Makrostrukturell evaluering: Ukas plater

Black Debbath – Age of Kørka

Selveste yppersteprestene innenfor musikalsk, politisk satire, Black Debbath, inviterer nok en gang til seremoniell utredning om verdenssamfunnets allmenntilstand. De som har vært uheldige nok til å være et levende, tenkende vesen de siste åra er nok smertelig klar over at tilstanden for øyeblikket er direkte laber, og det er på høy tid at de vestkledte bråkmakerne fra Oslo skaper mening ut av de moderne fenomenene som har tuktet dritten ut av oppegående folk i senere tid. På bandets nye skive ‘Age of Kørka’ er temaet den nye tidsalderen vi virker å være på vei inn i – en tidsalder preget av feilinformasjon, konstruerte virkeligheter, tastaturkriging og generell dårskap (les: kørk). 

Det som ikke har blitt mer kørka i senere tid er Black Debbaths låtskriving og kredens som live-band. ‘Age of Kørka’ er pakket til takbjelkene med øyeblikk som ville fått bandets årlige opptreden på Tons of Rock til å devolvere til en katastrofal eksplosjon av lavtflyvende ølkopper og brystholdere. De fire musikerne følger hverandres minste bevegelser som to orrhøner i paringsdansens hete, og resultatet er en levende og dynamisk utgivelse som i sår tvil rundt hvorvidt vi faktisk har med et humorband å gjøre i det hele tatt. De høyst tidsriktige og treffende låttekstene avkrefter imidlertid denne mistanken, og bordet er nok en gang duket for en hysterisk og tidvis pinlig avkledning av det moderne mennesket. 

Men først må skivas problemstilling presenteres, og det gjør Black Debbath selvfølgelig via sin sedvanlige, eksplosive og heseblesende hardcore-punk. 

Rettelse: Black Debbath har valgt å åpne sin nyeste skive med en eksplosiv og heseblesende hardcore-låt frontet av ingen ringere enn Ivar Nikolaisen fra Kvelertak og The Good the Bad and the Zugly. Bandet kler sjangeren overraskende godt, og spesielt det allsang-verdige refrenget gir kørkens tidsalder den velkomsten den (ikke) fortjener. Likevel er det en stor glede når bandet returnerer til sin patenterte stoner på de neste par låtene, hvor spesielt «Hvor i Helvete blir det av Satan?» er Black Debbath i sin svansende, arketypiske form. 

Når det kommer til bandets parodiske side er det mye gull å hente på ‘Age of Kørka’. «Sannhetens Brød» kan sies å være selve Pepperkakesangen for feilinformasjonens tidsalder – en oppskrift på hvordan man kan bake sin egen sannhet fortalt over dramatisk hevende doom-akkorder. «Ikke Pirre Putin» er en advarsel om farene ved å legge press på maktsyke statsoverhoder kommunisert via bokstavrim og apokalyptiske blastbeats, og «Sutringsfrihet» er den bredbente Debbath-låta om meningspoliti og kommentar-troll vi alle har hatt våte drømmer om de siste åra. På den andre side er det også mye musikalsk å glede seg over på skiva, hvor spesielt «Pastor Gjøk» og «4/4 Fillern» maler nydelige musikalske baktepper for bandets tekstlige gjøgleri.

Black Debbath har for lengst gått fra å være stemplet som humorprosjekt til å være et fullverdig band som bruker humor som virkemiddel. ‘Age of Kørka’ er like lett å like for sine musikalske sider som for sin samfunnsrettede-harselering, og samtlige av skivas ni låter har et eller annet av verdi å komme med på begge fronter. Med tanke på fortsettelsen, er det lett å bli skremt av tanken på hva de kommende årene kan komme til å bringe av høy-moderne pinsler og samfunnsmessig idioti. En liten trøst er det dog å vite at hvert et lavmål, hvert et sørgelig fenomen vil bli filtrert gjennom humorens linse og foreviget på voks av det seriøst useriøse orkesteret Black Debbath. ‘Age of Kørka’ er en av Debbaths sterkere utgivelser, og jeg kan knapt vente med å høre låtene fremført foran et hengivent publikum på Ekebergsletta i 2023, forhåpentligvis med gjestebesøk av det nylig omdøpte kringkastingsorkesteret KØRK.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Vathr – ‘Dead & United’

Vathr er det rykferske soloprosjektet til Jørn Inge Tunsberg, mest kjent for sitt langvarige og standhaftige virke i Hades Almighty. Den viktigste inspirasjonskilden til debut-EP’en ‘Dead & United’, og kanskje også prosjektet i seg selv, ser imidlertid ut til å komme fra et litt annet hjørne av den norske svartmetallen der Tunsberg også spilte en tidlig – og kortvarig – rolle.

Mannens navn er nemlig oppført på den første demoen til Immortal og på medlemslista til Old Funeral, og ‘Dead & United’ oser av soundet som to av hans tidligere bandkamerater her, Abbath og Demonaz, etter hvert utviklet i førstnevnte band. I de tre låtene er taktfaste metallgrooves, raspete vokal og iskalde, onde og lekre gitarakkorder på plass, og det er også et format Vathr langt på vei mestrer. «March of the Dead» åpner ballet med et bunnsolid hovedtema, og de to andre låtene byr også på en tilsvarende grunnstøtte av et riff som driver komposisjonene fremover.

Aller best er nok «Messiah (Heaven Nor Hell)», der det flotte akkordspillet suppleres med et åpnere, Windir-aktig b-tema og velfungerende leads lenger ut i låta før Vathr får bygd opp mye intensitet mot slutten. Det kuleste temaet dukker nok opp på åtte minutter lange «Crimson Cold Curse», men dette eksponerer etter hvert også hovedproblemet på ‘Dead & United’, nemlig at Vathr ofte lar disse hovedtemaene tynes for mye, for lenge. Dette kompenseres ikke ofte nok av intensitet, dynamikk eller interessante låtstrukturer, og det gjør at ‘Dead & United’ fort blir litt ensformig. Likevel er EP’en en solid og interessant affære, som trekkes mye opp av at temaene i seg selv treffer blink. Det i seg selv sørger for en velfungerende, svartmetallsk atmosfære over det hele.

Skrevet av Alexander Lange

Truckerfucker – Stjernesmell

Fjorårets skive ‘Man’en med Ljaa1’ var en milepæl for både Truckerfucker og den norske truckermetall-scenen som helhet. Imponerende nok var den særegne og sømløse sammensveisingen av en bred bukett med ekstremmetalliske uttrykk, men det at uttrykkene var selektert for å bygge opp rundt de nyanserte tekstene om tilstanden til norske trailersjåfører anno 2021, ja det er et håndverk som vitner om et band som har slått seg til ro i forbikjøringsfeltet – oppoverbakke eller ei. Etter et slikt gjennombrudd er det naturlig å stille seg selv noen spørsmål, og det mest presserende er kanskje hvorvidt Truckerfucker klarer å holde seg på veien mot eksellense, eller om det bærer rett inn i autovernet ved første sving. 

Med ‘Stjernesmell’ kan vi gledelig erklære at Jølster-væringene har rundet nok et sving, selv om muligens noe av lasten fløy av lasteplanet i prosessen. Bandets uredde tilnærming til sjangerblanding viser seg allerede på åpningssporet «Blinklys», hvor en storm av dramatisk og dissonant svartmetall baner vei for et dødsmetall-svertet crossover-riff. Det evig-fluktuerende, musikalske bakteppet er dog kun en støttespiller til det virkelige dramaet, som utspilles gjennom en nådeløs skuddveksling av en dialog mellom låtas to antihelter. Slengbemerkninger kastes i én retning, og runkekluter kastes tilbake, men til syvende og sist sitter vi igjen uten en seirende part – et faktum som understrekes av avslutningens repetisjon av åpningens musikalske materiale. 

Truckerfuckers evne til å skildre den norske truckerens liv og anliggende har ikke blitt svekket siden sist, men styrkes gjennom en tematisk seleksjon som åpenbarer aspekter ved truckerens indre følelsesliv som går langt utover kunnskapen til den gjengse borger. ‘Stjernesmell’ kan for eksempel avsløre at truckere stiller seg kritiske til sinker i trafikken («Jojo Nei») og trafikk-barrikader («Barikaden»), men at de stiller seg meget positive til et over-gjennomsnittlig konsum av øl («Eg Lika Øl»). Dette er nyheter som vil komme som et sjokk for de fleste av oss, og som utgjør et uvurderlig bidrag til den samfunnsvitenskapelige undersøkingen av truckere som folkegruppe. Det at norske veier på nattestid blir hjemsøkt av demoniske entiteter som gjør lysene røde er mer kjent for folk flest, men det er likevel opplysende å få høre om fenomenet fra folk som har et såpass intimt forhold til det («Stjernesmell»).

Akkurat som min egen omtale av skiva, er det tydelig at ‘Stjernesmell’ som alle andre Truckerfucker-skiver er skrevet først og fremst for at skaperne selv skal ha det lættis. Det betyr ikke at det ikke finnes noe å glede seg over på skiva for den alminnelige lytter, ettersom tekstene er bygget på vitser som faktisk lander heller en interne vitser fra egen band-kultur. For min egen del er «Stjernesmell» en skive som forlyster både med musikalske påfunn og tekstlig satire, selv om jeg kanskje savner den helt store «hitten» ala «Ode til E6» i forhold til forgjengeren. Så langt er Truckerfucker et prosjekt som overstiger sin status som purt køddeprosjekt, så det vel bare å be gutta «keep on trucking» og håpe at de klarer å runde neste sving. 

Skrevet av Fredrik Schjerve