Mikrostrukturell Evaluering: Ukas singler

Enslaved – «Caravans to the Outer Worlds»

Midt oppe i det forrykende og kaotiske gildet som er slippet av Enslaveds fire streamede konserter fra korona-perioden er det lett å glemme at det nærmer seg et år siden slippet av bandets 15. studioplate ‘Utgard’. Plata – som bød på en tematisk reise inn i underbevissthetens ukjente farvann inspirert av psykoanalytikeren Carl Jung – var på mange måter et stilistisk veikryss for bandet, og et av spørsmålene jeg har stilt meg selv oftest i etterkant av slippet er hvorvidt bandet tenker å fortsette ut i det psykedeliske og post-punkete universet de manet frem på plata, eller om de kommer til å snu skipet tilbake til tryggere havner. «Caravans to the Outer Worlds», tittelsporet fra bandets kommende EP, deklamerer med både tittel og innhold at Enslaved ikke er ferdige med å høste visdom fra Utgards disige og langstrakte vidder helt ennå.

Vindene som blafret i seilene på skipet som fraktet Enslaved gjennom ‘Utgard’ uler fremdeles på åpningen til «Caravans to the Outer Worlds», men en rytmisk ambiguøs basslinje varsler tidlig om kursendring for den rastløse musikerbanden. En diffus og psykedelisk atmosfære etableres, før et frenetisk parti vender blikket tilbake til ‘RIITIIR’s mer kaotiske øyeblikk. En ting som blir klinkende klart over «Caravans…» drøye seks minutter er at Enslaved har fullstendig oversikt over styrkene til sine respektive medlemmer, og de får alle muligheten til å flekse sine musikalske muskler innen vinden loser oss ut på slutten av låta. Isdal pisker opp en stjernestorm med sine flerrende gitarlinjer, Vinje lokker noen kosmiske 70-talls-teksturer ut av keyboardet sitt, Sandøy fungerer som en rytmisk hyperdrive for bandets rom-farkost, og Kjellson er den bryske barden som returnerer for å fortelle om de utrolige tingene som eksisterer ute i den kaotiske eteren. 

Og så har vi selvfølgelig Bjørnson, mannen som skriver brorparten av bandets låtmateriale og tekster. Det er ingen tvil om at Bjørnson har mye av æren for at bandet har beholdt en lett gjenkjennelig identitet gjennom mengdevis av stilistiske skifter og utviklinger, men intervjuer rundt slippet av ‘Utgard’ og de fire streaming-konsertene ga meg inntrykket av at den nye medlemsbestanden har blitt et stadig mer integrert beist. «Caravans to the Outer Worlds» sine lydmalende kvaliteter og yrende musikalske liv vitner om et mulig frem-jammet aspekt, og bandets uttalelse i forbindelse med EP-annonseringen hinter også til en slags uunngåelig kollektiv transformasjon. Som blodfan av Enslaved kan jeg ikke annet enn å omfavne bandets nyfunnede retning og progresjon, ettersom ‘In Times’ og ‘E’ bar tegn til stagnering til tross for sine utallige styrker. Enslaved er nok en gang en uforutsigelig kreativ naturkraft på «Caravans to the Outer Worlds».

Skrevet av Fredrik Schjerve



Blood Red Throne – Conquered Malevolence

«Conquered Malevolence» er den andre singelen som slippes i forkant av death-metal-yndlingene Blood Red Thrones plate nummer ti, ‘Imperial Congregation’. Stafettpinnen tas i og for seg modig videre fra førstesingelen «Itika», som slo lyttere i bakken med en ubestridelig death metal-soliditet da den ble sluppet for noen uker siden. «Conquered Malevolence» er imidlertid en vel så god, om ikke bedre, prestasjon fra bandet.

Igjen er det snakk om en låt der grunnformlene i death metal-skolen mestres på ypperlig vis – produksjonen er tung, kraftig og klar der en bukett av upåklagelige riff driver låta fremover. Musikken er på mange måter et ganske typisk death metal-uttrykk, og byr i alle fall ikke på store særegenheter eller dristigheter, men henter mye styrke særlig i et gitarspill som for meg fremstår noe mer dynamisk enn det man finner i et hvilket som helst typisk death-metal-band. Dette gjelder særlig bridge-partiet, der Blood Red Throne byr på mørke, hissige harmonier og et soloparti som åpner låta på strålende vis. Dette er i alle fall aspekter som gjør meg mer nysgjerrig på ‘Imperial Congregation’ og bærer bud om en plate som kommer til å levere varer av særlig høy kvalitet når den slippes i oktober.

Skrevet av Alexander Lange

Helheim – WoduridaR

Tittellåta på det bergenske svartmetallbandet Helheims neste plate er sluppet. Gjennom sitt nesten 20 år lange virke har dette bandet hentet inspirasjon fra den norrøne mytologien og derav etablert seg som en viktig aktør innenfor melodisk svartmetall, og om «WoduridaR» ikke serverer øregangene noen spesielt store overraskelser i så måte, vitner låta like fullt om en solid neste steg for Helheim.

Gjennom sitt melankolske og storslåtte preg er Helheims svartmetall her egentlig nokså vakker – særlig når den spinkle intro-melodien på «WoduridaR» vokser seg til å bli et sterkt, blendende akkordspill i versene. De neste seks minuttene sirkler mye rundt det flotte og folkemusikkinspirerte gitarspillet der Helheim også evner å by på noen hissigere variasjoner av verstemaet, og dette komplementeres av et storslått refreng der clean-vokalen sender øyeblikkelige assossiasjoner til Ulvers ‘Bergtatt’ – med Helheims egenart i god behold. Til syvende og sist er nok «WoduridaR» en litt i overkant ensformig og repetitiv låt der dette repeteres mange ganger – likevel skygger ikke dette over at bandet har stålkontroll på selve materialet, der balansen mellom råskap og melankoli mestres uhyrlig godt.

Skrevet av Alexander Lange

Kal-El – «Mica»

Det nærmer seg slippet av det norske «Astrodoom»-bandet Kal-El sin femte full-lengder ‘Dark Majesty’, og i den forbindelse slapp gruppen nylig en stoner-koloss av en singel ved navn «Mica». Kal-El har i lengre tid jobbet med å perfeksjonere sitt enkle men effektive sound, og bandets senere singler har virket farlig nærme å lokalisere uttrykkets kilde og essens. I kombinasjon med albumets fantastiske illustrasjon kan dette tyde på en helhetlig oppgradering av både ambisjon og musikalsk presisjon for rogalendingene, og singelen «Mica» bekrefter dette med et buldrende stoner-vogntog som vil kunne høste bifallende nikk fra selv de mest kresne stoner/doom-fanatikere. 

For folk som har fulgt bandet over en lengre periode er det lite nytt å melde på «Mica». Gitarene flytter fremdeles tektoniske plater med sine dundrende fuzz-bomber, og «Cpt Ulven» trenger fremdeles gjennom veggen av lyd med sin messingblanke og kraftige røst. Det er altså lite som har endret seg ved Kal-Els beine og tilfredsstillende stoner annet en kvaliteten på materialet og låtskrivinga, men disse har til gjengjeld blitt raffinert til et nesten uangripelig nivå. Riffene kaprer lytterens musikalske minne med en uimotståelig enkelhet, og refrengene fester seg til hjernebarken som om de skulle vært brent inn med et merkejern. ‘Dark Majesty’ ser ut til å bli årets norske event hva gjelder tung men tilgjengelig stoner/doom, så om du har sansen for B-filmer, romferdsel og armerte oppdateringer av ‘Master of Reality’s tårnende riff burde du notere ned 27. august i kalenderen.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Phantom Fire – «Feed on Fire»

Den scene- og studiovandte duoen som utgjør Phantom Fire høstet i mai lovord hos Metallurgi for sin inspirerte og potente sammensveising av farts- og svartmetall på EP-en ‘Return of the Goat’. Nå har vi fått enda en smakebit på bandets kommende debut ‘The Bust of Beelzebub’, og sannelig svarer ikke «Feed on Fire» på forventningene, om ikke de kanskje til og med tilspisser dem en smule. 

«Feed on Fire» tar sitt eget imperativ på alvor. Låta er som en flammedrevet doning som gradvis trapper opp fart og intensitet, for så å detonere i et selvoppslukende flammehav ved veis ende. Låta veksler hovedsakelig mellom to moduser over sin spilletid: et ondskapsfullt og trillende d-beat-parti, og et eskalerende strekk med intens og svermende svartmetall. Galskapen begrenser seg ikke utelukkende til disse to seksjonene endog, og lydbildet kompliseres med en elegant rekontekstualisering av åpningstemaet via bassakkorder, samt en ledegitar som minner om en slags djevelsk utgave av surf-maestroen Dick Dale. De akustiske gitarene vi så vidt skimter ved låtas ende er et solid hint om at Phantom Fire ikke ønsker å spille safe eller streit på sin kommende debut, så hold øynene oppe for et potensielt ekstremmetall-høydepunkt på senåret. Phantom Fire annonserer sin ankomst på den norske metallscenen med ildfull overbevisning på «Feed on Fire».

Skrevet av Fredrik Schjerve