dark essence records

Månedens edleste norske metaller: April og mai

April

In Vain – Solemn

Plateselskap: Indie Recordings
Undersjanger: Progressiv black/death metal

Utdrag fra vår omtale: “‘Solemn’ er med andre ord en betydningsfull hendelse i det norske metall-året, og dette gjenspeiles også i platas karakter. ‘Solemn’ er en aldeles storslått plateopplevelse, som over sin timelange spilletid tar lytteren gjennom panoramiske, progmetalliske landskaper fylt til randen av høytsvevende melodier, massive akkorder og utallige instrumentlag – deriblant en full blåserrekke! […] Alt i alt er ‘Solemn’ er betydelig triumf for In Vain, og en skive som burde ha et temmelig bredt nedslagsfelt som følge av sine tilgjengelige, melodiske og storslagne kvaliteter.

Beste låter: “Shadows Flap their Black Wings”, “At the Going Down of the Sun”, “To the Gallows”

Lenke til omtale

Haust – Negative Music

Plateselskap: Fysisk Format
Undersjanger: Hardcore punk/black’n’roll

‘Negative Music’ er den første utgivelsen Haust har sluppet på nesten ti år. Det har de gjort med besetningen som også sto bak undergrunnsklassikeren ‘Ride the Relapse’ fra 2005, som var den første utgivelsen som ble sluppet på det nå så anerkjente platelselskapet Fysisk Format. På ‘Negative Music’ rendyrker bandet negativitet og blandingen av (svart)metall og punk som de i starten av årtusenet var svært tidlig ute med, og den karakteristiske, ravgale rulle-r-vokalen, heftig driv og svære fuzz-gitarer er blant ingrediensene. Med denne plata holder Haust seg relevante uten å på noen måte gi slipp på det som satte bandet på Norges metallkart i utgangspunktet.

Beste låter: «Left to Die», «The Burning», «The Devil at My Heels»

https://open.spotify.com/embed/album/4DdlKXB1UuV0ednBLkdAm1?utm_source=generator

Darkthrone – It Beckons Us All

Plateselskap: Peaceville Records
Undersjanger: Black/heavy metal

Beskrivelse: ‘It Beckons Us All’ er trolig den beste skiven Darkthrone har levert siden de entret sin nye fase med ‘Eternal Hails……’ for tre år siden. Den støvete, gammelt-lydende produksjonen fra 2021-utgivelsen er fremdeles en faktor på ‘It Beckons…’, men i dette tilfellet underbygger miksen Darkthrones oltidsmetall heller enn å først og fremst fremstå som et kuriosa. Den viktigste leksa å ta med seg hjem er derimot at bandet tar større sjanser enn de har gjort på en stund, hvor de spede keyboardelementene som snek seg inn på duoens to siste skiver nå er en integral og betydningsfull bit av det større bildet. Om Darkthrones musikk ikke alltid har vært like spennende i senere tid, så har den alltid vært bunnsolid og tradisjonsbevisst – ‘It Beckons…’ gir oss litt av begge deler.

Beste låter: “Howling Primitive Colonies”, “Eon 3”, “Black Dawn Affiliation”

Mai

Bismarck – Vourukasha

Plateselskap: Dark Essence Records
Undersjanger: Stoner/doom/sludge

Beskrivelse: Bismarcks nyeste skive befinner seg i sjeldent, gjevt selskap I lys av den norske metallscenen anno 2024. Visstnok flyter det mye anonym stoner rundt i Oslos musikkmiljø for tida, men den formen for knusende, atmosfærisk stoner/doom som vi finner på ‘Vourukasha’ er det stort sett kun Dwaal som kan konkurrere med her til lands. Det er også forfriskende hvor kortfattede Bismarck velger å være på sin tredjelplate. Der mye stoner/doom sleper på bakbeina og durer gjennom samme kampesteinsriffet i ti minutter om gangen, presenterer Bismarck en rekke ulike moduser I løpet av ‘Vourukasha’s 35 minutters spilletid – være det enorme riff, friske post-landskaper eller sydende, svartmetalliske infernoer. Det er med andre ord en musikalsk reise som tar lytteren lange avstander på kort tid, og hvilket er lett å sette pris på i oppmerksomhets-økonomiens tidsalder.

Beste låter: “Sky Father”, “Echoes”, “Ocean Dweller»

Vredehammer – God Slayer

Plateselskap: Indie Recordings
Undersjanger: Black/death metal

Den brutale svartmetallen til nordlendingen har nok en gang fått utløp gjennom Vredehammer, som slapp sin fjerde plate ‘God Slayer’ gjennom Indie Recordings i slutten av mai. I et eller annet thrasha krysningspunkt mellom svartmetall og death metal, leverer Valla her særdeles solid ekstremmetall, som uten å bryte med spesielt mange konvensjoner har kokt opp en fullengder som på grunn av mye variasjon, sterkt riffarbeid og overbevisende atmosfære aldri blir kjedelig. Slike umiskjennelige metallfester er herlig å få servert i blant.

Beste låter: «The Dragons Burn», «Blood of Wolves», «Obliteration»

https://open.spotify.com/embed/album/3OZPqNUMlkYmY2l5CrNnxC?utm_source=generator

Vestindien – Verdande

Plateselskap: Dark Essence Records
Undersjanger: Gothic metal

Vestindien har endelig sluppet oppfølgeren til ‘Null’, som i våre ører var et av 2021s beste og stilistisk mest interessante plater fra den norske metallscenen. Bandet gjør også flittig bruk av elementene som gjorde ‘Null’ så bra på ‘Verdande’, der gufne stemninger, herlig vokal og fengende, post-punksk driv fortsetter å være blant hovedingrediensene. Vestindien har kanskje ofret noe av det metalliske for å slippe til de mer goth-befengte tendensene, men får med det også et noe mer definert uttrykk.

Beste låter: «Etter ilden», «Forbi stillheten», «Verdande»

https://open.spotify.com/embed/album/0zBpLhD7to9rJ00A4KvmgD?utm_source=generator

Whoredom Rife – Den Vrede Makt

Plateselskap: Terratur Possessions
Undersjanger: Black metal

Beskrivelse: Whoredom Rife fortsetter å bevege seg i retning eksellense på sin nyeste skive. Det virker som at det aller meste klaffer på ‘Den Vrede Makt’, ettersom både albumcover, lydproduksjon og låtskriverprestasjoner danner en helhetlig pakke som både bevarer og oppskalerer bandets egenartede, storslåtte signatursound. Det er selvfølgelig fremdeles snakk om fandenivoldsk, hvesende ortodoks svartmetall – noe annet hadde vært uhørt gitt selskapet som har gitt ut skiva – men ‘Den Vrede Makt’ er såpass velpolert at den trolig vil fungere godt som inngangsport til den dypere, mørkere undergrunnen for enkelte. Med andre ord kriger ambisiøse instinkter mot kompromissløs undergrunnsmentalitet i dypet av ‘Den Vrede Makt’, hvilket er nært sagt umulig å spore i platas storslagne, mektige ytre.

Beste låter: “Den Vrede Makt”, “Hevnens Rett”, “Ravenous”

Beaten to Death – Sunrise Over Rigor Mortis

Plateselskap: Mas-Kina Recordings
Undersjanger: Melodisk Grindcore

Beskrivelse: Beaten to Death har i lange stunder vært en av melodisk grindcores største fanebærere internasjonalt – om så dette ikke nødvendigvis er en posisjon som har blitt utsatt for store mengder kuppforsøk over årenes løp. Det er uansett ikke så vanlig å se et grindcore-prosjekt nærme seg sitt 15-års jubileum, og dett er nettopp dette Beaten to Death kommer til å feire i 2025, trolig gjennom en månedslang konsertserie på Rockefeller eller Byscenen filmet og sendt på Hovedscenen på NRK. Beaten har lenge mestret balansen mellom kødd og mer kødd, og aldri før har de balansert langs denne prekære eggen med slik fnysende overlegenhet som på ‘Sunrise…’.

Fra destruktive grindcore-detonasjoner til tårevåte Midwest-Emo-progresjoner, fra absurde Van Halen-parodier til geiping i retning Djevels poetiske, smått pretensiøse låttitler; ‘Sunrise Over Rigor Mortis’ inneholder alt du ikke visste at du trengte i en grindcore-skive, samt alt du visste at du ikke trengte i en grindcore-skive, men som er lættis å få uansett. Sånn sett er ingenting nytt under solen i Beaten to Death-land, om så denne solen har kommet lengre på sin reise mot vest (gisp) siden sist vi hørte fra den østlandske grindcore-institusjonen.

Beste låter: «My Hair Will Be Long Until Death», Minus och minus blir minus och minus», «We’re Not Gonna Make It», «Ormer til tarmer, maane paa hodet».

Maktkamp – Hatriarkatet

Plateselskap: Selvutgitt
Undersjanger: Melodisk hardcore/thrash metal

Maktkamp lanserte den korte EP’en ‘Hatriarkatet’ rett før mai var omme, som både med tanke på titlene og flyten på denne utgivelsen nesten like greit kan ses på som én eneste låt på ni minutter. Det er kanskje også det mest metalliske Maktkamp har sluppet til nå, der den melodiske, Kvelertak-aktige hardcoren i større grad blir supplert med ustoppelig driv og herlig thrash-riffing. Også vokalen fortjener en shout-out for strålende dynamikk.

Beste låter: Hør alle tre, du

https://open.spotify.com/embed/album/2xFTRQN66JBoRKeTyaIkhF?utm_source=generator

Mikrostrukturell evaluering: Ukas singler

Sinsid – «Sarcophagus»

Sinsid fra Haugesund har siden 2018 lansert tre skiver og gjennom dem blitt en trofast leverandør av ukomplisert og tradisjonstro tungrock og -metall. Låta «Sarcophagus» er det første de har sluppet siden tredjeskiva ‘In Victory’ kom i 2022, og her leverer bandet for så vidt akkurat som forventet og ønsket – verken mer eller mindre. Sinsid gjør mye ut av enkle virkemidler og serverer blant annet et sterkt melodisk refreng. Og mer er nok på vei.

Skrevet av Alexander Lange

Limbonic Art – «Ad Astra et Abyssos»

Limbonic Art er et band som for mange norske metall-lyttere trolig er relativt ukjent, til tross for at de har vært aktive siden midten av det sagnomsuste 90-tallet. Med debutskiva ‘Moon in the Scorpio’ fra 1996 var de også med på å formsette den symfoniske svartmetallen ved siden av band som Dimmu Borgir, Emperor og Old Man’s Child, hvilket burde være nok til å sikre dem en plass i metallens historiebok for ettertiden. Det bør dog nevnes at det er en stund siden den ene av duoens halvdeler, «Morfeus», forlot skuta, og prosjektet har siden 2009 blitt styrt av kun «Daemon».

Og nå har «Daemon» altså annonsert at Limbonic Arts tredje skive under hans ubestridte kommando, ‘Opus Daemonical’, vil bli gjort tilgjengelig for allmennheten i juni. «Ad Astra et Abyssos» er vårt første innblikk i den kommende utgivelsen, og ved første øyekast kan det virke som at lite har endret seg i de syv årene siden ‘Spectre Abysm’ ble spilt inn. Det er snakk om storslått, voldsom svartmetall fylt til randen av gamle, staute melodier og kronet av «Daemon»s beske skrik, som til tross for en staselig atmosfære neppe kan kalles symfonisk svartmetall på noe som helst vis. Det som først og fremst virker å skille «Ad Astra…» fra bandets utgivelser på 10-tallet, er at de digitale trommene er vanskeligere å ignorere enn før. De statiske og noe masete trommene ender dessverre opp med å distrahere fra de flotte strømmene av svartmetalliske melodier som fyller låta til randen, og legger dermed en liten demper på Limbonic Art sin retur til metallosfæren for min egen del. Til tross for denne demperen er det liten tvil om at ny musikk fra Limbonic Art er en viktig hendelse sett i lys av norsk metall, så jeg ser frem til å gi meg i kast med ytterligere singler, samt skiva i sin helhet når den dukker opp.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Diskord – «Shivering, as We Shed Our Hides»

Ute nå via Transcending Obscurity Records

Dødsmetalltrioen Diskord slipper spliten ‘Bipolarities’ i starten av juni sammen med britiske Atvm, som også er på plateselskapet Transcending Obscurity Records. Det blir en begivenhet det mildt sagt er verdt å se fram til, da det er bandets første utgivelse siden den forrige skiva ‘Degenerations’ kom i 2021 – en fantastisk, avant-gardistisk death metal-skive som kapra andreplassen på vår liste over det årets beste norske metallplater.

Låta vi nå har fått høre fra ‘Bipolarities’, «Shivering, as We Shed Our Hides», vitner også om at Diskords side av denne splitten vil kunne imponere stort. Bandet leverer her en låt som kvalitetsmessig er på linje med ‘Degenerations’, og det med en produksjonsdrakt som for meg fremstår bedre og noe klarere. Som vanlig er det snakk om en flerfassetert låt fylt med lekre og merkelige dødsmetalltriks i Gorguts– og Atheist-gata, og selv om den bare varer i tre minutter ville det tatt mye plass å dekonstruere alt her. Illsint vokal, perplekse og uforutsigbare bassgitarlinjer, dissonans og bends i gitarsegmentet, konstante skifter og kubjelle er imidlertid hovedingrediensene, og Diskord krydrer det også til med en synth som lyser opp et parti på midten på overraskende og overbevisende vis. Anbefales!

Skrevet av Alecander Lange

Vestindien – «Etter Ilden»

Vestindien imponerte Metallurgi-redaksjonen stort da de slapp debutskiva ‘Null’ i 2021; en skive som siden den gang stort sett har steget i gunst hos undertegnede. Derfor er det fantastiske nyheter at andreskiva ‘Verdande’ er på vei, hvilket i likhet med debutskiva vil bli sluppet på venerable Dark Essence Records.

Basert på bandets nye singel «Etter Ilden», samt førstesingelen «Forbi Stillheten» (som vi dessverre gikk glipp av) er det både ting som er likt og ulikt ved Vestindien i 2024 i forhold til tidligere materiale. De dansbare, apokalyptiske metalpunk-groovene er videreført fra tidligere, men borte er mye av den glefsende, førstebølges-svartmetallen som preget debutskiva ‘Null’. «Etter Ilden» fremstår mest av alt som en motorisk, psykedelisk ladet garasjepunk-jam, selv om det fremdeles er noe mørkt og fandenivoldsk over låtas atmosfære og tonalitet. Til tross for deres tilsynelatende utfasing av enkelte metalliske elementer er Vestindien fremdeles umiskjennelig seg selv på sin nye singel, hvilket vil si en unik og fengslende mørk kraft på den norske musikkscenen. Det skal bli meget spennende å se hva som venter oss på resten av skiva, som slippes om ganske nøyaktig en måned.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Belfalas – «Dor-En-Ernil»

Nok et lite utsnitt av Belfalas’ storstilte fantasy-univers traff nylig Bandcamps overfylte strender i form av den instrumentale singelen «Dor-En-Ernil». Som på demoen ‘Cries of the Coming Wind’ fra februar er det snakk om en form for symfonisk melo-death gitt et episk, metallisk snitt. Jeg synes nok låtas miks er temmelig ubalansert, hvor øredøvende synther og basstrommer dominerer lydbildet mens gitarsporene blir relegert til bakgrunnen (og har låta i det hele tatt bass?). Belfalas har definitivt sitt å tilby hva gjelder storslått atmosfære og episk melodikk, men inntil miksen balanseres ut og prosjektet skaffer seg en vokalist som kan utstyre det musikalske fantasy-landskapet med karakterer og et plott, er det vanskelig å se på den innspilte musikken deres som noe annet enn foreløpige skisser.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Simfonia Borealis – «Aqua Tofana»

«Aqua Tofana» er det nyeste innslaget i en usedvanlig lang rekke med singler fra det symfoniske rocke- og metallbandet Sinfonia Borealis. Om det munner ut i en utgivelse er foreløpig uklart, men det ville i alle fall gitt mening om man tar denne låta i betraktning. Den fremstår både som en klimaktisk avslutning og en rulletekstlåt, og slår til med noen melodier som kan overbevise – særlig i pre-choruset. Likevel synes jeg ikke låta er blant de beste bandet har sluppet, noe som henger sammen med at refrenget både fremstår noe enkelt og klisjébefengt og repeteres alt for mange ganger mot slutten. Produksjonen sliter også i mine ører med å levere nok trykk for en slik låt.

Skrevet av Alexander Lange

Mikrostrukturell evaluering: Ukas singler

Khold – «Galgeberg og Retterbakke»

Ny uke, nok en singel fra de flittige arbeidsmaurene og veteranene i Khold. De to foregående singlene fra gruppas kommende skive ‘Du Dømmes til Død’ var temmelig enkle og forutsigbare Khold-låter, men også drivende og effektive – hvilket beskriver brorparten av prosjektets materiale gjennom deres nå 24 år som band. Sånn sett er det lite som er nytt under solen på «Galgeberg og Retterbakke», som mest av alt forsterker inntrykket av at kvartettens kommende skive kommer til å bli en solid men noe ordinær plateopplevelse sett i lys av gruppens øvrige diskografi. Det er tydelig at Khold er svært komfortable med hvor de befinner seg som band for øyeblikket, og folk som er ute etter flunkende nye ideer og eksperimentering gjør godt i å lete andre plasser. Fans av Khold vil dog trolig være godt fornøyd med det bandet har levert på «Galgeberg og Retterbakke».

Skrevet av Fredrik Schjerve

Beaten to Death – «My Hair Will Be Long until Death»

De kaotiske grindcore-yndlingene i Beaten to Death er endelig tilbake, og det med en ellevill liten fysak av en singel ved navn «My Hair Will Be Long Until Death». Det er som alltid snakk om sprelsk og lettere utilregnelig grindcore med alskens krumspring, finter og lurerier sveiset til karosseriet, og noe annet hadde vel kanskje vært grunn til bekymring når det gjelder akkurat denne gjengen med musikere.

En sprakende og nesten komisk forvrengt gitar slenger noen raske hugg i retning lytterens nakke ved åpningen av «My Hair…» før splintene og streif-skuddene fra bandets uforlignelige grindcore-kløsterbombe viser seg å utgjøre en langt større fare for lytterens liv og helse. Beaten to Death har virkelig mestret det å ramle seg fremover som et slags hurtig sammen-spikra bakgårds-orkester med årenes løp, og det er vanskelig å ikke engste seg for at det hele kommer til å dette fra hverandre i det gjengen peiser på i hundre og hælvete gjennom singelens drøye to minutter. Selvfølgelig disker gjengen også opp ukonvensjonelle elementer som valsende emo-seksjoner og melodiske svartmetallgitarer som forsøker å riste av seg vårens slaps og sludd med krappe bevegelser, og dermed er Beaten to Deaths retur til den norske metallscenen annonsert på høyst karakteristisk vis. Det frydes!

PS: Bandets nye skive, ‘Sunrise over Rigor Mortis’ slippes samme dato som jeg skal bli kvitt mandlene, altså 31. mai. Tilfeldig, eller en gave fra de barmhjertige metallgudene? Det spørsmålet får leseren avgjøre.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Bismarck – «Sky Father»

Bismarck omtaler seg selv som «det tyngste bandet fra den norske vestkysten», og det er ikke vanskelig å forstå hvorfor basert på deres nyeste singel, «Sky Father». Massive, brautende gitarriff deiser ned i hodet på lytteren – hvilket for øvrig sender tankene i retning britiske Conan -, understøttet av hardtslående grooves og toppet med sludgy, brølt vokal. Den noe tilbakeholdte, post-aktige broen som brukes som kontrast til den øvrige tyngden gjør også referanser til band som Rongeur og Dwaal passende, selv om det skal sies at den friske, skoglige auraen til sistnevnte har blitt erstattet med en langt mer foruroligende dunkelhet på «Sky Father». Der er i det hele tatt snakk om stoner/doom som makter å frembringe noe mer enn bare feite gitartoner og enkle riff, hvilket hever Bismarck godt over den noe anonyme majoriteten av band som befolker sjangeren i 2024.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Haust – I’m Not Here For You

De norske black’n’roll-legendene i Haust, med medlemmer man ellers finner i blant annet Okkultokrati, slipper sin første skive på nesten ti år i april: ‘Negative Music’. To imponerende, sinte og utålmodige singler har allerede blitt servert i den anledning, og en måned før slippet har nå «I’m Not Here For You» meldt sin ankomst.

Om noe, får denne låta fram hvor unik og kul vokalen formodentlig kommer til å bli på ‘Negative Music’, og jeg får aldri nok av hvor merkelig, ravgal og sutrete den høres ut her. På knappe tre minutter får Haust her også vist fram de deilige fuzz-gitarene og – ja! – ganske lekre melodier, og forventningene til de åtte sporene vi ennå ikke har fått hørt forblir dermed høye.

Skrevet av Alexander Lange

Oberst – «Bad Run»

Nok en låt fra post-hardcore-kvartetten Obersts kommende skive ‘Tails’ er ute. Denne heter «Bad Run», og rendyrker bandets melankolske og melodiske tilnærming til sjangeren. Gitararbeidet på denne låta er særlig imponerende, og kliner blant annet til med en herlig melodirekke i introsegmentet. Hovedtemaet fortoner seg videre som både fengende og småseigt, og låta innevarsler en god produksjonsdrakt på plata som plasserer seg mellom det rå og det luftige – selv om jeg skulle ønske det låt enda litt mer hardtslående i refrenget.

Skrevet av Alexander Lange

Uncanny – «Uncut»

Det instrumentale progmetall-bandet Uncanny slipper skiva ‘Shroomsday’ i mai, og har nå sluppet andresingelen «Uncut» etter å imponert med «Music for the Faint Hearted» for noen uker siden. Mens den sistnevnte låta sendte klare assossiasjoner til lignende norske band a la Astrosaur og Addiktio, fortoner «Uncut» seg som et klarere pek i retning klassiske math metal- og djent-uttrykk – uten at man nødvendigvis slutter å tenke på de to nevnte bandene. Rytmeleken her er god, og vitner om en trio med god kontroll på materialet selv om jeg nok kunne tenkt meg et litt kortere og mer konsentrert produkt akkurat i denne omgang.

Skrevet av Alexander Lange

UMA – «The Burning Sphere»

UMA er et av utallige prosjekter som har sin opprinnelse i Buskerud Folkehøyskoles sagnomsuste metall-linje, og består av Ruun/Celestial Scourges Eirik Waadeland og Ruun/Inchoations Eivind Ditlev Molin. Prosjektets natur er eksperimentelt, og virker først og fremst som en sandkasse der de to musikerne kan kaste rundt seg med ideer uten å bekymre seg så mye for sluttresultatet.

Dette er i alle fall inntrykket jeg får av bandets nye singel «The Burning Sphere». Knusende, Chat Pile-aktig sludge står side ved side med svermende, black/death-aktige utbrudd – det hele dyttet inn i en oppstykket og usammenhengende låtform som gir nakkesleng så vel som det fremkaller forvirring. Jeg minnes tidvis den kreative rastløsheten til soloprosjektet til Simen Jakobsen Harstad, men det skal sies at «The Burning Sphere» virker enda mindre raffinert og blankpusset enn materialet Jakobsen leverte på ‘Stallo’ fra 2022. Det er ikke til å legge skjul på at det større bildet uteblir for mitt eget vedkommende, men den eksplosive og noe ugjennomtrengelige blokken med eksperimentell sludge vi får servert på «The Burning Sphere» er fremdeles et spennende og interessant kuriosa i lys av den norske metallscenen.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Night King – «Magic Star»

Night King er et nytt tradmetallband fra Vestlandet, hvis debutskive ‘Inferno’ slippes den 26. april via bandet selv. Tradmetall av rendyrket sort er ikke nødvendigvis overskuddsvare i Norge, og det er vel strengt tatt kun i Night Kings hjemtrakter at vi finner nevneverdig interesse for sjangertradisjonen her til lands.

Night Kings form for tradmetall henter noe inspirasjon fra hardråkkens antemiske arena-former, men ikke i like stor grad som f.eks vestlendingene i Magick Touch. Refrenget til bandets andresingel «Magic Star» fremstår faktisk vel så kraftmetallisk som tradmetallisk, med en oppstemt tonalitet som forsterker budskapet om håpefullhet og pågangsmot som formidles i teksten. Utenom refrengene er det snakk om ganske tradisjonstro tradmetall, med tunge 80-tallsriff og vokalmelodier som stadig vekk filer i toppen av registeret. Det er ikke til å komme fra at «Magic Star» låter temmelig ruskete, hvor spesielt produksjonsjobben og det noe anstrengte toppregisteret til bandets vokalist trenger litt jobb for å menge seg blant artistene som befolker sjangerbresjen i dag. Entusiasmen er likevel til å ta og føle på, så vi får se hva bandet har stelt i stand på resten av skiva, som slippes om en drøy måneds tid.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Månedens edleste metaller: Januar & februar

Under følger en seleksjon av de mest oppsiktsvekkende platene fra januar og februar, i alle fall i følge Metallurgis stolte redaksjon. God lesning!

Januar

Sovereign – Altered Realities

Plateselskap: Dark Descent Records
Undersjanger: Death/thrash

Utdrag fra vår omtale: «Når det kommer til dødsthrash av gammel ånd men ny giv, er det ingen tvil om at Sovereign har gått samtiden en høy gang på debutskiva ‘Altered Realities’. Måten bandet beveger seg gjennom de kompliserte instrumentalforløpene med både dødelig presisjon og organisk flyt er direkte inspirerende, og jeg sliter med å finne aktører selv på den internasjonale scenen som har gitt meg en liknende opplevelse i senere tid. ‘Altered Realities’ er rett og slett en ekstremmetallplate av ypperste kvalitet, og en utgivelse som burde stå støtt blant våre norske favoritter ved årets ende.»

Beste låter: «Nebular Waves», «The Enigma of Intelligence»

Lenke til omtale

Vemod – The Deepening

Plateselskap: Prophecy Productions
Undersjanger: Atmosfærisk/post-black metal

Utdrag fra vår omtale: «Utenom den litt vel skrale produksjonen er […] ‘The Deepening’ en sterk prestasjon, som ikke minst gjør den norske svartmetallen en aldri så liten tjeneste gjennom å sette den mer i dialog med nyere, utenlandske tagninger på sjangeren. Jeg anbefaler den for alle som har sansen for atmosfærisk, melankolsk og mektig svartmetall.»

Beste låter: «Der Guder Dør», «True North Beckoning»

Lenke til omtale

Blood Red Throne – Nonagon

Plateselskap: Soulseller Records
Undersjanger: Brutal death metal

Utdrag fra vår omtale: «‘Nonagon’ fremstår for min egen del som den mest optimaliserte utgaven av Blood Red Throne vi har fått til dags dato. […]‘Nonagon’ (er) nok en suksess for Norges største dødsmetallband, og en skive som burde lande som en hundre-tonns asteroide i dødsmetalliske miljøer verden over.»

Beste låter: «Seeking to Pierce», «Tempest Sculptor», «Every Silent Plea»

Lenke til omtale

Madder Mortem – Old Eyes, New Heart

Plateselskap: Dark Essence Records
Undersjanger: Progressiv metal

Utdrag fra vår omtale: «Madder Mortem har alltid vært undersungne helter i den norske metallscenen, men med ‘Old Eyes, New Heart’ har bandet levert en skive som har markert Norge på det internasjonale utgivelseskartet i det fortsatt unge plateåret 2024. ‘Old Eyes, New Heart’ er en fantastisk skive, og en soleklar anbefaling til samtlige av bloggens åpensinnede lesere.»

Beste låter: «Coming from the Dark», «Master Tongue», «The Head That Wears the Crown»

Lenke til omtale

Sepulcher – Veins of the Void

Plateselskap: Dissonans (eget selskap)
Undersjanger: Death/thrash

Utdrag fra vår omtale: «Det er […] ingen tvil om at Sepulcher har levert atmosfærisk, eventyrlysten dødsthrash på høyde med den internasjonale toppstandarden med ‘Veins of the World’. Det er kun et fåtall band der ute som klarer å dyrke frem ny, florerende biologisk vekst på dødsmetalls forråtnede skrott i 2024, hvor Obliteration og Sepulcher kanskje er de to bandene på norsk jord som for alvor skyver grensene for både kvalitet og egenart. Sånn sett er ‘Veins of the World’ en soleklar anbefaling for fans av tradisjons-befestet men selvrealisert dødsthrash, og en uforventet pangstart på det nye året for norsk ekstremmetall.»

Beste låter: «Derealization», «Cryogenic Sleep»

Lenke til omtale

Februar

Golden Core – Kosmos Brenner

Plateselskap: Helvetes Indre Kretser (eget selskap)
Undersjanger: Progressiv metal/sludge

Utdrag fra vår omtale: «‘Kosmos Brenner’ kunne altså vært hakket mer fokusert på sine knappe 38 minutter. En mer forsiktig og konservativ tilnærming til materialet kunne imidlertid gått utover spenstigheten, dristigheten og kreativiteten til Golden Core på denne plata, som tross alt er det jeg er mest imponert over. […] man sitter virkelig igjen med en følelse at mye arbeid har blitt lagt inn i dette prosjektet. Det i seg selv gjør mye bra med en plateopplevelse som jeg uansett anbefaler på det sterkeste, og jeg tror det bærer bud om en spennende utvikling for Golden Core fremover.»

Beste låter: «Ginnungagap», «þorn Af Akri», «De Dødes Hær»

Lenke til omtale

Ihsahn – IHSAHN

Plateselskap: Mnemosyne Productions/ Candlelight Records
Undersjanger: Progressiv metal

Utdrag fra vår omtale: ‘IHSAHN’ er ikke Ihsahns beste plate – til det er ‘After’ for bra. Men på grunn av jevnt over sterk låtskriving, helt rå produksjon, overbevisende presentasjon og mang et tegn på en enorm arbeidsinnsats hevder den seg virkelig i kampen om andreplassen, og det sier sitt.

Beste låter: «TWICE BORN», «BLOOD TRAILS TO LOVE», «HUBRIS AND BLUE DEVILS»

Lenke til omtale

Borknagar – Fall

Plateselskap: Century Media Records
Undersjanger: Progressiv metal/black metal

Utdrag fra vår omtale: «Den timelange reisen gjennom ‘Fall’ er en detaljrik, episk og fargesprakende affære, […] ‘Fall’ vil av god grunn falle i smak hos brede skarer av metallfans verden over – den er tross alt komponert, fremført og produsert av en gjeng som virkelig vet hva de holder på med .

Beste låter: «Summits», «Nordic Anthem», «Northward»

Lenke til omtale

Thale – Helvete

Plateselskap: Svart Records (eget selskap)
Undersjanger: Black metal

Utdrag fra vår omtale: «Kombinasjonen av stormende, kakofonisk svartmetall og punkete grooves byr noen helt fenomenale øyeblikk i løpet av ‘Helvete’s kompakte spilletid. […] ‘Helvete’ er […] en skive som virkelig fenger i øyeblikket, og som tar såpass mange interessante valg at mer åpensinnede fans av svartmetall vil gjøre godt i å sjekke den ut.

Beste låter: «Gravlagt i Sorger (Glemt av Gud)», «Oppstandelse», «Vrede»

Lenke til omtale

Wyruz – Negative Jævel

Plateselskap: Selv-utgitt
Undersjanger: Thrash metal

Utdrag fra vår omtale: «‘Negative Jævel’ er en artig liten pakke med proff thrashmetall, og kan enkelt anbefales.»

Beste låter: «Chaos», «Final Winter»

Lenke til omtale

Makrostrukturell evaluering: Ukas utgivelser (2/2)

Madder Mortem – Old Eyes, New Heart

Fra sin oppstart i 1993 som Mystery Tribe, til navneskiftet og etableringen av bandet slik vi kjenner dem i dag rundt 1997, og hele veien frem til den nye plata som ble sluppet for et par uker siden: Madder Mortem har en av de mest vidt-favnende og spennende diskografiene den norske metallscenen har å by på. Selv om gruppen fant utgangspunktet sitt i de atmosfæriske og melodiske doom-strømningene som raste gjennom Nord-Europa på 90-tallet, så har deres tolkning av uttrykket aldri vært tynget ned av noen uttrykksmessig regelbok. Tvert imot så virker det som at bandet gradvis har bygget seg opp en egen regelbok over årenes løp, hvor slagordet man finner på første side kunne vært noe sånn som «vill og hemningsløs kreativ utfoldelse, men alltid i låtas tjeneste».

Denne balansen virker å ha vært ekstra viktig å opprettholde på bandets åttende skive ‘Old Eyes, New Heart’. De siste årene har vært fylt av utfordringer for Madder Mortems vedkommende, og disse kommer til uttrykk gjennom et sett med låter som basker med sine demoner på utilslørt vis. ‘Old Eyes, New Heart’s ti låter er gjennomsyret av usikkerhet, sorg og skuffelser; musikalsk så vel som tekstlig. Det virker i det store og det hele som om det ligger en arktisk kulde over musikken til Madder Mortem i denne omgang, selv om livsviljen og pågangsmotet også ligger og ulmer en eller annen plass under det nedfrosne jordsmonnet.

Der noen band ville vært fristet til å tøyle inn sine kreative eskapader for å ikke overskygge den alvorstyngede tematikken, går Madder Mortem som vanlig inn for å maksimere særpreget i egen musikk. ‘Old Eyes, New Heart’ er en skive som ikke kunne vært skrevet av noen andre enn nettopp dette bandet, på samme tid som den ikke kan forveksles med noen av bandets tidligere utgivelser. De røde trådene som knytter utgivelsen til bandets senere produksjon, finner vi dog i de knusende og dypstemte gitarene, rastløse låtformer som aldri gjør det som forventes, og selvfølgelig de kraftfulle og emosjonelt rå fremførelsene til bandets vokalist, Agnete M. Kirkevaag.

Om det skulle være noen utålmodige lesere der ute, så tør jeg påstå at de første tre låtene på ‘Old Eyes, New Heart’ vil være nok til å selge plateopplevelsen til selv de mer skeptiske av oss. Måten bandet maksimerer dynamikken mellom disse – fra åpningslåtas alvorstyngede dramatikk, til «On Guard»s kjølige, dempede americana, til den kakofoniske, rasende låta «Master Tongue» – er fullstendig mesterlig, og temmelig uten parallell i den norske metallscenen for øyeblikket. Nedsenkningen i dette musikalske isbadet hjelpes massivt av lydproduksjonen til bandets gitarist Birger Petter M. Kirkevaag, som både tilbyr enorm tyngde og en krystallklar linse gjennom hvilken man kan se samtlige instrumentalbidrag i høyeste oppløsning (sjekk for eksempel ut hvordan instrumentene er plassert rundt i rommet på singelen «The Head that Wears the Crown».

Madder Mortem har også et talent for å fikse elementer som ville fått andre band til å gå ettertrykkelig på snørra. Hør for eksempel på den brølte call-and-responsen på broen til «Master Tongue», og hvordan den sklir over i et Lamb of God-aktig, edgy riff som oser av tøff-i-trynet. Denne sekvensen burde egentlig ha fremstått som en keitete tilbakeskuing til testosteron-overdoserte metalliske trender fra 90/00-tallet, men på et eller annet magisk vis får Madder Mortem det til å låte uironisk fett. Denne effekten strekker seg også over i tekstskrivinga, som til tross for å være selvutleverende, selvmedlidende og tidvis anklagende, aldri fremstår som noe annet enn ektefølt og oppriktig.

Og denne iskalde stormen av indre turbulens, relasjonelle konflikter og håpløshet som rager gjennom låtene på «Old Eyes, New Heart», løyer også på avslutningslåta «Long Road». Den fredfulle men utmattede aksepten som preger «Long Road» føles veldig fortjent ut etter det voldsomme emosjonelle landskapet Madder Mortem har traversert på resten av skiva, og bidrar til å gi lytteopplevelsen en utviklingskurve som føles meningsfull ut hver bidige gang jeg pløyer gjennom skiva. Madder Mortem har alltid vært undersungne helter i den norske metallscenen, men med ‘Old Eyes, New Heart’ har bandet levert en skive som har markert Norge på det internasjonale utgivelseskartet i det fortsatt unge plateåret 2024. ‘Old Eyes, New Heart’ er en fantastisk skive, og en soleklar anbefaling til samtlige av bloggens åpensinnede lesere.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Kingseeker – Passing Moments Caught Forever

Ute nå via Bringsli Productions (eget selskap)

En av gledene med å ha holdt bloggen gående i nå snart tre år, er at vi har fått se enkelte band utvikle seg gradvis over tid. Et lite fåtall band har vi faktisk fulgt siden de utga sine første stykker musikk, deriblant metalcore-bandet Kingseeker. Kingseeker demonstrerte definitivt at de hadde et solid grep rundt metalcore-håndverket på debutplata ‘Daily Reminders’ – for ikke å nevne en enorm lidenskap som lyste gjennom musikken – men oppfølgings-EPen ‘Grief’ viste at bandet ikke kom til å hvile på gamle prestasjoner. Singlene som ble sluppet i forkant av ‘Passing Moments Caught Forever’ har også båret preg av et band som blir stadig mer ambisiøst, og denne tendensen legger på mange måter føringen for Kingseekers andreskive som helhet.

For samtidig som ‘Passing Moments Caught Forever’ bevarer Kingseekers etablerte styrker – enkle men virkningsfulle riff, fengende, melodiske refrenger og melankolske post-hardcore-sekvenser – så er skiva på et helt annet nivå enn forgjengeren hva gjelder variasjon. Dette er kanskje ikke inntrykket man sitter igjen med etter å ha hørt åpningssporet og singelen «Young & Naive», som til tross for å være en av Kingseekers beste låter også er en av de mest typiske for sjangeren. Litt Parkway Drive-aktig riffing på oppfølgingslåta «Sunk Cost Fallacy» er heller ikke spesielt oppsiktsvekkende, men når bandet nærmer seg et bekmørkt, dystert Knocked Loose/Code Orange-territorie på «Bad Vibes Are Cancelled», blir det tydelig at Kingseeker er i et mer lekent hjørne på sin nye skive. Åpningen er kanskje til forveksling lik Architects sin banger fra 2012, «Day In Day Out» (hvorfor er ikke den på spotify-spillelista deres «bands we rip off», hmm??), men generelt sett er låta et sunt tegn på kreativ rastløshet hos bandet.

Denne variasjonen blir desto mer fremhevet av det faktum at skiva er et helt kvarter kortere enn debutskiva. Tiden fra den storslåtte åpningen til «Young & Naive» til den ensomme gitarstemmen som avslutter «Hypnopompia» – og dermed skiva – går skremmende fort, og har rett og slett resultert i at jeg ofte spinner skiva to ganger i stedet for én. Det hjelper også at platas høydepunkter for min egen del befinner seg i slutten av skiva. Singelen «…and I Explode» er i mine øyne Kingseekers beste låt-arrangement til nå, med en veksling mellom dagdrømmende ynde og eksplosiv tyngde som er smått avhengighetsskapende. «Hypnopompia» er vel så fargerik som låta den følger etter, men er i tillegg kronet et nydelig, harmonisert refreng; muligens det beste på skiva.

Men det er likevel et element som hindrer ‘Passing Moments…’ i å få full uttelling hos meg, og det er vokalen. Det gjøres generelt sett mye i vokaldepartementet til Kingseeker som jeg sliter med å stelle meg bak på deres nye skive, men jeg mistenker at det bunner ut i produksjonsvalg vel så mye som artistiske valg. Jeg synes vel generelt sett at vokalen ligger litt nakent til helt fremst i lydbildet, hvilket gjør at alt av urenheter og rusk blir veldig tydelig. Dette kan godt være en preferansesak, men det er ikke til å legge skjul på at det påvirker min egen lytteopplevelse i ganske stor grad. Dette er synd, for ‘Passing Moments Caught Forever’ er på alle fronter et stort skritt frem for Kingseeker. Ambisjonsnivået og entusiasmen deres er til å ta og føle på, og har resultert i et distinkt sett med låter som burde ha bred appell hos fans av kommersiell metall. Man må uansett beundre et band som virker så målbevisst på å utvikle sitt eget håndverk som Kingseeker, og jeg ser allerede frem til å se hvor veien har ført dem hen neste gang vi hører fra kvartetten.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Häxer – Til Skræk og Exempel

EP’en ‘Til Skræk og Exempel’ er den første utgivelsen til bandet Häxer, som utsmykker seg med sjangerbetegnelsen “witch punk”. Med det er det snakk om musikk som i stor grad består av punk-elementer; mer eller mindre metallisk er det imidlertid ofte også, og i stedet for kun å bruke bandets egne litt obskure sjangerbeskrivelse, er det naturlig å plassere Häxer i samme stilistiske bås som band som Kvelertak og MAKTKAMP.

Åpningslåta “Heksedans” er den eneste låta her som ble sluppet i forkant, og gir også et godt bilde på Häxers musikalske kjerne. Pønka akkordrekker, ukomplisert låtskriving og hes vokal rulles her uanfektet ut i fire minutter, og kvartetten kommer også godt ut her med det jeg mener er noen sterke melodiske grep i akkordrekkene.

‘Til Skræk og Exempel’ er videre en ikke spesielt lang utgivelse, og består etter åpningslåta av tre låter på omtrent fire minutter hver. EP’ens lengde er nok passende med tanke på at låtene på overflaten er nokså like; likevel skal Häxer ha at de presenterer noen idéer som definitivt kan skape tilløp til større variasjon på en senere utgivelse.

Et eksempel på dette er blast-beat-temaet i den ellers drivende “Kardinalen”. Solskinnsriff og en ganske så heftig gitarsolo sprøyter også interessante øyeblikk inn i d-beat-låta “K.U.K.”. Min definitive favoritt er imidlertid avslutningslåta “Trollmarsj”, der jeg synes taktskiftelek og noe ordentlig kult gitararbeid a la MAKTKAMP bidrar til en spenstig og fargerik lytteropplevelse. Med det velger jeg å ta ‘Til Skræk og Exempel’ som et aldri så lite varsku om et band som definitivt har noe spennende i seg, selv om jeg kanskje skulle ønske at de mer spennende idéene fikk større utfoldelse allerede her.

Skrevet av Alexander Lange

Koersive – An Emperor’s Will

Kristian Andjelic og Diego Atilla Boyaci – musikene bak prosjektet Twiceborn – er tilbake med nok en dose sjangerblandende instrumentalmetall, denne gangen under prosjektnavnet Koersive. Twiceborns debutskive fra i fjor, ‘Beyond the Wall, to the Lost Lands’, kombinerte elementer av groove metal og black/death med en komposisjonsstil som sender tankene til spill-soundtracks som Doom-serien, og denne beskrivelsen er ikke helt bak mål om den brukes om debutskiva til Koersive heller. Likevel bør det presiseres at groove metallen ikke er like lett å spore i DNAet til Koersive, og at thrashmetall og mer melodiske, progressive tendenser i større grad gjør seg gjeldende. ‘An Emperor’s Will’ er en variert og rikholdig plateopplevelse, og passer utmerket som bakgrunnsmusikk til alskens voldelige og actionfylte seanser på PC eller konsoll. Sjekk den ut!

Skrevet av Fredrik Schjerve

Mikrostrukturell evaluering: Ukas singler

Enslaved – «Gangandi»

Det nærmer seg ett år siden ekstremmetallegendene i Enslaved slapp plata ‘Heimdal’. I den anledning skal bandet snart lansere en deluxe-versjon av albumet, der noen nye versjoner av låtene «Congelia» og «Forest Dweller» vil befinne seg. Ikke minst blir en ny låt med på lasset: «Gangandi».

Denne låta ble skrevet i opptakten til ‘Heimdal’, men ble utelatt fordi den skilte seg en del fra materialet for øvrig. Særlig med tanke på teksten gir dette mye mening, og det ligger en del spenstige detaljer i progmaterien her. Det gjelder særlig i midtpartiet der ledegitarer flyr rundt som humler i et ekspansivt og flott lybilde. Til syvende og sist er det imidlertid ganske gjenkjennelig Enslaved, og er ikke så oppsiktsvekkende og minneverdig som de beste øyeblikkene på ‘Heimdal’.

Skrevet av Alexander Lange

Blood Red Throne – «Seeking to Pierce»

«Seeking to Pierce», den antatt siste singelen i forkant av slippet av ‘Nonagon’ neste uke, er Blood Red Throne på sitt mest finkalibrerte. Bandets halvmoderne, brutale dødsmetall er definitivt lett gjenkjennelig i all sin destruktive kraft, men subtile endringer som de plettfrie produksjonsverdiene og Sindre Wathne Johansens dynamiske vokal er nok til å unngå kraftige følelser av deja vu. Åpningsriffet oser nydelig av Death, før store grooves og heroiske bass-løp suger oss inn i albumcoverets utenomjordiske dragsug. Fremdeles savner jeg det lille ekstra i form av et planet-destruerende hook eller en uforglemmelig groove, men førsteinntrykket av ‘Nonagon’ er unektelig mektig basert på låtene vi har blitt servert på forhånd. Jeg gleder meg til å pløye gjennom hele dødsfesten når den slippes neste fredag.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Madder Mortem – «Unity»

Madder Mortem fortsetter å skrive seg ut av den lange, kalde natten på «Unity», den trolig siste singelen i forkant av slippet av skiva ‘New Eyes, Old Hearts’ neste uke. Bandets alternative metall – eller kanskje bare prog-metall med korte låtlengder? – er like detaljrik og treffsikker som alltid, med sterke vokalmelodier og velutformede arrangementer som ytterligere kjennetegn. I denne omgang gjorde jeg meg den tanken at musikken virket å være komponert på øvingsrommet, ettersom «Unity» har noen smidige, instinktive skifter i instrumentering og tekstur som indikerer sterke samspillsferdigheter. Jeg vet ikke om «smakfult» er et adjektiv metallband flest liker å få tilskrevet sin egen musikk, men Madder Mortem har en viss eleganse i sin låtskriving som er umiskjennelig – på «Unity» så vel som resten av deres kruttsterke platebibliotek.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Wyruz – «All Guns Blazing»

Hamar-bandet Wyruz har sluppet singelen «All Guns Blazing», som følger opp to singler som ble sluppet i fjor. Om bunten skal ende opp på en større utgivelse vet jeg ikke, men «All Guns Blazing» er uansett nok en solid og lett fordøyelig dose thrash-metall. Produksjonsdrakten er krisp og hardtslående, og jeg blir særlig gira av en uventet blast-beat på tampen av låta. Anbefales!

Skrevet av Alexander Lange

Witch Club Satan – «Black Metal is Krig»

Det ny-feministiske svartmetallbandet Witch Club Satan har tiltrukket seg både skryt og hets på bakgrunn av sine über-teatralske live-opptredener. På den ene siden har vi lyttere som setter pris på nettopp det teatralske, og som også interesserer seg for debatten rundt de tre kvinnene som har begitt seg inn i et mannsdominert sjangerlandskap. På den andre siden har vi lyttere som forarger seg over trioens mangelfulle forståelse for svartmetallen som musikkform, og som aner et snev av sjangerturisme over det hele.

Personlig ser jeg grunner til å plassere meg på begge sider av bruddlinjen, men først og fremst har jeg hatt vansker for å la meg overbevise av prosjektet, rett og slett fordi jeg synes låtskrivingen til nå har vært laber. Både «Hysteria» og «Solace Sisters» fremsto som lite oppsiktsvekkende separert fra oppstusset rundt bandet, og jeg kjente nok på at jeg savnet en bedre forståelse for svartmetallen som tradisjonsrik MUSIKKsjanger oppi det hele.

«Black Metal is Krig» er med dette i mente et steg fremover for Witch Club Satan. Jeg synes både riffet som velter inn etter den krakilske introen lyder mer autentisk svartmetallisk enn noe av bandets tidligere materiale, samtidig som jeg synes låtskrivinga generelt sett er sterkere enn før. Glefsende innskytelser fra bandets vokalister gir låta et konfronterende, punk-aktig element, og broens dansende grooves danner et mentalt bilde av en heksesirkel som kaster seg rundt et bål i nattemørket. Enkelte uttrykksmessige «urenheter» gjør at Witch Club Satan fremdeles avslører seg som nykomlinger innenfor svartmetall-sjangeren, men jeg vil si at radaren deres er bedre stemt til det stilistiske terrenget på «Black Metal is Krig» enn tidligere. Jeg er fremdeles ikke overbevist, men definitivt et lovende steg i egen retning i mine øyne.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Profane Burial – «My Plateau»

Profane Burial er et symfonisk metallband bestående av medlemmer fra band som Borknagar, Gromth og Babels Tårn. Bandet debuterte med skiva ‘The Rosewater Park Legend’, som jeg for øvrig ikke kjenner, og befinner seg nå i oppløpet til slippet av oppfølgeren ‘My Plateau’, som slippes i starten av Mars. Første leveranse fra skiva, tittelsporet «My Plateau», ble nylig sluppet, og det er snakk om orkestralt ladet svartmetall som er både mektig i uttrykket og labyrintisk i sin struktur.

Om jeg skulle gjettet, ville jeg tippet av Emperors senere skiver har hatt mye å si for Profane Burial, i alle fallrent stilistisk. Bandets hektiske og innviklede svartmetall er pakket inn i adskillige lag av symfonisk staffasje, og har med sine tunge gitarhugg og rytmiske bråstopp mest til felles med den banebrytende ‘Prometheus: The Discipline of Fire & Demise’. Dette er en av mine absolutte favorittskiver fra Norge, og jeg har ofte lett for å overse skavanker ved band som foretar utgravninger på nettopp dette området av svartmetallens uttrykkskart. Likevel er det ikke til å komme fra at jeg opplever «My Plateau» som noe kaotisk og ustrigla; uten at jeg skal være for sikker på at jeg ikke kun trenger flere gjennomlyttinger for å ta inn det fulle bildet. Jeg trenger med andre ord mer tid og flere låter på å forstå visjonen til Profane Burial, og det passer jævla bra sett at vi har flere singler og en hel skive i vente. Anbefales fans av sen Emperor/tidlig Ihsahn.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Årets edleste norske metaller 2023: Plater, #10-#1

Klikk her for å lese våre hedersomtaler for i år

Klikk her for se våre topplister over årets norske metall-EP’er og -demoer

Klikk her for å se plass #50-#36

Klikk her for å se plass #35-#21

Klikk her for å se plass #20-#11

Årets beste norske metallplater, plass #10-#1:

#10: Saint Karloff – Paleolithic War Crimes

Plateselskap: Majestic Mountain Records
Undersjanger: Stoner metal

Utdrag fra vår omtale: «Tempoet er ofte ganske så høyt til stoner-musikk å være, og når skeive takter og potent rock’n’roll-faktor også ramler inn til tider, er det snakk om partier som føles fantastisk organiske og fengende. […] Saint Karloff viser seg […] også fra en annen og mer prog-preget side på ‘Paleolithic War Crimes’. «Nothing To Come» og avslutningslåta «Supralux Voyager» er to flotte odyseer på henholdsvis syv og åtte minutter som i stor grad får prege albumets andre halvdel. Her er stoner-elementene mindre fremtredende, og Saint Karloff setter her større lit til lange oppbygginger og atmosfæriske og folkemusikk-aktige partier. Det kan minne om lengre låter fra andre lignende norske band som Kryptograf og Håndgemeng, men Saint Karloff gjør det kanskje til og med enda litt bedre. Særlig avslutningslåta er helt nydelig, og lar de velproduserte og ekspansive lydbildene gå i en fullbyrdet forening med bandets upåklagelige samspill.»

Beste låter: «Psychedelic Man», «Death Don’t Have No Mercy», «Supralux Voyager»

Lenke til omtale
Strømmelenke

#9: Inculter – Morbid Origin

Plateselskap: Edged Circle Productions
Undersjanger: Thrash metal

Vestlandsbandet Inculter er et av flere norske band som har sørget for en særdeles sterk hjemlig thrash-scene de siste årene. Med sin nyeste skive, ‘Morbid Origin’, viser de også for alvor hvordan de skiller seg ut i toppen, der de byr på en lytteropplevelse som føles hakket mer dynamisk og tradisjonstro enn de fleste andre norske innenfor sjangeren. Inculter vet å skru opp turboen, aktivere sin fandenivoldskhet og flørte med speed metal- og death metal-tendenser, men avbalanserer også dette mot tregere og langt mer nikkevennlige affærer underveis. Tospannet bestående av «Extinction» og tittellåta er nok særlig egnet for å demonstrere denne tosidigheten på plata, som for øvrig preges av svært habile prestasjoner, nær sagt perfekt produksjon og upåklagelig riffhåndverk.

Beste låter: «Death Reigns», «Extinction», «Morbid Origin»

[ikke omtale]
Strømmelenke

#8: Thefalls – REFLECTIONS////VOID

Plateselskap: Convulse Recordings (eget selskap)
Undersjanger: Eksperimentell metalcore

Utdrag fra vår omtale: «‘REFLECTIONS////VOID’ er MYE å ta innover seg. Skivas 36 minutter utarter seg mer som en kjedereaksjon enn en tradisjonell skive, med en forakt for gjenbruk av riff og ideer som tilfredsstiller kravene til en musikalsk ADHD-diagnose. […] Men i tillegg til å bli bowlet fullstendig over ende av den uttrykksmessige og tekniske kompleksiteten, blir jeg også slått i bakken av hvor musikalsk det hele oppleves. Den overveldende idétettheten som preger ‘REFLECTIONS////VOID’ fra ende til annen oppleves nemlig ikke anstrengt, men som en strøm av sammenhengende gester – til tross for stadige oppbrudd og digresjoner. […] Det er ingen tvil om at Thefalls har slått en gedigen fulltreffer på sin nye skive, og personlig har jeg ingen tvil om at plata kommer til å stå som et av mine personlige høydepunkter fra den norske metallscenen ved årets ende.»

Beste låter: «Patterns Emerge (I)», «Nadir (I)», «The Hardest Part is Over»

Lenke til omtale
Strømmelenke

#7: Tilintetgjort – In Death I Shall Arise

Plateselskap: Dark Essence Records
Undersjanger: Avant-garde black metal

Utdrag fra vår omtale: «‘In Death I Shall Arise’ – debutskiva til Oslo-bandet Tilintetgjort – er en skive som synes å se for seg en alternativ tidslinje innenfor norsk metallhistorie. På denne tidslinjen, gikk ikke de avantgardistiske tendensene til det norske svartmetallmiljøet i retning de moderne, industrielle flatene til Dødheimsgard sin monumentale ‘666 International’, men beholdt sin forankring i den tidlige svartmetallens punkete og primitive affekt. Fra dette springbrettet bestående av rendyrket andrebølge, springer dog Tilintetgjort ut i en temmelig særegen musikalsk visjon; en visjon preget av et psykoaktivt ladet møte med døden, kosmos, og de grufulle sannhetene som ligger skjult ute i det store intet. […] ‘In Death I Shall Arise’ er en av de mest distinkte norske metall-debutene i nyere tid, og et aldri så lite landemerke innenfor vår beskjedne men betydelige avantgardistiske tradisjon.»

Beste låter: «Mercurial», «Hex», «Dommedagsmonument»

Lenke til omtale
Strømmelenke

#6: Kvelertak – Endling

Plateselskap: Petroleum Records
Undersjanger: Black’n’roll/hardcore punk

Utdrag fra vår omtale: «Kvelertak vil nok aldri klare å slå rive sin egen debutskive ned fra tronen for min egen del – den hadde en alt for stor påvirkning på meg i mine tidlige år til at det virker sannsynlig. Det som dog ikke er usannsynlig, er at ‘Endling’ på sikt kan vise seg å være den sterkeste av bandets øvrige skiver. Skivas ti låter viser et band som makter å leke seg med både form, uttrykk og innhold, samtidig som de aldri er i fare for å fjerne seg fra den musikalske identiteten som gjorde dem til et internasjonalt navn for drøye ti år siden. Som min egen medskribent på bloggen sa i en tidligere omtale: «Elsker du dem, elsker du dette, og hater du dem, så hater du dette». Kvelertak er og forblir Kvelertak, og akkurat det ser jeg all mulig grunn til å være fornøyd med.»

Beste låter: «Døgeniktens Kvad», «Endling», «Svart September»

Lenke til omtale
Strømmelenke

#5: Mork – Dypet

Plateselskap: Peaceville Records
Undersjanger: Black metal

Utdrag fra vår omtale: «Det er melodiene Mork oppdriver på mange av låtene her som får meg til å sperre opp øynene mest. Hovedtemaet i andre låt, «Forført Av Kulden», er for eksempel helt nydelig, og blander en nesten Burzum-aktig iskulde i gitarproduksjonen med direkte fengende tendenser. «Svik» følger opp dette på strålende vis, der Windirsk melodihåndverk går hånd i hånd med et nærmest pop-aktig teft. […] Først og fremst sementerer denne plata en positiv utvikling av Mork som profesjonaliserer, definerer og forbedrer uten at respekten for grunnelementene bortfaller. Og jeg vil påstå at Mork i større grad blir en unik spiller i svartmetallandskapet med denne skiva, da den mer saktegående og melodiske tilnærmingen – i ledtog med produksjonen – også utfordrer noen etablerte grenser.»

Beste låter: «Forført av Kulden», «Høye Murer (feat. HJELVIK)», «Tilbake til Opprinnelsen»

Lenke til omtale
Strømmelenke

#4: Taake – Et Hav av Avstand

Plateselskap: Dark Essence Records
Undersjanger: Black metal

Utdrag fra vår omtale: «[S]tort sett synes jeg Taake løser det godt og byr på komplekse låter som henger godt sammen. Dette gjelder særlig den enorme avslutningslåta «Et Uhyre av en Kniv», som klokker inn på hele 13 minutter og byr på en rekke strålende melodier og akkordrekker; fra de nesten blackgaze-aktige arpeggioene i de første minuttene til de storslåtte og suggererende akkordrekkene avslutningsvis. Når noen minimalistiske, mørke og dissonante gitarakkorder runder av det hele over feedback-støy er det som at man er vitne til etterdønningene av et storslått skue. Og skuet er et av Taakes mest ambisiøse og interessante prosjekter til nå. ‘Et Hav av Avstand’ anbefales på det sterkeste.»

Beste låter: «Denne forblaaste Ruin av en Bro», «Et Uhyre av en Kniv»

Lenke til omtale
Strømmelenke

#3: Atena – Subway Anthem

Plateselskap: Indie Recordings
Undersjanger: Metalcore

Utdrag fra vår omtale: «Atena har bygget forventninger til ‘Subway Anthem’ i nesten ett år nå (…) og plata skuffer heller ikke. Tung, deilig produksjon, vokalprestasjoner som utstråler perfekt, jamrende emo-energi, harde breakdowns, melankoli og noen sinnssykt fengende melodier og refrenger gjennomsyrer denne plata, og gjør det til en metalcore-plate som holder høy internasjonal standard. […] Atena mestrer metalcore-sjangeren uhyre godt på ‘Subway Anthem’, og man ender egentlig bare opp med å ønske seg mer av det – og kanskje et sjangermessig kvantesprang ut i noe uutforsket. Jeg har ingen problemer med å si at Indie Recordings kanskje har sluppet sin beste utgivelse i år, og at Atena har bydd på noe som konkurrerer i toppen når det gjelder høydepunkter innenfor hardere norsk musikk i år.»

Beste låter: «Poison Pure», «Slip Away», «Peeling Skin»

Lenke til omtale
Strømmelenke

#2: Goat the Head – Et Lokalsamfunn i Sorg

Plateselskap: Selvutgitt
Undersjanger: Death metal/trønderdoom/Åge-metall

Utdrag fra vår omtale: «[D]eretter kommer nok et høydepunkt i form av «Kustus». Dette er en fryktelig tung og fin låt der et dommedagsfremkallende verstema parres med et egentlig ganske så vakkert refreng, og det hele blir rett og slett ordentlig storslått. Når de mer tilbakelente og melodiske rocke-tendensene i «Spark og Speinning» har fått scenetid og bandet gjennomfører en usedvanlig sterk prestasjon på bare to minutter i «Sluk», har vi å gjøre med en første platehalvdel som består med glans. Til nå har egentlig ikke plata en eneste svakhet i all sin sjarm og kreativitet. […] [I] all hovedsak vil jeg understreke at dette er en utrolig interessant, underholdende og imponerende plateopplevelse. Særlig er det på grunn av sjangerblandingen som kommer til uttrykk gjennom både musikk og tekstlig innretning, og den eneste grunnen til at denne ikke er ukas favoritt er fordi vi plukka den opp så sent (så det er faktisk bare vår feil).»

Beste låter: «Kustus», «Spark og Speinning», «Innrøkt Åkle»

Lenke til omtale
Strømmelenke

#1: Dødheimsgard – Black Medium Current

Plateselskap: Peaceville Records
Undersjanger: Avant-garde black metal

Utdrag fra vår omtale: «‘Black Medium Current’ er et utrolig enigmatisk, komplisert og likevel overraskende tilgjengelig stykke eksperimentell metall, som står for en av de mer unike musikalske visjonene som har blitt produsert av den norske musikkscenen i det fortsatt unge 20-tallet. […] [D]er skivas A-side oppleves som en kaotisk men seriøs granskning av fundamentale eksistensielle konsepter, byr B-siden på et rystende gjennombrudd, etterfulgt av et svalestup ned i psykens dype, formløse avgrunn. […] Etter denne eksistensielle selv-utslettelsen er bunnen av avgrunnen nådd, og «Requiem Aeternum» står igjen som siste holdeplass på skivas utfordrende, rikholdige og tankevekkende reise. ‘Black Medium Current’s mystiske avslutningsspor er som et urovekkende og vakkert glimt av en helt annen verden, et vektløst og unektelig inntrykksfullt punktum på en helt spesiell plateopplevelse.»

Beste låter: «Et Smelter», «Halow», «Det Tomme Kalde Mørke»

Lenke til omtale
Strømmelenke

Årets edleste norske metaller 2023: Plater, #20-#11

Klikk her for å lese våre hedersomtaler for i år

Klikk her for se våre topplister over årets norske metall-EP’er og -demoer

Klikk her for å se plass #50-#36

Klikk her for å se plass #35-#21

Årets beste norske metallplater, #20-#11:

#20: Nadir – Extinction Rituals

Plateselskap: Usignerte
Undersjanger: Black/death/thrash metal

Utdrag fra vår omtale: «På ‘Extinction Rituals’ møtes forkullet svartmetall, hamrende, ødeleggende dødsmetall og konfronterende, metallisk hardcore møtes til et voldsomt og blodig gateslagsmål, hvor ingen av bestanddelene forlater åstedet som seierherre. […] ‘Extinction Rituals’ er en usedvanlig trykkende og nådeløs plateopplevelse. Det beste bildet jeg kan bruke for å beskrive skivas sinnsstemning, er av en person som velger å hive seg ut i et grasiøst svalestup heller enn å bli med ned i en sammen-rasende høyblokk. Med andre ord virker Nadir å akseptere den ruvende avgrunnen, samtidig som de «raser mot lysets utslokking», for å oversette det kjente diktet til Dylan Thomas.»

Beste låter: «Iron Lung», «The Old Wind», «Extinction Rituals»

Lenke til omtale
Strømmelenke

#19: Tsjuder – Helvegr

Plateselskap: Season of Mist
Undersjanger: Black metal

Utdrag fra vår omtale: «Med det kan Tsjuder også enkelt sammenlignes med nyere band som Nordjevel og ymse blackthrash-påfunn. Bandets musikk er imidlertid såpass voldsom og hurtig at jeg ikke bare vil omtale den som en blanding av svartmetall og thrash metal; på ‘Helvegr’ leverer Tsjuder først og fremst usedvanlige og herlige overtenninger. Som før, er det heseblesende trommespill, riff som føles som flammende virvelvinder og illsint vokal som er de mest gjennomgående elementene i musikken. […] I de lengre låtene på ‘Helvegr’ kan stemningene låte ganske så mektige, og dette gjelder nok særlig tittellåta, som er en brutal, svær og nydelig låt på syv og et halvt minutt som livnærer seg gjennom seige moll-arpeggioer og tøffe riff innimellom.»

Beste låter: «Gamle-Erik», «Gods of Black Blood», «Helvegr»

Lenke til omtale
Strømmelenke

#18: Håndgemeng – Ultraritual

Plateselskap: Ripple Music
Undersjanger: Stoner/sludge metal

Utdrag fra vår omtale: «Stilistisk sett synes jeg det er enklest å plassere Håndgemeng inn i det som har blitt en spennende ansamling unge, norske band innenfor stoner(/doom)-sjangeren, der 70-tallsriffhåndverk a la Black Sabbath gjerne dyrkes med en litt ekstra metallisk finish. Men så enkelt er det likevel ikke. For enkelte elementer ved Håndgemengs musikk, kanskje særlig vokalen til tider, høres ut som at har en viss forankring i hardcore punk, noe som setter stilen deres i dialog med både band som Kvelertak og sludge metal-sjangeren. […] Håndgemengs potensiale får i mine ører imidlertid mest utløp i de lengre, mer stemningsfulle og mer progga låtene på ‘Ultraritual’. «Cro-Magnon Vs. Neanderthal» er eksempelvis blant mine personlige favoritter på plata, der den balanserer godt mellom tunge, metalliske deler og atmosfæriske og nærmest space-rock-aktige partier blir som en strålende, liten prog-odyssé på drøye seks minutter.»

Beste låter: «Cro-Magnon Vs. Neanderthal», «Ultraritual», «Occultation of Mars»

Lenke til omtale
Strømmelenke

#17: Forcefed Horsehead – Monoceros

Plateselskap: Owlripper Recordings
Undersjanger: Sludge metal/death metal/hardcore/grindcore

Utdrag fra vår omtale: «Respekten for inspirasjonskildene og forståelsen for grunnelementene i sjangerlandskapene bandet beveger seg i, særlig hardcore punk og death metal, er der hele tiden, og med det er det klart at Forcefed Horsehead i stor grad mestrer en krevende balansegang. […] [J]eg kan også konstatere at ‘Monoceros’ egentlig ikke byr på noen øyeblikk som er svake i seg selv i det hele tatt, og at det er snakk om en utrolig sterk prestasjon fra bandet. ‘Monoceros’ er stilistisk interessant, profesjonell, inspirert og kompromissløs, og pakkes endatil inn i en produksjonsdrakt som vel egentlig er nokså upåklagelig og bare får frem låtenes styrker enda mer. Anbefales på det sterkeste.»

Beste låter: «Futile», «Novgorod», «The Black Sun»

Lenke til omtale
Strømmelenke

#16: Enslaved – Heimdal

Plateselskap: Nuclear Blast Records
Undersjanger: Progressiv black metal

Utdrag fra vår omtale: «[Vi har] sannsynligvis med et av de mest komplette og imponerende produksjonene innenfor det norske ekstremmetallåret 2023 å gjøre her, og bare så det er sagt, så er konseptene og spørsmålene bandet reiser og utforsker rundt mytologien de tross alt alltid har latt seg inspirere av noe som løfter plata til noe enda mer interessant. Så jeg kan love deg det: ‘Heimdal’ er virkelig verdt mangfoldige lytt, og er et sikkert tegn på at Enslaved fortsatt vet å både imponere og overraske.»

Beste låter: «Congelia», «Kingdom», «Heimdal»

Lenke til omtale
Strømmelenke

#15: Sworn – A Journey told through Fire

Plateselskap: Selvutgitt
Undersjanger: Black metal

Utdrag fra vår omtale: «Å høre på ‘A Journey Told through Fire’ er som å stirre inn i den ildrøde horisonten til et voldsomt og panoramisk endetids-scenario. […] Det råder en tydelig ambivalens i musikken til Sworn, hvor låtene oppfattes som storslåtte og trollbindende i det ene øyeblikket og sorgtunge og gravalvorlige i det neste. Denne følelsen av indre konflikt når dødelig potens på skivas høydepunkter, hvor spesielt singelen «Grand Eclipse» og «Visions of Fire» må trekkes frem. Førstnevnte maler et bilde av et ildrødt, kokende hav i kraft av sine strømmende, melodiske svartmetallgitarer, og sistnevnte bruker stratosfærisk synth til å kaste en skimrende glød over et allerede fullkomment sound. Det finnes strengt tatt ikke noen ordentlige dødpunkter på Sworns fjerde skive, men de nevnte låtene utmerker seg som de to pureste destillatene av bandets styrker som så langt har sett dagens lys.»

Beste låter: «Grand Eclipse», «Calamity Sea», «Visions of Fire»

Lenke til omtale
Strømmelenke

#14: Nexorum – Tongue of Thorns

Plateselskap: Non Serviam Records
Undersjanger: Black/death metal

Utdrag fra vår omtale: «‘Tongue of Thorns’ kan best beskrives som et ritual i plateformat, der intensiteten på flammenes forbrenning er den største strukturelle rettesnoren. Der dødsmetallens rytmiske språk gjorde seg mer gjeldende på førsteskiva, er sjangeren nå representert mest i form av basspedalenes slagkraftige dybdeboring. Selve tonespråket viser mest slektskap til svartmetallen, og med det en form som defineres av sin mørke, blodsutgytende melodikk og stormende aggresjon. For at ikke denne løpende intensiteten skal suge livskraften fullstendig ut av lytteren, sakker Nexorum ofte ned tempoet og lar skingrende, giftige gitarstrofer krype gjennom lydbildet. Dette sørger for dynamisk balanse, samtidig som det opprettholder den ondskapsfulle rituelle atmosfæren som er skivas livsblod.»

Beste låter: «The Pestilential Wind», «Elegy of Hate», «Cult of the Monolith»

Lenke til omtale
Strømmelenke

#13: Rosa Faenskap – Jeg blir til deg

Plateselskap: Fysisk Format
Undersjanger: Post-hardcore/post-black metal

Utdrag fra vår omtale: «Rosa Faenskap gjennomfører hva enn de gjør på en god og egenartet måte, ikke minst fordi tematikken står i stil med den ganske pønka følelsen de skaper rundt låtene. Aller best går det på de mest hardtslående og upolerte låtene, der åpningslåta «Livredd», «Skjør» og den fantastiske «Paradis» peker seg ut som favoritter hos undertegnede. […] Først og fremst vil jeg imidlertid berømme Rosa Faenskap for en sterk og viktig plate anno 2023 som føles ordentlig gjennomtenkt, verdifull og velutført. Jeg synes det også er veldig kult at bandet skriver tekstene sine på norsk; for min egen del gjør det plateopplevelsen mye mer ektefølt. Og det med skikkelig, skikkelig sterk låtskriving i bunn. Fortsettelsen blir skikkelig spennende.»

Beste låter: «Livredd», «Skjør», «Paradis»

Lenke til omtale
Strømmelenke

#12: Slegest – Avstand

Plateselskap: Dark Essence Records
Undersjanger: Black’n’roll

Utdrag fra vår omtale: «Slegest gjør nemlig kunststykket å materialisere enn særdeles effektiv kombinasjon av dansbar rockemusikk og svartmetallens ondskapsfulle tendenser; det føles regelrett som en slags uhyre appellerende grendehus-metall. Først og fremst leverer nemlig Slegest en svært underholdende plateopplevelse på ‘Avstand’ som peker seg vel så mye ut som en tilfredsstillende rockeplate og en solid metall-affære. Som sagt er det dansbart som bare det, så kanskje kan du endelig sette på en Metallurgi-favoritt på fest. Kanskje.»

Beste låter: «Innsikt», «Forløysning og Rus», «Gåte»

Lenke til omtale
Strømmelenke

#11: Keep of Kalessin – Katharsis

Plateselskap: Morningstar Music
Undersjanger: Melodisk/progressiv black metal

Utdrag fra vår omtale: «‘Katharsis’ er en uforskammet episk, storskalert og pompøs opplevelse, der «Obsidian» får prøvd seg som både hærfører og skaper av sitt eget, fantasy-aktige mythos. Sånn sett kan skiva nesten sies å være svartmetallens Game of Thrones eller Ringenes Herre, eller kanskje bare svartmetallens ekvivalent av en IMAX-kinovisning. Denne maksimalismen kombineres i tillegg med mengder av fengende vokalmelodier og harmoniserende leads, så om man er i det dristige hjørnet kan man faktisk drøfte om ‘Katharsis’ kan sies å være den første rettmessige sammensmeltningen av svartmetall og powermetall. […] Og selv om dette kanskje ikke er den beste beskrivelsen av meg som lytter, må jeg si at min tid med ‘Katharsis’ har vært svært gledesfylt. «Obsidian» og Keep of Kalessin vet nøyaktig hva de har hatt lyst til å få til på sin nye skive, og det er vanskelig å se for seg hvordan de bedre kunne ha fanget den veldige, katartiske storheten som fyller skiva til randen.»

Beste låter: «Katharsis», «Hellride», «The Obsidian Expanse»

Lenke til omtale
Strømmelenke

Klikk her for å se plass #10-#1

Årets edleste norske metaller 2023: Plater, #35-#21

Klikk her for å lese våre hedersomtaler for i år

Klikk her for se våre topplister over årets norske metall-EP’er og -demoer

Klikk her for å se plass #50-#36

Årets beste norske metallplater, #35-#21:

#35: Eternity – Mundicide

Plateselskap: Soulseller Records
Undersjanger: Black metal

Utdrag fra vår omtale: «Særlig lar jeg meg imponere litt ut i skivas løp, der Eternity etter en habil åpning bestående av blant annet førstesingelen «Journey towards the Darkside», ruller ut kruttsterke, melodiske partier i tittellåta og «Hymn». Kombinasjonen av tonaliteten og aggresjonen minner om materiale av band som Ulver og Mgła, og særlig sistnevnte låt kommer godt ut med et hovedriff som umiddelbart setter seg på hjernebarken – i positiv forstand. Også den norskspråklige «Pest! Frykten i den andres øye» imponerer meg av samme grunn, og bidrar til å danne en sterk kjerne i utgivelsen.»

Beste låter: «Mundicide», «Hymn», «Pest! Frykten i den andres øye»

Lenke til omtale
Strømmelenke

#34: Troll – Trolldom

Plateselskap: Polypus Records
Undersjanger: Black metal

Utdrag fra vår omtale: «Det er stjerneklart og trolsk idet «To the Shadows (Ad Mortem Aeternam)» sine kjølige keyboards utøver sin mørke magi på lytteren. Den snerrende, flersporede vokalen til «Nagash» gir liv til de luskende flokkene av eventyriske beist som beveger seg i ly av nattemørket, som med maniske ul og kaklende latter terroriserer både gårdsdyr og landsbyboere. Det er et visst musikal-aktig, teatralsk preg over musikken på ‘Trolldom’, hvor uhyggelig, dyster tematikk fremstilles på en leken måte som underholder heller enn å skremme. […] Med en kort og konsis spilletid på 37 minutter er det dog lav terskel for å tre inn i det mørke og eventyriske universet som Troll har manet frem på ‘Trolldom’. Denne formen for tradisjonell, symfonisk svartmetall – om så med noe oppdaterte grooves og produksjonsverdier – er relativt sjelden vare her til lands i 2023, så et hvert kompetent og halvdistinkt bidrag ønskes velkommen med åpne armer.»

Beste låter: «To the shadows (ad mortem aeternam)», «Ancient Fire», «The Soil Runs Red»

Lenke til omtale
Strømmelenke

#33: Immortal – War Against All

Plateselskap: Nuclear Blast Records
Undersjanger: Black metal

Utdrag fra vår omtale: «Tittelsporet kaster oss rett ut i Blashyrkhs vinterlige slagmarker igjen, og er med sin skarpe låtskriving og hensynsløse intensitet en perfekt åpning på en Immortal-skive. «Thunders of Darkness» går deretter enda hardere til verks, før «Wargod» setter opp en skjoldmur bestående av knusende og stødig marsjerende gitarriff. Når den velkjente, akustiske gitarklimpringen brer seg som en isfront i platas indre, er det lett å tenke at ‘War Against All’ er en soleklar suksess av en moderne Immortal-skive.»

Beste låter: «War Against All», «No Sun»

Lenke til omtale
Strømmelenke

#32: 66Crusher – Limbo

Plateselskap: Gymnocal Industries
Undersjanger: Progressiv thrash metal

Utdrag fra vår omtale: «66crusher spiller en form for mørk og melankolsk progmetall som henter vel så mange elementer fra rifftung thrashmetall som triks fra Dream Theaters regelbok, og de gjør dette på et vis som formelig oser av låtskriverkløkt og teoretisk kompetanse. […] ‘Limbo’ er en skive som man trolig kan tilbringe et utall timer med, uten at dette får noen betydelig påvirkning på verdien man får hentet ut av den. Skiva balanserer alvorstynget dramatikk med blåøyd forundring til slående effekt, og byr på samme tid på melodiske holdepunkter, kruttsterke riffkunster og låtstrukturer som oppleves som finstemte og meningsfylte.»

Beste låter: «Descent», «Distrust», «Retribution»

Lenke til omtale
Strømmelenke

#31: Maktkamp – Caps Lock Woke Rock

Plateselskap: Selvutgitt
Undersjanger: Melodisk hardcore

Utdrag fra vår omtale: «Maktkamp slo oss så å si bakken i fjor med sin debutplate ‘I Affekt’, der Kvelertak-aktig hardcore punk-black’n’roll-musikk (det er sjangeren, ikke sant?) ble omsatt via en herlig og forfriskende energi. Og jammen har det ikke gått så mye mer enn ett år før neste plate nå er på plass, selv om bandet også har gjennomført en ganske så omfattende konsertvirksomhet. […] ‘Caps Lock Woke Rock’ bugner over av melodisk, catchy og energisk musikk som vel egentlig kan kategoriseres som krasst og feel-good samtidig.»

Beste låter: «Reptilens Høyborg», «Autosapiens», «Kosmetikkonaut»

Lenke til omtale
Strømmelenke

#30: Stygian Ruin – A World Past Hope and Fear

Plateselskap: Selvutgitt
Undersjanger: Atmosfærisk black metal

Utdrag fra vår omtale: «Denne plata består av kun to låter oppkalt etter planeten Mars’ to måner som begge varer mellom 15 og 20 minutter, og ruller dermed ut nokså komplekse komposisjoner der E.R. veksler omhyggelig mellom dunkle og stilige ambient-partier og svartmetallsk kaos. Kort sagt ender balansen opp med å fungere utmerket; begge låtene er svært godt strukturerte, og imponerer ytterligere ved å mane frem en okkult, mystisk og effektiv atmosfære som gjør utgivelsen enhetlig. Jeg vil understreke at ambient-partiene her er svært gode og varierte, og at særlig overgangspartiet mellom de to låtene er sterkt i så måte.»

Lenke til omtale
Strømmelenke

#29: Nattehimmel – Mourningstar

Plateselskap: Hammerheart Records
Undersjanger: Doom metal/black metal

Utdrag fra vår omtale: «Grunnet en noe statisk produksjonsdynamikk og stabile, tålmodige tempi kan ‘Mourningstar’ i utgangspunktet fremstå som en noe ensformig affære. Titter man derimot nøyer på låtmaterialet, vil man finne et yrende detaljliv gjemt bak platas stoiske ytre. Fra den svingende, hedenske svartmetall-rytmikken til de to singlene som åpner plata, til de stampende, hamrende riffene til låter som «Armies of Tiamat» og «Mountain of the Northern Kings»; Nattehimmel har funnet en ypperlig kombinasjon av doom og svartmetall som både kontrasterer og komplementerer hverandre.»

Beste låter: «Astrologer», «Slay the Shepherd», «Realm of Hades»

Lenke til omtale
Strømmelenke

#28: Messier 16 – Death Poems

Plateselskap: Selvutgitt
Undersjanger: Progressiv ekstremmetall

Utdrag fra vår omtale: «Kombinasjonen av gripende konseptuelt innhold, kompositorisk raffinement og stilistisk oppfinnsomhet gjør ‘Death Poems’ til en av de mer distinkte og minneverdige plateopplevelsene den norske scenen har produsert i 2023. […] Det viktigste poenget jeg har å komme med er dog at Messier 16 har lekt med ilden i sitt valg av tematisk innhold, og kommet ut av prosessen med en andreskive som brenner av både kreativ vitalitet og poetisk intensitet. Slike vågestykker er vel verdt å feire i et tidvis passivt, kontemporært musikalsk landskap.»

Beste låter: «Death Poem II: Hollow’s Death Drive», «Death Poem III: Barefoot’s Self-Suppression»

Lenke til omtale
Strømmelenke

#27: Mnira – Malignant Panacea

Plateselskap: Selvutgitt
Undersjanger: Progressiv/teknisk black metal

Utdrag fra vår omtale: «Låtene på ‘Malignant Panacea’ evner å utmerke seg på hver sin måte, noe som gjør at det litt tungt fordøyelige og komplekse uttrykket blir litt mer innbydende umiddelbart også. «Hollow Regalia» har for eksempel en herlig og egentlig ganske morsom nedgang som sniker seg mellom de voldsomme virvelvindene av svartmetallsk atmosfære. Videre kommer Mniras melodiske teft til uttrykk for alvor på «Shrine of Scintillae», som har noen regelrett fantastiske partier og sånn sett ender opp som platas desiderte høydepunkt for min egen del.»

Beste låter: «Hollow Regalia», «Shrine of Scintillae»

Lenke til omtale
Strømmelenke

#26: Shakma – On Tenebrous Wings

Plateselskap: Duplicate Records
Undersjanger: Thrash metal

Utdrag fra vår omtale: «Andreplata ‘On Tenebrous Wings’ kommer sent, men usedvanlig godt, og må kunne sies å gjøre alvor ut av en slik inntreden. Denne plata låter mer stilistisk fokusert enn forgjengeren, og er utstyrt med en produksjonsdrakt som legerer trioens krispe, heseblesende thrashmetall på utsøkt vis. […] Dette er det utsøkte håndverket bandet har funnet fram til og finslipt, der særlig utstoppelig trommespill og det svært høye nivået på gitarspillet går sammen i en enhet som byr på en aggresjon og en intensitet som gjerne akkurat er det man er ute etter i denne formen for metall.»

Beste låter: «On Tenebrous Wings», «Cryptic Apparition», «Necromancer»

Lenke til omtale
Strømmelenke

#25: Sâver – From Ember and Rust

Plateselskap: Pelagic Records
Undersjanger: Sludge metal/post-metal

Sâvers andreplate ‘From Ember and Rust’ er et av årets tyngste og seigeste norske metallplater. Noen av de mer utpregede post-metallske grepene fra debuten ‘They Came with Sunlight’ har her havnet på alteret til fordel for et enda mer direkte og grovkorna uttrykk, der inspirasjonen fra band som Neurosis blir desto tydeligere. Særlig gjennom et godt samspill Sâver også særdeles godt med dette, og bandet har her levert en utgivelse som føles like kompromissløs som den er organisk.

Beste låter: «Formless», «Eliminate Distance», «The Other»

[ikke omtalt]
Strømmelenke

#24: Aeternus – The Philosopher

Plateselskap: Agonia Records
Undersjanger: Blackened death metal

Utdrag fra vår omtale: «Alt i alt er ‘Philosopher’ en skive som både viser mestringen av ekstremmetallisk håndverk vi har lært å forvente fra Aeternus, på samme tid som den tar et steg inn i et langt mer kontemplativt landskap enn tidligere skiver. Det er virkelig ikke noen selvfølge at band fortsetter å søke etter nye, spennende perspektiver 30 år inn i sin eksistens, så med dette i mente har jeg intet problem med å smelle et ettertrykkelig kvalitetsstempel over Aeternus‘ nyeste skive, ‘Philosopher’.»

Beste låter: «Existentialist Hunter», «Wresting Worm» og «The Luciferian Architect»

Lenke til omtale
Strømmelenke

#23: Dwaal – Never Enough

Plateselskap: Dark Essence Records
Undersjanger: Post-metal

Utdrag fra vår omtale: «Dissonante, smuldrende toner runger foruroligende ut av høyttalerne i det vi tar våre første, varsomme skritt inn i Dwaals nyeste skive. Åpningslåta «All Masters, All Servants» er ikke på langt nær den mest oppsiktsvekkende på skiva, men fungerer som en god introduksjon til bandets basale uttrykk. Dette betyr i praksis en nedslått og frustrert form for atmosfærisk sludge som bærer et visst preg av doom-sjangerens staselige fremtreden, og som bryter opp de depressive tendensene med romslige, post-metalliske avbrekk. […] ‘Never Enough’ er en meget sterk andreleveranse fra den eminente sekstetten Dwaal; en uforglemmelig plateopplevelse som kombinerer utpreget dystre sinnsstemninger med sludge/doom av enorm størrelse og vekt.»

Beste låter: «Pseudanthium Aionios», «Repentance of a Bastard», «You Will Never Be Enough»

Lenke til omtale
Strømmelenke

#22: RUÏM – Black Royal Spiritism – I – O Sino da Igreja

Plateselskap: Peaceville Records
Undersjanger: Black metal

Utdrag fra vår omtale: «Utgangspunktet for prosjektet RUÏM gir formodentlig enkelt vann i munnen hos enhver norsk ekstremmetallentusiast. Dette er nemlig det ferskeste påfunnet til tidligere Mayhem-gitarist Blasphemer, som i sin Portugal-residens oppdaget en rekke ubrukte riff fra hans tid i det legendariske svartmetallbandet. Disse har munnet ut i plata ‘Black Royal Spiritism – I – O Sino da Igreja’. […] Og det er nok i all hovedsak Blasphemers sterke riff og temaer som kjennetegner denne skiva og som gjør den såpass bra. Kanskje minner det mye om tidligere eskapader fra den tidligere Mayhem-gitaristen (noe som jo uansett ikke er noe rart), og kanskje kunne den tematiske overbygningen blitt enda mer utbygd. Men den anbefales først og fremst sterkt for de som har sansen for sofistikert svartmetall med en mystisk eim over seg.»

Beste låter: «Blood.Sacrifice.Enthronement», «The Black House», «O Sino A Nigreja»

Lenke til omtale
Strømmelenke

#21: Phantom Fire – Eminente Lucifer Libertad

Plateselskap: Edged Circle Productions
Undersjanger: Blackened speed metal

Utdrag fra vår omtale: «[Det er] en glede å erklære at Phantom Fire endelig har levert en skive som står til forventningene skapt av deres mer eller mindre plettfrie singel-historikk. ‘Eminente Lucifer Libertad’ er i mye større grad enn forgjengeren opptatt av å gyve løs på lytteren med alskens ekstremmetalliske triks, våpen og sadistiske redskaper, og de eksperimentene som finnes er i mye større grad bakt inn i et hensiktsmessig musikalsk forløp enn tidligere. […] Phantom Fire har med sin nye skive gjort seg fortjent til flere stilpoeng enn de fleste av årets norske utgivelser til nå, og gjør endelig ære på potensialet som har vært umulig å overse fra det øyeblikket de entret scenen i 2021. Enhver fartsglad skroting bør se sitt snitt til å hive denne bråtebrannen på anlegget.»

Beste låter: «Bloodshed», «De Taptes Dans», «Mara»

Lenke til omtale
Strømmelenke

Klikk her for å se plass #20-#11

Klikk her for å se plass #10-#1

Mikrostrukturell evaluering: Ukas singler

Ihsahn – «Pilgrimage to Oblivion»

Etter nesten 20 år siden som solo-artist, er Emperor-frontmann Vegard «Ihsahn» Sverre Tveitan snart klar for å slippe sitt selvtitulerte album. Det skriker høye ambisjoner som lite annet, særlig når det skal lanseres både en «vanlig» metal-versjon og en orkestral versjon av albumet når det slippes tidlig neste år. Med det har vi også fått en smak på begge deler når de utgavene av låta «Pilgrimage to Oblivion» nå er ute.

På denne låta er Ihsahn definitivt i sine mørkere hjørner, noe som for øvrig korresponderer godt med både coveret og de heftige pressebildene som er kommet i forbindelse med albumannonseringen. Når de orkestrale og symfoniske elementene tas med i betraktningen, som også er å finne i metal-versjonen, sendes assossiasjoner særlig til det første soloalbumet til Ihsahn, ‘The Adversary’. Og Ihsahn får for så vidt til å skape både brutalitet og nærmest teatralsk dramatikk i «Pilgrimage to Oblivion».

Det er imidlertid lite nytt å spore av substans, og låta ligner for mye på tidligere påfunn fra Ihsahn til å være spesielt interessant. Selv om den orkestrale versjonen er et fett hvorfor ikke-påfunn, blir denne også litt intetsigende og lite oppsiktsvekkende. Derfor tillater jeg meg å være noe skuffa over denne låta, selv om produksjonen og håndverket definitivt er på plass.

Skrevet av Alexander Lange

Bokassa – «Let’s Storm the Capitol»

Bokassa er i gang for alvor med å lade opp til sitt kommende album, og «Let’s Storm the Capitol» er den tredje singelen bandet har sluppet herfra. Den første av dem imponerte meg stort, og ga meg mange av vibbene som gjorde at gjennombruddsplata ‘Crimson Riders’ falt såpass i smak hos meg. Dessverre går «Let’s Storm the Capitol» inn i en annen kategori, og skuffer litt på samme måte som andresingelen «All Out Of Dreams».

Den er – for å si det rett ut – nok også svakere enn sistnevnte for min egen del. «Let’s Storm the Capitol» ender nemlig opp som en temmelig forglemmelig affære. Bokassa kaster seg her ut i et pop-punk-aktig landskap, riktignok med en del tæl, de til dels har mestret godt tidligere. Men denne gangen blir det rett og slett for anonymt. Dette er nok fett på bilstereoen, men det er også et av Bokassas svakeste låter i mine ører.

Skrevet av Alexander Lange

Fight the Fight – «In Memory»

Fight the Fights konseptuelle tredjeskive er nå kun et par måneder unna, og nye smakebiter på det smått mystiske prosjektet materialiserer seg stadig i den yrende metallosfæren. Dette er min diffuse og utpreget anmelderske måte å si at bandet har sluppet ny singel på, og med det en ambisiøs og omfattende en ved navn «In Memory».

Oslo-trioen har fått med seg tromme-savanten Baard Kolstad bak settet på sin nye skive, og «In Memory» er nok den av de foreløpig tre singlene som har vekket flest assosiasjoner til musikerens hovedprosjekt, Leprous. Dette skyldes ikke minst låtas yrende og funky rytmiske underlag og moderne progmetalliske fakter, men også det nesten sludgy riffet som sender tankene i retning de tyngre øyeblikkene til plater som ‘Malina’ og ‘Pitfalls’. Jeg får også en følelse av at gamle sivilisasjoner og en gryende futurisme kolliderer på «In Memory», hvor tribal perkusjon og gammelt-lydende vokaliseringer lever side ved side med strobe-liknende, kosmiske synther.

«In Memory» er en imponerende låtkonstruksjon som sjonglerer et utall musikalske elementer samtidig som den er uhyre groovy og dansbar. Derfor er det så synd at miksen skaper en viss avstand mellom lytteren og musikken; et problem som ikke var gjeldende på platas to foregående singler. Det er ikke umulig at dette kan skyldes problematikk knyttet til fil-opplasting heller enn et aktivt valg, men for min egen del skulle jeg gjerne hatt en reprise av de skarpe, eksplosive produksjonsverdiene til «Monarch» og «12800». Basert på de tre singlene er det dog liten tvil om at forventningene er høye til Fight the Fights nye skive, og jeg er spesielt spent på å se hvordan avsløringen av konseptet kontekstualiserer de tre låtene vi har hørt til nå.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Madder Mortem – «Towers»

Det høyt elskede norske progmetall-bandet Madder Mortem har nettopp blitt annonsert til Inferno 2024; en booking som sammenfaller godt med slippet av bandets åttende skive ‘Old Eyes, New Heart’ i januar. Med ny plate følger det selvfølgelig singler, og første leveranse fra den etterlengtede skiva får vi i form av låta «Towers».

For en kar som ble introdusert for bandet via deres nyeste skiver – ‘Red in Tooth and Claw’ og ‘Marrow’, henholdsvis – er «Towers» en meget enkel låt å fordøye. Madder Mortems senere periode har båret preg av en sammensmelting av progressive og alternative tendenser, hvor førstnevntes sofistikerte rytmelek og yrende detaljnivå gjøres tilgjengelig via sistnevntes fokus på kompakt og effektiv låtskriving. Denne prosessen blir selvfølgelig lettere nå man har en sanger av Agnete M. Kirkevaags kaliber bak mikken, og «Towers» løftes som forventet av vokalistens kraftige røst og særegne melodiske preg.

Det kan virke som at tiden siden sist vi hørte fra Madder Mortem har vært en krevende en – noe jeg trolig vil gå nærmere inn på i selve plateomtalen. Til tross for denne motbøren virker det som at bandet har bevart fatningen, og på «Towers» å dømme har vi meget å se frem til når ‘Old Eyes, New Heart’ slippes i januar. Alltid kjekt med ny Madder Mortem, spesielt når det har gått fem år siden sist!

Skrevet av Fredrik Schjerve

Goatmilker – «Black Grass»

Det er virkelig ikke lett å bli klok på hva nystiftede Goatmilker driver med ut fra artist-bioen på Spotify, der det refereres til både Voivod, Black Sabbath, Mastodon, norsk svartmetall og – hold dere fast – John Mayer. I presseskrivet for bandets første låt, «Black Grass», er Kvelertak og Soundgarden med, og selve låta beskrives enkelt og greit som en kort og energisk rockelåt.

Det er det definitivt også, og pønken gis også litt innpass. Gitarlyden er nok egentlig det eneste som beslekter materialet med metal-sjangeren. Låta er med det også temmelig ålreit, og harmoniserte gitar og et catchy refreng gjør susen. Jeg undres imidlertid over hva dette bandet ellers har i bagasjen, for dette minner mer om Kakkmaddafakka og Fangst enn Mastodon og – gud forby – norsk svartmetall. Men jeg digger låta, og er spent på fortsettelsen.

Skrevet av Alexander Lange