Enslaved – Caravans to the Outer Worlds
‘Utgard’ var for min egen del mer et sårt etterlengtet tegn på artistisk utvikling enn en artistisk triumf i seg selv. Det kan virke paradoksalt å be et band som har gjennomgått en så omfattende og banebrytende utvikling som Enslaved om å fortsette å styre skuta ut i ukjent farvann, men som blodfan av bandet mener jeg at har skjellig grunnlag for å mene det jeg mener rundt saken (akkurat som dere lesere har rett til å gi fullstendig blanke i hva jeg mener om saken, for øvrig). På ‘Utgard’ så vi dog Enslaved dra på seg sine eksperimentelle bukser igjen for første gang siden ‘RIITIIR’, og om ikke plata som helhet toppet årets lister for mitt vedkommende var f.eks «Urjotun» et dristig eksperiment som demonstrerte bandets evne til effektiv selv-innovasjon. ‘Caravans to the Outer Worlds’ bygger videre på noen av forgjengerens nyvinninger, samtidig som den inneholder desto flere tegn på at Enslaved kan være på vei mot et nytt sonisk landskap.
EP-ens store trekkplaster må nok sies å være singel og tittelsporet «Caravans to the Outer Worlds». Vi har allerede fått mye tid til å fordøye og undre oss over låta, men selv etter to måneder kan jeg erklære at den ikke har tapt noe av sin opprinnelige magi. Dette er Enslaved på sitt mest eksotiske, med en spilletid på seks minutter definert av jagende sekvenser, retningsbestemt momentum, ormhull-traverserende blast beats og en usedvanlig meditativ og transporterende avslutning. For en kar som ikke lot seg trollbinde av ‘Sleeping Gods’ fra 2011 er det en glede å se at bandet er i stand til å produsere noe av sin beste musikk innenfor EP-formatet, og «Caravans…» kommer nok til å være høyt etterspurt på bandets kommende norgesturné med Shaman Elephant.
Men ‘Caravans to the Outer Worlds’ består selvfølgelig ikke bare av tittelsporet. Foruten de to mellomspillene har vi et eksempel på noe man ikke ser sånn altfor ofte innenfor metall, nemlig en direkte videreutvikling av en låt fra tidligere i bandets karriere. «Ruun II – The Epitaph» trår nemlig – etter en svært Opethsk kassegitar-sekvens – rett inn i «Ruun»s teksturelle og rytmiske univers. Svartmetallen til forgjengeren uteblir, men i stedet får vi et tålmodig og ruminerende strekk som av alle ting vekker assosiasjoner til 80-tallets melankolske pop-strømninger. Det funker temmelig godt, men med tanke på hvor kort EP-en er vil nok enkelte ønske seg et mer substansielt og metallisk nummer.
I det keyboardist Håkon Vinjes bleeper og blooper leder oss ut i mørke natta mot slutten av «Intermezzo II: The Navigator» får jeg følelsen av å bli dratt i retning noe nytt. Det hviler en slags forventning under låtas standhaftige framdrift, en forventning om at Enslaved har funnet tid til å rekalibrere og stake ut en ny kurs for sine fremtidige kreative prosjekter. ‘Caravans to the Outer Worlds» er for all del en transporterende og engasjerende lytteropplevelse, men nok en gang må jeg konstantere at hintene den gir angående hva som venter oss bak horisonten er det som virkelig tenner en ild i meg. Enslaved har siden 90-tallet vært en av Norges aller mest spennende band, og på ‘Caravans to the Outer Worlds’ demonstrerer svartmetall-legendene at de ikke er tilfredse med å slutte å være spennende helt ennå.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Order – The Gospel
Bandet Order er i alle fall ett av svarene på hva to av Mayhems første medlemmer, Messiah og Manheim, driver med nå til dags. Her spiller vokalisten og trommeslageren svartmetall sammen med to med bakgrunn fra henholdsvis Cadaver og Gluecifer, og bandets nyeste skive ‘The Gospel’ er deres andre etter at ‘Lex Amentiae’ ble sluppet i 2017.
På tross av at Messiah og Manheims dager i Mayhem for lengst er talte, er det denne gangen kanskje enda lettere å antyde en viss affinitet til dette legendariske svartmetallbandet. Likheten med plater som ‘Chimaira’ og ‘Ordo ad Chao’ åpenbarer seg sterkt i låta som avløser ambient-introen «Pneuma», «Rise», der et dødelig effektivt driv og gitarriff med pur ondskap i grunnvollene bygger grunnmuren under en særdeles sterk åpning. Death metal- og hardcore punk-erfaringene som er til stede i bandets mannskap står muligens bak det litt ekstra hardtslående preget – det høres litt ut som lydsporet til et torturkammer.
Når «Rise» åpenbarer noen av albumets sterkeste sider, tar det imidlertid dessverre heller ikke så alt for lang tid før de svakere punktene eksponeres. «Bringer of Salt» tar stafettpinnen greit videre, men på «It Burns» – som låtskrivermessig er sterk nok – mener jeg produksjonen begynner å gjøre musikken en bjørnetjeneste. Nærmere bestemt er det snakk om den svært høye skarptromma, som i enkelte beats blir fullstendig overdøvende. Det går blant annet også hardt utover «My Pain» og «Tomb» senere på albumet, som ellers byr på sterke saker særlig i gitarsegmentet, der Order også ikke kommer så alt for godt ut av at vokalen noen ganger ligger ganske isolert til i lydbildet.
Det er synd, for på sitt beste er ‘The Gospel’ virkelig, virkelig bra saker. De største høydepunktene finnes definitivt i midten, der blant annet tittellåta står for det jeg mener er en bunnsolid og også litt særegen svartmetallprestasjon der en taktfast trommerytme dundrer under de fantastiske akkordrekkene og den kruttsterke vokalprestasjonen. «Descend» og «Lust» følger sterkt opp, der førstnevnte sørger for den mest hardtslående lytteropplevelsen og «Lust» sannsynligvis byr på platas sterkeste gitararbeid. Med det er det tydelig at Order på ‘The Gospel’ viser hva de er i stand til, og at de med noen justeringer i det litt vel høylytte produksjonsmaskineriet kan by på noe enda sterkere ved neste korsvei.
Skrevet av Alexander Lange
Hate Angel – Kill for Passion
Hate Angel er et band som har tatt opp overraskende stor plass i den norske metallscenens bevissthet i forhold til den spede mengden musikk de faktisk har gitt ut. Jeg har lenge vært klar over bandets eksistens uten å helt vite hvorfor, ettersom jeg til den dag i dag ikke har hørt EP-en som må ha mye av æren for bandets synlighet, nemlig ‘Chosen Ones’ fra 2019. Det er svært uvanlig at et nytt band klarer å samle opp flere tusen likes på Facebook før de har sluppet en eneste full-lengder, og Hate Angel har per i dag (et par uker etter slippet vel å merke) hele fem-og-et-halvt svimlende tusen av dem. Den mest vannholdige teorien må vel være at bandet har jobbet som helter med å skaffe oppmerksomhet og blest via endeløse konsertopptredener, men nå som jeg har hørt debuten deres en seks-syv ganger skal jeg ikke utelukke at folk bare hører et eller annet spesielt i deres forrykende black/death/thrash.
‘Kill for Passion’ flyter nemlig over av en kaotisk og utemmelig energi som er fullstendig deres egen. Hate Angels brutale dødsthrash med elementer av dissonant svartmetall er fremført på et vaklende, nesten slurvete vis som gir deres tårnende silhuett en desto mer skremmende og truende fremtoning. Jeg har allerede sammenliknet dette aspektet av bandets sound med den eksentriske rytmebruken til det amerikanske dødsmetallbandet Dim Mak, men det kan godt tenkes at det kun er en sideeffekt av at bandet gir blanke i instrumental presisjon til fordel for bestialsk fremdrift og energi. Det er uansett en definerende side ved bandets lydbilde, og for min egen del den absolutt viktigste grunnen til at ‘Kill for Passion’ knuser så hardt som den gjør.
Åpningsfanfaren på «Cult of Nature» demonstrerer dette fenomenet like godt som noen annen låt på ‘Kill for Passion’. Åpne strenger søler til det harmoniske bildet, og de brokete rytmene gir en slags haltende gange som aldri helt rettes opp i løpet av platas knappe halvtime. Den jagende dødsthrashen som følger er aldeles heseblesende, en gnistrende storm av harmonics og kantete gitarhugg. Singelen «God is Gone» er også et utmerket eksempel på bandets særegne rytmikk, denne gangen ispedd uortodokse akkorder og et nesten ‘Ion’-sk gitarbrekk mot slutten av låta.
Så må vi selvfølgelig nevne de kvelende, sorte vindene av diabolsk svartmetall som Hate Angel sprer strategisk rundt på skiva. Disse vindkulene utgjør som regel naturlige høydepunkter for låtene de opptrer i – små lokale formørkelser av ‘Kill for Passion’s allerede skyggelagte terreng. Pre-choruset på «Heed the Call» er definitivt rått nok til å fortjene sitt øyeblikk i rampelyset, men selve juvelen må sies å være den urovekkende kosmiske strålingen som lyser opp under soloen mot slutten av «God is Gone». Generelt sett er det få øyeblikk på ‘Kill for Passion’ som kan sies å være helt alminnelige, Hate Angel finner alltid en måte å vri velkjente ideer om til ugjenkjennelige og skrekkinngytende lydstrømmer.
Jeg skal derimot ikke påstå at debuten til Hate Angel er noe mesterverk; det finnes flust av ting bandet kan jobbe med for å høyne sitt eget artistiske kapital i årene som kommer. Bandet tar en del avgjørelser på ‘Kill for Passion’ som er litt vanskelige å gjøre seg god på – som f.eks den oppstemte og nesten fjamsete soloen på andresingelen «Death Awaken -, og vokalen tøyer virkelig strikken for det som er tålelig av rytmisk upresishet til tider. Til tross for disse skavankene er ‘Kill for Passion’ en auditiv bombeeksplosjon jeg har lyttet til utallige ganger de siste par ukene, og en black/dødsthrash-plate som kommer til blåse fans av krigsmetallisk ekstremitet i bakken fra første gjennomlytt.
Skrevet av Fredrik Schjerve
DRITTMASKIN – Svartpønk
DRITTMASKINs musikalske uttrykk er nok beskrevet forholdsvis dekkende i tittelen på dette vestlandsbandets nyeste plate, ‘Svartpønk’. Med beina godt plantet i punkens fandenivoldskhet og uhøytidelighet gir DRITTMASKIN også plass til mye av svartmetallens estetikk, både i form av mange av de mer melodiske innslagene og det tidvis forrykende tempoet i bandets musikk. Det er imidlertid sjelden snakk om utforskning av svartmetallens mer atmosfæriske sider; snarere legger DRITTMASKIN seg ofte tett opp mot thrash- og speedmetallens slektskap med sjangeren. Med det kastes mange elementer inn i smeltedigelen – og for så vidt også flere enn de jeg har nevnt. Bandet evner med det å koke opp interessante og meningsfulle musikalske hybrider på ‘Svartpønk’, all den tid utgivelsen da også kan fremstå en smule ufokusert til tider.
‘Svartpønk’ er uansett best når hybriden mellom punken og svartmetallen – svartpunken! – rendyrkes mest. Med noe så enkelt som de onde, onde moll-akkordene i refrengene på «Glattcelle» og «Takk, Recovery», som følger opp noen virkelig hemningsløse punk-partier, treffer DRITTMASKIN blink. Et annet høydepunkt er låta «Brune Auge», der jeg aner noe inspirasjon fra noen av Darkthrones og Immortals kuleste triks, så vel som blackthrash-juvelen «Når Dei Kjem For Å Ta Meg», som står for et av platas sterkeste og mest catchy hovedtemaer og refrenger. Blackthrashen på «Krig» er desto mer vellykket der drivende, Megadeth-aktige vers får selskap av bandets beske skrikevokal, nærmest melankolske akkordrekker i hovedtemaet og en nokså vidunderlig gitarsolo. Like bra går det dessverre ikke på «Drittfolk», der hovedtemaet høres ut som at er litt vel åpenbart inspirert av et par helt spesifikke ‘Kill ‘Em All’-riff – låta reddes imidlertid litt inn av at bandnavnet får gjennomgå i refrenget og et helt fantastisk innskudd av Van Halensk tapping.
Så er ikke «Drittfolk» den eneste låta som kunne kommet bedre ut. Noen av låtene der punk-elementene stort sett får gjøre jobben alene blir for eksempel litt for anonyme. Det gjelder særlig i starten av albumet, der bandet etter en vellykket åpningslåt i form av «Al-Namrood» sliter litt med å holde interessen min oppe gjennom «Ni Barn Blir Født» og «Mors Nydelige Rose» – «La Dei Dø!» må nok også kunne sies å havne i denne kategorien. Det går hakket bedre når punk-elementene nærmest forkastes i de to lengste låtene på albumet, svartmetalleskapaden «Rottekrig» og avslutningslåta «Lími», som huser noen av platas aller beste temaer. Her er et større problem at låtene i mindre grad kler DRITTMASKINs produksjonsdrakt på ‘Svartpønk’, og den ekstremt nakne og høylytte skrikevokalen er nok her – for å si det sånn – en smakssak, særlig på «Rottekrig». Både komposisjons- og produksjonsmessig føles også disse to låtene litt underlig plassert blant resten av musikken på plata – all den tid de tilføyer mye, og nok også litt etterlengtet, variasjon. Det er nok i det hele tatt enklere å sette stor pris på bestanddelene i ‘Svartpønk’ enn å bli helt klok på helheten, og plata henter først og fremst sin styrke i sin tendens til å overraske og bandets stort sett utsøkte evne til å blande punk- og metallelementer sammen. Skavankene ligger stort sett i detaljene og at enkelte låter ikke når opp til de helt beste, og med det er det også snakk om en i all hovedsak sterk utgivelse fra DRITTMASKIN.
Skrevet av Alexander Lange
Andakt – Incubus
Andakt er et foreløpig anonymt svartmetallband som uten forvarsel slapp EP-en ‘Incubus’ på et knippe strømmetjenester nå i begynnelsen av oktober. Det basale lydbildet har sterke forbindelser til den norske andrebølgen i all sin fandenivoldske prakt, men ikke i den grad at plagiatkontrollen går av. Dette er mye takket være en viss maskin-aktig brutalitet som gjør seg til kjenne over EP-ens tolv minutter, en liten x-faktor som separerer Andakt fra de voldsomme mengdene av Bandcamp-svartmetall som flyter ute på nettet.
Åpningssporet «Andakt» er en tyktflytende strøm av doomy svartmetall, med et sterkt hovedtema som kan minne om Inquisition på sitt ondeste. Singlende hi-hats tar oss inn i versene der bandets anonyme vokalist advarer mot blind konformitet, før den nevnte brutaliteten sprenger det som er av skalkede luker via mitraljøse-aktige gitarer. Denne formen for tekniske sprengladninger er svært uvanlige innenfor svartmetall, og Andakt baker det inn i låta på svært effektivt vis.
Tittelsporet leverer deretter en litt mer suggererende og ritualistisk variant av åpningssporets akkordrekke, hyppig avbrutt av mer intense og hektiske svartmetallpartier. Denne intensiteten overføres til «Pave i Flammer», som er det klart mest ekstreme og stormende nummeret på Andakts debut-EP. Avslutningen kommer i form av bonuslåta «Serpentibus Additid», en kvernende Bandcamp-aktig demo som tilfeldigvis inneholder utgivelsens desidert feteste riff.
Alle aspektene ved Andakts ‘Incubus’ vitner om et band som er i oppstartsfasen. Produksjonen er pistrete og tynn, og låtmaterialet er foreløpig litt for rudimentært til å virkelig gjøre inntrykk. Spirene til en solid og spennende svartmetall-diskografi har derimot blitt sådd på ‘Incubus’, så jeg håper at dette ikke blir siste gangen vi hører fra den (antatt) anonyme soloartisten. Andakts ‘Incubus’ er et ukomplisert men effektivt førstedykk inn i svartmetallens rensende, sorte flammer.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Metallurgi 