mournless – Metallurgi

Makrostrukturell evaluering: Ukas plater

Livløst – Symphony of Flies

Symphony of Flies | Livløst | Dusktone — Ute nå via Dusktone

Man får i grunnen mye på kjøpet med musikken til Livløst. På ‘Symphony of Flies’ beveger bandet seg riktignok sjelden utenfor svartmetallens verden, men til gjengjeld viser Livløst frem flere sider av den enn det svartmetallband pleier å gjøre på én enkelt utgivelse. Musikken ligger med en eim av DSBM (dark suicidal black metal) først og fremst i territoriet til den mer riffbaserte og mid-tempo-befengte svartmetallen, og spiller på mange av de samme klassiske metall- og rock-elementene man finner i mye av musikken til band som Darkthrone og Satyricon – så vel som black’n’rollens eskapader. I dette ligger imidlertid også en dose av Livløsts dungeon synth- og ambient-side som fikk sitt store utløp på kuriositeten ‘Bråtebu’ i fjor, som flere steder på ‘Symphony of Flies’ gir svartmetallen et synth-befengt og egentlig ganske symfonisk preg – ikke helt ulikt stemningene som frembringes blant annet på Emperors klassiker ‘Anthems to the Welkin at Dusk’, mens rene orgelpartier andre steder gjør det ganske så spesielt. Uttrykket og helheten har dermed en nevneverdig egenart, og fremstår samtidig meningsfull.

Åpningslåta, som også er tittellåta, gir også et dekkende – og godt – førsteinntrykk av det man har i vente. Her setter dystre synther og et gitararbeid som pendler mellom Mgła-aktige melodier og drivende riff den mørke tonen, og Livløst lar noen lyse pianotangenter lyse det hele opp et grann mot slutten. Deretter kommer høydepunktet på ‘Symphony of Flies’, «No Reason», der bandet lykkes usedvanlig godt både med noen usedvanlig tunge partier og okkulte og effektive synth- og gitarmelodier – til tider, spesielt i refrenget, er det til og med riktig så vakkert.

Fem av de seks låtene på ‘Symphony of Flies’ ligger, som de to første låtene, rundt syvminuttersmerket i lengde. Dette er et format Livløst i all hovedsak lykkes med, all den tid enkelte partier blir strukket ut litt i lengste laget. På fjerdelåta «Angelperfume» har jeg også et noe ambivalent forhold til lengden, der noen av platas sterkeste og mest folk-metal-aktige partier – et kruttsterkt og enkelt riff og et helt strålende synth-drevet refreng – avløses av et rimelig langt bridge-parti. Dette gjør imidlertid de opprinnelige partiene desto sterkere når de (endelig…) vender tilbake mot slutten. Når det gjelder låta «Red», som også var et av platas singler, er imidlertid den lange ambient-introen og repetisjonene mot slutten en liten ripe i lakken på en låt som ellers fungerer knallsterkt i midten blant annet med et kraftig og flott refrengtema.

Den enda mer tålmodige avslutningslåta «Hostel» er på sin side platas mest forglemmelige affære da den ikke evner helt å bringe inn noe nytt som samtidig er spennende nok – samtidig som det i seg selv er en sterk nok enkeltlåt. Så er nok en mer generell svakhet ved dette albumet enkelte sider av produksjonen, nærmere bestemt den ganske spinkle gitarlyden som vel egentlig ikke kan reddes helt inn av at man snakke om et rått lo-fi-preg. Noen av dungeon synth-elementene, særlig de nevnte pianotangentene på tittellåta, er heller ikke helt heldig implementert. Clean-vokal-koringene på platas annerledeslåt «Holy Night» kunne også vært bedre utført og innbakt – noe som er litt synd da dette ligger til grunn for et skikkelig catchy refreng.

Likevel er ‘Symphony of Flies’ en sterk svartmetallutgivelse. Den utstråler ambisjoner om noe egenartet samtidig som beina er plantet i svartmetallens grunn, og Livløst evner også å frembringe noe litt unikt i jungelen av undergrunnsutgivelser innenfor sjangeren. Anbefales!

Skrevet av Alexander Lange

Mournless – Jeg Forsvinner (demo)

Mournless har blitt omtalt flere ganger på siden her, og er et svartmetallprosjekt som har vist bedre og bedre takter siden sin første utgivelse på tampen av fjoråret. Det kan nok også sies om ‘Jeg Forsvinner’, særlig med blikk på noen av de virkelige høydepunktene, selv om den med sitt demo-format også fremstår en smule ujevn og retningsløs.

Etter et kort introsegment presenteres «Night Fall» som ble sluppet tidligere i sommer som singel, og sammen med den påfølgende «Rest» demonsterer nok denne låta både det typiske og beste på ‘Jeg Forsvinner’. Musikken er av det melankolske og DSBM-aktige slaget rent komposisjonsmessig, og får en god boost av den ganske så perfekte lo-fi-produksjonen som ligger til grunn for uttrykket. Det er akkurat passe diffust, det skaper en virkelig håpløs stemning, og gitarene er som små snøstormer som kludrer til sikten og isolerer lytteren i Mournless’ mørke univers.

«Strid» er i forlengelsen av dette demoens desiderte høydepunkt. En rolig, akustisk gitar som tar stafettpinnen videre fra «Rest» åpner her ballet, og den eksploderer i en mer diffus affære enn det som er noe annet sted på demoen – da godt hjulpet av noen dødseffektive akkordrekker og velimplementerte synther(?) oppi det hele.

Andre halvdel enn ‘Jeg Forsvinner’ er mindre god enn den første, selv om «Wander» er et flott segment . «Burried» er til tider forbausende utight, og det beste kommer kanskje på «Wounds» der noen overraskende hyl gjør det hele hakket mer interessant. Avslutningen «Noir» er om noe enda mer overraskende da Mournless her plutselig beveger seg i blackgazens melankolske landskap – med noe varierende hell. Det vitner muligens om et prosjekt som ennå utforsker sine kroker, og det skal sies at Mournless også lykkes godt med sitt grunnuttrykk. For å være en demo er dermed også ‘Jeg Forsvinner’ en interessant affære.

Skrevet av Alexander Lange

Makrostrukturell Evaluering: Ukas Plater

Kvesta – Corpsebog

Kvesta (tidligere kalt Skrømt) har vært en destruktiv og herlig naturkraft innenfor tradisjonell norsk black/thrash siden de slapp debut-plata si ‘Ibex Arrival» i 2016. Bandet virker tilfreds med å fortære, kverne i stykker og deretter skvise ut sjangerens norske klassikere i nye konfigurasjoner, noe som ikke er meg i mot nå som Aura Noir har forlatt ballparken. På sin nye EP ‘Corpsebog’ leverer kvintetten tre nye originallåter som vil få lytteren til å gripe etter skinnvest og ammunisjonsbelte i løpet av kun et øyeblikks eksponering, samt et robust cover av Darkthrones «Under a Funeral Moon» som en aldri så liten bonus.

Det er åpningslåta «Noxious Necromancy» som ender opp med å kreve mesteparten av lytterens oppmerksomhet. Med den eksentriske og reverb-dynkede opptredenen til gjestevokalist «Krizla» og de forrykende, harmoniserte soloene til gjeste-gitarist «Hazzlegard» tatt i betraktning er ikke dette så rart, ettersom deres talenter er utnyttet på helt utmerket vis. Kombinert med en lydproduksjon som kaller tilbake til sjangerens primitive og rabide oppstart, samt bandets grenseløse og autentiske entusiasme for egen musikk er resultatet virkelig slående, og grunn nok alene til å anskaffe EP-en.

Heldigvis er ikke de to låtene som har gitt ‘Corpsebog’ sitt navn fullstendig maktesløse i kjølvannet av den glimrende «Noxious Necromancy». Med «Raatten» tilbake bak mikken er «Corpsebog» mer utpreget svart enn åpningslåta, med flust av triller og jagende riff som får det til å gå varmt om øra på selv den mest værvante black/thrash-fanatiker. «Corpsebog II» slentrer på sin side inn i mer atmosfærisk territorie; en disig og klam sump der skingrende gitarer og en overraskende flott, melodisk outro leder vei gjennom det forræderske lendet. Til slutt har vi selvfølgelig coveret av «Under a Funeral Moon», som har fått litt kjøtt på kroppen via miksingen sammenliknet med originalen, samtidig som den brenner med den samme intense heten.

Dersom man ser på ‘Kvesta’ som et mellommåltid ment til å døyve den verste sulten imens vi venter på bandets neste full-lengder, fungerer den svært dårlig. Sulten min etter en fullverdig Kvesta-plate å sette tennene mine i har nemlig flerdoblet seg etter å ha fortært de tre blodige kinaputtene av noen originallåter vi har blitt servert på denne EP-en. Det er ikke noe mangel på black/thrash å velge i innenfor de norske grensene per dags dato, men der den nye garden (ledet av band som Ormskrik og Evoke) pusher et skarpt og velpolert sound pusher Kvesta et sound som er like råttent og mobydelig som et oppgravd kadaver (på en god måte selvsagt). ‘Corpsebog’ er en av de beste norske metall-EP-ene så langt i 2021, og et absolutt must for fans av rivende, rå black/thrash.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Mournless – Aften I Morket

‘Aften I Morket’ er en ytterligere forsikring om at Mournless med hver utgivelse tar nok et steg opp. Mens de første slippene fra dette DSBM (dark suicidal black metal)-prosjektet var noe ujevne og delvis preget av litt avstumpede låter, har prosjektet gradvis vist bedre takter. På ‘Mørkt’ syntes jeg Mournless var inne på virkelig bra saker, og ‘Aften I Morket’ følger opp dette lille verket i så måte.

‘Aften I Morket’ står også for en naturlig kontinuitet fra ‘Mørkt’ fordi den viser en ganske melodisk side av Mournless, der både atmosfærisk, progressiv og folkemusikkinspirert svartmetall utforskes. Er det ett band jeg minnes om er det ukrainske Drukdh, nettopp fordi grovkornede, melankolske akkordrekker er det som driver låtene fremover. Åpningen «Avhyr» er et godt eksempel på dette, og på den påfølgende «Vegvisir» inviterer også Mournless litt mer variasjoner i intensitet inn i låtstrukturen – noe som gjør det enda litt mer interessant. Den korte tredjelåta «Lys» er imidlertid EP’ens annerledeslåt ved at den er hakket mer direkte og drivende enn de andre, noe som gir den et aldri så lite snev av black’n’roll og gjør den til et heldig tillegg til den øvrige helheten. Favorittlåta mi på EP’en er nok imidlertid avslutningslåta «Ingen Verdens Ting», en instrumentallåt som nok byr på de sterkeste riffene på utgivelsen etter at «Gravferd» for så vidt også tar de vellykkede elementene fra «Vegvisir» sterkt videre.

‘Aften I Morket’ er med andre ord en ganske så god EP, der også produksjonen er på et høyere nivå enn på andre Mournless-utgivelser. Så er heller ikke dette en EP som blåser meg av banen på noen måte, og jeg stusser til tider over litt enkle, trygge og repetative riffstrukturer og en spinkel vokal som ikke alltid kler resten av musikken like godt, men det er en EP som er verdt en lytt dersom man er ute etter noe litt bedre ny norsk, enmannssvartmetall.

Skrevet av Alexander Lange

Makrostrukturell Evaluering: Ukas Plater

Dalit – Moksha

Usignert, ute nå på bandets Bandcamp og div. strømmetjenester

Dalit tar med sitt nyeste album ‘Moksha’ et klart steg videre fra sin selvtitulerte debut fra 2012 og den påfølgende fullengderen ‘Descent’ som kom fire år senere. Her er det snakk om en utgivelse som, spesielt med tanke på at bandet er usignert per i dag, fortjener høy respekt bare som følge av mengden av arbeid som åpenbart ligger bak og den høye produksjonskvaliteten – noe som i seg selv demonstrerer en solid oppgradering fra tidligere. I bunn ligger Dalits mørke og rifftunge metall, som de selv plasserer i et krysningspunkt mellom vårt lands svartmetall og britisk doom-metal fra 1990-tallet. Men selv om vokalen tidvis sender assosiasjoner til både Mgla og Satyricon og et og annet blast-beat- og tremolo-parti dukker opp, er det for meg ingen tvil: Dette er i all hovedsak en plate for beundrere av moderne doom-metal.

Plata åpner godt med «Sons of Adam, Daughters of Eve», der man etter en kort intro med piano og strykere får presentert et sterkt versriff som videre utfolder seg i gode melodiske partier som blant annet er lagt under kvinnelig vokal. Det sistnevnte elementet er en gjenganger på plata. Jeg mistenker, og tolker, at det er der for å skape litt kontrast mot growle-vokalen – og akkurat det evner Dalit å stelle i stand. Vokalen dukker imidlertid opp nokså ofte, og fortoner seg nok som litt for lik hver gang i både toneleiet og de melodiske grepene til at den holder seg like sterk med tanke på dens funksjon. Man kunne nok gjort litt mer ut av den og tilført litt mer kraft. Vokalisten Guro Birkeli tilfører for eksempel et utmerket element under Hellems growlevokal med en dramatisk vokal-crescendo midt i «Best of All Possible Worlds», og byr også på noen kule harmonier i avslutningssporet «Fra Jord til Støv» – slike ting burde det vært mer av!

Før albumslippet slapp Dalit singelen «Starlight». Denne er etter hvert vokst en del på meg og er et av albumets høydepunkter; etter den i kanskje overkant lange, men like fullt solide «The Best of All Possible Worlds» fikk jeg svært sansen for hvordan den drev opp tempoet noe. I dette blir hovedriffet sterkt, og det nærmest Corey Taylor-aktige vokalgrepet på slutten tilfører et friskt pust. «Starlight» åpner da også for så vidt opp for et sterkt strekk på plata. «Anthem» tar stafettpinnen videre med høy selvtillit og et dødsbra melodisk outro-tema som glir fantastisk inn i det strålende hovedtemaet i «Hallways of Sadness». Det som synes å være albumets magnus opus, den todelte «Red», tar deretter oppgaven å bygge opp til albumavslutningen, blant annet med et rolig, svevende og melankolsk tema mot slutten. Her tøyer effektiv bruk av båndopptak strikken godt for det kanskje beste klimakset på albumet.

«Fra Jord til Støv» er på sin side ikke like sterk der den, på tross av et doom-tema som for så vidt er kult og byr opp til litt av en avslutningsmarsj, etter hvert blir litt vel seig og langtekkelig med sine seks minutter – noe som suger litt kraft ut av både vokal, strykere og klimaks. Det er i det hele tatt en gjennomgående innvending at Dalit til tider, og kanskje spesielt i de litt lengre låtene, vandrer litt vel retningsløst gjennom velkjente doom-landskap uten at riffene alltid tilføyer noe substantielt nok. Det gjør imidlertid ikke høydepunktene noe mindre, og det skal først og fremst sies at ‘Moksha’ er et sterkt statement, som med høy profesjonalitet og produksjonsverdi står for det jeg vil kategorisere som en svært god norsk undergrunnsutgivelse.

Skrevet av Alexander Lange

Well Haven – Thirty Days: States of Daze

Usignert, uten nå på bandets Bandcamp og div. strømmetjenester

Well Haven er et anonymt Oslo-prosjekt som selv beskriver musikken sin som «…the sound of really hard falling water». Med sin blanding av post-black, ambient og new age-tematikk virker det som at musikeren/musikerne ønsker at musikken skal utgjøre en funksjon, fremfor å nødvendigvis være musikk man lytter til for musikkens skyld.

Etter å ha lyttet til ‘Thirty Days: States of Daze’ adskillige ganger kan jeg meddele at plata fungerer overraskende bra som lyttemusikk også. Dersom du legger fra deg forventninger om tradisjonelle låtformer og soleklare hooks kan plata være en utmerket opplevelse å fortape seg i. Den vakre men turbulente strømmen av ‘Sunbather’-gitarer er som et fossefall, der de glitrende post-rock-frasene ligger på toppen som lys som reflekteres fra vannpartiklene i fossens skummende sprøyt. Plata har også en tydelig utviklingskurve over sine 30 minutter: den inviterende åpnings-meditasjonen «The Lobby» leder inn i en serie med aktive post-black-numre, før den diffuse «Fading In» iverksetter en pulserende oppbygning som strekker seg helt til finalen «Waking Up».

Jeg får ikke inntrykket av at «Thirty Days: States of Daze» egentlig er ment å granskes under anmelderens lupe, så jeg har valgt å være mer deskriptiv enn analyserende i min omtale av platen. Jeg kan likevel opplyse om at utgivelsen fungerer meget bra som aktivt-lytteobjekt sett fra et post-black-perspektiv; og selv om jeg ikke har forsøkt å meditere til plata, har jeg inntrykk av at den vil gjøre jobben utmerket som akkompagnement til den guidede meditasjonen artisten selv har anbefalt å kombinere plata med. En særegen kombinasjon av absolutt musikk og bruksmusikk, Well Haven strekker seg utover sine egne ambisjoner med ‘Thirty Days: States of Daze’.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Mournless – Darkest Dreams

Enmannsinnsatsen Mournless har sluppet ‘Darkest Dreams’ – en forholdsvis kort EP som tar utøver Gruuls DSBM-stafettpinne videre fra ‘Decades of Torment’. På menyen står denne gangen to låter på litt over tre minutter hver og en bonuslåt.

Mournless advarer om manglende produksjonsferdigheter på sin Bandcamp-side, men mens forrige utgivelse nok var preget av litt ujevn produksjon, kan Gruul med ‘Darkest Dreams’ egentlig krysse av for det som skal med en svartmetallutgivelse som denne. Joda, bruddet midt i «Dark Possession» står nok for en alt for stor volumforskjell, men ellers er det først og fremst snakk om en strålende lydbalanse med råskap, god gitarlyd, velplassert vokal og drivende trommer. Min desiderte favoritt av de to hovedlåtene er «Abyssal Mind» der disse elementene slår ut i full blomst og sammen med et subtilt element av folkmetall sørger for en nokså sterk svartmetall-låt. Bonusen «Myr» er et litt annet dyr med ytterligere rå, tåkete og lav produksjon – noe som gjør at den, særlig i sine sinteste øyeblikk, fremstår som et meningsfullt tillegg. Så er det nok verdt å nevne at Mournless, som sist, nok har litt vel mye hastverk med å avslutte låtene sine, særlig i den litt hoppende «Dark Possession» – potensialet blir rett og slett ikke helt forløst. Samtidig betyr dette nettopp at det finnes god grunn å bygge videre på for Mournless.

Skrevet av Alexander Lange

Enrapture – Another Green Drought

Som nevnt på vår «Om Oss»-side er begge skribentene til Metallurgi medlemmer av det progressive ekstremmetall-bandet Enrapture. Vi ga ut debut-skiva vår ‘Another Green Drought’ sist fredag, en konsept-plate om sivilisasjonenes sykliske natur vi har spilt inn over de siste tre åra. Ta en lytt om du er nysgjerrig!