Metallurgiske funn: Ukas favoritt

Ukas favoritt: Bokassa – Molotov Rocktail

Molotov Rocktail
Ute nå via Napalm Records

Å skrive god, uhøytidelig rock med genuin og pur underholdningsverdi er også en kunst. Etter å ha høstet storsuksess med sin sterke andreplate ‘Crimson Riders’ og blitt dratt med på verdensturné av selveste Metallica, er Bokassa med ‘Molotov Rocktail’ nok enda et skritt nærmere å kunne utmerke seg selv som det norske bandet som rendyrker et slikt uttrykk på mest overbevisende vis (kanskje trenger man ikke se lenger enn tittel og coverdesign for å forstå dette umiddelbart). Som før skjer dette også med et bein godt plantet innenfor metallens verden, der et raffinert stoner-uttrykk ligger mer eller mindre gjennomgående i forgrunnen og tilføyer mye fin brutalitet og tyngde. Sammen med fandenivoldske punk-elementer danner det grunnlaget for bandets egenerklærte og treffende stonerpunk-merkelapp på musikken, som på ‘Molotov Rocktail’ er velprodusert og i stor grad lykkes med å treffe de nervene denne typen musikk skal tilfredsstille.

I så måte er heller ikke alt på ‘Molotov Rocktail’ nødvendigvis så veldig oppsiktsvekkende. Det gjelder kanskje spesielt åpningsstrekket, der låtene «So Long, Idiots!» og «Pitchfors’r’us» løses med velkjente rockeformler og effektive hooks i refrengene – selv om sistnevnte riktignok er hakket mer fargerik med implementeringen av cheerleader-kor og et forfriskende innslag av kassegitar. Her er det snakk om to låter som gjør jobben habilt nok som en slags ukomplisert introduksjon, men potensialet til Bokassa forløses ikke helt – spesielt fordi refrengene fortoner seg som forbausende like med sine enkle melodier og rutinemessige fotballkoringer. Det som nok er uimotståelige kraftplugger i en live-setting blekner dermed litt i et plateformat.

Det er ikke dermed sagt at det er noe særlig i veien med selve uttrykket til Bokassa. Utover i midtsegmentet på ‘Molotov Rocktail’ løfter nemlig trioen kvaliteten en hel del fra den allerede ganske så solide åpningen, og viser også flere sider av seg selv. En ordentlig smakfull vokalmelodi i refrenget får «Hereticules» til å skinne, og «Godless» byr – sammen med «Code Red» litt senere! – på noen av de tyngste og deiligste The Sword-aktige riffene på plata.

De sterkeste kortene for meg er imidlertid «Low (and Behold)» og tittellåta, der Bokassa kommer usedvanlig langt med elementer som i utgangspunktet må kunne sies å være rimelig corny – i alle fall førstnevnte. Det er her bandet nettopp virkelig mestrer kunsten vi var inne på innledningsvis. Å rope «ready, set, fucking go!» gjentatte ganger i refrengene på «Low (and Behold)» kan man mene er så teit man bare vil, men med de uhyre effektive akkordrekkene og implementeringen av blåsere og utrettelige lyse pianotangenter i det uimotståelige klimakset er glimtene i øyet for mange til at man ikke bøyer seg i støvet for uhøytideligheten. Så har man altså tittellåta, som med sine to minutter og et helt vilt fengende refreng er platas desidert mest avhengighetsskapende sak.

Bokassa-toget ruller videre på velkjent vis gjennom de neste sporene på plata. «Burn it All (P.T.S.D.E.a.D)», «Careless (In the Age of Altruism)» og «Code Red» er alle sterke låter som gir mer av gode, men den virkelige overraskelsen kommer først helt til slutt med den nesten åtte minutter lange «Immortal Space Pirate 3: Too Old for This Sith» (låttittel!). Her viser Bokassa virkelig en litt annerledes side av seg selv og frembringer dermed en usedvanlig sterk og nokså overraskende avslutning. Bandet er tålmodige som aldri før, noe som får frem styrken i riffene på en annen måte enn vanlig, og det hele avsluttes med noen fantastisk velfungerende, svære gitarakkorder med flere lag. Plutselig er Bokassa virkelig storslått.

Om dette er fremtiden for Bokassa gjenstår vel å se, men er nok noe tvilsomt – for bandet virker desidert mest komfortable når blikket er rettet mot det lettere fordøyelige. Avslutningen står igjen som en strålende påminnelse om at trioen også kan strekke seg mot uvante høyder, og løfter ‘Molotov Rocktail’ på utmerket vis. Likevel etterlater ikke Bokassa noen tvil om at ‘Molotov Rocktail’ nok først og fremst er både en hyllest og en slags videreføring av mer basale og effektive rocke-uttrykk. I det er det også i all hovedsak en kruttsterk plate man må kunne sette mer pris på – spesielt i dager hvor landets konsertarenaer går en lysere fremtid i møte.

Skrevet av Alexander Lange

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s