Taggarkiv: svartmetall

Den Saakaldte – Pesten Som Tar Over

Den Saakaldte er prosjektet til grekeren Michael Siouzios, bedre kjent som Sykelig, som også er kjent for andre innhogg i den norske svartmetallscenen opp i gjennom. Det er nesten ti år siden sist prosjektet slapp noe sist, noe som gjør at det heller ikke er så overraskende at mye av besetningen er skiftet ut siden da. Den Saakaldte anno 2023 består utover Sykelig av medlemmer som ellers er kjent fra blant annet Tilintetgjort, Ved Buens Ende, Conjuration og Arcturus.

Bandets nye plate går under navnet ‘Pesten Som Tar Over’, og fremstår med sin spilletid på en time som et ambisiøst prosjekt. I den grad størrelsen og skalaen står for dette inntrykket, er det likevel ikke snakk om så mye dristighet rent stilistisk, der Den Saakaldte først og fremst lener seg på klassisk svartmetallhåndverk på ‘Pesten Som Tar Over’. Det er like fullt snakk om solid håndverk, der en hardtslående og god produksjonskvalitet løfter materialet enda et hakk.

Singlene som ble sluppet i forkant av plateslippet, åpningslåta «Av Satans Ild» og «Å Skjende En Engel», er også noen av låtene som best demonstrerer Den Saakaldtes største styrker. Begge disse låtene preges i stor grad av sterke melodier, som sammen med mye riffarbeid som er grovere i kantene taler for en god håndtering av ganske mange ulike stilistiske grep innenfor svartmetallen.

Låter som «Dødstrett Av Alt» og «Hat» er for eksempel låter som med et mer rått riff-fokus flørter med black’n’roll-tendenser, og sterke melodier finner man ellers godt spredt over plata – eksempelvis i «Ode Til Spinnersken» og tittellåta. På den måten synes jeg Den Saakaldte i utgangspunktet finner et svært godt spor, og en god balanse i uttrykket som kan minne om det for eksempel Taake mestrer så godt.

Likevel holder det ikke helt med tanke på platas lengde, og sett i forhold til den blir verktøykassa litt begrenset. Det gjelder også innad i selve låtene, som alle ligger mellom syv og elleve minutter. Det er svært mange gode temaer på ‘Pesten Som Tar Over’, men jeg sliter ofte nevneverdig med å forstå hvorfor låtene skal være så lange som de er. Mange imponerer gjerne i første halvdel, før jeg synes de renner ut i sanden de siste tre/fire/fem-minuttene. Det gjelder, naturlig nok, tittellåta, som med sine nesten elleve minutter er den lengste, og går fra å levere godt driv og spennende dynamikk til å repetere seg i overkant mye.

Jeg tror dermed Den Saakaldte hadde kommet vesentlig bedre ut her med mer disiplinerte lengder på låtene – og på plata i seg selv. Temaene og riffene tror jeg ville fremstått kraftigere, mer solide og mer potente innenfor litt strammere rammer. Alt dette trekker dessverre ned kvaliteten på ‘Pesten Som Tar Over’ en hel del for min egen del, all den tid det ligger mange gode idéer, god produksjon ikke minst solide musikerprestasjoner i miksturen.

Skrevet av Alexander Lange


Kal-El – Moon People

Etter å ha stukket av med en Spellemann-nominasjon med sin forrige plate ‘Dark Majesty’ i 2021, er det eminente stoner-bandet Kal-El omsider ute med nytt materiale i form av EP’en ‘Moon People’. Det er ikke snakk om store greiene verken i størrelse eller stil, der det er snakk om to låter på ca. syv minutter i kjent Kal-El-stil. Men solide saker er det definitivt.

Den første av låtene, tittellåta, har også blir sluppet som singel tidligere. Som jeg skrev da denne ble sluppet, synes jeg Kal-El maner frem et særlig godt refreng her, og bandet bygger godt opp mot slutten til et saftig klimaks som gjør god bruk av de feite, gjørmete stoner-gitarene som i det hele tatt er et enormt pluss i produksjonen.

Låt nummer to, «Universe», er en noe mer dynamisk sak, der en del lekre grooves sniker seg inn mellom veggene av stoner-riff – blant annet på utsøkt vis helt i begynnelsen. Med en flott oppgiring avslutningsvis lander også denne låta godt, og avslutter en EP som jeg anbefaler sterkt, men som jeg også synes blir i overkant kort. Kal-Els svære lyduttrykk fortjener en litt mer massiv affære når det skal være snakk om en EP, synes jeg.

Skrevet av Alexander Lange


Manii – Innerst I mørket

Da det ble klart at Manii skulle slippe en hele 37 minutter lang låt på plateselskapet Terratur Possessions, var det i alle fall for min egen del lett å få høye forventninger. Terratur Possessions har stått for noen av de sterkeste svartmetallutgivelsene i den norske metallscenen de siste årene, og Manii har selv stått for sterke saker og er dessuten en slags utbrytergjeng fra det vel så spennende prosjektet The Manes. Da høye ambisjoner da i tillegg skulle materialisere seg i en nesten førti minutter lang sammenhengende låt, som må regnes som en plate, var det duket for en spennende begivenhet i den norske metal-undergrunnen.

Derfor er det synd å konstatere at ‘Innerst I mørket’ er en aldri så liten skuffelse. Det handler ikke så mye om håndverket Manii evner å stelle på beina her, for det er snakk om sterke svartmetalltemaer hele veien gjennom. Snarere dreier det seg om at det fremstår merkelig at mye av materialet her har landet i en såpass langstrukket komposisjon. ‘Innerst I mørket’ består av mange gode ideer, men fremstår også fragmentert og usammenhengende.

Det åpner imidlertid veldig bra. Noen synther fra de dypeste, Burzumske krypter bereder grunnen fra noen seige strekk av beske, tåkete tremolo-gitar-spill, og de desperate skrikene bidrar også godt til atmosfæren. Noen flotte, lyse gitarloops bidrar også til god dynamikk i lydbildet, som vokser seg til å bli ordentlig suggererende og stemningsfullt de første ti minuttene.

Når guffent orgelspill deretter tar stafettpinnen, starter en slags inn- og utpust som jeg ikke synes tjener låta så godt. Noen av orgeltemaene er svært gode, men blir mellomspill mellom svartmetalltemaer som føles mer og mer isolerte utover. Denne dynamikken synes jeg tyder på at Manii burde gjort en bedre jobb med å bygge opp låta; særlig etter 25 minutter begynner ‘Innerst I mørket’ nemlig å føles som en statisk og formløs størrelse som kunne holdt på for alltid.

Manii tar seg opp med noen virkelig sterke temaer mot slutten av ‘Innerst I mørket’, og det er som sagt snakk om mye bra materiale her. Formålet med å presse alt inn i én låt får jeg imidlertid ikke helt øye på selv etter ganske mange gjennomlyttinger, og det gjør at ‘Innerst I mørket’ dessverre ender opp som noe av det svakere jeg har hørt fra Terratur Possessions – all den tid det sier mer om plateselskapet enn Manii og denne utgivelsen.

Skrevet av Alexander Lange


Superlynx – ‘4 10’

Den psykedeliske stoner/doom-trioen Superlynx har siden sin oppstart i 2013 peilet seg inn på et effektivt og lett-gjenkjennelig «take» på sjangeren. Vi i Metallurgi har selvfølgelig latt oss forføre av bandets meditative, drømmende og rituelle tungrock tidligere, der f.eks skiva ‘Electric Temple’ viste seg å være sterk nok til å kjempe til seg en 30. plass på vår toppliste i 2021. Nå har gruppen altså sluppet ny plate, og mye tyder på at bandet føler seg desto mer hjemme i eget sound og selskap enn tidligere.

Tittelen ‘4 10’ står nemlig for noe så simpelt som «fjerde skive, 10. år som band». Det at bandet ikke føler noe behov for å utstyre tittelen med noe videre utsmykning er også en solid indikator på hvor de befinner seg musikalsk for øyeblikket, hvor bandets tilbakelente og organiske låtskriving avslører en gjeng som ikke er redd for å lene seg på sine etablerte styrker. Superlynx har etter sigende komponert samtlige av ‘4 10’s åtte låter på øvingsrommet, hvilket har resultert i en lett og ledig, jam-preget atmosfære. Låtene står endog aldri i fare for å skli ut i en formløs, psykedelisk suppe, men forholder seg til enkle låtskrivingsprinsipper som vil gjøre musikken lett tilgjengelig for de aller fleste. 

Skivas åpningstrio –»Into the Sun», «Cycle» og «Heavier than Me» – er all introduksjon som trengs for å forstå seg på hvor Superlynx vil hen på sin nye skive. Alle tre er tålmodige, ulmende meditasjoner, hvor dronende vokalfraser og enkle gitarmotiver utgjør fokuspunkter over trommenes langsomt skiftende rytmiske landskap. Bølger av vreng og aktivt cymbalspill sørger for å skape turbulente krusninger i musikkens ellers rolige vannflate, men ellers er det lite som klarer å røske trioen ut av den hypnotiske, rituelle transen de har satt seg selv i. Noteringsverdige unntak er det forankrende riffet på broen til «Sphinx», den overraskende livlige karakteren til «The Unknown», samt den mantra-liknende herrevokalen som sniker seg inn rundt midten av den utstrakte jam-sekvensen på «Nothing to Everything». 

Med tanke på musikkens jam-pregede og utsvevende karakter, kommer det nok ikke som noe sjokk at tekstene eksisterer tilsvarende langt ute i eteren. Tekstene på ‘4 10’ er gjennomsyret av malerisk impresjonisme («Into the Sun») og drømmelogikk («Nothing to Everything», «Away»), men turer også gjennom noen mørkere, eksistensielle bakgater på låter som «The Unknown» og «Under it’s Spell». Mest inntrykk gjør kanskje «Heavier than Me», som støtter opp under sitt budskap om styrke vunnet gjennom motgang med den tyngste og mest sakteflytende instrumentalen på skiva. 

‘4 10’ kaster en trylleformel over lytteren som vedvarer over skivas fulle 45 minutter; dette i kraft av sitt stødige, hypnotiske tempo, lysergiske atmosfære og dronende vokal. Dette betyr også at Superlynx risikerer å gi oss for mye av det gode, hvor jeg allerede på «Sphinx» følte at stabiliteten i uttrykk og låtskriving begynte å gi meg en følelse av deja vu. Til tross for at ensformigheten melder seg fra tid til annen på ‘4 10’, mener jeg likevel at skiva er atter en suksess for Superlynx. Produksjonen er aldeles nydelig, trioen er laserfokuserte i sitt samspill, og forbindelsen mellom tekst og musikk frembringer noen av de mest inntrykksfulle låtene i bandets diskografi til nå. Anbefales fans av psykedelisk stoner/doom, eller hypnotiserende auditive ritualer generelt.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Plog – ‘Eucharist’

Det trønderske stoner/doom-bandet Plog leverte i 2021 en skive som både forlystet og – om enn i noe mindre grad – forarget undertegnede. ‘Mag Mell’ demonstrerte bandets gigantiske, fuzz-bombede sound og solide grep rundt låtskriving på godt vis, men led også som følge av noen vokalprestasjoner som ikke helt nådde opp til sine instrumentale omgivelser. På andreskiva ‘Eucharist’ har både vokalprestasjonene og de allerede gode låtskriverferdighetene fått seg et løft, og resultatet er en skive som er langt mer indikativ på bandets ferdigheter og potensial. 

Plogs sound deler likheter med et knippe storheter innenfor stoner/doom-tradisjonen, men uten å kopiere noen av dem i overkant. Førstesporet «Symbol of Wrath» åpner likevel på en måte som nesten kan sies å være en hyllest til sjanger-pionerene i Electric Wizard, i det den knakende åpningssekvensen velter over i et riff som minner svært mye om sistnevntes «Funeralopolis». Det blir tydelig allerede her at vokalen har blitt markant oppgradert fra førsteskiva, der Bianca Zaharias robuste og klokkeklare røst er bedre tilpasset Plogs grunnvolls-rystende men tidvis melodiske sound. 

‘Eucharist’ er delt opp i to ganske tydelig separerte deler, der «Symbol of Wraith» og «Apostate» befinner seg trygt plantet innenfor et stoner/doom-paradigme, og «Eucharist» og «Echo from the Void» tar en mørkere vending som bedre gjenspeiler den dystre coverkunsten. Tittelsporet har en planetarisk tyngde som sender tankene i retning band som Conan og Monolord, og en nesten sludgy desperasjon som tilføres av de brølte, deklamerende frasene til bassist/vokalist Kristian Hindbjørgen. Mest sjokkerende er likevel avslutningssporet «Echo from the Void», som bryter ut i en hektisk, krakilsk dødsmetallisk kvern i sitt første minutt, før den gir oss en siste konsentrert dose av Plogs mørke, stoner/doomske besvergelse. 

Av kritikk har jeg kun to punkter å komme med. Produksjonsmessig er ‘Eucharist’ håndtert temmelig upåklagelig, med en knitrende, ullkledt og dump miks som likevel tilfører voldsom tyngde til den formidable rytmeseksjonen. Jeg skulle likevel ønske at vokalen mottok litt behandling i form av ytterligere reverb eller effektarbeid, ettersom den låter litt naken over det veldige instrumentallandskapet. Så synes jeg også at Zaharia for øyeblikket virker mest komfortabel over de langsomme, knusende groovene, og hun sliter litt med å finne en passende melodisk motpart til de mer oppspilte, energiske strekkene på skiva. ‘Eucharist’ er uansett et betydelig steg frem for Plog, og en skive som burde sjekkes ut av fans av band som Pallbearer, Windhand til Electric Wizard og Conan.

Skrevet av Fredrik Schjerve