Aeternus – «Wresting Worm»
Kun et par uker med utålmodig venting står mellom oss og den nye Aeternus-skiva, og for å gjøre denne venteperioden litt lettere for oss har bandet sluppet en ny låt ved navn «Wresting Worm». Låta følger på mange måter opp den noe disige, subtile og utsvevende førstesingelen «Existentialist Hunter», men selvfølgelig på en måte som bevarer bandets ekstremmetalliske kredens i plettfri stand.
For når jeg sier bruker adjektiver som «disig», «subtil» og «utsvevende», så er det mer i relasjon til bandets videre diskografi enn i noen absolutt forstand. «Wresting Worm» er utvilsomt forankret i bekmørk black/death, men er også gjennomsyret av melankolsk melodikk og gitarer som vever seg rundt i lydbildet heller enn å storme. I tillegg har låta en aura av oppløftende, tradmetallisk spiritus ved seg, hvor enkelte partier strider frem med selvsikre skritt og triumf i blikket. Det virker dog som at vi har med et mer reflektert og søkende Aeternus å gjøre på ‘Philosopher’, – i alle fall basert på singlene vi har fått servert – hvilket virker temmelig passende for et band som var med på å skape den noe underbrukte termen «dark metal» (herved «mørk metall». Vi fornorsker det som fornorskes kan!).
Skrevet av Fredrik Schjerve
Inculter – «Morbid Origin»
«Morbid Origin» er singel nummer to fra thrash metal-bandet Inculters kommende skive, og den er også tittellåta. Etter å ha fått en femminutters kruttønne av en førstesingel i «Death Reigns», slår Inculter på stortromma her gjennom å servere en singel på over åtte minutter. Med det er det også snakk om en litt tregere og storslått affære.
«Morbid Origin» er også en fantastisk låt, og peker mot at plateutgivelsen kan bli usedvanlig sterk. De første minuttene preges av herlige NWOBHM-referanser der både riff, soloer og vokal er på toppnivå, og både her og utover er låta godt og omhyggelig bygget opp. Avslutningen er på sin side helt nydelig, der militante, eventyrlige 80-talls-leads glaseres i en Opeth-aktig følelse for folketonale elementer. Anbefales på det sterkeste.
Skrevet av Alexander Lange
Last Lightning – «Dager uten Natt»
Last Lightning har brukt den siste tida på å bl.a. spille konserter i Polen og å varme opp for Taake på Vulkan Arena, hvilket ville vært mer enn nok å bedrive tiden med for de aller fleste unge band. Til tross for dette høye aktivitetsnivået har bandet funnet tid til å spille inn en ny låt, som det for øyeblikket er uvisst om hører til en plate eller er ment å være en alenestående singel. Det begynner uansett å føles ut som en stund siden andreskiva ‘The Unholy Ritual’ traff markedet, så «Dager uten Natt» er et gledelig gjensyn med den standhaftige gruppen fra Ås.
Noen nydelige akkorder senker et andektig nattemørke over låtas åpning, før mørket må vike for det glødende, frenetiske solospillet som følger bandets inntog. «Dager uten Natt» tilhører utvilsomt de samme melodiske, Vestlandske, naturtilbedende svartmetall-tradisjonene som Last Lightning alltid har favorisert, men akkurat som på andreskiva virker det som at bandet har vokst desto mer inn i uttrykket. «Dager uten Natt» flyter langt bedre enn bandets tidligere materiale, og innehar en langt større tetthet av fengende, gode ideer. Det er med andre ord lett å la seg varme av bandets ulmende og romantiske, melodiske svartmetall; i alle fall frem til bandet stamper ut glørne med noen avsluttende, segne akkorder. Solide greier fra gutta i Last Lightning!
Skrevet av Fredrik Schjerve
Messier 16 – «Death Poem II: Hollow’s Death Drive»
Messier 16 har tydeligvis latt seg inspirere av en trend som skylte over det internasjonale musikklandskapet rett i forkant av pandemien, da artister som Moses Sumney, Denzel Curry og Kevin Abstract delte opp skivene sine og slapp dem i omganger heller enn i én pakke. En mer lokal inspirasjonskilde kan ha vært Mortemia, som rullet ut ‘The Pandemic Pandemonium Sessions’ én for én låt på månedsbasis frem til slippdatoen. «Death Poem II: Hollow’s Death Drive» er nemlig den tredje av de fire «ordentlige» låtene på bandets kommende skive, hvorpå den siste blir tilgjengelig – sammen med de mange mellomspillene – når plata slippes neste fredag.
I likhet med de to foregående singlene, viser det andre dødsdiktet frem nok en distinkt side ved Messier 16s virke. Åpningens krystalliske post-plukking gir først inntrykket av at låta skal følge opp førstesingelens storslåtte post-svartmetall, men den dramatiske, synkoperte stormen som følger med bandets entré er en helt annen enn den som raget på forgjengeren. Et passende stikkord kan være «modernitet», ettersom rytmiske hugg og atmosfæriske ledegitarer sender tankene i retning den djent-beslektede, moderne gitarmusikken til band som Chimp Spanner og Scale the Summit. Til tross for uttrykkets sammensatte struktur, er det dog ikke sjangerblandingen som fanger oppmerksomheten min når jeg lytter til «Death Poem II:..», men den vonde desperasjonen som river gjennom helhetsinntrykket som piggtråd. Låtas mange ulike bestanddeler skygger nemlig banen for å gjøre plass til det fullstendige bildet de maler, hvilket er et fullstendig fengslende, gripende et. «Death Poem II:..» er uten tvil min favoritt fra ‘Death Poems’ til nå, og jeg ser veldig frem til å høre den i kontekst av skiva om en ukes tid.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Kingseeker – «Young & Naive»
Metalcore-bandet Kingseeker har stadig imponert oss i Metallurgi. Debutplata glimtet til med noen sterke låter, og fjorårets EP ‘Grief’ snek seg jammen inn på vår liste over de beste fem norske metall-EP’ene fra 2022. Etter alle solemerker brygger bandet nå på nok et prosjekt; før singelen det her er snakk om, «Young & Naive», slapp de låta «…and I explode», og etter sigende er mer på vei.
«Young & Naive» er en kort og kraftig låt som spiller på Kingseekers styrker, noe som gjenspeiles best i det herlige, melodiske refrenget. Ellers er det verdt å nevne at versene er temmelig dynamiske med sine veksler mellom rolige deler, bassdrevne partier og gitarriff der den gode gitarlyden får utfolde seg. Med det er det snakk om solide saker, selv om det ikke nødvendigvis er snakk om så mange nye takter fra bandet.
Skrevet av Alexander Lange
Thale – «Oppstandelse»
Thale er en svartmetallisk trio fra Halden som imponerte stort med sin debut-EP ‘Daudens Kalde Auge’, som med enkelhet maktet å knabbe en plass på lista vår over 2021s beste EP-er/demoer. Nå har bandet annonsert at debutskiva ‘Helvete’ er på vei, og førstesingelen «Oppstandelse» varsler om at vi ikke bør forvente noen karbonkopi av ‘Daudens Kalde Auge’s og dens mangfoldige suksesser.
Det er flere forskjeller å spore mellom bandet tidligere og nåtidige materiale, men den mest tydelige vil nok for de aller fleste være produksjonen. ‘Daudens Kalde Auge’ kom kledd i en lavoppløst og pistrete men likevel gjennomskuelig miks, hvilket utgjør en stor kontrast til den langt på nær profesjonelle, kraftfulle miksen som rammer inn materialet på «Oppstandelse». Det som kanskje i størst grad overrasket meg selv var den nesten Kvelertak-aktige synkoperingen og de fargesprakende harmoniserte ledegitarene, som visstnok ikke skaper enn like oppløftende og feststemt effekt som de gjør hos det legendariske bandet fra Stavanger. Nei, de rock-og -core-beslektede rytmene mister all sin festlige potens i det den kvelende sorte røyken til de mer kakofoniske svartmetall-strekkene velter over landskapet. Alt i alt har returen til Thale bydd på den ene overraskelsen etter den andre, og jeg er veldig nysgjerrig på hva annet som venter oss når ‘Helvete’ treffer strømmetjenestene, hvilket trolig vil være tidlig i 2024.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Metallurgi 