‘Til Klovers Takt’ er Kampfars niende album, og kommer ut nesten tretti år etter at Per-Joar «Dolk» Spydevold startet opp dette bandet på egen hånd i Fredrikstad. Albumet beskrives av bandet selv som en slags kulminasjon av alt de har gjort tidligere, og kan nok i så måte kanskje også beskrives som en demonstrasjon av tilstanden og potensialet til den typen svartmetall Kampfar har rullet ut i litt ulike former i løpet av sitt virke. Om bandet så ikke er blant de umiddelbart mest profilerte svartmetallbandene fra Norge, har det like fullt spilt en viktig rolle i utviklingen av den hedenske og folkemusikkinspirerte svartmetallen som band som Helheim og Taake også er blitt kjent for å raffinere og spre utover Norges grenser. På ‘Til Klovers Takt’ fornyes riktignok ikke dette uttrykket Kampfar har arbeidet rundt; snarere finslipes det til en voldsom og høyst imponerende oppvisning det oser selvsikkerhet og ambisjoner av.
Presentasjonen og produksjonen som dette albumet er pakket inn i levner i alle fall ingen tvil om dette. Med en tematikk i bunn som tar inspirasjon fra folketradisjoner og naturen i Hemsedal og Hallingdal, lar Kampfar det både dunkle og fargesprakende Bürkel-maleriet «Village fire at night» levere et effektivt visuelt inntrykk på coveret, og allerede fra første stund gir bandet full gass når det gjelder å demonstrere platas storslåtte lyduttrykk. Etter noen få takters rolig gitarspill, velter nemlig verset i «Lausdans under stjernene» ut av høytalerne med voldsom kraft, og det gir et dekkende bilde av samspillet mellom storslagenhet, klarhet og råskap i denne platas produksjon. På ‘Til Klovers Takt’ har Kampfar tatt kontroll over de ulike leddene i produksjonen selv, og alt tyder på at det har gitt et strålende resultat.
Det er i alle fall en viktig komponent i noe av det jeg synes Kampfar får til aller best på ‘Til Klovers Takt’. De seks låtene på denne plata føles nemlig som rene virvelvinder der låtstrukturene og komposisjonene stadig får store mengder drahjelp av kaotisk atmosfære. Kampfar evner å sette låtene sine i et nærmest overveldende høyspenn nesten kontinuerlig, og det samtidig som at de 5-8 minutter lange komposisjonene føles velkalkulerte og balanserte. Det i seg selv gjør denne plata til en aldri så liten svartmetallprestasjon, og tilføyer et atmosfærisk element som fremstår både effektivt og beundringsverdig i at det er så vanskelig å mestre.
Kampfar løser også dette på mange måter. ‘Til Klovers Takt’ er kanskje i aller størst grad en oppvisning i glødende mid-tempo-metall, men bandet gjør også bruk av kompromissløse blast-beat-utblåsninger der gitarene gjerne supplerer med melodisk håndverk av høy rang. Variasjonen i vokalsegmentet er også prisverdig, der blant annet mørk, spoken word-aktig clean-vokal supplerer Dolks skrikevokal – noe den gjør på utsøkt vis for eksempel i den voldsomme crescendoen i begynnelsen av kruttønna «Flammen fra Nord».
Platas største høydepunkt er kanskje likevel låta «Urkraft», der en hardtslående, krigersk groove sparker i gang en mektig komposisjon som ender i et enormt, allsangvennlig klimaks. De folketonale elementene som særlig kommer ut av skallet sitt i «Rekviem» imponerer også stort, og på avslutningen «Dødens aperitiff» drar bandet lytteren omhyggelig gjennom tålmodige grooves og roligere mellompartier før de lar musikken eksplodere i en helt nydelig avslutning som virkelig presser ut det siste som må være av energi i denne kraftpakka av en plate.
Det er lite negativt å si om ‘Til Klovers Takt’, og det handler rett og slett om at dette er et av årets virkelig beste norske metallplater. Om den ikke står for mange nyvinninger i Kampfars sjangerlandskap, høres bandet her utvilsomt ut som den beste utgaven av seg selv, og plata blir sånn sett en verdig stadfestelse av nesten tre tiårs beundringsverdig virke. Nå må du gå og lytte på den.
Féleth er et moderne dødsmetallband bestående av fire «glade, musikalske gutter» fra Alta, per bandets Spotify-bio. Kvartetten fra nord har all mulig grunn til å være glade og fornøyde i år, etter sin opptreden på gigantfestivalen Tons of Rock i juni, og slippet av andreskiva ‘Divine Blight’ nå sist uke. Musikken på ‘Divine Blight’ er på sin side alt annet en glad og fornøyd, men oser av rettmessig sinne rettet mot maktpersoner som søker å misbruke samfunns- og politiske systemer til egen vinning.
Uttrykksmessig kan Féleth sies å være et moderne, melodisk dødsmetallband med sterke tekniske tendenser. Bandet er heller ikke fremmed for å bake inn core- eller thrashmetalliske elementer i musikken, hvilket gir ‘Divine Blight’ en hel haug av ulike kort å spille på. Blant referansene som popper opp i bevissthetene i løpet av skivas 40 minutter finner vi blant andre Gorod, All Shall Perish, Sylosis og Gojira. I tillegg ville bandet fint ha kunne opptrådd på line-ups med norske band som Deception og Vorbid, hvilket burde si noe om hvor fleksibel og mangefasettert soundet til Féleth er på ‘Divine Blight’.
Likevel er ikke dette nødvendigvis noe man reagerer på underveis i lyttinga. Gutta evner definitivt å skrive en effektiv låt, og de ulike sidene ved bandets lydbilde er integrert i låtene på en måte som gjør at man unngår nakkesleng. Åpningslåt og singel «Majesty» introduserer bandets tekniske men melodiske dødsmetall på effektivt vis, før den klinker til med et stort og bombastisk refreng som ikke hadde vært malplassert på Cattle Decapitations ‘Death Atlas’. «Caretaker» gjør så ære på bandets halvseriøse sjangerbenevnelse «teknisk dødsrock» via åpningens drivende rocke-beat, før låta svinger over i et stampende og Gojira-aktig vers.
Låtstrekket som åpner ‘Divine Blight’ er gjennomgående solid, men det er rundt platas midtparti at bandet virkelig finner flyten. «The Serpent» snakker et teknisk dødsmetallspråk som virker modellert etter Gorods ‘A Perfect Absolution’, men bryter opp den hektiske tonestrømmen med et massivt og majestetisk refreng. «Casanova» grenser tidvis til en form for dødsthrash som sender tankene i retning band som Sylosis og norske Decipher, men med en rytmisk friskhet og kreativitet som bunner ut i bandets egen identitet. Innen vi når «Deadlands» har bandet opparbeidet seg et helvetes momentum, og det blir en glede å overvære den detaljrike og presise brutaliteten som produseres av den sammensveisede metall-kvartetten.
Plata sliter dog litt med å opprettholde denne kreative energien hele veien til målstreken, og ebber litt ut på de to avsluttende singlene. Bandets avhandling om USAs samfunnsmessige utfordringer på «USA» hemmes av et lite overbevisende, softere åpningsparti, og den avsluttende soloen på den ellers kruttsterke «Avarice» setter ikke det høyverdige punktumet plata krever. Til tross for disse skavankene er Féleths ‘Divine Blight’ en fabelaktig og kreativt inspirert skive, og en av de klart beste moderne dødsmetallskivene Norge har levert i 2022. Anbefales!
Skrevet av Fredrik Schjerve
Mantric Momentum – Trial by Fire
Ute nå via Frontiers Records
Mantric Momentum er et samarbeid mellom Christer og Terje Harøy, der førstnevnte, kjent fra blant annet prog-metal-bandet Divided Multitude, står for all spillinga og sistnevnte synger med erfaring fra blant annet Pyramaze i bagasjen. ‘Trial by Fire’ er denne power metal-duoens debutplate, og kommer etter at de i to år har sluppet en rekke singler – blant annet fra plata selv.
De to singlene som har blitt sluppet i forkant av plata, «In the Heart of the Broken» og «New Horizon» innevarslet på alle måter en nokså typisk, velprodusert og profesjonelt utført power metal-utgivelse. Det er utvilsomt også det vi har fått, og etter den orkestrale introduksjonen «Tabula Rasa» trykker Mantric Momentum med full kraft på gasspedalen gjennom å levere det ene stratosfæriske refrenget etter det andre, klar vokal i høyt register og riff som stadig beveger seg i skjæringspunktet mellom det storslagne og melankolske.
Og i stor grad fungerer dette ganske godt, i alle fall til å begynne med. Særlig har jeg sansen for en del av gitarmelodiene som gir bandets uttrykk et hint av melodisk death metal, der hovedtemaene på «In the Heart of the Broken» og tittellåta nok peker seg ut som de fremste eksemplene. Det skulle naturligvis også bare mangle at noen av de storslagne refrengene ender opp som høydepunkter. Her stiller «Course of Fate» sterkt, så vel som det fullstendig avhengighetsskapende refrenget i «In the Eye of the Hurricane», som står for en tiltrengt vitamininnsprøyting mot slutten av plata.
Jeg synes nemlig Mantric Momentum snakker samme språk litt for mye og for lenge på ‘Trial by Fire’. Power-balladen «Fighter» er et av platas desidert beste låter og sørger for et sterkt taktskifte med sin roligere fremtoning, men etter at tittellåta deretter har gjort sin del av jobben, blir platas andre halvdel for lik det som har skjedd tidligere på plata. Det skal sies at den åtte minutter lange avslutningslåta «Diamond» er et hederlig forsøk på å krydre det hele litt med en lengre, omhyggelig og ganske vellykket oppbygning, men da er det allerede litt for sent. Med spilletid på nesten én time (og vel så det om du regner med bonuslåta «(I’ll Never be) Maria Magdalena»), tror jeg ‘Trial by Fire’ kunne vært en bedre og mer fokusert affære; i stedet går elva litt over sine bredder med noen låter mot slutten som i liten grad skiller seg ut fra resten.
Det er definitivt det største ankepunktet ved denne plata. Ellers kommer Mantric Momentum godt ut med denne debuten. Med få dristigheter å by på vil de nok ikke trollbinde så mange sjeler utenfor sjangerens fanbase, men til gjengjeld er mange av låtene svært godt håndverk. ‘Trial by Fire’ imponerer med noen sterke og melodiske høydepunkter, og da særlig i første halvdel, som fungerer utmerket som en utrettelig leveranse av power-metallsk energi. Når det utvilsomt er det bandet prøver på, er det i det hele tatt lite å klage på.
Skrevet av Alexander Lange
Reaping Flesh – Reaping Flesh
Usignert, ute på Bandcamp
Reaping Flesh er et flunkende nytt band fra Bodø med medlemmer som tidligere har vært å finne i en rekke forrykende, pønka undergrunnsband fra nord. Med det er det nok heller ingen overraskelse at bandets selvtitulerte debututgivelse oser av skitten og kompromissløs profesjonalitet. ‘Reaping Flesh’ er en bunnsolid oppvisning i hardcore-sjangerens potensiale innenfor metalliske rammer, og smir sammen hardcore punk-, svartmetall- og thrash metal-elementer på sømløst og brutalt vis.
De åtte låtene på ‘Reaping Flesh’ er for så vidt alle av samme ulla, og ruller stort sett ut det som er bandets klare hovedingredienser: Gitarriff som stadig beveger seg i skjæringspunktet mellom sjangrene de lar seg inspirere av, hurtige, hurtige d-beats, og en skrikevokal som flørter med hva innspillingsutstyret tåler av volum. Allerede i løpet av de første sekundene på åpningslåta «Nailed to the Cross» demonstrerer også Reaping Flesh det jeg kanskje synes fungerer aller best på plata, nemlig den velfungerende, og litt særegne, sammenblandingen av pønka thrash-partier og mer svartmetallsk, dissonant og svevende gitarspill. Det skaper en heldig dynamikk der atmosfære og melodi får et forskrudd lite innpass i bandets uttrykk, og står for noen av platas høydepunkter – eksempelvis i det strålende hovedtemaet i «Putrid Strife».
Men Reaping Flesh gjør også sitt for å gi andre elementer innpass, og i løpet av plata finner man små grep som alle gir mange av låtene en liten dose særegenhet. De dissonante gitarene og orgelet som maler en slags guffen, ritualistisk stemning på slutten av «Deceiver» er ett eksempel; den fantastiske blast-beat-eksplosjonen på «Bludgeoned and Faceless» et annet. Også «Ingrained in Death» sørger for litt tiltrengt variasjon mot slutten av utgivelsen med sin groovy og mer tilbakelente andre halvdel.
Platas største høydepunkt er sannsynligvis «Dark Life», der et strålende verstema oppgraderes til et nærmest melankolsk refreng gjennom en lys, fjern og skjærende gitarlead. Det fungerer som en passende oppvisning i Reaping Fleshs gode evne til å smelte sammen hardcore- og svartmetallelementer, og gjør dem til et obligatorisk band å sjekke ut for alle som ellers for eksempel har hatt glede av Okkultokratis utgivelser de siste årene. Til neste gang kunne man kanskje ønsket seg noen flere sidesprang fra bandets klare, d-beat-baserte hardcore-kjerne. Men som debututgivelse er ‘Reaping Flesh’ et utmerket og kruttsterkt bank i bordet.
Skrevet av Alexander Lange
Solus Grief – With a Last Exhale
Usignert, ute nå på bandets Bandcamp
Skiver som Solus Grief sin debutskive ‘With a Last Exhale’ er et sjeldent fenomen. Ikke fordi det er en DSBM-skive skrevet og gitt ut på Bandcamp av én enkelt musiker – det fenomenet er det stikk motsatte av sjeldent. ‘With a Last Exhale’ er sjelden i den forstand at den er et komplett og fullverdig kunstnerisk produkt, hvilke er få og langt i mellom i Bandcamps DSBM-sfære. Ja, ‘With a Last Exhale’ kan faktisk sies å være DSBM-ens svar på Burzums ‘Hvis Lyset Tar Oss’, med sin firedelte struktur, lange låter og fokus på innhyllende, tålmodig stemningsdannelse.
Svartmetallen til Solus Grief er langstrakt og atmosfærisk oftere enn den er blastende og aggressiv. Uttrykket henter vel så mye fra Norges originale svartmetallbølge på 90-tallet som fra syndikatet av enmanns-band på Bandcamp, i tillegg til å spe på med noen impulser som er langt vanskeligere å plassere. Resultatet er en skive som har et langt rikere teknisk og tonalt språk enn noen lav-terskel Bandcamp-utgivelse har rett på, samt en virkelig absorberende, magnetisk og nedslående plateopplevelse.
Skiva starter likeså godt med et av sine mest turbulente strekk, i det «Under Choking White Veils» åpenbarer sine stormende trommer og sørgmodig dansende gitarstemmer. Vokalen til den anonyme musikeren bak prosjektet er innpakket i et vognlass av støyende effekter – litt som hos landsmennene i Kvad – og er som et plaget gjenferd fanget i en musikalsk snøstorm. Mørke og katastrofale svartmetallgitarer borer i vei i bakgrunnen, og en gammel og sliten norsk folkesjel gjør seg til kjenne via nedslåtte, folkemusikalske melodistemmer.
For min egen del når skivas sorgtunge introspeksjon sine høyeste punkter over platas andre og tredje spor, henholdsvis «Life Has Left This Place» og «With a Last Exhale». Førstnevnte bruker et twangy og ståltråd-aktig gitar-sound til å fremheve noen virkelig nydelige melodier, og trår tidvis inn i sludge-lenende landskaper som kan minne om en svartmetallisk utgave av The Atlas Moth. Tittelsporet på sin side, dveler ved en enkel serie atmosfæriske svartmetall-progresjoner, som med sin angerfulle, håpløse og nostalgiske affekt gjør voldsomt inntrykk.
Til slutt har vi «Yearning of the Soul Damned», som med sine sakte dønninger frakter barken stadig lenger ut i sitt mørke hav, før den drar lytteren fullstendig under ved hjelp av en strøm av svermende, dissonant black/death. Hamrende bass og vevende gitarstemmer sender tankene i retning Deathspell Omegas mer suggererende materiale, før bassens dommedagsklokke ringer oss ut i nattemørket for å finne veien hjem på egenhånd.
‘With a Last Exhale’ er – paradoksalt nok, platas depressive kvaliteter tatt i betraktning – en sann glede å overvære som en fan av langtrukket og atmosfærisk svartmetall. Til tross for at mye av skiva ligger og vaker i et middels tempo, varieres teksturene og ideene såpass mye at landskapet aldri mister sin nattlige magi. Når låtene i tillegg danner meningsfulle og avrundede helheter; ja da kan man ikke annet en å beundre hva Solus Grief har fått til på sin debutskive. Anbefales fans av stemningsladet og velkomponert DSBM.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Rockhard – Hard Rock
Usignerte, ute nå på bandets Bandcamp
Dersom jeg skulle ha forsøkt å gjette meg frem til forhistorien til det nye norske metallbandet Rockhard, så hadde jeg tippet at de oppsto under et forskningsprosjekt på 80-tallet, der et knippe ravgale vitenskapsmenn fryste ned kroppene til tre musikere fra henholdsvis et thrash- et trad- og et dødsmetallband, for deretter å tine dem opp i 2022. Det er vanskelig å understreke nøyaktig hvor mye av 80-tallets undergrunn de unge gutta har klart å stappe inn i en 22-minutters demo, men et kjapt blikk på coveret eller bandets instagram burde gi en viss pekepinn. ‘Hard Rock’ er en demo som puster, blør og gråter 80-tallsmetall, til den grad at den til og med ser ut til å være spilt inn live på øvingsrommet.
Et seigt og luskende riff toppet med små-sure ledegitarer høres fra den andre siden av døren inn til Rockhards kjellerlokale, før «Dead in a Ditch»s energiske konglomerat av punkete metall og thrash blåser døren ettertrykkelig av hengslene. Bandets musikk har et tydelig preg av førstebølgens rennesteins-mentalitet, hvilket fremheves av den brautende og snerrende vokalen. Noen plutselige innslag av blastbeats avslører bandets ekstremmetalliske side; en side som kommer til å komme tydeligere til uttrykk jo lenger inn i demoen vi kommer.
Men først tar Rockhard en omvei innom krysningspunktet mellom hardråkk og tidlig tradmetall. Både «Overlords» og «Supercell» pumper ut nostalgiske riff med mengder av entusiasme og driv, hvor sistnevnte spesielt utmerker seg med sin Midnight-aktige røffhet og de deilige harmoniene som oppstår ved låtas slutt. Det er ikke til å komme fra at både lydkvalitet og vokalprestasjoner vil (og bør) være et hinder for mange som sneier innom Rockhards førsteutgivelse, men for de av oss som har sansen for 80-tallets undergrunns-demoer er disse skavankene nettopp de tegnene på amatørmessig lidenskap og entusiasme vi ser etter i en formativ demo-utgivelse.
Til slutt har vi den 11 minutter-lange «Jesus is a Wizard», som beveger seg fra åpningens dødsmetalliske sump-lende til en sjokkerende ballade-aktig bro, og tilbake igjen. Broen stikker litt i overkant ut i forhold til omgivelsene, men det vitner om en ambisjon som muligens kan hjelpe bandet fra å bli fanget i 80-talls-pastisj på sikt. Dessuten er låtas øvrige minutter fylt med så mye ekstremmetallisk gull at alle eventuelle synder er glemt innen låta rundes av.
Det må sies at ‘Rock Hard’ er et ganske så stort uttrykksmessig rot. Spennet fra klassisk tradmetall til buldrende dødsmetall er stort, og bandet holder disse uttrykkene foreløpig fraskilt, heller enn å integrere dem på noe vis. Dette er dog kun en demo; og det en demo som er fylt til randen av fremragende ideer og riff levert med bunnløs entusiasme og kjærlighet for sjangeren.
Rockhard har kanskje ikke ennå klart å raffinere råmetallet sitt til en skarp sverdspiss som kan penetrere rustningen til den erfarne anmelder. Det de derimot har gjort, er å forme det til en butt jævla klubbe som bulker og slår i stykker rustningen min med rå kraft og viljestyrke. Jeg anser dette som en suksess fra perspektivet til et ungt og uerfarent band, og anbefaler derfor ‘Hard Rock’ til fans av 80-tallets ekstrem- og tradmetalliske undergrunn.
Det er kun 10 dager til In the Woods… slipper sin nye skive ‘Diversum’, og for å tromme opp litt hype i forkant slipper bandet like så greit den beste singelen fra skiva så langt. «Master of None» er generelt sett et godt eksempel på hvordan man gjør en singel skikkelig, med noen få treffsikre elementer som alle passer inn i en større helhet.
In the Woods… gjorde sin debut på den norske svartmetallscenen på 90-tallet, men det er noen helt andre hjørner av 90-tallet som setter sine spor på bandets musikk i denne omgang. De rolige versene til «Master of None» sender tankene i retning tiårets alternative rock og grunge, der de tyngre delene er en naturlig videreføring av den melodiske døds/doomen som ble skapt av «The Peaceville Three». Låta er en velfungerende, dramatisk og cinematisk kommersiell ekstremmetall-låt, og føyer seg godt inn i det tematiske bildet som albumcoveret og de tidligere singlene har presentert. Alt i alt er det god grunn til å være spent på slippet av ‘Diversum’ om en drøy uke – Metallurgi er i alle fall i høy beredskap!
Skrevet av Fredrik Schjerve
Djevel – «I Daudens Dimme Natt»
Ute nå via Aftermath Music
Med slippet av singelen «Kronet Av En Væpnet Hånd» i oktober, ble det klart at svartmetalltrioen Djevel i desember er klare med fullengderen ‘Naa Skrider Natten Sort’ – og det bare halvannet år etter bandet slapp det imponerende, kritikerroste og Spellemannspris-vinnende ‘Tanker Som Rir Natten’. Grunnene til å se fram til å gå inn i årets vintermørke med en ny Djevel-plate på øret ble heller ikke færre av førstesingelen, og heller ikke den nye, «I Daudens Dimme Natt», makter å dempe forventningene.
Mens «Kronet Av En Væpnet Hånd» viste Djevel fra en mer kortfattet, hurtig og intens side, står «I Daudens Dimme Natt» mer i stil med materialet på ‘Tanker Som Rir Natten’. Låta flørter med ti-minuttersmerket, og den består av to deler der bandet tyner sin mørke, atmosfæriske og smått folketonale svartmetall. De første minuttene er et ondskapsfullt, melodisk inferno der det høres ut som bandet har fått hjelp av Edvard Griegs gjenferd for å skrive hovedtemaet, og over dette legges det etter hvert elegant til noen akustiske gitarer med en nesten perkussiv effekt. Deretter bryter en lavmælt gitarmelodi opp intensiteten, og Djevel drar som ofte før lytteren seigt gjennom et langt, atmosfærisk strekk. Stemningen er herlig effektiv, og peker mot et sant årshøydepunkt innenfor norsk svartmetall.
Skrevet av Alexander Lange
Dødsengel – «In the Heart of the World»
Ute nå via Debemur Morti Productions
Jeg lot meg ikke helt bite på kroken av førstesingelen i opptakten til Dødsengels kommende plate ‘Bab Al On’: «Ad Babalonis Amorem Do Dedico Omnia Nihilo». På tross av en ålreit komposisjon gjorde litt underlige balanser i lydbildet og litt vel mekanisk trommelyd meg litt bekymret om produksjonen kom til å gjøre denne plata en bjørnetjeneste. Bekymringen er heldigvis mindre etter å ha hørt «In the Heart of the World», der Dødsengel lykkes godt med å skape en demonisk atmosfære i løpet av ni fengslende minutter.
«In the Heart of the World» er en treg, mektig og stemningsfull svartmetallåt, og består i all hovedsak av tålmodig repetisjon av enkle akkordrekker – de første minuttene farges faktisk bare av en eneste akkord. Med ritualistisk trommespill og en Attila Csihar-aktig vokalprestasjon over lykkes Dødsengel svært godt med å male lydbildet mørkt og okkult, og gitarmelodien som kommer mot slutten er også effektiv i så måte. Jeg tror bandet kunne fått enda mer ut av vokalen dersom den lå enda litt lenger frem i lydbildet, og det er kanskje mitt største ankepunkt mot «In the Heart of the World». Ellers løfter låta forventningene til plata, som nok uansett blir et aldri så lite velkomment førjulshelvete når den lander 16. desember.
Skrevet av Alexander Lange
Zustand Null – «An Ocean of Nightmares»
Ute nå via Dusktone
Svartmetallbandet Zustand Null fra Oslo har en debutplate på trappene som skal gis ut av Dusktone, og har omsider gitt oss nok en smakebit etter at låta «Stranger Than Myself» ble sluppet for litt over et år siden. «An Ocean of Nightmares» er med sine syv minutter et sant utstillingsvindu for bandets hardtslående, intense og moderne form for svartmetall, og byr på syv minutter med både voldsomme moll-akkord-gallopper, nærmest fengende refrenger og groovy mid-tempo-partier.
De første minuttene synes jeg Zustand Null treffer blink, og bandet drar lytteren selvsikkert og stødig gjennom noen fantastisk intense partier. Deretter blir det tidvis dessverre litt som på «Stranger Than Myself», der kvaliteten på de sterke enkeltpartiene forstyrres litt av at låtstrukturen føles noe utstrukket og ufokusert. Det er nok ikke mer enn en liten ripe i lakken, men et ønske om en liten oppstrammer blir ikke mindre av at råmaterialet er såpass sterkt. Grunner til å se frem til plata er det med andre ord i alle fall nok av uansett.
Skrevet av Alexander Lange
Bizarrekult – «Du Lovet Meg»
Ute nå via Season of Mist
Der den første singelen fra Bizarrekults kommende skive ikke helt forlot debutens rifftunge svartmetall til fordel for post-svartmetallen, er «Du Lovet Meg» en helhjertet omfavnelse av sistnevnte uttrykk. Åpningsstrekkets dramatiske, melodiske svartmetall holder litt på kortene til å begynne med, men straks befinner vi oss i et Sylvaine-aktig post-klima preget av eterisk, kvinnelig vokal. Det avsluttende post-rock crescendoet er kanskje i overkant tatt på kornet, men i det hele tatt er «Du Lovet Meg» en sterk singel som vitner om en ny, post-preget retning for Bizarrekult.
Siden vi ikke publiserte ukas favoritt i forrige uke har vi to favoritter denne gangen.
Darkthrone – Astral Fortress
Ute nå via Peaceville Records
Etter å ha lekt seg blant annet med crust punk-tendenser over flere utgivelser på det tidlige 2000-tall, har Darkthrone fra og med 2013s ‘The Underground Resistance’ i større grad beveget seg i krysningspunkter mellom sin klassiske svartmetall, tradisjonelle metall-uttrykk og endog litt doom metal. Sistnevnte tendens var nok aller tydeligst på fjorårets ‘Eternal Hails……’, der tidløs metallriffing ble svøpt inn i mørke, mystikk og en produksjon preget av bandets første inntreden i et tradisjonelt studio på flere år.
‘Astral Fortress’ tar stafettpinnen videre på naturlig vis i denne utviklingen, da særlig med tanke på det atmosfæriske elementet som blant annet ble introdusert gjennom synther. Forstå meg rett: Darkthrones hovedingrediens er fortsatt umiskjennelig metallriffing, enten av det mer traskende eller mer raske og thrashende slaget. Det er også låter på ‘Astral Fortress’ der man sånn sett også får servert Darkthrone på sitt mest basale, rendyrkede og «In the Shadow of the Horns»-aktige, nærmere bestemt på «Impeccable Caverns of Satan» og «Kevorkian Times».
Men som på fjorårets skive drister duoen seg også ut i mer stemningsfulle partier og strekk. Et eksempel kommer med en gang, der hovedtemaet i «Caravan of Broken Ghosts» gjør noe så sjeldent som å demonstrere et melankolsk Darkthrone før dette går i en velfungerende forening med både black og death metal-aktige partier. Denne låta peker seg ut som platas store høydepunkt sammen med ti-minutteren «The Sea Beneath the Seas of the Sea», som kanskje i enda større grad er en velbalansert demonstrasjon av alle verktøyene Darkthrone har til rådighet på ‘Astral Fortress’. Underlige, effektbelagte clean-gitarer åpner ballet før bandet ruller ut noen av platas sterkeste riff, og en smygende, guffen synth får stå i sentrum for en strålende oppbygning i låtas andre halvdel.
Og det er nok litt mer av dette jeg skulle ønsket meg på ‘Astral Fortress’. Det er ingen tvil om at Darkthrone treffer en nerve med hver gang de kjører ut et unektelig tøft og klassisk metallriff, men på ‘Astral Fortress’ er de på sitt aller beste når de balanserer dette med mer atmosfæriske påfunn i produksjonen. Det er riktignok flere høydepunkter i så måte på denne plata; de hylende synthene på «Stalagmite Necklace» er nok det mest nærliggende eksempelet. Men i stedet for å få ut sitt fulle potensiale virker Darkthrone litt nølende i møte med egen verktøykasse.
Litt nølende er også avslutningen på ‘Astral Fortress’. Etter den litt korte og uforløste, men like fullt interessante, interluden «Kolbotn, West of the Vast Forests», tyder mye på at avslutningssporet «Eon 2» («Eon (1)» er å finne på Darkthrones debutskive ‘The Soulside Journey’ fra 1991), skal stå for en virkelig sterk finale. Låta sparkes i gang på strålende vis og ledsager lytteren videre med noen utsøkte trad-melodier og -riff. Men så virker det nesten som om låta avslutter midt i seg selv når det plutselig er over etter fire og et halvt minutt.
Det blir som et bilde på at noe av det mest spennende som skjer på ‘Astral Fortress’ nok ender opp litt uforløst i det store og det hele. Jeg tror denne plata kunne blitt enda bedre dersom ambisjons- og dristighetsnivået ble skrudd opp noen hakk. At det sånn sett vitner om at Darkthrone demonstrerer et nytt og spennende potensiale på sin tjuende(!) fullengder, sier imidlertid sitt om verdien ‘Astral Fortress’ har som bidrag til den norske metallscenen i 2022. For dette er i all hovedsak en sterk plate fra et band som utvilsomt fortsatt er i utvikling.
Skrevet av Alexander Lange
Funeral Harvest – Redemptio
Ute nå via Signal Rex
Funeral Harvest er et okkult svartmetallband bestående av et knippe musikere som er svært aktive i den trønderske metallscenen. Basert på hvor overbevisende prosjektets debutskive ‘Redemptio’ er, skulle man tro det var snakk om sjangerveteraner fra f.eks miljøet rundt selskapet Terratur Possessions som sto bak, men dette er altså ikke tilfellet. I stedet er det musikere fra band som Plog, Nathr, Keiser og Beyond Man som står bak dette bekmørke plateritualet, hvor kun Enstad fra sistnevnte kan sies å operere innenfor et tilsvarende uttrykk.
Derfor er det svært imponerende hvor naturlig denne formen for tradisjons-befestet svartmetall virker å komme til den sammensatte musikerbanden. Funeral Harvest harkommet et langt stykke på vei siden de gav ut den selvtitulerte EP-en deres i 2020, faktisk så langt at det er vanskelig å spore datidens mer atmosfæriske og sakteflytende uttrykk i dagens vare. På ‘Redemptio’ er nemlig Funeral Harvest et ganske annet beist; et brutalt svartmetallband som kombinerer hypnotisk repetisjon og nådeløs aggresjon på slående vis.
‘Redemptio’ har en størrelsesdimensjon som avgir en følelse av religiøs apokalypse; som en vegg av sort røyk som sluker hele horisonten. Denne følelsen fremmanes allerede på introduksjonssporet «Opus Cælestis», som setter stemningen via filmatiske droner og messende vokal. Singelen «Fire Sermon» åpenbarer dog Funeral Harvest sitt foretrukne angrepsmodus på ‘Redemptio’, en tilnærming preget av stormende blastbeats og svermende svartmetalliske gitarer. «Lord Nathas» utgjør en overbevisende seremoniell leder, og kauker over dommedagsvindende med en lidenskap vi finner igjen hos artister som «Luctus» fra Beyond Man og «Doedsadmiral» fra Nordjevel.
‘Redemptio’ er med sine tredve minutter en svært konsis affære. Likevel presterer bandet å skape både struktur og variasjon på plata; førstnevnte via de latinsk-titulerte mellomspillene, og sistnevnte via låter som andresingelen «Principum et Finis» og «The Crimson Night Tide». «Principum et Finis» baker black/death-sjangerens virvlende sot og røyk inn i bandets basale svartmetall-sound, og fronter en av «Lord Nathas» sine mest utøylede vokalprestasjoner på hele skiva. «The Crimson Night Tide» er for min egen del platas ubestridte høydepunkt, ettersom de instrumentale ideene endelig klarer å matche mesterligheten i bandets uttrykk.
Og det er kanskje på denne fronten at Funeral Harvest har mest å vinne dersom de velger å spinne videre på prosjektets svarte nøste. ‘Redemptio’ står nemlig ikke ut blant årets norske metallproduksjon i kraft av minneverdige instrumental-motiver, men på grunn av sin tøylesløse aggresjon og røyktunge, katastrofale atmosfære. Til å være en debut er ‘Redemptio’ dog et aldri så lite mørkt mirakel; en besk og primitiv svartmetallskive innhyllet i okkult symbolikk og rituell glød.
Andakt er et enmanns-svartmetallband som debuterte rundt denne tiden i fjor med EP-en ‘Incubus’. EP-ens fire låter bød på svartmetall som åpenlyst var inspirert av den norske gullalderen på 90-tallet, men som også gjorde plass for en mer moderne brutalitet. Til tross for noen gode momenter var utgivelsen åpenbart et produkt av kulturen for lav-terskel-utgivelser som Bandcamp har avlet frem, hvilket den pistrete og blasse produksjonen var en uslettelig påminnelse om.
Nå har musikeren bak prosjektet, «Savarak» annonsert debutskiva ‘Ritual of Angzhar’, som foreløpig ikke har noen slippdato. Den første singelen har dog blitt sluppet, og «Awaken the Beast» eksemplifiserer på effektivt vis både elementene som skiller Andakt fra Bandcamp-massene, samt elementer som ikke helt lar dem unnslippe den samme kategoriseringen. Den brutale, Nordjevel-aktige aggresjonen er enda mer markert på «Awaken the Beast» enn tidligere, og når tidvis et tempo og en eksplosivitet som grenser til black/grind. Denne formen for krigsmetallisk intensitet blir sjelden utforsket av soloprosjekter på bandcamp, så det er trolig her nøkkelen til et oppsiktsvekkende uttrykk ligger for Andakt.
Men produksjon og låtform levner foreløpig ingen tvil om prosjektets tilhørighet til Bandcamp-paradigmet. Vokalen ligger altfor langt fremme i miksen, overgangene er hakkete og uelegante, og «Savarak» sliter med å sveise sammen låtmaterialet til en større helhet. Med andre ord er det de samme bekymringene jeg hadde rundt debutplaten til Moor som preger oppløpet til ‘Ritual of Angzhar’, og det gjenstår å se om Andakt klarer å håndtere overgangen til plateformatet på en mer overbevisende måte enn førstnevnte.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Nattmare – «Engstelig»
Usignert, ute nå på bandets Bandcamp
Nattmare på sin side er et enmannsprosjekt som ikke virker å sikte høyere enn Bandcamp-idealet, men som heller omfavner det. Prosjektets visuelle og soniske estetikk er tydelig inspirert av DSBM (Depressive Suicidal Black Metal), en personlig og intim form for svartmetall som lever nesten utelukkende på internett. I likhet med norske prosjekter som Vadatajs og Vardok Nalt bruker Nattmare hjemmestudioets begrensninger som et verktøy i seg selv, ved å skape et brokete, støyende lydbilde som rammeverk for utleverende og smertefull lyrikk.
Melankolsk kassegitar etablerer en intim og sørgmodig atmosfære, samtidig som det introduserer den enkle, vekslende akkordrekka som underbygger «Enstelig» som helhet. Utgangspunktet er svært enkelt, men post-svartmetallisk melodikk og lidenskapelig, plaget vokal legger til rette for en følelsesmessig overlevering som gjør inntrykk i all sin beskjedenhet. Jeg skal ikke påstå at Nattmare leverer noe helt enestående på «Engstelig», men til å være en enkeltstående DSBM-låt på Bandcamp er den overraskende effektiv. Anbefales fans av emosjonell og lavoppløst DSBM/Post-svartmetall.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Myrvandrer – «Kunsten Å Forsvinne«
Usignert, ute på Bandcamp
Post-black metal-prosjektet Myrvandrer er i desember aktuell med sin andreplate ‘Salt’ etter fjorårets debutskive ‘Lenge Leve Livet’. Som mange andre band innenfor undersjangeren har ikke Myrvandrer vist seg fremmed for å omfavne en melankoli og en emosjonell dimensjon som ofte mangler innenfor metallmusikk, og det er også noe som langt på vei videreføres i den nye singelen fra den kommende plata: «Kunsten Å Forsvinne».
Låta starter i et rolig, sårbart og melankolsk spor, der nydelige clean-gitarer og avstemt sang bygger opp under et Sólstafir-aktig vers. Akkordrekka videreføres fint av de mer støyete svartmetallgitarene i refrenget der skrikevokalen også melder sin ankomst, og assossiasjonene til band som Deafheaven og An Autumn for Crippled Children blir med ett mer iøyenfallende. Myrvandrer evner sånn sett å tilføre en ganske stor kraft til musikken sin på tross av at jeg synes produksjonen tidvis blir litt spinkel og skranglete, og introduksjonen av piano i låtas avslutning og klimaks er også et effektivt og godt grep. Vi gleder oss til plata i desember!
Skrevet av Alexander Lange
Strymer – «Vinternatt»
Ute nå via Duisterhant Studio
Svartmetallbandet Strymer fra Telemark slapp tidligere i år sin debutskive ‘Cold Winds Of Azrael’ og fulgte opp denne med singelen «Nocturnal Illumination» i mai. Nå er nok en ny låt på trappene, «Vinternatt», der duoen serverer en tre minutters dose av sin aggressive form for svartmetall.
Strymer er av den gode, gamle norske svartmetallskolen og legger i musikken sin ikke noe skjul på at de vil kanalisere det rå og primitive ved sjangeren. Det klarer de nokså godt på «Vinternatt», da med ganske så velfungerende, iskalde og kompromissløse akkordrekker i bunn, en nærmest kontinuterlig blast-beat og en klassisk, besk svartmetallvokal i front. «Vinternatt» skiller seg på ingen måte ut i den etter hvert så store svartmetallundergrunnen, men leverer i og for seg en potent og forløsende dose rå svartmetall.
Det er lett å få vann i munnen av Abyssics verktøykasse og personell. Dette er et band som har samlet flere velrennomerte personligheter fra den norske doom metal-scenen, og som med et bredt spekter av instrumenter og virkemidler maner fram en særegen, symfonisk utgave av doom-metallens treigeste, seigeste og mørkeste avkrok: Funeral doom metal. Utover den klassiske besetningen av metallinstrumenter finner vi her orkestereffekter, kontrabass, Moog-keyboard og mellotron, og alt i en drakt som oser av høye ambisjoner.
‘Brought Forth in Iniquity’ er Abyssics tredje fullengder etter debuten ‘A Winter’s Tale’ fra 2016 og 2019s ‘High the Memory’, og er en umiskjennelig oppvisning i bandets særegenheter. Abyssic er et band som på denne plata leverer en sterk prestasjon når det gjelder sound, og med en sterk produksjon (og ikke minst et tøft platecover) i ryggen er ‘Brought Forth in Iniquity’ en plate som særlig imponerer når det gjelder stemning og atmosfære. Abyssic lykkes langt på vei i å transportere lytteren til sitt voldsomme, teatralske og uhyggelige univers, og alle de fem låtene føles overbevisende og fengslende i så måte.
Med det klarer Abyssic også å levere noen sterke og storslåtte øyeblikk i låtmaterialet på denne plata. ‘Brought Forth in Iniquity’ er på sitt klart beste når bandets store og symfoniske dommedagsmetall får fritt spillerom, og når det melodiske sitter gir dette grobunn for platas mest overbevisende partier. Særlig «Chronicle of the Dead» byr på et helt utsøkt tema, og også «Mirror of Sorrow» treffer blink i sin andre halvdel. «Djevelens Lys» slår på sin side på stortromma innledningsvis, da med blast-beats som like gjerne tilføyer et tøft og passende svartmetallelement.
Likevel har ‘Brought Forth in Iniquity’ noen betydelige problemer når det gjelder låtskrivinga. All den tid det eksisterer flotte partier i hver låt på plata, har jeg etter nokså mange gjennomlyttinger fortsatt vanskeligheter å forstå hvor Abyssic vil hen med strukturen på komposisjonene. Åpningslåta, «Cold as Winter Storm», fungerer greit i sin omhyggelige oppbygning rundt trege death metal-aktige riff, men ellers henger ikke låtene på denne plata spesielt godt sammen.
Det gjennomgående problemet er måten Abyssic såpass brått og hyppig skifter mellom knusende metallpartier og roligere, drømmende orkestrale der piano eller synth ligger i front. Dette fragmenterer komposisjonene, og det er heller unntaket enn regelen at det herfra åpenbarer seg en meningsfull struktur på låtene. Snarere er det som å høre et enormt, sonisk monster på inn- og utpust – og det i ganske lang tid.
Da hjelper det heller ikke at pianoet og det orkestrale ikke overbeviser spesielt mye musikalsk sett. Utover det at det ofte klarer å male en effektiv atmosfære, føles det komposisjonsmessig ganske tamt og anonymt, og særlig pianoet føles det som at går på en eller annen slags autopilot når man har kommet seg et stykke ut i plata. Det er på sitt beste i den atten og et halvt minutt lange avslutnings- og tittellåta, der en vidunderlighet av en strykermelodi åpenbarer seg. Da er det imidlertid også synd at denne låta, kanskje ikke så overraskende, er den som sliter mest strukturelt. Den føles rett og slett ut som en ganske rotete og retningsløs komposisjon.
For meg betyr ikke dette at ‘Brought Forth in Iniquity’ er noen dårlig plate, men at jeg må høre på den på en litt annen måte enn jeg pleier å gjøre med mye annen metall. For den store styrken ved denne plata ligger i atmosfæren og soundet den formidler, og hvordan låtene fungerer som portaler og innblikk i Abyssics verden. Bandet leverer også noen virkelig potente funeral doom-partier som nærmest slår en i bakken her. Men det er ingen tvil om at en strammere og mer fokusert tilnærming til komposisjon og struktur kunne løftet plata uten at det hadde trengt å gå på bekostning av kvalitetene.
Skrevet av Alexander Lange
Grimskull – Awake Asleep
Usignerte, ute nå på div. strømmetjenester
Grimskull er et navn som for de fleste – med god grunn – vil være fullstendig ukjent. Til tross for et fullstendig manglende fotavtrykk på den norske scenen (i alle fall frem til 2009) har trioen ved flere anledninger faktisk hatt muligheten til å skape norsk metallhistorie. Bandet har nemlig sine røtter helt tilbake på 80-tallet(!), uten at dette førte med seg så mye på hverken utgivelses- eller pressefronten. Dette var en naturlig følge av at gruppen var gjennom en rekke besetninger og bandnavn uten å lande noe definitivt før i 2009, da bassist Marita Sundset trådde inn i rekkene og navnet Grimskull ble befestet.
Siden da har gruppen utgitt både skiver, EP-er og en rekke singler som alle demonstrerer en forkjærlighet for tiåret bandet har sin opprinnelse i. Både NWOBHM, thrash og etterdønninger fra 70-tallets hardråkk har en rolle å spille i utformingen av tredjeskiva ‘Awake Asleep’, i tillegg til en ofte progressiv tilnærming til instrumentalskriving som oftest finner sitt utløp i de utbroderte broene. Med andre ord er ‘Awake Asleep’ en skive som foretar mange vendinger i løpet av sine drøye tre kvarter; en uttrykksmessig mosaikk som kunne vært utfordrende å navigere om ikke bandet plantet umiddelbart fengende melodier og riff ved hvert eneste veikryss.
Det er vanskelig å si om dagens besetning har noen som helst forbindelse til den originale, men om musikerne i Grimskull har røtter 30 år tilbake i tid har de klart å bevare entusiasmen for sjangeren på forbilledlig vis. Tittelsporet – som for øvrig åpner skiva – er et oppstemt trad-nummer preget av urokkelig fremdrift og tøylesløs iver, ledet av den høytsvevende røsten til gitarist og vokalist Trygve Solheim. I sine tyngre øyeblikk befinner riffinga seg et sted mellom Judas Priest og vordende thrashmetall, hvilket best eksemplifiseres av den aggressive og tidvis Anthrax-aktige «Grimskull».
Blant skivas høydepunkter finner vi sistnevnte, «Our Finest Hour» og «Count of Darkness». «Our Finest Hour» åpner med en litt flåsete hi-hat-spurt, før en nydelig, melodisk ledegitar suger oss inn i låtas gledesfylte indre. Bandets nesten progressive tendens debuteres først på broen til singelen «Enforcers of the Night», men det er på «Count of Darkness» at den benyttes til størst effekt. Låtas tunge riffing og fengende refreng er fett nok i seg selv, men den eksplosive sparringen som foregår mellom bandmedlemmene på broen besitter en x-faktor som hever partiet over resten av materialet.
Det som i hovedsak jobber imot bandet på ‘Awake Asleep’ er selve presentasjonen. Albumcoveret kombinert med den Punisher-aktige logoen rammer ikke inn musikken på noen god måte , men får lytteren til å forvente noe i retning alternativ/metalcore heller enn livlig og ildfull tradmetall. I tillegg er produksjonen litt modernisert og stiv, og det har ikke vært rent få ganger jeg har sittet og forestilt meg hvor rått låtmateriale på skiva hadde lått dersom den var badet i 80-tallets varme, analoge produksjon. Det er umåtelig synd at det må være slik, for mesteparten av materialet på ‘Awake Asleep’ er sterkt nok til at det virkelig kunne ha blomstret gitt en litt annen innpakning. Slik det står nå er Grimskulls tredjeskive fortsatt en sterk utgivelse, men en utgivelse som i hovedsak kommer til å nå hjem til de mest nitidige tradmetall-arkivørene blant oss.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Kingseeker – Grief
Ute nå via Bringsli Productions
Med slippet av debutplata ‘Daily Reminders’, viste metalcore-trioen Kingseeker seg som et friskt og spennende prosjekt innenfor den norske metallscenen tidligere i år. Selv om jeg i min omtale kunne peke på en del rusk og svakere øyeblikk, leverte bandet tidvis ganske så overbevisende metalcore-håndverk, eksempelvis i låter som «Unto Us» og «Butterflies». Nå har Kingseeker rukket å slippe nok en utgivelse før årets slutt i form av EP’en ‘Grief’, og om det så er et mindre ambisiøst prosjekt enn fullengderen, vil jeg påstå at det er et tydelig skritt fremover for trioen.
‘Grief’ består av fem låter som passende nok er navngitt etter det som ofte blir omtalt som sorgens fem stadier: fornektelse, sinne, forhandling, depresjon, og aksept. Kingseekers forhandlingsstadium fikk vi stifte bekjentskap med allerede for noen uker siden i form av femminutteren «Bargaining». På tross av at jeg syntes denne var en smule utstrukket, lot jeg meg i all hovedsak overbevise ganske sterkt av velfungerende melodier og riff og en sterk vokalprestasjon, og låta fremstår fortsatt som et av Kingseekers beste låter.
Således går denne låta også inn i det jeg vil si er et trekløver av sterke komposisjoner på ‘Grief’. Her inngår også åpningslåta «Denial», der bandet introduserer noen spenstige, effektbelagte clean-gitarer, og der en egentlig litt tam hovedmelodi tilføyes såpass mye kraft og energi at den ender opp som nokså velfungerende. Også «Depression» er overbevisende med et sterkt melodisk teft og en Killswitch Engage-aktig brutalitet.
Andrelåta «Anger» er for så vidt et friskt forsøk på å skape en ekstra kort, brutal og sinna (jada!) låt, men lykkes i mine øyne ikke helt med dette når selve låtmaterialet forblir en litt tam grobunn for overtenningen. Videre føles det som at dampen er litt ute av bandet på avslutningen «Acceptance», særlig som følge av at hovedtemaet fremstår ganske uinspirert. Likevel er ‘Grief’ et klart steg fram for Kingseeker, og byr på et knippe låter som får meg til å glede meg til bandets neste ablegøyer.
Skrevet av Alexander Lange
Moor – Viper Kingdom
Ute nå via Kvlt und Kaos Productions
Moor er et enmanns-svartmetallband som over det siste året har pepret Bandcamp-feeden sin med et stadig økende knippe mindre utgivelser. Ved første øyenkast virket prosjektet temmelig lav-terskel, mye grunnet at de tidlige demoene var preget av ufullstendige låtskisser – som dog inneholdt noen riktig sterke melodiske svartmetall-ideer. Nå som Moor har blitt plukket opp av det kolombianske plateselskapet Kvlt und Kaos Productions blir det tydelig at prosjektet er et ytterst seriøst et, om så det fortsatt rår tvil rundt hvorvidt Moor egentlig er helt klar for en full-lengder. Debut-skiva ‘Viper Kingdom’ er klart sterkere enn jeg fryktet basert på tidligere materiale, men det er fortsatt åpenbart at prosjektet har en del skavanker om må rettes opp i før musikken virkelig kan fenge.
Kritikken min om manglende struktur på tidligere låtmateriale blir adressert på enkelte av låtene på ‘Viper Kingdom’. De to singlene «Lepers among Us» og «The Black Foe» presenterer sitt utvalgte materiale på relativt konsist vis, og er som følge noe av det sterkere Moor har levert i sin korte levetid. Dette bikker dog litt over på låter som tittelsporet og «Barren Hills», hvor seksjoner blir repetert noe i overkant uten at meningen med dette blir fullstendig klargjort. I tillegg er det flust med overganger og avslutninger på skiva som forvandler meg til et levende spørsmålstegn, men de strukturelle problemene til Moor har forbedret seg såpass på ‘Viper Kingdom’ at jeg velger å se på denne biten av skiva som et aldri så lite lyspunkt.
Elefanten i rommet er nemlig det faktum at det uttrykksmessige og det instrumentale hadde trengt en mer omfattende bearbeidelse for å bli klart for utgivelse på et plateselskap – selv et nisje-selskap som Kvlt und Kaos Productions. ‘Viper Kingdom’ blir fremstilt som en tradisjonell svartmetallskive av den norske 90-talls-tradisjonen, men Moors rekonstruering av svartmetallen som uttrykk er i all realitet temmelig overfladisk. Som eksempel på dette er det bare å peke i retning en av skivas mange malplasserte gitarsoloer, eller det faktum at mye at de tonale og harmoniske svingningene over skivas spilletid rett og slett ikke har så mye med sjangeren å gjøre. Når man i tillegg inkluderer det faktum at bassen ofte er grovt uenig med fellesskapet hva gjelder tonalitet og akkordgrunnlag, ja da blir det klart at Moor fremdeles har en jobb foran seg om prosjektet skal prestere på det ambisjonsnivået enmanns-musikeren virker å sikte seg inn på.
Og personlig mener jeg at mannen bak Moor har grunn til å ha ambisjoner utover det å være et av mange anonyme Bandcamp-svartmetallband. Det finnes nemlig flust av sterke enkeltideer på ‘Viper Kingdom’ – som den spenstige harmonikken på «Moon & Totem», den mørke, Vestindien-aktige grooven på «Land of the Hairy Barbarians», og de smektende melodiske nøstene som gitarene vever over skivas spilletid. Dersom Moor klarer å bygge opp under disse ideene med sterke strukturer, uttrykksmessig dybde og tettere instrumentalprestasjoner; ja da kan vi begynne å snakke om et prosjekt som har noe eget å bidra med på den norske svartmetallscenen. Inntil videre forblir Moor dog en kuriositet i det internasjonale Bandcamp-miljøet som best nytes av folk som ikke stiller for høye krav til svartmetallen sin.
Om lag én måned har gått siden In the Woods… annonserte sjette-plata ‘Diversum’ ved å slippe singelen «A Wonderful Crisis». På låta anvendte veteranene sin melodiske men tidvis ekstreme progmetall til å kommentere apatien til det moderne mennesket, samt de dramatiske følgene av å ignorere psykiske symptomer på samfunnsrelaterte kriser. Med kun en snau måned igjen til album-slippet åpner gruppen nok en titteluke inn i ‘Diversum’s rikholdige indre; som i denne omgang åpenbarer en tematisk forbindelse til en av thrashmetallens mest legendariske låtprestasjoner.
Det er nemlig ikke til å ignorere at «The Malevolent God» kan sies å være en slags moderne åndsfrende av Metallicas «One». Håpløsheten og desperasjonen som er forbundet med å være fanget i sin egen, gradvis forvitrende kropp er like tilstede i In the Woods… sin nye singel som i 80-talls klassikeren, og teksten til Bernt Fjellestad er like opptatt av å undersøke de ulike emosjonelle reaksjonene protagonisten har på sin grufulle situasjon. Sørgmodighet forvandles til sinne, og bandet følger på med et musikalsk bakteppe som forsøker å fange den følelsesmessige valøren fra øyeblikk til øyeblikk.
For meg er «The Malevolent God» en langt bedre introduksjon til den nye skiva enn førstesingelen. Borte er den stadig eskalerende og noe utmattende storslåttheten, og i stedet har vi fått en dynamisk og sammensveiset låt preget av knusende riff og vakre bølgedaler. Den polerte og kraftfulle produksjonsjobben gir låta en moderne, progmetallisk skala – et veldig lydrom Fjellestad fyller med yndig sang og beske growls. «The Malevolent God» er en flott singel, og et varsel om kvaliteten vi kan forvente å finne på In the Woods… sin kommende skive ‘Diversum’.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Once Awake – «Alive» (P.O.D.-cover)
Usignert, ute på strømmetjenester
Det har kommet et aldri så lite knippe singler fra metalcore-bandet Once Awake de siste månedene, og siste i rekka er bandets egen tolkning av P.O.D.-klassikeren «Alive». Once Awake nøler her ikke med å krydre låta med sitt eget mer ekstremmetallske uttrykk, som finner røtter i melodisk death metal og groove metal så vel som metalcore, og evner sånn sett å mønstre en cover-låt som ligger et stykke unna originalmaterialet.
Det fungerer også godt. Det stratosfæriske refrenget mister muligens noe av sin melodiske potens i denne versjonen, men særlig versene groover usedvanlig fint med Once Awakes dyperestemte gitarer og metal-produksjonen, og breakdownet mot slutten fungerer godt på Once Awakes språk. I alt er sånn sett dette coveret stort sett en vellykket prestasjon for fans av dette sjangerlandskapet.
Skrevet av Alexander Lange
Blodtørst – «Berar»
Usignert, ute på strømmetjenester
Etter fjorårets eminente debutskive ‘Ferd’, har trønderske Blodtørst i dag annonsert at andreplata ‘DALMUNR’ ser dagens lys den 13. januar neste år. Med annonseringen av dette konseptalbumet har bandet også sluppet låta «Berar».
Dette er en hardtslående, melodisk låt der Blodtørst langt på vei demonstrerer en ambisjon om å leke seg med ulike elementer innenfor ekstremmetallen. Den fengende hovedmelodien skriker folketonal svartmetall til å begynne med, og får drahjelp av en spenstig groove og luftig clean-vokal og blast-beats i refrenget. Samtidig gir de dype kompgitarene og growle-vokalen låta en klar melodisk death metal-drakt ellers, og minner meg av alle ting mye om uttrykket Fenris Vrede har lekt seg frem til. Jeg synes muligens ulike varianter av melodien melkes litt vel mye i «Berar», men bandet varierer noe mer utover i låta, og i alt er materialet et sterkt varsko om hva som venter oss i januar.
Skrevet av Alexander Lange
Impugner – «Morass»
Ute nå via Caligari Records og Sentient Ruin Laboratories
Slippet av Impugners debut mini-LP ‘Advent of the Wretched’ nærmer seg med stormskritt, og singelen «Morass» er den groteske budbringeren som har som oppdrag å sette frykten i den gjengse undergrunns-turist. Ekstremmetall-kredibiliteten til bandets mange medlemmer ble påpekt i min omtale av skivas forrige singel – et samlet erfaringsmessig grunnlag som monner gjennom de forstyrrende og støvete korridorene til gruppens dødsmetall.
Tumlende trommer og støyende garasje-produksjon er det første som velter ut av høyttaleren i det man trykker play på «Morass». Bandet river gjennom punkete og Autopsy-beslektet d-beat og klassisk, dødsende riffing med en organisk tilnærming til tempo, hvilket hinter til et fravær av klikk-track. Broen skaper ytterligere dybde i uttrykket, det ved å tilføre skingrende og esoteriske Morbus Chron-fakter til bandets klassiske dødsmetall-ryggrad. Alt i alt er «Morass» nok en stilren og besk liten fysak spyttet ut av Impugners korrumperte galakse-hjerne, og en meget passende skjending i forkant av det kommende plateslippet.
Den eminente svartmetallvokalisten Anders «Doedsadmiral» Hansen kan fremstå som en travel mann nå i oktober. Først ble han spydspiss for Nordjevels maktdemonstrasjon ‘Gnavhól’ på tampen av september, før han nå spytter stygge fraser på Doedsvangrs nye EP ‘Koinonia’. Sistnevnte, som vi altså skal ta for oss her, er imidlertid en kort sak, og fremstår med sine elleve minutter som en aldri så liten dessert etter bandets solide prestasjoner på plata ‘Serpents Ov Old’ i fjor.
Dermed er det ikke snakk om noen hjul som finnes opp på nytt på ‘Koinonia’. Jeg vil nok heller ikke si at noen av de tre låtene når helt opp til de største høydepunktene på fjorårets fullengder. Låtmaterialet er imidlertid like fullt imponerende og særdeles intenst. For eksempel rekker bandet fryktelig mye – alt fra svevende partier med dissonante gitarer, buldrende basstrommepartier og nærmest fengende mid-tempo-passasjer – uten å miste grepet i åpningen «Lord Ov Pits». Også tredjelåta «Breath of Rats» imponerer stort, og her ligger Doedsvangrs ess i ermet i de hypnotiske, dissonante off-beat-partiene som fungerer som låtas episenter.
EP’ens korte, to minutter lange midtpunkt, «The Drewl from Their Mouths», er også et sterkt ledd, og leverer både iskalde moll-melodier og fengende black’n’roll. Låtas plutselige avslutning blir jeg imidlertid lite klok på. ‘Koinonia’ er i det hele tatt en ganske knapp enhet som gjerne kunne vart enda litt lenger. Men når kort lengde er den største innvendingen jeg har mot denne utgivelsen, sier det kanskje sitt om at materialet i seg selv er sterkt. ‘Koinonia’ anbefales for alle svartmetallhoder som ønsker en solid utgivelse i ekspressfart.
Skrevet av Alexander Lange
Mortemia – The Pandemic Pandemonium Sessions
Ute nå via Veland Music
Jeg har allerede skrevet utallige ord om release-strategien i forbindelse med slippet av Mortemias ‘The Pandemic Pandemonium Sessions, men i og med at jeg nå sitter med det fulle produktet foran meg ser jeg meg nødt til å diskutere den én siste gang. Mortemia er ikke det eneste norske bandet som i senere år har bestemt seg for å stykke opp og gi ut skiva si bit for bit. Beaten to Deaths segmenterte utgivelse av ‘Laat Maar…’ komplimenterte det eksperimentelle grindcore-bandets selvstendighet og industri-skepsis, og slippet av Kampfars ‘Til Klovers Takt’ har blitt opplevd som fortellingen av en episk saga kapittel for kapittel. Til tross for styrkene ved disse utrullingene er det ingen av dem som har føltes like naturlige som slippet av ‘The Pandemic Pandemonium Sessions’ – en låt-for-låt-behandling fra et band som allerede spesialiserer seg på singelmateriale.
Valget om å ha en ny gjestevokalist på hver låt er også et spennende kreativt utgangspunkt, og en flott medmenneskelig gest i det som ved innspillingstiden var et nedstengt samfunn. Flesteparten av de kvinnelige vokalistene har røttene sine i uttrykk som er beslektet med Mortemias, og det merkes gjennom den naturlige måten stemmene deres glir inn i Velands blytunge, symfoniske metall. Veland på sin side svarer ved å møte gjestemusikerne på midten, og låtmaterialet virker som oftest selektert for å fremheve styrkene hos de enkeltes stemmer. Denne fremgangsmåten har ført til en av de sterkere symfoniske metallskivene jeg har hørt i senere tid, samt et par av de absolutt beste kommersielle metallsinglene som har blitt gitt ut internasjonalt i 2022.
De to låtene det er snakk om finner vi helt i begynnelsen av plata, nemlig «The Enigmatic Sequel» og «The Hour of Wrath». Den 11th Hour-aktige, melodiske dødsdoomen til førstnevnte fungerer som en utmerket åpning på skiva, med nedstigende rekker av moll-akkorder som graver en sjakt ned til platas indre. «Death Turns a Blind Eye» er ingen lettvekter selv – med sine stampende vers og dødsfengende refreng – men de eventyriske piano-sveipene som åpner «The Hour of Wrath» leder inn i noen av de mest gledesfylte musikalske minuttene jeg har hatt så langt i år. Sånn sett starter ‘The Pandemic Pandemonium Sessions» sylskarpt, og det skal nok sies at få av låtene som følger etter klarer å nå helt opp til den samme høyden som åpningstrioen.
Men det betyr ikke all verdens når de gjenstående låtene når de høydene de gjør. «My Demons and I» avslutter platas første halvdel med en eksplosjon av symfonisk brutalitet (gjestet av en fabelaktig Brittney Slayes), før «Here Comes Winter» åpner et atmosfærisk og reflektert avlukke i en ellers ekstrovert utgivelse. «Forever and Beyond» benytter seg av de samme arena-klare Rammstein-riffene som prydet Sirenias fulltreffer fra fjoråret, før det bittersøte refrenget fyrer opp under drømmen min om en form for power metall som bedre balanserer cheese og seriøsitet. Til slutt har vi «Adrenalize», som med sitt bombastiske, avsluttende refreng utgjør en verdig avslutning på en lang symfonisk metall-seanse.
Selvfølgelig er det ikke slik at alle låtene får meg til å juble av begeistring – «Decadence Deepens» og «Devastation Bound» lider spesielt av å måtte følge platas sterkeste strekk – men dette skyldes mest at kvalitetsnivået på Velands kommersielle metall har nådd faretruende høyder på ‘The Pandemic Pandemonium Sessions’. Når det kommer til punchy og fengende symfonisk metall er det nemlig ingen andre i vårt langstrakte land som skriver helt som den tidligere Tristania-låtskriveren. ‘The Pandemic Pandemonium Sessions’ holder trøkket oppe fra start til slutt i enda større grad enn Sirenias bunnsolide ‘Riddles, Ruins & Revelations’, og bør i likhet med denne gjøre en opptreden i topplister ved årets ende. ‘The Pandemic Pandemonium Sessions’ er definitivt sterk nok til å fortjene en ukas favoritt på bloggen, men siden vi har dekket den hver måned i et år ser vi det som rettferdig å gi utnevnelsen til en skive som fortjener den like mye. Veland leverer symfonisk metall-gull på ‘The Pandemic Pandemonium Sessions’.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Grums – Nordlyset
Usignerte, ute nå på div. strømmetjenester
Grums er et stoner/doom-band med sterke rocke-innflytelser som har gjestet norske scener fra sin base i Oslo i rundt fem år. Bandet har vært meg ukjent helt til nå, men basert på facebook-feeden deres har de frekventert et knippe festivaler og spilt flust av gigs i løpet av de siste åra. Dersom man tråler litt ekstra vil man også kunne finne ut at flere av låtene fra debut-skiva deres ‘Nordlyset’ har sin opprinnelse flere år tilbake i tid. Dette vil si at Grums har tatt seg god tid til å ferdigstille låtene på sin plate-debut, trolig med respons fra live-konserter som viktig feedback i prosessen.
Måker og bølgeskvulp transporterer lytteren til Nordlands Trollfjord, stedet for den historiske kampen mellom fiskerne og rederstanden i 1890. Åpningssporet på ‘Nordlyset’ er en svært passende introduksjon til Grums sitt uttrykk; en kombinasjon av dundrende stoner og norsk rock som eksemplifisert via den Per Øivind «Prepple» Houmb-aktige vokalen til bandets vokalist. Bandets svansende rocke-fot får komme enda tydeligere til uttrykk på låter som «Svovelpredikanten», «Anna Colbjørnsdatter» og «Galgeberg», hvor spesielt førstnevnte overbeviser med sin gnistrende, Lord Mortvm-aktige stoner/doom-bro. Låttekstenes historiske innhold er en stor bidragsyter når det kommer til å ilegge musikken substans, og er generelt en viktig særegenhet ved musikken til kvartetten fra Oslo.
Men for min egen del er det de seigere stoner/doom-låtene som når de største høydene. «Slaget om Trollfjorden» er som nevnt et høydepunkt på skiva; en kraftpakke utstyrt med bunntunge riff og et dødstøft og minneverdig refreng. Tittelsporet går seg litt vill på sine egne, knusende stoner/doom-vidder, men henter seg godt igjen med det avsluttende refrengets oppskalerte tyngde. Det er nok dog «Jostedalsrypa» som tårner høyest blant nettopp denne låt-trioen, mye takket være det dynamiske rommet som åpnes av refrengets nordlys-aktige gitarkor.
Bandet tasser så ut i et mer pyskedelisk lende på det instrumentelle avslutningssporet «Fram», som setter punktum ved skiva på en atmosfærisk og innhyllende, om noe langtekkelig vis. Grums har levert en bunnsolid og veloverveid debut med ‘Nordlyset’, selv om det er et par punkter jeg føler bandet har forbedringspotensial på. Trommespillet på skiva er generelt sett stivt og rudimentært, og mer dynamisk, aktivt spill kunne hjulpet til å gjøre gjennomslagskraften til låter som «Jostedalsrypa» og «Galgeberg» betydelig større. I tillegg skal det sies at uttrykket deres er ganske lite oppsiktsvekkende når det kommer til stoner/doom, og et større fokus på det som skiller dem fra øvrigheten – som den utvidede instrumenteringen på «Jostedalsrypa» og den historiske tematikken – kunne hjulpet bandet med å stå tydeligere frem blant de riffglade masser. ‘Nordlyset’ er dog en god førsteutgivelse for Grums; en rifftung stoner-skive med forfriskende tematisk dybde.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Moor – Scapegoat
Ute nå via Masters of Kaos
De færreste band ville valgt å følge opp annonseringen av sin kommende debut-skive med én eller flere split-utgivelser, men det norske enmanns-svartmetallbandet Moor har siden oppstarten virket agnostisk til en del etablerte konvensjoner innenfor metall-universet. Prosjektets tidlige utgivelser bestod hovedsakelig av korte og ufullstendige låtskisser, en form for digital dumping av materiale som man ikke finner så mye av selv i svartmetallens Bandcamp-undergrunn. Det kan i det hele tatt virke som at «learning by doing» er musikeren bak Moor sin foretrukne arbeidsmetode, selv om beslutningen om å presentere disse tidlige eksperimentene som fullverdige utgivelser bør stilles i kritisk lys.
‘Scapegoat’ er en fire-låters EP som originalt ble utgitt på en splitt med det kolombianske svartmetallbandet Perventor av Masters of Kaos Productions. På denne utgivelsen begynner låtene – i likhet med platesingelen «Lepers Among Us» – å nå fullverdige låtlengder, selv om strukturene fortsatt strever med å danne en meningsfull enhet. Den største styrken til Moor har tidligere vært det kreative og melodiske gitararbeidet, og på ‘Scapegoat’ er det fortsatt dette aspektet ved musikken som taler sterkest i utgivelsens favør. Disse melodiske perlene er vel verdt en liten leterunde for melodiske svartmetallfans, selv om strømmen som skjuler dem er grumsete og tidvis vanskelig å navigere.
Tittelsporet åpner med et diskordant gitarteppe; et trekk som muligens kunne signalisert en eksperimentell tilnærming til svartmetall. Det tar dog ikke lange tiden før den tradisjonelle svartmetallens piskende isvinder stormer gjennom høyttalerne, og åpningens eksperimentelle karakter etterlates i bakspeilet for godt. «Halfden Svarti»s vokaler minner på mange måter om den svenske undergrunns-eremitten Wagner Ödegård, og hjelper til med å fylle ut lydbildet uten å nødvendigvis utmerke seg. «Nobles of the Black» byr så på noe av det mest kaotiske og formløse materialet på utgivelsen, før de siste par låtene korrigerer kursen noenlunde med sine melodiske lyspunkter. «Of Pines & Rotten Branches» kombinerer kjølig svartmetall med golde mot-melodier, og «Native Terror Tribe» glimter til med et lengtende avslutningstema som sender tankene tilbake til ‘Worthless Abomination’-demoen fra begynnelsen av 2022.
Det gjenstår fortsatt å se om Moor klarer å dra i havn debutskiva på en god måte. Basert på materialet på ‘Scapegoat’ er jeg fremdeles usikker på om uttrykket og låtskrivingen er ferdigutviklet nok til å stilles i det definitive lyset av en debut-plate. Låtformene er sporadiske og uttrykksmessig sprikende, trommene og gitarene virker ofte uenig i hva som er det underliggende rytmiske rammeverket, og produksjonsverdiene svever i et udefinerbart rom mellom 90-tallets lav-oppløsthet og moderne separasjon mellom instrumentene. Med tanke på «Halvden»s rolle som eneste låtskriver i både Moor og Phantom Castle tviler jeg ikke på at en lavere produksjonsrate med fokus på raffinering ville kunne være en fordel fremfor å pumpe på med nye og ambisiøse utgivelser. Moor har plenty av styrker som fortjener å undersøkes nøyere, men foreløpig er musikken beklageligvis for lite gjennomarbeidet til å kunne anbefales.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Eternality – ‘Deaþwyrd’
Usignert, ute på Bandcamp
‘Deaþwyrd’er debutplata til det ferske enmannsprosjektet Eternality, der prosjektets anonyme utøver Austherion ruller ut litt over en halvtime med storslått, melodisk og ambisiøs svartmetall. Her ligger et uttrykk som oser av mystikk og fantasy-tematikk. Samtidig ivaretar det en ganske voldsom svartmetallsk aggresjon. Tennene i mye av musikken til band som Emperor og Immortal glaseres med estetikk a la Bathory og Summoning, og gir en opplevelse som kanskje minner meg aller mest om storslagenhetene i mye av materialet til Wolves in the Throne Room. Her har vi å gjøre med en prestasjon som langt på vei lykkes i å levere en potent, atmosfærisk og heftig lytteropplevelse.
Åpningen «Towards Eternality» byr med en gang på en av platas sterkeste melodier, og sender lytteren gjennom et storslått og skiftende strekk på seks og et halvt minutt. Den gir en god forsmak på hvordan også de andre låtene på ‘Deaþwyrd’ utarter seg, der Austherion med sin passende, Abbath-aktige røst på toppen lykkes særdeles godt i å variere mellom vakre, melodiske partier og mer jordnære, hurtige og drivende passasjer.
Komposisjonene er nokså tettpakka, og de kan derfor kreve noen gjennomlytt for å gjøre seg fullstendig forstått. Kompleksiteten og tempoet som ligger i mange av dem er prisverdig og gjør stort sett bare ‘Deaþwyrd’ mer interessant, men jeg undrer meg også litt over hvorfor Austherion kan synes å ha litt dårlig tid i noen av dem. For eksempel skulle jeg ønske at den nydelige melodien som bryter opp «No Mercy Shall Be Given», og ikke minst den voldsomme eksplosjonen av korvokal i «Harbringer of Destiny», hadde blitt tynt skikkelig fremfor å bli forlatt såpass raskt. Drivet i mange av versene har et større potensiale for lengre og mer storslåtte partier.
Om de så kan fremstå litt vel skiftende og andpustne, er låtene på ‘Deaþwyrd’ likevel stort sett imponerende og dynamiske saker, og låtskrivingen er på et høyt nivå. Særlig kvaliteten på melodiene er såpass høy og gjennomgående at en gjennomlytting aldri blir kjedelig, og mektige akkordrekker og voldsomme gitarsoloer spes stadig på med stor suksess. Særlig «Hymn (Undying Desolation)» synes jeg fungerer utmerket strukturelt sett.
Når ‘Deaþwyrd’ går inn i sluttfasen og den todelte «Accursed Power of The Master» settes i gang, må jeg likevel konstatere at sporene på plata fremstår litt vel like hverandre. At melodiene til tider kan drukne litt i en ganske voldsom miks av romklang og hektiske trommerytmer, på tross av at produksjonen i utgangspunktet fungerer svært godt i samråd med komposisjonene, er også mulig å innvende. Dette står ikke i veien for å slå fast at Eternality etablerer, finsliper og mestrer et høyst interessant uttrykk på ‘Deaþwyrd’. Avslutningen synes jeg også er et høydepunkt, der en melodi av det litt treigere slaget får spillerom – endog supplert med mørke fraser fra E.R. i Dødskvad oppå. Det bærer et passende bud om at det ligger mye potensiale for nye, friske pust i det allerede veletablerte musikalsk håndverket til Eternality.
En av høstens mest lovende svartmetallskiver, Blodkvalts ‘Algor Mortis’, er nå bare en måned unna, og i dag slipper bandet nok en låt derfra: “Murk”. Denne låta skal ifølge bandet selv være en slags oppsummering av elementene som vil vise seg på fullengderen, noe som (heldigvis) også innebærer at håndverket fremstår ganske velkjent.
«Murk» er nemlig definitivt et sammensurium av Blodkvalts karakteristiske, pønka og grindcore-inspirerte svartmetall. Den er muligens noe mer drivende og riffbasert enn bandets tidligere påfunn, men her leveres nok en gang en dødelig cocktail av trebly, illsint gitar, fuzzy bass, voldsomme trommetakter – og ikke minst en manisk skrikevokal som stadig står i fare for å sprenge lydbildet. Som ved mange tidligere anledninger er det nok det sistnevnte som imponerer meg aller mest. Det er også vokalen som først og fremst bidrar til Blodkvalts egenart. Men det er nok uansett bare å glede seg til hvordan kompromissløsheten, styggedommen og demofølelsen i dette bandets helhetsuttrykk gjør seg på fullengderen i november. Den kan fort vise seg å bli en av årets mest voldsomme og unike norske metal-affærer.
Skrevet av Alexander Lange
Pitch Black Mentality – “Fortress”
Ute nå via PBM Records
Thrash metal-bandet Pitch Black Mentality er snart klare med sin første plate på nesten ti år, ‘World Final Wake’, og har starta oppvarmingen med slippet av låta “Fortress”. Dette er en låt på litt over seks minutter der bandet demonstrerer en god del variasjon, og musikken fremstår som en slags blanding av thrash metal, melodisk death metal og groove metal.
Der utgangspunktet er godt, fanger ikke utførelsen meg helt. Melodiene i begynnelsen treffer ikke så mange nerver hos meg, og de Pantera-aktige versene fremstår litt uinspirerte og tannløse. Melodiene har imidlertid mer å by på mot slutten av låta, noe som peker mot noen gode høydepunkter på plata som kommer.
Skrevet av Alexander Lange
Funeral Harvest – «Principum et Finis»
Ute nå via Signal Rex
Med slippet av singelen «Principium et Finis» blir det tydelig at Funeral Harvest mer eller mindre har endret fullstendig på tilnærmingen sin til svartmetall siden den selvtitulerte EP-en fra 2020. Borte er de ominøse atmosfærene og de langsomt drivende skyene av okkult svartmetall, som må se seg erstattet av en krigersk form for black/death som formelig oser av fandenivoldskhet og rituell intensitet. På «Principium et Finis» pendles det mellom de to uttrykkene fra seksjon til seksjon, men den støyende og kvelende produksjonsjobben sørger for å samle spriket under et felles teppe av røyk og kullos. «Lord Nathas» er som vanlig en overbevisende seremoniell leder, der han kauker og brøler på lidenskapelig vis over de forræderske, svarte strømmene av svart- og dødsmetall. Ut ifra de senere singlene å dømme blir nok ‘Redemptio’ (som gis ut i slutten av måneden) en svært eksplosiv og konsis plateopplevelse, hvilket ikke er meg i mot basert på hvor naturlig denne formen for tuktende aggresjon virker å være for bandet.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Féleth– «USA»
Ute nå via Rob Mules Records
Det moderne dødsmetall-bandet Féleth fra Alta imponerte med slippet av «Avarice» for noen uker siden; en teknisk men kompakt singel som ikke ofret låtskriving for individuelle musikerprestasjoner. Nå er nordlendingene tilbake med nok en singel, en langt mer ambivalent og mangefasettert låt ved navn «USA».
Låtas tekst synes å angripe de mange utfordringene som våre brødre på andre siden av Atlanterhavet har basket med i senere tid, hvilket gjenspeiles i musikkens svingninger mellom sorgtunge bølgedaler og eksplosive topper. Det rolige strekket som åpner låta fremstår noe kaotisk, med elleville bassløp og utallige vokalspor (spilt inn av Petter Carlsen) som ikke helt smelter sammen til en større helhet. De metalliske seksjonene fungerer mer effektivt, der de veksler mellom hyperaktiv brutalitet og mer melodiske terreng på flott vis. Som singel må det sies at låta mangler den store forløsningen på slutten av sin utviklingskurve, og den klarer dermed ikke å nå helt opp til sin forgjenger. Det er dog ingen tvil om at Féleth er en dyktig gjeng, så forventningene til slippet av ‘Divine Blight’ i november er uavtagende høye.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Mantric Momentum – “New Horizon”
Ute nå via Frontiers Records
Power metal-duoen Mantric Momentum slipper sin debutplate om noen få uker og følger opp førstesingelen herfra, “In the Heart of the Broken”, med “New Horizon”. Sånn sett får også dette bandets nokså trygge, tradisjonelle og velproduserte tilnærming til undersjangeren komme til uttrykk nok en gang, og det er lite egenart å spore også i denne nye låta.
Dessverre får heller ikke MantricMomentum hostet opp spesielt minneverdige melodier og hooks all den tid refrenget fortjener et godkjent-stempel, og “New Horizon” blir med det en litt tannløs og anonym affære tross svære lydbilder og gode musikerprestasjoner. Mer tyder dermed på at plata først og fremst blir mat for de største power metal-entusiastene blant oss.
Selveste yppersteprestene innenfor musikalsk, politisk satire, Black Debbath, inviterer nok en gang til seremoniell utredning om verdenssamfunnets allmenntilstand. De som har vært uheldige nok til å være et levende, tenkende vesen de siste åra er nok smertelig klar over at tilstanden for øyeblikket er direkte laber, og det er på høy tid at de vestkledte bråkmakerne fra Oslo skaper mening ut av de moderne fenomenene som har tuktet dritten ut av oppegående folk i senere tid. På bandets nye skive ‘Age of Kørka’ er temaet den nye tidsalderen vi virker å være på vei inn i – en tidsalder preget av feilinformasjon, konstruerte virkeligheter, tastaturkriging og generell dårskap (les: kørk).
Det som ikke har blitt mer kørka i senere tid er Black Debbaths låtskriving og kredens som live-band. ‘Age of Kørka’ er pakket til takbjelkene med øyeblikk som ville fått bandets årlige opptreden på Tons of Rock til å devolvere til en katastrofal eksplosjon av lavtflyvende ølkopper og brystholdere. De fire musikerne følger hverandres minste bevegelser som to orrhøner i paringsdansens hete, og resultatet er en levende og dynamisk utgivelse som i sår tvil rundt hvorvidt vi faktisk har med et humorband å gjøre i det hele tatt. De høyst tidsriktige og treffende låttekstene avkrefter imidlertid denne mistanken, og bordet er nok en gang duket for en hysterisk og tidvis pinlig avkledning av det moderne mennesket.
Men først må skivas problemstilling presenteres, og det gjør Black Debbath selvfølgelig via sin sedvanlige, eksplosive og heseblesende hardcore-punk.
Rettelse: Black Debbath har valgt å åpne sin nyeste skive med en eksplosiv og heseblesende hardcore-låt frontet av ingen ringere enn Ivar Nikolaisen fra Kvelertak og The Good the Bad and the Zugly. Bandet kler sjangeren overraskende godt, og spesielt det allsang-verdige refrenget gir kørkens tidsalder den velkomsten den (ikke) fortjener. Likevel er det en stor glede når bandet returnerer til sin patenterte stoner på de neste par låtene, hvor spesielt «Hvor i Helvete blir det av Satan?» er Black Debbath i sin svansende, arketypiske form.
Når det kommer til bandets parodiske side er det mye gull å hente på ‘Age of Kørka’. «Sannhetens Brød» kan sies å være selve Pepperkakesangen for feilinformasjonens tidsalder – en oppskrift på hvordan man kan bake sin egen sannhet fortalt over dramatisk hevende doom-akkorder. «Ikke Pirre Putin» er en advarsel om farene ved å legge press på maktsyke statsoverhoder kommunisert via bokstavrim og apokalyptiske blastbeats, og «Sutringsfrihet» er den bredbente Debbath-låta om meningspoliti og kommentar-troll vi alle har hatt våte drømmer om de siste åra. På den andre side er det også mye musikalsk å glede seg over på skiva, hvor spesielt «Pastor Gjøk» og «4/4 Fillern» maler nydelige musikalske baktepper for bandets tekstlige gjøgleri.
Black Debbath har for lengst gått fra å være stemplet som humorprosjekt til å være et fullverdig band som bruker humor som virkemiddel. ‘Age of Kørka’ er like lett å like for sine musikalske sider som for sin samfunnsrettede-harselering, og samtlige av skivas ni låter har et eller annet av verdi å komme med på begge fronter. Med tanke på fortsettelsen, er det lett å bli skremt av tanken på hva de kommende årene kan komme til å bringe av høy-moderne pinsler og samfunnsmessig idioti. En liten trøst er det dog å vite at hvert et lavmål, hvert et sørgelig fenomen vil bli filtrert gjennom humorens linse og foreviget på voks av det seriøst useriøse orkesteret Black Debbath. ‘Age of Kørka’ er en av Debbaths sterkere utgivelser, og jeg kan knapt vente med å høre låtene fremført foran et hengivent publikum på Ekebergsletta i 2023, forhåpentligvis med gjestebesøk av det nylig omdøpte kringkastingsorkesteret KØRK.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Vathr – ‘Dead & United’
Ute nå via Edged Circle Productions
Vathr er det rykferske soloprosjektet til Jørn Inge Tunsberg, mest kjent for sitt langvarige og standhaftige virke i Hades Almighty. Den viktigste inspirasjonskilden til debut-EP’en ‘Dead & United’, og kanskje også prosjektet i seg selv, ser imidlertid ut til å komme fra et litt annet hjørne av den norske svartmetallen der Tunsberg også spilte en tidlig – og kortvarig – rolle.
Mannens navn er nemlig oppført på den første demoen til Immortal og på medlemslista til Old Funeral, og ‘Dead & United’ oser av soundet som to av hans tidligere bandkamerater her, Abbath og Demonaz, etter hvert utviklet i førstnevnte band. I de tre låtene er taktfaste metallgrooves, raspete vokal og iskalde, onde og lekre gitarakkorder på plass, og det er også et format Vathr langt på vei mestrer. «March of the Dead» åpner ballet med et bunnsolid hovedtema, og de to andre låtene byr også på en tilsvarende grunnstøtte av et riff som driver komposisjonene fremover.
Aller best er nok «Messiah (Heaven Nor Hell)», der det flotte akkordspillet suppleres med et åpnere, Windir-aktig b-tema og velfungerende leads lenger ut i låta før Vathr får bygd opp mye intensitet mot slutten. Det kuleste temaet dukker nok opp på åtte minutter lange «Crimson Cold Curse», men dette eksponerer etter hvert også hovedproblemet på ‘Dead & United’, nemlig at Vathr ofte lar disse hovedtemaene tynes for mye, for lenge. Dette kompenseres ikke ofte nok av intensitet, dynamikk eller interessante låtstrukturer, og det gjør at ‘Dead & United’ fort blir litt ensformig. Likevel er EP’en en solid og interessant affære, som trekkes mye opp av at temaene i seg selv treffer blink. Det i seg selv sørger for en velfungerende, svartmetallsk atmosfære over det hele.
Skrevet av Alexander Lange
Truckerfucker – Stjernesmell
Usignerte, ute nå på div. strømmetjenester
Fjorårets skive ‘Man’en med Ljaa1’ var en milepæl for både Truckerfucker og den norske truckermetall-scenen som helhet. Imponerende nok var den særegne og sømløse sammensveisingen av en bred bukett med ekstremmetalliske uttrykk, men det at uttrykkene var selektert for å bygge opp rundt de nyanserte tekstene om tilstanden til norske trailersjåfører anno 2021, ja det er et håndverk som vitner om et band som har slått seg til ro i forbikjøringsfeltet – oppoverbakke eller ei. Etter et slikt gjennombrudd er det naturlig å stille seg selv noen spørsmål, og det mest presserende er kanskje hvorvidt Truckerfucker klarer å holde seg på veien mot eksellense, eller om det bærer rett inn i autovernet ved første sving.
Med ‘Stjernesmell’ kan vi gledelig erklære at Jølster-væringene har rundet nok et sving, selv om muligens noe av lasten fløy av lasteplanet i prosessen. Bandets uredde tilnærming til sjangerblanding viser seg allerede på åpningssporet «Blinklys», hvor en storm av dramatisk og dissonant svartmetall baner vei for et dødsmetall-svertet crossover-riff. Det evig-fluktuerende, musikalske bakteppet er dog kun en støttespiller til det virkelige dramaet, som utspilles gjennom en nådeløs skuddveksling av en dialog mellom låtas to antihelter. Slengbemerkninger kastes i én retning, og runkekluter kastes tilbake, men til syvende og sist sitter vi igjen uten en seirende part – et faktum som understrekes av avslutningens repetisjon av åpningens musikalske materiale.
Truckerfuckers evne til å skildre den norske truckerens liv og anliggende har ikke blitt svekket siden sist, men styrkes gjennom en tematisk seleksjon som åpenbarer aspekter ved truckerens indre følelsesliv som går langt utover kunnskapen til den gjengse borger. ‘Stjernesmell’ kan for eksempel avsløre at truckere stiller seg kritiske til sinker i trafikken («Jojo Nei») og trafikk-barrikader («Barikaden»), men at de stiller seg meget positive til et over-gjennomsnittlig konsum av øl («Eg Lika Øl»). Dette er nyheter som vil komme som et sjokk for de fleste av oss, og som utgjør et uvurderlig bidrag til den samfunnsvitenskapelige undersøkingen av truckere som folkegruppe. Det at norske veier på nattestid blir hjemsøkt av demoniske entiteter som gjør lysene røde er mer kjent for folk flest, men det er likevel opplysende å få høre om fenomenet fra folk som har et såpass intimt forhold til det («Stjernesmell»).
Akkurat som min egen omtale av skiva, er det tydelig at ‘Stjernesmell’ som alle andre Truckerfucker-skiver er skrevet først og fremst for at skaperne selv skal ha det lættis. Det betyr ikke at det ikke finnes noe å glede seg over på skiva for den alminnelige lytter, ettersom tekstene er bygget på vitser som faktisk lander heller en interne vitser fra egen band-kultur. For min egen del er «Stjernesmell» en skive som forlyster både med musikalske påfunn og tekstlig satire, selv om jeg kanskje savner den helt store «hitten» ala «Ode til E6» i forhold til forgjengeren. Så langt er Truckerfucker et prosjekt som overstiger sin status som purt køddeprosjekt, så det vel bare å be gutta «keep on trucking» og håpe at de klarer å runde neste sving.
Metallurgi 