Makrostrukturell evaluering: Ukas plater




White Void – Anti

Ute nå via Nuclear Blast.

‘Anti’ er det første påfunnet til bandet White Void, der Lars Nedland, kjent fra Borknagar og Solefald, har fått med seg Tobias Solbakk, trommeslageren til Ihsahn, elektronika-artisten Vegard Kummen og blues-gitaristen Eivind Marum. Prosjektet rendyrker først og fremst en mengde hardrock-uttrykk fremfor en hvilken som helst metal-undersjanger, og fortoner seg i stor grad som en slags gjenopplivning av 70-tallsrock a la Ghost – og, ifølge bandet selv, 80-talls new wave – mens det også hyppig gjør bruk av progrockens knep og strukturambisjoner.

I forlengelse av dette er det i musikken heller ikke en så veldig godt skjult hemmelighet at bandets frontmann har bakgrunn fra noen av Norges mest melodiske og progressive ekstrem-metal-band. Det er ingen tvil om at jeg får Borknagar-assossiasjoner av de storslåtte, melodiske refrengene som stadig dukker opp og ofte fortoner seg som noen av albumets største høydepunkter. Et godt eksempel får vi allerede servert i åpningslåta «Do. Not. Sleep.» og videre ut i «There Is No Freedom but the End», mens det desidert beste kanskje kommer i kruttønna «The Apocalypse Is For You» midt på.

Så er det også mye bra å finne mellom disse slagene, som gjerne kommer ut av velspilte gitarlicks og sterke hovedtemaer som eksempelvis finnes på den nevnte – og sterke! – åpningslåta så vel som «All Chains Rust, All Men Die». I så måte peker også «The Shovel and the Cross» seg ut som et høydepunkt, som byr på et vers som virkelig treffer og et ganske så flott, melankolsk og melodisk refreng.

Jeg vil imidlertid også si at ‘Anti’ lider av noen skavanker, både komposisjons- og produksjonsmessig. Noen partier er litt vel tamme, noen overganger fungerer ikke spesielt bra (eksempelvis i begynnelsen på låtene «There Is No Freedom but the End» og «All Chains Rust, All Men Die»), og jeg lurer tidvis på om ikke den utrettelige metalliske crunch-lyden på gitaren hadde hatt godt av litt mer kraft og dynamikk. Nedlands karakteristiske, lyse vokal kommer heller ikke alltid så godt ut av at noen av vokallinjene er litt tamme.

Likevel skal det også sies at White Void skrur opp ambisjonene på slutten av plata med prog-odyseene «The Fucking Violence of Love» og «The Air Was Thick With Smoke», der særlig førstnevnte kommer svært godt ut med gjentakende, storslåtte og melodiske klimakser og noen strålende gitarpartier. Selv om spesielt første halvdel av avslutningslåta ikke treffer meg like mye, blir det desto bedre mot slutten, og dermed får man en ganske så fargerik og god avslutning på en ganske ålreit rockeplate anno 2021.

Skrevet av Alexander Lange



Obzene – The Human Condition

Usignert, ute nå via div. strømmetjenester

Obzene er et progressivt metallband fra Trondheim bestående av fire unge musikere hvorav én av dem er uteksaminert fra NTNU med master i Musikkteknologi. Debutplata ‘The Human Condition’ er master-oppgaven til vokalist, gitarist og produsent Jørgen Nordby, som med hjelp fra de øvrige bandmedlemmene Are Åberg (trommer), Bård Rønnebu (gitar) og Dag Aksel Rønnebu (bass) spilte inn skiva under rådgivning fra Trond Engum (The Third and the MortalThe Soundbyte). Musikken er derimot skrevet av Jørgen Nordby alene, som via kolossale lydbilder og dynamiske vendinger beskriver reisen gjennom den menneskelige modningsprosess med brede strøk.

Soundet til Obzene er en kombinasjon av ulike former for moderne metall-stilarter som alle balanserer ekstremitet med mainstream-appell. Metalcore, Postmetall og dødsmetall er enkle å spore i miksen, men groove-tunge riff på lave gitarstrenger vitner også om en viss affeksjon ovenfor djentens progressive røtter. Om jeg skulle forsøkt å danne et bilde av Obzene med enkle trekk ville jeg sagt at de låter som The Oceans ‘Pelagial’ og Tesseracts ‘Concealing Fate’ puttet i en blender, men dette er selvfølgelig litt for reduktivt til å speile virkeligheten. Obzene er nemlig på vei mot et sound som kan kalles deres eget, selv om de på ‘The Human Condition’ fortsatt har et steg eller to igjen å gå for å realisere potensialet sitt fullstendig.

«Swallow it Whole» åpner plata med en funky basslinje over en hardtslående trommebeat i 7/4, før store gitarakkorder og bluesy vokallinjer skyver låta i retning åndsverket til nevnteThe Ocean. Produksjonsbiten av utgivelsen er helt forbilledlig, med en klarhet og et detaljfokus som gjør at en mistenker at masteroppgaven falt i god smak hos sensor. Nordby har en sterk og fleksibel stemme som makter å bære den tunge tematikken, med et arsenal av sangteknikker som omfatter både mørke growls, melodiske growls, ren sang og attpåtil et lite falsett-hyl eller to.

Av de seks sporene på ‘The Human Condition’ er det «Collapse», «Release the Bonds» og «Worlds Collide» som gjør størst inntrykk. «Collapse» er den mest ambisiøse av de tre, med en dynamisk og sammenflettet konstruksjon som resulterer i et eksplosivt og velfortjent klimaks av støyende gitarer, etterfulgt av en nesten håpefull, stratosfærisk melodi. «Release the Bonds» er utgivelsens åpenbare singel, en kompakt og fokusert låt med en «Sleepwalker»-aktig fade-in og mengder av fengende rytmiske understrømninger; og «Worlds Collide» imponerer med en tålmodig og postrock-inspirert første halvdel som utgjør platas emosjonelle høydepunkt (spesielt det uventede screamet rett før tre-minutters merket er en genistrek). Disse låtene presenterer en ideell balanse mellom spenningsoppbygning- og utløsning, hvilket gjør det mulig for tekstene til Nordby å entre rimelig seriøst terreng uten å fremstå som over-dramatiske eller sentimentale.

Dessverre er det ikke alle låtene som klarer å balansere substans og atmosfære like godt – spesielt «Fissure» og «Fragile» har problemer med å rettferdiggjøre sine filmatiske panoramaer med tilsvarende sterkt musikalsk materiale. I tillegg stusser jeg litt over bandet har valgt å kalle ‘The Human Condition’ for en debut-plate, ettersom ‘Reign in Blood’-spilletiden på 27 minutter ikke er nok til å gi album-følelse når musikken er såpass ambisiøs og storskalert av natur. Om man ser på ‘The Human Condition’ som en konseptuell EP er det derimot langt lettere å argumentere for at Nordby og resten av Obzene har levert en sterk, ambisiøs og helhetlig opplevelse på sin første utgivelse. ‘The Human Condition’ som et prosjekt overgår i alle fall sitt utgangspunkt som master-oppgave, og kan med fordel heller sees på som en reise gjennom menneskets indre fortalt via mektig og velformulert moderne metall. 

Skrevet av Fredrik Schjerve



Nordavind – Kald Vi er Når Vi er Dau

Usignert, ute nå på bandets Bandcamp

Nordavind er et enmanns-svartmetallband fra Sunndalsøra som re-visiterer en tidlig symfonisk periode innenfor norsk svartmetall som kjennetegnes av plater som ‘Moon in the Scorpio’ av Limbonic Art og ‘For All Tid’ av Dimmu Borgir. Der disse platene ble skrevet av grupper på henholdsvis to og fire, er Nordavind kun én mann, og dette merkes også på musikken vi finner på hans nyeste utgivelse. Låtene på ‘Kald Vi er Når Vi er Dau’ er generelt litt endimensjonale når de sidestilles med sine inspirasjonskilder, og det musikalske materialet er ditto mindre sofistikert i forhold. Men dette betyr ikke at ‘Kald Vi er Når Vi er Dau’ er uten meritter, tvert i mot har utgivelsen en sterkere identitet enn det meste som kan lempes under samlebegrepet «Soveroms-svartmetall» i 2021.

På Nordavinds siste EP møter sammenlenkede fangetog av gitarer kalde vegger av islagt synth. Synth-linjene danner sjeldent minneverdige melodier, men nøyer seg heller med å skape atmosfære via messende, gregorianske fraser ala Summoning og Emyn Muil. Dette utgjør ikke et problem på låter som «Da Vintersola Frøs» og «Svartedauden, Tilbake Den Kom og Herjet i NORD», ettersom gitarprogresjonene er sterke nok til å bære låtas vekt på egenhånd, i tillegg til at de programmerte trommene bidrar til å skape variasjon i terrenget. Midtpunktet på plata, «Lenge Jeg Lengtet Efter Min Død», mangler derimot definisjon og fokus, noe et sterkere synth-arrangement kunne vært en effektiv salve mot.

Den mest effektive kuren mot låtskriver-messige mangler kan dog sies å være en rik og distinkt atmosfære, og på dette feltet er Nordavind bedre stilt enn de identitetsløse massene av enmanns-band som omgir ham på alle kanter. De huggende og standhaftige gitarene og de vandrende synthene danner nemlig et gjenkjennelig auditivt stempel etter å ha lyttet gjennom ‘Kald Vi er Når Vi er Dau» et fåtall ganger – en distinkt og nordlig atmosfære som maner frem bilder av frosthardt jordsmonn og disige innsjøer. Jeg tror likevel at Nordavind kan styrkes ytterligere av et økt fokus på selvstendig sterkt musikalsk materiale, ettersom den ukarakteristisk skarpe og gjennomtrengende synth-melodien vi finner på «Svartedauden,..» utgjør en høy og ensom tind blant EP-ens ellers beskjedne bakker og berg. ‘Kald Vi er Når Vi er Dau’ er uansett et kaldt og forfriskende isbad av en EP, og kan anbefales fans av lav-oppløst, atmosfærisk svartmetall inspirert av kjølige vinder og snødekte åskammer. 

Skrevet av Fredrik Schjerve



Selvmord – Lys Og Is

Usignert, ute på Bandcamp.

Selvmord er (var?) et svartmetallprosjekt fra Troms og Finnmark som vi dekket helt på begynnelsen av året da ‘Nyttårsny/Vintermorgen’ ble sluppet. Både før og etter dette har det kommet en rekke utgivelser, og med ‘Lys Og Is’ kan det se ut som det er slutt på prosjektet. Vi takker for følget, og anbefaler alle som i disse tider har behov for en god dose minimalistisk, grovprodusert, deprimerende, misantropisk og Burzumsk svartmetall med sterke innslag av dark ambient å sjekke ut plata.

Skrevet av Alexander Lange