rapid eye records – Metallurgi

Makrostrukturell Evaluering: Ukas Plater

Maggot Heart / Okkultokrati – Split

Det norske black’n’roll-bandet Okkultokrati har sluppet en split-utgivelse med det tyske rockebandet Maggot Heart der de to bandene komplementerer hverandre imponerende godt. I utgangspunktet kan det nemlig sies at disse to bandene er ganske så ulike. Maggot Heart åpner utgivelsen med en interessant blanding av post-punk og støyrock med tøffe innslag av elementer særlig fra 70-tallsmetallen, mens Okkultokrati på sin side rendyrker og videreutvikler sin særegne, gotiske og rockeaktige svartmetall. I dette evner imidlertid begge å spille effektivt på rockemusikkens tradisjonelle bestanddeler og vise hvordan de kan utfolde seg så forskjellig – sånn sett er det snakk om en split som er nokså spennende i seg selv.

For å si litt om Maggot Hearts materiale først, selv om det med sin base utenlands i utgangspunktet ligger utenfor Metallurgis radar, så byr dette bandet på tre relativt ulike spor, der de to siste og korteste er de litt mer utålmodige affærene blant annet med sine forfriskende freidige og støyete gitarer. Det er også disse som imponerer mest, uten at den litt lengre, dristigere og vokalfokuserte åpningen «No Song» skuffer mye av den grunn.

Når det gjelder Okkultokratis materiale, er «Thunders Possessed» i grunnen det eneste flunkende nye da de kruttsterke låtene «Wolfssegen» og «Candlemass Eve» er blitt gitt ut som singler på forhånd. «Thunders Possessed» tar for det første stafettpinnen videre fra Maggot Hearts «Soulpolice» på overraskende naturlig vis, og er videre en solid oppvisning i Okkultokratis fengende og også litt diffuse black’n’roll, der jeg igjen noterer at strålende synther og effektbelagt skrikevokal gir musikken en utrolig appellerende egenart som også tar Okkultokratis sound et steg videre. Det gotiske preget, som etter bandets eget presseskriv å dømme sannsynlig er inspirert av goth rock-lengendene i Sisters of Mercy, fremstår i dette som noe særlig kult og spesielt.

«Thunders Possessed» havner for meg imidlertid litt i skyggen av de to andre låtene, som – på tross av de dødsfete «POSSESSED!»-ropene i refrenget på «Thunders Possessed» – kommer enda lenger med disse elementene. Verset på «Wolfssegen» utgjør rett og slett en hamrende og fantastisk introduksjon så vel som et solid tilbakevendende tema, og «Candlemass Eve» slår til med et vel så fett, ukomplisert tungrockriff som hjørnestein. Her rettferdiggjøres også låtlengdene litt bedre enn på «Thunders Possessed», selv om Okkultokrati stadig vekk leker litt med grensene i så måte på alle tre låtene.

Men alt på denne splitten er solide saker, og for Okkultokratis del staker det ut litt nye kurser som skal bli spennende å følge med på videre. Anbefales!

Skrevet av Alexander Lange

Vald Heks – Aether

Usignerte, ute nå via div. strømmetjenester

Den visuelle presentasjonen til Vald Heks‘ debut-EP ‘Aether’ gir inntrykket av at duoen har det meste på plass. Costin Chioreanus elegante og stiliserte cover-design vitner om et band som er klare til å presentere materialet sitt for den videre verden; som er sikre nok på at alt arbeidet bak scenen har ført til et mer eller mindre komplett sluttprodukt. Idet de spennende og lysergiske teksturene svever døsig ut av høyttalerne på åpningen til «Spelunker» blir dette inntrykket ytterligere forsterket, men hintene om at vi har med et band med relativt kort fartstid å gjøre begynner å vise seg jo lenger ut i låta – samt ‘Aether’ som helhet – vi kommer. På sin debut-EP er Vald Heks et band som bugner over av interessante og sofistikerte ideer, men som ikke helt ennå har klart å raffinere eller sette tydelige rammer rundt disse ideene.

Vald Heks beskriver seg selv som en eksperimentell metal-duo fra Norge, og dette er en beskrivelse jeg velger å stelle meg bak. Kjernen i uttrykket kan sies å være progressiv sludge, men av en type som ikke enkelt kan knyttes opp mot andre praktiserende band innenfor sjangeren som f.eks norske Octohawk. Om jeg skulle drodlet løst rundt egne inntrykk ville jeg nevnt en cocktail bestående av Mastodon, Tool og rikelige mengder ørkenrock, uten at dette nødvendigvis innbefatter alt som er å spore av elementer på ‘Aether’. Det er i det hele tatt lite negativt å si om Vald Heks sjangermessige eksperimentering, ettersom de har truffet en spennende miks av uttrykk som de lett vil kunne strekke ut over en substansiell og rikholdig karriere.

Men som sagt må det nok raffineres og strammes inn før deres eksentriske sound åpenbarer sitt veldige potensiale. Låtstrukturene til «Spelunker» og «Magna» er vanskelig å gjøre seg gode på, og overgangene mellom de ulike seksjonene mangler den klarheten og tydeligheten som må til for å hjelpe lytteren med å forstå. Duoen har tilsynelatende lett for å komme opp med sofistikerte og interessante rytmiske ideer, men de mangler også litt av det tekniske grunnlaget som kreves for å realisere dem. Trommene er ofte merkbart utighte, og de halv-growlede vokalene strever også med å finne fotfeste i de strie rytmiske strømmene.

Om dette virker i overkant kritisk må jeg nesten nevne at jeg anser Vald Heks for å være en svært lovende gruppe. Singelen «Supernova» inneholder noen av de samme utight-hetene som sine forgjengere, men er til tross for dette en særs sterk låt. Åpningens flotte og reflekterte atmosfære binder sømløst over i en «The Czar»-aktig jogg, pyntet i kantene med tekniske mellomspill og vandrende basslinjer. Til tross for et par småklumsete overganger holder storstrukturen ellers vann, hvilket er imponerende med en låtlengde på elleve minutter. I tillegg til dette er det låtas avsluttende riff et av årets absolutt gjeveste, en tårnende mastodont av et riff som utbasunerer bandets iboende styrker klart og tydelig.

Avslutningen på EP-en er dessverre ikke like minneverdig, ettersom «Aether»s ensomme og melankolske gitararrangement er meget stemningsskapende, men også noe retningsløst. Alt jeg har hentet frem av kritikk kan rettes på med enkelthet gitt litt tid og investerte ressurser, så det er derfor jeg ønsker å distansere utgivelsen litt fra det høy-profesjonelle skjæret det har fått via coveret. Vald Heks er nemlig et band som har alle de riktige ideene, men som trenger en utgivelse eller to til å eksperimentere seg frem til kjernen i sitt eget sound. Med andre ord har de bøttevis med potensiale, så ikke la deg lure til å tro at ‘Aether’ utgjør slutten av deres utviklingskurve. Jeg oppfordrer alle lyttere til å kose dere med alt Vald Heks gjør riktig fremfor det som skurrer, og å la dere rive med av tanken på hvor bandets sound kan tas videre i fremtiden. Anbefales for fans av progressiv og eksperimentell metall med røtter i sludge.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Grillfeast – Part 2: Next in Line

På sin nyeste utgivelse tar Grillmetall-bandet Grillfeast fra Sauda sitt allerede spesielle arbeids-etos til et nytt nivå. Bandet innrømmer på sin Bandcamp at både musikk og tekst skrives under mildere eller mer alvorlige grader av ruspåvirkning, og denne metodikken skinner virkelig igjennom musikkens ustrukturerte, impulsive og grenseløse karakter. Med andre ord er ikke Grillfeast ute etter å skrive en moderne klassiker, men heller en gruppe som vet å sette pris på den naturlige galskapen som oppstår når en gjeng musikerkompiser samles i studioet med en kasse øl og hodet fult av halvgode ideer.

Med titler som «Black Hole Fun», «2021: A Space Enema» og «Close Encounters of the Turd Kind» blir det fort åpenbart at humor (av en mer eller mindre smakfull sort) spiller en vesentlig rolle i Grillfeasts virke. Samples og bisarre effekter tyter også ut gjennom musikkens mange huller, hvilket virkelig understreker at musikken for det meste er skrevet for å underholde medlemmene av bandet selv, heller enn de uskyldige Bandcamp-brukerne som måtte snuble inn i deres kaotiske univers. Dette betyr absolutt ikke at det ikke finnes noe å hente for uinnvidde på ‘Part 2: Next in Line’, ettersom mange av ideene og enkelte av låtene faktisk er ganske sterke.

Du må endog være forberedt på at mesteparten av lytteopplevelsen fortoner seg som et rot av galaktiske dimensjoner. «Black Hole Fun» begynner i et røft black/death-lende, før industrielle effekter, skvulpende gitarer og et gudsforlatt breakdown skaper enorm forvirring hos lytteren. «Hangman» vekker enda flere spørsmål enn sin forløper, ettersom den går fra en nesten alternative gitaråpning til spinkel og bassløs svartmetall, før tidenes minst elegante overgang tar oss over i en intens, dødsmetallisk spurt. Samtlige av utgivelsens 11 låter – med et par unntak – inneholder liknende musikalske finter, selv om det skal sies at surrealismen topper seg for undertegnede når den gråtkvalte rockesoloen kommer piplende ut av høyttalerne mot slutten av «Close Encounters…».

Men sannelig er det ikke mulig å oppdrive et par høydepunkter blant ‘Part 2…’s forfjamsende skøyerstreker. «Burn It All» er en antemisk svartpunk-låt med seriøst trøkk og driv. «2021: A Space Enema» har et tøft riff som eimer kraftig av 90-tallets formative demoer, og en bakre halvdel som mesker seg med suggererende grooves og sentimentale ledegitarer som faktisk treffer en nerve. Best av alle er «In a Ditch», som med sine postpunk-påvirkede akkordrekker og heseblesende atmosfæriske svartmetallseksjoner makter å få anmelder til å glemme at det er en lavterskel-utgivelse som er dynket i Lervigs Grapefrukt-IPA vi har med å gjøre her.

Om dere har lest dere helt hit til omtalens avsluttende avsnitt burde det råde liten tvil om at ‘Part 2: Next in Line’ ikke er noe mesterverk. Det skiva derimot er, er et eksempel på at prosjekter som oppstår som følge av pilsing og kødding tidvis bærer frukter som hever seg over dets useriøse natur. Grillfeasts ‘Part 2: Next in Line’ er en underholdende utgivelse som mangler struktur, men som til gjengjeld er fylt med sterke enkeltideer og mengder av glimt i brunøyet(-.-). Dersom du gir fullstendig blanke i kohesjon og gode produksjonsverdier, men verdsetter metallens potensiale som ruskete og snuskete underholdning, kan Grillfeasts nyeste være verdt en lytt eller tre.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Xirgan / Praefuro – Split

Praefuro har virkelig kommet seg etter dette enmannsprosjektet slapp sin første demo tidlig i år, som jeg synes var en noe svak affære. Siden har en liten bunt med korte utgivelser blitt sluppet, så vel som en fullengder i sommer jeg synes hadde mye for seg. Bidraget på spliten som nå er sluppet med amerikanske Xirgan er sannsynligvis det sterkeste prosjektet har mønstret til nå, og er to låter som utstråler både selvsikkerhet og et uttrykk som er mer raffinert enn noen gang.

I bunn og grunn er det snakk om ganske direkte og riffbasert svartmetall, der assossiasjonene til tidlige verker av band som Darkthrone, Enslaved og Taake ikke bør være langt unna for det gjengse svartmetallhodet. Hovedriffene i «Sacrificing the Flesh» er hardtslående, solide og til og med ganske fengende saker, og midt i låta viser Praefuro seg med hell også fra en litt roligere og mer melodisk side. Suksessoppskriften fortsetter på «In Fire» som sper på enda litt hurtigere og mer intense riff, så vel som et godt, gammeldags metallriff midt i det hele, og over det hele ligger det stort sett en besk skrikevokal som fungerer utmerket.

Praefuro driver ikke med spesielt oppsiktsvekkende svartmetall på denne utgivelsen, men det er i det hele tatt lite å si på utførelsen av det vår ukjente utøver prøver på i dette prosjektet. Så er spliten også verdt en visitt for Xirgans materiale, som er noe av den mest diffuse svartmetallen jeg har hørt på en stund.

Skrevet av Alexander Lange

Bleik Lekam – Demoer 2021

Rundt midten av september måned ble en håndfull demoer sluppet uten forvarsel på Bandcamp, som tre små dråper vann i et osean av utgivelser som alle kjemper om den samme, utilstrekkelige mengden oppmerksomhet som er å oppdrive. Demoene ble gitt ut under banneret Bleik Lekam, en tilsynelatende ny og ukjent bidragsyter i den norske metallens mangfoldige økosystem. Per bandets bio er det snakk om ideologisk folk/svartmetall skrevet og spilt inn av en og samme kar, hvilket imponerer til tross for at det ikke er så fryktelig uvanlig i 2021. Musikken vi finner spredt utover de tre demoene er dog en del annerledes enn hva man ofte forventer når man hører ordene «enmanns-svartmetall «og «Bandcamp» i samme setning, hvilket gjør at nettopp Bleik Lekams dråper kan skape større ringbølger enn likesinnede som lanserer musikken sin gjennom strømmetjenesten.

De tre demoene har noe ulike opprinnelser, der de første to ble skrevet og innspilt i 2017, og den siste ble skrevet og innspilt i 2020/2021. Det varmer å kunne melde at en artistisk progresjon gjør seg bemerket over de tre utgivelsene dersom man lytter til dem kronologisk, hvilket ikke nødvendigvis er å forvente av enmanns-band som holder til i Bandcamps dypeste sjakter. Fellesnevneren for alle tre er krokete, organisk og upretensiøs folk/svartmetall av en sort som makter å bygge robuste strukturer av enkle riff og melodier.

‘I: Ei Byrd i Fire Akter’ begynner vår lange reise med en traskende og keyboard-kledt kombinasjon av tidlige Satyricon– og Windirske sensibiliteter. Fokuset på streit andrebølges-riffing og enkle melodiske innslag dominerer i stor grad demoens fire låter, og det er ikke så mye annet du trenger å vite om ‘Ei Byrd…’ enn at det totalt sett fungerer temmelig godt til tross for sin enkle fremtoning. Den eneste fartsdumpen som kan gjøre seg gjeldende for enkelte lyttere vil nok være vokalen, som er av en gneldrete sort som best kan beskrives som skrullete bestefars-vokal.

Tolerer du dette blir du møtt av det som kanskje er trilogiens aller beste låt, nemlig åpningssporet på demo nummer to, «Ut av Draumen Kom Sanninga». Et punchy riff blir motivet for videre utvikling i låtas kruttsterke førstedel, før broen byr på langstrakt hypnotisme i form av monologer og bølger av melankolske gitarer. Etter broens avsluttende sekvens – som sjokkerende nok minner mye om en svartmetall-utgave av avslutningen på «Fade to Black» – returnerer vi til åpningsmotivene, og dermed er en rik og meningsfull sirkel sluttet.

Mye av det gjenstående låtmaterialet på ‘II: Ein Lekam Sett Bi’ bukker dessverre under for en gjennomtrengende monotoni, ettersom den samme enkle trommerytmen fungerer som grunnvoll for både «Svøpt i Svart» og «Vinder av Kulde». Gitararrangementene som ligger på toppen makter ikke å ene og alene stå for låtenes variasjon, og resultatet er en atmosfærisk men søvndyssende vandring gjennom vel-utforsket natur. Dette problemet finner vi ikke på ‘III: Tjernet’, som i mye større grad enn sine forgjengere hever seg over svartmetallsjangerens mest repeterte troper. Den besynderlige ambient-seksjonen som åpner «Da Vi Kom til Tjernet» renser ganen på effektivt vis, før de nå langt mer intense gitarene truer med å begrave lytteren i sprakende vreng. Tradisjonsbruddet er enda større på «Den Tidlause Veg», som med sin eksentriske gange og transe-aktige bakgrunns-vokaliseringer demonstrerer en høyst særegen svartmetallvisjon.

Bleik Lekams tre demoer utgjør til sammen en time med karakterfull og stoisk folk/svartmetall som oser av jord, never og mose. Det som i utgangspunktet fortonet seg som lite spektakulær svartmetall med smått irriterende vokal har over tid vist seg å være et personlig tilpasset tagning på sjangeren som rettferdiggjør det ideologiske stempelet artisten har valgt å gi seg selv (selv om jeg fortsatt ikke er klar over hva ideologien innebærer). Bleik Lekams ringbølger vil nok neppe strekke seg utover grensene som omslutter svartmetallens undergrunn med det første, men for fans av organisk og bilde-fremkallende folk/svart er en tur gjennom Bleik Lekams demo-trilogi sterkt anbefalt.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Mikrostrukturell Evaluering: Ukas singler

Mortemia – «Decadence Deepens Within»

På den fjerde låta fra ‘The Pandemic Pandemonium Session’ har Morten Veland virkelig sørget for å matche stemme med låtmateriale. «Decadence Deepens Within» er nemlig sterkt inspirert av 90-tallets klassiske og gotiske dødsdoom, og hvem passer vel bedre enn en av Norges fremste praktikere av uttrykket til å stå for låtas fokalpunkt. Jeg snakker selvfølgelig om Liv Kristine fra Theatre of Tragedy og senere Leaves’ Eyes, en stemme som med sin eteriske og nesten sefyr-aktige tonekvalitet kan kaste et eventyr-aktig preg over selv den dystreste ekstremmetall.

Selv om «Decadence Deepens Within» er en uttalt gjenmaterialisering av 90-tallets dødsdoom gjør den oppskalerte lydproduksjonen det mer naturlig å trekke tråder til Swallow the Sun‘s plater fra rundt 2010. Dette gjenspeiles i overgangen fra Velands growlede vers til Liv Kristines nedtonede refrenger, selv om dette også er en dynamikk som er lett å spore tilbake til sjangerens klassiske epoke. I og med at det er Morten Veland vi har med å gjøre er det ingen grunn til å forvente annet enn mesterlig bruk av melodikk, og både introens gitarer og refrenget byr på smektende melodier godt støttet opp av rytmeseksjonens robuste grunnvoller.

Det som kanskje mest av alt skiller Mortemia fra Velands hovedprosjekt Sirenia er at førstnevnte åpner for sjangermessige bidrag som ikke blir naturlig innenfor sistnevntes strengere rammeverk. På «Decadence Deepens Within» opptrer bidraget i form av den Dimmu Borgir-aktige symfoniske svartmetallen som leder oss fra bro til siste refreng, en uhyre velfungerende digresjon som peker mot et annet viktig aspekt av Mortemias identitet sammenliknet med Sirenia. Mortemia er nemlig tydeligere påvirket av ekstremmetall enn Sirenia, hvilket gjør at prosjektene kontrasterer hverandre på en god måte. En tydelig rollefordeling er essensiell når det kommer til å sjonglere flere prosjekter på en gang, et konsept som Veland virker å ha fått en naturlig forståelse av etter mange år i musikkbransjen. «Decadence Deepens Within» er nok en elegant sammensmeltning av to distinkte musikalske personligheter, noe som kan sies å være den sentrale visjonen bak den foreløpig plettfrie ‘The Pandemic Pandemonium Sessions».

Skrevet av Fredrik Schjerve

Okkultokrati – «Candlemas Eve«

Førstesingelen fra Okkultokratis kommende split med Maggot Heart, «Wolfssegen», signaliserte en smakfull videreutvikling av black’n’roll-bandets allerede bunnsolide uttrykk. Taktfaste rockeriff med svartmetallsk eim om seg drev, som så ofte før, komposisjonen fremover, og en usedvanlig sterk innsprøytning av effektbelagt skrikevokal og gotiske synther sørget videre for et forfriskende og mektig lydbilde – også sammenlignet med tidligere materiale fra bandet.

«Candlemas Eve» lar disse elementene utfolde seg videre – og det mens Okkultokrati nok en gang evner å imponere. Her er nok rock-elementet enda mer i forgrunnen med et upåklagelig og nokså enkelt hovedriff, og et stort, vakkert refreng og et litt underlig clean vokal-parti er noe av det som løfter det til enda litt større høyder også – alt mens synthene fortsatt leverer en guffen og litt spesiell stemning. Som ved mange andre låter av bandet merker jeg at Okkultokrati kanskje kan bli en smule tålmodige med selve låtlengden. Når det gjelder å virkelig få mest mulig ut av musikkens atmosfæriske sider, tjener imidlertid de fem minuttene også et nyttig formål.

Skrevet av Alexander Lange

Dold Vorde Ens Navn – «Er det måneskinn«

DOLD VORDE ENS NAVN Release Video Single 'Er det måneskinn?' | Metal Shock Finland (World Assault ) — Ute nå via Lupus Lounge

«Er det måneskinn» fortoner seg som en aldri så liten overraskelse i opptakten til Dold Vorde Ens Navns (DVEN) kommende plate ‘Mørkere’. Mens den forrige singelen «Løgnens Abstinenser» var en nokså typisk svartmetallåt uten de helt oppsiktsvekkende grepene, er denne låta nemlig et ganske annet dyr, der symfoniske og filmmusikk-aktige elementer får tre frem og låtstrukturen fremstår litt luftigere og mer dynamisk.

Dimmu Borgir-sammenligningen er vanskelig å komme foruten, men det er vel så riktig å karakterisere «Er det måneskinn» ved at DVEN også klarer å koke opp noe litt særegent. Uttrykket er noe friskere, enklere og mer lavmælt enn det man vanligvis finner innenfor den symfoniske svartmetallen. I tillegg er det bare å slå fast at DVENs forsøk er av høy kvalitet. Den «Dovregubbens hall»-aktige melodien sitter som et skudd, de litt teatralske innslagene av vokal fungerer utmerket, og den melodiske oppbygningen fra intet og til en ganske storslått avslutning som starter midt i låta er et flott stykke arbeid. Anbefales!

Skrevet av Alexander Lange

Jointhugger – «Midnight»

Jointhugger imponerte staben til Metallurgi voldsomt da de slapp «Reaper Season» tidligere i år, en atten minutter-lang mammut av en låt som kan være Norges beste bidrag til stonersjangeren per dags dato (i alle fall om du spør undertegnede). Nyheten om at gruppens andre plate slippes senere i høst har derfor vært kilde til ekstreme mengder hype her i gården – en hype som både kompliseres og tilspisses av den første singelen fra ‘Surrounded by Vultures’.

«Midnight» er nemlig ingen direkte videreføring av styrkene bandet demonstrerte tidligere i år, men et ganske annet beist som ikke nødvendigvis er betydelig svakere av den grunn. Åpningens knakende frekvenser skaper til å begynne med forventninger om en naturlig oppfølger til «Reaper Season», men riffet som til slutt kommer deisende ut av feedback-tåka er langt mer konsist og singel-verdig enn de massive bautaene som kastet sine skygger over forgjengeren. Koringene som støtter opp rundt Nico Munkvolds bluesy fraser på versene pusher «Midnight» enda lenger inn i singel-territoriet, og de effektbelagte sveipene som dukker opp fra tid til annen er prikken over i-en for et musikalsk strekk som kan være Jointhuggers mest fengende til nå.

Men som låtlengden på ti og et halvt minutt tilsier er ikke bandet fornøyd med å simpelthen skrive en solid fire-minutters singel og så bukke ut. Det som følger er en utstrakt og kreativ instrumentell eskapade, fylt av hurtige og dansbare groover, synkoperte hugg og en høytsvevende, avsluttende gitarsolo. En retur til det fengende singelmaterialet virker så og si uunngåelig, og slutter ikke Jointhugger sirkelen med dette velutprøvde men fortsatt tilfredsstillende trikset. «Midnight» overstiger ikke «Reaper Season» i kvalitet i mine øyne, men det har den heller ingen grunn til å gjøre ettersom den bare er en brikke i det større puslespillet som er ‘Surrounded by Vultures’. Det den er, er en låt som oppleves som uhyre kompakt sin lange spilletid tatt i betraktning, og som demonstrerer at Jointhugger er i stand til å skrive overbevisende musikk nesten uansett hvordan de velger å presentere den. Anbefales!

Skrevet av Fredrik Schjerve

Phantom Fire – «Sweet Jezebel»

Fartsmetall/svartmetall-duoen Phantom Fire fortsetter å rulle ut promoen i forkant av sin kommende platedebut ‘The Bust of Beelzebub’, og denne uka har vi endelig fått bryne oss på debutens andre singel (tredje om man teller med EP-en ‘Return of the Goat’), «Sweet Jezebel». Låta bygger videre på «Feed on Fire»s fandenivoldske biker-identitet, samtidig som den åpenbarer nye sider ved det unge prosjektets fortsatt uavklarte helhetsuttrykk.

Et slående og hardnakket åpningsriff leder oss inn i «Sweet Jezebel»s ulmende og røyklagte indre. Som tidligere er musikken preget av en utrettelig higen etter fart og spenning, hvilket i denne omgang er temperert via et gradvis oppbyggende mellomparti som fungerer organisk nok til å kunne være frem-jammet. Etter en klimaktisk og noe skjærende ledegitar brytes spenningen opp via trommebrekk og hengende akkorder, før hovedriffet returnerer med full styrke, denne gangen gitt ekstra momentum via dundrende d-beats og blast beats i trommene. Låtstrukturen fungerer utmerket, og koblet med styrken til de individuelle partiene er resultatet at «Sweet Jezebel» gjør enda større inntrykk enn «Feed on Fire», i hvertfall for mitt vedkommende. ‘The Bust of Beelzebub’ ser ut til å bli en minneverdig hendelse i årets norske undergrunns-tidslinje, en uregjerlig og autentisk kobling mellom farts- og svartmetall som velter som svart røyk ut av høyttalerne.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Martyra – «Maleficium«

Til slutt tar vi for oss en mystisk, fire minutter lang sak som er sluppet av svartmetallprosjektet Martyra fra Trondheim. «Maleficium» er ingen svartmetallåt, men et småguffent ambient-stykke med ritualistiske, lavmælte trommeslag som ryggrad. Brølende bass ligger under, vakker vokal drukner i det dunkle lydbildet, og spinkle, men romslige gitartoner får lyse det opp ørlite grann. Det er i det hele tatt et flott stykke ambient og et effektiv stemningsbilde, like fullt som man får håpe på at det også blir del av noe litt større en gang i fremtiden.

Skrevet av Alexander Lange

Mikrostrukturell Evaluering: Ukas singler

Blood Red Throne – «Itika»

Man kan ikke snakke om norsk death metal uten å snakke om Blood Red Throne, som siden oppstarten på slutten av 1990-tallet har sluppet et drøss med plater og opparbeidet seg en aldri så liten legendestatus for sjangeren her til lands. Nå er plata ‘Imperial Congregation’ på trappene – «Itika» er første singel ut.

Låta er verken så mye mer eller mindre enn en nokså bunnsolid death metal-låt som henter mye av sin styrke fra den gamle death metal-skolens bestanddeler. Det gjelder i alle fall låtas første halvdel, som består av en upåklagelig rekke med gitarriff som får god drahjelp av drivende trommespill. I andre halvdel kommer andre elementer litt tydeligere frem gjennom noen svartmetallaktige akkorder og progressive tendenser i lead-gitarspillet. De groovy death metal-tendensene melder seg imidlertid med nok et høydepunkt av et riff mot slutten av låta, og med det evner Blood Red Throne å vise et nokså bredt spekter for oss i påvente av plateslippet.

Skrevet av Alexander Lange

Okkultokrati – «Wolfssegen»

Med en velfortjent Spellemann-pris i ermet, som de fikk for fjorårets ‘La Ilden Lyse’, har Oslo-bandet Okkultokratiannonsert at det sammen med Maggot Heart slipper en flunkende ny split-EP i september. Låta «Wolfssegen» er på menyen og vitner om en utgivelse der Okkultokrati tar sin sagnomsuste black’n’roll til nye høyder.

Hovedtemaet i «Wolfssegen» er nemlig en uimotståelig, fryktinngytende sak. Taktfaste trommer, gotiske synther, en beintøft gitarriff og djevelske, effektbelagte skrik får meg til å konstatere at Okkultokrati låter større enn noen gang før. Produksjonskvaliteten har fått en overhaling i forhold til tidligere utgivelser, men i stedet for at produksjonen først og fremst blir veldig mye mer polert av den grunn, høres det snarere ut som Okkultokratis bruker en utvidet verktøykasse til å gjøre musikken desto mer kaotisk og storslått. Bandet holder svært god stand gjennom hele denne seks minutter lange låta, der drivende riff, gode oppbygninger og noen få pusterom sammen med det nevnte hovedtemaet bygger opp under en sterk enhet. Anbefales!

Skrevet av Alexander Lange

Diskord – «Gnashing»

Ute nå via Transcending Obscurity Records

«Gnashing», den trolig siste singelen fra Diskords kommende plate ‘Degenerations’ er nok et kaotisk og evig engasjerende smorgasbord av uttrykk fra det eksperimentelle dødsmetallbandet. Etter en Dephosphorous-aktig, diskordant dødsgrind-åpning kollapser låta inn i en treg rytmelek ala Car Bomb på sitt mest sludgy, før komposisjonens jagende, ku-bjelle-dominerte kjerne åpenbares. Herifra svinger vi innom lett sjanglende basslinjer, groovy synkoperinger, thrashende spurter og psykedeliske lommer som både beruser og forvirrer – alt det vi som lyttere har lært oss å forvente av en Diskord-låt.

Folk som har lyttet til Diskord tidligere skjønner umiddelbart at mitt forrige utsagn bare er vås. Er det nemlig én ting man skal forvente fra det fabelaktig rastløse oslo-bandet er det fullstendig uforutsigbarhet, og det leverer de uten unntak på «Gnashing». Låta føles både organisk og bionisk, improvisert og nøye planlagt på en og samme tid – en samling tvetydigheter som er helt endemisk for musikken til Diskord. Som en av platas lengre numre kan «Gnashing» være en utfordring å gjøre seg klok på til å begynne med, men etter et par lytt vil folk med kjennskap til eksperimentelle ekstremuttrykk la seg forundre av den voldsomme krigføringen mellom ulike teksturer som driver låta fremover. Som fan av Diskord har singlene som har blitt sluppet i forkant av ‘Degenerations’ gitt meg alt det jeg så etter og mer når det kommer til nytt materiale fra bandet, så 3. august blir en stor dag i metallurgis kontorer. Norges mest uredde dødsmetallband frigjør seg atter en gang fra alle lenker og hemninger på «Gnashing».

Skrevet av Fredrik Schjerve

Lord Mortvm – «Reign of Death»

Lord Mortvm høstet mange lovord tidligere i år her på Metallurgi med plata ‘Diabolical Omen of Hell’ – en plate som er et av de kuleste black/doom-påfunnene jeg har hørt i år. Med den nye, korte singelen «Reign of Death» har enmannsbandet slått fra seg doom-preget og sluppet en hemningsløs svartmetall-låt på knappe ett minutt. Uttrykket er omtrent så beskt som man får det, og minner meg sånn sett en del om påfunnene til prosjekter som Panzerwar. Med det forsvinner også noe av egenarten til Lord Mortvm, og det er nok ikke like imponerende som plata som ble sluppet tidligere i år, men særlig gjennom den rå og akkurat passe støyende produksjonen holder dette en viss stand likevel.

Skrevet av Alexander Lange

Dark Delirium – «Sarcophagus»

Usignerte, ute nå på div. strømmetjenester

Det melodiske dødsmetallbandet Dark Delirium lar seg på deres nye singel inspirere av et imaginært rike på de sanddekte slettene i det fjerne østen. Midlertidig lagt på is er de sjeleavkledende låtene om mental helse – det samme er alle samfunnskritiske protest-salver – og i stedet får vi noe så sjeldent som et stykke eventyrlig men mørk fiksjon fra trioen i Dark Delirium. Historien er fortalt over en episk låtlengde på åtte minutter, og det unge bandet bærer denne lange spilletiden med langt større letthet enn noen gang tidligere.

De orientalske melodiene avslører inspirasjonskilden allerede fra låtas åpningssekunder, før den melodiske dødsmetallen som fungerer som «Sarcophagus»s ryggrad tar over stafettpinnen. Veldige og presise riff demonstrerer bandets vilje til å nærme seg In Flamessitt mainstream-orienterte lydbilde, samtidig som den østlige skalabruken gir musikken et ørlite preg av den senere musikken til finske Amorphis. Aller best fungerer kanskje det dronende partiet som dukker opp med jevne mellomrom, som med sine meditative harmonics bærer et visst slektskap til den internasjonale kulturvandringen som tok plass på Gojiras ‘Fortitude’ fra i år.

Som tidligere nevnt er «Sarcophagus» trolig det beste forsøket på storskalert låtform vi har sett fra Dark Delirium til nå. Overgangene er naturlige og uanstrengte, og lyttere som hører på låta adskillige ganger vil finne glede i å finne de motivistiske røde trådende som løper gjennom komposisjonens indre. I bandets jakt etter å kle låta i orientalske ornamenter har de kanskje lagt til en ledegitar eller to for mye, men alt i alt er dette meget bra saker fra de hyppig-omtalte herrene i Dark Delirium. Låta er kanskje – i likhet med «Who Do You Serve?» fra et par uker tilbake – mer et eksperimentelt mellomledd enn et naturlig albumspor, men tiden vil vise hva bandet akter å gjøre med disse nye singlene. Dark Delirium smir videre på sitt rødglødende rå-metall på «Sarcophagus».

Skrevet av Fredrik Schjerve

Skuggima∂r – «Bloody War Has Been Unleashed»

Gjøran Sæther har latt seg inspirere av våre kommentarer på låtene til et av hans mange prosjekter Fárbauti, og har lagt ut låta «Bloody War Has Been Unleashed» under sitt kanskje mest aktive alias, den meget eksperimentelle enheten Skuggima∂r. Oppfordringen vår var å videre-utforske dødsmetallen som viste sitt groteske hode på låta «Slep meg til Hel», og det har altså Gjøran gjort, om så på et noe annet vis enn antatt. «Bloody War Has Been Unleashed» er nemlig ikke noen mørk og gravende black/death-hybrid som sin forgjenger, men heller en låt som slentrer rundt i et episk, melodisk dødsmetall-lende.

Det hadde ikke vært en Skuggima∂r-låt om ikke trommesporet forsøkte å avspore de øvrige instrumentene fra tid til annen, og «Bloody War…» har flere øyeblikk der den rytmiske konflikten eskalerer til nær bristepunktet. Trådene samler seg dog rundt det fjerde minutt, og låta ender som et sammensveiset vogntog av episke viking-gitarer, rullende dobbelbass og den noe uforutsigbare rattføringen som er Gjøran og hans uhemmede svartmetall-skrik. Skuggima∂r er og forblir et nisje-produkt, men for iherdige undergrunns-krek er mannens Bandcamp fortsatt en havn man kan ha glede av å svinge innom fra tid til annen.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Andri from Pagefire – «Roses are Red», «Slain by the Swarm» & «After the Swarm»

Usignert, ute nå via div. strømmetjenester

Youtuberen som bytter sjanger med samme frekvens som Beyoncé skifter antrekk i ‘Black is King’ er tilbake med et par nye utprøvninger, i denne omgang symfonisk metall og god gammal teutonisk thrash. «Roses are Red» er et velprodusert, djevelsk fengende og aldri så lite fjollete Nightwish/Sirenia-apende cover av Aquas utålelige synth-poplåt, der komboen «Slain by the Swarm» og «After the Swarm» på sin side dypper tærne sine i brutal thrash med en til tider nesten Bolt Thrower-aktig tyngde. Andris evne til å fange smale uttrykk med voldsom presisjon er det vanskelig å si noe på, og alle tre låtene er til forveksling like sine inspirasjonskilder. Det eneste som avslører deres parodiske natur er det lille glimtet i øyet som Andri aldri helt makter (om han i det hele tatt prøver) å fjerne fra sine produksjoner, men dette glimtet anser jeg rett og slett som et pluss. Samtlige låter er verdt en lytt, men min største anbefaling er «After the Swarm», som med sine rasende gitar-licks og buldrende bunn hadde vært en god låt selv på en arg og seriøs thrash-plate. Sjekk dem ut!

Skrevet av Fredrik Schjerve