hard rock – Metallurgi

Makrostrukturell evaluering: Ukas utgivelser

Ildfar – Sorrowful echoes of perdition

Ildfar, et svartmetallprosjekt drevet av Thomas «Favn» Aamodt, er blitt en gjenganger i Metallurgis platespalter gjennom nå å ha lansert tre skiver siden 2021. Disse tre skivene er også prosjektets eneste, selv om internetts metall-encyklopedi skal ha det til at prosjektet startet opp i en eller annen form allerede i 1994, da den norske svartmetallen fortsatt hadde voksesmerter. Ildfar har også levert noen nokså habile svartmetallplater nå på 2020-tallet, der folketonale elementer gjerne har vært det som har justert et ellers svært tradisjonstro uttrykk.

Dette går Ildfar litt bort fra på sin nyeste skive ‘Sorrowful echoes of perdition’. Dette er en mer rendyrket og mørk svartmetallutgivelse, der det virker som at Favn har forsøkt å kanalisere mer depressive takter enn tidligere. Det er stilistisk valg som håndteres godt, og noen av høydepunktene på denne skiva er nettopp de der Ildfar viser seg fra sin mest aggressive side.

Dette gjelder for eksempel den flerrende andrelåta «Kulden som river i mitt sinn». De Burzumske stemningene og den fryktinngytende avslutningen på åtteminuttsmastodonten «We Fall» er også klare høydepunkter i så måte, så vel som de krigerske gitarpassasjene i avslutningslåta «Du Visner». Ildfar lykkes særlig i «Depths of the soul» også med mer melodiske innslag.

Likevel synes jeg ‘Sorrowful echoes of perdition’ viser en del forbedringspotensiale. Det desidert svakeste her er de to interludene «Til graven…» og «Emptiness», som begge er melankolske pianospor som både føles klisjéfylte og dårlig innbakt i plateopplevelsen som helhet. Jeg synes heller ikke Ildfar alltid treffer så godt når det gjelder produksjonen, der vokalen ligger litt lavt til og synthen, som til tider dukker opp, ikke sklir helt heldig inn i lydbildet. Stort sett er denne skiva nokså habil svartmetall, men jeg synes dessverre ikke plateopplevelsen er helt konsistent på grunn av dette. Det er synd, for jeg synes Ildfar treffer svært godt i de beste låtene her.

Skrevet av Alexander Lange

Arania – Whispering Embers

Det er tydelig at trønderske metallbandet Arania har tatt tiden til bruk i arbeidet med debutskiva ‘Whispering Embers’. Bandet har eksistert på papiret siden rundt 2018, men foruten EP-en ‘Mental State’ fra 2021 har mesteparten av aktiviteten deres utspilt seg bak sceneteppet. ‘Mental State’ viste dog at det lå et klart potensiale i bandets perspektiv på melodisk, symfonisk metall, og på ‘Whispering Embers’ blir dette potensialet i stor grad realisert i form av en variert, storslagen og inntrykksfull plateopplevelse.

Som nevnt i omtalen min av ‘Mental State’ fra 2021 henter Arania tydelig inspirasjon fra hjørnesteinsbandene innenfor norsk symfonisk metall, altså Tristania og Sirenia. Men i tillegg til den fengende dramatikken som pushes av nevnte band, har musikken til Arania ofte også et oppløftende tonespråk som virker hentet fra power metal og de mer episke hjørnene av tradmetallen. Sånn sett kan musikken på ‘Whispering Embers’ til tider sammenliknes med den undervurderte diskografien til Andreas Nergård (Nergard), kanskje spesielt når synth-strykerne jager gjennom lydbildet.

Arania har åpenbart tenkt nøye gjennom hva som må til for å fikse overgangen fra kort-format til stor-format, og åpningsstrekket fra preludiet «Forsaken» og inn i det første minuttet av «Open My Eyes» benytter seg av alle tilgjengelige midler for å skape en følelse av begivenhet. Gode melodier virker å smette ut fra hver eneste krik og krok i det vi begir oss gjennom skivas første par-tre låter, samtidig som tunge riff og ditto heroisk trommespill sørger for at musikken ikke oppleves som sukkersøt og tannløs. Denne kløktige balanseringen av tungt og fengende peker nok en gang i retning band som nevnte Sirenia og Nergard, men også mer powermetalliske norske enheter som Mantric Momentum.

‘Whispering Embers’ har en tydelig storstruktur, hvor både platas A-side og B-side krones med en lengre, mer eventyrlysten låt. Dette er en meget god måte å strukturere en såpass lang skive på, ettersom man alltid har et tydelig mål i sikte dersom øyeblikket man befinner seg i ikke skulle fenge. Personlig har jeg nok mest sansen for skivas A-side, ettersom den innehar både en større tetthet av tunge riff, favorittlåtene «Open My Eyes» og «Hubris», samt den fabelaktige storkonstruksjonen «The Hunt» som verdig finale. B-siden befinner seg akkurat litt for lenge i softere territorier for min egen del (står B-en i B-side for «ballade» mon tro??), selv om avslutningssporet «From Ashes» er nok en heseblesende, episk triumf for Arania.

‘Whispering Embers’ er en bunnsolid symfonisk metallplate som kapitaliserer godt på det ulmende potensialet vi så i Aranias EP fra 2021. Kritikken min begrenser seg i hovedsak til enkelte beslutninger knyttet til produksjon og vokal, hvor jeg synes vokalen til Aina Catrine Hammern ligger en smule langt frem og nakent til i lydbildet. I tillegg synes jeg vokalen ofte blir litt for pen og pyntelig – spesielt når det instrumentale underlaget trapper opp tempoet og tyngden – hvilket understrekes av de mer helhjerta vokalprestasjonene på låtene «The Hunt» og «From Ashes». For fans av melodisk, symfonisk metall burde ‘Whispering Embers’ være lett å like, og jeg synes Arania kan være godt fornøyde med det de har levert på sin debutskive.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Dragonfall – Cold Whining Road

Dragonfall er et splitter nytt heavy metal/hardrock-band fra Horten som lar seg inspirere av 80-tallets arena-helter innenfor nevnte sjangre. Over de fire låtene som utgjør debut-EPen ‘Cold Whining Road’ (skulle det forresten vært ‘Cold «Winding» Road?) demonstrerer bandet et tydelig talent for enkel, effektiv låtskriving, minneverdige refrenger og temmelig imponerende instrumentferdigheter, uten at noe definitivt særpreg gir seg til kjenne.

Stilistisk sett plukker jeg opp referanser til band som Judas Priest via Bjørnar Marthinsens tunge riffing, Accept via den fabelaktige stemmen til bandets vokalist Cato Johansen, ogEurope som følge av både de tydelige arena-aspirasjonene og den bombastiske synthen som dukker opp med jevne mellomrom. EP-coveret og bandnavnet vil nok for mange gi inntrykk av at Dragonfall henter inspirasjon fra sfærer som fantasy-litteratur og power metal, men foruten en Game of Thrones-inspirert introduksjon til åpningssporet så befinner vi oss altså trygt innenfor tungmetallens og hardrockens territorier.

Samtlige av låtene på ‘Cold Whining Road’ inneholder sterke vokalmelodier, velkalibrerte arrangementer og flashy men velskrevne gitarlicks og soloer, men jeg har likevel funnet et par låter jeg synes er spesielt bra på EP-en. «Hell or High Water» har med enkelhet det mest fengende og allsang-verdige refrenget på utgivelsen, og «Closer to Heaven» kan også skilte med et musikalsk drama som går mye av norsk tradmetall i 2024 en høy gang. Det eneste som egentlig jobber imot Dragonfall på ‘Cold Whining Road’ er produksjonen, hvor spesielt vokalen til Cato Johansen låter overraskende blass gitt hans åpenbare kvaliteter som sanger. Utenom dette er det mye å like ved debut-utgivelsen til Dragonfall, spesielt om du er blant dem som gleder seg aller mest til å se Europe på årets utgave av Tons of Rock på Ekebergsletta.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Urstrid – Urstrid

Urstrid er en trio som med sin selvtitulerte debutskive herved er på kartet over norske svartmetallband som spesialiserer seg innenfor den mer melodiske siden av sjangerlandskapet. Dette er musikk som minner mye om for eksempel Ulvers ‘Bergtatt’, og er også preget av en del elementer som gir assossiasjoner til Taake og Darkthrone.

Tospannet «Blodhevn» og «Offesteinen» åpner plata på habilt vis, og særlig førstnevnte demonstrerer et overbevisende meloditeft. Det er i det hele tatt melodiene som er Urstrids hovedverktøy på denne skiva, og det bidrar til en del sterke høydepunkter; for eksempel synes jeg et av temaene på «Trolldom» utmerker seg ved også å vise en mer kompleks side av melodihåndverket.

Urstrid finner imidlertid også plass til mer rifftunge affærer med skarpere tenner, som den trampende «En Krone Av Ild» som for øvrig er en velkommen kuriositet midt på plata. Den er velkommen fordi Urstrids materiale ellers likevel blir litt vel ensformig og langstrukket, og jeg kommer ikke utenom tanken om at utgivelsen hadde passet bedre som en EP. Avslutningslåta «Hundre År Med Vinter» er for eksempel langt fra en dårlig låt i seg selv, men jeg føler meg rett og slett mettet på det Urstrid har å by på når avslutningsstrekket står for tur.

Det mest lovende peket fremover er definitivt «Født Under En Svart Måne», der jeg vil påstå at Urstrid mønstrer både det beste riffet og den beste melodien på hele skiva. Og denne plata er for all del god selv om jeg hadde ønsket meg noen oppstrammere, og for øvrig også preget av en svært god produksjon og sterke prestasjoner. Jeg gleder meg definitivt til neste korsvei.

Skrevet av Alexander Lange

Belfalas – Dor-En-Ernil

Da har altså det instrumentelle solo-prosjektet Belfalas sluppet ‘Dor-En-Ernil’, som i følge skaperen er ment å telle som en full-lengder. Dette slår meg som ukonvensjonelt gitt innholdet på utgivelsen, som består av tre nye spor og to av demo-innspillingene fra ‘Cries of the Coming Wind’, som ble sluppet tidligere i år. Det er snakk om atmosfærisk, symfonisk melo-death som passer like godt som bakgrunnsmusikk til introspeksjon som til dagdrømming om storslåtte slag på blodige slagmarker, og til tross for at låtene mangler vokal er de temmelig lette å la seg fenge av. Det er ikke så mye annet å si om musikken til Belfalas for øyeblikket, men ta for all del en lytt eller ti dersom du liker å la tankene vandre til fjerne fantasy-riker til lyden av episk, atmosfærisk metall.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Styggedom – Massedrap

Kjartan «Nattsvart» Øvrehus er en skikkelse som har gjort seg bemerket gjennom en hel rekke svartmetallprosjekter, blant annet Nitrist. Mange av dem, om ikke alle, er sentrert rundt det lille rogalandske plateselskapet Bad Noise Records, som også har band som Evig Hat, Dimmu Bongir (nei, ingen stavefeil!) og Kirkegrill. Styggedom er fyrens nyeste prosjekt, og på debututgivelsen ‘Massedrap’ evner han – som i mange av sine andre prosjekter – og koke opp vederstyggelig svartmetall som er tro mot røttene på en ganske så appellerende måte.

‘Massedrap’ består nemlig av nikkeverdig og uhøytidelig svartmetall av den gamle skolen, der stygge og ekle gloser proklameres over en rå og hjemmebakt produksjonsdrakt. Det minner spesielt mye om en del Darkthrone-materiale, og tendenser lik dem man finner i klassikeren «Sjakk Matt Jesu Krist» åpenbarer seg for eksempel raskt i den fengende åpningslåta «Forlatt herfra til Helvete».

Styggedoms ess i ermet mener jeg er vokalen, særlig på grunn av tekstene som i sin krasse, rogalandske fasong også er hørbare. Linjer som «skyta deg sjølv med shotgun!» nører opp under platas herlige, misantropiske legering, og tekstene får ofte også drahjelp av noen strålende, taktfaste grooves, som i den minneverdige «Kristenmanns blod». «…og Satan spiller solo!» rekker Nattsvart også å berette før en sinnsyk gitarsolo krydrer til «Blod og hat», en av platas beste låter. Slike ting gjør at denne plata blir en underholdende affære i all sin vemmelighet.

Verktøykassa er ellers litt skral, og den nevnte «Blod og hat» er en av de beste låtene nettopp fordi lengden på den rettferdiggjøres av variasjon. ‘Massedrap’ er ellers preget litt vel mye av repetisjoner, og noen av låtene blir også litt like, selv om låter som den litt sakteregående «Nidingsverk» riktignok bidrar med litt dynamikk. Først og fremst er likevel ‘Massedrap’ et friskt pust som jeg har fått mye sans for, der Styggedom leverer tradisjonstro og misantropisk svartmetall.

Skrevet av Alexander Lange

Makrostrukturell evaluering: Ukas plater (2/2)

Aeternus – Philosopher

Aeternus er et band som trolig ikke trenger noen introduksjon for folk som har en moderat interesse for norsk ekstremmetall. Bandets to første skiver har opparbeidet seg en velfortjente statuser som klassikere fra en periode som ikke akkurat hadde manko på kandidater å velge mellom, og skivene som har blitt utgitt i etterkant har alle sammen bydd på interessante og velformulerte videreutviklinger av bandets basale sound. Denne utviklingen kan sies å ha nådd et slags toppunkt med ‘Heathen’ fra 2018, som kombinerte trekk fra bandets 90- og 2000-tallsperioder til en sammensatt og temmelig enestående, helhetlig identitet.

‘Philosopher’ fremstår på mange måter som et forsøk på å raffinere denne identiteten videre. Dette ble ettertrykkelig hintet til allerede på skivas to første singler, som begge videreførte ‘Heathen’s kontemplative og atmosfæriske tilnærming til bandets patenterte «dark metal». Selv om jeg i utgangspunktet reagerte på den manglende eksplosiviteten og tyngden som jeg har til vane å se etter i ekstremmetall, gir skivas tematiske fokus en god forklaring på hvorfor Aeternus har holdt foten av gasspedalen i denne omgang. ‘Philosopher’ er nemlig en plate som er bygget på et omfattende vev av filosofiske funderinger; et vev som krever et langt mer romslig og atmosfærisk bakteppe enn det klassisk ekstremmetall kan tilby.

«Ares» bruker de første tre låtene på ‘Philosopher’ til å etablere dette bakteppet. Dette gjør at skiva trolig kan fremstå som noe hendelsesløs og treg til å begynne med for enkelte, ettersom det tar et drøyt kvarter før det første vaskeekte ekstremmetalliske øyeblikket dukker opp (det trashende black/death-riffet etter introduksjonen til «Void of Venom». Tålmodige lyttere vil dog fort erfare at ‘Philosopher’ er et vel så rikholdig verk som bandets tidligere skiver. Denne rikholdigheten er dog kamuflert bak mer subtile gester enn tidligere, hvor mye av magien ligger i måten «Ares» gradvis modulerer teppet av gitarer som ligger som en tåke over det nyanserte trommespillet til «Phobos».

Dersom man er ute etter mer eksplisitte ekstremmetalliske øyeblikk, må man over på skivas B-side. «The Luciferian Architect» kommer dog som en åpenbaring dersom man har hørt gjennom skiva fra start, ettersom det fargerike, melodiske oppblusset til andresingelen «Wresting Worm» glir over i jagende gitarer og blast beats organisert i en mesterlig, tårnende struktur. Avslutningssporet «Carving the Pristine Anomie» byr på tilsvarende tyngde, men utgjør en mer passende finale som følge av en majestetisk tonalitet hentet fra episk metall, samt en ustanselig rytmisk fremdrift som når sitt toppunkt i låtas aller siste sekunder.

Jeg hadde egentlig en tanke om å vie et avsnitt av omtalen til låttekstene alene, men det faktum at disse ikke er tilgjengelige på nett gjør at den kanskje viktigste biten av mysteriet ‘Philosopher’ må gå uten analyse i denne omgang. Det er dog tydelig at «Ares» sine eksistensielle funderinger har hatt mye å si for den musikalske utformingen av sisteskiva til Aeternus; en teori som styrkes av det jeg har klart å tyde av tekst under lytting. Alt i alt er ‘Philosopher’ en skive som både viser mestringen av ekstremmetallisk håndverk vi har lært å forvente fra Aeternus, på samme tid som den tar et steg inn i et langt mer kontemplativt landskap enn tidligere skiver. Det er virkelig ikke noen selvfølge at band fortsetter å søke etter nye, spennende perspektiver 30 år inn i sin eksistens, så med dette i mente har jeg intet problem med å smelle et ettertrykkelig kvalitetsstempel over Aeternus‘ nyeste skive, ‘Philosopher’.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Ljå – 1943

Ljå er en svartmetallisk gruppe fra Stavanger som har levert klassisk, norsk andrebølges-misantropi siden sin opprettelse i 2002. Bandets besetning over årenes løp er svært utfordrende å nøste opp i dersom man tar i bruk Metal Archives som kilde, men baksiden av coveret til andreskiva ‘1943’ lister opp dagens mannskap som følgende: «Kjød» på slagverk, «Rebnor» og «Sagblad» på gitar, «Byting» på bass og «Neievrut» på edder og galle (vokal, angivelig). Dette forteller oss selvfølgelig svært lite om musikerhjernene som står bak ‘1943’, annet enn at de deler den tidlige svartmetallscenens forkjærlighet for grufulle, men smått komiske aliaser.

Folk som har hørt ‘Til Avsky for Livet’, bandets debut fra 2006, vet at dette ikke er det eneste Ljå har til felles med den norske andrebølgen. Bandet forholder seg mer eller mindre utelukkende til sjangerens formgivende utgivelser, hvilket blir tydelig dersom man bruker debutens voldsomme, riffdrevne aggresjon som målestokk. Andreskiva ‘1943’ spinner videre på denne tråden på temmelig sømløst vis, hvilket er temmelig imponerende med tanke på at den kommer ut hele 17 år etter sin forgjenger. Dette skyldes trolig at noe av materialet ble komponert rundt 2010, – skivas to første låter ble utgitt på EP-en ‘Klar til Strid’ i 2012 – men det er likevel imponerende når et band makter å bevare originalvisjonen i så lang tid som Ljå har.

Denne originalvisjonen kan best beskrives som en tosidet mynt, der en forkjærlighet for Vestlandets golde og værharde kyststripe opptar den ene siden og en fascinasjon for krig og elendighet opptar den andre. Dette vil si at både vestlandsk melodikk og nær krigsmetallisk intensitet deler plass på ‘1943’s ni låter, i tillegg til tunge riff som på ulike tidspunkter kan minne om band som Darkthrone, Gorgoroth eller Carpathian Forest.

Førsteinntrykket er dog at Ljå spiller temmelig enkel men effektiv svartmetall. Dette skyldes delvis at åpningssporet «Klar til Strid» er en av de klart mest simple låtene på ‘1943’, men også den temmelig nedstrippede og støyende miksen. Andrelåta «Revheim» utvider kanskje bandets arsenal med noen brølte koringer og noen hakket mer utbroderte gitarpartier, men helhetsuttrykket er fremdeles at Ljå er økonomisk innstilte hva gjelder egen musikk. Dette står dog ikke til hinder for at musikken treffer skiveblink ved flere anledninger. Tittelsporet har for eksempel noen utsøkte, stolte melodilinjer; «Allti Gje Opp» veksler mellom piskende blastbeats og rullende basstrommer til stor effekt, og «Ild og Bevegelse» har en sinnsyk fremdrift som komplimenteres av noen fartsmetalliske detaljer i gitarstemmene.

Til tross for mange gode, enkeltstående øyeblikk, sliter ‘1943’ med å markere seg som full-lengder. Låtene makter stort sett å engasjere meg i øyeblikket, men danner ikke noen bemerkelsesverdig helhet på linje med større suksesser fra det norske utgivelsesåret, som f.eks den selvtitulerte debutskiva til Nemesis eller den atmosfæriske potensen til Ekroms ‘Uten Nådigst Formildelse’. Fans av svartmetall som holder seg til kjente, effektive troper kan dermed med fordel sjekke ut ‘1943’, der folk som er på leting etter noe mer distinkt og spektakulæt bes lete andre steder. Min egen tid med Ljås nyeste skive har dog vært en solid investering.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Asmodean – By a Thread

Asmodean er en kvartett som gjennom et knippe singler i år har imponert meg, da først og fremst på grunn av noen fengende og kruttsterke melodier og refrenger. Singlene lada alle opp til slippet av ‘By a Thread’, som er bandets debutskive på tross av at de har holdt på siden 2013. Asmodeans uttrykk er nokså lettbent til å kunne plasseres innenfor metal-sjangeren, og selv om det i stor grad finnes elementer av progressiv metall a la Dream Theater, Opeth og særlig nyere Mastodon, er rene og mer fordøyelige og melodiske hardrock-elementer ofte mer fremtredende. Og det er her melodiene og refrengene kommer inn som Asmodeans fremste drivkraft i musikken sin.

Det kommer til uttrykk med en gang i åpningen «The Undoing», som har et helt nydelig refreng der noen flotte lead-gitarer også åpenbarer seg. Asmodean setter med dette i gang en skikkelig gullrekke, der den påfølgende «tittellåta «Below the Line» kombinerer nok et herlig refreng og en flott, drivende oppbygning. Mastodon-tendensene kommer deretter frem på umiskjennelig og stødig vis på «Scorned», og Asmodean viser seg videre fra sin mest fengende side på «I Wont».

Andre halvdel av ‘By a Thread’ er hakket mer variert enn den første. Både «Sanguine» og «Best Sold Disguise» utmerker seg med mer storslåtte og luftige refrenger i spedd henholdsvis NWOBHM- og Tool-aktige grep i riffsegmentet. Det er imidlertid for meg klart at «By a Thread» er i overkant ensformig, og ulikhetene ligger for stor grad i låtenes findetaljer. Med det kunne den godt ha blitt kuttet med én eller to låter – nå er den med sine over 50 minutter for lang i mine ører.

I tendensene til denne ensformighetene synes jeg også det ligger en påfallende forsiktighet i stiluttrykket; til tider blir det litt for anonymt og lettbeint på tross av at melodiene og riffene er gode. Dette eksponeres på en måte også litt av avslutningslåta «Jack O’ the Shadows», der Asmodean plutselig slår ut sine litt mer eksperimentelle vinger og leverer en progressiv, kul og uforutsigbar åtte minutter lang låt.

Det hadde vært kult om bandet blandet inn slike påfunn andre steder på plata også. Men så er også hovedinntrykket mitt at Asmodean lykkes godt på ‘By a Thread’, der bandet virkelig har kokt opp noen minneverdige øyeblikk. Noen sterke melodiske refrenger lyser det hele opp, og vel så det, og ikke minst må det sies at dette formatet mestres uhyre godt i den nest siste låta «Zooethics». Med det er ‘By a Thread’ definitivt en sterk debutfullengder.

Skrevet av Alexander Lange

Skinndaud – The Meat

Skinndaud er et band vi i Metallurgi har fulgt siden starten, da de slapp sin første singel under navnet Blodsvar. Singlene som er blitt sluppet og noe mer er nå samlet i debut-EP’en ‘The Meat’, som med fire direkte og hardtslående minutter ikke varer mer enn i elleve minutter.

Stilmessig er ikke Skinndaud spesielt vanskelig å plassere, og gjennomgående ligger bandet i thrash-land på denne EP’en – da med mest inspirasjon fra Slayer. Noen tilslag til hardcore finnes også gjennom vokalen, men det blir ikke like dominerende i lydbildet som den raske riffinga som er EP’ens innmat.

Det er også riffene som er det beste ved ‘The Meat’. Uten å være spesielt oppsiktsvekkende eller originale i seg selv, holder de gjennomgående høy kvalitet som thrash-håndverk. Der Skinndaud avviker litt fra dette håndverket, er dermed også der det stikker seg litt – både i positiv og negativ forstand. Korvokalen i «Skinndød» synes jeg for eksempel ikke er spesielt heldig; derimot er lydbildene i «Blodsvar» noe som peker mot litt mer spenstige påfunn fra bandet. Ellers er det rett og slett litt vanskelig å peke mot spesielle enkeltdeler eller -låter siden Skinndaud gjør såpass mye bruk av de samme elementene over EP’ens korte spilletid. Men det er ikke nødvendigvis noe negativt i denne sammenhengen, for det fungerer definitivt.

Skrevet av Alexander Lange

Coma Doof – Miasma

‘Miasma’ er debutskiva til Coma Doof fra Oslos skoglige utkanter. Det er band som fint kan plasseres innenfor stoner-rockens og stoner-metallens rike. Det sørger særlig de grovkornede, nedstemte og tunge gitarene i bandets lydbilde for; ellers er det enkelte tydelige pek i retning andre sjangere av det litt lettere kaliberet, særlig alternativmetall og grunge.

Dette kommer særlig til uttrykk i vokalsegmentet, der jeg i alle fall selv får assossiasjoner til for eksempel Alice in Chains i blant annet «Rain» – uten at vokalen er fullt så imponerende som Layne Stayleys, naturligvis. Slike tendenser er enda tydeligere i platas ballade og midtpunkt «It’s Over», som også minner om Red Hot Chili Peppers‘ roligere påfunn, av alle ting.

Denne siden av Coma Doofs musikk fungerer stort sett greit i smeltedigelen med stoner-elementene, men det er også av litt varierende kvalitet. Temaet i «It’s Over» er i utgangspunktet litt vel egentlig og blir utover dette også dratt ut i det kjedsommelige, og Coma Doof går i mine ører på en smell i siste låt her, der det blir repetert noen fraser i dårlig fungerende Zack de la Rocha-stil mot slutten. Vokalen er generelt litt hit-or-miss på ‘Miasma’, og kludrer det også til på «Hell Yeah» med et ultraharry innslag i refrenget.

Coma Doof mestrer i større grad stoner-håndverket, som særlig på grunn av den nevnte gitarlyden kommer godt ut hele plata gjennom selv om riffene ikke er så sofistikerte. På låter som «Time Ain’t On Our Side» og tittellåta, som nok er platas beste, gjør bandet susen ut fra basale grunnformler, og litt lek med taktarter i «Naked» er for så vidt forfriskende. Aller kulest blir det imidlertid i andre halvdel av «Someone Somewhere», som driver skikkelig godt. Dette bidrar til at «Miasma» er en helt grei førsteplate for Coma Doof, selv om jeg selv synes det er en del å jobbe med her – også i forlengelse av at det hele blir i overkant enkelt.

Skrevet av Alexander Lange

Theneus – Antologi

Metallurgi har viet spalteplass til mange band som fikk sin start på metall-linja på Buskerud Folkehøyskole de siste par åra, og siste i rekken er solo-prosjektet Theneus. Bak dette prosjektnavnet finner vi Emma Sønstebø, som allerede har markert seg hos oss i år i kraft av å spille bass og kore på demoen til Gloombound fra januar. Det er dog noe ganske annet å være et enkelt tannhjul i et større band-maskineri enn å styre skuta ene og alene, og friheten som kommer med sistnevnte merkes definitivt på ‘Antologi’, Emmas første skive under Theneus-navnet.

Som tittelen indikerer, fremstår ‘Antologi’ ofte mer som en samling enkeltstående låter enn en tradisjonell plate. Det kan ha noe å gjøre med at låtene i stor grad er hentet fra perioden Emma gikk på metall-linja til Buskerud – et sted jeg kan se for meg at eksperimentering og uttesting av forskjellige ideer blir oppfordret til – , men det kan også ha noe å gjøre med overfloden av ideer vi finner over skivas snaue times spilletid. Uttrykksmessig er Theneus temmelig solid forankret i svartmetall av både atmosfærisk og melodisk sort, selv om vi straks skal se at disse termene ikke er fullstendig dekkende når det kommer til musikken vi finner på ‘Antologi’.

Plata åpner aldeles nydelig, med en nedstemt og folketonal sak som passende nok har fått tittelen «Forord». Emma har en sangstemme som utsondrer både styrke og sårhet på en og samme tid, og dette løfter det ellers solide arrangementet til «Forord» til et nytt nivå. Et massivt, filmatisk svell fungerer som et frampek i retning den ruvende maksimalismen som dominerer resten av utgivelsen, før «Ormen»s orkestrale synth-intro går over til et episk men rått svartmetall-strekk. Det første som slo meg i møte med musikken til Theneus fra dette punktet og ut, var at det var svært vanskelig å forutsi hvor de smått kaotiske låtstrukturene ville ta veien hen, samt at skiva er badet i en dramatikk som stadig truer med å overvelde lytteren.

Det regjerer en slags ubestemmelighet i musikken på ‘Antologi’, som makter å være både fargerik og desperat, ekstatisk og håpløs på en og samme tid. Dette er, etter min mening, prosjektets sterkeste kort, og kanskje det elementet som i størst grad differensierer prosjektet fra andre svartmetallprosjekter i den norske floraen. Når det kommer til låtskriving og miksing derimot, har Theneus fremdeles et stykke å gå dersom målet er å produsere en plate som føles ut som en sammenknyttet og helhetlig opplevelse. Det hviler et åpenbart potensiale i prosjektet – et potensial som blir tydeligere jo lengre inn i plata jeg kommer –, men musikken til Theneus kan for øyeblikket beskrives som en støvsky som ennå ikke har samlet seg og blitt til en stjerne.

Med andre ord trenger nok Sønstebø rett og slett litt tid på seg til å stake ut en rute og lære seg å mestre håndverket, hvilket er et stikkord som gjelder de aller fleste av de svært unge musikerne som uteksamineres fra Buskerud Folkehøyskole. Jeg synes det dog er veldig spennende at Sønstebø tør å eksperimentere i den grad hun gjør på ‘Antologi’, og det sier vel en hel del at favorittsporene mine finnes blant den utpreget progressive B-siden til skiva. For vel så viktig som å lære seg et håndverk er det å dyrke den grenseløse kreativiteten som vi finner aller oftest hos unge musikere, og sånn sett virker Sønstebø å være i rute på begge fronter, gitt musikken vi finner på debutplata hennes ‘Antologi’.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Mikrostrukturell evaluering: Ukas singler

Bokassa – “All Out Of Dreams”

Bokassas forrige singel, “Garden of Heathen”, imponerte meg, og sendte mange assossiasjoner til bandets glansdager rundt slippet av den velrenommerte andreskiva ‘Vultures’. Nå har bandet sluppet nok en bit fra sitt kommende prosjekt, som også er solid, men som ikke imponerer vel så mye som trioens forrige sprell.

Riffene er tunge, produksjonen er god, refrenget treffer passe godt, og post-choruset/bridgen åpner opp lydbildet på en overbevisende måte. Likevel blir det hele litt vel anonymt, og får meg til å lure på om Bokassa kommer til å sette seg litt fast i eget, små-harry rock’n’roll-spor. I forlengelse av det tror jeg likevel Bokassa leverer det fansen forventer og vil ha – og stemningen på konsertene vedlikeholdes nok med slike spor som bare fy.

Skrevet av Alexander Lange

Inculter – “Death Reigns”

Metallurgi startet først opp i 2020, og derfor er det rom for at band vi ikke kjenner så godt til i den norske metal-scenen overrasker oss med nye utgivelser. Det gjelder i aller høyeste grad vestlendingene i Inculter, som slapp skive sist i 2019 og nå er ute med en helt forrykende singel ved navn “Death Reigns”. Her snakker vi skikkelig deilig, brutal og dynamisk thrash som er obligatorisk for alle som allerede har blitt imponert av band som Nekromantheon og Shakma.

Denne låta åpner i umiskjennelig Slayer-stil, og den lander etter hvert i et strålende skjæringspunkt mellom forrykende tempo og en tyngde som kiler nervene i solar plexus. “Death Reigns” byr også på roligere partier med clean-gitar som skaper god variasjon. Anbefales på det sterkeste.

Skrevet av Alexander Lange

Drittmaskin – “Norsk Pønk Må Dø”

Låta “Norsk Pønk Må Dø” er det første materialet vestlandsbandet Drittmaskin har gitt ut siden de slapp den solide andreplata ‘Svartpønk’ for ca. to år siden. Tittelen på denne plata har også blitt flittig brukt som sjangerbeskrivelse for musikken dette bandet spiller, der de i og for seg har et ganske pønka image, men blander inn ganske tydelige svartmetallelementer særlig gjennom gitararbeidet.

Men (den norske) pønken skal altså til livs på denne låta, og Drittmaskin leverer her en nokså thrasha lytteropplevelse som heller ikke gir slipp på bandets fandenivoldske energi. Låtskrivermessig er det likevel lite nytt å spore på det helt overordnede, men det er kult at bandet ikke lar den litt romsligere og tydeligere produksjonen gå på bekostning av faenskapsenergien. Med det er dette en solid prestasjon fra Drittmaskin.

Skrevet av Alexander Lange

Kraanium – «Massive Piles of Festering Remains»

Kraaniums nye skive ‘Scriptures of Vicennial Defilement’ slippes om en snau måned, og i den anledning har bandet sendt nok en seig og blodig musikalsk spyttklyse i vår retning. Som på førstesingelen «Braindead Skullfucking» dreier det seg om brutal og slam-befengt dødsmetall av pureste sort; og det av en type som tilsynelatende ønsker å utfordre resten av slammens internasjonale musikkmiljø til et våpenkappløp: type tung.

Kraanium er med andre ord seg selv lik på deres nyeste singel, og det er kanskje like greit. Vokalisten gurglerog hveser som en bjørn med lungebetennelse, trommisen banker dritten ettertrykkelig ut av trommesettet, og gitaristene tevler ivrig om hvem som kan introdusere den mest ignorante grooven til den allerede patologisk ignorante miksturen av rytmisk huleboerskap som er «Massive Piles of Festering Remains». Det er med andre ord slam fra øverste hylle, hvilket vi selvfølgelig burde ha lært oss å forvente fra den smått legendariske gjengen i Kraanium. Anbefales til… ja, dere vet hvem dere er.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Flukt – «Walls within Walls – The Pallbearer»

«Walls within Walls – The Pallbearer», andre singel fra Flukts kommende andreskive ‘Omen ov Darkness’, velger en ganske annen rute gjennom skogen enn sin forgjenger. Der «The Idol in Bronze» var en tettpakket men fokusert låt som balanserte godt mellom svartmetallens aggressive og melodiske egenskaper, virker «Walls within Walls…» mindre sikker på hvor den skal gjøre av sine mange ulike bestanddeler. Det er ikke akkurat det at den uttrykksmessige balansen mangler på Flukts nye låt, men uttrykket svinger såpass ofte at man kan lure på om bandet har gått seg vill i sitt eget musikalske materiale fra tid til annen.

Om så «Walls within Walls…» virker litt oppstykket, så kan låta i det minste smykke seg med noen velfungerende enkeltdeler. Åpningens seige og dissonante fremmarsj er akkurat passe skrekkinngytende, og de raskere partiene har en genuin fandenivoldskhet ved seg. Låtas avsluttende akkordspill kommer dog ut av ingensteds, og understreker at Flukt har gått noen strukturelle utfordringer i møte på sin nye singel. Bandet vinner visstnok en del poeng på både riffgjerninger og et sound som hever seg over gjennomsnittet, så det er fremdeles liten grunn til å tro at ‘Omen ov Darkness’ kommer til å skuffe når den slippes mot slutten av måneden.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Messier 16 – «Death Poem I: Patience’s Callous Virtue»

Det er nå to år siden Messier 16 slapp debutskiva ‘Iota’, som til tross for noen produksjonsmessige ubalanser imponerte med sitt friske tonespråk og intrikate låtskriving. Nå har bandet annonsert at oppfølgeren kommer 17. november, et firedelt, konseptuelt ladet verk ved navn ‘Death Poems’.

Låtene på ‘Death Poems’ tar for seg historiene til fire tragiske og tilsynelatende ekte skikkelser, med tekster basert på deres egne selvmordsbrev. Skivas første singel, «Death Poem I: Patience’s Callous Virtue» omhandler de siste timene i livet til en soldat under første verdenskrig, som etter et mentalt sammenbrudd legger seg ned på den frosne marken for å dø. Dette er åpenbart brutal og utrolig sårbar tematikk, men Messier 16 unngår å virke utnyttende gjennom sin respektfulle og empatiske musikalske behandling av materialet.

«Death Poem I:..» er en låt som beveger seg fra kammermusikalsk intimitet til storstilte, cinematiske panoramaer uten å blunke. Den ‘Vulnicura’-aktige, såre åpningen er et spesielt virkningsfullt trekk, men også versenes stormende, atmosfæriske svartmetall bidrar til å plassere lytteren ute i snøføyka sammen med den stakkars soldaten. Den totale opplevelsen av «Death Poem I:..» er dog temmelig bombastisk, og det er definitivt fare for at det bikker over dersom skivas øvrige låter forsøker å tangere eller toppe denne når det kommer til intensitet. Det virker uansett som at Messier 16 har tatt et stort og selvsikkert steg i sin musikalske utvikling i forkant av sin kommende andreskive, og jeg er svært spent på å finne ut av hvordan bandet har satt sin egen progressive svartmetall opp mot det såre tematiske materialet.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Withered Branch – “3rd Strike”

Sinnametall-bandet Withered Branch har etter slippet av singelen “Victims” i august sendt nye, brutale lydbølger fra Innlandet. Her snakker vi et herlig sammensurium av groove metal og death metal, som ligger så godt i skjæringspunktet mellom Lamb of God og Florida-dødsmetall at jeg synes militærshorts-metall kanskje er en enda bedre beskrivelse.

“3rd Strike” baseres på et enkelt og effektivt riff som omgis med chugging og noen strålende klarheter av noen gitarakkorder. Oppå det hele ligger en habil vokalprestasjon, og under dundrer trommene og bassen godt. Det er snakk om nokså enkle og lite innovative greier, men det fungerer veldig godt, og det er snakk om en solid låt som utstråler en herlig brutalitet.

Skrevet av Alexander Lange

Mortemia – “Kråkevisa”

Samlingen av ulike versjoner av folkevisa “Kråkevisa” har blitt supplert av Morten Velands power metal-prosjekt Mortemia. Jeg har ikke kompetansen til å vurdere denne opp mot så mange andre versjoner, men all den tid denne føles litt som en slags power metal-lekse, er den også godt utført, og tilfører nok en energi og bombast som har manglet i katalogen tidligere. Og Wardrunas Linn Fay Hellas vokalprestasjon er utvilsomt god.

Skrevet av Alexander Lange

Mikrostrukturell evaluering: Ukas singler (1/2)

Kvelertak – «Endling»

Det er nå kun et par dager til slippet av Kvelertaks femte skive ‘Endling’, og siste forsmak kom sist uke i form av platas tittelspor. På «Endling» lener bandet seg lengre inn i det melodiske rockelandskapet enn noensinne før, og treffer på samme tid blink med det som muligens er min nye favorittlåt fra perioden med Ivar Nikolaisen i front.

Nikolaisen har en helt spesiell evne til å kombinere treffende samfunnskritikk med Kvelertaks særegne bruk av nordisk mytologi i tekstene sine , og «Endling» er intet unntak. Nikolaisen virker ikke særlig fornøyd med tanken på at alt er til salgs – om det så dreier seg om sårbar natur eller arvegods – og nedbyggingen av disse uerstattelighetene skildres på et bibelsk og nesten apokalyptisk vis i låtas tekst. Resten av bandet virker også stadig mer hjemme i det noe mykere sjangerlandskapet Kvelertak har beveget seg mot i senere tid. Det hviler en passende melankoli og bittersøthet over låtas instrumental, som er noe mer avmålt og temperert enn det man kanskje vanligvis forventer fra bandet bak plater som ‘Kvelertak’ og ‘Meir’ – for ikke å si gjengens berømte, kaotiske liveshow. Kvelertaks fargesprakende låtsignatur er dog umiskjennelig som alltid på «Endling», og det er liten tvil om at mine egne forventninger til femteskiva har fått seg et lite løft som følge av singelen.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Fjøsnisse – «Skjulte Toner» / «Hulder»

Svartmetallprosjektet Fjøsnisse, anført av en Anders Vada, har sluppet ikke bare én, men to singler de siste par ukene: «Skjulte Toner» og «Hulder». Fjøsnisse er et svartmetallprosjekt som først ga lyd fra seg med debutplata ‘Vord’ i 2021. Allerede året etter kom oppfølgeren i form av ‘Fjord og Fjeld’, og nå ser det altså ut til at nok et nytt prosjekt er på trappene.

Gjennom sine to utgivelser har Fjøsnisse funnet et uttrykk der mange ulike svartmetallelementer kombineres godt; både stampende black’n’roll-tendenser og mer folketonale og melodiske elementer får plass her. Den vellykkede miksturen kommer særlig til uttrykk på «Hulder», der vi i løpet av syv minutters spilletid får servert isende gitarleads og flotte melodier over taktfast grunn. Her har også Avertias Kristoffer Georg Nøstdal bidratt med vokal, noe som ender opp med å bli et heldig tillegg selv om han ikke skiller seg så veldig mye fra Vadas egen stemme.

«Hulder» er nok også den beste låta av disse to. «Skjulte Toner» er også en sterk låt, og er en mer kompakt og kort sak som sender flere assossiasjoner til Khold enn Windir. Den er imidlertid en litt anonym låt i forhold til «Hulder» og fremstår mer som solid albumfor enn en virkelig sterk låt i seg selv.

Skrevet av Alexander Lange

Oberst – «Chroma»

Kvartetten Oberst har sluppet materiale for første gang siden debutplata ‘Paradise’ ble lansert i 2020. Dette er et band som i all hovedsak beveger seg i skjæringspunktet mellom hardcore og post-metal der de kombinerer fandenivoldskhet med mer melankolske tendenser, og selv får jeg en del assossiasjoner til post-hardcore-band fra den amerikanske vestkysten. Oberst har imidlertid en tyngre og litt mer brutal side ved seg, noe som også setter dem i dialog med band som Baroness.

Slik var det på ‘Paradise’, og slik er det på «Chroma» også. Det er lite som skiller denne låta fra det Oberst slapp for tre år siden, selv om gitarene har fått grommere lyd. Men det funker, og særlig har jeg sansen for den lekne grooven i versene og de melankolske akkordoppgangene som kommer etter hvert. Anbefales!

Skrevet av Alexander Lange

Sorgsvart – «K.u.K.»

Sorgsvart er et hittil ukjent (for meg) anarkistisk svartmetallband som etter sigende har eksistert helt siden 1997. Bandets første demoer så derimot ikke dagens lys før i 2003, og basert på min svært mangelfulle research var det da snakk om folk/viking/svartmetall med symfoniske tendenser. Nå har enmanns-bandet gjenoppstått etter en lengre inaktiv periode, og bandets første vådeskudd kommer i form av singelen «K.u.K.».

«K.u.K.» står for «Krav utan kompromiss!» per låtas tekst – en tittel som sett i lys av singelcoveret ikke levner mye tvil rundt bandets anarkistiske agenda. Man finner ikke mye av den kammermusikalske elegansen som preget musikerens tidligere utgivelser på Sorgsvarts nye singel, men heller en slags forpunket black’n’roll ala Satyricons middelperiode. Det låter tidvis mektig og alltid intenst, men som følge av sistnevnte innehar musikken også en flathet som forsterkes av de digitale trommenes nådeløse skuddsalver. «Sorg» låter dog oppriktig oppildnet og forarget i leveransen av sin anarkistiske polemikk, så «K.u.K» blir til syvende og sist definert av en overbevisende punk-tilnærming til norsk svartmetall.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Slaamaskin – «Krenkeveldet»

Det «skittensakrale ballerock»-bandet Slaamaskin slapp nettopp låta «Krenkeveldet», den fjerde og antatt siste singelen før slippet av debutskiva ‘Trollveggen’ om to uker. Som vanlig inneholder musikken solide «kantspark av pønk og metall»; i dette tilfellet en eksplosiv sammensmelting av hardcore og thrashmetall.

Det finnes mye ved «Krenkeveldet» som tyder på at vi har med en eksplosiv og illsint låt å gjøre – tittelen, den korte låtlengden – men det var først og fremst lyden av en knitrende jack-kabel ved låtas åpning som varslet om en seriøs utblåsning. Dette er et velkjent grep innenfor skjødesløs punk og metall, og sannelig slaar ikke Slaamaskin direkte over i jagende metalpunk, lettere punktert av groovemetallens synkoperte rytmikk. Teksten til bandets maniske og kaklende vokalist harselerer med sensitivitetskultur på en vittig måte som får meg til å le mens jeg gråter, og oppsummert er vel kanskje «Krenkeveldet» den låta jeg har ventet på fra Slaamaskins hold. Kort, eksplosiv og ikke minst fengende; «Krenkeveldet» er et siste, saftig slag på tygga i påvente av Slaamaskins debutskive.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Rozario – «Heavy Metal Rider»

Rozario er et splitter nytt band med en tydelig ambisjon om å gi god gammel, energisk tungrock nytt liv. ‘To the Gods We Swear’ heter debutplata som kommer i oktober, og «Heavy Metal Rider» er singel nummer to derfra etter at tittellåta ble sluppet i slutten av juni.

Uttrykket til Rozario er virkelig ikke til å ta feil av der catchy, melodiske refrenger, frenetiske gitarsoloer og bredt vokalregister ligger i smeltedigelen. «Heavy Metal Rider» er også et vellykket forsøk i så måte, all den tid folk som vanligvis ikke hører så mye på denne type metall kanskje vil føle for å holde en liten ironisk distanse til det. Men hvis du uansett har sansen for det trenger du egentlig ikke se lenger i denne omgang.

Skrevet av Alexander Lange

Metallurgiske Funn: Ukas Favoritt

Flight – Echoes of Journeys Past

Norge er ikke akkurat kjent for å være noen tungvekter når det kommer til klassisk tradmetall. Vår rolle på den internasjonale metallscenen har siden det tidlige 90-tall vært definert som leverandører av ekstremitet, og foruten den Bergenske scenen er det få plasser hvor sjangerens tradisjonelle former er populære i dag. Enda sjeldnere er det å finne et norsk tradmetall-band befolket av håndverkere fra ekstremmetallens gjevere besetninger, men det er altså nettopp det vi har i Oslo-bandet Flight.

Mye av den beste ekstremmetallen som leveres nå til dags er preget av respekt for gammelt håndverk, – i kombinasjon med egne ideer og signaturer, selvsagt – og det er nettopp håndverket som utgjør den rødglødende tråden i diskografien til Flight frem til i dag. Presentasjonsmessig har bandet nemlig vært gjennom en del ulike uttrykk til nå, fra den selvtitulerte debutens flørt med det tidlige 2010-tallets NWOTHM-bølge, til den science fiction-inspirerte rom-odysséen vi fikk på andreskiva ‘A Leap through Matter’. På ‘Echoes of Journeys Past’ har den estetiske Nordstjernen atter en gang flyttet seg for Oslo-trioen; et skifte som sammenfaller med et tankevekkende tematisk fokus på menneskelig natur.

Det musikalske uttrykket til Flight kan oppsummeres som et konglomerat av 70-tallets utviklinger innenfor hard rock og metall, ispedd et snev av progrockens fabulerende eskapisme på 60-tallet. For lesere av bloggen vil skivas varme, analoge produksjon muligens skyve skiva et godt stykke over på hard rock-sida av likningen, men det er ingen tvil om at det florerende, yrende gitararbeidet og den tidvis muskuløse rytmeseksjonen merker av vel så mange tidlig-metalliske bokser. Det bør også nevnes at låtene på ‘Echoes of Journeys Past’ (til tross for tittelen) ikke oppleves som blåøyde reproduksjoner av gamle slagere, men som genuine tillegg til en gammel og respektabel låtskrivertradisjon.

‘Echoes of Journeys Past’ med sine 36 minutter en kort og konsis plate, delt opp i en A- og en B-side som begge har singler i front. De to singlene – «Hypatia» og «Echoes of Journeys Past» – sørger for at begge sidene starter med et velrettet tradmetallisk spark i lytterens bak, hvilket gjør det mulig for de øvrige låtene å strekke seg lenger ut i eteren uten at det tester tålmodigheten. A-sidens tre låter tenderer gradvis i retning glitrende og nostalgiske rocke-territorier, hvilket ender i en nesten hippie-spirituell sfære ala Yes under Jon Anderson på «Comet of Gold». Det er dog på B-sidens marsj mot den tårnende avslutningen «Mystic Mountain» at skivas budskap blir tydelig, og etter min mening er det nettopp dette budskapet som gjør ‘Echoes of Journeys Past’ til en betydelig hendelse i en ellers blodfattig norsk plate-sommer.

For de konfliktfylte, mytiske parablene som utspiller seg over skivas syv låter virker for undertegnede å skjule et budskap om den evig aktuelle letingen etter mening. Låttekstene til Flight bruker alkymiens fremstilling av gull som en slags forløsende metafor for dette, hvor svaret på gåten fremlegges som sammensmeltingen av tilsynelatende uforenlige motsetninger. Løsningen på retningsløshet og apati blir dermed å omfavne døden så vel som livet, skjebnen så vel som friheten, og det fulle spekteret av følelser som skyller over oss på den ustanselig marsjen mot tilværelsens horisont.

Det kan godt hende at jeg har over- eller feiltolket budskapet som presenteres på Flights tredjeskive, men for min egen del har denne tolkningen gitt meg en verdifull, eksistensiell vitamin-innsprøytning som jeg ikke er villig til å gi fra meg uten betydelig mostand. Vitaliteten som strømmer gjennom samtlige av de livlige gitarløpene, fengende vokalstrofene og urokkelige basslinjene på ‘Echoes of Journeys Past’ er en glede å overvære, og den ildfulle, triumferende instrumental-suiten som avslutter skiva på ‘Mystic Mountain’ vitner om at bandet selv er klar over hvilken gull-åre de har brutt gjennom til på sin nyeste skive. ‘Echoes of Journeys Past’ er en nydelig sammensmelting av 70-tallets tradisjoner innenfor hard rock og metall, og et livsbejaende motangrep mot apatien som virker å ha slått rot i det nye årtusenet.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Mikrostrukturell evaluering: Ukas singler

Kvelertak – «Skoggangr (Single Edit)

Kvelertak er i full gang med promoteringsplanen i forkant av femteskiva ‘Endling’, og en av punktene på lista var tydeligvis å rive Tons of Rock-publikummet et nytt rasshøl som headlinere av festivalens siste dag. I den anledning gav Stavangers-gjengen ut en singelversjon av låtta «Skoggangr»; en låt jeg som publikummer kan erklære at fungerte aldeles utmerket som bensin på bålet i en live-setting.

Fra mosh-pitens kaotiske episenter virket den triumferende fanfaren som åpner «Skoggangr» nesten progressiv i sin rytmiske lek. Riffet har både folketonale og Thin Lizzy-aktige trekk, og introduserer den oppstemte og seirende stemningen som gjennomsyrer låta på godt vis. Den transparente og glattpolerte miksen skyver Kvelertak nærmere det melodiske rocke-landskapet enn noensinne før, og dermed dukker det opp en del sære referanser underveis, som f.eks versets svingende The Strokes/Franz Ferdinand-vibber og broens indie/shoegaze-lenende gitartone og spill. Bandet bringer dog øksen ned ved veis ende i form av en drivende svartpunk-seksjon som kunne vært hentet ut av debutskiva fra 2010, og gir dermed både gamle og nye fans grunn til å la seg begeistre av deres nye singel.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Cadaver – «Scum of the Earth»

Der førstesingelen og tittelsporet fra Cadavers kommende skive ‘The Age of the Offended’ var en overraskende kommersiell og groove-orientert sak, levner «Scum of the Earth» ingen tvil om at vi ikke lenger har å gjøre med det samme bandet som gav ut ‘Edder & Bile’ i 2020. «Scum of the Earth» er en svært edgy og konfronterende sak, drevet av en form for hardcore-lenende men ekstremmetallisk rytmikk som pepres av støyende vokalfiltre og kakofoniske lydeffekter fra alle kanter. Låtskrivingen har definitivt sine meritter, men foreløpig er den plutselige stilistiske og tematiske endringen såpass desorienterende at jeg ikke helt klarer å gjøre meg opp noen klar mening om Cadavers nye materiale. Det må dog poengteres tekstens kritiske missiv i retning woke-kulturen nok en gang utgjør en akilleshæl for bandet, og jeg trenger neppe understreke ironien i det å bli fly forbanna på andres tendens til å bli fly forbanna. Dermed er ballen fremdeles i lufta når det kommer til kvaliteten på ‘The Age of the Offended’, selv om skivas to første singler definitivt har aktivert noen varsellamper hos undertegnede.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Flight – «Hypatia»

«Echoes of Journeys Past», tittelsporet fra Flights kommende tredjeskive, var en nydelig dose tradmetall/hardrock som fikk gamle, ubrukte nervebaner til nok en gang å stå i lys lue. Bandets nye singel «Hypatia» vandrer enda lengre nedover tungmusikkens pilegrimsled, og signaliserer for alvor at ‘Echoes of Journeys Past’ kan komme til å bli en gedigen hendelse for visse sirkler av tilbakeskuende rock- og metallfans.

«Hypatia» bruker sine drøye seks minutter til å bygge et omfattende og overdådig reisverk på gamle, udødelige idealer. Låta har en detaljrikdom og en omstreifende eventyrlyst som funker som en tradmetallisk parallell til Black Vipers fartsmetall i senere tid, samt en opprømt energi som gjør den skapt for små, innendørs-pubscener landet over. Det ligger en dis av fantasy-eskapisme over musikken til Flight, hvilket forsterkes av produksjonens varme bris og den lavmælte, velharmoniserte vokalen til bandets vokalist Christoffer Bråthen. Det er nesten skremmende hvor dyktige bandet er på å drive utgravning på denne hyperspesifikke, tungmetalliske gull-åren, og jeg må nok innrømme at «Hypatia» har truffet en nerve i meg som gjør det vanskelig å skru på de kritiske fakultetene. Det finnes selvfølgelig ikke et innovativt sekund å spore på Flights nye låt «Hypatia», men det likevel en sjeldenhet vi har med å gjøre når det kommer til bandets solblekede, euforiske tradmetall/hardråkk.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Eternity – «Gunmetal Sky»

Svartmetallbandet Eternity har sluppet singel nummer tre fra deres nært forestående album ‘Mundicide’: «Gunmetal Sky». Mens de to forrige, «Journey towards the Darkside» og «Hymn», lå rundt seksminuttersmerket, er «Gun Metal Sky» med sine tre minutter en vesentlig kortere låt. Dette gir også mening med tanke på den litt andre typen stilistiske innretningen denne låta har, der Eternity går helt inn for et hurtig, thrasha black’n’roll-forsøk.

Det lykkes bandet ganske godt med, og det forrykende tempoet og solid gitarriffing gjør at «Gunmetal Sky» løfter forventningene til plateslippet. Refrenget fremstår noe uinspirert og generisk, men først og fremst leverer den potent hurtighet og brutalitet. Ikke minst støtter den opp under en hypotese om at ‘Mundicide’ vil bli en nokså variert opplevelse der Eternity utforsker mange sider ved svartmetallen.

Skrevet av Alexander Lange

Asmodean – «Zooethics»

Første gang jeg hørte både om og på Asmodean var da de slapp den første singelen fra sitt kommende album. «Below the Line», som låta heter, leverte et friskt pust innenfor metall av den litt lettere sorten, noe jeg egentlig skulle ønske det var litt mer av. Neste singel ut, «Sanguine», gikk oss dessverre hus forbi, men nå er «Zooethics» også ute, og Asmodeans styrker holdes definitivt ved like her.

Det gjelder særlig bandets evne til å koke opp skikkelig fengende partier, noe som nok en gang gjør at jeg får heldige assossasiasjoner til for eksempel Ghost så vel som diverse alternativ-rockere. «Zooethics» inkluderer også et litt tydeligere tradmetallsk preg i gitarsegmentet enn «Below the Line», noe som i all hovedsak fungerer godt med musikkens catchy finish, men som til tider også blir en smule generisk. Men låta er likevel god, og albumet gleder jeg meg mye til.

Skrevet av Alexander Lange

Lonely Pedro – «I Never Knew»

Enmannsprosjektet til Eldklings Morten Nicolaysen, Lonely Pedro, er ute med ny singel – nok en gang i forlengelse av den smått ironiserende PAPPA-metallen (passive aggressive power pop ambient metal) Nicolaysen har kokt opp. Som vanlig er ikke dette så obskurt som det kanskje høres ut som, samtidig som at sjangerbetegnelsen er forholdsvis beskrivende med tanke på den tilgjengelige og smådramatiske finishen musikken har.

«I Never Knew», som denne singelen altså heter, går også inn i rekken av nokså solide singler fra Lonely Pedro. Særlig godt synes jeg refrenget gjør seg, der Nicolaysen virkelig får vist kapasiteten sin i vokalsegmentet og melankolien sitter godt. Anbefales om du er ute etter en god dose ukomplisert og melodisk metall av den tilgjengelige sorten.

Skrevet av Alexander Lange

Makrostrukturell evaluering: Ukas plater (2/2)

Goat the Head – Et Lokalsamfunn i Sorg

Goat the Head er en artig, trøndersk skrue innenfor den norske metall-scenen. Dette bandet ble aller først etablert i 2002, og lanserte fra 2006 til 2011 en rekke utgivelser før det deretter ble stille fra kvartetten en god stund. Det tok nemlig da hele ti år før en ny plate var på trappene, da i form av ‘Strictly Physical’, der bandet presenterte sin såkalte «primal contemporary caveman death metal» på imponerende vis.

Det har ikke tatt like lang tid før neste utgivelse denne gangen, og to år etter at ‘Strictly Physical’ buldret inn i øregangene våre har vi nå fått servert ‘Et Lokalsamfunn i Sorg’. Den spenstige sjangerbeskrivelsen må endatil også nyanseres ytterligere denne gangen, da Goat the Head på denne nye plata i større grad blander inn klassiske, 60- og 70-tallske rockeuttrykk med noe psykedelisk over, i tillegg til at det hele har et fett, trønderrocka preg over seg.

I motsetning til samtlige av Goat the Heads tidligere utgivelser er nemlig ‘Et Lokalsamfunn i Sorg’ på norsk, og vokalist Per Spjøtvold spytter, raper(?!) og growler ut trønderske gloser som dreier seg om en protagonists opplevelse av en plutselig tragedie i et lite lokalsamfunn. 500 karakter er for øvrig tegnet på platecoveret. Den merkelige og unike sjangerblandingen som konseptet på sett og vis fullbyrder sjarmerer og fungerer usedvanlig godt, og fremstår som en overraskende forfriskning innenfor både den norske og internasjonale metallscenen.

Det åpner så å si på sitt minst metallske når det vakre, melankolske solskinnstemaet i «Svart Sol Psykopomp» velter ut av høytalerne. Det er rett og slett en helt nydelig åpning, som for øvrig hadde gått rett gjennom som en slags folkemusikkaktig kvasi-ballade om det ikke hadde vært for Spjøtevolds fortsatt brutale vokalleveranse.

Goat the Head drar imidlertid raskt opp tempoet. «Kjiving (Tå Karro)» kaster psych-rock, dødsmetall og Mastodonske tenner i en overraskende velfungerende smeltedigel, og deretter kommer nok et høydepunkt i form av «Kustus». Dette er en fryktelig tung og fin låt der et dommedagsfremkallende verstema parres med et egentlig ganske så vakkert refreng, og det hele blir ordentlig storslått. Når de mer tilbakelente og melodiske rocke-tendensene i «Spark og Speinning» har fått scenetid og bandet gjennomfører en usedvanlig sterk prestasjon på bare to minutter i «Sluk», har vi å gjøre med en første platehalvdel som består med glans. Til nå har egentlig ikke plata en eneste svakhet i all sin sjarm og kreativitet.

Mye går også veldig bra videre. Ikke minst får vi servert platas desidert største høydepunkt i form av «Innrøkt Åkle», som er en strålende, enorm og nokså rendyrket doom metal-prestasjon som kan slå en i bakken med sin tyngde. Også «Auåpnar» imponerer med et sterkt hovedtema og alternative grep i vokalsegmentet, men grunnen til at denne forfrisker er ikke bare god. Før denne låta presenterer nemlig Goat the Head platas tammeste segment i form av «Ein en Hoinn», som i seg selv ikke er dårlig, men som ikke innehar høydepunkter som tilsvarer resten av plata.

Heller ikke «Tornado og Oljesøl» får meg ikke helt på kroken grunnet sine litt vel hektiske orgel-toner. Likevel blir svakhetene på ‘Et Lokalsamfunn i Sorg’ først og fremst vesentlige når man sammenligner dem med høydepunktene på samme skive, og i all hovedsak vil jeg understreke at dette er en utrolig interessant, underholdende og imponerende plateopplevelse. Særlig er det på grunn av sjangerblandingen som kommer til uttrykk gjennom både musikk og tekstlig innretning, og den eneste grunnen til at denne ikke er ukas favoritt er fordi vi plukka den opp så sent (så det er faktisk bare vår feil). Anbefales på det sterkeste.

Skrevet av Alexander Lange

Magick Touch – ‘Cakes & Coffins’

Det blir tydeligere og tydeligere at Vestlandet har noe helt spesielt på gang når det kommer til tradisjonstro, klassisk heavy metal. Sahg og Audrey Horne har lenge vært blant landets største leverandører av tradmetall, og nå som jeg har stiftet bekjentskap med Magick Touch blir det klart at Bergen by må ha blitt velsignet av en eller annen langhåra, skinnvestkledt gudeskikkelse. Power-trioen har siden 2015 gitt ut nå fire skiver bestående av energisk 70-talls-til-80-talls hybridisering av hardråkk og metall. Fjerdeskiva ‘Cakes & Coffins’ ser Bergensbanden pushe dette soundet hakket mer i retning Sahgs mørke og okkulte tradmetall, men uten at deres umiskjennelige glød og entusiasme blir fullstendig slukt opp av avgrunnen.

Strengt tatt står bandet aldri i fare for å bli i overkant seriøse eller mørke til sinns – aldri i det hele tatt. ‘Cakes & Coffins’ er en av de mest feststemte norske tradmetallskivene vi har fått på årevis. Så og si samtlige av låtene har et refreng som er skreddersydd for beruset publikumskaraoke, og i hvert fall halvparten av låtene har en instrumentalbro som renner over av livlige, NWOBHM-beslektede gitarflukter. Miksen til Per Borten (Spidergawd) – godt hjulpet av bandet selv – gir bandet et høyprofesjonelt preg, som kombinert med trioens mestring av singelformatet gjør at de burde kunne nå hjem til en bred skare av lyttere. Skimter jeg til og med en liten Sunset Strip-strutt i enkelte av bandets musikalske gester?

Magick Touch holder høy standard på låtskrivingen fra start til slutt, men det bør nevnes at åpningsstrekket på ‘Cakes & Coffins’ inneholder noen av årets desidert sterkeste singler til nå. «Apollyon» bruker tårnende harmonier og punchy riffing for å skildre en dionysisk festscene; «The Judas Cross» trapper opp tyngden ved å introdusere taktfast chugging og hvinende gitartoner, og «When Eating a Wolf» bruker en ballade-aktig åpning som finte, kun for å klaske et varmt, gedigent arenariff over neseryggen på lytteren. Å starte en skive med et strekk som dette er pur galskap, ettersom resten av skiva nødvendigvis vil slite med å nå opp til åpningens plettfrie skuddsalve.

Men selv om dette er tilfellet på ‘Cakes & Coffins’, er det ikke slik at resten av skiva fortoner seg som en skuffelse av den grunn. Magick Touch har et talent for å krydre velbrukte låtformer med slu vendinger og kreative grep, og dette bidrar til å oprettholde entusiasmen over hele skivas spilletid. Ta for eksempel de smarte modulasjonene som markerer skiftene mellom låtseksjoner på «M.I.N.A.», eller kanskje innskuddet av doom-tonalitet og tektonisk riffing på «Babylon, Baby!». Spesielt «Boots» byr på en skruball i form av sin bøllete attitude og røffe gategutts-lynne, selv om den etterfølges av den noe søvnige balladen «Raven».

Dermed er det godt at bandet har et siste ess i ermet i form av låta «Demons & Rust». Låtas svansende Thin Lizzy-ismer får tekstens rituelle ofringsseremoni til å fremstå som en jævla fest, og kan nok sies å være den låta på skiva som kommer nærmest å tangere åpningsstrekkets mesterlige låtskriving. Det påfølgende avslutningssporet «World is Coming Down» byr så på et passende rulletekst-øyeblikk, som setter punktum på det som alt i alt er en konsis og effektiv plateopplevelse. Magick Touch demonstrerer på ‘Cakes & Coffins’ at de er et uhyre undervurdert band i den norske tradmetall-floraen, og skivas fire-fem beste låter hører hjemme på en hver grill/festivalspilleliste som tar seg selv noenlunde seriøst. Bergen virker fast bestemt på å sementere sin rolle som landets fremste leverandør av oppdatert oldtidsmetall – en sak som mottar betydelig drahjelp av den nyeste skiva til Magick Touch

Skrevet av Fredrik Schjerve

Hex A.D. – Delightful Sharp Edges

Den eminente, progressive doom/rock-gruppa Hex A.D. imponerte Metallurgi-redaksjonen stort da de klinket til med den gedigne prog-odyseen ‘Funeral Tango for Gods & Men’ i 2021. Det varierte låtterrenget, de utbroderte, episke låtkonstruksjonene og mengder av melodiøse hooks og bunntunge riff gjorde plata fortjent til en 12. plass på vår årlige liste, og skiva har mistet lite av sin originale glød i løpet av årene i etterkant. Nå er bandet tilbake med sitt mest ambisiøse prosjekt til nå; en timelang konsept-plate sentrert rundt de utallige krigsforbrytelsene og massemordene som fyller menneskehetens oppsamlede, blodige annaler.

Et slikt omfattende tema krever sitt band, og Hex A.D. svarer på utfordringen ved å produsere sin mest gjennomkomponerte, varierte og imponerende utgivelse til nå. Konseptskive-formatet vekker naturlig nok bandets progressive instinkter i større grad enn tidligere, og man kan på mange måter si at det metalliske doom-elementet har fått status som verktøy heller enn grunnleggende bestanddel på denne skiva. Dette verktøyet er dog et essensielt et i lys av skimas tematikk, der knusende doom-partier brukes som et auditivt uttrykk for de grusomme voldshandlingene vi mennesker er i stand til å utøve på hverandre. Dommedagsrock, indeed.

«The Memory Division» er i sin uforkortede album-utgave en virkelig storslått åpning på skiva. Åpningens sørgende kvinnesang, samt den påfølgende melankolske, illevarslende gitarstrofen er en passende alvorstynget introduksjon sett i lys av skivas tematikk – og det er før de rungende gitartonene varsler doomens inntog. Låtas singel-materiale demonstrerer deretter Hex A.D. sin nydelige tilnærming til 70/80-talls hardrock og metall, hvilket sender tankene i retning band som Rainbow og Thin Lizzy så vel som nyere grupper som Hällas. Presisjon i emulering av undersjangere og stilarter er dog av liten betydning for suksessen til «The Memory Division» og skiva som helhet. Det er nemlig bandets utmerkede bruk av dynamiske bølgedaler og topper, flyt og fremdrift, samt måten de utnytter disse elementene for å understøtte et gripende narrativ som er skivas mest mesterlige trekk.

En av måtene Hex A.D. gjør dette på, er ved å veksle mellom substansielle låt-mammuter og mer transitoriske vignetter. Ta for eksempel den massive åpnings-duoen «The Memory Division»/»Murder in Slow Motion», og hvordan disse kontrasteres med den britiske folk/prog-introduksjonen til «…By a Thread». Eller se hvordan den metalliske, Audrey Horne-aktige galoppen til den omfattende låta «Radio Terror» siger inn i det sakrale men sorgtunge mellomspillet «St. Francis», før vi igjen befinner oss i det rifftunge hjørnet på den fordømmende kraftsalven «Throwing Down the Gauntlet». ‘Delightful Sharp Edges’ er en sann konseptplate i sine bevegelser og sin konstruksjon, og vi skal trolig se langt etter en tilsvarende effektiv bruk av storstruktur for å fremme et narrativt budskap på den norske metallscenen i år.

Til slutt må det nevnes at å bruke et 70-talls-inspirert plateformat som vanligvis benyttes i fantasien og eskapismens navn til å utpeke reelle, grusomme menneskelige forbrytelser er et genialt trekk. Det oppstår en kognitiv dissonans i meg hvor jeg i det ene sekundet koser meg glugg med det nydelige, progressive musikalske håndverket, og i det andre slepes gjennom en gjørmete massegrav fremkalt av menneskedyrets iboende grusomhet. Det er alltid en begivenhet når vel-etablerte band bruker ekspertisen sin til å produsere noe mer enn bare nydelig musikk, og Hex A.D. sin beslutning om å følge denne impulsen har trolig resultert i deres beste skive til nå. ‘Delightful Sharp Edges’ er en menneskerettsdomstol i musikalsk form, og en av årets beste norske progressive plateopplevelser.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Nattehimmel – ‘Mourningstar’

Nattehimmel bød på en av fjorårets beste norske demo-utgivelser med ‘The Night Sky Beckons’, hvilket også var deres debut-utgivelse som gruppe. At de skulle få til en utgivelse som imponerte til denne graden på første forsøk er dog ikke så overraskende dersom man tar besetningens fartstid i mente. Blant de erfarne musikerne finner vi Botteri-brødrene, som tidligere kjent fra Green Carnation og In the Woods…; Sven Rothe, som spilte i Strange New Dawn med de nevnte brødrene; samt de to britene David Carter og James Fogarty som kjent fra band som Orcrypt, Jaldaboath og Old Forest. Sammen har de dannet en distinkt visjon for debutskiva ‘Mourningstar’, en mystisk og spirituelt ladet plate som skuer mot stjernene på leting etter svarene på livets store spørsmål.

‘Mourningstar’ er en tematisk innviklet plate, ettersom den trakterer en serie ideer som ved første øyekast kan virke delvis urelaterte. Etter å ha hørt på skiva et utall ganger har dog en rød tråd begynt å synliggjøres i skivas flokete narrativ. For Nattehimmels funderinger rundt mytologi, kosmos, kaos og eksistens er nemlig alle preget av en egenskap som delvis har gått tapt i den informasjons- og vitenskapsdominerte tidsalderen vi lever i, nemlig undring. Sånn sett fremstår bruken av Dylan Thomas sitt udødelige dikt «Do Not Go Gentle into That Good Night» på skivas åpningsspor mindre som en eksplisitt oppfordring til å kjempe for livet selv, men som en oppfordring til å tviholde på undringen og nysgjerrigheten som er innebygd i oss ved fødselen.

For å skildre den undrende følelsen av å glane opp i en opplyst nattehimmel, har Nattehimmel snekret sammen en særegen kombinasjon av episk doom og svartmetall. Spesielt Emperors nattlige mystikk på ‘In the Nightside Eclipse’ er verdt å nevne som trolig inspirasjonskilde, spesielt med tanke på keyboardets sentrale rolle på samtlige av skivas låter. Den episke doom-tradisjonen som representert via band som Candlemass og Solstice tilfører i tillegg musikken et regalt og storslått skjær. Det eksisterer dermed sterke forbindelser mellom tematikk og lydbilde på ‘Mourningstar’, hvilket bidrar til å gjøre skiva til den enestående og atmosfæriske opplevelsen den er.

Grunnet en noe statisk produksjonsdynamikk og stabile, tålmodige tempi kan ‘Mourningstar’ i utgangspunktet fremstå som en noe ensformig affære. Titter man derimot nøyer på låtmaterialet, vil man finne et yrende detaljliv gjemt bak platas stoiske ytre. Fra den svingende, hedenske svartmetall-rytmikken til de to singlene som åpner plata, til de stampende, hamrende riffene til låter som «Armies of Tiamat» og «Mountain of the Northern Kings»; Nattehimmel har funnet en ypperlig kombinasjon av doom og svartmetall som både kontrasterer og komplementerer hverandre. Dessuten har vi låter som «Realm of Hades» og «Tales of the Immortals», som med sine oppstemte og oppløftende tonaliteter bidrar til et interessant stemningsskifte på skivas andre halvdel.

Den virile, skald-aktige fremføringen til vokalist James Fogarty tilfører også et forteller-element som ikke er fullstendig ulikt Primordials Alan A. Nemtheanga. Det fremgår temmelig tydelig at bandet har lagt en del innsats og tanker i å skape et interessant idé-univers på ‘Mourningstar’, så jeg skulle virkelig ønske at jeg hadde et teksthefte å lese i underveis i lyttingen. ‘Mourningstar’ vil trolig utgjøre en tålmodighetstest for folk som ikke har sansen for den tidlige svartmetallens udynamiske produksjonsteknikker, men kommer man seg forbi denne barrieren er det lett å se at Nattehimmel har levert en ganske unik visjon på sin debutskive. ‘Mourningstar’ signaliserer spiringen av en ny gren langt ute på den norske metallens slektstre, og er et av mange høydepunkter i det overraskende sterke norske musikkåret 2023.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Arachno – Demolition

Ikke mange band vi har omtalt på Metallurgi er like unge som Arachno, som ble stiftet i fjor da bandmedlemmene kun hadde rukket å bli 13/14 år gamle. Året etter er de jammen ute med sin første utgivelse også, som går under navnet ‘Demolition’ og er en EP på drøye ti minutter.

Arachno er et thrash metal-band som utelukkende ser ut til å hente inspirasjonen fra sjangerens tidligste dag, om så med en liten punk-edge. Med det mener jeg at trioen bringer med en fandenivoldsk autensitet som smitter godt, der nokså enkle, men effektive riff får meg nokså umiddelbart på kroken og vokalen bringer med seg et intenst og herlig sinne.

EP’ens største høydepunkt er nok midtpunktet, nemlig «Social Smog». Her oppdriver Arachno et herlig driv og noen herlige back-to-basic-riff, og krydrer det hele med en habil gitarsolo og en fet overgang i midten. Også de to andre låtene fungerer godt av mange av de samme grunnene, selv om de ikke utpreger seg fullt så mye som denne låta.

Og neida, dette er ikke thrash-håndverk som slår meg i bakken. Vokalen kunne nok for eksempel hatt godt av å bli mer kontrollert og balansert i miksen, og særlig i siste låt «Out Of The Blue» blir det litt for meget. Men Arachno har åpenbart et sterkt utgangspunkt, først og fremst på grunn av det primale og autentiske preget (det er faktisk ikke bare-bare), og det er mulig å antyde en sterk posisjon innenfor Oslo-undergrunnen om et par år dersom de står på og fortsetter å smi metallen. Jeg gleder meg i alle fall til neste steg.

Skrevet av Alexander Lange

Mikrostrukturell evaluering: Ukas singler (1/2)

Vulture Industries – «This Hell is Mine»

Det avant-gardistiske bandet Vulture Industries‘ femte album ‘Ghosts from the Past’, som slippes samme år som bandet fyller 20 år, er nå bare drøye tre uker unna. Før slippet har vi allerede fått høre de to første låtene, «New Lords of Light» og «Saturn Devouring His Young», og nå har bandet også sluppet den tredje: «This Hell is Mine».

Mens «New Lords of Light» var et sterkt avspark og «Saturn…» et ålreit, men ikke fullt så sterk oppfølger, er «This Hell is Mine» i mine ører den beste singelen så langt fra ‘Ghosts from the Past’. Dette er en melankolsk rockelåt med noen herlige lydbilder, og Vulture Industries gjør en strålende jobb med å bygge opp låta. I tillegg gir noen kule strykearrangement og en flott groove låta et herlig folkemusikalsk preg. Anbefales!

Skrevet av Alexander Lange

Nocturnal Breed – «Knights of Denim»

Nocturnal Breed er et band med beina godt planta i tradmetallsjangeren, men som består av en gjeng som ellers først og fremst har gjort seg bemerket innenfor svartmetallsjangeren. Fire år er gått siden bandet sist slapp en fullengder i form av ‘We Only Came for the Violence’, og nå står neste for tur: ‘Carry the Beast’. Første smakebit hefra er «Knights of Denim».

Et relativt uhøytidelig og rendyrket 80-tallspreg er på plass. En nokså overdrevet vokal i stil med Accept og AC/DC ligger i front, og et velkjent akkordrekkemotiv som ellers blant annet er kjent fra Iron Maidens «Children of the Damned» preger låtas første og siste minutter. Det er litt billig, men også kult nok, og denne åtte(!) minutter lange låta blir dessuten styrket av et strålende bridge-parti der særlig synthene utfordrer grensedragningene mot tidlig svartmetallmusikk.

Skrevet av Alexander Lange

Sworn – «Calamity Sea»

Usignerte, ute nå på div. strømmetjenester

Sworn er et melodisk svartmetallband fra Bergen som har levert fire strålende skiver siden sin oppstart i 2005. Bandets sound er gjennomsyret av melankoli og lengselsfull nostalgi – i det minste er det disse følelsene som grep tak i meg da jeg lyttet på den nyeste singelen deres for første gang.

«Calamity Sea» er høyst profesjonell affære, svøpt i en høyoppløst, punchy miks som gir bandets stoiske akkordprogresjoner og Insomnium-aktige ledegitarer en gedigen, ruvende størrelse. Låtas robuste låtlengde på seks og et halvt minutt hjelper også i denne forstand, og alt i alt kan det sies at Sworn har levert en av årets mest storslåtte singelopplevelser så langt innenfor norsk svartmetall. Spesielt verdt å nevne er øyeblikket da bandet trommis Tom Ian Klungland slår over i blast beats etter å ha marsjert taktfast og tålmodig gjennom låtas øvrige spilletid. Sworn kombinerer melodisk svartmetall-elegans med den massive fremtoningen til moderne melodeath-band som Be’Lakor og nevnte Insomnium, og resultatet er en låt som er mektig og gåsehud-fremkallende av det rent sjeldne.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Nattverd – «Det Stormer I Norge»‘

Mye tyder på at det er duket for et aldri så lite svartmetallhøydepunkt i år når Nattverds ‘I Helvetes Forakt’ kommer på fredag. Den forrige plata, ‘Vandring’, var en svært sterk prestasjon, og den første singelen fra den nye, «En Poesende Eim Vinden», vitnet om et band som er i ferd med å polere og raffinere uttrykket sitt. De sterke melodiene og aggresjonen fikk her ytterligere utløp via en noe feitere produksjon.

Dette preger også den siste singlen, «Det Stormer I Norge». Her spiller Nattverd på mange av de samme styrkene som på «En Poesende Eim I Vinden», men det er nok også snakk om en enda mer intens låt. Noen virkelig storslåtte melodier skyves i front og pares med brutale trommerytmer som kun kompenseres med to pusterom. Begge disse bygges opp raskt til stratosfæriske øyeblikk, og sånn sett evner bandet å by på noen ordentlig sterke, eksplosive øyeblikk innenfor kun noen få minutters spilletid.

Skrevet av Alexander Lange

Flight – «Echoes of Journeys Past»

Flight er et klassisk metal/hard rock-band bestående av medlemmer fra band som Nekromantheon, Purple Hill Witch, Mabuse og Avmakt. Bandets nye singel «Echoes of Journeys Past» er tittelsporet fra deres kommende tredjeskive, som etter denne låta å dømme kommer til å være en absolutt gedigen hendelse for fans av band som Hällas, Tanith og til en viss grad Wytch Hazel. Bandet virker fullstendig hjemme i denne tilbakeskuende formen for tradmetall, hvilket signaliseres av deres utsøkte riff-seleksjon, nydelige vokalharmonier og generelt sett plettfrie presentasjon – bare se på det jævla singelcoveret! Dette er ikke en stilistisk tilnærming til tradmetall vi ser så mye av her til lands, så det å finne ut at jeg har to skiver med bandets mesterlige håndverk å fordype meg i forkant av det kommende plateslippet oppleves som en seriøs gave. «Echoes of Journeys Past» er obligatorisk lytting for fans av røttene til vår elskede sjanger, og en låt som skal spilles utallige ganger på vors under den kommende festivalsesongen.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Ekrom – «The Black Flame of Seth»

Tordnende trommer og stormende isvinder ala den norske andrebølgen velter ut av høyttalerne i det man trykker «spill» på Ekroms nye singel «The Black Flame of Seth». De mest ivrige undergrunnshodene av dere husker kanskje at låta var én av tre vi fikk servert på bandets debut-demo ‘Ekrom’ i november i fjor – en demo som for øvrig har fått nytt navn og cover-design siden den gang. Låta nyter selvfølgelig godt av den oppjusterte produksjonen på bandets kommende skive ‘Uten Nådigst Formildelse’, og er nok strengt tatt den beste låta bandet har gitt ut til nå. Måten bandet bruker synthen for å blåse opp lydbildet på er meget effektivt, og den nesten dødsmetalliske strømmen av toner som renner ut av tåken rundt låtas midtpunkt er et beundringsverdig, destruktivt øyeblikk. Ekrom sitt sound er definert av sin episke størrelse og innhyllende, nattlige atmosfære, og er generelt sett en nydelig oppdatering og hyllest til svartmetallens norske røtter. Det skal bli spennende å bryne seg på den fulle plateopplevelsen om en halv måneds tid.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Slaamaskin – «Fossekall»

«Kraftorkesteret» Slaamaskin fra Bergen er tilbake med nok et sjangerblandende stykke rock/metall, i dette tilfellet en låt som retter en dirrende pekefinger i retning senkapitalismens skamløse onder. Det er sjeldent denne gjengen skriver musikk fullstendig blottet for glimt i øyet, og linjen «Enig og tro til dovre legges ut for salg» sørger for å blåse opp det ektefølte budskapet til også denne låta til absurde proporsjoner. Det musikalske bakteppet er atter en gang en melange av elementer fra moderne rock og metall, med synkopert riffing, tumlende dobbelbass og en semi-operatisk ren-sang som spesielt noteringsverdige biter av puslespillet. «Fossekall» er definitivt en tidvis eksentrisk sak, men tett riffing og oppildnet gjengvokal sørger for å balansere dette med tilfredsstillende kraft og tyngde. Alt i alt er «Fossekall» en innholdsrik og smått fengende singel fra Vestlendingene i Slaamaskin.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Mikrostrukturell evaluering: Ukas singler

Tsjuder – “Gods of Black Blood”

Tsjuder er et svartmetallband med en høy stjerne i undergrunnen som følge av sitt raske, kompromissløse og flerrende take på sjangeren, og har bygget rennomé helt siden 1993 – kun med en fire års pause mellom 2006 og 2010. Det begynner likevel å bli en god stund siden siste plateslipp; nærmere bestemt er det hele åtte år siden ‘Antiliv’ ble lansert. Ventetiden på en ny skive er imidlertid over i slutten av juni når bandet lanserer ‘Helvegr’ via Season of Mist, og for at vi skal få en smak på hva vi har i vente, har låta “Gods of Black Blood”.

Her er det verken mange nye tendenser å spore eller spesielt mye å klage på. “Gods of Black Blood” er en forrykkende og svært god svartmetallåt, som oser av profesjonalisme og kjennskap til sjangertrekkene. Gitararbeidet er ganske så utsøkt og ondskapsfullt, og vokalen og trommespillet bidrar til at hensynsløsheten i Tsjuders uttrykk er ivaretatt over den vel så klare produksjonen. Svartmetall fra øverste hylle – anbefales!

Skrevet av Alexander Lange

Mortemia – “The Endless Shore”

Morten Velands symfoniske metall-prosjekt Mortemia har sluppet andre låt fra sitt ‘The Covid Aftermath Sessions’-prosjekt: “The Endless Shore”. Det er også det første originalmaterialet vi får høre derfra, da den forrige singelen, “Frozen”, er et Madonna-cover. I ekte Mortemia-stil har Veland med seg et par eksterne bidragsytere, og denne gangen er tidligere Snow White Blood-vokalist Ulli Perhonen og en av Velands bandkollegaer i Sirenia, gitarist Nils Courbaron, med på ablegøyene.

Og det er kanskje særlig musikerprestasjonene som imponerer på “The Endless Shore”. Perhonens sirenevokal er plettfri og står i stil med låtas melankolske melodier, og Courbaron gjør jobben med en lekker gitarsolo. Komposisjonsmessig er likevel “The Endless Shore” noe av det mindre minneverdige jeg har hørt fra Mortemia, og melodiene setter seg ikke slik mange av de beste låtene fra ‘The Pandemic Pandemonium Sessions’ gjorde. Jeg håper dermed nivået er litt høyere på resten av låtene fra det nåværende prosjektet.

Skrevet av Alexander Lange

Fixation – «Ignore the Disarray»

Industri-yndlingene Fixation har over det siste året sluppet en serie fengende og polerte singler som har utbasunert bandets potensiale som en kommersiell bransjekraft på sikt. Den nye singelen «Ignore the Disarray» føyer seg godt inn i denne rekken, samtidig som det utvider bandets tekstlige arsenal ved å kritisere kristendommens manipulative og utnyttende taktikker.

Denne kritikken er selvfølgelig støttet oppunder av dramatisk og storslått alternativ metalcore som slekter på Bring Me the Horizon sitt gjennombrudd ‘Sempiternal’. Den filmatiske koringen som åpner showet knytter bånd til låtas tematikk på et godt vis, og de tekniske gitarløpene som krydrer låta er et flott touch som jeg ikke har sett bandet benytte i særlig stor grad tidligere. Det er selvfølgelig Jonas Hansen sin maktdemonstrasjon bak mikrofonen som står i fokus, men det veldige lydbildet som bandet reiser rundt sin frontmann er instrumentelt i å skape den massive lytteropplevelsen som «Ignore the Disarray» er. Jeg savnet kanskje en siste, eksplosiv repetisjon av refrenget etter den noe anonyme broen, men Fixation viser på sin nye singel at deres tidligere låtsuksesser slettes ikke skyldes tilfeldigheter. Anbefales fans av moderne, kommersiell metalcore med post-metalliske teksturer.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Magick Touch – «The Judas Cross»

«The Judas Cross», andresingelen fra Magick Touchs kommende skive ‘Cakes & Coffins’ viser en litt annerledes side ved det Bergenske trad/hardrock-bandet enn førstesingelen «Apollyon». Der «Apollyon» var en oppstemt og harmoni-tett festlåt, er «The Judas Cross» en litt tyngre sak i kraft av sitt chuggende hovedriff. Marsjfarten etableres når trommene og vokalen kommer inn etter kun 15 sekunder, og låta beveger seg sjeldent langt unna denne taktfaste og noenlunde avmålte hardrock/metal-grooven. Noen høydepunkter finnes da likevel, der spesielt det nydelige refrenget og soloens referanse til for-refrengets gitarplukk er verdt å trekke frem. «The Judas Cross» er lett å like, selv om den ikke letter fullstendig for min egen del. Magick Touch virker uansett i stand til å levere solide trad-varer på sin kommende skive, så det er bare å hente frem lærvesten og gjøre seg klar for slippet av ‘Cakes & Coffins’ 20. mai.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Seven Impale – «IKAROS»

Det progressive jazzrock-bandet Seven Impale fra Bergen annonserte nylig at tredjeskiva ‘Summit’ har forlatt pressa. Slippdato er 26. mai, hvilket burde skrives inn i almanakken til hver en progfan med selvrespekten i behold.

Seven Impale har alltid vært glad i å ta med lytteren på omfattende og uforutsigbare reiser med sine låter, og denne tendensen lever i beste velgående på førstesingelen «IKAROS». De skrudde riffene, lekne teksturene og den skeive rytmeleken skaper assosiasjoner til den mytiske skikkelsen Daedalus, som foruten å være faren til den titulære Ikaros også var oppfinner, arkitekt og skaperen av labyrinten på Kreta i følge gresk mytologi. Det kaotiske førsteinntrykket som «IKAROS» skaper viser seg over flere lytt å være minst like utspekulert og nøye planlagt som den nevnte karakterens maskineringer, og er i tillegg utsmykket med noen tungmusikalske referanser som burde vekke nysgjerrigheten til bloggens lesere.

Der det helhetlige inntrykket av «IKAROS» er litt som om man hadde foret musikken til King Crimson gjennom en mer oppdatert og metallisk lydproduksjon, er låta strengt tatt satt sammen av en serie minneverdige øyeblikk med hvert sitt eget univers av musikalske referanser. Låtas vers minner for eksempel om vokaldynamikken og rytmikken til Mastodon, før en disig blastbeat toppet med surrende saksofon-fraser leder over til et melodisk parti som kan mindre om en tyngre utgave av band som Porcupine Tree og Amplifier. Sånn sett er låta en gedigen referansefest, men det betyr ikke at musikken til Seven Impale ikke står på egne ben som et musikalsk fenomen adskilt fra sine inspirasjonskilder. Jazzens påvirkning på både enkeltfraser og de mer jammede sekvensene fremstår nemlig som noe ganske unikt på den norske scenen, spesielt satt i kombinasjon med elementet av knusende, mektig doom-metall som avslutter låta. Oppsummert er «IKAROS» en mangefasettert og kontinuerlig engasjerende singel, og et svært lovende åpningsmissiv fra bandets kommende tredjeskive.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Likbaal – “Korsfarerne”

Likbaal er et svartmetallband fra Bergen som sparket i gang karrieren sin med to singelutgivelser i fjor: “Gravkammer” og “Forglemmelse”. Singlene er angivelig sluppet for å legge et første grunnlag for bandets videre virksomhet, blant annet konserter, og nå er også en tredje sluppet. Den heter “Korsfarerne” og ligger – ikke så overraskende – ganske nærme de to tidligere låtene uttrykksmessig.

Likbaals musikk kan nok ganske enkelt karakteriseres som typisk andregenerasjons norsk svartmetall. Bandet implementerer imidlertid noen flere lydeffekter enn gjennomsnittet, særlig klassisk, storslått korvokal. Dette spiller også en ganske sentral rolle i “Korsfarerne”, der det leder an melodien i et nokså sterkt hovedtema. Med det er denne låta en habil prestasjon fra Likbaal, selv om jeg nok skulle ønsket meg en litt mer spennende og mindre repetativ struktur på låta.

Skrevet av Alexander Lange

Fall of Midwinter – «Into the Frost»

Fall of Midwinter er en nordnorsk kvartett som skriver melodisk death/doom inspirert av band som Insomnium, samt hjemtraktenes storslåtte natur. Bandet annonserte nylig EP-en ‘Beyond the Freezing Dawn’, som foreløpig ikke har noen slippdato. To av låtene fra EP-en har dog allerede blitt utgitt, hvorav «Into the Frost» ploppet inn på strømmetjenestene sist uke.

Grunnlaget «Into the Frost» er bygget på er temmelig enkelt. Buldrende, melodisk dødsmetall møter symfonisk koring og orkestrale synther – en kombinasjon som gjenspeiler den nordnorske naturens mektige berg og fjell på godt vis. De digitale trommene og den blasse gitartonen jobber dog imot låtas atmosfære, som ellers er gjennomsyret av ærefrykt og melankoli. Valget om å gi ut låta som en instrumental er også et pussig et, ettersom strukturen og detaljnivået på låta virker skreddersydd for en vokaljobb som vi ikke får høre for øyeblikket. Sånn sett fremstår «Into the Frost» som en litt uferdig låt, selv om den også gir et effektivt bilde av hvem Fall of Midwinter er og hva slags sound de går for.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Toskegjølet – «A Flicker of Light»

Et voldsomt svell av lydmalende synther og støy velter seg ut av høyttalerne i det man trykker play på debutsingelen til det splitter nye svartmetallbandet ‘Toskegjølet’. Duoen fra Volda spiller en form for symfonisk svartmetall som med både låtskriving og produksjonsvalg uttrykker en kjærlighet for 90-tallets utgivelser innenfor sjangeren, og skaper en relativt effektiv lytteropplevelse i samme slengen.

Låtas sentrale akkordrekke oser av stormende og voldsom melankoli, og flettes med jevne mellomrom inn i en synth-kledt og Windirsk, melodisk seksjon. Sett i kombinasjon med den svært 90-talls-inspirerte produksjonen fungerer disse partiene meget godt, og det samme gjør de dystre og gravalvorlige versene og broens mystiske, hjemsøkte skogholt. «A Flicker of Light» kan beskrives som en variert og godt planlagt reise gjennom et sett norske svartmetall-referanser, og som singel vitner låta om et tydelig potensiale til tross for sin noe manglende egenart. Sistnevnte skal man kanskje ikke forvente av debutsingelen til et nytt band, så jeg velger å gå ut med en anbefaling om at folk sjekker ut Toskegjølets første låt, «A Flicker of Light».

Skrevet av Fredrik Schjerve

Camelio – “Heroin i Desember”

Camelios fredagsslipp fortsetter før bandets nye plate slippes denne uka, og denne gangen har bandet sluppet låta “Heroin i Desember”. Denne låta kombinerer nok først og fremst noen tendenser fra “Dovendyr” og “Trist som Faen”, nærmere bestemt det ganske usminka rockepreget fra førstnevnte og melankolien fra sistnevnte. Med det er det nok også blant låtene bandet har sluppet i denne lange singelrekka som er enklest å like, samtidig som at de er blant de minst eventyrlystne.

Skrevet av Alexander Lange

Mikrostrukturell evaluering: Ukas singler

Vulture Industries – “New Lords of Light”

Det respekterte progressive og smått avant-gardistiske Bergens-bandet Vulture Industries slipper sin første plate på hele seks år – ‘Ghosts from the Past’ – i midten av juni. Litt som det tilsvarende og sammenlignbare bandet Årabrot synes jeg Vulture Industries karakteriseres av en balansegang mellom merkelige og eksperimentelle sprell og mer tradisjonelle grep fra alternativrocken. Den første låta som nå er sluppet fra ‘Ghosts from the Past’, «New Lords of Light», som også skal være åpningslåta på plata, ligger utvilsomt nærmest siste kategori – og lykkes i og for seg godt med det.

«New Lords of Light» kjennetegnes først og fremst av at den er svært fengende. Det er svært fort gjort og trykke på play-knappen nok en gang, og Vulture Industries har også gjort en god jobb, særlig når det gjelder vokalen, med å få den til å fremstå noe mer forskrudd og mørk enn en hvilken som helst rockelåt. Så minner det mye blant annet om post-punk-revival a la Interpol, og det kan jeg like svært godt, men dette passer godt inn i et metallbands katalog – og anbefales.

Skrevet av Alexander Lange

Black Viper – «Volcanic Lightning»

Black Viper, prosjektet til Cato Stormoen fra Deathhammer, gav i 2018 ut en av Norges sterkeste speedmetalliske skiver i nyere tid i form av debutskiva ‘Hellions of Fire’. De omfattende og labyrintiske låtformene som fylte skiva avslørte at det var nettopp Cato som trolig sto for de lengre og fler-delte låtene på Deathhammers skiver, deriblant noen av de ubestridte høydepunktene på fjorårets Metallurgi-favoritt ‘Electric Warfare’. Nå har prosjektet annonsert at en ny EP er på vei via plateselskapet Edged Circle Productions, hvilket er fantastiske nyheter for fans av debutskivens triumferende, episke speedmetal.

Den kommende EP-en bærer navnet ‘Volcanic Lightning’, og det er tittelsporet som blir vårt første møte med innholdet på utgivelsen. Låta jobber ikke akkurat overtid for å skille seg fra Black Vipers tidligere utgitte materiale, men er nok et eksempel på den tøylesløse, energiske og tradisjonstro speedmetallen som bandet mestret på ‘Hellions on Fire’. Øredøvende eksplosjoner og stratosfæriske hyl sørger for å gjøre den musikalske forbindelsen til Deathhammer klar, men Black Viper er en langt mindre ekstremmetallisk gruppe enn Catos andre prosjekt. Tradmetalliske sekvenser og et større fokus på oppløftende melodikk og harmonikk sørger på sin side nemlig for å skille Black Viper fra førstnevnte, selv om dette ikke betyr at «Volcanic Lightning» mangler brodd eller slagkraft av den grunn. Black Viper har vært altfor lenge i dvale, så slippet av «Volcanic Lightning» møtes med et hevet glass og et istemmende brøl fra min side.

Skrevet av Fredrik Schjerve

DROTT – «Våkenatt»

DROTT er et nytt prosjekt bestående av medlemmer fra Enslaved og Ulver, tilsynelatende skapt på bakgrunn av et ønske om å undersøke skandinavisk folketro og mytologi. Dette er selvfølgelig ikke ukjent tematisk farvann for noen av de nevnte prosjektene, men det virker som at Drott i enda større grad lar sitt tematiske fokus få en direkte påvirkning på musikk og visuell utforming. Debutskiva ‘Troll’ har foreløpig slippdato 19. mai, og den første smakebiten har vi fått i form av singelen «Våkenatt».

Det åpne, postmetalliske lydbildet og den mørke understrømmen av skeiv rytmikk som løper gjennom «Våkenatt» gir assosiasjoner til en rekke prosjekter i gitarist Arve Isdals omgangskrets. Personlig synes jeg Drott lander en plass mellom Enslaveds softere progressive impulser fra ‘Vertebrae’ samt de nyeste skivene, og den mer frem-jammede abstraksjonen til Iver Sandøys prosjekt Natt. De artistiske stemmene til gruppens medlemmer er dog også godt synlig på «Våkenatt», spesielt Isdals ‘The Devil’s Bell’-aktige gitardrodling og den (antatt) Ulver-beslektede variasjonen i vokalteknikk over låtas spilletid. Stemningen veksler mellom å være meditativ og foruroligende, og er vel strengt tatt for utforskende og søkende til å føles som tradisjonelt godt singelmateriale. Likevel gir låta et innblikk i bandets kommende skive som vekker nysgjerrighet, og jeg ser frem til å begi meg ut på det som utvilsomt blir en innhyllende og transporterende opplevelse når ‘Troll’ slippes i mai.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Maktkamp – «Alko»

Siste singel fra Maktkamps nært forestående andrealbum «Caps Lock Woke Rock» er her. Den heter «Alko», dreier seg om norsk drikkekultur, og ser ut til å være blant albumets mer kortfattede og direkte låter. Her skyves for så vidt både det rocka og det pønka ganske langt i front, og det hele vitner om et energisk bandmannskap som klør etter å slippe plate.

På papiret er det meste på plass på «Alko». Energinivået er som sagt på topp, besk og fandenivoldsk skrikevokal ligger i front, og bak det ligger det noen musikerprestasjoner som jeg nok synes ender opp som det aller mest imponerende på låta – særlig gitararbeidet. Likevel synes jeg ikke «Alko» kommer like godt ut som de andre låtene i singelbunten som har blitt sluppet i opptakten til ‘Caps Lock Woke Rock’. Den skiller seg for lite ut, og i tillegg synes jeg låtteksten (slik jeg hører den, riktignok…) fremstår noe grunn og overtydelig – all den tid det kanskje står i stil med sjangerlandskapet i utgangspunktet. Men om litt over tre uker er plata her, og det gleder vi oss uansett stort til.

Skrevet av Alexander Lange

Nadir – «The Old Wind»

Den første singelen fra Nadirs kommende debutskive ‘Extinction Rituals’, var en sammensatt og noenlunde vanskelig låt å plukke fra rent uttrykksmessig. «Tenebrae»s forbindelser til svartmetallen var umulig å overse, men låta inneholdt i tillegg såpass mange urenheter i form av thrashende og forpunket dødsmetall at det er nærliggende å omtale den som en hybridform. Andresingelen fra skiva, «The Old Wind», gjør det tydelig at bandet trives i usikkerheten mellom de to undersjangrene, samtidig som den gir oss desto større innblikk i de mange ulike bitene som til sammen utgjør Nadir.

Det første som møter oss på «The Old Wind» er en melankolsk og lengselsfull melodi som ikke hadde vært malplassert på de siste skivene til Nattverd – eller kanskje Sargeist, dersom man ønsker å dra frem et band som er spesielt kjent for denne typen melodisk gitarspill. Dette kombineres med et speed-metallisk riff dynket i dødsmetallisk tyngde, og det er kanskje på dette tidspunktet i låta at det gikk opp et aldri så lite lys for eders trege anmelder. Jeg tror nemlig at hovedårsaken til at Nadirs uttrykk er så vrient å få grep på, er den svært utypiske produksjonsjobben. De feite gitartonene og de rumlende bassfrekvensene er nemlig såpass fremtredende at de gir musikken et dødsmetallisk skjær, selv når det rent musikalske innholdet ikke inneholder referanser til sjangeren i seg selv.

Så må jeg kanskje erkjenne at en fullstendig taksonomi av et bands uttrykk er langt mer interessant for anmelderstanden enn for lyttere flest – og kanskje til og med litt fornærmende dersom bandet er mer opptatt av musikkens påvirkende kraft enn dens bestanddeler. «The Old Wind» er sånn sett nok en mangefasettert suksess for bandet; en slagkraftig, emosjonelt ladet og ikke minst rytmisk fengende kraftpakke som skiller seg godt ut fra mengden i det norske musikk-året 2023. Med sitt glorete platecover og grense-utviskende musikk har ‘Extinction Rituals’ allerede vekket stor nysgjerrighet hos meg personlig, så jeg ser frem til å finne ut hva slags opplevelse den fulle skiva faktisk tilbyr. Foreløpig anbefales uansett skivas to singler for folk som stiller seg åpensinnet til nye svartmetalliske uttrykksformer.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Masheena – “Under The Same Sun”

Vestlandsbandet Masheena består av en gjeng der man finner folk som blant annet har erfaring med å spille i blant annet Immortal. Det skulle man ikke tro når man hører bandets musikk, som av dem selv beskrives som en krysning av Black Sabbath og Soundgarden. På bandets nyeste låt, «Under The Same Sun», viser dette seg som en presis beskrivelse.

Mens den forrige og første singelen bandet slapp, «1979», nok lente seg litt mer over i Sabbath-land, synes jeg «Under The Same Sun» utvilsomt ligger tettere opp mot Soundgarden og alskens andre alternative rockeband fra 1990-tallet. Det er også noe jeg synes bandet mestrer godt, og bandet blar opp både sterke gitarriff og et kult refreng. Det hele ligger muligens noe tett opp den nevnte 90-tallsgiganten; samtidig gir de låta en noe mørkere og mer metallisk finish.

Skrevet av Alexander Lange

Sirenia – «Twist in my Sobriety»

Et av Norges største symfoniske metallband, Sirenia, har annonsert at de skal følge opp 2021s sterke plate ‘Riddles, Ruins and Revelations’ med ‘1977’ i slutten av mai. Bandet har nå også sluppet en av låtene fra det kommende albumet; riktignok er det ikke snakk om noe av bandets originalmateriale, men snarere en coverlåt av Tanita Tikaram som ser ut til at skal fungere som en slags bonuslåt. Sirenia har – ikke så overraskende – gitt denne ganske rolige låta hakket mer energi gjennom sine heftige synther, dempede gitarer og Emmanuelle Zoldans skarpe stemme. I den forstand steller også bandet i stand et sterkt og catchy cover her, selv om det naturligvis blir aller mest spennende å høre originallåtene på ‘1977’.

Skrevet av Alexander Lange

Camelio – «Dovendyr»

Camelio fortsetter sin lange rekke med fredagsslipp med låta «Dovendyr». Litt som forrige ukes «Protagonist» overrasker ikke denne stort med noen store uttrykksmessige sprell. Snarere er dette denne singelrekkas kanskje mest utpregede rockelåt, der stoner-tendensene – og ja, tilnærmet grunge-tendenser – får mer spillerom enn i de fleste av de andre låtene. Sånn sett er det også snakk om en ålreit og ukomplisert uhøytidelighet av en låt, som endog byr opp til litt lekenhet i gitar- og rytmesegmentet.

Skrevet av Alexander Lange