Graular – Ashes
Graulars nyeste EP ‘Ashes’ er med sine knappe 18 minutter definitivt en kompakt sak. Like fullt er det også en utgivelse der bandet rekker å illustrere et ganske så bredt spekter av spennende musikalske grep. Graular er i essens et band som enkelt plasseres innenfor den moderne progmetallen; innflytelsen fra Norges kanskje heteste band innenfor sjangeren for øyeblikket, Leprous, er nok spesielt tydelig, men assossiasjoner til en mengde andre band og prosjekter i ulike kanter av sjangerlandskapet melder seg stadig vekk. Graulars musikalske format er imidlertid samtidig ganske kortfattet og definert, og låtene på denne EP’en varer alle i kun 4-5 minutter. Det er også i større grad snakk om låter som beveger seg rundt et hovedriff eller et utgangspunkt fremfor å servere komplekse låtstrukturer og mange progressive vendinger; det progressive kommer snarere til uttrykk gjennom leken med mange musikalske impulser fra både metall og andre sjangere.
‘Ashes’ er en EP som holder min lytterinteresse oppe hele veien mye på grunn av de fire låtene skilter med litt ulike ting – uten at det går mye utover EP’en som en meningsfull helhet. Tittellåta er en flott åpning der bandet bygger stein på stein på et fundament av en clean-gitarmelodi, mens bandet på den påfølgende «Spitfire» lar post-metallske, The Ocean-aktige crunch-gitarer være i sentrum for en velbalansert låtstruktur. «Dark Triad» er sannsynligvis EP’ens beste, da særlig med tanke på det smått ikoniske og punchy hovedriffet, men også fordi bandet her, både i dette riffet og ellers, på spenstig vis peker i mange og kanskje litt uforutsette musikalske retninger – blant annet gjennom noen nesten power metal-aktige vokallinjer.
Vokalen er en stor styrke ved Graulars musikk, og denne får virkelig skinne i avslutningen «Collide» – en låt som vel nesten må kunne kalles en power-ballade i det at den både er EP’ens roligste og mest storslåtte låt. Etter 18 minutter blir det da tydelig at Graular byr på overraskende mye, all den tid man kan mene at bandet til tider er vel tett på enkelte inspirasjonskilder. Musikerprestasjonene er sterke, og ‘Ashes’ innevarsler nok først og fremst at de som venter på noe enda større fra Graular sannsynligvis har mye å glede seg til.
Skrevet av Alexander Lange
Hjól – Funeral Pyre
Hjóls svartmetall er naturalistisk på en måte som er vrien å forklare. Den fuzzy og støyete stormen av gitarer, trommer og skrik som runger ut av høyttaleren når man trykker play på deres debutplate ‘Funeral Pyre’ har nemlig ikke så åpenbare forbindelser til naturen som for eksempel trommer av dyrehud eller en selvspikket seljefløyte. I liket med plata til Vetter fra tidligere i år eksisterer det likevel et samspill mellom teksturene i musikken til Hjól som vekker assosiasjoner til jordsmonn, grov steinur, flisete trestammer og andre naturforekomster. Det er som at musikken dedikerer sitt fulle fokus til en slags frem-maning av Norske skogområder, en nordisk motpol til den yrende Søramerikanske faunaen man finner katalogisert i utgivelsene til Brasilianske Kaatayra.
Alt jeg har nevnt i mitt første avsnitt er dog basert på subjektive følelser og bilder som ble vekket i løpe av mine mange gjennomlyttinger, og er ikke noe jeg kan lene en hel omtale på. De konkrete musikalske elementene må også tas i betraktning, og på dette området gir Hjól meg en hel del å snakke om. ‘Funeral Pyre’ er en svartmetallplate som er utpreget primitiv, rå og lo-fi i sin presentasjon, men åpenbarer også et overraskende utbrodert og sofistikert reisverk dersom man legger den under lupen. Denne konflikten mellom brutalitet og yrende kreativitet er det som har endt opp med å definere opplevelsen for meg, en balanse som kanskje vil variere dersom bandet bestemmer seg for å skrive flere utgivelser.
Introduksjonen «Intro: Funeral Pyre» er et stemningssettende instrumentalspor som kan minne om Agallochs «They Escaped the Weight of Darkness» krydret med HBOs cinematiske middelalder-trommer. Hjól har valgt å følge opp denne introen med en av platas mest hektiske numre, kanskje for å sette en slags standard for nivået på auditiv avstraffelse som må kunne takles for å få det maksimale ut av plata. «When the Serpent Meets the Crown» er en rasende, tumlende elv av melodiske svartmetall-gitarer, innpakket i en lo-fi-produksjon som truer med å fullstendig sluke de mest intense seksjonene. Fra «When the Serpent…»s spurt bærer det så over i «Everlasting Forest», som med sin mystiske og mer dempede atmosfære er som en måneopplyst nattevandring i forhold.
På dette punktet har vi ankommet platas kjerne, et trelåters-strekk som med enkelthet troner over sine tilgrensende brødre. «Under the Pale Moon» byr på noen av platas klareste motiver og plutselige oppbluss av voldsomme infernoer, «Lighthouse» tryller frem en eldgammel og melankolsk atmosfære via en simpel men fantastisk effektiv synth, og «Be Slave No More!» foretar et brått skifte fra folkelig klimpring til stormende svartmetall som utgjør platas mest minneverdige øyeblikk. Dette strekket er helt forbilledlig, og er grunnen til at jeg tror ‘Funeral Pyre’ for enkelte lyttere vil kunne være årets plate. Utgivelsen rundes av med det nydelige – om noe lange – mellomspillet «Raventale», og en siste, rasende ild i form av avslutningslåta «Mother Earth».
‘Funeral Pyre’ er for meg en råsterk plate som med noen enkle grep kunne vært enda bedre. Den lav-oppløste miksen er veldig effektiv når det kommer til å sprite opp de mer direkte partiene med en autentisk råskap, men ender også opp med å kamuflere mye av de fantastiske instrumentale grepene Hjól foretar seg over platas spilletid. Dette er dog et spørsmål om preferanse heller enn objektiv kritikk, og jeg har forståelse for lyttere som ikke ønsker å ofre platas illsinte glød til fordel for økt klarhet. ‘Funeral Pyre’ er en liten sleeper-hit i årets sjette måned, en godt bortgjemt undergrunns-plate som vil trollbinde mesteparten av de standhaftige Bandcamp-eventyrerne som finner frem til den.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Glaumni – Simulacra Diabolicum
Svartmetallplater av enmannsprosjekter på Bandcamp er det for så vidt nok av – derfor er det også litt ekstra kult når noen av dem har noe positivt overraskende å by på. Trønderske Glaumni er avgjort et prosjekt som passer innenfor kategorien, og joda: Her er inspirasjonskildene fra annengenerasjons svartmetall enkel å spore, musikerprestasjonen er tidvis slurvete, og produksjonskvaliteten er virkelig ikke høyere enn det den trenger å være og preges av litt irriterende elementer som en tidvis overflødig delay-effekten på en litt vel høylytt skrikevokal. Likevel evner Glaumni på sin nyeste utgivelse, ‘Simulacra Diabolicum’, å vise noe litt spesielt. Her er det nemlig snakk om en plate som føles som en sann enhet, og som i det også byr på en musikalsk reise som er av sjeldent høy kvalitet for et slikt prosjekt.
Etter et ganske lite bemerkelsesverdig – men likevel godt! – åpningsstrekk kommer nemlig en låt som «Hiul oK Steile», der Glaumni manøvrerer seg usannsynlig godt gjennom vidt ulike segmenter av både ambient-partier og beinharde riff; sammenhengen føles nemlig svært naturlig. Prestasjonen fortsetter ut i «Nebula Black Principle», som riktignok er en mer ordinær svartmetallåt, men der Glaumni evner å holde det spennende hele veien gjennom – særlig ved hjelp av et godt melankolsk tema mot slutten. Mer eksperimentelle trakter utforskes imidlertid igjen på avslutningen «Telepathic Vortex Deceased», som åpner med et svært dynamisk og interessant ambient- og drone-parti, går over i et litt mindre bra clean-vokal-parti, og runder av med flott pianospill som – igjen – føles naturlig plassert. Med det vil jeg definitivt anbefale ‘Simulacra Diabolicum’ – særlig for fans av sjangeren.
Skrevet av Alexander Lange
Grillfeast – Fuck You, Pt. 1
Til slutt har vi en liten obskuritet vi må nevne, den kreativt rastløse og omstreifende førsteutgivelsen til anonyme Grillfeast. Med sine fire facebook-likes kan ikke gruppen sies å være noen enorm markedskraft, men bandnavn og albumtittel tatt i betraktning tviler jeg på at dette er noe som plager bandet i stor grad. Bandets Bandcamp-bio forteller deg egentlig det meste du behøver å vite om prosjektets natur, og etter flere gjennomlyttinger kan jeg skrive under på at den sporadiske, lavterskel-tilnærmingen til låtskriving bioen insinuerer reflekteres i musikken. Dette ender dog opp med å virke i utgivelsens favør, ettersom fokuset på lystbetont og ukritisk skriving har resultert i 11 låter som er mer fengende og underholdende enn de har noen rett til å være.
‘Fuck You, Pt. 1’ slår meg egentlig mest som en slags metall-mixtape enn noe annet, ettersom lydbildet varierer noe helt utrolig over platas spilletid. Tøffende svartmetall-tog som «Death Save Us» deler plass med mer industrielle varianter som «Napalm Rain», tidvis avbrutt av energiske og punk-inspirerte råtasser som «Carnivorous». Variasjonen sørger for at lytteopplevelsen er underholdende fra start til slutt, selv om det kanskje ikke står i fare for å samle seg til et større «statement» som følge. Jeg tror ikke Grillfeast har så mye større aspirasjoner som prosjekt enn å ha det moro med øl og låtskriving, og kanskje å la denne moroa smitte over på eventuelle lyttere som har en knapp time å avse. Jeg har i det minste hatt det moro med ‘Fuck You Pt.1’ på diverse reiser i det siste, så om du er i humør til å høre et par lekne svartmetall-kreasjoner skrevet av salongberusede musikere er det bare å svinge innom Grillfeasts Bandcamp.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Metallurgi 