Stikkordsarkiver: svart hav

Kirkebrann/Visegard – Kirkegard 

Kirkebrann og Visegard er kanskje de to mest passende bandene som operer i Norge til å dele en splitt i 2021. Deres tradisjonstro men halvmoderne svartmetall bygger i begge tilfeller på den perioden innenfor sjangeren der artistene begynte å få øynene opp for de hittil ukjente knottene på miksebordet, med det resultatet at det spede og knitrende lydbildet ble erstattet med et mye kraftigere og skarpere et. Splitten ‘Kirkegard’ er unormalt substansiell for formatet, med en spilletid på en snau time der bandene får rikelig med rom til å demonstrere de subtile men betydelige forskjellene som skiller dem uttrykksmessig. 

Først ut av helvetes porter kommer Kirkebrann, og de kaster ikke bort mye tid før de går for lytteren strupe. Litt klimpring og sinnssvak nynning blir det dog på starten av «Black Metal Blues», før bandets mektige svartmetall ruller nedover åskammen som en mørk og tung tåkesky. Bandet har tydeligvis et godt utvendig perspektiv på sin egen musikk, for singelen «Døden Byr opp til Dans» er neste låta ut, og den byr på et tidlig høydepunkt med sin Endezzma-aktige brutalitet og rasende tempo. Kirkebrann er drevne på å variere kjernesoundet sitt fra låt til låt, og i løpet av A-sidens resterende låter får vi servert Satyriconske disco-groover, Dødsmetalliske gitartremuleringer og fengende svartrock. Best er kanskje «Lange Netter», hvis intro består av en flint-aktig ledegitar som tidlig slår gnister og antenner et veldig hav av black’n’roll. Den heseblesende driven får liksminken til å materialisere seg i fjeset mitt spontant, og Kirkebrann bevarer foten korsfestet til gasspedalen helt frem til målstreken.

Visegard er tidlig ute med å hevde seg som en liknende men distinkt entitet til sammenlikning, med en tilsvarende mektig fasade preget i større grad av mørk folketonalitet. Utgangspunktet for gruppens stil kan sies å være noe så spesifikt som Satyricons ‘The Shadothrone’ omkranset av Windirske, melodiske topper og knauser. Bandet oppleves som tydeligere forankret i sitt eget uttrykk enn Kirkebrann, demonstrert gjennom måten «Månedans» og «Draugen» skaper variasjon innenfor tilnærmet identiske riff-stiler og rytmiske rammeverk. Bandet klarer også å samle motet og driste seg lenger ut i den stilistiske ødemarken når de kjenner seg kallet dit, som på «Jerva Jakob» og høydepunktet «Hvor Gausta Rår». Førstnevnte beveger seg inn i et nesten folkemetallisk festlandskap befolket av gjengvokal som pussig nok sender tankene i retning en mer uhemmet Joachim «Jokke» Nielsen. Sistnevnte tar seg god tid til å brette ut sine tettvevde melodier og melankolske akkordrekker, en suggererende reise som gjør seg fortjent til en utstrakt og gradvis fade-out.

De to bandene byr på to tilsvarende sterke lytteropplevelser preget av ulike styrker og svakheter. Kirkebrann byr på mest variasjon i låtveien, men risikerer også å stykke opp identiteten sin i større grad. Visegard er på sin side langt mer uttrykksmessig konsistent, men dette kan tidvis også oppfattes som ensformig, spesielt med bandets markerte preferanse for tredelt, svingende taktfølelse. Dette er mest av alt svakheter som eksisterer i teorien, for min egen opplevelse av ‘Kirkegard’ er nesten utelukkende positiv – sett bort ifra den noe krevende lengden på utgivelsen. Kirkebrann og Visegard harmoniserer som to toner i djevelens intervall på ‘Kirkegard’, en splitt som troner på toppen av alle de norske bidragene til formatet i 2021. 

Skrevet av Fredrik Schjerve

Gorr – Tolv i Talet

‘Tolv i Talet’ er et aldri så lite utsving for den befarne låtskriverduoen i Gorr, som består av solomusikerne Skuggima∂r og Hateful Wind. Tidligere utgivelser har vært godt plantet innenfor svartmetallens fire borgmurer, men i forbindelse med utgivelsen av sin nye skive har bandet uttalt at de ønsker å eksperimentere med elementer fra både dødsmetall og doom. Dette viser seg å være en god avgjørelse, ettersom ‘Tolv i Talet’ – også takket være noen små men viktige produksjonsjusteringer – langt på vei er den beste Gorr-utgivelsen til nå.

Åpningssporet «Like Vakkert som Grusomt» eksisterer muligens for å gi Gorr-lytterne en gradvis overgang til deres nye uttrykk, ettersom den for det meste består av mørkt atmosfærisk svartmetall. Med en litt uklar låtform og udefinerte ledegitarer gjentar den mange av tingene jeg har kritisert bandet for tidligere, men disse faller fort bort med ankomsten til «Einheri Ta Eit Sete». Åpningens blastende men bunnskrapende dødsmetallriff er bunnsolid, og det samme er versene og broens vandring ut i Rothadásk dødsdoom. «Jammerberget Ropar» krysser så de to uttrykkene vi har blitt presentert for på åpningslåtene, med en tung dødsmarsj til å åpne showet og hektisk black/death til å fylle låtas hovedseksjon. 

Singelen «Gje Han Ægirs Døtre» er neste mann ut, og låtas primitive, stavrende dødsmetall og episke melodiske svartmetall fungerer like godt som da den ble sluppet i august. Broens skeive og forstrekte blastbeats bidrar til å desorientere lytteren, og det samme gjør den tungt hamrende avslutningen. Avslutningssporet «Slik Lyder Soga Om Folket på Saltsteinen» er det klart mest hendelsesfulle av dem alle, med en nesten gotisk dødsdoom-introduksjon som leder inn i en forhekset seksjon som mest av alt fortoner seg som melodisk funeral doom. Broen destabiliseres på samme måte som forgjengeren, og insisterende, repetitive slag leder oss inn i en eksplosiv avslutning som dessverre er litt i overkant dominert av de kraftige bassfrekvensene. Utenom dette er det uoffisielle tittelsporet en god låt, og en passende syntese å avslutte skiva med.

I kjent Gorr-stil er produksjonen temmelig oppstykket, men den har forbedret seg en del i forhold til tidligere utgivelser. Skuggima∂rs maniske hyl er plassert akkurat langt nok bak i miksen til å fungere som et skremmende og truende geist i det fjerne, og gitarene er tunge men definerte nok til å gi lytteren den informasjonen som trengs for å navigere i låtlandskapet. Nok en gang vil nok ‘Tolv i Talet’ neppe skape entusiasme i det bredere metall-landskapet, men jeg mener skiva har potensialet til å sette Gorr i kontakt med en del av metall-befolkningen som ikke har interessert seg for prosjektet tidligere – spesifikt lytterskaren som interesserer seg for obskur og godt bortgjemt dødsdoom. ‘Tolv i Talet’ er – som  sagt – Gorrs beste utgivelse til nå, en skive som gjør mye riktig i sin sammenkobling av dyster dødsdoom og melankolsk svartmetall.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Svart Hav – Funeral Fields

Svart Hav er fem rogalendinger som plasserer stonerrocken og -metallen sin i en drakt som vekker assossiasjoner til mystikk, tankefulle konsepter og sørvestlandets vindkast og havbølger. Det i seg selv innevarsler nok en slags originalitet innenfor et sjangerlandskap som oftere like gjerne omtales som ørkenrock, og tilføyer mye til opplevelsen man får av bandets nye og solide andre-EP ‘Funeral Fields’.

Svart Hav starter her i et hjørne som er orientalsk nok til at jeg med en gang kommer til å tenke på tonaliteten i Superlynx‘ strålende fullengder fra i år, og sparker således ballet i gang på strålende vis. Grooven som forsiktig etableres i EP’ens preludium og sømløst videreføres i «Ride of Fedaykin» er bunnplanken for utgivelsens sannsynligvis beste del. Riffene sitter som skudd og vokalen er akkurat passe plassert i lydbildet der den ligger standhaftig, lavmælt og effektbefengt – assossiasjonene sendes til band som The Sword og Sleep, og det er ingen tvil om hvilke musikalske formler Svart Hav setter sin lit til.

Og det er nok snakk om en nokså – og kanskje litt for – trygg musikalsk tilnærming til sjangerlandskapet. De påfølgende og litt mer gyngende «Frozen Slumber» og «Matilda» er blytunge, sterke og dødsfine låter, men blir også litt anonyme i helheten, og vitner sånn sett om et band som kanskje kunne hatt godt av litt mer musikalsk eventyrlyst. Noe av det blir imidlertid forløst i EP’ens avslutning, syvminutteren «Tore Hund», som åpnes av gråtende gitarer og dystre ballade-tendenser før gitarcrescendoer åpner for et fantastisk, knusende refreng. Noen vil muligens se på låta som en liten tålmodighetsprøve, men den ender for min del opp som et spennende segment i en ellers sterk – om enn noe trygg – andreutgivelse fra Svart Hav.

Skrevet av Alexander Lange



My Grief – 1066 AD

‘1066 AD’ er andreplata til enmannsprosjektet My Grief fra Arendal, som ellers også har et knippe mindre utgivelser under beltet. Prosjektet fremstilles først og fremst som et svartmetallprosjekt, men fortoner seg på ‘1066 AD’ i mine ører i større grad med et uttrykk som ligger nærmere doom- og dødsmetallen. Brutalt, tungt, men tidvis også raskt og forholdsvis teknisk gitarspill ligger i forgrunnen, og komplementeres med roligere clean-gitar-partier, synther og til og med litt industrielle produksjonstriks. Med unntak av de to siste låtene, som er nyversjoner av tidligere My Grief-låter, er også alt på ‘1066 AD’ instrumentalt.

Platas introduksjon er av det mer stemningsfulle og behagelige slaget, der dungeon synth-snutten «The Beginning Is the End» baner vei for tittellåta. Dette er en flott oppbygget og balansert sak, der My Griefs hardere sider får føle seg frem under de blendende synthene før tyngre takter slår inn mot slutten. Et av platas mer eksperimentelle segmenter, «Bloodlust», kommer allerede rett etterpå, der noe som minner om en flyalarm introduserer en komposisjon basert på blytunge death metal-riff og ganske så kule industrielle effekter som flyr rundt i hodetelefonene.

Et annet høydepunkt er «Obsession», der synthene frembringer et av platas beste melodier. Det må imidlertid sies at særlig platas instrumentale brorpart ellers har litt problemer med å overbevise til tider. Det skyldes til dels riffene, som baserer seg på litt få formler og blir en smule ensformige og enkle. I tillegg er jeg overbevist om at vokal hadde gjort materialet bedre. Derfor er det også slik at de to siste sporene på ‘1066 AD’, nyversjonene av «Satan» og «Suffering», faller mer i smak hos meg. Det mer febrilske og nesten grindcore-aktige preget over disse låtene er også noe å skryte av. Låta i forkant, «Endless Pain», er også en interessant sak med sine underlige ekkogitarer, og er – for så vidt som mye annet – fylt med en del interessante bestanddeler som nok kunne gått inn i en hakket mer ambisiøs helhet.

Skrevet av Alexander Lange



Abhorration – After Winter Comes War

Mye har blitt sagt og skrevet på bloggen (av undertegnede) om tilstanden til norsk dødsmetall i 2021. Min tidligere oppfatning om at norsk jord ikke avlet mye av substans innenfor uttrykket har heldigvis blitt grundig motbevist, men det skal nevnes at 90% av norsk dødsmetall av kvalitet gis ut i form av EP-er og demoer. Abhorrations debut-utgivelse ‘After Winter Comes War’ svekker ikke akkurat mitt siste punkt, ettersom den kommer i form av en fire-låters demo utgitt av det respektable plateselskapet Invictus Productions. Den senker derimot min tidligere oppfatning ned i berggrunnen for å råtne en gang for alle, ettersom den inneholder noe av den absolutt beste undergrunns-metallen jeg har hørt i 2021, norsk eller ei.

Abhorrations dødsmetall-tagning bygger på sjangerens opprinnelse i ekstrem thrashmetall på 80-tallet, og pynter den med akkurat nok svartmetall i kantene til å gi tilstelningen en krigsmetallisk karakter. Med sine bakgrunner i band som Condor, Deathhammer, Black Viper og Hecatomb skulle det vel egentlig ikke overraske noen at musikergjengen kjenner sitt utvalgte uttrykk bedre enn sine egne bukselommer, men det uanstrengte viset Abhorration kaster ut nok dødsmetallisk gull på fire låter til å fylle en hel skive på kan ikke unngå å overraske likevel. I tillegg la bandet nylig til Arild fra Nekromantheon ogObliteration på ledegitar, så en eventuell full-lengder vil stå i fare for å få det internasjonale dødsthrash-miljøet til å selvantenne av pur forventning. 

Men la oss ikke bevege oss for langt frem i tid, vi er tross alt her for å prate om ‘After Winter Comes War’. Tittelsporet kommer veltende ut av helvetes porter som en sort bølge av destruktive riffkunster, en semi-teknisk og skarpkantet form for dødsmetall som blaster og thrasher som om den har liv å avkorte. Miksen er nydelig organisk, – bitende men klar – en produksjonsjobb som ligger på nivå med Beyond Man, Hideous Death og Misotheists utsøkte skiver fra i år. Den Dante-refererende «Ten Trenches of Malebolge» introduseres så via en thrashende dødsmetall-fanfare, før episoder med ledegitar-dominans og mildt dødsprogga akkorder utvider uttrykksperspektivet utover åpningssporet. Sydende, glefsende bass forankrer den hektiske riffingen til Magnus Garathun, som med sineulende growling også sørger for å spikre demoens blasfemiske teser opp på kirkedøra. 

U-festlighetene stopper dog ikke her. «Desecrate the Exploits of God» setter utfor skrenten i et Nekromantheon-aktig jag, før trommis Øyvind Kvam mater på med nok periode-spesifikke brekk til å kalle trylle frem tårer i øyekroken til enhver hardnakket 80-talls-fanatiker. Mer rytmisk trolldom får vi på avslutningssporet «The Great Storm of Putrefaction», som dveler ved åpningens akkorder akkurat lenge nok til å destabilisere låtas rytmiske fundament. Låtas høydepunkter inkluderer blant annet den villeste opptellingen til en ny seksjon du kommer til å høre på en skive i 2021, samt en avslutning som er så sammensatt og heseblesende at du omtrent kan se guttas djevelske glis etter en velutført gjennomspilling.

Samtlige av medlemmene i Abhorration virker så innbefattet med grepene som får klassisk dødsmetall til å eksplodere ut av høyttalerne at jeg som anmelder opplever at mitt kritiske blikk for en gangs skyld ikke finner noe å plukke på. Det eneste som går gjennom hodet mitt når jeg hører på ‘After Winter Comes War’ er hvor hinsides tøft og kreativt det er, og at jeg vil ha mer av det – helst i går, om det hadde vært mulig. Abhorration har på sin debut levert 22 minutter med dødsmetall som (i mine øyne) kan konkurrere med toppsjiktet av årets utgivelser innenfor sjangeren internasjonalt, og som enkelt og greit er den beste norske EP/demo-utgivelsen jeg har hørt i år. Ingenting å utsette på; ta deg en lytt eller tjue. 

Skrevet av Fredrik Schjerve

Tenebral Rift – Umbra 

Tenebral Rift er et anonymt band fra Trøndelag som ved første øyekast virker temmelig profesjonelt. Deres visuelle stil er meget forseggjort, og setter dem i dialog med mye av den andre okkulte, symbol-tunge ekstremmusikken som produseres i Trondheim for tiden. Dersom man spoler litt rundt i debut-utgivelsen ‘Umbra’ vil den klare, fyldige og detaljrike produksjonen være noe av det første som legges merke til, og på dette tidspunktet vil det virke sannsynlig at gruppen består av én eller flere musikere med lang fartstid innenfor ekstreme metallsjangre. En fullstendig gjennomlytt av plata vil derimot avdekke en del strukturelle skavanker som taler i mot denne teorien, og konflikten mellom den profesjonelle presentasjonen og den mangelfulle strukturen ender dessverre opp med å definere skiva, i alle fall for undertegnede.

‘Umbra’ er en skive som per bandets bio ønsker å undersøke de «mørkeste og mest undertrykte hjørnene at den menneskelige psyke», og det via dyster og atmosfærisk dødsdoom med elementer av svartmetall og sludge. Takket være den utmerkede produksjonsjobben oppleves skiva som temmelig fokusert uttrykksmessig, til tross for at undersjangrene som involveres er mange, og måtene de anvendes på likeså. Det miksen ikke kan hjelpe med, er å gi de lineære og gjennomkomponerte låtene den retningen som kreves for å holde lytterens fokus gjennom seks spor på syv til tolv minutter.

Samtlige av låtene på ‘Umbra’ holder seg tett til følgende struktur: Serier av enkeltstående og løst sammenkoblede ideer som hyppig avbrytes av lommer av post-farget atmosfære – gjerne med et sample på toppen. I tillegg repeteres seksjoner og ideer sjelden etter at de først har fått sin tid i rampelyset (med unntak av et par riff på «Enthralled Nocturnal Prison» og «Lingering Wound»), hvilket gjør låtene enda vanskeligere å skille fra hverandre. ‘Umbra’ fremstår derfor som en timeslang enkeltlåt, eller kanskje seks låter delt opp i tre eller flere, løst sammenknyttede deler – med andre ord en ordentlig utfordring å komme seg gjennom i en sitting. 

Hvilket er umåtelig synd med tanke på styrken til enkeltstående ideer, den tematiske utformingen og presentasjonen som helhet. Låter som «Vale of Shadows» kombinerer funeral doom-aktige atmosfærer og instrumentale effekter med drivende, rockende dødsdoom til utmerket effekt. Enda bedre er innslagene av svartmetall og black/death som dukker opp med jevne mellomrom, der spesielt den Djevel-aktige akkordsekvensen som kroner midtpartiet til «Shrouded by the Mist» gjør inntrykk. Det ligger med andre ord en god skive i ‘Umbra’s indre et sted, men mangelen på strukturelle holdepunkter gjør at selv de gode ideene sliter med å hevde seg når skiva har stått og surra på anlegget en tre kvarters tid. 

Det er sjeldent jeg er så konfliktert rundt en skive som jeg er med debuten til Tenebral Rift. Det er så åpenbart at bandet har potensialet til å bli et bunnsolid dødsdoom-prosjekt med sterk tematisk grobunn, men inntil låtformene faller på plass – samt ledegitarene, som ofte skjærer åpenlyst med akkordgrunnlaget, intensjonelt eller ei – vil de nok ha problemer med å utmerke seg i dagens råsterke, norske undergrunnsscene. Tenebral Rifts ‘Umbra’ vil trolig treffe en del av dødsdoom-scenens ivrigste konsumere, men for min egen del forblir den – om noe reduktivt – et slående eksempel på uforløst potensiale.     

Skrevet av Fredrik Schjerve

Haalbuaer – Mortal Ones Scream in Terror

På sin andre demo fra 2020 beviste dødsmetall-trioen Haalbuaer at de er en av de mest groteske dødsmetallbandene på norsk sokkel. Det er forså vidt lett å forfalske organisk råte på en dødsmetall-demo med lave produksjonsverdier, men Haalbuaer utsondret en autentisk kjærlighet for alt som er sørpete og jævlig ved dødsmetall gjennom hvert eneste kravlende riff og vokale oppstøt. Molde-bandet viser en forståelse for fundamentale strukturer ved klassisk dødsmetall som er langt forut deres unge alder, og på debutplata ‘Mortal Ones Scream in Terror’ gjør de et evolusjonært hopp som gjør at jeg umiddelbart begynner å fantasere rundt hva slags skiver de kan komme til å slippe i årene som kommer. 

Med «evolusjonært hopp» mener jeg ikke at Haalbuaer har beveget seg ut sin av den primitive ursuppa, men heller at suppa har blitt fylt av et langt mer yrende og differensiert liv enn på tidligere utgivelser. ‘Mortal Ones Scream in Terror’ fyller nemlig sin korte spilletid med så mange ulike former for dødsmetallisk klassisisme at en like passende albumtittel hadde vært ’50 nyanser av fordervet OSDM’. Vi finner ikke bare luskende Autopsy-seksjoner og slibrige hyllester til Incantation, men også referanser til vridende, finsk dødsmetall og semi-tekniske nyvinninger fra senere i sjangerens utviklingskurve. ‘Mortal Ones Scream in Terror’ makter med andre ord å være både tematisk konsis og ufokusert, ettersom mer eller mindre hele spektrumet innenfor én av dødsmetallens evolusjonære grener kommer til uttrykk i løpet av skivas åtte låter. 

En luskende beat og øredøvende feedback varsler om kommende ødeleggelse, før et slimete og seig riff kaster oss rett ned i den sydende pytten av gjørmete dødsmetall som utgjør åpnignssporet «Cemetery Possession». Trommespillet henfaller like ofte til kjepphøye og dødspotente grooves som til tradisjonell blasting og rulling, og over det hele ligger vokalen som en kølsvart og tjære-infusert glasur. Produksjonen har fått seg en oppgradering siden bandets demo-dager, selv om gitaren tidvis forsvinner bak de høyt miksede trommene. Det er selvfølgelig viktig at bandet tviholder på sin karakteristiske råte, men senere utgivelser av band som Undeath og Noxis viser at det finnes mange produksjonsmessige muligheter selv innenfor avskyelig og grisete dødsmetall.

Blant ‘Mortal Ones Scream in Terror’s høydepunkter finner vi låter som «Cemetery Possession», «Inhale the Nauseating Fumes», «Pungent Ecstasy» og den eneste låta på skiva som har blitt hentet inn fra bandets to demoer, «Caverns of the Deceased». Disse låtene fungerer så bra fordi de inneholder noen av de absolutt groveste dødsmetallriffene på norsk sokkel i 2021, men også fordi de demonstrerer bandets usedvanlig velutviklede teft for dødsmetallisk rytmikk. Det som hindrer debuten i å være en virkelig betydelig hendelse innenfor norsk dødsmetall i år, er at Haalbuaer fortsatt har mye å lære når det kommer til låtskriving før de kan hevde seg blant sjangerens mestere, i tillegg til at produksjonen fortsatt trenger ytterligere justeringer for å unngå å stemples som en glorifisert demo. ‘Mortal Ones Scream in Terror’ er uansett en sjokkerende sterk debut fra et utrolig ungt band, og en obligatorisk lytt for folk som mener at den norske dødsmetallen er i overkant strigla og polert. 

Skrevet av Fredrik Schjerve

Urdôl Ur – Seven Portals to the Arcane Realms

Den atmosfæriske og episke formen for svartmetall som Summoning inspirerte er et ytterst vanskelig uttrykk å mestre. Når svartmetallens standardbesetning utvides med både synther og MIDI-instrumenter er faren for å overbelaste låtmaterialet med endeløse lag av melodistemmer stor, og selv Summoning selv kan ikke sies å alltid ha stålkontroll på denne balansegangen. Derfor er det så overraskende at den anonyme norske duoen Urdôl Ur får det til så godt på debuten ‘Seven Portals to the Arcane Realms’, et aldri så lite høydepunkt på tampen av utgivelsesåret 2021.

‘Seven Portals…»s tittel henviser til de syv låtene som utgjør skiva, men i mine øyne ville det vært mer logisk å skille de instrumentale mellomspillene fra de tre fullverdige låtene. I så henseende fungerer mellomspillene som portaler inn i Urdôls fantasi-univers, der de tre storkomposisjonene er utbroderte og episke narrativer som utspiller seg der. Til tross for en noe tilslørt og udynamisk produksjon presterer Urdôl Ur å fylle låtene med musikalske hendelser og dramatikk, for ikke å glemme de smektende melodiene som virkelig selger skiva som en minneverdig opplevelse.

Etter preludiets meget typiske horn-fanfare blir vi plassert midt i kampens hete, i det «Visions of Ancient Battles on the Plains of Baergloire» spiller ut sin fengende introduksjon. Klingende sverd og vrinskende hester lyder over den storslagne svartmetallen, og melodiske kontrapunkter utgjør et treffende bilde på de sammenvevde skjebnene som kjemper på de blodige slettene. Det nedstrippede midtpartiet maler et bilde av en slagmark som er uttynnet for soldater, og lyden av sverd som møtes i det fjerne skildrer den desperate kampen som utspiller seg mellom de få som er igjen. Som dere skjønner er dette musikk som fremkaller bilder og scenarioer på effektivt vis, et episk svartmetallskive som virkelig gjør seg fortjent til benevnelsen «episk».

«Pond of Mana»s fredelige klimpring, fuglekvitring og sildrende bekker er en nydelig pause etter det utstrakte slaget som nettopp tok plass. «Munloire» tar oss deretter med til et mindre krigersk scenario, en mer eventyrlig plass der drivende beats og fantastisk svartmetall-melodikk maner frem bilder av mektige fjell og begrodde daler. «The Darkened Pass (In the Shadow of Thozzt Dogor)» leverer så nok en rik auditiv fortelling, en som er preget av en spenningsfylt marsj gjennom snirklende korridorer overskygget av høye tinder. Låtas gitarintroduksjon er som en gradvis presentasjon av fortellingens distinkte karakterer, og i løpet av spilletiden bygges det opp forventninger og spenninger som utløses av den storslåtte repetisjonen av en av låtas mange sterke melodier. 

‘Seven Portals to the Arcane Realms’ er utrolig ryddig og vel-arrangert for sjangeren. Melodistemmer oppleves sjelden som overflødige, og ingen betydelig påtråkking av tær utspiller seg mellom de ulike instrumentalbidragene. Produksjonen som i utgangspunktet virket i overkant statisk bidrar omsider til utgivelsens sjarm – som de gulnede sidene som rommer et kjent og kjært eventyr. For min egen del får jeg faktisk mer ut av det Urdôl Ur har fått til på sin debut enn det meste av Summoning og Caladan Brood jeg har hørt, enkelt og greit fordi ideene en så vel-formulerte og -trimmede i forhold til de noe mer overfylte låtene til de to nevnte gruppene. ‘Seven Portals to the Arcane Realms’ er en strålende utgivelse som vil glede fans av atmosfærisk svartmetall, dungeon-synth og episke Summoning-hyllester i like stor grad. 

Skrevet av Fredrik Schjerve