Metallurgiske Funn: Ukas Favoritt




Blodtørst – Ferd

Usignerte, ute nå via div. strømmetjenester

Debutplata til det nye og ukjente Trondheimsbandet Blodtørst er både en fascinerende kuriositet og en imponerende balansekunst i ett . På ‘Ferd’ kan man nemlig spore en voldsom, indre dra-kamp hvor nye og spennende impulser forsøker å lede fokuset vekk fra deres solide holdepunkt i svensk-inspirert dødsmetall, men til tross for at denne konflikten fører til en utgivelse som kan oppleves som splittet på midten, har bandet altså likevel klart å produsere en produkt som imponerer og overbeviser fra ende til annen. Hvordan kan dette ha seg?

Om man lytter gjennom de første fire-fem låtene på ‘Ferd’ og deretter forsøker å beskrive det man har hørt, vil de fleste trolig strekke seg over grensen for å finne analoger hos våre naboer i Sverige. Låter som «Orm» og «Madrugal» er nemlig såpass tett modellert etter byggeplanene til de melodiske dødsmetall-legendene i At the Gates og Dismember at man vil være fristet til å anta at resten av plata også vil bestå av liknende sjanger-øvelser. Om man derimot husker tilbake til de melodiske, black/death-aktige teksturene som strømmet gjennom åpningslåta «Troll», vil man kanskje fatte mistanke om at bandet har flere strenger å spille på, og riktig nok returnerer disse elementene for å legge fullstendig beslag på platas andre halvdel. 

En av de viktigste årsakene til at ‘Ferd’ ikke oppleves som en sammenfletting av to vidt forskjellige uttrykk er at ingen av låtene KUN består av svensk dødsmetall eller melodisk black/death. «Troll» er et godt eksempel på dette, ettersom den omformer svartmetall-teknikker som tremulerende akkorder og blast beats til redskaper av dødsmetallen nesten utelukkende via produksjonens vektlegging av den sistnevnte sjangerens kroppslige tyngde. Mathias Jamtli Ryes mørke growle-vokaler hindrer også de største avvikene fra å forsvinne fullstendig ut i ødemarken, spesielt da låter som «Valgets Kvad» og tittelsporet som lener seg ekstra langt over i retning svartmetallen.  

En annen viktig årsak til at ‘Ferd’ fungerer som en helhetlig opplevelse er jo at låtene er sterke nok til å sette korken i kjeften på en hvilken som helst sjanger-besatt kverulant som meg selv. Buldrende, Bolt Thrower-aktige riff leder inn i refrenger som makter å skape fengende hooks av utelukkende growlet vokal (en sjeldenhet innenfor alle metallens sfærer), som deretter krones av mellomspill som ofte utforsker mer rytmisk lekent eller atmosfærisk terreng. Best av alle er «Reservoir» og «Orm», som begge kan legge hele nasjoner i grus med sin voldsomme dødsmetall-driv; samt avslutningssporet «Worship Me», som sender bandet i retning langt norskere retninger via stampende vikingmetall og en låttekst som er skrevet på morsmålet.

Bandet har i et intervju med Metal Hammer Norge sagt at ‘Ferd’ faktisk er splittet på midten, med en første halvdel bestående av eldre låter og en andre halvdel bestående av nyere låter. Dette lover svært godt for fremtiden, for hvor mye jeg enn setter pris på de fengende og hardtslående låtene som åpner plata er det de senere sporene som viser den sterkeste antydningen til egenart hos Blodtørst. ‘Ferd’ er uansett en helt utmerket utgivelse som, til tross for at jeg har lyttet til den voldsomt mye, fortsatt ikke synes å ha nådd toppunktet av min egen verdsettelse av skiva, og jeg håper den skaffer Blodtørst en hel haug av muligheter når turné-økonomien og konsertlivet kommer seg på beina igjen. Sterk anbefaling!

Fredrik Schjerve