Metallurgiske Funn: Ukas Favoritter

Ukas norske: Keiser – Our Wretched Demise

Ute nå via Non-Serviam Records.

Med ‘Our Wretched Demise’ demonstrerer trondheimsbandet Keiser kanskje først og fremst at de evner å angripe velkjente svartmetall-konvensjoner med en ganske beundringsverdig eventyrlyst. Etter å ha etablert et stødig blackthrash-sound gjennom debut-EP’en ‘Ascension of Ghouls’ i 2016 og fullengderen ‘The Succubus’ året etter, utstråler dette lille krigseposet av en plate nemlig ambisjonene som gjerne følger med en fullengder nummer to. En betydelig produksjonsmessig oppussing har funnet sted, og ikke minst finner man en åpenbart høy respekt for inspirasjonskildene og en stort sett velhåndtert lek med dem som i seg selv er en stor glede å følge med på. Særlig for meg, kanskje, som med gitaren i hånd har vokst opp med ekstrem-metal-floraen av 2000-tallet med en stadig økende forkjærlighet for svartmetallen.

Og svartest er det kanskje helt på begynnelsen her, når åpningssekundene i «Prelude to War» etter hvert åpner for det heseblesende hovedtemaet i «Scourge of the Wicked». Den raske og intrikate innledende riffgalloppen som da sparkes i gang, og ikke minst de iskalde, nedadgående arpeggioene som etter hvert glir inn via gitarspillet, gir meg flashbacks til mange av de kuleste øyeblikkene i Mayhems utgivelser etter 2000. Både uimotståelige black’n’roll-tendenser og Keisers mer melodiske side melder seg imidlertid også raskt, og i dette ligger det også et progressivt element som etter hvert fremstår som svært sentralt i Keisers uttrykk.

Assossiasjoner også til både Vektors tekniske og progressive thrashmetall og den melodiske gitarleken (og ikke minst vokalen!) i musikken til band som Borknagar og Mgla melder seg nemlig allerede her. Og sånn sett settes også tonen for mye av plata. Den litt mer konsise «When Fire Rides the Nightsky» tar stafettpinnen videre etter den litt mer saktegående og groovy «Cannons of War», og musikken får attpåtil flere lag i de to lengre avslutningssporene.

Det store, episke og høyst tilfredstillende klimakset dukker opp i den nest siste låta, «Eternal Onslaught», som på litt overraskende vis skyter lytteren rett opp i Ghost Bath-himmelen etter knappe fire minutter. Siste spor ut, tittellåta selv, utgjør imidlertid et klart høydepunkt med sine ti innholdsrike minutter; etter en rekke gjennomlyttinger har det gått opp for meg hvor kul selve låtkonstruksjonen er på denne låta, der både voldsomme speed-metal-riff og storslåtte black-metal-seksjoner løfter plata til sine siste høyder.

Stort sett er det gitarspillet, der både teknisk krevende soloer og knallgode riff dominerer, som bærer låtene på ‘Our Wretched Demise’. Tøffest er det kanskje i de mest rendyrkede thrash- og speed-metal-øyeblikkene, som særlig i den lille kraftpluggen «Far From Human» fortoner seg som helt utsøkte i voldsom fart. Helt andre sider åpenbarer seg i et annet progressivt høydepunkt på plata, «Shroud», som i Opethske vendinger plutselig drar lydbildet i retninger som mange sikkert synes er litt uhørte å utforske på en svartmetallplate.

Om noe negativt skal sies om ‘Our Wretched Demise’, handler det kanskje om en bakside av medaljen på gitarspillet, der mengden av inspirasjonskilder nok kan sies å stå i veien for et klart definert musikalsk uttrykk. Tidvis – og anmeldelsen tyder nok litt på dette – føles det nesten litt som at meningen er å plukke låtene litt fra hverandre og spore det brede spekteret av inspirasjonskilder, både på godt og vondt. I denne sammenhengen er det på sin plass med en liten hyllest til låta «Cannons of War», som på nydelig og mer selvsikkert vis lar et strålende trad-metal-tema fungere som et stødig og velfungerende sentrum for komposisjonen.

Dette går imidlertid ikke nevneverdig utover det faktum at ‘Our Wretched Demise’ er et usedvanlig tøft lite metal-eventyr. Først og fremst er det kanskje en indikasjon på Keisers svært proffe håndtering av ekstrem-metallens mange former, da med et solid fundament i blackthrashens hurtige og kompromissløse uttrykk, og det gjør det desto mer spennende å følge med på Keiser videre. Deres nyeste utgivelse tyder på at trønderne har anlegg for å lage svært spennende moderne metall, og mere til.

Skrevet av Alexander Lange

Ukas internasjonale: Azarath – Saint Desecration

Ute nå via Argonia Records.

Jeg må innrømme at førsteinntrykket mitt av Azaraths ‘Saint Desecration’ egentlig ikke var spesielt mye å rope hurra for. I åpningsstrekket av umenneskelig hurtige trommer, velspilte, gallopperende death-metal-riff og ustoppelig mørk growle-vokal åpenbarte spørsmålet seg ganske umiddelbart: Trenger vi egentlig dette i det etter hvert så etablerte blackened death metal-landskapet?

Og neida, ingen skal beskylde dette polske bandet, som for øvrig er Behemoth-trommeslager Infernos sideprosjekt, for å ha oppfunnet et eller annet hjul på nytt, og det finnes nok av band det nok kan være ganske vanskelig å skille dem fra. Likevel åpenbarte det seg etter hvert noe spesielt og kruttsterkt i mine gjennomlyttinger av ‘Saint Desecration’. Én ting er det åpenbart profesjonelle som ligger i bandets prestasjoner, og da kanskje særlig i trommespillet, som baner vei for det som rent produksjonsmessig er et usedvanlig sterkt stykke moderne death metal-håndverk – et betydelig steg opp fra forgjengeren ‘In Extremis’.

Her hører det med til historien at sporene, som med få unntak knapt runder treminuttersmerket, samtidig fremstår fullstendig hemningsløse – sammen utgjør de en fryktinngytende helhet der det på grunn av det konsise uttrykket ikke er spesielt meningsfullt å omtale enkeltdelene. I tillegg til de nevnte instrumental-elementene må det her understrekes hvor god vokaljobben er gjort, der det i mindre og mindre grad utover platas gang går opp for meg at dette egentlig er utført av et menneske og ikke en eller annen faktisk demon i Helvetes niende sirkel(?).

Dette leder meg for så vidt til det viktigste plusspunktet ved denne plata. Omtrent på tidspunktet når «Fall of the Blessed» og «No Salvation» melder seg trer et mer obskurt element nemlig fram, der utsøkte romklangeffekter, hvinende lead-gitarer og iskalde clean-gitarer generelt bidrar til et subtilt, men uhyre effektivt atmosfærisk element. Samspillet mellom dissonans og et lydbilde som i sin helhet svøpes i mystikk spiller opp til assosiasjoner til både Gorguts’ instrumentalpartier og Blut Aus Nords obskure produksjonskvaliteter i deres 777-serie.

Dette bidrar ytterligere til å gjøre ‘Saint Desecration’ til en fantastisk proff blackened death-metal-plate; det går nemlig i styggvakker forening med de febrilske gitarriffene og fantastisk trommespill, som når nye høyder i forrykende, raske og groovy riffpartier som eksempelvis finnes på «Life is Death, Death is Life». Det etablerer Azaraths nyeste plate som en usedvanlig solid innsats i blackened death-metal-landskapet – selv om det i den store mengden nok kan fremstå som noe forglemmelig.

Skrevet av Alexander Lange

Ukas ikke-metall: Ane Brun – How Beauty Holds the Hand of Sorrow

Ute nå via Balloon Ranger Recordings

Etter å ha levert en flott samling med kjølige, trip-hop-aktige låter med navn ‘After the Great Storm’ tidligere i 2020 er Ane Brun tilbake med årets andre full-lengder, ‘How Beauty Holds the Hand of Sorrow’. Der den første plata dreide seg rundt større prøvelser og tragedier er de ni låtene på ‘How Beauty…’ mer opptatt av å gi innblikk i de små krisene; de som kan være vanskelige å få øye på utenfra, men som sakte men sikkert vokser seg store nok til å skygge for solen.

Begge platene Ane Brun har gitt ut i 2020 har sine røtter i en voldsomt kreativ periode som avløste en lengre tørke. I stedet for å samle den resulterende musikken på en dobbeltplate, delte hun dem inn etter stemning og natur, og gav dem ut hver for seg. Dette var en god avgjørelse, ettersom sporene på ‘After…’ fungerer som tradisjonelle låter, mens ‘How Beauty…’ er en minimalistisk, stemningsfull og helhetlig opplevelse som krever at du lar musikken utfolde seg i sitt eget tempo. Mesteparten av låtene bygger på et enkelt komp-instrument (piano eller gitar) med rolige svell av strenger eller synth som svever i periferien. Et kort strekk rundt midten av plata bringer tilbake en temperert utgave av den elektroniske produksjonen på forgjengeren («Trust», «Gentle Winds of Gratitude»), men for det meste er instrumenteringen så sart at den står i fare for å blåses overende ved det minste vindpust.

Låtene kan deles inn i to grupper basert på tematikken som utforskes i tekstene. På den ene siden har vi låter som tar for seg det å se personer man er glad i streve seg gjennom en tung periode av livet – å kunne hjelpe til og være der, men ikke kunne gå distansen for vedkommende, om man enn så mye skulle ønske man kunne. Den andre gruppen er lysere betont, og dreier seg rundt tillitsfulle relasjoner mellom to mennesker, fortalt som om Ane titter tilbake på minnene etter lang tid. Åpningssporet «Last Breath» skiller seg fra resten av tematikken, og er et sterkt bilde av de umiddelbare øyeblikkene etter at man har mistet noen man er glad i som får tiden til å stå stille.

Til tross for den sparsommelige instrumenteringen konverserer musikken på hver enkeltlåt med tematikken på forbilledlig vis. På «Closer» blir isolasjonen illustrert via ensomt pianospill – kun noen svake drønn i det fjerne gir en påminnelse om at det finnes en verden på utsiden av bobla. «Trust» vandrer rundt i et døsig og drømmende landskap, og Anes stigende fraser mot slutten av låta vitner om tillit som gradvis styrkes. Det mest affekterende øyeblikket på plata for min del er fortsatt postludiumet på «Last Breath». Brun synger: «I held your last breath in my chest», og musikken svarer med å legge ut på en stemningsfull reise som inneholder konturene av et helt menneskeliv.

‘How Beauty Holds the Hand of Sorrow’ presterer å si vanvittig mye med få ord. Det sømløse samspillet mellom musikk og tekst gjør at det føles ut som at plata opptar sin egen plass i tid og rom, en plass du røskes inn i det øyeblikket du trykker «spill». For min del skulle jeg ønske at plata endte før piano-utgaven av låta «Don’t Run and Hide» fra ‘After the Great Storm’; «Lose My Way» er en såpass kompakt knute av emosjoner at lite musikk klarer å holde stand i kjølvannet av låta. ‘How Beauty Holds the Hand of Sorrow’ er uansett nok et inderlig og empatisk verk av Ane Brun, en plate som åpner små vinduer ut i store rom

Skrevet av Fredrik Schjerve

Makrostrukturell Evaluering: Ukas Plater



Cadaver – Edder & Bile

Ute nå via Nuclear Blast

Til å være det kanskje eneste norske bandet til å servere plater på høyde med de internasjonale storvekterne under dødsmetallens gullalder (I tillegg til Darkthrone med ‘Soulside Journey’) kan Cadavers fotavtrykk på landets kontemporære metallscene virke litt beskjedent. I motsetning til svartmetallen har ikke Norge noen utbredt tradisjon for dødsmetall, og 32 år etter at Cadaver introduserte landet for uttrykket trenger man neppe mer en sine ti fingre for å telle våre viktigste kontribusjoner til sjangeren.

Heldigvis gir ikke Cadaver opp av den grunn, men returnerer titt (om ikke ofte) for å gi sjangeren en liten skubb i baken. Etter å ha gitt ut en plate i 2001 under navnet Cadaver Inc., for så å returnere til det gamle aliaset med ‘Necrosis’ i 2004 har det nå vært urovekkende lenge siden vi hørte noe fra denne gjengen. Denne stillheten ble brutt i April da bandet ga ut den korte EP-en ‘D.G.A.F.’, og returen er endelig fullbyrdet med slippet av deres nyeste plate ‘Edder & Bile’. 

Om platecoveret synes å kommunisere modernisering med sin distinkte fargepalett av turkis og gult, er materialet på innsiden fortsatt mest inspirert av eldre uttrykk. Etter en broket ansamling beist har fått vrælt fra seg legger Cadaver over i en sprint som slekter tungt på Floridas dødsmetall, en forbindelse som forsterkes av de mange innslagene av ekstrem thrash som er spredt over LP-en. Diskordante akkorder og broens rytmiske spill bygger opp energien til bristepunktet, før det hele utløses via en D-beat-seksjon og en støyete gitarsolo.

Med tanke på hvor uniform mye av musikken som forsøker å «gjenopplive» dødsmetallen er, er det lett å glemme hvor varierte og kreative sjangerens grunnsteiner egentlig var. Unleashed sin stampende runddans er å spore i introen til «Circle of Morbidity»; «Feed the Pig» anvender krakilsk tremolo og et tamdrevet stop/start-riff som ut ifra Morbid Angels ‘Domination’; «Final Fight» mikser en slayer-aktig ride-seksjon med summende tråder av gitarer som lånt av våre brødre i øst. Stikkordene som utgjør forskjellen mellom moderne forsøk på å videreføre sjangerens oldtids-idealer og Cadavers faktiske videreføring av disse er rytmikk og variasjon Her finner du ikke endeløse rekker med buldrende power chords iblandet litt yms tremolo og en monoton growl for å toppe det hele. Nei, Cadaver anvender trommetalentet til Dirk Verbeuren og det bunnløse riff-arsenalet til «Neddo» for å skape en konstant engasjerende sekvens av låter som over platas knappe halvtime aldri dypper i intensitet eller driv.

Høydepunkter er «Deathmachine» med sin utbroderte harmonikk og tematiske kohesjon og «The Pestilence» med sine glimrende overganger og mørke før-refreng; og fy søren som andreriffet i avslutningslåta «Let Me Burn» røsker meg i kragen og pælmer meg ned trappa. Til tross for at jeg har mine favoritter på plata eier jeg ikke tvil om at man hadde spurt en gruppe på ti om å avsløre sine yndlings-øyeblikk på plata, så ville man fått ti forskjellige svar. Det som forlokker mest med ‘Edder & Bile’ er nemlig ikke individuelle høydepunkter, men den gjennomgående kvaliteten og nivået på kreativiteten som bandet trakterer dødsmetallens velpløyde åkre med. Selv om plater som denne har lite å konkurrere med innlands er det ingen grunn til å kimse av det bandet har fått til med ‘Edder & Bile’. Cadaver er nok en gang en del av den internasjonale diskursen med ‘Edder & Bile’; fans av dødsmetall, lutt øre! 


Beaten to Death – Laat Maar, Del Drie; Ik Verhuis Naar 青木ヶ原

Ute nå via Mas-Kina Recordings

Da var det sannelig tid for å anmelde del tre av Beaten to Deaths oppstykkede release av full-lengderen ‘Laat Maar, Ik Verhuis Naar Het Bos’. Bandet hoppet naturligvis over del to, ettersom trangen til å valse rett inn i den mytiske Aokigahara-skogen ble for stor. Den japanske «selvmords-skogen» burde konstituere et drømme-subjekt for et hvert metall-relatert prosjekt med sin mørke historie, full av morbide og ikke minst EKTE grusomheter. Men med tanke på at Beaten to Death er et prosjekt som har innrømmet at de inntil nylig ikke hadde tekster på alle låtene sine, men ofte foretrakk å grynte fonetisk over sporene sine, burde jeg kanskje være litt forsiktig med å forvente et konseptuelt dypdykk i konsekvensene av japansk jobbkultur og sosio-økonomi?

Til tross for at en av låtene virker å være et karakterstudium av en 1800-talls-figur som forsøker å gjøre seg klok på internett er det faktisk mulig å trekke tråder mellom «selvmords-skogen» og linjene som brøles av Anders og Tommy på ‘Laat Maar, Del Drie…’. Det er håpløshet her, det er apati, og ikke minst etnildfullt sinne rettet mot et monotont og prospektløst liv. Dette er selvfølgelig filtrert gjennom et spøkende filter og referanser til både Doom-franchisen og bakverk – men det er der. Selve musikken er klassisk Beaten to Death, hvor en skamløs tilnærming til kjøkkenvask-eksperimentering ender i mirakuløst velfungerende musikk.

‘Laat Maar…’ er tettpakket med informasjon som vanlig. Ta åpningslåta «Behind the Remains»; en forrykende portal av gitartapping leder inn i et bestialsk doom-parti a la Primitive Man, før en blanding av Bismuths gitartone og hardcore-driv støtter under Tommys intense utblåsning (som i sin desperasjon kan minne litt om en ung Tom Araya). «Run Burn Move Die» blander et tradisjonelt Grind-angrep med melodisk Kängpunk, og «Hallway to Hell» åpner med et skranglete nu-metal-liknende uttrykk man med fordel kan sammenlikne med en trillebår full av spikere og muttere som detter ned en heissjakt. 

Til slutt har vi den lekre og innsynsfulle 1800-talls sonetten «The Old Man and the Internet». El-pianoet og den rolige ambiansen i åpningen gir meg en følelse av avslappet tilfredshet som kan sidestilles med å skrelle en nellikappelsin i varmen fra årets første adventslys. Snart drar bandet frem en av sine affekterende emo-seksjoner, og så tumler vi hodestups inn i en syklon av grindcore, vagt mathcore-inspirerte breakdowns og lyden av kranglete modemer. Låtas tekst bygges opp rundt karakteren av en gammel mann som ser på internett som selve inkarnasjonen av kaos, og tilfører enda et lag av absurd humorisme til den allerede tettpakkede plastelinaklumpen av en plate.

Til tross for at det blir naturlig for meg å slå over i et mer tøysete og uformelt språk når jeg skriver om Beaten to Death betyr ikke det at jeg ikke mener dette fungerer som seriøs musikk. Det er bare det at den spontane og løsslupne skapelsesprosessen som driver dette bandet er så forfriskende i en sjanger som ellers er preget av ubøyelig idealisme og humorløs brutalisme. Konstruksjonene som utgjør ‘Laat Maar…’ er sterke nok til at de kan lyttes til uten å vie en tanke til tekstens anliggende; men selvfølgelig går du da glipp av enda en fasett som skiller BoT fra resten av grindcore-massene. Beaten to Death bruker nok en gang alle fettstiftene i pennalet for å illustrere deres løv-kledte drømmehjem på ‘Laat Maar, Del Drie; Ik Verhuis Naar 青木ヶ原’.


Gjendød – Angrep

Ute nå via Hellthrasher Production

Gjendød må da være en av de best gjemte undergrunns-skattene Norge har å by på. Personlig har jeg aldri vært borti dem før – eller hørt navnet for den saks skyld – noe som gjorde overraskelsen stor da jeg trykket «spill» på deres nyeste LP ‘Angrep’. De brutale trommene, ståkete svartmetallriffene og hylende soloene på åpningslåta «Vår Lykke er Vårt Hat» lurte meg først til å tro at bandet spilte krigsmetall, altså en undersjanger der svartmetall og dødsmetall kolliderer som to kuler under en skuddveksling og smelter til ett. Når låta nærmet seg slutten skjønte jeg at det heller dreide seg om andrebølges-svartmetall, men med intensiteten til krigsmetall liggende som granatrøyk over sjangerens sedvanlige fjorder og fjell.

Men man kommer til kort om man bare beskriver bandet som et mer muskulært og intenst svartmetallband. Harmonikken og melodikken som driver musikken deres er rett og slett for oppsiktsvekkende og original. På ‘Angrep’ finner vi melodier tvinnet av kvikksølv, som vrir og vender seg i alskens uforutsette retninger, samtidig som de bevarer en kjerne av mørk folketonalitet. Innslag av psykedelisk og dissonant svartmetall ala ‘Paracletus’ fra franskmennene i Deathspell Omega er å spore i låter som «I et Hus Uten Speil» og «Vik Avvik», men med en rablende gal brodd som er deres helt egen. Det instrumentale kan oppsummeres som om Krallice etter debutplata hadde latt seg inspirere av folketradisjoner og eventyr heller enn å gi full gass ut i kosmos. Over det hele ligger en karismatisk og mildt psykotisk vokal som hevder seg i en stolt tradisjon av sær, eksentrisk norsk metallvokal.

Når du blir presentert for bandets elementer i en kort paragraf som ovenfor kan Gjendød virke som en intens og tettpakket opplevelse, og dersom du spinner plata fra start til slutt vil du fort kunne bekrefte mistanken. Låtene blåser over i hverandre med hensynsløst tempo, og kun et par øyeblikk som Burzum-synthen i «Gap Opp» og et par mellomspill spilt på streng-instrumenter som har ligget stuet på loftet i generasjoner byr på avbrekk. Med en spilletid på under 30 minutter blir denne intensiteten til en positiv karakteristikk, ettersom musikken får blodet til å pumpe uten å slite ut lytteren.

Høydepunkter er det også mange av. «Ikke Mye Håp» byr på lange serier med folketonale akkordmelodier, den mest bjellete ride-bjellen i verdenshistorien og en bro bestående av fløyte og kassegitar som gir musikken et mørkt middelalder-preg. «I et Hus Uten Speil» og «Svekket» har begge øyeblikk som gir mentale bilder av hjemsøkte og feilfungerende tivoli-attraksjoner. Den beste låta av dem alle er også, for meg, kanskje årets beste svartmetall-låt. På «Fra en Annen Side» former Gjendød svartmetall-gitaren etter sitt eget bilde med fantastisk riff etter fantastisk riff; Låta har så mange geniale trekk at å sidestille det med øvrig svartmetall jeg har hørt i 2020 er litt som å se Carlsen fullstendig ta livet av en legion med førskoleelever i hurtigsjakk. 

Etter å ha gått tilbake og hørt på litt av Gjendøds tidligere materiale har det blitt tydelig for meg at bandet har blitt utsatt for en grov overseelse fra musikk-journalistikkens hold. Dette er hyper-original svartmetall med en tilsynelatende bunnløs brønn av inspirasjon, konsentrert ned til en lett-angripelig pakke på en liten halvtime. Gjendød har på et vis svart på den kreative utfordringen fra franskmennene i Blut aus Nord og Deathspell Omega ved å kutte ned på dissonansen og introdusere det mystiske mørket som er innebygget norsk folkekultur som presentert av folk som Asbjørnsen, Moe og Kittelsen. Dette er helt min greie, så jeg kommer til å ta et dypdykk i Gjendøds diskografi over ferien. Om du er noenlunde interessert i norsk svartmetall foreslår jeg at du gjør det samme.


Moonscape – Entity, Chapter II: Echoes from a Cognitive Dystopia

Ute nå via Moonscape Music

Moonscape er Prog/Power-prosjektet til multi-instrumentalist og komponist Håvard Lunde. Etter at Gjøvik-musikeren ble introdusert for progressiv metall ble trangen til å uttrykke sine egne ideer via lunefulle instrumentalpartier og storslåtte atmosfærer for stor til å holde igjen, og resultatet ble en prangende prog-odysse i ni deler kalt ‘Entity’. ‘Entity’ er en konseptplate som tar for seg en navnløs protagonists selv-isolering og kamp mot indre demoner, og denne narrative rammen har blitt bragt videre inn prosjektets andre plate ‘Entity, Chapter II: Echoes from a Cognitive Dystopia’.

Proggen vi finner på ‘Entity, Chapter II’ er ikke hovedsakelig av den tradisjonelle 70-talls formen, heller ikke den moderne metallformen som føres av band som Dream Theater, selv om du finner spor av begge på plata. I stedet for disse prototypiske formene har Lunde valgt å mikse inn elementer av melodisk dødsmetall a la Amorphis og Insomnium, i tillegg til rikelig med europeisk powermetall. Du finner powermetallen i de rikelige mengdene med mitraljøse-gitarer, fargesprakende melodier og i de stratosfæriske vokalene til den innleide, brasilianske tenoren Drake Chrisdensen; dødsmetallen dukker opp titt go ofte gjennom tremolo-riffing hentet fra den svenske scenen, samt den demoniske growlingen til Runar Steen Hansen.

I løpet av sin kompakte spilletid på 37 minutter rekker plata å svinge innom utallige uttrykk og atmosfærer. Til tross for at Moonscape teoretisk sett er et enmanns-prosjekt, har Lunde nemlig strukket hånda ut til 17(!) internasjonale musikere som bidrar med bl.a. strykere, blåsere, gjestevokal, gjestesoloer, synth og orgel. Dette tilsier også at det instrumentale nivået på plata er skyhøyt, og variasjonsmulighetene som åpner seg når du involverer en såpass vid gruppe musikere gir Lunde et orkester som virkelig gir musikkens dramatiske presisjon et løft.

Etter en kort intro i orkestral stil som minner meg på at Wintersun åtte år senere ennå ikke har kommet ut med ‘Time II’, er det allerede på tide med platas konseptuelle storvekter. På sine 16 minutter tar «Illusion or Reality» oss gjennom eksposisjon, utvikling og dramatisk opptrapping på rekordtid. Elementer av melodisk dødsmetall og mørkere progmetall som Nevermore dominerer første del, før vi får heseblesende instrumentalpartier krydret med soloer på gitar og saksofon, samt innslag av hammond-orgel og ulike keyboards. Produksjonen er perfekt til denne typen melodisk power/prog, med klarhet, kompakthet og presisjonen som kreves for at alle elementene kan plukkes ut i miksen. Mot slutten av låta erstattes bandet med kirkeklokker og orgel, og Marcela Villarroel treer inn i rollen som engel for å levere det Lunde selv har kalt platas emosjonelle crux.  

«The Ails to Withstand» dykker deretter inn i mørkere territorier med blast beats og referanser til norges symfoniske svartmetall-bølge på tidlig 2000-tall. Instrumentalpartiene konstituerer nok en gang høydepunktene, med sin ville jakt mellom gitar og saksfon, samt et strekk der hammond-orgel og melodiske thrash-gitarer akkompagnerer en vill gitarsolo. Avslutningssporet, «In the Mourning Hours», introduseres via en røff powermetall-sprint, før tunge gitarhogg og stormfulle løp i synth bringer intensiteten til et klimaks. My Dying Bride-koring og narrasjon fra Lunde bringer historien til sin konklusjon, og plata fader ut med noen cliffhanger-gitarer som gir meg inntrykk av at et ytterligere kapittel av sagaen fremdeles venter på oss bak horisonten.

Etter å ha skrytt så hemningsløst av det instrumentale spillet må jeg dessverre også bringe inn litt kritikk på tampen for å forklare hvorfor ‘Entity, Chapter II’ ikke klarte å hevde seg blant ukas beste norske metallutgivelser. Denne typen musikk lever og dør – ikke bare på sine instrumentale meritter – men også på sine vokalprestasjoner. Lundes egen vokal blekner i forholdet til den instrumentale mestringen som fungerer som hans bakteppe, og det samme gjør henholdsvis den lysere growlingen, Villarroels vokal på slutten av «Illusion og Reality» og Chrisdensens tenorsang på samme låt. Den mørke growlingen og noen av de moderate partiene på «In the Mourning Hours» fungerer strålende – spesielt koringen mot slutten av sistnevnte –, men det er ikke nok til å skjule de lite overbevisende vokalprestasjonene ellers. 

Det er synd å måtte føle seg så splittet rundt en utgivelse som «Entity, Chapter II», ettersom det er et utrolig ambisiøst stykke musikk som åpenbart betyr mye for komponisten. Jeg har likevel ingen tvil om at det finnes flust med power/prog-fans der ute som vil kunne forelske seg hodestups i plata til tross for problemene jeg har poengtert. Til tross for enkelte fartsduper koste jeg meg ofte med plata, og er definitivt villig til å høre hvordan Lunde bygger videre på dette voldsomme stillaset på et eventuelt tredje-kapittel. «Entity, Chapter II: anbefales alle fans av europeisk power/prog med symfonisk brodd og en historie å fortelle.



Skrevet av Fredrik Schjerve

Mikrostrukturell Evaluering: Ukas singler




The Deviant – «Son of Dawn»

Ute nå via Soulseller Records

The Deviant er et dødsmetall-band fra Stavanger som ble stiftet av musikere fra gjeve band som 122 Stabwounds og Gehenna. De har til nå gitt ut to plater under sitt navn, ‘Ravenous Deathworship’ (2005) og ‘Lightning Bolts’ (2018), og den tredje er titulert ‘Rotting Dreams of Carrion’ og slippes neste uke via Soulseller Records. De første par platene inneholdt solid men lite oppsiktsvekkende dødsmetall som balanserte mellom gamle-skolen og et mer moderne uttrykk. Signeringen med Soulseller burde bety at The Deviant i 2020 strekker seg enda lengre mot 90-tallets idealer, noe de tre singlene fra plater bekrefter.

Produksjonen til The Deviant har i 2020 kuttet ned på de moderne, digitale kantene fra tidligere, og er erstattet med en varm og smussete kombinasjon av Bolt Throwers tyngde og svensk gromhet. «Son of Dawn» begynner med en dødsgalopp i bassen, før et kvernende Autopsy-riff skaper forbindelser med det klassiske Florida-uttrykket. Den veloljede krigsmaskinen durer gjennom en rekke liknende riff, før en plutselig blast beat signaliserer svartmetallens ankomst på den istykker-sprengte slagmarken. Kaotiske Hanneman-fraser og et harmonisk underlag hever de seirende sine storslåtte banner, før en retur inn i åpningsriffene fullbyrder sirkelen.

Soundet som blir presentert av The Deviant på «Son of Dawn» appellerer mye mer til meg enn den litt for ordinære stiliseringen vi ble møtt med på de første par platene, men likevel er det en del som mangler for at bandet skal kunne løsrive seg fra eksisterende uttrykk og skape sin egen nisje i dødsmetallens overfylte rekker. «Son of Dawn» føles også mer som en samling kule ideer enn et velformet narrativ, så retningen føles sprikende over låtas seks minutter. De to foregående singlene var dog mer fokuserte, så jeg er likevel positivt innstilt i påvente av plateslippet neste uke.


Ravn – «Evighet»

Usignert, ute nå via div. strømmetjenester

Ravn er et Trondhjems-band som benytter den velkjente kombinasjonen av melodisk doom og sirene-aktig kvinnevokal for å kaste en eventyr-aktig tåke over deres folketradisjons-inspirerte låttekster. Debutplata «I Mørke Natt» fra 2018 var et sterkt bidrag til Norges beskjedne melodiske doom-tradisjon, og burde ha skapt mer oppmerksomhet innenfor metallmiljøet enn den gjorde.

Et harmonisk gitar-kor hentet ut ifra My Dying Brides klassiske periode åpner bandets nyeste singel, «Evighet», før power chords og ren gitarplukking gir assosiasjoner til de mer kontemporære tilnærmingene til band som 11th Hour og Isole. Vokalen til Hildegunn Eggan er formet etter folkemusikkens idealer både i klang og måten hun bygger opp frasene sine, og gjør seg godt som fokuspunkt i lydbildet. Melodiene er sterke og minneverdige – spesielt i refrengene – og minner i kombinasjon med den tunge chuggingen mot slutten av låta om min personlige norske favoritt innenfor dette uttrykket, Lumsks ‘Troll’ fra 2005. 

«Evighet» er en solid og fengende låt som med fordel kunne vært utvidet med en bro av noe slag, og som med en litt større produksjon hadde kunnet konkurrere godt med mer etablerte artister innenfor samme uttrykk. Jeg har foreløpig ikke hørt noe om plateplaner fra bandets hold, men jeg håper «Evighet» stimulerer til videre produksjon, ettersom tiden er moden for mer forhekset mytespinning fra Ravn.


Ingwaz – Insmouth 

Usignert, ute nå via bandets Bandcamp

Nå som vi alle har forsøkt å leve et komplett og meningsfylt liv innenfor hjemmets fire vegger i noen måneders tid har det blitt smertelig klart at det er et dødfødt prosjekt. Våre kravstore psyker krever utepils, sosialt samvær og livemusikk for å fungere, og om ikke minst én av disse kriteriene overholdes til enhver tid legger den mentale tåken seg som på en vindstille november-dag. En ting som har gjort det mulig å holde seg noenlunde produktiv det siste halvåret har vært hyppige avbrekk i skog og mark, men selv denne salven har blitt nektet flere av oss i de verste smitte-periodene.

Til disse uheldige by-beboerne som ikke lever i gangavstand til norsk natur anbefaler jeg den siste singelen til enmanns-svartmetallbandet Ingwaz, «Insmouth». Her finner du gurglende elver av gitar, tornete vokal-kratt og steinurs-trommer som vil gi deg ditt etterlengtede avbrekk fra skjermtid og lesebriller. Er det tydelig hjemme-mekka, tidvis ute av sync og fullstendig blottet for instrumental-teknisk fyrverkeri? Absolutt. Er det et friskt blaff av utmark, piskende vind og syrlig regn som kan rive deg ut av den mentale tåka og blåse ild i den vaklende motivasjonen? Ja! Om du har fire minutter til gode og du behøver å tømme deg for litt overflødig energi, ta en snartur gjennom Ingwaz‘ «Insmouth». 



Skrevet av Fredrik Schjerve

Metallurgiske Funn: Ukas Favoritter

Ukas norske: Communic – Hiding from the World

Ute nå via AFM Records

Ukas norske utgivelse er et strålende stykke musikk fra de norske power/prog-veteranene i Communic. Da jeg anmeldte den titulære singelen fra plata et par uker tilbake overrasket det meg stort at jeg ikke hadde merket meg ved navnet tidligere. Den kraftfulle og profesjonelle produksjonen skrek at «her er det yrkesmusikere på ferde», og med tanke på hvor flinke vi i Norge er på å fronte progressiv rock og metall burde jeg da strengt tatt ha vært innom en av de fem albumene deres på et eller annet tidspunkt. Man kan lure på hvorfor Communic – Norges Nevermore til Circus Maximuses Dream Theater – ikke har et større fotavtrykk i den norske metallscenen, og man vil ha rett i å stille spørsmål rundt det, ettersom diskografien deres frem til i dag er sterk og uten åpenbare feiltrinn.

I fare for å avsløre dommen noe tidlig i lesningen, så begår ikke Communic noe feiltrinn med ‘Hiding from the World’ heller. Den nye plata er nok en massiv og finslipt samling låter, full av veloljet musisering, hyppige vendinger og storslåtte utblåsinger. Hoved-uttrykket har som sagt sine røtter i mørk power/prog i Nevermore-stil, med riff som kunne vært skrevet av Jim Matheos (Fates WarningArch/Matheos). Produksjonen er tilnærmet perfekt for sjangeren, med sin høyoppløste men kraftige fasade, velbalanserte instrumentplassering og smektende tone-kontroll på alle lydkilder. Over dette stabile stillaset er den dynamiske stemmen til Oddleif Stensland fanget med klarhet, noe som gir ham frie tøyler til å selv-harmonisere, skifte mellom registre og generelt bare klemme til som han måtte ønske.

Låtene ligger alle i tidsrommet 6-10 minutter, med unntak av «Soon to be» som fungerer som en intro til avslutningssporet «Forgotten». Communic anvender kontrastfylte vendinger i komposisjon og tekstur; fra rene lydbilder til tunge strekk, fra åpne landskap til klaustrofobiske korridorer. Åpningslåta «Plunder of Thoughts åpner med et klassisk power/prog-riff, før noen hurtige seksjoner gir Stensland mulighet til å anvende sin Tony Moore-aktige (Riot) hodeklang, samt plukke ut en elegant solo. Denne friske utgaven av Communic finner vi også på «Face in the Crowd», som i kampens hete overrasker med både rullende dobbel bass og blast beats. Ellers finner vi ektefølte power-ballader som singel og tittelspor «Hiding from the World» og selvhjelps-låta «My Temple of Pride» som slår til med gitarer som ut av refrenget på Metallicas «Fade to Black» og en harmonisk bro i kjent europower-stil. 

Med generelt lange låtlengder og en spilletid på en time blir det naturlig for meg å gi bandet litt tyn for deres manglende evne til selvredigering. Det oppstår derimot et gyllent tilfelle av kognitiv dissonans når jeg samtidig må erklære at de beste låtene på plata er de som tar seg en ekstra runde i baren før de forlater lokalet. Med sine ti minutter hver risikerer både «Born Without a Heart» og «Forgotten» å dvele etter stengetid, men overbeviser i stedet med sine affekterende historiefortelling og dramatiske struktur. Svingende emosjonelt terreng blir håndtert med takt, høydepunktene føles velfortjente og pub-eieren tørker en tåre fra øyekroken før han stenger ølkrana. 

Dessuten kan lange låter tilgis i en undersjanger der overdimensjonering er normen, og en viss toleranse for corny manøvrer er essensielle for å ha glede av lyttingen. ‘Hiding from the World’ er en fengende og forseggjort, for ikke å si personlig og affekterende plate som burde anskaffes av alle fans av moderne power/prog-uttrykk. For meg som ikke i utgangspunktet anser undersjangeren som en av mine favoritter krevde det en viss innlyttings-periode før jeg innså hvor mye melodiske perler og omhyllende stemninger som var gjemt bak det typiske uttrykket. Om du er mindre power-skeptisk enn meg vil nok ‘Hiding from the World’ sette sine spor allerede fra første gjennomlytt, og den vil fortsette å avsløre nye sider ved seg selv gjennom de neste ti. Anbefales! 

Skrevet av Fredrik Schjerve




Ukas internasjonale: Liturgy – Origin of the Alimonies

Ute nå via YLYLCYN.

Med eksentrikeren Hunter Hunt-Hendrix i spissen inntok Liturgy metal-scenen for alvor med ‘Aesthethica’ i 2011 – en plate som, godt hjulpet av et musikkfilosofisk manifest skrevet av Hendrix selv, provoserte vettet av den gamle black metal-garden. Og joda: Med den selvpåførte – og avgjort selvhøytidelige – merkelappen «transcendental black metal» utgjorde lyse, himmelske tremolo-gitarer, hylevokal og en eksplisitt fascinasjon for romantikken en klar brodd mot svartmetallens klassiske dystre og satanistiske uttrykk. Et fantastisk samspill preget av klart jazz-inspirert trommespill og math rock-elementer bidra videre til å gjøre ‘Aesthethica’ til et usedvanlig spennende musikalsk eksperiment. Eksperimentelt skulle det også fortsette å være da den mer halvbakte ‘The Ark Work’ kom fire år senere med vesentlige innslag av midi- og glitch-elementer. Høydepunktet kom for min egen – og nok mange andres – del imidlertid i fjor med ‘H.A.Q.Q.’ – en plate som langt på vei blander sammen det beste fra de to forgjengerne og fremsto som en dristig og nyskapende, men høyst kontrollert innsats fra Hendrix og co. Sannsynligvis er det et av forrige tiårs mest beundringsverdige – og beste – metal-plater.

Derfor knyttet det seg selvsagt stor spenning til lanseringen av ‘Origin of the Alimonies’, en plate som av Hendrix er presentert som en opera som omhandler en såkalt «cosmogonical traumatic explosion» mellom guddommene OIOION og SIHEYMN. Tematikken skal ellers reflektere en eksistensialistisk-filosofisk diskusjon Hendrix fører på sin egen YouTube-kanal; en diskusjon som skal være inspirert av både tysk idealisme og fransk strukturalisme, og som er for vanskelig å dykke inn i til at jeg både evner og orker å gå nærmere inn på den her. Men det hører med til historien når bandet ved hjelp av mikrotonalitet, improvisasjon og et åttemannsorkester fremstår mer avant-gardistisk en noensinne også rent musikalsk, angivelig inspirert av komponister som Richard Wagner og William Blake.

Åpningsstrekket «The Separation of HAQQ from HAEL»/«OIOION’s Birth» er i alle fall i all hovedsak et stykke moderne orkestermusikk, preget av tostemt og imponerende fløytespill og et overraskende tilfredsstillende element av dissonans. De klassiske, lyse Liturgy-tremolo-gitarene gjør et raskt inntog i et vakkert, øredøvende klimaks på førstnevnte låt, men slår ut i full blomst på «Lonely OIOION». Dette er utvilsomt en ganske dynamisk og tettpakket sak, der det desidert kuleste og mest oppsiktsvekkende elementet er bruken av glitch-effekter i oppbyggingen mot klimakset – et element jeg egentlig trodde kom til å miste litt av sin appell etter hyppige tilfeller av det på ‘H.A.Q.Q.’, så vel som på singelen «Antigone».

«Lonely OIOION» var den første singelen som ble lansert i forbindelse med ‘Origin of the Alimonies’, og gjorde meg egentlig litt bekymret fordi den fremsto som så voldsomt tettpakket. Som sagt er den også det, og Liturgy klarer her å stappe inn en haug med elementer inn i knappe fire minutter. Som ofte ellers klarer imidlertid albumsammenhengen å døyve slike bekymringer til en viss grad; låta føles som en naturlig forlengelse av det lange åpningsstrekket, og glir ikke minst bra inn i «The Fall of SIHEYMN» – albumets kanskje kuleste segment der blandingen av fri-jazz-improvisasjon og dissonans utgjør en fantastisk dramatisk musikalsk reise. Noe verre er det med albumets kanskje svakeste låt, SIHEYMN’s Lament, der jeg ut fra singel-lanseringen hadde de samme bekymringene som i forbindelse med «Lonely OIOION». Trip-hop-leken i begynnelsen og ikke minst det uventede djent-riffet mot slutten er helt klart utrolig spennende og kule elementer innenfor Liturgys kontekst, men låta fremstår for ustrukturert i sine tre og et halvt minutt – selv etter mange gjennomlyttinger.

Mer langstrukket blir det imidlertid med en gang etterpå, når fjortenminutteren «Appartition of the Eternal Church». Her begynner bandet (ensemblet?) med rolige, lyse og lett dissonante åttendedelsakkorder på piano, noe som gjør inspirasjonen Hendrix har fra den amerikanske avant-gardisten Glenn Branca forholdsvis åpenbar – særlig om man har den klassiske førstesatsen i «Symphony No. 1» fra 1981 friskt i minnet. Det storslåtte – og egentlig direkte uvennlige – black-metal-hovedriffet som gjentar seg jevnlig, samt de himmelske klimaksene, gjør imidlertid dette til en klar Liturgy-låt. Albumets gode flyt åpenbarer seg også igjen i den glidende overgangen til den korte avslutningen «The Armistice», som runder av plata på strålende og storslått vis.

Det skal godt gjøres å overgå ‘H.A.Q.Q.’ i både kvalitet og nyvinning. Det er nok heller ikke noe jeg har forventet av ‘Origin of the Alimonies’. Likevel blir jeg stadig overrasket over hvor spennende musikk Hendrix åpenbart klarer å oppdrive på kort tid, og de 37 minuttene plata varer åpner helt klart et slags nytt kapittel i Liturgys lille historie. Den gjør det i alle fall klart at det kontroversielle i Hendrix’ og Liturgys rolle i metal-scenen egentlig utgjør noe utrolig beundringsverdig og verdifullt. Ifølge Hendrix selv ligger en plate som ligner mer på ‘H.A.Q.Q.’ på trappene. Slik det ser ut nå er det ingen grunn til ikke å glede seg enormt.

Skrevet av Alexander Lange



Ukas ikke-metall: Dirty Projectors – 5EPs

Ute nå via Domino Recording Company

Dirty Projectors er et prosjekt som med sine spinnville kammer-orkestreringer og kyndige produksjon har skaffet seg en rekke celebre fans, blant andre Kanye WestDrakeBjörk og David Byrne. Bandleder Dave Longstreth skriver og arrangerer på et vis som taler om bunnsolid musikkteoretisk kunnskap og dyptgående interesse 1900-tallets eksentriske musikkhistorie. Til tross for disse akademiske kvalitetene har Dirty Projectors alltid vært i konversasjon med pop-kulturen, og samtlige av platene deres balanserer musikk for musikere og bred appell på svimlende vis.

‘5EPs’ er en atypisk utgivelse for Longstreth og co. Der tidligere plater har vært tydelig preget av bandlederens styrende hånd er ‘5EPs’ bygget på et konsept om lever og dør på samtlige bandmedlemmers evne til å holde stand som medlem av et kreativt kollektiv. De fire første EP-ene er dedikert til hver av bandets fire musikere, og gir dem en mulighet til å lede det musikalske forløpet med sin egen stemme. På den femte og siste EP-en samles de og danner konseptbevis for kollektivet som samlet enhet. Dirty Projectors har blitt et band, og et overbevisende et.

EP no. 1 er ledet av Maia Friedman, og er titulert ‘Windows Open’. Instrumenteringen er sommerlig og innbydende, med varme gitararrangementer, smertelig vakre vokalmelodier og korte innslag av støvete trommer. EP-en starter sterkt med duppende-jolle-i-vannkant-jammen «On the Breeze» og Fleetwood Mac-inspirerte «Overlord», og avslutter enda sterkere med den filmatiske Joni Mitchell-melankolien på «Search for Life» og de lengtende gitararrangementer på «Guarding the Baby». Jeg har ingen innvendinger å komme med, og EP-en har sakte krøpet opp mot toppen av årets musikalske opplevelser for min del. 

‘Flight Tower’ er ledet av Felicia Douglass og presenterer et passende eksentrisk Dirty Projectors-take på R’n’B. Åpningslåta «Inner World» hadde føyd seg inn som en god feature på bandets høydepunkt fra 2012, ‘Swing Lo Magellan», med sin elskovsbass og forskrudde beat. Deretter får vi et møte mellom Kanyes klassiske vokalmanipulasjon og den vimsete produksjonen til Dram og Lil Yachtys «Broccoli» på «Lose Your Love». EP-ens øvrige låter skaper forbindelser til fargerike musikanter som Merrill Garbus fra Tune-Yards og Panda Bear, uten å noensinne så tvil rundt hvilken moniker musikken er utgitt under. Som EP no. 1 er dette uhyre velfungerende, og jeg formelig hyler av glede for hver kreative beslutning som tas. 

EP no. 3, ‘Super João’, konstituerer en bitteliten bølgedal i prosjektets ellers skyhøye kvalitetsgraf. Dave Longstreths EP er inspirert av João Gilberto og brasiliansk bossa nova, og er nyansert og sprekt harmonisk, men noe temperert i uttrykket. EP no. 4, «Earth Crisis» er ledet av Kristin Slipp, og hever seg igjen mot toppsjiktet av eksperimentell indie med sine fargerike, kammermusikalske kunstsanger. Loopede treblåsere, knakende sub-bass og svimlende strykere danner et sammensatt og kollasj-aktig uttrykk som tidvis minner om blant andre Igor StravinskyTirzahBobby Krlics soundtrack på ‘Midsommar’ og britisk neo-klassisisme, uten å drukne i den veldige mengden referanser. 

Den oppsummerende EP-en, ‘Ring Road’, bringer alle musikerne sammen i et knippe oppstemte, energiske låter som av alle ting får tankene over på den virale hiten «Dumb Ways to Die», uten at det blir flåsete eller teit. Til tross for sine vidt forskjellige uttrykk er det å lytte gjennom alle fem EP-ene fra ende til annen en solid helhetlig opplevelse; jeg vil faktisk si at variasjonen jobber i platas favør, ettersom det er umulig å kjede seg når det er så mange krappe svinger i lendet. ‘5EPs’ er både en skattkiste for anmeldere – Til tross for hyppig referansebruk i omtalen har jeg omtrent bare skrapet overflaten av det faktiske antallet som står nedskrevet i notatblokka – og for fans av kreativ, fengende og idiosynkratisk indie-musikk. ‘5EPs’ er et lovende tegn på Longstreth og co.-s pågående utvikling, og serverer noen av årets flotteste låter. Høy anbefaling!

Skrevet av Fredrik Schjerve

Makrostrukturell Evaluering: Ukas Plater



Hjelvik – Welcome to Hel

Ute nå via Nuclear Blast

Mye er blitt sagt, skrevet og spekulert rundt Erlend Hjelviks plutselige beslutning om å forlate en av Norges største eksporter innen rock og metall i 2018. Kvelertak har for meg og mange andre i Norge fylt en betydelig del av lyttehistorikken siden 2011, og tapet av frontmannen var en ergerlig nyhet som fikk meg til å bekymre meg skakk for bandets fremtid. Nå som Kvelertak har slått seg til ro med sin nye frontmann Ivar Nikolaisen fra The Good the Bad and the Zugly, og Hjelvik har brutt den rungende stillheten med et fullverdig, selvtitulert prosjekt, er det derimot på tide å takke farvel til gamle minner og åpne øya for nye prospekter.

Hjelviks debutskive ‘Welcome to Hel’ skiller seg markant ut fra vokalistens tidligere band. Borte er nesten alle hint av hardcore og punk, erstattet med et lydbilde som slekter tungt på gamle former for tradisjonell metall og NWOBHM. Her er det klassisk riffing, oppløftende akkordrekker og luftige leads som preger opplevelsen, det hele toppet med Hjelviks distinkte og lett gjenkjennelige vræl. Vikingtematikken gjør seg ikke bare bemerket gjennom tekst, men ender også opp med å definere platas karakter etter adskillige lyttinger. Den type viking-metall vi finner på ‘Welcome to Hel’ minner ikke om gammel Enslaved eller den power metal-lenende varianten som praktiseres av band som Ensiferum, men kan minne omBathory‘s ‘Hammerheart’ roidet opp på klassisk hardrock og engelsk metall. 

Platas ti spor er alle sammen velformede og kompakte, og balansen er god mellom oppstemte og mer dystre numre. Åpningslåta «Father War» er kanskje den mest energiske av hele bunten, og dyttes over i rødt av Kevin Foleys heseblesende trommespor. «Helgrinda» er også engasjerende, med et intenst strekk av orgel og blast beats som maner frem indre bilder fulle av sjøsprøyt og opprevede seil. «Glory of Hel» virker skreddersydd for en fremtid uten restriksjoner på folkemengder og livemusikk, og det samme gjør «12th Spell» med sin mørke mine og kraftfulle gitarer.

Ikke alle låtene presterer å holde energinivået oppe, og de største syndebukkene bommer grunnet en litt for pyntelig produksjon heller enn komposisjonsmessige mangler. Den nesten gotiske karakteren til for-refrengene på «Kveldsulv» flatteres ikke av en produksjon der gitarene ligger rene og ufarlige i forgrunnen, og soloene spesielt låter varsomme og forsiktige der de heller burde detonere som skjødesløse fyrverkerier. Det er ingenting å si på Hjelviks eminente stemme – den oser av råskap og primal energi som alltid – men resten av musikerne gir en følelse av innleid kompetanse heller en lidenskap for det musikalske materialet.

Det er synd at estetikken byr på mangler når låtskrivingen til tider er riktig god. «Ironwood» henter overraskende sterke trekk fra mørk NWOBHM (åpningsriffet minner om klassisk Satan) og har fengende melodiføring i mengder. Avslutningslåta «Necromance» byr på en lett tilgjengelig black’n’roll-jam med strålende sang av Mike Scalzi fra Slough Feg. ‘Welcome to Hel’ er en solid førsteutgivelse for Erlend Hjelvik, og argumenterer godt for at han er i besittelse av ideer som ikke ville vært mulig å anvende i hans tidligere band. 


Ghetto Ghouls – Our for Justice

Usignert, ute nå via bandets Bandcamp

«T-Town lords of thrash, horror, punk, action and hardcore hiphop», Ghetto Ghouls er tilbake med en kort og intens EP ved navn «Out for Justice». EP-en er i kjent Ghetto Ghouls-stil fylt til randen av metallisk punk og crossover thrash med hyppige innslag av gjeng-vokal. Stikkordet, som forstått ut ifra disse benevnelsene samt bandets egen facebook-biografi, er gatekultur av typen som maner frem bilder av nedtaggete bakgater nedgravde i glasskår og eier-løse tenner

På «Out for Justice» finner du ingen ambisiøse sjangerblandinger, utbroderte komposisjoner eller dristige eksperimenter; kun illsinte gitarer og arge utrop. Plata åpner med en illevarslende sample, før et heseblesende Negative FX-riff slår portene av hengslene og åpner ild. Snart er vi oppslukt i en crossover thrash-syklon der hardcore-brauting og lys screaming fører verbal stridføring mot lytteren, som i mitt tilfelle tar imot slagene med åpne armer og en gledeståre i øyekroken. Et d-beat-strekk fyrer ytterligere opp under bandets stump, og de racer inn i låt nummer to på rekordtid.  

«Marked for Death» serverer mer gatemat, med rumlende tammer og fengende refreng; til og med et vaskeekte teutonisk riff i Accept-stil melder sin ankomst rundt et minutts-merket! Deretter får vi «Death Warrant», som med sine trad/speed-påvirkede leads og korte, knyttneve-agnende bro skaper ytterligere entusiasme hos anmelder. Til slutt har vi «I Come in Peace», en Red Death-aktig hybrid av rabid hardcore, manisk thrash og speed metal. 

Dette er musikk som kiler gledes-sentrene i hjernen, som letter på den late skrotten og sender den i retning nærmeste ned-taggede kulvert. Den forrykende energien og galskapen er på plass; det eneste som mangler noe er selve presentasjonen. Produksjonen mangler limet som samler instrumentene til en sammensveiset dødsskvadron, og EP-coveret har en tone som kan gjøre at bandet oppfattes som mer amatørmessige enn de egentlig er. Med en oppgradering på den visuelle/ produksjonsmessige fronten hadde en eventuell full-lengder vært et gyllent prospekt, ettersom deres take på crossover ala Suicidal Tendencies og metallpunk har en god ånd over seg. «Out for Justice» er uansett oppfriskende som en Cevita-shot med chili og açaí, og er et perfekt lydspor til å dunke ned et par Dahls til før man skal ut og rive poser ut av søppelkasser.


Tárvotur – Hiraeth

Ute nå via The Spike Nation

Tárvotur er et enmanns-band fra Lyngseidet i Nord-Troms som, i sterkt avvik fra forventningene til formatet, spiller en form for moderne dødsmetall som refererer til noen av de største navnene på den internasjonale metall-scenen. Hans andre album under prosjekt-navnet bevarer debutens spesielle blanding av tunge, groovy riff og elektroniske innslag som eimer av 90-tallet, men denne gangen med en betydelig oppgradering lydproduksjon. Det er fortsatt ingen tvil om at dette er musikk som ble skrevet og spilt inn på gutterommet, men viten om at dette er en enkeltperson som sitter og lærer seg fullstendig plateproduksjon på egenhånd – skriving, spilling, opptak, miksing – gjør forbedringen mellom utgivelsene meget imponerende.

Åpningslåta «Wouldn’t You?» er det første tegnet på vi har å gjøre med et interesse-prosjekt. Etter lyden av en mørk, pulserende sonde kryper det inn all slags knitrende, digital perkusjon, før et langsomt breakbeat ala Massive Attack forvandler låta til en trip hop beat Tricky ville følt seg komfortabel med å rappe over. Deretter får vi et knapt minutt med messende vokal over lo-fi trommer og virrende elektroverktøyer via «It’s All in Your Head», før vi på låt nummer tre(!) får høre hva Tárvotur virkelig dreier seg om. Et groove metal-riff spretter litt opp og ned på stedet, før et strekk med black/death åpner dørene for en suggererende, nesten psykedelisk mellomseksjon. 

Det er generelt en veldig eklektisk miks av elementer som er representert på ‘Hiraeth’, et inntrykk som forsterkes av innslagene av romslig lyddesign som popper opp med jevne mellomrom. «New Life» åpner med et moderat Meshuggah-riff, før bridgen anvender feedback og aggressiv mumling på en måte som sender tankene i retning Slipknot og Korn. «Redemption/Corruption» er like splittet, og inneholder henholdsvis partier som minner om sludge, Devildriver og Yobs «Beauty in Falling Leaves». Det krapt svingende uttrykket gir litt nakkesleng, og gjør det vanskelig å tyde hva som er den sentrale drivkraften bak prosjektet. 

Etter at «Below» gjør lite for å endre på den sveivende kursen er det lett å miste håpet, men det ville vært synd, for etterfølgende låt er platas mest givende for anmelders anliggende. «Why Are You Afraid?» bruker de første fire minuttene på å utforske et konsist sound som er preget av harmonisk veltalenhet og fengende riffing. Endelig er den dramatiske kohesjonen og fremdriften på plass, og til tross for en litt klussete bro er resultatet storslagent. «House of Silence» avslutter plata i nok et ambiguøst sjangerlandskap, men denne gangen føles det på en eller annen måte mindre skurrende. 

Selv om jeg har rettet mye kritikk mot plata i anmeldelsen er det viktig å sette utgivelsen i perspektiv. Det er en grunn til at mange enmanns-prosjekter ender opp i svartmetall-landskapet, og det er fordi soundet er som skreddersydd for solo-musisering, ettersom det stiller lave krav til både tekniske ferdigheter og produksjons-kunnskaper. Det nivået av sjangerblanding og uttrykksmessig smidighet som Tárvotur forsøker å hanskes med er veldig krevende selv med en fullstendig line-up av kompetente musikere, og dermed føler jeg at tålmodighet og forståelse fra anmelder og lytter burde være på sin plass. Selv om plata oppleves som oppstykket og lite konsis, er det flust av overbevisende strekk og riff som vekker entusiasme, og jeg smilte mer under lytting enn jeg surmulte. Dette er absolutt et type prosjekt som fortjener støtte fra den norske metall-scenen ettersom viljen og ferdighetene bak prosjektet virker å bygge mot noe særegent og viktig om ligger rett bak horisonten. Det er bare et spørsmål om tid.



Skrevet av Fredrik Schjerve

Mikrostrukturell Evaluering: Ukas singler



Varde – «Skuld»

Ute nå via Nordvis Produktion

«Skuld» er singel nummer to fra den kommende debutplaten til det folketradisjons-inspirerte svartmetallbandet Varde. Bandet er signert av en av de mest distinkte leverandørene av mørk utmarksmusikk, Nordvis Produktion, og på tidligere singler har match-upen virket ytterst passende. «Skuld» er dog et litt annet beist enn det meste som er å finne på Nordvis, med sine industrielle rytmer og syrlige synth-bass, uten at dette skaper et skisma mellom bandets og plateselskapets etos. 

«Skuld» åpner med en tone som skraper mot innsiden av øregangene, før suggererende tremolo-gitarer og nevnte trommebeat skaper motorisk fremdrift. Vokalist «Koll» resiterer den romantiske diktningen med dramatisk glød, og over de stadig skiftende strømmene av modernisert brutalisme som blir ført av rytmeseksjonen skapes det en absurd kontrast mellom gammelt og nytt. Kombinasjonen av vokalfrasering som tidvis minner om Till Lindemann og industrielle svartmetall-elementer får meg til å tenke på et alternativt univers der Rammstein ble introdusert for Immortal før innspillingen av ‘Sehnsucht’. Like etter blandes enda et kjent uttrykk med det bestialske maskineriet til Varde, når eteriske akkorder rives over en maskingevær-ild av gitarer; et knep som ble flittig brukt av Ivar og co på Enslaveds ‘Below the Lights’.

Det hele kokes ihop til et sammensydd uttrykk som fungerer aldeles strålende. Godt behjulpet av en produksjon som lyder profesjonell og velbalansert – klar og polert samtidig som svartmetallens råskap er intakt – er dette et eksperiment som jeg ikke hadde forventet etter å ha hørt de forgående singlene, men som gir mersmak. Jeg har på følelsen at vi har å gjøre med en «Urjotun»-situasjon; et enkeltstående eksperiment på en ellers uttrykksmessig konsis-plate. Dette er meg ikke imot, ettersom sjanse-takning i svartmetall i 2020 er veldig velkomment, spesielt når resultatet er så sterkt som «Skuld». Høy anbefaling!


Maktkamp – «Krenkefest»

Usignert, ute på streamingtjenester

For en som overlevde ungdomsskoleperioden takket være bl.a. Kvelertaks debut på hodetelefonene er Maktkamps nyeste singel, «Krenkefest», et selvfølgelig resultat av en av Norges største musikklivs-omveltninger det siste tiåret. For foruten pop-dynastiet som har reist seg i kjølvannet av artister som Aurora og Sigrid, har en av de mest gledelige overraskelsene fra våre hjemtrakter i nyere tid vært den internasjonale suksessen til Kvelertak. Jeg har gått rundt og ventet på at ungdommen som i første omgang internaliserte den fengende spillinga til Landa, Rolland og Ofstad skulle innta hovedstaden med sine egne tolkninger av soundet, og det har endelig skjedd. Maktkamp har entret skyttergravskrigen mellom melodisk punk/ hardcore og eksplosiv hard rock som har manifestert seg gjennom band som KvelertakThe Good, the Bad and the Zugly og Blood Command, og de er klare for å sette sine egne fotspor i gjørma.

Gitarspillet er oppstemt og  engasjerende gjennom de tre kompakte minuttene av «Krenkefest», med enkelte innslag av utvidede post-punk akkorder som skiller gruppa fra artistene nevnt ovenfor. Rytmeseksjonen driver riffene fremover ustanselig, og vokalist Kjetil Elverum basker seg i det energiske lydbildet med sine kraftfulle screams. Låtskrivinga er inspirert, med overganger som tar lytteren fra riff til riff uten å sette av tid til hverken refleksjon eller ettertanke. Selv om dette tidvis lener seg prekært over mot Kvelertaks åndsverk (spesielt når bandet låner fra svartmetallen) er entusiasmen til å ta og føle på, og nok til å vinne anmelders gunst. «Krenkefest» er som en fargesprakende beyblade som uredd spinner seg bortover en line mellom to skyskrapere; med andre ord umulig å ta øynene fra. Anbefales alle fans av melodisk hardrock med trøkk og livsglede.


The Sickening – «Realm of Pudridity», «Taker of Souls» & «Extended Suffering»

Ute nå via strømmetjenester

Til slutt har vi et knippe singler som jeg har klart å overse ved et uhell, noe som burde ha vært vanskelig med tanke på ekspertisen til bandet som har skrevet dem. The Sickening er å regne som adelige innen norsk, brutal dødsmetall, med en produksjon som strekker seg tilbake til 2007. I en tidsalder hvor selskaper som Unique Leader har skapt seg en genuin bedrift av å gi ut plater som alle overholder den snevre undersjangerens strenge regler, er tiden absolutt moden for en plate til fra The Sickening, hvilket vil bli deres tredje (Om ‘Sadistic Self Mutilation’ med sine 32 minutter kan regnes som EP).

Ved første øyekast er det ikke mye som skiller disse tre låtene fra resten av konkurransen. Dette er musikk som slekter tungt på Suffocations ‘Pierced from Within’, sett gjennom en moderne linse typ Organectomy og Katalepsy, uten å noensinne nærme seg slam-territoriet. Men etter noen lytt begynner enkelte seksjoner å feste seg i sinnet, og små særegenheter blir synlige. Den første singelen, «Realm of Putridity», er en teknisk knute av en låt med en mørk, harmonisk bro og en finale som imponerer med rytmiske finurligheter. «Taker of Souls» er en veritabel storm av virvlende Dismember-riff og lynrask tromming. «Extended Suffering», den siste og beste av de tre singlene, presterer å bevare brutalitetens fulle tyngde, samtidig som de jagende tremolo-gitarene former minneverdige fraser og små hooks. 

Når The Sickening setter ned tempoet og slipper sitt tyngste materiale løs på lytteren er det som å høre på en arkeologisk utgravd versjon av Devourment, hvor riffene bak bandets ugjennomtrengelige lyd-suppe plutselig har blitt synlige. De tre singlene er overraskende varierte, og lover godt når det kommer til storformen på den kommende plata. For fans av moderne, norsk, brutal dødsmetall er dette selvfølgelig lytting, og for folk som ønsker å snuse på sjangeren uten distraksjon fra breakdowns eller huleboersk slam-rytmikk er dette en gylden mulighet til å utvide lytte-arsenalet. Bunnsolide greier.



Usignert, ute nå via bandets Bandcamp

Enrapture – «Groundswells»

Bandet mitt Enrapture slapp singel nå på fredag, en ni-minutters dose progressiv ekstrem-metall titulert «Groundswells». Sjekk den ut om du har lyst!








Skrevet av Fredrik Schjerve

Metallurgiske Funn: Ukas Favoritter





Ukas norske: Beaten to Death – Laat maar, deel een: ik verhuis naar Mastbos

Ute nå via Mas-Kina Recordings

Valget av ukas norske plate blir litt selvfølgelig denne gangen, ettersom det sist uke kun ble sluppet én utgivelse som oppfyller Metallurgis retningslinjer hva gjelder kandidaturet for ukas norske plate. I en slik situasjon kan man jo enkelt forestille seg at en høyst uverdig utgivelse vil kunne meske seg med vår gjeveste pris grunnet manglende konkurranse, men heldigvis ble det ikke slik denne gangen. Den norske melogrind/prog-grind/samma-faen-grind-patruljen Beaten to Death har nemlig kommet med en EP som hadde kunnet konkurrert om tittelen i en hvilken som helst uke så langt i bloggens korte levetid.

Det som kompliserer situasjonen bittelitt er at EP-en ‘Laat maar, deel een: ik verhuis naar Mastbos’ («Glem det, jeg flytter til Mastbos» per Google Translate) er en digital-utgivelse av fire låter fra bandets plate fra september, ‘Laat maar, ik verhuis naar het bos’ («Glem det, jeg flytter på skævven»). Den fulle utgivelsen ble kun gjort tilgjengelig for kjøpere av vinyl-versjonen, og var ikke mulig å tak i via fil-nedlasting eller streaming-tjenester. Nå som LP-fiffen har fått konsumere i fred i en måneds tid er det endelig tid for de gjerrige, ikke-betalende masser å få sin del av kaka, og deres stykke har blitt ytterligere delt i fire små munnfuller som skal nytes over et lengre tidsrom. Se på det som et promoterings-eksperiment; en kombinasjon av en fire-retters gourmet-middag og John Cages «As Slow As Possible», det 639 år lange orgelstykket der hvert akkordskifte – som finner sted hvert 2. til 8. år – er en lokal begivenhet.

I første porsjon flytter Beaten to Death til Mastbos, et idyllisk skogområde i Nederland. Bandets patenterte sammensmelting av energetisk grindcore og henførende melodikk er like distinkt som alltid, og ettersom at fartstiden deres har økt har de også blitt flinkere til å bruke lyd-hybriden på effektivt vis. «Flatulence of Emotions» begynner plata med dets mest klassiske grindcore-strekk, men allerede etter 28 sekunder får vi et hjerteskjærende og melankolsk øyeblikk hvor Sunny Day Real Estate-gitarer og nostalgisk piano utveksler velmenende klaps på skulderen. Medfølelsen vedvarer ikke, og snart klinger alarmerende gitar-dissonanser over de skarpe kritiske salvene til vokalist Anders. Det hele møtes i en desorienterende og vektløs kollisjon mot slutten av låta som merkelig nok minner meg om isolerte øyeblikk fra sisteskiva til Imperial Triumphant.

Deretter får vi platas høydepunkt for min del, «Cunts of Lulu», hvor et sprettent Slipknot-riff (Ik maak geen grapje) svinger direkte over i et heseblesende refreng som med sin melodiske råskap gjør stort inntrykk. «The Night is Young and We’re All Out of Nekro» bringer oss deretter inn i hardcore-trakter, med sine d-beats og  metalliske klessnor-gitarer, samt et sludgy refreng med et gledelig innslag av puddelrock-falsett donert av Tommy ærbødigst. «Self Defenestration» avslutter den altfor korte grindcore-tømmerrenna med nydelig At the Gates ala Beaten to Death, toppet med en ytterst lidenskapelig oppfordring til å «Bruk(e) det jævla vinduet til noe fornuftig». 

Beaten to Death har vært en ypperlig trøst for meg personlig etter at Martin og Tommy bestemte seg for å legge Insense på hylla. Bandet har en særs uortodoks (se flippant) tilnærming til hele musikkmedia-maskineriet, og velger å anvende energien som eller ville blitt brukt til å forsvare bandets autonomi fra korrumperende bransjekrefter til å produsere uhyre kreativ musikk. Jeg har nå viet utrolig mange ord til en veldig kort EP, og vitenen om at totalen kommer til å øke dramatisk når de neste tre kapitlene kommer ut virker noe foruroligende. Men det er magien med Beaten to Death; etter å ha operert (eller muligens bare blitt oppfattet) som sideprosjekt i lang tid har de jobbet seg frem til et unikt sound som skiller dem fra de fleste premierte hovedprosjektene innenfor grind-scenen. Derfor må man som musikkskribent bare bite tenna sammen og gi gutta den skryten de mest sannsynlig gir fullstendig blanke i å få fra en pretensiøs anmelder. Høy anbefaling!

Skrevet av Fredrik Schjerve



Ukas internasjonale: Of Feather and Bone – Sulfuric Disintegration

Ute nå via Profound Lore.

Of Feather and Bone har etter sine tidlige hardcore-dager etter hvert blitt en kruttsterk brikke i Denvers death-metal scene, som med band som Blood Incantation i sentrum langt på vei kvalifiserer seg til et aldri så lite episenter for sjangerens nyere, nordamerikanske uttrykk. Og joda, bandets nye fullengder, ‘Sulfuric Disintegration’, bør være en helt smertefri sak for alle beundrere av band som Gatecreeper og Tomb Mold. Her får man servert seks låter på ca. fem minutter hver, og mens utgivelsen helt klart er mer polert enn sine forgjengere rent produksjonsmessig, er det som forgjengeren ‘Bestial Hymns of Perversion’ en usedvanlig kompakt sak som rundes av allerede etter en knapp halvtime.

Fra første stund driver bandet av gårde i et forrykende tempo, som ganske tidlig nesten tar teatralske – og ganske fantastiske – vendinger i det nærmest Portalske riffet som dukker opp ca. halvannet minutt uti åpningslåta «Regurgitated Communion». Tonen for plata settes definitivt allerede her, der ofte tremolo-drevne, men sterkt rytmisk funderte gitarriff standhaftig holder hodet over vann over trommeslagerens hektiske vekslinger mellom doble basspedaler og blast-beat-rekker.

Det Of Feather and Bone har av egenart ligger ironisk nok i stilene bandet nok i prinsippet heller har lagt bak seg, men som fortsatt viser seg i små, sterke glimt, som grindcore og crust-punk. Blandet med black-metal-elementet som sniker seg inn gjennom låttekstene, makter også innhogget av det sistnevnte å sende visse assosiasjoner til tidlig, upolert svartmetall a la Darkthrone – særlig på «Entropic Self Immolation».

Ut fra dette ganske detaljerte undersjangerpirket, sier det kanskje seg selv – og dette har blitt sagt før – at denne plata nok i liten grad stikker seg ut og forblir en uforglemmelighet. Bandets utholdenhet og tekniske ferdigheter må nok sies å ha en bakside ved at intensiteten blir litt monoton når andre halvdel av plata byr opp til dans, på tross av riffene riktignok er beintøffe i seg selv. ‘Sulfuric Disintegration’ styrkes derfor også av sine mer groovy og saktegående partier, fortrinnsvis outro-riffet på den nevnte «Entropic Self Immolation» og introen på «Consecrated and Consumed» – for ikke å snakke om doom-partiene og det blytunge chugge-riffet på «Noctemnania». Det gjør at det er lov å håpe på enda bedre saker fra Of Feather and Bone ved neste korsvei, selv om ‘Sulfuric Disintegration’ i seg selv er et usedvanlig solid stykke håndverk.

Skrevet av Alexander Lange

Ukas ikke-metall: William Basinski – Lamentations 

Ute nå via Temporary Residence

Ukas plate fra de sagnomsuste riker utenfor metallens hjemmekoselige Hobsyssel er den siste til magnetbånd-manipulator extraordinaire William Basinski. Etter å ha stått krumbøyd over maskineriet og svettet i flere år fikk han endelig sitt gjennombrudd med den tragisk punktlige samlingen ‘Disintegration Loops’. Evig forbundet med 9/11-katastrofen som er foreviget på samlingens cover, de korrumperte og gradvis oppløsende nostalgiske musikksnuttene på plata bar for mange amerikanere smertefulle likheter med det nye, ukjente landskapet de sto overfor som samfunn. I etterkant av denne utgivelsen har Basinski gitt ut en drøss med plater som alle er utstyrt med hver sin konseptuelle ramme, og som alle konsumeres, velfortjent, av et internasjonalt publikum.

Den siste samlinga, ‘Lamentations’, består av nyoppussede stykker musikk fra Basinskis arkiver, og noen av dem har sine opprinnelser så tidlig som på 70-tallet. Dette kunne ha gitt plata en smak av mellom-utgivelse, men de tolv numrene gjør seg godt som en fullverdig LP. Jeg får ikke inntrykk av at rammeverket til akkurat denne utgivelsen er spesielt strengt, ettersom vi finner både klassiske tape-loops ala ‘Disintegration Loops’ , The Caretaker-aktige nedbrytninger av taffelmusikk, og mørke ambient-detonasjoner i sakte film. 

Åpningslåta «For Whom the Bell Tolls» – ikke minst på grunn av tittelens åpenbare pavloviske effekt på metallfans –  burde være like tilgjengelig for metall-lyttere som for lydkunst-entusiaster med sine dype drønn og glitrende mørke. Spilt høyt og med maks engasjement fra anmelder minner lytteopplevelsen om å drive forbi et gedigent sort hull, omkranset av alle slags typer rompartikler og skrot. Det er generelt mange numre som gir allusjoner til det tomme rom: «Passio» med sine interstellare eksplosjoner og susende romvind; «Punch and Judy» med sine truende vibrasjoner, hakkende signaler og pulserende strålingsstøy; og «Silent Spring», hvor en satellitt har fartet så langt ut i det kosmiske grenselandet at sondene synes å plukke opp skrekkelige jamre fra den andre siden av den romlige barriere.

Den andre formen for stykker som kjemper om plassen på ‘Lamentations’ er loopene som består av opptak av analoge strykere og ensembler. «O, My Daughter, O, My Sorrow» flyter tykt gjennom lydfeltet som en glemselens elv, hvor fragmenter av en melankolsk, balkansk folketone tidvis flyter til overflaten. «All These Too, I, I Love» og «Please, This Shit Has Got To Stop» glir over i hverandre som to sidestilte numre i en minimalistisk opera. Det optimistiske tonespråket i førstnevnte stikker tydelig ut på en ellers mørkt betont plate, en effekt som blir styrket av låtas 11-minutters spilletid. Den beste loopen av dem alle – og muligens en av de beste Basinski har manet frem noensinne – er «The Wheel of Fortune». De vaklende streng-akkordene har festet seg til underbevisstheten min til en grad kun Ekkehard Ehlers «Plays John Cassavetes 1 & 2» har gjort tidligere, og de skaper en helt ubeskrivelig stemning hver gang jeg lytter gjennom plata.

 Plata er litt for lang til å kunne lyttes gjennom fra ende til annen uten at oppmerksomheten begynner å svinne mot slutten. Spesielt det 16 minutter-lange strekket «All These Too…» til «Please, This Shit Has Got To Stop» gir tittelen på sistnevnte en litt uheldig konnotasjon, ettersom en så uniform boble med musikk er tung å sitte gjennom etter 42 minutter med oppslukende musikk. Som en helhetlig opplevelse er ‘Lamentations’ likevel en minneverdig opplevelse, en instinktiv men detaljert og gjennomtenkt utgivelse som skinner like godt i bakgrunnen som under full gransking. Høy anbefaling!


Skrevet av Fredrik Schjerve

Makrostrukturell Evaluering: Ukas Plater


Denne ukas utgave av Makrostrukturell Evaluering blir litt annerledes fra tidligere utgaver, av den enkle grunn at det ikke ble sluppet noe særlig metall i plateformat sist uke her i Norge. Den mest bemerkelsesverdige av de to platene som ble sluppet har jeg spart til fredags-spalten, og den andre platen er sluppet av en Bergens-musiker hvis produksjon jeg har bestemt meg for å ikke gi fullverdige omtaler av, ettersom han holder et umenneskelig tempo på ca. én plate i uka.

Ute nå via Annihilated Pentagram Productions

Men i og med at det ikke er noe annet å skrive om denne uka kan jeg i alle fall skrible ned noen kort ord om Kenneth Nattesorgs siste soloutgivelse, en full-lengder som kommer ut under hans eponym Nattesorg. De to første utgivelsene jeg dekket ble gitt ut under hans grindcore alter ego Desmodus Rotundus, og var informasjons-pakkede og monotone støyfester der korroderende gitarer og trommer banet vei for en veritabel storm av gryntende vokal. Nattesorg derimot, er Kenneths svartmetall-prosjekt, og er også mannens flaggskips-mononym med sin senioritet og omfattende diskografi. 

Til tross for ulik sjanger-tilhørighet låter de to enmanns-bandene jeg til nå har dekket temmelig likt. Sisteutgivelsen til Nattesorg, ‘Come Against the Fortress’, har en litt mindre kaotisk fremtoning enn Desmodus Rotundus, og en vokal som rasper mer enn den brumler. Gitarene filer endog på samme flisa, og trommene er like programmerte og sinnsbedøvende som alltid. Det skal sies at gitarenes tonespråk for meg over tre utgivelser har opparbeidet seg en gjenkjennelig identitet, så til tross for platenes utskiftbarhet vekker de fortsatt en forsiktig nysgjerrighet på første gjennomlytt. De utallige monikerne til Kenneth Nattesorg er som kjent ikke noe for alle og hvermann (eller de færreste for den saks skyld), og ‘Come Against the Fortress’ leer ikke på en muskel for å endre på det. Lytt på eget ansvar.



Skrevet av Fredrik Schjerve

Mikrostrukturell Evaluering: Ukas singler





Last Lightning – «Fjellets Mørke Toner»

Usignert, ute nå på Streaming-tjenester

Ukas bevis på at å betale for å fremme innlegg på Facebook gir uttelling er denne omtalen av Last Lightnings nyeste singel, «Fjellets Mørke Toner». Jeg har aldri vært borti bandet før, og i metallens pålitelige arkiv Encyclopaedia Metallum finnes det ingen informasjon å oppdrive. De dukket derimot opp som lyn fra klar himmel via et sponset innlegg på facebook-feeden min forleden dag, og nå sitter jeg altså og skriver om dem. Teknologien virker.

Last Lightning spiller svartmetall av den storslagne sorten; melodisk, harmonisk og med en udødelig kjærlighet for staut, norsk natur. De utbroderte gitarlinjene til band som Sacramentum møter det post-lenende, romslige lydbildet til Falls of Rauros, og sammen danner de en gryte som dufter av einer og lyng. Vokalen til Marius Finstad ligger hvesende over den kjølige is-skorpen av gitarer og blast beats, og bassen åler seg rundt som en breelv på bakkeplan. Det som virkelig solgte «Fjellets Mørke Toner» for meg var det krappe stopp-start partiet rundt 40-sekunders merket, et kreativt trekk som gjør låta verdig gjentatte avlyttinger. En solid introduksjon og appetiser for den kommende plata, ‘Portal’.


Jaggu – ‘The Pit’

Usignert, ute nå via bandets Bandcamp

Jaggu er en powertrio fra Oslo som spiller psykedelisk stoner-rock med glimt i øyet og et glis rundt kjeften. Den siste singelen deres, «The Pit», ligger midt i smørøyet for denne typen uttrykk hva gjelder lengde med sine seks minutter og tredve sekunder, ettersom det gir rikelig med tid til både vandring og vanking.

Etter en tam-drevet og ritualistisk intro kaprer den kraftfulle vokalen til trommis «Nona» raskt rampelyset, før «Gitario» smeller til med et smidig og skittent riff som hentet fra Mastodons ‘Remission’. Det er for så vidt mange likheter mellom de progressive sludge-maestroene og Jaggu, der sistnevnte kan oppsummeres – noe reduktivt – som en kombinasjon av ‘The Hunter’s kommersielle kraft og den kreative råskapen til de tidlige platene. Dette er utelukkende positivt i mine øyne, og gjennom den kompetente låtskrivinga og den klare men primale produksjonen blir det meg klart at Jaggu bør kunne godte seg med et betydelig større publikum i løpet av kort tid. Om du ønsker å ramme hodet ditt inn i en uknuselig vegg av fengende riff: se ikke lenger en Jaggus «The Pit».


Green Carnation – «The World Without a View»

Ute nå via Season of Mist

Det legendariske norske prog-bandet Green Carnation slapp korona-jam sist fredag! Det har dessverre ikke lykkes meg å få syltelabbene mine rundt den utvilsomt episke karusellturen av en låt ennå, men utfra snuttene som ligger ute på Youtube-kanalen deres er det tydelig at dette ikke er en låt som ble skrevet og gitt ut i en fei. Sjekk ut kommentar-videoen på Youtube, eller kjøp låta på Bandcamp dersom du har 50 raske innen rekkevidde!


Tottal Tömming – «Hatt de Håve»

Ute nå via bandets Bandcamp

Jeg spilte nylig inn noen grisete Hanneman/ King-soloer til den siste grindcore-eksplosjonen til Tottal Tömming, «Hatt de Håve»! Grunnet min lille kontribusjon ville det vært ytterst kritikkverdig om jeg nå gikk frem og omtalte låta med store, prangende lovord, så jeg skal nøye meg med å nevne at den kom ut nå i helgen. Folk som har kjennskap til bandet vet uansett hva det dreier seg om, så her er det bare å velte en kasse med Hansa-flasker ned trappen og magaplaske deg hele veien til grindcore-himmelen og sykehuset med «Hatt de Håve» på maks på hodetelefonene. 



Skrevet av Fredrik Schjerve

Metallurgiske Funn: Ukas Favoritter

Ukas norske: Vintlechkeit – Hagalaz…

Usignert, Ute nå via bandets Bandcamp


Ukas norske er en plate som jeg ikke forventer at folk flest vil kunne få all verdens ut av. Atmosfærisk svartmetall med lav-oppløst og støyende produksjon som den man finner på den siste demoen til Vintlechkeit, ‘Hagalaz…’, treffer innenfor interessefeltet til en ekstremt snever andel av alminnelige musikklyttere. For folk som derimot har vært ute en musikalsk vinternatt før har jeg en oppslukende opplevelse å anbefale.

‘Hagalaz…’ er den siste i en rekke demoer og splits som har blitt gitt ut av trioen i Vintlechkeit (tysk for ‘oppriktighet’). Formen for lo-fi, atmosfærisk svartmetall som bandet fører er så tett og innhyllende at den har blitt døpt «winter black metal», og ikke av den hyggelige puddervarianten. Nei, dette er en kald, hard, gold vinter, av det slaget som setter småsamfunn ut av aksjon og som røver menneskeliv gjennom sin u-navigerbare, endeløse tomrom. Denne musikken formelig ber om å bli beskrevet med natur-karakteristikker, samt at lytteren tar seg tiden til å synke inn i musikkens nedkjølte tidsperpektiv.

Åpningslåta, den 18 minutter lange «Veien til Dårlige Steder…» Er lakmus-testen som vil avgjøre om lytteren er i stand til å ta inn over seg plata som helhet. Ut av den disige distansen kommer en snøstorm av blast beats og skjærende, sagende gitarlinjer. Fortettede skyer av keys ligger tett i miksen, og den inn- og utfasende skarptrommen er som et objekt som forsvinner inn og ut av synsfeltet. Den hvesende vokalen høres mer ut som ulende vind enn en menneskelig stemme, og blander seg inn i klangmassen som uopphørlig baner seg fremover i snøen med tunge skritt. Etter et storslått og håpefullt midtparti kommer vi endelig frem til dette «dårlige stedet», et holt dypt inne i skogen hvor gitar-dissonanser henger alarmerende i lufta som smeltende istapper.

Tittelsporet er noe kortere, og byr på en mer dynamisk reise gjennom det samme vinterlandskapet. Metallisk klinking introduserer sporet, før noen veldige keyboard-akkorder fyller miksen til randen. Det harmoniske språket i «Hagalaz…» er ikke like goldt som åpningslåta, og har til og med noen strekk som er eteriske nok til å minne om de senere post-metal-øyeblikkene til Enslaved spilt på en vannskadet LP. Enkelte avbrudd i stormen fører gir lytteren hvile en stakket stund, før musikken fortsetter sin stavrende gange ut i ødemarken. Som ordene mine burde vitne om er dette impresjonistisk musikk av høy klasse, en type musikk som lar fantasien løpe løpsk med sine deskriptive ordmalinger. Avslutningssporet er et kortere stykke ambient, der kalde synthsvell får det til å føles som at man ligger og dupper under isen i en nedfrosset innsjø.

Etter de sedvanlige førstelyttene der hovedfokuset var å gjøre seg kjent med stilen og strukturen på musikken begynte ‘Hagalaz…’ virkelig å åpne seg for min del. Dette er musikk som krever tålmodighet av lytteren, et atmosfærisk lyd-bad som gir slipp på sine hemmeligheter over tid. Jeg kan selvfølgelig ikke anbefale denne plata til alle og enhver, men jeg tror de av dere som har en forkjærlighet til denne typen uttrykk allerede har klikket dere inn på Bandcampen til Vintlechkeit innen dere nådde dette punktet av lesningen. Dette er rett og slett fremragende atmosfærisk svartmetall som har blandet seg godt sammen med det tåkete været vi har hatt her i Lommedalen de siste dagene. Høy anbefaling.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Ukas internasjonale: Sólstafir – Endless Twilight of Codependent Love

Ute nå via Season of Mist

Islandske Sólstafir er en underlig edelsten i den heller underkjente metal-undersjangeren post-metal; en sjanger som siden spede begynnelse i eksentriske, amerikanske sludge-metal-hoder riktignok har fått en rekke interessante forgreininger, men som nok også samtidig har slitt med å etablere et sjangerlandskap som peker i like mange spennende retninger som det litt ulne navnet kanskje skulle tilsi. På sin nyeste fullengder ‘Endless Twilight of Codependent Love’ finner ikke Sólstafir hverken sjangerens eller sitt eget hjul på nytt, men kommuniserer kanskje sitt spesielle og verdifulle bidrag til metal-sjangeren på enda tydeligere vis enn før.

Lydbildet har nydelige, åpne rom, og kanskje er det særlig gitarlyden som med store doser romklang signerer det hele mer enn noensinne med sin ytterst skranglete, rå fremtoning. Det føles rett og slett forfriskende rent, og å høre på det er litt som å puste inn iskald luft i urørt natur. Om man legger den likevel åpenbare inspirasjonen fra Earth-aktige, dronete stoner-gitarer til grunn kan man likegodt dra fram det klassiske sitatet fra Björk der hun postulerer at islendinger «kind of like misunderstand everything in a very beautiful way» – det stemmer kanskje denne gangen også. Dette på tross av at det beintøffe hovedtemaet på «Alda Syndanna» og den gjentakende, fantastiske gitarnedgangen på avslutningen «Úlfur» vitner om en høy respekt for inspirasjonskildene.

«Akkeri» er en strålende åpning der overgangen fra en seig, lang akkordrekke til triumferende driv fungerer særdeles effektivt. Vekslingen mellom dette, drømmende sekvenser som tvinger fram den obligatoriske Sigur Rós-sammenligningen og fengende refrenger fortsetter til man plutselig har nådd 20-minuttersmerket etter to låter. Vokalen må også få skryten den fortjener, da med tanke på hvor effektivt den eksponerte og emosjonelle post-hardcore-inspirerte – ja, egentlig Bosse-de-Nage-aktige – skrikene fungerer over det romslige lydbildet.

I andrelåta «Drýsill» begynner riktignok uttrykket å slå litt sprekker, særlig via en slags sludgy «Thunderstruck»-variant i hovedtemaet som bare nesten sjarmerer meg nok til å slippe unna. Det må i det hele tatt sies at det er en rekke svakere øyeblikk på denne plata. Heller ikke black-metal-flørten «Dionysus» treffer helt godt, og «Her Fall From Grace» er – på tross av en god tekst (på engelsk!) – en rimelig søvnig post-rock-ballade som er langt mindre dynamisk enn den vesentlig bedre power-balladen «Til Moldar».

Ellers er det nemlig ikke langt mellom høydepunktene. Min personlige favoritt er sannsynligvis «Rökkur», der en fantastisk, suggererende groove holder på plass nydelig bjellespill, rolige akkordrekker, flotte vokalvariasjoner og noen lumske elektroniske dristigheter. Også «Ör» er en spenstig sjangerlek med sitt overraskende (og velfungerende!) lounge-jazz-hovedtema – og joda, det er nettopp den som fungerer som utgangspunkt for post-rock-crescendoen. Det er gjerne de litt underlige sjangerblandingene som gjør seg best på denne plata, selv om det ganske nakne, minimalistiske og usminka grunnlaget er det som i bunn og grunn gjør denne plata – og kanskje først og fremst Sólstafir selv – til det unikumet det er.

Skrevet av Alexander Lange

Ukas ikke-metall: Ólafur Arnalds – Some Kind of Peace

Ute nå via Mercury KX

Med valget av ukas ikke-metall blir det klart at vi i dag feirer en uoffisiell merkedag for islandsk musikk, ettersom hele to tredeler av ukas favoritter er skrevet og produsert av innbyggere på Europas mest avsidesliggende øy. Ólafur Arnalds er en produser som på mange måter representerer de lettest gjenkjennelige trekkene ved moderne Islandsk musikk-produksjon; En kjølig melankoli, en elegant minimalisme og en fullstendig mangel på frykt i møte med sukkerskåla.

‘Some Kind of Peace’ er en plate som jeg for et halvt år siden garantert hadde holdt meg unna, ettersom den islandske tilnærmingen til lydmalende elektronisk musikk hadde blitt meg altfor kjent i løpet av mine to år som student i landet. Nå har jeg derimot oppholdt meg seks måneder i korona-rammede Norge, og en viss nostalgi for Reykjavíks gater – hvor en-meteren var enkel å holde selv utenfor korona-tiden – har rukket å blusse opp. Det at plata i tillegg byr på en halvtimes pause fra informasjonsflyt og den tilkoblede eksistens, noe som trengs sårt etter et utmattende mediekjør i forbindelse med valget i USA, gjorde det enda lettere å ta svalestup ut i det forfriskende isbadet som er ‘Some Kind of Peace’.

Plata består hovedsakelig av en serie vignetter som likner hverandre i både affekt og metodikk. Med kun noen få utvalgte elementer spinner Arnalds drømmeaktige vev av beroligende synth, plinkende piano og lette, luftige lag av strykere. Kyndig produsent som han er plasserer Ólafur alle lydkilder på nøye uttenkte plasser i produksjonens tredimensjonale rom. En tydelig opplevelse av forgrunn og bakgrunn etableres tidlig i plata, og spillet mellom disse viser seg etter noen lyttinger å være en av platas definerende karakteristikker. Hør for eksempel på måten forgrunn og bakgrunn gradvis veksler plass rundt midten av «Still / Sound», eller hvordan det tålmodige og oppløftende pianospillet på «New Grass» gradvis blir nedsenket i en svellende vannflate av strykere.

Det er selvfølgelig mye ved denne musikken som skrider over i sentimentalt territorie, men ‘Some Kind of Peace’ kan være grusomt affekterende om du lar den levere sine emosjonelle ladninger. «Woven Song» er smertefullt vakker med sin ECM-aktige ro og tonehøyde-manipulerte vokaler, og «Spiral» kaller tilbake til de sterkeste melodiske øyeblikkene på Max Richters musikalske landemerke fra 2015, ‘Sleep’. På disse låtene blir samsvaret mellom musikkens affekt og anmelders lynne så presist at ‘Some Kind of Peace’ minner mer om en boks verdsatte, private gjenstander enn et stykke kommersiell musikk.

På samme måte som Ryuichi Sakamotos ‘Async’ fra 2017 klarte å overbevise en emosjonell agnostiker som meg selv om at følelser er et ytterst ekte fenomen, presterer ‘Some Kind of Peace’ å opprette en forbindelse som strekker seg dypere enn entusiasme for det rent musikalsk-tekniske som utspiller seg på overflaten. I en tid hvor mange sveiver rundt i eget hjem på jakt etter et eller annet veggdyr som kan tjene som midlertidig selskap i en ellers isolert tilværelse, kan en plate som Ólafur Arnalds ‘Some Kind of Peace’ være en god venn å ha; personlig, empatisk og tålmodig som få andre.

Skrevet av Fredrik Schjerve