Taggarkiv: majestic mountain records

I denne utgaven av makrostrukturell evaluering har vi fått med oss gjesteskribent Jonas Ludvigsen, som blant annet har skrevet en mengde anmeldelser for GAFFA. Grunnen til dette, er at bloggens faste skribenter anser seg som inhabile når det kommer til å dekke Bizarrekult, som følge av at vi har for tette forbindelser til prosjektet gjennom å være en del av dets live-besetning. Vi anser dette som en nydelig mulighet til å hente inn litt nytt blod og ferske perspektiver til bloggen, og som dere snart vil se har Jonas levert et strålende skriveri om ‘Den Tapte Krigen’. Hjertelig takk skal du ha!


Bizarrekult – Den Tapte Krigen

Bizarrekults ‘Den tapte krigen’ er en tour de force hva moderne black metal angår; en salig blanding av gold alt-rock og klassisk norsk svartmetall preget av sjelelig lengsel, frykt for tap, men også livsbejaende optimisme.

Den nevnte lengselen settes umiddelbart i spill på åpningssporet «Du lovet meg», som starter hardt ut i god ekstremmetall-stil, før den sklir over i nydelige melodiske partier som maner til melankoli, nordavind og blekksvart hav. Herfra balanserer Bizarrekult sorg, vrede og håp på sømløst vis. Låta utvikler seg fra bunnløs vrede til luftige vokaliseringer og astronomiske riff, svevende over en bunnsolid fremadstormende blast beat.

Åpningssporet kan sånn sett sies å være plata i mikrokosmos. En god gammel overture om man vil. En smakebit av hva som skal komme, samt en forberedelse på de kreative grepene som venter. For Bizarrekult er ingenting om de ikke er kreative. De ulike alt-metal-elementene inkorporeres i de ulike låtene, holdt oppe av en ramme bygd på progressiv black metal, på en måte som føles overraskende og naturlig på en og samme tid. Så uventet at man stadig kan glede seg over noe nytt. Så selvfølgelig at man bare kan fryde seg ved utførelsen. Vi finner dette igjen blant annet i «Midt i stormen», som starter ut som en meget groovy, bassdreven black’n’roller før den transporterer oss til nettopp stormens øye. Bizarrekult lar kaoset virvle rundt seg, men bevarer roen, og styrer sin egen skute.

Midt mellom alt dette, som for at plata ikke skal bli for mektig kost, har de også funnet plass til mer «tradisjonelle», brvtale bangere. «Kongen» er et godt eksempel. Lett gitarlek og cymbalspill tar oss ut i skoddefylt landskap underbygget av en bass som varsomt gir seg til kjenne. Vokalen kommer inn, skrikende, som fra langt vekk, og låta bygges sakte opp før den eksploderer halvveis gjennom og dundrer av gårde helt til siste sekund. Litt i samme bane, men enda mer eksplosiv fra start er «Løslatt», som nok er platas hardeste låt. Men også her finner man smutthull til melodiske partier som løfter seg ut av avgrunnen og opp mot lyset. Det er noe veldig effektivt i låtskrivingen her. Borte er svartmetallens uendelige selvtilfredshet. Alt er til for uttrykket. Øynene er alltid på målet.

‘Den tapte krigen’ er i stor grad en plate som snakker for seg selv. På drøye 40 minutter gjør Bizarrekult det klart å tydelig hva de ønsker at musikken deres skal være. Tematikken er i og for seg velkjent i sjangerlandskapet, men i ‘Den tapte krigen’ får man ferske perspektiver. Hva kan man tenke nytt om mørke og menneskelig elendighet? Hvordan kan man komme videre? Dette er det som utforskes på denne plata, og det gjøres heldigvis med voldsom musikalsk overflod.

Skrevet av gjesteskribent Jonas Ludvigsen


Draken – The Book of Black

Med en gang du ser at en plate gis ut av det svenske plateselskapet Majestic Mountain Records, kan du nok være ganske sikker på hva du får. Dette selskapet må nok kunne sies å være blant Skandinavias fremste leverandører av tung, psykedelisk og feit metall, og har tidligere blant annet gitt ut musikk av vestfoldske Jointhugger. I 2021 slapp de også Drakens selvtitulerte debutskive, og som seg hør og bør har de nå også gitt ut ‘The Book of Black’. Denne plata gir oss mer av det gode, og den bør definitivt kunne blidgjøre enhver stoner/doom-entusiast.

‘The Book of Black’ låter i alle fall innmari bra. Lyden er både feitere og romsligere enn det den var på debutskiva for to år siden, og kanskje viktigst av alt imponerer Draken med at samspillet også låter så godt og organisk. Det er hele tiden tight nok uten at spillinga føles for kalkulert, og sammen med den fine lyden gir det denne plata en herlig følelse av liv. Det er altså bare å ta av seg hatten for produksjonen av ‘The Book of Black’.

Låtene i seg selv har jeg nok et noe mer ambivalent forhold til. Det gjelder særlig åpningsstrekket. Jeg synes nemlig Draken kommer litt skeivt ut med åpnings- og tittelsporet, der hovedtemaet er tøft nok men grooven repeteres til det kjedsommelige. «Bastard» får deretter opp dampen litt på fint, Motörhead-aktig vis, men denne låta blir heller ingen storfavoritt hos undertegnede med sin litt vel generiske refrengmelodi.

Heretter tar det seg imidlertid opp. «We Deserve to Suffer» byr på en mer interessant og dynamisk oppbygning enn det som har blitt servert tidligere (i tillegg til en merkelig og kul gitarsolo), og den påfølgende «House of Horrors» er et av platas store høydepunkter med det flotte orgelet som stadig får male lydbildet litt mer fargerikt. Også «Symbiote» er en solid sak ved at den byr på et av platas tøffeste riff, og «Relentless Sinners» overrasker positivt med sin storslåtte og fine avslutning.

Platas kanskje beste låt er imidlertid også den mest ambisiøse, nemlig den nesten ti minutter lange avslutningslåta «Bloodguilt». Her kommer Drakens flotte samspill særlig godt til uttrykk ved at de usedvanlig seige partiene på denne låta kommer så godt ut, og som om ikke det var nok, får vi også servert noen virkelig flotte refrenger og en herlig avslutning.

‘The Book of Black’ ender dermed opp som en vellykket raffinering av den feite, fine stoner/doom-musikken Draken vil formidle. Trioen retter fint på skuta etter en litt haltende begynnelse, og ender opp med å servere en plateopplevelse som skiller seg ut ved å være en uhyre godt spilt skive. Med en presentasjon som gjør det hele litt mørkere i kantene, evner Draken også å skille seg ut i stoner/doom-mengden i andre henseender. Så åpner særlig de litt åpnere lydbildene på ‘The Book of Black’ en mulighet for at bandet også kan stå for noe litt mer spesielt i fremtiden også rent uttrykksmessig. Veien videre kan med andre ord bli spennende.

Skrevet av Alexander Lange


Bolzö – Void

Bolzö er en kvartett fra Trondheim som faktisk har bygd opp til lanseringa av debutplata ‘Void’ helt siden 2018. Da slapp bandet nemlig andre låt på dette albumet, «Hate», og dette ble fulgt opp av slippene av låtene «Void» og «Moonlight» i henholdsvis 2019 og 2020. Om en viss pandemi er årsaken til at plata lot vente på seg er meg uvisst, men nå er den i alle fall her, og den byr på en aldri så forfriskende cocktail av svartmetall og melodisk death metal.

De tre singlene i seg selv er nokså ulike og et godt bilde på variasjonen Bolzö presenterer på ‘Void’. Den beste av dem synes jeg imidlertid er «Hate», som også har endt opp som en vital komponent i det sterke åpningssegmentet Bolzö står for her. Her utnytter nemlig bandet aller først melodien som åpner plata for det den er verdt, før «Hate» byr på et av de mest dynamiske og spennende lytteropplevelsene på ‘Void’. For mens de andre låtene stort sett er ganske korte og direkte, puster «Hate» seksminuttersmerket i nakken med en ganske progressiv låtstruktur med lekre vendinger i seg.

Det er imidlertid det stilistiske som utgjør den mest gjennomgående kvaliteten på ‘Void’. Bolzös sjangerlek fungerer svært godt og åpner opp for mye variasjon, og den gjør ‘Void’ til en flerdimensjonal opplevelse. Her får vi høre alt fra Death– og Vorbid-aktige tendenser i «Suffering in Silence» til antemiske melodeath-refrenger i «The Land of Fire» og mystisk svartmetall i «Thy Land», og Bolzö lykkes også fint med å skape en naturlig sammenheng mellom de ulike låtene.

Det negative ved ‘Void’ ligger nok snarere i det produksjonsmessige. Det jeg tenker mest på er nok at jeg tror det instrumentale kunne ha hørtes enda litt mer storslått ut, og at jeg synes det stadig tilbakevendende dungeon synth-keyboardet låter litt vel urtypisk. I tillegg synes jeg mange av riffene låter litt vel enkle, og at idéene nok kunne fått litt mer detaljrikdom. ‘Void’ er likevel en særs underholdende opplevelse som henter sin styrke gjennom velbalansert og fargerik variasjon. Sånn sett er dette langt på vei en sterk debutskive fra Bolzö.

Skrevet av Alexander Lange

Gribberiket – Dråpen

Gribberiket er et eksperimentelt funeral doom-prosjekt ledet av den visuelle kunstneren og musikeren Sindre Foss Skancke. Til forskjell fra hans langvarige solo-prosjekt Utarm er Gribberiket et fullverdig band, fylt opp av anonyme musikere som jobber under aliaser som «Witchfucker Wangen», «Gimp Molestor» og «Kybermensch». Dette er pseudonymer som formelig oser av lærreim, ridepisk og jordbær-røde gagballs, hvilket gir inntrykket av at Gribberiket ikke er et prosjekt som tar seg selv så høytidelig. Dersom man derimot bestemmer seg for å gi bandets nye LP ‘Dråpen’ et lytt, ja da får denne teorien straks en ripe i lakken. 

Gribberikets form for funeral doom befinner seg såpass langt ute i periferien at det blir meningsløst å sammenlikne dem med sjangerens fanebærere. Med sin spinkle, svømmende produksjon og formløse, nesten improvisatoriske struktur er ‘Dråpen’ et aldri så lite unikum innenfor sjangeren, og med det en utgivelse som krever nesten uforskammet mye av lytteren. Om jeg skulle forsøkt å oppsummere opplevelsen via referanser til andre grupper, ville jeg sagt at ‘Dråpen’ låter som en dissosiativ og schizofren versjon av Aldebaran, hjemsøkt av etterlevningene av ‘Tide Turns Eternal’ sine akvatiske ledegitarer.

En annen måte å beskrive skiva på, er som et ruspåvirket svalestup ned i sjelens dypeste avgrunner. Vokalen til Skancke kan ansees å være protagonisten i denne metaforiske reisen, og som den åpenbart kompromissløse kunstneren han er, både hyler, trøster, bærer og messer han som en mann fanget i sitt eget, skreddersydde helvete. Å lytte til en kar maltraktere både lunger og stemmebånd på denne måten i nesten 50 minutter, er åpenbart en opplevelse myntet på en ørliten gruppe auditive selvprylere. Bedre blir det ikke at musikken ikke tilbyr noen form for ly fra Skanckes torturerte skriking, men heller utgjør en tilsvarende forstyrret og skrekkinngytende motpart. 

Til tross for skivas krevende kvaliteter, finnes det noen få øyeblikk som kan sies å nærme seg konvensjonell skjønnet. Tittel- og avslutningssporet «Dråpen», har for eksempel et vemodig hovedtema som slekter på den melodiske dødsdoomens sorgtunge affekt. Skivas mest effektive strekk, finner vi dog på «Læren om øyet», som mot slutten av sine 15-minutter åpenbarer en meditativ og bittersøt boble i opplevelsens indre. Det er noe inntrykksfullt med måten Gribberiket plutselig sniker seg tettere opp mot alminnelig dødsdoom; et trekk som plutselig åpenbarer Skanckes vokal som sørgende og forlatt, heller enn desperat og fortapt. Dette øyeblikket vil trolig være utbetaling nok for enkelte til å rettferdiggjøre den lange reisen for å komme seg dit. Likevel tror jeg de aller færreste vil ha tålmodigheten som kreves for å karre seg frem til denne forfalne oasen.

For min egen del, må jeg innrømme at ‘Dråpen’ neppe er en utgivelse jeg kommer til å besøke igjen med det første. Skivas formløse og vedvarende ekstremitet utgjør en ekstrem test for tålmodigheten, og musikkens iboende kvaliteter åpenbarte seg kun i øyeblikk med radikal åpenhet og nysgjerrighet fra mitt eget hold. Jeg har lettere for å sette pris på denne graden av abstraksjon i visuell kunst og film enn jeg har i musikk, ettersom fraværet av tydelige markører over tid gir meg en følelse av å ligge og duppe i en sjøsyke-fremkallende, sensorisk depivasjonstank. Dersom tanken på å høre på Esoterics ‘A Pyrrhic Existence’ under påvirkning av salvie derimot gjør deg gira, kan jeg helhjertet anbefale et dypdykk ned i Gribberikets gnagende skjærsild på ‘Dråpen’.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Tore Fagerheim – Cessation of Existence/ The Demon Core

Tore Fagerheim, tidligere gitarist i band som Shadowmind, Unholy Quest og Repent, har i senere år viet døgnets musikalske timer til en omfattende produksjon av backing tracks under eget navn. Disse sporene fulgte til å begynne med backing track-kulturens generiske retningslinjer, som vil si at de ble titulert etter toneart og musikalsk stil (den første låta hans het «E Minor 80’s Power Ballad Guitar Backing Track). I senere tid har det virket som at gitaristen har begynt å investere seg mer i materialet han produserer, noe de mer artistiske utgivelsestitlene og cover-illustrasjonene er tegn på. 

De to nye demoene til Fagerheim, ‘Cessation of Existence’ og ‘The Demon Core’, er gode eksempler på denne trenden. Demoene er som vanlig fylt med instrumental-spor i et kommersielt melo-death/metalcore-modus, men utgivelsene unngår å oppleves som ren bruksmusikk som følge av beslutningen om å gi dem en noenlunde kunstnerisk presentasjon. I tillegg er det subtile forskjeller på innholdet på de to demoene rent uttrykksmessig, hvilket de to kontrasterende cover-illustrasjonene skildrer på effektivt vis. 

Satt på spissen kan man si at ‘Cessation of Existence’ inneholder melo-death av en episk og melodisk art som sender tankene i retning Insomnium, der ‘The Demon Core’ fremstår som et Bring Me the Horizon-komponert Doom-soundtrack, dersom de mottok kreative innspill fra Justin Broadrick fra Godflesh. Dette er dog kun linser som Fagerheim filtrerer sin kommersielle, In Flames-aktige melo-death gjennom, og generelt sett har de to demoene svært mye til felles rent uttrykksmessig. 

Så er det også slik at låtene på de to demoene ikke helt unnslipper å oppleves som backing tracks. Samtlige av sporene bygger på en elementær base av enkle metalcore/melo-death-riff, hvilket i kombinasjon med instrumental-formatet og de lite oppsiktsvekkende trommesporene gjør at det hele får et tydelig soundtrack-skjær over seg. Dette er nok uansett intensjonen til Tore Fagerheim, så det blir feil av meg å dømme musikken etter kriterier den ikke forsøker å oppfylle i utgangspunktet. Vurdert på egne premisser – som bakgrunnsteppe for aspirerende gitaristers klumsete drodling – utretter musikken til Tore Fagerheim nøyaktig det den prøver på, og selv jeg som ikke har prøvd å skvise ut et eneste lick over låtene har funnet et eller annet av verdi å huke tak i på ‘Cessation of Existence’ og ‘The Demon Core’.

Skrevet av Fredrik Schjerve


Strymer – Enraged in Utter Darkness

Strymer er en svartmetallduo fra Telemark som slapp både debut- og andreplata si i fjor. Sistnevnte, som altså er ‘Enraged in Utter Darkness’, kom ut i desember og skiller seg noe fra forgjengeren med sine litt kortere låter. Strymers eksistensgrunnlag og stiluttrykk er imidlertid like umiskjennelig. Her er det snakk om skikkelig meat and potatoes-svartmetall, der enkle og aggressive komposisjoner i kjent stil pakkes inn i lavoppløselig produksjonskvalitet.

På ‘Enraged in Utter Darkness’ gjør Strymer det dermed ikke spesielt komplisert for seg selv, og i mine ører er det snakk om noe som kan beskrives som en blanding av noen av elementene fra de tidligste utgivelsene fra Burzum og Darkthrone. Plata varer i litt over en halvtime, og når verktøykassa er såpass kjent og begrenset er det ingen stor overraskelse at det finnes enkelte anonymiteter på ‘Enraged in Utter Darkness’. Allerede i åpningslåta synes jeg for eksempel gitararbeidet er litt vel simpelt og kjedelig, og det samme kan nok sies om noen av låtene og partiene i midten av utgivelsen.

Hovedinntrykket mitt er likevel at Strymer jevnt over lykkes ganske godt med å levere en rå og kompromissløs svartmetallopplevelse på ‘Enraged in Utter Darkness’. Dette gjelder særlig når de krydrer låtene med litt variasjon, noe som eksempelvis skjer i andrelåta «As The Snow Falls», der duoen drar litt treigere og mer doom-metallske riff opp av hatten. Den påfølgende låta, «Cause Of Death», synes jeg også treffer godt, da på grunn av en ganske så mye mer deprimerende stemning enn det man ellers finner på denne frenetiske utgivelsen.

For ellers er det nettopp hurtighet og aggressivitet som gjelder, og ofte byr Strymer på noe som kan minne om den grindcore-aktige svartmetallriffinga Blodkvalt også utsatte verden for i fjor. Når denne oppskriften brukes er det særlig avslutningslåta «Vinternatt» jeg synes peker seg ut som et klart høydepunkt. Så er ikke kvaliteten så høy at jeg tror Strymer klarer å skille seg ut i mengden av prosjekter som prøver å revitalisere 90-tallets svartmetallformler, men stort sett lykkes duoen godt med det de prøver på på denne plata. Aggressiviteten og vederstyggeligheten er i alle fall i god behold tvers gjennom.

Skrevet av Alexander Lange