dreamslain – Metallurgi

Mikrostrukturell evaluering: Ukas singler

Saint Karloff – «Bone Cave Escape»

Den eminente stoner metal-gjengen i Saint Karloff har sluppet singel nummer to fra sin kommende plate ‘Paleolithic War Crimes’, som kommer om en måneds tid. Den første singelen herfra, «Psychedelic Man», sørget umiddelbart for å gi meg nokså høye forventninger til plateslippet, særlig på grunn av et forfriskende driv og tempo i deler av låta.

«Bone Cave Escape», som andresingelen altså heter, gir mer vann i munnen gjennom noen av de samme tendensene, selv om den kanskje ikke imponerer meg fullt så mye som «Psychedelic Man». Låta sparkes i gang på energisk og fartsfylt vis med et fett hovedriff, og i versene gir dette og vokalen meg noen litt uvante Black Sabbath-assossiasjoner, der jeg i stedet for utelukkende å tenke på Tony Iommis seige gitarspill minnes om bandets – og da kanskje spesielt Ozzy Osbournes – mer energiske sprell. Det hele rundes også av på smakfullt vis med et litt folkemusikkaktig parti som ikke er helt ulikt det bergensbandet Kryptograf gjorde på den nydelige låta «Asphodel» i fjor. Så «Bone Cave Escape» anbefales, og ser ut til å bli et ledd i en stoner-plate som jeg tror vil skille seg positivt ut i mengden.

Skrevet av Alexander Lange

Nexorum – «Cult of the Monolith«

Ved slippet av førstesingelen fra Nexorums kommende andreskive, ‘Tongue of Thorns’, spekulerte jeg i om ikke utgivelsen ville representere et skifte for kvintetten fra Trondheim. Førstesingler har en viktig rolle å spille når det kommer til førsteinntrykket av en plate, og «Elegy of Hate» gav inntrykket av at Nexorum var på vei vekk fra sitt rytmiske dødsmetall-fundament i retning stormende svartmetall. Dette inntrykket forsterkes i stor grad av «Cult of the Monolith», som for alvor signaliserer at vi kan forvente et langt annet beist enn gruppas debutskive ‘Death Unchained’.

«Cult of the Monolith» er bygget med mange av de samme grunnleggende elementene som sin yngre kumpan i «Elegy of Hate». En hatefull vind av dyster, melodisk svartmetall stormer gjennom låtas indre, hvor eneste ly mot kastene er korte strekk med avdempet tam-spill og illevarslende gitardissonanser. Dødsmetallens rolle har blitt relegert til en svak påvirkning på produksjonsjobben, samt et par påfunn fra rytmeseksjonens side som kaster et ørlite gløtt i retning de nå etterlatte ruinene av ‘Death Unchained’. Det som skiller låta fra forgjengeren er en symfonisk brodd som minner om de mest dramatiske øyeblikkene på Deceptions ‘The Mire’, samt en ledegitar-drevet avslutning som er badet i den melodiske dødsdoomens sorgtunge skjær. Nok en gang er jeg imponert over kvaliteten på singelmaterialet Nexorum har servert, samtidig som jeg verner om et lite håp om at bandets dødsmetalliske elementer tar større plass på den fulle skiva når den kommer ut rundt midten av måneden.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Dreamslain – «Burn the Boats»

Usignerte, ute nå på div. strømmetjenester

Det er nå litt over to år siden Dreamslains debutskive ‘Tales of Knights and Distant Worlds’, en variert og noe overfylt hyllest til både fantasy-sjangeren og til progressiv rock og metall som helhet. Tiden i etterkant av slippet har vært preget av stillhet fra den ambisiøse trioen fra nord, en tid de trolig har brukt på å spille konserter lokalt og file videre på nytt materiale på sitt hyppig besøkte øvingsrom. Nå har den evinnelige jammingen og låt-fiklingen endelig båret frukter, og det første missivet fra bandets foreløpig utitulerte andreskive kommer i form av singelen «Burn the Boats».

I typisk Dreamslain-stil dreier det seg om en omfattende komposisjon bestående av et komplekst vev av ulike uttrykk og partier. Røde tråder er dog mulige å spore, som den generelt dystre og alvorlige atmosfæren som skyggelegger låtas terreng, og den stødige kursen som stakes ut av Daniel Paulsen Figenschous stabile trommespill. Rundt låtas midtparti begynner bandet også å knytte musikalske forbindelser til tekstens tematikk, i det svingende, sjøfarende tungmetall skaper en livlig kontrast til musikkens ellers nedtrykte karakter.

Den største styrken til Dreamslains nyeste singel er uten tvil låtskrivingen. Det florerer av gode, enkeltstående ideer på «Burn the Boats», som alle knyttes sammen på en måte som skaper fremdrift og logisk progresjon i låta. Låtas tekst fortjener også skryt, da den tar for seg ødeleggingen av tradisjonelle fiskefartøy som en følge av kommersialiseringen av fisket rundt Middelhavet. Som på debutskiva, er det dog aspekter ved utførelsen som ikke helt treffer sentrum av målskiva. Igor Jakobsen er fremdeles mer overbevisende som ekstremmetall-vokalist enn som tradisjonell sanger, og produksjonen er fortsatt litt for upolert til at bandet får maks uttelling for sine fargesprakende ideer. Likevel er det mye som fungerer godt på «Burn the Boats», og fans av klassisk undergrunnsmetall med progressive tendenser burde finne litt av hvert å sette klørne i på Dreamslains nye singel .

Skrevet av Fredrik Schjerve

Ruïm – «The Triumph (of Night & Fire)»

«The Triumph (of Night & Fire)», debutsingelen til «Blasphemer»s nye nye svartmetallprosjekt Ruïm, formelig oser av spiritualitet og okkultisme. Per Eriksen selv, bygger prosjektet på et ønske om å gjenbesøke ideene fra det som kan sies å være en definerende periode for den legendariske musikeren; et ønske som ble vekket da han oppdaget en glemt innspilling av ubrukte Mayhem-ideer fra rundt ’99. Gruppas kommende debutskive, ‘Black Royal Spiritism – I – O Sina da Igreja’, kombinerer dette musikalske grunnlaget med et tematisk fokus på brasiliansk heksekunst, samt en okkult, spiritualistisk retning innenfor Umbanda-religionen som Eriksen selv angivelig skal ha bli opplært i.

Dette kan kanskje virke som et uortodokst utgangspunkt for en svartmetallskive, men musikken og estetikken er i seg selv noe fans av mannens tidligere arbeid vil kunne kjenne igjen. Skingrende, rituelle gitarer og knakende grooves leder over i et aktivt, kaotisk og teknisk gitarspråk som definitivt minner om Mayhem rundt ‘Chimera’ – det hele krydret med noen pirrende stikk i retning dissonerende avant-gardisme. Helhetsinntrykket er litt som om noen hadde prøvd å skvise ‘Ordo ad Chao’s innovasjoner inn i et mer klassisk svartmetall-uttrykk, hvilket definitivt er en tanke som gjør meg smågal av forventning til skivas resterende materiale. «The Triumph (of Night & Fire)» kombinerer yrende detaljrikdom, fabelaktig lyddesign, rituell atmosfære og heseblesende, sofistikert aggresjon, og er med det en av årets klart beste singler så langt.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Astronautist – «The Sultan»

Bergenske Astronautist er et ungt stoner metal-band som etter sigende skal ha samlet seg opp en større fanskare enn de fleste bandene i nevnte by, og det uten å ha sluppet en eneste låt eller spilt en eneste gig! Et kjapt blikk over Facebook-arrangementet til bandets release-konsert på Hulen 23. februar avslører at det kan dreie seg om blank løgn, ettersom jeg finner flere andre utsagn på siden det kan være verdt å ta med en klype salt. Jeg kan for eksempel vanskelig se for meg at moren min har kalt Astronautist for det «Beste bandet i Bergen», eller at hun ville evaluert gruppa ved å trille «terningkast sex», slik som bandet påstår i arrangementets beskrivelse. At publikumet på release-konserten fikk «øregangene sine filleristet» har jeg dog liten grunn til å betvile, basert på bandets debutsingel «The Sultan».

«The Sultan» er stoner metal av blytung sort, fylt til randen av gromme gitartoner, grunnvollsrystende basslinjer og godt forankrede grooves. Det energiske ganglaget hindrer dog musikken i å synke ned i stonerdoomens tjærebakte synkehull, og det samme gjør det mer livlige instrumentalspillet som danser seg gjennom låtas bro. Vokalist/gitaristen «Cowboy Bob» sin gjentatte oppfordring til å «hylle sultanen» gjør refrenget enkelt å hive seg med på, og jeg kan bare forestille meg hva slags kødd og fanteri gjengen skviste ut av aliaset til bandets gitarist på konserten, ettersom det også er «Sultanen». Eneste kritikken jeg har å komme med er at trommespillet blir litt for ensformig i lengden, samt at jeg skulle ønske at de ikke kutta growlinga fra låtas avsluttende refreng. Utover dette er «The Sultan» en dødelig enkel men fengende stoner metal-låt som sannsynligvis fikk Hulen til å koke godt tilbake i februar.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Fandenivoldsk – «Lord of the seventh plane»

Fandenivoldsk er et svartmetallprosjekt som ene og alene – inntil videre, i alle fall – baserer seg på singelslipp, og som også lar seg inspirere av folketonale uttrykk. Den nyeste singelen «Lord of the seventh plane» er intet mindre enn den tiende låta enmannsprosjektet har sluppet siden oppstarten i fjor.

Låtskrivingsmessig er «Lord of the seventh plane» en helt ålreit låt, og Fandenivoldsk byr på noen melodier som klarer å holde oppmerksomheten ved like i løpet av låtas litt over fem minutter lange spilletid selv om strukturen er vel repetativ. Jeg har imidlertid større problemer med det produksjonsmessige; gitarene låter hule og tidvis uklare, og de ligger langt fremme i lydbildet, noe som går på bekostning av vokalen og de nokså spinkle trommene. Det gjør at låta ikke får et trøkk jeg tror den hadde hatt godt av.

Skrevet av Alexander Lange

CSN/Obzene – «hiding/OVERLOAD»

Det spennende, trondheimske metal-prosjektet Obzene har dristet seg ut på et samarbeid med pop-artisten CSN, noe som av åpenbare grunner er interessant og friskt i den norske metallscenen. Nå er første låt fra prosjektet sluppet, og som Obzenes frontfigur Jørgen Nordby vedkjente i en e-post til oss, er det nok ikke snakk om en låt som i alle fall uten videre kan kalles metall.

Joda, de mørke, dundrende gitartonene – og ikke minst Nordbys skrik helt på slutten – som geleider oss gjennom låtas siste halvdel, har definitivt noe metall-DNA. Men i all hovedsak er dette en nokså storslått pop-låt som bør falle i smak hos dem som har sansen for elektroniske produksjonstriks av det voldsomme og moderne slaget. Jeg synes nok det hadde vært enda kulere om disse to prosjektene her gjorde grensedragningene mellom sine respektive sjangre mer uklare, men det er naturligvis også en krevende øvelse for et prosjekt som uansett treffer en nerve hos meg særlig gjennom et kult produksjonsdesign. Du finner neppe «hiding/OVERLOAD» på spillelisteoppdateringa vår neste uke, men CSN og Obzene har like fullt kokt opp noe interessant, og tilløpet til noe egenartet er overraskende lovende til at prosjektet er såpass ferskt – være det metall eller ei.

Skrevet av Alexander Lange

Eldkling – «Ninja»

Til slutt slenger vi med en liten kuriositet av power metal-duoen Eldkling, som slapp et cover av Europe-låta «Ninja». Her beholder bandet låtas friske melodiske essens samtidig som at det går langt i å gi det eget preg, og det er snakk om en cover-låt som egentlig minner svært mye om mange av låtene vi hørte på debutplata ‘The End of Eternity’, som kom i februar. Nærmere bestemt er dette en versjon av «Ninja» der tempofølelsen er svært hektisk og energinivået på topp.

Skrevet av Alexander Lange

Makrostrukturell Evaluering: Ukas Plater

Årabrot – The World Must Be Destroyed

Årabrot varmer opp til sin kommende fullengder ‘Norwegian Gothic’ med EP’en ‘The World Must Be Destroyed’, som etter sigende består av låter som ble spilt inn parallelt med materialet på plata. Frontfigur Kevin Nernes og Karin Park ivaretar her på alle måter Årabrots signatursound, som på tross av å ha blitt mer polert og profesjonalisert de siste årene befinner seg i et underlig og surrealistisk avant-garde-landskap med tydelige elementer av blant annet post-punk, eksperimentell rock og stoner metal.

EP’ens episenter er utvilsomt tittellåta, som er en post-punksk kruttønne med et uimotståelig hoved-hook og et treffsikkert og fengende refreng. Årabrot lar de relativt få temaene i låta utfolde seg i litt ulike former, og kanskje i overkant lenge, før den litt mer obskure «The Coming» introduseres. For min del er denne låta et av EP’ens største høydepunkt, der en fantastisk, dominerende basslinje og absurde lydeffekter maler et fantastisk merkelig lydbilde. Like bra synes jeg ikke det går på «Another Hallucinatory Dream» – en låt som får et skikkelig bra momentum gjennom de dundrende trommene i andre halvdel, men der refrenget rett og slett ikke klarer å kommunisere dramatikken i Årabrots musikk spesielt godt og dermed ender opp som en litt masete affære.

Så er det kanskje litt merkelig av meg å mene at avslutningen på EP’en, som er intet annet enn en ambient spoken word-versjon av tittellåta, kanskje er det beste på hele utgivelsen, men det mener jeg altså. Her drar de ekstentrisk-poetiske vibbene assosiasjonene rett til musikk fra prosjekter som Nick Caves mer lavmælte utgivelser og neo-folk-juvelen Current 93 (og joda, Andrew Liles herfra bidrar faktisk på denne utgivelsen!), mens det bunnløse mørket i det instrumentale minner meg om de dypeste dark ambient-avkrokene i Prurients mer minimalistiske materiale. Således evner Årabrot på denne EP’en å demonstrere (og opprettholde) en usedvanlig interessant spennvidde i materialet sitt – og stort sett er det nokså vellykket.

Skrevet av Alexander Lange

Dreamslain – Tales of Knights and Distant Worlds

Dreamslain er en nordnorsk metall-trio som har brukt det siste tiåret på å utforske skillet mellom god gammel 70-talls prog, trad-metall og 80-tallets innovasjoner innenfor ekstreme undergrunns-arter. Bandet er konstruert som en modifisert orgeltrio, med norske Daniel Paulsen Figenschou på trommer, russisk/norske Igor Jakobsen på gitar og vokal, samt sveitsiske Anna Loppacher på et sortiment av tangent-instrumenter, basspedaler og koring. Bandet har i intervjuer beskrevet hvordan bakgrunnen til de forskjellige musikerne har utstyrt bandet med et rikt arsenal av forskjellige uttrykk å leke med, noe som blir tydelig hvor enn du velger å sette føttene i deres eksentriske album-debut ‘Tales of Knights and Distant Worlds’.

Som dere kanskje kan gjette dere til etter å ha kastet et kjapt blikk på album-tittelen har Dreamslain hentet klar inspirasjon fra Fantasy-sjangeren, både tekst-tematisk og i musikken selv. Det fargerike og hvileløse uttrykket deres kan på mange måter sammenliknes med den sprø energien som pulserer gjennom enkelte strekk i Tolkiens Ringenes Herre (som f.eks avsnittene om Tom Bombadil), men formidlet via episke Manilla Road-låtformer heller enn bokstaver på papir i en perm. Det er endog ikke bare riddere og alver som får plass i universet til Dreamslain, og et par av låtene tar seg tid til å kommentere på ikke-fiktiv og riktig ektefølt tematikk («Ownership Denied» f.eks).

Som dere vil skjønne når jeg gir meg i kast med låtbeskrivelsene er det nær sagt umulig å oppsummere totalen av alle de ulike impulsene som til sammen utgjør ‘Tales of Knights and Distant Worlds’. «He Who Rises in Force» blander den utemmede manien til det klassiske metallbandet Cirith Ungol med forheksede orgelfraser, kaklende skrik og trommeteknikker hentet fra ekstremmetallen. «The Fall of the Elven Lord» starter som en irsk jig fremført av en purpur-kledt trubadur før vi kastes hodestups inn i ekstreme doom-uttrykk fra 90-tallet, melodisk dødsmetall og en tyngre utgave av klassisk Candlemass med growle-vokal . «Ownership Denied» er som om Ritchie Blackmore’s Rainbow møter pianospillet fra Witherscapes ‘The Inheritance’, en energisk stormcelle drevet av tett riffing og duelerende solo-spill.

Nei, det vil neppe bære frukter å prøve å føre komplett regnskap over de ulike bestanddelene av Dreamslains sound; det som derimot er mulig, er å resonnere litt rundt hvorvidt det hele kokes i hop på en forstandig måte. Instrumentalt sett synes jeg bandet leverer et vognlass av gode ideer. De tre musikerne har nevnt at de skriver låtene sine som en samlet enhet på øvingsrommet, og at jamming er et sentralt aspekt ved låtskrivingen. Til tross for hva denne informasjonen måtte insinuere mener jeg at Dreamslain har en mye sterkere sans for låtskriving enn solospill og improvisasjon. Soloene blir ofte litt stive og energifattige, der band-segmentene er fulle av farger og kreativt overskudd.

Så er det ikke til å komme fra at sangstemmen til Igor – med unntak av growlingen – ikke makter å møte kravene som er satt av den ambisiøse musikken. Mumlende uttale fører til at mye av teksten forsvinner, og mange av vokalfrasene er sure eller bommer fullstendig på tiltenkt tonehøyde. Det er slettes ikke noe problem om Dreamslain ønsker å følge i fotsporene til Cirith Ungol og deres uortodokse vokalproduksjon, men personlig mener jeg at en mer konvensjonelt sterk stemme ville fungert bedre med det soundet bandet opererer med.

Alt i alt er ‘Tales of Knights and Distant Worlds’ en ambisiøs plate som ikke fullstendig klarer å rettferdiggjøre sin lange spilletid. På samme tid virker det som at dette er nøyaktig den plata musikerne i Dreamslain ønsket å skrive, og det er vanskelig å ikke legge merke til entusiasmen og lidenskapen som ligger bak skiva. ‘Tales of Knights and Distant Worlds’ er et bra utgangspunkt for videre utvikling for Dreamslain, og en fargerik og original dose tung-prog som definitivt vil kunne glede tilhengere av mangefasetterte og eksentriske uttrykk.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Vintlechkeit – Isete Skoger Frostskymring…

Den atmosfæriske svartmetall-trioen Vintlechkeit fortsetter sin rastløse vandring ut i den kryogeniske villmarken på sin nyeste demo ‘Isete Skoger Frostskymring…’. De av dere som var her da jeg dekket ‘Hagalaz…’ vil kanskje huske hvordan jeg reagerte på musikken ved å avfyre en konstant strøm av ordmalerier og naturbeskrivelser vilt og ukontrollert rundt meg, som en slags anmelder-utgave av Ahre-Ketil fra Førstegangstjenesten. Dette kan skje selv den mest disiplinerte skribent i møte med den impresjonistiske og omsvøpende «vinter-svartmetallen» som Vintlechkeit fører, og med tanke på at jeg ikke er verdens mest disiplinerte skribent er det kanskje ikke så rart at jeg lar meg forhekse av musikkens forførende kvaliteter.

Den nådeløse snøstormen som Vintlechkeit pisket i gang på ‘Hagalaz…’ har ikke roet seg nevneverdig på ‘Isete Skoger Frostskymring…’. Sprakende gitarer og hule trommer durer fortsatt ustanselig i det fjerne, atskilt fra lytteren av en vegg av støy og ulende vind-innspillinger. Åpningssporet «Vintervingar i Vit Gryning…» er en ambient-låt som med sine kjølige synther og rumlende frekvenser er som å tasse over en islagt, svart og gigantisk innsjø. Når vi endelig når bredden, er vi på god vei inn i tittelsporet; en 16 minutter-lang kjempe av en låt som med sine deliriske harmonier og bitende kulde byr på et gjensyn med det ugjennomtrengelige snøværet vi møtte på ‘Hagalaz…’

Det kan være vanskelig å skue noe som helst gjennom den tåkete produksjonen til Vintlechkeit, men om man skjerper øyet og tålmodigheten vil man til slutt kunne skimte det levende og varierte terrenget som ligger gjemt bak det flate lyset. trioen leker seg med tetthet og tomrom, støyende lydtepper og åpne landskap, og kombinasjonen av disse gjør at «Isete Skoger Frostskymring…» oppleves som en lineær reise gjennom et spesifikt og reelt naturområde. Reisen avsluttes med nok et stykke lyddesign, denne gangen en Jeffre Cantu-Ledesma-aktig ambientgaze-perle som med sine spede konsonanser skaper et håp om at stormen snart skal lette.

Vintlechkeit er usedvanlig flinke til å skrive musikk som setter den indre lysbildefremviseren i arbeid. Gruppen holder dog et tempo på rundt ti utgivelser i året, og jeg kan se for meg at soundet deres, som er potent i små doser, kan bli ensformig og langdrygt i lengden. Som konsumer har man heldigvis et valg om hvor mye tid man ønsker å vie til en enkelt artist, og foreløpig har ikke fotturene mine gjennom Vintlechkeits vinterlandskaper mistet noe av sin opprinnelige mystikk. ‘Isete Skoger Frostskymring…’ er en oppvisning av naturkreftenes destruktive egenskaper, og anbefales fans av ugjennomtrengelig, atmosfærisk svartmetall.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Heimland – Fimbulvinter

Usignert, ute nå via div. strømmetjenester

Heimland er et svartmetallband fra Karmøy som via sin nærhet til et av undersjangerens mange episentre på Vestlandet trolig har nytt godt av lokale inspirasjonskilder. Det virker i alle fall som at de har et forsprang på mange av de unge og aspirerende svartmetall-prosjektene som popper opp i landet hvert år, ettersom låtskrivinga deres er overraskende fokusert til et så ungt band å være. På deres debut-EP ‘Fimbulvinter’ leverer Karmøyværingene tre låter som med overbevisning blander norsk svartmetall-tradisjon med episke og melodiske varianter fra lenger øst i Skandinavia.

«Sjellaus» åpner showet med mektige riff, intense blast beats og bitre skrik fra vokalist «Gnist». Fra dette andrebølges-inspirerte soundet svinger låta selvsikkert gjennom ulike porter i slalomløypa av nordiske undergrunns-uttrykk; den melankolske og storslåtte melodikken til finnene i Sargeist, valsende black’n’roll-riff, til og med noen dristige chugs rundt midtpartiet, hvilket er et trekk man egentlig ikke ser alt for ofte innenfor svartmetall. «Fallen Konge» viderefører kombinasjonen av finsk melankoli og strømlinjeformet, Taake-aktig råskap, og tilfører attpåtil et ytterligere element i form av en tremolo-basert lead som dobles av bassen ved låtas slutt.

Den sterkeste låta får vi til slutt, via det mangefasetterte og uhyre effektive tittelsporet. «Fimbulvinter» leder an med en langstrakt og mørkt folkemusikalsk strøm av toner som kunne vært hentet fra Satyricons ‘Nemesis Divina’, før bandets arsenal utvides med skarp riffing og renplukket gitar. Kontrasten mellom den konstante fremdriften og hyppige vekslingen i låtas åpnings- og avslutningsstrekk, og den åpne og atmosfæriske broen fungerer utmerket, og ikke et øyeblikk går tapt til hverken svake ideer eller meningsløs gjentakelse.

Heimland har på mange måter mestret det kortere utgivelsesformatet på ‘Fimbulvinter’. De tre låtene er trimmet ned til sine absolutt viktigste bestanddeler, og treffer dermed som et aerodynamisk og optimalisert luft-til-bakke-missil hver gang jeg spiller dem av. Gutta har funnet frem til et enkelt men effektivt og varierbart sound som de forhåpentligvis har planer om å teste ut i større skala på en eventuell full-lengder i nær fremtid. ‘Fimbulvinter’ er en forrykende snartur gjennom et knippe skandinaviske lokaluttrykk, og en av de beste EP-ene Norges metallscene har produsert så langt i det unge året 2021.

Skrevet av Fredrik Schjerve