She Said Destroys ‘Succession’ kan til tider føles litt som en kollasj. Med andre ord er det hørbart at albumet er bandets første utgivelse siden den over 26 minutter lange låta og EP’en ‘Bleeding Fiction’ så dagens lys i 2012, og at materialet skal være skrevet over så lenge som tolv år. Da jeg først hørte introduksjonslåta og singelen «To Us the World Entire» – for de to foregående singlene gikk meg hus forbi – tenkte jeg at denne måtte være en forholdsvis dekkende representasjon av hva jeg hadde i vente på plata. Helt feil tok jeg riktignok ikke, da She Said Destroy her på sett og vis etablerer grunnmuren i sitt uttrykk på ‘Succession’: En nokså postmetallsk post-hardcore-variant som får et virkelig rendyrket uttrykk litt utover i denne låta, der melankolske, bittersøte og smått triumferende vibber får leke seg under Rosetta– og ISIS-aktig vokal og en nokså frustrert, apokalyptisk og fandenivoldsk låttekst. Men det er først noen minutter etter math metal a la Dillinger Escape Plan har fått litt scenetid, og før vi får servert noen titalls minutter med flere overraskende og smakfulle varierte musikalske vendinger – all den tid She Said Destroy stort sett klarer å holde uttrykket sitt nokså fokusert om noen grunnleggende post-metallske formler.
Ganske andre takter får vi nemlig for eksempel servert så fort som i låt nummer to, «Eyes Go Pale». Her er flørten med moderne svartmetall åpenbar og høyst vellykket, der dissonante – ja, nesten litt Deathspell Omega-aktige! – gitarer og en helt fantastisk screamo-vokal maler stemninga svart, håpløs og styggvakker. Noen små lysninger som gjør det hele hakket mer post-hardcore-aktig kommer i noen vakre akkordskifter i refrenget(?), og det får en virkelig fin forløsning mot slutten – dette bidrar til å løfte låta til å bli et av albumets største høydepunkter.
Det er i grunnen leken med dissonans i gitarsegmentet som fremstår som et av de mest kontinuerlige elementene på ‘Succession’. «Our Will Be Done» tar i så måte stafettpinnen videre fra «Eyes Go Pale», der elementet ligger fast mens svartmetallpreget erstattes av et tydeligere groove- og death metal-preg, og tilsvarende takter er å finne på den påfølgende kruttønna «You Will End». At sistnevnte faller mer i smak enn førstnevnte hos undertegnede henger nok sammen med at «Our Will Be Done» eksponerer et litt gjennomgående problem på ‘Succession’ – nemlig at de dissonante gitar-melodiene til tider kan bli såpass lange og vandrende at det hele blir litt statisk og monotont. Den i utgangspunktet uimotståelige grooven som ligger i bunn på akkurat denne låta får ikke helt forløst sprengkraften sin, og alt blir veldig mye kulere på «You Will End», der gjørmete gitarer, et gjennomgående forrykende tempo og en helt, helt strålende opptakt til det flotte, triumferende refrenget gjør låta fortjent til et favorittstempel.
Litt langdryge og ensformige gitarpartier skaper noen problemer også for «At the King’s Horses» og «Collapse», all den tid mange kule – og ikke minst rytmiske – detaljer ligger innimellom og sistnevnte får en svært god forløsning mot slutten med et flott, progga riff.
Det er mulig at She Said Destroy her er på sitt beste når bandet rendyrker sitt utgangspunkt i post-hardcorens velkjente landskap. Da tenker jeg spesielt på «Not Only Bridges», som treffer fullstendig blink med låtteksten og det nydelige refrenget som stadig fremkaller tilfredsstillende doser dopamin. Mye av det samme kan sies om en annen svartmetallsk juvel på plata, «Sharpening the Blade», som muligens er min favorittlåt, som for øvrig får Deafheavens slektskap med post-hardcore-scenen på den amerikanske vestkysten til å gi mye mening. Her møtes det beste fra to verdener, og særlig den enkle, men dødelig effektive refrengmelodien og de urimelig flotte clean-gitarene i midtpartiet får meg til å bøye meg i støvet.
Så flørter altså She Said Destroy med andre sider av ekstremmetallen også på ‘Succession’, og death- og groove-metallen avlegges visitter også i «Greed Witches» og «Ruin». Førstnevnte henter nok mest styrke i å tilføye variasjon snarere enn å være en death metal-låt fra øverste hylle – til det er produksjonsdrakten på ‘Succession’ ikke helt egnet på denne komposisjonen, og variasjonens medalje får sånn sett en bakside. Men «Ruin» byr på noen fine, dissonante støy-effekter, albumets sinteste bass og – i forlengelse av det – et helt knusende avslutningsparti.
En veldig nerdete og kanskje litt urettferdig innvending mot ‘Succession’ er imidlertid en annen bakside ved variasjonen på plata – nemlig at en stor og fin bukett av ulike elementer brukes uten at den helhetlige egenarten blir helt åpenbar. Om utgivelsen i seg selv er et unikum, kan variasjonen i uttrykkets grunnvoller muligens har blitt litt ofret på veien. I mine øyne ville imidlertid den over åtte minutter lange avslutnings- og tittellåta (de andre låtene ligger stort sett rundt fire-fem-minuttersmerket) vært et modig og kult svar på en slik innvending.
(Låta) «Succession» synes jeg var en merkelig, langdryg og litt ubegripelig sak til å begynne med, men på en eller annen gjennomlytting sa det klikk. Her løfter She Said Destroy frem synthene som har ligget litt i bakgrunnen tidligere på plata frem på en utmerket måte i hver ende av låta, og i midten tyner bandet lytteren med et dødstungt, men melodisk tema som veksler tålmodig, men effektivt mellom to moduser. Det hele blir en mektig og fin avslutning på en fargerik og interessant plate som må lande som en av Norges sterkere metal-utgivelser i år – selv om det er mulig å peke ut noen klare skavanker. Det er i alle fall ikke minst et spennende tillegg i et undersjangerlandskap som egentlig ikke utforskes så mye her til lands.
‘Utgard’ var for min egen del mer et sårt etterlengtet tegn på artistisk utvikling enn en artistisk triumf i seg selv. Det kan virke paradoksalt å be et band som har gjennomgått en så omfattende og banebrytende utvikling som Enslaved om å fortsette å styre skuta ut i ukjent farvann, men som blodfan av bandet mener jeg at har skjellig grunnlag for å mene det jeg mener rundt saken (akkurat som dere lesere har rett til å gi fullstendig blanke i hva jeg mener om saken, for øvrig). På ‘Utgard’ så vi dog Enslaved dra på seg sine eksperimentelle bukser igjen for første gang siden ‘RIITIIR’, og om ikke plata som helhet toppet årets lister for mitt vedkommende var f.eks «Urjotun» et dristig eksperiment som demonstrerte bandets evne til effektiv selv-innovasjon. ‘Caravans to the Outer Worlds’ bygger videre på noen av forgjengerens nyvinninger, samtidig som den inneholder desto flere tegn på at Enslaved kan være på vei mot et nytt sonisk landskap.
EP-ens store trekkplaster må nok sies å være singel og tittelsporet «Caravans to the Outer Worlds». Vi har allerede fått mye tid til å fordøye og undre oss over låta, men selv etter to måneder kan jeg erklære at den ikke har tapt noe av sin opprinnelige magi. Dette er Enslaved på sitt mest eksotiske, med en spilletid på seks minutter definert av jagende sekvenser, retningsbestemt momentum, ormhull-traverserende blast beats og en usedvanlig meditativ og transporterende avslutning. For en kar som ikke lot seg trollbinde av ‘Sleeping Gods’ fra 2011 er det en glede å se at bandet er i stand til å produsere noe av sin beste musikk innenfor EP-formatet, og «Caravans…» kommer nok til å være høyt etterspurt på bandets kommende norgesturné med Shaman Elephant.
Men ‘Caravans to the Outer Worlds’ består selvfølgelig ikke bare av tittelsporet. Foruten de to mellomspillene har vi et eksempel på noe man ikke ser sånn altfor ofte innenfor metall, nemlig en direkte videreutvikling av en låt fra tidligere i bandets karriere. «Ruun II – The Epitaph» trår nemlig – etter en svært Opethsk kassegitar-sekvens – rett inn i «Ruun»s teksturelle og rytmiske univers. Svartmetallen til forgjengeren uteblir, men i stedet får vi et tålmodig og ruminerende strekk som av alle ting vekker assosiasjoner til 80-tallets melankolske pop-strømninger. Det funker temmelig godt, men med tanke på hvor kort EP-en er vil nok enkelte ønske seg et mer substansielt og metallisk nummer.
I det keyboardist Håkon Vinjes bleeper og blooper leder oss ut i mørke natta mot slutten av «Intermezzo II: The Navigator» får jeg følelsen av å bli dratt i retning noe nytt. Det hviler en slags forventning under låtas standhaftige framdrift, en forventning om at Enslaved har funnet tid til å rekalibrere og stake ut en ny kurs for sine fremtidige kreative prosjekter. ‘Caravans to the Outer Worlds» er for all del en transporterende og engasjerende lytteropplevelse, men nok en gang må jeg konstantere at hintene den gir angående hva som venter oss bak horisonten er det som virkelig tenner en ild i meg. Enslaved har siden 90-tallet vært en av Norges aller mest spennende band, og på ‘Caravans to the Outer Worlds’ demonstrerer svartmetall-legendene at de ikke er tilfredse med å slutte å være spennende helt ennå.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Order – The Gospel
Ute nå via Listenable Records
Bandet Order er i alle fall ett av svarene på hva to av Mayhems første medlemmer, Messiah og Manheim, driver med nå til dags. Her spiller vokalisten og trommeslageren svartmetall sammen med to med bakgrunn fra henholdsvis Cadaver og Gluecifer, og bandets nyeste skive ‘The Gospel’ er deres andre etter at ‘Lex Amentiae’ ble sluppet i 2017.
På tross av at Messiah og Manheims dager i Mayhem for lengst er talte, er det denne gangen kanskje enda lettere å antyde en viss affinitet til dette legendariske svartmetallbandet. Likheten med plater som ‘Chimaira’ og ‘Ordo ad Chao’ åpenbarer seg sterkt i låta som avløser ambient-introen «Pneuma», «Rise», der et dødelig effektivt driv og gitarriff med pur ondskap i grunnvollene bygger grunnmuren under en særdeles sterk åpning. Death metal- og hardcore punk-erfaringene som er til stede i bandets mannskap står muligens bak det litt ekstra hardtslående preget – det høres litt ut som lydsporet til et torturkammer.
Når «Rise» åpenbarer noen av albumets sterkeste sider, tar det imidlertid dessverre heller ikke så alt for lang tid før de svakere punktene eksponeres. «Bringer of Salt» tar stafettpinnen greit videre, men på «It Burns» – som låtskrivermessig er sterk nok – mener jeg produksjonen begynner å gjøre musikken en bjørnetjeneste. Nærmere bestemt er det snakk om den svært høye skarptromma, som i enkelte beats blir fullstendig overdøvende. Det går blant annet også hardt utover «My Pain» og «Tomb» senere på albumet, som ellers byr på sterke saker særlig i gitarsegmentet, der Order også ikke kommer så alt for godt ut av at vokalen noen ganger ligger ganske isolert til i lydbildet.
Det er synd, for på sitt beste er ‘The Gospel’ virkelig, virkelig bra saker. De største høydepunktene finnes definitivt i midten, der blant annet tittellåta står for det jeg mener er en bunnsolid og også litt særegen svartmetallprestasjon der en taktfast trommerytme dundrer under de fantastiske akkordrekkene og den kruttsterke vokalprestasjonen. «Descend» og «Lust» følger sterkt opp, der førstnevnte sørger for den mest hardtslående lytteropplevelsen og «Lust» sannsynligvis byr på platas sterkeste gitararbeid. Med det er det tydelig at Order på ‘The Gospel’ viser hva de er i stand til, og at de med noen justeringer i det litt vel høylytte produksjonsmaskineriet kan by på noe enda sterkere ved neste korsvei.
Skrevet av Alexander Lange
Hate Angel – Kill for Passion
Usignert, ute på strømmetjenester
Hate Angel er et band som har tatt opp overraskende stor plass i den norske metallscenens bevissthet i forhold til den spede mengden musikk de faktisk har gitt ut. Jeg har lenge vært klar over bandets eksistens uten å helt vite hvorfor, ettersom jeg til den dag i dag ikke har hørt EP-en som må ha mye av æren for bandets synlighet, nemlig ‘Chosen Ones’ fra 2019. Det er svært uvanlig at et nytt band klarer å samle opp flere tusen likes på Facebook før de har sluppet en eneste full-lengder, og Hate Angel har per i dag (et par uker etter slippet vel å merke) hele fem-og-et-halvt svimlende tusen av dem. Den mest vannholdige teorien må vel være at bandet har jobbet som helter med å skaffe oppmerksomhet og blest via endeløse konsertopptredener, men nå som jeg har hørt debuten deres en seks-syv ganger skal jeg ikke utelukke at folk bare hører et eller annet spesielt i deres forrykende black/death/thrash.
‘Kill for Passion’ flyter nemlig over av en kaotisk og utemmelig energi som er fullstendig deres egen. Hate Angels brutale dødsthrash med elementer av dissonant svartmetall er fremført på et vaklende, nesten slurvete vis som gir deres tårnende silhuett en desto mer skremmende og truende fremtoning. Jeg har allerede sammenliknet dette aspektet av bandets sound med den eksentriske rytmebruken til det amerikanske dødsmetallbandet Dim Mak, men det kan godt tenkes at det kun er en sideeffekt av at bandet gir blanke i instrumental presisjon til fordel for bestialsk fremdrift og energi. Det er uansett en definerende side ved bandets lydbilde, og for min egen del den absolutt viktigste grunnen til at ‘Kill for Passion’ knuser så hardt som den gjør.
Åpningsfanfaren på «Cult of Nature» demonstrerer dette fenomenet like godt som noen annen låt på ‘Kill for Passion’. Åpne strenger søler til det harmoniske bildet, og de brokete rytmene gir en slags haltende gange som aldri helt rettes opp i løpet av platas knappe halvtime. Den jagende dødsthrashen som følger er aldeles heseblesende, en gnistrende storm av harmonics og kantete gitarhugg. Singelen «God is Gone» er også et utmerket eksempel på bandets særegne rytmikk, denne gangen ispedd uortodokse akkorder og et nesten ‘Ion’-sk gitarbrekk mot slutten av låta.
Så må vi selvfølgelig nevne de kvelende, sorte vindene av diabolsk svartmetall som Hate Angel sprer strategisk rundt på skiva. Disse vindkulene utgjør som regel naturlige høydepunkter for låtene de opptrer i – små lokale formørkelser av ‘Kill for Passion’s allerede skyggelagte terreng. Pre-choruset på «Heed the Call» er definitivt rått nok til å fortjene sitt øyeblikk i rampelyset, men selve juvelen må sies å være den urovekkende kosmiske strålingen som lyser opp under soloen mot slutten av «God is Gone». Generelt sett er det få øyeblikk på ‘Kill for Passion’ som kan sies å være helt alminnelige, Hate Angel finner alltid en måte å vri velkjente ideer om til ugjenkjennelige og skrekkinngytende lydstrømmer.
Jeg skal derimot ikke påstå at debuten til Hate Angel er noe mesterverk; det finnes flust av ting bandet kan jobbe med for å høyne sitt eget artistiske kapital i årene som kommer. Bandet tar en del avgjørelser på ‘Kill for Passion’ som er litt vanskelige å gjøre seg god på – som f.eks den oppstemte og nesten fjamsete soloen på andresingelen «Death Awaken -, og vokalen tøyer virkelig strikken for det som er tålelig av rytmisk upresishet til tider. Til tross for disse skavankene er ‘Kill for Passion’ en auditiv bombeeksplosjon jeg har lyttet til utallige ganger de siste par ukene, og en black/dødsthrash-plate som kommer til blåse fans av krigsmetallisk ekstremitet i bakken fra første gjennomlytt.
Skrevet av Fredrik Schjerve
DRITTMASKIN – Svartpønk
Usignert, ute på strømmetjenester
DRITTMASKINs musikalske uttrykk er nok beskrevet forholdsvis dekkende i tittelen på dette vestlandsbandets nyeste plate, ‘Svartpønk’. Med beina godt plantet i punkens fandenivoldskhet og uhøytidelighet gir DRITTMASKIN også plass til mye av svartmetallens estetikk, både i form av mange av de mer melodiske innslagene og det tidvis forrykende tempoet i bandets musikk. Det er imidlertid sjelden snakk om utforskning av svartmetallens mer atmosfæriske sider; snarere legger DRITTMASKIN seg ofte tett opp mot thrash- og speedmetallens slektskap med sjangeren. Med det kastes mange elementer inn i smeltedigelen – og for så vidt også flere enn de jeg har nevnt. Bandet evner med det å koke opp interessante og meningsfulle musikalske hybrider på ‘Svartpønk’, all den tid utgivelsen da også kan fremstå en smule ufokusert til tider.
‘Svartpønk’ er uansett best når hybriden mellom punken og svartmetallen – svartpunken! – rendyrkes mest. Med noe så enkelt som de onde, onde moll-akkordene i refrengene på «Glattcelle» og «Takk, Recovery», som følger opp noen virkelig hemningsløse punk-partier, treffer DRITTMASKIN blink. Et annet høydepunkt er låta «Brune Auge», der jeg aner noe inspirasjon fra noen av Darkthrones og Immortals kuleste triks, så vel som blackthrash-juvelen «Når Dei Kjem For Å Ta Meg», som står for et av platas sterkeste og mest catchy hovedtemaer og refrenger. Blackthrashen på «Krig» er desto mer vellykket der drivende, Megadeth-aktige vers får selskap av bandets beske skrikevokal, nærmest melankolske akkordrekker i hovedtemaet og en nokså vidunderlig gitarsolo. Like bra går det dessverre ikke på «Drittfolk», der hovedtemaet høres ut som at er litt vel åpenbart inspirert av et par helt spesifikke ‘Kill ‘Em All’-riff – låta reddes imidlertid litt inn av at bandnavnet får gjennomgå i refrenget og et helt fantastisk innskudd av Van Halensk tapping.
Så er ikke «Drittfolk» den eneste låta som kunne kommet bedre ut. Noen av låtene der punk-elementene stort sett får gjøre jobben alene blir for eksempel litt for anonyme. Det gjelder særlig i starten av albumet, der bandet etter en vellykket åpningslåt i form av «Al-Namrood» sliter litt med å holde interessen min oppe gjennom «Ni Barn Blir Født» og «Mors Nydelige Rose» – «La Dei Dø!» må nok også kunne sies å havne i denne kategorien. Det går hakket bedre når punk-elementene nærmest forkastes i de to lengste låtene på albumet, svartmetalleskapaden «Rottekrig» og avslutningslåta «Lími», som huser noen av platas aller beste temaer. Her er et større problem at låtene i mindre grad kler DRITTMASKINs produksjonsdrakt på ‘Svartpønk’, og den ekstremt nakne og høylytte skrikevokalen er nok her – for å si det sånn – en smakssak, særlig på «Rottekrig». Både komposisjons- og produksjonsmessig føles også disse to låtene litt underlig plassert blant resten av musikken på plata – all den tid de tilføyer mye, og nok også litt etterlengtet, variasjon. Det er nok i det hele tatt enklere å sette stor pris på bestanddelene i ‘Svartpønk’ enn å bli helt klok på helheten, og plata henter først og fremst sin styrke i sin tendens til å overraske og bandets stort sett utsøkte evne til å blande punk- og metallelementer sammen. Skavankene ligger stort sett i detaljene og at enkelte låter ikke når opp til de helt beste, og med det er det også snakk om en i all hovedsak sterk utgivelse fra DRITTMASKIN.
Skrevet av Alexander Lange
Andakt – Incubus
Usignert, ute på strømmetjenester
Andakt er et foreløpig anonymt svartmetallband som uten forvarsel slapp EP-en ‘Incubus’ på et knippe strømmetjenester nå i begynnelsen av oktober. Det basale lydbildet har sterke forbindelser til den norske andrebølgen i all sin fandenivoldske prakt, men ikke i den grad at plagiatkontrollen går av. Dette er mye takket være en viss maskin-aktig brutalitet som gjør seg til kjenne over EP-ens tolv minutter, en liten x-faktor som separerer Andakt fra de voldsomme mengdene av Bandcamp-svartmetall som flyter ute på nettet.
Åpningssporet «Andakt» er en tyktflytende strøm av doomy svartmetall, med et sterkt hovedtema som kan minne om Inquisition på sitt ondeste. Singlende hi-hats tar oss inn i versene der bandets anonyme vokalist advarer mot blind konformitet, før den nevnte brutaliteten sprenger det som er av skalkede luker via mitraljøse-aktige gitarer. Denne formen for tekniske sprengladninger er svært uvanlige innenfor svartmetall, og Andakt baker det inn i låta på svært effektivt vis.
Tittelsporet leverer deretter en litt mer suggererende og ritualistisk variant av åpningssporets akkordrekke, hyppig avbrutt av mer intense og hektiske svartmetallpartier. Denne intensiteten overføres til «Pave i Flammer», som er det klart mest ekstreme og stormende nummeret på Andakts debut-EP. Avslutningen kommer i form av bonuslåta «Serpentibus Additid», en kvernende Bandcamp-aktig demo som tilfeldigvis inneholder utgivelsens desidert feteste riff.
Alle aspektene ved Andakts ‘Incubus’ vitner om et band som er i oppstartsfasen. Produksjonen er pistrete og tynn, og låtmaterialet er foreløpig litt for rudimentært til å virkelig gjøre inntrykk. Spirene til en solid og spennende svartmetall-diskografi har derimot blitt sådd på ‘Incubus’, så jeg håper at dette ikke blir siste gangen vi hører fra den (antatt) anonyme soloartisten. Andakts ‘Incubus’ er et ukomplisert men effektivt førstedykk inn i svartmetallens rensende, sorte flammer.
Når vi nå har ankommet midtveispunktet i Morten Velands utrulling av Mortemias andreplate har prosjektets natur virkelig begynt å komme i fokus. At ‘The Pandemic Pandemonium Sessions’ utarter seg mer som en samling singler enn en klassisk plateopplevelse vil neppe oppfattes som noe negativt blant musikerens mange fans, ettersom det er innenfor låtformatet Veland har utmerket seg mest over årenes løp. På platas femte singel har han med seg Melissa Bonny (Ad Infinitum), nok en stjerne i boka som rommer listen over mannens høyst vel-selekterte gjestevokalister.
«Devastation Bound» er like eventyr-aktig og minst like pop-metallisk som noe annet nummer fra ‘The Pandemic Pandemonium Sessions’ vi har hørt så langt. Tunge gitarer og glitrende orkestrering utgjør et effektivt underlag for Veland og Bonnys vekslende vokalbidrag, hvor spesielt sistnevnte gjør en utmerket jobb på det fengende refrenget. Det skal sies at jeg ikke lot meg overbevise like enkelt av denne låta som av prosjektets tidligere låter – kanskje på grunn av det litt uelegante breakdownet som åpner låtas midt-seksjon, kanskje på grunn av at den pop-metalliske vinklingen ikke oppleves som like uanstrengt som vanlig. Jeg lot meg likevel overbevise til slutt, og «Devastation Bound» er dermed nok en symfonisk metall-perle levert av Veland og hans armé av gjestevokalister – om kanskje ikke den mest blank-polerte av prosjektets fem perler til nå.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Dold Vorde Ens Navn – «Syke hjerter«
Ute nå via Lupus Lounge
Etter det jeg synes var en litt skuffende første singel, begynner ting virkelig å love godt for Dold Vorde Ens Navn(DVEN) kommende plate ‘Mørkere’ som kommer om en måned. Singel nummer to, «Er det måneskinn», viste noen interessante symfoniske elementer, og den nye låta «Syke hjerter» klarer også å imponere.
Utgangspunktet for låta er friskt, rått og enkelt, der en ukomplisert og taktfast trommerytme legger grunnen for det trege, klare og nærmest doom metal-aktige hovedriffet. Med vokalen over, som er forbausende tydelig til svartmetall å være og nesten er litt vel høy og klar, kan låtas innledende seksjoner minne mye om øyeblikk både på Satyricons ‘Deep Calleth Upon Deep’ og Ulvehyrdes ‘Englemakersken’. Det har samtidig en viss egenart, og denne egenarten styrkes nok også av det Ulver– og Opeth-aktige midtpartiet der vakre akustiske gitarer og sørgmodig clean-vokal får hjelp av symfoniske innskudd til å nå et virkelig flott klimaks. Når hovedtemaet deretter vender tilbake og synker ned i en akustisk versjon av seg selv, er det dermed snakk om en solid låt fra DVEN som får meg til å glede meg til den fulle albumopplevelsen – all den tid dette ikke er direkte overveldende saker.
Skrevet av Alexander Lange
Kite – «Currents»
Ute nå via Majestic Mountain Records
Andre singel fra den kommende skiva til sludge-bandet Kite står og spinner hjula i den samme emosjonelle søla som sin forgjenger. Dundrende sludge-riff og spenningsfylte pusterom skaper vekslende dynamikk i kjent post-stil, og de hardcore-lenende skrikene til Ronny Flissundet krysser av det siste kriteriet som må til for gi gruppen status som sludge-utøvere av rang. Låtas fem minutter bygger seg opp til et desperat klimaks, et rensende instrumental- og vokalutbrudd som ebber ut i et skingrende og ensomt postludium.
Sludgens nødvendige tyngde og tragiske atmosfære er nok en gang på plass på «Currents», men produksjonen mangler fortsatt en viss dybde og presisjon for å virkelig konkurrere med sjangerens tungvektere i 2021. Det er likevel snakk om kompetent og effektiv sludge, hvilket naturligvis må forventes når man har med medlemmer av band som Sâver og Tombstones og gjøre – to band som på hvert sitt hvis har mestret musikkens lave frekvenser. «Currents» er en nedstemt og vektig affære, som et rustent og forlatt tankskip som ligger og dupper i svart hav.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Avertia – «Triumphant Gleam»
Ute nå via Norwegian Dark Arts
Det melodiske svartmetallbandet Avertia har tydeligvis vansker med å legge fra seg instrumentene og ta seg en velfortjent pause – selv etter å ha levert en av årets sterkeste norske svartmetallutgivelser i ‘Når Nordavinden Kaster Kniver’. I bandets Spotify-bio står det nemlig at Vestlands-bandet er i full sving med sin neste skive, et prospekt som for min egen del får blodet til å bruse av forventning. Om Avertia ikke makter å ta seg en fullstendig ferie fra bandvirksomheten, så klarer de i alle fall å senke skuldrene og ha det litt moro, hvilket har resultert i et cover av Darkthrones «Triumphant Gleam» fra ‘Panzerfaust’.
«Triumphant Gleam» er en langt mer aggressiv og direkte låt enn noe av materialet som ga ‘Når Nordavinden Kaster Kniver’ sin lengselsfulle melodikk, og dermed er det også en effektiv ganerenser. Primitive og muskulære riff deler plass med byksende og punk-påvirkede fartsmetall-riff, og resultatet er en effektiv adrenalin-injeksjon, om kanskje ikke så fryktelig spektakulært. Produksjonen er temmelig tørr og moderne, og klarer dermed ikke å beholde den maniske råskapen som går som en djevel gjennom originalen. Avertias versjon av «Triumphant Gleam» utgjør en underholdende digresjon, men nærmer seg på ingen måte den glitrende tinden av melodisk svartmetall de trollbandt oss med tidligere i år.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Navian – «Apricity»
Ute nå via Indie Recordings
Navian er et instrumentalband med beina plantet i den moderne progmetallen, og har nå sluppet tredjesingelen «Apricity» fra deres kommende debutalbum ‘Cosmos’. Her får vi fra begynnelsen servert en salig blanding av kreative gitarleads, elektroniske elementer og bakenforliggende synther som sender assossiasjoner til djent-band som Periphery, men der innslagene av spretne, mørke gitartoner minner vel så mye om spenstighetene til Polyphia. Bandet drar lytteren gjennom flere lag og seksjoner på de fem minuttene låta varer, og krydrer det også med noen melankolske og roligere gitarpartier som kan minne om et eller annet John Petrucci-påfunn. Med det evner Navian å sprøyte inn mange kule og egentlig også ganske lett fordøyelige prog-elementer i en nokså tettpakket låt, selv om jeg definitivt savner mer originalitet og egenart og «Luna» nok fortsatt troner som bandets beste singel i denne omgang. Det er musikerprestasjonene som står igjen som det aller mest imponerende – for ikke å snakke om den flotte, avsluttende oppbygningen i låta.
Skrevet av Alexander Lange
Lysjakt – «Sonic the Hedgehog 3: Boss Act 2»
Usignert, ute nå via div. strømmetjenester
Til slutt har vi nok et kuriosa levert av en av årets sterkest album-debutanter, nemlig Lysjakt sitt metallcover av «Sonic the Hedgehog 3: Boss Act 2». Coveret er som de fleste spillmusikk-covere i metallisk stil både bombastisk, corny og gledesspredende som fy, så ta deg en lytt dersom du trenger en skikkelig energi-boost underveis i en ellers traust arbeidsdag.
Et av prosjektene til svartmetallegende og tidligere Gorgoroth-vokalist Gaahl, Gaahls WYRD, har begynt å varme opp til lanseringen av EP’en ‘The Humming Mountain’ med tittellåta derfra. Sporet fra bandets første og fortsatt eneste plate, ‘Gastir – Ghosts Invited’ fra 2019, er nok ikke helt forlatt her, der man utvilsomt fikk servert svartmetall, men der Gaahls clean-vokal og en åpenbar vekt på atmosfære gjorde det noe mer lavmælt og flerdimensjonalt enn det meste innenfor sjangeren – all den tid denne plata nok hadde litt å gå på kvalitetsmessig.
«The Humming Mountain» drar imidlertid lytteren enda lenger inn i GaahlsWYRD atmosfæriske tåke og lander som en mektig og egentlig ganske post-metal-aktig låt. Trommene er svevende, også når doble basspedaler leverer noe tyngde, og gitarene ligger minimalistisk til der dype akkorder klimpres standhaftig og monotont gjennom låta – i midten får de også noen flotte effekter over seg. Det er en tilnærming jeg i utgangspunktet har mye sansen for, men låta blir nok samtidig en smule blass og ensformig. Det kommer nok litt av Gaahls vokal, som blir litt for enkel og lite distinkt, men har nok mest å gjøre med at helheten mangler en retning og noen detaljer som nok også ville løftet det i prosjektets ånd. Likevel er det definitivt en nokså god låt, særlig for de som søker de mer stemningsfulle og tålmodige hjørnene i svartmetallens ekspanderende univers.
Skrevet av Alexander Lange
Shining – Slaughter
Ute nå via Spinefarm / Universal
Kanskje skal Shining snart få konkurrere med Ulver om å være det mest uforutsigbare norske prosjektet som på et eller annet tidspunkt har vært innom den norske metallscenen. Etter en mer eller mindre rendyrket jazz-oppstart tok bandet, med Jørgen Munkeby i spissen, metall-Norge med storm med jazzmetallen på ‘Blackjazz’ og ‘One One One’ i 2010 og 2013. Bandet nærmet seg deretter litt mer kontroversiell alt-metall på ‘Animal’, før de nå på sine to siste singler – og på sitt kommende album – tøyer strikken desto lenger med virkelig poppa og EDM-preget metall. Og det med et slags viking-tema om det hele(!).
«Slaughter» er siste låt ut og etterlater liten tvil om hvilken retning Munkeby og co. går i. Dette er mer pop-låt enn metall-låt, og min egen lytteropplevelse havnet i et morsomt sammentreff med gjennomlyttingen av det nye albumet til Poppy, som kanskje er artisten Shining er nærmest her – om noen. Lytteren blir uansett introdusert på vennlig vis med melankolske piano-tangenter og vokalmelodier før det eskalerer til et eksplosivt refrengtema der mørke og nesten djent-aktige gitarer høres i bakgrunnen. Munkebys vokal synes jeg får en ganske uheldig overtenning i refrenget, og øvrige melodiklisjeer lar seg nok ikke helt rettferdiggjøre av Shinings tilnærming og produksjon. Metallbloggen Metallurgi tillater seg imidlertid å være så forutsigbar som å la seg imponere mest av det tydeligste metallinnslaget i låta, som kommer på slutten i form av noen helt uminnelig tunge gitarer. Selv om helheten i «Slaughter» likevel ikke imponerte meg helt stort, skal det også sies at det er en morsom retning Shining går i, og bandet skal ha for å gå uredd i nye retninger.
Skrevet av Alexander Lange
Funeral – Ånd
Ute nå via Season of Mist
Norges kanskje største navn innenfor doom-metall, Funeral, våkner til live igjen(…) med sitt første album på hele ni år i desember. Første singel ut, «Ånd», er med sine åtte minutter en stor og tung gjenintroduksjon og en ambisiøs smakebit, og viderefører for så vidt det grunnleggende musikalske uttrykket bandet utforsket på ‘As the Light Does the Shadow’ i 2012. Her er det nemlig først og fremst snakk om melodisk og gotisk doom-metall, da fremfor funeral doom’en bandet var tidlig ute med å leke seg med på 1990-tallet. Uttrykket er imidlertid hakket mer variert og produksjonen mer raffinert, en del personell er blitt skiftet ut og låtteksten er på norsk. På toppen av det hele er stemmen til Borknagars Lars A. Nedland å høre på denne låta.
Det er nok den høye produksjonsverdien som er den største styrken til «Ånd». Vokalen ligger muligens litt lengt fremme, men bandet gjør ellers jobben usedvanlig godt særlig med gitarene som leverer all tyngden og storslagenheten man trenger i musikk som dette. De symfoniske elementene på hver ende av låta er også et spenstig påfunn som gjør seg godt i lydbildet og tilføyer variasjon. Låtskrivingsmessig synes jeg låta har noen flere ulemper, da særlig med blikk på noen litt vel typiske og ensformige doom-melodier og en låtstruktur som jeg nok synes kunne hatt godt av en oppstrammer – til syvende og sist virker det som om Funeral stapper inn litt vel mange deler og repetisjoner uten at de føles helt nødvendige og rettferdiggjorte. Likevel får Funeral mellom to- og seks-minuttersmerket på denne låta, som tross alt er størsteparten av den, til en virkelig god og meningsfull flyt som jeg håper blir mer gjennomgående på plata som vi allerede vet kommer til å bestå av virkelig store doom-metallåter.
Skrevet av Alexander Lange
Sarke – Beheading of the Sircus Director
Ute nå via Soulseller Records
Den første singelen fra Sarkes kommende plate ‘Allsighr’, «Bleak Reflections», hadde jeg litt blandede følelser rundt – særlig fordi det var en litt underlig strukturert låt. Derfor er det gledelig å kunne melde om at den nye singelen «Beheading of the Sircus Director» ikke bare skilter med en langt mer spenstig tittel, men også fremstår som en langt mer fokusert sak.
Med det glimter riktignok også mye av det man kunne tenkt seg av dristigheter med sitt fravær, men «Beheading the Sircus Director» fremstår like fullt som en låt der Sarke får til det de prøver på. Låta er i bandets ånd en sann tradmetall-låt med litt ekstremmetallkrydder som kommer med Nocturno Cultos vokal, og åpner og sirkler rundt noen enkle, saftige og effektive stoner-aktige riff. Blant øvrige høydepunkter finner vi en nydelig, progga synth som ligger over det storslåtte refrenget. «Beheading the Sircus Director» er med det ingen låt som blåser meg av banen på noen som helst måte, men gjør jobben i form av å være en solid Sarke-låt.
Debutplata til ILLT, ‘Urhat’, henter mye av sin styrke i det at den fremstår genuint lidenskapelig. Mannen bak, Roy Westad, har, med spillehjelp fra musikere med erfaring blant annet fra Megadeth og Nile, ikke kokt opp noe som i spesielt nevneverdig grad bidrar med så mye nytt innenfor ekstremmetallens rammer. Men med et bredt repertoar av virkemidler fra en stor bukett av undersjangre, en utrettelig energi og flere blinkskudd kan han med ‘Urhat’ virkelig skryte på seg å ha skapt et solid metallhåndverk. Det er den typen plate der artisten lykkes svært godt med det vedkommende med all sannsynlighet prøver på både låtskriver- og produksjonsmessig. Det gjør ikke ‘Urhat’ til en perfekt plate, men snarere til noe som er en høyst prisverdig og underholdende affære å pløye seg gjennom.
‘Urhat’ kunne sikkert vært en slags eksamensoppgave for moderne ekstremmetallnerder gjennom at man stadig får inntrykk av at man kan fundere over inspirasjonskilder for musikken i ethvert lille bruddstykke av den. ILLTs uttrykk kan nok generelt sies å være en slags thrashmetallsk pendel som svinger mellom et preg av svartmetall med moderne produksjonsdrakt og melodiske og svenske innslag av death metal – da i en nokså progressiv form og med visse metalcore-elementer, særlig i vokalsegmentet. På tross av enkelte pusterom går det meste i en rasende fart, noe som gjør at særlig svartmetalldelene sender assossiasjoner til noe sånt som Anaal Nathraakh mens substansen kanskje ligger nærmere et Dimmu Borgir uten symfonisk staffasje eller Behemoths argeste påfunn.
Man kastes sånn sett ganske rett ut i det også med de to låtene «Milennial Judas» og «Sons of the Northern Lights», der man etter en lumsk, smått dissonant og likevel ganske storslått svartmetallintro i førstnevnte ganske raskt får et inntrykk av bredden i ILLTs musikk. På syv minutter kommer ILLT seg gjennom voldsomt mange riff og vendinger i et nærmest kontinuerlig tråkk på gasspedalen før «Sons of the Northern Lights» etterpå – i ganske tilsvarende stil – sper på med noen av albumets sterkeste melodier.
Selv om mesteparten av albumet består av enorm fart og spenning synes jeg ILLT kommer aller best ut av mid-tempo-delene Westad har klart å rydde plass til. Smaken på disse kommer allerede i åpningen, men får nok utfolde seg mest i «Scythian King» der versriffet er som noen av Dimmu Borgirs feteste og i mine øyne bidrar mye til at dette sannsynligvis er albumets sterkeste låt. Så skal det sies at albumets mest heseblesende partier tilføyer mye av den energien som gjør ‘Urhat’ så appellerende, men at ILLT nok også leker litt med ilden når dette er så dominerende i de egentlig ganske så progressive låtstrukturene som kunne hatt vel så mye godt av litt tålmodighet. Det synes jeg imidlertid ILLT er mer inne på i siste låt ut som passende nok er kalt «The End of All Things», som også blir en ganske atmosfærisk annerledeslåt med sine litt Behemothske gitarmelodier. Den mer Metallica-aktige thrash-metallen som får sitt utløp på «Every Tree a Gallow» er også et friskt pust i så måte etter den voldsomme «Blood of the Unbeliever».
Så er jeg nok litt mett på musikken når plata er ferdig etter bare 36 minutter. Man kan nok også innvende at produksjonen er litt vel finslipt og komprimert og at de lengste låtstrukturene blir i overkant fullstappede. Men ‘Urhat’ er først og fremst en svært underholdende og vellaget ekstremmetallplate, og den holder et høyt, profesjonelt nivå mens musikkens voldsomme energi ikke etterlater noen tvil om at det ligger mye iver og lidenskap bak.
Det norske black’n’roll-bandet Okkultokrati har sluppet en split-utgivelse med det tyske rockebandet Maggot Heart der de to bandene komplementerer hverandre imponerende godt. I utgangspunktet kan det nemlig sies at disse to bandene er ganske så ulike. Maggot Heart åpner utgivelsen med en interessant blanding av post-punk og støyrock med tøffe innslag av elementer særlig fra 70-tallsmetallen, mens Okkultokrati på sin side rendyrker og videreutvikler sin særegne, gotiske og rockeaktige svartmetall. I dette evner imidlertid begge å spille effektivt på rockemusikkens tradisjonelle bestanddeler og vise hvordan de kan utfolde seg så forskjellig – sånn sett er det snakk om en split som er nokså spennende i seg selv.
For å si litt om Maggot Hearts materiale først, selv om det med sin base utenlands i utgangspunktet ligger utenfor Metallurgis radar, så byr dette bandet på tre relativt ulike spor, der de to siste og korteste er de litt mer utålmodige affærene blant annet med sine forfriskende freidige og støyete gitarer. Det er også disse som imponerer mest, uten at den litt lengre, dristigere og vokalfokuserte åpningen «No Song» skuffer mye av den grunn.
Når det gjelder Okkultokratis materiale, er «Thunders Possessed» i grunnen det eneste flunkende nye da de kruttsterke låtene «Wolfssegen» og «Candlemass Eve» er blitt gitt ut som singler på forhånd. «Thunders Possessed» tar for det første stafettpinnen videre fra Maggot Hearts «Soulpolice» på overraskende naturlig vis, og er videre en solid oppvisning i Okkultokratis fengende og også litt diffuse black’n’roll, der jeg igjen noterer at strålende synther og effektbelagt skrikevokal gir musikken en utrolig appellerende egenart som også tar Okkultokratis sound et steg videre. Det gotiske preget, som etter bandets eget presseskriv å dømme sannsynlig er inspirert av goth rock-lengendene i Sisters of Mercy, fremstår i dette som noe særlig kult og spesielt.
«Thunders Possessed» havner for meg imidlertid litt i skyggen av de to andre låtene, som – på tross av de dødsfete «POSSESSED!»-ropene i refrenget på «Thunders Possessed» – kommer enda lenger med disse elementene. Verset på «Wolfssegen» utgjør rett og slett en hamrende og fantastisk introduksjon så vel som et solid tilbakevendende tema, og «Candlemass Eve» slår til med et vel så fett, ukomplisert tungrockriff som hjørnestein. Her rettferdiggjøres også låtlengdene litt bedre enn på «Thunders Possessed», selv om Okkultokrati stadig vekk leker litt med grensene i så måte på alle tre låtene.
Men alt på denne splitten er solide saker, og for Okkultokratis del staker det ut litt nye kurser som skal bli spennende å følge med på videre. Anbefales!
Skrevet av Alexander Lange
Vald Heks – Aether
Usignerte, ute nå via div. strømmetjenester
Den visuelle presentasjonen til Vald Heks‘ debut-EP ‘Aether’ gir inntrykket av at duoen har det meste på plass. Costin Chioreanus elegante og stiliserte cover-design vitner om et band som er klare til å presentere materialet sitt for den videre verden; som er sikre nok på at alt arbeidet bak scenen har ført til et mer eller mindre komplett sluttprodukt. Idet de spennende og lysergiske teksturene svever døsig ut av høyttalerne på åpningen til «Spelunker» blir dette inntrykket ytterligere forsterket, men hintene om at vi har med et band med relativt kort fartstid å gjøre begynner å vise seg jo lenger ut i låta – samt ‘Aether’ som helhet – vi kommer. På sin debut-EP er Vald Heks et band som bugner over av interessante og sofistikerte ideer, men som ikke helt ennå har klart å raffinere eller sette tydelige rammer rundt disse ideene.
Vald Heks beskriver seg selv som en eksperimentell metal-duo fra Norge, og dette er en beskrivelse jeg velger å stelle meg bak. Kjernen i uttrykket kan sies å være progressiv sludge, men av en type som ikke enkelt kan knyttes opp mot andre praktiserende band innenfor sjangeren som f.eks norske Octohawk. Om jeg skulle drodlet løst rundt egne inntrykk ville jeg nevnt en cocktail bestående av Mastodon, Tool og rikelige mengder ørkenrock, uten at dette nødvendigvis innbefatter alt som er å spore av elementer på ‘Aether’. Det er i det hele tatt lite negativt å si om Vald Heks sjangermessige eksperimentering, ettersom de har truffet en spennende miks av uttrykk som de lett vil kunne strekke ut over en substansiell og rikholdig karriere.
Men som sagt må det nok raffineres og strammes inn før deres eksentriske sound åpenbarer sitt veldige potensiale. Låtstrukturene til «Spelunker» og «Magna» er vanskelig å gjøre seg gode på, og overgangene mellom de ulike seksjonene mangler den klarheten og tydeligheten som må til for å hjelpe lytteren med å forstå. Duoen har tilsynelatende lett for å komme opp med sofistikerte og interessante rytmiske ideer, men de mangler også litt av det tekniske grunnlaget som kreves for å realisere dem. Trommene er ofte merkbart utighte, og de halv-growlede vokalene strever også med å finne fotfeste i de strie rytmiske strømmene.
Om dette virker i overkant kritisk må jeg nesten nevne at jeg anser Vald Heks for å være en svært lovende gruppe. Singelen «Supernova» inneholder noen av de samme utight-hetene som sine forgjengere, men er til tross for dette en særs sterk låt. Åpningens flotte og reflekterte atmosfære binder sømløst over i en «The Czar»-aktig jogg, pyntet i kantene med tekniske mellomspill og vandrende basslinjer. Til tross for et par småklumsete overganger holder storstrukturen ellers vann, hvilket er imponerende med en låtlengde på elleve minutter. I tillegg til dette er det låtas avsluttende riff et av årets absolutt gjeveste, en tårnende mastodont av et riff som utbasunerer bandets iboende styrker klart og tydelig.
Avslutningen på EP-en er dessverre ikke like minneverdig, ettersom «Aether»s ensomme og melankolske gitararrangement er meget stemningsskapende, men også noe retningsløst. Alt jeg har hentet frem av kritikk kan rettes på med enkelthet gitt litt tid og investerte ressurser, så det er derfor jeg ønsker å distansere utgivelsen litt fra det høy-profesjonelle skjæret det har fått via coveret. Vald Heks er nemlig et band som har alle de riktige ideene, men som trenger en utgivelse eller to til å eksperimentere seg frem til kjernen i sitt eget sound. Med andre ord har de bøttevis med potensiale, så ikke la deg lure til å tro at ‘Aether’ utgjør slutten av deres utviklingskurve. Jeg oppfordrer alle lyttere til å kose dere med alt Vald Heks gjør riktig fremfor det som skurrer, og å la dere rive med av tanken på hvor bandets sound kan tas videre i fremtiden. Anbefales for fans av progressiv og eksperimentell metall med røtter i sludge.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Grillfeast – Part 2: Next in Line
Usignerte, ute nå på bandets Bandcamp
På sin nyeste utgivelse tar Grillmetall-bandet Grillfeast fra Sauda sitt allerede spesielle arbeids-etos til et nytt nivå. Bandet innrømmer på sin Bandcamp at både musikk og tekst skrives under mildere eller mer alvorlige grader av ruspåvirkning, og denne metodikken skinner virkelig igjennom musikkens ustrukturerte, impulsive og grenseløse karakter. Med andre ord er ikke Grillfeast ute etter å skrive en moderne klassiker, men heller en gruppe som vet å sette pris på den naturlige galskapen som oppstår når en gjeng musikerkompiser samles i studioet med en kasse øl og hodet fult av halvgode ideer.
Med titler som «Black Hole Fun», «2021: A Space Enema» og «Close Encounters of the Turd Kind» blir det fort åpenbart at humor (av en mer eller mindre smakfull sort) spiller en vesentlig rolle i Grillfeasts virke. Samples og bisarre effekter tyter også ut gjennom musikkens mange huller, hvilket virkelig understreker at musikken for det meste er skrevet for å underholde medlemmene av bandet selv, heller enn de uskyldige Bandcamp-brukerne som måtte snuble inn i deres kaotiske univers. Dette betyr absolutt ikke at det ikke finnes noe å hente for uinnvidde på ‘Part 2: Next in Line’, ettersom mange av ideene og enkelte av låtene faktisk er ganske sterke.
Du må endog være forberedt på at mesteparten av lytteopplevelsen fortoner seg som et rot av galaktiske dimensjoner. «Black Hole Fun» begynner i et røft black/death-lende, før industrielle effekter, skvulpende gitarer og et gudsforlatt breakdown skaper enorm forvirring hos lytteren. «Hangman» vekker enda flere spørsmål enn sin forløper, ettersom den går fra en nesten alternative gitaråpning til spinkel og bassløs svartmetall, før tidenes minst elegante overgang tar oss over i en intens, dødsmetallisk spurt. Samtlige av utgivelsens 11 låter – med et par unntak – inneholder liknende musikalske finter, selv om det skal sies at surrealismen topper seg for undertegnede når den gråtkvalte rockesoloen kommer piplende ut av høyttalerne mot slutten av «Close Encounters…».
Men sannelig er det ikke mulig å oppdrive et par høydepunkter blant ‘Part 2…’s forfjamsende skøyerstreker. «Burn It All» er en antemisk svartpunk-låt med seriøst trøkk og driv. «2021: A Space Enema» har et tøft riff som eimer kraftig av 90-tallets formative demoer, og en bakre halvdel som mesker seg med suggererende grooves og sentimentale ledegitarer som faktisk treffer en nerve. Best av alle er «In a Ditch», som med sine postpunk-påvirkede akkordrekker og heseblesende atmosfæriske svartmetallseksjoner makter å få anmelder til å glemme at det er en lavterskel-utgivelse som er dynket i Lervigs Grapefrukt-IPA vi har med å gjøre her.
Om dere har lest dere helt hit til omtalens avsluttende avsnitt burde det råde liten tvil om at ‘Part 2: Next in Line’ ikke er noe mesterverk. Det skiva derimot er, er et eksempel på at prosjekter som oppstår som følge av pilsing og kødding tidvis bærer frukter som hever seg over dets useriøse natur. Grillfeasts ‘Part 2: Next in Line’ er en underholdende utgivelse som mangler struktur, men som til gjengjeld er fylt med sterke enkeltideer og mengder av glimt i brunøyet(-.-). Dersom du gir fullstendig blanke i kohesjon og gode produksjonsverdier, men verdsetter metallens potensiale som ruskete og snuskete underholdning, kan Grillfeasts nyeste være verdt en lytt eller tre.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Xirgan / Praefuro – Split
Ute nå via Screaming Skull Records
Praefuro har virkelig kommet seg etter dette enmannsprosjektet slapp sin første demo tidlig i år, som jeg synes var en noe svak affære. Siden har en liten bunt med korte utgivelser blitt sluppet, så vel som en fullengder i sommer jeg synes hadde mye for seg. Bidraget på spliten som nå er sluppet med amerikanske Xirgan er sannsynligvis det sterkeste prosjektet har mønstret til nå, og er to låter som utstråler både selvsikkerhet og et uttrykk som er mer raffinert enn noen gang.
I bunn og grunn er det snakk om ganske direkte og riffbasert svartmetall, der assossiasjonene til tidlige verker av band som Darkthrone, Enslaved og Taake ikke bør være langt unna for det gjengse svartmetallhodet. Hovedriffene i «Sacrificing the Flesh» er hardtslående, solide og til og med ganske fengende saker, og midt i låta viser Praefuro seg med hell også fra en litt roligere og mer melodisk side. Suksessoppskriften fortsetter på «In Fire» som sper på enda litt hurtigere og mer intense riff, så vel som et godt, gammeldags metallriff midt i det hele, og over det hele ligger det stort sett en besk skrikevokal som fungerer utmerket.
Praefuro driver ikke med spesielt oppsiktsvekkende svartmetall på denne utgivelsen, men det er i det hele tatt lite å si på utførelsen av det vår ukjente utøver prøver på i dette prosjektet. Så er spliten også verdt en visitt for Xirgans materiale, som er noe av den mest diffuse svartmetallen jeg har hørt på en stund.
Skrevet av Alexander Lange
Bleik Lekam – Demoer 2021
Usignert, ute nå på bandets Bandcamp
Rundt midten av september måned ble en håndfull demoer sluppet uten forvarsel på Bandcamp, som tre små dråper vann i et osean av utgivelser som alle kjemper om den samme, utilstrekkelige mengden oppmerksomhet som er å oppdrive. Demoene ble gitt ut under banneret Bleik Lekam, en tilsynelatende ny og ukjent bidragsyter i den norske metallens mangfoldige økosystem. Per bandets bio er det snakk om ideologisk folk/svartmetall skrevet og spilt inn av en og samme kar, hvilket imponerer til tross for at det ikke er så fryktelig uvanlig i 2021. Musikken vi finner spredt utover de tre demoene er dog en del annerledes enn hva man ofte forventer når man hører ordene «enmanns-svartmetall «og «Bandcamp» i samme setning, hvilket gjør at nettopp Bleik Lekams dråper kan skape større ringbølger enn likesinnede som lanserer musikken sin gjennom strømmetjenesten.
De tre demoene har noe ulike opprinnelser, der de første to ble skrevet og innspilt i 2017, og den siste ble skrevet og innspilt i 2020/2021. Det varmer å kunne melde at en artistisk progresjon gjør seg bemerket over de tre utgivelsene dersom man lytter til dem kronologisk, hvilket ikke nødvendigvis er å forvente av enmanns-band som holder til i Bandcamps dypeste sjakter. Fellesnevneren for alle tre er krokete, organisk og upretensiøs folk/svartmetall av en sort som makter å bygge robuste strukturer av enkle riff og melodier.
‘I: Ei Byrd i Fire Akter’ begynner vår lange reise med en traskende og keyboard-kledt kombinasjon av tidlige Satyricon– og Windirske sensibiliteter. Fokuset på streit andrebølges-riffing og enkle melodiske innslag dominerer i stor grad demoens fire låter, og det er ikke så mye annet du trenger å vite om ‘Ei Byrd…’ enn at det totalt sett fungerer temmelig godt til tross for sin enkle fremtoning. Den eneste fartsdumpen som kan gjøre seg gjeldende for enkelte lyttere vil nok være vokalen, som er av en gneldrete sort som best kan beskrives som skrullete bestefars-vokal.
Tolerer du dette blir du møtt av det som kanskje er trilogiens aller beste låt, nemlig åpningssporet på demo nummer to, «Ut av Draumen Kom Sanninga». Et punchy riff blir motivet for videre utvikling i låtas kruttsterke førstedel, før broen byr på langstrakt hypnotisme i form av monologer og bølger av melankolske gitarer. Etter broens avsluttende sekvens – som sjokkerende nok minner mye om en svartmetall-utgave av avslutningen på «Fade to Black» – returnerer vi til åpningsmotivene, og dermed er en rik og meningsfull sirkel sluttet.
Mye av det gjenstående låtmaterialet på ‘II: Ein Lekam Sett Bi’ bukker dessverre under for en gjennomtrengende monotoni, ettersom den samme enkle trommerytmen fungerer som grunnvoll for både «Svøpt i Svart» og «Vinder av Kulde». Gitararrangementene som ligger på toppen makter ikke å ene og alene stå for låtenes variasjon, og resultatet er en atmosfærisk men søvndyssende vandring gjennom vel-utforsket natur. Dette problemet finner vi ikke på ‘III: Tjernet’, som i mye større grad enn sine forgjengere hever seg over svartmetallsjangerens mest repeterte troper. Den besynderlige ambient-seksjonen som åpner «Da Vi Kom til Tjernet» renser ganen på effektivt vis, før de nå langt mer intense gitarene truer med å begrave lytteren i sprakende vreng. Tradisjonsbruddet er enda større på «Den Tidlause Veg», som med sin eksentriske gange og transe-aktige bakgrunns-vokaliseringer demonstrerer en høyst særegen svartmetallvisjon.
Bleik Lekams tre demoer utgjør til sammen en time med karakterfull og stoisk folk/svartmetall som oser av jord, never og mose. Det som i utgangspunktet fortonet seg som lite spektakulær svartmetall med smått irriterende vokal har over tid vist seg å være et personlig tilpasset tagning på sjangeren som rettferdiggjør det ideologiske stempelet artisten har valgt å gi seg selv (selv om jeg fortsatt ikke er klar over hva ideologien innebærer). Bleik Lekams ringbølger vil nok neppe strekke seg utover grensene som omslutter svartmetallens undergrunn med det første, men for fans av organisk og bilde-fremkallende folk/svart er en tur gjennom Bleik Lekams demo-trilogi sterkt anbefalt.
I min anmeldelse av «As the Rivers Bleed Their Blessings», den første singelen fra Doedsvangrs kommende plate ‘Serpents ov Old’, omtalte jeg låta som et «utrettelig, fremrykkende flammehav». Denne beskrivelsen ser ut til å kunne treffe den kommende plata i sin helhet, ettersom andresingelen «Black Dragon Phoenix» er minst like intens og kvelende som sin forgjenger. De samme enorme dimensjonene fra «As the Rivers…» er videreført via de tårnende gitarakkordene til Shatraug (Sargeist) og BST (The Order of Apollyon), men denne gangen filtrert gjennom en noe mer subtil prisme.
Noe som ikke er subtilt, er det nesten krigsmetalliske og Of Feather and Bone-aktige riffet som kommer glefsende ut av dypet ved låtas start. Trymske stormer piskes opp av trommis Anti-Christian, hvis trommespor utgjør grunnvollen resten av instrumentalene ble reist på i etterkant. Med denne prosessen i bakhodet er det nesten merkelig at trommesporene er så lite ekstra som de er, men det rytmiske skiftet som forekommer i låtas refreng(?) vitner om at skriveprosessen har sitt utgangspunkt i Anti-Christians rytmiske sensibiliteter.
Gjennom sin homogene miks av halsbrekkende aggresjon og symfoniske størrelse kan soundet til Doedsvangr i 2021 minne om et skjæringspunkt mellom midtperioden til Immortal og Emperors ‘Anthems to the Welkin at Dusk’, dersom man ønsker å se på prosjektet gjennom en norsk linse selvsagt. Det er nemlig kraftige impulser fra den videre, internasjonale svartmetallscenen å spore på «Black Dragon Phoenix», kokt sammen til et særegen og karakteristisk brygg av Doedsvangrs eminente medlemsrekke. ‘Serpents ov Old’ kommer unektelig til å bli en av årets store hendelser innenfor norsk-relatert svartmetall, et faktum «Black Dragon Phoenix» understreker ved å gi oss fem av årets mest inntrykksfulle minutter med ekstremmusikk.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Addiktio – «North«
Ute nå via Indie Recordings
«North» er singel nummer tre i opptakten til oppfølgeren til Addiktios debutalbum ‘Verraton’ fra 2018. Addiktio er en instrumental prog-trio som også beveger seg i andre musikalske landskap enn det rent metallske, og man får servert smakfulle innslag av både klassiske rocke-uttrykk og spenstige jazz-elementer i musikken. Bandets ganske profesjonelle sound følger nok ganske naturlig av de tre musikernes tidligere eskapader med flere kjente norske musikere – blant annet med Jørgen Munkeby i Shining.
«North» er en lett fordøyelig jam-aktig sak på fem minutter, og har et melodisk teft som blant annet sender ganske øyeblikkelige assossiasjoner til mye av Opeths nyere, progga materiale. Kulest blir det mot slutten av låta, når bassen fuzzes ordentlig opp og bandet med det også drar lytteren gjennom underholdende synkoper og andre rytmiske triks som piffer opp den i utgangspunktet ganske lettbeinte komposisjonen. «North» er nok ikke spesielt oppsiktsvekkende, men Addiktio lykkes sånn sett likevel med å gjøre låta minneverdig nok til at man må tro plata blir en interessant affære.
Skrevet av Alexander Lange
Sundrowned – «Levitating«
Ute nå via Fysisk Format
Post-metal-bandet Sundrowned har sluppet låta «Levitating». Det skjer i anledning av at det er tre måneder siden bandet slapp plata ‘Become Ethereal’, og er etter alt å dømme et resultat av den samme produksjonsprosessen som plata. Det signaliseres i og for seg tydelig nok av coveret, der blå, luftig abstraksjon blir en treffende innpakning for musikken.
Sundrowneds musikk beskrives nok best slik plateselskapet Fysisk Format gjør, som tidligere har sammenlignet bandet med Alcest og Rosetta. For meg hørtes Sundrowneds debutalbum sannelig ut som en krysning mellom førstnevntes vakre og lettbente shoegaze-metall og sistnevntes tålmodige postmetall, og attpåtil kan det nesten høres ut som Rosetta-vokalistens røst har sneket seg inn. En tilsvarende beskrivelse er også beskrivende for «Levitating».
Da jeg omtalte ‘Become Ethereal’ i sommer, uttrykte jeg begeistring for mange av grepene – og ikke minst atmosfæren – Sundrowned manet frem på plata. Så var det også slik at jeg syntes musikken til tider ble i overkant ensformig og noe tannløs, og at metal-elementene druknet litt i ambient-preget. Problemstillingen melder seg for så vidt også – ikke helt overraskende – på «Levitating», men også på en måte som frembringer litt mer ettertanke hos undertegnede. Det er nok et poeng at Sundrowned er litt vel forsiktige med produksjonen, der vakre, men ganske lavmælte gitarer, drives litt statisk fremover av et mer aktivt trommespill i bunn. Mot slutten, når låta på sett og vis eksploderer (litt forsiktig) i et klimaks, får plutselig bassen litt ekstra fuzz og kraft, og flere slike grep og dristigheter mener jeg hadde løftet bandets musikk til det litt mer spennende. Når jeg snakker om et ambient-preg merker jeg likevel at dette ikke nødvendigvis må være så negativt. «Levitating» frembringer noen av mer melankolske og dystre stemningene jeg har hørt fra Sundrowned, og selv om det et eller annet sted i midtpartiet blir litt vel repetativt, er bandet i denne låta – som ved mange andre anledninger – gode på å tyne gripende stemningsbilder og virkelig gi musikken en fin karakter. Derfor holder jeg ved at Sundrowned er et virkelig interessant metal-band her til lands.
Skrevet av Alexander Lange
Odrijk feat. Beis7 – «Svartsynt»
Usignert, ute nå via div. strømmetjenester
Odrijk er et enmannsband som i sin Spotify-bio omtaler seg selv som «True Norwegian Noise Metal». På sin andre singel «Svartsynt» utarter noise-elementet seg i form av industrielle effekter, samt en utleverende og uhemmet intensitet som ved første gjennomlytt kan oppfattes som noe hektisk og kaotisk. Etter flere lytt samler derimot den rasende skyen av metallisk støv seg til noe mer konkret og direkte – en desperat og depressiv tirade som bruker core-sjangrenes skamløse tyngde til å hamre sitt dystre budskap inn i lytterens skalle.
Som en motvekt til de core-lenende aspektene finner vi også noen massive gitarvegger, orkestrale synther og lyse, svartmetall-aktige akkorder som til sammen gir låta en nesten symfonisk metall-kant. Dette forsterkes av de elektroniske pulsende som summer over låtas avsluttende breakdown, et særegent element jeg skulle ønske kom tydeligere frem i miksen. Det er likevel groove-tung core som ender opp med å komme seirende ut av den sjangermessige knivingen, der den avgjørende faktoren må sies å være det brutale, Code Orange-aktige sammenbruddet rundt låtas midtpunkt.
Den milde skepsisen jeg opplevde på mine tidlige gjennomlyttinger måtte tidlig vike for en voksende forståelse av Odrijks uttrykksmessige potensiale. Ja – enkelte av overgangene i første halvdel oppleves som litt rotete, og den konfronterende intensiteten til Beis7s (Villmark) vokal kan bli litt utmattende i lengden. Likevel bidrar det sistnevnte til at låta gjør følelsesmessig inntrykk, og kombinert med gitarene og trommenes presise sleggeslag er sluttresultatet temmelig interessant og rått. To låter inn i sin unge levetid demonstrerer Odrijk allerede et solid arsenal av verktøy og egenskaper, så jeg håper at prosjektet vil være aktivt lenge nok til å realisere det særegne soundet som ligger og ulmer i «Svartsynt»s indre. Anbefales fans av moderne, intens og core-agnostisk støymetall.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Blodkvalt – «Stench / Rotting Flesh«
Usignert, ute på strømmetjenester
De to låtene Blodkvalt slapp i en liten bunt forrige uke, «Stench» og «Rotting Flesh», er ordentlig stygge saker, og hemningsløs råskap og styggedom er også det som gjør det så kult. Dette er i grunnen noe av det nærmeste jeg har hørt et band være vibbene på Mayhems ‘Deathcrush’ på en god stund. Her får man servert enkle og ganske thrasha gitarriff som løper mer eller mindre løpsk, og viktigst av alt får en hylende, voldsom vokal forpeste det upolerte lydbildet. Dette er en type svartmetall som viser sjangerens forskrudde slektskap til punken samtidig som at det ikke etterlater noen tvil om at det også er noe helt annet.
De to låtene er også to litt ulike dyr. «Stench», som ble sluppet i juni, er nok hakket mer konvensjonell rent strukturmessig, og lar en liten, ukomplisert bukett med riff dundre i tur og orden mens trommer og vokal tilføyer det mest kaotiske elementet. «Rotting Flesh» er for meg en enda litt mer fascinerende sak, der den åpner med noen ordentlig skitne og nesten doom-aktige fuzz-gitarer og deretter lar det nærmest banale riffmotivet legge grunnlaget for resten av låta – da med noen fete rytmiske variasjoner og en frenetisk gitarsolo over, blant annet. Alt sammen tar ikke en gang syv minutter å komme seg gjennom, og anbefales for alle som har sansen for litt skruppelløs svartmetall.
Denne utgaven av vår favorittspalte føles litt som en slags oppstemt feature-artikkel om en bortgjemt juvel i den norske svartmetallfloraen. For bandet Issolei har egentlig holdt på en ganske god stund og ruget på materialet i ‘Devouring Current, Pt. 1 – Crystalline Fractures’, ‘Devouring Current, Pt. 2 – Treacherous Ascent’ og ‘Cilicium’ lenge. De to førstnevnte EP’ene utgjør sammen det som egentlig skulle være bandets debutalbum og ble spilt inn så tidlig som i 2014, mens ‘Cilicium’ ble spilt inn i 2017. Takket være Terratur Possessions, som i år blant annet også har gitt ut Synings strålende selvtitulerte debutalbum og Misotheists ‘For the Glory of Your Redeemer’, er disse utgivelsene nå endelig ute for allmennheten. Til sammen inneholder de nesten to timer med musikk, og med det har Issolei nok også servert noe av den beste norske svartmetallen som er lansert i år.
Særlig norsk virker svartmetallen riktignok ikke. Gjennomgående er det tydelig at materiale fra franske Deathspell Omega må ha befunnet seg på bandmedlemmenes spillelister (slik plateselskapet nok også vedgår i sitt skriv om utgivelsene), og det gjelder nok særlig de to EP’ene. Her er assossiasjonene til Krallices ‘Ygg Huur’ også raskt ute med å melde seg. Musikken er avansert og teknisk, og dissonansen som frembringes av de fantastisk spinkle og metalliske gitarene er det som i all hovedsak driver de svært detaljrike komposisjonene fremover. Her kan man bare glemme alt som minner om konvensjonelle låtstrukturer, og lytteren blir som oftest en kasteball mellom underlige skalanedganger, sporadiske og voldsomme tammebrekk og det ene uventede taktskiftet etter det andre.
For å si det sånn: Samtlige låter føles litt som fryktinngytende, utenomjordiske skapninger som vandrer rundt på hva enn slags verden som skildres i de umåtelig flotte, surrealistiske covrene – eventuelt som virvelvindene som gjør det så ugjestmildt å være der. Det samspillet mellom coverne og musikken jeg har klart å forestille meg selv utgjør for meg en stor kunstnerisk verdi ved disse utgivelsene, og tilføyer det ganske ugjennomtrengelige uttrykket noe ganske meningsfullt utover de imponerende musikerprestasjonene og de mange kule og overraskende vendingene i musikken.
Det må imidlertid sies at Issolei også evner å spille på litt andre typer uttrykk – enten det er snakk om litt luftigere og roligere partier der clean-gitarer får utfolde seg noe mer forsiktig, spennende anvendelse av synther, eller storslåtte klimaks. På sitt beste klarer Issolei å balansere ulike elementer og få låtene til å innta en virkelig progressiv form, slik som på mastodonten «Tenebrous Portent». Så er det også en styrke at bandet frembringer særdeles effektive kontraster ved å kreve en del av lytteren i de virkelig lange og tunge låtene. At «Artisan of Embers» og «The Mantle of Incumbency» avsluttes så melankolsk og vakkert som de gjør føles nærmest som belønninger etter man har kvernet seg gjennom de komplekse og intrikate komposisjonene.
Så er nok også en rimelig innvending at Issoleis musikk til tider kan være i overkant tungt fordøyelig på disse to EP’ene. Mange av de sterkeste øyeblikkene her kommer definitivt i deres mest avanserte hjørner – blant annet i åpningssegmentet på «The Edifice Undone», for ikke å snakke om flere av partiene og effektene på «Evocation of the Chosen» – men til tider kan det også være vanskelig å få helt taket på formen og retningen på musikken. Det er hovedsvakheten ved de to ellers kruttsterke EP’ene, i tillegg til at man også kan påpeke at den ganske særegne gitarlyden står i veien for noe av det produksjonsmessige potensialet særlig i de virkelig storslåtte og melodiske partiene.
Det er på ‘Cilicium’ jeg føler at Issolei virkelig er på sitt beste. Det er i grunnen et ganske annet dyr enn ‘Devouring Current’, og detaljrikdommen og det ganske åpne og nakne lyduttrykket er tonet ned til fordel for en røffere og mer direkte tilnærming til musikken. Mens inspirasjonen fra Deathspell Omega er litt vel åpenbar på EP’ene, er Issolei nærmere noe mer egenartet på plata. Første låt ut, «Destroyer», er en regelrett majestetisk demonstrasjon av svartmetallsk intensitet og en helt fantastisk komposisjon. Et nærmest hypnotisk midtparti flankeres av utrettelige, blendende og hektiske svartmetallpartier, og i tillegg til at Deathspell-vibbene definitivt er der, føles låta nesten mer som et slags usannsynlig avkom av Immortals metallteft og de okkulte undertonene i Blut Aus Nords musikk – for å nevne noe.
«The Awakening» er med all sannsynlighet Issoleis mest konvensjonelle komposisjon, og gjør jobben slik et friskt pust skal gjøre blant annet ved å la to variasjoner av et beintøft og ganske enkelt riff legge låtas grunnmur i det som nesten må være et refreng. På relativt korte seks minutter evner også Issolei å bygge opp til en flott finale. Slik beredes grunnen for «Ascension», som sammen med den Burzum– og Wolves in the Throne Room-aktige avslutningen «Convergence» fortoner seg som platas – og Issoleis – mest tålmodige og postmetallske låter. Begge – og kanskje spesielt sistnevnte, som blir fullstendig gripende i forlengelsen av de lange akkordrekkene og de nærmest mekaniske blast-beatene – er helt utsøkte saker. De overrasker litt ved å spille på en type tilnærming til komposisjon som Issolei er ganske langt unna på ‘Devouring Current’.
Jeg har lite vondt å si om ‘Cilicium’, annet enn at «Delusional Thought» og «King Apophis» gjør noe så utilgivelig som ikke å imponere meg like mye som de andre låtene på plata. Sammen med de to ‘Devouring Current’-EP’ene utgjør den et aldri så lite stykke interessant norsk svartmetallhistorie, og er sannsynligvis et av årets sterkeste norske svartmetallutgivelser.
Man får i grunnen mye på kjøpet med musikken til Livløst. På ‘Symphony of Flies’ beveger bandet seg riktignok sjelden utenfor svartmetallens verden, men til gjengjeld viser Livløst frem flere sider av den enn det svartmetallband pleier å gjøre på én enkelt utgivelse. Musikken ligger med en eim av DSBM (dark suicidal black metal) først og fremst i territoriet til den mer riffbaserte og mid-tempo-befengte svartmetallen, og spiller på mange av de samme klassiske metall- og rock-elementene man finner i mye av musikken til band som Darkthrone og Satyricon – så vel som black’n’rollens eskapader. I dette ligger imidlertid også en dose av Livløsts dungeon synth- og ambient-side som fikk sitt store utløp på kuriositeten ‘Bråtebu’ i fjor, som flere steder på ‘Symphony of Flies’ gir svartmetallen et synth-befengt og egentlig ganske symfonisk preg – ikke helt ulikt stemningene som frembringes blant annet på Emperors klassiker ‘Anthems to the Welkin at Dusk’, mens rene orgelpartier andre steder gjør det ganske så spesielt. Uttrykket og helheten har dermed en nevneverdig egenart, og fremstår samtidig meningsfull.
Åpningslåta, som også er tittellåta, gir også et dekkende – og godt – førsteinntrykk av det man har i vente. Her setter dystre synther og et gitararbeid som pendler mellom Mgła-aktige melodier og drivende riff den mørke tonen, og Livløst lar noen lyse pianotangenter lyse det hele opp et grann mot slutten. Deretter kommer høydepunktet på ‘Symphony of Flies’, «No Reason», der bandet lykkes usedvanlig godt både med noen usedvanlig tunge partier og okkulte og effektive synth- og gitarmelodier – til tider, spesielt i refrenget, er det til og med riktig så vakkert.
Fem av de seks låtene på ‘Symphony of Flies’ ligger, som de to første låtene, rundt syvminuttersmerket i lengde. Dette er et format Livløst i all hovedsak lykkes med, all den tid enkelte partier blir strukket ut litt i lengste laget. På fjerdelåta «Angelperfume» har jeg også et noe ambivalent forhold til lengden, der noen av platas sterkeste og mest folk-metal-aktige partier – et kruttsterkt og enkelt riff og et helt strålende synth-drevet refreng – avløses av et rimelig langt bridge-parti. Dette gjør imidlertid de opprinnelige partiene desto sterkere når de (endelig…) vender tilbake mot slutten. Når det gjelder låta «Red», som også var et av platas singler, er imidlertid den lange ambient-introen og repetisjonene mot slutten en liten ripe i lakken på en låt som ellers fungerer knallsterkt i midten blant annet med et kraftig og flott refrengtema.
Den enda mer tålmodige avslutningslåta «Hostel» er på sin side platas mest forglemmelige affære da den ikke evner helt å bringe inn noe nytt som samtidig er spennende nok – samtidig som det i seg selv er en sterk nok enkeltlåt. Så er nok en mer generell svakhet ved dette albumet enkelte sider av produksjonen, nærmere bestemt den ganske spinkle gitarlyden som vel egentlig ikke kan reddes helt inn av at man snakke om et rått lo-fi-preg. Noen av dungeon synth-elementene, særlig de nevnte pianotangentene på tittellåta, er heller ikke helt heldig implementert. Clean-vokal-koringene på platas annerledeslåt «Holy Night» kunne også vært bedre utført og innbakt – noe som er litt synd da dette ligger til grunn for et skikkelig catchy refreng.
Likevel er ‘Symphony of Flies’ en sterk svartmetallutgivelse. Den utstråler ambisjoner om noe egenartet samtidig som beina er plantet i svartmetallens grunn, og Livløst evner også å frembringe noe litt unikt i jungelen av undergrunnsutgivelser innenfor sjangeren. Anbefales!
Skrevet av Alexander Lange
Mournless – Jeg Forsvinner (demo)
Usignert, ute på Bandcamp
Mournless har blitt omtalt flere ganger på siden her, og er et svartmetallprosjekt som har vist bedre og bedre takter siden sin første utgivelse på tampen av fjoråret. Det kan nok også sies om ‘Jeg Forsvinner’, særlig med blikk på noen av de virkelige høydepunktene, selv om den med sitt demo-format også fremstår en smule ujevn og retningsløs.
Etter et kort introsegment presenteres «Night Fall» som ble sluppet tidligere i sommer som singel, og sammen med den påfølgende «Rest» demonsterer nok denne låta både det typiske og beste på ‘Jeg Forsvinner’. Musikken er av det melankolske og DSBM-aktige slaget rent komposisjonsmessig, og får en god boost av den ganske så perfekte lo-fi-produksjonen som ligger til grunn for uttrykket. Det er akkurat passe diffust, det skaper en virkelig håpløs stemning, og gitarene er som små snøstormer som kludrer til sikten og isolerer lytteren i Mournless’ mørke univers.
«Strid» er i forlengelsen av dette demoens desiderte høydepunkt. En rolig, akustisk gitar som tar stafettpinnen videre fra «Rest» åpner her ballet, og den eksploderer i en mer diffus affære enn det som er noe annet sted på demoen – da godt hjulpet av noen dødseffektive akkordrekker og velimplementerte synther(?) oppi det hele.
Andre halvdel enn ‘Jeg Forsvinner’ er mindre god enn den første, selv om «Wander» er et flott segment . «Burried» er til tider forbausende utight, og det beste kommer kanskje på «Wounds» der noen overraskende hyl gjør det hele hakket mer interessant. Avslutningen «Noir» er om noe enda mer overraskende da Mournless her plutselig beveger seg i blackgazens melankolske landskap – med noe varierende hell. Det vitner muligens om et prosjekt som ennå utforsker sine kroker, og det skal sies at Mournless også lykkes godt med sitt grunnuttrykk. For å være en demo er dermed også ‘Jeg Forsvinner’ en interessant affære.
På den fjerde låta fra ‘The Pandemic Pandemonium Session’ har Morten Veland virkelig sørget for å matche stemme med låtmateriale. «Decadence Deepens Within» er nemlig sterkt inspirert av 90-tallets klassiske og gotiske dødsdoom, og hvem passer vel bedre enn en av Norges fremste praktikere av uttrykket til å stå for låtas fokalpunkt. Jeg snakker selvfølgelig om Liv Kristine fra Theatre of Tragedy og senere Leaves’ Eyes, en stemme som med sin eteriske og nesten sefyr-aktige tonekvalitet kan kaste et eventyr-aktig preg over selv den dystreste ekstremmetall.
Selv om «Decadence Deepens Within» er en uttalt gjenmaterialisering av 90-tallets dødsdoom gjør den oppskalerte lydproduksjonen det mer naturlig å trekke tråder til Swallow the Sun‘s plater fra rundt 2010. Dette gjenspeiles i overgangen fra Velands growlede vers til Liv Kristines nedtonede refrenger, selv om dette også er en dynamikk som er lett å spore tilbake til sjangerens klassiske epoke. I og med at det er Morten Veland vi har med å gjøre er det ingen grunn til å forvente annet enn mesterlig bruk av melodikk, og både introens gitarer og refrenget byr på smektende melodier godt støttet opp av rytmeseksjonens robuste grunnvoller.
Det som kanskje mest av alt skiller Mortemia fra Velands hovedprosjekt Sirenia er at førstnevnte åpner for sjangermessige bidrag som ikke blir naturlig innenfor sistnevntes strengere rammeverk. På «Decadence Deepens Within» opptrer bidraget i form av den Dimmu Borgir-aktige symfoniske svartmetallen som leder oss fra bro til siste refreng, en uhyre velfungerende digresjon som peker mot et annet viktig aspekt av Mortemias identitet sammenliknet med Sirenia. Mortemia er nemlig tydeligere påvirket av ekstremmetall enn Sirenia, hvilket gjør at prosjektene kontrasterer hverandre på en god måte. En tydelig rollefordeling er essensiell når det kommer til å sjonglere flere prosjekter på en gang, et konsept som Veland virker å ha fått en naturlig forståelse av etter mange år i musikkbransjen. «Decadence Deepens Within» er nok en elegant sammensmeltning av to distinkte musikalske personligheter, noe som kan sies å være den sentrale visjonen bak den foreløpig plettfrie ‘The Pandemic Pandemonium Sessions».
Skrevet av Fredrik Schjerve
Okkultokrati – «Candlemas Eve«
Ute nå via Rapid Eye Records
Førstesingelen fra Okkultokratis kommende split med Maggot Heart, «Wolfssegen», signaliserte en smakfull videreutvikling av black’n’roll-bandets allerede bunnsolide uttrykk. Taktfaste rockeriff med svartmetallsk eim om seg drev, som så ofte før, komposisjonen fremover, og en usedvanlig sterk innsprøytning av effektbelagt skrikevokal og gotiske synther sørget videre for et forfriskende og mektig lydbilde – også sammenlignet med tidligere materiale fra bandet.
«Candlemas Eve» lar disse elementene utfolde seg videre – og det mens Okkultokrati nok en gang evner å imponere. Her er nok rock-elementet enda mer i forgrunnen med et upåklagelig og nokså enkelt hovedriff, og et stort, vakkert refreng og et litt underlig clean vokal-parti er noe av det som løfter det til enda litt større høyder også – alt mens synthene fortsatt leverer en guffen og litt spesiell stemning. Som ved mange andre låter av bandet merker jeg at Okkultokrati kanskje kan bli en smule tålmodige med selve låtlengden. Når det gjelder å virkelig få mest mulig ut av musikkens atmosfæriske sider, tjener imidlertid de fem minuttene også et nyttig formål.
Skrevet av Alexander Lange
Dold Vorde Ens Navn – «Er det måneskinn«
Ute nå via Lupus Lounge
«Er det måneskinn» fortoner seg som en aldri så liten overraskelse i opptakten til Dold Vorde Ens Navns (DVEN) kommende plate ‘Mørkere’. Mens den forrige singelen «Løgnens Abstinenser» var en nokså typisk svartmetallåt uten de helt oppsiktsvekkende grepene, er denne låta nemlig et ganske annet dyr, der symfoniske og filmmusikk-aktige elementer får tre frem og låtstrukturen fremstår litt luftigere og mer dynamisk.
Dimmu Borgir-sammenligningen er vanskelig å komme foruten, men det er vel så riktig å karakterisere «Er det måneskinn» ved at DVEN også klarer å koke opp noe litt særegent. Uttrykket er noe friskere, enklere og mer lavmælt enn det man vanligvis finner innenfor den symfoniske svartmetallen. I tillegg er det bare å slå fast at DVENs forsøk er av høy kvalitet. Den «Dovregubbens hall»-aktige melodien sitter som et skudd, de litt teatralske innslagene av vokal fungerer utmerket, og den melodiske oppbygningen fra intet og til en ganske storslått avslutning som starter midt i låta er et flott stykke arbeid. Anbefales!
Skrevet av Alexander Lange
Jointhugger – «Midnight»
Ute nå via Majestic Mountain Records
Jointhugger imponerte staben til Metallurgi voldsomt da de slapp «Reaper Season» tidligere i år, en atten minutter-lang mammut av en låt som kan være Norges beste bidrag til stonersjangeren per dags dato (i alle fall om du spør undertegnede). Nyheten om at gruppens andre plate slippes senere i høst har derfor vært kilde til ekstreme mengder hype her i gården – en hype som både kompliseres og tilspisses av den første singelen fra ‘Surrounded by Vultures’.
«Midnight» er nemlig ingen direkte videreføring av styrkene bandet demonstrerte tidligere i år, men et ganske annet beist som ikke nødvendigvis er betydelig svakere av den grunn. Åpningens knakende frekvenser skaper til å begynne med forventninger om en naturlig oppfølger til «Reaper Season», men riffet som til slutt kommer deisende ut av feedback-tåka er langt mer konsist og singel-verdig enn de massive bautaene som kastet sine skygger over forgjengeren. Koringene som støtter opp rundt Nico Munkvolds bluesy fraser på versene pusher «Midnight» enda lenger inn i singel-territoriet, og de effektbelagte sveipene som dukker opp fra tid til annen er prikken over i-en for et musikalsk strekk som kan være Jointhuggers mest fengende til nå.
Men som låtlengden på ti og et halvt minutt tilsier er ikke bandet fornøyd med å simpelthen skrive en solid fire-minutters singel og så bukke ut. Det som følger er en utstrakt og kreativ instrumentell eskapade, fylt av hurtige og dansbare groover, synkoperte hugg og en høytsvevende, avsluttende gitarsolo. En retur til det fengende singelmaterialet virker så og si uunngåelig, og slutter ikke Jointhugger sirkelen med dette velutprøvde men fortsatt tilfredsstillende trikset. «Midnight» overstiger ikke «Reaper Season» i kvalitet i mine øyne, men det har den heller ingen grunn til å gjøre ettersom den bare er en brikke i det større puslespillet som er ‘Surrounded by Vultures’. Det den er, er en låt som oppleves som uhyre kompakt sin lange spilletid tatt i betraktning, og som demonstrerer at Jointhugger er i stand til å skrive overbevisende musikk nesten uansett hvordan de velger å presentere den. Anbefales!
Skrevet av Fredrik Schjerve
Phantom Fire – «Sweet Jezebel»
Ute nå via Edged Circle Productions
Fartsmetall/svartmetall-duoen Phantom Fire fortsetter å rulle ut promoen i forkant av sin kommende platedebut ‘The Bust of Beelzebub’, og denne uka har vi endelig fått bryne oss på debutens andre singel (tredje om man teller med EP-en ‘Return of the Goat’), «Sweet Jezebel». Låta bygger videre på «Feed on Fire»s fandenivoldske biker-identitet, samtidig som den åpenbarer nye sider ved det unge prosjektets fortsatt uavklarte helhetsuttrykk.
Et slående og hardnakket åpningsriff leder oss inn i «Sweet Jezebel»s ulmende og røyklagte indre. Som tidligere er musikken preget av en utrettelig higen etter fart og spenning, hvilket i denne omgang er temperert via et gradvis oppbyggende mellomparti som fungerer organisk nok til å kunne være frem-jammet. Etter en klimaktisk og noe skjærende ledegitar brytes spenningen opp via trommebrekk og hengende akkorder, før hovedriffet returnerer med full styrke, denne gangen gitt ekstra momentum via dundrende d-beats og blast beats i trommene. Låtstrukturen fungerer utmerket, og koblet med styrken til de individuelle partiene er resultatet at «Sweet Jezebel» gjør enda større inntrykk enn «Feed on Fire», i hvertfall for mitt vedkommende. ‘The Bust of Beelzebub’ ser ut til å bli en minneverdig hendelse i årets norske undergrunns-tidslinje, en uregjerlig og autentisk kobling mellom farts- og svartmetall som velter som svart røyk ut av høyttalerne.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Martyra – «Maleficium«
Usignerte, ute nå via div. strømmetjenester
Til slutt tar vi for oss en mystisk, fire minutter lang sak som er sluppet av svartmetallprosjektet Martyra fra Trondheim. «Maleficium» er ingen svartmetallåt, men et småguffent ambient-stykke med ritualistiske, lavmælte trommeslag som ryggrad. Brølende bass ligger under, vakker vokal drukner i det dunkle lydbildet, og spinkle, men romslige gitartoner får lyse det opp ørlite grann. Det er i det hele tatt et flott stykke ambient og et effektiv stemningsbilde, like fullt som man får håpe på at det også blir del av noe litt større en gang i fremtiden.
Metallurgi 