Ene – Lang Kald Natt
Ene er et norsk svartmetallband som til tross for et fullstendig fravær av oppdrivelig informasjon på nett kan antas å bestå av kun et enkelt medlem. Stilistisk og produksjonsmessig sett er det den norske andrebølgen kompassnåla peker på, men innslag av melodisk svartmetall av nordeuropeisk sort og post-punk-aktige akkordrekker redder debutskiva ‘Lang Kald Natt’ fra å fremstå som en renspikket kopi uten egen agenda og kreativ drivkraft. Over platas åtte låter tar den kappekledte guiden bak Ene lytteren med på en tur gjennom en naturflekk som ved første øyekast virker gold og øde, men som viser seg å yre av liv og historie for den som vet hvor man skal lete.
De første øyeblikkene av åpningslåta «Grålysningen» er på mange måter et effektivt forvarsel om utfordringene som venter en lenger inn i ‘Lang Kald Natt’s spilletid. Ensomme akkorder kledt i en knitrende ulltrøye av diskant og vreng runger utover i tomrommet i det som føles som en evighet, før en spartansk blast beat og glefsende vokaler kaster oss ned i en grop av primitiv og støyende svartmetall. Til tross for at vokalen, bassen og trommene på «Grålysningen» er rimelig enkle og uforanderlige (som på de fleste andre låtene på ‘Lang Kald Natt’ forøvrig) bidrar endringer i låtas helhetlige terreng til å holde liv i anmelderens interesse. Spesielt verdt å nevne er den harmoniserte klagesangen som utgjør låtas midtpunkt og det streite, stoiske rockebeatet som dukker opp i kjølvannet.
Resten av platas A-side består av et par lengre låter som vandrer dypere inn i ødemarken enn sine omgjengere, separert av et suggererende og forhekset mellomspill med navn «Skogsdemon». «Smal er Porten til Stjernene» veksler mellom langstrakte melodier som minner om de man finner på Satyricons ‘Nemesis Divina’, og akkordprogresjoner med et skjær av post-svartmetallens sødmefylte melankoli. «En Ulv Sang et Ukjent Sted» skviser mengder av ideer mellom den lamenterende ulvesangen som åpner låta og det svansende riffet som setter punktum, og er kanskje den låta på ‘Lang Kald Natt’ som overbeviser mest som storstruktur. Et episk, traskende tradmetall-riff leder inn i platas kanskje mest bitende svartmetall-sekvens, som igjen leder inn i en serie harmoniske vendinger som leker med lyset lik brytninger i krystallklart fjellvann.
Selv om platas første halvdel byr på mangt en minneverdig opplevelse, er det B-siden som tar kaka hva gjelder ubestridte høydepunkter. Tittelsporet er et utskudd av klassisk norsk faenskap, et storslått vinterlandskap utsmykket med mollakkorder som ruver som varder og steinrøyser bestående av krokete arpeggioer. Den anonyme musikeren bak Ene har en fremragende sans for utforming av melodier, og ingen låter demonstrerer dette bedre enn «Lang Kald Natt» og platas singel og absolutte høydepunkt «Satans Sorte Spor». Turen rundes så av med et sjelfullt, inderlig og vakkert akustisk mellomspill med navn «Jeg er Dog Kun som Bare Støv», og det frynsete og Burzum-aktige sporet «Stille Vann».
‘Lang Kald Natt’ er en langt bedre debut-plate enn det man gjør klokt i å forvente fra det gjennomsnittlige enmanns-svartmetallband. Ja, repetisjoner av enkelte av ideene kan oppleves som overflødige, og kombinert med de noe statiske arrangementene i rytmeseksjonen er det et strekk eller to av plata som sleper litt på bakbeina. Likevel er ‘Lang Kald Natt’ for det meste en innhyllende og berikende opplevelse, og man føler virkelig man har blitt godt kjent med den bevandrede naturflekken innen guiden vår forsvinner oppover i fjellheimen på slutten av «Stille Vann». Ene har levert en selvsikker og komplett debut-plate med ‘Lang Kald Natt’, en utgivelse jeg anbefaler samtlige fans av god gammel andrebølges-svartmetall med sterke melodiske trekk.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Metallurgi 