melodisk dødsdoom – Metallurgi

Makrostrukturell evaluering: Ukas plater

Doedsvangr – ‘Koinonia’

Den eminente svartmetallvokalisten Anders «Doedsadmiral» Hansen kan fremstå som en travel mann nå i oktober. Først ble han spydspiss for Nordjevels maktdemonstrasjon ‘Gnavhól’ på tampen av september, før han nå spytter stygge fraser på Doedsvangrs nye EP ‘Koinonia’. Sistnevnte, som vi altså skal ta for oss her, er imidlertid en kort sak, og fremstår med sine elleve minutter som en aldri så liten dessert etter bandets solide prestasjoner på plata ‘Serpents Ov Old’ i fjor.

Dermed er det ikke snakk om noen hjul som finnes opp på nytt på ‘Koinonia’. Jeg vil nok heller ikke si at noen av de tre låtene når helt opp til de største høydepunktene på fjorårets fullengder. Låtmaterialet er imidlertid like fullt imponerende og særdeles intenst. For eksempel rekker bandet fryktelig mye – alt fra svevende partier med dissonante gitarer, buldrende basstrommepartier og nærmest fengende mid-tempo-passasjer – uten å miste grepet i åpningen «Lord Ov Pits». Også tredjelåta «Breath of Rats» imponerer stort, og her ligger Doedsvangrs ess i ermet i de hypnotiske, dissonante off-beat-partiene som fungerer som låtas episenter.

EP’ens korte, to minutter lange midtpunkt, «The Drewl from Their Mouths», er også et sterkt ledd, og leverer både iskalde moll-melodier og fengende black’n’roll. Låtas plutselige avslutning blir jeg imidlertid lite klok på. ‘Koinonia’ er i det hele tatt en ganske knapp enhet som gjerne kunne vart enda litt lenger. Men når kort lengde er den største innvendingen jeg har mot denne utgivelsen, sier det kanskje sitt om at materialet i seg selv er sterkt. ‘Koinonia’ anbefales for alle svartmetallhoder som ønsker en solid utgivelse i ekspressfart.

Skrevet av Alexander Lange

Mortemia – The Pandemic Pandemonium Sessions

Jeg har allerede skrevet utallige ord om release-strategien i forbindelse med slippet av Mortemias ‘The Pandemic Pandemonium Sessions, men i og med at jeg nå sitter med det fulle produktet foran meg ser jeg meg nødt til å diskutere den én siste gang. Mortemia er ikke det eneste norske bandet som i senere år har bestemt seg for å stykke opp og gi ut skiva si bit for bit. Beaten to Deaths segmenterte utgivelse av ‘Laat Maar…’ komplimenterte det eksperimentelle grindcore-bandets selvstendighet og industri-skepsis, og slippet av Kampfars ‘Til Klovers Takt’ har blitt opplevd som fortellingen av en episk saga kapittel for kapittel. Til tross for styrkene ved disse utrullingene er det ingen av dem som har føltes like naturlige som slippet av ‘The Pandemic Pandemonium Sessions’ – en låt-for-låt-behandling fra et band som allerede spesialiserer seg på singelmateriale.

Valget om å ha en ny gjestevokalist på hver låt er også et spennende kreativt utgangspunkt, og en flott medmenneskelig gest i det som ved innspillingstiden var et nedstengt samfunn. Flesteparten av de kvinnelige vokalistene har røttene sine i uttrykk som er beslektet med Mortemias, og det merkes gjennom den naturlige måten stemmene deres glir inn i Velands blytunge, symfoniske metall. Veland på sin side svarer ved å møte gjestemusikerne på midten, og låtmaterialet virker som oftest selektert for å fremheve styrkene hos de enkeltes stemmer. Denne fremgangsmåten har ført til en av de sterkere symfoniske metallskivene jeg har hørt i senere tid, samt et par av de absolutt beste kommersielle metallsinglene som har blitt gitt ut internasjonalt i 2022.

De to låtene det er snakk om finner vi helt i begynnelsen av plata, nemlig «The Enigmatic Sequel» og «The Hour of Wrath». Den 11th Hour-aktige, melodiske dødsdoomen til førstnevnte fungerer som en utmerket åpning på skiva, med nedstigende rekker av moll-akkorder som graver en sjakt ned til platas indre. «Death Turns a Blind Eye» er ingen lettvekter selv – med sine stampende vers og dødsfengende refreng – men de eventyriske piano-sveipene som åpner «The Hour of Wrath» leder inn i noen av de mest gledesfylte musikalske minuttene jeg har hatt så langt i år. Sånn sett starter ‘The Pandemic Pandemonium Sessions» sylskarpt, og det skal nok sies at få av låtene som følger etter klarer å nå helt opp til den samme høyden som åpningstrioen.

Men det betyr ikke all verdens når de gjenstående låtene når de høydene de gjør. «My Demons and I» avslutter platas første halvdel med en eksplosjon av symfonisk brutalitet (gjestet av en fabelaktig Brittney Slayes), før «Here Comes Winter» åpner et atmosfærisk og reflektert avlukke i en ellers ekstrovert utgivelse. «Forever and Beyond» benytter seg av de samme arena-klare Rammstein-riffene som prydet Sirenias fulltreffer fra fjoråret, før det bittersøte refrenget fyrer opp under drømmen min om en form for power metall som bedre balanserer cheese og seriøsitet. Til slutt har vi «Adrenalize», som med sitt bombastiske, avsluttende refreng utgjør en verdig avslutning på en lang symfonisk metall-seanse.

Selvfølgelig er det ikke slik at alle låtene får meg til å juble av begeistring – «Decadence Deepens» og «Devastation Bound» lider spesielt av å måtte følge platas sterkeste strekk – men dette skyldes mest at kvalitetsnivået på Velands kommersielle metall har nådd faretruende høyder på ‘The Pandemic Pandemonium Sessions’. Når det kommer til punchy og fengende symfonisk metall er det nemlig ingen andre i vårt langstrakte land som skriver helt som den tidligere Tristania-låtskriveren. ‘The Pandemic Pandemonium Sessions’ holder trøkket oppe fra start til slutt i enda større grad enn Sirenias bunnsolide ‘Riddles, Ruins & Revelations’, og bør i likhet med denne gjøre en opptreden i topplister ved årets ende. ‘The Pandemic Pandemonium Sessions’ er definitivt sterk nok til å fortjene en ukas favoritt på bloggen, men siden vi har dekket den hver måned i et år ser vi det som rettferdig å gi utnevnelsen til en skive som fortjener den like mye. Veland leverer symfonisk metall-gull på ‘The Pandemic Pandemonium Sessions’.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Grums – Nordlyset

Usignerte, ute nå på div. strømmetjenester

Grums er et stoner/doom-band med sterke rocke-innflytelser som har gjestet norske scener fra sin base i Oslo i rundt fem år. Bandet har vært meg ukjent helt til nå, men basert på facebook-feeden deres har de frekventert et knippe festivaler og spilt flust av gigs i løpet av de siste åra. Dersom man tråler litt ekstra vil man også kunne finne ut at flere av låtene fra debut-skiva deres ‘Nordlyset’ har sin opprinnelse flere år tilbake i tid. Dette vil si at Grums har tatt seg god tid til å ferdigstille låtene på sin plate-debut, trolig med respons fra live-konserter som viktig feedback i prosessen.

Måker og bølgeskvulp transporterer lytteren til Nordlands Trollfjord, stedet for den historiske kampen mellom fiskerne og rederstanden i 1890. Åpningssporet på ‘Nordlyset’ er en svært passende introduksjon til Grums sitt uttrykk; en kombinasjon av dundrende stoner og norsk rock som eksemplifisert via den Per Øivind «Prepple» Houmb-aktige vokalen til bandets vokalist. Bandets svansende rocke-fot får komme enda tydeligere til uttrykk på låter som «Svovelpredikanten», «Anna Colbjørnsdatter» og «Galgeberg», hvor spesielt førstnevnte overbeviser med sin gnistrende, Lord Mortvm-aktige stoner/doom-bro. Låttekstenes historiske innhold er en stor bidragsyter når det kommer til å ilegge musikken substans, og er generelt en viktig særegenhet ved musikken til kvartetten fra Oslo.

Men for min egen del er det de seigere stoner/doom-låtene som når de største høydene. «Slaget om Trollfjorden» er som nevnt et høydepunkt på skiva; en kraftpakke utstyrt med bunntunge riff og et dødstøft og minneverdig refreng. Tittelsporet går seg litt vill på sine egne, knusende stoner/doom-vidder, men henter seg godt igjen med det avsluttende refrengets oppskalerte tyngde. Det er nok dog «Jostedalsrypa» som tårner høyest blant nettopp denne låt-trioen, mye takket være det dynamiske rommet som åpnes av refrengets nordlys-aktige gitarkor.

Bandet tasser så ut i et mer pyskedelisk lende på det instrumentelle avslutningssporet «Fram», som setter punktum ved skiva på en atmosfærisk og innhyllende, om noe langtekkelig vis. Grums har levert en bunnsolid og veloverveid debut med ‘Nordlyset’, selv om det er et par punkter jeg føler bandet har forbedringspotensial på. Trommespillet på skiva er generelt sett stivt og rudimentært, og mer dynamisk, aktivt spill kunne hjulpet til å gjøre gjennomslagskraften til låter som «Jostedalsrypa» og «Galgeberg» betydelig større. I tillegg skal det sies at uttrykket deres er ganske lite oppsiktsvekkende når det kommer til stoner/doom, og et større fokus på det som skiller dem fra øvrigheten – som den utvidede instrumenteringen på «Jostedalsrypa» og den historiske tematikken – kunne hjulpet bandet med å stå tydeligere frem blant de riffglade masser. ‘Nordlyset’ er dog en god førsteutgivelse for Grums; en rifftung stoner-skive med forfriskende tematisk dybde.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Moor – Scapegoat

De færreste band ville valgt å følge opp annonseringen av sin kommende debut-skive med én eller flere split-utgivelser, men det norske enmanns-svartmetallbandet Moor har siden oppstarten virket agnostisk til en del etablerte konvensjoner innenfor metall-universet. Prosjektets tidlige utgivelser bestod hovedsakelig av korte og ufullstendige låtskisser, en form for digital dumping av materiale som man ikke finner så mye av selv i svartmetallens Bandcamp-undergrunn. Det kan i det hele tatt virke som at «learning by doing» er musikeren bak Moor sin foretrukne arbeidsmetode, selv om beslutningen om å presentere disse tidlige eksperimentene som fullverdige utgivelser bør stilles i kritisk lys.

‘Scapegoat’ er en fire-låters EP som originalt ble utgitt på en splitt med det kolombianske svartmetallbandet Perventor av Masters of Kaos Productions. På denne utgivelsen begynner låtene – i likhet med platesingelen «Lepers Among Us» – å nå fullverdige låtlengder, selv om strukturene fortsatt strever med å danne en meningsfull enhet. Den største styrken til Moor har tidligere vært det kreative og melodiske gitararbeidet, og på ‘Scapegoat’ er det fortsatt dette aspektet ved musikken som taler sterkest i utgivelsens favør. Disse melodiske perlene er vel verdt en liten leterunde for melodiske svartmetallfans, selv om strømmen som skjuler dem er grumsete og tidvis vanskelig å navigere.

Tittelsporet åpner med et diskordant gitarteppe; et trekk som muligens kunne signalisert en eksperimentell tilnærming til svartmetall. Det tar dog ikke lange tiden før den tradisjonelle svartmetallens piskende isvinder stormer gjennom høyttalerne, og åpningens eksperimentelle karakter etterlates i bakspeilet for godt. «Halfden Svarti»s vokaler minner på mange måter om den svenske undergrunns-eremitten Wagner Ödegård, og hjelper til med å fylle ut lydbildet uten å nødvendigvis utmerke seg. «Nobles of the Black» byr så på noe av det mest kaotiske og formløse materialet på utgivelsen, før de siste par låtene korrigerer kursen noenlunde med sine melodiske lyspunkter. «Of Pines & Rotten Branches» kombinerer kjølig svartmetall med golde mot-melodier, og «Native Terror Tribe» glimter til med et lengtende avslutningstema som sender tankene tilbake til ‘Worthless Abomination’-demoen fra begynnelsen av 2022.

Det gjenstår fortsatt å se om Moor klarer å dra i havn debutskiva på en god måte. Basert på materialet på ‘Scapegoat’ er jeg fremdeles usikker på om uttrykket og låtskrivingen er ferdigutviklet nok til å stilles i det definitive lyset av en debut-plate. Låtformene er sporadiske og uttrykksmessig sprikende, trommene og gitarene virker ofte uenig i hva som er det underliggende rytmiske rammeverket, og produksjonsverdiene svever i et udefinerbart rom mellom 90-tallets lav-oppløsthet og moderne separasjon mellom instrumentene. Med tanke på «Halvden»s rolle som eneste låtskriver i både Moor og Phantom Castle tviler jeg ikke på at en lavere produksjonsrate med fokus på raffinering ville kunne være en fordel fremfor å pumpe på med nye og ambisiøse utgivelser. Moor har plenty av styrker som fortjener å undersøkes nøyere, men foreløpig er musikken beklageligvis for lite gjennomarbeidet til å kunne anbefales.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Eternality – ‘Deaþwyrd’

‘Deaþwyrd’ er debutplata til det ferske enmannsprosjektet Eternality, der prosjektets anonyme utøver Austherion ruller ut litt over en halvtime med storslått, melodisk og ambisiøs svartmetall. Her ligger et uttrykk som oser av mystikk og fantasy-tematikk. Samtidig ivaretar det en ganske voldsom svartmetallsk aggresjon. Tennene i mye av musikken til band som Emperor og Immortal glaseres med estetikk a la Bathory og Summoning, og gir en opplevelse som kanskje minner meg aller mest om storslagenhetene i mye av materialet til Wolves in the Throne Room. Her har vi å gjøre med en prestasjon som langt på vei lykkes i å levere en potent, atmosfærisk og heftig lytteropplevelse.

Åpningen «Towards Eternality» byr med en gang på en av platas sterkeste melodier, og sender lytteren gjennom et storslått og skiftende strekk på seks og et halvt minutt. Den gir en god forsmak på hvordan også de andre låtene på ‘Deaþwyrd’ utarter seg, der Austherion med sin passende, Abbath-aktige røst på toppen lykkes særdeles godt i å variere mellom vakre, melodiske partier og mer jordnære, hurtige og drivende passasjer.

Komposisjonene er nokså tettpakka, og de kan derfor kreve noen gjennomlytt for å gjøre seg fullstendig forstått. Kompleksiteten og tempoet som ligger i mange av dem er prisverdig og gjør stort sett bare ‘Deaþwyrd’ mer interessant, men jeg undrer meg også litt over hvorfor Austherion kan synes å ha litt dårlig tid i noen av dem. For eksempel skulle jeg ønske at den nydelige melodien som bryter opp «No Mercy Shall Be Given», og ikke minst den voldsomme eksplosjonen av korvokal i «Harbringer of Destiny», hadde blitt tynt skikkelig fremfor å bli forlatt såpass raskt. Drivet i mange av versene har et større potensiale for lengre og mer storslåtte partier.

Om de så kan fremstå litt vel skiftende og andpustne, er låtene på ‘Deaþwyrd’ likevel stort sett imponerende og dynamiske saker, og låtskrivingen er på et høyt nivå. Særlig kvaliteten på melodiene er såpass høy og gjennomgående at en gjennomlytting aldri blir kjedelig, og mektige akkordrekker og voldsomme gitarsoloer spes stadig på med stor suksess. Særlig «Hymn (Undying Desolation)» synes jeg fungerer utmerket strukturelt sett.

Når ‘Deaþwyrd’ går inn i sluttfasen og den todelte «Accursed Power of The Master» settes i gang, må jeg likevel konstatere at sporene på plata fremstår litt vel like hverandre. At melodiene til tider kan drukne litt i en ganske voldsom miks av romklang og hektiske trommerytmer, på tross av at produksjonen i utgangspunktet fungerer svært godt i samråd med komposisjonene, er også mulig å innvende. Dette står ikke i veien for å slå fast at Eternality etablerer, finsliper og mestrer et høyst interessant uttrykk på ‘Deaþwyrd’. Avslutningen synes jeg også er et høydepunkt, der en melodi av det litt treigere slaget får spillerom – endog supplert med mørke fraser fra E.R. i Dødskvad oppå. Det bærer et passende bud om at det ligger mye potensiale for nye, friske pust i det allerede veletablerte musikalsk håndverket til Eternality.

Skrevet av Alexander Lange

Makrostrukturell evaluering: Ukas plater

Våde – Spirals

Etter to singelutgivelser tidligere i år er det splitter nye progressive death metal-bandet Våde ute med sin debut-EP ‘Spirals’. Her demonstrerer kvartetten en forfriskende profesjonalitet og lekenhet, først og fremst som følge av både velhåndterte og avanserte rytmiske påfunn, et veldefinert uttrykk med føtter i flere undersjangre av ekstremmetallen og musikerprestasjoner fra øverste hylle.

Mye kommer for en dag allerede i det korte åpningssporet, der seigt gitar- og bass-spill tøyer strikken over krigstrommer, basstrommegallopp og hektiske lydeffekter. Det glir sømløst over i «Across the Chasm», der Vådes grunnuttrykk virkelig får etablert seg. Et blytungt hovedriff ligger i sentrum for en komposisjon som drives fremover av organisk trommespill, skeive takter og ganske så uimotståelige grooves. Det er nok det sistnevnte som blir bandets største ess i ermet utover i ‘Spirals’ også – til tider, for eksempel på «Krigssti», er Meshuggah-tendensene til å ta å føle på.

Sammen med et høyt detaljnivå i gitararbeidet og mye variasjon i vokalsegmentet skaper Våde et interessant skjæringspunkt mellom flere litt ulike stiler innenfor den progressive ekstremmetallen. Ofte er det litt som å høre på death metal-bandet Ulcerate og djent-musikken til Vildhjarta samtidig, med en liten bonus for dem som har sansen for norske band innenfor sjangeren som Agabas og Messier 16. Nikk til både svartmetall og post-hardcore mot slutten av EP’en bidrar også til at Vådes prestasjon i denne omgang er et friskt pust rent uttrykksmessig. Når gjennomføringen er såpass profesjonell skulle jeg nok likevel ha ønsket meg litt mer ren egenart, så vel som variasjon når de mange taktskiftene og gitarlekenhetene kan bli litt mange og svimlende når det har gått litt tid. ‘Spirals’ avsluttes imidlertid like fullt på utsøkt vis når tendensene fra introduksjonen gjenintroduseres i de siste minuttene av «Shadows on the Soil», og med det demonstrerer Våde også en god kontroll på EP-formatet. Anbefales!

Skrevet av Alexander Lange

Disfallen – The Echoing Despair

Sist uke skrev jeg om det jeg trodde var en to-låters demo av det nye enmannsprosjektet Disfallen, ‘The Echoing Despair’. I etterkant har Bandcamp-utgivelsen blitt utvidet med hele fem ytterligere låter, og det viser seg at det ikke er en demo, men selve album-debuten til Disfallen vi har med å gjøre. Dette har mye å si for hvordan utgivelsen bør evalueres, ettersom plateformatet tradisjonelt sett har blitt forbeholdt mer betydelige statements enn demoformatet.

Og det finnes definitivt spor av et større statement på ‘The Echoing Despair’. «Orth», mannen bak Disfallen har et solid grep på de mange ulike fasettene ved doom-metall, og vet også å kombinere disse fasettene med mer dødsmetalliske elementer på en god måte. De lange låtformene er generelt sett viet til meningsfulle og intuitive utviklingsforløp, og det finnes plenty av landemerker underveis i skiva som gjør seg til kjenne over flere lytt. Det som mest av alt jobber mot skiva, er de tette båndene «Orth» knytter til enkelte av bandets inspirasjonskilder, samt at prosjektet ennå ikke har funnet frem til en distinkt vinkling på doom-tradisjonene som emuleres.

De to første låtene på skiva omtalte jeg temmelig grundig sist uke, så jeg nøyer meg med å gå løs på låtene som ble sluppet sist fredag. «Oblivion Beckons» henter sin åpning fra Opeths tyngre materiale pre-‘Ghost Reveries’, og forsterker forbindelsen til de svenske prog/death-legendene ved å veve noen yndige, akustiske landskaper. «Demon of Perpetual Night» overrasker deretter ved å ispe doomen noen tordnende dødsmetall-strekk, før den førstnevnte sjangeren får bre seg ut i all sin majestetiske nedtrykthet på «Decaying Solitude». Låta lener seg i retning funeral doom-landskapet, og det er noe deilig Isolesk over låtas bittersøte melodikk.

Dessverre understreker platas avslutning det største problemet som står i veien for at jeg skal omfavne Disfallen til det fulle. Etter et mektig og brutalt åpningsstrekk faser låta nemlig over i et akustisk strekk som er plukket nesten noterett fra Opeths «The Drapery Falls» – om det er snakk om de klimprende akustiske gitarene, den eteriske ledegitaren eller «Orth»s Åkerfeldt-aktive stemme. Dette er beklageligvis det mest åpenbare eksempelet på plagiat jeg har vært borti i metallsammenheng i senere tid, hvilket legger en solid demper på oppfattelsen av skiva som helhet.

Hvilket er synd, for grunnlaget for en fremragende døds/doom-produksjon har definitivt blitt lagt på ‘The Echoing Despair’. Melodikken, stemningen og låtmaterialet er på plass, så med en større grad av uttrykksmessig distansering fra Opeth, samt en noe mer profesjonalisert miks og produksjon vil Disfallen trolig kunne gi ut en av de sterkere norske døds/doom-bidragene i nyere tid (om ikke gjennom tidene; Norge er ikke akkurat storprodusenter av undersjangeren). Foreløpig befinner Disfallen seg dog en hårsbredd unna min fulle anbefaling, selv om fans av doomens mange ansikter bør kjenne sin besøkelsestid og gi ‘The Echoing Despair’ en velfortjent gjennomspilling.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Nidhög – Fjord

Duoen Nidhögs debut-EP ‘Fjord’ er den siste utgivelsen som har kommet fra Kristiansand-baserte Whispering Voice Records, som blant annet også sto for utgivelsen av Arvas’ imponerende plate ‘IV’ i fjor. ‘Fjord’ er også et prisverdig stykke arbeid til å være første gang Nidhög gir lyd fra seg, og byr på akkurat passe velprodusert, melodisk og kraftfull svartmetall.

Åpningslåta «Nidhoggr» er for eksempel en god oppvisning i å få mye ut av en kort tre-minutter, der traskende vers i mid-tempo suppleres med sterke melodier litt uti komposisjonen. Om den i mine øyne litt simple og malplasserte gitar-chuggingen mot slutten demper det gode førsteinntrykket noe, varter «Helheim» like fullt opp med noen sterke øyeblikk i EP’ens andre ledd. Når klassisk Darkthrone-riffing får støtte av buldrende doble basstrommer er Nidhög virkelig i sitt ess, og lignende tendenser serveres i «Undergang», der trommene byr på en tilsvarende brutalitet under en helt utsøkt, melankolsk gitarmelodi.

Jeg skulle imidlertid ønske at denne EP’en fungerte litt bedre strukturelt. En nokså forglemmelig rolig instrumental tominutter tar stafettpinnen videre etter «Undergang», og etter at Nidhög deretter byr på litt ambient i «Stille tåke over Fjorden», som riktignok er ganske så habil og stemningsfull, er det hele over. At EP’en sånn sett deles i en ren svartmetalldel og en instrumental og roligere andredel gjør meg litt undrende, og det får ‘Fjord’ til å virke litt demo-aktig. Like fullt er det imidlertid en imponerende debut fra Nidhög på sitt beste, der et høyt potensiale ligger i et svært potent, melodiøst materiale.

Skrevet av Alexander Lange

Dadlur – Digital Terror for the Analog Mind Demo

Nordnorske Dadlur har hatt et begivenhetsrikt år når det gjelder nyutgivelser, og byr nå på en demo av det som etter sigende skal være prosjektets første fullengder: ‘Digital Terror for the Analog Mind’. Dadlur er et ganske spesielt svartmetallprosjekt der det også pryder seg med merkelappen «frenchcore», noe som fungerer som en plausibel forklaring på de ganske friske, drivende og synth-befengte rytmene som stadig dukker opp i musikken til stor fordel for prosjektets egenart.

Vi nøyer oss med en kort omtale i denne omgang i påvente av det endelige prosjektet. Førsteinntrykket er imidlertid godt; på tross av et noe begrenset utgangspunkt som preges av at alt er instrumentalt, klarer Dadlur å holde interessen oppe gjennom demoen, og flere av øyeblikkene viser seg definitivt som minneverdige. Eksempler på dette er de sterke synth-melodiene i «Analog Death», folk-tendensene i «Concrete and Cable» og de to punk-aktige låtene i midten. Vi gleder oss til å høre sluttresultatet.

Skrevet av Alexander Lange

Makrostrukturell Evaluering: Ukas Plater

Syning – Syning

Blant de mange undergrunns-fokuserte plateselskapene som er reist på norsk jord har Terratur Possessions i Trøndelag over tid utmerket seg som et av de mest treffsikre. Deres fokus på individualisert svartmetall med okkult eller symbolsk vinkling har gitt interesserte lyttere et rikt hvelv av utgivelser å fortape seg i, et hvelv som er ypperlig balansert mellom norske og internasjonale bidrag. Vi i Metallurgi er som kjent ekstra opptatt av den norske garden, og dermed vil det være passende å nevne at Terratur Possessions har gitt ut en av de beste norske utgivelsene så langt i 2021 i Misotheists ‘For the Glory of Your Redeemer’. Nå i April har vi fått enda en plate å fremme fra nettopp dette hold, nemlig den ulmende og forheksende selv-titulerte debuten fra trønderske Syning.

Syning består av medlemmer av etablerte band som Whoredom Rife, Knokkelklang og Manes, og føyer seg godt inn i Terraturs rekker med sin hypnotiske og mystiske svartmetall. Deres debut-utgivelse kommer i form av en 34-minutters skive, hvor de to første låtene med enkelthet kan ansees å utgjøre en helhet grunnet returnerende musikalske temaer, etterfulgt av et nedslått og tungsinnet postludium. Dette korte formatet fungerer like effektivt for Syning som det gjorde for Misotheist i Februar, ettersom det gjør det mulig å vie alt sitt fokus til de svermende og flakkende bevegelsene som definerer ‘Syning’s to kolossale åpningsspor.

«Atter Igjen Kommer Mørket Krypende» innvier seremonien med et intenst strekk med mørk ambient – som en dyp avgrunn fylt av sort, reflekterende væske. En gitarstrofe flyter til overflaten av denne brønnen, og repeteres på tålmodig vis lik det mer tilbakelente materialet til deres kollega i Misotheist. Deretter entrer det fulle bandet over en svingende groove, og oppmerksomheten fanges av den vandrende bassen og de Colin Marston-aktige, ulende dødsgrowlene til «Cernunnus». Overflatespenningen bygges opp til et kritisk punkt, og den passive pulsen brister fullstendig for å gi plass til en stormende elv av andrebølges-svartmetall. Thrashende, rabide sprinter leder inn i melodiske strømninger, og de stadig mer forgrenede korridorene leder deg som lytter dypere inn i platas tussmørke indre.

Før eller siden passerer vi dørterskelen til andrelåta «Et Siste Skrik», en låt som virkelig står støtt og stødig som et av de store høydepunktene innenfor norsk undergrunnsmetall så langt i 2021. Syning bruker de første fem minuttene på å bygge opp og bryte ned et suggererende reisverk lik det som åpnet «Atter Igjen Kommer Mørket Krypende» – den avgjørende forskjellen er hvor oppbygningen leder hen. Der «Atter…» ledet inn i et turbulent elvestryk av svartmetall leder «Et Siste Skrik» inn i en storslått sal hvor ledegitarer og orgel henger som tunge gardiner og skilletepper langs veggene. Det veldige inntrykket fordrer et lite pusterom i etterkant, før vi returnerer til åpningslåtas hovedtema, nå kronet med lengselsfulle og melankolske gitarmelodier.

Som tidligere nevnt virker det som at Terratur Possessions vektlegger individualiserte perspektiver på svartmetallsjangeren når de speider etter nye signeringer, og dette tilbyr Syning definitivt på sin første utgivelse. Musikken deres har en overhengende atmosfære av mystikk og lysskyhet som gjør dem utrolig egnet for plateselskapet, samtidig som deres tilnærming til storstruktur og ambient/synth-teksturer gjør at man ikke lett mister synet av bandet i mengden. De eneste kritiske kommentarene jeg har til ‘Syning’ er at «Atter Igjen…» synes å miste litt av fokuset i andre halvdel, samt at postludiet «Fortapt» oppleves som litt stillestående mot slutten. Dette er dog kun flisespikkerier, og ikke noe som river meg ut av den musikalske seansen Syning presenterer på sin debutskive. ‘Syning’ er en oppslukende reise gjennom en dunkel undergrunns-labyrint av norsk svartmetall, og en sterk anbefaling fra oss i Metallurgi.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Funeral Void – In the Epic ov a Funeral Sunset

Funeral Void er et melodisk dødsdoom-band fra Bergen som jumpet ut av den store Bandcamp-eteren med en fiks ferdig debutskive i begynnelsen av April i år. Det som i øyeblikket fremsto som et hemmelighetsfullt og anonymt prosjekt viser seg å være bestående av relativt erfarne medlemmer fra band som Fairy (Therese Tofting, vokal), Thy Grief (Christer Korsvold, gitar og keyboard) Vinterbris og Fjordfader (Kristoffer Aalhus, bass), og dette burde man egentlig ha kunnet gjette basert på den ytterst profesjonelle presentasjonen til bandet, både lydmessig og visuelt.

En av de kjekke sidene ved å ha startet opp bloggen Metallurgi er at jeg stadig får utfordret mine egne synspunkter hva gjelder den norske scenen og dets bestanddeler. Jeg har tidligere trodd at Norge har hatt lite å tilby det internasjonale dødsmetall- og melodiske doom-markedet, men med store skiver av band som Deception, Blodtørst og Goat the Headinnenfor førstnevnte sjanger, og band som Veil of Secrets, Ravn og nå Funeral Void som jobber innenfor sistnevnte har det blitt meg tydelig at de fleste undersjangre er representert i den norske undergrunnen. Funeral Void på sin side peiler seg inn på en spesifikk periode på 90-tallet der dødsmetallen og doomen krysset veier og dannet en gotisk og nedstemt blandingsrase best kjent via band som My Dying Bride, Paradise Lost og Anathema.

Det første man vil legge merke til når man trykker play på åpningslåta «Fathomless» er hvor fantastisk produsert og mikset ‘In the Epic ov a Funeral Sunset’ er. Den romslige atmosfæren og den forheksede western-gitaren som begynner låta er tidlige tegn på en høy produksjonsstandard, men det er først når den drivende og kolossale band-introduksjonen valser ut av høyttaleren at man innser hvor massivt og polert det hele låter. Denne skinnende veggen av dunkle krystaller møter deg hvor enn du retter blikket på ‘In the Epic…’, hvilket får meg til å tenke på det tilsvarende lydvidunderet og en av mine personlige favoritter innenfor melodisk doom som er 11th Hours ‘Lacrima Mortis’ fra 2013. Funeral Void har åpenbart gått inn i innspillingsprosessen med en tydelig visjon for platas sound, og kombinert med de My Dying Bride-aktige celloene og kammerinstrumenteringene som pipler opp til overflaten over platas spilletid blir resultatet en plate som lyd- og uttrykksmessig mestrer sin utvalgte nisje.

Men en skive lever og dør ikke på produksjon og sjangermessige bestanddeler alene; viktigst av alt er låtene og hvorvidt de makter å utnytte det produksjonsmessige rammeverket til det maksimale. ‘In the Epic…’ starter sterkt, med den dynamiske og storslåtte åpningslåta «Fathomless» og den noe kortere og mer konsise «Nightbird», som med sine Paradise Lost-liknende ledegitarer kunne fungert bra som en singel om bandet hadde ønsket det. «The Lonesome Nemesis» er i likhet med «Fathomless» en tårnende, katedralsk fasade av en låt, men blir noe sabotert av enkelte harmoniske uenigheter mellom keyboard og vokal, samt en tekst preget av tidvis klumsete engelskbruk.

Etter det kosmiske og hjemsøkte mellomspillet «Eclipsed in Obscurity» byr skivas B-side på den seige og funeral doom-aktige «Tragic Discernment», et Tangerine Dream-liknende lydmaleri bestående av astrale vinder og pulserende kvasarer ved navn «Twilight Wanderer», samt den eskalerende, gotiske perlen av et høydepunkt som er «The Last Desolation». Det er postludiet «Twilight Wanderer» som setter punktum for plata, og med sine drøye seks minutter er dette en besynderlig avgjørelse, ettersom kun en halvtime av platas spilletid er viet fullverdige låter. Balansen mellom mellomspill og låter ender opp med å føles litt disproporsjonal, og jeg skulle gjerne hatt en ytterligere 6-7 minutter med dødsdoom for å runde av utgivelsen.

Når alt kommer til alt er ‘In the Epic of a Funeral Sunset’ en meget sterk førsteutgivelse, selv når man tar i betraktning profesjonaliteten til bandets besetning. Lydmessig og uttrykksmessig er plata helt forbilledlig, en rik og forheksende opplevelse man kan synke inn i uten anstrengelser. På låtfronten har bandet fortsatt mengder av uforløst potensiale, ettersom plata mangler litt av de store, minneverdige høydepunktene som kan tittes tilbake på etter at plata er ferdig. Funeral Void leverer en bunnsolid debut med ‘In the Epic ov a Funeral Sunset’, årets til nå mest fengslende melodiske doom-besvergelse fra norsk hold.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Dödfødt – Grim Hellish Rock’n’Roll

Det østlandske enmannsprosjektet Dödfødt springer ut av det prekære, lille plateselskapet NekroGeit, som, ut fra det lille jeg har klart å oppdrive av kunnskap om det, gjør et slags forsøk på å kombinere svartmetallens og pornogrindens outrære uttrykk – da også ved hjelp av prosjektene Död og Mannepenis og platenavnene og covrene som følger med. Dödfødt fremstår imidlertid på sin nyeste utgivelse, ‘Grim Hellish Rock’n’Roll’, som et ganske renskåret svartmetallprosjekt som minner mye om de virkelig tidlige svartmetallplatene fra 1980-tallet, så vel som de tidlige utgivelsene til for eksempel Darkthrone og Emperor.

Uttrykket er da også først og fremst ganske rått, enkelt og rifftungt, noe man raskt blir vitne til når introsekundene i «Nesluap Flundra» baner veien for tittellåta og «Nuclear Sunrise». Utgivelsen er mer enn solid nok innenfor denne rammen, noe som demonstreres av kompromissløs riffmarsj, mer heseblesende tremolopartier og en akkurat passende mengde med innslag av gitarsoloer. Men det er et klart innslag av grindcore her, og det er ikke bare gjennom korte låter som «I Hope You Fucking Die», men også gjennom den litt uhøytidelige tonen slik den kommer til uttrykk for eksempel på «Murder Music». Den kuleste låta er imidlertid i mine øyne «Evil», som gjør uhyre effektiv bruk av doom-metallens treigere og seigere elementer.

Skrevet av Alexander Lange