ambient – Metallurgi

Makrostrukturell evaluering: Ukas plater

The Cult of Destiny – Enemies of the State

Usignerte, ute nå på div. strømmetjenester

The Cult of Destiny er et tradisjonelt metallband fra Oslo bestående av et knippe musikere som burde være kjent for de fleste av oss. Først og fremst er det Eddie Guz og Kjell «Damage» Karlsen fra Chrome Division som gjør seg til kjenne, ettersom deres bidrag via henholdsvis røff, melodisk vokal og staut riffing setter et tydelig preg på skivas låt-signatur. Den øvrige garden er heller ingen ubefaren gjeng, men består av herdede musikere fra prosjekter som Tottal Tømming, Hellish Outcast og de inaktive thrasherne i Dead Trooper. Sammen utgjør de en samlet front med kun et mål for øyet; nemlig å bombardere lytteren med en uopphørlig skuddsalve av klassisk tradmetall.

Kvintettens samspill på andreskiva ‘Enemies of the State’ hinter til at The Cult of Destiny anser live-arenaen for å være sine hjemtrakter. Entusiastisk koring og gjengvokal, gitaristenes vekslende solospill og et fokus på motiverende, allsangverdige tekster er alle elementer som gir sitt fulle utbytte på konsertscenen, og neimen har ikke bandet en (noe beskjeden) historikk som live-enhet også. Spesielt nevneverdig er kanskje bandets støttesingel til Karmøygeddon-festivalen, «Into the Karmøygeddon» (en re-titulering av en av låtene fra debutskiva), og deres opptreden på den samme festivalen etter at koronaen slapp klørne på det norske musikklivet.

Bandets andreskive, ‘Enemies of the State’, er en kompakt og effektiv affære. Skivas 11 låter baserer seg i stor grad på velutprøvde metalliske strukturer, hvor vers bestående av tung riffing glir over i romslige og akkord-baserte for-refrenger, og refrenget får i oppgave å slå home run ved hjelp av oppløftende, fengende melodikk. Til tross for dette enkle utgangspunktet er The Cult of Destiny flinke til å variere terrenget, og mer eller mindre samtlige spor bidrar med et eller annet element som skiller det fra mengden.

Det er spesielt to fremgangsmåter som fungerer særstilt godt for bandet på deres nyeste skive. For det første blåser The Cult of Destiny ofte opp lydbildet via diverse tilleggs-instrumenter; om det er snakk om tikkende synther eller tårnende orgeltoner. Dette gir låter som «Cobra Kai» og singelen «Out of the Ashes» et ekstra kort å spille på, samtidig som det gjør bandet hakket mer distinkt enn andre tilbakeskuende tradmetall-band. I tillegg har bandet definitivt sinnelaget som kreves for å fremføre tradmetall med overbevisning. Dette betyr at de kaster seg inn i musikken med den iveren som kreves for at den ikke fremstå som platt, hvilket er tydelig eksemplifisert på «The Executor», en av skivas høydepunkter.

Det er dog ikke til å komme ifra at ‘Enemies of the State’ er en temmelig trygg sak, og det er foreløpig lite som vitner om at The Cult of Destiny akter å tilføre sjangeren noe utover velskrevne og velspilte hyllester. Det trenger ikke være noe overordnet mål for band flest å tøye sjangerstrikken, men å tilføre en distinkt og personlig vinkling på uttrykket man jobber innenfor er som regel nok til å heve god musikk til virkelig fremragende musikk. The Cult of Destiny virker foreløpig nøgde med å befinne seg i førstnevnte kategori, og det har jeg ingen problemer med å godta. God tradmetall er nemlig en aldri så liten mangelvare i Norge, og med ‘Enemies of the State’ leverer The Cult of Destiny nettopp en energisk, fengende og bunnsolid tradmetallskive. Anbefales!

Skrevet av Fredrik Schjerve

Sâver / Frøkedal – Split

Når det kommer til samarbeidsformater, er splitten muligens det hyppigst brukte blant metallband . Splitter som setter metallband i kontakt med artister fra helt andre områder av den musikalske sfæren derimot – ja det er å regne som et skuddårsfenomen. Den nye splitten til sludge/post-metallbandet Sâver og folk/pop-låtskriveren Frøkedal er derfor et prospekt som vekker umiddelbar interesse, og et eksempel til etterfølgelse for andre som måtte ønske å føre dialog på tvers av sjangere i det norske musikklivet.

På deres nye split covrer Sâver og Frøkedal én låt hver fra motpartens låtarkiver. Med tanke på hvor ulike musikalske utgangspunkter de to artistene har, kommer det kanskje ikke som noe sjokk at dette medfører voldsomme transformasjoner av det originale låtmaterialet. Det er likevel en viss logikk ved de to artistenes fremgangsmåter, hvor spesielt et fokus på lyddesign blir et felles holdepunkt.

Først ut har vi Sâver, som har valgt å covre låta «Shot-Put» fra fjorårets ‘Flora’. Sâver har valgt å fokusere på originalsporets romslige atmosfære, og blåser den opp til et vidåpent panorama som står i stil med splittens coverillustrasjon. Atmosfæren avgir en følelse av evighet og tidløshet, og har den effekten at den oppløser den allerede allegoriske teksten til et nesten rent symbolsk plan. Den effektbelagte vokalen og lavmælte instrumenteringen sender tankene i retning Lows slowcore, og i det hele tatt kler dette uttrykksbildet postmetal-trioen skremmende godt.

Der Sâver har valgt å blåse opp «Shot-Put» til enorme størrelser, har Frøkedal valgt stikk motsatt fremgangsmåte på sitt cover av «I, Vanish». I sin originalform er «I, Vanish» en tårnende, postmetallisk koloss, men i Frøkedals hender blir den omgjort til et intimt og urovekkende skogsritual. Det er mulig å spore enkelte av originalsporets harmoniske vendinger i Frøkedals cover, men generelt sett har hun tatt seg store kreative friheter. Dette kan sies å være en nødvendighet på mange områder, der spesielt originalens skrikevokal ikke akkurat hadde sklidd inn i låtskriverens musikalske univers med enkelhet.

Også arrangementet av «I, Vanish» har mye for seg, hvor spesielt det rungende, harmoniserte utropet mot slutten av låta gjør uslettelig inntrykk. I likhet med Sâvers cover, er Frøkedals bidrag også imponerende i kraft av sin tekstur-messige rikdom, hvor klirrende perkusjon, dumpe trommeslag og sagende strykere gir låta et rått og naturalistisk skjær. Generelt sett komplimenterer Sâver og Frøkedal hverandre overraskende godt på deres nye samarbeidsutgivelse, og det er i det hele tatt synd at splitten er så kort som den er. På bakgrunn av dette skulle jeg gjerne likt å se dem prøve seg på et liknende prosjekt i fremtiden, og kanskje aller helst noe enda mer ambisiøst og omfattende. Et gledelig møte mellom to fjernt atskilte universer er det endog.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Metallurgiske funn: Ukas favoritt

Dette innlegget inneholder våre favoritter fra de to foregående ukene.

Simen Jakobsen Harstad – ‘Stallo’

Simen Jakobsen Harstad er tross sin unge alder virkelig i ferd med å bli et kjent navn i norske rock- og metallkretser. Harstad er fra før av kjent som den ene halvdelen av den eminente stoner/doom-duoen Golden Core, og nå er han altså aktuell med sitt aller første soloalbum: ‘Stallo’. Behovet for et prosjekt utenom Golden Core kan nok sies å være tydelig ut fra det man hører gjennom hele denne skiva. Selv om lytteren får servert en og annen feit akkord og grovkornet gitarlyd, byr Harstad her opp til en annen dans enn den Golden Core har stått for. Musikken kan nok enklest plasseres innenfor landskapet av instrumental og progressiv rock og metall, der Harstad ikke er redd for også å prøve seg på stilistiske grep som ligger utenfor dette.

Med det får man på ‘Stallo’ smaken på en eventyrlyst og kreativitet som imponerer, særlig med tanke på at Harstad har komponert alt sammen og spilt nesten alt selv, bare med noen få bidrag fra andre utøvere. De mest metalliske innslagene kommer i platas første halvdel, der åpningen «Los» lar gitarakkorder legge fine teksturer over en småguffen loop, før skeive taktarter og friske arpeggioer setter opp farten på «Tribus». Platas tittellåt følger deretter opp i form av en nesten ti minutter lang prog-odyssé, der Harstad utviser en svært god kontroll på struktur og oppbygning. Den minner meg mye om mye av det nyere materialet til Opeth, og det beskriver nok også den stilistiske grunnstammen på ‘Stallo’.

Gitarklimpringen på «Columna Vertebralis» og den flotte, lille crescendoen «Aln» baner etter hvert vei for platas andre kjempe: «Nattens Vokter». Her komplementeres lavmælte clean-gitarer fint av solskinnsakkorder og en lekker solo i oppbygningen til platas kanskje aller flotteste klimaks – på tross av at låta muligens er en smule for omskiftende til å føles like konsistent som tittellåta.

Etter dette tar ‘Stallo’ en aldri så liten vending, og drar lytteren i et mer ambient-befengt, dunkelt og stemningsfullt hjørne. «Han Vandrer» og «Fata Morgana» er elektroniske ambient-stykker som gir meg assossiasjoner til småklipp fra post-rock-kjempene Godspeed You! Black Emperor og This Will Destroy Yous underlige og mørke annerledesalbum ‘Tunnel Blanket’. Men det virkelige høydepunktet i dette sisteleddet av ‘Stallo’ kommer nok helt til slutt, da i form av den melankolske balladen «Første Snø». Her skyver Harstad egen gitarklimpring og gjestemusikere på piano og saksofon frem i lyset i nesten seks minutter, noe som resulterer i en sann vidunderlighet og platas kanskje mest stemningsfulle innslag.

Noe som imponerer meg spesielt mye med ‘Stallo’ er hvordan Harstad klarer å formidle stemninger og inspirasjon såpass effektivt uten låttekster. Når jeg leser at inspirasjon hentes fra skogturer rundt Ammerud i Oslo, er det mye som stemmer når jeg samtidig lytter på musikken og tenker på egne skogturer i hverdagsskumringen rundt hovedstadens drabantbyer. Om jeg så får mye drahjelp fra egne personlige erfaringer, står ikke det i veien for at jeg trygt kan konstatere at ‘Stallo’ er en rik og flott opplevelse. Det er en plate som kanskje spriker litt vel mye stilistisk, men det gjør det også til en interessant debutplate, og noe som pirrer interessen for flere ablegøyer fra Harstads soloprosjekt. ‘Stallo’ oser nemlig av talent og anbefales på det sterkeste.

Skrevet av Alexander Lange

Nordjevel – ‘Gnavhòl’

Få plater klarer å formidle et førsteinntrykk som det Nordjevels ‘Gnavhól’ gjør når åpningslåta «I Djevelens Skygge» når 50-sekundersmerket. Det første verset åpner portene til Helvete via en helt urimelig voldsom blast-beat, krystallklare, svære og iskalde moll-arpeggioer og gneldrende, høylytt vokal. Representativt for resten av denne platas materiale er det også. ‘Gnavhòl’ er noe av den mest flerrende, frenetiske og hurtige norske svartmetallen som er sluppet i år, og byr på en kompromissløshet og kaosfølelse som stadig nærmer seg overtenning.

Nordjevel har de siste årene sakte, men sikkert bygget seg opp et solid rykte som svartmetallband. Etter at andreplata ‘Necrogenesis’ sørget for et aldri så lite gjennombrudd i 2019, kom bandets første utgivelse på Indie Recordings i form EP’en ‘Fenriir’ i fjor, som vi i Metallurgi belønnet med en femteplass på fjorårets liste over beste EP’er. ‘Gnavhòl’ befester bandets egenart innenfor scenen, der svartmetallens uhyggelige og ondskapsfulle atmosfærer pares med et årvåkent øye for tekniske detaljer. Dette albumet minner mye om en del av materialet til band som Mayhem og Gorgoroth, men sender i større grad oppmerksomheten mot krevende og tekniske musikerprestasjoner som gir svært lite pusterom for lytteren.

Nordjevel klarer imidlertid like fullt å sørge for god dynamikk. Mer ekspansive og strålende mid-tempo-partier dukker for eksempel opp i andrelåta «Of Rats and Men» og den påfølgende «Satans Manifest», og en virkelig tilfredsstillende groove kommer til live i tittellåtas andre halvdel. Det skaper god variasjon når låter som «Within the Eyes» og «Gnawing the Bones» viser Nordjevel fra sin beskeste side, der vokalist Doedsadmiral setter kronen på verket med sin helt ufyselige og klare røst.

Platas definitive høydepunkt for meg er låta «Spores of Gnosis», der et virkelig ondskapsfullt hovedriff og refreng får drahjelp av en illsint, stratosfærisk melodi som utvikler seg til en storslått gitarsolo på slutten av låta. Etter at «Gnawing the Bones» deretter sørger for en andpusten etappe mister imidlertid ‘Gnavhòl’ dampen litt, der den ti minutter lange og vesentlig tregere «Endritual» blir en i overkant langtekkelig affære, tross sterke temaer, før «Twisted Psychosis» avslutter ballet uten helt å tilføre noen nye høydepunkter. Det hindrer imidlertid ikke ‘Gnavhól’ fra å være et sant høydepunkt i seg selv for det norske svartmetallåret, og i det vesentligste er dette en vill, imponerende og bunnsolid lytteopplevelse som stadig slår meg i bakken med sin råskap.

Skrevet av Alexander Lange

Mikrostrukturell Evaluering: Ukas singler

Mortemia – «Decadence Deepens Within»

På den fjerde låta fra ‘The Pandemic Pandemonium Session’ har Morten Veland virkelig sørget for å matche stemme med låtmateriale. «Decadence Deepens Within» er nemlig sterkt inspirert av 90-tallets klassiske og gotiske dødsdoom, og hvem passer vel bedre enn en av Norges fremste praktikere av uttrykket til å stå for låtas fokalpunkt. Jeg snakker selvfølgelig om Liv Kristine fra Theatre of Tragedy og senere Leaves’ Eyes, en stemme som med sin eteriske og nesten sefyr-aktige tonekvalitet kan kaste et eventyr-aktig preg over selv den dystreste ekstremmetall.

Selv om «Decadence Deepens Within» er en uttalt gjenmaterialisering av 90-tallets dødsdoom gjør den oppskalerte lydproduksjonen det mer naturlig å trekke tråder til Swallow the Sun‘s plater fra rundt 2010. Dette gjenspeiles i overgangen fra Velands growlede vers til Liv Kristines nedtonede refrenger, selv om dette også er en dynamikk som er lett å spore tilbake til sjangerens klassiske epoke. I og med at det er Morten Veland vi har med å gjøre er det ingen grunn til å forvente annet enn mesterlig bruk av melodikk, og både introens gitarer og refrenget byr på smektende melodier godt støttet opp av rytmeseksjonens robuste grunnvoller.

Det som kanskje mest av alt skiller Mortemia fra Velands hovedprosjekt Sirenia er at førstnevnte åpner for sjangermessige bidrag som ikke blir naturlig innenfor sistnevntes strengere rammeverk. På «Decadence Deepens Within» opptrer bidraget i form av den Dimmu Borgir-aktige symfoniske svartmetallen som leder oss fra bro til siste refreng, en uhyre velfungerende digresjon som peker mot et annet viktig aspekt av Mortemias identitet sammenliknet med Sirenia. Mortemia er nemlig tydeligere påvirket av ekstremmetall enn Sirenia, hvilket gjør at prosjektene kontrasterer hverandre på en god måte. En tydelig rollefordeling er essensiell når det kommer til å sjonglere flere prosjekter på en gang, et konsept som Veland virker å ha fått en naturlig forståelse av etter mange år i musikkbransjen. «Decadence Deepens Within» er nok en elegant sammensmeltning av to distinkte musikalske personligheter, noe som kan sies å være den sentrale visjonen bak den foreløpig plettfrie ‘The Pandemic Pandemonium Sessions».

Skrevet av Fredrik Schjerve

Okkultokrati – «Candlemas Eve«

Førstesingelen fra Okkultokratis kommende split med Maggot Heart, «Wolfssegen», signaliserte en smakfull videreutvikling av black’n’roll-bandets allerede bunnsolide uttrykk. Taktfaste rockeriff med svartmetallsk eim om seg drev, som så ofte før, komposisjonen fremover, og en usedvanlig sterk innsprøytning av effektbelagt skrikevokal og gotiske synther sørget videre for et forfriskende og mektig lydbilde – også sammenlignet med tidligere materiale fra bandet.

«Candlemas Eve» lar disse elementene utfolde seg videre – og det mens Okkultokrati nok en gang evner å imponere. Her er nok rock-elementet enda mer i forgrunnen med et upåklagelig og nokså enkelt hovedriff, og et stort, vakkert refreng og et litt underlig clean vokal-parti er noe av det som løfter det til enda litt større høyder også – alt mens synthene fortsatt leverer en guffen og litt spesiell stemning. Som ved mange andre låter av bandet merker jeg at Okkultokrati kanskje kan bli en smule tålmodige med selve låtlengden. Når det gjelder å virkelig få mest mulig ut av musikkens atmosfæriske sider, tjener imidlertid de fem minuttene også et nyttig formål.

Skrevet av Alexander Lange

Dold Vorde Ens Navn – «Er det måneskinn«

DOLD VORDE ENS NAVN Release Video Single 'Er det måneskinn?' | Metal Shock Finland (World Assault ) — Ute nå via Lupus Lounge

«Er det måneskinn» fortoner seg som en aldri så liten overraskelse i opptakten til Dold Vorde Ens Navns (DVEN) kommende plate ‘Mørkere’. Mens den forrige singelen «Løgnens Abstinenser» var en nokså typisk svartmetallåt uten de helt oppsiktsvekkende grepene, er denne låta nemlig et ganske annet dyr, der symfoniske og filmmusikk-aktige elementer får tre frem og låtstrukturen fremstår litt luftigere og mer dynamisk.

Dimmu Borgir-sammenligningen er vanskelig å komme foruten, men det er vel så riktig å karakterisere «Er det måneskinn» ved at DVEN også klarer å koke opp noe litt særegent. Uttrykket er noe friskere, enklere og mer lavmælt enn det man vanligvis finner innenfor den symfoniske svartmetallen. I tillegg er det bare å slå fast at DVENs forsøk er av høy kvalitet. Den «Dovregubbens hall»-aktige melodien sitter som et skudd, de litt teatralske innslagene av vokal fungerer utmerket, og den melodiske oppbygningen fra intet og til en ganske storslått avslutning som starter midt i låta er et flott stykke arbeid. Anbefales!

Skrevet av Alexander Lange

Jointhugger – «Midnight»

Jointhugger imponerte staben til Metallurgi voldsomt da de slapp «Reaper Season» tidligere i år, en atten minutter-lang mammut av en låt som kan være Norges beste bidrag til stonersjangeren per dags dato (i alle fall om du spør undertegnede). Nyheten om at gruppens andre plate slippes senere i høst har derfor vært kilde til ekstreme mengder hype her i gården – en hype som både kompliseres og tilspisses av den første singelen fra ‘Surrounded by Vultures’.

«Midnight» er nemlig ingen direkte videreføring av styrkene bandet demonstrerte tidligere i år, men et ganske annet beist som ikke nødvendigvis er betydelig svakere av den grunn. Åpningens knakende frekvenser skaper til å begynne med forventninger om en naturlig oppfølger til «Reaper Season», men riffet som til slutt kommer deisende ut av feedback-tåka er langt mer konsist og singel-verdig enn de massive bautaene som kastet sine skygger over forgjengeren. Koringene som støtter opp rundt Nico Munkvolds bluesy fraser på versene pusher «Midnight» enda lenger inn i singel-territoriet, og de effektbelagte sveipene som dukker opp fra tid til annen er prikken over i-en for et musikalsk strekk som kan være Jointhuggers mest fengende til nå.

Men som låtlengden på ti og et halvt minutt tilsier er ikke bandet fornøyd med å simpelthen skrive en solid fire-minutters singel og så bukke ut. Det som følger er en utstrakt og kreativ instrumentell eskapade, fylt av hurtige og dansbare groover, synkoperte hugg og en høytsvevende, avsluttende gitarsolo. En retur til det fengende singelmaterialet virker så og si uunngåelig, og slutter ikke Jointhugger sirkelen med dette velutprøvde men fortsatt tilfredsstillende trikset. «Midnight» overstiger ikke «Reaper Season» i kvalitet i mine øyne, men det har den heller ingen grunn til å gjøre ettersom den bare er en brikke i det større puslespillet som er ‘Surrounded by Vultures’. Det den er, er en låt som oppleves som uhyre kompakt sin lange spilletid tatt i betraktning, og som demonstrerer at Jointhugger er i stand til å skrive overbevisende musikk nesten uansett hvordan de velger å presentere den. Anbefales!

Skrevet av Fredrik Schjerve

Phantom Fire – «Sweet Jezebel»

Fartsmetall/svartmetall-duoen Phantom Fire fortsetter å rulle ut promoen i forkant av sin kommende platedebut ‘The Bust of Beelzebub’, og denne uka har vi endelig fått bryne oss på debutens andre singel (tredje om man teller med EP-en ‘Return of the Goat’), «Sweet Jezebel». Låta bygger videre på «Feed on Fire»s fandenivoldske biker-identitet, samtidig som den åpenbarer nye sider ved det unge prosjektets fortsatt uavklarte helhetsuttrykk.

Et slående og hardnakket åpningsriff leder oss inn i «Sweet Jezebel»s ulmende og røyklagte indre. Som tidligere er musikken preget av en utrettelig higen etter fart og spenning, hvilket i denne omgang er temperert via et gradvis oppbyggende mellomparti som fungerer organisk nok til å kunne være frem-jammet. Etter en klimaktisk og noe skjærende ledegitar brytes spenningen opp via trommebrekk og hengende akkorder, før hovedriffet returnerer med full styrke, denne gangen gitt ekstra momentum via dundrende d-beats og blast beats i trommene. Låtstrukturen fungerer utmerket, og koblet med styrken til de individuelle partiene er resultatet at «Sweet Jezebel» gjør enda større inntrykk enn «Feed on Fire», i hvertfall for mitt vedkommende. ‘The Bust of Beelzebub’ ser ut til å bli en minneverdig hendelse i årets norske undergrunns-tidslinje, en uregjerlig og autentisk kobling mellom farts- og svartmetall som velter som svart røyk ut av høyttalerne.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Martyra – «Maleficium«

Til slutt tar vi for oss en mystisk, fire minutter lang sak som er sluppet av svartmetallprosjektet Martyra fra Trondheim. «Maleficium» er ingen svartmetallåt, men et småguffent ambient-stykke med ritualistiske, lavmælte trommeslag som ryggrad. Brølende bass ligger under, vakker vokal drukner i det dunkle lydbildet, og spinkle, men romslige gitartoner får lyse det opp ørlite grann. Det er i det hele tatt et flott stykke ambient og et effektiv stemningsbilde, like fullt som man får håpe på at det også blir del av noe litt større en gang i fremtiden.

Skrevet av Alexander Lange

Makrostrukturell Evaluering: Ukas Plater

Dalit – Moksha

Usignert, ute nå på bandets Bandcamp og div. strømmetjenester

Dalit tar med sitt nyeste album ‘Moksha’ et klart steg videre fra sin selvtitulerte debut fra 2012 og den påfølgende fullengderen ‘Descent’ som kom fire år senere. Her er det snakk om en utgivelse som, spesielt med tanke på at bandet er usignert per i dag, fortjener høy respekt bare som følge av mengden av arbeid som åpenbart ligger bak og den høye produksjonskvaliteten – noe som i seg selv demonstrerer en solid oppgradering fra tidligere. I bunn ligger Dalits mørke og rifftunge metall, som de selv plasserer i et krysningspunkt mellom vårt lands svartmetall og britisk doom-metal fra 1990-tallet. Men selv om vokalen tidvis sender assosiasjoner til både Mgla og Satyricon og et og annet blast-beat- og tremolo-parti dukker opp, er det for meg ingen tvil: Dette er i all hovedsak en plate for beundrere av moderne doom-metal.

Plata åpner godt med «Sons of Adam, Daughters of Eve», der man etter en kort intro med piano og strykere får presentert et sterkt versriff som videre utfolder seg i gode melodiske partier som blant annet er lagt under kvinnelig vokal. Det sistnevnte elementet er en gjenganger på plata. Jeg mistenker, og tolker, at det er der for å skape litt kontrast mot growle-vokalen – og akkurat det evner Dalit å stelle i stand. Vokalen dukker imidlertid opp nokså ofte, og fortoner seg nok som litt for lik hver gang i både toneleiet og de melodiske grepene til at den holder seg like sterk med tanke på dens funksjon. Man kunne nok gjort litt mer ut av den og tilført litt mer kraft. Vokalisten Guro Birkeli tilfører for eksempel et utmerket element under Hellems growlevokal med en dramatisk vokal-crescendo midt i «Best of All Possible Worlds», og byr også på noen kule harmonier i avslutningssporet «Fra Jord til Støv» – slike ting burde det vært mer av!

Før albumslippet slapp Dalit singelen «Starlight». Denne er etter hvert vokst en del på meg og er et av albumets høydepunkter; etter den i kanskje overkant lange, men like fullt solide «The Best of All Possible Worlds» fikk jeg svært sansen for hvordan den drev opp tempoet noe. I dette blir hovedriffet sterkt, og det nærmest Corey Taylor-aktige vokalgrepet på slutten tilfører et friskt pust. «Starlight» åpner da også for så vidt opp for et sterkt strekk på plata. «Anthem» tar stafettpinnen videre med høy selvtillit og et dødsbra melodisk outro-tema som glir fantastisk inn i det strålende hovedtemaet i «Hallways of Sadness». Det som synes å være albumets magnus opus, den todelte «Red», tar deretter oppgaven å bygge opp til albumavslutningen, blant annet med et rolig, svevende og melankolsk tema mot slutten. Her tøyer effektiv bruk av båndopptak strikken godt for det kanskje beste klimakset på albumet.

«Fra Jord til Støv» er på sin side ikke like sterk der den, på tross av et doom-tema som for så vidt er kult og byr opp til litt av en avslutningsmarsj, etter hvert blir litt vel seig og langtekkelig med sine seks minutter – noe som suger litt kraft ut av både vokal, strykere og klimaks. Det er i det hele tatt en gjennomgående innvending at Dalit til tider, og kanskje spesielt i de litt lengre låtene, vandrer litt vel retningsløst gjennom velkjente doom-landskap uten at riffene alltid tilføyer noe substantielt nok. Det gjør imidlertid ikke høydepunktene noe mindre, og det skal først og fremst sies at ‘Moksha’ er et sterkt statement, som med høy profesjonalitet og produksjonsverdi står for det jeg vil kategorisere som en svært god norsk undergrunnsutgivelse.

Skrevet av Alexander Lange

Well Haven – Thirty Days: States of Daze

Usignert, uten nå på bandets Bandcamp og div. strømmetjenester

Well Haven er et anonymt Oslo-prosjekt som selv beskriver musikken sin som «…the sound of really hard falling water». Med sin blanding av post-black, ambient og new age-tematikk virker det som at musikeren/musikerne ønsker at musikken skal utgjøre en funksjon, fremfor å nødvendigvis være musikk man lytter til for musikkens skyld.

Etter å ha lyttet til ‘Thirty Days: States of Daze’ adskillige ganger kan jeg meddele at plata fungerer overraskende bra som lyttemusikk også. Dersom du legger fra deg forventninger om tradisjonelle låtformer og soleklare hooks kan plata være en utmerket opplevelse å fortape seg i. Den vakre men turbulente strømmen av ‘Sunbather’-gitarer er som et fossefall, der de glitrende post-rock-frasene ligger på toppen som lys som reflekteres fra vannpartiklene i fossens skummende sprøyt. Plata har også en tydelig utviklingskurve over sine 30 minutter: den inviterende åpnings-meditasjonen «The Lobby» leder inn i en serie med aktive post-black-numre, før den diffuse «Fading In» iverksetter en pulserende oppbygning som strekker seg helt til finalen «Waking Up».

Jeg får ikke inntrykket av at «Thirty Days: States of Daze» egentlig er ment å granskes under anmelderens lupe, så jeg har valgt å være mer deskriptiv enn analyserende i min omtale av platen. Jeg kan likevel opplyse om at utgivelsen fungerer meget bra som aktivt-lytteobjekt sett fra et post-black-perspektiv; og selv om jeg ikke har forsøkt å meditere til plata, har jeg inntrykk av at den vil gjøre jobben utmerket som akkompagnement til den guidede meditasjonen artisten selv har anbefalt å kombinere plata med. En særegen kombinasjon av absolutt musikk og bruksmusikk, Well Haven strekker seg utover sine egne ambisjoner med ‘Thirty Days: States of Daze’.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Mournless – Darkest Dreams

Enmannsinnsatsen Mournless har sluppet ‘Darkest Dreams’ – en forholdsvis kort EP som tar utøver Gruuls DSBM-stafettpinne videre fra ‘Decades of Torment’. På menyen står denne gangen to låter på litt over tre minutter hver og en bonuslåt.

Mournless advarer om manglende produksjonsferdigheter på sin Bandcamp-side, men mens forrige utgivelse nok var preget av litt ujevn produksjon, kan Gruul med ‘Darkest Dreams’ egentlig krysse av for det som skal med en svartmetallutgivelse som denne. Joda, bruddet midt i «Dark Possession» står nok for en alt for stor volumforskjell, men ellers er det først og fremst snakk om en strålende lydbalanse med råskap, god gitarlyd, velplassert vokal og drivende trommer. Min desiderte favoritt av de to hovedlåtene er «Abyssal Mind» der disse elementene slår ut i full blomst og sammen med et subtilt element av folkmetall sørger for en nokså sterk svartmetall-låt. Bonusen «Myr» er et litt annet dyr med ytterligere rå, tåkete og lav produksjon – noe som gjør at den, særlig i sine sinteste øyeblikk, fremstår som et meningsfullt tillegg. Så er det nok verdt å nevne at Mournless, som sist, nok har litt vel mye hastverk med å avslutte låtene sine, særlig i den litt hoppende «Dark Possession» – potensialet blir rett og slett ikke helt forløst. Samtidig betyr dette nettopp at det finnes god grunn å bygge videre på for Mournless.

Skrevet av Alexander Lange

Enrapture – Another Green Drought

Som nevnt på vår «Om Oss»-side er begge skribentene til Metallurgi medlemmer av det progressive ekstremmetall-bandet Enrapture. Vi ga ut debut-skiva vår ‘Another Green Drought’ sist fredag, en konsept-plate om sivilisasjonenes sykliske natur vi har spilt inn over de siste tre åra. Ta en lytt om du er nysgjerrig!

Makrostrukturell Evaluering: Ukas Plater

Obliteration – Live at Chaos Descends 2019

Signert til Indie Recordings, ute nå via LowFidelityAssaults

Lyden av musikken fra PA-en som kuttes og den påfølgende stillheten som gradvis vokser til et øredøvende brøl fra platået rundt deg; er det noe man som ivrig konsert-gjenger har savnet mer i skrekkåret 2020? Jeg har kjent på dette savnet både som publikumer og medlem av et band i år, og det finnes ingen stream som er velprodusert nok til å døyve effektene til denne konsert-abstinensen. Nei, jeg vil faktisk argumentere for at den klassiske konsert-platen har en mye større suksessrate når det kommer til lindrende effekt på konsert-gjenger i karantene enn streams har, ettersom tilstedeværelsen til et faktisk publikum jobber i førstnevntes favør.

Derfor er det litt pussig at nettopp publikumstilværelsen mangler på den nye live-utgivelsen til Obliteration, et opptak av bandets konsert på Chaos Descends i 2019. Dette er nok resultatet av at plata er gitt ut av en uavhengig tredjepart som tok opp lyden fra konserten spontant, og bare i etterkant tok det opp med bandet og fikk tillatelse til å gi det ut via LowFidelityAssaults. Til tross for at jeg gjerne skulle hørt noe mer av publikum enn den spøkelsesaktige bakgrunnsstøyen på ‘Live at Chaos Descends 2019’, er det faktisk tilfellet at signalene fra miksebordet ER tilstrekkelige, ettersom Obliteration blir presentert på optimalt vis, og på sitt absolutt beste.

Selv om Obliteration er et av de bandene som virkelig nærmer seg konsert-energien på platene sine (Bare hør på den magiske tempo-økningen rundt midten av «The Distant Sun (They Are the Key) fra 2013s ‘Black Death Horizon’), er fremførelsene på ‘Live at Chaos Descends 2019’ enda et hakk råere og bestialske enn studio-utgavene. Bandet formelig oser av vitalitet, og de mestrer den essensielle balansen av presisjon og hemningsløshet som gjør dødsmetallen levende som undersjanger. De doom-aktige akkordene mot slutten av «Cenotaph Obscure» lander som kampesteiner, og de svermende tremolo-linjene på «Tumulus of Ancient Bones» truer med å kaste av seg kjettingen og bykse ut av høyttalerne.

Så der artist-streams føles mer ut som glorifiserte (dog underholdende og imponerende) studio-opptak, føles ‘Live at Chaos Descends’ litt som å mimre tilbake til en legendarisk konsert du så på en liten brun bule noen år tilbake (eller f.eks på Øyafestivalen, der jeg så Obliteration rive gjennom et dødstett sett i 2014). Opplevelsen varmer med andre ord like godt som en vel-oppfyrt peis eller en kraftig dram, og det er noe jeg personlig hadde stor bruk for nå på tampen av året. Måtte muligheten endelig åpne seg for å få med seg Norges desidert sterkeste, aktive dødsmetall-band i 2021 igjen.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Heiinghund – Urðrs Brønn

‘Urðrs Brønn’ er den tredje full-lengderen Heiinghund, tidligere medlem av det legendariske norske svartmetallbandet Sort Vokter har gitt ut siden han returnerte fra sin årelange kunstneriske dvale. Beveget til handling av mangelen på den type rå og støyende svartmetall som Sort Vokter og dets kohorter (bl.a Ildjarn) ga ut på 90-tallet prøvde artisten å skrive litt igjen, bare for å finne ut om den kreative ånden fortsatt bodde et sted i underbevissthetens dyp. Den stadige strømmen av nytt materiale Heiinghund har gitt ut siden returen burde være svar nok på den problemstillinge, og nå sitter vi altså her med ‘Urðrs Brønn’, en 70 minutter lang konseptplate.

Det konseptuelle rammeverket tar i bruk norrøn mytologi for å beskrive både nåtiden og menneskehetens spådde undergang. Etter en lengre periode definert av misbruk av naturen og forakt for dets lover har naturen begynt å ta sin hevn på menneskeheten, og med litt hjelp fra de tre nornene (Urd, Verdande og Skuld, symboler på fortid, nåtid og fremtid) ender det i naturens fullstendige gjenovertakelse av planeten. Dette konseptet er rikt og aktuelt som få andre konsepter innenfor svartmetallen, og om du er interessert i å lese mer om Heiinghunds tanker rundt plata ligger det et par intervjuer ute på nett.

Så har vi musikken. Heiinghund har skrevet og spilt inn all musikken på ‘Urðrs Brønn’, og ikke overraskende er det snakk om lav-oppløst, støyende og krevende svartmetall. Svært få av låtene på plata har noe som minner om låtskriving («Nornene» og «Urðr»), og mesteparten av sporene består av en kort introduksjon med påfølgende gitar- og trommespor som spinner og går til låtas slutt. I tillegg til dette endres karakteren på produksjonen fra låt til låt, med enkelte låter som gnistrer og smuldrer som oppbrente kubber («Kraakevisa», «Eg Ska Drepa Deg»), andre som velter seg i et bunnløst dyp av bassfrekvenser («Fjellets Klagesang»), og noen som låter mer eller mindre som klassikerne innenfor andrebølgen i Norge («Balder og Odin»).

På de første gjennomlyttingene slet jeg med å forstå formålet med denne inkonsistente miksingen, men innen jeg satt meg ned for å skrive denne anmeldelsen gikk det opp for meg hvor integral den kaotiske produksjonen er for platas struktur. Med låtenes sykliske natur tatt i betraktning er det nemlig produksjonen som skaper tydelige skiller fra låt til låt, og som skyver konseptet fremover mot sin tragiske konklusjon. Innen vi når «Eg Ska Drepa Deg» og «Blod Ild Sverd» har striden mellom menneske og natur nådd sitt toppunkt, og musikken og miksingen speiler dette med sin krigerske og aggressive fremtoning. Slik ble mitt største problem med denne plata gradvis forvandlet til den mest essensielle brikken i puslespillet over flere lytt, og om ikke det er et sterkt argument for å ikke la førsteinntrykkene definere en plate, så vet ikke jeg.

Men det er et annet viktig problem som må nevnes før jeg konkluderer denne omtalen. Med sine 70 minutter og sykliske forutsigbarhet er plata rett og slett en utrolig tidkrevende og masokistisk opplevelse å påføre seg selv, spesielt om intensjonen er å vie den sin fulle oppmerksomhet fra start til slutt. Jeg har hørt mange plater som er lengre og likevel tåler lytterens uavbrutte fokus (omtrent samtlige av platene til Esoteric), så dette er ikke noe bias mot ekspansive uttrykk fra min side. Det er endog slik at nesten alle sporene på plata følger et liknende forløp, så når man da støter på en nesten seks minutter lang syklisk og hypnotiserende låt etter en times spilletid, da begynner virkelig oppmerksomheten å svinne.

Jeg fikk likevel mye ut av opplevelsen, og Heiinghunds dyptgående forbindelse til natur-sentrisk og norrøn tradisjon og filosofi synes å være fruktbar grunn å så i. Kanskje hadde jeg med ytterligere lyttinger funnet veien enda lengre inn i de mørke dypene av Urðrs brønn, men med det høye trykket av nyutgivelser på tampen av 2020 ble det dessverre ikke mulig. ‘Urðrs brønn’ anbefales virkelig for tilhengere av kompromissløs og krevende svartmetall med sterke konseptuelle røtter og enkelte glimt av utradisjonell skjønnhet. En omfattende og budskapstung utgivelse for å sette punktum for 2020.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Myrholt – Retterting

Myrholt beskriver seg selv kort og godt i biografien sin på Spotify og Facebook – «old school black metal. Nothing more, nothing less». Og det stemmer nok egentlig ikke helt godt, i alle fall etter hans nye EP ‘Retterting’ å dømme. Her byr nemlig dette enmannsprosjektet på tre ganske forskjellige egenkomponerte låter: «Til Hinnoms Dal», en rendyrka hyllest til 90-tallets legender i sjangeren, et klassisk Ulver-grep i den akustiske «Hamingja» og det litt underlige elektroniske eksperimentet «Antydninger til kosmos». Resten er coverlåter av henholdsvis Dead Can Dance, Slayer og Black Sabbath. Mye ulikt på 34 minutter, med andre ord!

Og mye er også kult. «Rettergang», Myrholts utgave av Dead Can Dances post-punk-klassiker «The Trial», er en usedvanlig kul svartmetalltolkning med spennende vokal-lek i versene og et refreng som egentlig smeller ganske mye bedre enn originalens. Også i de andre covrene klarer Myrholt å filtrere musikken på ganske spennende vis gjennom de heller begrensede produksjonstradisjonene for enmannsprosjekter innenfor svartmetall. Av hans egne komposisjoner er «Til Hinnons Dal» den klart beste, særlig med sitt drittøffe refreng. Den blir imidlertid noe langtekkelig etter hvert uten at det kommer så veldig mye ut av det, selv om som den trege bridgen må kunne sies å ha noe skikkelig kult for seg, og dette må nok også kunne sies om de to andre komposisjonene. ‘Retterting’ er likevel en spennende, kort musikalsk reise som tross alt er ganske unik innenfor sjangeren.

Skrevet av Alexander Lange

Mortiis – Throe

Noen utgivelser føles det ikke helt riktig å forvente veldig mye av, og i alle fall ikke kritisere. Mortiis‘ ‘Throe’ er en slik en. Dette er nemlig en ti minutters(!) EP på åtte låter som opprinnelig bare var vedlagt kjøpene av ‘The Great Deceiver’ i 2009, og det er et knippe stykker prosjektets frontfigur Håvard Ellefsen snekret sammen på morgenene før han gikk i studio for å lage plata. Nå i desember 2020 har den endelig nådd ut til resten av massene. At forventningene justeres ned på grunn av det litt underlige formatet gjør imidlertid ikke at man ikke kan ha noen glede av denne utgivelsen – snarere tvert imot, selv om det er klart at et visst uforløst potensiale stadig lurer under overflatene på de svært korte sporene.

Likhetene med den catchy industrielle musikken på ‘The Great Deceiver’ strekker seg ikke lenger enn at det rent estetiske uttrykket ligner litt, der ‘Throe’ opererer med støy og lyder Ellefsen eksperimenterte med for seg selv. Hovedsakelig varierer de mellom å være noise-stykker med skarpe kanter på «Atone», «Psychosphere», «Scathe» og «The Ringeling» og mørke ambient-droner på «worship» og «Phantom». Det er særlig i de sistnevnte jeg virkelig fanges og ønsker meg noe mer langstrukket. Likevel er det tittellåta som er det desidert kuleste momentet på denne lille utgivelsen; som «Scab» er den i et litt mer groovy og jordnært (men fortsatt ikke jordnært) hjørne. Men i motsetning til «Scab» som i grunnen byr på lite spennende over sitt drøye halve minutt, blir jeg helt revet med av «Throe» der en klar kassegitar med iskald romklang loopes med innpåslitne støylyder og glitches over det hele. Det gjør det vanskelig ikke å anbefale en gjennomlytt av ‘Throe’ – i verste fall er det snakk om ti bortkastede minutter. Banebrytende er det selvsagt heller ikke, men som meg blir man kanskje mest irritert over at det jo er alt for kort.

Skrevet av Alexander Lange