Makrostrukturell Evaluering: Ukas Plater




Maggot Heart / Okkultokrati – Split

Ute nå via Rapid Eye Records

Det norske black’n’roll-bandet Okkultokrati har sluppet en split-utgivelse med det tyske rockebandet Maggot Heart der de to bandene komplementerer hverandre imponerende godt. I utgangspunktet kan det nemlig sies at disse to bandene er ganske så ulike. Maggot Heart åpner utgivelsen med en interessant blanding av post-punk og støyrock med tøffe innslag av elementer særlig fra 70-tallsmetallen, mens Okkultokrati på sin side rendyrker og videreutvikler sin særegne, gotiske og rockeaktige svartmetall. I dette evner imidlertid begge å spille effektivt på rockemusikkens tradisjonelle bestanddeler og vise hvordan de kan utfolde seg så forskjellig – sånn sett er det snakk om en split som er nokså spennende i seg selv.

For å si litt om Maggot Hearts materiale først, selv om det med sin base utenlands i utgangspunktet ligger utenfor Metallurgis radar, så byr dette bandet på tre relativt ulike spor, der de to siste og korteste er de litt mer utålmodige affærene blant annet med sine forfriskende freidige og støyete gitarer. Det er også disse som imponerer mest, uten at den litt lengre, dristigere og vokalfokuserte åpningen «No Song» skuffer mye av den grunn. 

Når det gjelder Okkultokratis materiale, er «Thunders Possessed» i grunnen det eneste flunkende nye da de kruttsterke låtene «Wolfssegen» og «Candlemass Eve» er blitt gitt ut som singler på forhånd. «Thunders Possessed» tar for det første stafettpinnen videre fra Maggot Hearts «Soulpolice» på overraskende naturlig vis, og er videre en solid oppvisning i Okkultokratis fengende og også litt diffuse black’n’roll, der jeg igjen noterer at strålende synther og effektbelagt skrikevokal gir musikken en utrolig appellerende egenart som også tar Okkultokratis sound et steg videre. Det gotiske preget, som etter bandets eget presseskriv å dømme sannsynlig er inspirert av goth rock-lengendene i Sisters of Mercy, fremstår i dette som noe særlig kult og spesielt. 

«Thunders Possessed» havner for meg imidlertid litt i skyggen av de to andre låtene, som – på tross av de dødsfete «POSSESSED!»-ropene i refrenget på «Thunders Possessed» – kommer enda lenger med disse elementene. Verset på «Wolfssegen» utgjør rett og slett en hamrende og fantastisk introduksjon så vel som et solid tilbakevendende tema, og «Candlemass Eve» slår til med et vel så fett, ukomplisert tungrockriff som hjørnestein. Her rettferdiggjøres også låtlengdene litt bedre enn på «Thunders Possessed», selv om Okkultokrati stadig vekk leker litt med grensene i så måte på alle tre låtene.

Men alt på denne splitten er solide saker, og for Okkultokratis del staker det ut litt nye kurser som skal bli spennende å følge med på videre. Anbefales!

Skrevet av Alexander Lange



Vald Heks – Aether 

Usignerte, ute nå via div. strømmetjenester

Den visuelle presentasjonen til Vald Heks‘ debut-EP ‘Aether’ gir inntrykket av at duoen har det meste på plass. Costin Chioreanus elegante og stiliserte cover-design vitner om et band som er klare til å presentere materialet sitt for den videre verden; som er sikre nok på at alt arbeidet bak scenen har ført til et mer eller mindre komplett sluttprodukt. Idet de spennende og lysergiske teksturene svever døsig ut av høyttalerne på åpningen til «Spelunker» blir dette inntrykket ytterligere forsterket, men hintene om at vi har med et band med relativt kort fartstid å gjøre begynner å vise seg jo lenger ut i låta – samt ‘Aether’ som helhet – vi kommer. På sin debut-EP er Vald Heks et band som bugner over av interessante og sofistikerte ideer, men som ikke helt ennå har klart å raffinere eller sette tydelige rammer rundt disse ideene.

Vald Heks beskriver seg selv som en eksperimentell metal-duo fra Norge, og dette er en beskrivelse jeg velger å stelle meg bak. Kjernen i uttrykket kan sies å være progressiv sludge, men av en type som ikke enkelt kan knyttes opp mot andre praktiserende band innenfor sjangeren som f.eks norske Octohawk. Om jeg skulle drodlet løst rundt egne inntrykk ville jeg nevnt en cocktail bestående av MastodonTool og rikelige mengder ørkenrock, uten at dette nødvendigvis innbefatter alt som er å spore av elementer på ‘Aether’. Det er i det hele tatt lite negativt å si om Vald Heks sjangermessige eksperimentering, ettersom de har truffet en spennende miks av uttrykk som de lett vil kunne strekke ut over en substansiell og rikholdig karriere.

Men som sagt må det nok raffineres og strammes inn før deres eksentriske sound åpenbarer sitt veldige potensiale. Låtstrukturene til «Spelunker» og «Magna» er vanskelig å gjøre seg gode på, og overgangene mellom de ulike seksjonene mangler den klarheten og tydeligheten som må til for å hjelpe lytteren med å forstå. Duoen har tilsynelatende lett for å komme opp med sofistikerte og interessante rytmiske ideer, men de mangler også litt av det tekniske grunnlaget som kreves for å realisere dem. Trommene er ofte merkbart utighte, og de halv-growlede vokalene strever også med å finne fotfeste i de strie rytmiske strømmene.  

Om dette virker i overkant kritisk må jeg nesten nevne at jeg anser Vald Heks for å være en svært lovende gruppe. Singelen «Supernova» inneholder noen av de samme utight-hetene som sine forgjengere, men er til tross for dette en særs sterk låt. Åpningens flotte og reflekterte atmosfære binder sømløst over i en «The Czar»-aktig jogg, pyntet i kantene med tekniske mellomspill og vandrende basslinjer. Til tross for et par småklumsete overganger holder storstrukturen ellers vann, hvilket er imponerende med en låtlengde på elleve minutter. I tillegg til dette er det låtas avsluttende riff et av årets absolutt gjeveste, en tårnende mastodont av et riff som utbasunerer bandets iboende styrker klart og tydelig. 

Avslutningen på EP-en er dessverre ikke like minneverdig, ettersom «Aether»s ensomme og melankolske gitararrangement er meget stemningsskapende, men også noe retningsløst. Alt jeg har hentet frem av kritikk kan rettes på med enkelthet gitt litt tid og investerte ressurser, så det er derfor jeg ønsker å distansere utgivelsen litt fra det høy-profesjonelle skjæret det har fått via coveret. Vald Heks er nemlig et band som har alle de riktige ideene, men som trenger en utgivelse eller to til å eksperimentere seg frem til kjernen i sitt eget sound. Med andre ord har de bøttevis med potensiale, så ikke la deg lure til å tro at ‘Aether’ utgjør slutten av deres utviklingskurve. Jeg oppfordrer alle lyttere til å kose dere med alt Vald Heks gjør riktig fremfor det som skurrer, og å la dere rive med av tanken på hvor bandets sound kan tas videre i fremtiden. Anbefales for fans av progressiv og eksperimentell metall med røtter i sludge.

Skrevet av Fredrik Schjerve



Grillfeast – Part 2: Next in Line

Usignerte, ute nå på bandets Bandcamp

På sin nyeste utgivelse tar Grillmetall-bandet Grillfeast fra Sauda sitt allerede spesielle arbeids-etos til et nytt nivå. Bandet innrømmer på sin Bandcamp at både musikk og tekst skrives under mildere eller mer alvorlige grader av ruspåvirkning, og denne metodikken skinner virkelig igjennom musikkens ustrukturerte, impulsive og grenseløse karakter. Med andre ord er ikke Grillfeast ute etter å skrive en moderne klassiker, men heller en gruppe som vet å sette pris på den naturlige galskapen som oppstår når en gjeng musikerkompiser samles i studioet med en kasse øl og hodet fult av halvgode ideer.

Med titler som «Black Hole Fun», «2021: A Space Enema» og «Close Encounters of the Turd Kind» blir det fort åpenbart at humor (av en mer eller mindre smakfull sort) spiller en vesentlig rolle i Grillfeasts virke. Samples og bisarre effekter tyter også ut gjennom musikkens mange huller, hvilket virkelig understreker at musikken for det meste er skrevet for å underholde medlemmene av bandet selv, heller enn de uskyldige Bandcamp-brukerne som måtte snuble inn i deres kaotiske univers. Dette betyr absolutt ikke at det ikke finnes noe å hente for uinnvidde på ‘Part 2: Next in Line’, ettersom mange av ideene og enkelte av låtene faktisk er ganske sterke.

Du må endog være forberedt på at mesteparten av lytteopplevelsen fortoner seg som et rot av galaktiske dimensjoner. «Black Hole Fun» begynner i et røft black/death-lende, før industrielle effekter, skvulpende gitarer og et gudsforlatt breakdown skaper enorm forvirring hos lytteren. «Hangman» vekker enda flere spørsmål enn sin forløper, ettersom den går fra en nesten alternative gitaråpning til spinkel og bassløs svartmetall, før tidenes minst elegante overgang tar oss over i en intens, dødsmetallisk spurt. Samtlige av utgivelsens 11 låter – med et par unntak – inneholder liknende musikalske finter, selv om det skal sies at surrealismen topper seg for undertegnede når den gråtkvalte rockesoloen kommer piplende ut av høyttalerne mot slutten av «Close Encounters…».

Men sannelig er det ikke mulig å oppdrive et par høydepunkter blant ‘Part 2…’s forfjamsende skøyerstreker. «Burn It All» er en antemisk svartpunk-låt med seriøst trøkk og driv. «2021: A Space Enema» har et tøft riff som eimer kraftig av 90-tallets formative demoer, og en bakre halvdel som mesker seg med suggererende grooves og sentimentale ledegitarer som faktisk treffer en nerve. Best av alle er «In a Ditch», som med sine postpunk-påvirkede akkordrekker og heseblesende atmosfæriske svartmetallseksjoner makter å få anmelder til å glemme at det er en lavterskel-utgivelse som er dynket i Lervigs Grapefrukt-IPA vi har med å gjøre her. 

Om dere har lest dere helt hit til omtalens avsluttende avsnitt burde det råde liten tvil om at ‘Part 2: Next in Line’ ikke er noe mesterverk. Det skiva derimot er, er et eksempel på at prosjekter som oppstår som følge av pilsing og kødding tidvis bærer frukter som hever seg over dets useriøse natur. Grillfeasts ‘Part 2: Next in Line’ er en underholdende utgivelse som mangler struktur, men som til gjengjeld er fylt med sterke enkeltideer og mengder av glimt i brunøyet(-.-). Dersom du gir fullstendig blanke i kohesjon og gode produksjonsverdier, men verdsetter metallens potensiale som ruskete og snuskete underholdning, kan Grillfeasts nyeste være verdt en lytt eller tre. 

Skrevet av Fredrik Schjerve



Xirgan / Praefuro – Split

Ute nå via Screaming Skull Records

Praefuro har virkelig kommet seg etter dette enmannsprosjektet slapp sin første demo tidlig i år, som jeg synes var en noe svak affære. Siden har en liten bunt med korte utgivelser blitt sluppet, så vel som en fullengder i sommer jeg synes hadde mye for seg. Bidraget på spliten som nå er sluppet med amerikanske Xirgan er sannsynligvis det sterkeste prosjektet har mønstret til nå, og er to låter som utstråler både selvsikkerhet og et uttrykk som er mer raffinert enn noen gang.

I bunn og grunn er det snakk om ganske direkte og riffbasert svartmetall, der assossiasjonene til tidlige verker av band som DarkthroneEnslaved og Taake ikke bør være langt unna for det gjengse svartmetallhodet. Hovedriffene i «Sacrificing the Flesh» er hardtslående, solide og til og med ganske fengende saker, og midt i låta viser Praefuro seg med hell også fra en litt roligere og mer melodisk side. Suksessoppskriften fortsetter på «In Fire» som sper på enda litt hurtigere og mer intense riff, så vel som et godt, gammeldags metallriff midt i det hele, og over det hele ligger det stort sett en besk skrikevokal som fungerer utmerket.

Praefuro driver ikke med spesielt oppsiktsvekkende svartmetall på denne utgivelsen, men det er i det hele tatt lite å si på utførelsen av det vår ukjente utøver prøver på i dette prosjektet. Så er spliten også verdt en visitt for Xirgans materiale, som er noe av den mest diffuse svartmetallen jeg har hørt på en stund.

Skrevet av Alexander Lange



Bleik Lekam – Demoer 2021

Usignert, ute nå på bandets Bandcamp

Rundt midten av september måned ble en håndfull demoer sluppet uten forvarsel på Bandcamp, som tre små dråper vann i et osean av utgivelser som alle kjemper om den samme, utilstrekkelige mengden oppmerksomhet som er å oppdrive. Demoene ble gitt ut under banneret Bleik Lekam, en tilsynelatende ny og ukjent bidragsyter i den norske metallens mangfoldige økosystem. Per bandets bio er det snakk om ideologisk folk/svartmetall skrevet og spilt inn av en og samme kar, hvilket imponerer til tross for at det ikke er så fryktelig uvanlig i 2021. Musikken vi finner spredt utover de tre demoene er dog en del annerledes enn hva man ofte forventer når man hører ordene «enmanns-svartmetall «og «Bandcamp» i samme setning, hvilket gjør at nettopp Bleik Lekams dråper kan skape større ringbølger enn likesinnede som lanserer musikken sin gjennom strømmetjenesten. 

De tre demoene har noe ulike opprinnelser, der de første to ble skrevet og innspilt i 2017, og den siste ble skrevet og innspilt i 2020/2021. Det varmer å kunne melde at en artistisk progresjon gjør seg bemerket over de tre utgivelsene dersom man lytter til dem kronologisk, hvilket ikke nødvendigvis er å forvente av enmanns-band som holder til i Bandcamps dypeste sjakter. Fellesnevneren for alle tre er krokete, organisk og upretensiøs folk/svartmetall av en sort som makter å bygge robuste strukturer av enkle riff og melodier.

‘I: Ei Byrd i Fire Akter’ begynner vår lange reise med en traskende og keyboard-kledt kombinasjon av tidlige Satyricon– og Windirske sensibiliteter. Fokuset på streit andrebølges-riffing og enkle melodiske innslag dominerer i stor grad demoens fire låter, og det er ikke så mye annet du trenger å vite om ‘Ei Byrd…’ enn at det totalt sett fungerer temmelig godt til tross for sin enkle fremtoning. Den eneste fartsdumpen som kan gjøre seg gjeldende for enkelte lyttere vil nok være vokalen, som er av en gneldrete sort som best kan beskrives som skrullete bestefars-vokal. 

Tolerer du dette blir du møtt av det som kanskje er trilogiens aller beste låt, nemlig åpningssporet på demo nummer to, «Ut av Draumen Kom Sanninga». Et punchy riff blir motivet for videre utvikling i låtas kruttsterke førstedel, før broen byr på langstrakt hypnotisme i form av monologer og bølger av melankolske gitarer. Etter broens avsluttende sekvens – som sjokkerende nok minner mye om en svartmetall-utgave av avslutningen på «Fade to Black» – returnerer vi til åpningsmotivene, og dermed er en rik og meningsfull sirkel sluttet.

Mye av det gjenstående låtmaterialet på  ‘II: Ein Lekam Sett Bi’ bukker dessverre under for en gjennomtrengende monotoni, ettersom den samme enkle trommerytmen fungerer som grunnvoll for både «Svøpt i Svart» og «Vinder av Kulde». Gitararrangementene som ligger på toppen makter ikke å ene og alene stå for låtenes variasjon, og resultatet er en atmosfærisk men søvndyssende vandring gjennom vel-utforsket natur. Dette problemet finner vi ikke på ‘III: Tjernet’, som i mye større grad enn sine forgjengere hever seg over svartmetallsjangerens mest repeterte troper. Den besynderlige ambient-seksjonen som åpner «Da Vi Kom til Tjernet» renser ganen på effektivt vis, før de nå langt mer intense gitarene truer med å begrave lytteren i sprakende vreng. Tradisjonsbruddet er enda større på «Den Tidlause Veg», som med sin eksentriske gange og transe-aktige bakgrunns-vokaliseringer demonstrerer en høyst særegen svartmetallvisjon. 

Bleik Lekams tre demoer utgjør til sammen en time med karakterfull og stoisk folk/svartmetall som oser av jord, never og mose. Det som i utgangspunktet fortonet seg som lite spektakulær svartmetall med smått irriterende vokal har over tid vist seg å være et personlig tilpasset tagning på sjangeren som rettferdiggjør det ideologiske stempelet artisten har valgt å gi seg selv (selv om jeg fortsatt ikke er klar over hva ideologien innebærer). Bleik Lekams ringbølger vil nok neppe strekke seg utover grensene som omslutter svartmetallens undergrunn med det første, men for fans av organisk og bilde-fremkallende folk/svart er en tur gjennom Bleik Lekams demo-trilogi sterkt anbefalt.  

Skrevet av Fredrik Schjerve

Makrostrukturell Evaluering: Ukas Plater

Graular – Ashes

Ashes | Graular
Usignert, ute på strømmetjenester

Graulars nyeste EP ‘Ashes’ er med sine knappe 18 minutter definitivt en kompakt sak. Like fullt er det også en utgivelse der bandet rekker å illustrere et ganske så bredt spekter av spennende musikalske grep. Graular er i essens et band som enkelt plasseres innenfor den moderne progmetallen; innflytelsen fra Norges kanskje heteste band innenfor sjangeren for øyeblikket, Leprous, er nok spesielt tydelig, men assossiasjoner til en mengde andre band og prosjekter i ulike kanter av sjangerlandskapet melder seg stadig vekk. Graulars musikalske format er imidlertid samtidig ganske kortfattet og definert, og låtene på denne EP’en varer alle i kun 4-5 minutter. Det er også i større grad snakk om låter som beveger seg rundt et hovedriff eller et utgangspunkt fremfor å servere komplekse låtstrukturer og mange progressive vendinger; det progressive kommer snarere til uttrykk gjennom leken med mange musikalske impulser fra både metall og andre sjangere.

‘Ashes’ er en EP som holder min lytterinteresse oppe hele veien mye på grunn av de fire låtene skilter med litt ulike ting – uten at det går mye utover EP’en som en meningsfull helhet. Tittellåta er en flott åpning der bandet bygger stein på stein på et fundament av en clean-gitarmelodi, mens bandet på den påfølgende «Spitfire» lar post-metallske, The Ocean-aktige crunch-gitarer være i sentrum for en velbalansert låtstruktur. «Dark Triad» er sannsynligvis EP’ens beste, da særlig med tanke på det smått ikoniske og punchy hovedriffet, men også fordi bandet her, både i dette riffet og ellers, på spenstig vis peker i mange og kanskje litt uforutsette musikalske retninger – blant annet gjennom noen nesten power metal-aktige vokallinjer.

Vokalen er en stor styrke ved Graulars musikk, og denne får virkelig skinne i avslutningen «Collide» – en låt som vel nesten må kunne kalles en power-ballade i det at den både er EP’ens roligste og mest storslåtte låt. Etter 18 minutter blir det da tydelig at Graular byr på overraskende mye, all den tid man kan mene at bandet til tider er vel tett på enkelte inspirasjonskilder. Musikerprestasjonene er sterke, og ‘Ashes’ innevarsler nok først og fremst at de som venter på noe enda større fra Graular sannsynligvis har mye å glede seg til.

Skrevet av Alexander Lange

Hjól – Funeral Pyre

Usignerte, ute nå på bandets Bandcamp

Hjóls svartmetall er naturalistisk på en måte som er vrien å forklare. Den fuzzy og støyete stormen av gitarer, trommer og skrik som runger ut av høyttaleren når man trykker play på deres debutplate ‘Funeral Pyre’ har nemlig ikke så åpenbare forbindelser til naturen som for eksempel trommer av dyrehud eller en selvspikket seljefløyte. I liket med plata til Vetter fra tidligere i år eksisterer det likevel et samspill mellom teksturene i musikken til Hjól som vekker assosiasjoner til jordsmonn, grov steinur, flisete trestammer og andre naturforekomster. Det er som at musikken dedikerer sitt fulle fokus til en slags frem-maning av Norske skogområder, en nordisk motpol til den yrende Søramerikanske faunaen man finner katalogisert i utgivelsene til Brasilianske Kaatayra.

Alt jeg har nevnt i mitt første avsnitt er dog basert på subjektive følelser og bilder som ble vekket i løpe av mine mange gjennomlyttinger, og er ikke noe jeg kan lene en hel omtale på. De konkrete musikalske elementene må også tas i betraktning, og på dette området gir Hjól meg en hel del å snakke om. ‘Funeral Pyre’ er en svartmetallplate som er utpreget primitiv, rå og lo-fi i sin presentasjon, men åpenbarer også et overraskende utbrodert og sofistikert reisverk dersom man legger den under lupen. Denne konflikten mellom brutalitet og yrende kreativitet er det som har endt opp med å definere opplevelsen for meg, en balanse som kanskje vil variere dersom bandet bestemmer seg for å skrive flere utgivelser. 

Introduksjonen «Intro: Funeral Pyre» er et stemningssettende instrumentalspor som kan minne om Agallochs «They Escaped the Weight of Darkness» krydret med HBOs cinematiske middelalder-trommer. Hjól har valgt å følge opp denne introen med en av platas mest hektiske numre, kanskje for å sette en slags standard for nivået på auditiv avstraffelse som må kunne takles for å få det maksimale ut av plata. «When the Serpent Meets the Crown» er en rasende, tumlende elv av melodiske svartmetall-gitarer, innpakket i en lo-fi-produksjon som truer med å fullstendig sluke de mest intense seksjonene. Fra «When the Serpent…»s spurt bærer det så over i «Everlasting Forest», som med sin mystiske og mer dempede atmosfære er som en måneopplyst nattevandring i forhold. 

På dette punktet har vi ankommet platas kjerne, et trelåters-strekk som med enkelthet troner over sine tilgrensende brødre. «Under the Pale Moon» byr på noen av platas klareste motiver og plutselige oppbluss av voldsomme infernoer, «Lighthouse» tryller frem en eldgammel og melankolsk atmosfære via en simpel men fantastisk effektiv synth, og «Be Slave No More!» foretar et brått skifte fra folkelig klimpring til stormende svartmetall som utgjør platas mest minneverdige øyeblikk. Dette strekket er helt forbilledlig, og er grunnen til at jeg tror ‘Funeral Pyre’ for enkelte lyttere vil kunne være årets plate. Utgivelsen rundes av med det nydelige – om noe lange – mellomspillet «Raventale», og en siste, rasende ild i form av avslutningslåta «Mother Earth».

‘Funeral Pyre’ er for meg en råsterk plate som med noen enkle grep kunne vært enda bedre. Den lav-oppløste miksen er veldig effektiv når det kommer til å sprite opp de mer direkte partiene med en autentisk råskap, men ender også opp med å kamuflere mye av de fantastiske instrumentale grepene Hjól foretar seg over platas spilletid. Dette er dog et spørsmål om preferanse heller enn objektiv kritikk, og jeg har forståelse for lyttere som ikke ønsker å ofre platas illsinte glød til fordel for økt klarhet. ‘Funeral Pyre’ er en liten sleeper-hit i årets sjette måned, en godt bortgjemt undergrunns-plate som vil trollbinde mesteparten av de standhaftige Bandcamp-eventyrerne som finner frem til den.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Glaumni – Simulacra Diabolicum

Usignert, ute på Bandcamp

Svartmetallplater av enmannsprosjekter på Bandcamp er det for så vidt nok av – derfor er det også litt ekstra kult når noen av dem har noe positivt overraskende å by på. Trønderske Glaumni er avgjort et prosjekt som passer innenfor kategorien, og joda: Her er inspirasjonskildene fra annengenerasjons svartmetall enkel å spore, musikerprestasjonen er tidvis slurvete, og produksjonskvaliteten er virkelig ikke høyere enn det den trenger å være og preges av litt irriterende elementer som en tidvis overflødig delay-effekten på en litt vel høylytt skrikevokal. Likevel evner Glaumni på sin nyeste utgivelse, ‘Simulacra Diabolicum’, å vise noe litt spesielt. Her er det nemlig snakk om en plate som føles som en sann enhet, og som i det også byr på en musikalsk reise som er av sjeldent høy kvalitet for et slikt prosjekt.

Etter et ganske lite bemerkelsesverdig – men likevel godt! – åpningsstrekk kommer nemlig en låt som «Hiul oK Steile», der Glaumni manøvrerer seg usannsynlig godt gjennom vidt ulike segmenter av både ambient-partier og beinharde riff; sammenhengen føles nemlig svært naturlig. Prestasjonen fortsetter ut i «Nebula Black Principle», som riktignok er en mer ordinær svartmetallåt, men der Glaumni evner å holde det spennende hele veien gjennom – særlig ved hjelp av et godt melankolsk tema mot slutten. Mer eksperimentelle trakter utforskes imidlertid igjen på avslutningen «Telepathic Vortex Deceased», som åpner med et svært dynamisk og interessant ambient- og drone-parti, går over i et litt mindre bra clean-vokal-parti, og runder av med flott pianospill som – igjen – føles naturlig plassert. Med det vil jeg definitivt anbefale ‘Simulacra Diabolicum’ – særlig for fans av sjangeren.

Skrevet av Alexander Lange



Grillfeast – Fuck You, Pt. 1

Usignerte, ute nå på bandets Bandcamp

Til slutt har vi en liten obskuritet vi må nevne, den kreativt rastløse og omstreifende førsteutgivelsen til anonyme Grillfeast. Med sine fire facebook-likes kan ikke gruppen sies å være noen enorm markedskraft, men bandnavn og albumtittel tatt i betraktning tviler jeg på at dette er noe som plager bandet i stor grad. Bandets Bandcamp-bio forteller deg egentlig det meste du behøver å vite om prosjektets natur, og etter flere gjennomlyttinger kan jeg skrive under på at den sporadiske, lavterskel-tilnærmingen til låtskriving bioen insinuerer reflekteres i musikken. Dette ender dog opp med å virke i utgivelsens favør, ettersom fokuset på lystbetont og ukritisk skriving har resultert i 11 låter som er mer fengende og underholdende enn de har noen rett til å være. 

‘Fuck You, Pt. 1’ slår meg egentlig mest som en slags metall-mixtape enn noe annet, ettersom lydbildet varierer noe helt utrolig over platas spilletid. Tøffende svartmetall-tog som «Death Save Us» deler plass med mer industrielle varianter som «Napalm Rain», tidvis avbrutt av energiske og punk-inspirerte råtasser som «Carnivorous». Variasjonen sørger for at lytteopplevelsen er underholdende fra start til slutt, selv om det kanskje ikke står i fare for å samle seg til et større «statement» som følge. Jeg tror ikke Grillfeast har så mye større aspirasjoner som prosjekt enn å ha det moro med øl og låtskriving, og kanskje å la denne moroa smitte over på eventuelle lyttere som har en knapp time å avse. Jeg har i det minste hatt det moro med ‘Fuck You Pt.1’ på diverse reiser i det siste, så om du er i humør til å høre et par lekne svartmetall-kreasjoner skrevet av salongberusede musikere er det bare å svinge innom Grillfeasts Bandcamp.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Mikrostrukturell Evaluering: Ukas singler




Diskord – «Bionic Tomb Eternal» & «Abnegations»

Ute nå via Transcending Obscurity Records

Det eksperimentelle dødsmetall-bandet Diskord var aktivt gjennom en periode innenfor norsk ekstremmetall man i retrospekt kan anerkjenne at har vært en av våre viktigste. Bølgen av band som skylte over undergrunnsmusikklivet vårt rundt 2011 introduserte det som har endt opp med å bli en karakteristisk norsk ekstremmetall-filosofi, der tradisjonsrike uttrykk blir ikledt en organisk lydproduksjon og fremført med voldsom entusiasme og intensitet. Blant gruppene som utmerket seg i løpet av denne eksplosjonen (NekromantheonObliteration,Execration) var Diskord klart mest interessert i å farge utenfor linjene, og plata deres ‘Dystopics’ fra 2012 er et utmerket stykke uortodoks dødsmetall hvis sykelige glød ikke har ebbet av i årene siden. 

Syv år etter deres siste utgivelse (EP-en ‘Oscillations’ fra 2014) har bandet endelig annonsert at tredjeplata er på vei. ‘Degenerations’ kommer ut via Trandscending Obscurity Records i august, og låtene «Bionic Tomb Eternal» og «Abnegations» har allerede blitt gjort tilgjengelige på bandets Bandcamp-side. Bandets sound er like organisk og sleipt som før – et biologisk maskineri som endrer form og funksjon på sporadisk og uforutsigbart vis. «Bionic Tomb Eternal» utstråler en surrealistisk og schizofren energi, som et dødsmetallisk svar på Primusog Mr. Bungles uhemmede, kreative kaos. «Abnegations» fokuserer til forskjell på mer tradisjonelle former for metall, men filtrerer det selvfølgelig gjennom sin egen idiosynkratiske linse. Klassisk dødsmetall, doom/death og thrash muterer og kolliderer i hverandre på et vis man ikke kan kalle noe annet enn elegant, og opplevelsen kan sammenliknes med å nyte kunst på et galleri under stadige angrep fra en gjeng med frådende gjørmebrytere.

Diskord har en helt unik vinkling på dødsmetall sett fra et Norsk perspektiv, og det føles altfor lenge siden vi har fått bryne oss på nytt materiale fra gruppen. De to låtene vi har fått høre til nå forteller meg at vi kan forvente et Diskord i toppform, og kombinert med den alltid fremragende produksjonsjobben til Colin Marston er det ingen tvil om at slippdatoen burde være ringet rundt i kalenderen til enhver fan av subtilt grensesprengende ekstremmetall. Diskord klatter videre på sitt underfundige livsverk på «Bionic Tomb Eternal» og «Abnegations».     

Skrevet av Fredrik Schjerve



Fjøsnisse – «Noreg»

Ute nå via Screaming Skull Records

Sist gang vi hørte fra enmanns-bandet Fjøsnisse var på full-lengderen ‘Vord’ som ble utgitt i Januar. Plata fikk som kjent den gjeveste utmerkelsen Metallurgi er i stand til å utstede, – den ettertraktede tittelen «Ukas Favoritt» – og står noen måneder senere fremdeles høyt på listen over årets flotteste svartmetall-utgivelser. Etter velutført dyst tok Anders Vada seg en fortjent pust i bakken, men det tok ikke lange tiden før den rastløse musikeren heiv seg tilbake opp på hesteryggen. 8. Mai slapp han singelen «Noreg», en omfattende, instrumental hyllest til nasjonen vi nyss har feiret alle mann.

«Noreg» fremstiller ikke sitt affeksjonsobjekt på et romantiserende vis, men bruker et steilt og goldt uttrykk for å reflektere innbyggernes ofte harde kår og motstandsdyktighet. Det er ikke brudeferder eller fargerikt blomsterspill som manes frem i sinnet av musikken, men heller ruvende fjellvegger og snøkledte, stormende høyder. Låtas reisverk støtter seg hovedsakelig på en robust grunnvoll av akkord-baserte rytmegitarer, men lunefulle melodier og folkemelodiske fragmenter bryter seg gjennom lydmassen fra tid til annen, som spirer gjennom et snødekke. Anders Vada makter ikke helt å frembringe den mengden musikalsk drama som kreves for at «Noreg» kan overbevise som instrumentalmusikk, og jeg tenker stadig at en vokallinje eller to kunne bidratt til å løfte låta ytterligere. «Noreg» er uansett en flott tributt til det brutale norske terrenget; et stormfullt og ærlig portrett av vårt kjære hjemland.

Skrevet av Fredrik Schjerve



Skuggima∂r – «I Am the Fire» & «By the Strength of My Own Blood»

Usignert, ute nå på bandets Bandcamp

Skuggima∂r, side-prosjektet til Gjøran Skuggå fra Proteque og Gorr har siden 2019 fungert som en eksperimentell fri-sone for den aktive musikeren. Gjennom Skuggima∂r kan han følge en hvilken som helst artistiske impuls som måtte falle ham inn, uten å måtte bekymre seg for å produsere verker som skal passe inn i en artistisk kanon eller på noen som helst måte definere produksjonen hans. Stikkordene er industriell støy og ekstremmetall, og på Skuggima∂rs nyeste par singler kolliderer disse to elementene i hverandre med to vidt forskjellige resultater.

«I Am the Fire» – som for øvrig har blitt kronet med en svært kunstnerisk video på Youtube – begynner med en sterkt definert rytmegitar som kommer marsjerende ut av en mystisk og overnaturlig aura av synther. De digitale trommene avbryter og forstyrrer gitarenes puls med en konflikterende rytme, og gir låta et rykkete og ujevnt underlag. Det kan nesten føles ut som at låta er Gjørans forsøk på å skape en ekstremmetall-utgave av Mogwai Explosions in the Sky sine post-rock-svell, bare at reisen ender med støyende, industriell kakofoni heller enn et hjerteskjærende crescendo. «By the Strength of My Own Blood» er en mer rasende affære; et komprimert og istykkerrevet svartmetall-platå som velter seg i sitt eget sinne i fem minutter før den slukner på useremonielt vis. I kjent Skuggima∂r-stil er dette låter som ikke kommer til å appellere til alle og enhver, men som byr på støyende og distinkte atmosfærer for de mest ihugga undergrunns-fanatikerne blant oss. 

Skrevet av Fredrik Schjerve