melodisk svartmetall

Årets edleste norske metaller 2023: Plater, #20-#11

Klikk her for å lese våre hedersomtaler for i år

Klikk her for se våre topplister over årets norske metall-EP’er og -demoer

Klikk her for å se plass #50-#36

Klikk her for å se plass #35-#21

Årets beste norske metallplater, #20-#11:

#20: Nadir – Extinction Rituals

Plateselskap: Usignerte
Undersjanger: Black/death/thrash metal

Utdrag fra vår omtale: «På ‘Extinction Rituals’ møtes forkullet svartmetall, hamrende, ødeleggende dødsmetall og konfronterende, metallisk hardcore møtes til et voldsomt og blodig gateslagsmål, hvor ingen av bestanddelene forlater åstedet som seierherre. […] ‘Extinction Rituals’ er en usedvanlig trykkende og nådeløs plateopplevelse. Det beste bildet jeg kan bruke for å beskrive skivas sinnsstemning, er av en person som velger å hive seg ut i et grasiøst svalestup heller enn å bli med ned i en sammen-rasende høyblokk. Med andre ord virker Nadir å akseptere den ruvende avgrunnen, samtidig som de «raser mot lysets utslokking», for å oversette det kjente diktet til Dylan Thomas.»

Beste låter: «Iron Lung», «The Old Wind», «Extinction Rituals»

Lenke til omtale
Strømmelenke

#19: Tsjuder – Helvegr

Plateselskap: Season of Mist
Undersjanger: Black metal

Utdrag fra vår omtale: «Med det kan Tsjuder også enkelt sammenlignes med nyere band som Nordjevel og ymse blackthrash-påfunn. Bandets musikk er imidlertid såpass voldsom og hurtig at jeg ikke bare vil omtale den som en blanding av svartmetall og thrash metal; på ‘Helvegr’ leverer Tsjuder først og fremst usedvanlige og herlige overtenninger. Som før, er det heseblesende trommespill, riff som føles som flammende virvelvinder og illsint vokal som er de mest gjennomgående elementene i musikken. […] I de lengre låtene på ‘Helvegr’ kan stemningene låte ganske så mektige, og dette gjelder nok særlig tittellåta, som er en brutal, svær og nydelig låt på syv og et halvt minutt som livnærer seg gjennom seige moll-arpeggioer og tøffe riff innimellom.»

Beste låter: «Gamle-Erik», «Gods of Black Blood», «Helvegr»

Lenke til omtale
Strømmelenke

#18: Håndgemeng – Ultraritual

Plateselskap: Ripple Music
Undersjanger: Stoner/sludge metal

Utdrag fra vår omtale: «Stilistisk sett synes jeg det er enklest å plassere Håndgemeng inn i det som har blitt en spennende ansamling unge, norske band innenfor stoner(/doom)-sjangeren, der 70-tallsriffhåndverk a la Black Sabbath gjerne dyrkes med en litt ekstra metallisk finish. Men så enkelt er det likevel ikke. For enkelte elementer ved Håndgemengs musikk, kanskje særlig vokalen til tider, høres ut som at har en viss forankring i hardcore punk, noe som setter stilen deres i dialog med både band som Kvelertak og sludge metal-sjangeren. […] Håndgemengs potensiale får i mine ører imidlertid mest utløp i de lengre, mer stemningsfulle og mer progga låtene på ‘Ultraritual’. «Cro-Magnon Vs. Neanderthal» er eksempelvis blant mine personlige favoritter på plata, der den balanserer godt mellom tunge, metalliske deler og atmosfæriske og nærmest space-rock-aktige partier blir som en strålende, liten prog-odyssé på drøye seks minutter.»

Beste låter: «Cro-Magnon Vs. Neanderthal», «Ultraritual», «Occultation of Mars»

Lenke til omtale
Strømmelenke

#17: Forcefed Horsehead – Monoceros

Plateselskap: Owlripper Recordings
Undersjanger: Sludge metal/death metal/hardcore/grindcore

Utdrag fra vår omtale: «Respekten for inspirasjonskildene og forståelsen for grunnelementene i sjangerlandskapene bandet beveger seg i, særlig hardcore punk og death metal, er der hele tiden, og med det er det klart at Forcefed Horsehead i stor grad mestrer en krevende balansegang. […] [J]eg kan også konstatere at ‘Monoceros’ egentlig ikke byr på noen øyeblikk som er svake i seg selv i det hele tatt, og at det er snakk om en utrolig sterk prestasjon fra bandet. ‘Monoceros’ er stilistisk interessant, profesjonell, inspirert og kompromissløs, og pakkes endatil inn i en produksjonsdrakt som vel egentlig er nokså upåklagelig og bare får frem låtenes styrker enda mer. Anbefales på det sterkeste.»

Beste låter: «Futile», «Novgorod», «The Black Sun»

Lenke til omtale
Strømmelenke

#16: Enslaved – Heimdal

Plateselskap: Nuclear Blast Records
Undersjanger: Progressiv black metal

Utdrag fra vår omtale: «[Vi har] sannsynligvis med et av de mest komplette og imponerende produksjonene innenfor det norske ekstremmetallåret 2023 å gjøre her, og bare så det er sagt, så er konseptene og spørsmålene bandet reiser og utforsker rundt mytologien de tross alt alltid har latt seg inspirere av noe som løfter plata til noe enda mer interessant. Så jeg kan love deg det: ‘Heimdal’ er virkelig verdt mangfoldige lytt, og er et sikkert tegn på at Enslaved fortsatt vet å både imponere og overraske.»

Beste låter: «Congelia», «Kingdom», «Heimdal»

Lenke til omtale
Strømmelenke

#15: Sworn – A Journey told through Fire

Plateselskap: Selvutgitt
Undersjanger: Black metal

Utdrag fra vår omtale: «Å høre på ‘A Journey Told through Fire’ er som å stirre inn i den ildrøde horisonten til et voldsomt og panoramisk endetids-scenario. […] Det råder en tydelig ambivalens i musikken til Sworn, hvor låtene oppfattes som storslåtte og trollbindende i det ene øyeblikket og sorgtunge og gravalvorlige i det neste. Denne følelsen av indre konflikt når dødelig potens på skivas høydepunkter, hvor spesielt singelen «Grand Eclipse» og «Visions of Fire» må trekkes frem. Førstnevnte maler et bilde av et ildrødt, kokende hav i kraft av sine strømmende, melodiske svartmetallgitarer, og sistnevnte bruker stratosfærisk synth til å kaste en skimrende glød over et allerede fullkomment sound. Det finnes strengt tatt ikke noen ordentlige dødpunkter på Sworns fjerde skive, men de nevnte låtene utmerker seg som de to pureste destillatene av bandets styrker som så langt har sett dagens lys.»

Beste låter: «Grand Eclipse», «Calamity Sea», «Visions of Fire»

Lenke til omtale
Strømmelenke

#14: Nexorum – Tongue of Thorns

Plateselskap: Non Serviam Records
Undersjanger: Black/death metal

Utdrag fra vår omtale: «‘Tongue of Thorns’ kan best beskrives som et ritual i plateformat, der intensiteten på flammenes forbrenning er den største strukturelle rettesnoren. Der dødsmetallens rytmiske språk gjorde seg mer gjeldende på førsteskiva, er sjangeren nå representert mest i form av basspedalenes slagkraftige dybdeboring. Selve tonespråket viser mest slektskap til svartmetallen, og med det en form som defineres av sin mørke, blodsutgytende melodikk og stormende aggresjon. For at ikke denne løpende intensiteten skal suge livskraften fullstendig ut av lytteren, sakker Nexorum ofte ned tempoet og lar skingrende, giftige gitarstrofer krype gjennom lydbildet. Dette sørger for dynamisk balanse, samtidig som det opprettholder den ondskapsfulle rituelle atmosfæren som er skivas livsblod.»

Beste låter: «The Pestilential Wind», «Elegy of Hate», «Cult of the Monolith»

Lenke til omtale
Strømmelenke

#13: Rosa Faenskap – Jeg blir til deg

Plateselskap: Fysisk Format
Undersjanger: Post-hardcore/post-black metal

Utdrag fra vår omtale: «Rosa Faenskap gjennomfører hva enn de gjør på en god og egenartet måte, ikke minst fordi tematikken står i stil med den ganske pønka følelsen de skaper rundt låtene. Aller best går det på de mest hardtslående og upolerte låtene, der åpningslåta «Livredd», «Skjør» og den fantastiske «Paradis» peker seg ut som favoritter hos undertegnede. […] Først og fremst vil jeg imidlertid berømme Rosa Faenskap for en sterk og viktig plate anno 2023 som føles ordentlig gjennomtenkt, verdifull og velutført. Jeg synes det også er veldig kult at bandet skriver tekstene sine på norsk; for min egen del gjør det plateopplevelsen mye mer ektefølt. Og det med skikkelig, skikkelig sterk låtskriving i bunn. Fortsettelsen blir skikkelig spennende.»

Beste låter: «Livredd», «Skjør», «Paradis»

Lenke til omtale
Strømmelenke

#12: Slegest – Avstand

Plateselskap: Dark Essence Records
Undersjanger: Black’n’roll

Utdrag fra vår omtale: «Slegest gjør nemlig kunststykket å materialisere enn særdeles effektiv kombinasjon av dansbar rockemusikk og svartmetallens ondskapsfulle tendenser; det føles regelrett som en slags uhyre appellerende grendehus-metall. Først og fremst leverer nemlig Slegest en svært underholdende plateopplevelse på ‘Avstand’ som peker seg vel så mye ut som en tilfredsstillende rockeplate og en solid metall-affære. Som sagt er det dansbart som bare det, så kanskje kan du endelig sette på en Metallurgi-favoritt på fest. Kanskje.»

Beste låter: «Innsikt», «Forløysning og Rus», «Gåte»

Lenke til omtale
Strømmelenke

#11: Keep of Kalessin – Katharsis

Plateselskap: Morningstar Music
Undersjanger: Melodisk/progressiv black metal

Utdrag fra vår omtale: «‘Katharsis’ er en uforskammet episk, storskalert og pompøs opplevelse, der «Obsidian» får prøvd seg som både hærfører og skaper av sitt eget, fantasy-aktige mythos. Sånn sett kan skiva nesten sies å være svartmetallens Game of Thrones eller Ringenes Herre, eller kanskje bare svartmetallens ekvivalent av en IMAX-kinovisning. Denne maksimalismen kombineres i tillegg med mengder av fengende vokalmelodier og harmoniserende leads, så om man er i det dristige hjørnet kan man faktisk drøfte om ‘Katharsis’ kan sies å være den første rettmessige sammensmeltningen av svartmetall og powermetall. […] Og selv om dette kanskje ikke er den beste beskrivelsen av meg som lytter, må jeg si at min tid med ‘Katharsis’ har vært svært gledesfylt. «Obsidian» og Keep of Kalessin vet nøyaktig hva de har hatt lyst til å få til på sin nye skive, og det er vanskelig å se for seg hvordan de bedre kunne ha fanget den veldige, katartiske storheten som fyller skiva til randen.»

Beste låter: «Katharsis», «Hellride», «The Obsidian Expanse»

Lenke til omtale
Strømmelenke

Klikk her for å se plass #10-#1

Metallurgiske funn: Ukas favoritt

Favoritt uke 38: Mnira – Malignant Panacea

Svartmetallprosjektet Mnira startet opp i 2021, kommer fra Tønsberg og slapp sin første utgivelse i form av debutplata ‘Malignant Panacea’ i slutten av august. Så mye mer kunnskap er det ikke å oppdrive om prosjektet, men mystiske auraer er for så vidt heller ingen sjeldenhet i sjangerlandskapet Mnira opererer i. Selv synes jeg Mniras musikk kan oppsummeres ganske dekkende som en blanding av Mgłas melodiske svartmetall og Deathspell Omegas avant-gardistiske og dissonante tendenser kledd i en progressiv drakt. I tillegg er ikke prosjektets egen merkelapp, teknisk svartmetall, så gæren som beskrivelse, der det også er snakk om finurlige detaljer og øyeblikk som sender assossiasjonene i retning teknisk death metal.

Disse assossiasjonene kommer riktignok ikke øyeblikkelig. Hypnotiske gitar-harmonics setter tonen innledningsvis i den litt over to minutter lange «Esoteric Solace», som er et svært atmosfærisk spor på plata som sånn sett også skiller seg litt ut. Jeg skulle egentlig ønske at tendensene og virkemidlene som kommer til uttrykk i dette preludiet ble litt rikere utforsket på plata, for det som kommer i den påfølgende «An Adumbration of Horror» er annerledes og langt mer representativt for det som skjer ellers på ‘Malignant Panacea’.

Men det handler ikke om at dette er dårlig, snarere tvert i mot. Det er litt synd at åpningssporet er både interessant og lite representativt, men det er jo et aldri så lite luksusproblem, og til gjengjeld demonstrerer Mnira stålkontroll og inspirerende oppfinnsomhet også i så å si alt som kommer etterpå. «An Adumbration of Horror» er et godt sammensurium av det som skjer på ‘Malignant Panacea’, der dissonante melodier, svimlende grooves og herlige detaljer i riffarbeidet under en habil, mørk skrikevokal.

Låtene på ‘Malignant Panacea’ evner å utmerke seg på hver sin måte, noe som gjør at det litt tungt fordøyelige og komplekse uttrykket blir litt mer innbydende umiddelbart også. «Hollow Regalia» har for eksempel en herlig og egentlig ganske morsom nedgang som sniker seg mellom de voldsomme virvelvindene av svartmetallsk atmosfære. Videre kommer Mniras melodiske teft til uttrykk for alvor på «Shrine of Scintillae», som har noen regelrett fantastiske partier og sånn sett ender opp som platas desiderte høydepunkt for min egen del.

En uhyre fet melodi stormer også i «Paracosmic Yearning», og «The Fires of Predation» er en annerledeslåt med sine underlige tappe-partier. De større og mer komplekse «Defile» og «Khenonisistra» ypper litt med tålmodigheten min der de dissonante partiene blir litt vel repeterende. Mange partier er imidlertid svært sterke også her, og særlig sistnevnte henter seg veldig godt inn igjen med noen herlige partier i andre halvdel som treffer balansen mellom kompleksitet, teknikk og melodisk teft på mesterlig, Krallice-aktig vis. Og det må sies at Mnira fremstår profesjonelle som få på denne debutplata, og at de også byr på noe som i norsk sammenheng er svært prisverdig og spesielt.

Skrevet av Alexander Lange

Favoritt uke 39: Thefalls – REFLECTIONS////VOID

Samtlige år siden Metallurgi ble opprettet i 2020 har ført med seg et par platehendelser som kan klassifiseres som genuine overraskelser. Om det er snakk om den eksentriske, progressive middelalder-svartmetallen til Athar Aghanon, eller det bioniske (men dansbare) monsteret av en skive YAWN gav ut i fjor; disse utgivelsene utgjør noen av de største gledene ved å drive denne bloggen. Sånn sett blir det kanskje litt rart å slenge den nye skiva til Thefalls med i denne klubben, ettersom det tross alt snart er ti år siden de gav ut debutskiva ‘Break the Calm’. Den skiva har jeg dog ikke hørt, så for min egen del kommer ‘REFLECTIONS////VOID’ som en genuin overraskelse – og det av beste sort.

Jeg skrev i min anmeldelse av singlene «Patterns Emerge I & II» at singelomtalen er et for spedt format til å fange Thefalls uttrykksmessige spenn på tilfredsstillende vis. Det viser seg nå at selv albumomtalen byr på begrensninger i så henseende; ‘REFLECTIONS////VOID’ er faktisk så komplekst skrudd sammen. Bandets uttrykksmessige grunnsteiner kan sies å være The Dillinger Escape Plans spastiske mattecore, Between the Buried and Mes eventyrlystne progmetall og sludgens knusende tyngde, men disse har blitt såpass grundig kvernet og sammenblandet at direkte sammenlikninger til andre band blir urimelige. Det tryggeste vil kanskje være å slenge Thefalls med i den nye bølgen med utpreget eksperimentell, moderne norsk metall som kjennetegnes via band som Frostbitt, YAWN og What the Five Fingers Said to the Face.

‘REFLECTIONS////VOID’ er MYE å ta innover seg. Skivas 36 minutter utarter seg mer som en kjedereaksjon enn en tradisjonell skive, med en forakt for gjenbruk av riff og ideer som tilfredsstiller kravene til en musikalsk ADHD-diagnose. La meg bruke åpningsduoen «Patterns Emerge I & II» som eksempel. Etter noen krengende akkorder legger Thefalls ut i et jagende parti preget av et Vektor-aktig gitarspråk, før et fengende, melodisk post-hardcore-refreng heiser lytteren ut av kaoset etter kragen. Dette skarpe skillet mellom tekniske utladninger og musikalsk ynde forsterkes på del to, som på sitt softeste vekselvis minner om Chons oppjazzede gitarprog, og glitrende forstads-indie rock ala Real Estate(!).

Men i tillegg til å bli bowlet fullstendig over ende av den uttrykksmessige og tekniske kompleksiteten, blir jeg også slått i bakken av hvor musikalsk det hele oppleves. Den overveldende idétettheten som preger ‘REFLECTIONS////VOID’ fra ende til annen oppleves nemlig ikke anstrengt, men som en strøm av sammenhengende gester – til tross for stadige oppbrudd og digresjoner. Dette merkes bedre og bedre jo lengre ut i skiva man kommer, hvor stadig lengre låtlengder gir Thefalls mulighet til å virkelig teste ut hvor langt strikken kan tøyes. Denne strikken tøyes jææævlig langt på både «Seconds» og avslutningslåta «The Hardest Part is Over»; en låtduo som setter et ettertrykkelig punktum bak platas utfordrende men gjennomgående givende reise.

Til slutt hadde det vært en enorm tabbe å la være å nevne tekstene, som er bemerkelsesverdig fokuserte til å være jevnt fordelt mellom tre opphavsmenn. Platas tematikk er definitivt mulig å tolke i den ene og den andre retningen, men for min egen del har jeg filtrert ut en tematikk sentrert rundt konformitet, egenidentitet og en voldsom utilfredshet med måten det moderne samfunnet innskrenker sistnevnte på. Måten tekstene kombinerer symbolikk og rå, konfronterende åpenhet er slående effektivt, og former ikke minst et lineært handlingsforløp som når sitt skjellsettende, eksistensielle klimaks i platas aller siste sekunder.

Om samtlige av de musikalske avgjørelsene som Thefalls har tatt på sin nye skive er optimale er for tidlig å si. ‘REFLECTIONS////VOID’ er en såpass sammenvevd og innholdsrik plate at å dechiffrere hele sulamitten trolig vil være en prosess som strekker seg godt ut i høstsemesteret. Det er uansett ingen tvil om at Thefalls har slått en gedigen fulltreffer på sin nye skive, og personlig har jeg ingen tvil om at plata kommer til å stå som et av mine personlige høydepunkter fra den norske metallscenen ved årets ende. ‘REFLECTIONS////VOID’ kombinerer overveldende, høytekniske låtmaskinerier med et gripende og personlig narrativ, og er sterkt anbefalt for fans av sjangerblandende, moderne metall.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Mikrostrukturell evaluering: Ukas singler

Tsjuder – «Prestehammer»

«Prestehammer» er tredje singel fra Tsjuders kommende plate ‘Helvegr’, som slippes på fredag om tre uker. Den inngår også i en rekke med singler som har imponert, der særlig den første, «Gods of Black Blood», har innevarslet en sterk utgivelse med sin stormende og velproduserte svartmetallske innmat.

«Prestehammer» åpner i klassisk Tsjuder-stil, der bandet tråkker i gang med et vanvittig, 1349-aktig tempo etter å ha ladet opp med låtas hovedtema. Gitararbeidet imponerer som på de to foregående singlene, og Tsjuder gjør også denne låta til en mer variert opplevelse ved å skru ned tempoet noen hakk ned og fore lytteren med noen særs tilfredsstillende black’n’roll-takter etter hvert. «Prestehammer» slår meg ikke like mye i bakken som «Gods of Black Blood», men bidrar på alle måter til å bygge høye forventninger til ‘Helvegr’.

Skrevet av Alexander Lange

Relentless Aggression – «The Absolute Pointlessness of Everything»

Debutskiva til Relentless Aggression, ‘A Shadow of All Things Broken’, kom som en gedigen overraskelse da den ble sluppet i 2021. Vi snakker om et band som så sin oppstart på den norske scenen allerede på 80-tallet, gikk i oppløsning uten å ha gitt ut en eneste skive, og som nå gir ut en debut som ulmer av kreativ glød og uforminsket entusiasme for thrash-sjangeren hele 30 år senere. Ja, skiva var en ufokusert og noe løst sammensnekra sak, men kvaliteten på riffarbeidet i kombinasjon med bandets energiske leveranse gjorde ‘A Shadow of All Things Broken’ til en nevneverdig hendelse innen norsk thrash uansett.

Nå er bandet ute med en ny singel kalt «The Absolute Pointlessness of Everything». Tittelen alluderer altså ikke til meningsløshet eller nihilisme, men er en nådeløs kritikk av samfunnets apati og hjelpeløshet i møte med store, vidtomspennende problemer. Det musikalske bakteppet for denne klassiske thrash-tematikken er – passende nok – klassisk thrash, selv om en og annen referanse til fartsmetall også lurer seg inn i den konstante strømmen av mitraljøse-riff. Låta fungerer omtrent like godt som det beste materialet på debutskiva, selv om jeg føler at trommespillet til Iver Sandøy låser seg litt vel fast til thrashens punkete to-stegs-groove. Det er uansett kjekt å høre fra gutta i Relentless Aggression igjen, og fans av klassisk vestkyst-thrash av både norsk og amerikansk sort burde kunne tyne litt av hvert av moro ut av «The Absolute Pointlessness of Everything».

Skrevet av Fredrik Schjerve

SPLIT//BITE – «Forgotten Place»

SPLIT//BITE er et splittert nytt metallisk hardcore-band fra Bergen som skriver musikk for «folk som vandrer gjennom mørke bakgater i en tilstand av hypnagogi». Kvartettens blytunge og spastiske hardcore kommuniserer definitivt en følelse av delirium og mild sinnsforvirring, samtidig som den er mørk og brutal nok til å sende tankene i retning alskens sotete, futuristiske robot-dystopier. Uttrykksmessig kan bandet, om noe reduktivt, oppsummeres som en kollisjon mellom norske Hammok og amerikanerne i Knocked Loose – kanskje spesielt på deres kølsvarte EP ‘A Tear in the Fabric of Life’ fra 2021. Det er ikke så mange norske hardcore-band som går for den samme tyngden og eksplosiviteten til band som Hammok, så det er digg å få servert nok en motpol til «Skandi-coren» som dominerer for øyeblikket. Ta en lytt på «Forgotten Place» dersom du har sans for sofistikert hardcore som ikke fullstendig skyr unna beatdown-kulturen.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Maakeskit – «Hellfire»

Usignerte, ute nå på div. strømmetjenester

Hele Tønsbergs Maakeskit er tilbake med ny logo og ny singel etter å ha forvirret undertegnede og metallverdenen generelt med sin debutskive i 2022. I denne omgang er det kun den nye logoen som har noe særlig med måker å gjøre, ettersom singelen «Hellfire» virker å være en heller tradisjonell metallisk ode til helvete og dets innbyggere. På den annen side kan man dog anta at helvete vil være fullt av nettopp måker, så kanskje har luftens rotter en rolle å spille i bandets nye singelen likevel.

Det er lite som har endret seg ved det musikalske siden sist vi møtte Maakeskit. Uttrykket deres kan fortsatt oppsummeres som en melange av udefinerbare, ekstremmetalliske elementer – selv om det skal sies at åpningsriffet låter litt som noe Satyricon kunne funnet på rundt ‘Volcano’/’Now, Diabolical’. Vokalen kan fremdeles best oppsummeres som «blyg growling», og produksjonen er nyss så digital og sprikende som den var på ‘Filthy Flying Feathery Fucks!’ i 2022. Man kommer dog ikke til Maakeskit for å få servert kremen av norsk ekstremmetall, men for å hengi seg til drapsfantasier rettet mot måkebestanden levert over tunge gitarer og hamrende trommer. Sånn sett er «Hellfire» en 5/10 låt, ettersom den har tunge gitarer og hamrende trommer, men absolutt ingen måker. Skjerpings.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Myrkskald – «My Sharpened Axe»

Myrkskald er et splitter nytt prosjekt som nå har gitt livstegn fra seg for første gang med slippet av låta «My Sharpened Axe». Bandet kan nok aller best beskrives som et symfonisk svartmetallband, og demonstrerer i det hele tatt en såpass god forståelse for sjangerhåndverket at man nesten må anta at medlemmene har en del erfaring fra andre og lignende prosjekter.

Myrkskald kan nok beskrives som noe generiske i all sin profesjonalitet. Likevel er «My Sharpened Axe» en svært god og stilistisk potent låt. Her blandes symfoniske elementer a la Dimmu Borgir, melodisk håndverk som kan minne om et band som Wodensthrone, og en vokal som skaper tilløp til noe som ligner storslagenhetene i musikken til Mgła og Behemoth. Låta er også godt strukturert og bygger blant annet opp til et strålende melodisk tema mot slutten. Anbefales!

Skrevet av Alexander Lange

Metallurgiske Funn: Ukas Favoritt

Blodhemn – Sverger Hemn

Det kan sies at definisjonen av hva som er norsk svartmetall er under konstant redefinering. Fra vår rolle i å sette rammeverket for sjangeren på 90-tallet har det gjennomsnittlige uttrykket praktisert av norsk band nemlig forandret seg fra år til år, så det blir sjelden rett å bruke denne perioden som et sammenlikningsobjekt for produksjonen i senere år. Grovt sett kan man si at 2000-tallets brutale, symfoniske vinkling gradvis har beveget seg i en mer organisk retning igjen, samtidig som elementer fra tungrock og thrash har fått større påvirkning på musikken. Blodhemn er kun ett av mange band som benytter seg fritt av disse elementene, om de så innehar en besk råskap som skiller dem fra mengden. På deres nye skive ‘Sverger Hemn’ utvider mesterhjernen bak prosjektet «Invisus» dog rammeverket for prosjektet betydelig, med et større fokus på åpne landskaper og bittersøtt melodikk enn tidligere.

Førsteinntrykket vil dog være et helt annet når man trykker «spill» på åpningslåt og singel «Fraa Djupet…». Låta er et eksempel på Blodhemn i fullt svartmetall-modus: skåldende, frenetisk og tordnende, om melodisk. Selv det mer atmosfæriske strekket mot slutten av låta klarer ikke å unngå å svi bort ørehårene til lytteren, mye takket være den intense og støyende produksjonen. Deretter gjør blackthrashen sitt inntog på «Vil Livet av Deg», et kort og riff-bombardement som når fartsmetalliske tempoer på sitt mest elleville. Andresingelen «Velg din Gift» er en tilsvarende kort og heseblesende affære – en brennende vindtunnel fylt med drivende black’n’roll og huggende thrash.

Rundt midtpunktet av skiva begynner «Invisus» sine mer ekspansive ideer å komme til uttrykk. «Bomb Bergen» utgjør, som følge av sin mer avmålte fremtoning, allerede et slags skifte i skivas operasjonsmodus, men det er høydepunktet «Farvel Feioey» som blåser dørene av den uttrykks-messige bunkeren. Luftige gitarfraser svever på en vind av blastbeats, «Invisus» hyler med sin sedvanlige, hemningsløse lidenskap, og resultatet er en storslått og emosjonell tilnærming til Blodhemns mer avstraffende svartmetall. Denne utviklingen når sitt logiske endepunkt i «Tid», en nydelig sentimental svartmetall-låt toppet med et overraskende og affekterende, rensunget refreng.

Denne svingningen mellom blodtørstig ekstremmetall og mer melodiøse strekk kunne fort gitt nakkesleng hvis det ikke var for den generelt rødglødende produksjonen. Det eneste strekket som går litt for langt i så henseende er «Opp or Lemmen» inn i «Velg din Gift». Den feststemte black’n’rollen til sistnevnte oppleves litt som et slag i trynet etter førstnevnte, ettersom «Opp or Lemmen» med sin stadig eskalerende, emosjonelle ensporethet føles mer ut som en avslutning på skiva. Utenom denne skavanken i storstrukturen er det lite å trekke poeng for på ‘Sverger Hemn’, en fremragende svartmetallskive som balanserer mellom nådeløs ekstremitet og emosjonell potens på slående vis.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Makrostrukturell evaluering: Ukas plater

Mork – ‘Den Svevende Festning’

I 2020 lanserte Mork EP’en ‘Pesta’, der en liten håndfull nytt materiale ble sluppet i en bunt med to covre og et knippe live-utgaver av låter fra bandets to siste plater: ‘Det Svarte Juv’ og ‘Eremittens Dal’. ‘Den Svevende Festning’ er en tilsvarende utgivelse, da med Morks store statement fra i fjor, fullengderen ‘Katedralen’, som bakteppe.

Mork er et svartmetallband fra Halden ledet av Thomas Eriksen, som langt på vei befestet sin sentrale rolle i den nyere bølgen av tradisjonell, norsk svartmetall med ‘Katedralen’. ‘Den Svevende Festning’ består av to nye låter, en versjon av låta «Født Til Å Herske» med strykere (som før kun har vært tilgjengelig digitalt), så vel som live-versjoner av «Arv», «Det Siste Gode I Meg» og «Svartmalt», som alle pekte seg ut som høydepunkter på fjorårets plate.

‘Den Svevende Festning’ åpner sterkt med sitt tittelspor, der Behemothsk riffteft blandes med en råskap og et gitarsound man kanskje heller assosierer med en gammel Darkthrone-plate. Eriksens beske, tydelige skrikevokal og øre både for jordnær black’n’roll og iskald intensitet solidifiserer svartmetallhåndverket. Dette glir over i andrelåta «Ormtunge», der taktfast riffspill pares med en melodi som sender lytteren rett ut i Windir-stratosfæren.

Det spørs om disse komposisjonene når helt opp til mange av de sterke øyeblikkene på ‘Katedralen’, men de fungerer altså like fullt som solide bidrag til en stadig sterkere Mork-katalog. Mye av det andre materialet på ‘Den Svevende Festning’ imponerer også, og live-versjonene viser seg langt på vei berettiget, blant annet ved en sterk leveranse av clean-vokal-partiene på «Arv» og «Det Siste Gode I Meg» av Eriksen, der assossiasjonene sendes til de tilsvarende klare og lidenskapelige prestasjonene på Helheims ‘WoduridaR’. EP’ens svakeste ledd er nok nyversjonen av «Født Til Å Herske», der jeg synes strykerne ikke finner noen god plass i miksen, der de ligger litt utilpasse til i et lydbilde der jeg ikke synes det høres ut som at det er plass til dem. Ellers er imidlertid ‘Den Svevende Festning’ en solid liten kuriositet fra Mork, som fortjener kudos for et aktivt og sterkt virke de siste årene.

Skrevet av Alexander Lange

Last Lightning – The Unholy Ritual

Fra sin opprinnelse i punk-påvirket svartmetall tok Last Lightning fra Ås en langt mer tradisjonell rute gjennom sjangerlandskapet på sin debutskive ‘Porten’ fra i fjor. Skiva var fylt til randen av ildnende, melodisk svartmetall, og hadde en flyt som generelt sett var dynamisk nok til at plateformatet virket som en naturlig passform for bandet. Et år senere leverer gruppa oppfølgeren ‘The Unholy Ritual’ – en skive som bærer preg av både nyvunnet kunnskap og standhaftige utfordringer.

For Last Lightning har anskaffet noen nye, spennende verktøy siden sist. Lærdom fra Avertias ‘Når Nordavinden Kaster Kniver’ virker enkel å spore på åpningslåta «Sett Meg Fri» sine melodiske rocketendenser, og de enorme Insomnium-aktige melodiene som tårner over refrenget er fengende og majestetiske nok til å ta pusten fra en. På «Krig» prøver bandet seg på en velkjent manøver fra kanskje spesielt thrashmetallen, nemlig en simulering av nådeløs krigføring gjennom lydmalende gitarmitraljøser. Låta virker i utgangspunktet mer sørgende enn krigersk, men etter et hinsides fett Darkthrone-riff bryter helvetet løs i form av en skuddsalve av tordnende dobbelbass.

Men som nevnt henger en del av utfordringene igjen fra bandets solide men noe ujevne førsteskive. Til tross for at produksjonen på det jevne er varm og god som et brennende ullteppe, er noe av instrumentbalanseringen litt vanskelig å gjøre seg klok på. Noen av ledegitarene på skiva ligger så langt bak i miksen at det nesten ikke er noe poeng i å ha dem med i utgangspunktet, hvorav tittelsporet er den største synderen. I tillegg virker mye av solospillet litt underarbeidet, og vokalisten har fremdeles en tendens til å falle bakpå i forhold til resten av bandet fra tid til annen.

Til tross for disse skavankene mener jeg at Last Lightning definitivt har levert en god skive med ‘The Unholy Ritual’. Samtlige av låtene inneholder minst én ide som røsker deg inn i bandets turbulente melankoli, og låter som «Sett Meg Fri», «Krig» og «Resurrection» er blant det klart beste materialet Last Lightning har levert til nå. Med andre ord kan ‘The Unholy Ritual’ sies å heve seg ørlite grann over forgjengeren, samtidig som skiva legger grunnlaget for videre utvikling og raffinering av bandets stadig tilspissende men dynamiske sound. Anbefales fans av melodisk svartmetall som ikke frykter skyskrapende hooks.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Sundrowned – Glacious

Sundrowneds debutskive ‘Become Ethereal’ fra fjoråret var en imponerende affære; en skive som fullstendig mestret sitt utvalgte uttrykk via tårnende komposisjoner og plettfri produksjon. Til tross for at både sound, produksjon og visuell utforming var på et høyst profesjonelt nivå, gikk ikke skiva helt i hus hos Metallurgi ettersom de riktig store og fengslende motivene uteble fra Sundrowneds eteriske blackgaze. Dette kan sies å gjelde for bandets nyeste utgivelse ‘Glacious’ også, uten at dette hindrer meg i å anse EP-en som en sterkere utgivelse enn forgjengeren.

De tre låtene som utgjør ‘Glacious’ er i stor grad hugget ut fra det samme råstoffet som ‘Become Ethereal’. Krystalliske gitarplukk, sensitivt trommespill, mørke growls og et osean av reverb utgjør fortsatt søylen i bandets sound, men denne gang beveger musikkens endeløse luftspeilinger seg med langt mer distinkte gester. På tittelsporet er de mest fremtredende gestene åpningens post-rock-melodikk, broens fløyelsmyke blastbeats, samt de feite gitarene som forankrer det klimaktiske crescendoet ved låtas ende. På «Blood» blir gruppens yndige gaze rammet inn av robuste beats, etterfulgt av en atmosfærisk seksjon hvor akkorder flyter inn i hverandre som dyphavsstrømmer.

Men for min del er det avslutningssporet «Levitating» som overbeviser i størst grad i denne omgang. Det åpne og udefinerbare rytmelandskapet som preger introduksjonen gir musikken et vektløst og sakte drivende preg – et flott lydbilde som snart besøkes av en nesten smertelig vakker akkordrekke. Ja, bandet dagdrømmer seg fortsatt litt bort i løpet av låtas drøye syv minutter, men synkoperte beats og en majestetisk avslutning sørger for å knytte sløyfen rundt en av Sundrowneds sterkeste låter til nå. For min egen del kunne det fortsatt blitt gjort mer på motiv-fronten for å virkelig huke tak i lytteren, men det er ingen tvil om at ‘Glacious’ er en bunnsolid post/blackgaze-utgivelse.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Mikrostrukturell evaluering: Ukas singler

Blodhemn – «Velg din Gift»

Blodhemns andre singel fra ‘Sverger Hemn’ er et rødglødende sverd smidd i thrashmetallens og black’n’rollens brennhete smie. Åpningsriffets svansende gange utstyres med en Endezzma-aktig intensitet som følge av den skoldende og gnistrende produksjonen – en forbindelse som styrkes av «Invisus» sin hemningsløst brølende vokal. De byksende thrash-riffene bryter godt opp med den svingende rytmikken som regjerer på de fengende black’n’roll-partiene, men med tanke på hvor hinsides støyende og intens låta er kunne den kanskje vært tjent med å være redusert med en del eller to. Sånn som den står nå er «Velg din Gift» et tårnende og aggressivt monster av en låt, dog en låt som etterlater deg litt fortumlet og oppskaket ved enden av sin kompakte spilletid.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Tottal Tømming – «Krig etter Krig»

Slippet av Tottal Tømmings nyeste skive er rett rundt svingen (faktisk ble det sluppet i dag), men bandet ser likevel sitt snitt til å sende et siste vådeskudd i retning lyttere som ved et uhell har forvillet seg inn i deres lille hjørne av grindcore-verdenen. «Krig etter Krig» er en låt som balanserer bandets tradisjonelle grind-kunnskaper med de psykotiske vrangforestillingene som truet med å fullstendig overta fjorårets ‘Omgangsspsyke’, og det innenfor en låtform som er en liten balansekunst i seg selv. Her er både grindcorens maniske idemyldring og tradisjonell (ta det med en klype salt) låtskriving ivaretatt, og resultatet er en catchy liten ladning auditiv ødeleggelse.

Etter en forstyrrende og manisk kaklende åpning blir låtas blastende og hektiske hjemmebase etablert. Fra denne trygge holmen begir Tottal Tømming seg ut på det kvalmende oseanet av ledegitarer som preget ‘Omgangsspsyke’, fengende punk-refrenger, samt en psykotisk bro fylt av bandets armé av frivillige session-vokalister. Låta er som mye annet Tottal Tømming produserer forutsigbar i sin kaotiske fremtoning, men overraskende i sin utførelse. Alt i alt lover det svært godt for «tidenes sinteste plate», som uten at jeg skal spoile for mye faktisk kan vise seg å være tidenes sinteste plate. Hør på «Krig etter Krig», og så hører du på resten av ‘Om Hundre År er Allting Brennt!!!». Metallurgi befaler.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Bizarrekult – «Kongen«

Etter å ha blitt signert på selveste Season of Mist i vår, har post black metal-prosjektet Bizarrekult nå sluppet noen minutter fra sin kommende fullengder ‘Den Tapte Krigen’ i form av låta «Kongen». Her er det snakk om en låt som nok ikke lener i retning av de mange heseblesende øyeblikkene på debutplata ‘Vi Overlevde’, men som snarere preges av en seigere og treigere tilnærming. Svære, traskende gitarakkorder og et sant nikkeriff i låtas andre halvdel sørger like fullt for en god dose intensitet.

Skrevet av Alexander Lange

Mantric Momentum – «In the Heart of the Broken«

Mantric Momentum er det fortsatt ganske ferske power metal-prosjektet til Christer Harøy, tidligere kjent for sitt virke i det progressive metallbandet Divided Multitude. Etter to år med singelslipp er det omsider klart for slipp av debutalbum i november, og første smakebit er «In the Heart of the Broken» – en låt som nok kan blidgjøre den gjengse power metal-entusiast om den så ikke vil målbinde så mange andre.

Denne streite fireminutteren må nok sies å bevege seg i et hit or miss-territorium når det gjelder melodiene komposisjonen baserer seg på. Dessverre synes jeg ikke vokallinjene overbeviser helt, og den obligatoriske power metal-overtenningen og -overdådigheten her får ikke nok støtte av kvaliteten på melodiene. Det gitarbaserte hovedtemaet oser imidlertid av utsøkt, gøteborgsk melodisk death metal. Sånn sett peker «In the Heart of the Broken» mot et helt ålreit power metal-album fra Harøy og co. som kan inneha noen sterke høydepunkter.

Skrevet av Alexander Lange

Moor – «Lepers Among Us»

Enmanns-svartmetallbandet Moor har etter kun noen fåtalls demoer bestemt seg for å gi ut debutskive, en utgivelse som bærer navnet ‘Viper Kingdom’ og slippes i løpet av oktober. Denne avgjørelsen reiser noen spørsmål hos anmelder personlig, ettersom låtene jeg har hørt fra prosjektets hold tidligere har vært preget av ufullstendige låtstrukturer, til tross for at materialet stort sett var sterkt. «Lepers Among Us» fikser i stor grad på strukturproblemene fra tidligere av, selv om prosjektet fortsatt har mye å vokse på i den forstand.

Bølger av flerrende gitarer kaster oss inn i den hektiske formen for svartmetall som har kjennetegnet Moor til nå. De stadig rullende basstrommene gir låta en muskulær tyngde, der punkete akkordrekker bidrar til en heseblesende fremdrift. Det hele fremstår som en kombinasjon av Gjendøds melodiske invensjoner på ‘I Angrep’ og Mayhems mest krigerske tendenser. Moor har ennå ikke klart å finstemme låtstrukturen helt på «Lepers Among Us», men musikeren har forbedret seg såpass på denne fronten at forventningene er moderate til ‘Viper Kingdom’ i oktober. Lytt om du liker barsk og brutal svartmetall med melodiske tendenser.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Mikrostrukturell evaluering: Ukas singler

Blodhemn – «Fraa Djupet…»

Annonseringen av Blodhemns kommende skive ‘Sverger Hemn’ er svært gode nyheter for fans av melodisk men beinhard svartmetall. Skiva ‘Mot Ein Evig Ruin’ som ble utgitt i 2019 var en gnistrende og tuktende svartmetallutgivelse full av tumlende riff og rasende vokaler, og singelen «Fraa Djupet…» fra den nye skiva vitner om at dette er et utgangspunkt Blodhemn er fornøyde med å jobbe ut ifra. I denne omgang er dog produksjonen bedre tilpasset råskapen i bandets dystre melodikk, og låtmaterialet er sterkt nok til å gi følelsen av at bandet har hevet ambisjonsnivået enda et hakk siden deres siste utgivelse.

De maniske skrikene og det golde hovedtemaet som åpner showet levner ingen tvil om at vi har å gjøre med et Blodhemn i full angrepsmodus. Akkurat som med Nattverds ‘Vandring’ fra fjoråret er det ikke snakk om melodisk svartmetall av en konvensjonelt vakker sort, men av en sort som er vakker i sin råskap og brutalitet. Dette fremheves av et hovedtema i Sargeistsk stil som hever sitt dystre hode over vannflaten ved sentrale punkter over låtas spilletid. «Fraa Djupet…» er noe av den mest instinktivt fengslende musikken jeg har hørt fra Blodhemns hold, så forventningene er store til slippet av ‘Sverger Hemn’ i begynnelsen av Oktober.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Brotthogg – «When the Curtain Falls»

Brotthogg er en – for meg – ukjent enhet innenfor den norske undergrunnen som i all stillhet har gitt ut tre strålende utgivelser i skjæringspunktet mellom progressiv metall, svartmetall og melodisk dødsmetall. Bandets nye singel «When the Curtain Falls» er faktisk mitt første møte med bandet, og basert på innholdet i denne låta må det være en av de største overseelsene jeg har begått når det kommer til den norske scenen i senere tid. «When the Curtain Falls» er såpass velkomponert, teknisk presist og profesjonelt utført at bandets navn burde vært på langt flere lepper enn det som foreløpig er tilfellet.

Etter en dramatisk fade-in slippes lytteren rett ned i et sammensatt rytmisk og melodisk landskap som umiddelbart kunngjør Brotthogs erfaring som band. Det rifftunge uttrykket sender tankene i retning band som Emperor og Keep of Kalessin, band som injiserer sin svartmetalliske base med intens fremdrift og detaljerte storstrukturer. Man kan dog ikke slå seg til ro med så enkle sammenlikninger, ettersom Brotthogg mest av alt har hugget seg ut et eget hjørne i den massive steinrøysa som er norsk undergrunnsmetall. «When the Curtain Falls» er en av de mest rikholdige og spennende singlene jeg har hørt fra det norske metallmiljøet i 2022, selv om dette utsagnet bør balanseres av en innrømmelse om at denne formen for sjangerkryssende ekstremmetall er nøyaktig min kopp te. Anbefalt er den uansett!

Skrevet av Fredrik Schjerve

Vorbid – «Derealization»

Det kan virkelig være duket for et høydepunkt i det norske metallåret 2022 når arendalskvartetten Vorbid slipper sin andreplate ‘A Swan by the Edge of Mandala’ i oktober. Etter slippene av to imponerende singler fra plata tidligere i år, «By the Edge of Mandala» og «Paradigm», innevarsler også låta «Derealization» en leken og spennende raffinering av uttrykket til dette progressive ekstremmetallbandet. I denne omgang snakker vi Vorbid på sitt kanskje mest teknisk avanserte og omskiftende, der spilletiden på drøye seks minutter rommer et flust av taktarter, vendinger og stemningsskifter.

Det er kanskje Vorbids evne til å holde et slikt sprakende lerret enhetlig som er det mest imponerende i denne sammenhengen. I dette ligger også det faktum at materialet i seg selv også er råsterkt. Det åpner med en teknisk finesse lik den man finner i musikken til band som Obscura og Vektor, før The Ocean-aktige clean-vokalrefrenger, en groovy og mer tilbakelent bridge og flotte klimaks drar lytteren videre gjennom det skiftende lydlandskapet. Et helt særegent take på sjangeren forsvinner muligens i Vorbids lek med ulike inspirasjonskilder, men det spiller ingen stor rolle når denne leken fremstår såpass proff og spennende som den gjør på «Derealization».

Skrevet av Alexander Lange

Funeral Harvest – «Fire Sermon»

Funeral Harvests selvtitulerte EP fra 2020 var en av de første utgivelsene jeg omtalte som skribent hos den da ny-oppstartede bloggen Metallurgi. EP-en høstet lovord for sin mørkt dronende, ritualistiske svartmetall, og var en såpass skjellsettende opplevelse at tanken på en full-lengder hjemsøkte meg med jevne mellomrom gjennom året som var. Nå er endelig full-lengderen ‘Redemptio’ annonsert, men om singelen «Fire Sermon» er noen indikator så har vi med et ganske annet beist å gjøre i 2022 enn vi hadde på EP-en fra noen år tilbake.

Den bekmørke, okkulte atmosfæren som åpenbares i åpningsstrekket til «Fire Sermon» er forså vidt en side av bandet vi kjenner igjen fra ‘Funeral Harvest’. Fra dette Beyond Man-aktige utgangspunktet (passende nok, med tanke på at «Enstad» gjester på låta) kutter Funeral Harvest dog rett over i en piskende storm av svartmetall som er intens nok til å kunne sammenliknes med den pure faenskapen til band som Black Fucking Cancer. Skoldende gitarer deler rom med krigsmetalliske blastbeats, og den hemningsløse vokalen til «Nathas» skyver bandet stadig nærmere den fandenivoldske og flyktige sjangerbenevnelsen «Nidarosk svartmetall». Denne formen for brutal og fysisk avstraffende svartmetall kler Funeral Harvest helt utmerket, og sett i lys av skivas fantastiske platecover er det god grunn til å forvente store ting av slippet av ‘Redemptio’ i Oktober. Anbefales fans av Terratur Possessions og generelt mannevond undergrunns-metall.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Tottal Tømming – «Om hundre år er allting brennt!!!«

Det er bare én uke til den definitivt Oslo-baserte grindcore-kaosenheten Tottal Tømming slipper ny plate, og for noen dager siden slapp bandet en Youtube-video prydet av bilder av brennende hus, schtøgg sangtekst og lyden av platas tittelspor. Denne grindcore-låta varer i hele fire minutter og innevarsler Tottal Tømming i kjent stil, der hemningsløs uhøytidelighet bankes sammen med skitten grindcore-musikk med kvalitetsstempel.

For dette er virkelig punksk, Napalm Death-aktig og kompromissløs musikk. Gitarene skifter nokså usystematisk mellom grom riffing og dissonante, skranglete arpeggio-nedganger, innimellom hviner de på Kerry Kingsk, og etter at frontfiguren Sigrid Vollgraven (Morten Müller) har raljert over dette i noen minutter får lytteren servert et dundrende tøft breakdown-riff før man plutselig etterlates i en sølepytt av en ustemt gitarmelodi. Det er som det skal være med Tottal Tømming, og vi gleder oss til femten låter til neste uke.

Skrevet av Alexander Lange

Phybia – «Ethos Unshared»

Phybia er det splitter nye, tilsynelatende instrumentale djent-prosjektet til gitaristen Christian Tjore fra Sande. Med unntak av noen svært meme-inspirerte lydsnutter på Soundcloud er «Ethos Unshared» den første ordentlige smakebiten vi har fått på prosjektets form for djent – en form som er tydelig inspirert av det mer melodiske materiale på skiver som Peripherys ‘II’ fra sjangerens oppstart tidlig på 2010-tallet.

Med andre ord er det snakk om melodisk og tilgjengelig instrumental-djent som ikke skyr unna et styggvakkert breakdown fra tid til annen. Produksjonen er klar og punchy uten å være smertelig overkomprimert, og dette støtter opp under gitarspill som er både dødstight, luftig og fengende. Det er definitivt plass til vokal i arrangementet, og låtformen også føles strukturert rundt en imaginær vokalstemme som i mitt eget hode alltid er fremført av Spencer Sotelo. Dette avslører kanskje et uttrykk som ligger temmelig tett opp mot Peripherys åndsverk, men dette balanseres av det faktum at denne typen djent er veldig dårlig representert i Norge. Det er alltid rom for velkomponert og kompetent djent-relatert musikk i mine spillelister, så jeg ser frem til hva enn Phybia koker i hop i tiden som kommer.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Mikrostrukturell Evaluering: Ukas singler

Abbath – «Dread Reaver«

See the source image — Ute nå via Season of Mist

Tittellåta fra tredjeplata til Abbaths soloprosjekt er sluppet. «Dread Reaver» er nok også en låt som musikalsk sett ligger tettere opp mot Abbaths Immortal-fortid enn førstesingelen «Dream Cull», og særlig det saftige, taktfaste hovedriffet kanaliserer et mektig mørke inn i øregangene. I forlengelsen av dette ligger en virkelig solid svartmetallåt i mid-tempo, og de som har sansen for den litt mer tradisjonelle tungmetallen som får sitt utløp både på «Dream Cull» og flere steder på Abbaths tidligere utgivelser, vil nok også ha glede av den sterke nikkefaktoren og fengende refrenget. «Dread Reaver» gjør rett og slett at jeg gleder meg enda mer til plateslippet i slutten av mars.

Skrevet av Alexander Lange

Conception – «Monument in Time»

Ute nå via bandets eget Conception Sound Factory-plateselskap

Raufoss-bandet Conception har siden begynnelsen av 90-tallet lagt betydelig med tid og ressurser i å utforske flerfoldige nyanser av progressiv metall. Siden 2020s ‘State of Deception’ har de brukt tiden til å gi ut live-innspillinger av låter fra 1997s ‘Flow’, samt en nyinspilling av singelen «Roll the Fire» fra 1993s ‘Parallel Minds’. Nå har vi endelig fått servert det første originalsporet siden plata fra 2020, nemlig den utbroderte og svellende singelen «Monument in Time».

Conceptions uttrykksmessige mikstur på «Monument in Time» kan sies å romme både melodiske instinkter fra album-orientert hardrock, Nergardsk symfonisk metall og progressive tendenser med forbindelser til Dream Theaters univers. Låtas vers har en deilig ambiguøs groove som nesten kan minne om Leprous sin smakfulle rytmebruk på fjorårets ‘Aphelion’, og leder inn i refrengets elegante og rike arrangement. Produksjonen er både fyldig og transparent nok til at individuelle spor skinner gjennom, noe som særlig får betydning for den romslige, dramatiske og orkestrale avslutningen. «Monument in Time» er en substansiell låt som avdekker Conceptions omfattende ekspertise innenfor sjangeren, og et sikkert tegn på at bandet er i full gang med skrivingen av et nytt prog-epos.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Kryptograf – «Asphodel«

I påvente av plata ‘The Eldorado Spell’ som kommer i mars, har Kryptograf servert en ny cocktail av proto-doom, stoner rock og metallisk hard rock. Tredjesingelen «Asphodel» starter i kjent terreng, og lar et nokså enkelt gitarriff ligge ganske nakent under de klare vokallinjene som driver den innledende vers-refreng-strukturen fremover. Men mens dette nesten fortoner seg som litt for tamt og anonymt for min del, er «Asphodel» likevel kanskje den mest fargerike og varierte låta vi har fått høre fra plata.

Den heller forsiktige åpningen fungerer nemlig på sett og vis som en ganske fin opptakt til den strålende andrehalvdelen av låta. Her slår Kryptograf seg mer løs med både lekre basslinjer, elegant bruk av kassegitar og en virkelig fengende groove, og det er snakk om noen minutter der bandet virkelig evner å rendyrke de mer klassiske rocke-uttrykkene som stadig bobler under overflaten i musikken deres. Ikke minst er det ganske så vakkert, og jeg aner en plate som vil tilfredsstille de av oss som blant annet koste oss med Dunbarrows tredjeplate i fjor.

Skrevet av Alexander Lange

Fjøsnisse – «Midnattstime»

Fjøsnisse har ikke brukt tiden siden slippet av fjorårets suksess ‘Vord’ på å hvile på laurbærene, men har allerede annonsert nytt plateslipp i mai, samt sluppet to singler som ikke kommer til å være med på skiva. ‘Vord’ var en bunnsolid svartmetallplate som så vidtmåtte se seg slått ut av Metallurgis liste over fjorårets beste plater, så håpet er stort om at den kommende skiva ‘Fjord og Fjell’ vil klare å skvise seg til en velfortjent plass. I midlertid har vi singelen «Midnattstime» å døyve tørsten etter nytt materiale med, Noe låtas rikholdige og innhyllende svartmetall klarer med glans.

«Midnattstime» er et melodisk svartmetall-nummer med tekstlige forbindelser til nattens naturlige mystikk. Tonespråket har tilknytninger til både Windir og den finnske scenens tilnærming til uttrykket – i tillegg bruker Anders Vada post-svartmetalliske teksturer til å sette lytteren inn i sinnslaget til en ensom nattevandrer. Robuste og aggressive seksjoner kontrasterer med den tjukke, fuktige og tåke-aktige atmosfæren, som igjen blir opplyst av lyssøyler av melodiske fragmenter. «Midnattstime» klarer ikke helt å utkonkurrere ‘Vord’s sterkeste høydepunkter, men er et sterkt tillegg til Fjøsnisses undervurderte låt-bank.

Skrevet av Fredrik Schjerve

YAWN – «Lachrymator II: Lignite»

På tross av gode musikerprestasjoner og en rekke lekre, lekne og interessante produksjonstriks, ble jeg aldri helt fanget av YAWNs første singel «Cement». Låta lå i mine ører litt tett opp mot alskens djent-prosjekter man har vært borti de siste ti årene, og hadde en del tendenser i låtskrivingssegmentet som føltes litt oppbrukte i så måte. At «Lachrymator II: Lignite» skulle bli et av de kuleste norske metallsnuttene jeg har hørt på en stund var dermed ikke helt forventet. Denne korte tominutteren, som bare er én del av en større komposisjon på bandets kommende fullengder ‘Materialism’, utløser i mine øyne mye av potensialet som lå under overflaten på «Cement». Følgelig viser den i det hele tatt hvordan moderne progressiv metall/djent kan dras i litt nye og uventede retninger.

«Lachrymator II: Lignite» er nemlig en djent-komposisjon som gir meg overraskende assossiasjoner til sjangre som no wave og støyrock – da i en ganske hypermoderne produksjonsdrakt. En buldrende kampesteinsbass, som i alle fall i live-sammenheng visstnok slås på med en trommestikke, får hjelp av tammespill til å dra i gang den kule, synkopiske grooven som driver låta fremover. Noen sirener av noen gitarer og effekter leder den deretter etter hvert til omtrent å kollapse under egen vekt. De merkelige, smågufne og The Haxan Cloak-aktige effektene helt på slutten er også et kult grep. Det hele virker som noe som band som KEN Mode eller Code Orange kunne funnet på, og det er naturligvis litt ekstra kult når det gjøres i norsk sammenheng og med progressivt fortegn. Anbefales!

Skrevet av Alexander Lange

Avertia – «Blant Elver i Mørket»

Til slutt har vi en frittstående, akustisk komposisjon av det Bergenske svartmetallbandet Avertia. «Blant Elver i Mørket» føles for meg som et bittersøtt postludium til fjorårets flotte ‘Når Nordavinden Kaster Kniver’ – et siste farvel med hjemlige trakter før man gyver løs på en omfattende reise. Om denne reisen kommer til å finne sted – og hvilken form den kommer til å ta – har vi foreløpig ikke svar på. «Blant Elver i Mørket» er uansett flott følge å ha på hodetelefonene, uansett hva slags tanker som måtte summe rundt i hodet.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Mikrostrukturell Evaluering: Ukas singler

Warzaw – «Machine Gun Fire»

Warzaws ‘Werewolves on Wheels’ fra tidligere i år var en meget god debut; en moderne trad-skive fylt til randen av rødglødende hooks og glimt i øyet. Tydeligvis er Trondheimskvartetten inne i en usedvanlig inspirert periode, ettersom de har annonsert at oppfølgeren ‘Black Magic Satellite’ vil gjøre sitt nedslag i det norske musikkmarkedet rett før årsskiftet. «Machine Gun Fire» er den første smakebiten på hva vi har i vente på bandets andreskive, hvilket for min egen del har den uheldige effekten at den moderer forventningene mine noe.

Låta starter svært stødig, med et erketradisjonelt tradriff etterfulgt av sprudlende solospill. Når vokalen til Daniel Rønning gjør sin entré merkes det dog at produksjonen på bandets nyeste singel er en aldri så liten nedgradering i forhold til debutskiva. Litt glattpolering har aldri tatt livet av en fengende trad-låt, men «Machine Gun Fire» låter såpass bearbeidet at instrumentene føles kunstig separert – mest av alt vokalen, som skiller seg tydelig fra miksen. I tillegg mangler låta de sterke hooksene og melodiene som preget samtlige av singlene fra ‘Werewolves on Wheels’, og helhetsinntrykket er dessverre at «Machine Gun Fire» kunne vært en låt som ble kuttet ut av sporlista på nevnte plate i forkant av slippet. Misforstå meg rett, dette er ikke dårlig trad på noe som helst nivå, men per standarden Warzaw satte på debuten strever «Machine Gun Fire» med å imponere.

Skrevet av Fredrik Schjerve

ILHALUNG – «Misantropiens Alkymist / Djevelens Fyrbøter«

«Misantropiens Alkymist» og «Djevelens Fyrbøter» er de første smakebitene vi har fått fra det kommende debutalbumet til rykferske ILHALUNG fra Trondheim: ‘Falskhetens Dualitet’. Her er det snakk om dyster, men forholdsvis melodisk svartmetall, karakterisert av beske, tydelige vokalfraser, forseggjorte gitarmelodier og en fantastisk flerrende bass. Begge låtene spiller også på litt ulike styrker, der den førstnevnte nok byr på de sterkeste melodiene mens den andre henter mer ut av å være den mest dynamiske komposisjonen.

Så sliter låtene også litt med sitt. Når kanskje den fremste generelle styrken ved ILHALUNGs musikk er intensiteten bandet klarer å oppdrive, er det synd at enkelte temaer i «Misantropiens Alkymist» likevel repeteres nokså retningsløst – særlig mot slutten. «Djevelens Fyrbøter» har på sin side et hovedtema jeg rett og slett synes fremstår ganske uinspirert. Det skal imidlertid sies at denne låta i større grad er interessant hele veien gjennom, og når det litt skuffende hovedtemaet får utvikle seg til en ny melodi – som blant annet runder av låta – er ILHALUNG på sitt desidert beste. Det løfter noen ellers litt avdempede forventninger for min del opp mot plateslippet i starten av neste år.

Skrevet av Alexander Lange

Andri from Pagefire – «Dragonwings»

Usignert, ute nå på div. strømmetjenester

For de av dere som har fulgt Metallurgi over lengre tid er dere muligens kjent med Andri fra Youtube-kanalen Pagefire og hans mange metallparodier/hyllester. I denne omgang har han fått med seg Craig Cairns fra Cosmic Void og tidligere Midnight Prophecy, som legger sine prektige vokaler over Andris kompositoriske blinkskudd av en europeisk kraftmetall-pastisj. Refrenget formelig oser av Dragonforce, en forbindelse som ikke akkurat blir svekket av den fårete og over-entusiastiske modulasjonen som faser oss til siste refreng fra broens duellerende gitarer og synther. «Dragonwings» er – som ofte når det kommer til Andri – en god dose ukomplisert moro som er verdt en lytt eller to for nysgjerrige sjeler.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Mikrostrukturell Evaluering: Ukas singler

Visegard – «Hvor Gausta Rår»

På den kommende spliten ‘Kirkegard’ spiller Visegard den melodiske motparten til det mer aggressive og krigerske uttrykket til Kirkebrann. «Hvor Gausta Rår» – Visegards første singel fra spliten – er kraftig og velprodusert svartmetall, med en ambivalent atmosfære som balanserer prekært mellom håpefullhet og dysterhet. I likhet med Kirkebrann holder Visegard seg unna svartmetallens blasfemiske vinkling på sin nye låt, men velger heller å foreta et dypdykk inn i de svært nordiske temaene natur, mørke, død og resiliens.

Visegards tilnærming til mørk melodikk er utrolig naturlig og uanstrengt. Låtas vers og refrenger ligger og svever over et rikt og mangefasettert harmonisk landskap, som senere blir befolket av en ruskete og viril samling mannsrøster. Låtas andre halvdel veier dessverre helhetsinntrykket litt ned, ettersom den melodiske ledegitaren kopierer det underliggende riffet i store trekk, samtidig som den repeteres i overkant lenge. «Hvor Gausta Rår» er uansett en bunnsolid og tidvis fabelaktig svartmetall-låt, som sett i sammenheng med Kirkebranns singel kan tyde på et en av høydepunktene innenfor norsk svartmetall i 2021 kan vise seg å være – av alle ting – en split. Anbefales!

Skrevet av Fredrik Schjerve

Jointhugger – «The Calm»

Jointhugger viste på singelen «Midnight» at det bor noen potensielle, bluesy hit-skapere i dem – selv om den ti minutter lange låta demonstrerte at de rommer mange andre dimensjoner også. Trioens melodiske teft er godt ivaretatt på deres nye singel «The Calm», selv om den i denne omgang er presentert i et mer tradisjonelt stoner-format enn på forgjengeren. Dersom man sidestiller de to singlene fra bandets kommende skive blir det tydelig at de tre gutta fra Horten makter å skape sann variasjon innenfor den ganske uniforme sjangeren stoner/doom, noe som lover svært godt for ‘Surrounded by Vultures’ (som for øvrig ble sluppet på søndag).

«The Calm» er Jointhugger redusert ned til sin stoner-kjerne, med nok kvalitetsstemplede riff til å sette skrekken i både Matt Pike og Al Cisneros. Bandets grovkornede fuzz-bass og kampesten-aktige gitarlyd utgjør fortsatt fronten av lydbildet – som på skiva synes å ha fått en profesjonalisert poleringsjobb, muligens på bekostning av de herlige, analoge teksturene som regjerte på ‘Reaper Season’. Vokalen til Nico Munkvold har som tidligere en bluesy affekt, med en oktav-dobling som av en eller annen grunn sender tankene mine i retning en del alternative strømninger innenfor rock og metall på 90-tallet.

Jointhugger er mestre i å sprite opp tradisjonell stoner/doom via aktive og hendelsesrike låtstrukturer. På «The Calm» kommer denne tendensen til uttrykk via broens rasende, pentatone skred, som stadig avbrytes av stillhet og wah-wah-draperte gitarlicks. Bandet ligger og mesker seg uanstrengt i den rytmiske lomma over hele låtas spilletid, før en tøylesløs akselerasjon avslutter det hele med brask og bram. «The Calm» er nok et hakk i beltet for Jointhugger og deres låtskriver-kanon, og en låt som burde vekke entusiasme hos samtlige fans av skikkelig bunntung stoner/doom.

Skrevet av Fredrik Schjerve

KINGSEEKER – Butterflies

KINGSEEKER: Butterflies | NRK P3 Urørt — Usignert, ute på strømmetjenester

«Butterflies» er den fjerde singelen det østlandske metalcore-bandet KINGSEEKER har sluppet siden 2019, men dessverre bare den første vi på Metallurgi har klart å fange opp. Låta vitner like fullt om et band som på tross av beskjeden berømmelse begynner å få grep om et nokså profesjonelt teft.

Her får man en metalcore-kruttønne som dyppes i post-hardcorens melankoli, og KINGSEEKER klarer særlig å imponere med et uhyre effektivt hovedtema som står fjellstøtt som fundament for et herlig Trivium-aktig refreng. Ellers må også vokalen nevnes, som nok tilføyer det meste bandet har av en slags egenart med sitt hardcore-preg – ikke helt ulikt noen av Jacob Bannons prestasjoner i Converge. Såpass skittent er det at jeg nok skulle ønske at råskapen i vokalen også ble noe mer gjenspeilet i den nokså polerte produksjonen. Til syvende og sist lander imidlertid «Butterflies» som en imponerende tre-minutter fra et fortsatt ferskt metalcore-prosjekt som jeg gleder meg til å høre fortsettelsen av.

Skrevet av Alexander Lange