svartmetall – Side 5

Mikrostrukturell evaluering: Ukas singler

Mork – «Tilbake Til Opprinnelsen»

Thomas Eriksens Mork fortsetter å bygge forventninger til sin kommende plate ‘Dypet’, denne gangen med låta «Tilbake Til Opprinnelsen», som skal runde av fullengderen når den kommer om ti dager. Den første og forrige singelen fra plata, «Bortgang», imponerte meg dessverre ikke nevneverdig da den kom, mest fordi den var i overkant treig. Om den fortsatt ikke får meg til å sperre opp øynene, gir den noe mer mening når jeg også har hørt «Tilbake Til Opprinnelsen». Disse to låtene peker nemlig sammen mot en plate som er noe mindre intens og mer stemningsfull enn forgjengeren ‘Katedralen’.

«Tilbake Til Opprinnelsen» peker også mot at dette kan bli en vellykket utvikling, og gjør således også «Bortgang» en liten tjeneste. Hovedtemaet er en herlig synth-basert og melodisk sak, og Eriksen eliminerer også tvilen rundt hvorvidt intense, svartmetallske tendenser vil ofres med blast-beats og heseblesende vers som fungerer godt på tross av at vokalen er i overkant høylytt i miksen. Et habilt gitarriff får også plass etter hvert, og Eriksens clean-vokal – som jeg synes er blant Morks største ess i ermet for øvrig – blir integrert på strålende vis på tampen. Anbefales!

Skrevet av Alexander Lange

Forcefed Horsehead – «The Black Sun»

Da Forcefed Horsehead slapp den første singelen fra sin kommende plate ‘Monoceros’, «Every Death You Take», trodde jeg kanskje det var denne typen låter, og lite annet, som skulle stå på menyen. Og det hadde sikkert vært helt greit, det. For dette er en kruttsterk hardcore-kruttønne av en metallåt, som skiltet med en aggresjon og en profesjonalitet som ga meg mengder med vann, eller blod, i munnen.

«The Black Sun» gir imidlertid klar beskjed om at det også vil være andre type låter enn korte d-beat-forløsninger på ‘Monoceros’. Dette er en mektig gigant på litt over seks minutter, og skilter med treige tempoer, brutal, brutal chugging, vanvittige brekk og et helt enormt hovedriff. Her snakker vi nærmest brutalitetsdimensjoner a la Primitive Man, og jeg må nesten sjekke om sveisen faktisk ikke går bakover etter ethvert gjennomlytt. Og de er det blitt mange av. For selv om det er dristig å si, tror jeg at jeg kan stå inne for påstanden om at dette er den beste norske metallåta jeg har hørt hittil i år. Så jada, denne må du bare høre.

Skrevet av Alexander Lange

Lumsk – «Det Døde Barn» / «Das Tode Kind»

Lumsk er et smått legendarisk band innenfor den norske, folkemetalliske sfæren, som konsekvens av at deres fusjon av folkemusikk og metall var ganske annerledes fra resten av bandene som befolket scenen på 2000-tallet. Der den typiske løsningen var å tilnærme seg folkemusikken fra en base i melodisk svartmetall, kombinerte Lumsk mer autentisk-klingene folkemusikalsk instrumentering og melodikk med en tyngre, langsommere og mer trolsk form for doom-preget rock og metall. Bandets tidlige skiver har blitt stående som relativt urørte landemerker innenfor norsk folkemetall, der spesielt ‘Troll’ fra 2005 har gitt undertegnede mye glede over årenes løp.

Etter at bandet egentlig la ned stikker, plektre og buer etter slippet av ‘Det Vilde Kor’ i 2007, har de i 2023 annonsert at de er tilbake for fullt. Besetningen har sett en mengde utskiftninger siden sist, og hvordan den nye dynamikken i bandet fungerer vil vi kunne finne ut allerede i mai, da gjenforenings-skiva ‘Fremmede Toner’ har planlagt slipp. Basert på de første singlene fra skiva, «Det Døde Barn» og «Das Tode Kind», har vi med et Lumsk å gjøre som virker mer bemidlet, uten at det nødvendigvis er mye som har endret seg ved deres musikalske grunnlag.

De to nye låtene er nemlig umiskjennelige Lumsk-låter, men innehar i tillegg en rikdom i arrangementer og lydbilde som utgjør en ganske stor kontrast til de enklere og robuste låtene på skiver som ‘Troll’. Instrumentalstemmene er plassert rundt i lydfeltet på en måte som gjør at alle bidrag blir tydelige, og kombinert med låtstrukturer som benytter seg av effektive triks fra post-rockens lærebøker blir det hele en mektig og fortryllende opplevelse. Vokalmelodiene er i kjent Lumsk-stil uutslettelige fra hjernebarken når man først har hørt dem, og er levert via det fabelaktige stemmematerialet til bandets nye vokalist, Mari Klingen.

De to låtene baserer seg faktisk på det samme tekstlige materialet, ettersom «Das Tode Kind» er komponert rundt et tysk dikt, og «Det Døde Barn» er komponert rundt André Bjerkes oversettelse av det samme diktet. Akkurat som oversettelser av dikt kan endre karakteren til diktet noe, har Lumsk skrevet to ganske forskjellige låter, selv om det er mye av det samme musikalske råmaterialet som ligger til grunn. Dette gjør meg umåtelig spent på å høre hele skiva, ettersom den utvider dette konseptet med fem ytterligere tolkninger av dikt på originalspråk i tillegg til oversettelser av Bjerke. Det er i det hele tatt en glede å ønske Lumsk tilbake til en ny og endret norsk metall-flora; jeg håper de har planer om å glede oss med sin tilstedeværelse i lengre tid fremover.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Heimland – «Skugger fra ei Svunnen Tid»

Sist vi hørte fra Heimland her på bloggen var i 2021, da den fabelaktige EP-en deres ‘Fimbulvinter’ imponerte oss nok til å sikre seg en plass på lista over årets beste EP-utgivelser. Siden den gang har bandet opptrådd på en rekke norske scener, der kanskje turneen med Kampfar og Slegest er å betrakte som et spesielt høydepunkt. Nå har bandet endelig funnet tid til å slepe sine turné-sletne skrotter inn i studio igjen, og resultatet av dette får vi presentert når debutskiva ‘Forfedrenes Taarer’ slippes i begynnelsen av Mai.

I den anledning har bandet selvfølgelig sluppet en aldri så liten smakebit, nemlig den melodiske svartmetall-perla «Skugger fra ei Svunnen Tid». Basert på dette førsteinntrykket har Heimland ingen planer om å forlate sin uttrykksmessige base på sin debutskive, men fortsetter å veve sine svartmetalliske broderier med tråder av Taake og Sognametall. Melodiske fraser løper inn i hverandre som krappe stryk, og det er kanskje mest av alt trommene som sørger for variasjon i terrenget over låtas kompakte spilletid. Heimland sørger for at de melodiske strømningene får noen ekstra høye krusninger mot låtas slutt, men jeg skulle kanskje ønske at de hadde inntatt scenen med enda større bravur på den første singelen fra sin nye plate. «Skugger fra ei Svunnen Tid» er uansett en flott tur gjennom Vestlandssvartmetallens golde men vakre landskaper, og en fin introduksjon til ‘Forfedrenes Taarer’.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Strange Horizon – «Candles»

Strange Horizons debutplate fra i fjor, ‘Beyond the Strange Horizon’, var en av platene som akkurat ikke nådde opp til vår topp 50-liste i fjor, noe som naturligvis var synd fordi vi heller ikke ellers fikk spredt det gode ord om denne fullengderen. Sammen med Kryptograf står disse for noen solide, psykedeliske stoner-antenner i Bergen by, der deilig gitarlyd, flott samspill og smakfulle 60- og 70-tallsreferanser er noe av det som bidrar til behagelige og organiske lytteropplevelser i metallformat.

Den nye låta til Strange Horizon, «Candles», er i tillegg noe av det beste jeg har hørt bandet mønstre til nå. Låta kan kanskje avskrekke noen med sin nesten åtte minutter lange spilletid, men jeg kan imidlertid berolige med at den føles like umiddelbart tiltalende som den er lang. Fengende gitarriff og vokalmelodier, et herlig gjennomgående samspill særlig mellom gitar og bass og en flott og dynamisk struktur gjør denne til et fint lite stoner-eventyr. Detaljnivået kunne kanskje vært noe høyere, men likevel kan jeg anbefale «Candles» varmt for de med sans for sjangeren.

Skrevet av Alexander Lange

Camelio – «Trist som Faen²«

Ny uke, ny låt fra Camelio, kan man kanskje si; fredagen sist uke var i alle fall den tredje på rad vi fikk servert nytt materiale fra bandet. Denne gangen er det snakk om låta «Trist som Faen²«, der bandet ser ut til å spille videre på noen av svartmetalltendensene de utforsket i «Pyramide med Fengtenner» – om så med noen Kvelertak-aktige og endog folketonale tendenser oppå det hele.

Mye tuder på at Camelio ønsker å leve opp til låttittelen med denne komposisjonen, og det er definitivt det mest melankolske og tårevåte jeg har hørt bandet koke opp. Det er også trekk de for så vidt mestrer godt, og melodiene er på alle måter tiltalende og gode. Så kommer spørsmålet om Camelios uttrykk begynner å bli litt vel forstrukket og ukonsist til at prosjektet fremstår så meningsfullt som det bør, spesielt om alle disse låtene skal inn på en utgivelse til slutt. Men det gjenstår å se; enn så lenge kan vi glede oss over nok en låt som treffer metallnervene godt, og som tross alt er et vitnesbyrd om et stilistisk interessant band.

Skrevet av Alexander Lange

Astralplane – «Hulder»

Stoner/doom-trioen Astralplane står i fare for å slippe et aldri så lite norsk høydepunkt innenfor sjangeren sin i år når oppfølgeren til 2017-plata ‘Sly Serpent’ skal ut til massene. Den ni minutter lange mastodonten «Burning Time» ble sluppet for noen uker siden og imponerte meg stort, og nå har altså «Hulder» også landa – uten å legge noen særlige dempere på forventningene mine til plata.

Nei, «Hulder» er ingen kjempe som «Burning Time», og er en mer lavmælt og konvensjonell seksminutter som vel også kan karakteriseres som god, gammeldags Black Sabbath-tilbedelse. Stilistisk ligger nok låta også litt tett opp mot metallpionerene og andre storheter med likt uttrykk. Låtskrivingsprestasjonen er like fullt god, og styrkes særlig av at bandet spiller svært organisk og godt sammen og det låter så innmari fint. Vi får se om ‘Sly Serpent 2’ blir den mest behagelige lytteropplevelsen innenfor norsk metall siden Superlynx‘ ‘Electric Temple’, men sammen med «Burning Time» utgjør «Hulder» en god audition enn så lenge. Vi gleder oss.

Skrevet av Alexander Lange

Blodsvar – «528»

Usignerte, ute nå på div. strømmetjenester

Sist uke tok vi for oss den heseblesende debut-singelen til Blodsvar, en illsint og tradisjonell sak som trykket på alle de rette knappene hva gjaldt rendyrket thrashmetall. Gleden var derfor stor da jeg oppdaget at bandet hadde sluppet nok en singel bare en uke senere. Da jeg trykket «play» på låta ved navn «528» og ble møtt med seige stoner-grooves og hardcore-brøl, ja da skjønte jeg fort at det ikke kunne være snakk om samme band. Ja folkens, vi har altså to norske band ved navn Blodsvar som velger å debutere på samme tidspunkt; en tvist av de rent sjeldne som jeg overfører ansvaret til bandene for å nøste opp i.

Som sagt er det ikke byksende thrashmetall vi får servert på «528», men en slags krysning mellom stoner rock og hardcore, som dog ikke helt når sludge-nivåer av desperasjon og tyngde. Likevel er det én ting det går an å si at de to navnebrødrene har til felles, og det er en tendens til å fokusere på slagkraftighet fremfor kompleksitet. «528» henter mesteparten av kraften sin fra en serie enkle riff levert over en understrøm av fengende, tunge grooves, samt en lidenskapelig brølt vokal som virker å omhandle overtenkningens kneblende effekt på menneskesinnet. Denne enkelheten og presisjonen fungerer meget godt for Blodsvar på deres debutsingel, som burde falle i smak for stoner-hoder så vel som hardcore-fans. Så får vi håpe at navne-tvisten ender med enighet og et varmt håndtrykk mellom partene.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Stian Svorkmo – «Teddybjørnens Vise»

Usignerte, ute nå på Youtube

Det er med sorgtungt hjerte jeg innrømmer at de to singlene Octohawk gav ut i 2022 gikk bloggens redaksjon hus forbi. Da vi fant ut av dette bestemte vi oss for at den neste låta den progressive sludge-kvintetten slapp skulle omtales uansett hva, om det så var snakk om et Enya-cover eller en feature på en russelåt av TIX.

Nå er ikke dette sludge-coveret av Alf Prøysens «Teddybjørnens Vise» Octohawks verk strengt tatt, men vi ser likevel vårt snitt til å kommentere på denne nydelige skøyerstreken til bandets gitarist/vokalist, Stian Svorkmo. Jeg er ærlig talt nesten litt bekymra over ressursene karen har valgt å investere i låta, ettersom coveret er både vel-produsert, vel-arrangert og utsmykket med en tekst-video som tar shit-posten til høyder på grense til det stratosfæriske. Karen hevder at låta er ment å være en slags metallisk substitutt for det barnemusikalske fenomenet «Baby Shark», og personlig mener jeg at låta kan fungere som et effektivt pedagogisk verktøy for de aller minste. Låta kombinerer nemlig to av Norges største kulturskatter – Prøysen og metall – på en måte som burde få smokken til å dette ettertrykkelig ut av kjeften på dagens over-skjermede smårollinger. Har du planer om å ta med deg skrikerungen din på Tons of Rock i juni, anbefaler vi i Metallurgi at du lodder stemningen med adskillige gjennomspillinger av Svorkmos «Teddybjørnens Vise» først – gjerne på et volum som gir gjenlyd i ranglene i kilometers omkrets.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Ånder – «De dødes tjern»

Etter å rundet av fjoråret på aktivt vis med to fullengdere, har Ånder nå gitt ytterligere lyd fra seg med den to og et halvt minutt lange låta «De dødes tjern» – formodentlig inspirert av Kåre Bergstrøms film fra 1958 med samme navn, som regnes som Norges første skrekkfilm. Denne låta ligger stilistisk tett opp mot materialet som har kommet fra prosjektet tidligere, der den preges av repeterende, melankolske melodier og en anelse Burzum-estetikk. Den mystiske atmosfæren Ånder klarer å skape på denne låta gjør den definitivt til et av prosjektets bedre komposisjoner, og peker mot et visst potensiale for Ånder – om det så ennå er en vei å gå når det gjelder å skille seg mye ut. Som tidligere produksjoner lider nemlig «De dødes tjern» av å være litt vel simplistisk og udynamisk, og jeg tror særlig produksjonen kunne gjort stemningene enda mer fengslende.

Skrevet av Alexander Lange

Metallurgiske funn: Ukas favoritt

Ukas favoritt: Enslaved – Heimdal

‘Heimdal’ er det sekstende(!) albumet til Enslaved, bandet som siden sin spede begynnelse på starten av nittitallet etter hvert har blitt Norges kanskje største progressive ekstremmetallband. Albumet kommer tre år etter ‘Utgard’ ble sluppet, som jeg for min egen del har et litt ambivalent forhold til. På én side inneholdt denne plata noen av de største dristighetene bandet hadde stått for på mange år, blant annet gjennom de herlige krautrock-vibbene i min personlige favoritt «Urjotun», noe som gjorde at plata pekte i noen etterlengtede og spennende retninger. Samtidig synes jeg ‘Utgard’ er blant Enslaveds svakeste plater, noe som kanskje sier mer om bandets andre utgivelser enn ‘Utgard’ i seg selv, men som også handler om at jeg ikke synes låtskrivingen og pacingen holder helt mål særlig i de lengste låtene.

‘Heimdal’ vil jeg nok beskrive i litt andre ordelag. Denne plata utnytter nok nemlig ikke helt det springbrettet mot en videreutvikling som ‘Utgard’ kan sies å ha lagt opp til, noe som er litt synd når bandet stilistisk sett i mine ører har utviklet seg ganske lite siden ‘RIITIIR’ kom for hele elleve år siden. På den andre siden er det en særdeles sterk plate låtskrivingsmessig, og kanskje den kuleste, mest interessante og den mest helhetlige kreative prestasjonen bandet har stått for siden nettopp ‘RIITIIR’.

Helt blottet for nye idéer er plata heldigvis – og naturligvis – ikke. For eksempel: Andrelåta «Congelia» kom svært godt ut i den svære bunten med singler som ble sluppet i forkant (for ja, vi fikk faktisk høre hele fire av syv låter før plateslippet), og står seg også svært godt i plateopplevelsen nettopp på grunn av den kreative dristigheten bandet tillater seg å tilnærme seg på denne åtteminutteren. Underlig og egentlig ganske morsom dissonans, suggererende rytmer og eksplosive clean-vokal-refrenger levner her ingen tvil om at vi har med Enslaved å gjøre. Men på denne låta løfter også bandet disse elementene til et nytt nivå og demonstrerer en raffinering av dem som føles inspirert og forfriskende. Det er rett og slett en låt jeg har hørt på fryktelig mye siden den ble sluppet, og som jeg stadig gleder meg over fordi den føles såpass unik og fremoverlent i Enslaveds katalog.

Avslutnings- og tittellåta er også en herlig overraskelse, der vi plutselig får høre usedvanlig dype, doom-metallske gitarer som i Enslaved-sammenheng vel egentlig kun sender assossiasjoner til den strålende bonuslåta «Djupet» fra ‘RIITIIR’. Måten bandet blander dette med sin progga finfølelse er ordentlig smakfullt, og det fungerer også overraskende godt som en opptakt til den drivende, raskere avslutningen på låta – og plata.

Ellers holder innmaten som ligger i de litt kortere låtene stort sett særdeles habil kvalitet, om de så ligger litt tett opp mot klassisk Enslaved-lingo for de strengeste av oss. «Kingdom» er en helt strålende låt med sitt driv, sine stilige synth-triks og råtøffe gitarriffing, «Forest Dweller» bidrar sammen med den til et herlig og dynamisk midtpunkt på plata, og «Caravans To The Outer Worlds» er et velkomment og passende gjensyn etter at den først viste seg på EP’en med samme navn i 2021. Sistnevnte imponerer fortsatt med sitt forrykende tempo og sterke oppbygning, og er sånn sett også et passende bank i bordet før den noe mer gravalvorlige og mørke tittellåta runder av utgivelsen.

Låtene «Behind The Mirror», som åpner plata, og «The Eternal Sea» har jeg nok litt større problemer med, og disse låtene stiller ikke med like sterke låtskriverprestasjoner som de andre. Førstnevnte synes jeg rett og slett mangler minneverdige øyeblikk, og den fremstår noe formløs og rotete selv etter ganske mange gjennomlytt. I tillegg blir låta kroneksempelet på at clean-vokalen til tider blir litt vel flat og eterisk, slik at den minner litt om en slags keyboard-effekt.

«The Eternal Sea» fremstår på sin side som et eneste stort kaos de første to minuttene med merkelige darkwave-aktige synther, utilpass bass og slappe opptakter før clean-vokal-verset omsider retter på skuta. Særlig integreringen av synth her vitner nok om at ambisjonene for produksjonen ikke alltid slår helt heldig ut, selv om synthene stort sett bidrar positivt til platas egenart ellers.

I tillegg må jeg bare slå fast det jeg impliserte innledningsvis, nemlig at jeg er litt småskuffa over at en tenkt stilistisk videreutvikling – som «Congelia» og «Heimdal» jo tross alt utvilsomt kommer ganske langt i å fullbyrde – ikke får mer utløp på ‘Heimdal’. Jada, Enslaved fortjener først og fremst enormt mange klapp på skulderen for utviklingen de har stått for både for dem selv, for svartmetall og for progressiv metall siden oppstarten. Men om bandet staket ut noe litt nytt både når det gjelder det musikalske og det konseptuelle, som innebærer et ytterlige dypdykk ned i esoteriske konsepter fra norrøn mytologi, fra og med ‘Utgard’, er det først og fremst snakk om en inkrementell utvikling særlig når det gjelder det musikalske. Om jeg tillater meg å kaste ut en mulig brannfakkel, tror jeg det meste av musikken på ‘Heimdal’ kunne nok ha glidd ganske ubemerket inn på ‘RIITIIR’, om det så hadde vært noen synth- og groove-elementer som hadde skilt seg litt ut. Og man bør kanskje kunne forvente mer av et så erfarent og dyktig ensemble som det Enslaved tross alt er.

Samtidig har vi sannsynligvis med et av de mest komplette og imponerende produksjonene innenfor det norske ekstremmetallåret 2023 å gjøre her, og bare så det er sagt, så er konseptene og spørsmålene bandet reiser og utforsker rundt mytologien de tross alt alltid har latt seg inspirere av noe som løfter plata til noe enda mer interessant. Så jeg kan love deg det: ‘Heimdal’ er virkelig verdt mangfoldige lytt, og er et sikkert tegn på at Enslaved fortsatt vet å både imponere og overraske.

Skrevet av Alexander Lange

Makrostrukturell evaluering: Ukas plater

Stargazer – Life Will Never Be The Same

Alle musikkutgivelser med mål om å tyne etablerte sjangeruttrykk fremfor å fornye dem, bør i mine øyne, dersom det skal være minneverdig på noen som helst måte, ha en såpass høy kvalitet på enkeltidéer og utførelse at ethvert ønske om innovasjon blir sekundært. Det er helt klart noe som gjelder innenfor så å si alle sjangre, men innenfor metallen blir dette kanskje tydeligst for meg selv innenfor melodisk, tradisjonell tungmetall. For hvert år dukker det opp noen virkelig sterke tradmetall-utgivelser som det er umulig ikke å sette pris på; samtidig er sjangerens storhetstid såpass lenge siden og grunntrekkene såpass velutforsket at det ofte er litt for lett å stemple nye utgivelser som pappametall og gå videre fordi idéene ikke skiller seg nok ut. Stargazers nye plate ‘Life Will Never Be The Same’ er for meg et vitnesbyrd på begge sider av denne tradmetallske medaljen, og inneholder både herlig, klassisk metallhåndverk og idéer som blir så typiske at de går i glemmeboka.

Bare for å adressere en elefant i rommet med en gang: ‘Life Will Never Be The Same’ er et særdeles profesjonelt utført prosjekt. Det holder nok å peke på den solide spillinga som gjennomsyrer utgivelsen for å illustrere dette, men den upåklagelige vokalprestasjonen til Tore André Helgemo er ett tydelig tegn på dette; selve tilstedeværelsen av 20-årig TNT-bassist og Åge Aleksandersen og sambandet-medlem Morty Black et annet. En gjennomgående kontroll på hva bandet driver med er uansett et av de største kvalitetene ved denne utgivelsen, og er med på å frembringe noen store høydepunkter.

Flest av disse ligger nok i platas åpningsstrekk. Den energiske åpningen «Can You Conceive It” har noen herlige vokalmelodier i verset, «Live My Dream» har det samme i refrengene, og «Rock the Sky» byr på noen av platas mest catchy øyeblikk. Også ellers synes jeg Stargazer holder hodet standhaftig over vann gjennom det hele, og det er egentlig bare balladen «Live Today» som i mine ører synker for langt ned i klisjésumpen.

Likevel synes jeg plata etter åpningsstrekket er litt tynt befolket av høydepunkter, og det eneste jeg synes er skikkelig minneverdig er power-balladen «Heartbroken», som mestrer formatet godt og endog introduserer noen nesten doom metal-aktige gitarriff. Låter som «Don’t Kill», «Will I Come to Heaven» og “Turn Off The Light” synes jeg rett og slett blir for anonyme, og når bandet bryner seg på en instrumental-låt i «Beyond the Moon», blir det litt langdrygt tross noen gode gitarmelodier. Låtene «Take Me Home» og «Push Me» kommer dermed godt, men litt seint, da jeg nok her synes jeg har fått min dose av musikken Stargazer byr på på ‘Life Will Never Be The Same’. Likevel må det sies at denne plata er en prisverdig prestasjon, og at det klør etter å høre på de låtene som Stargazer får til best. Det bør derfor ikke være noen tvil om at fans av sjangeren bør sjekke ut denne fullengderen, om det så ikke er så mange andre som vil se det helt store.

Skrevet av Alexander Lange

Sublime Eyes – From Light unto Darkness

Sublime Eyes fra Stavanger har i lengre stunder hatt en stabil tilstedeværelse på den norske metallscenen. Bandets besetning har vært den samme siden slippet av EP-en ‘Reign of the Sun’ i 2013, og sammen har de skrevet og gitt ut to skiver med melodisk dødsmetall av høy kvalitet. Nå har vi dog ikke hørt fra kvintetten siden før pandemien, så det var på høy tid at vi mottok et livssignal fra et av Norges mest fremtredende melodiske dødsmetallband.

På nyåret begynte plutselig singlene å piple ut på strømmetjenestene, og det ble straks tydelig at vi hadde en ny Sublime Eyes-utgivelse i vente. I tillegg til å by på etterlengtet nytt materiale, har bandet også invitert med seg en del noteringsverdige gjester på sin nye EP ‘From Light unto Darkness’. Disse er Hallgeir Skretting Enoksen fra Purified in Blood, Tobias Netzell fra bl.a In Mourning, og Oliver «Ol» Drake fra Evile. Samtlige av gjestene har kommet med bidrag som er med på å gi materialet et løft, selv om ikke er noen tvil om at det er Sublime Eyes sin låtsignatur som er hovedattraksjonen på EP-en.

Materialet som kvintetten har stelt i stand for oss på ‘From Light unto Darkness’, er generelt sett sterkt. Bandets mørke og tunge, men også filmatiske melo-death byr på et potent og mektig lydbilde å fortape seg i, uten at dette nødvendigvis hadde vært nok til å fange lytteren dersom ikke idégrunnlaget hadde vært tilsvarende sterkt. «Nightstalker» og «Victims from the Grave» er begge velutformede og detaljrike låter, men det er først på «Controlled by Fear» og «Mørket» at jeg føler at Sublime Eyes begynner å strekke seg etter eksellense. «Controlled by Fear» når til syvende og sist ikke helt opp, ettersom det fabelaktige musikalske grunnlaget blir noe tøylet inn av låttekstens velmenende men noe banale polemikk. På «Mørket» stemmer dog det aller meste. Massive riff med et tydelig skjær av mørk dramatikk renner inn i strekk som er preget av en Lysjakt-aktig, brutal melankoli, og den nydelige soloen til «Ol» Drake er det siste strøket som fullfører verket.

Så får det bare være sånn at det akustiske arrangementet av «Med Tiden Gror» fra tredjeskiva ‘Corrocean’ – som låter litt som en kombinasjon av en Pantera-ballade fra ‘The Great Southern Trendkill’ og Bjørn Eidsvåg – ikke helt lander for meg personlig. Det som betyr noe er at Sublime Eyes har returnert fra sin lille pandemi-dvale, og at de har gjort det med en utgivelse som befester deres stilling som viktige norske ambassadører av kvalitets-melodeath. ‘From Light unto Darkness’ er en EP som både gir umiddelbar avkastning og avkastning over tid, i kraft av sitt storslåtte, presise maskineri og rike detaljnivå. Dette burde være nok til å mette fansen en stakket stund, selv om jeg håper at vi har også har en skive å se frem til i nær fremtid. ‘From Light unto Darkness’ er i alle fall anbefalt!

Skrevet av Fredrik Schjerve

Eldkling – The End of Eternity

Etter å ha sluppet en håndfull med singler i fjor og i år, er power metal-duoen Eldkling omsider klar med sin debutplate ‘The End of Eternity’. De to østfoldingene har i og for seg en erfaring innenfor gamet som strekker seg ganske langt tilbake, da Eldkling fungerer som en slags revitalisering av prosjektet Ravenlord, som rullet ut noen få demo-utgivelser på starten av 2000-tallet. ‘The End of Eternity’ bærer også preg av at mennene bak har en viss rutine innenfor sjangeren, og er en habil power metal-plate med noen prisverdige høydepunkter.

Åpnings- og tittellåta gir for eksempel et svært godt førsteinntrykk, og bærer bud om at Eldkling har knukket noen koder når det gjelder å servere minneverdige power metal-refrenger – noe som jo utvilsomt må kunne sies å være en hovedingrediens i enhver respektabel utgivelse innenfor sjangeren. Og også andre steder på denne plata glimter Eldkling til i så måte; både «Gates to Hell» og «Night of the Dead» piffer opp ‘The End of Eternity’ med noen herlige refrengmelodier.

Det er tiltrengte øyeblikk, for selv om innmaten i ‘The End of Eternity’ aldri blir dårlig, bærer den ofte litt for mye preg av en litt kjedelig tilstrekkelighet. Særlig når blendende energisk power metal trues litt av grensedragninger mot gråere tungmetall i låter som «Revolution», falmer fascinasjonen min for prosjektet Eldkling har bygget opp her.

Heldigvis har duoen også noen andre ess i ermet. Den noe anonyme «Unspoken» får for eksempel en overraskende velfungerende vitamininnsprøytning av EnesErik E., som bidrar med sin svartmetallske skrikevokal. Utover dette må tolvminutteren «Find Your Way» nevnes som et av platas desidert største høydepunkter. På tross av å skille seg mye fra de øvrige låtenes lengde og form, er dette en særdeles vellykket kjempe, som på tross av å ikke bla opp de helt åpenbare enkelthøydepunktene ender opp som en god progressiv power metal-låt der Dream Theater-vibber sniker seg inn.

«Find Your Way» glir også lekkert inn i avslutningslåta «Lost Souls», som blir en storslått avslutningslåt på en plate som tidvis imponerer med et knippe sterke melodier og smittende energi. Anbefales for alle med den minste interesse for krikene og krokene i den norske power metal-undergrunnen.

Skrevet av Alexander Lange

Nattmann – Udaad

EP’en ‘Udaad’ er den første utgivelsen til svartmetallduoen Nattmann, som akter å bruke sjangerens uhyggelige drakt til å tematisere grusomhetene som foregikk fra 1600- til 1800-tallet. Om noe, legger dette bandet her et solid grunnfundament for videre eskapader, der den demonstrerer en god kontroll på sjangerhåndverket, en overbevisende innretning mot tematikken og noen idéspor som kan innby til en merkbar egenart.

Introduksjonen «1684» er for det første en interessant liten sak, der den med båndopptak på dansk og skeive takter gjør jobben med å pirre interessen nokså utmerket. Låta «Nattmann» bidrar deretter med solid mid-temposvartmetall, før «Stegle og hjul» gjør det samme og endog introduserer litt clean-vokal på vellykket vis. Det som nok imponerer meg mest på ‘Udaad’ må likevel være skrikevokalen, som jeg synes er såpass besk at den er sammenlignbar med Doedsadmirals vederstyggeligheter i Nordjevels materiale.

Jeg synes imidlertid det er synd at denne EP’en er så kort med sine ni minutter. Elementene som frisker opp det nokså basale svartmetalluttrykket her hadde hatt godt av litt mer utforskning, og utgivelsen føles mer som en demo enn en EP kun på grunn av lengden. Vi får imidlertid tro at potensialet vil få større utløp ved neste anledning, som jeg synes man må kunne glede seg til ut fra det lille vi får høre på ‘Udaad’.

Skrevet av Alexander Lange

Mikrostrukturell evaluering: Ukas singler

Blood Red Throne – «Latrodectus»

Det legendariske norske dødsmetallbandet Blood Red Throne feirer i år sitt 25.(!) år på den norske musikkscenen, og av den grunn slapp de nettopp en kruttsterk seiersrunde av en singel kalt «Latrodectus». «Latrodectus» er lett gjenkjennelig som en Blood Red Throne-låt, og demonstrerer samtlige av styrkene som har gjort bandet til et såpass pålitelig, truende og mektig dødsmetallisk beist over årenes løp.

Som alltid, dreier det seg om en tilgjengelig kombinasjon av 2000-tallets brutale nyvinninger og den tekniske presisjonen til dødsmetallens nyere garde. Sånn sett byr ikke «Latrodectus» på noen betydelige overraskelser, selv om broens effekt-belagte gitarer og smakfulle bass-solo gir tilstelningene et forbipasserende hint av progressiv dødsmetall. Jeg tror likevel ikke poenget med «Latrodectus» var å overraske eller innovere, men heller å feire Blood Red Throne sin standhaftige rolle i det beskjedne, norske dødsmetall-universet – og kanskje knuse noen kjever og sprenge noen trommehinner i samme slengen. Sånn sett utfører «Latrodectus» sitt oppdrag med enkelhet, i kraft av å være en dødsmetallisk klasebombe som etterlater et gapende hull i gulvet der høyttalerne pleide å stå. Gratulerer med jubileet til Blood Red Throne!

Skrevet av Fredrik Schjerve

Beyond the Barricade – «A Late Night in September feat. Stian Bodi»

Beyond the Barricade er et relativt nytt metalcore-band, som så langt har sluppet en EP og en debutplate ved navn ‘Where Do We Go When There Is Nothing Left’ fra 2021. Metallurgi-redaksjonen fikk dessverre ikke nyss om denne skiva før i år, hvilket betyr at vi ikke fikk dekket den da den var aktuell. Nå har vi dog fått festet øynene godt på den lovende metalcore-banden, og vi har ingen planer om å slippe dem ut av syne med det første.

Bandets nyeste singel, «A Late Night in September», er en så sjelden ting som rendyrket andrebølges-metalcore fra et norsk band. Det intense møtet mellom hardcore og melodisk dødsmetall som førte til band som All That Remains, Killswitch Engage, Shadows Fall og fl. ved årtusenskiftet er en musikkhistorisk hendelse som ikke har blitt i overkant utforsket av norske band. Derfor er det en glede å se et kompetent band som Beyond the Barricade plukke opp stafettpinnen og løpe av gårde med den. Med seg på laget er Stian Bodi fra Blurry Face, som etter sigende har blitt et permanent medlem av bandet.

«A Late Night in September» er en effektiv og ukomplisert dose tradisjonell metalcore. Det mest særegne våpenet i arsenalet til Beyond the Barricade er trolig renvokalen til Bodi, som til tross for å bringe særpreg fremdeles trenger litt utvikling for å skli naturlig inn i bandets uttrykk. Utover dette kan det bemerkes at bandet har god kontroll over både de strukturelle og stilistiske elementene til sin utvalgte sjanger, hvilket resulterer i en dynamisk og engasjerende låt. Produksjonen hadde nok trengt litt finjustering for å tilby kruttet og definisjonen som virkelig kunne løftet musikken til nye høyder, men alt i alt er dette meget lovende saker. Anbefales for fans av tradisjonell metalcore, samt norske band som Kingseeker og Once Awake.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Luteøks – «Sekken»

Etter å ha kommet fra ingensteds og imponert undertegnede nevneverdig med to svartmetallske kruttønner av noen singler, har Luteøks nå lansert en tredje låt fra sin kommende fullengder ‘Barely True Norwegian Black Metal’. Denne går under navnet «Sekken», og spiller i og for seg på mange av de samme styrkene som de to foregående, «Skjegg» og «Shaved Vengeance», og fortsetter å bygge forventningene til denne fullengderen i en positiv retning.

Så revet med som jeg ble av «Shaved Vengeance», blir jeg kanskje ikke av «Sekken». Dette er en habil og nokså proff svartmetallproduksjon, men blir kanskje en noe anonym affære rent musikalsk sett. Like fullt mestrer Luteøks håndverket godt med noen solide riff og melodier, og de tilføyer ikke minst egenart gjennom det humoristiske og parodiske preget på det hele. Jeg tror ikke du får hørt svartmetall om skittentøy noe annet sted, i alle fall, så blir det spennende å se hvordan dette preget tilføyer kvalitet til plateopplevelsen.

Skrevet av Alexander Lange

Camelio – «Dødsralling» / «Sønner av Satan – Døtre av Døden»

Energiske Camelio har sluppet materiale for første gang siden 2020, da i form av den tosidede singelen «Dødsralling». Hovedattraksjonen her er en både oppstemt og rifftung fireminutter, som særlig imponerer med et flott og ganske storslått refreng. Det er imidlertid først og fremst gitarene som tilføyer dette preget, og jeg tror bandet kunne fått enda mer trøkk og energi ut av materiale dersom trommene trådte litt mer fram. Her ligger de noe spinkelt og lavmælt til i miksen.

Så er det nesten slik at b-siden «Sønner av Satan – Døtre av Døden» imponerer meg enda mer. Låta er en interessant mikstur, der Camelio åpner med et metallisk Alice in Chains-aktig riff før lytteren blir utsatt for en herlig og Kvelertak-aktig svartmetalleksplosjon i refrenget. Kombinasjonen fungerer overraskende godt, og sørger for en variert affære over bare noen få minutter. Og med det er det snakk om en ganske solid singelbunt fra Camelio i denne omgang.

Skrevet av Alexander Lange

Nadir – «Tenebrae»

Fjoråret så Norges musikkindustri bli tatt på senga av den heseblesende intensiteten og rå scene-presensen til Oslo-bandet Blodkvalt. Bandet ble kreditert (av undertegnede, ikke minst) som skapere av en smått nyskapende sjangerblanding av andrebølges-svartmetall og hardcore, som i alle fall virket uten presedens i den norske musikkscenen. Nå som Nadir har gjort seg til kjenne gjennom slippet av sin nye singel «Tenebrae», kan det dog være på tide å stille spørsmål rundt hvorvidt Oslo-kvartetten faktisk var først ute med denne kombinasjonen.

Nadir kombinerte nemlig disse to musikalske stilartene allerede på EP-en ‘The Great Dying’ fra 2020. Jo, bandet er ikke like rendyrket i sin sammensmelting som Blodkvalt, men om du tar en kjapp tur innom låta «Thrishul» fra nevnte EP vil du finne slående likheter mellom måten de to bandene angriper uttrykket på. Nadir er dog et mer flerhodet beist enn sine kumpaner fra Oslo, og rører i tillegg inn mengder av punkete dødsmetall i sitt allerede eksplosive black/core-oppkok.

Produksjonen på bandets nyeste singel er en stor oppgradering fra ‘The Great Dying’. Der EP-en låt skåldende het men rensket for bassfrekvenser, er «Tenebrae» het fra topp til bunn. Gitarene låter aldeles massive, med en smuldrende, sprakende og fet tone som fremhever bandets dødsmetalliske kredens. Den Martin Van Drunen-aktige brølingen til bandets vokalist hjelper definitivt også på denne fronten, i tillegg til at de fungerer utmerket over broens dødstette crossover/thrash-riff. Innslag av kimende toner og avslutningens rituelle glød tilfører låta til og med et skjær av okkult svartmetall, så det råder ingen tvil om at bandets kommende debut ‘Extinction Rituals’ kommer til å bli en høyst interessant hendelse i norsk musikkliv. «Tenebrae» bevitner et band med et særegent perspektiv på norsk undergrunnsmetall, og skaper høye forventninger til Nadirs kommende debutskive.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Astralplane – «Burning Time»

Jeg kom tilfeldigvis over Astralplane da jeg så en Facebook-annonse for deres konsert på Brewgata i Oslo på lørdag, og fikk spenningen pirret av at de nylig hadde sluppet en ni minutters kjempe ved navn «Burning Time». Dette er rett og slett en ganske så herlig låt, der finfølelsen i denne brødretrioens samspill bidrar til en svært behagelig lytteropplevelse.

At Astralplane ikke har kommet Metallurgi for øret gjennom vår vanlige kilde Encyclopedia Metallum er nok ikke så rart, da dette bandet nok ligger langt tettere opp mot litt tyngre rockeuttrykk enn umiskjennelig metall. De tunge og grovkornede elementene i musikken synes jeg likevel gjør «Burning Time» til et naturlig emne for en metallblogg. Her blir god, gammeldags stoner-rock behandla med en tålmodighet a la Earth, og Astralplane har såpass god pacing og tak på riffhåndverket at det aldri blir kjedelig på tross av seigheten i denne låta. Så får også noen helt herlige og nærmest aggressive gitarleads tre inn midt i låta. Men dette er først og fremst en skikkelig deilig låt.

Skrevet av Alexander Lange

Mikrostrukturell evaluering: Ukas singler

Mork – «Bortgang»

Morks ‘Katedralen’ var et av de store høydepunktene innenfor norsk svartmetall anno 2021, og etter at kuriositets-EP’en ‘Den Svevende Festning’ kom ut i fjor høst, er det nå endelig tid for å glede seg til en ny fullengder fra Thomas Eriksen og co. Plata heter ‘Dypet’, den lanseres den 24. mars, og første singel ut er «Bortgang».

Om Behemoths slager «Bartzabel» kan gå under betegnelsen «black metal ballad«, kan sannsynligvis «Bortgang» det også. Dette er en seig og treig låt, med enkelt trommespill, langstrukne vers og gråtende, blendende og Drudkh-aktige gitarer innimellom. Jeg aner også noen litt råere kanter i produksjonen enn det vi fikk høre på ‘Katedralen’.

Til en viss grad fungerer oppskriften. Hovedtemaet er sterkt, og Mork byr også på noen flotte melodier litt uti låta. Likevel synes jeg ikke denne låta bærer bud om at ‘Dypet’ vil nå de høydepunktene ‘Katedralen’ sto for. «Bortgang» er rett og slett litt for lang i mine ører, og jeg synes heller ikke miksen helt tilfredsstiller særlig versenes potensiale til å låte så mektige som de kanskje burde – mye på grunn av litt lavmælte trommer. I den grad «Bortgang» er tiltenkt en spesiell rolle på et album som også inneholder mer intense strekk (noe vi nok kan anta), kan den imidlertid komme svært godt ut på ‘Dypet’. Det gjenstår å se.

Skrevet av Alexander Lange

Stargazer – «Heartbroken»

Feite, fine og doom-metallske oktavakkorder sauses inn i en klassisk powerballade-gryte på Stargazers nyeste singel «Heartbroken». Blandingen er tilfredsstillende og vellykket, og samspillet mellom den mektige riffinga og de melodiske og emosjonelle strekkene i denne låta får meg til å anta at vi har å gjøre med et av de største og mest storslåtte låtene på bandets kommende fullengder ‘Life Will Never Be the Same’.

Kapasitetene til vokalist Tore André Helgemo kommer også særlig godt frem på «Heartbroken», og går inn i en solid rekke av musikerprestasjoner. Så må det sies at det er snakk om ganske så typisk melodisk hard rock og tungmetall her, og at det som serveres er spekket med klisjéer. De behandles imidlertid med stor respekt, og den profesjonelle utførelsen og produksjonen gjør at man likevel kan forvente en prestasjon som står støtt på egne bein når plata lanseres den 3. mars.

Skrevet av Alexander Lange

Maktkamp – «Autosapiens»

Den første singelen fra Maktkamps kommende plate ‘Caps Lock Woke Rock’, «Tastaturkriger», var på alle måter en underholdende og tilfredsstillende kraftplugg. Likevel etterlot den meg spørsmålet om låta virkelig innevarsla den stilmessige utviklingen bandet mente plata skulle stå for, som skulle innebære et steg nærmere et mer utpreget rockeuttrykk. Den nye singelen «Autosapiens» gjør imidlertid susen også i så måte, og er i mine ører et av Maktkamps friskeste låter.

Ulmende synther og en flott melodisk introdusksjon sparker i gang denne låta, før bandet etter hvert slipper løs det herlige og kraftige hovedtemaet som groover usedvanlig godt. Et antemisk, solid og allsangvennlig refreng er som vanlig på plass, men denne gangen er dette egentlig noe av det eneste som sender direkte assossiasjoner til det som har vært Maktkamps mest åpenbare inspirasjonskilde: Kvelertak. Med andre ord kommer bandet her lengre enn før i retning av et mer egenartet uttrykk. Og så bra det låter, da, selv om diskanten tidvis skjærer litt vel mye gjennom hodetelefonene.

Skrevet av Alexander Lange

Phantom Fire – «Pentagram»

Durende akkorder, lekende bass og steile grooves møter oss i det vi trykker play på «Pentagram», den trolig siste singelen før slippet av Phantom Fires andreskive tidlig i mars. Der de tidligere singlene fra ‘Eminente Lucifer Libertad’ befant seg midt i speed/svartpunk-smørøyet, er «Pentagram» et langt mer mystisk beist. Ja, du finner strekk med rødglødende svartmetall også her, men mesteparten av låtas seks minutter går med til en gradvis kollapsende, okkult doom-outro som ikke hadde vært malplassert på Messerchmitts ‘Oh Death’ fra 2021.

Sånn sett kan låta minne mye om de mer utpregede eksperimentene som krevde mye av spilletiden på Phantom Fires debutskive fra samme år, ‘The Bust of Beelzebub’. Jeg synes derimot «Pentagram» fungerer langt bedre enn disse, ettersom den smelter sammen de eksperimentelle impulsene og bandets kjernemetaller i større grad enn enten-eller-låtene som fylte debutskiva. Som singel kan «Pentagram kritiseres for å holde liv i det durende doom-riffet i overkant lenge, men i kontekst av ‘Eminente Lucifer Libertad’ er jeg temmelig sikker på at det kommer til å funke, ettersom dette er låta som avslutter skiva. Dersom den holder samme nivået som de tre singlene som har blitt utgitt i forkant, er det god grunn til å ha høye forventninger til den nye skiva til Phantom Fire.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Slaamaskin – «Forfall»

Slaamaskin er et selverklært «kraftorkester» fra Bergen som spiller noe de selv har kalt for «Skittensakral ballerock med solide kantspark av pønk og metall». Merittene til dette svært lite brukte sjangerbegrepet skal jeg ikke forsøke å bekrefte, men det gir definitivt en viss pekepinn i forhold til kvintettens sjangerblandende rock/metall.

Dersom «Forfall» er den første låta av Slaamaskin du hører, vil du det første minuttet trolig gi deg inntrykket av at du har med et metallisk hardcore-band å gjøre. Beatdown-hardcorens rytmikk kan sies å utgjøre låtas grunnvoll i dette åpningsstrekket, og den brølte gjengvokalen forsterker dette inntrykket betydelig. Refrenget skjener dog kraftig inn i et ren-sunget, alternativt metall-territorium, og gjennom resten av låta fortsetter denne sjangermessige pendelen å svinge frem og tilbake. Når det kommer til det tekslige, dreier låta seg om en type grå og overhengende apati som jeg har liten tvil om at flertallet av oss vil kunne kjenne seg igjen i. «Forfall» er en solid introduksjonslåt for nye lyttere, selv om de lite distinkte riffene og den noe anstrengte ren-vokalen gjør at det ikke blir fullstendig home-run for undertegnede. Fans av moderne metal/hardcore-krysninger gjør likevel lurt i å sjekke ut Slaamaskins nye singel.

Skrevet av Fredrik Schjerve

The Big Rip – «Gravedigger»

The Big Rip er en stoner rock-kvartett fra Porsgrunn med kun to låter til sitt navn så langt. Debutsingelen «Evil Eye» gikk bloggen hus forbi i fjor, men takket være de elskede metall-arkiver fikk vi nylig nyss om bandets nyeste singel «Gravedigger». På «Gravedigger» presenterer gjengen fra Porsgrunn en Vaterland-klar stoner-variant preget av dynamiske utsving mellom tårnende riff og psykedeliske ekskursjoner.

Foruten å være i besittelse av et av de beste kosmiske stoner rock-bandnavnene gjennom tidene, besitter The Big Rip også et sound som hevder seg ganske godt blant norske praktikanter innenfor sjangeren. Det knusende åpningsriffet hadde funnet seg godt til rette på Kal-Els bugnende gitar-bankett ‘Dark Majesty’ fra 2021, mens de mer bluesy, effektbelagte gitarene som kommer inn rundt ett minutters-merket hadde passet bedre inn på Jointhuggers ‘Surrounded by Vultures’ fra samme år. En ytterligere puslespillbrikke i bandets sound er den mer rock-lenende vokalen, som mest av alt sender tankene i retning band som Kryptograf og Witchcraft.

«Gravedigger» er en av de fetere enkeltstående stoner-låtene som har blitt produsert av et norsk band i løpet av de siste par åra. Sleep-riffet som blir introdusert av bassen ved låtas åpning er rett og slett dritfett, og effektene som sveiper gjennom lydbildet på samme tid gir assosiasjoner til den kosmologiske teorien som har gitt bandet deres navn. Kle det hele i en produksjon som fremhever bandets brede teksturpalett, og du sitter igjen med en soleklar suksess. Anbefales!

Skrevet av Fredrik Schjerve

Frostbitt – «Cyber Walk»

Sjekk også ut «Cyber Walk», den nyeste singelen til det blytunge, nu-metal-påvirkede djent-bandet Frostbitt fra Drammen. Låta ble opprinnelig utgitt på skiva ‘MACHINE DESTROY’ fra januar, en skive bloggen dessverre ikke har fått vite om før helt nylig. Vi prøver å finne finne plass i timeplanen til å skvise ut en omtale om skiva, men i mellomtiden kan jeg anbefale folk å bruke litt tid til å høre på skiva selv. Det er nemlig snakk om djent med både Fractalize-aktig tyngde og en effekt-bruk på nivå med Greg Kubacki fra Car Bomb; hvilket vil si den beste djenten! Ta en lytt.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Mikrostrukturell evaluering: Ukas singler

Sublime Eyes – «Victims from the Grave», «Mørket (feat. Oliver «Ol» Drake)», «Controlled by Fear«

Stavangers-bandet Sublime Eyes har i all hemmelighet klart å snike hele tre singler forbi Metallurgi-redaksjonen i 2023; en bragd som strengt tatt ikke burde være mulig for et band av deres størrelse og renommé. En meget bakvendt og skurkete måte å unngå å si at vi fucka opp på, ja visst, men det får duge denne gangen.

Nå har vi dog endelig blitt oppmerksom på låtene, og det er min glede å kunne erklære at Sublime fremdeles leverer bunntung, melodisk og variert melo-death på sine nye singler. «Victims from the Grave» er kanskje den mest typiske av de tre låtene, men er spekket med tekniske eskapader og brølte melodier i tillegg til en ryggrad bestående av klassisk, melodisk dødsmetall.

Andresingelen «Mørket» er den mest interessante av låtene for min egen del, mye takket være den noe eventyrlige og mørke atmosfæren kaster en bekmørk skygge over gitarenes ruvende riff. «Controlled by Fear» drar til slutt med seg lytteren inn i mer tekniske og melodiske territorier som mest av alt minner meg om Slugdge, men bandet passer på å fylle groove-knoten ved å slenge inn en rekke Lamb of God-aktige riff, samt et vaskeekte metallisk hardcore-parti mot slutten.

Alt i alt synes jeg det virker som at Sublime Eyes er i god form på sitt nye materiale, selv om jeg kanskje savner det lille ekstra som skal til for å pushe låtene fra sterke til fabelaktige. Kanskje er denne x-faktoren å finne på bandets nye EP ‘From Light unto Darkness’, som slippes 14. februar via Rob Mules Records.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Nagirčalmmiid – «Down to the Bone»

Nagirčalmmiid fra Trøndelag er blant de aller mest interessante metallbandene som kommer fra den yngre generasjonen av norske musikere. De gjorde seg bemerket gjennom sin selvtitulerte debut-EP i 2020, og slapp låta «Down to the Bone» nå den 6. februar. Valget av lanseringsdato tør jeg gjette på at neppe er tilfeldig, gitt bandets samiske røtter.

«Down to the Bone» åpner kanskje med et litt vel simplistisk og tamt riff. Låta går imidlertid fullstendig av hengslene deretter, og ruller ut et usedvanlig hardt og knusende versparti som med sin kompromissløse gitarriffing og trommespill bør kunne tilfredsstille enhver tørst etter potent death/doom-musikk. Vokalprestasjonen er i tillegg såpass brutal og voldsom at den minner ganske så mye om det Barney Greenway i Napalm Death evner å oppdrive. Så blir det bare enda bedre når en blast-beat legges over det hele mot slutten. «Down to the Bone» er rett og slett en særdeles deilig og brutal låt.

Skrevet av Alexander Lange

Rosa Faenskap – «Skjør»

Rosa Faenskap ble en aldri så liten snakkis i fjor da de som fortsatt ukjent band plutselig fikk opptre på Øya-festivalen. Trioen hadde ikke en gang rukket å slippe sin første singel da de for første gang hørte fra festivalbookingen, som nok ante at det var snakk om et band med et ganske spesielt eksistensgrunnlag – i hvert fall innenfor svartmetallen. Rosa Faenskap omtaler musikken sin som både en kjærlighetserklæring og en krigserklæring mot sjangeren, og fremstår som noe ganske unikt ved å kle den inn i en tematikk som dreier seg om å være skeiv i dagens kapitalistiske samfunn.

Musikalsk sett har vi med et band å gjøre som nok minner mye om diverse amerikanske påfunn innenfor svartmetallen det siste tiåret, der elementer fra post-rock, shoegaze og hardcore punk får spille en ganske stor rolle i musikken. Særlig mye minner det om Deafheaven, og jeg får også assossiasjoner til nederlandske An Autumn for Crippled Children. Det er snakk om en lidenskapsfølelse, et sinne og en energi som minner mye om det man ellers finner innenfor svartmetallen, men det pakkes altså inn i en ganske annerledes finish der det følelsesmessige aspektet ligger langt lenger i forgrunnen.

På sin nye låt, «Skjør», mestrer Rosa Faenskap dette formatet godt. Om den ni minutter lange «Aldri» nok var en noe mer utpreget post-black metal-låt, er denne fireminutteren nok i større grad en god dose post-hardcore der en pønksk energi er noe mer toneangivende. Vi får imidlertid servert noen blendende og vakre post-black metal-utblåsninger gjennom det stadig tilbakevendende hovedtemaet. Ellers synes jeg trioen opprettholder et særdeles godt momentum hele låta gjennom, og det er også bare å ta av seg hatten for en svært god vokalprestasjon. Musikken i seg selv ligger nok ganske tett opp mot inspirasjonskildene, men låtteksten og det faktum at den er på norsk gjør at Rosa Faenskap likevel skiller seg en del ut. Anbefales!

Skrevet av Alexander Lange

What the Five Fingers Said to the Face – «Helix», «Blackspiraldance»

What the Five Fingers Said to the Face (heretter kalt WTFFSTTF), eksisterer som en mystisk entitet på utkanten av den norske metallscenen. Guttas mildt sagt esoteriske Spotify-biografi hinter til at bandet har andre aspirasjoner enn å ende opp på spillelister dedikert til styrketrening og grillfester, og det samme gjør musikken deres, som generelt sett er temmelig vanskelig å sette merkelapp på. Er det post-death metal fra et hardcore-perspektiv? Eller kanskje spastisk hardcore/sludge som er så tungt at det skjener over i dødsmetallens kjørefil? Nøyaktig hva det gir mening å kalle bandets musikk er vanskelig å anslå på dette tidspunktet.

Det er dog liten tvil om at bandet begynner å nærme seg noe temmelig unikt og spennende innenfor norsk metall/-core. De sludgy riffene, kombinert med den moderne og kjølige produksjonen, skaper en følelse av å være i nærvær av noe stort, ukjent og mektig. Kanskje er det de mystiske entitetene som nevnes i bandets bio, eller kanskje er det bare effekten av en produksjon som bader låtas golde, rytmiske landskap i et kaldt, umenneskelig skjær av blått.

Der forbindelsene til metall-sjangeren er relativt klare på «Helix», trekker «Blackspiraldance» seg lenger unna sjangerens velkjente trakter. Fra en åpnings-atmosfære som peker i retning støyrock og generell industriell dystopi, kommer bandet knusende inn med et hardcore-påvirket sound som sender tankene til band som Knocked Loose og Daughters. WTFFSTTF virker å være et band som lar seg fascinere av det ukjente, og det samme opplever jeg når jeg prøver å pusle sammen nøyaktig hva det er bandet har fått til på sine nye singler. For øyeblikket unnslipper den siste biten i puslespillet mine veivende hender, så det skal bli spennende å se om jeg blir klokere på det når bandets nye skive ‘Endless’ slippes rundt slutten av måneden.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Håndgemeng – «Cro-Magnon Vs Neanderthal»

Andre låt fra Håndgemengs kommende fullengder ‘Ultraritual’ er herved sluppet, og er en noe lenger og mer dynamisk sak enn førstesingelen «The Astronomer». «Cro-Magnon Vs Neanderthal» byr på seks ganske varierte minutter, der Håndgemeng skifter elegant og effektivt mellom rockeorienterte riffpartier og luftigere, åpnere strekk der trommene får groove fint og gitarene får male lydbildet blant annet med noen lekre delay-toner som fyker som soniske prosjektiler ut av høyttalerne.

Også slutten av låta løser Håndgemeng godt, der de får skrudd opp både driv og intensitet og sånn sett får på plass en kraftfull og fin avslutning. Jeg synes allerede mye lovet godt da bandet slapp «The Astronomer», men «Cro-Magnon Vs Neanderthal» imponerer meg ytterligere, og innevarsler mer variasjon enn førstesingelen. ‘Ultraritual’ slippes den 10. mars.

Skrevet av Alexander Lange

Søstre – «Kausalitet»

Søstre har allerede sluppet en solid håndfull singler fra sin kommende debutplate, men før «Kausalitet» landa, hadde disse dessverre gått oss hus forbi. Hellet i uhellet er imidlertid at vi da fikk ganske mye godt å bite i, da alt tyder på at vi har en ganske så sterk skive i vente.

Litt på samme måte som Maktkamps plate ‘I Affekt’ fra i fjor, ligger Søstres musikalske uttrykk nokså tett opp mot Rogalands store black’n’roll-stolthet Kvelertak. Altså er det snakk om metallisk, melodisk hardcore punk med et ganske tydelig nikk mot svartmetallen. En helt distinkt egenart mangler kanskje sånn sett i musikken, og i Søstres tilfelle ser dette snarere ut til å formidles effektivt gjennom det visuelle. Som de forrige singlene er imidlertid «Kausalitet» uansett en herlig låt der Søstre får presset svært mye godt ut av grunnformlene. Bandet starter i et ganske hektisk hjørne med hurtig gitarriffing og d-beat-trommeslageri, men drar ned tempoet noe etter hvert, og gjør en strålende jobb med å få låta til å åpne seg og bli mer melodisk og storslått mot slutten. Det gjør at «Kausalitet» føles som en aldri så liten reise.

Skrevet av Alexander Lange

Unholy Craft – «Naar All Tid er Omme»

Unholy Craft er det andre prosjektet til «Peregrinus» fra Solus Grief, som for bloggens lesere vil være kjent fra sist desember, da debutskiva ‘With a Last Exhale’ landet en plass på lista vår over de beste norske metallplatene fra 2022. Den anonyme svartmetallmusikeren er tydeligvis inne i en inspirert periode, ettersom den nylig annonserte andreskiva til Unholy Craft blir den andre full-lengderen musikeren har gitt ut på bare fire måneder.

Der Solus Grief farer med langstrakt, atmosfærisk og tidvis nesten post-punk-påvirket svatmetall, spiller Unholy Craft svarmetall av den mer gnistrende og intense typen. Felles for begge prosjektene er at de bevarer en slags rå svartmetall-estetikk til tross for sine åpenbare låtskriver-ambisjoner, hvilket gir en pussig følelse av kognitiv dissonans dersom du er vant til å skille disse to fenomenene fra hverandre. Effekten er litt som å høre et rått svartmetallband som har blitt reddet ut fra tåken, eller kanskje Kvad med hakket mer sparsommelige støyfiltre på vokalen.

Det fungerer i alle fall temmelig godt. «Naar All Tid er Omme» er ingen åpenbaring på linje med det beste materialet fra ‘With a Last Exhale’, men så har låta tross alt under halvparten av spilletiden til de korteste låtene på den skiva å boltre seg på. Progresjonen fra åpningens sydende flammehav til avslutningens ulmende meditasjon er svært effektiv; som at singelcoverets brennende storby langsomt reduseres til en forkullet haug av sort treverk. Alt i alt er det ingenting som sjokkerer eller i overkant forlyster på Unholy Crafts nye singel, men jeg stoler nok på prosjektets bakmann til å forvente store ting fra skiva uansett.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Metallurgiske funn: Ukas favoritt

Ukas favoritt: Zustand Null – Beyond the Limit of Sanity

Svartmetallbandet Zustand Null har vært en spennende størrelse i Oslos underskog av ekstremmetallband en stund, og debuterte på sterkt vis med EP’en ‘At the Limit of Sanity’ i 2017. Seks år senere har bandet omsider kommet med sin første fullengder, da med det sagnomsuste italienske plateselskapet Dusktone i ryggen og et par spennende singler å vise til.

Ganske så like titler og en ganske åpenbar psykologisk tematisk innretning er ikke de eneste tingene denne debutskiva og 2017-EP’en har til felles. Oppmerksomme sjeler vil nemlig også kunne notere seg at tre låter ligger begge steder, riktignok med en betydelig forskjell i produksjonskvalitet. Låtene, som altså er «Existence Nihil», «Walls of Life» og «At the Limit of Sanity», låter – kanskje ikke så overraskende – ryddigere og klarere på plata.

Med tanke på at svartmetall ofte kommer godt ut av bråkete og tåkete lydbilder, finnes det helt klart argumenter for påstanden om at Zustand Null sånn sett løper en liten risiko. Og hovedtemaet på «Existence Nihil» var kanskje et enda kulere og mer brutalt virvelvindskaos før. Men ellers kommer Zustand Null egentlig veldig godt ut av det, særlig med tanke på at vokalen kommer tydeligere frem og blir en mer naturlig spydspiss i musikken.

Det må også sies at de tre nevnte låtene har tålt tidens tann særdeles godt. Åpningslåta «Existence Nihil» er et særdeles sterkt bank i bordet og en klar favoritt hos undertegnede, og byr i sin nye drakt på riff og partier som også fremstår ganske representative for det som skjer på resten av ‘Beyond the Limit of Sanity’. For det er nesten litt rart å tenke på at denne plata er blitt til over så lang tid med tanke på hvor konsist og sammenhengende uttrykket fremstår her. Zustand Null byr på en salig og brutal blanding av Mayhemsk mollakkord-ondskap og jevnlige thrash-referanser, da med et vel så gjennomgående preg av dissonans. Særlig det sistnevnte bidrar til det nærmeste man kommer et slags signatur-sound.

Oppskriften fungerer vel så bra på «Wall of Life» og «At the Limit of Sanity», der sistnevnte også byr på et mer atmosfærisk og melankolsk strekk på slutten før det minneverdige hovedtemaet strammer det til igjen på strålende vis.

Men vi har heldigvis først og fremst fått servert ferskt materiale, der Zustand Null i stor grad også imponerer stort. At litt nye uttrykksmessige stier har blitt tråkket opp siden 2017, er kanskje tydeligst gjennom låta «The Mirror Maze», som er et av platas mest dynamiske og spennende låter med sine vellykkede og gode overganger mellom et flust av ulike deler og variasjoner. På grunn av god pacing ender denne låta opp som en sterk prestasjon strukturelt sett. At kvaliteten særlig på gitararbeidet også er så høyt her, bidrar naturligvis også til at låta ender opp såpass godt.

Sånn sett får i og for seg Zustand Null til noe på denne låta som nok kunne blitt mestret enda bedre på resten av ‘Beyond the Limit of Sanity’. For eksempel er de fire første minuttene av «An Ocean of Nightmares» blant de beste på plata, særlig fordi refrenget er så upåklagelig, men etter dette renner momentumet bandet har bygget opp ut i sanden på grunn av at repetisjonene av temaer er for mange og retningsløse. Den ambisiøse åtteminutteren «I Will Be Your Eyes» lider noe av den samme skjebnen, selv om jeg synes strukturen totalt sett virker litt mer gjennomtenkt her.

«Stranger than Myself» er også en litt vel lang og repetativ låt, og for meg er det klart at det er i det strukturelle forbedringspotensiale til Zustand Null ligger. Men misforstå meg rett: Det overskygger ikke det faktum at låtskrivinga ellers og idéene som utforskes på denne plata holder en svært høy kvalitet. Jeg synes også det er kult at bandet evner å formidle tematikken rundt psykologiske problemstillinger såpass gjennomgående og effektivt. Det bidrat også til at Zustand Null oppdriver en aldri så liten egenart. På ‘Beyond the Limit of Sanity’ befester de sin posisjon som et spennende og femoverlent undergrunnsband.

Skrevet av Alexander Lange

Mikrostrukturell evaluering: Ukas singler

Tulus – «Bloddråpesvermer»

De første par singlene fra Tulus sin kommende skive, ‘Fandens Kall’, bar tydelig preg av å være skapt av det samme personellet som sto bak Kholds ‘Svartsyn’ fra i fjor. Den drivende og robuste black’n’rollen til «Isråk» og «Snømyrkre» hadde ikke føltes malplassert ut på ‘Svartsyn’, og personlig savnet jeg en tydelig markør som kunne skille det ene prosjektet fra det andre. På den tredje – og trolig siste – singelen «Bloddråpesvermer», kommer denne markøren endelig til syne.

Stikkordene er Ulvers ‘Bergtatt’ og Gjendøds ‘I Utakt med Verden’; eller nærmere sagt den følelsen av å vandre mellom skogkledde åser i nattemørket som de to skivene vekker hos lytteren. Tulus har aldri vært fremmede for å inkludere klimprende kassegitar eller annen tilleggs-instrumentering i musikken sin, men på «Bloddråpesvermer» står disse elementene frem som låtas livgivende kraft. Ja, den piskende og isnende svartmetallen som åpner showet er en forfriskende avstikker fra bandets sedvanlige middel-tempo, men selv dette strekket hadde ikke vært halvparten så effektivt som det er uten låtas eventyrlige, akustiske utsving. Tulus fremstår på «Bloddråpesvermer» som det varme og nasjonalromantiske fjeset bak Kholds kjølige og dramatiske maske; en kontrast jeg håper blir gjort enda tydeligere på ‘Fandens Kall’ når den slippes senere rundt midten av måneden.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Avertia – «In the Dark Night (Live at Jernverket 2022)»

Svartmetallprosjektet Avertia skal snart slippe opptak fra sin akustiske konsert på Aye Aye Club i Oslo på tampen av fjoråret, der Jernverket feiret tiårsjubileum og bandene Ved Buens Ende og Abhorration også spilte. Låta «Into the Dark Night» var en av låtene som ble spilt her, og i tillegg til å være første smakebit fra akkurat denne live-opptredenen, kan det se ut som at dette opptaket er den første versjonen av denne låta verden får høre noensinne. Om den sammen med låta «Decay», som ble sluppet rett før jul i fjor, blir å finne på Avertias neste fullengder i en eller annen form, gjenstår å se.

Slik den utspiller seg her, er i alle fall «Into the Dark Night» en fin og lettbeint låt som kanskje vil falle aller mest i smak hos mange av våre venner som ikke hører på så mye på metall. Dette er en tre minutter lang og passe kraftfull folkrock-ballade, der det mest metallske kanskje er en og annen Agallochsk vibbe. Velfungerende nok er det i alle fall på tross av noen nokså sure gitarer i begynnelsen, men det hadde definitivt vært kult om låta hadde fått litt mer kjøtt på beinet i en studio-utgivelse senere. Enn så lenge kan vi i alle fall vente i spenning på tre låter til fra denne opptredenen.

Skrevet av Alexander Lange

Tilintetgjort – «Mercurial»

Tilintetgjort er et relativt nytt, selverklært avantgardistisk svartmetallband bestående av medlemmer fra bl.a. Den Saakaldte, Urarv, Troll og Curse. Etter å ha saumfart nettet etter informasjon om prosjektet, ble det meg smertelig klart at fjorårets demo-liste fra Metallurgi trolig er mangelfull. Tilintetgjort slapp nemlig en demoutgivelse på kassett i fjor som gikk Metallurgi-redaksjonen hus forbi, og basert på bandets medlemsstand har jeg ingen tvil om at utgivelsen var verdt sin vekt i svart gull. Denne mistanken forsterkes av «Mercurial», den første singelen fra bandets kommende debutskive ‘In Death I Shall Arise’.

Førstereaksjonen min på «Mercurial» minner mye om den første reaksjonen jeg hadde på singlene til Impugner i fjor: «jævlig bra musikalsk håndverk, men hva er det de prøver å få til med miksen??». Nå viste det seg at Impugner visste nøyaktig hva de prøvde å få til med den garasje-aktige miksen sin, og ‘Advent of the Wretched’ endte følgelig opp med å lande en velfortjent plass på årets toppliste. Akkurat som i fjor, skriker nå instinktene mine til meg at jeg må rakke ned på den spinkle og tørre øvingstape-produksjonen som rammer inn Tilintetgjorts nye singel. Lærdommen fra i fjor gjør dog at jeg nøler med dette, i påvente av å se hva den uortodokse produksjonsstilen tilfører musikken i kontekst av den fulle utgivelsen.

Basert på den forseggjorte visuelle presentasjonen og det musikalske innholdet den skjuler, er det nemlig liten tvil om at Tilintetgjort vet hva de holder på med. Summende, folketonale gitarer veves til et yrende, flerstemt kor; et kor som prøver sitt bitreste å kvele og begrave stemmen til bandets vokalist «Svik». Det låter både komplekst og ornamentert, skrøpelig og sammenrast på en gang – litt som om Dødheimsgards ‘A Umbra Omega’ ble dratt skrikende og sprellende ned i en støvete kjeller for å møte Impugners ‘Advent of the Wretched’ til nevekamp. Spesielt de ulmende, forstyrrede harmoniene som pulserer gjennom låtas bro gjør inntrykk, i tillegg til at de balanserer ut den pistrete manien som utspiller seg på resten av låta. Tilintetgjort har presentert et fascinerende, uferdig puslespill på «Mercurial», og jeg ser umåtelig frem til avsløringen av helheten når ‘In Death I Shall Arise’ slippes i mars.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Luteøks – «Shaved Vengeance»

Det uhøytidelige, men vel så musikalsk potente svartmetallbandet Luteøks imponerte meg i forrige uke med sin første singel noensinne: «Skjegg». På fredag slapp bandet like godt en låt til ved navn «Shaved Vengeance», som skal avslutte fullengderen ‘Barely True Norwegian Black Metal’ som kommer om en måneds tid. Denne låta er enda bedre enn «Skjegg», og den har mesteparten av skylda for at jeg nå har høye forventninger til denne skiva.

Luteøks går her rett på sak med et flott, melodisk og regelrett catchy hovedtema med et herlig folketonalt preg, før låta utsettes for en aldri så liten symfonisk svartmetalleksplosjon. Når vokalen kommer inn, blir det med ett klart for meg: «Shaved Vengeance» høres ut som resultatet av et hypotetisk scenario der Borknagar gir alt og endog har stjålet noe krydder fra den kreative prosessen som ledet opp til Dimmu Borgirs ‘Enthrone Darkness Triumphant’.

Særlig i løpet av de tre første minuttene fortoner dette resultatet seg som strålende. Etter dette aner jeg noen tendenser til overtenning, så vi får se om opptakten resten av det kommende albumet står for rettferdiggjør dette. Til da gleder jeg meg uansett over at det er mye som tyder på at Luteøks vil stå for en stor positiv overraskelse innenfor norsk metall i år.

Skrevet av Alexander Lange

Forcefed Horsehead – «Every Death You Take»

Forcefed Horsehead er endelig tilbake på lanseringsfronten etter de tre singelslippene de slo fra seg i 2018. Låta «Every Death You Take» varer ikke lengre enn to og et halvt minutt, men like fullt lanseres den i påvente av noe større, da den kommer til å være en del av fullengderen ‘Monoceros’ som vi får anta at lander i løpet av året.

«Every Death You Take» er på alle måter en sterk oppladning, og tyder på at Forcefed Horsehead har fått en overhaling både uttrykks- og produksjonsmessig. Bandets herlige blanding av hardcore punk og death metal bærer preg av å være ytterligere finslipt på denne låta, og det hele låter særdeles tjukt, fint og brutalt. Her er det snakk om en kort og potent dose d-beat-ekstremmetall, og fans av band som Converge og Black Breath har utvilsomt fått noe godt å bite i. Anbefales!

Skrevet av Alexander Lange

Makrostrukturell evaluering: Ukas plater

Uburen – Usurp the Throne

Uburen er et viking/svartmetallband fra Sandnes som i all hemmelighet har opparbeidet seg en seriøs lytterskare over sine hittil fire skiver. Trioen har i alle fall vært meg fullstendig ukjent frem til i dag, til tross for at Spotify kan attestere at bandet har over syv tusen månedlige lyttere. Dette betyr at bandet har høyere lyttertall enn band som Sarke og Khold, to betydelige navn innenfor norsk ekstremmetall. Hvordan dette kan ha gått meg hus forbi er og forblir et mysterium. Enten er Metallurgi-redaksjonen noen uoppmerksomme døgenikter uten fungerende sidesyn, eller så har Uburen klart å skape seg et publikum uten å benytte seg av industriens mer velprøvde taktikker.

Hvilket av disse to alternativene som stemmer skal jeg ikke forsøke å komme frem til nå; det er nemlig en omtale av bandets nyeste skive ‘Usurp the Throne’ som står på agendaen. Som nevnt er Uburen nytt bekjentskap for meg, så jeg kommer ikke til å kunne vurdere skiva i lys av tidligere utgivelser. Det jeg derimot kan gjøre, er å vurdere musikken i lys av skivas konsept – et konsept som på mange måter kan sies å være den viktigste grunnen til å sjekke ut ‘Usurp the Throne’.

Platas konsept er nemlig både dyptgripende og interessant. ‘Usurp the Throne’ omhandler menneskeartens kamp mot en hyklersk gud; en gud som nyter å manipulere menneskeskjebner til egen forlystelse. Menneskets historie fremstilles som en «elv av blod», hvor synder går i arv fra generasjon til generasjon, som en uutslettelig inngravering på slektstreets stamme. Den eneste måten å hente menneskene frem fra under tyngden av sin egen historie, er å utslette verden gjennom den apokalyptiske hendelsen Ragnarök, for deretter å gjenreise den. Låttekstene fordyper seg i ulike aspekter ved dette konseptet, og er generelt en glede å ta innover seg over skivas spilletid. Men en skive lever og dør selvfølgelig ikke på sitt konsept alene, og et hvert godt konsept krever en effektiv musikalsk motpart for å virkelig skinne.

Og det er på den musikalske fronten av Uburens ‘Usurp the Throne’ støter på sine største utfordringer. Bandets tilnærming til viking/svartmetall er en kraftfull og krigersk en, fylt til randen av Immortals sverd-fektende ekstremitet. Det er derimot ikke bandets grunnleggende uttrykk som stikker kjepper i hjulene på ‘Usurp the Throne’, men heller hvordan uttrykket blir presentert gjennom skivas produksjon. Produksjonen på skiva – som forresten er utført av bandet selv – er nemlig såpass hul og fjern på samme tid at dynamikken som kunne pustet liv i skivas konsept fullstendig uteblir.

Låtkonstruksjoner som «When the River Breaks», «Defiance towards Futility» og «Bring forth Ragnarok» kunne vært tårnende bragder i bandets resymé dersom produksjonen hadde matchet låtenes prestasjoner. Dessverre er produksjonen preget av dominerende bassfrekvenser, anonyme og distanserte gitarer og vokal som er tørr nok til å virke som at de ikke har mottatt behandling i etterkant av opptak. Dette gjør at skiva surrer og går i bakgrunnen av lytterens bevissthet, uten å kreve oppmerksomheten i den grad en god svartmetallskive i Immortalsk format burde. ‘Usurp the Thone’ har mengder av fete riff, stormende sekvenser, samt et konsept av de sjeldne å by på. Derfor er det trist å måtte meddele at disse kvalitetene på mange måter overskygges av den labre produksjonens sløvende effekt. Jeg kan anbefale Uburens nyeste skive til blodfans av viking/svartmetall, men nykomlinger til uttrykket vil trolig slite med å komme under huden på skiva som følge av miksen.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Hüsmänsköst – Uhøytidelig Jule-EP

Ute nå via Husmanskost Records (eget plateselskap)

Det er februar, julenekene har for lengst blitt fortært av grådig kjøttmeis og dompap, og grantrærne står og flasser sine brune barnåler ned på stuegulvene til nasjonens lateste innbyggere. Likevel ser Metallurgi først nå sitt snitt til å skjenke en omtale til Hüsmänsköst sin uhøytidelige jule-EP, som ble sluppet på strømmetjenestene 1. juledag. Bedre sent enn aldri, sies det.

Fra spøk til alvor: Det er synd at vi ikke har rukket å dekke denne utgivelsen tidligere. Hüsmänskösts tradisjonelle grindcore er tross alt en sjeldenhet å oppdrive i det norske metallmiljøet, og det at bandet i tillegg er temmelig kompetente leverandører av nevnte uttrykk gjør lite for å lette på skamfølelsen. Det eneste vi kan gjøre for å forsøke å rette opp i denne urettferdigheten, er å forsøke vårt beste med å overbevise norske lyttere om at nettopp det de trenger å høre i februar, er en grindcore-jule-EP med låter som handler om å selge kroppen sin på Kiwi og å bruke julelys som kukforlenger.

Så kjære, norske lyttere: Jeg anbefaler dere alle sammen å vie seks og et halvt minutt av deres liv til en rutsjetur ned den bratte akebakken som løper gjennom Hüsmänsköst sin nyeste EP. Riffene river og røsker, som en rødkinnet guttevalp i det han frigjør kveldens hardeste pakker fra gavepapirets nådeløse tyranni. Trommene smadrer som en gjeng hylende barn i det de kondemnerer mammas pepperkakehus, og vokalisten brøler som en rødneset bestefar rett før han dunker ned dram nummer 16 og 17. ‘Uhøytidelig Jule-EP’ er en forrykende, heidundrendes grindcore-fest, og det en fest so er over før hovmesteren har rukket å bagge tidenes baddie på NRK1. Hüsmänsköst er et av Norges djerveste grindcore-band, og det vises selv på en uhøytidelig og knapp liten sak som denne EP-en. Ta deg en lytt!

Skrevet av Fredrik Schjerve

Forhatt – Solvigd

Jeg vet heller lite om svartmetallmiljøet som tydeligvis regjerer i Bodø by, men Forhatts nyeste utgivelse ‘Solvigd’ gjør meg sikrere i min antakelse om at det produserer noe av den mest spinnville svartmetallen her til lands. Herfra kommer nemlig også det ganske så gamle prosjektet Skaur, som i 2021 slapp den usedvanlig komplekse og tungt fordøyelige plata ‘Reis te Haelvete’, der det endog er en vokal som knapt kan overgås når det gjelder intensitet.

Og det er ingen ringere enn Skaur som bidrar med vokal på denne EP’en av Forhatt. Det vil si at det hyles og skrikes noe voldsomt over disse tre låtene, og prestasjonen er ikke et grann mindre fascinerende enn det den var på ‘Reis te Haelvete’. Om det ikke var nok, ligger også de andre elementene på ‘Solvigd’ tett opp mot Skaurs uttrykk, og mye tyder på at slektskapet mellom disse to prosjektene er tettere enn hva en enkel vokalistvisitt skulle tilsi.

Det betyr at et beundringsverdig gitararbeid ligger til grunn her, der ideene blir utrolig mange og interessante av at utgivelsen bærer preg av å være tilnærmet gjennomskrevet og repetisjonsløst. Gitarene ligger stort sett i lysere registre og minner som Skaurs gitarer mye om amerikanske Krallice, og får av eminent trommespill god hjelp til å komme seg gjennom utrettelige komposisjoner og konstante skifter og vendinger.

På tross av at dette gjør komposisjonene ganske retningsløse, er dette ordentlig prisverdig, og gitararbeidet på ‘Solvigd’ er skikkelig imponerende fordi kvaliteten på idéene i seg selv er så høy. Særlig de første minuttene på førstelåta «Forhatt» er et herlig og intenst stykke musikk, og andrelåta «Mariann» byr på sin side på noen av EP’ens sterkeste folketonale nikk. «Eld og Blod» har også en særdeles sterk introduksjon, og denne låta ender opp som min store favoritt i det den viser en litt annen side av prosjektet med de mer storslåtte partiene mot slutten som introduserer både fele og korvokal. Med det blir det meste på ‘Solvigd’ et beundringsverdig stykke arbeid, selv om jeg synes det hadde vært enda bedre om låtstrukturene fremsto litt mer meningsfulle.

Skrevet av Alexander Lange

Jaggu – Rites for the Damned

Jaggu er en power-trio bestående av norske og britiske medlemmer som i 2018 samlet seg rundt sin felles kjærlighet for alt som er tungt. Bandet slapp i 2019 debut-skiva ‘Revenantian’, hvilket knyttet slagkraftig psykedelisk stoner/doom opp mot et konsept sentrert rundt japansk folklore. Debuten høstet lovord fra bl.a Metal Hammer Portugal, og den påfølgende, enkeltstående singelen «The Pit» høstet således lovord fra undertegnede da den ble sluppet i 2020. Nå er bandet endelig aktuelle med ny utgivelse; en mørksinnet men varsomt håpefull skive ved navn ‘Rites for the Damned’.

Jaggu spiller definitivt metall for skjeggete menn. Bandets progressive stoner/sludge klarer på en og samme tid å fremstå som ruskete, sjuskete OG røddig og vel-frisert – som en svett og fæl tømmerhogger med et skjegg trimmet til perfeksjon. ‘Rites for the Damned’ er fylt med instrumentalpartier som truer med å vokse og spre seg til skiva er fullstendig gjengrodd, men bandet jobber tappert med å trimme ned den ukontrollerte veksten ved hjelp av skarpkantede riff og fengende gjengvokal. Sånn sett kan Jaggu på sin nye skive sies å være en slags fargerik og blomstrende motpart til Rongeur, en duo som virkelig burde vurdere å forme en live-allianse det kommende året – spesielt med tanke på at begge holder til i Oslo.

Et annet band som må nevnes når Jaggus lydbilde diskuteres, er Mastodon. Det virker som at samtlige av bandets medlemmer har hentet inspirasjon fra det legendariske amerikanske bandet i utformingen av sine respektive instrumentstemmer, om det så gjelder «Nona»s tumlende Brann Dailor-brekk, eller Brent Hinds/Troy Sanders-dynamikken til «Mario» og «Asbear». ‘Rites for the Damned’s åtte låter inkluderer også flust med seksjoner som kan knyttes opp til spesifikke perioder i Mastodons platehistorikk, hvilket gjør det mulig å hevde at Oslo-bandet kanskje sniker seg i overkant tett opptil kvartettens åndsverk.

Men å avskrive Jaggu på dette grunnlaget ville vært en stor feil. ‘Rites for the Damned’ er nemlig fullstendig tettpakket med sterke ideer og nydelig instrumentalspill, samtidig som enkelte øyeblikk peker i en retning som på sikt kan frakte bandet lenger unna sine inspirasjonskilder. Da tenker jeg ikke på åpningslåta «Carnage», som med sin svingende rytmikk og psykedeliske utsvevelser minner svært om Mastodons periode fra ‘Blood Mountain’ til ‘Crack the Skye’. Men allerede på andrelåta og singelen «Earth Murder» finner vi grunn til å anse Jaggu som en enestående kreativ kraft. «Earth Murder» er en direkte, knusende og fengende hardcore/sludge-låt som – til tross for at den gjerne kunne vært enda mer kompakt og eksplosiv – står ut som en av januars største låt-suksesser.

‘Rites for the Damned’ er en perfekt skive å slentre rundt og fortape seg i, samtidig som den mangler fokuset og de virkelig store ideene som kunne gjort den til en definerende skive for bandet. Jaggus instrumentalspill kan beskrives med adjektiver som «rikt», «innhyllende», «levende», «organisk» og «forunderlig», og er også den viktigste grunnen til at jeg har kost meg med skiva så mye som jeg har. Samtidig savner jeg den presisjonen i formuleringen av tydelige ideer som man finner på «Earth Murder» ellers på skiva, selv om låter som «Electric Blood» og «Enthralled» inneholder øyeblikk som stikker seg ut og former minneverdige landemerker over flere lyttinger.

Blant skivas høydepunkter finner vi låter som «Earth Murder», «Mindgap», «Electric Blood» og «Marching Stride». Avslutningslåta «God to be through» er også en glede å overvære; et kreativt utbrudd av ‘Leviathan’-inspirert, hyperaktiv sludge. Jaggu har levert en innhyllende og beundringsverdig lytteopplevelse på sin andreskive, og det eneste som mangler nå, er at bandet finner sitt eget, enestående synspunkt på den psykedeliske stoner/sludgen. ‘Rites for the Damned’ har uansett potensialet til å treffe hardt og bredt blant norske lyttere, spesielt om du er fan de nevnte bandene Rongeur og Mastodon.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Winterwar – Wizard of the North

Winterwar er et anonymt enmannsprosjekt (sannsynligvis) som kombinerer melodisk dødsmetall med tradmetall av episk snitt. Prosjektet slapp debutskiva ‘Wizard of the North’ i desember 2022; en skive som så mange andre gikk tapt grunnet bloggens intensive arbeid med årets listeposter. Metallurgi er dog sitt selverklærte samfunnsoppdrag bevisst, og disker derfor opp en (u)lovlig sen omtale nå i begynnelsen av februar.

På sine sosiale medier omtaler prosjektet seg som et melo-death/thrash-prosjekt, men for min egen del fremstår den tunge riffinga som fyller ‘Wizard of the North’ som mer heavy metal-beslektet enn thrash-beslektet. Man kan definitivt spore frem et øyeblikk eller to på skiva hvor melo-death/thrash-merkelappen gir mening (som på de byksende d-beat-seksjonene på «Longships at Sea», men de triumferende ledegitarene og fantasy/viking-aspektet gjør at skiva føyer seg lettere inn blant de rustningskledte trad-legioner. Se for deg en blanding av Fenris Vrede og Amon Amarth, ikledt et vognlass med gitarharmonier og noe mer beskjedne produksjonsverdier.

«Arrival» ledsager oss inn i Winterwars debutskive via en kort instrumentalsnutt, før tittelsporet kløyver lytterens skalle med sin ornamenterte viking-øks. ‘Wizard of the North’ befinner seg stort sett i et riff-tungt og enkelt melo-death-format, men spriter også opp soundet via tilleggsinstrumenter og låne-elementer fra andre undersjangere. Disse elementene fungerer ikke alltid så godt, som eksemplifisert via skivas to svakeste låter «The Cursed Skies» og «Blackened Lake». Førstnevnte svertes av den anonyme gjestevokalen, som med sin yndige og forsiktige fremtoning krasjer fullstendig med den brutale, episke tematikken som låtteksten kommuniserer. «Blackened Lake» er på sin side en lavmælt og jam-preget låt, hvis uelegante solospill og livløse trommespill legger en seriøs demper på lytteopplevelsen.

Heldigvis tar ting seg opp på skivas andre halvdel. Låter som singelen «Echoes from the Winter» og «Jörmungandr Rises» lener seg i større grad på den tunge og robuste riffinga enn skivas første halvdel – et element som kan sies å være Winterwars sterkeste på sin debutskive. «Longships at Sea» forlyster deretter med melankolske harmonier og velfungerende leads, før andresingelen «Axe Ablaze» øker det musikalske tempoet og aktivitetsnivået med god effekt. Winterwar er åpenbart et amatørprosjekt i oppstartsfasen, men det finnes flust av øyeblikk på ‘Wizard of the North’ som kan gi grobunn for videreutvikling. I følge prosjektets Instagram-konto er ny musikk allerede underveis, så vi trenger trolig ikke vente lenge for å se om Winterwar evner å svare på disse forventningene.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Ånder – Nattehimmelens fortellinger

‘Nattehimmelens fortellinger’ er andreplata til svartmetallprosjektet Ånder, og også den andre plata prosjektet slapp i fjor etter at ‘Love, Death and Void’ ble sluppet i oktober. Denne andreskiva er en aldri så liten vandring mellom ganske forskjellige svartmetalluttrykk, der et ganske klart utgangspunkt i de mer atmosfæriske sidene av sjangeren munner ut i en ganske variert opplevelse.

Fra før av fikk vi høre den syv minutter lange singelen «Forkledd i nattens farger, ivaretatt av tapte masker», som kanskje er det nærmeste man kommer et slags sammensurium av alt som skjer på ‘Nattehimmelens fortellinger’. Denne låta har også en noe variabel kvalitet, der det suggererende, tåkete og atmosfæriske midtpartiet blir det klare høydepunktet mellom introduksjonen og avslutningen som begge preges av ganske krøkkete og surt pianospill.

Deler som ligner det nevnte, flotte midtpartiet preger i stor grad de to første sporene på plata, tittellåta og «Min sjel river løs i evigheten», som jeg synes er blant platas sterkeste ledd. Det samme kan sies om «Kulde skjærer i hennes øyne», som nærmest hypnotiserer med sine uhåndgripelige virvelvindsgitarer. Et annet atmosfærisk og vellykket grep finnes videre i den tre minutter lange interluden «Tomrommets kall», der jeg synes Ånder treffer svært godt med rolig korvokal og en nydelig gitarmelodi.

Platas andre halvdel er en litt annen, og også en litt dårligere, affære enn den første. Det åpner riktignok ganske ålreit med «Ferden langs stjerne» og coverversjonen av Lifelovers post-punk-flørt «Sweet Illness of Mine». Deretter synes jeg imidlertid Ånder går på en aldri så liten smell, der jeg synes prosjektet roter det til på coveret av Burzum-klassikeren «Dunkelheit» med overraskende utight spill til tider og en ganske så begredelig synth. «Eventyret om stjernene» redder det deretter litt igjen med et nikk tilbake til de sterke, atmosfæriske partiene i platas første halvdel, men med en heller svak og kjedelig ambient-avslutning på seks minutter etterpå, blir det imidlertid klart at platas siste ledd ikke fortoner seg som helt vellykket. Dermed blir ‘Nattehimmelens fortellinger’ en noe blandet og rotete opplevelse. På sitt beste synes jeg imidlertid Ånder mestrer den atmosfæriske svartmetallen godt.

Skrevet av Alexander Lange

Grabstein – Grabstein

Alle fordommer om at Grabstein er nok et anonymt og kjedelig svartmetallprosjekt på Bandcamp slås ihjel med en gang beaten på «Verbeuge dich vor Luzifer», første låt på prosjektets første demo, melder seg. Her får vi nemlig smake på en freidig miks mellom svartmetall og post-punk, der Grabstein lykkes svært godt med å svøpe det ordentlig fengende hovedtemaet inn i mørke stemninger av både gotisk og svartmetallsk art.

Rent stilistisk synes jeg dermed Grabstein har kommet langt, og det er snakk om en sjangermessig eksperimentering jeg synes ender opp både dristig og vellykket. Dette videreføres inn i «Der Geist im Nordturm», der en vesentlig saktere beat og depressiv gitarmelodi tar over stafettpinnen fra den sterke introduksjonen. Også her kommer Grabstein godt ut, særlig når noen elektriske doom-gitarer supplerer etter hvert, men låtlengden synes jeg ikke helt rettferdiggjøres av at noen litt enkle melodier repeteres vel mye.

Heller ikke avslutningslåta «Domus mea domus orationis vocabitur» synes jeg når helt opp til «Verbeuge dich vor Luzifer». Låta åpner riktignok sterkt med det kanskje aller mest post-punkske temaet på hele demoen, men låta svekkes noe av litt surt og rart pianospill og en chugge-del midt i jeg ikke synes Grabstein kommer så godt ut av. Men det legger ikke lokk på at mye fungerer på ‘Grabstein’, og at disse låtene kommuniserer en stilmessig dristighet som fascinerer meg. Dermed blir det ganske enkelt å anbefale en liten kikk på dette kvarteret.

Skrevet av Alexander Lange

Mikrostrukturell evaluering: Ukas singler

Enslaved – «Forest Dweller»

Lanseringen av Enslaveds neste plate ‘Heimdal’ er bare en snau måned unna, og bandet har med den nye singelen «Forest Dweller» nå sørget for at vi allerede kan høre på fire av albumets syv låter. Som de andre låtene som er sluppet fra plata – «Caravans from the Outer Worlds», «Kingdom» og «Congelia» – synes jeg denne nye låta tyder på at ‘Heimdal’ vil preges av en forsiktig videreutvikling av en retning Enslaved har ligget på i alle fall siden 2012s ‘RIITIIR’. Her er de progressive ekstremmetallelementene langt mer dominerende enn de svartmetallske, og synther og noen underlige og kule (a)tonale grep gjør det hele litt mer spennende.

«Forest Dweller» åpner med et voldsomt, stort og fint hovedtema, før et langt og rolig versstrekk kjøler ned i påvente av noen langt mer intense partier. Disse avløses av et tilsvarende outro-vers først flere minutter etterpå. Strukturelt fungerer låta utmerket, og den kaotiske hoveddelen ligger i et herlig og dynamisk høyspenn som nærmest føles litt uforutsigbart. Det gjør at «Forest Dweller» er en låt jeg også gleder meg til å høre i albumsammenheng. Samtidig tilføyer den lite nytt i forhold til det vi har hørt av Enslaved tidligere, og som jeg også skrev da jeg tok for meg «Congelia», frykter jeg at bandet kanskje blir litt for lite eventyrlystne over det hele. Men vi får se. Det er god grunn til å glede seg uansett.

Skrevet av Alexander Lange

Håndgemeng – «The Astronomer»

Etter å ha sluppet EP’ene ‘Motorcycle Death Cult’ og ‘Grim Riffer’ i henholdsvis 2019 og 2020, er østlendingene i Håndgemeng endelig klare med sin første plate den 10. mars: ‘Ultraritual’. Førstesingelen «The Astronomer» ble sluppet forrige uke, og bygger forventningene med et nokså forrykende stykke hardcore-aktig stoner metal som handler om et utenomjordisk vesen som nekter å avslutte sin hvileløse ferd gjennom verdensrommet.

Håndgemeng fanger oppmerksomheten min øyeblikkelig her ved hjelp av et enkelt, velfungerende og ganske så fengende hovedtema. Vokalist Martin Wennberg gjør deretter en utmerket jobb med å introdusere bandets hardere sider med sin autentiske og skitne gaulevokal, og bandet leverer i det hele tatt også en sterk prestasjon videre med både tyngde og driv bakt inn i lydbildet. Ikke tro at Håndgemeng peker i så mange nye og spennende retninger sjangeren ikke har vist oss tidligere, og jeg synes ikke alltid sammenvevingen av instrumentene er helt god i produksjonen – for eksempel drukner hovedtemaet litt under noen svært dominerende og feite akkorder utover i låta. Men i alt lover mye godt for ‘Ultraritual’ – særlig fordi Håndgemeng evner å gjøre det hele ganske så catchy uten å miste det tunge og harde på veien.

Skrevet av Alexander Lange

Luteøks – «Skjegg»

Både ord og bilder på Luteøks sin Spotify-side kan tyde – nei, tyder! – på at det er snakk om et fjollete og useriøst band. Og låta «Skjegg» legger ikke nødvendigvis lokk på at dette er et band som ikke tar seg selv så veldig seriøst. Men like fullt hører jeg habil svartmetall med flere segmenter som jeg tror kunne sklidd rett inn på en utgivelse av et band som gjør det stikk motsatte. «Skjegg» er en sterk og steintøff uhøytidelighet.

Særlig er det melodiske hovedtemaet et ordentlig fint og ondskapsfullt høydepunkt, og det stratosfæriske klimakset som munner ut i en flott gitarsolo leverer også varene. Videre er det Immortal-aktige drivet i versene og refrengene med på å holde interessen oppe. Om dette er en del av en kommende plate eller noe i den duren vet jeg ikke, men det hadde vært kult. Anbefales!

Skrevet av Alexander Lange

Phantom Fire – «Mara»

Phantom Fires rekke av dødelig potente speed/svartpunk-singler fortsetter med «Mara», andresingelen fra bandets kommende skive ‘Eminente Lucifer Libertad’. I denne omgang er det dog snakk om en låt vi kjenner fra tidligere, ettersom «Mara» først ble utgitt på bandets debut-demo ‘Return of the Goat’ i 2021. På demoen slet låta med å måle seg med tittelsporets forrykende speed/blackthrash, men ingen slike problemer vil trolig melde seg når låta dukker opp i kontekst av den fulle skiva neste måned.

Den nyinnspilte versjonen av «Mara» er nemlig et åpenbart overlegent produkt i forhold til originalsporet. Den noe retningsløse bassvandringen på originalen har nå blitt pusset ned til durende motorikk kun aksentuert av et enkelt motiv, men kombinert med låtas drivende punk og kraftige produksjon virker det uhyre effektivt. Bandets fartsglade rennesteins-mentalitet er selvfølgelig fullstendig bevart, og man kan praktisk talt lukte lær og kjenne øl-klisset under skosålene når man hører på Phantom Fires nyeste singel. Legg til et utall tumlende trommebrekk og en glefsende og skjødesløs vokalprestasjon, og du sitter igjen med nok en uslåelig singel fra Norges mest lovende fartsmetall/svartpunk-prosjekt.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Connect the Circle – «Nøkken»

Drammens-bandet Connect the Circle leverte med fjorårets ‘Mother of Evil’ en progmetall-plate som inneholdt både ruvende topper og mindre spektakulære bølgedaler. Etter et år med radio-stillhet er det de ruvende toppene som ligger mest tilgjengelig i minnet, og dermed begynner også higenen etter nytt materiale å melde seg. Timingen er dermed god for annonseringen av bandets tredjeskive ‘Blinded by the Violence’, som etter sigende slippes allerede i februar.

Førstesingelen «Nøkken» byr på en gjenfortelling av det velkjente folkeeventyret via hardtslående og tilgjengelig progmetall. Der mye av materialet på ‘Mother of Evil’ lot seg farge av tyngre, mer moderne retninger innenfor undersjangeren, er Connect the Circles nyeste singel en mer eller mindre klassisk progmetallisk konstruksjon. Stampende, folketonale vers leder inn i valsende, romantiske refrenger; det hele et bakteppe for Arild Fevangs robuste vokalprestasjon. Det at teksten er på norsk – samt bandets fokus på historiefortelling – sender tankene i retning Shadowlands ‘Frozen in Time’ fra 2022, samtidig som Connect the Circle åpenbart angriper musikken fra et mer progmetallisk ståsted. Connect the Circle leverer effektiv prog badet i skoglig mystikk på sin nyeste singel «Nøkken».

Skrevet av Fredrik Schjerve