Vestfoldsbandet Hex A.D. kan nok beskrives best som et progressivt stoner/doom-band, og utviser på sin nyeste skive ‘Funeral Tango for Gods and Men’ – som på tidligere utgivelser – en tilsynelatende høy respekt for dette sjangerlandskapets gamle røtter. Denne plata føles ofte som en aldri så liten hyllest til pionérarbeidet innenfor progressiv og psykedelisk rock, og i stedet for at det ender opp som et slags bakstreversk pek mot 70-tallet, evner bandet å nærme seg materialet med en lekenhet og en rekke impulser som gjør det til en smakfull, variert og nokså unik lytteropplevelse.
Det starter med at det spøker litt i den to minutter lange prelyden «Naadegave», der iskalde og krystallklare orgeltoner komplementeres av sterke gitarleads og sender øyeblikkelige assossiasjoner til Ghost. En virkelig smak på albumets uttrykk kommer nok imidlertid først med «Seven Blades», der vi med en gang får servert et drivende riff i spedd solskinnsakkorder før et stratosfærisk, blytungt og knusende refreng. Det spares heller ikke på kruttet når hammond-orgelet skyves i forgrunnen mot slutten av låta med en fet og uhyre grovkornet tekstur.
Den lille reisen på fem minutter fungerer strålende som en oppvarming til de to gigantene som følger, «Got the Devil by the Tail» og «One Day of Wrath, Another of Gesture», som begge ligger godt over åtteminuttersmerket. Førstnevnte åpner med saftige stoner-riff og byr også på dette underveis, men baserer seg i all hovedsak på en deilig groove som kanskje er svaret på hvordan Pink Floyds ‘Animals’ hadde hørtes ut dersom et stoner-band hadde stått bak. Etter at Hex A.D. avslutter med å la jammen spilles av videre via en kasettspiller(?) – en ganske så kul og spenstig vending – slår de lytteren i bakken med platas desidert kuleste og største hovedriff på «One Day…». Denne låta utvikler seg også i en spennende retning, der gamle og nye prog-elementer blandes fint når Opeth-aktig gitarspill og keyboard-toner som kan høres ut som kommer ut av Jordan Rudess’ oppsett får bre seg over retro-soundet.
‘Funeral Tango for Gods and Men’ henter mye av sin styrke i den helt ypperlige produksjonen, der lydbildene føles velbalanserte og romslige og særlig gitarene låter fantastisk bra i sine stadige dialoger med orgelet. Vokalen fortjener også mye skryt, særlig med tanke på variasjonen; balansen mellom ulike former for clean-vokal og ren stoner-gauling håndteres godt, og kommer godt med variasjonen i selve låtmaterialet. Hardere takter kommer i de fengende og hardtslående «Painting With Panic» og «All the Rage», og en ekte ballade kommer med «Hell Hath No Fury». Sistnevnte er i utgangspunktet et velkomment tilskudd, men er nok dessverre også platas svakeste ledd. Hex A.D. runder av låta med en strålende gitarsolo, men opptakten til dette kjeder jeg meg rett og slett litt gjennom.
Mer saktegående og melodramatiske elementer gjør seg langt bedre i avslutningen «Positively Draconian», som vel best kan beskrives som en strålende åtteminutters power-ballade. Ensomme pianotangenter suppleres etter hvert med en klar og nesten litt Bruce Dickinson-aktig røst og tunge gitarer, før det hele kulminerer i et fantastisk svært og dundrende driv mot slutten som ingen ringere enn Ronni Le Tekrø leker seg over. Det ender opp som en kruttsterk avslutning på en sann psykedelisk prog-odyssé som bør glede både nye og gamle metallhoder – ‘Funeral Tango for Gods and Men’ anbefales på det sterkeste.
Sist vi hørte fra Octohawk (tidligere Mammüth) var i Februar da de slapp den ville og mangefasetterte førstesingelen «Iconoclast». Bandets progressive men unektelig tunge stoner/sludge breiet seg godt ut over låtas lengde på åtte minutter; en blytung, sisyfisk kampestein rullende gjennom et spacerock-landskap. På singel nummer to fra deres kommende debutskive ‘Animist’ beholder Octohawk den omstreifende og søkende karakteren til førstesingelen, men i denne omgangen er det synth-fargede terrenget skiftet ut med en hyppig omskiftende labyrint av ruvende steinvegger.
Etterdønningene av «Iconoclast»s interstellare reise henger igjen i åpningens effektbelagte fløyte, før et monumentalt riff deiser ned fra oven som et krasjlandende romfartøy i en fremmedartet jungel. Det harde, svingende men elegante trommespillet til David Jøndahl Hjellum kombinert med gitarenes voldsomme vekt er som en sammensmelting av Mastodon og High on Fire forsterket med armeringer av titan, en form for progressiv sludge farget av samtidens brutale tyngde. Disse metalliske korridorene leder inn i mer meditative og harmoniske rom, og overgangene mellom de ulike delene av strukturen blir gjort uforutsigbare av bandets stadige forlenging av fraser og takter. «Weather the Storm» er nok en sterk singel fra Drammensbandets andre fase, en låt som trekker deg inn med sin umiddelbare vegg av riff og holder på oppmerksomheten ved hjelp av sine strukturelle kolbøtter.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Dieseldyra – «Fabrikk»
Usignert, ute nå via div. strømmetjenester
Dieseldyra er et norsk rockeband som i all hemmelighet har samlet opp en fartstid på utrolige 30 år(!) og som nå i 2021 endelig har sett muligheten til å gi ut en debutsingel ved navn «Fabrikk». Bandet startet sin virksomhet i kjølvannet av den store norske rock- og punk-eksplosjonen på 80-tallet og er tydelig inspirert av flaggbærere som Wannskrækk/ Dum Dum Boys, Raga Rockers og Jokke & Valentinerne. Til tross for tette bånd til denne viktige epoken for norsk rock har Dieseldyra et sound som ikke er fullstendig immun for påvirkninger fra senere tid, og det skal bli spennende å se hva slags andre uttrykk som har sneket seg inn på den kommende debutskiva deres, en foreløpig navnløs sak som ble spilt inn hos Ocean Sound Recordings på øya Giske utenfor Ålesund.
Det er lite ved beskrivelsen av bandets sound som tilsier at en metallrettet blogg skulle fatte interesse for prosjektet, men det er altså noe vagt stoner-aktig ved åpningsgitarens crunch som gjør at tyngdesensorene i det sentrale nervesystemet til anmelder lyser opp som et juletre. Versene er drevet av rytmeseksjonens presise og kraftfulle maskineri, og både tekst og vokal har et skjær av industriell brutalisme som umiddelbart sender tankene i retning Dum Dums Per Øivind Houmb. Det tydeligste nikket i retning norsk punk-tradisjon er likevel refrenget, som med sin superfengende og allsang-verdige natur fremmaner den solidariske «Alle-for-en»-energien som pulserte gjennom glanstiden innenfor norsk punk.
Per bandets sosiale medier er «Fabrikk» en «Perle av en låt av en gjeng med svin», og selv om jeg ikke kan uttale meg rundt sistnevnte kan jeg definitivt istemme det første utsagnet. «Fabrikk» er en blankpolert og treffsikker kule av norsk rock som i et tidligere tiår ville runget ut av dashbord-radioen til biler landet over.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Grimmferd – NARVIK
Ute nå via Blodig-Gevir Studios.
Enmannsprosjektet Grimmferd er tilbake med nok en singel der krysningspunktene mellom black og death metal utforskes. Denne gangen er det snakk om «NARVIK», som i all hovedsak er en ganske rendyrket svartmetallåt som, gjennom tematiseringen av nazistenes invasjon av Narvik i 1940, sannsynligvis bringer med seg Grimmferds tydeligste nikk til norsk krigshistorie til nå.
Grimmferds form for svartmetall begynner etter hvert å bli tydelig der den igjen minner mest om musikken til band som Darkthrone og Satyricon. Unntak finnes selvsagt her og der, blant annet gjennom tempoet og growlingen i det første verset, men hovedgrunnlaget til musikken finner sine viktigste elementer i den taktfaste og groovy siden ved svartmetallen. Slik åpner også «NARVIK» bra etter en lengre intro med diverse lydeffekter, og Grimmferd holder i utgangspunktet god stand gjennom låta med en bukett solide riff. Om noe trekker kvaliteten på låta ned er det for min del den litt overtydelige og direkte teksten kombinert med strukturen på låta, som først og fremst livnærer seg gjennom repetisjoner av en ganske kompleks rekke med riff der overgangene ikke alltid sitter like godt. Det gjør at låta mangler litt fremdrift i det rent musikalske før slutten melder seg, og at den ikke er like spennende som for eksempel «Necromantic Terrorpig» – Grimmferds desidert største blinkskudd til nå. «NARVIK» er imidlertid likevel en tøff låt, der både produksjon og mye av det musikalske håndverket sitter.
Med de tre platene i ‘Runaljod’-serien har Einar Selvik og Lindy Fay Hellas Wardruna stått for en sann vitamininnsprøyting i nordisk folkemusikk – og tatt verden med storm som resultat. Ikke bare har bandets mørke, suggererende uttrykk tilfredsstilt mange beundrere av årtusengamle kulturuttrykk fra våre nordlige strøk, men det har nok også fascinert mange flere. Musikken har i alle fall etter hvert nådd både et bredt, internasjonalt publikum, TV-serien Vikings og spillet Assassin’s Creed: Valhalla – og i mine øyne er det virkelig ikke vanskelig å tenke seg til hvorfor. Bandet har nemlig funnet en usedvanlig god balanse mellom det lettfattelige, det lavmælt intense og det gjennomført mørke og atmosfæriske i uttrykket sitt. Med det har også et kanskje overraskende høyt antall metal-fans kommet på lasset i bandets fanskare.
På sin nyeste plate, ‘Kvitravn’, er ‘Runaljod’-merkelappen forsvunnet, men Wardruna fortsetter å finslipe på sin til nå så vellykkede musikalske oppskrift. Og med introduksjonssporet «Synkverv» evner bandet å lokke lytteren inn i sitt dunkle, meditative univers på svært tilfredsstillende vis, der dramatiske vokallinjer, mangfoldig instrumentasjon og dundrende, taktfaste trommeslag står for en storslått, eskalerende komposisjon. Åpningsstrekket for øvrig er også godt; tittellåta fortoner seg som den typiske, solide Warduna-låta vi alle forventer, og «Skugge» står videre for en vellykket og interessant nedjustering i tempo før en rituell trall og et vakkert refreng skrur opp turboen igjen. «Grá» står deretter for et av albumets store høydepunkter, der en nydelig og fengende vokallinje fremført av Hella blir et sterkt episenter i en forfriskende kort komposisjon på tre og et halvt minutt (hvorfor i all verden lanserte de ikke denne som singel?!).
«Fylgjutal» tar stafettpinnen modig videre med det desidert mest drivende hovedtemaet på plata – men deretter går det dessverre nedover. De fire neste låtene blottlegger nemlig den største svakheten til ‘Kvitravn’: Lengden. Jeg tror nemlig kanskje særlig «Kvit hjort» og «Viseveiding» hadde gjort seg godt i mange sammenhenger, men i en albumgjennomlytting blir de først og fremst litt kjedelige repetisjoner av uttrykk som allerede er utforsket nok på denne plata – uttrykket fremstår rett og slett ikke helt slitesterkt på en plate som varer i over én time.
Så er det nok også slik at dette midtpartiet er platas svakeste rent kvalitetsmessig. Det løfter seg i alle fall vesentlig mot slutten. «Vindavlarljod», en aldri så liten oppgradering av «Vindavlar» på kuriositeten ‘Skald’, har et refreng med vokallinjer så vakre at de omtrent er til å grine av, og «Andvevarljod» er en virkelig god avslutning på plata. Her trår Wardruna også litt ut av sin egen komfortsone ved å holde det gående i over ti minutter – noe de bare gjorde en gang i løpet av hele ‘Runaljod’-serien og også lykkes med i forlengelse av den ganske så progressive komposisjonen. Sånn sett demonstrerer ‘Kvitravn’ muligens en spennende, om enn et ganske så forsiktig, videreutvikling for Wardruna.
Skrevet av Alexander Lange
Relentless Aggression – A Shadow of All Things Broken
Usignert, ute nå på bandets Bandcamp
Bergens-bandet Relentless Aggression har en overraskende lang og ukjent historie innenfor norsk Metallhistorie. Til tross for at bandet ble stiftet så tidlig som på midten av åtti-tallet så ikke bandets første singel dagens lys før i 2018, og debut-plata ‘A Shadow of Things Broken’ ble sluppet nå i januar, rundt tretti år siden musikerne besluttet seg for å legge prosjektet på hylla. Årsaken til at bandet har valgt å gjenoppta virksomheten etter en halv mannsalder, er relativt ukomplisert. To av medlemmene fra den opprinnelige besetningen, Finn Solemdal og Yngve Eide (trommisen og metall-legenden Erik Brødreskift døde i 1999, bassisten Dag Nesbø har ikke vært aktiv i metallmiljøet på 15 år) bestemte seg for å spille inn et par av låtene rundt 2018, og fant i løpet av innspillingsprosessen ut at restene av den gamle ilden fortsatt ulmet i musikersjelen. Riff og fraser begynte å strømme ut av både fingre og stemmebånd, og plutselig satt gutta lettere desorientert i studio-sofaen med et fiks ferdig album pumpende fra anlegget.
Med tanke på bandets forhistorie (deres opprinnelige bandnavn var Hell Awaits) forventet jeg umiddelbart en slags videreføring av oldtidens thrash-idealer. Virkeligheten er noe mer komplisert, etter som de siste tretti årene har introdusert de to instrumentalistene for et vidt spektrum av musikalske uttrykk utenfor thrashens velkjente vegger. Jeg vil faktisk gå så langt som å påstå at det nesten bare er de tre låtene bandet har gitt ut før 2021 – «Time to Die», «From Beyond» og «Epitome of Resentment» som kan sies å føye seg etter thrashens prinsipper i sin helhet. Resten av sporene blander inn rikelige mengder av den mørke trad-metallen ført av band som Cirith Ungol, oppstemt speed-metal, ungdommelig punk-energi og et par overraskende eksplosjoner av mer ekstreme bølgelengder. Jeg vet ikke hvor målrettet denne blandingen av sjangre har vært under skriveprosessen, men resultatet er i alle fall en plate som er farlig nær å etablere et helt særegent og originalt uttrykk i krysningspunktet mellom trad og thrash.
Men plata åpner altså med «Epitome of Resentment», en kraftsalve av klassisk thrash. Åpningsriffet legger hele kroppsvekten sin bak et slag som treffer rett i trynet på lytteren, før god gammeldags mitraljøse-gitar åpner en portal til klassiske låter som Metallicas «Disposable Heroes» og Exodus‘ «Bonded by Blood». Sterke trad-karakteristikker pulserer gjennom de neste par sporene, «My Wrath Pervails» og «The Art of Self Destruction», som jeg antar er nye, uten at jeg kan bekrefte dette. Blant låtenes staute riffing og dynamiske tromme-arrangementer er det nesten bare Yngves Araya-ismer og den hektiske broen på sistnevnte som skaper forbindelser til thrashen. Dette er ikke en observasjon som er ment å sette plata i et negativt lys, tvert om mener jeg denne ambiguøse sjangerblandingen er selvet esset i ermet til Relentless Aggression, et kort som kan spilles i enda større grad om bandet velger å fortsette med å skrive musikk.
Deretter får vi «Time to Die», en real kraftpakke som svinger innom vel-traktert ‘Kill’em All’-territorie før refrenget går så langt som å nesten sitere deler av teksten til «Leper Messiah». Foruten trad/thrash-hybridiseringen som gjennomsyrer ‘A Shadow of All Things Broken’ er en av de største overraskelsene hvor mye ungdommelig energi og entusiasme som fortsatt raser gjennom årene til Finn og Yngve. Dette kan høres på «Time to Die», «From Beyond» og spesielt «Scorched Earth», som – unnskyld språket – er en catchy jævel av en låt. Det virker faktisk nesten som at guttas nysgjerrighet og entusiasme vokser jo lenger ut i plata vi kommer; «Living, Lying, Dying» eksperimenterer med skjeve rytmer og en intensitet som ikke kan finnes ellers på plata, og avslutningssporet «Miscreation» stuper inn i et progressivt thrash-univers som er såpass annerledes at låta nesten bryter seg løs fra resten av plata.
Med andre ord er det nesten som at gjensynet med musikken Finn og Yngve skrev i ungdomsårene har gjenintrodusert dem for gamle tankesett i tillegg. ‘A Shadow of All Things Broken’ føles nesten ut som debuten til et lovende ungt band: en smeltepotte av tanker og ideer som pusher ut i nye, spennende retninger uten å fullstendig lande på et samlet uttrykk. Debuten til Relentless Aggression er i seg selv en engasjerende og vibrant lytt, men jeg kan ikke annet enn å rette blikket fremover og håpe på en oppfølger som våger å strekke bandets særegenheter enda lenger. Relentless Aggression rettet blikket bakover i tid under skrivingen av ‘A Shadow of All Things Broken’, og fant tilfeldigvis en vei fremover i prosessen. Tiden vil vise om bandet ønsker å oppta denne marsjen, men i mellomtiden kan vi nyte av den dynamiske og fargerike låt-kolleksjonen som er debut-plata til Relentless Aggression. Anbefales!
Skrevet av Fredrik Schjerve
Warzaw – Werewolves on Wheels
Usignert, ute nå via div. strømmetjenester
Warzaw er et flunkende nytt Trondheims-band bestående av musikere som alle har spilt i flere prosjekter før de endte opp i denne konfigurasjonen. Det er ikke så lett å finne en rød tråd som leder frem mot opprettelsen av heavy metal-bandet Warzaw, ettersom medlemmenes tidligere prosjekter har hatt en spredning i uttrykk som omfatter både stoner, doom, thrash og groove metal. Nå har de fire musikerne bestemt seg for at det enkle ofte er det beste, og at fundamentalene i vår kjære sjanger fortsatt er solide nok til å vektlegges og fremheves i 2021.
Det er egentlig litt vrient å sette fingeren på nøyaktig hva som kjennetegner soundet til Warzaw på debuten deres ‘Werewolves on Wheels’. Grunnmuren er åpenbart klassisk heavy metal og trad, men dette er ikke en utgivelse som aper etter hverken Judas Priest eller Iron Maiden. På mange måter oppleves plata simultant som et best case scenario for 90-tallets radio-dominerende alt-metal sound via Daniel Rønnings kraftige barytonstemme, som en miks av Spidergawds energiske rock og Armored Saints staute riffing, OG som en slags ugudelig kollisjon mellom Mad Max-universet og en gjeng vikinger på motorsykkel. Relativt få fellesnevnere å spore her, men om du lytter gjennom plata fra tittelsporets åpningsspurt til «Switchblade Renegade»s tappede gitar-fyrverkerier vil du muligens forstå hva jeg mener.
Et livlig og referanse-tung sound vil derimot ikke bety så mye for lytteren om ikke låtene er verdt sin egen spilletid. Det er ingen grunn til å frykte at dette er tilfellet hos Warzaw, ettersom de på ‘Werewolves on Wheels’ har levert 11 strømlinjeformede, effektive og engasjerende låter. Dette er som nevnt tidligere Radio-metall gjort på riktig vis, med låter som ikke lever og dør basert på refrengets evne til å diske opp med et fengende hook, men som sørger for at samtlige seksjoner gløder med samme intensitet. Singlene «Spitfire», «The Second Banana» og «Burner henter selvfølgelig mye av kreftene sine fra de rungende, allsang-verdige refrengene, men om du retter blikket mot de arena-klare åpningsriffene eller de små utbruddene av sjelfullt solospill blir det fort tydelig at Warzaw ikke er så rutinerte på å inkludere dødpunkter i låtene sine.
Selvfølgelig er det høydepunkter på skiva – «Wherewolves on Wheels», «The Second Banana» og «Spitfire» lever friskt i minnet – men utgivelsen er såpass jevn i kvaliteten at den helst bør nytes fra start til slutt. Eneste jeg egentlig ønsker å kritisere er valg av slippdato, etter som dette åpenbart er musikk som vil gjøre seg ekstra godt en varm sommerdag med grillmat i magen og en øl i neven. Det er derimot ingen av gutta i Warzaw som hindrer meg i vente noen måneder så jeg kan oppleve nettopp dette, så selv det kritiske punktet kan vi med fordel overse. ‘Werewolves on Wheels’ er rett og slett en effektiv råtass av en heavy metal-plate som oppnår nøyaktig det den prøver på, og dermed er det ikke så mye poeng å kritisere den for ikke å oppnå ting den ikke prøver på. Om du har sans for sløye riff, harmoniserte leads og svartmalte doninger med trimmet motor og vestkledde lykantroper i førersetet er Warzaws ‘Wherewolves on Wheels’ plata du ser etter. Anbefales!
Skrevet av Fredrik Schjerve
Secret Rites – Unrest in Pieces
Usignert, ute nå på bandets Bandcamp
Det er godt at det lages litt god, gammeldags doom metal her i landet. I jungelen av alle mulige gotiske og folkemusikkinspirerte variasjoner av denne undersjangeren, og ikke minst i lasset av funeral doom-minutter man har fått høre de siste få tiårene, kan det være vanskelig å huske det sterke slektskapet den har med den eldste og mest tradisjonelle metallen vi har. Det bergenske enmannsprosjektet Secret Rites er i alle fall på sporet av dette på sin nyeste demo «Unrest in Pieces», der assossiasjonene til band som Black Sabbath og Pentagram er langt mer iøynefallende enn de til band som for eksempel My Dying Bride og Ahab.
Jeg skal ikke si så mye om hva som foregår her – både fordi demoen er nokså kort og fordi artisten selv på sin Bandcamp-side ikke kunne vært tydeligere på at både remix og en lenger utgivelse er rett rundt hjørnet. Og mye kan sikkert ellers ha blitt sagt om den ganske så labre produksjonen, der bakgrunnsstøy stadig lurer, ting er nokså utighte til tider, trommene har litt blikkbokspreg og vokalharmoniene ofte er ganske sure. Men la meg heller fokusere på det som er fett, nemlig det faktum at gitarriffene og vokalen står for et overraskende solid doom-uttrykk; «Deadly Obsessed» gjør på tross av noen repetisjoner som er litt unødvendige en god jobb med å holde interessen oppe gjennom sine hele tolv minutter, før «Jewel Armored Monarch» står for et litt kortere og mer konsist uttrykk. Det gjenstår nok fortsatt litt jobb for at Secret Rites potensiale forløses helt, men det er der definitivt.
Metallurgi 