Det er nå drøye fem måneder siden WHO erklærte at COVID-19 ikke lenger var en folkehelsekrise, men fremdeles merkes effekten av pandemien på samfunnet. Dette gjelder både større samfunnsenheter som kulturfeltet i sin helhet – som generelt sett har hatt vansker med å karre seg tilbake til nivået det lå på før smitteutbruddet – men også selvfølgelig mindre samfunnsgrupper og enkeltpersoner. Dermed støter vi fremdeles på fenomener som sludge/doom/post/whatever-bandet Dwaals andreskive ‘Never Enough’, som av bandet selv har blitt beskrevet som både «blodet, svetten og tårene fra de siste tre åra» og deres egen «Lockdown-baby».
‘Never Enough’ er en ufattelig tung skive. Med dette referer jeg ikke først og fremst til det rent musikalske (selv om dette også selvfølgelig stemmer), men til sinnsstemningen som gjennomsyrer skiva. Som nevnt i min omtale av singelen «Repentance of a Bastard» har Dwaal opplevd litt av hvert av private kriser og utfordringer siden vi sist hørte fra dem, og disse hendelsene har utvilsomt satt sitt preg på ‘Never Enough’s håpløse, såre og nedslåtte karakter. Med dette i øyemed kan en fullstendig og fokusert gjennomlytting av skiva tære ganske hardt på både kropp og sjel; noe som ikke nødvendigvis er noe negativt sett i lys av en sludge-relatert utgivelse.
Dissonante, smuldrende toner runger foruroligende ut av høyttalerne i det vi tar våre første, varsomme skritt inn i Dwaals nyeste skive. Åpningslåta «All Masters, All Servants» er ikke på langt nær den mest oppsiktsvekkende på skiva, men fungerer som en god introduksjon til bandets basale uttrykk. Dette betyr i praksis en nedslått og frustrert form for atmosfærisk sludge som bærer et visst preg av doom-sjangerens staselige fremtreden, og som bryter opp de depressive tendensene med romslige, post-metalliske avbrekk. Disse avbrekkene er høyst nødvendig i lys av den fulle plateopplevelsen, ettersom de utgjør korte, kjølige lysglimt på en reise ellers preget av håpløshet.
«Pseudanthium Aionios» kaster en videre formørkelse over skiva i etterkant av åpningssporet, og det med en viss okkult mystikk som skiller låta tydelig fra de øvrige. Det er dog først på «Leichenhalle» («likhus», mer eller mindre) at Dwaals dystre sinnelag begynner å smitte over på lytteren. Det atmosfæriske strekket som åpner låta byr i utgangspunktet på et stakket øyeblikk av håpefullhet og ro, før denne blir fullstendig begravd av bandets taktfaste, nådeløse bølger av dypstemte akkorder og frustrerte utrop. Det oppleves her som at vi står i sentrum av den heftige stormen som raser i ‘Never Enough’s indre, og at skivas B-side nødvendigvis må dreie seg om en reise ut av denne.
Men nei, avslutningsduoen «Repentance of a Bastard» og «You Will Never Be Enough» graver seg altså desto lenger i det kalde og våte jordsmonnet åpningstrioen har introdusert. Førstnevnte er skivas desiderte høydepunkt; en gradvis tilspissende låtkonstruksjon som munner ut i et post-metallisk klimaks gjennomsyret av bittersøthet og anger. «You Will Never Be Enough» baker deretter inn noen groteske grooves som hjemsøkes av noen absolutt hatefulle synther, og fullbyrder skivas eksistensielle krise med et komplett musikalsk sammenbrudd i kjølvannet av utsagnet «Deus in absentia» (Gud er fraværende).
Dwaal tilbyr ingen salve mot slutten av ‘Never Enough’ som lindrer effekten av platas alvorstyngede, nedslåtte affekt. Dette gjør at plateopplevelsen kan oppleves som temmelig krevende, spesielt dersom du er typen som lar deg påvirke av den emosjonelle valøren musikken utstråler. Det er selvfølgelig ikke nødvendig å dykke så dypt ned i ‘Never Enough’s sorte tjern – skiva kan nytes vel så godt på bakgrunn av sin sterke låtskriving, monumentale riff og yndige lommer av post-rock – men den potente stemningen er kanskje det elementet som i størst grad skiller Dwaal fra andre liknende prosjekter her til lands. ‘Never Enough’ er en meget sterk andreleveranse fra den eminente sekstetten Dwaal; en uforglemmelig plateopplevelse som kombinerer utpreget dystre sinnsstemninger med sludge/doom av enorm størrelse og vekt.
Ørjan «Hoest» Stedjebergs Taake har siden sin spede begynnelse på midten av 1990-tallet forpestet den norske svartmetallscenen med et nokså særegent uttrykk i stadig utvikling, noe som definitivt har gjort prosjektet til et av de viktigste og mest imponerende enmannseskapadene i norsk svartmetallsammenheng. Når ‘Et Hav av Avstand’ nå omsider er på trappene, er det snakk om Taakes åttende fullengder, og denne må endatil ses i sammenheng med et drøss av mindre utgivelser. Og selv om denne plata stilistisk sett ligger tett opp mot mye av det Hoest har skrevet tidligere, levner den heller ingen tvil om at han fortsatt ikke er blitt redd for å ta risiko og dra Taakes svartmetall i nye retninger.
Det mest åpenbare tegnet til dette er antallet låter og lengdene på dem. ‘Et Hav av Avstand’ representerer ikke Taakes første forsøk på lange låter, men mens tidligere utgivelser i all hovedsak har hatt låter på noen minutter, strekker tre av de fire låtene på denne nye plata seg over ti-minuttersmerket; den korteste er på litt over seks minutter.
Med det presenterer Taake en nokså utfordrende materie for lytteren som fort vil kreve flere gjennomlyttinger for å bli fullgodt forstått. Det er særlig med tanke på at Hoest har valgt en tilnærming som ligger tett opp mot mye omskiftelig og kompleks progressiv rock og metall. Det hele er kledd i en romslig produksjonsdrakt som ivaretar svartmetallsk råskap samtidig som at en forfriskende klarhet ligger i lufta.
Noe av det mest utfordrende kommer med en gang med «Denne forblaaste Ruin av en Bro», der vi etter en melodisk og brakende introduksjon får bryne oss på regelrette virvelvinder av taktskifter og gitargallopper der Darkthroneske tungmetallreferanser, Taakes egen finfølelse for folketonal lekenhet (dog uten banjo) og usminka prog-lingo går i ellevill forening. Det resulterer nesten i forvirring, men også en nokså morsom og kul lytteropplevelse som også etter hvert klarer å lande i litt mer ekspansive og atmosfæriske lydbilder; låtkonstruksjonen er imponerende og interessant.
Den brå og sømløse overgangen til den påfølgende «Utarmede Gruver» gjør at man egentlig kan snakke om en mer eller mindre enhetlig første halvdel av plata. Andresporet byr også på et flust av idéer i løpet av sine elleve minutter, men gjør det på litt andre måter enn åpningslåta. Den første delen utgjør et av mine favorittstrekk på plata med sitt herlige driv og fengende black’n’roll-øyeblikk, men de siste minuttene er en litt annen sak.
Her repeteres nemlig rett og slett et par temaer til det kjedsommelige, og det samme problemet viser seg på «Gid sprakk Vi» som etter noen herlige svartmetallpaletter introduksjonsvis kjører seg fast med ett eneste tema som egentlig ikke er så mye å skrive hjem om. Og dette problemet kan i og for seg ses noe i sammenheng med en innvending jeg har mot låtskrivinga på plata som helhet, som jeg noen ganger opplever som noe retningsløs. Til tider fremstår det litt vilkårlig hvordan låtene er bygget opp og hvorfor enkeltdeler er plassert der de er.
Men det er også begrenset hvor stort dette problemet er, og stort sett synes jeg Taake løser det godt og byr på komplekse låter som henger godt sammen. Dette gjelder særlig den enorme avslutningslåta «Et Uhyre av en Kniv», som klokker inn på hele 13 minutter og byr på en rekke strålende melodier og akkordrekker; fra de nesten blackgaze-aktige arpeggioene i de første minuttene til de storslåtte og suggererende akkordrekkene avslutningsvis. Når noen minimalistiske, mørke og dissonante gitarakkorder runder av det hele over feedback-støy er det som at man er vitne til etterdønningene av et storslått skue. Og skuet er et av Taakes mest ambisiøse og interessante prosjekter til nå. ‘Et Hav av Avstand’ anbefales på det sterkeste.
Sludge/post-metal-sekstetten Dwaal har vært gjennom litt av hvert siden slippet av debutskiva ‘Gospel of the Vile’ i 2020. Foruten pandemi-relaterte kanselleringer av turneer og konserter nevner bandet at både problematikk i forhold til øvingslokale, samlivsbrudd, sykehusinnleggelser og nær døden-opplevelser har vært ingredienser i den frådende cocktailen av levd dramatikk som har ledet frem til oppfølgeren ‘Never Enough’. Første singel fra skiva ble nylig sluppet i form av den tolv minutter-lange låtmammuten «Repentance of a Bastard»; en låt som er tydelig preget av turbulensen bandet har opplevd i senere tid.
Låtas knusende akkorder og tektoniske ganglag etablerer i utgangspunktet en forbindelse med Electric Wizard–og Ufomammutsk stoner/doom, før de bitende growlsene avslører aner fra sludge-metallens slektstre. Den bakenforliggende og orgellikende synthen kaster et aldri så lite prog-slør over tilstelningen, og det samme gjør den kalde synthen som glimrer som en kjølig solstråle gjennom broens åpne terreng. Det hele leder frem til et klimaks som virker fullstendig gjennomsyret av anger – et øyeblikk som virkelig griper tak i deg og tvinger deg til å føle. Dwaals nyeste singel utmerker seg som en begivenhet i det norske metalllandskapet nå på sensommeren, og varsler om at ‘Never Enough’ kommer til å bli en storslått, emosjonelt ladet oppfølger til debuten.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Masheena – «Remember the Rain»
Ute nå via Descamisado AS
Bergensbandet Masheena ble først kjent for meg da de slapp låta «Under The Same Sun» tidligere i år, der de overrasket meg positivt med en spenstig miks av stoner metal og grunge-elementer. I forbindelse med at bandet snart slipper debutskiva ‘West Coast Hard Rock’ har de nå sluppet nok en singel ved navn «Remember the Rain».
Her har Masheena disket opp noe som nok i større grad enn «Under The Same Sun» utpreger seg som en mer stilren stoner-låt. Noen hint av Soundgarden-aktig grunge ligger fortsatt latent i vokalen, men det er først og fremst feite gitarriff som dominerer og gir mersmak. Derfor blir det også en noe mindre interessant affære enn forrige singel, selv om det definitivt er snakk om en solid låt.
Skrevet av Alexander Lange
Hjemsøkt – «Dans i den Visnende Skogen»
Ute nå via Purity Through Fire
Hjemsøkt er et anonymt prosjekt som per i år kun har én låt på sin egen bandprofil på Bandcamp. Denne låta var tydeligvis sterk nok til å få plateselskapet Purity Through Fire på kroken, og bandets nye mini-plate ‘Mystikk & Mørke’ slippes etter sigende på selskapet rundt overgangen til oktober.
Singelen «Dans i den Visnende Skogen» gir en appetittvekkende men ufullstendig forsmak på hva vi har i vente på prosjektets debututgivelse. Klassisk, romantisk andrebølges-gitar utgjør fasaden av bandets prektige musikalske borg; understøttet av trommene og bassens robuste grunnvoll. Det støyende vokalfilteret gir låta et preg av den rå svartmetallens digitale kunstighet, men ellers låter det hele temmelig likt et visst organisk ideal fra Vestlandets hedenske svartmetalltradisjoner mot slutten av 90-tallet. Hjemsøkt går definitivt frem med riktig fot på sin nye singel, men det er fortsatt vanskelig å si nøyaktig hva vi går i møte med på ‘Mystikk & Mørke’.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Darktrail – «Salvation»
Selv-utgitt
Darktrail er en splitter ny sekstett som per sin egen bio spiller «rock med påvirkning fra både metall og goth». «Salvation» – bandets første singel siden debutsingelen «Hulder» fra 2022 – har definitivt stor nok tetthet av ledegitarer og huggende riff til å kvalifisere seg til en omtale her på bloggen, og bør falle i smak for fans av både tidlig progmetall, 80-tallets stadion-band og muskuløs kraftmetall. Tankene mine går umiddelbart i retning en mindre symfonisk utgave av norske Nergard, som føge av både den tette låtskrivingen og den solide vokalprestasjonen til bandets sangerinne. Presentasjonen kan kanskje jobbes litt med – både cover og musikkvideo er temmelig tacky selv til hjemmesnekringer og være – men bandets musikalske meritter kan jeg varmt anbefale basert på hva jeg har hørt til nå. En fengende og vel-arrangert liten perle av en singel.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Abba Slamma – «Reading the Putrid Scriptures of the Abhorrent Cave Book»
Selv-utgitt
Hør hør! Ikke lenger er Norges beskjedne bidrag til moderne slam begrenset til utgivelsene produsert av to, ringe band. Nei, veteranene i Kraanium og nykomlingene i Goreclaw har altså endelig mottatt forsterkninger, og disse kommer i form av den ravgale, uhøytidelige duoen Abba Slamma.
De tre låtene Abba Slamma har utgitt i 2023 utviser alle en slags Beaten to Death/Tottal Tömming-beslektet forakt for alt som heter stramme tøyler og seriøsitet. Både scatting og komiske nivåer av vokale forvrengninger er å forvente på bandets materiale, selv om bandets nyeste singel toner ned denne galskapen et knepp. «Reading the Putrid Sciptures…» er nemlig et brutalt nummer preget av stopp-start-rytmikk, dødsgrindens sinnssyke fremdrift, samt en moderne kant som peker i retning band som Blood Red Throne og Celestial Scourge. Vi er dog alle her for slammen, og den leverer duoen i form av en kreativ, rytmisk antastelse ved låtas ende. Abba Slamma leverer strengt tatt bedre musikk enn deres lavterskel-tilnærming til komposisjon burde tilsi, og jeg gleder meg til å se hva bandet steller i stand i tiden som kommer.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Solus Grief – «Upon the winds my breath left»
Ute nå via Purity Through Fire
Solus Grief er et av de mange svartmetallprosjektene til Peregrinus, som ellers er å finne i Kvad, Unholy Craft, Praefuro og Darkest Bethlehem. Grunnet den sterke debuten som kom i fjor, ‘With a Last Exhale’, synes jeg nok Solus Grief per i dag er mannens beste prosjekt. Derfor er det naturligvis gledelig at neste skive ikke er langt unna; den skal gå under navnet ‘What if this is everything’, og kommer 22. september.
Låta som skal åpne denne skiva, «Upon the winds my breath left», er første og kanskje også eneste smakebit fra plata før slippet. Den langstrukne, atmosfæriske svartmetallen fra debutskiva lever videre i denne ni og et halvt minutt lange låta, og Solus Grief gjør også noen interessante melodiske grep som sender assossiasjonene i retning band som Agalloch. Den voldsomme skrikevokalen som tidligere har vært særdeles potent blant annet på Kvads siste skive gjør seg også svært godt her, og jeg har også mye sans for den plutselige oppskaleringen av tempoet helt på slutten av låta. Ellers bærer låta også preg av å ha noen litt vel langstrukne partier, så blir det spennende å se hvordan dette fungerer i platesammenheng og om det vokser litt på meg. Det gjorde det i alle fall ved sist anledning.
Nocturnal Breed er thrash metal-hjertebarnet til et knippe veteraner innenfor den norske ekstremmetallscenen. Trioens mest kjente kort er sannsynligvis Kenneth “Destroyer” Svartalv, som tidligere har spilt i blant annet Gehenna, og er det eneste medlemmet i Nocturnal Breed som har vært med helt siden starten i 1996. Bandet har med ‘Carry the Beast’ nå lansert syv fullengdere, så vel som en hel del småutgivelser i tillegg, i løpet av sin nesten 30 år lange fartstid.
Med det serverer Nocturnal Breed også her en god håndfull stilsikre metallåter som beveger seg i skjæringspunktet mellom thrash metal og NWOBHM (new wave of british heavy metal), tidvis med et lite dryss av svartmetall. Tidlig på skiva ruller de ut låta “Thrash Metal Hate Saw (The Last Act of Terror)”, som med sin lynraske gitarriffing ender opp som et av platas klare høydepunkter. Nocturnal Breed koker opp mange av de samme kvalitetene i låter som “Raise the Flag (And the Hordes Will Follow)”, “Salt the Wounds” og avslutningen “I Ain’t Marching No More”, som sammen med førstnevnte utgjør platas thrash-metallske, stilistiske stamme. Her utviser bandet en solid forståelse for inspirasjonskildene, og leverer låter som mange thrash- og speed-metal-entusiaster vil kunne sette stor pris på.
Men om disse låtene inneholder platas mest gjennomgående kvaliteter, melder det seg et problem når samtlige burde ha blitt rundet av tidligere. Dette problemet er enda større andre steder på plata. Tittellåta er for eksempel i utgangspunktet et kult preludium, men jeg klarer ikke forstå at den skal vare i fem minutter; det samme kan sies om interluden “Atomic Cruiser”. Når det gjelder platas lengste låt, niminutteren “Knights of Denim”, inneholder denne mange deler som fungerer godt isolert sett; hovedtemaet fenger på tross av å gjøre bruk av den velkjente akkordrekka i Iron Maidens “Children of the Damned”, og den gufne orgelbruken ut i låta er et friskt pust. Likevel blir denne låta også en utstrukket affære, særlig i lys av resten av utgivelsen.
Bunnpunktet kommer likevel i låta “Lady Vampire”, som riktignok har et kult hook, men der verstemaet melkes i uutholdelige mengder og den allerede ganske slitsomme skrikevokalen isoleres mer i lydbildet enn på plata ellers. Jeg kan forstå poenget med å gjøre denne låta til en grøssende affære i 80-tallsstil, men gjennomføringen er rett og slett ikke mye å skryte av.
Vokalen kan i det hele tatt fungere nokså avskrekkende ellers også. Jeg forstår Nocturnal Breeds intensjoner, og vokalprestasjonen kan på noen tidspunkter sende enkelte heldige assosiasjoner til et band som Accept. Stort sett, og i alle fall på “Lady Vampire”, er imidlertid den voldsomt hese skrikevokalen i større grad et irritasjonsmoment som minner om de verre dagene til band som Guns’n’Roses og Cirith Ungol. På avslutningslåta får vi servert litt dypere registre, men heller ikke dette går så bra, og minner meg mest om Motörheads avdøde Lemmy Kilmister på sitt aller mest slitne.
Nocturnal Breed er riktignok ikke helt ferdige etter avslutningslåta, og har tre bonuslåter på lager. Her skjer det i grunnen en del kult, selv om særlig låtstrukturene gjør det forståelig at låtene ikke har blitt fullverdige deler av sluttproduktet. Og mye av det jeg synes er litt spennende på ‘Carry the Beast’, som de mer stemningsfulle og orgelbaserte partiene, får mer utløp her. Til syvende og sist synes jeg likevel denne plata er en ganske forvokst affære som til tider er nokså slitsom å høre på. På sitt beste serverer imidlertid Nocturnal Breed det de kan best, og for blodfans av den hardeste 80-talls-metallen er det en del å hente her.
Skrevet av Alexander Lange
Avertia – Midnight Returns
Ute nå via Norwegian Dark Arts
Avertia dukket for alvor opp på Metallurgis radar da de slapp tredjeskiva ‘Når Nordavinden Kaster Kniver’ i 2021. Bandets slående vakre men likevel tungt forankrede svartmetall besteg nye høyder på nettopp denne skiva, hvilket gjorde det naturlig å inkludere den på listen over årets platebegivenheter her på bloggen. Tiden i etterkant har Vestlands-banden brukt på å breie seg ut og teste litt av hvert av utgivelsesformater, og både akustiske komposisjoner og samarbeider med artister som Fjøsnisse og Helge Grønhaug har sett dagens lys i løpet av de siste par åra.
For min egen del treffer Avertia dog en helt spesiell nerve på sine plateutgivelser. Singlene som ble sluppet i forkant av ‘Midnight Returns’ var av et klart høyere kaliber enn bandets øvrige produksjon etter ‘Når Nordavinden…’, og de varslet for så vidt om at en om-kalibrering av bandets sound kom til å ta plass på bandets fjerdeskive. ‘Midnight Returns’ er definitivt en annen skive enn sin forgjenger, uten at bandets faste lyttere burde bekymre seg for at deres særegne, melankolske magi har fordunstet av den grunn. Bandets melodiske teft er nemlig fullstendig bevart på deres nye skive, selv om den nå deler plass med en utpreget mørk og nattlig atmosfære.
Platas reise begynner under en fjellhylle, hvor «Ild og Regn» gir et øyeblikks ly i forkant av den korte men strabasiøse fotturen vi har i vente. Åpningens fredfulle bål-knitring gir fort etter for Darkthronesk svartmetall i det «Snakkes i Helvete» kaster lytteren ut i det stormende Vestlands-været. Låtas åpningsmelodi – som smeller som ekkoet av et horn mellom Sogns fjellvegger – åpenbarer bandets sterke tilknytninger til deres regionale svartmetall-tradisjoner umiddelbart, et sound som Avertia i senere tid har bidratt med sitt eget, unike perspektiv på.
Det tidlige høydepunktet «Dark Patterns» utgjør punktet på plata hvor forkastingslinjen mellom gamle og nye Avertia kommer tydeligst til syne.
‘Midnight Returns’ er i det store og det hele gjennomsyret av en tankefull og mørklagt atmosfære, og åpningsstrekket til «Dark Patterns» benytter seg av denne meditative men ruskete vibben på utmerket vis. Det er dog i låtas avsluttende minutter at den helt store magien oppstår. Hylende gitarer og ekstatiske Liturgy-harmonier skaper et klimaks av det helt sjeldne; et skybrudd som bader skivas ellers mørklagte fjellsider i blendende lys. Den påfølgende avslutningen er temmelig klumsete håndtert, men dette klarer ikke ødelegge for den lynende inspirasjonen som pulserer gjennom låtas beste øyeblikk.
«Light of Our Dying Sun» og «Mulm og Mørke» er både platas to mest karakteristiske numre, og dets største syndebukker. Førstnevnte er et klart høydepunkt, i kraft av sitt stadig skiftende stemningsleie og tankefulle affekt, men sistnevnte viderefører denne stemningen uten å bidra med nye og utfyllende refleksjoner. Ettersom plata kun varer i tretti minutter er dette et problem, ettersom disse to låtene sammen utgjør halvparten av skivas spilletid.
‘Midnight Returns’ oppleves litt som et mellomsteg for Avertia, ettersom nye elementer introduseres uten at deres rolle har blitt fullstendig avklart. Det er likevel snakk om en plateopplevelse som fengsler oppmerksomheten i øyeblikket, og som byr på både ruvende tinder og slake dalfører hva gjelder musikalske øyeblikk. Det ‘F.O.A.D’-aktige coveret oppleves nok som upassende i forhold til skivas reflekterende innhold, og bidrar sammen med skivas korte spilletid til at ‘Midnight Returns’ ikke fremstår som en like stor begivenhet som ‘Når Nordavinden…’ gjorde i 2021. Avertias fjerdeskive er likevel et interessant steg på reisen mot en substansiell og variert platediskografi, og en plate som burde falle i smak for både fans av bandet og av Vestlandets melodiske tradisjoner generelt.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Jernlov – Resurrection
Ute nå via Nordic Mission
Hva gjør en årelang svartmetall-fan når en gryende Gudstro gjør det vanskelig å relatere til undersjangerens utpregede fokus på blasfemi, satanisme og religionsforakt? Det var nettopp denne kinkige situasjonen som ledet til opprettelsen av Jernlov, et svartmetallprosjekt som gir multi-instrumentalist Alf Petter Fjørtoft en mulighet til å dyrke sin kjærlighet for ekstremmetall uten at det kommer i konflikt med musikerens verdigrunnlag. På sin andreskive ‘Resurrection’ gir Fjørtoft, Trommis «Zuriel» og en rekke gjestevokalister seg i kast med et knippe låter inspirert av livets prøvelser, så vel som den hjelpende hånden troen rekker ut i møte med disse.
Musikalsk sett har Fjørtoft uttalt at han er vel så stor fan av dødsmetall og thrash som av svartmetall, og elementer av disse sjangrene gjør seg også til kjenne på ‘Resurrection’s ti låter. Det eksisterer dog liten tvil om at svartmetallen utgjør den sentrale pilaren i Jernlovs sound, og med det en type som slekter på 2000-tallets produksjonsmessige og kommersielle oppskalering av sjangeren. Sånn sett kan Dimmu Borgir være et passende sammenlikningsobjekt for det Fjørtoft og «Zuriel» har fått til på ‘Resurrection’, selv om skiva er altfor variert til å kunne oppsummeres av en enslig referanse.
Jernlov og Nordic Mission har sammen sørget for at presentasjonen til ‘Resurrection’ er gjennomført og profesjonell. Dette gjenspeiles i både platecover og produksjon, som gir assosiasjoner til den nevnte profesjonaliseringen av svartmetallen på 2000-tallet. Dersom man tar noen skritt innenfor ‘Resurrection’s imponerende fasade, blir det dog tydelig at Jernlov har noen uløste utfordringer når det gjelder både låt- og storstruktur. Som følge oppleves bandets andreskive tidvis mer som en samleplate bestående av bidrag fra forskjellige artister, heller enn den full-lengderen den er tiltenkt å være.
Dette skyldes det stadig skiftende uttrykket, så vel som det utvidede vokalmannskapet som gjester plata. Skivas to første låter presenterer Jernlov som et bombastisk og dødsmetall-berørt svartmetallband, men «Lost Direction» fremstår med sin dundrende, fartsmetalliske åpning som et produkt av et helt annet band. Bedre blir det ikke av at Ronny Hanielsen fra Luteøks gjør sitt beste for å kanalisere en enda røffere Lemmy Kilmister, som til tross for at det funker bra på låta i seg selv bidrar til å skape en desto skarpere kontrast til de tilgrensende låtene.
Når det kommer til låtskrivinga, fremstår brorparten av skivas ti låter som en serie gode ideer sydd sammen på sporadisk vis. Låter som «Disciples in the North» og «Fortapt» har begge fabelaktige, storslåtte åpningssekvenser, men detter gradvis sammen til en sydende masse av løst forbundede leads og evinnelige blast beats/ dobbelbass. Blant låtene som kommer best ut er skivas andresingel «Salvation», men selv denne låtas majestetiske fremtoning får en ripe i lakken som følge av sin ufortjente brå avslutning.
Til tross for all denne kritikken vil jeg understreke at ‘Resurrection’ er en skive som har et solid potensiale til å treffe relativt bredt blant svartmetallfansen. Som sagt er skivas presentasjon forseggjort og proff, og prosjektet har også et solid grep om den semi-moderne svartmetallens mektige og stormende ekstremitet. En skive kan dog ikke kun evalueres basert på førsteinntrykket det gir, men må også gi avkastning over tid i form av meningsbærende låter rammet inn i en solid, helhetlig struktur. På den fronten er det fortsatt en del som gjenstår for Jernlov, om så potensialet til å skape en mektig plateopplevelse definitivt gjør seg til kjenne i ‘Resurrection’s beste øyeblikk.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Autonomie – No Peace, Only Violence
Ute nå via Fysisk Format
Autonomie er et nytt og ungt band fra Stavanger som har valgt å spesialisere seg i vågal og fandenivoldsk thrash- metal. EP’en ‘No Peace, Only Violence’ er deres første utgivelse, men kvartetten har allerede klart å komme under vingene til det eminente plateselskapet Fysisk Format. Om det skyldes noen forrykende konserter eller strategiske demo-utsendinger vet jeg ikke, men ‘No Peace, Only Violence’ tyder i alle fall på at plateselskapet har oppdaget en thrash- metal-spire med mye potensiale.
Jeg skal være forsiktig med å dra umiddelbare sammenligninger med nasjonale storheter som Nekromantheon og Shakma selv om noen likheter definitivt er der; til det har musikken på ‘No Peace, Only Violence’ en for rå og upolert karakter. Dette handler imidlertid også om Autonomies stilistiske valg. På én side flørter bandet en hel del med hardcore-elementer her, aller mest i første halvdel av låta “Krigspatriot”, så vel som i tospannet “Drunken Assault”/“Riot Kill”. For det andre minner musikken mer om den ungdommelige og friske thrashmetallen fra begynnelsen av 80-tallet enn den mer tekniske og raffinerte utgaven som kom litt utover i tiåret.
Riffene er ikke nødvendigvis så komplekse, men de er ofte effektive. Eksempelvis treffer Autonomie en god nerve med riffene i “Doomsday”, som åpner ballet etter preludiumet og trolig er EP’ens sterkeste låt. Også måten bandet bygger rundt riffet i avslutninga på “Krigspatriot” fungerer svært godt, og en skamløs solo som sender assossiasjonene rett til Kirk Hammetts prestasjoner på ‘Kill ‘Em All’ kommer som en herlig bonus på “Nuclear Death”.
At mye fungerer på ‘No Peace, Only Violence’, betyr ikke at Autonomie ikke har noe å jobbe med. Uttrykket er fortsatt litt sprikende, og peker i mange retninger på tross av at EP’en bare varer i omtrent 20 minutter. Noen av idéene er nok også litt vel rå og kunne hatt godt av et ekstra lag med kompleksitet. Med tanke på at dette er et ungt band er det imidlertid ikke så rart, og det kan nok også ses på som fordelaktig at bandet sparker fra seg på måten det gjør på ‘No Peace, Only Violence’. Jeg anbefaler i alle fall at du gir dem de 20 minuttene med oppmerksomhet som denne EP’en krever.
Grunnet travle tider har vi ikke vært helt a jour med postene de siste ukene. Derfor har vi samlet alle favorittene fra de siste fire i én post. God lesning!
Favoritt uke 22: Nattverd – I Helvetes Forakt
Ute nå via Soulseller Records
Bergensbandet Nattverd kan sies å ha en litt snodig historie, da det på tross av å opprinnelig være stiftet allerede på 1990-tallet først kom i gang for alvor i 2017. Da slapp de debutskiva ‘Vi Vet Gud Er En Løgner’, som deretter ble fulgt opp ganske så aktivt med én EP og to plater i årsløpet 2019-21. Særlig den siste av dem, ‘Vandring’, etablerte et sound der de mer melodiøse sidene av svartmetallen er i sentrum, og imponerte oss i Metallurgi såpass mye at den havna på en respektabel tjueførsteplass på vår liste over det årets beste norske metallplater.
På sin splitter nye skive ‘I Helvetes Forakt’ plukker Nattverd definitivt opp tråden fra ‘Vandring’ på mange måter. Stilistisk sett er det lite som har endret seg, men uttrykket kan definitivt sies å ha fått en overhaling likevel gjennom en produksjon som låter langt fyldigere og mer brutal enn den på forgjengeren. Dette ble klinkende klart allerede da første singel herfra, «En Poesende Eim I Vinden», ble sluppet, som for øvrig pekte seg ut som en eneste stor voldsomhet mye på grunn av det heseblesende og nokså thrasha gitararbeidet.
Nattverd bygde opp forventningene ytterligere med neste singel ut, «Det Stormer I Norge», som også åpner ballet på ‘I Helvetes Forakt’. Dette er utvilsomt også den beste låta på plata, og er en uhyre sterk og stormende (jada!) svartmetallåt som henter mye av sin gnist fra noen strålende melodier. Sammen med den påfølgende og mer Mayhem-aktige «Vandring I Elver Av Blod» og den nevnte førstesingelen konstituerer Nattverd med dette et særdeles lovende åpningsstrekk på ‘I Helvetes Forakt’.
Deretter kommer imidlertid en liten dupp med «Oeyne I Natten», som ikke byr på noen særlig minneverdige idéer og heller ikke klarer å skille seg spesielt mye ut fra de foregående låtene. Og det ligger i det hele tatt stadig en latent utfordring på denne plata ved at mange av låtene er nokså like i lengde, innmat og form. I andre tilfeller kommer imidlertid låtskivingskvaliteten låtene til unnsetning, eksempelvis på «Forbannet Vaere», som med sin helt sinnsyke åpning blir en aldri så liten oppkvikker etter den mer anonyme «Oeyne I Natten».
Utover på skiva skal det imidlertid også sies at Nattverd varierer mer. «Helvete Kjenner Alt, Selv Naar Taaken Har Lagt Seg» er et velkomment og mer saktegående melodisk innslag, og ikke lenge etter prøver bandet seg på et tospann av kortere låter. Resultatet er noe blandet; mens «Elvedjuvet» er et skikkelig tøft black’n’roll-forsøk, ender «Gudsforlatt» opp som en litt akterutseilt blackthrash-flørt, der en ganske begredelig gitarsolo setter siste spiker i kista.
Nattverd tøyer også strikken litt med den åtte minutter lange avslutningslåta «I Moerke Skip Innover». Denne er riktignok en helt ålreit låt som også varierer med sin lengde og sitt tempo, men med litt vel uinspirerte idéer blir den som en litt svakere utgave av «Helvete Kjenner Alt…». Med det er ‘I Helvetes Forakt’ langt fra en perfekt plate, men på sitt beste presenterer Nattverd særdeles godt svartmetallhåndverk her. Sånn sett er det ingen tvil om at bandet fortsetter å etablere en sterk posisjon i den vestlandske svartmetallscenen.
Skrevet av Alexander Lange
Favoritt uke 23: Saint Karloff – Paleolithic War Crimes
Ute nå via Majestic Mountain Records
Av årets mange norske stoner-skiver, er Saint Karloffs ‘Paleolithic War Crimes’ en av de jeg har sett aller mest frem til. Det er delvis på grunn av de to sterke singlene som ble sluppet i opptakten til plateslippet, «Psychedelic Man» og «Bone Cave Escape», som definitivt bar bud om en sterk plateopplevelse. Så handler det også om at Saint Karloff har vist seg som et sterkt stoner-maskineri tidligere, særlig på bandets forrige plate ‘Interstellar Voodoo’. Tragiske omstendigheter traff bandet kort tid etter slippet av denne da bassist Ole «Karloff» Sletner gikk bort på grunn av kreft. Derfor er det kanskje litt ekstra gledelig at ‘Paleolithic War Crimes’, der noen av Sletners ideer også har fått plass, er en såpass sterk plate som den er og løfter bandet enda et hakk.
Den sterke førstesingelen «Psychedelic Man» åpner også ‘Paleolithic War Crimes’, og gjør det på eminent vis som den lekne, komplekse og seks minutter lange låtkonstruksjonen den er. På denne låta og den påfølgende og nokså stilrene stoner-låta «Blood Meridian» kommer et av Saint Karloffs største styrker særlig godt frem, nemlig det herlige drivet og samspillet i bandets musikk som trommeslager Adam Suleiman nok skal ha særlig honnør for. Tempoet er ofte ganske så høyt til stoner-musikk å være, og når skeive takter og potent rock’n’roll-faktor også ramler inn til tider, er det snakk om partier som føles fantastisk organiske og fengende.
Særlig gjør dette seg gjeldende i de ustoppelige versene i «Psychedelic Man» og «Bone Cave Escape». Nest siste låt ut, «Death Don’t Have No Mercy» byr også på noe tilsvarende orgasmisk groove-oppkok, om så i et litt lavere tempo. Her kommer dessuten noen av platas aller beste riff, og denne låta ender opp som et artig og friskt pust mellom albumets to lengste låter.
Saint Karloff viser seg nemlig også fra en annen og mer prog-preget side på ‘Paleolithic War Crimes’. «Nothing To Come» og avslutningslåta «Supralux Voyager» er to flotte odyseer på henholdsvis syv og åtte minutter som i stor grad får prege albumets andre halvdel. Her er stoner-elementene mindre fremtredende, og Saint Karloff setter her større lit til lange oppbygginger og atmosfæriske og folkemusikk-aktige partier. Det kan minne om lengre låter fra andre lignende norske band som Kryptograf og Håndgemeng, men Saint Karloff gjør det kanskje til og med enda litt bedre. Særlig avslutningslåta er helt nydelig, og lar de velproduserte og ekspansive lydbildene gå i en fullbyrdet forening med bandets upåklagelige samspill.
‘Paleolithic War Crimes’ er en utrolig sterk prestasjon, og den er vanskelig å finne negative sider ved. Stilistisk kunne den kanskje pekt tydeligere i en spesifikk retning fordi den til dels er enkel å dele opp i utpregede stoner-deler og utpregede prog-deler. Det er også mulig at dette kunne blitt løst gjennom litt mer innmat; på tross av sitt flust av ideer og sine ekspansive komposisjoner varer denne plata nemlig bare i 40 minutter, noe som nok egentlig er litt kort om man tar variasjonen i betraktning. Men vi får si det sånn at plater der man ønsker seg litt mer gjør det meste annet riktig, og det gjelder i svært stor grad for denne tredjeskiva til Saint Karloff. Den anbefales på det sterkeste.
Skrevet av Alexander Lange
Favoritt uke 24: Grant the Sun – Voyage
Ute nå via Mas-Kina Recordings
Grant the Sun er et post-metal-band fra Oslo bestående av Håvard Sveberg på trommer, Markus Lillehaug Jonsen på gitar og renvokal, og Martin Rygge fra Beaten to Death og for øyeblikket inaktive Insense på gitar og skrikevokal. Gjengen har tidligere gitt ut en rekke singler og EP-er, hvor titler som «fru blodøks» og «mord og slam» tydet på et band uten større umiddelbare ambisjoner. Ambisjonsnivået virker dog å ha vokst en del underveis, og debutskiva ‘Voyage’ er langt på vei et profesjonelt produkt som maler med svært fargesprakende strøk for metall å være.
‘Voyage’ er å regne som en semi-konseptuell instrumentalskive, der kreative teksturer og et variert tonespråk maler et bilde av et rikt og levende undervannsrike. Plata er teknisk sett ikke en instrumentalskive, men vokalen til Jonsen og Rygge er sparsommelig plassert, og er situert såpass langt bak i miksen at instrumentalspillet til enhver tid utgjør forgrunnen i det musikalske forløpet. Sånn sett føyer ‘Voyage’ seg inn blant noen av de sterkere norske bidragene innenfor det instrumentale metall-paradigmet i senere år, der spesielt skiver som Addiktios ‘Anthem for the Year 2020’ og Astrosaurs ‘Portals’ kaster lange skygger.
Men til tross for enkelte likheter med de nevnte band, er Grant the Sun først og fremst sin egen entitet på ‘Voyage’. De dypvanns-bombende gitarene sender tankene i retning band som Arctic Sleep og Kowloon Walled City, men det skjer så mye spennende i bandets tonale lek og valg av lydeffekter at begrepet post-metall ikke blir tilstrekkelig. Dette blir spesielt tydelig på singlene «Death is Real» og «Mariana», hvor førstnevnte er understøttet av noen skrog-knakende chugs som kun kan matches av band som YAWN og Frostbitt her til lands, og sistnevnte drar på en forrykende bærtur gjennom en fusion-inspirert og tonalt grense-testende gitarsolo.
Plateoppevelsens mest spektakulære dyp er unektelig den nevnte «Mariana», men turen opp til overflaten over skivas B-side byr også på litt av hvert av severdigheter. «Vertigo» og «Hits Like a Wave» er skivas to mest tradisjonelle post-metall-spor – hvilket vil si at de både er knusende tunge og skamløst sentimentale – men førstnevnte balanserer ut sødmen med noen aldeles idiotiske riff (i positiv forstand, selvfølgelig). Sammenlikninger med Addiktio gjør seg desto mer gjeldende på den svansende «Seadevil», før den avsluttende «Grant the Sun» innfører noen svært krasse teksturer og dissonanser på tampen av reisen. Strekket fra «Vertigo» til «Seadevil» står muligens i fare for å gå seg vill post-metallens søvndyssende havgap, men Grant the Sun ror seg som regel i land ved hjelp av et knusende riff eller en rungende melodilinje.
‘Voyage’ er en svært sterk debutskive, og etter et utall lyttinger er det kun et par ting jeg ønsker å kommentere på. For det første slår bandet meg som mye mer utforskende og eventyrsøkende på skivas første halvdel. Dette gjør at B-sida oppleves som noe mer tentativ, selv om låtene i seg selv er velkonstruerte og fulle av minneverdige øyeblikk. For det andre synes jeg vokalens rolle på skiva virker noe uavklart. Øyeblikkene med vokal som er fungerer temmelig godt, men de ligger såpass diskret til i miksen at de omtrent er å regne som instrumentalbidrag. Grant the Sun befinner seg dog mutters alene på sin koordinat på det norske landskartet, så deres uttalte forsøk på å «utvide metallens noe konservative handlingsrom med nye farger og teksturer» har vært en suksess etter ‘Voyage’ å dømme. ‘Voyage’ har noe å tilby fans av både progressiv instrumentalmusikk, post- og alternativ metall, og er en uignorerbar fargeklatt i en usedvanlig tettpakket norsk platesommer.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Favoritt uke 25: Vulture Industries – Ghosts from the Past
Ute nå via Dark Essence Records
20 år er gått siden oppstarten av det bergenske bandet Vulture Industries, og jammen suppleres ikke jubileet av bandets første plate på hele seks år: ‘Ghosts from the Past’. Vulture Industries er en kvintett som har spesialisert seg på å mestre et krysningspunkt mellom avant-garde-metall og progressiv metall, og den mest naturlige norske sammenligningen her til lands må nok være Årabrot, mye fordi avant-garde-tendensene stadig har unngått å gå på bekostning av en viss tilgjengelighet.
Vulture Industries har også til felles med Årabrot at de til tider ligger nærmere et rocke-sound enn metall. Mangelen på noe som tilsvarer de feite, industrielle stoner-gitarene på Årabrots siste skive ‘Norwegian Gothic’ gjør at mange kanskje vil anse ‘Ghosts from the Past’ som en ren rocke-plate.
Åpningslåta «New Lords of Light» kan nok støtte opp under en slik hypotese med sitt groovy, lette driv, fengende refreng og melankolske melodier som fort sender assossiasjoner til et band som Interpol (av alle ting). Låta er også svært god, og den fungerer godt som en introduksjon før Vulture Industries etter hvert ruller ut låter som tyder på at ‘Ghosts from the Past’ egentlig er en ganske sammensatt plateopplevelse stilistisk sett.
«This Hell is Mine» er ett høydepunkt med sin gode oppbygning og sine fargerike lydbilder, der Vulture Industries introduserer noen folkemusikkinspirerte gitarer som også skal få prege plata videre. «Deeper» er også et sterkt ledd, og sammen med krumspringet «Not by Blood, But by Words» mot slutten av plata byr denne på de tydeligste avant-garde-tendensene på skiva. Derfor er den også et av de mest interessante sporene på ‘Ghosts from the Past’, selv om jeg her synes Bjørnar Nilsens smått teatralske vokal blir litt vel overdådig og masete akkurat her.
Vulture Industries slår også på stortromma på slutten med den hele ni minutter lange avslutningen «Tyrants Weep Alone». Strukturelt sett er denne ganske seige låta egentlig løst svært godt, og særlig det flotte, melankolske gitararbeidet mot slutten gjør at låta – og dermed også plata – får en svært god landing. Jeg tror bandet kunne fått enda litt mer ut av produksjonen og gjort det enda litt mer storslått, men først og fremst blir denne låta med det en god avrunding på en solid og variert plateopplevelse med svært få svake ledd. Anbefales for alle med sansen for de litt lettere, men også mer kreative musikalske uttrykkene innenfor den norske metallscenen.
Et av norsk svartmetalls mest suksessfulle enmannsprosjekter noensinne, Ørjan «Hoest» Stedjebergs Taake, slipper den 1. september sin syvende fullengder: ‘Et Hav av Avstand’. Første (og kanskje eneste) smak på det som kommer har kommet i form av låta «Et Uhyre av en Kniv», som er en låt på hele 13 minutter. Formodentlig er denne låta heller ikke den eneste av et slikt kaliber på plata, som kun skal inneholde fire låter.
Ambisjonsnivået synes sånn sett både å være høyt og verdig Taakes nesten 30 år lange virke. «Et Uhyre av en Kniv» innevarsler også et svært spennende og interessant prosjekt som kan ende opp med å matche disse ambisjonene og fornye Taakes veletablerte uttrykk. Innmaten er langt fra ukjent, der det er snakk om fortsatt ganske rå svartmetall med noe folketonal glasur. Men det hele fremstår mer storslått og grandiost enn tidligere, godt hjulpet av låtlengden og en rekke svære, og ikke minst strålende, temaer og melodier.
Taake leker nok litt med ilden når det gjelder lengden og låtas lineære struktur, og jeg lurer fortsatt litt på om den hadde trengt å være så lang. Likevel gjør Hoest stort sett en imponerende jobb med å holde momentumet ved like her, og mye tyder på at vi som har hatt glede av for eksempel Helheims og Kampfars skiver de siste par årene har en sterk plateopplevelse i vente.
Skrevet av Alexander Lange
Fight the Fight – «Monarch»
Ute nå via Indie Recordings
Med fornyelser i besetningen skal Oslo-bandet Fight the Fight slippe sitt første album siden 2020s ‘Deliverance’ senere i år, og første singel ut er «Monarch». Denne treminutteren synes jeg representerer både kontinuitet og polering av bandets uttrykk, som må kunne beskrives som en cocktail av flere moderne metal-undersjangere; her finnes både nikk til groove metal, industriell metall, metalcore, djent, og nu metal, og da med et ganske brutalt fortegn.
«Monarch» er i all hovedsak en solid sprengladning, som først og fremst imponerer med en sterk vokalprestasjon, kult klimaks og en heftig groove som alle som har kost seg med What the Five Fingers Said to the Faces «Blackspiraldance» bør kunne ha stor glede av. Låta er nok vel overprodusert i mine ører, men det står ikke veien for at jeg gleder meg til å høre mer av hva bandet har å by på på plata.
Skrevet av Alexander Lange
Superlynx – «Into the Sun»
Ute nå via Argonauta Records
Det er nå to år siden Superlynx fortryllet det norske metallpublikummet med sin rituelle ørkenrock på tredjeskiva ‘Electric Temple’, og dermed er tiden definitivt moden for nye auditive trylleformler kastet fra dette hold. Noe av det som best karakteriserer musikken til Superlynx for min egen del, er måten de kombinerer ørkenrockens ulmende hete med en følelse av vidåpne rom, hvilket transporterer sinnet til et nattlig ritual utført mellom kurvende sanddyner. På «Into the Sun» tar bandet derimot skrittet ut i det stekende dagslyset, det uten å miste noe av sin tilslørende mystikk.
Sånn sett kan «Into the Sun» dernest sies å være det nærmeste Superlynx noensinne har kommet en sommerlåt. Denne teorien støttes av teksten, hvor en flyktig protagonist fortaper seg i det glitrende og refraktære sollyset der hun/han ligger og dupper under vannoverflaten. Ytterligere støtte kommer i form av akkordprogresjonen som underligger låtas refreng, som er injisert med et potent ekstrakt av vestkyst-rock. Gitarene både glinser av svette og virker dynket i luftbåren støv på samme tid, bassen murrer som en slumrende ørkenskapning, og vokalen til Pia Isaksen har den dronende, rituelle gløden som vi har lært å forvente av den eminente Oslo-trioen. «Into the Sun» er et gledelig gjensyn med en sterk musikalsk personlighet på den norske scenen, og en auditiv hetetokt som burde tilfredsstille det som er av ørkenrock- og doom-fans til lands.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Avertia – «Snakkes i Helvete»
Ute nå via Norwegian Dark Arts
Der «Light of Our Dying Sun» var en omstreifende og funderende affære, er andresingelen fra Avertias kommende skive en langt mer direkte skuddladning. Åpningens staute og folketonale melodi legger i utgangspunktet en introspektiv tåke over tilstelningene, men idet versets Darkthrone-aktige aggresjon treffer øregangene evaporerer denne umiddelbart. Drivende riff veksler med Avertias spesielle og umiskjennelige form for nostalgisk melankoli, og det hele leder frem til et eksplosivt andrevers der tittelen brøles ut av et fulltallig mannskap. «Snakkes i Helvete» er en relativt simpel låt, men hinter likevel til et mangfoldig idégrunnlag på bandets kommende ‘Midnight Returns’.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Storm – «House of Cards»
Ute nå via Indie Recordings
Det er nå kun en dag til Storm sparker i gang festivalsesongen med et etterlengtet sett på Tons of Rock i Oslo, og i den forbindelse har den talentfulle unge musikeren sluppet en ny låt. Leo Davadi Sundli var jo faktisk så ung da han spilte inn debut-EPen ‘Invincible’ i fjor at han har gått gjennom stemmeskiftet siden den gang. Dette har garantert ført til en del utfordringer knyttet til tilpasning av vokal, men på «House of Cards» virker det som at Leo allerede har funnet seg noenlunde til rette i sin nye stemme.
«House of Cards» er nok en høykommersiell krafttønne reist på en grunnvoll av moderne metalcore. Påvirkningene fra band som Bring Me the Horizon, Motionless in White og Yungblud er fremdeles umulige å ignorere, men skarp låtskriving, fengende hooks og mengder av ungdommelig iver og attitude veier i stor grad opp for dette. Jeg synes kanskje at det plutselige utbruddet av trap-beats på låtas andre vers er håndtert på litt klumsete vis, og flere av vokalmelodiene gir så sterke assosiasjoner til Bring Me the Horizons ‘Post Human: Survival Horror’ at det må bemerkes. «House of Cards» har til tross for disse punktene (kanskje til og med som følge av dem) mengder av kommersielt potensial, og jeg ser frem til å se karen utfordre noen av de større og mer veletablerte gutta fra Tons-scenen på torsdag.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Agabas – «Evneveik»
Ute nå via Vinter Records
Et av de friskeste og mest oversette platene innenfor norsk metall de siste årene må være Agabas‘ ‘Voluspá’, som slo oss i bakken for to år siden med det som var som en slags ungdommelig, fandenivoldsk og oppoversparkende nytolkning av Shinings ‘Blackjazz’. «Dødsjazz» var bandets selvutnevnte sjanger, og i år får vi mer når bandet slipper sin andre fullengder via Vinter Records.
På første singel herfra er ingrediensene definitivt på plass, med temaer som spretter av herlig energi og synkopering, en strålende vokalprestasjon som er med på å gi uttrykket et klart hardcore-preg og et fett klimaks som kommer i form av en breakdown mot slutten. Det lille, effektive jazz-ekstra kommer denne gangen i form av en saksofon som har erstattet klarinetten fra sist. Helt opp til debutskivas høydepunkter når imidlertid ikke Agabas her, mye fordi jeg synes det hele fremstår litt mer polert enn sist og de ikke byr på så mange nye og overraskende elementer. Det håper jeg vi får mer av på plata som jeg uansett er sikker på at vil bli en sterk og live-vennlig energibombe.
Skrevet av Alexander Lange
Borgarting – «Hat»
Ute nå via Dusktone
Svartmetallbandet Borgarting slapp første singel fra deres kommende plate ‘Beist’ allerede i fjor høst, men det er først nå, med lanseringa av andresingelen «Hat», at vi vet at plata er på vei. Plata lanseres via italienske Dusktone den 14. juli, og alt tyder på at vi kommer til å få servert en nokså brutal svartmetallplate som er tradisjonstro i uttrykket, men moderne i produksjonstermer.
Med det skiller Borgarting seg lite fra mange andre band innenfor scena på «Hat», noe som fort innebærer at låtskrivinga må imponere nevneverdig for at det skal være verdt å sjekke ut. Heldigvis kommer bandet ganske så greit ut i så måte, og selv om ikke alt på denne låta fester seg på hjernebarken, leveres blant annet et knusende refreng som utnytter mange av fordelene i den punchy og harde produksjonen.
Skrevet av Alexander Lange
Slaamaskin – «Du»
Selv-utgitt
Slaamaskins meget utstrakte promotering i forkant av September-slippet av skiva ‘Trollveggen’ fortsetter med den kontant titulerte tredjesingelen «Du». «Du» fremstår som hakket mer strømlinjeformet og konsis enn sine svært sjangerblandende kumpaner i «Forfall» og «Fossekall», og er dermed kanskje den av de tre låtene som har gjort meg mest begeistret personlig. Dette betyr ikke at bandet holder seg fullstendig unna den musikalske stol-leken på «Du», og både metallisk hardcore, crossover-spekket thrash og groove-orientert metall gjør seg til kjenne over singelens kompakte spilletid. Den ignorante brutaliteten som slippes løs på lytteren rundt låtas avslutningsstrekk er spesielt verdt å nevne, og alt i alt er «Du» nok en solid singel fra de sinte Vestlendingene i Slaamaskin.
Etter det ambisiøse multimedia-prosjektet ‘Wild North West’ virket det naturlig å anta at den neste utgivelsen til Vreid ville ta en enklere form. To år senere er det likevel overraskende at det første tegnet på liv fra det eminente Sognametall-bandet er en enkeltstående singel. «Flammen» fremstår dog som noe mer betydelig enn en utrydding av hvelvet som huset materialet til bandets forrige skive, ettersom den kombinerer aspekter ved bandets lange historie som foreløpig ikke har eksistert side ved side.
Nærmere sagt bærer «Flammen» både preg av den hardføre viking-mentaliteten til perioden før «Valfar»s bortgang, samt den mer oppdaterte motstandskjemper-vibben til versjonen av bandet som ga ut ‘Milorg’ i 2009. Militante, staute riff hamrer ut av høyttalerne ved låtas oppstart, svøpt i en dyster tonalitet som minner om gjengens første skiver under Vreid-banneret. Black’n’rollen og de deilige ledegitarene som utgjør deler av arvestoffet fra Windir består selvfølgelig fremdeles, men totalt sett fremstår «Flammen» som en utsøkt destillasjon av hele bandets musikalske utvikling til nå. Det hele bygger opp til en stolt og mektig avslutning, der symfoniske elementer og majestetiske korsatser danner et verdig punktum på en av mine favorittlåter av Vreid i nyere tid. Til slutt må det nevnes at det avsluttende riffet inneholder den nydeligste chuggen siden Metallicas «The Thing That Should Not Be», hvilket selvfølgelig bør fungere som effektivt trekkplaster for de fleste som leser denne bloggen!
Skrevet av Fredrik Schjerve
Mortemia – «Antidote»
Selvlansert
Den nyeste singelen fra Mortemias ‘The Covid Aftermath Sessions’ er her og går under navnet «Antidote». Tradisjon tro har Morten Veland, mannen bak prosjektet, fått med seg en eminent gjest, og denne gangen er det også snakk om noen av et heller stort kaliber, nemlig Fabienne Erni fra sveitsiske Eluveitie.
Inntrykkene mine av fra dette prosjektet har vært litt blandede, der det nok er forrige låt ut, «The Hourglass», som har imponert meg aller mest. «Antidote» er heller ingen svak låt, men faller like fullt inn i kategorien av litt anonyme Mortemia-låter. Melodiene er noe generiske, og refrenget får ikke ut sitt fulle energipotensiale blant annet på grunn av en litt kjedelig groove i bunn. Det gjør det også litt vanskelig å tenke seg at den vil gjøre seg bedre når hele prosjektet er ute.
Skrevet av Alexander Lange
Nocturnal Breed – «Thrash Metal Hate Saw (The Last Act of Terror)»
Ute nå via Dark Essence Records
«Thrash Metal Hate Saw (The Last Act of Terror)» er singel nummer to fra ‘Carry the Beast’, som er den kommende skiva til det heller uhøytidelige thrash metal-bandet Nocturnal Breed. Og mens bandet slo på stortromma med den hele åtte og et halvt minutt lange «Knights of Denim», er det denne gangen snakk om en mer direkte affære på fem minutter.
De første minuttene av denne låta er et herlig stykke fartsmetall helt etter boka. Nocturnal Breed leverer noen heseblesende vers før de etter et par minutter gir lytteren en liten pustepause; heretter er de imidlertid raskt i gang med å gi gass igjen med en gitarsolo og støyeffekter over riffmaskineriet. Mot slutten sliter likevel bandet noe med å holde oppmerksomheten min oppe, og det kunne muligens også ha latt låtas natur bli reflektert i en litt kortere låtlengde.
Skrevet av Alexander Lange
Dark Delirium – «Disposable Numbers»
Selvlansert
Den aktive gjengen i Dark Delirium har nå sluppet låta «Disposable Numbers» – to måneder etter slippet av den habile «King of Fallen Time». Hvorvidt disse låtene er del av et større prosjekt er så langt ikke klart, men med tanke på hvor direkte og potent bandets moderne metall ofte her, ville det ikke forundret meg om disse låtene står på egne ben som singelopplevelser.
Dark Delirium beveger seg stadig på et spekter mellom metalcore og melodisk death metal. På «Disposable Numbers» lener de seg definitivt mest mot førstnevnte sjanger, og det i såpass stor grad at låta nok vanskelig vil kunne overbevise de som ikke er fans av sjangeren fra før – særlig på grunn av vokalen. Likevel er håndverket absolutt godt, og særlig refrenget og en sterk crescendo mot slutten imponerer.
Skrevet av Alexander Lange
Avertia – «Light of Our Dying Sun»
Ute nå via Norwegian Dark Arts
Avertia har ikke ligget på latsiden siden de imponerte Metallurgi-redaksjonen med sin strålende tredjeskive ‘Når Nordavinden Kaster Kniver’ i 2021. Tiden i etterkant har bandet både dristet seg ut på akustiske låtsamlinger og samarbeid med artister av både metallisk og ikke-metallisk herkomst, hvorav låta bandet utga med Helge Grønhaug fra De Musikalske Dvergene er en overraskende men vel så passende gest fra et band med sterk tilknytning til Bergens-området. Nå er dog tiden atter en gang inne for en ny full-lengder, og i den anledning har bandet sluppet en syv minutter lang tankespiral ved navn «Light of Our Dying Sun».
Mesterhjernen bak prosjektet, Kristoffer Georg Nøstdal, gav seg nylig i Last Lightning, muligens for å i større grad kunne fokusere på sitt hovedprosjekt. Det virker i alle fall som at Avertias kommende fjerdeskive ‘Midnight Returns’ er en viktig utgivelse for karen, ettersom coveret viser en gravstein med musikerens egen fødselsdato på. Dermed blir det naturlig å anslå at musikken på ‘Midnight Returns’ dermed vil skildre Nøstdals største musikalske inspirasjoner så vel som hans egne bidrag til sjangeren over de siste femten åra. Denne teorien styrkes av musikken vi går i møte på «Light of Our Dying Sun», som i store trekk er en mørkere og mer introvert affære en innholdet på bandets forrige skive.
Det første som slår meg er det traskende åpningsriffet og produksjonen, som virker å være like inspirert av Darkthrones middelperiode som den utmerkede oldtids-metallen vi fikk på fjorårets ‘Astral Fortress’. Dette inntrykket forsterkes av stilen på coveret, som på mange måter minner om det samme bandets crust-inspirerte periode fra 2007 til 2010. Den melodiske sognametallen og det fremtredende ledegitar-arbeidet til ‘Når Nordavinden…’ er fremdeles tilstede i bandets uttrykk, men generelt sett vil jeg si at bandet foretar en nøyere sammensmelting av gamle og nye idealer på sin nye singel enn tidligere. Denne sveisesømmen er fremdeles ikke fullstendig jevn, men jeg mener at dette er en retning bandet gjør klokt i å utforske. Det episke, Sworn-aktige klimakset og de påfølgende, jagende gitarstemmene som avslutter låta er uansett flott nok til at fans av melodisk, trad-påvirket svartmetall bør klikke seg inn på bandets Spotify-side umiddelbart!
Trønderske Lumsk er et navn som høster mye respekt i enkelte sirkler, som følge av deres temmelig unike bidrag til sammensmeltingen av folkemusikk og metall. Der band flest angrep hybridformen fra et utgangspunkt i svartmetall – gjerne også av en oppstemt og sirkus-aktig sort – virket skiver som ‘Åsmund Frægdegjevar’ og ‘Troll’ langt mer opptatte av å gjenskape det mørke og forvridde eventyr-universet til Kittelsen, Asbjørsen og Moe. Dette presterte bandet gjennom å gå veien om tung, stampende og robust tradmetall; en grovt tilhugget granittstatue som de deretter kledte i kranser av folkemusikalsk melodikk og rytmikk.
Mye har dog skjedd siden slippet av ‘Troll’ i 2005. For det første slapp de tredjeskiva ‘Det Vilde Kor’ i 2007, hvilket i stor grad gikk bort i fra bandets metalliske utgangspunkt i retning softere og mer progrock-pregede landskaper. For det andre forlot ekteparet Ketil og Siv Lena Laugtug Sæther bandet, hvilket trolig var årsaken til at Lumsk har ligget i dvale siden 2007 til i år. Nå er dog besetningen atter en gang fulltallig, og en ny skive ved navn ‘Fremmede Toner’ har truffet markedet. Denne skiva er et gledelig gjensyn med bandets enestående evne til å kombinere folkemusikk med tyngre musikksjangre, og utgjør på mange måter en retrospektiv karriere-oppsummering og et nytt steg videre i bandets utvikling på en og samme tid.
På ‘Fremmede Toner’ foretar Lumsk et dristig svalestup ut i progrockens svimlende eter, samtidig som de henter inn igjen noen av de tyngre impulsene som var utelatt fra ‘Det Vilde Kor’. Dette utgjør i tillegg et bakteppe for skivas tematikk, som bygger på en samling oversettelser av tyske og nordamerikanske dikt utført av den norske forfatteren og poeten André Bjerke. Skivas første halvdel består av låter bygget på oversettelsene til Bjerke, og den andre halvdelen gjenbruker musikalsk materiale fra den første til å bygge nye låtkonstruksjoner rundt diktene på sitt originalspråk. Dette er et svært finurlig strukturelt grep, og gjør skiva til en slags subtilt innoverende, konseptuell dobbeltskive.
Og det som kanskje aller mest selger denne dobbeltplata, er de rike, fantastiske låt-arrangementene som bandet har formet rundt den nydelige poesien. Lydbildets voldsomme oppblomstring var kanskje det første jeg la merke til i møte med skivas singler, der «Det Døde Barn»/»Das Tode Kind» og «Abschied» spesielt imponerte med sine utbroderte og finstemte lydlandskaper. ‘Fremmede Toner’ både trapper opp og toner ned denne tendensen, med den massive prog-finalen «The Day is Done» som eksempel på førstnevnte, og den elskverdige, radioklare perlen «Fiolen» som eksempel på det sistnevnte.
En annen ting som virkelig gleder ‘Troll’-fanen i meg, er beslutningen til Lumsk om å bringe tilbake noe av tyngden fra de første par skivene. Dette skjer ikke veldig ofte over ‘Fremmede Toner’s snaue time, men de øyeblikkene med metallisk tyngde som er sørger for å fortøye skuta så den ikke driver fullstendig ut i folk/prog-eteren. Den eksplosive avslutningen på ‘Det Døde barn’ er en utmerket utnyttelse av låtas postrock-aktige crescendo, og den tyske versjonen som åpner B-sida er en dyster og dramatisk dose melodisk doom som gir skiva en etterlengtet, nesten ekstremmetallisk brodd.
Lumsk har definitivt tatt en sjanse med den utsvevende, progressive behandlingen av andres poesi og egen folkrock på ‘Fremmede Toner’, men det dristigheten har unektelig gitt avkastning i denne omgang. Det hjelper at Mari Klingens melodiske teft er fullstendig upåklagelig, og at hun er i stand til å veksle mellom klimaktisk kraft og nydelig, folkemusikalsk vokal-elegans, alt ettersom hva låta krever. Med en spilletid på en time er skiva akkurat lang nok til at fokuset mitt ebber litt ut rundt «Under den Linden» (heter det ikke forresten «unter?») og «Das Veilchen», men den storslåtte finalen «The Day is Done» sørger for at skiva får en tilfredsstillende avslutning. ‘Fremmede Toner’ er en enestående plateopplevelse i den norske platefloraen anno 2023, og et flott gjensyn med en noe undersunget gruppe innenfor norsk folk metal/rock.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Urkraft – Lyset Skinner Best I Mørket
Ute nå via Polypus Records
‘Lyset Skinner Best I Mørket’ er andreskiva til svartmetallprosjektet Urkraft, som slapp sin selvtitulerte debut i 2020. Urkraft er et enmannsprosjekt frontet av Andreas Wærholm, en karakter som tidligere har vært å finne blant annet i Astaroth, og mye tyder på at Wærholm i denne omgang har skrudd opp ambisjonsnivået en hel del. Soundet og produksjonsdesignet er riktignok ikke så ulikt det vi har hørt før, men det hele er pakket inn i en mer storslått innpakning som bærer særlig preg av nokså lange låter, der den lengste er på nesten seksten minutter.
Når det gjelder denne utviklingen for prosjektet lykkes Wærholm i all hovedsak godt. ‘Lyset Skinner Best I Mørket’ utmerker seg gjennom noen herlige og svært godt strukturerte atmosfæriske svartmetallåter, og Urkraft kommer langt i å transportere lytteren til sitt mystiske og mørke univers.
Aller best går det på begynnelsen og slutten av skiva. De to første låtene, tittellåta og «Trollbundet», varer i henholdsvis ti og ni minutter, og gjør en utmerket jobb med introdusere de aller fleste elementene Urkraft byr på her gjennom mye variasjon og svært god pacing. Avslutningslåta «Veien alle må ta» spiller med sin monstrøse lengde på de samme styrkene, og blir som et herlig og stort sammensurium av dette svære prosjektet – godt hjulpet av et dunkelt, Burzum-aktig ambient-parti på slutten.
Mye er bra mellom disse to segmentene også. Platas pacing hjelpes i og for seg godt av den kortere, folketonale og interlude-aktige «Nattevandreren». Men når den påfølgende «Riket» gjør bruk av mange av de samme elementene på begynnelsen kommer det imidlertid for en dag at Urkraft til tider strekker partiene og stemningene sine litt langt. Det gjelder til en viss grad også resten av «Riket», som også lider litt av et vel utstrukket hovedtema.
Dette er likevel ikke noe stort problem når Urkraft samtidig evner å holde på en nokså fengslende atmosfære hele veien gjennom plata. Så er det riktignok også noe annet jeg har større problemer med. Det er vokalen, som som regel karakteriseres av en ganske merkelig hvesing. Jeg kan se poenget med en slik vokal på en atmosfærisk svartmetallplate, og man kan sikkert også berømme Wærholm for å prøve å skille seg litt ut i mengden. Men jeg synes ikke den er spesielt godt utført, og den ender opp som et heller forstyrrende element i produksjonen.
‘Lyset Skinner Best I Mørket’ imponerer meg først og fremst en hel del gjennom svært god låtskriving og en atmosfære som virkelig fanger oppmerksomheten min. Likevel ender vokalen opp som litt ødeleggende, og den står i veien for å fullbyrde den pakken Urkraft har hatt potensialet til å lage her. Det er synd, for sett bort fra det byr denne plata på sitt beste på noen svært prisverdige høydepunkter.
Skrevet av Alexander Lange
Grand Atomic – Beyond The Realm Of Common Sense
Usignert, ute på div. strømmetjenester
Grand Atomic er et forholdsvis nytt innslag i den etter hvert så befolkede stoner-scenen i Norge, og hadde kun sluppet et knippe singler før den aktuelle debutskiva ‘Beyond The Realm Of Common Sense’ landa for noen uker siden. Denne trioen er av typen som ser ut til å ha mest sansen for å farge musikken sin med lange, seige jam-strekk, og den 48 minutter lange skiva er delt opp i kun seks spor.
Førsteinntrykket jeg fikk av musikken er også godt. Åpningslåta «Mountain Toker ( Summit Smoker )» introduserer et særdeles tungt hovedriff som treffer svært godt, og som sånn sett gir et ganske dekkende bilde av hva som venter lytteren. ‘Beyond The Realm Of Common Sense’ er fylt til randen av tungt og habilt riffhåndverk, og Grand Atomics viktigste ess i ermet er hvordan dette pares så godt med produksjonen. Denne plata låter rett og slett eksemplarisk til stoner-metall å være, og henter sin kanskje største styrke fra den deilige, grovkornede gitar- og basslyden som sender assossiasjoner rett til Sleep og til og med Sunn O))). Sistnevnte band får på sett og vis et lite nikk via den forfriskende drone metal-låta «Nibiru».
Trommene leverer også et herlig trøkk, og det må også sies at samspillet Grand Atomic mønstrer på denne skiva er svært godt. Tidvis minner musikken her en del om noen av de tyngste sporene til jam-rockerne i Kanaan, uten at det noen gang blir like sofistikert. Særlig gjelder det nok andrelåta «Space Train» og til en viss grad også «Descending», der bandet lar nokså spenstige riff traske mot et sterkt momentum mot slutten.
Likevel synes jeg det er noe som mangler. Til å være såpass lange synes jeg nemlig låtene på ‘Beyond The Realm Of Common Sense’ mangler litt spenning. Vanligvis ville en slik mangel, på en plate som denne, bli kompensert gjennom de suggererende og tunge atmosfærene. Og Grand Atomic er riktignok inne på dette på sitt beste. Men til syvende og sist blir det hele litt ensformig og repeterende, på tross av at riff som det i «Drifter Pt. II» i seg selv er usedvanlig tøft. Særlig blir dette tydelig i siste låt, «King Of Hesh», der potensen til svære riff begynner å falme litt – på tross av at bandet kompenserer det med noen kule psych rock-passasjer. Med det ender ‘Beyond The Realm Of Common Sense’ opp som en plate der mye av grunnarbeidet er gjort, men der den fulle plateopplevelsen ender opp som litt endimensjonal.
Skrevet av Alexander Lange
The Big Rip – Order of the Goatlord
Usignerte, ute nå på div. strømmetjenester
Debut-EPen til stoner rock-bandet The Big Rip fra Porsgrunn kan sies å være selve definisjonen på lett å like. På ‘Order of the Goatlord’ går gruppen vekk fra det mer massive, psykedeliske stoner/doom-soundet som definerte andresingelen «Gravedigger», og går heller for en drivende og skandirock-infusert form for klassisk stoner rock. Dette resulterer i en fargerik og tilgjengelig sjangerblanding, hvilket kvartetten utnytter til det fulle ved å skrive tilsvarende ekstatiske og allsang-verdige låter.
«Nomad (Intro)» åpner utgivelsen med en kort akustisk snutt, som kan minne litt om et grungy arena rock-nummer fra 90-tallet levert via et klassisk «unplugged»-format. Deretter slår bandet over i kvasi-tittelsporet «Goatlord»; en gledesspredende og nostalgisk stoner rock-jam som oppnår en perfekt balanse mellom lekent, ledig trommespill og riff-fokusert crunch. Guttas teft for fengende låtskriving er umulig å ignorere – kanskje spesielt på «Magus», hvis drivende skandi-stoner krones av et refreng som sikrer låta en spillelisteplass på samtlige av undertegnedes hage- og grillfester de kommende månedene. Stemmen til Danny Valle Johannessen er et kraftig og treffsikkert instrument, og gir et naturlig fokuspunkt til de detalje- og hendelsesrike arrangementene til EP-ens fire låter.
Til slutt har vi «Mons Meg», en tordnende og antemisk hyllest til en aldeles monstrøs kanontype du finner i Edinburgh Castle i Skottland. Jeg vet ikke egentlig hva mer jeg skal si om debut-EPen til The Big Rip; det er en ukomplisert og innbydende stoner rock-utgivelse som demonstrer et betydelig talent for låtskriving, samt en ukuelig vilje til å underholde lytteren med knusende riff og lekkert instrumentalspill. ‘Order of the Goatlord’ er rett og slett en optimal debut-utgivelse, og et av mange høydepunkter i et sterkt år for norsk stoner.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Krapyl – Før Alt
Usignerte, ute nå på div. strømmetjenester
Krapyl er et splitter nytt melodisk svartmetallband bestående av en gjeng tenåringer fra Telemark. Bandet ga nylig ut debut-EPen sin ‘Før Alt’, hvis tittel trolig henviser til svartmetallens fokus på fortid og herkomst, men også fungerer som en slags spådom for bandet. ‘Før Alt’ er nemlig åpenbart et formativt stykke musikk, preget av all den prøving og feiling som hører hjemme i utviklingsforløpet til et ungt metallband. Likevel demonstrerer bandet et så tydelig potensiale at det blir naturlig å titte forventningsfullt fremover mot hva dette «alt» kan innebære, dersom Krapyl fortsetter å utvikle sine egenskaper som band.
Men her og nå har vi kun tilgang på gruppas «før», hvilket dreier seg om entusiastisk, fengende og noe klumsete melodisk svartmetall inspirert av gamle idealer. Det stormende partiet som sparker i gang åpnings- og tittelsporet fungerer som en god oppsummering av Krapyls musikalske utgangspunkt, hvilket opprettholder en god balanse mellom melodisk ynde og svermende aggresjon. Bandet begrenser seg dog ikke ved å tviholde på et rendyrket, svartmetallisk uttrykk, men henter inn elementer fra nærliggende sjangre på søken etter et eget sound. Dermed får vi drodlende solospill over en tidlig Opeth-aktig progresjon på «Før Alt», samt den triumferende tonale karakteren til episk tungmetall på «Mørningen».
For min del er det ingen tvil om hva Krapyl mestrer i størst grad på ‘Før Alt’, og det er melodikken. Samtlige av EP-ens fire låter inneholder en melodi eller to som fanger oppmerksomheten, og det er vel egentlig ingen av dem som bommer med unntak av åpningsmelodien på «Glemt i Asken» – og det skyldes mest av alt at det underliggende akkord-grunnlaget ikke er i overensstemmelse med melodien. Det som bandet trolig hadde fått størst utbytte av å jobbe med, er nok låtskriving med fokus på låtform og struktur. Låter som «Mørningen» og «Valley of the Lost» strever med å organisere ideene sine på en meningsbærende måte, og har i tillegg noen gitarsolo-plasseringer jeg virkelig ikke klarer å gjøre meg klok på. Låter som «Før Alt» og «Glemt i Asken» fungerer bedre i så henseende, og er kanskje de tydeligste demonstrasjonene av bandets iboende potensial. Totalt sett er ‘Før Alt’ en svært lovende debut-utgivelse sett i lys av medlemmenes unge alder, og en EP som burde sjekkes ut av fans av svartmetall med sterke melodiske trekk.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Nidvinter – Demo MMXXIII
Usignerte, ute nå på bandets Bandcamp
Nidvinter er et depressivt, rått svartmetallband bestående av de to mystiske undergrunns-skikkelsene «Düskerkeit» og «I.E». Duoen – som tidligere har jobbet sammen under navnet Hexenkeit – er tilsynelatende basert i Oslo, og er like opptatte av å verne rundt svartmetallen som et kvlt-fenomen som de er opptatte av å kommunisere sin manglende toleranse for NSBM og hatefull ideologi.
Åpningssekundene av bandets nye demo sender tankene i retning Kvad sin støyete storm av iskald, rå svartmetall, men dette er langt i fra den eneste referansen som gjør seg gjeldende over utgivelsens tre spor. Jeg vil faktisk påstå at ‘Demo MMXXIII’ er definert av brede uttrykksspenn, der både norske, svenske, islandske og franske svartmetall-tradisjoner gjør seg til kjenne via enten teknikk eller tonalitet. De to sistnevnte tradisjonene setter sine spor på demoen via de dissonerende, skingrende gitarstemmene på åpningssporet «Northern Wrath», mens vår egen norske tradisjon kommer til uttrykk via de tunge, Darkthrone/tidlige Mayhem-aktige riffene på «Hymns of Celestial Bloodshed. Denne låta er kanskje den som skiller seg mest ut blant prosjektets låter til nå, ettersom gitartonen i kombinasjon med de knakende riffene gir låta et overraskende skjær av gamle, svenske dødsmetall-demoer.
Og det er når disse to allerede disparate låtene leder inn i det storslåtte, melodiske svartmetall-landskapet på «Nacht und Wald» at demoens hoved-svakhet blir synliggjort. ‘Demo MMXXIII’ er nemlig så fullstendig svingende i uttrykk at det blir umulig å danne seg et tydelig bilde av bandets identitet. Jovisst er det hele filtrert gjennom den rå svartmetallens alt-konsumerende støy, men dette er ikke nok til å sørge for at Nidvinter fremstår som noe mer enn summen av sine bestanddeler. I tillegg er demoens låter nesten fullstendig blottet for struktur, hvilket gjør det desto mer vanskelig å la seg begeistre for innholdet til duoens nyeste demo. ‘Demo MMXXIII’ byr på en tilfredsstillende og smertefull rensing av både sjel og øregang, men det gjenstår fortsatt en del arbeid før Nidvinter kan skilte med noe mer enn et alminnelig medlemskap i Bandcamp-svartmetallens overbefolkede miljø.
Det avant-gardistiske bandet Vulture Industries‘ femte album ‘Ghosts from the Past’, som slippes samme år som bandet fyller 20 år, er nå bare drøye tre uker unna. Før slippet har vi allerede fått høre de to første låtene, «New Lords of Light» og «Saturn Devouring His Young», og nå har bandet også sluppet den tredje: «This Hell is Mine».
Mens «New Lords of Light» var et sterkt avspark og «Saturn…» et ålreit, men ikke fullt så sterk oppfølger, er «This Hell is Mine» i mine ører den beste singelen så langt fra ‘Ghosts from the Past’. Dette er en melankolsk rockelåt med noen herlige lydbilder, og Vulture Industries gjør en strålende jobb med å bygge opp låta. I tillegg gir noen kule strykearrangement og en flott groove låta et herlig folkemusikalsk preg. Anbefales!
Skrevet av Alexander Lange
Nocturnal Breed – «Knights of Denim»
Ute nå via Dark Essence Records
Nocturnal Breed er et band med beina godt planta i tradmetallsjangeren, men som består av en gjeng som ellers først og fremst har gjort seg bemerket innenfor svartmetallsjangeren. Fire år er gått siden bandet sist slapp en fullengder i form av ‘We Only Came for the Violence’, og nå står neste for tur: ‘Carry the Beast’. Første smakebit hefra er «Knights of Denim».
Et relativt uhøytidelig og rendyrket 80-tallspreg er på plass. En nokså overdrevet vokal i stil med Accept og AC/DC ligger i front, og et velkjent akkordrekkemotiv som ellers blant annet er kjent fra Iron Maidens «Children of the Damned» preger låtas første og siste minutter. Det er litt billig, men også kult nok, og denne åtte(!) minutter lange låta blir dessuten styrket av et strålende bridge-parti der særlig synthene utfordrer grensedragningene mot tidlig svartmetallmusikk.
Skrevet av Alexander Lange
Sworn – «Calamity Sea»
Usignerte, ute nå på div. strømmetjenester
Sworn er et melodisk svartmetallband fra Bergen som har levert fire strålende skiver siden sin oppstart i 2005. Bandets sound er gjennomsyret av melankoli og lengselsfull nostalgi – i det minste er det disse følelsene som grep tak i meg da jeg lyttet på den nyeste singelen deres for første gang.
«Calamity Sea» er høyst profesjonell affære, svøpt i en høyoppløst, punchy miks som gir bandets stoiske akkordprogresjoner og Insomnium-aktige ledegitarer en gedigen, ruvende størrelse. Låtas robuste låtlengde på seks og et halvt minutt hjelper også i denne forstand, og alt i alt kan det sies at Sworn har levert en av årets mest storslåtte singelopplevelser så langt innenfor norsk svartmetall. Spesielt verdt å nevne er øyeblikket da bandet trommis Tom Ian Klungland slår over i blast beats etter å ha marsjert taktfast og tålmodig gjennom låtas øvrige spilletid. Sworn kombinerer melodisk svartmetall-elegans med den massive fremtoningen til moderne melodeath-band som Be’Lakor og nevnte Insomnium, og resultatet er en låt som er mektig og gåsehud-fremkallende av det rent sjeldne.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Nattverd – «Det Stormer I Norge»‘
Ute nå via Soulseller Records
Mye tyder på at det er duket for et aldri så lite svartmetallhøydepunkt i år når Nattverds ‘I Helvetes Forakt’ kommer på fredag. Den forrige plata, ‘Vandring’, var en svært sterk prestasjon, og den første singelen fra den nye, «En Poesende Eim Vinden», vitnet om et band som er i ferd med å polere og raffinere uttrykket sitt. De sterke melodiene og aggresjonen fikk her ytterligere utløp via en noe feitere produksjon.
Dette preger også den siste singlen, «Det Stormer I Norge». Her spiller Nattverd på mange av de samme styrkene som på «En Poesende Eim I Vinden», men det er nok også snakk om en enda mer intens låt. Noen virkelig storslåtte melodier skyves i front og pares med brutale trommerytmer som kun kompenseres med to pusterom. Begge disse bygges opp raskt til stratosfæriske øyeblikk, og sånn sett evner bandet å by på noen ordentlig sterke, eksplosive øyeblikk innenfor kun noen få minutters spilletid.
Skrevet av Alexander Lange
Flight – «Echoes of Journeys Past»
ute nå via Dying Victims Productions
Flight er et klassisk metal/hard rock-band bestående av medlemmer fra band som Nekromantheon, Purple Hill Witch,Mabuse og Avmakt. Bandets nye singel «Echoes of Journeys Past» er tittelsporet fra deres kommende tredjeskive, som etter denne låta å dømme kommer til å være en absolutt gedigen hendelse for fans av band som Hällas, Tanith og til en viss grad Wytch Hazel. Bandet virker fullstendig hjemme i denne tilbakeskuende formen for tradmetall, hvilket signaliseres av deres utsøkte riff-seleksjon, nydelige vokalharmonier og generelt sett plettfrie presentasjon – bare se på det jævla singelcoveret! Dette er ikke en stilistisk tilnærming til tradmetall vi ser så mye av her til lands, så det å finne ut at jeg har to skiver med bandets mesterlige håndverk å fordype meg i forkant av det kommende plateslippet oppleves som en seriøs gave. «Echoes of Journeys Past» er obligatorisk lytting for fans av røttene til vår elskede sjanger, og en låt som skal spilles utallige ganger på vors under den kommende festivalsesongen.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Ekrom – «The Black Flame of Seth»
Ute nå via Edged Circle Productions
Tordnende trommer og stormende isvinder ala den norske andrebølgen velter ut av høyttalerne i det man trykker «spill» på Ekroms nye singel «The Black Flame of Seth». De mest ivrige undergrunnshodene av dere husker kanskje at låta var én av tre vi fikk servert på bandets debut-demo ‘Ekrom’ i november i fjor – en demo som for øvrig har fått nytt navn og cover-design siden den gang. Låta nyter selvfølgelig godt av den oppjusterte produksjonen på bandets kommende skive ‘Uten Nådigst Formildelse’, og er nok strengt tatt den beste låta bandet har gitt ut til nå. Måten bandet bruker synthen for å blåse opp lydbildet på er meget effektivt, og den nesten dødsmetalliske strømmen av toner som renner ut av tåken rundt låtas midtpunkt er et beundringsverdig, destruktivt øyeblikk. Ekrom sitt sound er definert av sin episke størrelse og innhyllende, nattlige atmosfære, og er generelt sett en nydelig oppdatering og hyllest til svartmetallens norske røtter. Det skal bli spennende å bryne seg på den fulle plateopplevelsen om en halv måneds tid.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Slaamaskin – «Fossekall»
Usignerte, ute nå på div. strømmetjenester
«Kraftorkesteret» Slaamaskin fra Bergen er tilbake med nok et sjangerblandende stykke rock/metall, i dette tilfellet en låt som retter en dirrende pekefinger i retning senkapitalismens skamløse onder. Det er sjeldent denne gjengen skriver musikk fullstendig blottet for glimt i øyet, og linjen «Enig og tro til dovre legges ut for salg» sørger for å blåse opp det ektefølte budskapet til også denne låta til absurde proporsjoner. Det musikalske bakteppet er atter en gang en melange av elementer fra moderne rock og metall, med synkopert riffing, tumlende dobbelbass og en semi-operatisk ren-sang som spesielt noteringsverdige biter av puslespillet. «Fossekall» er definitivt en tidvis eksentrisk sak, men tett riffing og oppildnet gjengvokal sørger for å balansere dette med tilfredsstillende kraft og tyngde. Alt i alt er «Fossekall» en innholdsrik og smått fengende singel fra Vestlendingene i Slaamaskin.
Førstesingelen og tittelsporet til Immortals kommende tiendeskive ‘War Against All’, vitnet om at lite har endret seg i Blashyrkh siden sist gang vi var strandet i områdets vinterlige, nådeløse klima. Låta demonstrerte at et Immortal bestående av kun «Demonaz» fremdeles er i stand til å mane frem bandets stormende, krigerske essens, men uten at den nødvendigvis nådde høydene til ‘Northern Chaos Gods’ fra 2018. Nå har «Demonaz» sluppet nok en låt den kommende skiva, hvilket byr på enda en mulighet til å stilne bekymringene til undertegnede.
«Wargod» bruker mesteparten av sin korte spilletid til å hamre løs på en massiv, stampende groove; kombinert med et knippe riff som kaller tilbake på Immortals mer trad-beslektede, svartmetalliske gitarkunster. Broen tar oss innom en vindstille, snøkledt steinknaus kun befolket av en enslig kassegitar, før en overraskende, fartsmetallisk påvirkning åpenbarer seg i «Demonaz» sin jagende riffing. Returen til åpningspartiets stampende gange – nå ekstra storslått takket være en ekstra, tårnende gitarstemme – er et fett øyeblikk, men nok en gang må jeg erklære at låta ikke helt klarer å kvele skeptikeren i meg. Det er slettes ikke dårlige saker «Demonaz» har levert på «War Against All» og «Wargod», men tiden vil vise om skiva oppleves som et verdig tillegg til en av norsk svartmetalls høyst verdsatte diskografier.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Sirenia – “Deadlight”
Ute nå via Napalm Records
Det velrennomerte symfoniske metallbandet Sirenia har sluppet andre singel fra sin kommende plate ‘1977’. Med det foreligger også første originallåt fra plata, da førstesingelen “Twist in my Sobriety” var en coverlåt. “Deadlight”, som denne andresingelen heter, er en habil komposisjon, men gir meg likevel litt avdempede forventninger til den kommende fullengderen.
For Sirenia har for så vidt lagt lista høyt ved tidligere utgivelser, ikke minst gjennom den forrige: ‘Riddles, Ruins & Revelations’. Bandet har tidligere oppdrevet noen helt vanvittige høydepunkter gjennom melodier og refrenger fra øverste hylle. Og mye stemmer for så vidt på “Deadlight”, og det er helt klart snakk om sterke, brukbare øyeblikk som kan fungere fint i en platesammenheng. Likevel synes jeg refrenget høres noe tamt og uinspirert ut, og melodien blir litt vel repetativ over det hele.
Skrevet av Alexander Lange
Tsjuder – “Iron Beast”
Ute nå via Season of Mist
Den første singelen fra den kommende Tsjuder-plata ‘Helvegr’, “Gods of Black Blood”, ga meg virkelig høye umiddelbare forventninger til plata, først og fremst fordi det var snakk om usedvanlig godt svartmetallhåndverk. Spenningen var derfor stor da jeg satte på “Iron Beast”, som med sin litt kortere spilletid byr på en enda mer direkte – og sånn sett kanskje enda mer Tsjudersk – dose klassisk svartmetall.
Med det er det nok heller ingen overraskelse at det her er snakk om habil meat and potatoes-svartmetall. “Iron Beast” slår meg ikke i bakken på samme måte som den mer interessante og komplekse førstesingelen, men leverer når det gjelder å levere fartsfylt, 1349-aktig musikk. Jeg synes det er synd at melodien som kommer mot slutten ikke får mer plass og blir introdusert gjennom noen svært lavmælte clean-gitarer. Med det kan denne låta først og fremst anbefales i forlengelse av sin kompromissløse energi.
Skrevet av Alexander Lange
Lumsk – «Avskjed»/ «Abschied»
Ute nå via Dark Essence Records
Det er nå kun en drøy uke til slippet av Lumsk sin comeback-skive ‘Fremmede Toner’, og i den anledning har de norsk folk/metal-legendene sluppet nok en låt-duo fra platas todelte indre. I liket med første singelslipp dreier det seg om et par låter som begge tolker samme dikt; én låt som tolker diktet på originalspråket tysk, og én som setter musikk til André Bjerkes oversettelse.
Og akkurat som på «Det Døde Barn»/ «Das Tode Kind», er det første jeg legger merke de utbroderte og grundig instrumenterte låt-arrangementene. Det nedstrippede og mosegrodde landskapet vi kjenner fra klassikeren ‘Troll’ har blitt grundig etterlatt i støvet, erstattet av en dynamisk, tekstur-messig rikdom som mest av alt minner om klassisk progrock. Det folketonale elementet er selvfølgelig bevart i sin uberørte, elementære form, i form av Mari Klingens nydelig intuitive melodiske teft, og den sagende felen som spesielt setter sitt merke på outroen til «Avskjed».
«Abschied» – den mer substansielle av de to låtene – er desto mer preget av klassisk prog, som følge av sin valsende, keyboard-pyntede åpning og stakkato, arpeggierte overgang rundt låtas midtpunkt. Proggen kler Trondheims-septetten overraskende godt, og gruppen kaster seg inn i låtmaterialets stadig skiftende instrumentalgrunnlag og snedige rytmeskifter med både presisjon og lekenhet. Prikken over i-en er det klatrende pianomotivet som dukker opp mot slutten av «Avskjed», som returnerer i gitarform på «Abschied», og dermed binder de to låtene sammen utover deres felles tekstmateriale. Hver av låtene vi har hørt fra ‘Fremmede Toner’ til nå har vært et lite skattekammer av glitrende, flotte musikalske gjenstander, så jeg ser veldig frem til å begi meg ut i skivas fulle landskap neste uke.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Kanaan – “Solaris Pt. 2”
Ute nå via Jansen Records
Kanaan har de siste par årene ikke bare vist seg som et av de mest spennende norske prosjektene innenfor instrumental rock og metall i ledtog med band som Addiktio og Natt (de har til og med en Spellemann i bagasjen). Trioen må også kunne sies å være blant de aller mest produktive; neste uke slipper bandet sin sjette(!) fullengder siden debuten så dagens lys i 2018, og “Solaris Pt. 2” er tredje – og formodentlig siste – smakebit herfra.
Kanaan har i flere omganger demonstrert overfor oss hvor vanskelig det kan være for en metallblogg å avgrense rent sjangermessig, og vi har vært litt av og på med dekningen. Bandet verken er eller definerer seg som et fullblods metallband, men metallelementer, særlig fra stoner-sjangeren, har tidvis vært nokså toneangivende i uttrykket. Denne gangen er det imidlertid ikke så mye tvil. Mye tyder på at metallen kanskje vil være toneangivende som aldri før på den kommende plata, som for øvrig skal gå under navnet ‘Downpour’.
“Solaris Pt. 2” kan sies å antyde en utviklingskurve fra det støvete, Earth-aktige og svært jam-aktige preget bandet tidlig utviste til et mer håndgripelig og riff-basert uttrykk. Denne låta er uansett en mastodont som først og fremst livnærer seg gjennom noen voldsomme, fuzzy synergier mellom gitar og bass, noe som bidrar til noen usedvanlig tunge øyeblikk. Trioen begynner med et motiv som gir tydelige assossiasjoner til Corrosion of Conformity-klassikeren “Albatross” før bandet trasker seg gjennom Pelican-aktig post-metal-flørt. Låta er muligens litt lang, noe som gjør det litt spennende med tanke på at det også er en første del som utvider det hele til et kvarter. Men det låter umåtelig tøft og fint med en herlig produksjonsjobb som sterk støtte – og som alltid er samspillet på topp. Anbefales!
Skrevet av Alexander Lange
Magick Touch – «When Eating a Wolf»
Ute nå via Edged Circle Productions
«When Eating a Wolf», tredjesingelen fra Magick Touch sin kommende fjerdeskive ‘Cakes & Coffins’, åpenbarer nok en side ved bandets tilsynelatende mangefasetterte tilnærming til tradmetall. Borte er fartsjaget til førstesingelen «Apollyon» og den metalliske tyngden til andresingelen «The Judas Cross», og tilbake sitter vi igjen med en vaskeekte powerballade med tydelig 80-tallspreg.
Klimprende gitarspill og klagende gitarharmonier inviterer oss inn i det lekre, velbalanserte lydlandskapet som preger «When Eating a Wolf». Gester lånt fra powerballadens ypperste utøvere gis nytt liv i kraft av den moderne lydproduksjonen og Magick Touch sine sterke låtskriverinstinkter, og det hele smaker av en smakfull sammensmelting av nytt og gammelt. Spesielt nydelig er overgangen inn i låtas utstrakte solo-parti, som innledes med tumlende trommebrekk før hele bandet slår over i en raskere og NWOBHM-beslektet groove. Magick Touch har med sine tre singler demonstrert at de har et meget velutstyrt musikalsk verktøyskrin, så pleiere av tradmetallens udødelige flamme bør definitivt kjenne sin besøkelsestid når ‘Cakes & Coffins’ slippes rundt midten av mai.
Skevet av Fredrik Schjerve
Nattsvermer – “WDKYDM”
Usignerte, ute på div. strømmetjenester
Rogalendingene i Nattsvermer er ute med nytt materiale etter at de sist slapp en liten bunt singler i fjor. Dette bandet ligger i skjæringspunktet mellom groove metal og metalcore, og håndterer sjangerelementene på en nokså imponerende måte. Aggresjonen er nemlig til å ta å føle på i “WDKYDM”, og det gjør at bandet ikke går inn i rekkene av de mange litt platte bandene innenfor sjangeren, men snarere gjør det fristende å sammenligne dem med et band som Code Orange.
Låtskrivingsmessig er ikke nivået nødvendigvis så høyt; både riffene og noen av vokalrytmene er i overkant banale. Men særlig i vokalsegmentet ligger det en aggresjon og en nesten grindcore-aktig følelse som gjør at det hele nærmest høres litt guffent ut. Sånn sett kommer Nattsvermer langt med å gi “WDKYDM” en treffende feeling.
Skrevet av Alexander Lange
Nadir – «Extinction Rituals»
Usignerte, ute nå på div. strømmetjenester
Debatten rundt Nadir her på bloggen har frem til nå vært preget av en økende frustrasjon over vanskene med å plassere bandet i en uttrykksmessig bås. Dette er trolig en aldri liten seier for bandet selv, ettersom det betyr at vi blir nødt til å dømme musikken på sine egne meritter, fremfor på sin evne til å tilfredsstille sjangermessige kriterier. Skrinleggingen av de sjanger-gjennomskuende brillene har i det store og det hele gjort det lettere å plukke opp den noe desperate og emosjonelt ladede atmosfæren som gjennomsyrer musikken til Nadir, hvilket kommer til et kokepunkt på avslutnings- og tittelsporet fra den kommende skiva, «Extinction Rituals».
For med platas siste singel blir det klart at ‘Extinction Rituals’ er en skive som er tynget av den kollektive børen som er menneskehetens destruktive og egoistiske tendenser. Den stormende, piskende svartmetallen som sparker i gang låta fremstår sorgtung nok i seg selv, men det er den prektige, andektige avslutningen som står for brorparten av låtas emosjonelle trøkk. Jeg begynner å få følelsen av at ‘Extinction Rituals’ er drevet av den samme rasende maktesløsheten som definerte den siste skiva til She Said Destroy – som på én og samme tid var blottet for håp og fullstendig gjennomsyret av det. Det er i alle fall ingen tvil om at «Extinction Rituals» kommer til å utgjøre en verdig avslutnings på Nadirs kommende debutskive, som slippes allerede neste fredag.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Kvad – “I Long For The Fires”
Usignert, ute på Bandcamp
Kvad er et prosjekt hvis opphavsmann er kjent fra flere prosjekter. Forrige uke slapp vedkommende en ny plate gjennom prosjektet Unholy Craft, og også Solus Grief og Praefuro bærer mannens signatur. Kvad slapp blant annet den lovende fullengderen ‘Cold & Dark, As Life’ i fjor, og bygger for min del høye forventninger til den neste plata som kommer i juni. Første låt vi får høre herfra, “I Long For The Fires”, er nemlig en uhyre solid svartmetallåt.
Her er det snakk om en type svartmetall der aggresjonen ikke kommer gjennom en ugjestmild isvind-via-blastbeat-følelse. Snarere er det den type svartmetall som kanaliseres gjennom et uhyre sterkt trøkk og et driv som nærmest kan føles overveldende. Her aksentueres dette ytterligere gjennom brutal og lo-fi-ødelagt skrikevokal. “I Long For The Fires” er også svært godt bygd opp via flere ulike seksjoner. Etter en hard introduksjon skrus tempoet ned litt ved hjelp av gufne, dissonante gitarer, og etter et skikkelig, skikkelig langt og ekkelt skrik skrus det opp igjen som bare det når det er knappe to minutter igjen. Dette må du bare høre.
Metallurgi 