Taggarkiv: stoner metal

Makrostrukturell evaluering: Ukas utgivelser

Bokassa – All Out of Dreams

Ute nå via Indie Recordings

«Stonerpunk»-trioen Bokassa har lenge vært et forfriskende uhøytidelig innslag på både konsertscenen og på plate. Bandets energiske kombinasjon av feite stoner-riff og jagende metallpunk fenget allmennheten nok til å gi dem gjeve muligheter som å gjeste store utendørsfestivaler, turnere med Metallica og å turnere mellomstore scener innlands, og det så virkelig ut som at et større gjennombrudd var på vei etter slippet av ‘Crimson Riders’ i 2019. 

Vi vet dog alle mann hva året 2020 har hatt å si for både band og spillesteder. Det er liten tvil om at 2020 er året som har stanset flest gryende musikkarrierer etter årtusenskiftet – om ikke også i tiårene som kom forut – og heller ikke Bokassa har sluppet unna de negative følgene av å være et oppadstormende band i forkant av pandemien. Bandet har i intervjuer nevnt at tiden i etterkant har vært krevende, og at deres tidligere aspirasjoner om verdensherredømme har blitt redusert til et ønske om å holde hjulene i gang så lenge det lar seg gjøre. 

Og det er vanskelig å ikke føle på at pessimismen har sneket seg inn i Bokassas musikk på deres nye skive, ‘All Out of Dreams’ (jeg mener, tittelen taler vel egentlig for seg selv). Der forgjengeren ‘Molotov Rocktail’ var som et eksperiment i å tøye uhøytideligheten som allerede lå i bandets musikk til nye ekstremer, føles det litt ut som at bandet tviholder på feststemtheten til knokene hvitner på ‘All Out of Dreams’. Uttrykksmessig er det lite som har endret seg – Bokassa er fremdeles mestere i å kombinere tunge riff, fengende melodier og punkens fremdrift til forrykende effekt – men der forgjengeren var som et stillbilde av festens absolutte klimaks, oppleves ‘All Out of Dreams’ litt som et nach fylt av folk som egentlig begynner å bli gira på å dra hjem. 

Det betyr likevel ikke at det finnes flust av gode grunner til å digge Bokassas nye skive. Åpningsduoen «The Ending Starts Today» og «Garden of Heathen» sparker inn døra til nachspielet med iver og entusiasme, hvor spesielt den lavmælte, alternative 90-tallsvokalen på refrenget til førstnevnte er en liten genistrek. Tittelsporet er også en temmelig treffsikker skuddsalve av en låt, hvor elementer som retro-spillmusikk, et ‘svært The Hunter’-aktig riff og dunkle gitar-digresjoner veves sammen til en hendelsesrik men kompakt låtkonstruksjon. Det er generelt sett grunn til å applaudere Bokassa for låtarrangementene de har stabla sammen på sin nye skive, ettersom de er gjennomgående detalj- og innholdsrike uten at det går ut over deres brede og umiddelbare appell. 

Dessverre oppfatter jeg ofte ‘All Out of Dreams’ som litt platt. Dette skyldes delvis en produksjonsjobb som jeg mener er altfor velpolert og strigla til å gjenspeile bandets appell i en live-arena, men også det at skiva er fylt til randen av koringer og ad libs som fremstår grusomt halvhjerta. I likhet med på ‘Molotov Rocktail’ sliter jeg også litt med å falle for Bokassas kødne lynne på ‘All Out of Dreams’. Etter min mening perfeksjonerte ‘Divide & Conquer’ og ‘Crimson Riders’ allerede kombinasjonen av musikalsk tyngde og uhøytidelighet, og platene vi har fått servert etter pandemien har blåst opp både låttittel-puns og fotballkoringer til et nivå som virker anstrengt. Sånn sett byr ‘All Out of Dreams’ på de samme utfordringene for min egen del som ‘Molotov Rocktail’ gjorde i 2021, men det er ingen tvil om at Bokassa er et band som fortjener å fortsette å turnere i både innland og utland av den grunn – de er virkelig gode på det de gjør. Fans av fengende metallpunk med tunge riff og rockefot bør uansett finne mye å like på ‘All Out of Dreams’. 

Skrevet av Fredrik Schjerve


Golden Core – Kosmos Brenner

Ute nå via Helvetes Indre Kretser

Ti år er gått siden Johannes Thor Sandal og Simen Jakobsen Harstad dannet Golden Core, bare ni og elleve år gamle. De er riktignok langt fra de eneste som begynte å pusle med røffe riff og hardtslående trommebrekk på et lite øvingsrom i den alderen, men få andre kan nok vise til en tilsvarende merittliste ti år senere. Før lanseringen av ‘Kosmos Brenner’ kunne duoen allerede vise til to fullengdere og et nokså sterkt knippe med singler. 

Den lange og intense opptakten til denne tredjeskiva, som fikk en slags totalforløsning på en jubileums- og lanseringskonsert på Parkteatret i Oslo sist lørdag, bærer selv nok bud om bandets posisjon i den norske metallscenen. De fleste med en viss oversikt har nok hørt om dem, og de er blitt en helt sentral del av en bølge av unge band som ellers består av for eksempel Nagirčalmmiid og Gloombound. 

‘Kosmos Brenner’ er et ambisiøst og gjennomtenkt prosjekt, der oversettelser av tekst fra norrøn mytologi anfører temaet: Livskraftens fødsel og eksistens i kaoset som dannes av evige motsetninger av ild og is, lys og mørke og varme og kulde. Flittig bruk av velkjente norrøne gloser i flere av låttitlene og et heftig platecover bidrar til en umiddelbar og effektiv tematisk legering. ‘Kosmos Brenner’ tar sånn sett også stafettpinnen videre fra bandets forrige plate, ‘Fimbultýr’, der norrøn tematikk og tekster på islandsk også var å finne. 

Rent stilistisk er det også snakk om en viss videreføring av gamle takter. På ‘Kosmos Brenner’ er imidlertid Golden Cores musikk dristigere, mer dynamisk, mer variert og rett og slett mer interessant enn før. Kombinasjonen av mye erfaring og ung alder kan antas å ligge bak den spenstige musikalske smeltedigelen bandet tar i bruk, der de ut fra sitt kjente grunnlag i progressiv stoner-metall stadig skyter inn elementer av både svartmetall, post-rock/metall og hardcore. 

Sandals ravgale vokal og Harstads kreative og røffe riffhåndverk utgjør grunnfjellet på ‘Kosmos Brenner’, og platas hovedinnslag består gjerne av en kjerne der tunge riff, dynamisk gaulevokal og spenstige taktskifter dominerer. Rundt dette tar imidlertid Golden Core seg altså mange friheter. Etter det lavmælte preludiet “Ár var alda” åpner for eksempel ti-minutteren “Ginnungagap” med en herlig, drømmende og lett svartmetallbris som kombinerer Enslaveds progressive tagning på sjangeren med lydbilder man ellers finner i musikken til band som Krallice og Botanist. De åpne refrengene mellom de grovkornede stoner-versene og den eksplosive avslutningen sender videre lytteren langt opp i Alcestosfæren uten at Golden Core mister grepet om en egenartet og fortsatt noe grovkornet finish. 

På den andre siden av skalaen har vi femminutteren “De Dødes Hær”, som byr på det mest trykkende og drivende på ‘Kosmos Brenner’. Her sendes assossiasjonene til band som Mastodon og Converge, selv når blast-beats antenner det hele på annet vis og flørter med svartmetallen de siste par minuttene. Post-metallske takter dukker igjen opp på giganten “Tåkeheimen”, der traskende vers preget av gitarchugging bygger opp til nok et klimaks, som på tross av at jeg synes oppbyggingen blir litt vel tørr produksjonsmessig, låter helt strålende på tampen av plata.

Tittellåta var det første vi hørte fra ‘Kosmos Brenner’, og denne utgjør et flott midtpunkt på plata. Blandingen av skjærende og lyse akkorder, blytunge grooves og en særs god gjesteopptreden fra Ruuns, UMAs og Celestial Scourges Erik Waadeland gjør introduksjonen her upåklagelig. At disse elementene forlates såpass brått bare et par minutter uti er dermed nesten litt synd, og også litt rart, all den tid resten av låta er en interessant ferd med mange kule vendinger og et minneverdig refreng. 

‘Kosmos Brenner’ er nemlig for all del omskiftelig, selv om de lengste og oppbyggende strekkene i de to ti-minutterne til en viss grad motvirker et slikt inntrykk. Dette inntrykket styrkes på en annen side av preludiet, postludiet og de to interludene, der post-rock- og ambient-hint sniker seg inn i ulik drakt. Disse steller ‘Kosmos Brenner’ til tider i fare for å bli litt vel omskiftelig og sprikende. Idéene i seg selv er imidlertid gode, og særlig “Þorn af akri” imponerer stort med herlig bruk av vokal og tangenter og lekre hint til folkemusikalsk inspirasjon. 

‘Kosmos Brenner’ kunne altså vært hakket mer fokusert på sine knappe 38 minutter. En mer forsiktig og konservativ tilnærming til materialet kunne imidlertid gått utover spenstigheten, dristigheten og kreativiteten til Golden Core på denne plata, som tross alt er det jeg er mest imponert over. Uttrykksmessig er det duoen pusler med her svært interessant, og oppå det hele kommer en kruttsterk produksjonsdrakt og en lidenskapsfølelse som smitter. Og man sitter virkelig igjen med en følelse at mye arbeid har blitt lagt inn i dette prosjektet. Det i seg selv gjør mye bra med en plateopplevelse som jeg uansett anbefaler på det sterkeste, og jeg tror det bærer bud om en spennende utvikling for Golden Core fremover.

Skrevet av Alexander Lange


Hjemlengsel – Nimmermeer

Ute nå via Duplicate Records

‘Nimmermeer’ er den første fullengderen til bandet Hjemlengsel, noe som kan fremstå litt merkelig med tanke på at forrige og eneste utgivelse – en selvtitulert EP – kom ut så tidlig som i 2010. Plata kan uansett ses på som et spennende innslag i norsk metall, da det her er snakk om langdryg, tung og atmosfærisk doom metal; en sjanger som ellers ikke blir utforsket så mye her til lands, og som i norsk sammenheng er nokså dominert av band som Funeral og Abyssic.

Det er uansett snakk om umiskjennelig doom metal her, der Hjemlengsel på seks låter fordelt på en time geleider lytteren gjennom velprodusert og sorgtung blytyngde og melankoli. Hovedelementet er utvilsomt gitarene, som veksler mellom mørke, tunge riff, gråtende melodier og forsiktige, atmosfæriske innslag av clean-gitar.

Jeg synes det gir mening å dele ‘Nimmermeer’ i tre deler: En introduksjon bestående av de to første låtene på mellom seks og åtte minutter, en midtdel som fylles av den hele 23 minutter lange «Eit Glimt Inn I Framtida Skimta Gjennom Nostalgiens Mystiske Slør», og et avslutningsstrekk bestående av tre låter som i mine ører lener seg tydelig mot den roligere og snillere siden av Hjemlengsels musikk.

Om noe bidrar det til en variert plateopplevelse som flyter nokså godt, og alle de tre delene har noe spesielt og prisverdig ved seg. Det desidert mest interessante synes jeg imidlertid kommer i den første. Hjemlengsel har over det hele det jeg synes er en ganske spesiell tagning på doom metal, der de tunge stemningene på sitt beste fremstår majestetiske samtidig som at det ligger en merkelig ro i atmosfæren. Dette kommer særlig til uttrykk gjennom de underlige gitarmelodiene og -harmoniene i introduksjonsstrekket. Det låter virkelig fengslende til tider, og noe av tonespråket minner meg – av alle ting – en hel del om det franske svartmetallbandet Blut Aus Nord. Så krydres altså dette med noen blytunge riff som særlig i «Das Meer Und Die Sonne Nimmermehr» når et toppnivå.

Mange av grepene videreføres på godt vis i den nevnte 23-minutteren, og jeg synes særlig den Ahab-aktige riffinga de første minuttene fungerer utmerket. Hjemlengsel evner også å sirkle denne giganten rundt en melodisk kjerne som fungerer greit, men det er ikke å legge skjul på at denne låta tidvis blir det kanskje tydeligste uttrykket på at låtstrukturene på denne skiva kan bli noe retningsløse uten at de fengslende stemningene veier helt opp for det.

De tre siste låtene klarer heller aldri å imponere meg like mye som de tre første, og det mest oppsiktsvekkende her er den merkverdig oppstemte andrehalvdelen av «Fjøreplytt» og de flotte strykerne på avslutningslåta «Mezzo Legato, Sognando». På sistnevnte synes jeg også Hjemlengsel koker opp noen sterke melodier på slutten. Ellers synes jeg disse tre låtene blir i overkant anonyme, og de står for et litt vel langdrygt og, ja, retningsløst avslutningsstrekk på ‘Nimmermeer’.

‘Nimmermeer’ kan nok ende opp som en litt utfordrende lytteropplevelse for mange; melodiene og tonalitetene er ofte merkelige, strukturene på låtene likeså, og det hjelper selvsagt ikke med en 23 minutter lang doom metal-låt i midten. For meg er det også dette som gjør ‘Nimmermeer’ til en interessant lytteropplevelse, og all den tid det er snakk om et tveegget sverd her, synes jeg Hjemlengsel koker opp noe kult og ganske unikt når de får det til å klaffe. Noen av atmosfærene her er nemlig upåklagelige.

Skrevet av Alexander Lange

Nachash – Promo 2023

Selv-utgitt

Nachash er en ondskapsfullt, 80-talls-påvirket black/death-enhet fra Oslo som siden 2011 har gjestet den norske scenen med sitt nærvær med (u)jevne mellomrom. Både debut-EPen ‘Conjuring the Red Death Eclipse’ og førsteskiva ‘Phantasmal Triunity’ mottok strålende tilbakemeldinger fra kyndig personell i sin tid, og nytt materiale fra denne gjengen burde utgjøre strålende nyheter for fans av ekstremmetall som skaper nye underverker ut av gamle tradisjoner. 

Nachash trekker frem band som Funereal Presence, Faustcoven og Malokarpatan på sin Bandcamp-side, hvilket for kjennere burde signalisere utbroderte låststrukturer og en viss besk fremtoning inspirert av 80-tallets ondskapsfulle speed metal, samt svartmetallens førstebølge. Dette er definitivt passende referanser for musikken vi finner på bandets nyeste promo, som for øvrig er hentet fra den kommende andreskiva ‘Eschaton Magicks’. Dette betyr dog ikke at ‘Promo 2023’ er like fartsmetallisk forankret som Malokarpatans ‘Nordkarpatenland’ eller like strukturelt utsvevende som Funereal Presences ‘Achatius’. Det jeg egentlig vil frem til, er at Nachash har et like solid instinkt for sammensmelting av gamle metalliske stilarter og spennende låtskriving som de nevnte gruppene, hvilket er en sjeldenhet i kontekst av norsk undergrunnsmetall. 

Utover dette er det ikke så fryktelig mye å si om ‘Promo 2023’, annet enn at det er en utrolig lovende første titt på bandets kommende skive. Fans av riffdrevet, klassisk ekstremmetall med ondskapsfull atmosfære og punk-beslektet fremdrift bør allerede ha fått ferten av dette, og kastet seg over utgivelsen som en utsultet ulveflokk. Jeg mener at Nachash på enkelte måter kan sidestilles med band som Sepulcher, Inculter og Reptilian, ikke nødvendigvis fordi de likner i uttrykket, men fordi de alle er noe oversette i forhold til kvaliteten på musikken de leverer. Det er dermed god grunn til å ha høye forventninger til Nachash sin kommende andreskive ‘Eschaton Magicks’; de blir mest sannsynlig besvart. 

Skrevet av Fredrik Schjerve

Unholy Craft – Saa Mørkt, Saa Mektig (Demo ’24)

Ute nå via Sonorous Night (eget selskap)

Enmannsprosjektet Unholy Craft gav nylig ut det som virker å være tidlige skisser av låter til en kommende tredjeskive. Unholy Craft har i senere tid blitt det av de mange prosjektene til den mystiske undergrunnsfiguren «Peregrinus» som holder høyest aktivitetsnivå, og dette har sammenfalt med en utviklingskurve som har vært temmelig betydelig, uten at dette nødvendigvis har gått utover prosjektets grunnleggende sound. Demoen ‘Saa Mørkt’, Saa Mektig’ spinner videre på trenden som har vært definerende for Unholy Craft til nå, som er en gradvis utvikling fra enklere låtstrukturer med spuriøse forbindelser til sann svartmetall, til langt mer hektiske og involverte låtkonstruksjoner med tydelige nikk i retning den norske andrebølgen. Det er generelt sett litt mye som foregår på demoens tre låter, og jeg har vansker med å trekke noen ytterligere slutninger enn at prosjektets tredjeskive kan vise seg å være den mest sammensatte, varierte og utbroderte utgivelsen «Peregrinus» har utgitt under banneret til nå. Vi venter i spenning på fortsettelsen, og lar oss for øyeblikket fascinere av den atypiske, rå svartmetallen til en av den norske undergrunnens mest aktive komponister. 

Skrevet av Fredrik Schjerve

Belfalas – Cries of the Coming Wind

Selv-utgitt

Dersom du likte skiva til den instrumentale ekstremmetallduoen Koersive som vi skrev om tidligere denne måneden, men skulle ønske den hadde et mer episk snitt, så kan du med fordel sjekke ut debutdemoen til enmannsprosjektet Belfalas. Prosjektets bakmann, Karelius «Ihlang» Johansen, skriver melodisk dødsmetall av en type som er storslått nok til å rettferdiggjøre bandnavnet, som er hentet fra en region i Tolkiens omfattende og fabelaktige fantasy-univers. Utstrakt bruk av ledegitarer og symfoniske elementer avslører Johansens forbindelser til band som Askheimr og Eldamar, hvilket forsterkes av at førstnevntes Erlend Andersen (også fra Sjakal) gjester med en solo på demoens fjerde låt. Johansen hinter til at en utgave med vokal muligens vil dukke opp på et senere tidspunkt, og dette støtter jeg helhjertet, ettersom de episke låtkonstruksjonene virker å skrike etter et fantasy-narrativ som kan fullbyrde uttrykket. Foreløpig er Belfalas et prosjekt forbeholdt de spesielt interesserte, men det er ikke vanskelig å spore potensialet som ligger gjemt i musikkens prangende, melodiske landskaper

Skrevet av Fredrik Schjerve

Årets edleste norske metaller 2023: Plater, #10-#1

Klikk her for å lese våre hedersomtaler for i år

Klikk her for se våre topplister over årets norske metall-EP’er og -demoer

Klikk her for å se plass #50-#36

Klikk her for å se plass #35-#21

Klikk her for å se plass #20-#11

Årets beste norske metallplater, plass #10-#1:

#10: Saint Karloff – Paleolithic War Crimes

Plateselskap: Majestic Mountain Records
Undersjanger: Stoner metal

Utdrag fra vår omtale: «Tempoet er ofte ganske så høyt til stoner-musikk å være, og når skeive takter og potent rock’n’roll-faktor også ramler inn til tider, er det snakk om partier som føles fantastisk organiske og fengende. […] Saint Karloff viser seg […] også fra en annen og mer prog-preget side på ‘Paleolithic War Crimes’. «Nothing To Come» og avslutningslåta «Supralux Voyager» er to flotte odyseer på henholdsvis syv og åtte minutter som i stor grad får prege albumets andre halvdel. Her er stoner-elementene mindre fremtredende, og Saint Karloff setter her større lit til lange oppbygginger og atmosfæriske og folkemusikk-aktige partier. Det kan minne om lengre låter fra andre lignende norske band som Kryptograf og Håndgemeng, men Saint Karloff gjør det kanskje til og med enda litt bedre. Særlig avslutningslåta er helt nydelig, og lar de velproduserte og ekspansive lydbildene gå i en fullbyrdet forening med bandets upåklagelige samspill.»

Beste låter: «Psychedelic Man», «Death Don’t Have No Mercy», «Supralux Voyager»

Lenke til omtale
Strømmelenke


#9: Inculter – Morbid Origin

Plateselskap: Edged Circle Productions
Undersjanger: Thrash metal

Vestlandsbandet Inculter er et av flere norske band som har sørget for en særdeles sterk hjemlig thrash-scene de siste årene. Med sin nyeste skive, ‘Morbid Origin’, viser de også for alvor hvordan de skiller seg ut i toppen, der de byr på en lytteropplevelse som føles hakket mer dynamisk og tradisjonstro enn de fleste andre norske innenfor sjangeren. Inculter vet å skru opp turboen, aktivere sin fandenivoldskhet og flørte med speed metal- og death metal-tendenser, men avbalanserer også dette mot tregere og langt mer nikkevennlige affærer underveis. Tospannet bestående av «Extinction» og tittellåta er nok særlig egnet for å demonstrere denne tosidigheten på plata, som for øvrig preges av svært habile prestasjoner, nær sagt perfekt produksjon og upåklagelig riffhåndverk.

Beste låter: «Death Reigns», «Extinction», «Morbid Origin»

[ikke omtale]
Strømmelenke


#8: Thefalls – REFLECTIONS////VOID

Plateselskap: Convulse Recordings (eget selskap)
Undersjanger: Eksperimentell metalcore

Utdrag fra vår omtale: «‘REFLECTIONS////VOID’ er MYE å ta innover seg. Skivas 36 minutter utarter seg mer som en kjedereaksjon enn en tradisjonell skive, med en forakt for gjenbruk av riff og ideer som tilfredsstiller kravene til en musikalsk ADHD-diagnose. […] Men i tillegg til å bli bowlet fullstendig over ende av den uttrykksmessige og tekniske kompleksiteten, blir jeg også slått i bakken av hvor musikalsk det hele oppleves. Den overveldende idétettheten som preger ‘REFLECTIONS////VOID’ fra ende til annen oppleves nemlig ikke anstrengt, men som en strøm av sammenhengende gester – til tross for stadige oppbrudd og digresjoner. […] Det er ingen tvil om at Thefalls har slått en gedigen fulltreffer på sin nye skive, og personlig har jeg ingen tvil om at plata kommer til å stå som et av mine personlige høydepunkter fra den norske metallscenen ved årets ende.» 

Beste låter: «Patterns Emerge (I)», «Nadir (I)», «The Hardest Part is Over»

Lenke til omtale
Strømmelenke


#7: Tilintetgjort – In Death I Shall Arise

Plateselskap: Dark Essence Records
Undersjanger: Avant-garde black metal

Utdrag fra vår omtale: «‘In Death I Shall Arise’ – debutskiva til Oslo-bandet Tilintetgjort – er en skive som synes å se for seg en alternativ tidslinje innenfor norsk metallhistorie. På denne tidslinjen, gikk ikke de avantgardistiske tendensene til det norske svartmetallmiljøet i retning de moderne, industrielle flatene til Dødheimsgard sin monumentale ‘666 International’, men beholdt sin forankring i den tidlige svartmetallens punkete og primitive affekt. Fra dette springbrettet bestående av rendyrket andrebølge, springer dog Tilintetgjort ut i en temmelig særegen musikalsk visjon; en visjon preget av et psykoaktivt ladet møte med døden, kosmos, og de grufulle sannhetene som ligger skjult ute i det store intet. […] ‘In Death I Shall Arise’ er en av de mest distinkte norske metall-debutene i nyere tid, og et aldri så lite landemerke innenfor vår beskjedne men betydelige avantgardistiske tradisjon.»

Beste låter: «Mercurial», «Hex», «Dommedagsmonument»

Lenke til omtale
Strømmelenke


#6: Kvelertak – Endling

Plateselskap: Petroleum Records
Undersjanger: Black’n’roll/hardcore punk

Utdrag fra vår omtale: «Kvelertak vil nok aldri klare å slå rive sin egen debutskive ned fra tronen for min egen del – den hadde en alt for stor påvirkning på meg i mine tidlige år til at det virker sannsynlig. Det som dog ikke er usannsynlig, er at ‘Endling’ på sikt kan vise seg å være den sterkeste av bandets øvrige skiver. Skivas ti låter viser et band som makter å leke seg med både form, uttrykk og innhold, samtidig som de aldri er i fare for å fjerne seg fra den musikalske identiteten som gjorde dem til et internasjonalt navn for drøye ti år siden. Som min egen medskribent på bloggen sa i en tidligere omtale: «Elsker du dem, elsker du dette, og hater du dem, så hater du dette». Kvelertak er og forblir Kvelertak, og akkurat det ser jeg all mulig grunn til å være fornøyd med.»

Beste låter: «Døgeniktens Kvad», «Endling», «Svart September»

Lenke til omtale
Strømmelenke


#5: Mork – Dypet

Plateselskap: Peaceville Records
Undersjanger: Black metal

Utdrag fra vår omtale: «Det er melodiene Mork oppdriver på mange av låtene her som får meg til å sperre opp øynene mest. Hovedtemaet i andre låt, «Forført Av Kulden», er for eksempel helt nydelig, og blander en nesten Burzum-aktig iskulde i gitarproduksjonen med direkte fengende tendenser. «Svik» følger opp dette på strålende vis, der Windirsk melodihåndverk går hånd i hånd med et nærmest pop-aktig teft. […] Først og fremst sementerer denne plata en positiv utvikling av Mork som profesjonaliserer, definerer og forbedrer uten at respekten for grunnelementene bortfaller. Og jeg vil påstå at Mork i større grad blir en unik spiller i svartmetallandskapet med denne skiva, da den mer saktegående og melodiske tilnærmingen – i ledtog med produksjonen – også utfordrer noen etablerte grenser.»

Beste låter: «Forført av Kulden», «Høye Murer (feat. HJELVIK)», «Tilbake til Opprinnelsen»

Lenke til omtale
Strømmelenke


#4: Taake – Et Hav av Avstand

Plateselskap: Dark Essence Records
Undersjanger: Black metal

Utdrag fra vår omtale: «[S]tort sett synes jeg Taake løser det godt og byr på komplekse låter som henger godt sammen. Dette gjelder særlig den enorme avslutningslåta «Et Uhyre av en Kniv», som klokker inn på hele 13 minutter og byr på en rekke strålende melodier og akkordrekker; fra de nesten blackgaze-aktige arpeggioene i de første minuttene til de storslåtte og suggererende akkordrekkene avslutningsvis. Når noen minimalistiske, mørke og dissonante gitarakkorder runder av det hele over feedback-støy er det som at man er vitne til etterdønningene av et storslått skue. Og skuet er et av Taakes mest ambisiøse og interessante prosjekter til nå. ‘Et Hav av Avstand’ anbefales på det sterkeste.»

Beste låter: «Denne forblaaste Ruin av en Bro», «Et Uhyre av en Kniv»

Lenke til omtale
Strømmelenke


#3: Atena – Subway Anthem

Plateselskap: Indie Recordings
Undersjanger: Metalcore

Utdrag fra vår omtale: «Atena har bygget forventninger til ‘Subway Anthem’ i nesten ett år nå (…) og plata skuffer heller ikke. Tung, deilig produksjon, vokalprestasjoner som utstråler perfekt, jamrende emo-energi, harde breakdowns, melankoli og noen sinnssykt fengende melodier og refrenger gjennomsyrer denne plata, og gjør det til en metalcore-plate som holder høy internasjonal standard. […] Atena mestrer metalcore-sjangeren uhyre godt på ‘Subway Anthem’, og man ender egentlig bare opp med å ønske seg mer av det – og kanskje et sjangermessig kvantesprang ut i noe uutforsket. Jeg har ingen problemer med å si at Indie Recordings kanskje har sluppet sin beste utgivelse i år, og at Atena har bydd på noe som konkurrerer i toppen når det gjelder høydepunkter innenfor hardere norsk musikk i år.»

Beste låter: «Poison Pure», «Slip Away», «Peeling Skin»

Lenke til omtale
Strømmelenke


#2: Goat the Head – Et Lokalsamfunn i Sorg

Plateselskap: Selvutgitt
Undersjanger: Death metal/trønderdoom/Åge-metall

Utdrag fra vår omtale: «[D]eretter kommer nok et høydepunkt i form av «Kustus». Dette er en fryktelig tung og fin låt der et dommedagsfremkallende verstema parres med et egentlig ganske så vakkert refreng, og det hele blir rett og slett ordentlig storslått. Når de mer tilbakelente og melodiske rocke-tendensene i «Spark og Speinning» har fått scenetid og bandet gjennomfører en usedvanlig sterk prestasjon på bare to minutter i «Sluk», har vi å gjøre med en første platehalvdel som består med glans. Til nå har egentlig ikke plata en eneste svakhet i all sin sjarm og kreativitet. […] [I] all hovedsak vil jeg understreke at dette er en utrolig interessant, underholdende og imponerende plateopplevelse. Særlig er det på grunn av sjangerblandingen som kommer til uttrykk gjennom både musikk og tekstlig innretning, og den eneste grunnen til at denne ikke er ukas favoritt er fordi vi plukka den opp så sent (så det er faktisk bare vår feil).»

Beste låter: «Kustus», «Spark og Speinning», «Innrøkt Åkle»

Lenke til omtale
Strømmelenke


#1: Dødheimsgard – Black Medium Current

Plateselskap: Peaceville Records
Undersjanger: Avant-garde black metal

Utdrag fra vår omtale: «‘Black Medium Current’ er et utrolig enigmatisk, komplisert og likevel overraskende tilgjengelig stykke eksperimentell metall, som står for en av de mer unike musikalske visjonene som har blitt produsert av den norske musikkscenen i det fortsatt unge 20-tallet. […] [D]er skivas A-side oppleves som en kaotisk men seriøs granskning av fundamentale eksistensielle konsepter, byr B-siden på et rystende gjennombrudd, etterfulgt av et svalestup ned i psykens dype, formløse avgrunn. […] Etter denne eksistensielle selv-utslettelsen er bunnen av avgrunnen nådd, og «Requiem Aeternum» står igjen som siste holdeplass på skivas utfordrende, rikholdige og tankevekkende reise. ‘Black Medium Current’s mystiske avslutningsspor er som et urovekkende og vakkert glimt av en helt annen verden, et vektløst og unektelig inntrykksfullt punktum på en helt spesiell plateopplevelse.» 

Beste låter: «Et Smelter», «Halow», «Det Tomme Kalde Mørke»

Lenke til omtale
Strømmelenke

Årets edleste norske metaller 2023: Plater, #20-#11

Klikk her for å lese våre hedersomtaler for i år

Klikk her for se våre topplister over årets norske metall-EP’er og -demoer

Klikk her for å se plass #50-#36

Klikk her for å se plass #35-#21

Årets beste norske metallplater, #20-#11:

#20: Nadir – Extinction Rituals

Plateselskap: Usignerte
Undersjanger: Black/death/thrash metal

Utdrag fra vår omtale: «På ‘Extinction Rituals’ møtes forkullet svartmetall, hamrende, ødeleggende dødsmetall og konfronterende, metallisk hardcore møtes til et voldsomt og blodig gateslagsmål, hvor ingen av bestanddelene forlater åstedet som seierherre. […] ‘Extinction Rituals’ er en usedvanlig trykkende og nådeløs plateopplevelse. Det beste bildet jeg kan bruke for å beskrive skivas sinnsstemning, er av en person som velger å hive seg ut i et grasiøst svalestup heller enn å bli med ned i en sammen-rasende høyblokk. Med andre ord virker Nadir å akseptere den ruvende avgrunnen, samtidig som de «raser mot lysets utslokking», for å oversette det kjente diktet til Dylan Thomas.»

Beste låter: «Iron Lung», «The Old Wind», «Extinction Rituals»

Lenke til omtale
Strømmelenke


#19: Tsjuder – Helvegr

Plateselskap: Season of Mist
Undersjanger: Black metal

Utdrag fra vår omtale: «Med det kan Tsjuder også enkelt sammenlignes med nyere band som Nordjevel og ymse blackthrash-påfunn. Bandets musikk er imidlertid såpass voldsom og hurtig at jeg ikke bare vil omtale den som en blanding av svartmetall og thrash metal; på ‘Helvegr’ leverer Tsjuder først og fremst usedvanlige og herlige overtenninger. Som før, er det heseblesende trommespill, riff som føles som flammende virvelvinder og illsint vokal som er de mest gjennomgående elementene i musikken. […] I de lengre låtene på ‘Helvegr’ kan stemningene låte ganske så mektige, og dette gjelder nok særlig tittellåta, som er en brutal, svær og nydelig låt på syv og et halvt minutt som livnærer seg gjennom seige moll-arpeggioer og tøffe riff innimellom.»

Beste låter: «Gamle-Erik», «Gods of Black Blood», «Helvegr»

Lenke til omtale
Strømmelenke


#18: Håndgemeng – Ultraritual

Plateselskap: Ripple Music
Undersjanger: Stoner/sludge metal

Utdrag fra vår omtale: «Stilistisk sett synes jeg det er enklest å plassere Håndgemeng inn i det som har blitt en spennende ansamling unge, norske band innenfor stoner(/doom)-sjangeren, der 70-tallsriffhåndverk a la Black Sabbath gjerne dyrkes med en litt ekstra metallisk finish. Men så enkelt er det likevel ikke. For enkelte elementer ved Håndgemengs musikk, kanskje særlig vokalen til tider, høres ut som at har en viss forankring i hardcore punk, noe som setter stilen deres i dialog med både band som Kvelertak og sludge metal-sjangeren. […] Håndgemengs potensiale får i mine ører imidlertid mest utløp i de lengre, mer stemningsfulle og mer progga låtene på ‘Ultraritual’. «Cro-Magnon Vs. Neanderthal» er eksempelvis blant mine personlige favoritter på plata, der den balanserer godt mellom tunge, metalliske deler og atmosfæriske og nærmest space-rock-aktige partier blir som en strålende, liten prog-odyssé på drøye seks minutter.»

Beste låter: «Cro-Magnon Vs. Neanderthal», «Ultraritual», «Occultation of Mars»

Lenke til omtale
Strømmelenke


#17: Forcefed Horsehead – Monoceros

Plateselskap: Owlripper Recordings
Undersjanger: Sludge metal/death metal/hardcore/grindcore

Utdrag fra vår omtale: «Respekten for inspirasjonskildene og forståelsen for grunnelementene i sjangerlandskapene bandet beveger seg i, særlig hardcore punk og death metal, er der hele tiden, og med det er det klart at Forcefed Horsehead i stor grad mestrer en krevende balansegang. […] [J]eg kan også konstatere at ‘Monoceros’ egentlig ikke byr på noen øyeblikk som er svake i seg selv i det hele tatt, og at det er snakk om en utrolig sterk prestasjon fra bandet. ‘Monoceros’ er stilistisk interessant, profesjonell, inspirert og kompromissløs, og pakkes endatil inn i en produksjonsdrakt som vel egentlig er nokså upåklagelig og bare får frem låtenes styrker enda mer. Anbefales på det sterkeste.»

Beste låter: «Futile», «Novgorod», «The Black Sun»

Lenke til omtale
Strømmelenke


#16: Enslaved – Heimdal

Plateselskap: Nuclear Blast Records
Undersjanger: Progressiv black metal

Utdrag fra vår omtale: «[Vi har] sannsynligvis med et av de mest komplette og imponerende produksjonene innenfor det norske ekstremmetallåret 2023 å gjøre her, og bare så det er sagt, så er konseptene og spørsmålene bandet reiser og utforsker rundt mytologien de tross alt alltid har latt seg inspirere av noe som løfter plata til noe enda mer interessant. Så jeg kan love deg det: ‘Heimdal’ er virkelig verdt mangfoldige lytt, og er et sikkert tegn på at Enslaved fortsatt vet å både imponere og overraske.»

Beste låter: «Congelia», «Kingdom», «Heimdal»

Lenke til omtale
Strømmelenke


#15: Sworn – A Journey told through Fire

Plateselskap: Selvutgitt
Undersjanger: Black metal

Utdrag fra vår omtale: «Å høre på ‘A Journey Told through Fire’ er som å stirre inn i den ildrøde horisonten til et voldsomt og panoramisk endetids-scenario. […] Det råder en tydelig ambivalens i musikken til Sworn, hvor låtene oppfattes som storslåtte og trollbindende i det ene øyeblikket og sorgtunge og gravalvorlige i det neste. Denne følelsen av indre konflikt når dødelig potens på skivas høydepunkter, hvor spesielt singelen «Grand Eclipse» og «Visions of Fire» må trekkes frem. Førstnevnte maler et bilde av et ildrødt, kokende hav i kraft av sine strømmende, melodiske svartmetallgitarer, og sistnevnte bruker stratosfærisk synth til å kaste en skimrende glød over et allerede fullkomment sound. Det finnes strengt tatt ikke noen ordentlige dødpunkter på Sworns fjerde skive, men de nevnte låtene utmerker seg som de to pureste destillatene av bandets styrker som så langt har sett dagens lys.»

Beste låter: «Grand Eclipse», «Calamity Sea», «Visions of Fire»

Lenke til omtale
Strømmelenke


#14: Nexorum – Tongue of Thorns

Plateselskap: Non Serviam Records
Undersjanger: Black/death metal

Utdrag fra vår omtale: «‘Tongue of Thorns’ kan best beskrives som et ritual i plateformat, der intensiteten på flammenes forbrenning er den største strukturelle rettesnoren. Der dødsmetallens rytmiske språk gjorde seg mer gjeldende på førsteskiva, er sjangeren nå representert mest i form av basspedalenes slagkraftige dybdeboring. Selve tonespråket viser mest slektskap til svartmetallen, og med det en form som defineres av sin mørke, blodsutgytende melodikk og stormende aggresjon. For at ikke denne løpende intensiteten skal suge livskraften fullstendig ut av lytteren, sakker Nexorum ofte ned tempoet og lar skingrende, giftige gitarstrofer krype gjennom lydbildet. Dette sørger for dynamisk balanse, samtidig som det opprettholder den ondskapsfulle rituelle atmosfæren som er skivas livsblod.»

Beste låter: «The Pestilential Wind», «Elegy of Hate», «Cult of the Monolith»

Lenke til omtale
Strømmelenke


#13: Rosa Faenskap – Jeg blir til deg

Plateselskap: Fysisk Format
Undersjanger: Post-hardcore/post-black metal

Utdrag fra vår omtale: «Rosa Faenskap gjennomfører hva enn de gjør på en god og egenartet måte, ikke minst fordi tematikken står i stil med den ganske pønka følelsen de skaper rundt låtene. Aller best går det på de mest hardtslående og upolerte låtene, der åpningslåta «Livredd», «Skjør» og den fantastiske «Paradis» peker seg ut som favoritter hos undertegnede. […] Først og fremst vil jeg imidlertid berømme Rosa Faenskap for en sterk og viktig plate anno 2023 som føles ordentlig gjennomtenkt, verdifull og velutført. Jeg synes det også er veldig kult at bandet skriver tekstene sine på norsk; for min egen del gjør det plateopplevelsen mye mer ektefølt. Og det med skikkelig, skikkelig sterk låtskriving i bunn. Fortsettelsen blir skikkelig spennende.»

Beste låter: «Livredd», «Skjør», «Paradis»

Lenke til omtale
Strømmelenke


#12: Slegest – Avstand

Plateselskap: Dark Essence Records
Undersjanger: Black’n’roll

Utdrag fra vår omtale: «Slegest gjør nemlig kunststykket å materialisere enn særdeles effektiv kombinasjon av dansbar rockemusikk og svartmetallens ondskapsfulle tendenser; det føles regelrett som en slags uhyre appellerende grendehus-metall. Først og fremst leverer nemlig Slegest en svært underholdende plateopplevelse på ‘Avstand’ som peker seg vel så mye ut som en tilfredsstillende rockeplate og en solid metall-affære. Som sagt er det dansbart som bare det, så kanskje kan du endelig sette på en Metallurgi-favoritt på fest. Kanskje.»

Beste låter: «Innsikt», «Forløysning og Rus», «Gåte»

Lenke til omtale
Strømmelenke


#11: Keep of Kalessin – Katharsis

Plateselskap: Morningstar Music
Undersjanger: Melodisk/progressiv black metal

Utdrag fra vår omtale: «‘Katharsis’ er en uforskammet episk, storskalert og pompøs opplevelse, der «Obsidian» får prøvd seg som både hærfører og skaper av sitt eget, fantasy-aktige mythos. Sånn sett kan skiva nesten sies å være svartmetallens Game of Thrones eller Ringenes Herre, eller kanskje bare svartmetallens ekvivalent av en IMAX-kinovisning. Denne maksimalismen kombineres i tillegg med mengder av fengende vokalmelodier og harmoniserende leads, så om man er i det dristige hjørnet kan man faktisk drøfte om ‘Katharsis’ kan sies å være den første rettmessige sammensmeltningen av svartmetall og powermetall. […] Og selv om dette kanskje ikke er den beste beskrivelsen av meg som lytter, må jeg si at min tid med ‘Katharsis’ har vært svært gledesfylt. «Obsidian» og Keep of Kalessin vet nøyaktig hva de har hatt lyst til å få til på sin nye skive, og det er vanskelig å se for seg hvordan de bedre kunne ha fanget den veldige, katartiske storheten som fyller skiva til randen.»

Beste låter: «Katharsis», «Hellride», «The Obsidian Expanse»

Lenke til omtale
Strømmelenke

Klikk her for å se plass #10-#1

Årets edleste norske metaller 2023: Plater, #50-#36

Klikk her for å lese våre hedersomtaler for i år

Klikk her for se våre topplister over årets norske metall-EP’er og -demoer

Årets beste norske metallplater, #50-#36:

#50: Heimland – Forfedrenes Taarer

Plateselskap: Edged Circle Productions
Undersjanger: Black metal

Utdrag fra vår omtale: «Med sin halvtimes spilletid har ikke Heimland noe tid å kaste bort på overflødige ideer, og man finner heldigvis ingen av disse på ‘Forfedrenes Taarer’. Førstesingelen «Skugger fra ei Svunnen Tid» leverer nok en stormende, melodisk perle på tampen av opplevelsen, før «Ættestupet» senker sceneteppet med en like prangende gest som åpningslåta. «Ættestupet» gir kanskje i størst grad inntrykket av at Heimland har mestret sitt utvalgte musikalske språk på skiva; et melodisk men aggressivt sound som kommuniserer både hardførhet, stolthet og melankoli. Heimland har på mange måter utformet en ideell svartmetallisk platedebut med ‘Forfedrenes Taarer’, en skive som bør grådig fortæres av samtlige tilhengere av Vestlandets hedenske svartmetall-tradisjoner.»

Beste låter: «Iskald Raatten Jord», «Forfedrenes Taarer», «Skugger fra ei Svunnen Tid»

Lenke til omtale
Strømmelenke


#49: Horrifier – Horrid Resurrection

Plateselskap: Selvutgitt
Undersjanger: Death metal

Mens særlig svartmetall- og stoner-skiver har dukket opp i hopetall i år, har 2023 vært et litt skralt år på den norske death metal-fronten – i alle fall når det gjelder antallet utgivelser. Det er kanskje ikke så overraskende i et land der denne sjangeren gjerne har kommet i skyggen av svartmetallen, men det gjør det desto mer gledelig når utgivelser fra band som Horrifier dukker opp. Denne fortsatt ferske kvartetten imponerte oss i fjor med demoen ‘How from the Grave’, og debutplata ‘Horrid Resurrection’ sto for en strålende og brutal avslutning på det norske ekstremmetallåret. Horrifier mestrer death metal-håndverket og dyrker sjangerens grunnformler på en særdeles habil måte, og disker også opp noen særlig gode låtskrivingsprestasjoner særlig i noen av de litt lenger låtene. Dette bandet er det med andre ord bare å holde et godt øye med.

Beste låter: «Chainsaw Death», «Assimilated Life», «Sadistic Impalement»

[ikke omtalt]
Strømmelenke


#48: Den Saakaldte – Pesten Som Tar Over

Plateselskap: Agonia Records
Undersjanger: Black metal

Utdrag fra vår omtale: «Singlene som ble sluppet i forkant av plateslippet, åpningslåta «Av Satans Ild» og «Å Skjende En Engel», er også noen av låtene som best demonstrerer Den Saakaldtes største styrker. Begge disse låtene preges i stor grad av sterke melodier, som sammen med mye riffarbeid som er grovere i kantene taler for en god håndtering av ganske mange ulike stilistiske grep innenfor svartmetallen. […] På den måten synes jeg Den Saakaldte i utgangspunktet finner et svært godt spor, og en god balanse i uttrykket som kan minne om det for eksempel Taake mestrer så godt.»

Beste låter: «Av Satans Ild», «Å Skjende En Engel»

Lenke til omtale
Strømmelenke


#47: Manii – Innerst I Mørket

Plateselskap: Terratur Possessions
Undersjanger: Black metal

Utdrag fra vår omtale: «Noen synther fra de dypeste, Burzumske krypter bereder grunnen fra noen seige strekk av beske, tåkete tremolo-gitar-spill, og de desperate skrikene bidrar også godt til atmosfæren. Noen flotte, lyse gitarloops bidrar også til god dynamikk i lydbildet, som vokser seg til å bli ordentlig suggererende og stemningsfullt de første ti minuttene.»

Lenke til omtale
Strømmelenke


#46: Frostbitt – MACHINE DESTROY

Plateselskap: Selvutgitt
Undersjanger: Djent

Utdrag fra vår omtale: «Det er absolutt ingenting å si på underholdningsverdien på de ti låtene som utgjør ‘MACHINE DESTROY’. Det er få plater som har fått meg til å gape eller glise så mye i senere tid som denne skiva, om så jeg befinner meg alene på rommet, på lesesal eller ute i offentligheten. […] Frostbitt flekser virkelig sine kreative muskler maksimalt på denne skiva, og resultatet er en av de mer minneverdige, heseblesende plateopplevelsene jeg har hatt så langt i år.»

Beste låter: «Full Body Plutonium», «Sub-Zero Humanoid», «Cyber Walk»

Lenke til omtale
Strømmelenke


#45: Zustand Null – Beyond the Limit of Sanity

Plateselskap: Dusktone
Undersjanger: Black metal

Utdrag fra vår omtale: «Zustand Null byr på en salig og brutal blanding av Mayhemsk mollakkord-ondskap og jevnlige thrash-referanser, da med et vel så gjennomgående preg av dissonans. Særlig det sistnevnte bidrar til det nærmeste man kommer et slags signatur-sound. […] Jeg synes også det er kult at bandet evner å formidle tematikken rundt psykologiske problemstillinger såpass gjennomgående og effektivt. Det bidrar også til at Zustand Null oppdriver en aldri så liten egenart. På ‘Beyond the Limit of Sanity’ befester de sin posisjon som et spennende og femoverlent undergrunnsband.»

Beste låter: «Existence Nihil», «An Ocean of Nightmares», «The Mirror Maze»

Lenke til omtale
Strømmelenke


#44: Tulus – Fandens Kall

Plateselskap: Soulseller Records
Undersjanger: Black metal

Utdrag fra vår omtale: «Totalt sett er ‘Fandens Kall’ kanskje det gjeveste jeg har hørt fra denne musikerbanden så langt, selv om jeg skal innrømme at det gjenstår litt lytting for at jeg skal få fullstendig oversikt over trioens samlede produksjon. Dersom du har sansen for naturpreget svartmetall ala Ulver og Gjendød, er ‘Fandens Kall’ en enkel og helhjertet anbefaling fra Metallurgis skribenter.»

Beste låter: «Fandens Kall», «Slagmark», «Bloddråpesvermer»

Lenke til omtale
Strømmelenke


#43: Ekrom – Uten Nådigst Formildelse

Plateselskap: Edged Circle Productions
Undersjanger: Black metal

Utdrag fra vår omtale: «Stilistisk sett har Ekrom sterke tilknytninger til den norske andrebølgen; kanskje spesielt den krigerske og stormende svartmetallen til plate-aktuelle Immortal. Dette basale uttrykket har så blitt utvidet med en atmosfærisk dimensjon i form av eteriske synther, samt en mørk, melodisk åre som bidrar til å skape litt avstand mellom Ekrom og de nevnte legendene. […] Alt i alt er det lite å utsette på ‘Uten Nådigst Formildelse’, ettersom Ekrom har skapt en innhyllende og atmosfærisk potent plateopplevelse som har potensialet til å treffe bredt blant svartmetallfansen. Dermed er det bare å kle seg i rikelig med lag, og begi seg ut i den stormende snøføyken som omgir Ekroms bunnsolide debutskive ‘Uten Nådigst Formildelse’.»

Beste låter: «I Djevelens Skygge», «My End»

Lenke til omtale
Strømmelenke


#42: Nattverd – I Helvetes Forakt

Plateselskap: Soulseller Records
Undersjanger: Black metal

Utdrag fra vår omtale: «På sin splitter nye skive ‘I Helvetes Forakt’ plukker Nattverd definitivt opp tråden fra ‘Vandring’ på mange måter. Stilistisk sett er det lite som har endret seg, men uttrykket kan definitivt sies å ha fått en overhaling likevel gjennom en produksjon som låter langt fyldigere og mer brutal enn den på forgjengeren. […] Nattverd bygde opp forventningene ytterligere med neste singel ut, «Det Stormer I Norge», som også åpner ballet på ‘I Helvetes Forakt’. Dette er utvilsomt også den beste låta på plata, og er en uhyre sterk og stormende (jada!) svartmetallåt som henter mye av sin gnist fra noen strålende melodier. Sammen med den påfølgende og mer Mayhem-aktige «Vandring I Elver Av Blod» og den nevnte førstesingelen konstituerer Nattverd med dette et særdeles lovende åpningsstrekk på ‘I Helvetes Forakt’.»

Beste låter: «Det Stormer I Norge»*, «Helvete Kjenner Alt, Selv Når Taaken Har Lagt Seg», «Elvedjuvet»

Lenke til omtale
Strømmelenke


#41: Leonov – Procession

Plateselskap: Vinter records
Undersjanger: Post-metal

Av alle platene på denne lista, er nok Leonovs ‘Procession’ langt på vei en av de roligste og mest behagelige lytteropplevelsene. Gjennom et grovkornet og meditativt post-metal-uttrykk imponerer de på denne skiva gjennom svevende og organiske lydbilder, og kvintetten utviser et talent for subtile, men effektive detaljer i samspillet sitt. Leonov lykkes samtidig med litt kortere låtformer enn tidligere, så vel som mer drivende komposisjoner som den nokså fengende og groovy tittellåta.

Beste låter: «Amer», «Procession»

[ikke omtalt]
Strømmelenke


#40: Grant the Sun – Voyage

Plateselskap: Mas-Kina Recordings
Undersjanger: Post-metal

Utdrag fra vår omtale: «‘Voyage’ er å regne som en semi-konseptuell instrumentalskive, der kreative teksturer og et variert tonespråk maler et bilde av et rikt og levende undervannsrike. […] Grant the Sun befinner seg dog mutters alene på sin koordinat på det norske landskartet, så deres uttalte forsøk på å «utvide metallens noe konservative handlingsrom med nye farger og teksturer» har vært en suksess etter ‘Voyage’ å dømme. ‘Voyage’ har noe å tilby fans av både progressiv instrumentalmusikk, post- og alternativ metall, og er en uignorerbar fargeklatt i en usedvanlig tettpakket norsk platesommer.»

Beste låter: «Death is Real», «Mariana», «Grant the Sun»

Lenke til omtale
Strømmelenke


#39: What the Five Fingers Said to the Face – ENDLESS

Plateselskap: Selvutgitt
Undersjanger: Post-metal

Utdrag fra vår omtale: «‘ENDLESS’ er altfor sammensatt til å kunne bli oppsummert av én enkel referanse. Skiva er nemlig ladet med en slags futuristisk, mørk energi som gjør seg til kjenne via rumlende frekvenser, foruroligende, hviskede mantraer og den nevnte, fremmede atmosfæren. Det føles litt som å motta et signal fra et havarert skip i de fjerne utkantene av kosmos; et signal som stadig brytes opp av de sykliske gitarenes kvernende støy. […] What the Five Fingers Said to the Face har uansett levert en av de mer minneverdige musikalske hendelsene i det fortsatt unge norske metall-året; en bragd som trolig til å stå friskt i minnet når året skal oppsummeres i desember.»

Beste låter: «Helix», «Blackspiraldance», «RAW»

Lenke til omtale
Strømmelenke


#38: Magick Touch – Cakes & Coffins

Plateselskap: Edged Circle Productions
Undersjanger: Tradisjonell heavy metal

Utdrag fra vår omtale: «Magick Touch demonstrerer på ‘Cakes & Coffins’ at de er et uhyre undervurdert band i den norske tradmetall-floraen, og skivas fire-fem beste låter hører hjemme på en hver grill/festivalspilleliste som tar seg selv noenlunde seriøst. Bergen virker fast bestemt på å sementere sin rolle som landets fremste leverandør av oppdatert oldtidsmetall – en sak som mottar betydelig drahjelp av den nyeste skiva til Magick Touch.»

Beste låter: «Apollyon», «The Judas Cross», «Demons & Rust»

Lenke til omtale
Strømmelenke


#37: Søstre – Søstre

Plateselskap: Loyal Blood Records
Undersjanger: Black’n’roll/hardcore

Utdrag fra vår omtale: «Med et stort knippe singler har bandet Søstre i opptakten til sin selvtitulerte debutplate bykset inn i Norges stolte black’n’roll-landskap med brask og bram. […] Det som imidlertid imponerer meg mest, og der jeg kanskje ser aller mest potensiale, er hvordan Søstre bygger mange av låtene på denne plata. Tydeligst er nok dette på låta «Ensomt rite», der bandet bygger opp til avslutning som rett og slett er ganske så nydelig, og som også går på strålende vis over i «Hagen er i skyggen». Låta «Kausalitet» spiller på tilsvarende styrker i det strukturelle, og også andre steder – blant annet også i «Psykonatut» – evner Søstre å lage flotte og egentlig ganske storslåtte avslutninger.»

Beste låter: «Søstre», «Ensomt Rite», «Kausalitet»

Lenke til omtale
Strømmelenke


#36: Nagirčalmmiid – Down to the Bone

Plateselskap: All Good Clean Records
Undersjanger: Stoner/doom/death/alternativ metal

Utdrag fra vår omtale: «Åpningsstrekket er for eksempel temmelig dristig, der Nagirčalmmiid drar meg gjennom en solid stoner-åpning før alt-rock-tendenser plutselig melder seg i «Black Country». Samiskinspirert, folkemusikkaktig sprell melder seg så i den nydelige og suggererende «Maze», før «Suoivva» sprøyter inn et sinnssykt catchy riff før post-rock og seige riff geleider oss gjennom «A Long Walk Off A Short Pier». Egentlig er det litt sprikende, men det funker, og det er rett og slett ganske moro å høre på. […] De ulike elementene kunne gått bedre sammen på ‘Down to the Bone’, og først og fremst er plata spennende grunnet sine mange, ulike og spennende ideer. Den beviser også Nagirčalmmiids sterke posisjon i metall-Norges sammensurium av talentfulle unge band.»

Beste låter: «Water Up To Our Necks», «Suoivva», «Arba»

Lenke til omtale
Strømmelenke

Klikk her for å se plass #35-#21

Klikk her for å se plass #20-#11

Klikk her for å se plass #10-#1

Årets edleste norske metaller 2023: Hedersomtaler

Det er nå tre år og tre måneder siden vi bestemte oss for å opprette bloggen Metallurgi. På den tiden herjet pandemien fremdeles for full maskin, og Metallurgi var på mange måter den eneste kanalen vi hadde for å holde kontakten med et elsket musikkfelt som for øyeblikket var tvunget i knestående. Med dette i bakhodet, er det definitivt grunn til å feire at vi nå går inn i vår tredje listesesong som blogg. For det første, er det grunn til å feire at pandemien offisielt har blitt kansellert, og at konsertvirksomheten her til lands har begynt å returnere til nivået det lå på før nedstengningene. For det andre er det verdt å feire at Metallurgi – som i utgangspunktet var et typisk pandemiprosjekt uten videre ambisjoner – fortsatt holder det gående etter tre år som blogg. Dette er ingen selvfølge for et nettsted som er drevet ene og alene på frivillig arbeid, og det skal sies at vi ikke tar det døyt for gitt i det vi entrer bloggens fjerde år.

2023 har vært et usedvanlig produktivt år for den norske metallscenen. Om jeg skulle ha forsøkt å oppsummere hvordan det har vært å forsøke å dekke det norske utgivelsesåret som en helhet med et apparat bestående av to skribenter, så ville stikkord som «mild desperasjon», «en følelse av konstant overveldelse» og «et race mot den jævla klokka» stått sentralt. Nå står vi likevel seirende her på slutten av året, med en noe overmodig følelse av at vi står igjen med et heldekkende bilde av årets plateproduksjon her til lands.

Det ble tidlig klart for oss at en alminnelig topp 50-liste ville hatt problemer med å romme alle de betydelige hendelsene vi har fått servert i plateformat i 2023, og for å redde vår egen nattesøvn har vi rasket sammen denne hederlige listen over utgivelser som vi rett og slett ikke kunne tillate oss å la være å nevne. Denne vill bli etterfulgt av lista over årets beste EP-er og demoer i morgen, før årets topp 50 vil bli rullet ut fra onsdag til lørdag. Kvaliteten på årets beste norske metallskiver har vært jevn, og i år har det vært spesielt vanskelig å rangere dem.

Som alltid ønsker vi å takke alle dere som har lest, kommentert, delt eller på andre måter engasjert dere i bloggens arbeid, om dere så har vært her fra starten eller har hevet dere på lasset i senere tid. Det hadde vært jævlig trist å sitte og pumpe ut omtale etter omtale til lyden av dørgende stillhet, så tro oss når vi sier at vi setter stor pris på all kontakten vi får med både lesere, band og selskaper. Vi deler jo tross alt et felles mål, får vi tro, hvilket er å bidra til at den norske metalltradisjonen skal bestå og få fortsette å utvikle seg med uforminsket kraft i årene som kommer.

Så uten videre om og men, her er noen plater og EP’er vi ikke kunne unnvære å nevne i forbindelse med årets listekalas – i ubestemt rekkefølge!

Fredrik Schjerve og Alexander Lange

Dimmu Bongir – Hvis Pipen Tar Oss

Plateselskap: Bad Noise Records
Undersjanger: Symfonisk black metal

Da jeg og Alexander opprettet Metallurgi i 2020, hadde jeg aldri trodd at jeg en dag ville sitte og seriøst vurdere å inkludere en parodisk svartmetallskive om å røyke weed og hylle Satan i topplisten over årets beste norske plater. Dette ble jeg dog strengt nødt til i år, ettersom de to kødne barndomskompisene som står bak Bad Noise Records slapp en sjokkerende sterk plate under monikeren Dimmu Bongir. ‘Hvis Pipen Tar Oss’ endte dessverre ikke opp på lista til slutt – til det har det norske plateåret rett og slett vært for sterkt – men jeg føler likevel for å uttrykke min sterke og uforbeholdne kjærlighet for den overraskende autentisk-klingende symfoniske svartmetallen som Dimmu Bongir har tryllet frem på sin første skive. Det er åpenbart at gutta har et sterkt forhold til den norske andrebølgen, og denne intime kjennskapen skinner igjennom selv de mest flåsete (om fabelaktig presise) ICS Vortex-etterlikninger. ‘Hvis Pipen Tar Oss’ er en skive som overvinner sitt eget, lavterskel-premiss, og står dermed igjen som en av årets mer minneverdige opplevelser i kraft av sine glitrende, orkestrale melodier og sterke, periode-spesifikke riffhåndverk.

Beste låter: «Bongblåst Del 2», «Transylvanian Munchies»

Lenke til omtale
Strømmelenke


Thomas Carlsen’s Transmission – A Brave Horizon

Plateselskap: RFL Entertainment
Undersjanger: Heavy/power metal

Transmission er prosjektet til Thomas Carlsen, som de siste årene har sittet i vår nordligste landsdel med en åpenbar visjon om å gjenskape magien, storslagenheten og pompøsiteten i mye av metallmusikken fra 1980-tallet. Etter å ha sluppet debut-EP’en ‘Redemption’ for noen år siden, var tiden omsider inne for debutskiva ‘A Brave Horizon’ i år, og denne utgivelsen representerer definitivt et solid steg fram for Carlsens prosjekt selv om det ennå ikke slår oss helt i bakken. Sjangerhåndverket er ofte veldig godt, særlig i melodisegmentet, og ikke minst står det respekt av mengden arbeid som må ligge bak denne utgivelsen.

Beste låter: «The Fire Within», «Force Majeure» «Crownless»

Lenke til omtale
Strømmelenke

Nemesis – Nemesis

Plateselskap: Duplicate Records
Undersjanger: Atmosfærisk black metal

Den selv-titulerte debut-plata til enmanns-bandet Nemesis kan definitivt omtales som rå og lav-oppløst av natur. Dette vil trolig vekke en dyp frykt hos lesere som har tilbragt litt for mange netter i Bandcamps dypeste sjakter, hvor ni av ti klikk leder til et bedritent svartmetallband som kamuflerer egen manglende kompetanse bak lag på lag med billig, digitalt støy. Det er dog ingen grunn til frykt i møte med musikken til Nemesis. Den lavoppløste produksjonen er faktisk en viktig brikke i prosjektets uttrykksmessige puslespill, ettersom den bader låtenes okkulte og surrealistiske svartmetall i en aura av ytterligere mystikk. ‘Nemesis’ har faktisk et såpass støvete og eldgammelt preg over seg at den tidvis oppleves som et oppgravd artefakt av ukjent opprinnelse, hvilket definitivt ikke er noen dårlig salgsargument i svartmetallens undergrunns-sfærer.

Beste låter: «Rite of Fire», «Death’s Lullaby»

Lenke til omtale
Strømmelenke


Hengestaur – Ånesott

Plateselskap: Selvutgitt
Undersjanger: Black metal

Hengestaur har blitt en liten husfavoritt her i Metallurgi etter slippet av EP’ene ‘Eldhug’ og ‘Frostnid’ for litt over to år siden. Selv om kvaliteten på musikken har vært litt for varierende til at utgivelsene til bandet har kommet så veldig høyt på listene våre, har duoen alltid klart å omgi musikken sin med en fascinerende, mystisk og unik aura – og når det sitter, sitter det skikkelig. Det gjelder ikke minst på årets utgivelse, plata ‘Ånesott’, som inneholder noen kruttsterke øyeblikk i skjæringspunktet mellom tradisjonell og mer melodisk svartmetall. Aller best går det på låta «Misfærd», som er et sant høydepunkt i år når det gjelder enkeltlåter.

Beste låter: «Misfærd», «Njords Barm», «Antarktis Sol»

Lenke til omtale
Strømmelenke

Fixation – More Subtle than Death

Plateselskap: Indie Recordings
Undersjanger: Metalcore

Da Fixation slapp debutskiva ‘More Subtle than Death’ i september, fremsto skiva som et utrolig friskt pust i et norsk sjangerlandskap hvor moderne, kommersiell metall er kraftig underrepresentert. En godt mottatt EP fra 2020, samt gode prestasjoner i live-arenaen hadde sørget for å skape god blest rundt Oslo-bandet, og med Norges største metall-plateselskap i ryggen og et knippe sterke singler i påsan så det ut til at 2023 kom til å bli Fixations år. ‘More Subtle than Death’ viste seg dessverre ikke å være den ubestridte listetopperen mange hadde håpt at den skulle være, men det er utvilsomt en skive som bør applauderes for sine gode kommersielle låtskriverprestasjoner og profesjonelle sound. Låter som «Ignore the Disarray» viser at Fixation utvilsomt har et talent for fengende, pop-metalliske konstruksjoner, så det er i større grad kvalitetssikring enn nye ferdigheter som må på plass for at bandet skal levere en internasjonal blåkkbøster av en skive. Potensialet er definitivt til stede, så det skal bli spennende se hvor de neste årene fører Fixation hen. Metallurgi forventer i alle fall store ting! 

Beste låter: «More Alive», «Ignore the Disarray»

Lenke til omtale
Strømmelenke


Luteøks – Barely True Norwegian Black Metal

Plateselskap: Nordic Mission
Undersjanger: Black metal

Luteøks står sammen med Dimmu Bongir for årets bidrag av parodiske skråblikk mot den ellers så selvhøytidelige svartmetallsjangeren. Plata deres, ‘Barely True Norwegian Black Metal’, er en ganske så lang plate, og mye av humoren treffer ikke helt i mine øyne. Men plateopplevelsen er ofte også fornøyelig til de grader, og kanskje viktigst av alt koker bandet opp noen uhyre sterke temaer og melodier underveis som kunne sklidd rett inn på en mer…høytidelig utgivelse. Luteøks gjør seg sånn sett ikke så avhengig av det humoristiske aspektet, men glimter tidvis også til når det gjelder dette.

Beste låter: «Prikkedøden», «We Sail», «Shaved Vengeance»

Lenke til omtale
Strømmelenke

Avertia – Midnight Returns

Plateselskap: Norwegian Dark Arts
Undersjanger: Melodisk black metal

Avertia klarte i 2021 å sikre seg en plass på bloggens toppliste med en håsbredd – dette med den nydelige skiva ‘Når Nordavinden Kaster Kniver’ – og det er nå kun en ussel hårsbredd som står mellom bandet og årets toppliste. ‘Midnight Returns’ er en langt mer dyster og introvert plateopplevelse enn sin forgjenger, hvor bandets glitrende, himmelspjærende melodikk ofte settes til side til fordel for traskende, nedstemt riffing. Avertia har et talent for å fylle musikken sin med minneverdige hendelser, og det er flere øyeblikk på ‘Midnight Returns’ som med enkelhet rivaliserer de beste øyeblikkene på ‘Når Nordavinden Kaster Kniver’. Den korte spilletiden og en Darkthrone-aktig cover-estetikk som ikke står helt i stil med platas innhold var nok til å vippe Avertia under grensa i denne omgang, men ikke la det stoppe deg fra å nyte bandets utsøkte, dunkle og personlige svartmetall på ‘Midnight Returns’. 

Beste låter: «Dark Patterns», «Light of Our Dying Sun»

Lenke til omtale
Strømmelenke


Karavan – Unholy Mountain

Plateselskap: Black Sun
Undersjanger: Stoner/doom

Med sine seige, grovkorna og saftige gitarriff vet jærbuene i Karavan å produsere stoner/doom av høy kvalitet på sin debutskive ‘Unholy Mountain’. Ikke minst har bandet også en interessant stilistisk ingrediens i form av den obskure skrikevokalen, som tilfører et guffent, hissig og spesielt element til musikken. Det gjør at skiva skiller seg en hel del ut i mengden av stoner-skiver i år, og noen sterke låtskriverprestasjoner gjør at denne skiva nok var en av de her som var nærmest å snike seg inn på topp 50-lista.

Beste låter: «Throne», «Mars», «Demon Slime»

Lenke til omtale
Strømmelenke


Selvforakt – Selvforakt

Plateselskap: Selvutgitt
Undersjanger: Black metal/crust

Selvforakts selvtitulerte debutskive er som skapt for de av oss som har latt oss imponere av band som Reaping Flesh og Blodkvalt de siste årene. Selv om bandet ikke når helt opp til disse to nærliggende sammenligningene på denne utgivelsen, inneholder denne skiva noen særdeles forfriskende, primale og aggressive øyeblikk som innevarsler et høyt potensiale. I tillegg gjør de noe litt eget ved å blande inn crust punk inn i sin stilistiske miks a la Darkthrone.

Beste låter: «Blodspor», «Nerstranda Warrior», «La De Dø»

Lenke til omtale
Strømmelenke


Contorted – Deities of Uncreation

Plateselskap: Formkraft Produksjon (eget selskap)
Undersjanger: Death metal

Bergenske Contorted og deres debut-EP, ‘Deities of Uncreation’, kom susende inn som en uforventet, dødsmetallisk komet mot årets slutt. EP-en kom seg i utgangspunktet usett forbi bloggens ellers høysensitive radar, og det oppsto dermed meget oppstuss da vi plutselig ble oppmerksomme på en utgivelse som var sterk nok til å true årets toppliste over EP-er, som mer eller mindre var satt i stein allerede. ‘Deities of Uncreation’ befinner seg følgelig på denne hederlige lista først og fremst fordi vi ikke har fått tid til virkelig å fordøye den. Dette er en aldri så liten glipp fra vår side, ettersom Contorteds kyndige kombinasjon av klassisk og semi-moderne dødsmetall åpenbart er noteringsverdig og interessant nok til å bli nevnt i samme åndedrett som resten av den norske EP-fiffen for året. Vi oppfordrer samtlige lesere med et fnugg av interesse for dødsmetall til å sjekke ut ‘Deities of Uncreation’, og venter i spenning på fortsettelsen til dette unge men svært lovende bandet. 

Beste låter: «Deities of Uncreation», «Carnal Endeavor»

[ikke omtalt]
Strømmelenke


Scion – Burden

Plateselskap: Selvutgitt
Undersjanger: Thrash/doom metal

Scions EP ‘Burden’ er en herlig og forfriskende ukomplisert kuriositet som hengir seg til klassiske og grunnleggende triks innen tungmetallen. På bare litt over et kvarter får vi servert en solid bunke med riff som beveger seg mellom doom-metallens tyngde og thrash-metallens frenetiske tilsnitt. Til slutt får bandet også spyttet inn noen hint til både punk og svartmetall med min personlige favoritt, «Buckets of Blood».

Beste låter: «Burden», «Buckets of Blood»

Lenke til omtale
Strømmelenke

Makrostrukturell evaluering: Ukas plater (2/2)

Aeternus – Philosopher

Ute nå via Agonia Records

Aeternus er et band som trolig ikke trenger noen introduksjon for folk som har en moderat interesse for norsk ekstremmetall. Bandets to første skiver har opparbeidet seg en velfortjente statuser som klassikere fra en periode som ikke akkurat hadde manko på kandidater å velge mellom, og skivene som har blitt utgitt i etterkant har alle sammen bydd på interessante og velformulerte videreutviklinger av bandets basale sound. Denne utviklingen kan sies å ha nådd et slags toppunkt med ‘Heathen’ fra 2018, som kombinerte trekk fra bandets 90- og 2000-tallsperioder til en sammensatt og temmelig enestående, helhetlig identitet. 

‘Philosopher’ fremstår på mange måter som et forsøk på å raffinere denne identiteten videre. Dette ble ettertrykkelig hintet til allerede på skivas to første singler, som begge videreførte ‘Heathen’s kontemplative og atmosfæriske tilnærming til bandets patenterte «dark metal». Selv om jeg i utgangspunktet reagerte på den manglende eksplosiviteten og tyngden som jeg har til vane å se etter i ekstremmetall, gir skivas tematiske fokus en god forklaring på hvorfor Aeternus har holdt foten av gasspedalen i denne omgang. ‘Philosopher’ er nemlig en plate som er bygget på et omfattende vev av filosofiske funderinger; et vev som krever et langt mer romslig og atmosfærisk bakteppe enn det klassisk ekstremmetall kan tilby. 

«Ares» bruker de første tre låtene på ‘Philosopher’ til å etablere dette bakteppet. Dette gjør at skiva trolig kan fremstå som noe hendelsesløs og treg til å begynne med for enkelte, ettersom det tar et drøyt kvarter før det første vaskeekte ekstremmetalliske øyeblikket dukker opp (det trashende black/death-riffet etter introduksjonen til «Void of Venom». Tålmodige lyttere vil dog fort erfare at ‘Philosopher’ er et vel så rikholdig verk som bandets tidligere skiver. Denne rikholdigheten er dog kamuflert bak mer subtile gester enn tidligere, hvor mye av magien ligger i måten «Ares» gradvis modulerer teppet av gitarer som ligger som en tåke over det nyanserte trommespillet til «Phobos». 

Dersom man er ute etter mer eksplisitte ekstremmetalliske øyeblikk, må man over på skivas B-side. «The Luciferian Architect» kommer dog som en åpenbaring dersom man har hørt gjennom skiva fra start, ettersom det fargerike, melodiske oppblusset til andresingelen «Wresting Worm» glir over i jagende gitarer og blast beats organisert i en mesterlig, tårnende struktur. Avslutningssporet «Carving the Pristine Anomie» byr på tilsvarende tyngde, men utgjør en mer passende finale som følge av en majestetisk tonalitet hentet fra episk metall, samt en ustanselig rytmisk fremdrift som når sitt toppunkt i låtas aller siste sekunder.

Jeg hadde egentlig en tanke om å vie et avsnitt av omtalen til låttekstene alene, men det faktum at disse ikke er tilgjengelige på nett gjør at den kanskje viktigste biten av mysteriet ‘Philosopher’ må gå uten analyse i denne omgang. Det er dog tydelig at «Ares» sine eksistensielle funderinger har hatt mye å si for den musikalske utformingen av sisteskiva til Aeternus; en teori som styrkes av det jeg har klart å tyde av tekst under lytting. Alt i alt er ‘Philosopher’ en skive som både viser mestringen av ekstremmetallisk håndverk vi har lært å forvente fra Aeternus, på samme tid som den tar et steg inn i et langt mer kontemplativt landskap enn tidligere skiver. Det er virkelig ikke noen selvfølge at band fortsetter å søke etter nye, spennende perspektiver 30 år inn i sin eksistens, så med dette i mente har jeg intet problem med å smelle et ettertrykkelig kvalitetsstempel over Aeternus‘ nyeste skive, ‘Philosopher’. 

Skrevet av Fredrik Schjerve


Ljå – 1943

Selv-utgitt

Ljå er en svartmetallisk gruppe fra Stavanger som har levert klassisk, norsk andrebølges-misantropi siden sin opprettelse i 2002. Bandets besetning over årenes løp er svært utfordrende å nøste opp i dersom man tar i bruk Metal Archives som kilde, men baksiden av coveret til andreskiva ‘1943’ lister opp dagens mannskap som følgende: «Kjød» på slagverk, «Rebnor» og «Sagblad» på gitar, «Byting» på bass og «Neievrut» på edder og galle (vokal, angivelig). Dette forteller oss selvfølgelig svært lite om musikerhjernene som står bak ‘1943’, annet enn at de deler den tidlige svartmetallscenens forkjærlighet for grufulle, men smått komiske aliaser. 

Folk som har hørt ‘Til Avsky for Livet’, bandets debut fra 2006, vet at dette ikke er det eneste Ljå har til felles med den norske andrebølgen. Bandet forholder seg mer eller mindre utelukkende til sjangerens formgivende utgivelser, hvilket blir tydelig dersom man bruker debutens voldsomme, riffdrevne aggresjon som målestokk. Andreskiva ‘1943’ spinner videre på denne tråden på temmelig sømløst vis, hvilket er temmelig imponerende med tanke på at den kommer ut hele 17 år etter sin forgjenger. Dette skyldes trolig at noe av materialet ble komponert rundt 2010, – skivas to første låter ble utgitt på EP-en ‘Klar til Strid’ i 2012 – men det er likevel imponerende når et band makter å bevare originalvisjonen i så lang tid som Ljå har. 

Denne originalvisjonen kan best beskrives som en tosidet mynt, der en forkjærlighet for Vestlandets golde og værharde kyststripe opptar den ene siden og en fascinasjon for krig og elendighet opptar den andre. Dette vil si at både vestlandsk melodikk og nær krigsmetallisk intensitet deler plass på ‘1943’s ni låter, i tillegg til tunge riff som på ulike tidspunkter kan minne om band som Darkthrone, Gorgoroth eller Carpathian Forest.

Førsteinntrykket er dog at Ljå spiller temmelig enkel men effektiv svartmetall. Dette skyldes delvis at åpningssporet «Klar til Strid» er en av de klart mest simple låtene på ‘1943’, men også den temmelig nedstrippede og støyende miksen. Andrelåta «Revheim» utvider kanskje bandets arsenal med noen brølte koringer og noen hakket mer utbroderte gitarpartier, men helhetsuttrykket er fremdeles at Ljå er økonomisk innstilte hva gjelder egen musikk. Dette står dog ikke til hinder for at musikken treffer skiveblink ved flere anledninger. Tittelsporet har for eksempel noen utsøkte, stolte melodilinjer; «Allti Gje Opp» veksler mellom piskende blastbeats og rullende basstrommer til stor effekt, og «Ild og Bevegelse» har en sinnsyk fremdrift som komplimenteres av noen fartsmetalliske detaljer i gitarstemmene. 

Til tross for mange gode, enkeltstående øyeblikk, sliter ‘1943’ med å markere seg som full-lengder. Låtene makter stort sett å engasjere meg i øyeblikket, men danner ikke noen bemerkelsesverdig helhet på linje med større suksesser fra det norske utgivelsesåret, som f.eks den selvtitulerte debutskiva til Nemesis eller den atmosfæriske potensen til Ekroms ‘Uten Nådigst Formildelse’. Fans av svartmetall som holder seg til kjente, effektive troper kan dermed med fordel sjekke ut ‘1943’, der folk som er på leting etter noe mer distinkt og spektakulæt bes lete andre steder. Min egen tid med Ljås nyeste skive har dog vært en solid investering. 

Skrevet av Fredrik Schjerve


Asmodean – By a Thread

Ute nå via Rob Mules Records

Asmodean er en kvartett som gjennom et knippe singler i år har imponert meg, da først og fremst på grunn av noen fengende og kruttsterke melodier og refrenger. Singlene lada alle opp til slippet av ‘By a Thread’, som er bandets debutskive på tross av at de har holdt på siden 2013. Asmodeans uttrykk er nokså lettbent til å kunne plasseres innenfor metal-sjangeren, og selv om det i stor grad finnes elementer av progressiv metall a la Dream Theater, Opeth og særlig nyere Mastodon, er rene og mer fordøyelige og melodiske hardrock-elementer ofte mer fremtredende. Og det er her melodiene og refrengene kommer inn som Asmodeans fremste drivkraft i musikken sin.

Det kommer til uttrykk med en gang i åpningen «The Undoing», som har et helt nydelig refreng der noen flotte lead-gitarer også åpenbarer seg. Asmodean setter med dette i gang en skikkelig gullrekke, der den påfølgende «tittellåta «Below the Line» kombinerer nok et herlig refreng og en flott, drivende oppbygning. Mastodon-tendensene kommer deretter frem på umiskjennelig og stødig vis på «Scorned», og Asmodean viser seg videre fra sin mest fengende side på «I Wont».

Andre halvdel av ‘By a Thread’ er hakket mer variert enn den første. Både «Sanguine» og «Best Sold Disguise» utmerker seg med mer storslåtte og luftige refrenger i spedd henholdsvis NWOBHM- og Tool-aktige grep i riffsegmentet. Det er imidlertid for meg klart at «By a Thread» er i overkant ensformig, og ulikhetene ligger for stor grad i låtenes findetaljer. Med det kunne den godt ha blitt kuttet med én eller to låter – nå er den med sine over 50 minutter for lang i mine ører.

I tendensene til denne ensformighetene synes jeg også det ligger en påfallende forsiktighet i stiluttrykket; til tider blir det litt for anonymt og lettbeint på tross av at melodiene og riffene er gode. Dette eksponeres på en måte også litt av avslutningslåta «Jack O’ the Shadows», der Asmodean plutselig slår ut sine litt mer eksperimentelle vinger og leverer en progressiv, kul og uforutsigbar åtte minutter lang låt.

Det hadde vært kult om bandet blandet inn slike påfunn andre steder på plata også. Men så er også hovedinntrykket mitt at Asmodean lykkes godt på ‘By a Thread’, der bandet virkelig har kokt opp noen minneverdige øyeblikk. Noen sterke melodiske refrenger lyser det hele opp, og vel så det, og ikke minst må det sies at dette formatet mestres uhyre godt i den nest siste låta «Zooethics». Med det er ‘By a Thread’ definitivt en sterk debutfullengder.

Skrevet av Alexander Lange


Skinndaud – The Meat

Selvutgitt

Skinndaud er et band vi i Metallurgi har fulgt siden starten, da de slapp sin første singel under navnet Blodsvar. Singlene som er blitt sluppet og noe mer er nå samlet i debut-EP’en ‘The Meat’, som med fire direkte og hardtslående minutter ikke varer mer enn i elleve minutter.

Stilmessig er ikke Skinndaud spesielt vanskelig å plassere, og gjennomgående ligger bandet i thrash-land på denne EP’en – da med mest inspirasjon fra Slayer. Noen tilslag til hardcore finnes også gjennom vokalen, men det blir ikke like dominerende i lydbildet som den raske riffinga som er EP’ens innmat.

Det er også riffene som er det beste ved ‘The Meat’. Uten å være spesielt oppsiktsvekkende eller originale i seg selv, holder de gjennomgående høy kvalitet som thrash-håndverk. Der Skinndaud avviker litt fra dette håndverket, er dermed også der det stikker seg litt – både i positiv og negativ forstand. Korvokalen i «Skinndød» synes jeg for eksempel ikke er spesielt heldig; derimot er lydbildene i «Blodsvar» noe som peker mot litt mer spenstige påfunn fra bandet. Ellers er det rett og slett litt vanskelig å peke mot spesielle enkeltdeler eller -låter siden Skinndaud gjør såpass mye bruk av de samme elementene over EP’ens korte spilletid. Men det er ikke nødvendigvis noe negativt i denne sammenhengen, for det fungerer definitivt.

Skrevet av Alexander Lange


Coma Doof – Miasma

Selvutgitt

‘Miasma’ er debutskiva til Coma Doof fra Oslos skoglige utkanter. Det er band som fint kan plasseres innenfor stoner-rockens og stoner-metallens rike. Det sørger særlig de grovkornede, nedstemte og tunge gitarene i bandets lydbilde for; ellers er det enkelte tydelige pek i retning andre sjangere av det litt lettere kaliberet, særlig alternativmetall og grunge.

Dette kommer særlig til uttrykk i vokalsegmentet, der jeg i alle fall selv får assossiasjoner til for eksempel Alice in Chains i blant annet «Rain» – uten at vokalen er fullt så imponerende som Layne Stayleys, naturligvis. Slike tendenser er enda tydeligere i platas ballade og midtpunkt «It’s Over», som også minner om Red Hot Chili Peppers‘ roligere påfunn, av alle ting.

Denne siden av Coma Doofs musikk fungerer stort sett greit i smeltedigelen med stoner-elementene, men det er også av litt varierende kvalitet. Temaet i «It’s Over» er i utgangspunktet litt vel egentlig og blir utover dette også dratt ut i det kjedsommelige, og Coma Doof går i mine ører på en smell i siste låt her, der det blir repetert noen fraser i dårlig fungerende Zack de la Rocha-stil mot slutten. Vokalen er generelt litt hit-or-miss på ‘Miasma’, og kludrer det også til på «Hell Yeah» med et ultraharry innslag i refrenget.

Coma Doof mestrer i større grad stoner-håndverket, som særlig på grunn av den nevnte gitarlyden kommer godt ut hele plata gjennom selv om riffene ikke er så sofistikerte. På låter som «Time Ain’t On Our Side» og tittellåta, som nok er platas beste, gjør bandet susen ut fra basale grunnformler, og litt lek med taktarter i «Naked» er for så vidt forfriskende. Aller kulest blir det imidlertid i andre halvdel av «Someone Somewhere», som driver skikkelig godt. Dette bidrar til at «Miasma» er en helt grei førsteplate for Coma Doof, selv om jeg selv synes det er en del å jobbe med her – også i forlengelse av at det hele blir i overkant enkelt.

Skrevet av Alexander Lange


Theneus – Antologi

Selvutgitt

Metallurgi har viet spalteplass til mange band som fikk sin start på metall-linja på Buskerud Folkehøyskole de siste par åra, og siste i rekken er solo-prosjektet Theneus. Bak dette prosjektnavnet finner vi Emma Sønstebø, som allerede har markert seg hos oss i år i kraft av å spille bass og kore på demoen til Gloombound fra januar. Det er dog noe ganske annet å være et enkelt tannhjul i et større band-maskineri enn å styre skuta ene og alene, og friheten som kommer med sistnevnte merkes definitivt på ‘Antologi’, Emmas første skive under Theneus-navnet. 

Som tittelen indikerer, fremstår ‘Antologi’ ofte mer som en samling enkeltstående låter enn en tradisjonell plate. Det kan ha noe å gjøre med at låtene i stor grad er hentet fra perioden Emma gikk på metall-linja til Buskerud – et sted jeg kan se for meg at eksperimentering og uttesting av forskjellige ideer blir oppfordret til – , men det kan også ha noe å gjøre med overfloden av ideer vi finner over skivas snaue times spilletid. Uttrykksmessig er Theneus temmelig solid forankret i svartmetall av både atmosfærisk og melodisk sort, selv om vi straks skal se at disse termene ikke er fullstendig dekkende når det kommer til musikken vi finner på ‘Antologi’. 

Plata åpner aldeles nydelig, med en nedstemt og folketonal sak som passende nok har fått tittelen «Forord». Emma har en sangstemme som utsondrer både styrke og sårhet på en og samme tid, og dette løfter det ellers solide arrangementet til «Forord» til et nytt nivå. Et massivt, filmatisk svell fungerer som et frampek i retning den ruvende maksimalismen som dominerer resten av utgivelsen, før «Ormen»s orkestrale synth-intro går over til et episk men rått svartmetall-strekk. Det første som slo meg i møte med musikken til Theneus fra dette punktet og ut, var at det var svært vanskelig å forutsi hvor de smått kaotiske låtstrukturene ville ta veien hen, samt at skiva er badet i en dramatikk som stadig truer med å overvelde lytteren. 

Det regjerer en slags ubestemmelighet i musikken på ‘Antologi’, som makter å være både fargerik og desperat, ekstatisk og håpløs på en og samme tid. Dette er, etter min mening, prosjektets sterkeste kort, og kanskje det elementet som i størst grad differensierer prosjektet fra andre svartmetallprosjekter i den norske floraen. Når det kommer til låtskriving og miksing derimot, har Theneus fremdeles et stykke å gå dersom målet er å produsere en plate som føles ut som en sammenknyttet og helhetlig opplevelse. Det hviler et åpenbart potensiale i prosjektet – et potensial som blir tydeligere jo lengre inn i plata jeg kommer –, men musikken til Theneus kan for øyeblikket beskrives som en støvsky som ennå ikke har samlet seg og blitt til en stjerne. 

Med andre ord trenger nok Sønstebø rett og slett litt tid på seg til å stake ut en rute og lære seg å mestre håndverket, hvilket er et stikkord som gjelder de aller fleste av de svært unge musikerne som uteksamineres fra Buskerud Folkehøyskole. Jeg synes det dog er veldig spennende at Sønstebø tør å eksperimentere i den grad hun gjør på ‘Antologi’, og det sier vel en hel del at favorittsporene mine finnes blant den utpreget progressive B-siden til skiva. For vel så viktig som å lære seg et håndverk er det å dyrke den grenseløse kreativiteten som vi finner aller oftest hos unge musikere, og sånn sett virker Sønstebø å være i rute på begge fronter, gitt musikken vi finner på debutplata hennes ‘Antologi’.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Mikrostrukturell evaluering: Ukas singler

Ihsahn – «Pilgrimage to Oblivion»

Ute nå via Candlelight Records

Etter nesten 20 år siden som solo-artist, er Emperor-frontmann Vegard «Ihsahn» Sverre Tveitan snart klar for å slippe sitt selvtitulerte album. Det skriker høye ambisjoner som lite annet, særlig når det skal lanseres både en «vanlig» metal-versjon og en orkestral versjon av albumet når det slippes tidlig neste år. Med det har vi også fått en smak på begge deler når de utgavene av låta «Pilgrimage to Oblivion» nå er ute.

På denne låta er Ihsahn definitivt i sine mørkere hjørner, noe som for øvrig korresponderer godt med både coveret og de heftige pressebildene som er kommet i forbindelse med albumannonseringen. Når de orkestrale og symfoniske elementene tas med i betraktningen, som også er å finne i metal-versjonen, sendes assossiasjoner særlig til det første soloalbumet til Ihsahn, ‘The Adversary’. Og Ihsahn får for så vidt til å skape både brutalitet og nærmest teatralsk dramatikk i «Pilgrimage to Oblivion».

Det er imidlertid lite nytt å spore av substans, og låta ligner for mye på tidligere påfunn fra Ihsahn til å være spesielt interessant. Selv om den orkestrale versjonen er et fett hvorfor ikke-påfunn, blir denne også litt intetsigende og lite oppsiktsvekkende. Derfor tillater jeg meg å være noe skuffa over denne låta, selv om produksjonen og håndverket definitivt er på plass.

Skrevet av Alexander Lange


Bokassa – «Let’s Storm the Capitol»

Ute nå via Indie Recordings

Bokassa er i gang for alvor med å lade opp til sitt kommende album, og «Let’s Storm the Capitol» er den tredje singelen bandet har sluppet herfra. Den første av dem imponerte meg stort, og ga meg mange av vibbene som gjorde at gjennombruddsplata ‘Crimson Riders’ falt såpass i smak hos meg. Dessverre går «Let’s Storm the Capitol» inn i en annen kategori, og skuffer litt på samme måte som andresingelen «All Out Of Dreams».

Den er – for å si det rett ut – nok også svakere enn sistnevnte for min egen del. «Let’s Storm the Capitol» ender nemlig opp som en temmelig forglemmelig affære. Bokassa kaster seg her ut i et pop-punk-aktig landskap, riktignok med en del tæl, de til dels har mestret godt tidligere. Men denne gangen blir det rett og slett for anonymt. Dette er nok fett på bilstereoen, men det er også et av Bokassas svakeste låter i mine ører.

Skrevet av Alexander Lange


Fight the Fight – «In Memory»

Ute nå via Indie Recordings

Fight the Fights konseptuelle tredjeskive er nå kun et par måneder unna, og nye smakebiter på det smått mystiske prosjektet materialiserer seg stadig i den yrende metallosfæren. Dette er min diffuse og utpreget anmelderske måte å si at bandet har sluppet ny singel på, og med det en ambisiøs og omfattende en ved navn «In Memory». 

Oslo-trioen har fått med seg tromme-savanten Baard Kolstad bak settet på sin nye skive, og «In Memory» er nok den av de foreløpig tre singlene som har vekket flest assosiasjoner til musikerens hovedprosjekt, Leprous. Dette skyldes ikke minst låtas yrende og funky rytmiske underlag og moderne progmetalliske fakter, men også det nesten sludgy riffet som sender tankene i retning de tyngre øyeblikkene til plater som ‘Malina’ og ‘Pitfalls’. Jeg får også en følelse av at gamle sivilisasjoner og en gryende futurisme kolliderer på «In Memory», hvor tribal perkusjon og gammelt-lydende vokaliseringer lever side ved side med strobe-liknende, kosmiske synther.

«In Memory» er en imponerende låtkonstruksjon som sjonglerer et utall musikalske elementer samtidig som den er uhyre groovy og dansbar. Derfor er det så synd at miksen skaper en viss avstand mellom lytteren og musikken; et problem som ikke var gjeldende på platas to foregående singler. Det er ikke umulig at dette kan skyldes problematikk knyttet til fil-opplasting heller enn et aktivt valg, men for min egen del skulle jeg gjerne hatt en reprise av de skarpe, eksplosive produksjonsverdiene til «Monarch» og «12800». Basert på de tre singlene er det dog liten tvil om at forventningene er høye til Fight the Fights nye skive, og jeg er spesielt spent på å se hvordan avsløringen av konseptet kontekstualiserer de tre låtene vi har hørt til nå.

Skrevet av Fredrik Schjerve



Madder Mortem – «Towers»

Ute nå via Dark Essence Records

Det høyt elskede norske progmetall-bandet Madder Mortem har nettopp blitt annonsert til Inferno 2024; en booking som sammenfaller godt med slippet av bandets åttende skive ‘Old Eyes, New Heart’ i januar. Med ny plate følger det selvfølgelig singler, og første leveranse fra den etterlengtede skiva får vi i form av låta «Towers». 

For en kar som ble introdusert for bandet via deres nyeste skiver – ‘Red in Tooth and Claw’ og ‘Marrow’, henholdsvis – er «Towers» en meget enkel låt å fordøye. Madder Mortems senere periode har båret preg av en sammensmelting av progressive og alternative tendenser, hvor førstnevntes sofistikerte rytmelek og yrende detaljnivå gjøres tilgjengelig via sistnevntes fokus på kompakt og effektiv låtskriving. Denne prosessen blir selvfølgelig lettere nå man har en sanger av Agnete M. Kirkevaags kaliber bak mikken, og «Towers» løftes som forventet av vokalistens kraftige røst og særegne melodiske preg. 

Det kan virke som at tiden siden sist vi hørte fra Madder Mortem har vært en krevende en – noe jeg trolig vil gå nærmere inn på i selve plateomtalen. Til tross for denne motbøren virker det som at bandet har bevart fatningen, og på «Towers» å dømme har vi meget å se frem til når ‘Old Eyes, New Heart’ slippes i januar. Alltid kjekt med ny Madder Mortem, spesielt når det har gått fem år siden sist!

Skrevet av Fredrik Schjerve


Goatmilker – «Black Grass»

Selvutgitt

Det er virkelig ikke lett å bli klok på hva nystiftede Goatmilker driver med ut fra artist-bioen på Spotify, der det refereres til både Voivod, Black Sabbath, Mastodon, norsk svartmetall og – hold dere fast – John Mayer. I presseskrivet for bandets første låt, «Black Grass», er Kvelertak og Soundgarden med, og selve låta beskrives enkelt og greit som en kort og energisk rockelåt.

Det er det definitivt også, og pønken gis også litt innpass. Gitarlyden er nok egentlig det eneste som beslekter materialet med metal-sjangeren. Låta er med det også temmelig ålreit, og harmoniserte gitar og et catchy refreng gjør susen. Jeg undres imidlertid over hva dette bandet ellers har i bagasjen, for dette minner mer om Kakkmaddafakka og Fangst enn Mastodon og – gud forby – norsk svartmetall. Men jeg digger låta, og er spent på fortsettelsen.

Skrevet av Alexander Lange

Mikrostrukturell evaluering: Ukas singler (2/2)

Troll – «To the Shadows (Ad Mortem Aeternam)»

Ute nå via Polypus Records

Da det legendariske svartmetallbandet Troll gav ut EP-en ‘Tilbake til Trollberg’ i 2020 kom det som en aldri så liten overraskelse. Bandet hadde nemlig vært inaktive på utgivelsesfronten i rundt ti år, – med unntak av en enkeltstående låt utgitt på en splitt med Aeon Winds fra 2014 – til tross for at ‘Neo-Satanic Supremacy’ hadde truffet temmelig godt med sin bakoverskuende, symfoniske svartmetall. Nå ruver prosjektets femteskive ‘Trolldom’ i horisonten, hvorav singelen «To the Shadows (Ad Mortem Aeternam)» utgjør første forsmak. 

Stemningen er nattlig og trolsk, passende nok, idet et kjølig synth-landskap brer seg utover singelens åpningsstrekk. Funksjonen til denne utbroderte åpningen er todelt, hvor både låtas musikalske hovedmotiver og en særdeles tett og mørk atmosfære introduseres i løpet av låtas første minutt. Bandets inntog avslører deretter et svartmetallisk lydbilde som er preget av både 90-tallets orkestrale keyboard-spill, andrebølgens mer aggressive, riffdrevne aspekt, samt en viss folkemetallisk puls og melodikk. ‘Nagash’ sin tøylesløse vokal gir musikken et tidvis manisk preg, som kombinert med svirrende synth og spretten rytmikk gir meg følelsen av å besøke et eksepsjonelt forbannet tivoli. Hvorvidt produksjonsjobben fungerer for min egen del er jeg usikker på, ettersom både trommer og gitarer drukner litt i den massive stormskyen som dannes av de øvrige instrumentbidragene. Jeg har likevel sansen for det Troll presenterer på den første singelen fra ‘Trolldom’, og ser frem til plateslippet 8. desember. 

Skrevet av Fredrik Schjerve


Golden Core – “Kosmos Brenner”

Ute nå via Helvetes Indre Kretser

Tro det eller ei, men duoen Golden Core, som lenge har vært kjent som noen av de mest unge og lovende i norske metallkretser, har tiårsjubileum neste år. Det markerer bandet med en ambisiøs lansering av plata ‘Kosmos Brenner’. Tittellåta er nå ute som første smakebit, og demonstrerer først og fremst en evne og vilje til å utforske landskap utover stoner-metallen duoen til nå har holdt seg til.

Det kommer blant annet til uttrykk i åpningen her, som jeg synes er utsøkte saker. Fyldige, skarpe og svartmetallske gitarakkorder suppleres med både hardcore-aktig skrikevokal, brutale, voldsomme growls fra Ruuns Erik Waadeland og en taktfast groove som får ekstra næring gjennom en herlig bunn i produksjonen. Deretter sender kule taktskifter og en nokså flerfasettert låtstruktur assosiasjonene i retning progmetall – alt mens den feite gitarlyden holder stoner-preget ved like. Det fungerer i all hovedsak veldig godt, selv om jeg hadde likt å høre bandet spinne litt videre på den strålende introduksjonen. Mengden av ulike riff og temaer gjør også låta en smule ufokusert, selv om alt holder høy kvalitet isolert sett. Kanskje blir dette annerledes på plata; i denne omgangen er det nemlig bare snakk om en singelversjon. 

Skrevet av Alexander Lange


Fullmåne – “They’re Not Real”

Ute nå via Lost Soul Records

Svartmetallprosjektet Fullmåne har sluppet låta “They’re Not Real”, og følger dermed opp singelen “Fly Through The City” fra i fjor. Det er nesten litt rart å omtale prosjektet som et svartmetallprosjekt selv om skrikevokal og mye av estetikken er på plass; i musikken ligger nemlig først og fremst tydelige nikk til tradmetall og doom-metal, i alle fall i det som har kommet etter debutskiva ‘Lurking in the Dark..’ fra 2020.

Det gjelder dermed også “They’re Not Real”, som anføres av nokså trege riff, en merkelig synth og en vokal som – tross sin skruppelløshet – er noe mer avbalansert enn den på “Fly Through The City”. Produksjonen har også blitt fyldigere og bedre i denne omgang, og særlig i riffsegmentet er det mye som fungerer greit. At det hele blir litt for enkelt gjør likevel at jeg ikke blir så veldig imponert, all den tid dette definitivt er et steg fram for prosjektet.

Skrevet av Alexander Lange  


Fierce Justice – “Awakened”

Selvutgitt

“Awakened” er singel nummer to fra den kommende debutskiva til Fierce Justice, ‘Fireborn’. Dette er et band som dyrker diverse impulser fra 80-tallets tungmetall mens de i mine ører også tilfører en del groove metal-elementer, og demonstrerte formodentlig et dekkende bilde av uttrykket sitt på førstesingelen “Doppelganger”. “Awakened” er imidlertid en sann power-ballade som tematiserer en soldats refleksjoner rundt krig.

Og den er helt grei. Klisjéfaktoren er høy her, og i det ligger også det faktum at Fierce Justice gjør lite gærent når de prøver seg på power-ballade-formatet. Pre-choruset og den mer rifftunge midtdelen fungerer spesielt godt. Likevel blir det for anonymt, og dermed er det også snakk om en noe forglemmelig affære.

Skrevet av Alexancder Lange


Hengestaur – “Culling Wizards”

Selvutgitt

Den vestlandske svartmetallduoen Hengestaur er både en underlig skrue av et band og et prosjekt som ivaretar sjangertradisjoner på en trofast måte. I Metallurgi har vi latt oss imponere både av de to EP’ene bandet slapp i fjor og årets plate ‘Ånesott’, der bandet ivaretar svartmetallsk råskap på en god måte mens en litt spesiell og unik mystikk omgir musikken. Derfor er det også alltid spennende når noe nytt kommer fra bandet, i dette tilfellet i form av låta “Culling Wizards”.

Lite er for så vidt nytt under solen her, og både stilistisk og produksjonsmessig ligger låta tett opp mot tidligere materiale. Det går imidlertid temmelig fort, vokalen har fått en fæl og flott effekt på seg og Hengestaur balanserer godt mellom nesten crust punk-aktig råskap i riffinga, voldsomme svartmetallpartier og mer melodiske innslag. Alt på litt over tre og et halvt minutt, altså. Anbefales!

Skrevet av Alexander Lange

Mikrostrukturell evaluering: Ukas singler


Aeternus – «Existentialist Hunter»

Ute nå via Agonia Records

Det legendariske norske bandet Aeternus tviholder fremdeles på sin ensomme vaktpost i krysningspunktet mellom ekstremmetallens krigende faksjoner. Gruppas mørke og distinkte sammensmelting av svart- og dødsmetall har mistet lite av sin slagkraft og mystikk siden debuten ‘Beyond the Wandering Moon’ fra 1997, hvilket kan bevitnes på den strålende skiva ‘Heathen’ fra 2018. Nå er bandets 9. skive ‘Philosopher’ innspilt og klarert for slipp, og singelen «Existentialist Hunter» er vårt første innblikk i det som venter oss når plata slippes i midten av november.

Førsteinntrykket forteller meg at «Existentialist Hunter» trolig fungerer bedre som albumlåt enn som tradisjonell singel. Låta er rett og slett for subtil og nyansert til virkelig å kreve lytterens oppmerksomhet, og fungerer vel så godt som en mørk meditasjon som summer og går i periferien. De dødsmetalliske, rytmiske elementene og den brutale dobbelbassen motvirker for så vidt denne effekten noe, men alt i alt virker «Existentialist Hunter» som en låt som ønsker å verne om sine hemmeligheter til en viss grad. Denne hemmelighetsfulle fremtoningen kan dog vise seg å være et bevisst trekk fra bandets side, ettersom både låt- og albumtittel hinter om et tematisk fokus på filosofiens mørkere funderinger. Sånn sett reiser «Existentialist Hunter» spørsmål og vekker nysgjerrighet i forkant av skiva, så muligens er den et så dumt valg som førstesingel likevel.

Skrevet av Fredrik Schjerve


Extol – «Labyrinth of Ill» / «Exigency»

Ute nå via Indie Recordings

En dobbel singelutgivelse bestående av låtene «Labyrinth of Ill» og «Exigency» er Extols forsøk på å revitalisere seg selv hele ti år etter slippet av sin forrige plate. Extol er et band fra Bærum som har utmerket seg gjennom sin mikstur av ekstremmetall og kristne tekster, og selv om de ikke er det eneste bandet i Norge som driver på med slikt, taler bandets fartstid og anerkjennelse for at de bør regnes som et av de mest profilerte.

Begge de nye låtene føles som en naturlig forlengelse av den selvtitulerte debutskiva. Med det passer de godt inn i bandets stilistiske utviklingskurve, der de har gått fra å være nokså pur dødsmetall til å inkludere elementer fra andre ekstremmetallsjangre, alternativmetall og ikke minst progressiv metal.

«Labyrinth of Ill» åpner solid, men en smule anonymt der hissig skrikevokal brer seg over frenetisk, progressiv og detaljert instrumentasjon a la Death. Extol finner nok aldri helt frem til en egenart, men det blir likevel vesentlig friskere etter hvert når et lettere, Ihsahn-aktig progressivt uttrykk baner veien for noen interessante vokalmelodier som pares perfekt med noen smått hypnotiske prog-temaer. Mye av det samme kan sies om «Exigency», og her pynter også Extol lydbildet godt med et herlig, melodisk og Opeth-aktig gitartema. I alt er det dermed snakk om en singelutgivelse jeg liker godt, og som jeg håper innevarsler mer materiale fra Extol om ikke så alt for lenge.

Skrevet av Alexander Lange


Leonov – «Procession»

Ute nå via Vinter Records

Leonov er ute med sitt første materiale siden 2018, og har sluppet tittellåta fra sitt kommende album ‘Procession’. På sin forrige plate raffinerte bandet en krysning mellom post-metal, post-rock og stoner metal – da med låter som strakk seg helt opp til 15-minuttersmerket. Mens det da var snakk om tempoer og atmosfærer som gjør det fristende å sette bandet i samme bås som for eksempel Superlynx, er det snakk om litt andre takter på «Procession».

Det er ikke snakk om noen stor omveltning, men denne låta er noe raskere, og føles også litt mer jordnær enn det tidligere materialet – mye på grunn av produksjonen som er litt mer direkte og mindre svevende. Det fungerer godt, særlig fordi Leonov evner å danne suggererende grooves mens det også føles regelrett fengende til tider. Vi gleder oss til plata, som skal lanseres på Vinter Records.

Skrevet av Alexander Lange


Strange New Dawn – «Journey Within»

Ute nå via Svart Records

Sørlandsbandet Strange New Dawn har herved sluppet sin andre singel fra sin kommende skive ‘New Nights of Euphoria’, som kommer i slutten av november. Bandet befinner seg på et spennende og smakfullt sted rent stilistisk mellom lett progmetall og doom metal, men imponerte meg likevel ikke nevneverdig med førstesingelen «Fortune Bringer» – særlig på grunn av noen merkelige tonale grep og en litt haltende vokalprestasjon.

«Journey Within», som altså er andresingelen, er heldigvis noe bedre. Det er særlig med tanke på noen av de flotte og storslåtte partiene og lydbildene Strange New Dawn bygger opp til. Refrenget og avslutningen låter nemlig ordentlig flott. Likevel synes jeg fortsatt det ligger noe rusk i det tonale, og låta fremstår tidvis noe rotete. Dermed er det også snakk om en litt uheldig bismak.

Skrevet av Alexander Lange


JAGGU – «Whoreslug»

Selvutgitt

Den britisk/norske trioen JAGGU imponerte Metallurgi-redaksjonen med sin bunnsolide andreskive ‘Rites for the Damned’, som ble sluppet i januar. Skiva introduserte bandets omstreifende men bunntunge stoner/sludge for nye lyttere, og viste i tillegg til noen hint om at bandet var i ferd med å løsrive seg fra sine inspirasjonskilder i større grad enn tidligere. Bandets nye singel «Whoreslug» kan sees i forlengelse av denne utviklingen, selv om JAGGU fremdeles ikke kan sies å stå fullstendig foruten parallell i metallmiljøet. 

For den livlige og kreative, tidlig-Mastodonske sludgen er fremdeles et sentralt element på «Whoreslug». Dette er dog innrammet i en åpnings- og sluttsekvens som retter et tydelig nikk i retning psykedelisk doom, og det på en måte som ikke virker overfladisk eller tilgjort. Tvert imot virker doom-elementet som et svært naturlig tillegg til bandets eksisterende uttrykk, noe det fabelaktige hovedriffet og den stentoriske vokalen til «Gitario» tydeliggjør. Måten bandet sender musikken ut på glattisen ved hjelp av slide-gitarer i sitt avslutningsstrekk er et interessant trekk, og generelt sett synes jeg «Whoreslug» er et sterkt tillegg til JAGGUslåtbank – om så den ikke helt klarer å kitte «Earth Murder» ned fra tronen. Tatt fra en halloween-EP ved navn ‘Sluggu’, som slippes ved slutten av måneden.

Skrevet av Fredrik Schjerve


White Tundra – «Third Floor»

Ute nå via All Good Clean Records

White Tundra er en trio som befinner seg et eller annet sted på spektrumet mellom tradisjonell stoner rock og bredbeint tungrock. Dette vil si at bandet ville fungert vel så godt på en line-up sammen med band som Spidergawd som med band som og Saint Karloff og Slomosa, noe deres nye singel demonstrer på effektivt vis.

Låta «Third Floor», som er hentet fra debutskiva som slippes mot slutten av måneden, er et livlig og eksplosivt nummer som virker skapt for live-arenaen. Svansende grooves og tikkende kubjelle bidrar til en oppspilt og energisk vibbe, selv om produksjonsjobben er grov nok til å vekke assosiasjoner til mørkere og tyngre prosjekter innenfor stoner rock og -metall. Bandet virker å ha god forståelse for riffets rolle i en god rockelåt, og spesielt stoner/doom-variasjonen på riffet som introduseres på låtas bro bidrar til å løfte «Third Floor» et ekstra knepp. Det eneste som egentlig mangler for å gjøre låta til en fullstendig innertier er noen hakket mer fengende vokalmelodier, men alt i alt er «Third Floor» en kruttsterk leveranse som skaper forventninger til slippet av debutskiva den 27. oktober. 

Skrevet av Fredrik Schjerve

Makrostrukturell evaluering: Ukas plater




Fixation – More Subtle than Death

Ute nå via Indie Recordings

Metallskiver med solide kommersielle prospekter er det få av og langt mellom i Norge, så at både Atena og Fixation gir ut plate i år betyr at vi har med et merkeår å gjøre i så henseende. De to bandene har for så vidt mye annet til felles også: Begge bandene er signerte hos Indie Recordings, begge spiller en form for kommersiell metalcore som slekter på gjennombruddet til Bring Me the Horizon, og begge har varmet opp til sine nye skiver med singler av høy kvalitet. Atenas fjerdeskive ‘Subway Anthem’ kommer ikke ut før om en drøy uke, men debutskiva til Fixation har vi allerede hatt muligheten til å nyte i en stund allerede.

Det er nok ingen tvil om at Fixation har et enda større potensiale til å treffe bredt enn sine selskapskamerater. ‘More Subtle than Death’ er en storstilt produksjon som benytter seg av alle triksene det moderne studioet tilbyr for å skape et massivt, polert sound. Det er bare å lytte til det korte introduksjonssporet «Impending Fallout» for å skjønne hvor bandet vil hen; dette er bombastisk, cinematisk musikk med en IMAX-tilnærming til lydoppløsning. Produksjonsjobben oppfyller internasjonale standarder når det kommer til kommersiell metall og hardcore, og utstyrer dermed Fixation med det ultimate bakteppet for deres fengende, emosjonelle utladninger. 

Samtlige av skivas åtte fullverdige låter forsøker sitt ypperste med å fremkalle sterke følelser hos lytteren. Det mest potente verktøyet Fixation besitter knyttet opp til dette er unektelig vokalist Jonas Wesetrud Hansen, som gjør en kruttsterk opptreden på bandets debutskive. Karen har både en flott stemme, evnene til å traktere instrumentet, samt et popmusikalsk instinkt for melodier som fester seg på hjernebarken. Han er derimot ikke alene i sitt oppdrag med å gi lytterne blanke blikk, og resten av bandmedlemmene gjør definitivt sine bidrag bemerket på ‘More Subtle than Death’s beste øyeblikk. For min egen del er det nok «Ignore the Disarray» som treffer absolutt best blant skivas låter, i kraft av sin smarte låtskriving og nydelige forrefreng/refreng. 

Det skal dog sies at forskjellen på en god og en fantastisk kommersiell metalcore-låt er lett å høre men vanskelig å forklare, og de aller færreste har det som skal til for å fylle en hel skive med fulltreffere av denne sorten. Fixation er selv ikke helt der ennå, og det er flere av låtene på ‘More Subtle than Death’ som låt imponerende til å begynne med, men som ikke vokste all verdens på meg over flere lytt. Blant disse finner vi låter som «Stay Awake» og «Violent Tendencies», og dessverre den såre men litt blasse låta «Bleed». I tillegg virker låtenes tematikk nesten bestemt av hva som generer mest engasjement på nett (ironisk nok), og låter om «flat earthers», falske sosiale medie-figurer, våpenkontroll og global oppvarming kan nok tolkes som et forsøk på å fremstå som aktuelle.

Jeg får likevel aldri følelsen av at Fixation virker i overkant kalkulerte på sin debutskive. Det virker som at dette er akkurat den type musikk bandet ønsker å spille, og akkurat den type tematikk de ønsker å utforske, Metallurgis anmeldere be damned!. ‘More Subtle than Death» er kanskje ikke subtil i sin dekonstruksjon av det moderne samfunnets onder, men det er en kruttsterk debutskive som likevel trolig kommer til å treffe brede lytterskarer både i innland og i utland. Jeg er voldsomt spent på å se hvordan de neste par åra til Fixation kommer til å utarte seg, og jeg håper vel strengt tatt på at både ‘More Subtle than Death’ og Atenas kommende ‘Subway Anthem’ vil kunne føre til en liten svell av internasjonal oppmerksomhet for norske band. Fixation bør uansett være godt fornøyde med det de har fått til på debutskiva ‘More Subtle than Death’. 

Skrevet av Fredrik Schjerve


The W Likes – II

Ute nå via Ramah Records

The W Likes er trio fra Mjøs-området som spiller stoner rock/metal med tydelige inspirasjoner fra 90-tallets bølge av alternativ/grunge. Akkurat når bandet ble startet opp er jeg ikke helt sikker på, men de første singlene begynte å piple ut rundt 2013, etterfulgt av en selvtitulert debutplate i 2017. Verdt å merke seg er at bandet gav ut en split sammen amerikanske Palace in Thunderland i 2019, og det på selveste Ripple Music – en av de mest toneangivende selskapene når det kommer til sakteflytende tungmusikk verden over. Nå er bandet atter aktuelle med en ny utgivelse; en oppfølger til debuten fra 2017 som enkelt og greit har fått navnet ‘II’. 

The W Likes oppgir selv navn som Clutch, Motorpsycho, Megadeth og Sepultura som inspirasjonskilder når det kommer til egen musikk, men du skal lytte hardt og lenge for å finne referanser til noe annet enn de to førstnevnte på deres nye skive. Uttrykksmessig befinner bandet seg nemlig trygt planta i stoner/doom-landskapet, om så de kompliserer bildet noe med påvirkninger fra både psykedelisk doom og 90-tallets alternative rock og metall. Siste biten i puslespillet er en kjølig og frisk form for ørkenrock, hvilket jeg som følge av et svært musikkskribent-aktig innfall har valgt å kalle tundrarock.

Stoner rock- og metall er langt i fra mangelvare innenfor Norges landegrenser i 2023, men The W Likes klarer altså å skille seg fra mengden med kosmonauter og riff-tilbedere som for øyeblikket fyller Oslos øvingsrom til randen. Dette er ikke bare som følge av det sammensatte uttrykket jeg beskrev tidligere, men også som følge av at trioen har en teft for distinkt låtskriving. «I Called It Home» er med sin energiske, Suncraft-aktige åpnings-intrumental en effektiv start på skiva, før låtas andre halvdel leder oss dypere inn i bandets vidåpne, psykedeliske stoner-villmark. Denne leken med nesten postrock-beslektet dynamikk fortsetter på andrelåta «Forgotten», som veksler mellom spenningsfylt ro og krakilske utbrudd til voldsom effekt. 

Singelen «Demon Priest» byr så på mer umiddelbare gleder i form av durende, Al Cisneros-aktige riff og et fengende kvasi-refreng. Spesielt på denne låta hører jeg påvirkningen fra 90-tallets alternative rock/metall på vokalen til «Willy», selv om det skal sies at tankene mine også gikk i retning Soundgardens Chris Cornell på skivas tidligere låter. Mannen har en habil stemme som balanserer fint mellom melodiøsitet og røffhet, men tidvis føler jeg at han strekker seg over evne når han klatrer i høyden – kanskje spesielt på slutten av «I Called It Home». Så har det seg også sånn at låtmammuten på 18 minutter som avslutter skiva heller ikke helt utmerker seg for meg. Låtas åpnings-kvartal inviterer oss inn i et kjølig landskap fylt av vidder og fjell på temmelig magisk vis, men jeg hadde ønsket meg en større og mer betydelig avslutning på låta, som nå fortoner seg som en pittoresk men noe retningsløs vandring over et massivt tundra-landskap. 

Til slutt må jeg også nevne at jeg opplever at forbindelsen mellom skivas tematikk og platecoveret virker manglende. Der coveret sender tankene i retning urmennesker, jaktsamfunn og rå villmark, består tekstene av personlige utleveringer preget av relasjonelle problemer, depresjon, fasader og dysfunksjonaliteter hos både individer og samfunn. Coveret førte dermed til at jeg i utgangspunktet trodde ‘II’ var en helt annen skive enn det den var, og jeg skulle ønske at tekst og visuell utforming hadde spilt litt mer på lag på den nye skiva til The W Likes. Avslutningsvis må jeg likevel si at ‘II’ er en distinkt plate i det noe overbefolkede stoner-landskapet for øyeblikket, og at jeg virkelig har sansen for bandets lyd-design og låtskriversignatur. Anbefales fans av stoner/doom med psykedeliske elementer, samt folk som forventer litt mer av stoner rocken sinn enn svære gitartoner og resirkulerte Sabbath-riff.

Skrevet av Fredrik Schjerve


Slaamaskin – Trollveggen 

Selv-utgitt

Etter en meget utstrakt promoteringsrunde har Vestlendingene i Slaamaskin endelig sluppet debutskiva ‘Trollveggen’. I tidligere omtaler har jeg rettet fokuset mot bandets kaotiske sjangerblanding, og sannelig er ikke ‘Trollveggen’ som helhet en smeltedigel av bibelske proporsjoner. Dette skyldes trolig at gutta er «for gamle til å bry seg om hva folk tenker», hvilket er et etos som også farger låttekstenes konfronterende karakter. Dette betyr selvfølgelig at Slaamaskin er et vanskelig band å oppsummere med få ord, hvilket jeg tviler på at Bergensgjengen vil ta som noen form for nederlag.

Et forsøk må jeg da uansett gjøre. Slaamaskins base er en form for metallisk hardcore som går i fullstendig bue rundt metalcore-sjangerens mer ublu elementer, og heller fremstår som en temmelig jevn sammensmelting av de to sjangrene. I tillegg finner vi groove- og melodiske elementer fra 90-tallets alternative kretser, og et aldri så lite kantspark av crossover-lenende thrashmetall. Om dette virker i overkant rotete er det fordi ‘Trollveggen’ rett og slett er litt rotete, men dette er ikke noe voldsomt problem. Rot kan jo også være et synonym for variasjon (hvis man prøver virkelig hardt), og Slaamaskin har jobbet seg opp en såpass tydelig låtskriversignatur at jeg aldri er i tvil om hvilket band jeg har på stereoen – uansett hvor mange skruballer de kaster i min retning. 

Samtlige av låtene på ‘Trollveggen’ er pakket til randen med snedige riff-ideer, rytmiske skifter og minneverdige musikalske hendelser. Dette gjør at første halvdel av skiva – med unntak av den relativt streite men forrykende «Krenkeveldet» – fremstår som et godstog som konstant holder på å spore av. Ved første gjennomlytt var jeg faktisk temmelig sikker på at skiva hadde sporet av rundt låta «Vidundergang», ettersom låtas spretne ganglag og flåsete dur-melodikk pælmet meg langt ned i en 90-tallsgrop jeg ikke hadde noe ønske om å returnere til. Da «Fossekall» høynet med ironisk opera-vokal og ramsalte diskobeats skjønte jeg dog at å jobbe motstrøms mot det musikalske kaoset var fåfengt, og at jeg heller burde la meg seile uredd ned langs elveleiet, samme pokker hvor det ledet. 

Og med denne innstillingen skjønte jeg fort at ‘Trollveggen’ er en ganske unik skive. For som tidligere nevnt mister jeg aldri følelsen av at det er det samme bandet som står bak alle låtene, til tross for at de inneholder nok uttrykksmessige finter til å levne det gjengse norske band i knestående. Mye av skylda for dette kan nok legges på den spinnville vokal-opptredenen til Rolf Oldeide, som via sitt stadig skiftende lynne og leie ironisk nok utgjør et stabilt landemerke i skivas uforutsigbare landskap. Det skal også sies at mannen skriver noen høyst bemerkelsesverdige tekster, hvor barnerim, ordtak og regler blir smeltet om til våpen i kampen mot bl.a. utbygging av utmark, overfladisk politikk, politisk korrekthet og allmenn passivitet. 

Ja, selv om avslutningssporet «Forfall» virker å sørge over alderdommens økende gråskjær, er musikken til Bergensgjengen alt annet enn grå. ‘Trollveggen’ er en skive som er definert av sin fargerike musikalske overflod, hvilket er ekstra imponerende når man tar med i beregningen den korte spilletiden på 38 minutter. Nei, jeg skal ikke lyve og si at samtlige av ideene og samtlige av låtene på skiva treffer blinkskudd – jeg skal ikke en gang erklære at Slaamaskin i det store og det hele er min kopp te. Det jeg kan erklære, er at jeg har kost meg gløgg med kaoset bandet har stelt i stand på sin debutskive, samt at måten de formgir og dirigerer dette kaoset på er beundringsverdig. ‘Trollveggen’ er en selvsikker debut levert av en gjeng Vestlands-veteraner, og anbefales fans av metallisk hardcore og 90-tallets alternative strømninger.

Skrevet av Fredrik Schjerve


Blood Python – ‘Thunder City’

Selv-utgitt

På rundt den samme tida i fjor gav enmanns-prosjektet Blood Python ut debutskiva ‘Acheron’. Skiva bar preg av en intim kjennskap til en veldig spesifikk tradisjon innenfor 80-tallets tungmetall, nemlig den historiefortellende undergrunnsscenen kjennetegnet via band som Manilla Road, Cirith Ungol og Brocas Helm. I tillegg bakte prosjektets bakmann, Martin Horn Sørlie,  inn et okkult element via mørke tonaliteter, effekter og låttekster, hvilket bidro til å gi Blood Python et aldri så lite blaff av særegenhet. Nå er andreskiva ‘Thunder City’ altså ute, og det er snakk om en plate som viderefører mesteparten av forløperens styrker, samtidig som den introduserer et større, episk snitt som virkelig kler prosjektet. 

Reisen begynner dog i storbyen. Til tross for sine mørke fantasy-tekster, bærer åpningslåtene «Witch’s Brew» og «Omens» preg av NWOTHM-bølgens tilbedelse av neonlys og natterangling. Dette slår meg som temmelig naturlig med tanke på Sørlies medlemskap i Tempelheks, som på sin nyeste skive ‘Renegade’ gjorde et hopp fra doom-preget tungrock til polert 80-tallsmetall. Låtene i seg selv er velskrevede, men jeg synes nok kontrasten mellom tekst og vibbe blir i overkant stor. I tillegg skal vi straks se at resten av skiva beveger seg såpass langt inn i andre territorier at åpningsstrekket virker ørlite granne malplassert i retrospekt. 

Det første tegnet på det kommende fil-skiftet får vi på låta «Conqueror». Vi blir først møtt av en scene-settende gitarprolog, før bandets inntog iverksetter et tradmetallisk ritt som oser av periode-spesifikk sjel og tæl. Den virile koringen og den forheksede synthen som ble introdusert tidligere på skiva gir enda større mening i konteksten av låtas episke karakter, som blåses opp ytterligere på skivas topp-punkt for min egen del, nemlig «Empire». På «Empire» møtes utbroderte gitararrangementer, syngende basslinjer og atmosfæriske korsatser en vekselvis ondskapsfull og episk tonalitet, og det hele danner et lydlandskap hvis evne til å støtte opp under historiefortelling er absolutt superb. Broens harmoniserte doom-riff og det avsluttende refrengets doblede melodi setter kronen på verket, og vi har dermed med en låt å gjøre som samtlige norske tradfans skylder seg selv en svipptur innom. 

Overraskelsene fortsetter å renne inn på skivas B-side, som domineres av to massive låter på henholdsvis syv og ti minutter. «Swamp Sacrifice» er et flott stykke berettende tradmetall, men det er også den låta hvor den stive trommemaskinen gjør seg tydeligst til kjenne, hvilket trekker ned. «Lord of Night» gir oss så et nytt høydepunkt i kraft av sine velfungerende tilløp til mer ekstreme metalliske former, samt et effektivt dungeon synth-parti. Avslutningslåta «The Gods That Fell to Earth» demonstrerer nok en gang prosjektets evne til historiefortelling, men kompliserer dessverre også platas identitet ytterligere. Både musikk og tekst er preget av retrofuturisme og sci-fi, og føles kanskje mest av alt som en forberedelse til en tredjeskive som går fullstendig Starscape ala skiva ‘Colony’. 

Blood Pythons fremragende forståelse for tradmetallisk form og funksjon får seg en aldri så liten trøkk som følge av en låtliste som er noenlunde splittet vibbe-messig. Personlig hadde jeg gjerne sett at Sørlie klarte å løsrive seg enda mer fra den by-metalliske vinklingen til Tempelheks, og satset hardere på den episke, okkulte- og fantasy-pregede historiefortellingen. Jeg har på følelsen at det er på disse områdene Blood Python skinner sterkest, og en skive som reises på disse elementene har potensialet til å bli en norsk klassiker. Avslutningsvis bør jeg nevne at den røffe vokalen og trommemaskinen nok en gang vil by på høye hindre for mange lyttere, men jeg mener at spesielt vokalen faktisk funker i kontekst av bandets sjarmfulle, bakoverskuende undergrunns-trad. ‘Thunder City’ er en skive som kryper seg tett inntil randen av eksellense, og bør definitivt gjøre seg bemerket hos norske fans av historiefortellende 80-tallsmetall. 

Skrevet av Fredrik Schjerve