litt vel åpenbar på EP’ene, er Issolei nærmere noe mer egenartet på plata. Første låt ut, «Destroyer», er en regelrett majestetisk demonstrasjon av svartmetallsk intensitet og en helt fantastisk komposisjon. Et nærmest hypnotisk midtparti flankeres av utrettelige, blendende og hektiske svartmetallpartier, og i tillegg til at Deathspell-vibbene definitivt er der, føles låta nesten mer som et slags usannsynlig avkom av Immortals metallteft og de okkulte undertonene i Blut Aus Nords musikk – for å nevne noe.
«The Awakening» er med all sannsynlighet Issoleis mest konvensjonelle komposisjon, og gjør jobben slik et friskt pust skal gjøre blant annet ved å la to variasjoner av et beintøft og ganske enkelt riff legge låtas grunnmur i det som nesten må være et refreng. På relativt korte seks minutter evner også Issolei å bygge opp til en flott finale. Slik beredes grunnen for «Ascension», som sammen med den Burzum– og Wolves in the Throne Room-aktige avslutningen «Convergence» fortoner seg som platas – og Issoleis – mest tålmodige og postmetallske låter. Begge – og kanskje spesielt sistnevnte, som blir fullstendig gripende i forlengelsen av de lange akkordrekkene og de nærmest mekaniske blast-beatene – er helt utsøkte saker. De overrasker litt ved å spille på en type tilnærming til komposisjon som Issolei er ganske langt unna på ‘Devouring Current’.
Jeg har lite vondt å si om ‘Cilicium’, annet enn at «Delusional Thought» og «King Apophis» gjør noe så utilgivelig som ikke å imponere meg like mye som de andre låtene på plata. Sammen med de to ‘Devouring Current’-EP’ene utgjør den et aldri så lite stykke interessant norsk svartmetallhistorie, og er sannsynligvis et av årets sterkeste norske svartmetallutgivelser.
Man får i grunnen mye på kjøpet med musikken til Livløst. På ‘Symphony of Flies’ beveger bandet seg riktignok sjelden utenfor svartmetallens verden, men til gjengjeld viser Livløst frem flere sider av den enn det svartmetallband pleier å gjøre på én enkelt utgivelse. Musikken ligger med en eim av DSBM (dark suicidal black metal) først og fremst i territoriet til den mer riffbaserte og mid-tempo-befengte svartmetallen, og spiller på mange av de samme klassiske metall- og rock-elementene man finner i mye av musikken til band som Darkthrone og Satyricon – så vel som black’n’rollens eskapader. I dette ligger imidlertid også en dose av Livløsts dungeon synth- og ambient-side som fikk sitt store utløp på kuriositeten ‘Bråtebu’ i fjor, som flere steder på ‘Symphony of Flies’ gir svartmetallen et synth-befengt og egentlig ganske symfonisk preg – ikke helt ulikt stemningene som frembringes blant annet på Emperors klassiker ‘Anthems to the Welkin at Dusk’, mens rene orgelpartier andre steder gjør det ganske så spesielt. Uttrykket og helheten har dermed en nevneverdig egenart, og fremstår samtidig meningsfull.
Åpningslåta, som også er tittellåta, gir også et dekkende – og godt – førsteinntrykk av det man har i vente. Her setter dystre synther og et gitararbeid som pendler mellom Mgła-aktige melodier og drivende riff den mørke tonen, og Livløst lar noen lyse pianotangenter lyse det hele opp et grann mot slutten. Deretter kommer høydepunktet på ‘Symphony of Flies’, «No Reason», der bandet lykkes usedvanlig godt både med noen usedvanlig tunge partier og okkulte og effektive synth- og gitarmelodier – til tider, spesielt i refrenget, er det til og med riktig så vakkert.
Fem av de seks låtene på ‘Symphony of Flies’ ligger, som de to første låtene, rundt syvminuttersmerket i lengde. Dette er et format Livløst i all hovedsak lykkes med, all den tid enkelte partier blir strukket ut litt i lengste laget. På fjerdelåta «Angelperfume» har jeg også et noe ambivalent forhold til lengden, der noen av platas sterkeste og mest folk-metal-aktige partier – et kruttsterkt og enkelt riff og et helt strålende synth-drevet refreng – avløses av et rimelig langt bridge-parti. Dette gjør imidlertid de opprinnelige partiene desto sterkere når de (endelig…) vender tilbake mot slutten. Når det gjelder låta «Red», som også var et av platas singler, er imidlertid den lange ambient-introen og repetisjonene mot slutten en liten ripe i lakken på en låt som ellers fungerer knallsterkt i midten blant annet med et kraftig og flott refrengtema.
Den enda mer tålmodige avslutningslåta «Hostel» er på sin side platas mest forglemmelige affære da den ikke evner helt å bringe inn noe nytt som samtidig er spennende nok – samtidig som det i seg selv er en sterk nok enkeltlåt. Så er nok en mer generell svakhet ved dette albumet enkelte sider av produksjonen, nærmere bestemt den ganske spinkle gitarlyden som vel egentlig ikke kan reddes helt inn av at man snakke om et rått lo-fi-preg. Noen av dungeon synth-elementene, særlig de nevnte pianotangentene på tittellåta, er heller ikke helt heldig implementert. Clean-vokal-koringene på platas annerledeslåt «Holy Night» kunne også vært bedre utført og innbakt – noe som er litt synd da dette ligger til grunn for et skikkelig catchy refreng.
Likevel er ‘Symphony of Flies’ en sterk svartmetallutgivelse. Den utstråler ambisjoner om noe egenartet samtidig som beina er plantet i svartmetallens grunn, og Livløst evner også å frembringe noe litt unikt i jungelen av undergrunnsutgivelser innenfor sjangeren. Anbefales!
Skrevet av Alexander Lange
Mournless – Jeg Forsvinner (demo)
Usignert, ute på Bandcamp
Mournless har blitt omtalt flere ganger på siden her, og er et svartmetallprosjekt som har vist bedre og bedre takter siden sin første utgivelse på tampen av fjoråret. Det kan nok også sies om ‘Jeg Forsvinner’, særlig med blikk på noen av de virkelige høydepunktene, selv om den med sitt demo-format også fremstår en smule ujevn og retningsløs.
Etter et kort introsegment presenteres «Night Fall» som ble sluppet tidligere i sommer som singel, og sammen med den påfølgende «Rest» demonsterer nok denne låta både det typiske og beste på ‘Jeg Forsvinner’. Musikken er av det melankolske og DSBM-aktige slaget rent komposisjonsmessig, og får en god boost av den ganske så perfekte lo-fi-produksjonen som ligger til grunn for uttrykket. Det er akkurat passe diffust, det skaper en virkelig håpløs stemning, og gitarene er som små snøstormer som kludrer til sikten og isolerer lytteren i Mournless’ mørke univers.
«Strid» er i forlengelsen av dette demoens desiderte høydepunkt. En rolig, akustisk gitar som tar stafettpinnen videre fra «Rest» åpner her ballet, og den eksploderer i en mer diffus affære enn det som er noe annet sted på demoen – da godt hjulpet av noen dødseffektive akkordrekker og velimplementerte synther(?) oppi det hele.
Andre halvdel enn ‘Jeg Forsvinner’ er mindre god enn den første, selv om «Wander» er et flott segment . «Burried» er til tider forbausende utight, og det beste kommer kanskje på «Wounds» der noen overraskende hyl gjør det hele hakket mer interessant. Avslutningen «Noir» er om noe enda mer overraskende da Mournless her plutselig beveger seg i blackgazens melankolske landskap – med noe varierende hell. Det vitner muligens om et prosjekt som ennå utforsker sine kroker, og det skal sies at Mournless også lykkes godt med sitt grunnuttrykk. For å være en demo er dermed også ‘Jeg Forsvinner’ en interessant affære.
På den fjerde låta fra ‘The Pandemic Pandemonium Session’ har Morten Veland virkelig sørget for å matche stemme med låtmateriale. «Decadence Deepens Within» er nemlig sterkt inspirert av 90-tallets klassiske og gotiske dødsdoom, og hvem passer vel bedre enn en av Norges fremste praktikere av uttrykket til å stå for låtas fokalpunkt. Jeg snakker selvfølgelig om Liv Kristine fra Theatre of Tragedy og senere Leaves’ Eyes, en stemme som med sin eteriske og nesten sefyr-aktige tonekvalitet kan kaste et eventyr-aktig preg over selv den dystreste ekstremmetall.
Selv om «Decadence Deepens Within» er en uttalt gjenmaterialisering av 90-tallets dødsdoom gjør den oppskalerte lydproduksjonen det mer naturlig å trekke tråder til Swallow the Sun‘s plater fra rundt 2010. Dette gjenspeiles i overgangen fra Velands growlede vers til Liv Kristines nedtonede refrenger, selv om dette også er en dynamikk som er lett å spore tilbake til sjangerens klassiske epoke. I og med at det er Morten Veland vi har med å gjøre er det ingen grunn til å forvente annet enn mesterlig bruk av melodikk, og både introens gitarer og refrenget byr på smektende melodier godt støttet opp av rytmeseksjonens robuste grunnvoller.
Det som kanskje mest av alt skiller Mortemia fra Velands hovedprosjekt Sirenia er at førstnevnte åpner for sjangermessige bidrag som ikke blir naturlig innenfor sistnevntes strengere rammeverk. På «Decadence Deepens Within» opptrer bidraget i form av den Dimmu Borgir-aktige symfoniske svartmetallen som leder oss fra bro til siste refreng, en uhyre velfungerende digresjon som peker mot et annet viktig aspekt av Mortemias identitet sammenliknet med Sirenia. Mortemia er nemlig tydeligere påvirket av ekstremmetall enn Sirenia, hvilket gjør at prosjektene kontrasterer hverandre på en god måte. En tydelig rollefordeling er essensiell når det kommer til å sjonglere flere prosjekter på en gang, et konsept som Veland virker å ha fått en naturlig forståelse av etter mange år i musikkbransjen. «Decadence Deepens Within» er nok en elegant sammensmeltning av to distinkte musikalske personligheter, noe som kan sies å være den sentrale visjonen bak den foreløpig plettfrie ‘The Pandemic Pandemonium Sessions».
Skrevet av Fredrik Schjerve
Okkultokrati – «Candlemas Eve«
Ute nå via Rapid Eye Records
Førstesingelen fra Okkultokratis kommende split med Maggot Heart, «Wolfssegen», signaliserte en smakfull videreutvikling av black’n’roll-bandets allerede bunnsolide uttrykk. Taktfaste rockeriff med svartmetallsk eim om seg drev, som så ofte før, komposisjonen fremover, og en usedvanlig sterk innsprøytning av effektbelagt skrikevokal og gotiske synther sørget videre for et forfriskende og mektig lydbilde – også sammenlignet med tidligere materiale fra bandet.
«Candlemas Eve» lar disse elementene utfolde seg videre – og det mens Okkultokrati nok en gang evner å imponere. Her er nok rock-elementet enda mer i forgrunnen med et upåklagelig og nokså enkelt hovedriff, og et stort, vakkert refreng og et litt underlig clean vokal-parti er noe av det som løfter det til enda litt større høyder også – alt mens synthene fortsatt leverer en guffen og litt spesiell stemning. Som ved mange andre låter av bandet merker jeg at Okkultokrati kanskje kan bli en smule tålmodige med selve låtlengden. Når det gjelder å virkelig få mest mulig ut av musikkens atmosfæriske sider, tjener imidlertid de fem minuttene også et nyttig formål.
Skrevet av Alexander Lange
Dold Vorde Ens Navn – «Er det måneskinn«
Ute nå via Lupus Lounge
«Er det måneskinn» fortoner seg som en aldri så liten overraskelse i opptakten til Dold Vorde Ens Navns (DVEN) kommende plate ‘Mørkere’. Mens den forrige singelen «Løgnens Abstinenser» var en nokså typisk svartmetallåt uten de helt oppsiktsvekkende grepene, er denne låta nemlig et ganske annet dyr, der symfoniske og filmmusikk-aktige elementer får tre frem og låtstrukturen fremstår litt luftigere og mer dynamisk.
Dimmu Borgir-sammenligningen er vanskelig å komme foruten, men det er vel så riktig å karakterisere «Er det måneskinn» ved at DVEN også klarer å koke opp noe litt særegent. Uttrykket er noe friskere, enklere og mer lavmælt enn det man vanligvis finner innenfor den symfoniske svartmetallen. I tillegg er det bare å slå fast at DVENs forsøk er av høy kvalitet. Den «Dovregubbens hall»-aktige melodien sitter som et skudd, de litt teatralske innslagene av vokal fungerer utmerket, og den melodiske oppbygningen fra intet og til en ganske storslått avslutning som starter midt i låta er et flott stykke arbeid. Anbefales!
Skrevet av Alexander Lange
Jointhugger – «Midnight»
Ute nå via Majestic Mountain Records
Jointhugger imponerte staben til Metallurgi voldsomt da de slapp «Reaper Season» tidligere i år, en atten minutter-lang mammut av en låt som kan være Norges beste bidrag til stonersjangeren per dags dato (i alle fall om du spør undertegnede). Nyheten om at gruppens andre plate slippes senere i høst har derfor vært kilde til ekstreme mengder hype her i gården – en hype som både kompliseres og tilspisses av den første singelen fra ‘Surrounded by Vultures’.
«Midnight» er nemlig ingen direkte videreføring av styrkene bandet demonstrerte tidligere i år, men et ganske annet beist som ikke nødvendigvis er betydelig svakere av den grunn. Åpningens knakende frekvenser skaper til å begynne med forventninger om en naturlig oppfølger til «Reaper Season», men riffet som til slutt kommer deisende ut av feedback-tåka er langt mer konsist og singel-verdig enn de massive bautaene som kastet sine skygger over forgjengeren. Koringene som støtter opp rundt Nico Munkvolds bluesy fraser på versene pusher «Midnight» enda lenger inn i singel-territoriet, og de effektbelagte sveipene som dukker opp fra tid til annen er prikken over i-en for et musikalsk strekk som kan være Jointhuggers mest fengende til nå.
Men som låtlengden på ti og et halvt minutt tilsier er ikke bandet fornøyd med å simpelthen skrive en solid fire-minutters singel og så bukke ut. Det som følger er en utstrakt og kreativ instrumentell eskapade, fylt av hurtige og dansbare groover, synkoperte hugg og en høytsvevende, avsluttende gitarsolo. En retur til det fengende singelmaterialet virker så og si uunngåelig, og slutter ikke Jointhugger sirkelen med dette velutprøvde men fortsatt tilfredsstillende trikset. «Midnight» overstiger ikke «Reaper Season» i kvalitet i mine øyne, men det har den heller ingen grunn til å gjøre ettersom den bare er en brikke i det større puslespillet som er ‘Surrounded by Vultures’. Det den er, er en låt som oppleves som uhyre kompakt sin lange spilletid tatt i betraktning, og som demonstrerer at Jointhugger er i stand til å skrive overbevisende musikk nesten uansett hvordan de velger å presentere den. Anbefales!
Skrevet av Fredrik Schjerve
Phantom Fire – «Sweet Jezebel»
Ute nå via Edged Circle Productions
Fartsmetall/svartmetall-duoen Phantom Fire fortsetter å rulle ut promoen i forkant av sin kommende platedebut ‘The Bust of Beelzebub’, og denne uka har vi endelig fått bryne oss på debutens andre singel (tredje om man teller med EP-en ‘Return of the Goat’), «Sweet Jezebel». Låta bygger videre på «Feed on Fire»s fandenivoldske biker-identitet, samtidig som den åpenbarer nye sider ved det unge prosjektets fortsatt uavklarte helhetsuttrykk.
Et slående og hardnakket åpningsriff leder oss inn i «Sweet Jezebel»s ulmende og røyklagte indre. Som tidligere er musikken preget av en utrettelig higen etter fart og spenning, hvilket i denne omgang er temperert via et gradvis oppbyggende mellomparti som fungerer organisk nok til å kunne være frem-jammet. Etter en klimaktisk og noe skjærende ledegitar brytes spenningen opp via trommebrekk og hengende akkorder, før hovedriffet returnerer med full styrke, denne gangen gitt ekstra momentum via dundrende d-beats og blast beats i trommene. Låtstrukturen fungerer utmerket, og koblet med styrken til de individuelle partiene er resultatet at «Sweet Jezebel» gjør enda større inntrykk enn «Feed on Fire», i hvertfall for mitt vedkommende. ‘The Bust of Beelzebub’ ser ut til å bli en minneverdig hendelse i årets norske undergrunns-tidslinje, en uregjerlig og autentisk kobling mellom farts- og svartmetall som velter som svart røyk ut av høyttalerne.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Martyra – «Maleficium«
Usignerte, ute nå via div. strømmetjenester
Til slutt tar vi for oss en mystisk, fire minutter lang sak som er sluppet av svartmetallprosjektet Martyra fra Trondheim. «Maleficium» er ingen svartmetallåt, men et småguffent ambient-stykke med ritualistiske, lavmælte trommeslag som ryggrad. Brølende bass ligger under, vakker vokal drukner i det dunkle lydbildet, og spinkle, men romslige gitartoner får lyse det opp ørlite grann. Det er i det hele tatt et flott stykke ambient og et effektiv stemningsbilde, like fullt som man får håpe på at det også blir del av noe litt større en gang i fremtiden.
Å skrive god, uhøytidelig rock med genuin og pur underholdningsverdi er også en kunst. Etter å ha høstet storsuksess med sin sterke andreplate ‘Crimson Riders’ og blitt dratt med på verdensturné av selveste Metallica, er Bokassa med ‘Molotov Rocktail’ nok enda et skritt nærmere å kunne utmerke seg selv som det norske bandet som rendyrker et slikt uttrykk på mest overbevisende vis (kanskje trenger man ikke se lenger enn tittel og coverdesign for å forstå dette umiddelbart). Som før skjer dette også med et bein godt plantet innenfor metallens verden, der et raffinert stoner-uttrykk ligger mer eller mindre gjennomgående i forgrunnen og tilføyer mye fin brutalitet og tyngde. Sammen med fandenivoldske punk-elementer danner det grunnlaget for bandets egenerklærte og treffende stonerpunk-merkelapp på musikken, som på ‘Molotov Rocktail’ er velprodusert og i stor grad lykkes med å treffe de nervene denne typen musikk skal tilfredsstille.
I så måte er heller ikke alt på ‘Molotov Rocktail’ nødvendigvis så veldig oppsiktsvekkende. Det gjelder kanskje spesielt åpningsstrekket, der låtene «So Long, Idiots!» og «Pitchfors’r’us» løses med velkjente rockeformler og effektive hooks i refrengene – selv om sistnevnte riktignok er hakket mer fargerik med implementeringen av cheerleader-kor og et forfriskende innslag av kassegitar. Her er det snakk om to låter som gjør jobben habilt nok som en slags ukomplisert introduksjon, men potensialet til Bokassa forløses ikke helt – spesielt fordi refrengene fortoner seg som forbausende like med sine enkle melodier og rutinemessige fotballkoringer. Det som nok er uimotståelige kraftplugger i en live-setting blekner dermed litt i et plateformat.
Det er ikke dermed sagt at det er noe særlig i veien med selve uttrykket til Bokassa. Utover i midtsegmentet på ‘Molotov Rocktail’ løfter nemlig trioen kvaliteten en hel del fra den allerede ganske så solide åpningen, og viser også flere sider av seg selv. En ordentlig smakfull vokalmelodi i refrenget får «Hereticules» til å skinne, og «Godless» byr – sammen med «Code Red» litt senere! – på noen av de tyngste og deiligste The Sword-aktige riffene på plata.
De sterkeste kortene for meg er imidlertid «Low (and Behold)» og tittellåta, der Bokassa kommer usedvanlig langt med elementer som i utgangspunktet må kunne sies å være rimelig corny – i alle fall førstnevnte. Det er her bandet nettopp virkelig mestrer kunsten vi var inne på innledningsvis. Å rope «ready, set, fucking go!» gjentatte ganger i refrengene på «Low (and Behold)» kan man mene er så teit man bare vil, men med de uhyre effektive akkordrekkene og implementeringen av blåsere og utrettelige lyse pianotangenter i det uimotståelige klimakset er glimtene i øyet for mange til at man ikke bøyer seg i støvet for uhøytideligheten. Så har man altså tittellåta, som med sine to minutter og et helt vilt fengende refreng er platas desidert mest avhengighetsskapende sak.
Bokassa-toget ruller videre på velkjent vis gjennom de neste sporene på plata. «Burn it All (P.T.S.D.E.a.D)», «Careless (In the Age of Altruism)» og «Code Red» er alle sterke låter som gir mer av gode, men den virkelige overraskelsen kommer først helt til slutt med den nesten åtte minutter lange «Immortal Space Pirate 3: Too Old for This Sith» (låttittel!). Her viser Bokassa virkelig en litt annerledes side av seg selv og frembringer dermed en usedvanlig sterk og nokså overraskende avslutning. Bandet er tålmodige som aldri før, noe som får frem styrken i riffene på en annen måte enn vanlig, og det hele avsluttes med noen fantastisk velfungerende, svære gitarakkorder med flere lag. Plutselig er Bokassa virkelig storslått.
Om dette er fremtiden for Bokassa gjenstår vel å se, men er nok noe tvilsomt – for bandet virker desidert mest komfortable når blikket er rettet mot det lettere fordøyelige. Avslutningen står igjen som en strålende påminnelse om at trioen også kan strekke seg mot uvante høyder, og løfter ‘Molotov Rocktail’ på utmerket vis. Likevel etterlater ikke Bokassa noen tvil om at ‘Molotov Rocktail’ nok først og fremst er både en hyllest og en slags videreføring av mer basale og effektive rocke-uttrykk. I det er det også i all hovedsak en kruttsterk plate man må kunne sette mer pris på – spesielt i dager hvor landets konsertarenaer går en lysere fremtid i møte.
Det begynner å se riktig så bra ut for lanseringen av det neste albumet til death metal-ringrevene i Blood Red Throne, ‘Imperial Congregation’. «6: 7» følger opp to tidligere singler på fantastisk vis og fullbyrder en uhyre solid trekløver av mesterlig death metal. Blood Red Throne er i et noe mer groovy hjørne denne gangen, og sparer sånn sett ikke på kruttet der aggressive, selvsikre chuggeriff bærer komposisjonen – blant annet i spedd noen urimelig tøffe innslag av harmonics som føles som blendende lysglimt i det ellers dystre lydbildet. Mer ukompliserte riff i grenselandet mellom death- og thrash-metall er også på plass, og mot slutten får man også et kult, om enn litt mindre oppsiktsvekkende, solo-parti. Når dette er partiet som nok faller lengst unna Blood Red Thrones death metal-stamme vender det ondskapsfulle hovedtemaet også tilbake med voldsom kraft, og det levnes ingen tvil om hvor landet ligger all den tid Blood Red Throne (heldigvis) også gjør noen sidesprang fra den helt konvensjonelle dødsmetallen.
Skrevet av Alexander Lange
Helheim – «Forrang for fiende«
Ute nå via Dark Essence Records
Det melodiske svartmetallbandet Helheims kommende plate ‘WoduridaR’ nærmer seg, og «Forrang for fiende» er andre smakebit ut. Dette er en kortere og mer direkte sak enn tittellåta som ble sluppet for noen uker siden, og Helheim lar et helt strålende hovedtema stå som utgangspunkt for låta der melodiske, crunchy gitarer tilføyer en forfriskende råskap til melankolien som brer seg utover musikken. Helheim får også mye ut av sin konsise innretning med et godt driv i hele komposisjonen og en storslått clean-vokal som sørger for akkurat nok variasjon. Det spørs til og med om bandet kunne utnyttet det korte formatet enda bedre, da jeg synes jobben allerede er gjort når låttittelen er blitt sunget gjentatte ganger på slutten av bridgen. Repetisjonen av de sterke hovedpartiene mot slutten, der refrenget også utvides med noen flotte leads over, er imidlertid heller ingen kjip affære – anbefales!
Skrevet av Alexander Lange
Sarke – «Bleak Reflections«
Ute nå via Soulseller Records
«Bleak Reflections» er første låt ut fra Sarkes kommende plate ‘Allsighr’, og kan nok trygt sies å videreføre dette bandets særegne og nesten litt merkelige uttrykk. Et mer eller mindre svartmetallsk utgangspunkt, som jeg riktignok føler at jeg først og fremst innbiller meg til tider på grunn av den øvrige bakgrunnen til flere av bandmedlemmene, suppleres rikt med elementer særlig fra progrocken og doom-metallen.
«Bleak Reflections» henter mye av sin styrke særlig i de gufne stemningene bandet klarer å koke opp, noe som særlig eksponeres gjennom god bruk av synther og den velkjente røsten til Nocturno Culto, som ellers er kjent som vokalisten i Darkthrone – særlig er den kul i versene som gir en slags følelse av Enslaveds prog-ablegøyer på plata ‘Vertebrae’. Bandet setter også tonen bra med et dundrende introriff og når noen flotte, stratosfæriske høyder mot slutten. Likevel er jeg ikke helt solgt; noe av hovedproblemet er at jeg synes flesteparten av riffene er i overkant simple, og det går i en uheldig forening med at jeg ikke blir helt klok på låtstrukturen. Bandet bygger opp et godt momentum til og med andre vers, men etter dette gjør Sarke noen grep, for eksempel med et litt plutselig og isolert breakdown-aktig parti, jeg ikke får spesielt mye ut av. Da føles veien mot den ellers sterke avslutningen litt humpete.
Skrevet av Alexander Lange
Hate Angel – «Death Awaken»
Usignerte, ute nå på div. strømmetjenester
«Death Awaken», den andre singelen fra Hate Angels kommende utgivelse ‘Kill for Passion’, utarter seg som en drakamp mellom bandets ulike uttrykksmessige bestanddeler. I det ene hjørnet har vi thrashen – som på bandets nyeste låter har tatt på seg et skjær av dødsmetall – , og i det andre hjørnet har vi en virvlende og destruktiv form for dissonant black/death som skyver musikken deres i en mørkere og mer foruroligende retning. Når disse to kreftene møtes på «Death Awaken» oppleves resultatet som noe fragmentert, men ikke uten at potensialet en fullstendig sammensmelting av uttrykkene ville utgjort gjør seg smertelig tydelig.
Akkurat som på bandets forrige singel «God Is Gone» er det lite å si på ideene som animerer «Death Awaken». Åpningens dødsthrash er av en høyoktan og kraftig sort, og de kantete og eksentriske thrash-riffene som følger gitarsoloen fungerer like godt som de gjorde på «God Is Gone». Jeg forholder meg dog litt spørrende til låtas gitarsolo, ettersom den skeier inn i et ukarakteristisk bruk av dur-skala etter en sterkere åpning. Til tross for dette er «Death Awaken» er bunnsolid låt, en singel som gjør meg enda nysgjerrig på hva vi har i vente på bandets kommende andreskive ‘Kill For Passion’. Som en liten bonus har bandet lagt ved en live-utgave av Mayhems klassiske «Deathcrush», et klart signal om hvor Hate Angel henter mye av svartmetall-influensene sine fra.
Skrevet av Fredrik Schjerve
She Said Destroy – «To Ourselves the World Entire»
Ute nå via Mas-Kina Recordings
Dersom man skumleser over tekstene til singlene fra den kommende plata til She Said Destroy, blir det fort tydelig at ‘Succession’ har mer til felles med hardcore-sjangeren enn bare et knippe delte musikalske elementer. «Succession», «Not Only Bridges» og nå «To Ourselves the World Entire» er nemlig alle nedsenket i en desperat pessimisme rundt planetens tilstand, til forveksling lik den som alltid har fungert som bensin på bålet til punkens musikalske lillebror (og som også gjorde spillefilmen Last Reformed til en usedvanlig inntrykksfull opplevelse). På «To Ourselves the World Entire» strever bandet med å beholde det siste lille glimtet av håp de besitter, samtidig som de kommer med en ektefølt bønn om at egoismen og griskhetens krefter over menneskelige avgjørelser skal svinne.
Disse tematiske trådene rettferdiggjør de sentimentale postrock-dimensjonene som truer med å svelge bandets nyeste singel hel. Etter låtas tvistende og matterock-aktige åpningsminutter tar det nemlig ikke lange tiden før bandet lar andre følelser enn frustrasjonen slippe til, og det rike musikalske landskapet som følger har trekk av både melodisk post-hardcore, emo og nevnte postrock. Elementer som strummet kassegitar, harmoniserte vib-arm-ledegitarer og bittersøte basslinjer fyller lydbildet med liv og bevegelse, og produksjonen binder det hele sammen i rommet på sømløst vis.
Men til tross for alle de musikalske severdighetene er det tekst og tematikk som ender opp med å gjøre sterkest inntrykk på «To Ourselves the World Entire». Det er alltid en glede når band tør å angripe alt som er vanskelig og jævlig ved tilværelsen vår, og den bøtta med isvann som She Said Destroy kaster over lytteren på sin siste singel er en høyst nødvendig en, uansett om du tar budskapet til hjertet eller ei. Spørsmålet rundt hvorvidt musikken er bra eller ikke blir litt overdøvet av det eksistensielle nødsignalet som ljomer ut av «To Ourselves the World Entire», men det hersker ingen tvil om at She Said Destroy er i ferd med å gi ut en betydningsfull plate i ‘Succession’. Sjekk ut «To Ourselves the World Entire», og la deg riste ut av all paralyserende apati.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Dark Delirium – «Bottled Anger»
Usignerte, ute nå på div. strømmetjenester
På sin nye låt fortsetter det melodiske dødsmetallbandet Dark Delirium å jobbe med grunnelementene som har vært til stede helt siden deres tidligste singler. Et mørkt og melodisk musikalsk rom fylles av svære akkorder og drivende trommebeats, og over det hele skriker David Jakob Ekse med en intensitet hentet ut av hardcore-påvirket metall. Det tekstlige dreier seg nok en gang om indre følelsesliv – i denne omgang et følelsesliv som er preget av enorme mengder av oppbygget frustrasjon og sinne.
For folk som har vært borti Dark Delirium tidligere er det ingenting som kommer til å overraske ved «Bottled Anger». Mest av alt er låta et eksempel på et ungt band som velger å finjustere låtskriveregenskapene sine heller enn å ta et stort skritt inn i uutforsket territorie. Sånn sett vil der dermed være lite grunn til å mislike «Bottled Anger» dersom du har satt pris på bandets tidligere låtmateriale, ettersom singelen oser av de kommersielle og polerte dimensjonene som har preget trioens produksjon til nå. Etter at jeg satte meg ned for å skrive denne omtalen så jeg også at bandet har lagt til to medlemmer på henholdsvis bass og perkusjon, så det er ikke umulig at vi har større musikalske krumspring å vente fra dette hold i fremtiden.
‘Desecration Rite’, den andre full-lengderen til det norske døds/black/thrash-bandet Vulture Lord er et bittersøtt prospekt. Som den muligens siste tilførelsen av nytt materiale skrevet av den avdøde Trondr Nefas (Urgehal) er skiva både et monument og en hyllest, samt et alt for tidlig farvel til en viktig figur innenfor norsk svartmetall. Dersom man setter konteksten til side og ser på musikken alene er ‘Desecration Rite’ derimot ingen bittersøt affære. Over en drøy halvtime pisker bandets høyst kapable besetning (bestående av medlemmer av band som Ulvehyrde, Carpathian Forest, Svarttjern og Endezzma) opp en storm av fandenivoldsk ekstremmetall som ikke diskriminerer i sin higen etter total, verdensomspennende ødeleggelse.
‘Desecration Rite’ er en plate som overkjører nyanse og dynamikk i råskapens og slagkraftighetens navn. Stilistisk sett er utgivelsen godt plassert i skjæringspunktet mellom svartmetall, dødsmetall og thrashmetall, en uhellig treenighet som Vulture Lord melker for sine mest destruktive tendenser. Til tross for deres sammensatte musikalske identitet er det naturlig å anse bandet som en forlengelse av norske svartmetall-idealer – en blasfemisk stridsmaskin som verdsetter Immortals krigerske tendenser og Shagraths tårnende tilstedeværelse bak mikrofonen. Legg så til litt heksende og infernalsk black/thrash i miksturen, og vi begynner å nærme oss et klart bilde av ‘Desecration Rite’s genetiske sammensetning.
Etter en dramatisk og teatralsk åpning i form av intro-sporet «Glorification of the Dethronation» blir vi kastet rett inn i «Bloodbound Militia»s dyriske shredding. Tempoet er høyt, de svartmetalliske gitarene flerrer og river, og «Sorath Northgrove» deklamerer sine blasfemiske tirader med ukuelig overbevisning. Singelmaterialet er plassert helt fremst i platas spilletid, så den nesten krigsmetalliske andresingelen «Stillborn Messiah» ser sitt snitt til å pryle lytterne før vi får bryne oss på de nye komposisjonene til Nefas og co. Den selvtitulære «The Vulture Lord» svarer godt på forventningene man naturligvis har til en besetning av Vulture Lords kaliber, og er et tidlig høydepunkt med sine huggende thrash-partier og kaskadene av Mayhemske akkorder som følger.
Thrashen beholder jerngrepet rundt det musikalske forløpet på «Diabolical Intervention», en låt som gjør ære på sin tittel via endeløse strømmer av djevelsk black/thrash. På dette tidspunktet i lyttinga kjenner jeg personlig på at plata kunne trengt et tydeligere musikalsk landemerke – f.eks en lengre, episk komposisjon eller en dynamisk motpol til den dyriske råskapen som herjer på resten av plata. Til tross for at dette momentet uteblir er ‘Desecration Rite’s B-side fortsatt et fantastisk strekk med musikk, en stadig voksende pyroklastisk strøm som når sitt klimaktiske toppunkt i løpet av «Perverting the Bible»s heseblesende avslutning.
På ‘Desecration Rite’ har Vulture Lord gitt meg noe jeg har savnet så langt i 2021; en aggressiv og brutal svartmetallplate som ikke er redd for å stå i stormen den selv har skapt. Her finnes ingen atmosfæriske lysninger eller retningsløse avstikkere, kun ulmende og brennhet ekstremmetall av høyt kaliber. Mest sannsynlig hadde et bredere dynamisk spekter fått opplevelsen til å stå tydeligere i minnet, men dette er sjeldent et problem når man er fanget i musikkens ubønnhørlige fremdrift. ‘Desecration Rite’ er en av årets sterkere rendyrkede ekstremmetall-plater, og en tydelig påminnelse om den ruvende musikalske skikkelsen vi har mistet i Trondr Nefas. Anbefales for samtlige fans av black-, thrash- og dødsmetallens mest nådeløse og aggressive former.
Metallurgi 