tottal tömming – Metallurgi

Årets edleste norske metaller 2021: EP’er og demoer

Som både ivrige skribenter og ihuga musikkfans er det en glede for oss i Metallurgi å ønske leserne våre velkommen til årets musikkjournalistiske høydepunkt, nemlig listesesongen! I løpet av 2021 har vi hørt på flere hundre metallutgivelser, samt skrevet godt over 200 000 ord om dem som vi har publisert på nettsiden vår, så vi føler oss rimelig godt rustet til å ta for oss oppsummeringen av året innenfor norsk metall. Det vil ikke si at det på noen måte har vært lett, og vi har da både røsket ut store tufter med hår og sendt kopper med kaffe flyvende gjennom lokalet under forsøket på å ferdigstille listene våre. Etter betydelig med felte tårer og spilt blod står listene omsider klare, og både med-skribent Alexander Lange og jeg vil vel si oss temmelig tilfreds med resultatet. Sluttproduktet er en liste over årets 50(!) beste norske albumer innenfor sjangeren, samt to kortere lister for årets beste EP-er og demoer.

Vi er klar over at de fleste av dere er mest spent på hvilke plater vi har på Metallurgis topp 50, men utrullingen av den lista begynner ikke før i morra. I dag har vi derimot gleden av å avsløre hvilke EP-er og demoer som har gjort størst inntrykk på oss si løpet av året, og som dere snart vil se var det ikke rent få av dem heller. Vi har valgt å separere EP-ene fra demoene, ettersom vi føler det er vanskelig å rangere utgivelsestyper som – for oss – gjør to ganske forskjellige ting. Demoer fungerer på mange måter som testing av et bands uttrykk, og den viktigste målestokken på hvorvidt en demo har gjort jobben sin er hvor fyret opp du blir av tanken på en fremtidig full-lengder fra bandet. EP-er kan på sin side være fullverdige utgivelser som er av like stor betydning som enkelte full-lengdere i et bands diskografi, og kan med fordel holdes til en høyere standard enn demoene. Dette er i alle fall slik vi ser på utgivelsesformatene grovt sett, og det er også synet bak kriteriene som har ligget til grunn for seleksjonene vi har gjort oss.

Men nok kjas og prat; dere er her for å få tips om hva dere burde fylle ørene deres med i ukene som kommer. Her har dere de 25 EP-ene og de seks demoene som har fått Metallurgi til å hvine av begeistring i 2021. Takk for at dere har fulgt oss så langt!

Fredrik Schjerve

Årets 25 beste norske metall-EP’er:

#25-#6 (i ubestemt rekkefølge):

Heimland – Fimbulvinter (u signert)
Gaahls Wyrd – The Humming Mountain (Indie Recordings)
Thale – Daudens Kalde Auge (Svart Records)
Enslaved – Caravans to the Outer Worlds (Nuclear Blast)
Obzene – The Human Condition (usignert)
Stryknin – Yersinia Pestis (usignert)
Kaos Manifest – The Illusion of Freedom (Stench from Below Records)
Graular – Ashes (usignert)
Hengestaur – Eldhug (usignert)
Deathcult – Bestial Recordings (Edged Circle Productions)
Morta Sentinel – Golgata (usignert)
Sinister King – All Is Vanity (usignert)
Kvesta – Corpsebog (Digipus Music)
Nathr – Beinahrùga (Signal Rex)
Praise the Sun – Alchemical Slave: Omen of Fire (usignert)
Superlynx – Solstice EP (Dark Essence Recordings)
Husmanskost – Sykkelstjæling (usignert)
Mayhem – Atavistic Black Disorder / Kommando EP (Century Media Records)
Fürze – Black Psych Tormentor (usignert)
Svart Hav – Funeral Fields (DerelictGoods)

#5: Ghetto Ghouls – The Horror of Party Beach

Ghetto Ghouls - The Horror of Party Beach - Encyclopaedia Metallum: The Metal Archives

Plateselskap: Usignert
Undersjanger: Crossover thrash

‘The Horror of Party Beach’ er et aldri så lite unikum på den norske EP-fronten i år, der man på bare litt over tolv minutter får servert noe som virkelig føles som en spesiell, full pakke. Ikke bare ligger et bunnsolid, uhøytidelig og vanvittig energisk crossover-thrash-uttrykk i bånn, men Ghetto Ghouls pakker det på imponerende inn i en effektiv og vellykket presentasjon preget av voldsromantikk, tegneserieestetikk og b-film-vibber. De fem febrilske låtene holder høy kvalitet og byr stadig på overraskelser, og små lydsnutter, voldsomme låttekster og et helt utsøkt platecover bidrar videre til en dritkul og gjennomført helhetsopplevelse. Det er snakk om sann underholdning.

Link til omtale
Strømmelink

#4: Tottal Tömming – Omgangspsyke

Plateselskap: Kannibal Records
Undersjanger: Galskap (Grindcore*)

Det er ingen annen utgivelse som har klart å fange den mentale påkjenningen som pandemien har medført seg så godt som Tottal Tömmings ‘Omgangsspsyke’. Over låtas snaue kvarters spilletid tar grindcore-kollektivet oss på en reise gjennom sinnet til den gjennomsnittlige hjemmekontorist; en desperat og plaget plass som befinner seg en halv sjenkestopp unna fullstendig sammenbrudd. Fra rasende utbrudd av hyperaktiv ekstremmetall til sjøsyk gitar-drodling og uforglemmelige shout-outs til Drammen, ‘Omgangsspsyke’ er et stykke musikalsk kaos som kaster alle regler og normer ut av vinduet i et forsøk på å skildre vår enestående unntakstilstand. ‘Omgangsspsyke’ har vært en trofast følgesvenn gjennom både demoraliserende pressekonferanser og ekstatiske gjenåpninger, og kommer garantert til å bli med meg videre lenge etter at pandemien har trukket sitt siste, bedervede åndedrag. For å sitere min egen omtale av skiva: Ned med koronaen, lenge leve omgangsspsyken!

Link til omtale
Strømmelink

#3: Nordjevel – Fenriir

NORDJEVEL. Fenriir CD – Indie Recordings Shop

Plateselskap: Indie Recordings
Undersjanger: Black metal

Det erfarne mannskapet i Nordjevel kan skryte på seg å ha levert en EP i år som fremstår overraskende variert til å vare i litt over 20 minutter. Det er en utgivelse som drar lytteren innom både tradisjonelle svartmetalluttrykk, mer melodiske og folkmetallske segmenter og ikke minst en febrilsk og gneldrende teknisk vri på sjangeren – ja, «Gnawing the Bones», jeg ser på deg! Alt dette gjøres ikke minst med en kruttsterk produksjon, upåklagelige musikerprestasjoner og god sans for låtskriving. Den sterkeste norske metall-EP’en Indie Recordings har levert i år.

Link til omtale
Strømmelink

#2: Issolei – Devouring Current, Pt. 1 – Crystalline Fractures / Devouring Current, Pt. 2 – Treacherous Ascent

Plateselskap: Terratur Possessions
Undersjanger: Avant-garde/eksperimentell black metal

Har du ikke hørt Issoleis todelte ‘Devouring Current’ – som i og for seg utgjør en plate til sammen – ennå, er det bare å spenne setebeltet og forberede seg på et av årets mest krevende og fascinerende lytteropplevelser innenfor den norske metallscenen. Terratur Possessions slapp disse to EP’ene i en svær bunt sammen med plata ‘Cilicium’ i år, og EP’ene demonstrerer Issolei på sitt mest tekniske og usminkede. Det er snakk om et norsk svar på avant-gardistisk, moderne svartmetall a la Deathspell Omega, der Issolei – tross sin åpenbare respekt for denne inspirasjonskilden – klarer å by på noe svært gjennomarbeidet og komplekst materiale som ender opp som ganske enestående. ‘Devouring Current’ er neppe for alle, men gir mye for dem som går inn for et skikkelig dypdykk.

Link til omtale
Strømmelink

#1: Jointhugger – Reaper Season

Plateselskap: Majestic Mountain Records
Undersjanger: Stoner/doom

Siden Jointhuggers ‘Reaper Season’ ble sluppet i april har det vært liten tvil om hvilken utgivelse som kom til å trone på toppen av Metallurgis EP-liste mot slutten av året. Den relativt ukjente gruppen fra Horten har med ‘Reaper Season’ produsert en låt som muligens (les: bør) kommer til å gå inn i historien som en av Norges viktigste bidrag til stoner/doom-sjangeren; en atten-minutters mammut-komposisjon som svinger mellom planetariske riff og sjelfulle bølgedaler. Som et resultat av den utsøkte produksjons-jobben er alle aspektene ved trioens dynamiske samspill synliggjort – fra de singlende hi-hatsene til de overanstrengte og døende gitarforsterkerne. Avslutningens gradvise nedfrysning er en av årets mest minneverdige musikalske hendelser, og utgjør én av hundre grunner til å ta en tur gjennom Jointhuggers underjordiske rike. ‘Reaper Season’ er et aldri så lite mesterverk innenfor norsk metall, og årets beste EP hos Metallurgi.

Link til omtale
Strømmelink

ÅRETS SEKS BESTE NORSKE METALL-DEMOER (i ubestemt rekkefølge):

Abhorration – After Winter Comes War

Abhorration har med ‘After Winter Comes War’ oppfylt den ultimate våte drømmen for fans av døds/thrashens sene 80-tall. Demoen er en destruktiv virvel av energiske riff og heseblesende trommebrekk, kledd i en produksjon som får ammunisjonsbeltet til å spontan-materialisere seg rundt livet på alle som måtte komme i skade for å lytte. Årets sterkeste undergrunnsopplevelse!

Strømmelink

Filthdigger – Abysmal Demo

Der svartmetall og stoner-relatert musikk har utgjort mye av den norske plate-produksjonen i 2021, har dødsmetallen lagt beslag på demo-kategorien. Blant de beste finner vi Filthdiggers ‘Abysmal Demo’, som med sine seige Autopsy-ismer og mer byksende, svenske påvirkninger hadde føyd seg godt inn i rekkene av utgivelser fra sjangerens klassiske periode. ‘Abysmal Demo’ er pil råtten tvers igjennom, og en av mange gode grunner til å holde øynene på den norske dødsmetall-scenen i årene som kommer.

Strømmelink

Nithe – Cemetery Fever Demo

Nå som vi først befinner oss i det klassiske dødsmetall-hjørnet hadde det blitt helt feil å ikke nevne Nithes ‘Cemetery Fever’. Demoen kommer spurtende gjennom kirkegårdenes porter på åpningssporet «K.R.Y.P.T», og bruker de resterende tre låtene på å velte gravstøtter, foreta sporadiske oppgravinger og generelt sett etterlate gravplassen i en dårligere tilstand enn den de fant den i. Lytteren vil derimot være i en meget bedre tilstand etter å ha hørt gjennom ‘Cemetery’ Fever, en av de mest stilrene ekstremmetall-utgivelsene som ble gitt ut på norsk jord i 2021.

Strømmelink

Corroder – Demo 2021

Corroders ‘Demo 2021’ kan sies å være ekstremthrashens svar på Nithes stilrene dødsmetall. Trondheims-bandet har tilsvarende god oversikt over de ulike bestanddelene som knytter musikken deres til sjangerens forfedre, og om de ikke ennå strekker seg forbi disse, så vet de i alle fall å skrive et sett med låter som får blodet til å pumpe og nakkemusklene til å jobbe overtid. Et svært spennende band å holde øye med fremover.

Strømmelink

Neurotic Doom – Netherwards into Catacombs

Neurotic Dooms ‘Netherwards into Catabombs’ forsøker egenhendig å fylle et tomrom i den norske metallscenens musikkproduksjon, et tomrom som kjennetegnes av en alvorlig mangel på dødsdoom og funeral doom. Dette er ikke en jobb som kan utføres av én mann alene, men musikeren bak Neurotic Doom gjør likevel en hederlig innsats over demoens tre bekmørke innslag. Ta en ekstra runde innom «The Eventide Gown» dersom en norsk variant av Mournful Congregations katedralske begravelses-doom står høyt på ønskelista til jul.

Strømmelink

Hideous Death – Remnants of Archaic Evil

Hybrider av ekstremmetall og thrash er etter hvert blitt noe den norske metallscenen virkelig kan skryte av, og årets nykommer innenfor gamet er kanskje Hideous Death. Demoen ‘Remnants of Archaic Evil’ kjennetegnes av stålkontroll, et voldsomt driv og en brutal musikalsk tilnærming Hideous Death har døpt «deathrash». Minneverdige riff, febrilske gitarsoloer og til og med noen spor av førstegenerasjons svartmetall ligger bakt inn i materialet – med det er variasjonsbredden også mer enn god nok for en større og mer ambisiøs utgivelse.

Strømmelink

Mikrostrukturell Evaluering: Ukas singler

Nattsvermer – Voice Inside

Nattsvermer er en slags reinkarnasjon av prosjektet Liquid Mojo, og slipper på fredag en låt som skal innevarsle en ny giv for prosjektet. «Voice Inside» er en godt produsert og kul moderne metallåt, der Nattsvermer i mine øyne legger seg relativt tett opp mot 2000-tallets alternativmetall – om enn med et ytterligere groovy og punchy preg.

Særlig når den ekstremt Maynard Keenan-aktige vokalen introduseres frister det veldig å sammenligne Nattsvermer med Tool, men fremfor et litt mystisk og progga preg er uttrykket her mer catchy og rett-fram – noe som kler Nattsvermer godt all den tid det ikke åpner for den helt store originaliteten. Noe kommer imidlertid mot slutten, der gjørmete gitarer som sender assossiasjonene min rett til noe så uforutsigbart som Daughters «The Theatre Goer» melder seg som en fantastisk vitamininnsptøyting. Kombinert med det lettfattelige grunnformlene gjør det «Voice Inside» til en virkelig habil låt som pirrer interessen for fremtidige krumspring fra Nattsvermer.

Skrevet av Alexander Lange

Warzaw – «Fierce Attitude»

Usignerte, ute nå på div. strømmetjenester

Det trønderske tradmetall-bandet Warzaw styrer doningen tilbake over i rett fil på singel nummer to fra den kommende ‘Black Magic Satellite’. «Machine Gun Fire» var for min egen del en aldri så liten nedtur, hemmet av en oppstykket produksjonsjobb og et mangel på singel-verdige hooks. «Fierce Attitude» blir kanskje ikke helt kvitt forgjengerens produksjonsrelaterte svakheter, men disse kamufleres relativt godt av den hektiske men presise energien som driver låta fremover. I tillegg begynner vokalmelodiene og refrengene igjen å nærme seg debutplatas standard, selv om det ikke er snakk om en total gjenerobring av instinktene for radioklar metall som ga oss låter som «The Second Banana» og «Adieu».

Ikke at det vil bli gjort tydelig det øyeblikket du trykker «spill av» på «Fierce Attitude». Åpningsriffet er akkurat like selvsikkert og fengende som Warzaws form for trad krever for virkelig å overbevise, og det harmoniserte versriffet forsterker gjennomslagskraften via referanser til klassisk NWOBHM. Dette uttrykket gjør seg forøvrig gjeldende for andre av låtas seksjoner, som f.eks Daniel Rønnings Halford-koringer på førrefrenget, samt broens triumferende gitarakrobatikk. Det eneste som ikke treffer fullstendig blink er refrenget, som skviser litt for mange stavelser inn i sin andre halvdel til å kapitalisere på de fengende vokalfrasene i første halvdel. Jeg var temmelig sikker på at «Machine Gun Fire» var en sjelden skivebom fra de ellers strålende tradmetallerne i Warzaw, selv om det er en lettelse å få det bekreftet via en sterk oppfølgingssingel. Jeg vet dog at gutta er i stand til å skyte enda skarpere i låtveien enn de gjør på «Fierce Attitude», så jeg er spent på om de klarer å tangere eller overstige høydene som ble nådd på ‘Werewolves on Wheels’.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Furan – Purity and Emotion

Haugesundsprosjektet Furan, et black/doom-prosjekt drevet av Øyvind Vågshaug, har vært omtalt her på Metallurgi tidligere, og singelen «Purity and Emotion» inngår i en forholdsvis lang rekke ulike utgivelser som har blitt sluppet fra prosjektet i år. «Purity and Emotion» fortoner seg heller ikke som en stor overraskelse, og følger mange av sporene som er utforsket tidligere.

Låta er grovt sett delt i tre, om man utelukker den litt løsrevede ambient-introen, og Vågshaug står for en forholdsvis velfungerende struktur på låta. Melankolien som kjennetegner prosjektet brer seg etter en hektisk svartmetallintroduksjon først utover en flott førstevers med clean-vokal, før en litt åpnere bro med pianotangenter introduserer og etterfølges av litt voldsommere og mer storslagne takter – noe som i utgangspunktet fungerer ganske så godt. DIY-produksjonen står nok i veien for et fullt forløst potensiale, så vel som vokalen, som fungerer greit i de enklere og roligere delene, men som – i likhet som ofte ved tidligere Furan-utgivelser – blir litt surt og dårlig implementert ellers. Likevel vil jeg påstå at dette er et av Furans sterkeste utgivelser, og de negative sidene er ikke alltid like tiltalende som det har vært ved tidligere anledninger.

Skrevet av Alexander Lange

Tottal Tömming – «Fullablekk å Sprøyteskrekk»

Få også med dere Tottal Tömmings «Fullablekk å Sprøyteskrekk», en låt som ble skrevet og utgitt for å samle inn penger til den veldedige organisasjonen «Prettier Scars». «Prettier Scars» benytter tatoveringskunstene sine til å dekke over gamle arr fra selvskading, og sånn sett er de en meget god match for Tottal Tömming, som ikke er redde for å skildre mørke sinnstilstander i egen musikk (se f.eks korona-eposet ‘Omgangsspsyke’ fra tidligere i år’). Låta er en 18-sekunders banger fylt med støy, desperat hyling og stupfulle ledegitarer, og befinner seg dermed ganske mye nærmere tradisjonell grind enn det eksentriske kollektivet har gjort på en stund. Sett noen grunker til side før du drar på juleshopping, og hjelp Tottal Tömming og «Prettier Scars» med å redde verden ved å kjøpe «Fulleblekk å Sprøyteskrekk»!

Skrevet av Fredrik Schjerve

Makrostrukturell Evaluering: Ukas Plater

Tottal Tömming – Omgangsspsyke

Rett rundt hjørnet! Gis ut av Kannibal Records

Ja fan!

Om jeg kunne latt det være med disse to ordene, så hadde jeg gjort det uten å mukke. Dessverre har jo Metallurgis redaksjon brukt de siste seks månedene på å lure den norske befolkning til å tro at vi har både omfattende kunnskaper rundt metall og journalistisk standard, så da blir jeg nødt til å utbrodere dette egentlig temmelig dekkende utsagnet. Oslos minst høytidelige grindcore-band Tottal Tömming har brukt korona-året på å foreta et rekordsettende nesestup ned i den menneskelige avgrunnen, og deres heltemodige dådsverk videreføres med uforminsket kraft på det bandet kaller «verdens lengste grindcore-låt», «Omgangsspsyke».

‘Omgangsspsyke’ er kanskje ikke et strukturelt mesterverk på nivå med She Said Destroys landemerke av en EP, ‘Bleeding Fiction’ fra 2012. Det kan dermed sies å være et mesterverk dersom man rangerer musikk etter evnen til å tvinge frem fengende hooks fra en frådende gryte av auditivt kaos. I likhet med Beaten to Death ser ikke Tottal Tömming seg fornøyd med å produsere grindcore i sin pureste form, men ser på sjangeren som en invitasjon til å klatte på lerretet med hundre forskjellige malingsfarger, som en lettere forstyrret, norsk Jackson Pollock. På ‘Omgangsspsyke’ når klattingen nye høyder, og resultatet er som en eksplosiv, brutal og catchy kollisjon mellom grindcore og Gartnerlosjen(??).

Av EP-ens 15 minutter er det hele tre av dem som får passere før Tottal Tömming åpner portene til absurdismens fornøyelsespark. De psykedeliske og svartmetall-aktige åpnings-arpeggioene vekker overraskende nok assosiasjoner til Deathspell Omegas fabelaktige EP-er fra rundt 2010, før det fulle bandet entrer og vi får overvære en håndhilsen mellom Antigamas hyperaktive grind og norsk punk. Rundt treminutters-merket drar Morten Renvåg Müller til med noen såre klynk, og fra dette punktet og ut driver jollen lytteren sitter i stadig lengre ut i ukjent og uregjerlig farvann.

Tottal Tömming river igjennom en hel haug av uttrykk i løpet av ‘Omgangsspsyke’s episodiske og kollasje-aktige bro. Det som først virker som sårt tiltrengte pusterom fylles etter hvert av effektbelagt og lettere dement solo-spill, før en voldsom kakofoni av jagende grindcore-riffing og blast beats forsøker å drukne Mortens desperate kauking. Videre må vi sitte gjennom et bunntungt strekk med mentalpsykehus-sludge, en monolog som minner helt usaklig mye om Egil Hegerbergs leveranse på Bare Egil Bands klassiske «Tagging», samt et allsangs-parti som både involverer et shout-out til Østlands-byen Drammen og Mortens innrømmelse av at han fra tid til annen er en fugl.

‘Omgangsspsyke’ er et uoversiktlig kaos som til enhver tid forsøker sitt argeste med å underminere musikkens naturlige skjønnhet og tiltrekningskraft. Til tross for dette er materialet EP-en bygger på såpass distinkt og minneverdig at man ender opp med å kunne låta på rams etter kun et par gjennomlyttinger. Det har en tendens til å skje noe helt spesielt når man kaster all kritisk sans og selv-sensur ut av vinduet som musiker, og Tottal Tömmings grindcore virker i det store og det hele som det best tenkelige resultatet av instinktiv og impulsiv låtskriving i en grindcore-sammenheng. Jeg har kost meg glugg i hjel med ‘Omgangsspsyke’s fra første til siste lytt, og har ingen planer om å gi meg med det så lenge universet fortsetter å spille oss mennesker psyke puss i form av verdensomspennende pandemier og spellemannspriser til TIX. Ned med koronaen, lenge leve omgangsspsyken!

Skrevet av Fredrik Schjerve

Sethulum – Osculum Mortulum & Death to Christianity

Dersom skaden allerede er skjedd og den endeløse isolasjonen har tatt knekken på den siste lille rest av tilregnelighet du var i besittelse av, så kan du jo vurdere å sjekke ut demoene til Sethulum på Bandcamp. Den anonyme sekten spiller en form for svartmetall som låter mer frem-provosert enn skrevet, og kroner sine u-miksede juveler med titler som «Vehement Nun Slaughter», «Nun Sexslave» og «Rape Christ». I kjent demo-ånd virker som at det er bred uenighet om hva som skal spilles på de ulike instrumentene til enhver tid, og spesielt trommisen ser ut til å more seg med å sette opp feller for de øvrige musikantene ved samtlige overganger og taktskifter. Vokalen er glefsende og sint som en lemen, gitarene høres ut som om de er spilt gjennom en sprengt Peavey-amp til den ringe sum av en tusenlapp, og det hele er pakket inn i en produksjon som får sjelen til å blø og gråte. Med andre ord er dette nøyaktig den type auditiv pryl man forventer når man trykker play på demoen til et ukjent svartmetall-band på Bandcamp, så vi kan altså prise mørkets herre for at det fortsatt finnes et snev av normalitet i hverdagen.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Mikrostrukturell Evaluering: Ukas singler

Last Lightning – «Fjellets Mørke Toner»

Ukas bevis på at å betale for å fremme innlegg på Facebook gir uttelling er denne omtalen av Last Lightnings nyeste singel, «Fjellets Mørke Toner». Jeg har aldri vært borti bandet før, og i metallens pålitelige arkiv Encyclopaedia Metallum finnes det ingen informasjon å oppdrive. De dukket derimot opp som lyn fra klar himmel via et sponset innlegg på facebook-feeden min forleden dag, og nå sitter jeg altså og skriver om dem. Teknologien virker.

Last Lightning spiller svartmetall av den storslagne sorten; melodisk, harmonisk og med en udødelig kjærlighet for staut, norsk natur. De utbroderte gitarlinjene til band som Sacramentum møter det post-lenende, romslige lydbildet til Falls of Rauros, og sammen danner de en gryte som dufter av einer og lyng. Vokalen til Marius Finstad ligger hvesende over den kjølige is-skorpen av gitarer og blast beats, og bassen åler seg rundt som en breelv på bakkeplan. Det som virkelig solgte «Fjellets Mørke Toner» for meg var det krappe stopp-start partiet rundt 40-sekunders merket, et kreativt trekk som gjør låta verdig gjentatte avlyttinger. En solid introduksjon og appetiser for den kommende plata, ‘Portal’.

Jaggu – ‘The Pit’

Jaggu er en powertrio fra Oslo som spiller psykedelisk stoner-rock med glimt i øyet og et glis rundt kjeften. Den siste singelen deres, «The Pit», ligger midt i smørøyet for denne typen uttrykk hva gjelder lengde med sine seks minutter og tredve sekunder, ettersom det gir rikelig med tid til både vandring og vanking.

Etter en tam-drevet og ritualistisk intro kaprer den kraftfulle vokalen til trommis «Nona» raskt rampelyset, før «Gitario» smeller til med et smidig og skittent riff som hentet fra Mastodons ‘Remission’. Det er for så vidt mange likheter mellom de progressive sludge-maestroene og Jaggu, der sistnevnte kan oppsummeres – noe reduktivt – som en kombinasjon av ‘The Hunter’s kommersielle kraft og den kreative råskapen til de tidlige platene. Dette er utelukkende positivt i mine øyne, og gjennom den kompetente låtskrivinga og den klare men primale produksjonen blir det meg klart at Jaggu bør kunne godte seg med et betydelig større publikum i løpet av kort tid. Om du ønsker å ramme hodet ditt inn i en uknuselig vegg av fengende riff: se ikke lenger en Jaggus «The Pit».

Green Carnation – «The World Without a View»

Det legendariske norske prog-bandet Green Carnation slapp korona-jam sist fredag! Det har dessverre ikke lykkes meg å få syltelabbene mine rundt den utvilsomt episke karusellturen av en låt ennå, men utfra snuttene som ligger ute på Youtube-kanalen deres er det tydelig at dette ikke er en låt som ble skrevet og gitt ut i en fei. Sjekk ut kommentar-videoen på Youtube, eller kjøp låta på Bandcamp dersom du har 50 raske innen rekkevidde!

Tottal Tömming – «Hatt de Håve»

Jeg spilte nylig inn noen grisete Hanneman/ King-soloer til den siste grindcore-eksplosjonen til Tottal Tömming, «Hatt de Håve»! Grunnet min lille kontribusjon ville det vært ytterst kritikkverdig om jeg nå gikk frem og omtalte låta med store, prangende lovord, så jeg skal nøye meg med å nevne at den kom ut nå i helgen. Folk som har kjennskap til bandet vet uansett hva det dreier seg om, så her er det bare å velte en kasse med Hansa-flasker ned trappen og magaplaske deg hele veien til grindcore-himmelen og sykehuset med «Hatt de Håve» på maks på hodetelefonene.

Skrevet av Fredrik Schjerve