alternative metal – Metallurgi

Makrostrukturell evaluering: Ukas utgivelser (2/2)

Madder Mortem – Old Eyes, New Heart

Fra sin oppstart i 1993 som Mystery Tribe, til navneskiftet og etableringen av bandet slik vi kjenner dem i dag rundt 1997, og hele veien frem til den nye plata som ble sluppet for et par uker siden: Madder Mortem har en av de mest vidt-favnende og spennende diskografiene den norske metallscenen har å by på. Selv om gruppen fant utgangspunktet sitt i de atmosfæriske og melodiske doom-strømningene som raste gjennom Nord-Europa på 90-tallet, så har deres tolkning av uttrykket aldri vært tynget ned av noen uttrykksmessig regelbok. Tvert imot så virker det som at bandet gradvis har bygget seg opp en egen regelbok over årenes løp, hvor slagordet man finner på første side kunne vært noe sånn som «vill og hemningsløs kreativ utfoldelse, men alltid i låtas tjeneste».

Denne balansen virker å ha vært ekstra viktig å opprettholde på bandets åttende skive ‘Old Eyes, New Heart’. De siste årene har vært fylt av utfordringer for Madder Mortems vedkommende, og disse kommer til uttrykk gjennom et sett med låter som basker med sine demoner på utilslørt vis. ‘Old Eyes, New Heart’s ti låter er gjennomsyret av usikkerhet, sorg og skuffelser; musikalsk så vel som tekstlig. Det virker i det store og det hele som om det ligger en arktisk kulde over musikken til Madder Mortem i denne omgang, selv om livsviljen og pågangsmotet også ligger og ulmer en eller annen plass under det nedfrosne jordsmonnet.

Der noen band ville vært fristet til å tøyle inn sine kreative eskapader for å ikke overskygge den alvorstyngede tematikken, går Madder Mortem som vanlig inn for å maksimere særpreget i egen musikk. ‘Old Eyes, New Heart’ er en skive som ikke kunne vært skrevet av noen andre enn nettopp dette bandet, på samme tid som den ikke kan forveksles med noen av bandets tidligere utgivelser. De røde trådene som knytter utgivelsen til bandets senere produksjon, finner vi dog i de knusende og dypstemte gitarene, rastløse låtformer som aldri gjør det som forventes, og selvfølgelig de kraftfulle og emosjonelt rå fremførelsene til bandets vokalist, Agnete M. Kirkevaag.

Om det skulle være noen utålmodige lesere der ute, så tør jeg påstå at de første tre låtene på ‘Old Eyes, New Heart’ vil være nok til å selge plateopplevelsen til selv de mer skeptiske av oss. Måten bandet maksimerer dynamikken mellom disse – fra åpningslåtas alvorstyngede dramatikk, til «On Guard»s kjølige, dempede americana, til den kakofoniske, rasende låta «Master Tongue» – er fullstendig mesterlig, og temmelig uten parallell i den norske metallscenen for øyeblikket. Nedsenkningen i dette musikalske isbadet hjelpes massivt av lydproduksjonen til bandets gitarist Birger Petter M. Kirkevaag, som både tilbyr enorm tyngde og en krystallklar linse gjennom hvilken man kan se samtlige instrumentalbidrag i høyeste oppløsning (sjekk for eksempel ut hvordan instrumentene er plassert rundt i rommet på singelen «The Head that Wears the Crown».

Madder Mortem har også et talent for å fikse elementer som ville fått andre band til å gå ettertrykkelig på snørra. Hør for eksempel på den brølte call-and-responsen på broen til «Master Tongue», og hvordan den sklir over i et Lamb of God-aktig, edgy riff som oser av tøff-i-trynet. Denne sekvensen burde egentlig ha fremstått som en keitete tilbakeskuing til testosteron-overdoserte metalliske trender fra 90/00-tallet, men på et eller annet magisk vis får Madder Mortem det til å låte uironisk fett. Denne effekten strekker seg også over i tekstskrivinga, som til tross for å være selvutleverende, selvmedlidende og tidvis anklagende, aldri fremstår som noe annet enn ektefølt og oppriktig.

Og denne iskalde stormen av indre turbulens, relasjonelle konflikter og håpløshet som rager gjennom låtene på «Old Eyes, New Heart», løyer også på avslutningslåta «Long Road». Den fredfulle men utmattede aksepten som preger «Long Road» føles veldig fortjent ut etter det voldsomme emosjonelle landskapet Madder Mortem har traversert på resten av skiva, og bidrar til å gi lytteopplevelsen en utviklingskurve som føles meningsfull ut hver bidige gang jeg pløyer gjennom skiva. Madder Mortem har alltid vært undersungne helter i den norske metallscenen, men med ‘Old Eyes, New Heart’ har bandet levert en skive som har markert Norge på det internasjonale utgivelseskartet i det fortsatt unge plateåret 2024. ‘Old Eyes, New Heart’ er en fantastisk skive, og en soleklar anbefaling til samtlige av bloggens åpensinnede lesere.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Kingseeker – Passing Moments Caught Forever

Ute nå via Bringsli Productions (eget selskap)

En av gledene med å ha holdt bloggen gående i nå snart tre år, er at vi har fått se enkelte band utvikle seg gradvis over tid. Et lite fåtall band har vi faktisk fulgt siden de utga sine første stykker musikk, deriblant metalcore-bandet Kingseeker. Kingseeker demonstrerte definitivt at de hadde et solid grep rundt metalcore-håndverket på debutplata ‘Daily Reminders’ – for ikke å nevne en enorm lidenskap som lyste gjennom musikken – men oppfølgings-EPen ‘Grief’ viste at bandet ikke kom til å hvile på gamle prestasjoner. Singlene som ble sluppet i forkant av ‘Passing Moments Caught Forever’ har også båret preg av et band som blir stadig mer ambisiøst, og denne tendensen legger på mange måter føringen for Kingseekers andreskive som helhet.

For samtidig som ‘Passing Moments Caught Forever’ bevarer Kingseekers etablerte styrker – enkle men virkningsfulle riff, fengende, melodiske refrenger og melankolske post-hardcore-sekvenser – så er skiva på et helt annet nivå enn forgjengeren hva gjelder variasjon. Dette er kanskje ikke inntrykket man sitter igjen med etter å ha hørt åpningssporet og singelen «Young & Naive», som til tross for å være en av Kingseekers beste låter også er en av de mest typiske for sjangeren. Litt Parkway Drive-aktig riffing på oppfølgingslåta «Sunk Cost Fallacy» er heller ikke spesielt oppsiktsvekkende, men når bandet nærmer seg et bekmørkt, dystert Knocked Loose/Code Orange-territorie på «Bad Vibes Are Cancelled», blir det tydelig at Kingseeker er i et mer lekent hjørne på sin nye skive. Åpningen er kanskje til forveksling lik Architects sin banger fra 2012, «Day In Day Out» (hvorfor er ikke den på spotify-spillelista deres «bands we rip off», hmm??), men generelt sett er låta et sunt tegn på kreativ rastløshet hos bandet.

Denne variasjonen blir desto mer fremhevet av det faktum at skiva er et helt kvarter kortere enn debutskiva. Tiden fra den storslåtte åpningen til «Young & Naive» til den ensomme gitarstemmen som avslutter «Hypnopompia» – og dermed skiva – går skremmende fort, og har rett og slett resultert i at jeg ofte spinner skiva to ganger i stedet for én. Det hjelper også at platas høydepunkter for min egen del befinner seg i slutten av skiva. Singelen «…and I Explode» er i mine øyne Kingseekers beste låt-arrangement til nå, med en veksling mellom dagdrømmende ynde og eksplosiv tyngde som er smått avhengighetsskapende. «Hypnopompia» er vel så fargerik som låta den følger etter, men er i tillegg kronet et nydelig, harmonisert refreng; muligens det beste på skiva.

Men det er likevel et element som hindrer ‘Passing Moments…’ i å få full uttelling hos meg, og det er vokalen. Det gjøres generelt sett mye i vokaldepartementet til Kingseeker som jeg sliter med å stelle meg bak på deres nye skive, men jeg mistenker at det bunner ut i produksjonsvalg vel så mye som artistiske valg. Jeg synes vel generelt sett at vokalen ligger litt nakent til helt fremst i lydbildet, hvilket gjør at alt av urenheter og rusk blir veldig tydelig. Dette kan godt være en preferansesak, men det er ikke til å legge skjul på at det påvirker min egen lytteopplevelse i ganske stor grad. Dette er synd, for ‘Passing Moments Caught Forever’ er på alle fronter et stort skritt frem for Kingseeker. Ambisjonsnivået og entusiasmen deres er til å ta og føle på, og har resultert i et distinkt sett med låter som burde ha bred appell hos fans av kommersiell metall. Man må uansett beundre et band som virker så målbevisst på å utvikle sitt eget håndverk som Kingseeker, og jeg ser allerede frem til å se hvor veien har ført dem hen neste gang vi hører fra kvartetten.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Häxer – Til Skræk og Exempel

EP’en ‘Til Skræk og Exempel’ er den første utgivelsen til bandet Häxer, som utsmykker seg med sjangerbetegnelsen “witch punk”. Med det er det snakk om musikk som i stor grad består av punk-elementer; mer eller mindre metallisk er det imidlertid ofte også, og i stedet for kun å bruke bandets egne litt obskure sjangerbeskrivelse, er det naturlig å plassere Häxer i samme stilistiske bås som band som Kvelertak og MAKTKAMP.

Åpningslåta “Heksedans” er den eneste låta her som ble sluppet i forkant, og gir også et godt bilde på Häxers musikalske kjerne. Pønka akkordrekker, ukomplisert låtskriving og hes vokal rulles her uanfektet ut i fire minutter, og kvartetten kommer også godt ut her med det jeg mener er noen sterke melodiske grep i akkordrekkene.

‘Til Skræk og Exempel’ er videre en ikke spesielt lang utgivelse, og består etter åpningslåta av tre låter på omtrent fire minutter hver. EP’ens lengde er nok passende med tanke på at låtene på overflaten er nokså like; likevel skal Häxer ha at de presenterer noen idéer som definitivt kan skape tilløp til større variasjon på en senere utgivelse.

Et eksempel på dette er blast-beat-temaet i den ellers drivende “Kardinalen”. Solskinnsriff og en ganske så heftig gitarsolo sprøyter også interessante øyeblikk inn i d-beat-låta “K.U.K.”. Min definitive favoritt er imidlertid avslutningslåta “Trollmarsj”, der jeg synes taktskiftelek og noe ordentlig kult gitararbeid a la MAKTKAMP bidrar til en spenstig og fargerik lytteropplevelse. Med det velger jeg å ta ‘Til Skræk og Exempel’ som et aldri så lite varsku om et band som definitivt har noe spennende i seg, selv om jeg kanskje skulle ønske at de mer spennende idéene fikk større utfoldelse allerede her.

Skrevet av Alexander Lange

Koersive – An Emperor’s Will

Kristian Andjelic og Diego Atilla Boyaci – musikene bak prosjektet Twiceborn – er tilbake med nok en dose sjangerblandende instrumentalmetall, denne gangen under prosjektnavnet Koersive. Twiceborns debutskive fra i fjor, ‘Beyond the Wall, to the Lost Lands’, kombinerte elementer av groove metal og black/death med en komposisjonsstil som sender tankene til spill-soundtracks som Doom-serien, og denne beskrivelsen er ikke helt bak mål om den brukes om debutskiva til Koersive heller. Likevel bør det presiseres at groove metallen ikke er like lett å spore i DNAet til Koersive, og at thrashmetall og mer melodiske, progressive tendenser i større grad gjør seg gjeldende. ‘An Emperor’s Will’ er en variert og rikholdig plateopplevelse, og passer utmerket som bakgrunnsmusikk til alskens voldelige og actionfylte seanser på PC eller konsoll. Sjekk den ut!

Skrevet av Fredrik Schjerve

Årets edleste norske metaller 2023: Plater, #50-#36

Klikk her for å lese våre hedersomtaler for i år

Klikk her for se våre topplister over årets norske metall-EP’er og -demoer

Årets beste norske metallplater, #50-#36:

#50: Heimland – Forfedrenes Taarer

Plateselskap: Edged Circle Productions
Undersjanger: Black metal

Utdrag fra vår omtale: «Med sin halvtimes spilletid har ikke Heimland noe tid å kaste bort på overflødige ideer, og man finner heldigvis ingen av disse på ‘Forfedrenes Taarer’. Førstesingelen «Skugger fra ei Svunnen Tid» leverer nok en stormende, melodisk perle på tampen av opplevelsen, før «Ættestupet» senker sceneteppet med en like prangende gest som åpningslåta. «Ættestupet» gir kanskje i størst grad inntrykket av at Heimland har mestret sitt utvalgte musikalske språk på skiva; et melodisk men aggressivt sound som kommuniserer både hardførhet, stolthet og melankoli. Heimland har på mange måter utformet en ideell svartmetallisk platedebut med ‘Forfedrenes Taarer’, en skive som bør grådig fortæres av samtlige tilhengere av Vestlandets hedenske svartmetall-tradisjoner.»

Beste låter: «Iskald Raatten Jord», «Forfedrenes Taarer», «Skugger fra ei Svunnen Tid»

Lenke til omtale
Strømmelenke

#49: Horrifier – Horrid Resurrection

Plateselskap: Selvutgitt
Undersjanger: Death metal

Mens særlig svartmetall- og stoner-skiver har dukket opp i hopetall i år, har 2023 vært et litt skralt år på den norske death metal-fronten – i alle fall når det gjelder antallet utgivelser. Det er kanskje ikke så overraskende i et land der denne sjangeren gjerne har kommet i skyggen av svartmetallen, men det gjør det desto mer gledelig når utgivelser fra band som Horrifier dukker opp. Denne fortsatt ferske kvartetten imponerte oss i fjor med demoen ‘How from the Grave’, og debutplata ‘Horrid Resurrection’ sto for en strålende og brutal avslutning på det norske ekstremmetallåret. Horrifier mestrer death metal-håndverket og dyrker sjangerens grunnformler på en særdeles habil måte, og disker også opp noen særlig gode låtskrivingsprestasjoner særlig i noen av de litt lenger låtene. Dette bandet er det med andre ord bare å holde et godt øye med.

Beste låter: «Chainsaw Death», «Assimilated Life», «Sadistic Impalement»

[ikke omtalt]
Strømmelenke

#48: Den Saakaldte – Pesten Som Tar Over

Plateselskap: Agonia Records
Undersjanger: Black metal

Utdrag fra vår omtale: «Singlene som ble sluppet i forkant av plateslippet, åpningslåta «Av Satans Ild» og «Å Skjende En Engel», er også noen av låtene som best demonstrerer Den Saakaldtes største styrker. Begge disse låtene preges i stor grad av sterke melodier, som sammen med mye riffarbeid som er grovere i kantene taler for en god håndtering av ganske mange ulike stilistiske grep innenfor svartmetallen. […] På den måten synes jeg Den Saakaldte i utgangspunktet finner et svært godt spor, og en god balanse i uttrykket som kan minne om det for eksempel Taake mestrer så godt.»

Beste låter: «Av Satans Ild», «Å Skjende En Engel»

Lenke til omtale
Strømmelenke

#47: Manii – Innerst I Mørket

Plateselskap: Terratur Possessions
Undersjanger: Black metal

Utdrag fra vår omtale: «Noen synther fra de dypeste, Burzumske krypter bereder grunnen fra noen seige strekk av beske, tåkete tremolo-gitar-spill, og de desperate skrikene bidrar også godt til atmosfæren. Noen flotte, lyse gitarloops bidrar også til god dynamikk i lydbildet, som vokser seg til å bli ordentlig suggererende og stemningsfullt de første ti minuttene.»

Lenke til omtale
Strømmelenke

#46: Frostbitt – MACHINE DESTROY

Plateselskap: Selvutgitt
Undersjanger: Djent

Utdrag fra vår omtale: «Det er absolutt ingenting å si på underholdningsverdien på de ti låtene som utgjør ‘MACHINE DESTROY’. Det er få plater som har fått meg til å gape eller glise så mye i senere tid som denne skiva, om så jeg befinner meg alene på rommet, på lesesal eller ute i offentligheten. […] Frostbitt flekser virkelig sine kreative muskler maksimalt på denne skiva, og resultatet er en av de mer minneverdige, heseblesende plateopplevelsene jeg har hatt så langt i år.»

Beste låter: «Full Body Plutonium», «Sub-Zero Humanoid», «Cyber Walk»

Lenke til omtale
Strømmelenke

#45: Zustand Null – Beyond the Limit of Sanity

Plateselskap: Dusktone
Undersjanger: Black metal

Utdrag fra vår omtale: «Zustand Null byr på en salig og brutal blanding av Mayhemsk mollakkord-ondskap og jevnlige thrash-referanser, da med et vel så gjennomgående preg av dissonans. Særlig det sistnevnte bidrar til det nærmeste man kommer et slags signatur-sound. […] Jeg synes også det er kult at bandet evner å formidle tematikken rundt psykologiske problemstillinger såpass gjennomgående og effektivt. Det bidrar også til at Zustand Null oppdriver en aldri så liten egenart. På ‘Beyond the Limit of Sanity’ befester de sin posisjon som et spennende og femoverlent undergrunnsband.»

Beste låter: «Existence Nihil», «An Ocean of Nightmares», «The Mirror Maze»

Lenke til omtale
Strømmelenke

#44: Tulus – Fandens Kall

Plateselskap: Soulseller Records
Undersjanger: Black metal

Utdrag fra vår omtale: «Totalt sett er ‘Fandens Kall’ kanskje det gjeveste jeg har hørt fra denne musikerbanden så langt, selv om jeg skal innrømme at det gjenstår litt lytting for at jeg skal få fullstendig oversikt over trioens samlede produksjon. Dersom du har sansen for naturpreget svartmetall ala Ulver og Gjendød, er ‘Fandens Kall’ en enkel og helhjertet anbefaling fra Metallurgis skribenter.»

Beste låter: «Fandens Kall», «Slagmark», «Bloddråpesvermer»

Lenke til omtale
Strømmelenke

#43: Ekrom – Uten Nådigst Formildelse

Plateselskap: Edged Circle Productions
Undersjanger: Black metal

Utdrag fra vår omtale: «Stilistisk sett har Ekrom sterke tilknytninger til den norske andrebølgen; kanskje spesielt den krigerske og stormende svartmetallen til plate-aktuelle Immortal. Dette basale uttrykket har så blitt utvidet med en atmosfærisk dimensjon i form av eteriske synther, samt en mørk, melodisk åre som bidrar til å skape litt avstand mellom Ekrom og de nevnte legendene. […] Alt i alt er det lite å utsette på ‘Uten Nådigst Formildelse’, ettersom Ekrom har skapt en innhyllende og atmosfærisk potent plateopplevelse som har potensialet til å treffe bredt blant svartmetallfansen. Dermed er det bare å kle seg i rikelig med lag, og begi seg ut i den stormende snøføyken som omgir Ekroms bunnsolide debutskive ‘Uten Nådigst Formildelse’.»

Beste låter: «I Djevelens Skygge», «My End»

Lenke til omtale
Strømmelenke

#42: Nattverd – I Helvetes Forakt

Plateselskap: Soulseller Records
Undersjanger: Black metal

Utdrag fra vår omtale: «På sin splitter nye skive ‘I Helvetes Forakt’ plukker Nattverd definitivt opp tråden fra ‘Vandring’ på mange måter. Stilistisk sett er det lite som har endret seg, men uttrykket kan definitivt sies å ha fått en overhaling likevel gjennom en produksjon som låter langt fyldigere og mer brutal enn den på forgjengeren. […] Nattverd bygde opp forventningene ytterligere med neste singel ut, «Det Stormer I Norge», som også åpner ballet på ‘I Helvetes Forakt’. Dette er utvilsomt også den beste låta på plata, og er en uhyre sterk og stormende (jada!) svartmetallåt som henter mye av sin gnist fra noen strålende melodier. Sammen med den påfølgende og mer Mayhem-aktige «Vandring I Elver Av Blod» og den nevnte førstesingelen konstituerer Nattverd med dette et særdeles lovende åpningsstrekk på ‘I Helvetes Forakt’.»

Beste låter: «Det Stormer I Norge»*, «Helvete Kjenner Alt, Selv Når Taaken Har Lagt Seg», «Elvedjuvet»

Lenke til omtale
Strømmelenke

#41: Leonov – Procession

Plateselskap: Vinter records
Undersjanger: Post-metal

Av alle platene på denne lista, er nok Leonovs ‘Procession’ langt på vei en av de roligste og mest behagelige lytteropplevelsene. Gjennom et grovkornet og meditativt post-metal-uttrykk imponerer de på denne skiva gjennom svevende og organiske lydbilder, og kvintetten utviser et talent for subtile, men effektive detaljer i samspillet sitt. Leonov lykkes samtidig med litt kortere låtformer enn tidligere, så vel som mer drivende komposisjoner som den nokså fengende og groovy tittellåta.

Beste låter: «Amer», «Procession»

[ikke omtalt]
Strømmelenke

#40: Grant the Sun – Voyage

Plateselskap: Mas-Kina Recordings
Undersjanger: Post-metal

Utdrag fra vår omtale: «‘Voyage’ er å regne som en semi-konseptuell instrumentalskive, der kreative teksturer og et variert tonespråk maler et bilde av et rikt og levende undervannsrike. […] Grant the Sun befinner seg dog mutters alene på sin koordinat på det norske landskartet, så deres uttalte forsøk på å «utvide metallens noe konservative handlingsrom med nye farger og teksturer» har vært en suksess etter ‘Voyage’ å dømme. ‘Voyage’ har noe å tilby fans av både progressiv instrumentalmusikk, post- og alternativ metall, og er en uignorerbar fargeklatt i en usedvanlig tettpakket norsk platesommer.»

Beste låter: «Death is Real», «Mariana», «Grant the Sun»

Lenke til omtale
Strømmelenke

#39: What the Five Fingers Said to the Face – ENDLESS

Plateselskap: Selvutgitt
Undersjanger: Post-metal

Utdrag fra vår omtale: «‘ENDLESS’ er altfor sammensatt til å kunne bli oppsummert av én enkel referanse. Skiva er nemlig ladet med en slags futuristisk, mørk energi som gjør seg til kjenne via rumlende frekvenser, foruroligende, hviskede mantraer og den nevnte, fremmede atmosfæren. Det føles litt som å motta et signal fra et havarert skip i de fjerne utkantene av kosmos; et signal som stadig brytes opp av de sykliske gitarenes kvernende støy. […] What the Five Fingers Said to the Face har uansett levert en av de mer minneverdige musikalske hendelsene i det fortsatt unge norske metall-året; en bragd som trolig til å stå friskt i minnet når året skal oppsummeres i desember.»

Beste låter: «Helix», «Blackspiraldance», «RAW»

Lenke til omtale
Strømmelenke

#38: Magick Touch – Cakes & Coffins

Plateselskap: Edged Circle Productions
Undersjanger: Tradisjonell heavy metal

Utdrag fra vår omtale: «Magick Touch demonstrerer på ‘Cakes & Coffins’ at de er et uhyre undervurdert band i den norske tradmetall-floraen, og skivas fire-fem beste låter hører hjemme på en hver grill/festivalspilleliste som tar seg selv noenlunde seriøst. Bergen virker fast bestemt på å sementere sin rolle som landets fremste leverandør av oppdatert oldtidsmetall – en sak som mottar betydelig drahjelp av den nyeste skiva til Magick Touch.»

Beste låter: «Apollyon», «The Judas Cross», «Demons & Rust»

Lenke til omtale
Strømmelenke

#37: Søstre – Søstre

Plateselskap: Loyal Blood Records
Undersjanger: Black’n’roll/hardcore

Utdrag fra vår omtale: «Med et stort knippe singler har bandet Søstre i opptakten til sin selvtitulerte debutplate bykset inn i Norges stolte black’n’roll-landskap med brask og bram. […] Det som imidlertid imponerer meg mest, og der jeg kanskje ser aller mest potensiale, er hvordan Søstre bygger mange av låtene på denne plata. Tydeligst er nok dette på låta «Ensomt rite», der bandet bygger opp til avslutning som rett og slett er ganske så nydelig, og som også går på strålende vis over i «Hagen er i skyggen». Låta «Kausalitet» spiller på tilsvarende styrker i det strukturelle, og også andre steder – blant annet også i «Psykonatut» – evner Søstre å lage flotte og egentlig ganske storslåtte avslutninger.»

Beste låter: «Søstre», «Ensomt Rite», «Kausalitet»

Lenke til omtale
Strømmelenke

#36: Nagirčalmmiid – Down to the Bone

Plateselskap: All Good Clean Records
Undersjanger: Stoner/doom/death/alternativ metal

Utdrag fra vår omtale: «Åpningsstrekket er for eksempel temmelig dristig, der Nagirčalmmiid drar meg gjennom en solid stoner-åpning før alt-rock-tendenser plutselig melder seg i «Black Country». Samiskinspirert, folkemusikkaktig sprell melder seg så i den nydelige og suggererende «Maze», før «Suoivva» sprøyter inn et sinnssykt catchy riff før post-rock og seige riff geleider oss gjennom «A Long Walk Off A Short Pier». Egentlig er det litt sprikende, men det funker, og det er rett og slett ganske moro å høre på. […] De ulike elementene kunne gått bedre sammen på ‘Down to the Bone’, og først og fremst er plata spennende grunnet sine mange, ulike og spennende ideer. Den beviser også Nagirčalmmiids sterke posisjon i metall-Norges sammensurium av talentfulle unge band.»

Beste låter: «Water Up To Our Necks», «Suoivva», «Arba»

Lenke til omtale
Strømmelenke

Klikk her for å se plass #35-#21

Klikk her for å se plass #20-#11

Klikk her for å se plass #10-#1

Mikrostrukturell evaluering: Ukas singler

Ihsahn – «Pilgrimage to Oblivion»

Etter nesten 20 år siden som solo-artist, er Emperor-frontmann Vegard «Ihsahn» Sverre Tveitan snart klar for å slippe sitt selvtitulerte album. Det skriker høye ambisjoner som lite annet, særlig når det skal lanseres både en «vanlig» metal-versjon og en orkestral versjon av albumet når det slippes tidlig neste år. Med det har vi også fått en smak på begge deler når de utgavene av låta «Pilgrimage to Oblivion» nå er ute.

På denne låta er Ihsahn definitivt i sine mørkere hjørner, noe som for øvrig korresponderer godt med både coveret og de heftige pressebildene som er kommet i forbindelse med albumannonseringen. Når de orkestrale og symfoniske elementene tas med i betraktningen, som også er å finne i metal-versjonen, sendes assossiasjoner særlig til det første soloalbumet til Ihsahn, ‘The Adversary’. Og Ihsahn får for så vidt til å skape både brutalitet og nærmest teatralsk dramatikk i «Pilgrimage to Oblivion».

Det er imidlertid lite nytt å spore av substans, og låta ligner for mye på tidligere påfunn fra Ihsahn til å være spesielt interessant. Selv om den orkestrale versjonen er et fett hvorfor ikke-påfunn, blir denne også litt intetsigende og lite oppsiktsvekkende. Derfor tillater jeg meg å være noe skuffa over denne låta, selv om produksjonen og håndverket definitivt er på plass.

Skrevet av Alexander Lange

Bokassa – «Let’s Storm the Capitol»

Bokassa er i gang for alvor med å lade opp til sitt kommende album, og «Let’s Storm the Capitol» er den tredje singelen bandet har sluppet herfra. Den første av dem imponerte meg stort, og ga meg mange av vibbene som gjorde at gjennombruddsplata ‘Crimson Riders’ falt såpass i smak hos meg. Dessverre går «Let’s Storm the Capitol» inn i en annen kategori, og skuffer litt på samme måte som andresingelen «All Out Of Dreams».

Den er – for å si det rett ut – nok også svakere enn sistnevnte for min egen del. «Let’s Storm the Capitol» ender nemlig opp som en temmelig forglemmelig affære. Bokassa kaster seg her ut i et pop-punk-aktig landskap, riktignok med en del tæl, de til dels har mestret godt tidligere. Men denne gangen blir det rett og slett for anonymt. Dette er nok fett på bilstereoen, men det er også et av Bokassas svakeste låter i mine ører.

Skrevet av Alexander Lange

Fight the Fight – «In Memory»

Fight the Fights konseptuelle tredjeskive er nå kun et par måneder unna, og nye smakebiter på det smått mystiske prosjektet materialiserer seg stadig i den yrende metallosfæren. Dette er min diffuse og utpreget anmelderske måte å si at bandet har sluppet ny singel på, og med det en ambisiøs og omfattende en ved navn «In Memory».

Oslo-trioen har fått med seg tromme-savanten Baard Kolstad bak settet på sin nye skive, og «In Memory» er nok den av de foreløpig tre singlene som har vekket flest assosiasjoner til musikerens hovedprosjekt, Leprous. Dette skyldes ikke minst låtas yrende og funky rytmiske underlag og moderne progmetalliske fakter, men også det nesten sludgy riffet som sender tankene i retning de tyngre øyeblikkene til plater som ‘Malina’ og ‘Pitfalls’. Jeg får også en følelse av at gamle sivilisasjoner og en gryende futurisme kolliderer på «In Memory», hvor tribal perkusjon og gammelt-lydende vokaliseringer lever side ved side med strobe-liknende, kosmiske synther.

«In Memory» er en imponerende låtkonstruksjon som sjonglerer et utall musikalske elementer samtidig som den er uhyre groovy og dansbar. Derfor er det så synd at miksen skaper en viss avstand mellom lytteren og musikken; et problem som ikke var gjeldende på platas to foregående singler. Det er ikke umulig at dette kan skyldes problematikk knyttet til fil-opplasting heller enn et aktivt valg, men for min egen del skulle jeg gjerne hatt en reprise av de skarpe, eksplosive produksjonsverdiene til «Monarch» og «12800». Basert på de tre singlene er det dog liten tvil om at forventningene er høye til Fight the Fights nye skive, og jeg er spesielt spent på å se hvordan avsløringen av konseptet kontekstualiserer de tre låtene vi har hørt til nå.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Madder Mortem – «Towers»

Det høyt elskede norske progmetall-bandet Madder Mortem har nettopp blitt annonsert til Inferno 2024; en booking som sammenfaller godt med slippet av bandets åttende skive ‘Old Eyes, New Heart’ i januar. Med ny plate følger det selvfølgelig singler, og første leveranse fra den etterlengtede skiva får vi i form av låta «Towers».

For en kar som ble introdusert for bandet via deres nyeste skiver – ‘Red in Tooth and Claw’ og ‘Marrow’, henholdsvis – er «Towers» en meget enkel låt å fordøye. Madder Mortems senere periode har båret preg av en sammensmelting av progressive og alternative tendenser, hvor førstnevntes sofistikerte rytmelek og yrende detaljnivå gjøres tilgjengelig via sistnevntes fokus på kompakt og effektiv låtskriving. Denne prosessen blir selvfølgelig lettere nå man har en sanger av Agnete M. Kirkevaags kaliber bak mikken, og «Towers» løftes som forventet av vokalistens kraftige røst og særegne melodiske preg.

Det kan virke som at tiden siden sist vi hørte fra Madder Mortem har vært en krevende en – noe jeg trolig vil gå nærmere inn på i selve plateomtalen. Til tross for denne motbøren virker det som at bandet har bevart fatningen, og på «Towers» å dømme har vi meget å se frem til når ‘Old Eyes, New Heart’ slippes i januar. Alltid kjekt med ny Madder Mortem, spesielt når det har gått fem år siden sist!

Skrevet av Fredrik Schjerve

Goatmilker – «Black Grass»

Det er virkelig ikke lett å bli klok på hva nystiftede Goatmilker driver med ut fra artist-bioen på Spotify, der det refereres til både Voivod, Black Sabbath, Mastodon, norsk svartmetall og – hold dere fast – John Mayer. I presseskrivet for bandets første låt, «Black Grass», er Kvelertak og Soundgarden med, og selve låta beskrives enkelt og greit som en kort og energisk rockelåt.

Det er det definitivt også, og pønken gis også litt innpass. Gitarlyden er nok egentlig det eneste som beslekter materialet med metal-sjangeren. Låta er med det også temmelig ålreit, og harmoniserte gitar og et catchy refreng gjør susen. Jeg undres imidlertid over hva dette bandet ellers har i bagasjen, for dette minner mer om Kakkmaddafakka og Fangst enn Mastodon og – gud forby – norsk svartmetall. Men jeg digger låta, og er spent på fortsettelsen.

Skrevet av Alexander Lange

Makrostrukturell evaluering: Ukas plater (1/2)

Nattsvermer – Nattsvermer

Nattsvermer er et band fra Rogaland som først ble dannet i form av Liquid Mojo i 2016, men som etter en gjenforening fikk dagens navn for tre år siden. Bandet har sluppet en rekke singler opp gjennom årenes løp, men først nå har de sluppet en fullengder. Den bærer bandets navn og er sluppet via Rob Mules Records.

Stilistisk synes jeg dette bandet enkelt kan plasseres i det nokså godt utforskede skjæringspunktet mellom alternativmetall og groove metal. Jeg får mange assossiasjoner til mange kommersielle suksesser fra det tidlige 2000-tallet, og både riffene og vokalen gir også en smak av 1990-tallets grunge.

Jeg synes også Nattsvermer ved flere anledninger på denne skiva utviser en god kontroll på materialet. Dette gjelder særlig begynnelsen på skiva; etter et effektivt, guffent preludium sørger «The Devil’s Den» for en representativ og solid åpning, og deretter står «Controlled» for platas desiderte høydepunkt for min del med noen kriminelt fengende temaer.

Også «The Voice Inside» er et godkjent innslag, særlig med tanke på de skikkelig skitne gitarene som brutaliserer midtpartiet. Deretter tar ‘Nattsvermer’ imidlertid en skikkelig dupp. «Polaris» liker jeg rett og slett ikke i det hele tatt, noe som er et resultat av at jeg synes det til tider høres temmelig atonalt ut. I tillegg synes jeg Nattsvermer drar det hele alt for langt ut. Den påfølgende interluden «Rash» byr heldigvis på et fett riff, men føles også som et litt merkelig stykke musikk der riffet simpelthen fader inn og ut og jeg føler det kunne blitt utnyttet bedre.

Etter dette nokså skuffende midtpartiet synes jeg heldigvis det tar seg opp, selv om det nok aldri når helt opp til nivået på starten av skiva. En lekker detalj i produksjonen på «Lost in Life» frisker det imidlertid skikkelig opp, og «Bad Knee» krydrer til med noen massive lydbilder og en stilig gitarsolo. Etter en litt rotete komposisjon i form av «Breathe», som riktignok byr på en flott avslutning, redder også bandet seg inn med et friskt pust med «Nattsvermer», der de slår skikkelig fra seg i god pønk-ånd. Det avslutter en plateopplevelse jeg har et litt ambivalent forhold til grunnet noen merkelige valg særlig i midtpartiet, men som like fullt har gode høydepunkter man kan bygge mye på.

Skrevet av Alexander Lange

Malum – In Nauseam

Malum er en anonym svartmetallduo som har oppstått fra asken til et foreløpig ukjent, tidligere prosjekt. Bandet spiller en type svartmetall som kombinerer ulmende råskap med en altoppslukende, nedslått atmosfære, det hele kronet av store grooves, bittersøt melodikk og beske skrik. Malums basale uttrykk ble først introdusert på en to-låters EP fra 2022 som bar navnet ‘Ad Mortem’, og gruppens Mgla-beslektede svartmetall fremsto temmelig velutviklet og komplett allerede da. På debutskiva ‘In Nauseam’ broderer duoen ut dette utgangspunktet ytterligere, og fremhever spesielt det atmosfæriske elementet med en miks som siver ut av anlegget som en ugjennomtrengelig, sort sky.

Den voldsomme oppgraderingen på produksjonsfronten blir veldig tydelig om du hopper fra debut-EPen og rett over i «Into the Vast Horizons», åpningssporet på bandets nye skive. Malums atmosfæriske kvaliteter var definitivt tilstede og synlige på ‘Ad Mortem’, men den første drønnende akkorden på «Into the Vast Horizons» annonserer ettertrykkelig at ‘In Nauseam’ er et ganske annet beist enn sin forgjenger. Basstrommene lander som velrettede knyttnever i mellomgulvet, og gitarenes ruver som katedralske fasader rundt lytteren. Det hele danner en atmosfærisk tetthet som er nærmest kvelende, og i midten av denne lydtåken finner vi bandet anonyme vokalist, som presenterer sine filosofiske avhandlinger rundt nytteløshet og eksistens via beske skrik og hese utrop.

Samlet sett, er dette modusen som ligger til grunne for samtlige av ‘In Nauseam’s seks låter. Malum virker langt mer opptatt av å opprettholde en spesifikk stemning enn å tilby voldsomme mengder variasjon, selv om det heldigvis også er litt av sistnevnte å vise til på debutskiva. Det er kanskje ikke fryktelig mye som skiller de tre låtene som åpner ‘In Nauseam’ fra hverandre foruten riffene og melodienes eksakte konturer, men på «Emptiness» innfører Malum et ekstra giftig knivstikk i form av fandenivoldske triller og en – om mulig – enda mørkere tonalitet. «To Live is to Suffer» er dog en enda viktigere bidragsyter når det kommer til å holde liv i skivas andre halvdel, ettersom detaljer som de kantete Deathspell-gitarene, trommisens aksentuerende cymbalspill og noen ekstra lidenskapelige hyl fra bandets vokalist hever låta et lite hakk over sine omkransende kumpaner. Det er kanskje ikke snakk om de riktig store greiene, men på en såpass ensrettet skive som ‘In Nauseam’ kan små forskjeller skape en stor effekt på lytteropplevelsen.

Er det én ting som hindrer ‘In Nauseam’ fra å hevde seg som en utmerket svartmetallskive i lys av det norske plateåret, så er det at Malums musikk slekter temmelig tungt på undegrunns-favorittene i Mgla. De dystre men store trommegroovene, den eksistensielle tematikken og gitarmelodienes falmede storslåtthet; alle de uttrykksmessige kompassnålene virker å peke i retning det nihilistiske, polske bandet. Det er ingen tvil om at Malum har levert en kruttsterk og beundringsverdig skive med ‘In Nauseam’, men om de ønsker å tre ordentlig ut fra skyggen til sine likesinnede forgjengere har de fremdeles en jobb å gjøre.

Til slutt kan det være verdt å nevne at ‘In Nauseam’ er en temmelig upåklagelig debutskive, til tross for kritikken jeg har rettet mot den. Bandet har tatt utgangspunkt i en temmelig spesifikk, uttrykksmessig slagplan, og den mesterlige utførelsen av denne gir bandet en strålende grobunn for videreutvikling og raffinering. ‘In Nauseam’ er også i seg selv en strålende, innhyllende og effektiv plateopplevelse, og bør sjekkes ut av samtlige fans av intens men mørk, melodisk og atmosfærisk svartmetall.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Morax – Rites and Curses

Morax er et enmanns-prosjekt stiftet av Remi Andrè Nygård, som for de fleste nok er kjent via sitt medlemskap i det fremragende black/thrash-bandet Inculter. Inculter kan sies å stå i stormens øye når det kommer til en aldri så liten oppblussing av høykvalitets-ekstremmetall på Vestlandet; hvilket jo kanskje ikke er så rart med tanke på at besetningene til Reptilian og Sepulcher – samt Inculter selv – overlapper temmelig grovt. Nå virker det som at Remi har funnet ut at det ikke er nok å levere skive på skive med vital, eksplosiv klassisisme, men at enda eldre, metalliske frekvenser må få sitt utløp.

Resultatet er Morax, en tradmetallisk enhet som skuer tilbake til 80-tallets mørke, historiefortellende tradisjoner. Sånn sett er det en viss eim av Mercyful Fate/King Diamond å spore i det forheksede universet som manes frem på debut-EPen ‘Rites and Curses’, men også andre, mer spesifikke referanser melder seg over utgivelsens spilletid. «Face the Reaper» brenner med høyintensitet og demonstrerer en rødglødende riffkunst på linje med legendariske band som britiske Satan, og «Yours Now» har et avslappet men struttende ganglag som minner om norske Flight. Som følge av sin okkulte tematikk minner sistnevnte også litt om The Devil’s Blood, hvilket aldri er en dum ting i min bok.

‘Rites and Curses’ er en debututgivelse som både demonstrerer Remis intime kjennskap til tradmetallens fundamentaler, samt byr på enorm variasjon i både modus og atmosfære fra låt til låt. «Face the Reaper» utviser som nevnt et tradmetallisk lynne som grenser til ondskapsfull speedmetall; «Be My Guillotine» har et nydelig, doom-påvirket refreng, og «Yours Now» sniker seg som nevnt langt nærmere det okkulte hardrock-landskapet enn sine forgjengere. Selve kronen på verket må nok sies å være den syv minutter lange «The Curse», som etter det akustiske mellomspillet «Adoration» reiser seg som et tradmetallisk fjell ved EP-ens ende.

Og det er vel for så vidt i denne ambisiøse låta at prosjektets potensial blir tydeligst. Remi sjonglerer en drøss med ideer over låtas syv minutter, og fletter det sammen til et integrert reisverk som når tårnende høyder på det fabelaktige, melodiske refrenget. Alt i alt har jeg vanskelig for å erklære ‘Rites and Curses’ for å være noe annet enn en innertier, hvis eneste skavank kan sies å være noen flisete toner i vokalens høyere register. Morax sin debut-EP demonstrerer tydelig at Remi har flere talenter enn å skrive heseblesende thrashriff i Inculter, og for min egen del er jeg spent som faen på hva karen kan finne på å gjøre på en fullengder. Anbefales!

Skrevet av Fredrik Schjerve

Solus Grief – What If This Was Everything

Av personligheten Peregrinus’ mange prosjekter, er Solus Grief det av dem der han først og fremst dyrker den atmosfæriske svartmetallen. Prosjektets første skive kom i fjor i form av ‘With a Last Exhale’, som snek seg inn på vår toppliste over årets beste plater på grunn av de sterke, stemningsfulle og mørke strekkene av svartmetall som ble manet frem. Med det tror jeg vi også kan slå fast at Solus Grief er Peregrinus’ sterkeste prosjekt, selv om han særlig gjennom Kvad har sluppet noen svært sterke låter; med det var det knyttet stor spenning til prosjektets nye plate ‘What If This Was Everything’.

Dette er en skive der jeg synes Solus Grief demonstrerer godt hvordan atmosfærisk svartmetall kan lene seg på mange ulike virkemidler innenfor svartmetallsjangeren uten å miste sin mørke, atmosfæriske kjerne. På ‘What If This Was Everything’ gjør Peregrinus bruk av både stampende grooves, hypnotiske gitarer, klassiske metallriff og mere til samtidig som at det alltid er atmosfærisk og suggererende, noe som i utgangspunktet gjør det til en svært prisverdig prestasjon innenfor denne under-undersjangeren.

Dette kommer blant annet sterkt til uttrykk i åpningslåta «Upon the Winds My Breath Left», som først blander virkelig deprimerende svartmetallakkorder med taktfaste grooves. Solus Grief bygger også opp denne låta svært godt, der trommene bidrar til å åpne det opp mot slutten med noen mer opplysende gitarleads som etter hvert eksploderer i pur aggresjon og skikkelig røffe riff.

Videre synes jeg Solus Grief maler flotte lydbilder i den påfølgende «Within the Fires», der middelaldersk atmosfære a la Yellow Eyes får prege stemningene. Avslutningen er også helt nydelig. Det er imidlertid ikke å stikke under en stol at det nok blir litt langvarig, og det gjelder nok særlig tittellåta som kommer etterpå, som i mine ører definitivt er platas svakeste låt der temaene også sliter med å overbevise.

Problemene forsvinner ikke helt i avslutningslåta «Of the Earth Cold». Her kompenserer imidlertid Solus Grief ved å levere noen av de feteste riffene på plata, som sender øyeblikkelige assossiasjoner til Darkthrones spenstige innveving av tradisjonelt-metallsk riffhåndverk. Oppi dette er det synd at vokalen over det hele gjør meg noe mindre entusiastisk; prestasjonene er isolert sett gode, men blir for ensformige der lange, jamrende skrik tas nesten konstant i bruk. Ellers er ‘What If This Was Everything’ en sterk plate jeg anbefaler; særlig i det instrumentale er sjangerforståelsen fremoverlent, interessant og imponerende.

Skrevet av Alexander Lange

Soulless Exhaustion – The Art in Atrocities

Soulless Exhaustion er en (tidligere?) duo fra Norge og Finland som skriver rå svartmetall med tydelige elementer av DSBM-ens estetikk (depressiv, suicidal svartmetall). Gruppa slapp debutskiva ‘Tales of Terror and Fear’ helt på tampen av 2022, en skive som demonstrerte bandets nitriste, apokalyptiske tematikk og lav-oppløste, hjemmesnekrede hjemme-innspillinger. Nå har bandet altså sluppet andreskiva, en tilsvarende dyster og ugjennomtrengelig sak ved navn ‘The Art in Atrocities’.

Per bandets Bandcamp kan det dog virke som at besetningen har endret seg siden slippet av debuten i 2022. Encyclopaedie Metallum lister fremdeles opp de to medlemmene som sto bak ‘Tales of Terror and Fear’ som bandets nåværende besetning, men i Bandcamp-bioen står det at Soulless Exhaustion nå kun består av den anonyme musikeren «Sjelløs». Dette betyr trolig at vi har fått enda et aktivt enmanns-svartmetallband i vårt lange land; atter et symptom på en sjangerfremvekst som nesten er som en musikalsk epidemi å regne.

«Sjelløs» har uttalt at bandet ønsker å «fange en enda sterkere følelse av frykt, sorg og mørke» på sin nye skive. Dette registreres ikke i særlig grad når jeg hører på ‘The Art in Atrocities’, ettersom tematikken låtene utforsker er temmelig lik den vi fant på debuten. Dermed finner vi nok en gang en låt om atomkrig tidlig i låtlista, mangt et endetidsscenario og rikholdige mengder åndelig og fortapelse over skivas ni låter. Også musikken holder seg til lydbilder og effekter vi kjenner fra ‘Tales of Terror and Fear’, med lange utbroderte, støyende låter ala Vadatajs som balanseres med mer yndige ambient-strekk.

Og det er vel muligens ambient-partiene som overbeviser aller mest i denne omgang. Skivas første par ordentlige låter – «Nuclear Fear» og «Astroid» – presenterer prosjektets basale uttrykk på greit vis, hvilket består av et ugjennomtrengelig svartmetall-sound som hjemsøkes av mørke melodier og den «Peregrinus»-aktige (Solus Grief, Kvad, Unholy Craft) vokalen til «Sjelløs» selv. Det fremstår likevel litt som en åpenbaring når det åpner seg et nydelig synth-landskap et par minutter ut i låt-mammuten «An Familiar Dread». Det er nesten litt sjokkerende å finne et parti som gjør et såpass sterkt inntrykk midt i en skive som strever med å utmerke seg, men det er altså det som skjer på nettopp denne låta.

Også skivas andre høydepunkt har tilleggs-instrumenteringen å takke for sin suksess. «Broken Dreams» starter egentlig helt greit som følge av en svingende groove og en noenlunde episk tilnærming til atmosfæriske svartmetall, men det er ikke før broens 90-talls romantikk entrer bildet at låta begynner å heve seg over øvrigheten. Det er muligens et enkelt trekk å bygge et ruvende, stormende klimaks rundt en simpel piano-frase, men i Soulless Exhaustions tilfelle skaper dette et øyeblikks fokus i en ellers omflakkende skive.

Det er kanskje ikke fryktelig mye som har endret seg siden ‘Tales of Terror and Fear’, men «An Familiar Dread» og «Broken Dreams» bør likevel trekkes frem som ubestridte favoritter i Soulless Exhaustions låthistorikk til nå. Kritikken jeg har å komme med er mer eller mindre det samme som sist: skiva er fryktelig lang, produksjonen er lo-fi på en litt kjip, digital måte, og tematikken fremstår mer edgy enn den fremstår virkelig mørk og skremmende. Det er dog ingen tvil om at «Sjelløs» har låtskriveregenskaper som hever seg over normen innenfor rå svartmetall – for ikke å si en temmelig utmerket sans for virkningsfull ambient – så fans av Bandcamp-svart og DSBM kan med fordel undersøke karens siste skive, ‘The Art in Atrocities’.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Makrostrukturell evaluering: Ukas plater

Fixation – More Subtle than Death

Metallskiver med solide kommersielle prospekter er det få av og langt mellom i Norge, så at både Atena og Fixation gir ut plate i år betyr at vi har med et merkeår å gjøre i så henseende. De to bandene har for så vidt mye annet til felles også: Begge bandene er signerte hos Indie Recordings, begge spiller en form for kommersiell metalcore som slekter på gjennombruddet til Bring Me the Horizon, og begge har varmet opp til sine nye skiver med singler av høy kvalitet. Atenas fjerdeskive ‘Subway Anthem’ kommer ikke ut før om en drøy uke, men debutskiva til Fixation har vi allerede hatt muligheten til å nyte i en stund allerede.

Det er nok ingen tvil om at Fixation har et enda større potensiale til å treffe bredt enn sine selskapskamerater. ‘More Subtle than Death’ er en storstilt produksjon som benytter seg av alle triksene det moderne studioet tilbyr for å skape et massivt, polert sound. Det er bare å lytte til det korte introduksjonssporet «Impending Fallout» for å skjønne hvor bandet vil hen; dette er bombastisk, cinematisk musikk med en IMAX-tilnærming til lydoppløsning. Produksjonsjobben oppfyller internasjonale standarder når det kommer til kommersiell metall og hardcore, og utstyrer dermed Fixation med det ultimate bakteppet for deres fengende, emosjonelle utladninger.

Samtlige av skivas åtte fullverdige låter forsøker sitt ypperste med å fremkalle sterke følelser hos lytteren. Det mest potente verktøyet Fixation besitter knyttet opp til dette er unektelig vokalist Jonas Wesetrud Hansen, som gjør en kruttsterk opptreden på bandets debutskive. Karen har både en flott stemme, evnene til å traktere instrumentet, samt et popmusikalsk instinkt for melodier som fester seg på hjernebarken. Han er derimot ikke alene i sitt oppdrag med å gi lytterne blanke blikk, og resten av bandmedlemmene gjør definitivt sine bidrag bemerket på ‘More Subtle than Death’s beste øyeblikk. For min egen del er det nok «Ignore the Disarray» som treffer absolutt best blant skivas låter, i kraft av sin smarte låtskriving og nydelige forrefreng/refreng.

Det skal dog sies at forskjellen på en god og en fantastisk kommersiell metalcore-låt er lett å høre men vanskelig å forklare, og de aller færreste har det som skal til for å fylle en hel skive med fulltreffere av denne sorten. Fixation er selv ikke helt der ennå, og det er flere av låtene på ‘More Subtle than Death’ som låt imponerende til å begynne med, men som ikke vokste all verdens på meg over flere lytt. Blant disse finner vi låter som «Stay Awake» og «Violent Tendencies», og dessverre den såre men litt blasse låta «Bleed». I tillegg virker låtenes tematikk nesten bestemt av hva som generer mest engasjement på nett (ironisk nok), og låter om «flat earthers», falske sosiale medie-figurer, våpenkontroll og global oppvarming kan nok tolkes som et forsøk på å fremstå som aktuelle.

Jeg får likevel aldri følelsen av at Fixation virker i overkant kalkulerte på sin debutskive. Det virker som at dette er akkurat den type musikk bandet ønsker å spille, og akkurat den type tematikk de ønsker å utforske, Metallurgis anmeldere be damned!. ‘More Subtle than Death» er kanskje ikke subtil i sin dekonstruksjon av det moderne samfunnets onder, men det er en kruttsterk debutskive som likevel trolig kommer til å treffe brede lytterskarer både i innland og i utland. Jeg er voldsomt spent på å se hvordan de neste par åra til Fixation kommer til å utarte seg, og jeg håper vel strengt tatt på at både ‘More Subtle than Death’ og Atenas kommende ‘Subway Anthem’ vil kunne føre til en liten svell av internasjonal oppmerksomhet for norske band. Fixation bør uansett være godt fornøyde med det de har fått til på debutskiva ‘More Subtle than Death’.

Skrevet av Fredrik Schjerve

The W Likes – II

The W Likes er trio fra Mjøs-området som spiller stoner rock/metal med tydelige inspirasjoner fra 90-tallets bølge av alternativ/grunge. Akkurat når bandet ble startet opp er jeg ikke helt sikker på, men de første singlene begynte å piple ut rundt 2013, etterfulgt av en selvtitulert debutplate i 2017. Verdt å merke seg er at bandet gav ut en split sammen amerikanske Palace in Thunderland i 2019, og det på selveste Ripple Music – en av de mest toneangivende selskapene når det kommer til sakteflytende tungmusikk verden over. Nå er bandet atter aktuelle med en ny utgivelse; en oppfølger til debuten fra 2017 som enkelt og greit har fått navnet ‘II’.

The W Likes oppgir selv navn som Clutch, Motorpsycho, Megadeth og Sepultura som inspirasjonskilder når det kommer til egen musikk, men du skal lytte hardt og lenge for å finne referanser til noe annet enn de to førstnevnte på deres nye skive. Uttrykksmessig befinner bandet seg nemlig trygt planta i stoner/doom-landskapet, om så de kompliserer bildet noe med påvirkninger fra både psykedelisk doom og 90-tallets alternative rock og metall. Siste biten i puslespillet er en kjølig og frisk form for ørkenrock, hvilket jeg som følge av et svært musikkskribent-aktig innfall har valgt å kalle tundrarock.

Stoner rock- og metall er langt i fra mangelvare innenfor Norges landegrenser i 2023, men The W Likes klarer altså å skille seg fra mengden med kosmonauter og riff-tilbedere som for øyeblikket fyller Oslos øvingsrom til randen. Dette er ikke bare som følge av det sammensatte uttrykket jeg beskrev tidligere, men også som følge av at trioen har en teft for distinkt låtskriving. «I Called It Home» er med sin energiske, Suncraft-aktige åpnings-intrumental en effektiv start på skiva, før låtas andre halvdel leder oss dypere inn i bandets vidåpne, psykedeliske stoner-villmark. Denne leken med nesten postrock-beslektet dynamikk fortsetter på andrelåta «Forgotten», som veksler mellom spenningsfylt ro og krakilske utbrudd til voldsom effekt.

Singelen «Demon Priest» byr så på mer umiddelbare gleder i form av durende, Al Cisneros-aktige riff og et fengende kvasi-refreng. Spesielt på denne låta hører jeg påvirkningen fra 90-tallets alternative rock/metall på vokalen til «Willy», selv om det skal sies at tankene mine også gikk i retning Soundgardens Chris Cornell på skivas tidligere låter. Mannen har en habil stemme som balanserer fint mellom melodiøsitet og røffhet, men tidvis føler jeg at han strekker seg over evne når han klatrer i høyden – kanskje spesielt på slutten av «I Called It Home». Så har det seg også sånn at låtmammuten på 18 minutter som avslutter skiva heller ikke helt utmerker seg for meg. Låtas åpnings-kvartal inviterer oss inn i et kjølig landskap fylt av vidder og fjell på temmelig magisk vis, men jeg hadde ønsket meg en større og mer betydelig avslutning på låta, som nå fortoner seg som en pittoresk men noe retningsløs vandring over et massivt tundra-landskap.

Til slutt må jeg også nevne at jeg opplever at forbindelsen mellom skivas tematikk og platecoveret virker manglende. Der coveret sender tankene i retning urmennesker, jaktsamfunn og rå villmark, består tekstene av personlige utleveringer preget av relasjonelle problemer, depresjon, fasader og dysfunksjonaliteter hos både individer og samfunn. Coveret førte dermed til at jeg i utgangspunktet trodde ‘II’ var en helt annen skive enn det den var, og jeg skulle ønske at tekst og visuell utforming hadde spilt litt mer på lag på den nye skiva til The W Likes. Avslutningsvis må jeg likevel si at ‘II’ er en distinkt plate i det noe overbefolkede stoner-landskapet for øyeblikket, og at jeg virkelig har sansen for bandets lyd-design og låtskriversignatur. Anbefales fans av stoner/doom med psykedeliske elementer, samt folk som forventer litt mer av stoner rocken sinn enn svære gitartoner og resirkulerte Sabbath-riff.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Slaamaskin – Trollveggen

Etter en meget utstrakt promoteringsrunde har Vestlendingene i Slaamaskin endelig sluppet debutskiva ‘Trollveggen’. I tidligere omtaler har jeg rettet fokuset mot bandets kaotiske sjangerblanding, og sannelig er ikke ‘Trollveggen’ som helhet en smeltedigel av bibelske proporsjoner. Dette skyldes trolig at gutta er «for gamle til å bry seg om hva folk tenker», hvilket er et etos som også farger låttekstenes konfronterende karakter. Dette betyr selvfølgelig at Slaamaskin er et vanskelig band å oppsummere med få ord, hvilket jeg tviler på at Bergensgjengen vil ta som noen form for nederlag.

Et forsøk må jeg da uansett gjøre. Slaamaskins base er en form for metallisk hardcore som går i fullstendig bue rundt metalcore-sjangerens mer ublu elementer, og heller fremstår som en temmelig jevn sammensmelting av de to sjangrene. I tillegg finner vi groove- og melodiske elementer fra 90-tallets alternative kretser, og et aldri så lite kantspark av crossover-lenende thrashmetall. Om dette virker i overkant rotete er det fordi ‘Trollveggen’ rett og slett er litt rotete, men dette er ikke noe voldsomt problem. Rot kan jo også være et synonym for variasjon (hvis man prøver virkelig hardt), og Slaamaskin har jobbet seg opp en såpass tydelig låtskriversignatur at jeg aldri er i tvil om hvilket band jeg har på stereoen – uansett hvor mange skruballer de kaster i min retning.

Samtlige av låtene på ‘Trollveggen’ er pakket til randen med snedige riff-ideer, rytmiske skifter og minneverdige musikalske hendelser. Dette gjør at første halvdel av skiva – med unntak av den relativt streite men forrykende «Krenkeveldet» – fremstår som et godstog som konstant holder på å spore av. Ved første gjennomlytt var jeg faktisk temmelig sikker på at skiva hadde sporet av rundt låta «Vidundergang», ettersom låtas spretne ganglag og flåsete dur-melodikk pælmet meg langt ned i en 90-tallsgrop jeg ikke hadde noe ønske om å returnere til. Da «Fossekall» høynet med ironisk opera-vokal og ramsalte diskobeats skjønte jeg dog at å jobbe motstrøms mot det musikalske kaoset var fåfengt, og at jeg heller burde la meg seile uredd ned langs elveleiet, samme pokker hvor det ledet.

Og med denne innstillingen skjønte jeg fort at ‘Trollveggen’ er en ganske unik skive. For som tidligere nevnt mister jeg aldri følelsen av at det er det samme bandet som står bak alle låtene, til tross for at de inneholder nok uttrykksmessige finter til å levne det gjengse norske band i knestående. Mye av skylda for dette kan nok legges på den spinnville vokal-opptredenen til Rolf Oldeide, som via sitt stadig skiftende lynne og leie ironisk nok utgjør et stabilt landemerke i skivas uforutsigbare landskap. Det skal også sies at mannen skriver noen høyst bemerkelsesverdige tekster, hvor barnerim, ordtak og regler blir smeltet om til våpen i kampen mot bl.a. utbygging av utmark, overfladisk politikk, politisk korrekthet og allmenn passivitet.

Ja, selv om avslutningssporet «Forfall» virker å sørge over alderdommens økende gråskjær, er musikken til Bergensgjengen alt annet enn grå. ‘Trollveggen’ er en skive som er definert av sin fargerike musikalske overflod, hvilket er ekstra imponerende når man tar med i beregningen den korte spilletiden på 38 minutter. Nei, jeg skal ikke lyve og si at samtlige av ideene og samtlige av låtene på skiva treffer blinkskudd – jeg skal ikke en gang erklære at Slaamaskin i det store og det hele er min kopp te. Det jeg kan erklære, er at jeg har kost meg gløgg med kaoset bandet har stelt i stand på sin debutskive, samt at måten de formgir og dirigerer dette kaoset på er beundringsverdig. ‘Trollveggen’ er en selvsikker debut levert av en gjeng Vestlands-veteraner, og anbefales fans av metallisk hardcore og 90-tallets alternative strømninger.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Blood Python – ‘Thunder City’

På rundt den samme tida i fjor gav enmanns-prosjektet Blood Python ut debutskiva ‘Acheron’. Skiva bar preg av en intim kjennskap til en veldig spesifikk tradisjon innenfor 80-tallets tungmetall, nemlig den historiefortellende undergrunnsscenen kjennetegnet via band som Manilla Road, Cirith Ungol og Brocas Helm. I tillegg bakte prosjektets bakmann, Martin Horn Sørlie, inn et okkult element via mørke tonaliteter, effekter og låttekster, hvilket bidro til å gi Blood Python et aldri så lite blaff av særegenhet. Nå er andreskiva ‘Thunder City’ altså ute, og det er snakk om en plate som viderefører mesteparten av forløperens styrker, samtidig som den introduserer et større, episk snitt som virkelig kler prosjektet.

Reisen begynner dog i storbyen. Til tross for sine mørke fantasy-tekster, bærer åpningslåtene «Witch’s Brew» og «Omens» preg av NWOTHM-bølgens tilbedelse av neonlys og natterangling. Dette slår meg som temmelig naturlig med tanke på Sørlies medlemskap i Tempelheks, som på sin nyeste skive ‘Renegade’ gjorde et hopp fra doom-preget tungrock til polert 80-tallsmetall. Låtene i seg selv er velskrevede, men jeg synes nok kontrasten mellom tekst og vibbe blir i overkant stor. I tillegg skal vi straks se at resten av skiva beveger seg såpass langt inn i andre territorier at åpningsstrekket virker ørlite granne malplassert i retrospekt.

Det første tegnet på det kommende fil-skiftet får vi på låta «Conqueror». Vi blir først møtt av en scene-settende gitarprolog, før bandets inntog iverksetter et tradmetallisk ritt som oser av periode-spesifikk sjel og tæl. Den virile koringen og den forheksede synthen som ble introdusert tidligere på skiva gir enda større mening i konteksten av låtas episke karakter, som blåses opp ytterligere på skivas topp-punkt for min egen del, nemlig «Empire». På «Empire» møtes utbroderte gitararrangementer, syngende basslinjer og atmosfæriske korsatser en vekselvis ondskapsfull og episk tonalitet, og det hele danner et lydlandskap hvis evne til å støtte opp under historiefortelling er absolutt superb. Broens harmoniserte doom-riff og det avsluttende refrengets doblede melodi setter kronen på verket, og vi har dermed med en låt å gjøre som samtlige norske tradfans skylder seg selv en svipptur innom.

Overraskelsene fortsetter å renne inn på skivas B-side, som domineres av to massive låter på henholdsvis syv og ti minutter. «Swamp Sacrifice» er et flott stykke berettende tradmetall, men det er også den låta hvor den stive trommemaskinen gjør seg tydeligst til kjenne, hvilket trekker ned. «Lord of Night» gir oss så et nytt høydepunkt i kraft av sine velfungerende tilløp til mer ekstreme metalliske former, samt et effektivt dungeon synth-parti. Avslutningslåta «The Gods That Fell to Earth» demonstrerer nok en gang prosjektets evne til historiefortelling, men kompliserer dessverre også platas identitet ytterligere. Både musikk og tekst er preget av retrofuturisme og sci-fi, og føles kanskje mest av alt som en forberedelse til en tredjeskive som går fullstendig Starscape ala skiva ‘Colony’.

Blood Pythons fremragende forståelse for tradmetallisk form og funksjon får seg en aldri så liten trøkk som følge av en låtliste som er noenlunde splittet vibbe-messig. Personlig hadde jeg gjerne sett at Sørlie klarte å løsrive seg enda mer fra den by-metalliske vinklingen til Tempelheks, og satset hardere på den episke, okkulte- og fantasy-pregede historiefortellingen. Jeg har på følelsen at det er på disse områdene Blood Python skinner sterkest, og en skive som reises på disse elementene har potensialet til å bli en norsk klassiker. Avslutningsvis bør jeg nevne at den røffe vokalen og trommemaskinen nok en gang vil by på høye hindre for mange lyttere, men jeg mener at spesielt vokalen faktisk funker i kontekst av bandets sjarmfulle, bakoverskuende undergrunns-trad. ‘Thunder City’ er en skive som kryper seg tett inntil randen av eksellense, og bør definitivt gjøre seg bemerket hos norske fans av historiefortellende 80-tallsmetall.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Mikrostrukturell evaluering: Ukas singler (1/2)

Kvelertak – «Endling»

Det er nå kun et par dager til slippet av Kvelertaks femte skive ‘Endling’, og siste forsmak kom sist uke i form av platas tittelspor. På «Endling» lener bandet seg lengre inn i det melodiske rockelandskapet enn noensinne før, og treffer på samme tid blink med det som muligens er min nye favorittlåt fra perioden med Ivar Nikolaisen i front.

Nikolaisen har en helt spesiell evne til å kombinere treffende samfunnskritikk med Kvelertaks særegne bruk av nordisk mytologi i tekstene sine , og «Endling» er intet unntak. Nikolaisen virker ikke særlig fornøyd med tanken på at alt er til salgs – om det så dreier seg om sårbar natur eller arvegods – og nedbyggingen av disse uerstattelighetene skildres på et bibelsk og nesten apokalyptisk vis i låtas tekst. Resten av bandet virker også stadig mer hjemme i det noe mykere sjangerlandskapet Kvelertak har beveget seg mot i senere tid. Det hviler en passende melankoli og bittersøthet over låtas instrumental, som er noe mer avmålt og temperert enn det man kanskje vanligvis forventer fra bandet bak plater som ‘Kvelertak’ og ‘Meir’ – for ikke å si gjengens berømte, kaotiske liveshow. Kvelertaks fargesprakende låtsignatur er dog umiskjennelig som alltid på «Endling», og det er liten tvil om at mine egne forventninger til femteskiva har fått seg et lite løft som følge av singelen.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Fjøsnisse – «Skjulte Toner» / «Hulder»

Svartmetallprosjektet Fjøsnisse, anført av en Anders Vada, har sluppet ikke bare én, men to singler de siste par ukene: «Skjulte Toner» og «Hulder». Fjøsnisse er et svartmetallprosjekt som først ga lyd fra seg med debutplata ‘Vord’ i 2021. Allerede året etter kom oppfølgeren i form av ‘Fjord og Fjeld’, og nå ser det altså ut til at nok et nytt prosjekt er på trappene.

Gjennom sine to utgivelser har Fjøsnisse funnet et uttrykk der mange ulike svartmetallelementer kombineres godt; både stampende black’n’roll-tendenser og mer folketonale og melodiske elementer får plass her. Den vellykkede miksturen kommer særlig til uttrykk på «Hulder», der vi i løpet av syv minutters spilletid får servert isende gitarleads og flotte melodier over taktfast grunn. Her har også Avertias Kristoffer Georg Nøstdal bidratt med vokal, noe som ender opp med å bli et heldig tillegg selv om han ikke skiller seg så veldig mye fra Vadas egen stemme.

«Hulder» er nok også den beste låta av disse to. «Skjulte Toner» er også en sterk låt, og er en mer kompakt og kort sak som sender flere assossiasjoner til Khold enn Windir. Den er imidlertid en litt anonym låt i forhold til «Hulder» og fremstår mer som solid albumfor enn en virkelig sterk låt i seg selv.

Skrevet av Alexander Lange

Oberst – «Chroma»

Kvartetten Oberst har sluppet materiale for første gang siden debutplata ‘Paradise’ ble lansert i 2020. Dette er et band som i all hovedsak beveger seg i skjæringspunktet mellom hardcore og post-metal der de kombinerer fandenivoldskhet med mer melankolske tendenser, og selv får jeg en del assossiasjoner til post-hardcore-band fra den amerikanske vestkysten. Oberst har imidlertid en tyngre og litt mer brutal side ved seg, noe som også setter dem i dialog med band som Baroness.

Slik var det på ‘Paradise’, og slik er det på «Chroma» også. Det er lite som skiller denne låta fra det Oberst slapp for tre år siden, selv om gitarene har fått grommere lyd. Men det funker, og særlig har jeg sansen for den lekne grooven i versene og de melankolske akkordoppgangene som kommer etter hvert. Anbefales!

Skrevet av Alexander Lange

Sorgsvart – «K.u.K.»

Sorgsvart er et hittil ukjent (for meg) anarkistisk svartmetallband som etter sigende har eksistert helt siden 1997. Bandets første demoer så derimot ikke dagens lys før i 2003, og basert på min svært mangelfulle research var det da snakk om folk/viking/svartmetall med symfoniske tendenser. Nå har enmanns-bandet gjenoppstått etter en lengre inaktiv periode, og bandets første vådeskudd kommer i form av singelen «K.u.K.».

«K.u.K.» står for «Krav utan kompromiss!» per låtas tekst – en tittel som sett i lys av singelcoveret ikke levner mye tvil rundt bandets anarkistiske agenda. Man finner ikke mye av den kammermusikalske elegansen som preget musikerens tidligere utgivelser på Sorgsvarts nye singel, men heller en slags forpunket black’n’roll ala Satyricons middelperiode. Det låter tidvis mektig og alltid intenst, men som følge av sistnevnte innehar musikken også en flathet som forsterkes av de digitale trommenes nådeløse skuddsalver. «Sorg» låter dog oppriktig oppildnet og forarget i leveransen av sin anarkistiske polemikk, så «K.u.K» blir til syvende og sist definert av en overbevisende punk-tilnærming til norsk svartmetall.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Slaamaskin – «Krenkeveldet»

Det «skittensakrale ballerock»-bandet Slaamaskin slapp nettopp låta «Krenkeveldet», den fjerde og antatt siste singelen før slippet av debutskiva ‘Trollveggen’ om to uker. Som vanlig inneholder musikken solide «kantspark av pønk og metall»; i dette tilfellet en eksplosiv sammensmelting av hardcore og thrashmetall.

Det finnes mye ved «Krenkeveldet» som tyder på at vi har med en eksplosiv og illsint låt å gjøre – tittelen, den korte låtlengden – men det var først og fremst lyden av en knitrende jack-kabel ved låtas åpning som varslet om en seriøs utblåsning. Dette er et velkjent grep innenfor skjødesløs punk og metall, og sannelig slaar ikke Slaamaskin direkte over i jagende metalpunk, lettere punktert av groovemetallens synkoperte rytmikk. Teksten til bandets maniske og kaklende vokalist harselerer med sensitivitetskultur på en vittig måte som får meg til å le mens jeg gråter, og oppsummert er vel kanskje «Krenkeveldet» den låta jeg har ventet på fra Slaamaskins hold. Kort, eksplosiv og ikke minst fengende; «Krenkeveldet» er et siste, saftig slag på tygga i påvente av Slaamaskins debutskive.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Rozario – «Heavy Metal Rider»

Rozario er et splitter nytt band med en tydelig ambisjon om å gi god gammel, energisk tungrock nytt liv. ‘To the Gods We Swear’ heter debutplata som kommer i oktober, og «Heavy Metal Rider» er singel nummer to derfra etter at tittellåta ble sluppet i slutten av juni.

Uttrykket til Rozario er virkelig ikke til å ta feil av der catchy, melodiske refrenger, frenetiske gitarsoloer og bredt vokalregister ligger i smeltedigelen. «Heavy Metal Rider» er også et vellykket forsøk i så måte, all den tid folk som vanligvis ikke hører så mye på denne type metall kanskje vil føle for å holde en liten ironisk distanse til det. Men hvis du uansett har sansen for det trenger du egentlig ikke se lenger i denne omgang.

Skrevet av Alexander Lange

Makrostrukturell evaluering: Ukas plater

Corroder – Both Feet in the Grave

Corroder er et av undergrunnsbandene som jeg virkelig har blitt investert i å følge siden bloggens oppstart i 2020. Personlig har jeg en dyptgripende interesse for musikk som bygger på utviklingen som ekstremmetallen gikk gjennom fra midten av 80-tallet til midten/slutten av 90-tallet, hvilket er en musikkhistorisk arv som ikke utforskes i stor nok grad av norske band etter min mening. Moderne ekstremmetall virker å være langt mer inspirert av andre- og tredjegenerasjons-band fremfor oldtidens legender – norske som internasjonale. Dette er forståelig nok, med tanke på at yngre generasjoner har en tendens til å utforske sine egne lokale scener i tid og rom før de gyver løs på støvete blåtegninger og annaler fra tidligere tiår. Likevel mener jeg at den beste ekstremmetallen skrives av folk som står på skuldrene til bølgens tidlige kjemper, og at effektiv regelbrytning og viderebygging fordrer en viss oversikt over sjangrenes utviklingshistorikk.

Case in point: trønderske Corroder. Over sine til nå tre utgivelser har bandet mer eller mindre reprodusert dødsmetallens opprinnelsesmyte, hvor den ekstreme thrashmetallen til demoen fra 2021 gradvis har bant vei for den velbalanserte døds/thrash-hybridiseringen til deres nye EP ‘Both Feet in the Grave’. Kvintetten har gjort det smertelig tydelig at de ikke bare klarer å tyde de gamle skriftene, men at de også er i stand til å tale språket flytende. Intet ekstremmetallband bør dog se seg fornøyd med å klare å reprodusere gamle språkformer og syntaks, og selve ildprøven består av å tilføre sin egen kunnskap – om det så gjøres via kommentarer eller videreutvikling.

Corroder har kanskje ikke kommet så langt i arbeidet at et definerende verk er umiddelbart forestående. Over de fem låtene som utgjør den konsentrerte sprengladningen ‘Both Feet in the Grave’, blir det dog klart at spirene til dette fremtidige verket allerede ligger latente i bandets musikk. Bandets uttrykk kan i grovt forenklede grep beskrives som Abhorration med tydeligere forankring i norske ekstremthrash-tradisjoner, men som alltids kaster bandet et par skruballer i lytterens retning som kompliserer dette bildet. Blant annet finner vi et par øyeblikk som sender tankene i retning tidlige progressive og tekniske tendenser innenfor thrash og dødsemetall, hvilket er det mest naturlige i verden for folk som har fordypet seg i ekstremmetall ved skiftet mellom 80- og 90-tallet.

Åpningssporet «Massacrer» åpenbarer Corroders finjusterte døds/thrash-hybridisering allere i åpningssekundene. De byksende trommegroovesene og tunnelgravende, dødsmetalliske frasene viser at bandet har filt bort mesteparten av sveisesømmene siden fjorårets ‘Tombs of Terror’, og denne prosessen virker å ha satt på plass noen viktige brikker for bandet. Riffene kopierer ikke lenger av dødsthrashens fundamentale tekster, men bruker egne kreative, spennende perspektiver for å kommentere på dem. Dermed går «Hangman» fra et Slayersk utgangspunkt til broens semi-progressive, harmoniserte edderkoppgange, og «Trenches of Truth» fra en brutalitet ca ’92 til spurtende ‘Severed Survival’seksjoner og piskende, teknisk thrash-rytmikk.

På dette punktet er jeg allerede solgt, og de to korte avslutningssporene fungerer mer eller mindre som to velrettede nådeskudd i pannen på undertegnede. Corroder er åpenbart ennå på et tidlig punkt i sin egen utviklingskurve, men resultatene er allerede så jævlig sterke at jeg må holde meg i skinnet for ikke å la hype-toget fullstendig overkjøre meg (spoiler alert: har ikke nubb). Jeg skulle ønske jeg kunne tilbudt bloggens lesere en mindre biasert tagning på Corroders tredje utgivelse, men dette er altså så rett opp min gate at å forsøke å bevare en nøktern, kritisk holdning hadde vært nytteløst. Dermed får dere selv gjøre dere opp en mening rundt hvorvidt ‘Both Feet in the Grave’ høres ut som deres greie; fans av norsk ekstremthrash og amerikansk dødsmetall ved overgangen til 90-tallet bør kjenne sin egen besøkelsestid.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Karavan – Unholy Mountain

Ute nå via Evil Noise Productions/Black Sun

‘Unholy Mountain’ er debutalbumet til stoner/doom-bandet Karavan fra Bryne, som riktignok har brukt litt tid på å bygge forventninger til skiva si. Det er nesten to år siden første singel, «Throne», ble sluppet, og den andre og siste kom i fjor i form av «Bonfire Ritual». Imidlertid har det hele tida vært klinkende klart hva bandet prøver på, der de gjennom disse to singlene serverte solid og skikkelig, skikkelig fuzzy stoner-riff som fikk et ekstra sett med tenner gjennom besk skrikevokal.

Det gjør at musikken til Karavan også har en, om så uintendert, side til svartmetallens tidlige dager, og selv om den satanistiske innpakningen mangler, minner det meg en del om Lord Mortvms strålende debutskive ‘Diabolical Omens of Hell’ fra 2020 der vi fikk klassiske stoner-riff i black metal-drakt. Sammenligningen er i utgangspunktet nokså søkt, men er litt interessant nettopp på grunn av det; det musikalske overlapper nemlig en hel del på tross av det stilistiske grunnlaget er svært ulikt.

Om Lord Mortvm hadde stålkontroll på presentasjonen, har imidlertid Karavan flere stjerner i boka når det gjelder selve låtskrivinga. Riffene på ‘Unholy Mountain’ holder en jevn og høy kvalitet, og bør være en sann gave for de som har sansen for blant annet Sleeps musikk. «Throne» åpner det hele på strålende vis i form av å være en nokså intens stoner/doom-låt, og bandet følger opp dette godt i den påfølgende «Chase the Dragon» som blant annet inneholder et klimaks der gitarene får en skarp, kul og merkelig lydkarakter.

«Bonfire Rituals» og «Mars» utgjør sammen med «Rot» midtstrekket på ‘Unholy Mountain’, der de to førstnevnte står for noen av de tregeste partiene på plata. Særlig kommer «Mars» godt ut i mine ører her, der Karavan i andre halvdelen jammer utrolig flott og intenst på et flerrende og urseigt hovedtema.

Den tre minutter lange og instrumentale «Rot» er på sin side et noe raskere innslag, og er sånn sett velkommen på en plate som ofte står litt i fare for å bli litt ensformig. Så skal det sies at «Demon Slime» følger opp noen av trekkene fra «Rot» og også blir et av platas sterkeste låter. Den ni minutter avslutningslåta går imidlertid litt i fella, og føles som en litt for lang hale som inneholder litt for mye av det vi allerede har fått høre en god del av. Både stilistisk, låtskrivermessig og produksjonsmessig imponerer likevel Karavan mye med ‘Unholy Mountain’, først og fremst fordi det er snakk om så usedvanlig aggressiv stoner/doom. Anbefales!

Skrevet av Alexander Lange

Astralplane – Sly Serpent II

Astralplane ble først kjent for meg rundt slippet av førstesingelen til plata det her er snakk om. «Burning Time», som den heter, imponerte meg også stort, og vitnet om en brødretrio (for det er det dette bandet er) som hadde stålkontroll på samspillet i sin søken etter solid, grovkornet og organisk stoner-rock og -metall. På bandets nyeste plate ‘Sly Serpent II’, er det heller ikke mye som tyder på at de har noen intensjon om å legge vekk den tradisjonstro tilnærmingen til musikken som ikke minst preget den seks år gamle debutskiva ‘Sly Serpent’. Her er alt spilt live inn i studio uten spesielt mange moderne produksjonstriks, og inspirasjonskildene kan først og fremst, nei, kanskje utelukkende, spores tilbake til 1960- og 1970-tallet.

Det gjelder ikke minst åpningslåta «Hulder», der Astralplane lar et riff som er som dratt ut av baken på en god, gammel Led Zeppelin-utgivelse introdusere lytteren for deres univers i denne omgangen. De obligatoriske Black Sabbath-assossiasjonene kommer naturligvis også smygende ganske raskt, og jeg vil også påstå at Astralplane nok i større grad enn mange andre stoner-band implementerer noen blues rock-elementer gjennom sitt organiske samspill. Dette kommer imidlertid først og fremst til uttrykk litt senere på skiva i tospannet «H. C. I. K.»/»Three Kings».

Den nevnte niminutteren «Burning Time» gjør seg også godt i platesammenheng med sitt seige, flotte driv og stilige jam-preg. Det er i det hele tatt ganske åpenbart gjennomgående at materialet her, i alle fall det meste av det, har vokst fram organisk på øvingsrommet, og andre jam-høydepunkter kommer for eksempel gjennom låta «End Of The Night», som sender meg assossiasjoner til lignende krumspring fra power-trioen Kanaan. Energinivået er selvsagt ikke like høyt og detaljrikdommen i produksjonen ikke like blendende, men Astralplane kommer like fullt ofte godt ut av å gjøre det på sin måte, som ikke minst også er preget av en dunkel stemning som stadig ligger over musikken.

Likevel har jeg noen problemer med ‘Sly Serpent II’ til tider. Særlig strekket bestående av «Reverend» og «Setting Sun» synes jeg blir litt vel langdrygt, seigt og rudimentært i låtskrivingssegmentet, og det kan nok hende at Astralplane her – og noen andre steder – klamrer seg såpass mye til inspirasjonskildenes metoder at det blir for uinteressant å høre på selv om samspillet er aldri så godt.

Jeg synes imidlertid det går vesentlig bedre på den gigantiske tittellåta som også avslutter ‘Sly Serpent II’. Spilletida på 14 minutter rettferdiggjøres av omhyggelig og delikat oppbygging av temaer, og som på «Burning Time» blir seigheten her ganske så deilig av den ulmende og stadig underliggende intensiteten. Dette er definitivt Astralplane på sitt beste, og tyder kanskje på at det er de lengste og mest omhyggelige komposisjonene de kommer best ut. Så tror jeg nok også at ‘Sly Serpent II’ først og fremst er for de som digger dette sjangerlandskapet fra før, og det er ingen tvil om at en nesegrus beundring fra ymse 60- og 70-talls-helter gjennomsyrer denne skiva – på godt og vondt.

Skrevet av Alexander Lange

Confabulation – Declaration of Irreverence

Det bergenske bandet Confabulation er på en heidundrandes snurr for øyeblikket, hvor samtlige av utgivelsene deres fra og med debuten ‘Mental Alchemy’ fra 2020 har bydd på råsterk thrashcore med bein i nesa og blod på tann. Nå er bandet ute med nok en mini-utgivelse, og ‘Declaration of Irreverence’ gir god grunn til å forvente store ting av andreskiva (som forhåpentligvis ikke er altfor langt unna).

Confabulations nye EP begynner med en nydelig, ambivalent liten instrumental-introduksjon, før gutta slår over i et herlig, melodeath-aktig thrash-gir på høydepunktet «Bloodletter». Tekstene på ‘Declaration of Irreverence’ holder ingenting igjen i sin utlevering av menneskelige onder, hvor fenomen som fremmedfrykt, dronekrig og passivitet blir stilt opp etter veggen og beskutt av Daniel Fregstads sylskarpe vokal-missiver. Sånn sett er definitivt den konfronterende hardcore-kvoten oppfylt på bandets nye materiale, og det er rått å overvære hvordan bandet angriper denne grufulle tematikken som en samlet, destruktiv front.

Confabulation har mer eller mindre hatt låtskriverevnene på plass fra start, og disse er skarpe som alltid på bandets fire nye låter. «Unblinking Eye» gjør sitt beste for å kanalisere Nuclear Assaults lynende riffing over en nådeløs d-beat; «The Greatest Sin was Silence» svinger innom et noe mer catchy, moderne thrashlandskap som nyter godt av den skarpe og punchy produksjonsjobben, og «Godless Prayer» øker aktiviteten mot EP-ens konklusjon via en puslespill-tilnærming til hyperaktiv låtskriving. Det hele lander som et hagleskudd i brystet på en meters-avstand, og det er vanskelig å ikke konkludere med at ‘Declaration of Irreverence’ er bandets beste utgivelse til nå.

For det eneste som egentlig mangler på Confabulations nyeste EP er en verdig konklusjon. «Godless Prayer» bygger opp et helvetes momentum, så den kjernefysiske bakgrunnsstrålingen som siver ut over horisonten ved låtas slutt oppleves som noe antiklimatisk – om enn tematisk passende. Man kan alltids skrive større hooks, fetere riff og spille enda fortere, men jeg føler egentlig at Confabulation har funnet en god balanse mellom låtskriverkløkt og ektefølt hostilitet på ‘Declaration of Irreverence’. Personlig savner jeg kanskje en noe røffere og mer frynsete produksjonsjobb, men dette er en preferanse og ikke et must. Confabulation trapper opp offensiven mot inhumane offensiver på sin nyeste EP, ‘Declaration of Irreverence’.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Grimmferd – Den som Terger i Avgrunnen

Grimmferd, soloprosjektet til Tor Kenneth Jensen, har siden pandemien testet ut mange ulike stilarter og tematiske vinklinger i jakten på sin kreative nordstjerne. På fjorårets debutskive virket det dog som at karen hadde funnet seg til rette i svartmetallsjangeren, om så enkelte stilistiske utsving tydet på at en viss uttrykksmessig rastløshet fremdeles preget musikeren. På andreskiva ‘Den om Terger i Avgrunnen’ har denne rastløsheten roet seg betraktelig, og resultatet er den mest koherente Grimmferd-utgivelsen til nå.

Kirkeklokker, torden og dyster fangehull-synth runger ut i salen i det sceneteppet heves på åpningssporet «Somnum Somnia (Initium)». Dette åpningssporet er i overkant langdrygt og simpelt, men det er akkurat simpelheten ved denne introduksjonen som gjør at den ekstreme åpningen til «Serpentin» fungerer så bra. Etter litt vektløs, svartmetallisk gitarspilling åpner Grimmferd en krigersk syklon som kaller på intensiteten til tidlig Enslaved, før noen luskende vers og et punchy refreng markerer låta som en av prosjektets beste til nå. Den aller beste er dog «Helvetes Fangehull», som etter et Djerv-aktig åpningsriff svinger innom både brutal dødsmetall og et refreng med bismak av både Satyricon og Mork.

Akkurat som på ‘SKYGGESULT’ fra 2022 møter Grimmferd dog på problemer på andre halvdel av ‘Den som Terger i Avgrunnen’. Låtene «Where the Ravaged Dies» og «Natteskrik» er – til tross for gode, enkeltstående ideer – preget av den samme formløsheten som har stukket kjepper i hjulene for effektiviteten til prosjektets tidligere låter, i tillegg til at de ulike instrumentene tidvis sykler så langt unna hverandre tonalt sett at det blir umulig å ignorere. I tillegg må jeg stille spørsmål ved «Kunstneren», ettersom valget med å avslutte skiva med en fem minutter-lang, improvisert piano-instrumental er temmelig uforståelig for undertegnede – spesielt når de to stemmene tråkker sånn på hverandres føtter som de gjør.

Min helhetlige vurdering er likevel at Grimmferd har tatt et betydelig steg frem på sin nyeste utgivelse. Kombinasjonen av Satyriconsk svartmetall-driv og mørkere og tyngre, groove-baserte ideer gir god avkastning på de beste låtene på ‘Den som Terger i Avgrunnen’. Skrikevokalen har også blitt noe bedre siden førsteskiva, – selv om den fortsatt kan raffineres videre – og de mørke growlsene fungerer alldeles utmerket sammen med den nyvunnede tyngden til Grimmferds mer dødsmetall-lenende øyeblikk. Det store bildet uteblir forblir uskarpt på ‘Den som Terger i Avgrunnen’, men det sentrale motivet har endelig tatt form idet Grimmferd entrer sitt fjerde år som prosjekt.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Sod Roof – Descending

Den midt-norske metalkvartetten Sod Roof har sluppet sin første utgivelse i form av EP’en ‘Descending’, som inneholder tre låter og litt over et kvarter med musikk som skal innevarsle bandets konsertmateriale. Sod Roofs musikk ligger i mine ører i et skjæringspunkt mellom melodisk death metal og groove metal, der tunge riff og brutal growlevokal stadig suppleres med melodiske innslag.

Best synes jeg det går på den midterste av de tre låtene, «Warlord», som med sine fire minutter også er den korteste låta vi finner her. Det er nok først og fremst fordi Sod Roof her har en noe mer disiplinert og enkel låtform enn på de andre låtene «Sod roof» og «Descending». På disse låtene synes jeg til tider bandet bygger opp en del god intensitet, og sistnevnte har også et ålreit klimaks, men strukturelt blir det litt for rotete.

Ellers er mye av riffarbeidet her helt ålreit, selv om jeg synes riffene ofte blir litt for rudimentære og sånn sett har et uforløst potensiale. Aller mest jobb synes jeg imidlertid Sod Roof bør sette inn i produksjonsleddet, der jeg særlig synes trommene ikke låter så godt – spesielt basstrommene som leverer særs lite trykk i miksen. Bandet låter heller ikke alltid så tight. ‘Descending’ er sånn sett en helt ok EP med noen mangler jeg håper Sod Roof tar tak i, men den leverer nok energi til at jeg tror dette bandet kan få til noen sterke konserter.

Skrevet av Alexander Lange

Mikrostrukturell evaluering: Ukas singler (1/2)

Vulture Industries – «This Hell is Mine»

Det avant-gardistiske bandet Vulture Industries‘ femte album ‘Ghosts from the Past’, som slippes samme år som bandet fyller 20 år, er nå bare drøye tre uker unna. Før slippet har vi allerede fått høre de to første låtene, «New Lords of Light» og «Saturn Devouring His Young», og nå har bandet også sluppet den tredje: «This Hell is Mine».

Mens «New Lords of Light» var et sterkt avspark og «Saturn…» et ålreit, men ikke fullt så sterk oppfølger, er «This Hell is Mine» i mine ører den beste singelen så langt fra ‘Ghosts from the Past’. Dette er en melankolsk rockelåt med noen herlige lydbilder, og Vulture Industries gjør en strålende jobb med å bygge opp låta. I tillegg gir noen kule strykearrangement og en flott groove låta et herlig folkemusikalsk preg. Anbefales!

Skrevet av Alexander Lange

Nocturnal Breed – «Knights of Denim»

Nocturnal Breed er et band med beina godt planta i tradmetallsjangeren, men som består av en gjeng som ellers først og fremst har gjort seg bemerket innenfor svartmetallsjangeren. Fire år er gått siden bandet sist slapp en fullengder i form av ‘We Only Came for the Violence’, og nå står neste for tur: ‘Carry the Beast’. Første smakebit hefra er «Knights of Denim».

Et relativt uhøytidelig og rendyrket 80-tallspreg er på plass. En nokså overdrevet vokal i stil med Accept og AC/DC ligger i front, og et velkjent akkordrekkemotiv som ellers blant annet er kjent fra Iron Maidens «Children of the Damned» preger låtas første og siste minutter. Det er litt billig, men også kult nok, og denne åtte(!) minutter lange låta blir dessuten styrket av et strålende bridge-parti der særlig synthene utfordrer grensedragningene mot tidlig svartmetallmusikk.

Skrevet av Alexander Lange

Sworn – «Calamity Sea»

Usignerte, ute nå på div. strømmetjenester

Sworn er et melodisk svartmetallband fra Bergen som har levert fire strålende skiver siden sin oppstart i 2005. Bandets sound er gjennomsyret av melankoli og lengselsfull nostalgi – i det minste er det disse følelsene som grep tak i meg da jeg lyttet på den nyeste singelen deres for første gang.

«Calamity Sea» er høyst profesjonell affære, svøpt i en høyoppløst, punchy miks som gir bandets stoiske akkordprogresjoner og Insomnium-aktige ledegitarer en gedigen, ruvende størrelse. Låtas robuste låtlengde på seks og et halvt minutt hjelper også i denne forstand, og alt i alt kan det sies at Sworn har levert en av årets mest storslåtte singelopplevelser så langt innenfor norsk svartmetall. Spesielt verdt å nevne er øyeblikket da bandet trommis Tom Ian Klungland slår over i blast beats etter å ha marsjert taktfast og tålmodig gjennom låtas øvrige spilletid. Sworn kombinerer melodisk svartmetall-elegans med den massive fremtoningen til moderne melodeath-band som Be’Lakor og nevnte Insomnium, og resultatet er en låt som er mektig og gåsehud-fremkallende av det rent sjeldne.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Nattverd – «Det Stormer I Norge»‘

Mye tyder på at det er duket for et aldri så lite svartmetallhøydepunkt i år når Nattverds ‘I Helvetes Forakt’ kommer på fredag. Den forrige plata, ‘Vandring’, var en svært sterk prestasjon, og den første singelen fra den nye, «En Poesende Eim Vinden», vitnet om et band som er i ferd med å polere og raffinere uttrykket sitt. De sterke melodiene og aggresjonen fikk her ytterligere utløp via en noe feitere produksjon.

Dette preger også den siste singlen, «Det Stormer I Norge». Her spiller Nattverd på mange av de samme styrkene som på «En Poesende Eim I Vinden», men det er nok også snakk om en enda mer intens låt. Noen virkelig storslåtte melodier skyves i front og pares med brutale trommerytmer som kun kompenseres med to pusterom. Begge disse bygges opp raskt til stratosfæriske øyeblikk, og sånn sett evner bandet å by på noen ordentlig sterke, eksplosive øyeblikk innenfor kun noen få minutters spilletid.

Skrevet av Alexander Lange

Flight – «Echoes of Journeys Past»

Flight er et klassisk metal/hard rock-band bestående av medlemmer fra band som Nekromantheon, Purple Hill Witch, Mabuse og Avmakt. Bandets nye singel «Echoes of Journeys Past» er tittelsporet fra deres kommende tredjeskive, som etter denne låta å dømme kommer til å være en absolutt gedigen hendelse for fans av band som Hällas, Tanith og til en viss grad Wytch Hazel. Bandet virker fullstendig hjemme i denne tilbakeskuende formen for tradmetall, hvilket signaliseres av deres utsøkte riff-seleksjon, nydelige vokalharmonier og generelt sett plettfrie presentasjon – bare se på det jævla singelcoveret! Dette er ikke en stilistisk tilnærming til tradmetall vi ser så mye av her til lands, så det å finne ut at jeg har to skiver med bandets mesterlige håndverk å fordype meg i forkant av det kommende plateslippet oppleves som en seriøs gave. «Echoes of Journeys Past» er obligatorisk lytting for fans av røttene til vår elskede sjanger, og en låt som skal spilles utallige ganger på vors under den kommende festivalsesongen.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Ekrom – «The Black Flame of Seth»

Tordnende trommer og stormende isvinder ala den norske andrebølgen velter ut av høyttalerne i det man trykker «spill» på Ekroms nye singel «The Black Flame of Seth». De mest ivrige undergrunnshodene av dere husker kanskje at låta var én av tre vi fikk servert på bandets debut-demo ‘Ekrom’ i november i fjor – en demo som for øvrig har fått nytt navn og cover-design siden den gang. Låta nyter selvfølgelig godt av den oppjusterte produksjonen på bandets kommende skive ‘Uten Nådigst Formildelse’, og er nok strengt tatt den beste låta bandet har gitt ut til nå. Måten bandet bruker synthen for å blåse opp lydbildet på er meget effektivt, og den nesten dødsmetalliske strømmen av toner som renner ut av tåken rundt låtas midtpunkt er et beundringsverdig, destruktivt øyeblikk. Ekrom sitt sound er definert av sin episke størrelse og innhyllende, nattlige atmosfære, og er generelt sett en nydelig oppdatering og hyllest til svartmetallens norske røtter. Det skal bli spennende å bryne seg på den fulle plateopplevelsen om en halv måneds tid.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Slaamaskin – «Fossekall»

«Kraftorkesteret» Slaamaskin fra Bergen er tilbake med nok et sjangerblandende stykke rock/metall, i dette tilfellet en låt som retter en dirrende pekefinger i retning senkapitalismens skamløse onder. Det er sjeldent denne gjengen skriver musikk fullstendig blottet for glimt i øyet, og linjen «Enig og tro til dovre legges ut for salg» sørger for å blåse opp det ektefølte budskapet til også denne låta til absurde proporsjoner. Det musikalske bakteppet er atter en gang en melange av elementer fra moderne rock og metall, med synkopert riffing, tumlende dobbelbass og en semi-operatisk ren-sang som spesielt noteringsverdige biter av puslespillet. «Fossekall» er definitivt en tidvis eksentrisk sak, men tett riffing og oppildnet gjengvokal sørger for å balansere dette med tilfredsstillende kraft og tyngde. Alt i alt er «Fossekall» en innholdsrik og smått fengende singel fra Vestlendingene i Slaamaskin.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Mikrostrukturell evaluering: Ukas singler

Saint Karloff – «Bone Cave Escape»

Den eminente stoner metal-gjengen i Saint Karloff har sluppet singel nummer to fra sin kommende plate ‘Paleolithic War Crimes’, som kommer om en måneds tid. Den første singelen herfra, «Psychedelic Man», sørget umiddelbart for å gi meg nokså høye forventninger til plateslippet, særlig på grunn av et forfriskende driv og tempo i deler av låta.

«Bone Cave Escape», som andresingelen altså heter, gir mer vann i munnen gjennom noen av de samme tendensene, selv om den kanskje ikke imponerer meg fullt så mye som «Psychedelic Man». Låta sparkes i gang på energisk og fartsfylt vis med et fett hovedriff, og i versene gir dette og vokalen meg noen litt uvante Black Sabbath-assossiasjoner, der jeg i stedet for utelukkende å tenke på Tony Iommis seige gitarspill minnes om bandets – og da kanskje spesielt Ozzy Osbournes – mer energiske sprell. Det hele rundes også av på smakfullt vis med et litt folkemusikkaktig parti som ikke er helt ulikt det bergensbandet Kryptograf gjorde på den nydelige låta «Asphodel» i fjor. Så «Bone Cave Escape» anbefales, og ser ut til å bli et ledd i en stoner-plate som jeg tror vil skille seg positivt ut i mengden.

Skrevet av Alexander Lange

Nexorum – «Cult of the Monolith«

Ved slippet av førstesingelen fra Nexorums kommende andreskive, ‘Tongue of Thorns’, spekulerte jeg i om ikke utgivelsen ville representere et skifte for kvintetten fra Trondheim. Førstesingler har en viktig rolle å spille når det kommer til førsteinntrykket av en plate, og «Elegy of Hate» gav inntrykket av at Nexorum var på vei vekk fra sitt rytmiske dødsmetall-fundament i retning stormende svartmetall. Dette inntrykket forsterkes i stor grad av «Cult of the Monolith», som for alvor signaliserer at vi kan forvente et langt annet beist enn gruppas debutskive ‘Death Unchained’.

«Cult of the Monolith» er bygget med mange av de samme grunnleggende elementene som sin yngre kumpan i «Elegy of Hate». En hatefull vind av dyster, melodisk svartmetall stormer gjennom låtas indre, hvor eneste ly mot kastene er korte strekk med avdempet tam-spill og illevarslende gitardissonanser. Dødsmetallens rolle har blitt relegert til en svak påvirkning på produksjonsjobben, samt et par påfunn fra rytmeseksjonens side som kaster et ørlite gløtt i retning de nå etterlatte ruinene av ‘Death Unchained’. Det som skiller låta fra forgjengeren er en symfonisk brodd som minner om de mest dramatiske øyeblikkene på Deceptions ‘The Mire’, samt en ledegitar-drevet avslutning som er badet i den melodiske dødsdoomens sorgtunge skjær. Nok en gang er jeg imponert over kvaliteten på singelmaterialet Nexorum har servert, samtidig som jeg verner om et lite håp om at bandets dødsmetalliske elementer tar større plass på den fulle skiva når den kommer ut rundt midten av måneden.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Dreamslain – «Burn the Boats»

Det er nå litt over to år siden Dreamslains debutskive ‘Tales of Knights and Distant Worlds’, en variert og noe overfylt hyllest til både fantasy-sjangeren og til progressiv rock og metall som helhet. Tiden i etterkant av slippet har vært preget av stillhet fra den ambisiøse trioen fra nord, en tid de trolig har brukt på å spille konserter lokalt og file videre på nytt materiale på sitt hyppig besøkte øvingsrom. Nå har den evinnelige jammingen og låt-fiklingen endelig båret frukter, og det første missivet fra bandets foreløpig utitulerte andreskive kommer i form av singelen «Burn the Boats».

I typisk Dreamslain-stil dreier det seg om en omfattende komposisjon bestående av et komplekst vev av ulike uttrykk og partier. Røde tråder er dog mulige å spore, som den generelt dystre og alvorlige atmosfæren som skyggelegger låtas terreng, og den stødige kursen som stakes ut av Daniel Paulsen Figenschous stabile trommespill. Rundt låtas midtparti begynner bandet også å knytte musikalske forbindelser til tekstens tematikk, i det svingende, sjøfarende tungmetall skaper en livlig kontrast til musikkens ellers nedtrykte karakter.

Den største styrken til Dreamslains nyeste singel er uten tvil låtskrivingen. Det florerer av gode, enkeltstående ideer på «Burn the Boats», som alle knyttes sammen på en måte som skaper fremdrift og logisk progresjon i låta. Låtas tekst fortjener også skryt, da den tar for seg ødeleggingen av tradisjonelle fiskefartøy som en følge av kommersialiseringen av fisket rundt Middelhavet. Som på debutskiva, er det dog aspekter ved utførelsen som ikke helt treffer sentrum av målskiva. Igor Jakobsen er fremdeles mer overbevisende som ekstremmetall-vokalist enn som tradisjonell sanger, og produksjonen er fortsatt litt for upolert til at bandet får maks uttelling for sine fargesprakende ideer. Likevel er det mye som fungerer godt på «Burn the Boats», og fans av klassisk undergrunnsmetall med progressive tendenser burde finne litt av hvert å sette klørne i på Dreamslains nye singel .

Skrevet av Fredrik Schjerve

Ruïm – «The Triumph (of Night & Fire)»

«The Triumph (of Night & Fire)», debutsingelen til «Blasphemer»s nye nye svartmetallprosjekt Ruïm, formelig oser av spiritualitet og okkultisme. Per Eriksen selv, bygger prosjektet på et ønske om å gjenbesøke ideene fra det som kan sies å være en definerende periode for den legendariske musikeren; et ønske som ble vekket da han oppdaget en glemt innspilling av ubrukte Mayhem-ideer fra rundt ’99. Gruppas kommende debutskive, ‘Black Royal Spiritism – I – O Sina da Igreja’, kombinerer dette musikalske grunnlaget med et tematisk fokus på brasiliansk heksekunst, samt en okkult, spiritualistisk retning innenfor Umbanda-religionen som Eriksen selv angivelig skal ha bli opplært i.

Dette kan kanskje virke som et uortodokst utgangspunkt for en svartmetallskive, men musikken og estetikken er i seg selv noe fans av mannens tidligere arbeid vil kunne kjenne igjen. Skingrende, rituelle gitarer og knakende grooves leder over i et aktivt, kaotisk og teknisk gitarspråk som definitivt minner om Mayhem rundt ‘Chimera’ – det hele krydret med noen pirrende stikk i retning dissonerende avant-gardisme. Helhetsinntrykket er litt som om noen hadde prøvd å skvise ‘Ordo ad Chao’s innovasjoner inn i et mer klassisk svartmetall-uttrykk, hvilket definitivt er en tanke som gjør meg smågal av forventning til skivas resterende materiale. «The Triumph (of Night & Fire)» kombinerer yrende detaljrikdom, fabelaktig lyddesign, rituell atmosfære og heseblesende, sofistikert aggresjon, og er med det en av årets klart beste singler så langt.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Astronautist – «The Sultan»

Bergenske Astronautist er et ungt stoner metal-band som etter sigende skal ha samlet seg opp en større fanskare enn de fleste bandene i nevnte by, og det uten å ha sluppet en eneste låt eller spilt en eneste gig! Et kjapt blikk over Facebook-arrangementet til bandets release-konsert på Hulen 23. februar avslører at det kan dreie seg om blank løgn, ettersom jeg finner flere andre utsagn på siden det kan være verdt å ta med en klype salt. Jeg kan for eksempel vanskelig se for meg at moren min har kalt Astronautist for det «Beste bandet i Bergen», eller at hun ville evaluert gruppa ved å trille «terningkast sex», slik som bandet påstår i arrangementets beskrivelse. At publikumet på release-konserten fikk «øregangene sine filleristet» har jeg dog liten grunn til å betvile, basert på bandets debutsingel «The Sultan».

«The Sultan» er stoner metal av blytung sort, fylt til randen av gromme gitartoner, grunnvollsrystende basslinjer og godt forankrede grooves. Det energiske ganglaget hindrer dog musikken i å synke ned i stonerdoomens tjærebakte synkehull, og det samme gjør det mer livlige instrumentalspillet som danser seg gjennom låtas bro. Vokalist/gitaristen «Cowboy Bob» sin gjentatte oppfordring til å «hylle sultanen» gjør refrenget enkelt å hive seg med på, og jeg kan bare forestille meg hva slags kødd og fanteri gjengen skviste ut av aliaset til bandets gitarist på konserten, ettersom det også er «Sultanen». Eneste kritikken jeg har å komme med er at trommespillet blir litt for ensformig i lengden, samt at jeg skulle ønske at de ikke kutta growlinga fra låtas avsluttende refreng. Utover dette er «The Sultan» en dødelig enkel men fengende stoner metal-låt som sannsynligvis fikk Hulen til å koke godt tilbake i februar.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Fandenivoldsk – «Lord of the seventh plane»

Fandenivoldsk er et svartmetallprosjekt som ene og alene – inntil videre, i alle fall – baserer seg på singelslipp, og som også lar seg inspirere av folketonale uttrykk. Den nyeste singelen «Lord of the seventh plane» er intet mindre enn den tiende låta enmannsprosjektet har sluppet siden oppstarten i fjor.

Låtskrivingsmessig er «Lord of the seventh plane» en helt ålreit låt, og Fandenivoldsk byr på noen melodier som klarer å holde oppmerksomheten ved like i løpet av låtas litt over fem minutter lange spilletid selv om strukturen er vel repetativ. Jeg har imidlertid større problemer med det produksjonsmessige; gitarene låter hule og tidvis uklare, og de ligger langt fremme i lydbildet, noe som går på bekostning av vokalen og de nokså spinkle trommene. Det gjør at låta ikke får et trøkk jeg tror den hadde hatt godt av.

Skrevet av Alexander Lange

CSN/Obzene – «hiding/OVERLOAD»

Det spennende, trondheimske metal-prosjektet Obzene har dristet seg ut på et samarbeid med pop-artisten CSN, noe som av åpenbare grunner er interessant og friskt i den norske metallscenen. Nå er første låt fra prosjektet sluppet, og som Obzenes frontfigur Jørgen Nordby vedkjente i en e-post til oss, er det nok ikke snakk om en låt som i alle fall uten videre kan kalles metall.

Joda, de mørke, dundrende gitartonene – og ikke minst Nordbys skrik helt på slutten – som geleider oss gjennom låtas siste halvdel, har definitivt noe metall-DNA. Men i all hovedsak er dette en nokså storslått pop-låt som bør falle i smak hos dem som har sansen for elektroniske produksjonstriks av det voldsomme og moderne slaget. Jeg synes nok det hadde vært enda kulere om disse to prosjektene her gjorde grensedragningene mellom sine respektive sjangre mer uklare, men det er naturligvis også en krevende øvelse for et prosjekt som uansett treffer en nerve hos meg særlig gjennom et kult produksjonsdesign. Du finner neppe «hiding/OVERLOAD» på spillelisteoppdateringa vår neste uke, men CSN og Obzene har like fullt kokt opp noe interessant, og tilløpet til noe egenartet er overraskende lovende til at prosjektet er såpass ferskt – være det metall eller ei.

Skrevet av Alexander Lange

Eldkling – «Ninja»

Til slutt slenger vi med en liten kuriositet av power metal-duoen Eldkling, som slapp et cover av Europe-låta «Ninja». Her beholder bandet låtas friske melodiske essens samtidig som at det går langt i å gi det eget preg, og det er snakk om en cover-låt som egentlig minner svært mye om mange av låtene vi hørte på debutplata ‘The End of Eternity’, som kom i februar. Nærmere bestemt er dette en versjon av «Ninja» der tempofølelsen er svært hektisk og energinivået på topp.

Skrevet av Alexander Lange

Mikrostrukturell evaluering: Ukas singler

Tsjuder – “Gods of Black Blood”

Tsjuder er et svartmetallband med en høy stjerne i undergrunnen som følge av sitt raske, kompromissløse og flerrende take på sjangeren, og har bygget rennomé helt siden 1993 – kun med en fire års pause mellom 2006 og 2010. Det begynner likevel å bli en god stund siden siste plateslipp; nærmere bestemt er det hele åtte år siden ‘Antiliv’ ble lansert. Ventetiden på en ny skive er imidlertid over i slutten av juni når bandet lanserer ‘Helvegr’ via Season of Mist, og for at vi skal få en smak på hva vi har i vente, har låta “Gods of Black Blood”.

Her er det verken mange nye tendenser å spore eller spesielt mye å klage på. “Gods of Black Blood” er en forrykkende og svært god svartmetallåt, som oser av profesjonalisme og kjennskap til sjangertrekkene. Gitararbeidet er ganske så utsøkt og ondskapsfullt, og vokalen og trommespillet bidrar til at hensynsløsheten i Tsjuders uttrykk er ivaretatt over den vel så klare produksjonen. Svartmetall fra øverste hylle – anbefales!

Skrevet av Alexander Lange

Mortemia – “The Endless Shore”

Morten Velands symfoniske metall-prosjekt Mortemia har sluppet andre låt fra sitt ‘The Covid Aftermath Sessions’-prosjekt: “The Endless Shore”. Det er også det første originalmaterialet vi får høre derfra, da den forrige singelen, “Frozen”, er et Madonna-cover. I ekte Mortemia-stil har Veland med seg et par eksterne bidragsytere, og denne gangen er tidligere Snow White Blood-vokalist Ulli Perhonen og en av Velands bandkollegaer i Sirenia, gitarist Nils Courbaron, med på ablegøyene.

Og det er kanskje særlig musikerprestasjonene som imponerer på “The Endless Shore”. Perhonens sirenevokal er plettfri og står i stil med låtas melankolske melodier, og Courbaron gjør jobben med en lekker gitarsolo. Komposisjonsmessig er likevel “The Endless Shore” noe av det mindre minneverdige jeg har hørt fra Mortemia, og melodiene setter seg ikke slik mange av de beste låtene fra ‘The Pandemic Pandemonium Sessions’ gjorde. Jeg håper dermed nivået er litt høyere på resten av låtene fra det nåværende prosjektet.

Skrevet av Alexander Lange

Fixation – «Ignore the Disarray»

Industri-yndlingene Fixation har over det siste året sluppet en serie fengende og polerte singler som har utbasunert bandets potensiale som en kommersiell bransjekraft på sikt. Den nye singelen «Ignore the Disarray» føyer seg godt inn i denne rekken, samtidig som det utvider bandets tekstlige arsenal ved å kritisere kristendommens manipulative og utnyttende taktikker.

Denne kritikken er selvfølgelig støttet oppunder av dramatisk og storslått alternativ metalcore som slekter på Bring Me the Horizon sitt gjennombrudd ‘Sempiternal’. Den filmatiske koringen som åpner showet knytter bånd til låtas tematikk på et godt vis, og de tekniske gitarløpene som krydrer låta er et flott touch som jeg ikke har sett bandet benytte i særlig stor grad tidligere. Det er selvfølgelig Jonas Hansen sin maktdemonstrasjon bak mikrofonen som står i fokus, men det veldige lydbildet som bandet reiser rundt sin frontmann er instrumentelt i å skape den massive lytteropplevelsen som «Ignore the Disarray» er. Jeg savnet kanskje en siste, eksplosiv repetisjon av refrenget etter den noe anonyme broen, men Fixation viser på sin nye singel at deres tidligere låtsuksesser slettes ikke skyldes tilfeldigheter. Anbefales fans av moderne, kommersiell metalcore med post-metalliske teksturer.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Magick Touch – «The Judas Cross»

«The Judas Cross», andresingelen fra Magick Touchs kommende skive ‘Cakes & Coffins’ viser en litt annerledes side ved det Bergenske trad/hardrock-bandet enn førstesingelen «Apollyon». Der «Apollyon» var en oppstemt og harmoni-tett festlåt, er «The Judas Cross» en litt tyngre sak i kraft av sitt chuggende hovedriff. Marsjfarten etableres når trommene og vokalen kommer inn etter kun 15 sekunder, og låta beveger seg sjeldent langt unna denne taktfaste og noenlunde avmålte hardrock/metal-grooven. Noen høydepunkter finnes da likevel, der spesielt det nydelige refrenget og soloens referanse til for-refrengets gitarplukk er verdt å trekke frem. «The Judas Cross» er lett å like, selv om den ikke letter fullstendig for min egen del. Magick Touch virker uansett i stand til å levere solide trad-varer på sin kommende skive, så det er bare å hente frem lærvesten og gjøre seg klar for slippet av ‘Cakes & Coffins’ 20. mai.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Seven Impale – «IKAROS»

Det progressive jazzrock-bandet Seven Impale fra Bergen annonserte nylig at tredjeskiva ‘Summit’ har forlatt pressa. Slippdato er 26. mai, hvilket burde skrives inn i almanakken til hver en progfan med selvrespekten i behold.

Seven Impale har alltid vært glad i å ta med lytteren på omfattende og uforutsigbare reiser med sine låter, og denne tendensen lever i beste velgående på førstesingelen «IKAROS». De skrudde riffene, lekne teksturene og den skeive rytmeleken skaper assosiasjoner til den mytiske skikkelsen Daedalus, som foruten å være faren til den titulære Ikaros også var oppfinner, arkitekt og skaperen av labyrinten på Kreta i følge gresk mytologi. Det kaotiske førsteinntrykket som «IKAROS» skaper viser seg over flere lytt å være minst like utspekulert og nøye planlagt som den nevnte karakterens maskineringer, og er i tillegg utsmykket med noen tungmusikalske referanser som burde vekke nysgjerrigheten til bloggens lesere.

Der det helhetlige inntrykket av «IKAROS» er litt som om man hadde foret musikken til King Crimson gjennom en mer oppdatert og metallisk lydproduksjon, er låta strengt tatt satt sammen av en serie minneverdige øyeblikk med hvert sitt eget univers av musikalske referanser. Låtas vers minner for eksempel om vokaldynamikken og rytmikken til Mastodon, før en disig blastbeat toppet med surrende saksofon-fraser leder over til et melodisk parti som kan mindre om en tyngre utgave av band som Porcupine Tree og Amplifier. Sånn sett er låta en gedigen referansefest, men det betyr ikke at musikken til Seven Impale ikke står på egne ben som et musikalsk fenomen adskilt fra sine inspirasjonskilder. Jazzens påvirkning på både enkeltfraser og de mer jammede sekvensene fremstår nemlig som noe ganske unikt på den norske scenen, spesielt satt i kombinasjon med elementet av knusende, mektig doom-metall som avslutter låta. Oppsummert er «IKAROS» en mangefasettert og kontinuerlig engasjerende singel, og et svært lovende åpningsmissiv fra bandets kommende tredjeskive.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Likbaal – “Korsfarerne”

Likbaal er et svartmetallband fra Bergen som sparket i gang karrieren sin med to singelutgivelser i fjor: “Gravkammer” og “Forglemmelse”. Singlene er angivelig sluppet for å legge et første grunnlag for bandets videre virksomhet, blant annet konserter, og nå er også en tredje sluppet. Den heter “Korsfarerne” og ligger – ikke så overraskende – ganske nærme de to tidligere låtene uttrykksmessig.

Likbaals musikk kan nok ganske enkelt karakteriseres som typisk andregenerasjons norsk svartmetall. Bandet implementerer imidlertid noen flere lydeffekter enn gjennomsnittet, særlig klassisk, storslått korvokal. Dette spiller også en ganske sentral rolle i “Korsfarerne”, der det leder an melodien i et nokså sterkt hovedtema. Med det er denne låta en habil prestasjon fra Likbaal, selv om jeg nok skulle ønsket meg en litt mer spennende og mindre repetativ struktur på låta.

Skrevet av Alexander Lange

Fall of Midwinter – «Into the Frost»

Fall of Midwinter er en nordnorsk kvartett som skriver melodisk death/doom inspirert av band som Insomnium, samt hjemtraktenes storslåtte natur. Bandet annonserte nylig EP-en ‘Beyond the Freezing Dawn’, som foreløpig ikke har noen slippdato. To av låtene fra EP-en har dog allerede blitt utgitt, hvorav «Into the Frost» ploppet inn på strømmetjenestene sist uke.

Grunnlaget «Into the Frost» er bygget på er temmelig enkelt. Buldrende, melodisk dødsmetall møter symfonisk koring og orkestrale synther – en kombinasjon som gjenspeiler den nordnorske naturens mektige berg og fjell på godt vis. De digitale trommene og den blasse gitartonen jobber dog imot låtas atmosfære, som ellers er gjennomsyret av ærefrykt og melankoli. Valget om å gi ut låta som en instrumental er også et pussig et, ettersom strukturen og detaljnivået på låta virker skreddersydd for en vokaljobb som vi ikke får høre for øyeblikket. Sånn sett fremstår «Into the Frost» som en litt uferdig låt, selv om den også gir et effektivt bilde av hvem Fall of Midwinter er og hva slags sound de går for.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Toskegjølet – «A Flicker of Light»

Et voldsomt svell av lydmalende synther og støy velter seg ut av høyttalerne i det man trykker play på debutsingelen til det splitter nye svartmetallbandet ‘Toskegjølet’. Duoen fra Volda spiller en form for symfonisk svartmetall som med både låtskriving og produksjonsvalg uttrykker en kjærlighet for 90-tallets utgivelser innenfor sjangeren, og skaper en relativt effektiv lytteropplevelse i samme slengen.

Låtas sentrale akkordrekke oser av stormende og voldsom melankoli, og flettes med jevne mellomrom inn i en synth-kledt og Windirsk, melodisk seksjon. Sett i kombinasjon med den svært 90-talls-inspirerte produksjonen fungerer disse partiene meget godt, og det samme gjør de dystre og gravalvorlige versene og broens mystiske, hjemsøkte skogholt. «A Flicker of Light» kan beskrives som en variert og godt planlagt reise gjennom et sett norske svartmetall-referanser, og som singel vitner låta om et tydelig potensiale til tross for sin noe manglende egenart. Sistnevnte skal man kanskje ikke forvente av debutsingelen til et nytt band, så jeg velger å gå ut med en anbefaling om at folk sjekker ut Toskegjølets første låt, «A Flicker of Light».

Skrevet av Fredrik Schjerve

Camelio – “Heroin i Desember”

Camelios fredagsslipp fortsetter før bandets nye plate slippes denne uka, og denne gangen har bandet sluppet låta “Heroin i Desember”. Denne låta kombinerer nok først og fremst noen tendenser fra “Dovendyr” og “Trist som Faen”, nærmere bestemt det ganske usminka rockepreget fra førstnevnte og melankolien fra sistnevnte. Med det er det nok også blant låtene bandet har sluppet i denne lange singelrekka som er enklest å like, samtidig som at de er blant de minst eventyrlystne.

Skrevet av Alexander Lange