Under følger en seleksjon av de mest oppsiktsvekkende platene fra januar og februar, i alle fall i følge Metallurgis stolte redaksjon. God lesning!
Januar
Sovereign – Altered Realities
Plateselskap: Dark Descent Records Undersjanger: Death/thrash
Utdrag fra vår omtale: «Når det kommer til dødsthrash av gammel ånd men ny giv, er det ingen tvil om at Sovereign har gått samtiden en høy gang på debutskiva ‘Altered Realities’. Måten bandet beveger seg gjennom de kompliserte instrumentalforløpene med både dødelig presisjon og organisk flyt er direkte inspirerende, og jeg sliter med å finne aktører selv på den internasjonale scenen som har gitt meg en liknende opplevelse i senere tid. ‘Altered Realities’ er rett og slett en ekstremmetallplate av ypperste kvalitet, og en utgivelse som burde stå støtt blant våre norske favoritter ved årets ende.»
Beste låter: «Nebular Waves», «The Enigma of Intelligence»
Plateselskap: Prophecy Productions Undersjanger: Atmosfærisk/post-black metal
Utdrag fra vår omtale: «Utenom den litt vel skrale produksjonen er […] ‘The Deepening’ en sterk prestasjon, som ikke minst gjør den norske svartmetallen en aldri så liten tjeneste gjennom å sette den mer i dialog med nyere, utenlandske tagninger på sjangeren. Jeg anbefaler den for alle som har sansen for atmosfærisk, melankolsk og mektig svartmetall.»
Beste låter: «Der Guder Dør», «True North Beckoning»
Plateselskap: Soulseller Records Undersjanger: Brutal death metal
Utdrag fra vår omtale: «‘Nonagon’ fremstår for min egen del som den mest optimaliserte utgaven av Blood Red Throne vi har fått til dags dato. […]‘Nonagon’ (er) nok en suksess for Norges største dødsmetallband, og en skive som burde lande som en hundre-tonns asteroide i dødsmetalliske miljøer verden over.»
Beste låter: «Seeking to Pierce», «Tempest Sculptor», «Every Silent Plea»
Plateselskap: Dark Essence Records Undersjanger: Progressiv metal
Utdrag fra vår omtale: «Madder Mortem har alltid vært undersungne helter i den norske metallscenen, men med ‘Old Eyes, New Heart’ har bandet levert en skive som har markert Norge på det internasjonale utgivelseskartet i det fortsatt unge plateåret 2024. ‘Old Eyes, New Heart’ er en fantastisk skive, og en soleklar anbefaling til samtlige av bloggens åpensinnede lesere.»
Beste låter: «Coming from the Dark», «Master Tongue», «The Head That Wears the Crown»
Utdrag fra vår omtale: «Det er […] ingen tvil om at Sepulcher har levert atmosfærisk, eventyrlysten dødsthrash på høyde med den internasjonale toppstandarden med ‘Veins of the World’. Det er kun et fåtall band der ute som klarer å dyrke frem ny, florerende biologisk vekst på dødsmetalls forråtnede skrott i 2024, hvor Obliteration og Sepulcher kanskje er de to bandene på norsk jord som for alvor skyver grensene for både kvalitet og egenart. Sånn sett er ‘Veins of the World’ en soleklar anbefaling for fans av tradisjons-befestet men selvrealisert dødsthrash, og en uforventet pangstart på det nye året for norsk ekstremmetall.»
Utdrag fra vår omtale: «‘Kosmos Brenner’ kunne altså vært hakket mer fokusert på sine knappe 38 minutter. En mer forsiktig og konservativ tilnærming til materialet kunne imidlertid gått utover spenstigheten, dristigheten og kreativiteten til Golden Core på denne plata, som tross alt er det jeg er mest imponert over. […] man sitter virkelig igjen med en følelse at mye arbeid har blitt lagt inn i dette prosjektet. Det i seg selv gjør mye bra med en plateopplevelse som jeg uansett anbefaler på det sterkeste, og jeg tror det bærer bud om en spennende utvikling for Golden Core fremover.»
Beste låter: «Ginnungagap», «þorn Af Akri», «De Dødes Hær»
Plateselskap: Mnemosyne Productions/ Candlelight Records Undersjanger: Progressiv metal
Utdrag fra vår omtale: ‘IHSAHN’ er ikke Ihsahns beste plate – til det er ‘After’ for bra. Men på grunn av jevnt over sterk låtskriving, helt rå produksjon, overbevisende presentasjon og mang et tegn på en enorm arbeidsinnsats hevder den seg virkelig i kampen om andreplassen, og det sier sitt.
Beste låter: «TWICE BORN», «BLOOD TRAILS TO LOVE», «HUBRIS AND BLUE DEVILS»
Plateselskap: Century Media Records Undersjanger: Progressiv metal/black metal
Utdrag fra vår omtale: «Den timelange reisen gjennom ‘Fall’ er en detaljrik, episk og fargesprakende affære, […] ‘Fall’ vil av god grunn falle i smak hos brede skarer av metallfans verden over – den er tross alt komponert, fremført og produsert av en gjeng som virkelig vet hva de holder på med .
Beste låter: «Summits», «Nordic Anthem», «Northward»
Plateselskap: Svart Records (eget selskap) Undersjanger: Black metal
Utdrag fra vår omtale: «Kombinasjonen av stormende, kakofonisk svartmetall og punkete grooves byr noen helt fenomenale øyeblikk i løpet av ‘Helvete’s kompakte spilletid. […] ‘Helvete’ er […] en skive som virkelig fenger i øyeblikket, og som tar såpass mange interessante valg at mer åpensinnede fans av svartmetall vil gjøre godt i å sjekke den ut.
Beste låter: «Gravlagt i Sorger (Glemt av Gud)», «Oppstandelse», «Vrede»
Det nærmer seg ett år siden ekstremmetallegendene i Enslaved slapp plata ‘Heimdal’. I den anledning skal bandet snart lansere en deluxe-versjon av albumet, der noen nye versjoner av låtene «Congelia» og «Forest Dweller» vil befinne seg. Ikke minst blir en ny låt med på lasset: «Gangandi».
Denne låta ble skrevet i opptakten til ‘Heimdal’, men ble utelatt fordi den skilte seg en del fra materialet for øvrig. Særlig med tanke på teksten gir dette mye mening, og det ligger en del spenstige detaljer i progmaterien her. Det gjelder særlig i midtpartiet der ledegitarer flyr rundt som humler i et ekspansivt og flott lybilde. Til syvende og sist er det imidlertid ganske gjenkjennelig Enslaved, og er ikke så oppsiktsvekkende og minneverdig som de beste øyeblikkene på ‘Heimdal’.
Skrevet av Alexander Lange
Blood Red Throne – «Seeking to Pierce»
Ute nå via Soulseller Records
«Seeking to Pierce», den antatt siste singelen i forkant av slippet av ‘Nonagon’ neste uke, er Blood Red Throne på sitt mest finkalibrerte. Bandets halvmoderne, brutale dødsmetall er definitivt lett gjenkjennelig i all sin destruktive kraft, men subtile endringer som de plettfrie produksjonsverdiene og Sindre Wathne Johansens dynamiske vokal er nok til å unngå kraftige følelser av deja vu. Åpningsriffet oser nydelig av Death, før store grooves og heroiske bass-løp suger oss inn i albumcoverets utenomjordiske dragsug. Fremdeles savner jeg det lille ekstra i form av et planet-destruerende hook eller en uforglemmelig groove, men førsteinntrykket av ‘Nonagon’ er unektelig mektig basert på låtene vi har blitt servert på forhånd. Jeg gleder meg til å pløye gjennom hele dødsfesten når den slippes neste fredag.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Madder Mortem – «Unity»
Ute nå via Dark Essence Records
Madder Mortem fortsetter å skrive seg ut av den lange, kalde natten på «Unity», den trolig siste singelen i forkant av slippet av skiva ‘New Eyes, Old Hearts’ neste uke. Bandets alternative metall – eller kanskje bare prog-metall med korte låtlengder? – er like detaljrik og treffsikker som alltid, med sterke vokalmelodier og velutformede arrangementer som ytterligere kjennetegn. I denne omgang gjorde jeg meg den tanken at musikken virket å være komponert på øvingsrommet, ettersom «Unity» har noen smidige, instinktive skifter i instrumentering og tekstur som indikerer sterke samspillsferdigheter. Jeg vet ikke om «smakfult» er et adjektiv metallband flest liker å få tilskrevet sin egen musikk, men Madder Mortem har en viss eleganse i sin låtskriving som er umiskjennelig – på «Unity» så vel som resten av deres kruttsterke platebibliotek.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Wyruz – «All Guns Blazing»
Selvutgitt
Hamar-bandet Wyruz har sluppet singelen «All Guns Blazing», som følger opp to singler som ble sluppet i fjor. Om bunten skal ende opp på en større utgivelse vet jeg ikke, men «All Guns Blazing» er uansett nok en solid og lett fordøyelig dose thrash-metall. Produksjonsdrakten er krisp og hardtslående, og jeg blir særlig gira av en uventet blast-beat på tampen av låta. Anbefales!
Skrevet av Alexander Lange
Witch Club Satan – «Black Metal is Krig»
Ute nå via Lost and Found Productions
Det ny-feministiske svartmetallbandet Witch Club Satan har tiltrukket seg både skryt og hets på bakgrunn av sine über-teatralske live-opptredener. På den ene siden har vi lyttere som setter pris på nettopp det teatralske, og som også interesserer seg for debatten rundt de tre kvinnene som har begitt seg inn i et mannsdominert sjangerlandskap. På den andre siden har vi lyttere som forarger seg over trioens mangelfulle forståelse for svartmetallen som musikkform, og som aner et snev av sjangerturisme over det hele.
Personlig ser jeg grunner til å plassere meg på begge sider av bruddlinjen, men først og fremst har jeg hatt vansker for å la meg overbevise av prosjektet, rett og slett fordi jeg synes låtskrivingen til nå har vært laber. Både «Hysteria» og «Solace Sisters» fremsto som lite oppsiktsvekkende separert fra oppstusset rundt bandet, og jeg kjente nok på at jeg savnet en bedre forståelse for svartmetallen som tradisjonsrik MUSIKKsjanger oppi det hele.
«Black Metal is Krig» er med dette i mente et steg fremover for Witch Club Satan. Jeg synes både riffet som velter inn etter den krakilske introen lyder mer autentisk svartmetallisk enn noe av bandets tidligere materiale, samtidig som jeg synes låtskrivinga generelt sett er sterkere enn før. Glefsende innskytelser fra bandets vokalister gir låta et konfronterende, punk-aktig element, og broens dansende grooves danner et mentalt bilde av en heksesirkel som kaster seg rundt et bål i nattemørket. Enkelte uttrykksmessige «urenheter» gjør at Witch Club Satan fremdeles avslører seg som nykomlinger innenfor svartmetall-sjangeren, men jeg vil si at radaren deres er bedre stemt til det stilistiske terrenget på «Black Metal is Krig» enn tidligere. Jeg er fremdeles ikke overbevist, men definitivt et lovende steg i egen retning i mine øyne.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Profane Burial – «My Plateau»
Selvutgitt
Profane Burial er et symfonisk metallband bestående av medlemmer fra band som Borknagar, Gromth og Babels Tårn. Bandet debuterte med skiva ‘The Rosewater Park Legend’, som jeg for øvrig ikke kjenner, og befinner seg nå i oppløpet til slippet av oppfølgeren ‘My Plateau’, som slippes i starten av Mars. Første leveranse fra skiva, tittelsporet «My Plateau», ble nylig sluppet, og det er snakk om orkestralt ladet svartmetall som er både mektig i uttrykket og labyrintisk i sin struktur.
Om jeg skulle gjettet, ville jeg tippet av Emperors senere skiver har hatt mye å si for Profane Burial, i alle fallrent stilistisk. Bandets hektiske og innviklede svartmetall er pakket inn i adskillige lag av symfonisk staffasje, og har med sine tunge gitarhugg og rytmiske bråstopp mest til felles med den banebrytende ‘Prometheus: The Discipline of Fire & Demise’. Dette er en av mine absolutte favorittskiver fra Norge, og jeg har ofte lett for å overse skavanker ved band som foretar utgravninger på nettopp dette området av svartmetallens uttrykkskart. Likevel er det ikke til å komme fra at jeg opplever «My Plateau» som noe kaotisk og ustrigla; uten at jeg skal være for sikker på at jeg ikke kun trenger flere gjennomlyttinger for å ta inn det fulle bildet. Jeg trenger med andre ord mer tid og flere låter på å forstå visjonen til Profane Burial, og det passer jævla bra sett at vi har flere singler og en hel skive i vente. Anbefales fans av sen Emperor/tidlig Ihsahn.
Det er ikke mer enn noen måneder siden Blood Red Throne feiret sitt 25-års jubileum med slippet av singelen «Latrodectus», og de er allerede i full sving med slippet av sin ellevte skive ‘Nonagon’. Bandet er kjent for å være konsistente leverandører av en type dødsmetall som blander sjangerens brutale utvikling på det sene 90-tall/tidlige 2000-tall med oppdaterte elementer fra sjangerens yngre dager, og singelen «Blade Eulogy» varsler på ingen måte om voldsomme endringer på dette formularet.
Jeg får likevel inntrykket av at ‘Nonagon’ kommer til å utgjøre en skive utover det vanlige for Blood Red Throne. Det virker litt som at planetene har stått litt på rekke i forbindelse med utgivelsen, ettersom både produksjonsjobben og bandets nye vokalist, Sindre Wathne Johnsen fra Deception, passer den brutale men teknisk kyndige dødsmetallen deres som hånd i hanske. Det er liksom ikke så mye jeg kan si om bandets musikk på «Blade Eulogy» som ikke har blitt sagt før, annet enn at den nå tydeligere enn noensinne før viser seg å kunne konkurrere med brutal, modernisert dødsmetall fra verden over. «Blade Eulogy» er et beundringsverdig destruktivt skudd fra Blood Red Thrones dødsmetalliske børse, og jeg ser virkelig frem til å bli ytterligere maltraktert av det øvrige låtmaterialet på ‘Nonagon’.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Dark Delirium – «Chaos Machine»
Selv-utgitt
Nok en uke, nok en ny singel fra den veritable låtfabrikken Dark Delirium. «Chaos Machine» er den femte låta bandet har gitt ut så langt i år, og føyer seg temmelig greit inn i rekken med tidligere singler rent uttrykks- og strukturmessig. Det er snakk om tung, mektig og majestetisk melodeath med metalcore-tendenser, toppet med cinematiske lydeffekter og den alltid lidenskapelige skrikingen til bandets vokalist Simeon Ekse. Det er én ting «Chaos Machine» gjør annerledes fra det andre materialet bandet har levert over årenes løp, og der å lene seg lengre over i dødsmetallen, hvilket kommer til uttrykk gjennom mørke growls og overraskende teknisk gitarriffing. Jeg synes dette fungerer temmelig godt, og jeg håper bandet fortsetter å utforske denne siden av musikken deres i fremtiden. For øvrig synes jeg vel fremdeles at produksjonen blir i overkant massiv, og at gitartonene og basstrommene med fordel kan roes ned. Ellers som vanlig solid håndverk fra Rogalendingene i Dark Delirium!
Skrevet av Fredrik Schjerve
Kingseeker – «…and I Explode»
Ute nå via Bringsli Productions (eget selskap)
Kingseeker er straks aktuelle med ny skive, og akkurat som i tidsrommet mellom debutskiva og den kruttsterke EP-en ‘Grief’ fra i fjor virker det som at tiden i etterkant av EP-en har blitt brukt til å raffinere bandets tunge men melodiske metalcore ytterligere. Første singel ut er ‘…and I Explode’, en låt som på tydeligvis kommuniserer at bandets ambisjonsnivåer er høyere enn noensinne.
Disse ambisjonene er ikke nødvendigvis knyttet til noen voldsom innovering, men dreier seg heller om hvor mange mennesker Kingseeker kan treffe med musikken sin. «…and I Explode» er dermed en temmelig kommersiell sak, hvilket kler bandet rimelig godt. Låta er elegant utformet, og balanserer godt mellom metalcore-befestet tyngde og post-hardcorens emosjonelle utladninger og nostalgiske melodikk. Det eneste jeg egentlig har å komme med av kritikk er at renvokalen fremdeles mangler det siste lille overskuddet som kreves for å overbevise, samt at overgangen fra screams til rensang ved låtas fremstår litt usmidig. Jeg er uansett svært glad for å se at Kingseeker fortsetter å utvikle seg fra utgivelse til utgivelse – og det i høyt tempo – og jeg ser ikke bort i fra at den kommende skiva ‘Passing Moments Caught Forever’ kan vise seg å bli et aldri så lite gjennombrudd for bandet. «…and I Explode» tyder i alle fall på dette.
Det legendariske norske dødsmetallbandet Blood Red Throne feirer i år sitt 25.(!) år på den norske musikkscenen, og av den grunn slapp de nettopp en kruttsterk seiersrunde av en singel kalt «Latrodectus». «Latrodectus» er lett gjenkjennelig som en Blood Red Throne-låt, og demonstrerer samtlige av styrkene som har gjort bandet til et såpass pålitelig, truende og mektig dødsmetallisk beist over årenes løp.
Som alltid, dreier det seg om en tilgjengelig kombinasjon av 2000-tallets brutale nyvinninger og den tekniske presisjonen til dødsmetallens nyere garde. Sånn sett byr ikke «Latrodectus» på noen betydelige overraskelser, selv om broens effekt-belagte gitarer og smakfulle bass-solo gir tilstelningene et forbipasserende hint av progressiv dødsmetall. Jeg tror likevel ikke poenget med «Latrodectus» var å overraske eller innovere, men heller å feire Blood Red Throne sin standhaftige rolle i det beskjedne, norske dødsmetall-universet – og kanskje knuse noen kjever og sprenge noen trommehinner i samme slengen. Sånn sett utfører «Latrodectus» sitt oppdrag med enkelhet, i kraft av å være en dødsmetallisk klasebombe som etterlater et gapende hull i gulvet der høyttalerne pleide å stå. Gratulerer med jubileet til Blood Red Throne!
Skrevet av Fredrik Schjerve
Beyond the Barricade – «A Late Night in September feat. Stian Bodi»
Usignerte, ute nå på div. strømmetjenester
Beyond the Barricade er et relativt nytt metalcore-band, som så langt har sluppet en EP og en debutplate ved navn ‘Where Do We Go When There Is Nothing Left’ fra 2021. Metallurgi-redaksjonen fikk dessverre ikke nyss om denne skiva før i år, hvilket betyr at vi ikke fikk dekket den da den var aktuell. Nå har vi dog fått festet øynene godt på den lovende metalcore-banden, og vi har ingen planer om å slippe dem ut av syne med det første.
Bandets nyeste singel, «A Late Night in September», er en så sjelden ting som rendyrket andrebølges-metalcore fra et norsk band. Det intense møtet mellom hardcore og melodisk dødsmetall som førte til band som All That Remains, Killswitch Engage, Shadows Fall og fl. ved årtusenskiftet er en musikkhistorisk hendelse som ikke har blitt i overkant utforsket av norske band. Derfor er det en glede å se et kompetent band som Beyond the Barricade plukke opp stafettpinnen og løpe av gårde med den. Med seg på laget er Stian Bodi fra Blurry Face, som etter sigende har blitt et permanent medlem av bandet.
«A Late Night in September» er en effektiv og ukomplisert dose tradisjonell metalcore. Det mest særegne våpenet i arsenalet til Beyond the Barricade er trolig renvokalen til Bodi, som til tross for å bringe særpreg fremdeles trenger litt utvikling for å skli naturlig inn i bandets uttrykk. Utover dette kan det bemerkes at bandet har god kontroll over både de strukturelle og stilistiske elementene til sin utvalgte sjanger, hvilket resulterer i en dynamisk og engasjerende låt. Produksjonen hadde nok trengt litt finjustering for å tilby kruttet og definisjonen som virkelig kunne løftet musikken til nye høyder, men alt i alt er dette meget lovende saker. Anbefales for fans av tradisjonell metalcore, samt norske band som Kingseeker og Once Awake.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Luteøks – «Sekken»
Ute nå via Nordic Mission
Etter å ha kommet fra ingensteds og imponert undertegnede nevneverdig med to svartmetallske kruttønner av noen singler, har Luteøks nå lansert en tredje låt fra sin kommende fullengder ‘Barely True Norwegian Black Metal’. Denne går under navnet «Sekken», og spiller i og for seg på mange av de samme styrkene som de to foregående, «Skjegg» og «Shaved Vengeance», og fortsetter å bygge forventningene til denne fullengderen i en positiv retning.
Så revet med som jeg ble av «Shaved Vengeance», blir jeg kanskje ikke av «Sekken». Dette er en habil og nokså proff svartmetallproduksjon, men blir kanskje en noe anonym affære rent musikalsk sett. Like fullt mestrer Luteøks håndverket godt med noen solide riff og melodier, og de tilføyer ikke minst egenart gjennom det humoristiske og parodiske preget på det hele. Jeg tror ikke du får hørt svartmetall om skittentøy noe annet sted, i alle fall, så blir det spennende å se hvordan dette preget tilføyer kvalitet til plateopplevelsen.
Skrevet av Alexander Lange
Camelio – «Dødsralling» / «Sønner av Satan – Døtre av Døden»
Usignert, ute på strømmetjenester
Energiske Camelio har sluppet materiale for første gang siden 2020, da i form av den tosidede singelen «Dødsralling». Hovedattraksjonen her er en både oppstemt og rifftung fireminutter, som særlig imponerer med et flott og ganske storslått refreng. Det er imidlertid først og fremst gitarene som tilføyer dette preget, og jeg tror bandet kunne fått enda mer trøkk og energi ut av materiale dersom trommene trådte litt mer fram. Her ligger de noe spinkelt og lavmælt til i miksen.
Så er det nesten slik at b-siden «Sønner av Satan – Døtre av Døden» imponerer meg enda mer. Låta er en interessant mikstur, der Camelio åpner med et metallisk Alice in Chains-aktig riff før lytteren blir utsatt for en herlig og Kvelertak-aktig svartmetalleksplosjon i refrenget. Kombinasjonen fungerer overraskende godt, og sørger for en variert affære over bare noen få minutter. Og med det er det snakk om en ganske solid singelbunt fra Camelio i denne omgang.
Skrevet av Alexander Lange
Nadir – «Tenebrae»
Usignerte, ute nå på div. strømmetjenester
Fjoråret så Norges musikkindustri bli tatt på senga av den heseblesende intensiteten og rå scene-presensen til Oslo-bandet Blodkvalt. Bandet ble kreditert (av undertegnede, ikke minst) som skapere av en smått nyskapende sjangerblanding av andrebølges-svartmetall og hardcore, som i alle fall virket uten presedens i den norske musikkscenen. Nå som Nadir har gjort seg til kjenne gjennom slippet av sin nye singel «Tenebrae», kan det dog være på tide å stille spørsmål rundt hvorvidt Oslo-kvartetten faktisk var først ute med denne kombinasjonen.
Nadir kombinerte nemlig disse to musikalske stilartene allerede på EP-en ‘The Great Dying’ fra 2020. Jo, bandet er ikke like rendyrket i sin sammensmelting som Blodkvalt, men om du tar en kjapp tur innom låta «Thrishul» fra nevnte EP vil du finne slående likheter mellom måten de to bandene angriper uttrykket på. Nadir er dog et mer flerhodet beist enn sine kumpaner fra Oslo, og rører i tillegg inn mengder av punkete dødsmetall i sitt allerede eksplosive black/core-oppkok.
Produksjonen på bandets nyeste singel er en stor oppgradering fra ‘The Great Dying’. Der EP-en låt skåldende het men rensket for bassfrekvenser, er «Tenebrae» het fra topp til bunn. Gitarene låter aldeles massive, med en smuldrende, sprakende og fet tone som fremhever bandets dødsmetalliske kredens. Den Martin Van Drunen-aktige brølingen til bandets vokalist hjelper definitivt også på denne fronten, i tillegg til at de fungerer utmerket over broens dødstette crossover/thrash-riff. Innslag av kimende toner og avslutningens rituelle glød tilfører låta til og med et skjær av okkult svartmetall, så det råder ingen tvil om at bandets kommende debut ‘Extinction Rituals’ kommer til å bli en høyst interessant hendelse i norsk musikkliv. «Tenebrae» bevitner et band med et særegent perspektiv på norsk undergrunnsmetall, og skaper høye forventninger til Nadirs kommende debutskive.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Astralplane – «Burning Time»
Usignert, ute på strømmetjenester
Jeg kom tilfeldigvis over Astralplane da jeg så en Facebook-annonse for deres konsert på Brewgata i Oslo på lørdag, og fikk spenningen pirret av at de nylig hadde sluppet en ni minutters kjempe ved navn «Burning Time». Dette er rett og slett en ganske så herlig låt, der finfølelsen i denne brødretrioens samspill bidrar til en svært behagelig lytteropplevelse.
At Astralplane ikke har kommet Metallurgi for øret gjennom vår vanlige kilde Encyclopedia Metallum er nok ikke så rart, da dette bandet nok ligger langt tettere opp mot litt tyngre rockeuttrykk enn umiskjennelig metall. De tunge og grovkornede elementene i musikken synes jeg likevel gjør «Burning Time» til et naturlig emne for en metallblogg. Her blir god, gammeldags stoner-rock behandla med en tålmodighet a la Earth, og Astralplane har såpass god pacing og tak på riffhåndverket at det aldri blir kjedelig på tross av seigheten i denne låta. Så får også noen helt herlige og nærmest aggressive gitarleads tre inn midt i låta. Men dette er først og fremst en skikkelig deilig låt.
‘Vi Overlevde’ ligger i et unikt skjæringspunkt mellom klassisk, aggressiv og taktfast svartmetall og kjølig, atmosfærisk og reflekterende post-black metal, og gjør det mens Bizarrekult aldri mislykkes med å samle alle elementene i en sterk og meningsfull enhet. Enten man trives best i noe sånt som platas åpningsstrekk, der låtene «For 1000 år siden» og «Galskap» slippes løs sint og heseblesende, eller heller liker seg i denne platas siste, tålmodige og ofte melankolske kvarter, slår komposisjonene og sammenhengen mellom alt dette aldri feil. Krydre det med låttekstene som trekker sammen en personlig reise og naturkreftene som også reflekteres så fint gjennom musikken, og du har et av årets beste norske konseptplater på svartmetallsk.
Beste låter: «Galskap», «Skrik i Tomhet», «Ensomhet»
Plateselskap: Pride & Joy Music Sjanger: Symfonisk power metal
Nergards ‘Eternal White’ er skiva for deg har prøvd å jobbe deg inn i powermetall-sjangeren, men aldri helt har klart å sette pris på musikkens corny aspekter. ‘Eternal White’ bevarer nemlig powermetallens viktigste elementer, – uimotståelige melodier, høye tempoer og bombastisk lyddesign – men erstatter det ofte flåsete fantasy-elementet med en tematikk som sentrerer seg rundt de meget virkelige, tragiske hendelsene som utspilte seg under vinterkrigen i Finland. De tre (nå permanente) sangerne gir Nergard en stor nok rollebesetning til å skildre et bredt spektrum av individuelle perspektiver på krigens elendigheter, og de utrolig velskrevne symfoniske innslagene gir plata et storslagent skjær som fremhever dens helhetlige, konseptuelle natur. Der mange band kan komme seg unna med et lite dropp i kvalitet mot slutten av skiva si, er dette ikke et alternativ når det kommer til en såpass teatralsk opplevelse som ‘Eternal White’. Nergard tar denne utfordringen på strak arm, og leverer en empatisk og hjerteskjærende avslutning som gjør uutslettelig inntrykk. Noe av årets aller skarpeste powermetall-låtskriving gir ‘Eternal White’ en velfortjent plass i det øvrige sjiktet av Metallurgis topp 50.
Beste låter: «God Forgive My haunted Mind», «From the Cradle to the Grave», «Eternal White»
Plateselskap: Dusktone Sjanger: Melodisk black metal
‘Orkja’ er årets sikreste tegn på at sognametallen lever i beste velgående – også når denne lille, stolte norske metalltradisjonen får et mer moderne fortegn. Nifrosts tredjeplate er utvilsomt bandets sterkeste utgivelse så langt, og vinner mye på å krydre et selvsikkert grunnuttrykk av klassisk, melodisk og litt folkmetallsk svartmetall med en variasjon man kanskje vil oppfatte som overraskende. Grunnuttrykket har bandet for det første stålkontroll på, men når de treigere og nesten litt post-metallske «Sirkel» og «Hausten» får prege platas midtdel, klarer de også å oppdrive en interessant og uvanlig flerdimensjonal svartmetallplate som peker i spennende retninger jeg virkelig håper Nifrost utforsker videre. Så har plata altså også noen helt nydelige, melodiske høydepunkter i mer tradisjonell svartmetalldrakt – det vil vi naturligvis også ha!
Plateselskap: Terratur Possessions Sjanger: Eksperimentell black metal
Terratur Possession sitt gigaslipp av hele tre Issolei-utgivelser i slutten av august står igjen som en av de mer betydelige hendelsene innenfor norsk undergrunns-svartmetall i 2021. Det er ikke hver dag en ny artist kommer luntende inn på scenen vår med et såpass vel-utformet – for ikke å si fryktløst – take på svartmetallsjangeren, og at denne debuten skjer i form av to EP-er og en full-lengder kan jeg vel egentlig ikke huske at har skjedd før i det hele tatt. Der ‘Devouring Currents’-EP-ene bar preg av en eksperimentell tilnærming til utforsking av tonespråk, er ‘Cilicium’ en direkte og dødspotent plateopplevelse. Det første som møter ferske ører idet man trykker play på åpningslåta «Destroyers» er den gnistrende og tærende lyden av dissonerende svartmetall, men allerede på «The Awakening» drar Issolei frem penselen og begynner å male i voldsomme, melodiske strøk. ‘Cilicium’ – som mange andre eksperimentelle svartmetallprosjekter – har en åpenbar tilknytning til nyvinningene til Deathspell Omega, men der andre band ville forsøkt å kopiere franskmennenes syrlige dissonanser har Issolei valgt å fokusere på måten de hugger sterke og minneverdige motiver ut av desorienterende masser av støy. Resultatet er en turbulent, suggererende og trollbindende reise gjennom en slående distinkt svartmetall-visjon, og nok en triumf i et enormt år for Terratur Possessions.
Beste låter: «The Awakening», «Ascension», «Convergence»
Dødsmetallens eldste bestanddeler plukkes opp igjen, finslipes og raffineres på rendyrket og respektabelt vis på Blood Red Thrones ‘Imperial Congregation’, og resultatet er nokså upåklagelig. Bandet sementerer langt på vei sin allerede ganske udiskutable status som Norges kanskje mest umiskjennelige og proffe klassiske death metal-band, og byr på denne plata på såpass mye hardtslående og uimotståelig trøkk at mosh-følelsen nærmest er til å kjenne på gjennom høyttalerne på hjemmekontoret. Blood Red Throne leverer kanskje først og fremst på en helt fantastisk groove-følelse, men er også kjennetegnet av noen finurlige, tekniske musikerprestasjoner og en forholdsvis stor bredde i variasjon – fra deathcore-vibbene på «Inferior Elegance» via platas dødsmetallske grunnvoller til det høyst vellykkede, traskende og litt progressive forsøket av en avslutningslåt. Hvis du vil høre på norsk death metal fra i år, må du høre på ‘Imperial Congregation’.
Beste låter: «Inferior Elegance», «6: 7», «Zarathustra»
Da Metallurgi gav Agabas «ukas favoritt» i april skrev jeg at bandet var «årets trolig friskeste pust innenfor norsk metall», og etter ytterligere åtte måneder har jeg fremdeles ingen problemer med det utsagnet. På debutskiva ‘Voluspå’ anvender bandet både skolert skjønn og rennesteins-mentalitet til å skape en musikalsk opplevelse som er nådeløs, direkte og instinktivt fengende, men på en smart og kreativ måte. Skivas drøye halvtime flyr unna, båret av en vanntett rekke med metalliske hardcore-slagere som røsker like godt i lysken på skive som i konsert-arenaen. Til og med klarinetten – som for mange metallband ville blitt brukt som lite mer enn oppsiktsvekkende vinduspynt – er bakt inn i det fundamentale uttrykket på sømløst vis, som en fasett ved den gromme gitarlyden som gir musikken et ondskapsfullt kammer-preg. Agabas skriver adrenalinsprengt musikk som beveger både kropp og sinn, og gjør det samtidig som de slenger ut treffsikre knyttneveslag i retning hverdagsfascisme og andre samfunnsbyrder. Det står det klasse av!
Plateselskap: Peaceville Records Sjanger: Black metal
På ‘Katedralen’ mestrer Thomas Eriksens Mork på sett og vis sin stilsikre, klassiske, men flerdimensjonale tilnærming til tradisjonelle norske svartmetalluttrykk. Denne plata er en 48 minutters ferd gjennom både beinhard black’n’roll, mørke virvelvinder av svære akkordrekker, tremolo-gitarer og doble basspedaler, og melankolske og storslåtte øyeblikk med dystert fortegn. Det evinnelige mørket i albumcoveret får også et ekstra lag via sjeldent, men høyeffektivt orgelspill og noen virkelig gode og velimplementerte clean-vokal-prestasjoner. ‘Katedralen’ etablerer Mork som en virkelig sterk spiller i samtidens norske svartmetallscene av den mer tradisjonelle skolen – og det innebærer ingen liten prestasjon.
Beste låter: «Dødsmarsjen», «Svartmalt», «Det Siste Gode I Meg»
Plateselskap: Aftermath Music Sjanger: Black metal
Djevel fortsetter utviklingen av sin helt egne, stemningsfulle og poetiske svartmetall-uttrykk på sitt foreløpige karriere-høydepunkt ‘Tanker Som Rir Natten’. Fra det øyeblikket jeg først sveipet øynene mine over coverets blåskimrende nattescene har skiva hatt et permanent opphold i fantasien min, et mystisk og forlokkende objekt som konstant truer med å suge meg inn i en spontanlytt eller to. Klangmassen som Djevel har akkumulert på ‘Tanker Som Rir Natten er helt enestående innenfor årets svartmetallbidrag; en turbulent og virvlende masse av lyd som konstant truer med å sluke og fortære lytteren hel. Det kunne vært lett å gå seg vill i lydbildets tåkelagte landskap, men heldigvis stiller bandet opp med noen orienterende holdepunkter i musikken i form av sterke melodiske motiver og harmoniske progresjoner. Skivas usungne helt må dog sies å være bassen, som stadig farger og endrer betydningen av de overliggende harmoniene med sine vandrende linjer. ‘Tanker Som Rir Natten’ er en av årets rikeste svartmetall-opplevelser, og en ugjendrivelig triumf for Djevel.
Beste låter: «Englene som falt ned i min seng,..», «Maanen skal være mine øine,..», «En krone for et øie som ser alt,..»
Plateselskap: Fresh Tea Sjanger: Progressiv stoner metal
‘Funeral Tango for Gods & Men’ er en sann prog-odyssé. Vi fikk en liten smak av den doom-metallske fem-minutteren «All the Rage» i ganske god tid før plateslippet, men man var da kanskje ikke helt klar over hva man hadde i vente, der Hex A.D. sin briljante forening av et doom- og stoner-uttrykk og klassiske prog-rock-elementer skulle komme til å få sitt livs overhaling. Denne plata fortsetter i bandets fra før av sterke spor og er et av denne listas mest utpregede rockeplater, men gjør det med noen skarpe og tidvis høyst synlige metalltenner, noe som tilføyer en balanse og en variasjon som synliggjør en forfriskende egenrådighet oppi det i utgangspunktet ganske tradisjonelle musikalske uttrykket. En vidunderlig blanding av psych-rock, prog-rock og doom metal, som blant annet får nydelig i spillerom i tre svære, minneverdige åtte-minuttere, er resultatet.
Beste låter: «Got the Devil by the Tail», «Painting With Panic», «Positively Draconian»
Plateselskap: Dark Essence Records Sjanger: Black metal/metalpunk
Vestindiens ‘Null’ er den skiva som har gjort seg fortjent til klart flest stilpoeng av alle Metallurgi har dekket i løpet av 2021. Den unike kombinasjonen av stampende metallpunk, svartmetallisk intensitet og apokalyptiske, dansbare beats utgjør en potent, sødmefylt og giftig cocktail – og det før vi i det hele tatt har prøvd å ta for oss den dunkle atmosfæren! Det er altså snakk om en haug av vilt forskjellige elementer som har blitt kombinert til et dristig og egenartet uttrykk, en miks som føles selvfølgelig nok til å kunne ha gjort sitt inntog med gotikken og svartmetallens førstebølge på 80-tallet. Samtlige av skivas låter er utstyrt med et arsenal av instrumentalteksturer som bidrar til å skille dem fra omgivelsene, og levert med en tæl og en overbevisning som hadde gjort seg på en fest som fant sted ved slutten av den menneskelige tidsregning. ‘Null’ er en skive som krever flere lytt for å åpenbare sin dyptgripende trolldom; men det er en trolldom som til gjengjeld er fullstendig umulig å utdrive når den først har grepet tak i deg.
Beste låter: «Meldrøye», «Ormegard», «Øst for Sol»
Ukas favoritt: Blood Red Throne– Imperial Congregation
Ute nå via Nuclear Blast
Kristiansand-bandet Blood Red Throne kan nok med rimelighet omtales som Norges death metal-band, og ‘Imperial Congregation’ har nå landet som dette velrennomerte bandets tiende plate siden oppstarten for hele 23 år siden. Mer rendyrket og raffinert death metal skal man nok se langt etter her til lands, og mens andre band som Deception og Diskord i år har pushet sjangeren i fremoverlente og interessante retninger, holder Blood Red Throne stort sett fast ved grunnformlene – og det med stålkontroll og en fingerspitzgefühl som gjerne også ellers kun mestres av de mest erfarne innenfor gamet. Produksjonsdrakten er moderne, og ikke minst nokså upåklagelig, men det som driver disse låtene fremover er stort sett et velfungerende groove-element, klassisk death metal-growling, beinharde riff og tidvis lekre tekniske detaljer fra samtlige instrumentalister.
Jeg nevner groove-elementet først fordi det nok er denne siden ved materialet på ‘Imperial Congregation’ jeg får aller mest ut av. Det er i og for seg også det første Blood Red Throne kaster i retning lytteren, der hovedriffet på åpnings- og tittellåta med en gang etablerer det uimotståelige rytmiske teftet dette bandet stadig demonstrerer også utover de neste tre kvarterene. Førstesingelen «Itika» drar dette elementet videre etter å ha åpnet med eksplosivt skarptrommespill – alt mens mørke, enkle gitartriplets over doble basstrommer ellers driver låta fremover, flott lead-gitar- og bass-spill åpner opp lydbildet litt i midten og et helt fantastisk avslutningsriff får opp appetitten mot slutten.
Og sådan går gjerne Blood Red Throne-toget på ‘Imperial Congregation’. Litt rytmisk lek i versene på «Conquered Malevolence» kontrasteres flott mot det vidåpne, knusende refrenget og noen fantastiske riff ellers. «Transparent Existence» tar imidlertid tempoet enda noen hakk ned i form av å være platas sannsynligvis tyngste og seigeste låt.
Slik variasjon er helt klart velkommen, og denne låta er også blant albumets desidert sterkeste. Annet krydder finner man blant annet i det nydelige, melodiske og også litt svartmetallaktige refrenget på «Inferior Elegance», og ikke minst i den syv minutter lange avslutningslåta «Zarathustra», der en litt mer kompleks låtstruktur, et ganske så vakkert – men like fullt tøft – hovedtema og dempede gitarer i versene fremstår som en litt mer spenstig og progressiv sak enn det øvrige materialet på ‘Imperial Congregation’.
Og kanskje kunne man ønsket seg flere sidesprang. I fullstendige gjennomlyttinger av plata får man til tider litt deja vu av andre halvdel – kanskje med unntak av «6: 7», som rett og slett byr på så gode riff at det bare lander som min favorittlåt. Men det har altså lite med enkeltlåters kvalitet å gjøre. Materialet på ‘Imperial Congregation’ er nemlig så sterkt at Blood Red Throne nok kommer svært godt ut i det veldig gode selskapet som norsk death metal forener i år.
Det begynner å se riktig så bra ut for lanseringen av det neste albumet til death metal-ringrevene i Blood Red Throne, ‘Imperial Congregation’. «6: 7» følger opp to tidligere singler på fantastisk vis og fullbyrder en uhyre solid trekløver av mesterlig death metal. Blood Red Throne er i et noe mer groovy hjørne denne gangen, og sparer sånn sett ikke på kruttet der aggressive, selvsikre chuggeriff bærer komposisjonen – blant annet i spedd noen urimelig tøffe innslag av harmonics som føles som blendende lysglimt i det ellers dystre lydbildet. Mer ukompliserte riff i grenselandet mellom death- og thrash-metall er også på plass, og mot slutten får man også et kult, om enn litt mindre oppsiktsvekkende, solo-parti. Når dette er partiet som nok faller lengst unna Blood Red Thrones death metal-stamme vender det ondskapsfulle hovedtemaet også tilbake med voldsom kraft, og det levnes ingen tvil om hvor landet ligger all den tid Blood Red Throne (heldigvis) også gjør noen sidesprang fra den helt konvensjonelle dødsmetallen.
Skrevet av Alexander Lange
Helheim – «Forrang for fiende«
Ute nå via Dark Essence Records
Det melodiske svartmetallbandet Helheims kommende plate ‘WoduridaR’ nærmer seg, og «Forrang for fiende» er andre smakebit ut. Dette er en kortere og mer direkte sak enn tittellåta som ble sluppet for noen uker siden, og Helheim lar et helt strålende hovedtema stå som utgangspunkt for låta der melodiske, crunchy gitarer tilføyer en forfriskende råskap til melankolien som brer seg utover musikken. Helheim får også mye ut av sin konsise innretning med et godt driv i hele komposisjonen og en storslått clean-vokal som sørger for akkurat nok variasjon. Det spørs til og med om bandet kunne utnyttet det korte formatet enda bedre, da jeg synes jobben allerede er gjort når låttittelen er blitt sunget gjentatte ganger på slutten av bridgen. Repetisjonen av de sterke hovedpartiene mot slutten, der refrenget også utvides med noen flotte leads over, er imidlertid heller ingen kjip affære – anbefales!
Skrevet av Alexander Lange
Sarke – «Bleak Reflections«
Ute nå via Soulseller Records
«Bleak Reflections» er første låt ut fra Sarkes kommende plate ‘Allsighr’, og kan nok trygt sies å videreføre dette bandets særegne og nesten litt merkelige uttrykk. Et mer eller mindre svartmetallsk utgangspunkt, som jeg riktignok føler at jeg først og fremst innbiller meg til tider på grunn av den øvrige bakgrunnen til flere av bandmedlemmene, suppleres rikt med elementer særlig fra progrocken og doom-metallen.
«Bleak Reflections» henter mye av sin styrke særlig i de gufne stemningene bandet klarer å koke opp, noe som særlig eksponeres gjennom god bruk av synther og den velkjente røsten til Nocturno Culto, som ellers er kjent som vokalisten i Darkthrone – særlig er den kul i versene som gir en slags følelse av Enslaveds prog-ablegøyer på plata ‘Vertebrae’. Bandet setter også tonen bra med et dundrende introriff og når noen flotte, stratosfæriske høyder mot slutten. Likevel er jeg ikke helt solgt; noe av hovedproblemet er at jeg synes flesteparten av riffene er i overkant simple, og det går i en uheldig forening med at jeg ikke blir helt klok på låtstrukturen. Bandet bygger opp et godt momentum til og med andre vers, men etter dette gjør Sarke noen grep, for eksempel med et litt plutselig og isolert breakdown-aktig parti, jeg ikke får spesielt mye ut av. Da føles veien mot den ellers sterke avslutningen litt humpete.
Skrevet av Alexander Lange
Hate Angel – «Death Awaken»
Usignerte, ute nå på div. strømmetjenester
«Death Awaken», den andre singelen fra Hate Angels kommende utgivelse ‘Kill for Passion’, utarter seg som en drakamp mellom bandets ulike uttrykksmessige bestanddeler. I det ene hjørnet har vi thrashen – som på bandets nyeste låter har tatt på seg et skjær av dødsmetall – , og i det andre hjørnet har vi en virvlende og destruktiv form for dissonant black/death som skyver musikken deres i en mørkere og mer foruroligende retning. Når disse to kreftene møtes på «Death Awaken» oppleves resultatet som noe fragmentert, men ikke uten at potensialet en fullstendig sammensmelting av uttrykkene ville utgjort gjør seg smertelig tydelig.
Akkurat som på bandets forrige singel «God Is Gone» er det lite å si på ideene som animerer «Death Awaken». Åpningens dødsthrash er av en høyoktan og kraftig sort, og de kantete og eksentriske thrash-riffene som følger gitarsoloen fungerer like godt som de gjorde på «God Is Gone». Jeg forholder meg dog litt spørrende til låtas gitarsolo, ettersom den skeier inn i et ukarakteristisk bruk av dur-skala etter en sterkere åpning. Til tross for dette er «Death Awaken» er bunnsolid låt, en singel som gjør meg enda nysgjerrig på hva vi har i vente på bandets kommende andreskive ‘Kill For Passion’. Som en liten bonus har bandet lagt ved en live-utgave av Mayhems klassiske «Deathcrush», et klart signal om hvor Hate Angel henter mye av svartmetall-influensene sine fra.
Skrevet av Fredrik Schjerve
She Said Destroy – «To Ourselves the World Entire»
Ute nå via Mas-Kina Recordings
Dersom man skumleser over tekstene til singlene fra den kommende plata til She Said Destroy, blir det fort tydelig at ‘Succession’ har mer til felles med hardcore-sjangeren enn bare et knippe delte musikalske elementer. «Succession», «Not Only Bridges» og nå «To Ourselves the World Entire» er nemlig alle nedsenket i en desperat pessimisme rundt planetens tilstand, til forveksling lik den som alltid har fungert som bensin på bålet til punkens musikalske lillebror (og som også gjorde spillefilmen Last Reformed til en usedvanlig inntrykksfull opplevelse). På «To Ourselves the World Entire» strever bandet med å beholde det siste lille glimtet av håp de besitter, samtidig som de kommer med en ektefølt bønn om at egoismen og griskhetens krefter over menneskelige avgjørelser skal svinne.
Disse tematiske trådene rettferdiggjør de sentimentale postrock-dimensjonene som truer med å svelge bandets nyeste singel hel. Etter låtas tvistende og matterock-aktige åpningsminutter tar det nemlig ikke lange tiden før bandet lar andre følelser enn frustrasjonen slippe til, og det rike musikalske landskapet som følger har trekk av både melodisk post-hardcore, emo og nevnte postrock. Elementer som strummet kassegitar, harmoniserte vib-arm-ledegitarer og bittersøte basslinjer fyller lydbildet med liv og bevegelse, og produksjonen binder det hele sammen i rommet på sømløst vis.
Men til tross for alle de musikalske severdighetene er det tekst og tematikk som ender opp med å gjøre sterkest inntrykk på «To Ourselves the World Entire». Det er alltid en glede når band tør å angripe alt som er vanskelig og jævlig ved tilværelsen vår, og den bøtta med isvann som She Said Destroy kaster over lytteren på sin siste singel er en høyst nødvendig en, uansett om du tar budskapet til hjertet eller ei. Spørsmålet rundt hvorvidt musikken er bra eller ikke blir litt overdøvet av det eksistensielle nødsignalet som ljomer ut av «To Ourselves the World Entire», men det hersker ingen tvil om at She Said Destroy er i ferd med å gi ut en betydningsfull plate i ‘Succession’. Sjekk ut «To Ourselves the World Entire», og la deg riste ut av all paralyserende apati.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Dark Delirium – «Bottled Anger»
Usignerte, ute nå på div. strømmetjenester
På sin nye låt fortsetter det melodiske dødsmetallbandet Dark Delirium å jobbe med grunnelementene som har vært til stede helt siden deres tidligste singler. Et mørkt og melodisk musikalsk rom fylles av svære akkorder og drivende trommebeats, og over det hele skriker David Jakob Ekse med en intensitet hentet ut av hardcore-påvirket metall. Det tekstlige dreier seg nok en gang om indre følelsesliv – i denne omgang et følelsesliv som er preget av enorme mengder av oppbygget frustrasjon og sinne.
For folk som har vært borti Dark Delirium tidligere er det ingenting som kommer til å overraske ved «Bottled Anger». Mest av alt er låta et eksempel på et ungt band som velger å finjustere låtskriveregenskapene sine heller enn å ta et stort skritt inn i uutforsket territorie. Sånn sett vil der dermed være lite grunn til å mislike «Bottled Anger» dersom du har satt pris på bandets tidligere låtmateriale, ettersom singelen oser av de kommersielle og polerte dimensjonene som har preget trioens produksjon til nå. Etter at jeg satte meg ned for å skrive denne omtalen så jeg også at bandet har lagt til to medlemmer på henholdsvis bass og perkusjon, så det er ikke umulig at vi har større musikalske krumspring å vente fra dette hold i fremtiden.
Midt oppe i det forrykende og kaotiske gildet som er slippet av Enslaveds fire streamede konserter fra korona-perioden er det lett å glemme at det nærmer seg et år siden slippet av bandets 15. studioplate ‘Utgard’. Plata – som bød på en tematisk reise inn i underbevissthetens ukjente farvann inspirert av psykoanalytikeren Carl Jung – var på mange måter et stilistisk veikryss for bandet, og et av spørsmålene jeg har stilt meg selv oftest i etterkant av slippet er hvorvidt bandet tenker å fortsette ut i det psykedeliske og post-punkete universet de manet frem på plata, eller om de kommer til å snu skipet tilbake til tryggere havner. «Caravans to the Outer Worlds», tittelsporet fra bandets kommende EP, deklamerer med både tittel og innhold at Enslaved ikke er ferdige med å høste visdom fra Utgards disige og langstrakte vidder helt ennå.
Vindene som blafret i seilene på skipet som fraktet Enslaved gjennom ‘Utgard’ uler fremdeles på åpningen til «Caravans to the Outer Worlds», men en rytmisk ambiguøs basslinje varsler tidlig om kursendring for den rastløse musikerbanden. En diffus og psykedelisk atmosfære etableres, før et frenetisk parti vender blikket tilbake til ‘RIITIIR’s mer kaotiske øyeblikk. En ting som blir klinkende klart over «Caravans…» drøye seks minutter er at Enslaved har fullstendig oversikt over styrkene til sine respektive medlemmer, og de får alle muligheten til å flekse sine musikalske muskler innen vinden loser oss ut på slutten av låta. Isdal pisker opp en stjernestorm med sine flerrende gitarlinjer, Vinje lokker noen kosmiske 70-talls-teksturer ut av keyboardet sitt, Sandøy fungerer som en rytmisk hyperdrive for bandets rom-farkost, og Kjellson er den bryske barden som returnerer for å fortelle om de utrolige tingene som eksisterer ute i den kaotiske eteren.
Og så har vi selvfølgelig Bjørnson, mannen som skriver brorparten av bandets låtmateriale og tekster. Det er ingen tvil om at Bjørnson har mye av æren for at bandet har beholdt en lett gjenkjennelig identitet gjennom mengdevis av stilistiske skifter og utviklinger, men intervjuer rundt slippet av ‘Utgard’ og de fire streaming-konsertene ga meg inntrykket av at den nye medlemsbestanden har blitt et stadig mer integrert beist. «Caravans to the Outer Worlds» sine lydmalende kvaliteter og yrende musikalske liv vitner om et mulig frem-jammet aspekt, og bandets uttalelse i forbindelse med EP-annonseringen hinter også til en slags uunngåelig kollektiv transformasjon. Som blodfan av Enslaved kan jeg ikke annet enn å omfavne bandets nyfunnede retning og progresjon, ettersom ‘In Times’ og ‘E’ bar tegn til stagnering til tross for sine utallige styrker. Enslaved er nok en gang en uforutsigelig kreativ naturkraft på «Caravans to the Outer Worlds».
Skrevet av Fredrik Schjerve
Blood Red Throne – Conquered Malevolence
Ute nå via Nuclear Blast Records
«Conquered Malevolence» er den andre singelen som slippes i forkant av death-metal-yndlingene Blood Red Thrones plate nummer ti, ‘Imperial Congregation’. Stafettpinnen tas i og for seg modig videre fra førstesingelen «Itika», som slo lyttere i bakken med en ubestridelig death metal-soliditet da den ble sluppet for noen uker siden. «Conquered Malevolence» er imidlertid en vel så god, om ikke bedre, prestasjon fra bandet.
Igjen er det snakk om en låt der grunnformlene i death metal-skolen mestres på ypperlig vis – produksjonen er tung, kraftig og klar der en bukett av upåklagelige riff driver låta fremover. Musikken er på mange måter et ganske typisk death metal-uttrykk, og byr i alle fall ikke på store særegenheter eller dristigheter, men henter mye styrke særlig i et gitarspill som for meg fremstår noe mer dynamisk enn det man finner i et hvilket som helst typisk death-metal-band. Dette gjelder særlig bridge-partiet, der Blood Red Throne byr på mørke, hissige harmonier og et soloparti som åpner låta på strålende vis. Dette er i alle fall aspekter som gjør meg mer nysgjerrig på ‘Imperial Congregation’ og bærer bud om en plate som kommer til å levere varer av særlig høy kvalitet når den slippes i oktober.
Skrevet av Alexander Lange
Helheim – WoduridaR
Ute nå via Dark Essence Records
Tittellåta på det bergenske svartmetallbandet Helheims neste plate er sluppet. Gjennom sitt nesten 20 år lange virke har dette bandet hentet inspirasjon fra den norrøne mytologien og derav etablert seg som en viktig aktør innenfor melodisk svartmetall, og om «WoduridaR» ikke serverer øregangene noen spesielt store overraskelser i så måte, vitner låta like fullt om en solid neste steg for Helheim.
Gjennom sitt melankolske og storslåtte preg er Helheims svartmetall her egentlig nokså vakker – særlig når den spinkle intro-melodien på «WoduridaR» vokser seg til å bli et sterkt, blendende akkordspill i versene. De neste seks minuttene sirkler mye rundt det flotte og folkemusikkinspirerte gitarspillet der Helheim også evner å by på noen hissigere variasjoner av verstemaet, og dette komplementeres av et storslått refreng der clean-vokalen sender øyeblikkelige assossiasjoner til Ulvers ‘Bergtatt’ – med Helheims egenart i god behold. Til syvende og sist er nok «WoduridaR» en litt i overkant ensformig og repetitiv låt der dette repeteres mange ganger – likevel skygger ikke dette over at bandet har stålkontroll på selve materialet, der balansen mellom råskap og melankoli mestres uhyrlig godt.
Skrevet av Alexander Lange
Kal-El – «Mica»
Ute nå via Majestic Mountains Records
Det nærmer seg slippet av det norske «Astrodoom»-bandet Kal-El sin femte full-lengder ‘Dark Majesty’, og i den forbindelse slapp gruppen nylig en stoner-koloss av en singel ved navn «Mica». Kal-El har i lengre tid jobbet med å perfeksjonere sitt enkle men effektive sound, og bandets senere singler har virket farlig nærme å lokalisere uttrykkets kilde og essens. I kombinasjon med albumets fantastiske illustrasjon kan dette tyde på en helhetlig oppgradering av både ambisjon og musikalsk presisjon for rogalendingene, og singelen «Mica» bekrefter dette med et buldrende stoner-vogntog som vil kunne høste bifallende nikk fra selv de mest kresne stoner/doom-fanatikere.
For folk som har fulgt bandet over en lengre periode er det lite nytt å melde på «Mica». Gitarene flytter fremdeles tektoniske plater med sine dundrende fuzz-bomber, og «Cpt Ulven» trenger fremdeles gjennom veggen av lyd med sin messingblanke og kraftige røst. Det er altså lite som har endret seg ved Kal-Els beine og tilfredsstillende stoner annet en kvaliteten på materialet og låtskrivinga, men disse har til gjengjeld blitt raffinert til et nesten uangripelig nivå. Riffene kaprer lytterens musikalske minne med en uimotståelig enkelhet, og refrengene fester seg til hjernebarken som om de skulle vært brent inn med et merkejern. ‘Dark Majesty’ ser ut til å bli årets norske event hva gjelder tung men tilgjengelig stoner/doom, så om du har sansen for B-filmer, romferdsel og armerte oppdateringer av ‘Master of Reality’s tårnende riff burde du notere ned 27. august i kalenderen.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Phantom Fire – «Feed on Fire»
Ute nå via Edged Circle Productions
Den scene- og studiovandte duoen som utgjør Phantom Fire høstet i mai lovord hos Metallurgi for sin inspirerte og potente sammensveising av farts- og svartmetall på EP-en ‘Return of the Goat’. Nå har vi fått enda en smakebit på bandets kommende debut ‘The Bust of Beelzebub’, og sannelig svarer ikke «Feed on Fire» på forventningene, om ikke de kanskje til og med tilspisser dem en smule.
«Feed on Fire» tar sitt eget imperativ på alvor. Låta er som en flammedrevet doning som gradvis trapper opp fart og intensitet, for så å detonere i et selvoppslukende flammehav ved veis ende. Låta veksler hovedsakelig mellom to moduser over sin spilletid: et ondskapsfullt og trillende d-beat-parti, og et eskalerende strekk med intens og svermende svartmetall. Galskapen begrenser seg ikke utelukkende til disse to seksjonene endog, og lydbildet kompliseres med en elegant rekontekstualisering av åpningstemaet via bassakkorder, samt en ledegitar som minner om en slags djevelsk utgave av surf-maestroen Dick Dale. De akustiske gitarene vi så vidt skimter ved låtas ende er et solid hint om at Phantom Fire ikke ønsker å spille safe eller streit på sin kommende debut, så hold øynene oppe for et potensielt ekstremmetall-høydepunkt på senåret. Phantom Fire annonserer sin ankomst på den norske metallscenen med ildfull overbevisning på «Feed on Fire».
Metallurgi 