Sist vi hørte fra Octohawk (tidligere Mammüth) var i Februar da de slapp den ville og mangefasetterte førstesingelen «Iconoclast». Bandets progressive men unektelig tunge stoner/sludge breiet seg godt ut over låtas lengde på åtte minutter; en blytung, sisyfisk kampestein rullende gjennom et spacerock-landskap. På singel nummer to fra deres kommende debutskive ‘Animist’ beholder Octohawk den omstreifende og søkende karakteren til førstesingelen, men i denne omgangen er det synth-fargede terrenget skiftet ut med en hyppig omskiftende labyrint av ruvende steinvegger.
Etterdønningene av «Iconoclast»s interstellare reise henger igjen i åpningens effektbelagte fløyte, før et monumentalt riff deiser ned fra oven som et krasjlandende romfartøy i en fremmedartet jungel. Det harde, svingende men elegante trommespillet til David Jøndahl Hjellum kombinert med gitarenes voldsomme vekt er som en sammensmelting av Mastodon og High on Fire forsterket med armeringer av titan, en form for progressiv sludge farget av samtidens brutale tyngde. Disse metalliske korridorene leder inn i mer meditative og harmoniske rom, og overgangene mellom de ulike delene av strukturen blir gjort uforutsigbare av bandets stadige forlenging av fraser og takter. «Weather the Storm» er nok en sterk singel fra Drammensbandets andre fase, en låt som trekker deg inn med sin umiddelbare vegg av riff og holder på oppmerksomheten ved hjelp av sine strukturelle kolbøtter.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Dieseldyra – «Fabrikk»
Usignert, ute nå via div. strømmetjenester
Dieseldyra er et norsk rockeband som i all hemmelighet har samlet opp en fartstid på utrolige 30 år(!) og som nå i 2021 endelig har sett muligheten til å gi ut en debutsingel ved navn «Fabrikk». Bandet startet sin virksomhet i kjølvannet av den store norske rock- og punk-eksplosjonen på 80-tallet og er tydelig inspirert av flaggbærere som Wannskrækk/ Dum Dum Boys, Raga Rockers og Jokke & Valentinerne. Til tross for tette bånd til denne viktige epoken for norsk rock har Dieseldyra et sound som ikke er fullstendig immun for påvirkninger fra senere tid, og det skal bli spennende å se hva slags andre uttrykk som har sneket seg inn på den kommende debutskiva deres, en foreløpig navnløs sak som ble spilt inn hos Ocean Sound Recordings på øya Giske utenfor Ålesund.
Det er lite ved beskrivelsen av bandets sound som tilsier at en metallrettet blogg skulle fatte interesse for prosjektet, men det er altså noe vagt stoner-aktig ved åpningsgitarens crunch som gjør at tyngdesensorene i det sentrale nervesystemet til anmelder lyser opp som et juletre. Versene er drevet av rytmeseksjonens presise og kraftfulle maskineri, og både tekst og vokal har et skjær av industriell brutalisme som umiddelbart sender tankene i retning Dum Dums Per Øivind Houmb. Det tydeligste nikket i retning norsk punk-tradisjon er likevel refrenget, som med sin superfengende og allsang-verdige natur fremmaner den solidariske «Alle-for-en»-energien som pulserte gjennom glanstiden innenfor norsk punk.
Per bandets sosiale medier er «Fabrikk» en «Perle av en låt av en gjeng med svin», og selv om jeg ikke kan uttale meg rundt sistnevnte kan jeg definitivt istemme det første utsagnet. «Fabrikk» er en blankpolert og treffsikker kule av norsk rock som i et tidligere tiår ville runget ut av dashbord-radioen til biler landet over.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Grimmferd – NARVIK
Ute nå via Blodig-Gevir Studios.
Enmannsprosjektet Grimmferd er tilbake med nok en singel der krysningspunktene mellom black og death metal utforskes. Denne gangen er det snakk om «NARVIK», som i all hovedsak er en ganske rendyrket svartmetallåt som, gjennom tematiseringen av nazistenes invasjon av Narvik i 1940, sannsynligvis bringer med seg Grimmferds tydeligste nikk til norsk krigshistorie til nå.
Grimmferds form for svartmetall begynner etter hvert å bli tydelig der den igjen minner mest om musikken til band som Darkthrone og Satyricon. Unntak finnes selvsagt her og der, blant annet gjennom tempoet og growlingen i det første verset, men hovedgrunnlaget til musikken finner sine viktigste elementer i den taktfaste og groovy siden ved svartmetallen. Slik åpner også «NARVIK» bra etter en lengre intro med diverse lydeffekter, og Grimmferd holder i utgangspunktet god stand gjennom låta med en bukett solide riff. Om noe trekker kvaliteten på låta ned er det for min del den litt overtydelige og direkte teksten kombinert med strukturen på låta, som først og fremst livnærer seg gjennom repetisjoner av en ganske kompleks rekke med riff der overgangene ikke alltid sitter like godt. Det gjør at låta mangler litt fremdrift i det rent musikalske før slutten melder seg, og at den ikke er like spennende som for eksempel «Necromantic Terrorpig» – Grimmferds desidert største blinkskudd til nå. «NARVIK» er imidlertid likevel en tøff låt, der både produksjon og mye av det musikalske håndverket sitter.
Der mange andre band stirret måpende inn i håpløsheten og roet ned virksomheten i korona-året 2020 gjorde Vreid det stikk motsatte og høynet aktiviteten og ambisjonsnivået sitt betraktelig. Konsert-streaminger fra Kvåle-familiens gård på Sognefjellet, album- og filminnspilling, ølbrygging – Sogndalsbandet har virkelig utforsket de mulighetene som gjenstår for et band i et ellers nedstengt musikalsk samfunn. Nå er det kun en knapp måned til slippet av den sammensatte album/film-opplevelsen ‘Wild North West’, og i forbindelse med dette har Vreid sluppet platas tredje singel ‘Spikes of God’.
‘Wild North West’ bygger som kjent på norsk historie sentrert rundt det nå nedlagte sanatoriet Harastølen i Sogn, og platas femte kapittel retter søkelyset mot institusjonens kanskje mest makabre behandlingsmetode, nemlig lobotomien. Låta setter seg inn i pasientenes grufulle skjebne på empatisk vis, og musikkens hovedstrømninger matcher tematikken med et virvlende, lettere psykedelisk og brutalt uttrykk. Bassen vandrer like ustanselig som tankene til tekstens protagonist, og små knutepunkter av rytmisk gitar skaper en spenning som oser tjukt ut av hodetelefon og høyttaler. Mest effektiv av alle virkemidlene Vreid bruker for å fortelle om den avskyelige prosessen er de voldsomme blaffene av dissonante og orgel-liknende teksturer som avslutter låta. Disse får meg til å tenke på de siste intense bølgene av kognisjon som måtte fare gjennom pasientens sinn idet den ødeleggende nåla entrer frontallappen, og fungerer som en påminnelse om at lobotomi var en ytterst reell grusomhet innenfor norsk psykiatri på store deler av 1900-tallet. «Spikes of God» klarer på ypperlig vis å gjøre meg interessert i historien plata prøver å fortelle, og er dermed et utmerket inngangspunkt for lyttere som er nysgjerrige på hva Vreid har brukt det siste året på å koke i hop. Anbefales!
Skrevet av Fredrik Schjerve
Årabrot – Hailstones for Rain / Hallucinational
Ute nå via Pelagic Records.
Årabrot slipper omsider sitt album ‘Norwegian Gothic’ nå på fredag, og da er det naturligvis på sin plass å omtale de to siste singlene som varmer opp til denne:«Hailstones for Rain» og «Hallucinational». Her er det på den ene siden snakk om den kanskje mest rendyrkede rockelåten vi har fått presentert i påvente av ‘Norwegian Gothic’, mens vi med «Hallucinational» får servert en filmatisk, drømmende og vokaldrevet låt som beveger seg i grenselandet mellom ambient-landskap og powerballadenes rike. Begge kommer også med musikkvideoer, der videoen til førstnevnte endog følger opp til videoen til «Kinks of the Heart».
I begge tilfeller er det snakk om utmerkede låter. Grooven i «Hailstones for Rain» kan muligens fremstå litt tacky i utgangspunktet, men det er før Kevin Nernes i kjent stil maler med ugudelig, gotisk pensel over lydbildet og med guffen vokaltone og høye orgeltoner gir låta fantastisk ubehagelige vibber. Låtas store styrke ligger nok imidlertid i at den utvikler det suggererende hovedtempoet mot en mer kaotisk avslutning, der nye lag med gitar og innfasingen av Karin Parks vokal gjør det hele hakket mer spennende. Park får imidlertid skinne i «Hallucinational», der man får en svært god – og etterlengtet, vil jeg påstå – prestasjon servert, da med en låttekst trukket ut av egne drømmelandskap. Björk møter Weyes Blood i det en krystallklar røst ligger over den lavmælte, men fyldige ambienten som går fra det nakne og mørke til å bli fargelagt av ‘Twin Peaks’-aktige strykersamples og uimotståelig slide-bluesgitar. Aner jeg en albumavslutning?
Skrevet av Alexander Lange
Nattverd – «Naar Taaken Fortaerer Alt»
Ute nå via Osmose Productions
Bergensbandet Nattverd har siden 90-tallet ligget og ulmet i det skjulte, en potensiell kraft innenfor norsk, melodisk svartmetall som aldri ble satt til livs. Det var i alle fall tilfellet frem til 2017, i hvilket år bandet slapp den stormfulle og erkesvarte debuten ‘Vi Vet Gud Er En Løgner’. Plutselig lå forholdene til rette for Nattverd, og i årene som fulgte har de ekspandert til en fullverdig line-up til bruk i live-settinger, samt påbegynt en utgivelses-trilogi som fullbyrdes i 2021 med slippet av tredjeplata ‘Vandring’. I likhet med de to foregående kapitlene ‘Skuggen’ og ‘Skuggdom’ dreier det seg om en form for melodisk svartmetall som ikke ofrer alt av tyngde og raaskap på de sødmefylte melodiers alter.
Der bandets tidligere utgivelser har balansert den melodiske svartmetallens vidstrakte panoramaer med harde og forankrende riff, lener balansen seg overveldende mot førstnevnte på «Naar Taaken Fortaerer Alt». Strømmer av sammenvevde gitarspor baner vei til lysninger fylt av piano og strykere, og det hele er innpakket i en organisk og innbydende produksjon som faller dumpt som nysnø over lytteren. Til tross for dette post-aktige, cinematiske skjæret neglisjeres ikke voldsomheten i Nattverds uttrykk – spesielt trommene og vokalen bidrar til å beholde forbindelsen til andrebølgens forbitrede og iskalde lender. I likhet med albumcoveret er musikken innhyllet i nedslåtte og bekjempede gråtoner, men på samme tid er det en storslagenhet og en framdrift tilstede som sørger for at reisen gjennom vinterlandskapet ikke blir unødvendig avkortet, men heller fortsetter til siste dråpe av styrke er fortært. Første singel fra ‘Vandring’ er et imponerende stykke melodisk svartmetall, og gjør meg meget spent på resten av skiva som slippes 30. April.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Superlynx – Laws of Nature
Ute nå via Dark Essence Records.
Den østlandske stonerdoom-trioen Superlynx har sluppet sin tredje singel opp mot lanseringen av det kommende albumet ‘Electric Temple’: «Laws of Nature». Etter den nokså korte, men gode smakebiten «Apocalypse» er de nå tilbake med en litt lenger komposisjon, der bandet demonstrerer sin evne til å bygge tålmodig gjennom psykedeliske og tunge temaer som slippes mer og mer løs.
Mens det for meg ofte har vært Pia Isaksens som har vært Superlynx‘ desidert største styrke, evner det instrumentale virkelig å skinne på «Laws of Nature». Gitarene og trommene har sammen stålkontroll på intensitetsbølgene i låta, der vi etter hvert får servert noen strålende gitar-leads og dynamisk trommespill. At prikken over i’en settes med doble basspedaler er også en kul overraskelse. Alt dette komplementerer Isaksens steinansiktvokal utmerket, som i denne låta er i et ganske monotont hjørne og dermed ikke trer like kraftfullt frem som den ellers ofte gjør – uten at dette egentlig er noe stort problem.
Ene er et norsk svartmetallband som til tross for et fullstendig fravær av oppdrivelig informasjon på nett kan antas å bestå av kun et enkelt medlem. Stilistisk og produksjonsmessig sett er det den norske andrebølgen kompassnåla peker på, men innslag av melodisk svartmetall av nordeuropeisk sort og post-punk-aktige akkordrekker redder debutskiva ‘Lang Kald Natt’ fra å fremstå som en renspikket kopi uten egen agenda og kreativ drivkraft. Over platas åtte låter tar den kappekledte guiden bak Ene lytteren med på en tur gjennom en naturflekk som ved første øyekast virker gold og øde, men som viser seg å yre av liv og historie for den som vet hvor man skal lete.
De første øyeblikkene av åpningslåta «Grålysningen» er på mange måter et effektivt forvarsel om utfordringene som venter en lenger inn i ‘Lang Kald Natt’s spilletid. Ensomme akkorder kledt i en knitrende ulltrøye av diskant og vreng runger utover i tomrommet i det som føles som en evighet, før en spartansk blast beat og glefsende vokaler kaster oss ned i en grop av primitiv og støyende svartmetall. Til tross for at vokalen, bassen og trommene på «Grålysningen» er rimelig enkle og uforanderlige (som på de fleste andre låtene på ‘Lang Kald Natt’ forøvrig) bidrar endringer i låtas helhetlige terreng til å holde liv i anmelderens interesse. Spesielt verdt å nevne er den harmoniserte klagesangen som utgjør låtas midtpunkt og det streite, stoiske rockebeatet som dukker opp i kjølvannet.
Resten av platas A-side består av et par lengre låter som vandrer dypere inn i ødemarken enn sine omgjengere, separert av et suggererende og forhekset mellomspill med navn «Skogsdemon». «Smal er Porten til Stjernene» veksler mellom langstrakte melodier som minner om de man finner på Satyricons ‘Nemesis Divina’, og akkordprogresjoner med et skjær av post-svartmetallens sødmefylte melankoli. «En Ulv Sang et Ukjent Sted» skviser mengder av ideer mellom den lamenterende ulvesangen som åpner låta og det svansende riffet som setter punktum, og er kanskje den låta på ‘Lang Kald Natt’ som overbeviser mest som storstruktur. Et episk, traskende tradmetall-riff leder inn i platas kanskje mest bitende svartmetall-sekvens, som igjen leder inn i en serie harmoniske vendinger som leker med lyset lik brytninger i krystallklart fjellvann.
Selv om platas første halvdel byr på mangt en minneverdig opplevelse, er det B-siden som tar kaka hva gjelder ubestridte høydepunkter. Tittelsporet er et utskudd av klassisk norsk faenskap, et storslått vinterlandskap utsmykket med mollakkorder som ruver som varder og steinrøyser bestående av krokete arpeggioer. Den anonyme musikeren bak Ene har en fremragende sans for utforming av melodier, og ingen låter demonstrerer dette bedre enn «Lang Kald Natt» og platas singel og absolutte høydepunkt «Satans Sorte Spor». Turen rundes så av med et sjelfullt, inderlig og vakkert akustisk mellomspill med navn «Jeg er Dog Kun som Bare Støv», og det frynsete og Burzum-aktige sporet «Stille Vann».
‘Lang Kald Natt’ er en langt bedre debut-plate enn det man gjør klokt i å forvente fra det gjennomsnittlige enmanns-svartmetallband. Ja, repetisjoner av enkelte av ideene kan oppleves som overflødige, og kombinert med de noe statiske arrangementene i rytmeseksjonen er det et strekk eller to av plata som sleper litt på bakbeina. Likevel er ‘Lang Kald Natt’ for det meste en innhyllende og berikende opplevelse, og man føler virkelig man har blitt godt kjent med den bevandrede naturflekken innen guiden vår forsvinner oppover i fjellheimen på slutten av «Stille Vann». Ene har levert en selvsikker og komplett debut-plate med ‘Lang Kald Natt’, en utgivelse jeg anbefaler samtlige fans av god gammel andrebølges-svartmetall med sterke melodiske trekk.
Opptakten til Nordjevels kommende utgivelse ‘Fenriir’ startet for ca. en måned siden med slippet av EP’ens tittellåt, som var en dynamisk og nokså bunnsolid svartmetallåt fra de erfarne personlighetene i dette bandet. Nå har vi fått smaken på nok en singel, «Gnawing the Bones», og denne vitner om en større variasjon på ‘Fenriir’ enn det jeg i utgangspunktet så for meg.
«Gnawing the Bones» er nemlig først og fremst et slag i trynet i form av å være en uhyre hurtig og aggressiv låt. Mens «Fenriir» var en ganske så konvensjonell svartmetallåt, peiler Nordjevel seg på «Gnawing the Bones» inn mot langt mer forrykende og teknisk avansert musikk. Svartmetall er det naturligvis fortsatt, da på ganske lik måte som mye av materialet til 1349 og de siste årenes Gorgoroth, men man kommer ikke helt utenom assossiasjoner til teknisk death metal og de ulike blackened death metal-variantene der ute. At en tidligere Zyklon-gitarist leder an på denne låta gir i alle fall mye mening i så måte. Men det er de velutførte svartmetallelementene som like fullt får låta til å skinne, nærmeste bestemt gjennom de iskalde tremoloarpeggioene i versene og ikke minst de store akkordene som får lydbildet til å åpne seg litt midt i låta – riktignok med like stort tempo som før.
Skrevet av Alexander Lange
Nekromantheon – «Dead Temples»
Ute nå via Indie Recordings
Vi er nå så nære slippet av Kolbotn-bandet Nekromantheons tredje skive, «The Visions of Trismegistos», at de mest miljøskadede blant thrash-fansen har begynt å selvantenne av pur forventning. Når det kommer til å blande thrashens aggresjon med svartmetallens skoldende råskap er det nemlig ingen over eller ved siden i vårt langstrakte land (med unntak av Aura Noir, muligens), og om du er på leting etter tilsvarende primale uttrykk ellers i den vide verden må du nesten ta turen helt over til de bestialske black/trash-scenene i Sør-Amerika. Deres nyeste singel «Dead Temples» er nok en ildfull leveranse fra de tre karene i Nekromantheon, en låt som bærer bandet et godt stykke på vei mot det selverklærte målet om å slippe deres «mest kompromissløse album så langt».
Låtas drøye tre minutter byr på de samme grunnleggende elementene som alltid har vært tilstede i bandets musikk: tordnende trommebrekk, hylende ledegitarer og riff som flerrer opp både jordsmonn og animalsk vev på leting etter thrashens ukuelige id. Denne gangen er musikken forsterket med et solid tematisk holdepunkt, og dette gjør at Nekromantheons musikalske strukturer mottar en liten dæsj av mystikken som omkranset Trismegistos laboratorier. Riff løper over i riff som en kar på flukt gjennom en labyrint av instrument-fylte korridorer, og gitar-soloenes forvridde arkitektur speiler den kantete geometrien i Trismegistos hermetiske arkana. Dette samspillet mellom tematikk og toner er et nytt og spennende aspekt ved Nekromantheons musikk, men det er viktig å nevne at konseptet ikke overskygger de kvalitetene ved bandetvi har lært å elske over årenes løp. «Dead Temples» er først og fremst en ubestridt ripper i kjent Nekromantheon-stil; en kombinasjon av aske og ild som setter de adrenalin-produserende kjertlene i kroppen på prøve. Anbefales!
Skrevet av Fredrik Schjerve
Marius Danielsen’s Legend of Valley Doom – «The Sarlinian Bow»
Ute nå via Crime Records
Den nordiske power metall-dirigenten Marius Danielsen og hans eventyrlige følgesvenner har ferdigstilt konklusjonen til den episke trilogien The Legend of Valley Doom, en saga som avsluttes med slippet av ‘Part III’ 7. Mai. Det eksepsjonelt ambisiøse prosjektet har vært under utvikling siden 2016, og over tre album har Marius Danielsen fått besøk av et helt absurd antall gjestemusikere og legender fra power metallens rekker. Det går ikke an å spare på kruttet når man skal formulere en avslutning på et verk av en slik operatisk skala, og dette har Danielsen trolig vært klar over da han valgte ut singel nummer to, den 8 minutter lange fortellingen om «The Sarlinian Bow».
I og med at jeg sitter på en nettløs hytte i Oppdal har jeg dessverre ikke mulighet til å utforske den stjernespekkede besetningen som har bidratt til å skape «The Sarlinian Bow», men at talentene er brukt med tanke på deres respektive styrker er det ingen tvil om. Fortellingen om jakten på den «Sarlinske buen» og dets magiske egenskaper er nemlig fullstappet av karakterer og skikkelser som alle er portrettert av hver sin sanger, og det vide spennet i både stemmetype og lynne bidrar til å gjøre universet mer levende. Eventyret lar seg også farge av optimismen i Danielsens europeiske powermetall, så ved reisens ende er det altså ikke den mektige og fryktede krigskongen som vinner gunsten til livets tre og dermed også buen, men heller den vennlige sjelen spilt av Annikken Rasmussen Danielsen. Det bombastiske og symfoniske snittet til Danielsens musikalske ramme driver dramaet forover på godt vis, og det vidtspennende og fengende refrenget er en glede å overvære både ved reisens åpning og ende.
Man vet hva man får med Marius Danielsen’s Legend of Valley Doom, og det er slettes ikke en dum ting om man har sansen for gledesfylt og skamløst episk power metall med innslag av fantasy-inspirert historiefortelling. Ta på deg din mest hullete og slitte kappe, sleng skreppa over skulderen og gjør deg klar for en eksplosiv finale på Legend of Valley Doom-sagaen 7. Mai 2021.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Ildfar – «The Last Dawn«
Ute via Northern Silence Productions.
Svartmetallprosjektet Ildfar skal ha sett dagens lys allerede i 1994, og har på sett og vis gjenoppstått etter en lang periode der det tilsynelatende ikke har skjedd spesielt mye. Nå er imidlertid fullengderen ‘Som vinden farer vil’ på trappene, og singelen «The Last Dawn» vitner på alle måter om en som har god kjennskap til svartmetallens røtter og bestanddeler.
Det er snakk om lite annet enn en svært solid svartmetallåt. Produksjonen er mer eller mindre perfekt med tanke på svartmetallens estetikk, der man får øyet på en viss storslagenhet i det mystiske og obskure lyduttrykket. Låta i seg selv er også sterk, der den kaster lytteren gjennom en kaotisk, men velfungerende struktur og sånn sett holder interessen oppe hele veien, også ved hjelp av et godt melodisk hovedtema. Jeg kan lite annet enn å glede meg til plata kommer og anbefale låta, kanskje særlig om man har sansen for band om Immortal og har hatt glede av Enslaveds eldre materiale.
Skrevet av Alexander Lange
Vardok Nalt – «Words Unspoken»
Usignert, ute nå på bandets Bandcamp
Enmanns-prosjektet Vardok Nalt – som dukket opp på radaren til Metallurgi i 2020s senere måneder – har i løpet av sine få måneders eksistens gått fra å være et tematisk intenst band med et noe uavklart sound, til et prosjekt som klarer å matche tekstenes brutale åpenhet med en tilsvarende konfronterende, svart-pulserende energi. Der de tidlige singlene og til dels debut-EPen ‘Ikke Vær Redd for å Falle’ sveivet litt rundt i lendet på leting etter et koherent sound, har låtene som har blitt sluppet i etterkant vært særs overbevisende til sammenlikning; spesielt «Rosedansen» står friskt i minnet med sine piruetterende melodier og apokalyptiske atmosfære. På sin nyeste singel «Words Unspoken» lever Osterøy-væringen en aldri så liten finte lydmessig, selv om låtmaterialet besitter de samme kvalitetene som har gjort musikerens senere utvikling så lovende.
«Words Unspoken» inneholder nemlig svært lite av Vardok Nalts karakteristiske svartmetall, men trasker inn i doom-metallens skyggelagte dalstrøk med overraskende selvsikre skritt. Herlig velutformede doom-riff og dronende tåkelurer smelter sammen til en mørk understrøm som de syrlige og alarmerende ledegitarene kan flyte på. Et eller annet sted mellom himmel og helvete finner vi Vardok selv, som (for første gang på engelsk) vokaliserer med en dyp og hul growl som trolig er inspirert av de dystre og bekjempede hjørnene av den ekstreme undersjangeren funeral doom. Etter en Aldebaran-aktig mellomkorridor bestående av dumpt og dunkelt strengespill bringes noen av de velkjente svartmetall-teksturene tilbake; forskjellen fra tidligere er at Vardoks raspende vokaler nå ligger tydelig fremme i miks, noe som gjør at vi kan høre en Esoteric-liknende desperasjon i stemmen hans som kun har vært insinuert tidligere. Det gjenstår ennå å se om «Words Unspoken» kun er et sjangermessig eksperiment for Vardok Nalt, eller om det er en låt som staker ut kursen for fremtidige ekskursjoner for musikeren fra Vestlandet. Låta fungerer uansett utmerket for undertegnede, og jeg hadde ikke hatt noe imot at doom metallens nedtrykte gen fikk en mer eller mindre permanent plass i DNA-et til Vardok Nalt.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Nekonomicon – «The Ghost Maze Project«
Ute via Pagefire Records.
Youtuberen Andri fra kanalen Pagefire har utmerket seg som noe så sjeldent som en humorist innenfor norsk metall, og har servert eksperimentert med ulike sjangeruttrykk – gjerne med et uhøytidelig, og dermed også ganske appellerende, preg. Nekonomicon er et resultat av Andris sjangerutforskning, og vokste ut av et ønske for å dyrke sjangeren nintendocore ytterligere (Andri forklarer hvorfor her). Første smakebit er låta «Ghost Maze Project», der vi som lovet får elementer fra dataspilltematikk, metalcore og chiptune.
Og det er en ganske så kul og underholdende affære. Andri drar lytteren inn med et godt, catchy og akkurat passe melankolsk og synth-tungt hovedtema, og de fem minuttene fylles videre opp av ulike variasjoner, sentral kvinnelig vokal over det hele og små innslag av metalcore-vokal. Sånn sett er det absolutt snakk om en god låt, og om noe, skulle jeg egentlig bare ønske at det var en enda dristigere affære. Med tanke på mange av de tidligere påfunnene til Andri, vet jeg at han kan få til det, og med tanke på sjangermerkelappen forventet jeg egentlig noe enda litt mer out there. «Ghost Maze Project» er imidlertid et sterkt første steg inn i et prosjekt som kan gå i mange spennende retninger.
Skrevet av Alexander Lange
Himmelstorm – «When We Rise«
Ute nå via Odensland.
Himmelstorm forlenger en allerede lang rekke med singler med «When We Rise», der bandet omsetter inspirasjon fra diverse rock- og metalstorheter så vel som en rekke sci-fi-eventyr inn i seks minutters låthåndverk. Himmelstorms metall er ikke av den spesielt harde sorten, og på tross av å inneholde nikk til metalcore og melodeath i enkelte gitarriff og groove metal og industriell metall i stadige basstromme-bursts, lener musikken seg i stor grad på ganske fordøyelige rockeuttrykk og lettere progressive elementer. Sånn sett blir «When We Rise» en aldri så liten lite-versjon av de litt snillere påfunnene til band som Dream Theater.
«When We Rise» er en låt som hverken blåser meg av banen eller skuffer meg spesielt stort. Bandets ess i ermet er helt klart musikerprestasjonene, der de kan skilte med godt gitararbeid og en vokalist med stålkontroll. Det mer underveldende (om det er et ord…) går på det komposisjons- og produksjonsmessige, som ikke nødvendigvis er så dårlig, men som beveger seg på svært trygg grunn. Låta er etter min smak litt vel ensformig til å vare så lenge som den gjør, og jeg tror det også kunne vært positivt med litt mer kraft i lydbildet – særlig for vokalens del. I det store og det hele gjør imidlertid «When We Rise» jobben nokså godt i å være en habil rockelåt med sterkt slektskap til metallen.
‘Henholdsvis’ er den tredje i rekken av korte spliter Taake har sluppet det siste året. I fjor serverte de ‘Ubeseiret’ med WhoredomRife og ‘Jærtegn’ med Deathcult, og denne gangen er det bergensbandet Helheim som stiller opp sammen med det veletablerte svartmetallbandet fra samme by. ‘Henholdsvis’ er som sine to forgjengere en nokså kort sak, og består av to låter av Taake, som denne gangen henter inspirasjon fra ingen ringere enn Arne Garborg, og to coverlåter av Helheim.
«Brotne Bein og Mannefall» åpner ballet sterkt med solid, drivende gitar-riffing med folk-tendensene vi kjenner fra tidligere Taake-utgivelser. På dette bandets side av splitten er det imidlertid «Ein Baat i Foss» som imponerer meg mest. Det saktegående, tålmodige partiet som åpner og avslutter låta høres ut som ventemusikken over menneskenes kø mot Helvetes porter, og midt i lar jeg meg blant annet rive med av et rått riff som først tilfører en mer groovy dynamikk etter det første, hektiske verset og deretter kommer tilbake i litt ulike former. Mot slutten får man også servert litt spenstigere, merkeligere gitartoner over trommenes driv, som nok kanskje er det friskeste pustet vi får i det som til syvende og sist er en utgivelse som resirkulerer velkjente elementer fra Taakes tidligere spetakkel – riktignok med mye hell.
Helheims første låt ut er en cover-versjon av låta «Orkan» fra Taakes egen ‘Noregs Vaapen’, der bandet drar det i en vesentlig mer rock- og folk-inspirert retning ikledd sørgmodig clean-vokal, avslappede trommegrooves og gitarer som fremhever den melodiske siden av låta fremfor den intense og obskure. Jeg synes i grunnen denne cover-versjonen fort er noe av det mest interessante som skjer på ‘Henholdsvis’, og det er i alle fall et litt mer spennende tilskudd enn den reviderte versjonen av bandets cover av Emperor-låta «Witches’ Sabbath» (som Helheim døper «Heksesabbat») fra 2012. Personlig har jeg lite imot av å høre Emperor-komposisjoner på nytt, men det er altså noe vi i bunn og grunn har hørt før. Så er det altså lite annet på ‘Henholdsvis’ som demonstrerer noe helt nytt for noen av bandene, men solid er den like fullt, og den fortjener en lytt eller flere for alle med et øre for dem.
Skrevet av Alexander Lange
Trollfest – Happy Heroes
Ute nå via Napalm Records
Er det en ting man ikke kan anklage de fest- og drikkeglade folkemetallistene i Trollfest for, så er det å gjøre ting halvveis. Deres livlige kombinasjon av tunge metaller, Nordøst-europeisk folkemusikk og Gogol Bordello-apende galskap sørger alltid for et liveshow uten sidestykke – et alt-eller-ingenting-spetakkel som utmatter like effektivt som det forlyster. Bandets nye EP ‘Happy Heroes’ vegrer seg heller ikke for å kaste seg hodestups inn i egen tematikk, ettersom to av fire låter har ordet «Heroes» i tittelen, og hele tre av dem «Happy». Til tross for denne tematiske insisteringen på at våre helter i Trollfest har spasert lykkelige og glisende gjennom pandemiåret 2020, er det ikke mye i musikken som støtter opp om rundt dette; i alle fall ikke på overbevisende vis.
Trollfests metalliske kjerne er sitt sedvanlige selv på ‘Happy Heroes’, som vil si hardtslående, presis og hemningsløst energisk. Det som imidlertid har endret seg noe siden sist gang vi hørte fra bandet er den folkemusikalske instrumenteringen, som via sin frenetiske og schizofrene fremtoning avslører spenningen som har sneket seg under huden på enhver optimistisk jypling i løpet av de siste 12 månedene. Som demonstrert av deres cover av Bobby McFerrins «Don’t Worry Be Happy» morer Trollfest seg godt med å male denne optimismen i et ytterst ironisk lys, og resultatet er et stykke galgenhumor som virker befriende og edruelig på en og samme tid.
Sett bort ifra tematikkens sarkastiske ablegøyer er det mye annet godt å nyte på Trollfests siste EP. Tittelsporet er et tegneserie-aktig stykke folkemetall fylt med hylende saksofon, fengende refrenger og bandets patenterte, dansbare rytmikk (musikkvideoen er også verdt en visitt). «Cartoon Heroes», med gjestevokalist Miriam Renvåg Müller fra Ram-Zet bak mikrofonen, viser Trollfest på sitt mest kommersielle (les: jææævlig catchy) på en låt som på mange måter kan oppfattes som en metallifisert utgave av jingelen til en japansk manga. Til slutt har vi coverlåtene «Don’t Worry Be Happy» og «Happy» (PharellWilliams), som begge kommer drapert i den samme kognitive dissonansen mellom optimistisk tematikk og ekstremt maniske metall-uttrykk.
Trollfests nyeste utgivelse har mest sannsynlig ikke en så eksakt agenda som jeg har prestert å tilskrive den i min omtale av den. ‘Happy Heroes’ kan nok med fordel heller beskrives som et kvarter med ufarlig og fengende moro levert av noen av Norges fremste musikalske gledesspredere – en utgivelse som bør lyttes til for sitt effektive tilskudd av energi, fremfor sin sardoniske kommentar på en nasjonalt sviktende mental helse. Jeg har i alle fall hatt stor glede av å suse gjennom EP-ens fire spor hver morgen den siste uka, hvorav de to originalsporene har vært mest instrumentale i å heve motet i møte med nok en dag mellom hjemmets fire vegger. Trollfest er fortsatt kongene av eksentrisk festmusikk på sin siste EP ‘Happy Heroes’.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Ungrateful – Souls of Sin
Usignert, ute nå via div. strømmetjenester
Groovemetal-bandet Ungrateful har eksistert helt siden begynnelsen av 2010-tallet, men gir først nå i 2021 ut debutskiva ‘Souls of Sin’. Deres musikalske reisverk er bygget på grunnlaget som Lamb of God la med sine tidlige utgivelser innenfor den noe omdiskuterte sjangerbetegnelsen NWOAHM (New Wave of American Heavy Metal), ispedd mengder av den tyngde-baserte grooven amerikanerne tilføyde musikken sin rundt ‘Ashes of the Wake’ og ‘Sacrament’. Riffene er jevnt over sterke, låtformene velfriserte, og vokalen til Øystein Larsen er like konfronterende og rettmessig sint som vokalen til den antatte inspirasjonskilden Randy Blythe (i tillegg til å være ganske så lik i soundet).
Det største hinderet i møte med debutplata til Ungrateful vil nok for de fleste være produksjonen. Åpningssporet «Fallout» begynner så plutselig og uventet at man får følelsen av at bandet selv ble overrasket over at record-knappen var påskrudd, og denne følelsen av ubalanse vedvarer gjennom platas spilletid. Produksjonslyden fra låt til låt svinger noe voldsomt, og den eneste karakteristikken som deles av samtlige låter er en viss inn-bokset, digital flathet. Dette smerter av mange ulike grunner, men mest av alt fordi bandet åpenbart er i stand til å skrive solide og engasjerende låter innenfor sitt utvalgte format. Groove Metal er dessverre en sjanger som avhenger av produksjonens slagkraft og presisjon for å fungere, hvilket gir et uheldig utslag for debuten til Ungrateful.
Det er likevel ikke tvil om at de fire musikerne fra Høyanger har funnet et musikalsk fellesskap som fungerer over sine ti-år som band, og gitt en bedre miksejobb vil nok musikken deres kunne nå gode høyder innenfor lokal og internasjonal groovemetall-kultur. Slik som den står i dag oppleves debuten til Ungrateful litt som om Lamb of God hadde gitt ut en lavoppløst demo fra ‘As the Palaces Burn’-epoken; en litt ugjennomtrengelig vegg av lyd som kamuflerer et ellers unektelig potensiale.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Mjerim – Despair
Usignert, ute nå på bandets Bandcamp
DSBM-enmannsbandet Mjerim har over tre utgivelser foretatt et dypdykk inn i det grenseløse og altoppslukende mørket som kjennetegner de mest bortgjemte hjørnene av det menneskelige sinn. Musikken slekter først og fremst på Xasthurs tidlige innovasjoner innenfor enmanns-svartmetall, men utvikler soundet i en enda mer kaotisk, psykedelisk og overveldende retning. Av denne årsaken kan det være hensiktsfult å sammenlikne prosjektet med den mer fritt-flytende og diffuse siden av Islandsk svartmetall, der grupper som Wormlust og Andavald hersker ubestridt.
I tråd med tematikken som utforskes er Mjerims fjerde skive under navnet en opplevelse som byr på rikelig med utfordringer for den gjengse lytter. Sprakende og støyende teksturer, utsvevende låtformer og en spilletid på rundt 75 minutter vil utgjøre hindere som kun de mest hardbarka selv-prylerne blant undergrunns-fansen vil være interesserte i å overstige. Dersom du klarer å bryte deg gjennom ‘Despair’s urokkelige fasade vil du derimot bli møtt med en omhyllende, stemningsmettet og opplysende tur gjennom sinnet til et plaget individ. Når man har gjort seg kjent med de ulike bestanddelene av Mjerims sound er det nemlig masse å huke tak i; en musikalsk tankestrøm som byr på røyktjukke atmosfærer så vel som konkrete musikalske ideer (se åpningen på «Tales of Torment»).
Alt i alt er ‘Despair’ en reise jeg er glad for at jeg har vært igjennom, samtidig som at det er et såpass krevende stykke musikk at man helst bør ta seg god tid mellom lyttene. Jeg kan anbefale utgivelsen til folk som foretrekker at musikken svir ved berøring, samt turgåere med tidligere erfaring fra de skyggelagte dalstrøkene som utgjør den dypeste undergrunnen av støyete og lav-oppløst enmanns-svartmetall.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Saprophage – Demo 2021
Usignert. Ute på Bandcamp.
Jeg har ikke klart å finne mye ut av om Saprophage, annet enn at prosjektet er norsk, slapp en demo i 2019 og tidligere har eksistert som svartmetallprosjektet Void Eater. ‘Demo 2021’ er sånn sett prosjektets andre utgivelse, og fremstår minst like obskurt som Saprophage i seg selv. I forlengelse av det har musikken også noen sterke og svært interessante sider. Den er som hentet fra de dypeste avgrunner, veksler mellom desorienterende, doom-aktige partier og langt mer intense svartmetallpartier, alt med en ganske så fryktinngytende skrikevokal over som er svøpt inn i romklang- og ekko-effekter. Det hele fremstår i det hele tatt som en krysning mellom de litt mer dynamiske låtene til Sunn O))), prestasjonene til Maniac på Mayhems «Deathcrush» og Ihsahn på Emperors aller tidligste utgivelser – samt litt obskur death metal-estetikk.
Det er på sitt mest kaotiske og ustrukturerte ‘Demo 2021’ er aller best. De første minuttene på både «Formless Mouth of Death» og «Scepter» føles som nærmest evigvarende jammer på akkurat riktig måte, mens det mellom disse og de mer intense delene også dukker opp noen fantastisk kaotiske crescendoer der trommene egentlig løper helt løpsk og tilfører en overraskende appellerende følelse av kaos. I metal-sammenheng er disse tendensene ellers stort sett kun noe jeg kjenner igjen fra tekniske death metal-band som Gorguts og Ingurgiating Oblivion. Når dette glir inn i mer rendyrkede svartmetallpartier synes jeg ikke Saprophage er like god, men likevel vil jeg anbefale en lytt på denne korte demoen – for det skjer definitivt ganske så interessante ting.
Djevel – «Englene som falt ned i min seng, skal jeg slippe fri med brukne vinger og torneglorier»
Ute nå via Aftermath Music
De skygge-aktige silhuettene til medlemmene i Djevel har nok en gang blitt observert flakkende gjennom norsk skog og hei, hvilket pleier å være et tegn på at et nytt album er rett rundt hjørnet. Ganske riktig har bandet nylig annonsert plate nummer syv, en stemningsfullt innpakket sak ved navn ‘Tanker som Rir Natten’. Djevel har vært en viktig bidragsyter i prosessen med å videreføre de fundamentale prinsippene fra den norske andrebølgen til den moderne svartmetallens tidsalder, og har i løpet av sine ti år som band opparbeidet en rimelig uangripelig diskografi. Bandets nye singel, «Englene som falt ned i min seng, skal jeg slippe fri med brukne vinger og torneglorier», viser fortsatt ingen tegn til at deres kreative egg er i ferd med å sløves, men er heller et argument for det motsatte: at Djevels kreative instinkter er skarpere enn noensinne før.
Dette har store følger når platas første singel har en ubeskjeden lengde på nesten ti minutter. En ulmende og tonesettende introduksjon – full av hengende gitarer og tordnende trommebrekk – bygger opp til en solid groove, før andrebølgens tremulerende dragsug endelig blir sluppet løs på lytteren rundt to minutters-merket. «Kvitrim» angriper som vanlig svartmetallens mørke og forbitrede tematikk med lidenskapelig ild og poetisk vinkling, og de melodiøse gitarlinjene til Trond Ciekals fungerer som distinkte landemerker underveis i vandringen gjennom «Englene…»s ekspansive terreng. Rundt reisens endepunkt er tempoet så høyt at både hest og kjerre er i fare for å kollapse, og det hardtslående trommespillet til «Faust» leverer et barmhjertig nådestøt i form av et destruktivt cymbalslag for å sette punktum på opplevelsen. Dette er en forrykende måte å starte en plate på, og en låt som virkelig fører sak for Djevels stadig økende betydning for kontemporær, norsk svartmetall. Innvielsesritualet for ‘Tanker Som Rir Natten’ går av stabelen 14. Mai – kjenn din besøkelsestid om du har kun et fnugg av interesse for boreale svartekunster.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Dark Delirium – «Slave of Darkness»
Usignert, ute nå via div. strømmetjenester
Sist vi hørte fra de lovende metalcore-jyplingene Dark Delirium var på EP-en ‘Rise’ i Januar. Rogalendingenes debut-utgivelse demonstrerte en vilje til å strekke sjangerens grenser i retning mer atmosfæriske og post-påvirkede retninger, men bar også preg av den relative uerfarenheten som er felles for de fleste unge band. Deres nye singel «Slave of Darkness» eliminerer noen av mine tidligere kritikker, og er generelt et steg fremover hva angår både låtmateriale og produksjon.
Låtlengden til «Slave of Darkness» er et minutt eller to kortere enn gjennomsnittet på EP-en, og dette medfører en strammere og mer fokusert lytteropplevelse som kler gruppas kommersielle aspirasjoner godt. Den metalcore-møter-Gojiras «Another World»-aktige åpningen skaper en mørk og dramatisk stemning, før verset låser seg inn på et hardt og laserskåret riff som får det til å rykke i nakkemuskulaturen. Dette strekket fungerer som bare det – spesielt de hyppige innslagene av pinch-harmonics som tilfører en liten dæsj av Immolations ondskapsfulle aura er en flott touch. Jeg skulle derimot ønske at overgangen fra førrefrenget til refrenget selv var litt tydeligere, ettersom den oppbygde spenningen trygler om en mer voldsom og umiddelbar frigjøring enn refrengets diffuse form makter å gi.
Det er likevel flere positiver å rette søkelyset mot på Dark Deliriums nye singel enn negativer. Riffene er sterke, låtstrukturen og tematikken er flettet sammen på en meningsfull måte, og produksjonen har blitt mer sammensveiset siden sist. Det som kreves for at bandet skal rykke opp enda et nivå i mine øyne, er en videre utforskning av de aspektene som skiller Dark Delirium fra de talløse hordene av aspirerende metalcore-band ute i det internasjonale markedet. EP-en hadde f.eks en post-rock-aktig tilnærming til dynamikken mellom svake og voldsomme partier, og «Slave of Darkness» har en nesten gotisk affekt som gjennomsyrer låtas nedslåtte atmosfære. Dette er elementer som ikke kan attribueres til et hvilket som helst band i deres sjanger, og er derfor potente verktøy til hjelp i bandets leting etter et eget sound. «Slaves of Darkness» er uansett Dark Deliriums beste låt til nå, en negativt ladet metalcore-granskning av eget mørke.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Ulvehyrde – «Englemakersken«
Ute nå via Dusktone.
Etter slippet av låta «Jarlen» på tampen av fjoråret har svartmetallbandet Ulvehyrde nå sluppet tittellåta på sin kommende debutplate ‘Englemakersken’. På tross av bandets ikke så alt for lange levetid består det like fullt av erfarne personligheter innenfor norsk svartmetall, noe som høres godt via stålkontrollen bandet har på både produksjon og låtmateriale. Dette er svartmetall av høy kvalitet, som lar seg bære av feite gitarer som kommer til uttrykk gjennom både forrykende tempoer og tyngre, tøffere riff.
«Englemakersken» åpner med et gjørmete, aggressivt beist av et fantastisk hovedriff, der hissige blast-beats river seg målrettet fremover sammen med heseblesende og bunnsolid 1349-aktig gitarspill. I dette ligger låtas grunnmur og største styrke, men Ulvehyrde klarer seg i grunnen vel så bra når gitarene åpner akkordene i de drivende, raske versene. Barnegråt-sampelet som kommer litt uti sliter jeg med å få så veldig mye ut av, men låta bygger opp til en sterk avslutning når tremolopickingen eskalerer et litt tyngre overgangsriff og hovedriffet setter en perfekt spiker i kista for låta. Med andre ord gleder vi oss til plata kommer i april.
Skrevet av Alexander Lange
DRITTMASKIN – «Limi«
Ute nå via Drittmaskin / Edged Circle Productions.
DRITTMASKIN fortsetter opptakten til plata ‘Svartpönk’ og har sluppet det man nok kan kalle en uvanlig lang singel etter bandets eget kaliber: «Limi». På seks minutter får vi her servert et innslag som nok er litt mer progressivt og saktegående enn det vi er vant med fra det ellers så direkte og utålmodige vestlandsbandet, og der innflytelsen fra rifftradisjonene i mer tradisjonell metall virker hakket mer påfallende enn ved tidligere påfunn. Men ta det helt med ro: Onde akkordskifter og skrikevokal av særdeles høy pitch er også på plass, og selv om punken er litt fraværende, glir «Limi» flott inn som et friskt pust i DRITTMASKINs univers.
Det starter riktignok, synes jeg, litt vaklende i åpningspartiet, men bandet får momentumet på plass gjennom et råtøft refreng, og resten av låta er et stykke solid, traskende og smått suggererende metall ikledd DRITTMASKINs litt forskrudde tvister. På slutten får man attpåtil servert litt merkelig, men like fullt vakkert desorienterende klassisk gitar-spill som får en til å lure på hva slags ess i ermet dette bandet kan finne på å trekke frem på plata.
Debutplata til det nye og ukjente Trondheimsbandet Blodtørst er både en fascinerende kuriositet og en imponerende balansekunst i ett . På ‘Ferd’ kan man nemlig spore en voldsom, indre dra-kamp hvor nye og spennende impulser forsøker å lede fokuset vekk fra deres solide holdepunkt i svensk-inspirert dødsmetall, men til tross for at denne konflikten fører til en utgivelse som kan oppleves som splittet på midten, har bandet altså likevel klart å produsere en produkt som imponerer og overbeviser fra ende til annen. Hvordan kan dette ha seg?
Om man lytter gjennom de første fire-fem låtene på ‘Ferd’ og deretter forsøker å beskrive det man har hørt, vil de fleste trolig strekke seg over grensen for å finne analoger hos våre naboer i Sverige. Låter som «Orm» og «Madrugal» er nemlig såpass tett modellert etter byggeplanene til de melodiske dødsmetall-legendene i At the Gates og Dismember at man vil være fristet til å anta at resten av plata også vil bestå av liknende sjanger-øvelser. Om man derimot husker tilbake til de melodiske, black/death-aktige teksturene som strømmet gjennom åpningslåta «Troll», vil man kanskje fatte mistanke om at bandet har flere strenger å spille på, og riktig nok returnerer disse elementene for å legge fullstendig beslag på platas andre halvdel.
En av de viktigste årsakene til at ‘Ferd’ ikke oppleves som en sammenfletting av to vidt forskjellige uttrykk er at ingen av låtene KUN består av svensk dødsmetall eller melodisk black/death. «Troll» er et godt eksempel på dette, ettersom den omformer svartmetall-teknikker som tremulerende akkorder og blast beats til redskaper av dødsmetallen nesten utelukkende via produksjonens vektlegging av den sistnevnte sjangerens kroppslige tyngde. Mathias Jamtli Ryes mørke growle-vokaler hindrer også de største avvikene fra å forsvinne fullstendig ut i ødemarken, spesielt da låter som «Valgets Kvad» og tittelsporet som lener seg ekstra langt over i retning svartmetallen.
En annen viktig årsak til at ‘Ferd’ fungerer som en helhetlig opplevelse er jo at låtene er sterke nok til å sette korken i kjeften på en hvilken som helst sjanger-besatt kverulant som meg selv. Buldrende, Bolt Thrower-aktige riff leder inn i refrenger som makter å skape fengende hooks av utelukkende growlet vokal (en sjeldenhet innenfor alle metallens sfærer), som deretter krones av mellomspill som ofte utforsker mer rytmisk lekent eller atmosfærisk terreng. Best av alle er «Reservoir» og «Orm», som begge kan legge hele nasjoner i grus med sin voldsomme dødsmetall-driv; samt avslutningssporet «Worship Me», som sender bandet i retning langt norskere retninger via stampende vikingmetall og en låttekst som er skrevet på morsmålet.
Bandet har i et intervju med Metal Hammer Norge sagt at ‘Ferd’ faktisk er splittet på midten, med en første halvdel bestående av eldre låter og en andre halvdel bestående av nyere låter. Dette lover svært godt for fremtiden, for hvor mye jeg enn setter pris på de fengende og hardtslående låtene som åpner plata er det de senere sporene som viser den sterkeste antydningen til egenart hos Blodtørst. ‘Ferd’ er uansett en helt utmerket utgivelse som, til tross for at jeg har lyttet til den voldsomt mye, fortsatt ikke synes å ha nådd toppunktet av min egen verdsettelse av skiva, og jeg håper den skaffer Blodtørst en hel haug av muligheter når turné-økonomien og konsertlivet kommer seg på beina igjen. Sterk anbefaling!
‘Anti’ er det første påfunnet til bandet White Void, der Lars Nedland, kjent fra Borknagar og Solefald, har fått med seg Tobias Solbakk, trommeslageren til Ihsahn, elektronika-artisten Vegard Kummen og blues-gitaristen Eivind Marum. Prosjektet rendyrker først og fremst en mengde hardrock-uttrykk fremfor en hvilken som helst metal-undersjanger, og fortoner seg i stor grad som en slags gjenopplivning av 70-tallsrock a la Ghost – og, ifølge bandet selv, 80-talls new wave – mens det også hyppig gjør bruk av progrockens knep og strukturambisjoner.
I forlengelse av dette er det i musikken heller ikke en så veldig godt skjult hemmelighet at bandets frontmann har bakgrunn fra noen av Norges mest melodiske og progressive ekstrem-metal-band. Det er ingen tvil om at jeg får Borknagar-assossiasjoner av de storslåtte, melodiske refrengene som stadig dukker opp og ofte fortoner seg som noen av albumets største høydepunkter. Et godt eksempel får vi allerede servert i åpningslåta «Do. Not. Sleep.» og videre ut i «There Is No Freedom but the End», mens det desidert beste kanskje kommer i kruttønna «The Apocalypse Is For You» midt på.
Så er det også mye bra å finne mellom disse slagene, som gjerne kommer ut av velspilte gitarlicks og sterke hovedtemaer som eksempelvis finnes på den nevnte – og sterke! – åpningslåta så vel som «All Chains Rust, All Men Die». I så måte peker også «The Shovel and the Cross» seg ut som et høydepunkt, som byr på et vers som virkelig treffer og et ganske så flott, melankolsk og melodisk refreng.
Jeg vil imidlertid også si at ‘Anti’ lider av noen skavanker, både komposisjons- og produksjonsmessig. Noen partier er litt vel tamme, noen overganger fungerer ikke spesielt bra (eksempelvis i begynnelsen på låtene «There Is No Freedom but the End» og «All Chains Rust, All Men Die»), og jeg lurer tidvis på om ikke den utrettelige metalliske crunch-lyden på gitaren hadde hatt godt av litt mer kraft og dynamikk. Nedlands karakteristiske, lyse vokal kommer heller ikke alltid så godt ut av at noen av vokallinjene er litt tamme.
Likevel skal det også sies at White Void skrur opp ambisjonene på slutten av plata med prog-odyseene «The Fucking Violence of Love» og «The Air Was Thick With Smoke», der særlig førstnevnte kommer svært godt ut med gjentakende, storslåtte og melodiske klimakser og noen strålende gitarpartier. Selv om spesielt første halvdel av avslutningslåta ikke treffer meg like mye, blir det desto bedre mot slutten, og dermed får man en ganske så fargerik og god avslutning på en ganske ålreit rockeplate anno 2021.
Skrevet av Alexander Lange
Obzene – The Human Condition
Usignert, ute nå via div. strømmetjenester
Obzene er et progressivt metallband fra Trondheim bestående av fire unge musikere hvorav én av dem er uteksaminert fra NTNU med master i Musikkteknologi. Debutplata ‘The Human Condition’ er master-oppgaven til vokalist, gitarist og produsent Jørgen Nordby, som med hjelp fra de øvrige bandmedlemmene Are Åberg (trommer), Bård Rønnebu (gitar) og Dag Aksel Rønnebu (bass) spilte inn skiva under rådgivning fra Trond Engum (The Third and the Mortal, The Soundbyte). Musikken er derimot skrevet av Jørgen Nordby alene, som via kolossale lydbilder og dynamiske vendinger beskriver reisen gjennom den menneskelige modningsprosess med brede strøk.
Soundet til Obzene er en kombinasjon av ulike former for moderne metall-stilarter som alle balanserer ekstremitet med mainstream-appell. Metalcore, Postmetall og dødsmetall er enkle å spore i miksen, men groove-tunge riff på lave gitarstrenger vitner også om en viss affeksjon ovenfor djentens progressive røtter. Om jeg skulle forsøkt å danne et bilde av Obzene med enkle trekk ville jeg sagt at de låter som The Oceans ‘Pelagial’ og Tesseracts ‘Concealing Fate’ puttet i en blender, men dette er selvfølgelig litt for reduktivt til å speile virkeligheten. Obzene er nemlig på vei mot et sound som kan kalles deres eget, selv om de på ‘The Human Condition’ fortsatt har et steg eller to igjen å gå for å realisere potensialet sitt fullstendig.
«Swallow it Whole» åpner plata med en funky basslinje over en hardtslående trommebeat i 7/4, før store gitarakkorder og bluesy vokallinjer skyver låta i retning åndsverket til nevnteThe Ocean. Produksjonsbiten av utgivelsen er helt forbilledlig, med en klarhet og et detaljfokus som gjør at en mistenker at masteroppgaven falt i god smak hos sensor. Nordby har en sterk og fleksibel stemme som makter å bære den tunge tematikken, med et arsenal av sangteknikker som omfatter både mørke growls, melodiske growls, ren sang og attpåtil et lite falsett-hyl eller to.
Av de seks sporene på ‘The Human Condition’ er det «Collapse», «Release the Bonds» og «Worlds Collide» som gjør størst inntrykk. «Collapse» er den mest ambisiøse av de tre, med en dynamisk og sammenflettet konstruksjon som resulterer i et eksplosivt og velfortjent klimaks av støyende gitarer, etterfulgt av en nesten håpefull, stratosfærisk melodi. «Release the Bonds» er utgivelsens åpenbare singel, en kompakt og fokusert låt med en «Sleepwalker»-aktig fade-in og mengder av fengende rytmiske understrømninger; og «Worlds Collide» imponerer med en tålmodig og postrock-inspirert første halvdel som utgjør platas emosjonelle høydepunkt (spesielt det uventede screamet rett før tre-minutters merket er en genistrek). Disse låtene presenterer en ideell balanse mellom spenningsoppbygning- og utløsning, hvilket gjør det mulig for tekstene til Nordby å entre rimelig seriøst terreng uten å fremstå som over-dramatiske eller sentimentale.
Dessverre er det ikke alle låtene som klarer å balansere substans og atmosfære like godt – spesielt «Fissure» og «Fragile» har problemer med å rettferdiggjøre sine filmatiske panoramaer med tilsvarende sterkt musikalsk materiale. I tillegg stusser jeg litt over bandet har valgt å kalle ‘The Human Condition’ for en debut-plate, ettersom ‘Reign in Blood’-spilletiden på 27 minutter ikke er nok til å gi album-følelse når musikken er såpass ambisiøs og storskalert av natur. Om man ser på ‘The Human Condition’ som en konseptuell EP er det derimot langt lettere å argumentere for at Nordby og resten av Obzene har levert en sterk, ambisiøs og helhetlig opplevelse på sin første utgivelse. ‘The Human Condition’ som et prosjekt overgår i alle fall sitt utgangspunkt som master-oppgave, og kan med fordel heller sees på som en reise gjennom menneskets indre fortalt via mektig og velformulert moderne metall.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Nordavind – Kald Vi er Når Vi er Dau
Usignert, ute nå på bandets Bandcamp
Nordavind er et enmanns-svartmetallband fra Sunndalsøra som re-visiterer en tidlig symfonisk periode innenfor norsk svartmetall som kjennetegnes av plater som ‘Moon in the Scorpio’ av Limbonic Art og ‘For All Tid’ av Dimmu Borgir. Der disse platene ble skrevet av grupper på henholdsvis to og fire, er Nordavind kun én mann, og dette merkes også på musikken vi finner på hans nyeste utgivelse. Låtene på ‘Kald Vi er Når Vi er Dau’ er generelt litt endimensjonale når de sidestilles med sine inspirasjonskilder, og det musikalske materialet er ditto mindre sofistikert i forhold. Men dette betyr ikke at ‘Kald Vi er Når Vi er Dau’ er uten meritter, tvert i mot har utgivelsen en sterkere identitet enn det meste som kan lempes under samlebegrepet «Soveroms-svartmetall» i 2021.
På Nordavinds siste EP møter sammenlenkede fangetog av gitarer kalde vegger av islagt synth. Synth-linjene danner sjeldent minneverdige melodier, men nøyer seg heller med å skape atmosfære via messende, gregorianske fraser ala Summoning og Emyn Muil. Dette utgjør ikke et problem på låter som «Da Vintersola Frøs» og «Svartedauden, Tilbake Den Kom og Herjet i NORD», ettersom gitarprogresjonene er sterke nok til å bære låtas vekt på egenhånd, i tillegg til at de programmerte trommene bidrar til å skape variasjon i terrenget. Midtpunktet på plata, «Lenge Jeg Lengtet Efter Min Død», mangler derimot definisjon og fokus, noe et sterkere synth-arrangement kunne vært en effektiv salve mot.
Den mest effektive kuren mot låtskriver-messige mangler kan dog sies å være en rik og distinkt atmosfære, og på dette feltet er Nordavind bedre stilt enn de identitetsløse massene av enmanns-band som omgir ham på alle kanter. De huggende og standhaftige gitarene og de vandrende synthene danner nemlig et gjenkjennelig auditivt stempel etter å ha lyttet gjennom ‘Kald Vi er Når Vi er Dau» et fåtall ganger – en distinkt og nordlig atmosfære som maner frem bilder av frosthardt jordsmonn og disige innsjøer. Jeg tror likevel at Nordavind kan styrkes ytterligere av et økt fokus på selvstendig sterkt musikalsk materiale, ettersom den ukarakteristisk skarpe og gjennomtrengende synth-melodien vi finner på «Svartedauden,..» utgjør en høy og ensom tind blant EP-ens ellers beskjedne bakker og berg. ‘Kald Vi er Når Vi er Dau’ er uansett et kaldt og forfriskende isbad av en EP, og kan anbefales fans av lav-oppløst, atmosfærisk svartmetall inspirert av kjølige vinder og snødekte åskammer.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Selvmord – Lys Og Is
Usignert, ute på Bandcamp.
Selvmord er (var?) et svartmetallprosjekt fra Troms og Finnmark som vi dekket helt på begynnelsen av året da ‘Nyttårsny/Vintermorgen’ ble sluppet. Både før og etter dette har det kommet en rekke utgivelser, og med ‘Lys Og Is’ kan det se ut som det er slutt på prosjektet. Vi takker for følget, og anbefaler alle som i disse tider har behov for en god dose minimalistisk, grovprodusert, deprimerende, misantropisk og Burzumsk svartmetall med sterke innslag av dark ambient å sjekke ut plata.
Veteranene i Vreid har sluppet et nytt kapittel fra deres kommende fullengder ‘Wild North West’: «The Morning Red». Som ved slippet av tittellåta får vi nok en gang servert en video fra det audiovisuelle prosjektet denne plata er, og denne gangen er opptakene fra et forlatt sanatorium i Sognefjorden bandet har brukt som et kreativt senter under pandemien. Passende nok ble denne bygningen i sin tid brukt for å beskytte befolkningen mot smittsomme sykdommer.
Låta er definitivt noe av det mer lavmælte og rolige jeg har hørt fra Vreid. «The Morning Red» er utvilsomt en metall-låt som springer ut av bandets velkjente black’n’roll-stil, men lener seg i all hovedsak på et dystert, melodisk og saktegående hovedtema og tålmodig oppbygging. Hovedtemaet er svøpt inn i et mørke og livnærer seg gjennom lyse, løse og iskalde gitarstrenger, og sånn sett kan man spore svartmetallrøttene, men det som samtidig er et mer rock-befengt gitararbeid gjør «The Morning Red» til noe som minner meg en del om mye av det mer progga solo-arbeidet til Emperor-frontmann Ihsahn.
Dessverre sliter imidlertid «The Morning Red» med å imponere meg nevneverdig, noe som særlig knytter seg til det jeg synes er en ganske slapp og småsur clean-vokal i versene som i det hele tatt blir litt vel seige og repetative. Temaet mellom dem er imidlertid tatt fra øverste Vreid-hylle, og når bandet lar verstemaet utvikle seg til et litt mer hissig outro-parti blir det også litt bedre. Likevel blir det hele litt langt og repeterende, og det når aldri de høydene man har på følelsen av at Vreid byr opp til med tålmodigheten de insisterer på i første halvdel av låta. Sånn sett står tittellåta igjen som den beste smakebiten på den kommende fullengderen – så er ikke «The Morning Red» noe verre enn at den kan fungere nevneverdig bedre i en større sammenheng enn i singelformat.
Skrevet av Alexander Lange
Skaur – «Nordland og Ned»
Ute nå via Darker than Black Records
Skaurs nordnorske svartmetall er et unikum innen det norske, og mest sannsynlig det internasjonale ekstremmetall-markedet. De to platene som har blitt utgitt etter at det tidligere enmanns-prosjektet ble utvidet til et fullverdig band har vært fylt av melodisk, ekspansiv og rastløs svartmetall, kronet med vokal-fremførelser som kan sies å bryte alle barrierer hva gjelder intensitet og hemningsløshet. «Nordland og Ned», andresingelen fra den kommende tredjeskiva ‘Reis te Haelvete’ hever utrolig nok rastløsheten og intensiteten til enda høyere nivåer, en 11-minutters bråtebrann der lytterens forstand er drivstoffet som forbrennes.
«Nordland og Ned» er som en stormende sjø som er foreviget på sitt mest kaotiske. ‘Memoria Vetusta’-aktige, melodiske gitarer raser inn i hverandre og veves sammen, og «NordMann» står på toppen av klippen og skriker ut i stormen med sine uforlignelige, desperate hyl. Den strukturløse og gjennomkomponerte låtformen vekker flashbacks til Abigors krevende ‘Höllenzwang: Chronicles of Perdition’ fra 2018, og opplevelsen er tilsvarende utmattende og oppslukende. Følelsen av at Skaur har tatt et klimaks og forlenget det til 11 minutter melder seg titt og ofte gjennom lytteprosessen, men samtidig når man etterhvert et slags tilvenningspunkt hvor man kan begynne å skimte de dynamiske konturene som gjemmer seg under urolighetene på overflaten.
Om jeg skal være ærlig, stiller jeg meg etter utallige lytt fremdeles litt uforstående til «Nordmann»s visjon på «Nordland og Ned». Låta er full av fantastiske øyeblikk og vendinger, men den lineære og ikke-repeterende strukturen gjør det nesten umulig å ta alt innover seg. Når intensiteten konstant topper seg selv når man til slutt også et metningspunkt hvor det hele truer med å omdannes til hvit støy, og dette er en grenseovergang Skaur stadig vekk tripper rundt på «Nordland og Ned». Jeg velger likevel å reservere meg fra å avlegge en endelig dom, ettersom låta er en del av en større reise via ‘Reis te Haelvete’, og fordi jeg har respekt for folk som våger å eksperimentere med de ytterste ekstremene av sitt eget sound. «Nordland og Ned» er verdt å sjekke ut om du har sansen for svartmetall-uttrykk som grenser til det avant-gardistiske, eller om du er nysgjerrig på hvordan melodisk svartmetall låter med et minimum av formmessige begrensninger.
Skrevet av Fredrik Schjerve
SvartSol – «Dypfryst Sjel«
Usignert, ute på Bandcamp.
Forrige uke omtalte jeg SvartSols debut-EP ‘Dyrisk Vrede’, som jeg synes var en mer eller mindre solid tolkning av ymse svartmetalluttrykk fra det norske 1990-tallet. Samme uke slapp prosjektet låta «Dypfryst Sjel» som er å anbefale dersom man har sansen for landskapet SvartSol opererer i og kanskje også har lyst på et lite pek i en retning som ikke var så utforsket på ‘Dyrisk Vrede’. Råskapen fra EP’en er godt ivaretatt, sjangertrekkene og riffene er velhåndterte, men denne gangen er et folk-element mer i forgrunnen der gitarene byr på mer melodiske trekk og spoken word-sekvenser sniker seg inn i materien. I forlengelse av det synes jeg «Dypfryst Sjel» kanskje er det sterkeste SvartSol har sluppet til nå.
Skrevet av Alexander Lange
Ene – «Satans Svarte Spor»
Ute nå via Hellstain Productions
Ene er et nytt, anonymt svartmetallband som jumpet ut av internettets eter nå i Mars med en fiks ferdig debutplate og en introduserende singel som lokkemat for de uinnvidde. Grunnet dets voldsomme og plutselige manifestering har vi hos Metallurgi ikke funnet tid til å komme med vår dom over Enes debutskive ‘Lang Kald Natt’ denne uka, men se ikke lengre enn neste torsdag for en heldekkende og dyptgående reportasje. I mellomtida kan vi jo snuse litt på platas singel, en selvsikker og fokusert melodisk svartmetall-perle ved navn «Satans Sorte Spor».
På bandets Facebook-side blir vi informert om at Ene spiller «True Norwegian Necro Black Metal»; og ja, den lavoppløste produksjonen og den heslige vokal-tåken peker definitivt i retning den norske bølgens formative utgivelser. Man finner dog flere enn bare «Satans Sorte Spor» i snøen rundt Ene, spesielt har gitarlinjene en finsk karakter som kan minne om en krysning mellom Sargeists melodiske mesterlighet og den primitive vinden som suser gjennom sisteplata til Sammas’ Equinox. Dette er selvfølgelig kun pekepinner for den nysgjerrige leser, anmelder selv ønsker å vente til den fulle plata er fortært med å prøve å sette musikken til Ene i en større kontekst. «Satans Sorte Spor» er uansett en fantastisk måte å introdusere et prosjekt på: en hypnotiserende og frostskimrende låt med sterke melodiske holdepunkter og en mettet, mørk atmosfære.
Mork, prosjektet til metall-musikeren Thomas Eriksen fra Halden har alltid vært blant de mest konsistente bandene innenfor den norske svartmetallens senere bølge. Likevel har det alltid hvilt en aura av uforløst potensiale over Eriksens tidligere utgivelser under navnet, en følelse av at Mork aldri helt har klart å ta steget fra lovende nykomling til mester over eget perspektiv og uttrykk. Da jeg beskrev singlene fra femteplata ‘Katedralen’ som «effektiv Mork, om noe likt tidligere materiale» sendte Eriksen meg en melding som ba meg vente til jeg hadde hørt hele plata med å avlegge dom. Etter å ha hørt gjennom ‘Katedralen’ adskillige ganger må jeg anerkjenne at fortvilelsen jeg leste ut ifra meldingen fra Eriksen var fullstendig berettiget, ettersom ‘Katedralen’ er et betydningsfullt steg frem from Mork, og etter mine egne estimater også bandets beste utgivelse.
Morks perspektiv på norsk svartmetall har alltid hatt en viss appell for meg personlig. Miksen av fengende black’n’roll, andrebølgens isende vinder og den norske folkekulturens dunkleste hjørner har vært oppslukende, selv om tidvis ufokuserte låtformer og bølgedaler i det kreative overskuddet har hindret Eriksen i å nå de virkelige store høyder ved tidligere anledninger. På ‘Katedralen’ klikker endelig strukturene på både låt-plan og album-plan, og resultatet er en sammenhengende reise gjennom et musikalsk landskap som overrasker, engasjerer og trollbinder på høyde med de moderne bautaene Mork har blitt målt opp i mot i de senere år.
Det effektbelagte orgelet som åpner «Dødsmarsjen» er som et islagt fossefall, en kald fasade som speiler den nordlige nattehimmelens mørkeblå og grønne fargetoner. Plutselig slår isen sprekker, og etter kort tid eksploderer fossen i en strøm av jagende gitarer og støyende trommer. Strømmen bringer oss videre inn i verset, før slusene åpnes for å gjøre plass til platas første, drivende black’n’roll-seksjon. Det finnes ingen bedre introduksjon til Mork enn åpningslåta på ‘Katedralen’, en stormende masse av svartmetall som hverken er redd for storslagent, melodisk spill eller tårnende groover. Platas to singler følger deretter; «Svartmalt», som har et av de feteste black’n’roll-riff i moderne tidsregning, og «Arv», som med sin reflekterende og tilbakeskuende tematikk setter Eriksen i dialog med Vardes utsøkte plate fra fjoråret, ‘Fedraminne’. «Evig Intens Smerte» avslutter platas A-side ved å introdusere helt nye elementer til Morks musikalske univers, nemlig post-punk-harmonier og Vaura-aktige, vandrende basslinjer.
Og plata treffer ikke på en negativ energi-kurve i sin andre halvdel heller. «Det Siste Gode i Meg» konstituerer med sine potente og affekterende refrenger platas emosjonelle høydepunkt, der «Født til å Herske» og «Lysbæreren» er kreativt oversvømmende masser av riff og ideer som raser inn i hverandre og veves sammen i et forrykende tempo. Til slutt har vi den nesten ti-minutter lange «De Fortapte Sjelers Katedral», som tar enda et steg forbi den ambisiøse storformen vi ble servert på fjorårets EP ‘Pesta’. Låtas episke omfang rammer inn både melodiske platåer, krokete riff, skingrende dissonanser ala Deathspell Omega (av alle ting), samt en outro som låter som en gravferd i en folketom kirke, hvor pumpeorgelets ensomme toner blør ut i nattens ulmende mørke.
Når jeg nå har skrevet meg helt frem til omtalens ende kjenner jeg at det er så mange andre ting ved ‘Katedralen’ jeg også gjerne skulle ha rettet oppmerksomheten mot. Morks femte plate er nemlig så full av detaljer, atmosfære og tematisk innhold at den mentale bildestrømmen som fremkalles av en gjennomlytt kan sammenliknes med å lese en god bok. Ikke har jeg fått nevnt platas produksjon –som er varm og knitrende som en lyngbrann–, og ikke heller har jeg fått kommentert Eriksens tydelige uttale, hvilket er en kjærkommen sjeldenhet i ekstremmetall. Jobben min er jo heldigvis ikke å ramse opp ALLE observasjonene jeg har gjort meg ved en plate, den gleden er forbeholdt alle de ulike lytterne som kommer til å snuble inn i og la seg forhekse av ‘Katedralen’ i de kommende månedene. Jobben min er derimot å fortelle hvorvidt et stykke musikk har klart å røre ved et eller annet i meg, noe ‘Katedralen’ absolutt har gjort. Med sin femte plate har Mork endelig fått utløp for sitt potensiale med en svartmetall-utgivelse som har gjort avstanden mellom Eriksen og hans ruvende forgjengere innenfor sjangeren kortere enn noen gang før. Det er ikke annet å gjøre enn å anbefale plata til enhver som interesserer seg et fnugg (eller mer) for norsk svartmetall, samt å håpe at vi får muligheten til å se Mork fremføre disse låtene på en ikke-digital scene i løpet av det kommende året. Sterkt levert!
Metallurgi 