Taggarkiv: progressive metal

Troll – Trolldom

Troll er et band som muligens har blitt noe oversett i konteksten av norsk svartmetallhistorie, med tanke på at bandet ble dannet allerede i 1992 da «Nagash» kun var 14 år gammel. Bandets debutskive fra 1996, ‘Drep De Kristne’, kan med fordel omtales som en kult-klassiker innenfor den tidlige symfoniske svartmetallen, og kan sees i forbindelse med de tidlige utgivelsene til band som Dimmu Borgir, Emperor og Limbonic Art. Årene etter årtusenskiftet har brakt Troll til mange ulike hjørner av det symfoniske svartmetall-kartet, men det er nettopp bandets tidlige periode som kommer tilbake for å hjemsøke oss på bandets femteskive ‘Trolldom’. 

Det er stjerneklart og trolsk idet «To the Shadows (Ad Mortem Aeternam)» sine kjølige keyboards utøver sin mørke magi på lytteren. Den snerrende, flersporede vokalen til «Nagash» gir liv til de luskende flokkene av eventyriske beist som beveger seg i ly av nattemørket, som med maniske ul og kaklende latter terroriserer både gårdsdyr og landsbyboere. Det er et visst musikal-aktig, teatralsk preg over musikken på ‘Trolldom’, hvor uhyggelig, dyster tematikk fremstilles på en leken måte som underholder heller enn å skremme. Dette demonstreres aller tydeligst på den spretne og nesten tegneserie-aktige broen til «The Soil Runs Red». 

‘Trolldom’ er en skive som holder et gjennomgående høyt nivå, men som mangler de helt store høydepunktene. Unntaket er «Ancient Fire», som med sine isnende moll-arpeggioer i synth minner om de mer robuste høydepunktene på Tsjuders ‘Helvegr’ fra tidligere i år – gitt en symfonisk, teatralsk overhaling selvsagt. Det finnes selvfølgelig andre øyeblikk som utmerker seg, men ‘Trolldom’ fortoner seg i det store og det hele som en noe uvikende lydvegg av vrengte gitarer, atmosfærisk synth og hese skrik. Resultatet av dette er at skiva huskes mer for sitt distinkte stilistiske perspektiv enn for enkeltlåter eller -partier.

Med en kort og konsis spilletid på 37 minutter er det dog lav terskel for å tre inn i det mørke og eventyriske universet som Troll har manet frem på ‘Trolldom’. Denne formen for tradisjonell, symfonisk svartmetall – om så med noe oppdaterte grooves og produksjonsverdier – er relativt sjelden vare her til lands i 2023, så et hvert kompetent og halvdistinkt bidrag ønskes velkommen med åpne armer. ‘Trolldom’ er, passende nok, en potent trylleformel som transporterer sinnet tilbake til svartmetallens tidligere dager her til lands, og er med det en flott julegave for fans av undersjangerens symfoniske strømninger.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Messier 16 – Death Poems

Messier 16 er et progressivt metallband som ble opprettet i 2017 av Jonas Ulrik Eide, som med debutskiva fra 2021, ‘Iota’, tok et selvsikkert første skritt inn i den yrende Oslo-scenen. Bandets musikk var allerede på den tiden slående original, og ble videre definert av intrikat og sofistikert låtskriving som utmerket seg til tross for en temmelig komprimert og ubalansert miks. Som store fans av både Emperors siste plater og Ihsahns første par, lot Metallurgi-redaksjonen seg følgelig gire opp av Messier 16 sitt relaterte uttrykk, og ‘Iota’ gjorde seg dermed fortjent til en 26. plass på vår liste over 2021s beste norske skiver. 

To år har gått siden den gang, og det virker som at mye har endret seg i Messier-campen i løpet av denne tiden. Jeg referer ikke nødvendigvis til endringene i besetning som har blitt gjort nylig – selv om disse også er betydelige –, ettersom Messier 16 først og fremst virker å være et utløp for Eide sine kreative visjoner. Nei, jeg referer først og fremst til bandets uttrykk, som har tatt et ytterligere, svært betydelig steg i retning egenart siden slippet av ‘Iota’. Jeg vil ikke gå så langt som å påstå at ‘Death Poems’ er en definerende skive for Messier 16; skivas halvtimelange spilletid er rett og slett for kort til å få samlet alle de ulike stilistiske trådene som er vevet gjennom de fire låtene. Det er likevel ingen tvil om at bandet for øyeblikket har valgt en uvanlig rute gjennom den forvokste skauen som er norsk metall. 

Dersom dere har fulgt bloggens virke en stund, er dere allerede kjent med mange av tankene mine rundt konseptet Messier 16 utforsker på ‘Death Poems’. Platas fire låter (dersom man ser bort ifra mellomspillene) er alle bygget rundt hvert sitt selvmordsbrev, skrevet av ekte personer som gikk gjennom massive prøvelser i løpet av sin tid på kloden. Dette er åpenbart utrolig sårbar tematikk, og den store frykten er jo at det kan fremstå som at man utnytter ekte lidelse for å skåre billige emosjonelle poeng hos lytteren. Denne følelsen sitter jeg heldigvis ikke igjen med etter å ha hørt gjennom ‘Death Poems’; tvert i mot oppleves plata som et empatisk og ektefølt forsøk på å dramatisere og – på sitt vis – hedre fire tragiske skjebner. 

Platas første «dikt», «Patience’s Callous Virtue», beretter om de siste øyeblikkene til en ung soldat under første verdenskrig. Åpningens eteriske og såre lydbilde plasserer oss i et slags mellomsjikt mellom liv og død, hvor tonale utsving øker dramatikken i det soldaten forsøker å velge mellom den minste av to onder. Låta beveger seg senere inn i langt mer turbulente, rasende, og til slutt nesten ekstatiske lender, men denne følelsen av å stå ovenfor et umulig valg ligger som en tåke av desperasjon over hele låta. Denne følelsen strekker seg for øvrig over i andrelåta «Hollow’s Death Drive», som med sitt hastige tempo og lynende fraser gjør at valget mellom liv og død føles nesten uutholdelig presserende.  

Tredjediktet «Barefoot’s Self-Suppression» utgjør deretter et stampende og groovy avbrekk fra den altoppslukende dramatikken som ruver over første halvdel av ‘Death Poems’. Dette gir lytteren overskuddet som kreves for å gi seg i kast med platas tårnende finale, den langt mer krasse, dissonante og torturerte «Unknown’s Skywide Twin». Låta, som omhandler den hjerteskjærende historien om selvmordet til Virginia Woolf, er en langt tydeligere dramatisering av sitt tematiske innhold enn skivas første tre låter, hvor Woolfs gradvise eskalerende, maniske psykose gjenspeiles i musikkens kakofoniske avant-gardisme. Denne mørke, Ulcerate– og Gorguts-aktige siden ved Messier 16 er vel så overbevisende som den svartmetalliske, og tilbyr nok en sti fremover for et band som tilsynelatende har utallige å velge mellom. 

Kombinasjonen av gripende konseptuelt innhold, kompositorisk raffinement og stilistisk oppfinnsomhet gjør ‘Death Poems’ til en av de mer distinkte og minneverdige plateopplevelsene den norske scenen har produsert i 2023. Skiva er dog ikke fullstendig foruten skavanker; jeg synes for eksempel fremdeles at produksjonsjobben er for «loud» og komprimert, og at den spede spilletiden plasserer utgivelsen i et format-messig limbo mellom miniplate og fullverdig LP. Det viktigste poenget jeg har å komme med er dog at Messier 16 har lekt med ilden i sitt valg av tematisk innhold, og kommet ut av prosessen med en andreskive som brenner av både kreativ vitalitet og poetisk intensitet. Slike vågestykker er vel verdt å feire i et tidvis passivt, kontemporært musikalsk landskap.

Skrevet av Fredrik Schjerve


Rosa Faenskap – Jeg blir til deg

‘Jeg blir til deg’ er debutplata til trioen Rosa Faenskap. Albumslippet føles imidlertid mer ut som en slags kulminasjon enn et første steg ut i eteren, da det er snakk om et band som har gitt mye lyd fra seg – både når det gjelder musikk og publisitet – en god stund. Allerede før bandet hadde sluppet musikk, fanget det interessen til de booking-ansvarlige bak Øya-festivalen for to/tre år siden, som noterte seg bandets uvanlige vinkling inn mot svartmetall ut fra et innlegg på Instagram.

Rosa Faenskaps musikk er nemlig, for å bruke bandets egne ord, både en kjærlighetserklæring og en krigseklæring mot denne sjangeren. Nærmere bestemt er det snakk om et band som gjør skeiv kamp og tematikk til spydspissen for musikken sin, noe som i sjangerlandskapet må kunne sies å være både nytenkende og beundringsverdig. Svartmetallen har nok ristet av seg noe av sitt mest lugubre tankegods siden 1990-tallet, men vil alltid ha en historie og en virkelighet der både høyreekstremisme og et visst drap på Lillehammer dessverre har en plass. I så måte er Rosa Faenskaps innretning verdifull og ikke minst interessant – også i et større perspektiv enn det som gjelder selve svartmetallen.

I mine ører er imidlertid ikke musikken på ‘Jeg blir til deg’ egentlig så utpreget svartmetallsk. Også uten et konservativt og kjipt svartmetall-purist-perspektiv mener jeg det er fullstendig rimelig å karakterisere det meste her som mer eller mindre umiskjennelig post-hardcore, om det så er noe med primaliteten og råskapen i musikken som tidvis overlapper ganske mye med svartmetall (blast-beats er det riktignok også noe av). Sånn sett sitter også sammenligningene særlig med Deafheaven løst, som jo også har tette forbindelser til post-hardcoren. Som dette amerikanske bandet minner Rosa Faenskap mye om band som Touché Amore gjennom en herlig, rå melankoli i musikken, om amerikanerne – i alle fall i mine ører – imidlertid ligger tettere opp mot svartmetallen enn trioen vi har med å gjøre her.

Men nok sjangerplukk; Rosa Faenskap gjennomfører hva enn de gjør på en god og egenartet måte, ikke minst fordi tematikken står i stil med den ganske pønka følelsen de skaper rundt låtene. Aller best går det på de mest hardtslående og upolerte låtene, der åpningslåta «Livredd», «Skjør» og den fantastiske «Paradis» peker seg ut som favoritter hos undertegnede. Mer post-metallske takter kokes opp i låter som den ni minutter lange «Aldri», der trioen for all del danner noen herlige lydbilder og oppbygninger. Likevel er produksjonen aller best når det dyttes opp i trynet på lytteren med en gang, noe som ikke minst skyldes Rosa Faenskaps gode øre for detaljer særlig i gitararbeidet. Støyrock-tendensene er herlige når de dukker opp.

‘Jeg blir til deg’ er også en godt oppbygget plate, som blant annet har imponert meg gjennom bruk av interludesene som fungerer utmerket som små overganger mellom de ofte hektiske låtene. Det jeg har størst problemer med er deler av produksjonen, der gitar-chugginga låter temmelig tamt til tider og frekvensene i bass- og skarptromma nærmer seg hverandre i overkant mye. Først og fremst vil jeg imidlertid berømme Rosa Faenskap for en sterk og viktig plate anno 2023 som føles ordentlig gjennomtenkt, verdifull og velutført. Jeg synes det også er veldig kult at bandet skriver tekstene sine på norsk; for min egen del gjør det plateopplevelsen mye mer ektefølt . Og det med skikkelig, skikkelig sterk låtskriving i bunn. Fortsettelsen blir skikkelig spennende.

Skrevet av Alexander Lange

Syn – Villfarelse

Da Terratur Possessions annonserte artistprogrammet til andre utgave av plateselskapets egne festival, Cæremonia Nidrosiæ, var det én logo som skilte seg ut i kraft av å være fullstendig ukjent for undertegnede. Mysteriet Syn har ikke løst seg fullstendig siden den gang – det eneste vi vet med sikkerhet er at prosjektet inneholder et medlem av Askeregn –, men debutskiva ‘Villfarelse’ demonstrerer nok en gang at kurasjonen til Terratur Possessions er temmelig enestående sett i lys av den norske plateselskaps-standen. ‘Villfarelse’ er nemlig en utgivelse som kan skilte med både særegenhet og et tydelig perspektiv på svartmetallsjangeren, om så den ikke er blant de sterkeste som har blitt utgitt på selskapet i senere år. 

Terraturs egne O.A.A. henter frem referanser som Ulver og Forgotten Woods fra 90-tallet, samt Vemod og Askeregn fra nyere tid for å beskrive hvor hen i undersjanger-landskapetSyn befinner seg på sin debutskive. Det er ingen tvil om at andrebølgens mer nasjonalromantiske, folketradisjons-fokuserte strømninger er å spore i prosjektets DNA, men det er også mye ved musikken på ‘Villfarelse’ som minner meg om andre, mer moderne utviklinger innenfor tradisjonen. Vemod og Askeregn er gode pekepinner i så henseende, men følerne mine plukker også opp signaler fra den andre siden av Nordsjøen, der band som Fluisteraars, Iskandr og Turia er i ferd med å utvikle en Nederlandsk signatur på svartmetallens natur-tilbedende tradisjoner. 

Det er først og fremst produksjonsvalgene som sender tankene mine i nevnte retning. Miksen på ‘Villfarelse’ er ikke mange steinkastene unna miksen til skiver som Fluisteraars‘mesterlige ‘Gegrepen Door de Geest der Zielsontluiking’, hvilket vil si at den låter organisk og passe rå, men uten at dette går utover klarheten i lydbildet. I tråd med Kittelsen-maleriet som pryder platecoveret innehar musikken også et slags eventyrlig aspekt, men et mørkt og urovekkende et som vekker en følelse av å spurte gjennom tjukke skauen på flukt fra et eller annet høyst unaturlig utyske. 

Åpningssporet «Daudatale» begynner beskjedent, med lyden av et knitrende bål og en storm som truer i det fjerne. Det tar dog ikke mange sekundene før slusene åpner seg og strie strømmer svartmetalliske gitarer fosser nedover fjellsiden. Det blir tydelig allerede på åpningslåta at mye av bandets personlighet og særpreg skyldes en utpreget eksentrisk og hemningsløs vokalprestasjon, og samtlige av skivas ni låter kommer utstyrt med et bredt sortiment av beske skrik, dyriske brøl og glefsende deklamasjoner. Vokalistens fleksible og lidenskapelige narrasjon kan sies å være skivas mest konsistent fengslende element, hvilket gir Syn en styrke å lene seg på i strekkene hvor de går seg litt vill i sin egen, musikalske utmark. 

For jeg savner kanskje de helt store og uforglemmelige musikalske gestene når det kommer til Syns debutskive. Bandets svartmetalliske signatur er aldri noe annet enn effektiv og innbydende over ‘Villfarelse’s ni låter, men jeg savner flere øyeblikk som «Daudatale»s melodiske åpningsmotiv, den nedslåtte dødsmarsjen på «Til Giljotin», og den utbroderte, stupende progresjonen som baner seg gjennom tittelsporets åpningsminutter. Som følge av et noe mangelfullt hendelsesforløp opplever jeg som regel de siste to sporene som noe overflødige, der «Gjetergang» kunne ha utgjort en ekstatisk finale på en mer kondensert utgave av skiva. Til tross for dette er ‘Villfarelse’ en skive som kommuniserer klart og tydelig at Syn har noe eget å komme med i lys av vår nasjonale svartmetallscene, og jeg ser frem til å høre hvordan låtene gjør seg mellom Byscenens fire vegger når Cæremonia Nidrosiæ går av stabelen i januar. 

Skrevet av Fredrik Schjerve