Taggarkiv: agonia records

Aeternus – Philosopher

Aeternus er et band som trolig ikke trenger noen introduksjon for folk som har en moderat interesse for norsk ekstremmetall. Bandets to første skiver har opparbeidet seg en velfortjente statuser som klassikere fra en periode som ikke akkurat hadde manko på kandidater å velge mellom, og skivene som har blitt utgitt i etterkant har alle sammen bydd på interessante og velformulerte videreutviklinger av bandets basale sound. Denne utviklingen kan sies å ha nådd et slags toppunkt med ‘Heathen’ fra 2018, som kombinerte trekk fra bandets 90- og 2000-tallsperioder til en sammensatt og temmelig enestående, helhetlig identitet. 

‘Philosopher’ fremstår på mange måter som et forsøk på å raffinere denne identiteten videre. Dette ble ettertrykkelig hintet til allerede på skivas to første singler, som begge videreførte ‘Heathen’s kontemplative og atmosfæriske tilnærming til bandets patenterte «dark metal». Selv om jeg i utgangspunktet reagerte på den manglende eksplosiviteten og tyngden som jeg har til vane å se etter i ekstremmetall, gir skivas tematiske fokus en god forklaring på hvorfor Aeternus har holdt foten av gasspedalen i denne omgang. ‘Philosopher’ er nemlig en plate som er bygget på et omfattende vev av filosofiske funderinger; et vev som krever et langt mer romslig og atmosfærisk bakteppe enn det klassisk ekstremmetall kan tilby. 

«Ares» bruker de første tre låtene på ‘Philosopher’ til å etablere dette bakteppet. Dette gjør at skiva trolig kan fremstå som noe hendelsesløs og treg til å begynne med for enkelte, ettersom det tar et drøyt kvarter før det første vaskeekte ekstremmetalliske øyeblikket dukker opp (det trashende black/death-riffet etter introduksjonen til «Void of Venom». Tålmodige lyttere vil dog fort erfare at ‘Philosopher’ er et vel så rikholdig verk som bandets tidligere skiver. Denne rikholdigheten er dog kamuflert bak mer subtile gester enn tidligere, hvor mye av magien ligger i måten «Ares» gradvis modulerer teppet av gitarer som ligger som en tåke over det nyanserte trommespillet til «Phobos». 

Dersom man er ute etter mer eksplisitte ekstremmetalliske øyeblikk, må man over på skivas B-side. «The Luciferian Architect» kommer dog som en åpenbaring dersom man har hørt gjennom skiva fra start, ettersom det fargerike, melodiske oppblusset til andresingelen «Wresting Worm» glir over i jagende gitarer og blast beats organisert i en mesterlig, tårnende struktur. Avslutningssporet «Carving the Pristine Anomie» byr på tilsvarende tyngde, men utgjør en mer passende finale som følge av en majestetisk tonalitet hentet fra episk metall, samt en ustanselig rytmisk fremdrift som når sitt toppunkt i låtas aller siste sekunder.

Jeg hadde egentlig en tanke om å vie et avsnitt av omtalen til låttekstene alene, men det faktum at disse ikke er tilgjengelige på nett gjør at den kanskje viktigste biten av mysteriet ‘Philosopher’ må gå uten analyse i denne omgang. Det er dog tydelig at «Ares» sine eksistensielle funderinger har hatt mye å si for den musikalske utformingen av sisteskiva til Aeternus; en teori som styrkes av det jeg har klart å tyde av tekst under lytting. Alt i alt er ‘Philosopher’ en skive som både viser mestringen av ekstremmetallisk håndverk vi har lært å forvente fra Aeternus, på samme tid som den tar et steg inn i et langt mer kontemplativt landskap enn tidligere skiver. Det er virkelig ikke noen selvfølge at band fortsetter å søke etter nye, spennende perspektiver 30 år inn i sin eksistens, så med dette i mente har jeg intet problem med å smelle et ettertrykkelig kvalitetsstempel over Aeternus‘ nyeste skive, ‘Philosopher’. 

Skrevet av Fredrik Schjerve

Ljå – 1943

Ljå er en svartmetallisk gruppe fra Stavanger som har levert klassisk, norsk andrebølges-misantropi siden sin opprettelse i 2002. Bandets besetning over årenes løp er svært utfordrende å nøste opp i dersom man tar i bruk Metal Archives som kilde, men baksiden av coveret til andreskiva ‘1943’ lister opp dagens mannskap som følgende: «Kjød» på slagverk, «Rebnor» og «Sagblad» på gitar, «Byting» på bass og «Neievrut» på edder og galle (vokal, angivelig). Dette forteller oss selvfølgelig svært lite om musikerhjernene som står bak ‘1943’, annet enn at de deler den tidlige svartmetallscenens forkjærlighet for grufulle, men smått komiske aliaser. 

Folk som har hørt ‘Til Avsky for Livet’, bandets debut fra 2006, vet at dette ikke er det eneste Ljå har til felles med den norske andrebølgen. Bandet forholder seg mer eller mindre utelukkende til sjangerens formgivende utgivelser, hvilket blir tydelig dersom man bruker debutens voldsomme, riffdrevne aggresjon som målestokk. Andreskiva ‘1943’ spinner videre på denne tråden på temmelig sømløst vis, hvilket er temmelig imponerende med tanke på at den kommer ut hele 17 år etter sin forgjenger. Dette skyldes trolig at noe av materialet ble komponert rundt 2010, – skivas to første låter ble utgitt på EP-en ‘Klar til Strid’ i 2012 – men det er likevel imponerende når et band makter å bevare originalvisjonen i så lang tid som Ljå har. 

Denne originalvisjonen kan best beskrives som en tosidet mynt, der en forkjærlighet for Vestlandets golde og værharde kyststripe opptar den ene siden og en fascinasjon for krig og elendighet opptar den andre. Dette vil si at både vestlandsk melodikk og nær krigsmetallisk intensitet deler plass på ‘1943’s ni låter, i tillegg til tunge riff som på ulike tidspunkter kan minne om band som Darkthrone, Gorgoroth eller Carpathian Forest.

Førsteinntrykket er dog at Ljå spiller temmelig enkel men effektiv svartmetall. Dette skyldes delvis at åpningssporet «Klar til Strid» er en av de klart mest simple låtene på ‘1943’, men også den temmelig nedstrippede og støyende miksen. Andrelåta «Revheim» utvider kanskje bandets arsenal med noen brølte koringer og noen hakket mer utbroderte gitarpartier, men helhetsuttrykket er fremdeles at Ljå er økonomisk innstilte hva gjelder egen musikk. Dette står dog ikke til hinder for at musikken treffer skiveblink ved flere anledninger. Tittelsporet har for eksempel noen utsøkte, stolte melodilinjer; «Allti Gje Opp» veksler mellom piskende blastbeats og rullende basstrommer til stor effekt, og «Ild og Bevegelse» har en sinnsyk fremdrift som komplimenteres av noen fartsmetalliske detaljer i gitarstemmene. 

Til tross for mange gode, enkeltstående øyeblikk, sliter ‘1943’ med å markere seg som full-lengder. Låtene makter stort sett å engasjere meg i øyeblikket, men danner ikke noen bemerkelsesverdig helhet på linje med større suksesser fra det norske utgivelsesåret, som f.eks den selvtitulerte debutskiva til Nemesis eller den atmosfæriske potensen til Ekroms ‘Uten Nådigst Formildelse’. Fans av svartmetall som holder seg til kjente, effektive troper kan dermed med fordel sjekke ut ‘1943’, der folk som er på leting etter noe mer distinkt og spektakulæt bes lete andre steder. Min egen tid med Ljås nyeste skive har dog vært en solid investering. 

Skrevet av Fredrik Schjerve


Asmodean – By a Thread

Asmodean er en kvartett som gjennom et knippe singler i år har imponert meg, da først og fremst på grunn av noen fengende og kruttsterke melodier og refrenger. Singlene lada alle opp til slippet av ‘By a Thread’, som er bandets debutskive på tross av at de har holdt på siden 2013. Asmodeans uttrykk er nokså lettbent til å kunne plasseres innenfor metal-sjangeren, og selv om det i stor grad finnes elementer av progressiv metall a la Dream Theater, Opeth og særlig nyere Mastodon, er rene og mer fordøyelige og melodiske hardrock-elementer ofte mer fremtredende. Og det er her melodiene og refrengene kommer inn som Asmodeans fremste drivkraft i musikken sin.

Det kommer til uttrykk med en gang i åpningen «The Undoing», som har et helt nydelig refreng der noen flotte lead-gitarer også åpenbarer seg. Asmodean setter med dette i gang en skikkelig gullrekke, der den påfølgende «tittellåta «Below the Line» kombinerer nok et herlig refreng og en flott, drivende oppbygning. Mastodon-tendensene kommer deretter frem på umiskjennelig og stødig vis på «Scorned», og Asmodean viser seg videre fra sin mest fengende side på «I Wont».

Andre halvdel av ‘By a Thread’ er hakket mer variert enn den første. Både «Sanguine» og «Best Sold Disguise» utmerker seg med mer storslåtte og luftige refrenger i spedd henholdsvis NWOBHM- og Tool-aktige grep i riffsegmentet. Det er imidlertid for meg klart at «By a Thread» er i overkant ensformig, og ulikhetene ligger for stor grad i låtenes findetaljer. Med det kunne den godt ha blitt kuttet med én eller to låter – nå er den med sine over 50 minutter for lang i mine ører.

I tendensene til denne ensformighetene synes jeg også det ligger en påfallende forsiktighet i stiluttrykket; til tider blir det litt for anonymt og lettbeint på tross av at melodiene og riffene er gode. Dette eksponeres på en måte også litt av avslutningslåta «Jack O’ the Shadows», der Asmodean plutselig slår ut sine litt mer eksperimentelle vinger og leverer en progressiv, kul og uforutsigbar åtte minutter lang låt.

Det hadde vært kult om bandet blandet inn slike påfunn andre steder på plata også. Men så er også hovedinntrykket mitt at Asmodean lykkes godt på ‘By a Thread’, der bandet virkelig har kokt opp noen minneverdige øyeblikk. Noen sterke melodiske refrenger lyser det hele opp, og vel så det, og ikke minst må det sies at dette formatet mestres uhyre godt i den nest siste låta «Zooethics». Med det er ‘By a Thread’ definitivt en sterk debutfullengder.

Skrevet av Alexander Lange


Skinndaud – The Meat

Skinndaud er et band vi i Metallurgi har fulgt siden starten, da de slapp sin første singel under navnet Blodsvar. Singlene som er blitt sluppet og noe mer er nå samlet i debut-EP’en ‘The Meat’, som med fire direkte og hardtslående minutter ikke varer mer enn i elleve minutter.

Stilmessig er ikke Skinndaud spesielt vanskelig å plassere, og gjennomgående ligger bandet i thrash-land på denne EP’en – da med mest inspirasjon fra Slayer. Noen tilslag til hardcore finnes også gjennom vokalen, men det blir ikke like dominerende i lydbildet som den raske riffinga som er EP’ens innmat.

Det er også riffene som er det beste ved ‘The Meat’. Uten å være spesielt oppsiktsvekkende eller originale i seg selv, holder de gjennomgående høy kvalitet som thrash-håndverk. Der Skinndaud avviker litt fra dette håndverket, er dermed også der det stikker seg litt – både i positiv og negativ forstand. Korvokalen i «Skinndød» synes jeg for eksempel ikke er spesielt heldig; derimot er lydbildene i «Blodsvar» noe som peker mot litt mer spenstige påfunn fra bandet. Ellers er det rett og slett litt vanskelig å peke mot spesielle enkeltdeler eller -låter siden Skinndaud gjør såpass mye bruk av de samme elementene over EP’ens korte spilletid. Men det er ikke nødvendigvis noe negativt i denne sammenhengen, for det fungerer definitivt.

Skrevet av Alexander Lange


Coma Doof – Miasma

‘Miasma’ er debutskiva til Coma Doof fra Oslos skoglige utkanter. Det er band som fint kan plasseres innenfor stoner-rockens og stoner-metallens rike. Det sørger særlig de grovkornede, nedstemte og tunge gitarene i bandets lydbilde for; ellers er det enkelte tydelige pek i retning andre sjangere av det litt lettere kaliberet, særlig alternativmetall og grunge.

Dette kommer særlig til uttrykk i vokalsegmentet, der jeg i alle fall selv får assossiasjoner til for eksempel Alice in Chains i blant annet «Rain» – uten at vokalen er fullt så imponerende som Layne Stayleys, naturligvis. Slike tendenser er enda tydeligere i platas ballade og midtpunkt «It’s Over», som også minner om Red Hot Chili Peppers‘ roligere påfunn, av alle ting.

Denne siden av Coma Doofs musikk fungerer stort sett greit i smeltedigelen med stoner-elementene, men det er også av litt varierende kvalitet. Temaet i «It’s Over» er i utgangspunktet litt vel egentlig og blir utover dette også dratt ut i det kjedsommelige, og Coma Doof går i mine ører på en smell i siste låt her, der det blir repetert noen fraser i dårlig fungerende Zack de la Rocha-stil mot slutten. Vokalen er generelt litt hit-or-miss på ‘Miasma’, og kludrer det også til på «Hell Yeah» med et ultraharry innslag i refrenget.

Coma Doof mestrer i større grad stoner-håndverket, som særlig på grunn av den nevnte gitarlyden kommer godt ut hele plata gjennom selv om riffene ikke er så sofistikerte. På låter som «Time Ain’t On Our Side» og tittellåta, som nok er platas beste, gjør bandet susen ut fra basale grunnformler, og litt lek med taktarter i «Naked» er for så vidt forfriskende. Aller kulest blir det imidlertid i andre halvdel av «Someone Somewhere», som driver skikkelig godt. Dette bidrar til at «Miasma» er en helt grei førsteplate for Coma Doof, selv om jeg selv synes det er en del å jobbe med her – også i forlengelse av at det hele blir i overkant enkelt.

Skrevet av Alexander Lange

Theneus – Antologi

Metallurgi har viet spalteplass til mange band som fikk sin start på metall-linja på Buskerud Folkehøyskole de siste par åra, og siste i rekken er solo-prosjektet Theneus. Bak dette prosjektnavnet finner vi Emma Sønstebø, som allerede har markert seg hos oss i år i kraft av å spille bass og kore på demoen til Gloombound fra januar. Det er dog noe ganske annet å være et enkelt tannhjul i et større band-maskineri enn å styre skuta ene og alene, og friheten som kommer med sistnevnte merkes definitivt på ‘Antologi’, Emmas første skive under Theneus-navnet. 

Som tittelen indikerer, fremstår ‘Antologi’ ofte mer som en samling enkeltstående låter enn en tradisjonell plate. Det kan ha noe å gjøre med at låtene i stor grad er hentet fra perioden Emma gikk på metall-linja til Buskerud – et sted jeg kan se for meg at eksperimentering og uttesting av forskjellige ideer blir oppfordret til – , men det kan også ha noe å gjøre med overfloden av ideer vi finner over skivas snaue times spilletid. Uttrykksmessig er Theneus temmelig solid forankret i svartmetall av både atmosfærisk og melodisk sort, selv om vi straks skal se at disse termene ikke er fullstendig dekkende når det kommer til musikken vi finner på ‘Antologi’. 

Plata åpner aldeles nydelig, med en nedstemt og folketonal sak som passende nok har fått tittelen «Forord». Emma har en sangstemme som utsondrer både styrke og sårhet på en og samme tid, og dette løfter det ellers solide arrangementet til «Forord» til et nytt nivå. Et massivt, filmatisk svell fungerer som et frampek i retning den ruvende maksimalismen som dominerer resten av utgivelsen, før «Ormen»s orkestrale synth-intro går over til et episk men rått svartmetall-strekk. Det første som slo meg i møte med musikken til Theneus fra dette punktet og ut, var at det var svært vanskelig å forutsi hvor de smått kaotiske låtstrukturene ville ta veien hen, samt at skiva er badet i en dramatikk som stadig truer med å overvelde lytteren. 

Det regjerer en slags ubestemmelighet i musikken på ‘Antologi’, som makter å være både fargerik og desperat, ekstatisk og håpløs på en og samme tid. Dette er, etter min mening, prosjektets sterkeste kort, og kanskje det elementet som i størst grad differensierer prosjektet fra andre svartmetallprosjekter i den norske floraen. Når det kommer til låtskriving og miksing derimot, har Theneus fremdeles et stykke å gå dersom målet er å produsere en plate som føles ut som en sammenknyttet og helhetlig opplevelse. Det hviler et åpenbart potensiale i prosjektet – et potensial som blir tydeligere jo lengre inn i plata jeg kommer –, men musikken til Theneus kan for øyeblikket beskrives som en støvsky som ennå ikke har samlet seg og blitt til en stjerne. 

Med andre ord trenger nok Sønstebø rett og slett litt tid på seg til å stake ut en rute og lære seg å mestre håndverket, hvilket er et stikkord som gjelder de aller fleste av de svært unge musikerne som uteksamineres fra Buskerud Folkehøyskole. Jeg synes det dog er veldig spennende at Sønstebø tør å eksperimentere i den grad hun gjør på ‘Antologi’, og det sier vel en hel del at favorittsporene mine finnes blant den utpreget progressive B-siden til skiva. For vel så viktig som å lære seg et håndverk er det å dyrke den grenseløse kreativiteten som vi finner aller oftest hos unge musikere, og sånn sett virker Sønstebø å være i rute på begge fronter, gitt musikken vi finner på debutplata hennes ‘Antologi’.

Skrevet av Fredrik Schjerve