Mikrostrukturell Evaluering: Ukas singler

Grimskull – Enforcers of the Night

Enforcers of the Night by Grimskull on Amazon Music Unlimited
Ute nå via Skullcracker Records

Grimskull er et band med historie helt tilbake til slutten av 1980-tallet, men som fikk sitt nåværende navn først i 2009 og som siden da har kommet med et lite knippe utgivelser. Bandets musikalske uttrykk står for så vidt i stil med perioden bandet først materialiserte seg i, og er et klart NWOBHM- og 80-tallsinspirert uttrykk. Et hederlig forsøk på en Steve Harris-aktig implementering av en flott, sentral bassgitar, et progressiv struktur og et Judas Priest-aktig driv i flere segmenter er sånn sett noe av det som preger bandets nyeste låt «Enforcer of the Night».

Den fremste innvendingen jeg har mot denne låta er nok en mangel på egenart, og om man skal være litt vanskelig er det klart at man ikke finner så mange grunner til å skru på dette fremfor å spinne en eller annen god og nostalgisk metallplate. Men «Enforcer of the Night» er like fullt en ganske så sterk låt, der den progressive strukturen mestres svært godt, blant annet med en flott og litt uventet outro, og riffene og melodiene stort sett holder høy standard. Hele greia tar åtte minutter å komme seg gjennom, og anbefales for alle som har sansen for metall som står godt i stil med noen av 80-tallets høydepunkter.

Skrevet av Alexander Lange



Convincing Clearity – «Addict»

Ute nå via Convincing Studios

En av fordelene ved å ha skrevet om norsk metall på et så heldekkende vis som Metallurgi har i over et år, er at vi endelig har kommet i kontakt med folk som har et bedre overblikk over norsk, core-relatert musikk enn oss selv. Vår primære kilde til nyheter rundt norske metallutgivelser er Metal-Archives, og de har jo som kjent nulltoleranse for alt som minner om hardcore-vokal og mannevonde breakdowns. Det har ikke Metallurgi, så vi setter voldsomt pris på lesere som tar kontakt for å gjøre oss oppmerksom på musikk vi har gått glipp av i den kategorien (og alle andre metall-relaterte kategorier for den saks skyld). Uten slike tips hadde vi nemlig gått glipp av band som Convincing Clearity, et metalcore-band med en svært punchy og profesjonell tagning på den mye omdiskuterte sjangeren.

Med sine søkende synth-linjer og angulære tyngde kan det basale uttrykket sies å speile mye av Bring Me The Horizons overgangsfase fra renspikka deathcore-gruppe til sitt mer alternative og populærmusikalske, nåværende sound. I tillegg vil du finne den byksende intensiteten til tidlig Architects, samt noen drønnende grooves som sender tankene i retning Deftones sine tyngre øyeblikk. Den kombinerte miksen fungerer helt utmerket, og Convincing Clearity styrker effekten ved å sky unna alle former for late og billige Metalcore-groover og triks. «Addict» er en velskrevet, kompakt singel med et glitrende refreng, og en god grunn til å åpne døra på gløtt og slippe inn et lite blaff av metalcore i livet ditt. 

Skrevet av Fredrik Schjerve



Warzaw – «Send My Regards»

Usignerte, ute nå på div. strømmetjenester

Warzaw har bare et formål i tilværelsen, og det er å levere banger etter banger innenfor et lavterskel men aldri så lite fengende tradmetallisk uttrykk. De mest oppmerksomme av leserne våre vil kanskje ha lagt merke til at dette er tredje uke på rad vi skriver om en Warzaw-singel, og det er fordi de kjører en hyper-komprimert promo-syklus i forkant av slippet av andreplata ‘Black Magic Satellite’ 31. desember. Med et såpass sent slipp gir de med andre ord fullstendig blanke i årets listesesong også, eller kanskje de satser på at debuten ‘Werewolves on Wheels’ skal sikre dem en plassering eller to (hvilket trolig ikke er så dumt). Det er i alle fall en glede å melde at bandet har en liten streak gående igjen, ettersom «Send My Regards» fortsetter den gode trenden som ble startet med «Fierce Attitude» etter den noe svake «Machine Gun Fire». 

Åpningsriffet forteller deg mer eller mindre alt du trenger å vite. Vi er tilbake i Warzaws hjemtrakter, et område innenfor tradmetall der forsterket hardråkk møter de mer svansende og antemiske tendensene til NWOBHM-bølgens fanebærere. Bandet er svært tydelige på at de ikke kommer til å følge hverken blinde sektledere eller saueflokker ut over klippekanten, og de formaliserer sin dedikasjon til individuell livsførsel gjennom et fengende og allsangverdig refreng. Det blir dog intet opprør uten folkemasser, og broens hardcore-lenende gjengvokaler står for et øyeblikks solidaritet før Håvard Herjuan kaster seg ut i en hylende gitarsolo. «Send My Regards» er en solid dose tradmetallisk moro, og nok et hakk i beltet for et band som har hatt et strålende musikalsk år.

Skrevet av Fredrik Schjerve



Dødskvad – Dommedagens Lyre

Ute nå via Caligari Records

«Dommedagens Lyre» er en smakebit på oppfølgeren til Dødskvads ‘Krønike’ fra 2020. ‘Krønike II’ kommer 20. januar neste år, og er noe å se frem til fordi det kommer fra et band med en høyst interessant vri på thrash-inspirert dødsmetall. Dødskvad presenterer musikken sin gjennom en brutal middelaldertematikk, og gjør det med et velrennomert og erfarent mannskap med medlemmer som har vært innom blant annet Obliteration.

Som på ‘Krønike’ er det også en eim av middelaldersk, blodig brutalitet som gjennomsyrer det musikalske uttrykket på «Dommedagens Lyre», og det gir en effektiv atmosfære som gjør dette til en litt ekstra interessant dødsmetallaffære. En djevelsk og svært romklangbefengt growle-vokal ligger som en tåke over lydbildet, trommelyden er rå og fin, og komposisjonen drives fremover av sterkt gitararbeid både i riffsegmentet og de febrilske gitarsoloene. Anbefales!

Skrevet av Alexander Lange



Grillfeast – «Suburban»

Usignerte, ute nå på bandets Bandcamp

De øldrikkende og kronisk sårhalsede Bandcamp-musikerne i Grillfeast har vært på fylla og hørt på Iron Maiden på vinyl, og resultatet er et seks minutters, desorienterende stykke industriell svartmetall som rivaliserer Justin Broadricks tyngste materiale med Godflesh (hva ellers skulle resultatet ha vært?). Mekaniske gitarer droner nådeløst under hvesende og støyende svartmetall-vokal, en sammensetning som tærer på psyken i minst like stor grad 18 måneder med nedstengning og hjemmekontor. Når lytteren nærmer seg sammenbruddets rand slipper bandet vinylnålen på et parti som best kan forklares som mental lidelse i auditiv form – en svimlende, psykedelisk skjærsild fylt av akvatiske gitarer. Låtformen er i kjent Grillfeast-stil sporadisk og usammenhengende, og den helhetlige opplevelsen er – også i kjent Grillfeast-stil – både sært og fett på samme tid. Ta en lytt dersom gårsdagens nedstenging var dråpen som fikk glasset til å renne over, for deretter å utøve grov vold mot og knuse nevnte glass.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Makrostrukturell Evaluering: Ukas Plater




Maggot Heart / Okkultokrati – Split

Ute nå via Rapid Eye Records

Det norske black’n’roll-bandet Okkultokrati har sluppet en split-utgivelse med det tyske rockebandet Maggot Heart der de to bandene komplementerer hverandre imponerende godt. I utgangspunktet kan det nemlig sies at disse to bandene er ganske så ulike. Maggot Heart åpner utgivelsen med en interessant blanding av post-punk og støyrock med tøffe innslag av elementer særlig fra 70-tallsmetallen, mens Okkultokrati på sin side rendyrker og videreutvikler sin særegne, gotiske og rockeaktige svartmetall. I dette evner imidlertid begge å spille effektivt på rockemusikkens tradisjonelle bestanddeler og vise hvordan de kan utfolde seg så forskjellig – sånn sett er det snakk om en split som er nokså spennende i seg selv.

For å si litt om Maggot Hearts materiale først, selv om det med sin base utenlands i utgangspunktet ligger utenfor Metallurgis radar, så byr dette bandet på tre relativt ulike spor, der de to siste og korteste er de litt mer utålmodige affærene blant annet med sine forfriskende freidige og støyete gitarer. Det er også disse som imponerer mest, uten at den litt lengre, dristigere og vokalfokuserte åpningen «No Song» skuffer mye av den grunn. 

Når det gjelder Okkultokratis materiale, er «Thunders Possessed» i grunnen det eneste flunkende nye da de kruttsterke låtene «Wolfssegen» og «Candlemass Eve» er blitt gitt ut som singler på forhånd. «Thunders Possessed» tar for det første stafettpinnen videre fra Maggot Hearts «Soulpolice» på overraskende naturlig vis, og er videre en solid oppvisning i Okkultokratis fengende og også litt diffuse black’n’roll, der jeg igjen noterer at strålende synther og effektbelagt skrikevokal gir musikken en utrolig appellerende egenart som også tar Okkultokratis sound et steg videre. Det gotiske preget, som etter bandets eget presseskriv å dømme sannsynlig er inspirert av goth rock-lengendene i Sisters of Mercy, fremstår i dette som noe særlig kult og spesielt. 

«Thunders Possessed» havner for meg imidlertid litt i skyggen av de to andre låtene, som – på tross av de dødsfete «POSSESSED!»-ropene i refrenget på «Thunders Possessed» – kommer enda lenger med disse elementene. Verset på «Wolfssegen» utgjør rett og slett en hamrende og fantastisk introduksjon så vel som et solid tilbakevendende tema, og «Candlemass Eve» slår til med et vel så fett, ukomplisert tungrockriff som hjørnestein. Her rettferdiggjøres også låtlengdene litt bedre enn på «Thunders Possessed», selv om Okkultokrati stadig vekk leker litt med grensene i så måte på alle tre låtene.

Men alt på denne splitten er solide saker, og for Okkultokratis del staker det ut litt nye kurser som skal bli spennende å følge med på videre. Anbefales!

Skrevet av Alexander Lange



Vald Heks – Aether 

Usignerte, ute nå via div. strømmetjenester

Den visuelle presentasjonen til Vald Heks‘ debut-EP ‘Aether’ gir inntrykket av at duoen har det meste på plass. Costin Chioreanus elegante og stiliserte cover-design vitner om et band som er klare til å presentere materialet sitt for den videre verden; som er sikre nok på at alt arbeidet bak scenen har ført til et mer eller mindre komplett sluttprodukt. Idet de spennende og lysergiske teksturene svever døsig ut av høyttalerne på åpningen til «Spelunker» blir dette inntrykket ytterligere forsterket, men hintene om at vi har med et band med relativt kort fartstid å gjøre begynner å vise seg jo lenger ut i låta – samt ‘Aether’ som helhet – vi kommer. På sin debut-EP er Vald Heks et band som bugner over av interessante og sofistikerte ideer, men som ikke helt ennå har klart å raffinere eller sette tydelige rammer rundt disse ideene.

Vald Heks beskriver seg selv som en eksperimentell metal-duo fra Norge, og dette er en beskrivelse jeg velger å stelle meg bak. Kjernen i uttrykket kan sies å være progressiv sludge, men av en type som ikke enkelt kan knyttes opp mot andre praktiserende band innenfor sjangeren som f.eks norske Octohawk. Om jeg skulle drodlet løst rundt egne inntrykk ville jeg nevnt en cocktail bestående av MastodonTool og rikelige mengder ørkenrock, uten at dette nødvendigvis innbefatter alt som er å spore av elementer på ‘Aether’. Det er i det hele tatt lite negativt å si om Vald Heks sjangermessige eksperimentering, ettersom de har truffet en spennende miks av uttrykk som de lett vil kunne strekke ut over en substansiell og rikholdig karriere.

Men som sagt må det nok raffineres og strammes inn før deres eksentriske sound åpenbarer sitt veldige potensiale. Låtstrukturene til «Spelunker» og «Magna» er vanskelig å gjøre seg gode på, og overgangene mellom de ulike seksjonene mangler den klarheten og tydeligheten som må til for å hjelpe lytteren med å forstå. Duoen har tilsynelatende lett for å komme opp med sofistikerte og interessante rytmiske ideer, men de mangler også litt av det tekniske grunnlaget som kreves for å realisere dem. Trommene er ofte merkbart utighte, og de halv-growlede vokalene strever også med å finne fotfeste i de strie rytmiske strømmene.  

Om dette virker i overkant kritisk må jeg nesten nevne at jeg anser Vald Heks for å være en svært lovende gruppe. Singelen «Supernova» inneholder noen av de samme utight-hetene som sine forgjengere, men er til tross for dette en særs sterk låt. Åpningens flotte og reflekterte atmosfære binder sømløst over i en «The Czar»-aktig jogg, pyntet i kantene med tekniske mellomspill og vandrende basslinjer. Til tross for et par småklumsete overganger holder storstrukturen ellers vann, hvilket er imponerende med en låtlengde på elleve minutter. I tillegg til dette er det låtas avsluttende riff et av årets absolutt gjeveste, en tårnende mastodont av et riff som utbasunerer bandets iboende styrker klart og tydelig. 

Avslutningen på EP-en er dessverre ikke like minneverdig, ettersom «Aether»s ensomme og melankolske gitararrangement er meget stemningsskapende, men også noe retningsløst. Alt jeg har hentet frem av kritikk kan rettes på med enkelthet gitt litt tid og investerte ressurser, så det er derfor jeg ønsker å distansere utgivelsen litt fra det høy-profesjonelle skjæret det har fått via coveret. Vald Heks er nemlig et band som har alle de riktige ideene, men som trenger en utgivelse eller to til å eksperimentere seg frem til kjernen i sitt eget sound. Med andre ord har de bøttevis med potensiale, så ikke la deg lure til å tro at ‘Aether’ utgjør slutten av deres utviklingskurve. Jeg oppfordrer alle lyttere til å kose dere med alt Vald Heks gjør riktig fremfor det som skurrer, og å la dere rive med av tanken på hvor bandets sound kan tas videre i fremtiden. Anbefales for fans av progressiv og eksperimentell metall med røtter i sludge.

Skrevet av Fredrik Schjerve



Grillfeast – Part 2: Next in Line

Usignerte, ute nå på bandets Bandcamp

På sin nyeste utgivelse tar Grillmetall-bandet Grillfeast fra Sauda sitt allerede spesielle arbeids-etos til et nytt nivå. Bandet innrømmer på sin Bandcamp at både musikk og tekst skrives under mildere eller mer alvorlige grader av ruspåvirkning, og denne metodikken skinner virkelig igjennom musikkens ustrukturerte, impulsive og grenseløse karakter. Med andre ord er ikke Grillfeast ute etter å skrive en moderne klassiker, men heller en gruppe som vet å sette pris på den naturlige galskapen som oppstår når en gjeng musikerkompiser samles i studioet med en kasse øl og hodet fult av halvgode ideer.

Med titler som «Black Hole Fun», «2021: A Space Enema» og «Close Encounters of the Turd Kind» blir det fort åpenbart at humor (av en mer eller mindre smakfull sort) spiller en vesentlig rolle i Grillfeasts virke. Samples og bisarre effekter tyter også ut gjennom musikkens mange huller, hvilket virkelig understreker at musikken for det meste er skrevet for å underholde medlemmene av bandet selv, heller enn de uskyldige Bandcamp-brukerne som måtte snuble inn i deres kaotiske univers. Dette betyr absolutt ikke at det ikke finnes noe å hente for uinnvidde på ‘Part 2: Next in Line’, ettersom mange av ideene og enkelte av låtene faktisk er ganske sterke.

Du må endog være forberedt på at mesteparten av lytteopplevelsen fortoner seg som et rot av galaktiske dimensjoner. «Black Hole Fun» begynner i et røft black/death-lende, før industrielle effekter, skvulpende gitarer og et gudsforlatt breakdown skaper enorm forvirring hos lytteren. «Hangman» vekker enda flere spørsmål enn sin forløper, ettersom den går fra en nesten alternative gitaråpning til spinkel og bassløs svartmetall, før tidenes minst elegante overgang tar oss over i en intens, dødsmetallisk spurt. Samtlige av utgivelsens 11 låter – med et par unntak – inneholder liknende musikalske finter, selv om det skal sies at surrealismen topper seg for undertegnede når den gråtkvalte rockesoloen kommer piplende ut av høyttalerne mot slutten av «Close Encounters…».

Men sannelig er det ikke mulig å oppdrive et par høydepunkter blant ‘Part 2…’s forfjamsende skøyerstreker. «Burn It All» er en antemisk svartpunk-låt med seriøst trøkk og driv. «2021: A Space Enema» har et tøft riff som eimer kraftig av 90-tallets formative demoer, og en bakre halvdel som mesker seg med suggererende grooves og sentimentale ledegitarer som faktisk treffer en nerve. Best av alle er «In a Ditch», som med sine postpunk-påvirkede akkordrekker og heseblesende atmosfæriske svartmetallseksjoner makter å få anmelder til å glemme at det er en lavterskel-utgivelse som er dynket i Lervigs Grapefrukt-IPA vi har med å gjøre her. 

Om dere har lest dere helt hit til omtalens avsluttende avsnitt burde det råde liten tvil om at ‘Part 2: Next in Line’ ikke er noe mesterverk. Det skiva derimot er, er et eksempel på at prosjekter som oppstår som følge av pilsing og kødding tidvis bærer frukter som hever seg over dets useriøse natur. Grillfeasts ‘Part 2: Next in Line’ er en underholdende utgivelse som mangler struktur, men som til gjengjeld er fylt med sterke enkeltideer og mengder av glimt i brunøyet(-.-). Dersom du gir fullstendig blanke i kohesjon og gode produksjonsverdier, men verdsetter metallens potensiale som ruskete og snuskete underholdning, kan Grillfeasts nyeste være verdt en lytt eller tre. 

Skrevet av Fredrik Schjerve



Xirgan / Praefuro – Split

Ute nå via Screaming Skull Records

Praefuro har virkelig kommet seg etter dette enmannsprosjektet slapp sin første demo tidlig i år, som jeg synes var en noe svak affære. Siden har en liten bunt med korte utgivelser blitt sluppet, så vel som en fullengder i sommer jeg synes hadde mye for seg. Bidraget på spliten som nå er sluppet med amerikanske Xirgan er sannsynligvis det sterkeste prosjektet har mønstret til nå, og er to låter som utstråler både selvsikkerhet og et uttrykk som er mer raffinert enn noen gang.

I bunn og grunn er det snakk om ganske direkte og riffbasert svartmetall, der assossiasjonene til tidlige verker av band som DarkthroneEnslaved og Taake ikke bør være langt unna for det gjengse svartmetallhodet. Hovedriffene i «Sacrificing the Flesh» er hardtslående, solide og til og med ganske fengende saker, og midt i låta viser Praefuro seg med hell også fra en litt roligere og mer melodisk side. Suksessoppskriften fortsetter på «In Fire» som sper på enda litt hurtigere og mer intense riff, så vel som et godt, gammeldags metallriff midt i det hele, og over det hele ligger det stort sett en besk skrikevokal som fungerer utmerket.

Praefuro driver ikke med spesielt oppsiktsvekkende svartmetall på denne utgivelsen, men det er i det hele tatt lite å si på utførelsen av det vår ukjente utøver prøver på i dette prosjektet. Så er spliten også verdt en visitt for Xirgans materiale, som er noe av den mest diffuse svartmetallen jeg har hørt på en stund.

Skrevet av Alexander Lange



Bleik Lekam – Demoer 2021

Usignert, ute nå på bandets Bandcamp

Rundt midten av september måned ble en håndfull demoer sluppet uten forvarsel på Bandcamp, som tre små dråper vann i et osean av utgivelser som alle kjemper om den samme, utilstrekkelige mengden oppmerksomhet som er å oppdrive. Demoene ble gitt ut under banneret Bleik Lekam, en tilsynelatende ny og ukjent bidragsyter i den norske metallens mangfoldige økosystem. Per bandets bio er det snakk om ideologisk folk/svartmetall skrevet og spilt inn av en og samme kar, hvilket imponerer til tross for at det ikke er så fryktelig uvanlig i 2021. Musikken vi finner spredt utover de tre demoene er dog en del annerledes enn hva man ofte forventer når man hører ordene «enmanns-svartmetall «og «Bandcamp» i samme setning, hvilket gjør at nettopp Bleik Lekams dråper kan skape større ringbølger enn likesinnede som lanserer musikken sin gjennom strømmetjenesten. 

De tre demoene har noe ulike opprinnelser, der de første to ble skrevet og innspilt i 2017, og den siste ble skrevet og innspilt i 2020/2021. Det varmer å kunne melde at en artistisk progresjon gjør seg bemerket over de tre utgivelsene dersom man lytter til dem kronologisk, hvilket ikke nødvendigvis er å forvente av enmanns-band som holder til i Bandcamps dypeste sjakter. Fellesnevneren for alle tre er krokete, organisk og upretensiøs folk/svartmetall av en sort som makter å bygge robuste strukturer av enkle riff og melodier.

‘I: Ei Byrd i Fire Akter’ begynner vår lange reise med en traskende og keyboard-kledt kombinasjon av tidlige Satyricon– og Windirske sensibiliteter. Fokuset på streit andrebølges-riffing og enkle melodiske innslag dominerer i stor grad demoens fire låter, og det er ikke så mye annet du trenger å vite om ‘Ei Byrd…’ enn at det totalt sett fungerer temmelig godt til tross for sin enkle fremtoning. Den eneste fartsdumpen som kan gjøre seg gjeldende for enkelte lyttere vil nok være vokalen, som er av en gneldrete sort som best kan beskrives som skrullete bestefars-vokal. 

Tolerer du dette blir du møtt av det som kanskje er trilogiens aller beste låt, nemlig åpningssporet på demo nummer to, «Ut av Draumen Kom Sanninga». Et punchy riff blir motivet for videre utvikling i låtas kruttsterke førstedel, før broen byr på langstrakt hypnotisme i form av monologer og bølger av melankolske gitarer. Etter broens avsluttende sekvens – som sjokkerende nok minner mye om en svartmetall-utgave av avslutningen på «Fade to Black» – returnerer vi til åpningsmotivene, og dermed er en rik og meningsfull sirkel sluttet.

Mye av det gjenstående låtmaterialet på  ‘II: Ein Lekam Sett Bi’ bukker dessverre under for en gjennomtrengende monotoni, ettersom den samme enkle trommerytmen fungerer som grunnvoll for både «Svøpt i Svart» og «Vinder av Kulde». Gitararrangementene som ligger på toppen makter ikke å ene og alene stå for låtenes variasjon, og resultatet er en atmosfærisk men søvndyssende vandring gjennom vel-utforsket natur. Dette problemet finner vi ikke på ‘III: Tjernet’, som i mye større grad enn sine forgjengere hever seg over svartmetallsjangerens mest repeterte troper. Den besynderlige ambient-seksjonen som åpner «Da Vi Kom til Tjernet» renser ganen på effektivt vis, før de nå langt mer intense gitarene truer med å begrave lytteren i sprakende vreng. Tradisjonsbruddet er enda større på «Den Tidlause Veg», som med sin eksentriske gange og transe-aktige bakgrunns-vokaliseringer demonstrerer en høyst særegen svartmetallvisjon. 

Bleik Lekams tre demoer utgjør til sammen en time med karakterfull og stoisk folk/svartmetall som oser av jord, never og mose. Det som i utgangspunktet fortonet seg som lite spektakulær svartmetall med smått irriterende vokal har over tid vist seg å være et personlig tilpasset tagning på sjangeren som rettferdiggjør det ideologiske stempelet artisten har valgt å gi seg selv (selv om jeg fortsatt ikke er klar over hva ideologien innebærer). Bleik Lekams ringbølger vil nok neppe strekke seg utover grensene som omslutter svartmetallens undergrunn med det første, men for fans av organisk og bilde-fremkallende folk/svart er en tur gjennom Bleik Lekams demo-trilogi sterkt anbefalt.  

Skrevet av Fredrik Schjerve

Mikrostrukturell Evaluering: Ukas singler




Leprous – «The Silent Revelation»

Ute nå via InsideOutMusic

Tittelen på den nye singelen fra Leprous kommende plate ‘Aphelion’ er på mange måter gjeldende for opplevelsen av låta i seg selv. Ikke i den betydning at det forrykende instrumentelle overskuddet på «The Silent Revelation» er en åpenbaring, – at Leprous består av noen av de skarpeste instrumentalistene vi finner i rock/metall er allerede viden kjent – jeg sikter heller til måten de gradvis har spedt mer og mer pop inn i uttrykket sitt over årenes løp. På «The Silent Revelation» makter Leprous å integrere popen og prog-metallen/rocken i større grad enn noen gang tidligere, men det uten å trekke særlig oppmerksomhet til hvor smidig utførelsen av sammensveisingen egentlig er. 

Det er særlig to elementer som bidrar til å kamuflere sveisesømmene mellom de to uttrykkene; måten låta begynner i et funky og elegant landskap vi allerede kjenner godt fra plater som ‘Malina’, og hvor uanstrengt Leprous kaster seg inn i det storslagne og superfengende refrenget. Vi ble allerede introdusert for denne Algiers-aktige, nesten gospel-påvirkede pop-impulsen på bandets forrige singel «Running Low», og effekten er like slående på «The Silent Revelation» som den var på sin forgjenger. Bandets tekniske ferdigheter er som alltid anvendt i sangens tjeneste, og Einar Solbergs enestående stemmemateriale og -kontroll anvendes på samme måte for å formidle tekstens plagede og såre karakter. 

Det er selvfølgelig flere aspekter ved låta man kan rette oppmerksomhet mot – som de Owen Pallett-aktige strykerne eller den kjølige minimalismen som sender tankene i retning Islands moderne pop-tradisjoner – men viktigst er det å understreke at «The Silent Revelation» er en låt som er seg selv fullt og helt. Mine referanser og sammenlikninger har oppstått som følge av analyse i forbindelse med omtaleskriving, og folk flest vil nok først og fremst høre en låt som kombinerer det Leprous tradisjonelt sett har gjort best med retningen bandet har begitt seg utpå i nyere tid. Avslutningens Tesseract-aktige tyngde og groove utgjør rosinen i pølsa – en avsluttende skuddsalve i et allerede vunnet slag. Leprous har fremdeles til gode å skuffe undertegnede, og etter tre singler virker det ytterst usannsynlig at ‘Aphelion’ blir noe annet enn nok en juvel i bandets diskografi.

Skrevet av Fredrik Schjerve


Order – Descend

ORDER Featuring Original MAYHEM Members To Release The Gospel Album In  October - BraveWords
Ute nå via Listenable Records

Order er et spennende sammensurium av røttene til både norsk death metal og norsk svartmetall. Bandet lanserte sin debutplate ‘Lex Amentiae’ i 2017 og består av medlemmer som tidligere har spilt i Cadaver og Mayhem, noe som også for så vidt kan høres i bandets harde og svartmetallaktige death metal på debutplata.

Når Order med låta «Descend» nå har startet opptakten til plate nummer to, The Gospel, er svartmetallpreget kanskje enda tydeligere – men uten at death metal-estetikken er forlatt på noen måte. Snarere er den der i litt annen form; «Descend» er i mine ører mørkere og mer djevelsk enn det meste på ‘Lex Amentia’, blant annet ved hjelp av moll-akkordene innimellom, men er samtidig en uhyre tung låt som vil ha deg til å kjenne lyden langt inn i kroppen. Kompgitarene er fantastisk feite og komplementeres ypperlig av det Mayhemske akkordspillet, og med trommene kan det nesten bli litt mye der skarptromma blir høylytt, svær og dominerende særlig i blast-beat-partiene.

«Descend» er i forlengelsen av dette også en ganske enkel komposisjon som – passende nok – minner oss om mange av røttene til de to undersjangerne av metall vi har med å gjøre. Det ukompliserte og ganske så fantastiske hovedriffet er som en hjørnestein på flere tonn i denne låta, og får meg nesten til å tenke at «Descend» kunne vært enda kortere og mer definert rundt det– uansett gir det imidlertid gode grunner til å glede seg til The Gospel.

Skrevet av Alexander Lange


Conception – Gethsemane (Live)

Ute nå via Conception Sound Factory

Steg to i hard rock-bandet Conceptions crowdfunding-kampanje, låta «Gethsemane», er ute. Tidligere har bandet servert oss «Cry», som for meg var en helt habil, men litt forglemmelig låt. «Gethsemane» er hakket bedre og bringer med seg et sterkt refrengtema og en låtstruktur som i større grad holder interessen oppe hele veien. Problemene som kanskje vil løses gjennom studio-versjoner er der imidlertid fortsatt – nærmere bestemt ved at lydbildet, særlig med tanke på gitarene, er litt spinkelt og ikke helt i stand til å levere den energien jeg antar at Conception ønsker å formidle i låta. Likevel bør dette være en mer enn god nok låt for bandets allerede store fanskare – og sannsynligvis også for et bredere publikum.

Skrevet av Alexander Lange



Grillfeast – «Eingangsgrill»

Usignerte, ute nå på bandets Bandcamp

De ukjente musikerne bak Grillfeast kom nylig ut med singelen «Eingangsgrill», og i likhet med debuten ‘Fuck You Pt. 1″ er låta et selvfølgelig stykke svartmetall som er langt bedre enn tittelen og den visuelle utformingen måtte tilsi. «Eingangsgrill er en messende og hypnotisk låt som ulmer og hveser på intenst vis, til tross for at den er relativt stillestående. Produksjonen er varm og gnistrende som glørne etter en nedbrent stavkirke, og vokalen er fremført med en forheksende sinnssvakhet som sender tankene tilbake til sjangerens eksentriske oppstart. Selv om låta trolig har sitt opphav i beruset tidsfordriv har den kvaliteter som utvilsomt vil appellere til enkelte fans av Darkthrones tidlige materiale, blant annet en «zero fucks given»-holdning som kler lavterskel-svartmetall svært godt. Sjekk ut «Eingangsgrill» dersom primitiv og hypnotisk svartmetall med en solid groove er din greie. 

Skrevet av Fredrik Schjerve