blogg – Side 30 – Metallurgi

Mikrostrukturell Evaluering: Ukas singler

Nordjevel – «Gnawing the Bones«

Nordjevel | Fenriir - CD - Black Metal | Season of Mist — Ute nå via Indie Recordings.

Opptakten til Nordjevels kommende utgivelse ‘Fenriir’ startet for ca. en måned siden med slippet av EP’ens tittellåt, som var en dynamisk og nokså bunnsolid svartmetallåt fra de erfarne personlighetene i dette bandet. Nå har vi fått smaken på nok en singel, «Gnawing the Bones», og denne vitner om en større variasjon på ‘Fenriir’ enn det jeg i utgangspunktet så for meg.

«Gnawing the Bones» er nemlig først og fremst et slag i trynet i form av å være en uhyre hurtig og aggressiv låt. Mens «Fenriir» var en ganske så konvensjonell svartmetallåt, peiler Nordjevel seg på «Gnawing the Bones» inn mot langt mer forrykende og teknisk avansert musikk. Svartmetall er det naturligvis fortsatt, da på ganske lik måte som mye av materialet til 1349 og de siste årenes Gorgoroth, men man kommer ikke helt utenom assossiasjoner til teknisk death metal og de ulike blackened death metal-variantene der ute. At en tidligere Zyklon-gitarist leder an på denne låta gir i alle fall mye mening i så måte. Men det er de velutførte svartmetallelementene som like fullt får låta til å skinne, nærmeste bestemt gjennom de iskalde tremoloarpeggioene i versene og ikke minst de store akkordene som får lydbildet til å åpne seg litt midt i låta – riktignok med like stort tempo som før.

Skrevet av Alexander Lange

Nekromantheon – «Dead Temples»

Vi er nå så nære slippet av Kolbotn-bandet Nekromantheons tredje skive, «The Visions of Trismegistos», at de mest miljøskadede blant thrash-fansen har begynt å selvantenne av pur forventning. Når det kommer til å blande thrashens aggresjon med svartmetallens skoldende råskap er det nemlig ingen over eller ved siden i vårt langstrakte land (med unntak av Aura Noir, muligens), og om du er på leting etter tilsvarende primale uttrykk ellers i den vide verden må du nesten ta turen helt over til de bestialske black/trash-scenene i Sør-Amerika. Deres nyeste singel «Dead Temples» er nok en ildfull leveranse fra de tre karene i Nekromantheon, en låt som bærer bandet et godt stykke på vei mot det selverklærte målet om å slippe deres «mest kompromissløse album så langt».

Låtas drøye tre minutter byr på de samme grunnleggende elementene som alltid har vært tilstede i bandets musikk: tordnende trommebrekk, hylende ledegitarer og riff som flerrer opp både jordsmonn og animalsk vev på leting etter thrashens ukuelige id. Denne gangen er musikken forsterket med et solid tematisk holdepunkt, og dette gjør at Nekromantheons musikalske strukturer mottar en liten dæsj av mystikken som omkranset Trismegistos laboratorier. Riff løper over i riff som en kar på flukt gjennom en labyrint av instrument-fylte korridorer, og gitar-soloenes forvridde arkitektur speiler den kantete geometrien i Trismegistos hermetiske arkana. Dette samspillet mellom tematikk og toner er et nytt og spennende aspekt ved Nekromantheons musikk, men det er viktig å nevne at konseptet ikke overskygger de kvalitetene ved bandet vi har lært å elske over årenes løp. «Dead Temples» er først og fremst en ubestridt ripper i kjent Nekromantheon-stil; en kombinasjon av aske og ild som setter de adrenalin-produserende kjertlene i kroppen på prøve. Anbefales!

Skrevet av Fredrik Schjerve

Marius Danielsen’s Legend of Valley Doom – «The Sarlinian Bow»

Den nordiske power metall-dirigenten Marius Danielsen og hans eventyrlige følgesvenner har ferdigstilt konklusjonen til den episke trilogien The Legend of Valley Doom, en saga som avsluttes med slippet av ‘Part III’ 7. Mai. Det eksepsjonelt ambisiøse prosjektet har vært under utvikling siden 2016, og over tre album har Marius Danielsen fått besøk av et helt absurd antall gjestemusikere og legender fra power metallens rekker. Det går ikke an å spare på kruttet når man skal formulere en avslutning på et verk av en slik operatisk skala, og dette har Danielsen trolig vært klar over da han valgte ut singel nummer to, den 8 minutter lange fortellingen om «The Sarlinian Bow».

I og med at jeg sitter på en nettløs hytte i Oppdal har jeg dessverre ikke mulighet til å utforske den stjernespekkede besetningen som har bidratt til å skape «The Sarlinian Bow», men at talentene er brukt med tanke på deres respektive styrker er det ingen tvil om. Fortellingen om jakten på den «Sarlinske buen» og dets magiske egenskaper er nemlig fullstappet av karakterer og skikkelser som alle er portrettert av hver sin sanger, og det vide spennet i både stemmetype og lynne bidrar til å gjøre universet mer levende. Eventyret lar seg også farge av optimismen i Danielsens europeiske powermetall, så ved reisens ende er det altså ikke den mektige og fryktede krigskongen som vinner gunsten til livets tre og dermed også buen, men heller den vennlige sjelen spilt av Annikken Rasmussen Danielsen. Det bombastiske og symfoniske snittet til Danielsens musikalske ramme driver dramaet forover på godt vis, og det vidtspennende og fengende refrenget er en glede å overvære både ved reisens åpning og ende.

Man vet hva man får med Marius Danielsen’s Legend of Valley Doom, og det er slettes ikke en dum ting om man har sansen for gledesfylt og skamløst episk power metall med innslag av fantasy-inspirert historiefortelling. Ta på deg din mest hullete og slitte kappe, sleng skreppa over skulderen og gjør deg klar for en eksplosiv finale på Legend of Valley Doom-sagaen 7. Mai 2021.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Ildfar – «The Last Dawn«

Svartmetallprosjektet Ildfar skal ha sett dagens lys allerede i 1994, og har på sett og vis gjenoppstått etter en lang periode der det tilsynelatende ikke har skjedd spesielt mye. Nå er imidlertid fullengderen ‘Som vinden farer vil’ på trappene, og singelen «The Last Dawn» vitner på alle måter om en som har god kjennskap til svartmetallens røtter og bestanddeler.

Det er snakk om lite annet enn en svært solid svartmetallåt. Produksjonen er mer eller mindre perfekt med tanke på svartmetallens estetikk, der man får øyet på en viss storslagenhet i det mystiske og obskure lyduttrykket. Låta i seg selv er også sterk, der den kaster lytteren gjennom en kaotisk, men velfungerende struktur og sånn sett holder interessen oppe hele veien, også ved hjelp av et godt melodisk hovedtema. Jeg kan lite annet enn å glede meg til plata kommer og anbefale låta, kanskje særlig om man har sansen for band om Immortal og har hatt glede av Enslaveds eldre materiale.

Skrevet av Alexander Lange

Vardok Nalt – «Words Unspoken»

Enmanns-prosjektet Vardok Nalt – som dukket opp på radaren til Metallurgi i 2020s senere måneder – har i løpet av sine få måneders eksistens gått fra å være et tematisk intenst band med et noe uavklart sound, til et prosjekt som klarer å matche tekstenes brutale åpenhet med en tilsvarende konfronterende, svart-pulserende energi. Der de tidlige singlene og til dels debut-EPen ‘Ikke Vær Redd for å Falle’ sveivet litt rundt i lendet på leting etter et koherent sound, har låtene som har blitt sluppet i etterkant vært særs overbevisende til sammenlikning; spesielt «Rosedansen» står friskt i minnet med sine piruetterende melodier og apokalyptiske atmosfære. På sin nyeste singel «Words Unspoken» lever Osterøy-væringen en aldri så liten finte lydmessig, selv om låtmaterialet besitter de samme kvalitetene som har gjort musikerens senere utvikling så lovende.

«Words Unspoken» inneholder nemlig svært lite av Vardok Nalts karakteristiske svartmetall, men trasker inn i doom-metallens skyggelagte dalstrøk med overraskende selvsikre skritt. Herlig velutformede doom-riff og dronende tåkelurer smelter sammen til en mørk understrøm som de syrlige og alarmerende ledegitarene kan flyte på. Et eller annet sted mellom himmel og helvete finner vi Vardok selv, som (for første gang på engelsk) vokaliserer med en dyp og hul growl som trolig er inspirert av de dystre og bekjempede hjørnene av den ekstreme undersjangeren funeral doom. Etter en Aldebaran-aktig mellomkorridor bestående av dumpt og dunkelt strengespill bringes noen av de velkjente svartmetall-teksturene tilbake; forskjellen fra tidligere er at Vardoks raspende vokaler nå ligger tydelig fremme i miks, noe som gjør at vi kan høre en Esoteric-liknende desperasjon i stemmen hans som kun har vært insinuert tidligere. Det gjenstår ennå å se om «Words Unspoken» kun er et sjangermessig eksperiment for Vardok Nalt, eller om det er en låt som staker ut kursen for fremtidige ekskursjoner for musikeren fra Vestlandet. Låta fungerer uansett utmerket for undertegnede, og jeg hadde ikke hatt noe imot at doom metallens nedtrykte gen fikk en mer eller mindre permanent plass i DNA-et til Vardok Nalt.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Nekonomicon – «The Ghost Maze Project«

Nekonomicon on Prime Music — Ute via Pagefire Records.

Youtuberen Andri fra kanalen Pagefire har utmerket seg som noe så sjeldent som en humorist innenfor norsk metall, og har servert eksperimentert med ulike sjangeruttrykk – gjerne med et uhøytidelig, og dermed også ganske appellerende, preg. Nekonomicon er et resultat av Andris sjangerutforskning, og vokste ut av et ønske for å dyrke sjangeren nintendocore ytterligere (Andri forklarer hvorfor her). Første smakebit er låta «Ghost Maze Project», der vi som lovet får elementer fra dataspilltematikk, metalcore og chiptune.

Og det er en ganske så kul og underholdende affære. Andri drar lytteren inn med et godt, catchy og akkurat passe melankolsk og synth-tungt hovedtema, og de fem minuttene fylles videre opp av ulike variasjoner, sentral kvinnelig vokal over det hele og små innslag av metalcore-vokal. Sånn sett er det absolutt snakk om en god låt, og om noe, skulle jeg egentlig bare ønske at det var en enda dristigere affære. Med tanke på mange av de tidligere påfunnene til Andri, vet jeg at han kan få til det, og med tanke på sjangermerkelappen forventet jeg egentlig noe enda litt mer out there. «Ghost Maze Project» er imidlertid et sterkt første steg inn i et prosjekt som kan gå i mange spennende retninger.

Skrevet av Alexander Lange

Himmelstorm – «When We Rise«

Himmelstorm forlenger en allerede lang rekke med singler med «When We Rise», der bandet omsetter inspirasjon fra diverse rock- og metalstorheter så vel som en rekke sci-fi-eventyr inn i seks minutters låthåndverk. Himmelstorms metall er ikke av den spesielt harde sorten, og på tross av å inneholde nikk til metalcore og melodeath i enkelte gitarriff og groove metal og industriell metall i stadige basstromme-bursts, lener musikken seg i stor grad på ganske fordøyelige rockeuttrykk og lettere progressive elementer. Sånn sett blir «When We Rise» en aldri så liten lite-versjon av de litt snillere påfunnene til band som Dream Theater.

«When We Rise» er en låt som hverken blåser meg av banen eller skuffer meg spesielt stort. Bandets ess i ermet er helt klart musikerprestasjonene, der de kan skilte med godt gitararbeid og en vokalist med stålkontroll. Det mer underveldende (om det er et ord…) går på det komposisjons- og produksjonsmessige, som ikke nødvendigvis er så dårlig, men som beveger seg på svært trygg grunn. Låta er etter min smak litt vel ensformig til å vare så lenge som den gjør, og jeg tror det også kunne vært positivt med litt mer kraft i lydbildet – særlig for vokalens del. I det store og det hele gjør imidlertid «When We Rise» jobben nokså godt i å være en habil rockelåt med sterkt slektskap til metallen.

Skrevet av Alexander Lange

Makrostrukturell Evaluering: Ukas Plater

Taake / Helheim – Henholdsvis

‘Henholdsvis’ er den tredje i rekken av korte spliter Taake har sluppet det siste året. I fjor serverte de ‘Ubeseiret’ med Whoredom Rife og ‘Jærtegn’ med Deathcult, og denne gangen er det bergensbandet Helheim som stiller opp sammen med det veletablerte svartmetallbandet fra samme by. ‘Henholdsvis’ er som sine to forgjengere en nokså kort sak, og består av to låter av Taake, som denne gangen henter inspirasjon fra ingen ringere enn Arne Garborg, og to coverlåter av Helheim.

«Brotne Bein og Mannefall» åpner ballet sterkt med solid, drivende gitar-riffing med folk-tendensene vi kjenner fra tidligere Taake-utgivelser. På dette bandets side av splitten er det imidlertid «Ein Baat i Foss» som imponerer meg mest. Det saktegående, tålmodige partiet som åpner og avslutter låta høres ut som ventemusikken over menneskenes kø mot Helvetes porter, og midt i lar jeg meg blant annet rive med av et rått riff som først tilfører en mer groovy dynamikk etter det første, hektiske verset og deretter kommer tilbake i litt ulike former. Mot slutten får man også servert litt spenstigere, merkeligere gitartoner over trommenes driv, som nok kanskje er det friskeste pustet vi får i det som til syvende og sist er en utgivelse som resirkulerer velkjente elementer fra Taakes tidligere spetakkel – riktignok med mye hell.

Helheims første låt ut er en cover-versjon av låta «Orkan» fra Taakes egen ‘Noregs Vaapen’, der bandet drar det i en vesentlig mer rock- og folk-inspirert retning ikledd sørgmodig clean-vokal, avslappede trommegrooves og gitarer som fremhever den melodiske siden av låta fremfor den intense og obskure. Jeg synes i grunnen denne cover-versjonen fort er noe av det mest interessante som skjer på ‘Henholdsvis’, og det er i alle fall et litt mer spennende tilskudd enn den reviderte versjonen av bandets cover av Emperor-låta «Witches’ Sabbath» (som Helheim døper «Heksesabbat») fra 2012. Personlig har jeg lite imot av å høre Emperor-komposisjoner på nytt, men det er altså noe vi i bunn og grunn har hørt før. Så er det altså lite annet på ‘Henholdsvis’ som demonstrerer noe helt nytt for noen av bandene, men solid er den like fullt, og den fortjener en lytt eller flere for alle med et øre for dem.

Skrevet av Alexander Lange

Trollfest – Happy Heroes

Er det en ting man ikke kan anklage de fest- og drikkeglade folkemetallistene i Trollfest for, så er det å gjøre ting halvveis. Deres livlige kombinasjon av tunge metaller, Nordøst-europeisk folkemusikk og Gogol Bordello-apende galskap sørger alltid for et liveshow uten sidestykke – et alt-eller-ingenting-spetakkel som utmatter like effektivt som det forlyster. Bandets nye EP ‘Happy Heroes’ vegrer seg heller ikke for å kaste seg hodestups inn i egen tematikk, ettersom to av fire låter har ordet «Heroes» i tittelen, og hele tre av dem «Happy». Til tross for denne tematiske insisteringen på at våre helter i Trollfest har spasert lykkelige og glisende gjennom pandemiåret 2020, er det ikke mye i musikken som støtter opp om rundt dette; i alle fall ikke på overbevisende vis.

Trollfests metalliske kjerne er sitt sedvanlige selv på ‘Happy Heroes’, som vil si hardtslående, presis og hemningsløst energisk. Det som imidlertid har endret seg noe siden sist gang vi hørte fra bandet er den folkemusikalske instrumenteringen, som via sin frenetiske og schizofrene fremtoning avslører spenningen som har sneket seg under huden på enhver optimistisk jypling i løpet av de siste 12 månedene. Som demonstrert av deres cover av Bobby McFerrins «Don’t Worry Be Happy» morer Trollfest seg godt med å male denne optimismen i et ytterst ironisk lys, og resultatet er et stykke galgenhumor som virker befriende og edruelig på en og samme tid.

Sett bort ifra tematikkens sarkastiske ablegøyer er det mye annet godt å nyte på Trollfests siste EP. Tittelsporet er et tegneserie-aktig stykke folkemetall fylt med hylende saksofon, fengende refrenger og bandets patenterte, dansbare rytmikk (musikkvideoen er også verdt en visitt). «Cartoon Heroes», med gjestevokalist Miriam Renvåg Müller fra Ram-Zet bak mikrofonen, viser Trollfest på sitt mest kommersielle (les: jææævlig catchy) på en låt som på mange måter kan oppfattes som en metallifisert utgave av jingelen til en japansk manga. Til slutt har vi coverlåtene «Don’t Worry Be Happy» og «Happy» (Pharell Williams), som begge kommer drapert i den samme kognitive dissonansen mellom optimistisk tematikk og ekstremt maniske metall-uttrykk.

Trollfests nyeste utgivelse har mest sannsynlig ikke en så eksakt agenda som jeg har prestert å tilskrive den i min omtale av den. ‘Happy Heroes’ kan nok med fordel heller beskrives som et kvarter med ufarlig og fengende moro levert av noen av Norges fremste musikalske gledesspredere – en utgivelse som bør lyttes til for sitt effektive tilskudd av energi, fremfor sin sardoniske kommentar på en nasjonalt sviktende mental helse. Jeg har i alle fall hatt stor glede av å suse gjennom EP-ens fire spor hver morgen den siste uka, hvorav de to originalsporene har vært mest instrumentale i å heve motet i møte med nok en dag mellom hjemmets fire vegger. Trollfest er fortsatt kongene av eksentrisk festmusikk på sin siste EP ‘Happy Heroes’.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Ungrateful – Souls of Sin

Usignert, ute nå via div. strømmetjenester

Groovemetal-bandet Ungrateful har eksistert helt siden begynnelsen av 2010-tallet, men gir først nå i 2021 ut debutskiva ‘Souls of Sin’. Deres musikalske reisverk er bygget på grunnlaget som Lamb of God la med sine tidlige utgivelser innenfor den noe omdiskuterte sjangerbetegnelsen NWOAHM (New Wave of American Heavy Metal), ispedd mengder av den tyngde-baserte grooven amerikanerne tilføyde musikken sin rundt ‘Ashes of the Wake’ og ‘Sacrament’. Riffene er jevnt over sterke, låtformene velfriserte, og vokalen til Øystein Larsen er like konfronterende og rettmessig sint som vokalen til den antatte inspirasjonskilden Randy Blythe (i tillegg til å være ganske så lik i soundet).

Det største hinderet i møte med debutplata til Ungrateful vil nok for de fleste være produksjonen. Åpningssporet «Fallout» begynner så plutselig og uventet at man får følelsen av at bandet selv ble overrasket over at record-knappen var påskrudd, og denne følelsen av ubalanse vedvarer gjennom platas spilletid. Produksjonslyden fra låt til låt svinger noe voldsomt, og den eneste karakteristikken som deles av samtlige låter er en viss inn-bokset, digital flathet. Dette smerter av mange ulike grunner, men mest av alt fordi bandet åpenbart er i stand til å skrive solide og engasjerende låter innenfor sitt utvalgte format. Groove Metal er dessverre en sjanger som avhenger av produksjonens slagkraft og presisjon for å fungere, hvilket gir et uheldig utslag for debuten til Ungrateful.

Det er likevel ikke tvil om at de fire musikerne fra Høyanger har funnet et musikalsk fellesskap som fungerer over sine ti-år som band, og gitt en bedre miksejobb vil nok musikken deres kunne nå gode høyder innenfor lokal og internasjonal groovemetall-kultur. Slik som den står i dag oppleves debuten til Ungrateful litt som om Lamb of God hadde gitt ut en lavoppløst demo fra ‘As the Palaces Burn’-epoken; en litt ugjennomtrengelig vegg av lyd som kamuflerer et ellers unektelig potensiale.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Mjerim – Despair

DSBM-enmannsbandet Mjerim har over tre utgivelser foretatt et dypdykk inn i det grenseløse og altoppslukende mørket som kjennetegner de mest bortgjemte hjørnene av det menneskelige sinn. Musikken slekter først og fremst på Xasthurs tidlige innovasjoner innenfor enmanns-svartmetall, men utvikler soundet i en enda mer kaotisk, psykedelisk og overveldende retning. Av denne årsaken kan det være hensiktsfult å sammenlikne prosjektet med den mer fritt-flytende og diffuse siden av Islandsk svartmetall, der grupper som Wormlust og Andavald hersker ubestridt.

I tråd med tematikken som utforskes er Mjerims fjerde skive under navnet en opplevelse som byr på rikelig med utfordringer for den gjengse lytter. Sprakende og støyende teksturer, utsvevende låtformer og en spilletid på rundt 75 minutter vil utgjøre hindere som kun de mest hardbarka selv-prylerne blant undergrunns-fansen vil være interesserte i å overstige. Dersom du klarer å bryte deg gjennom ‘Despair’s urokkelige fasade vil du derimot bli møtt med en omhyllende, stemningsmettet og opplysende tur gjennom sinnet til et plaget individ. Når man har gjort seg kjent med de ulike bestanddelene av Mjerims sound er det nemlig masse å huke tak i; en musikalsk tankestrøm som byr på røyktjukke atmosfærer så vel som konkrete musikalske ideer (se åpningen på «Tales of Torment»).

Alt i alt er ‘Despair’ en reise jeg er glad for at jeg har vært igjennom, samtidig som at det er et såpass krevende stykke musikk at man helst bør ta seg god tid mellom lyttene. Jeg kan anbefale utgivelsen til folk som foretrekker at musikken svir ved berøring, samt turgåere med tidligere erfaring fra de skyggelagte dalstrøkene som utgjør den dypeste undergrunnen av støyete og lav-oppløst enmanns-svartmetall.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Saprophage – Demo 2021

Jeg har ikke klart å finne mye ut av om Saprophage, annet enn at prosjektet er norsk, slapp en demo i 2019 og tidligere har eksistert som svartmetallprosjektet Void Eater. ‘Demo 2021’ er sånn sett prosjektets andre utgivelse, og fremstår minst like obskurt som Saprophage i seg selv. I forlengelse av det har musikken også noen sterke og svært interessante sider. Den er som hentet fra de dypeste avgrunner, veksler mellom desorienterende, doom-aktige partier og langt mer intense svartmetallpartier, alt med en ganske så fryktinngytende skrikevokal over som er svøpt inn i romklang- og ekko-effekter. Det hele fremstår i det hele tatt som en krysning mellom de litt mer dynamiske låtene til Sunn O))), prestasjonene til Maniac på Mayhems «Deathcrush» og Ihsahn på Emperors aller tidligste utgivelser – samt litt obskur death metal-estetikk.

Det er på sitt mest kaotiske og ustrukturerte ‘Demo 2021’ er aller best. De første minuttene på både «Formless Mouth of Death» og «Scepter» føles som nærmest evigvarende jammer på akkurat riktig måte, mens det mellom disse og de mer intense delene også dukker opp noen fantastisk kaotiske crescendoer der trommene egentlig løper helt løpsk og tilfører en overraskende appellerende følelse av kaos. I metal-sammenheng er disse tendensene ellers stort sett kun noe jeg kjenner igjen fra tekniske death metal-band som Gorguts og Ingurgiating Oblivion. Når dette glir inn i mer rendyrkede svartmetallpartier synes jeg ikke Saprophage er like god, men likevel vil jeg anbefale en lytt på denne korte demoen – for det skjer definitivt ganske så interessante ting.

Skrevet av Alexander Lange

Mikrostrukturell Evaluering: Ukas singler

Djevel – «Englene som falt ned i min seng, skal jeg slippe fri med brukne vinger og torneglorier»

De skygge-aktige silhuettene til medlemmene i Djevel har nok en gang blitt observert flakkende gjennom norsk skog og hei, hvilket pleier å være et tegn på at et nytt album er rett rundt hjørnet. Ganske riktig har bandet nylig annonsert plate nummer syv, en stemningsfullt innpakket sak ved navn ‘Tanker som Rir Natten’. Djevel har vært en viktig bidragsyter i prosessen med å videreføre de fundamentale prinsippene fra den norske andrebølgen til den moderne svartmetallens tidsalder, og har i løpet av sine ti år som band opparbeidet en rimelig uangripelig diskografi. Bandets nye singel, «Englene som falt ned i min seng, skal jeg slippe fri med brukne vinger og torneglorier», viser fortsatt ingen tegn til at deres kreative egg er i ferd med å sløves, men er heller et argument for det motsatte: at Djevels kreative instinkter er skarpere enn noensinne før.

Dette har store følger når platas første singel har en ubeskjeden lengde på nesten ti minutter. En ulmende og tonesettende introduksjon – full av hengende gitarer og tordnende trommebrekk – bygger opp til en solid groove, før andrebølgens tremulerende dragsug endelig blir sluppet løs på lytteren rundt to minutters-merket. «Kvitrim» angriper som vanlig svartmetallens mørke og forbitrede tematikk med lidenskapelig ild og poetisk vinkling, og de melodiøse gitarlinjene til Trond Ciekals fungerer som distinkte landemerker underveis i vandringen gjennom «Englene…»s ekspansive terreng. Rundt reisens endepunkt er tempoet så høyt at både hest og kjerre er i fare for å kollapse, og det hardtslående trommespillet til «Faust» leverer et barmhjertig nådestøt i form av et destruktivt cymbalslag for å sette punktum på opplevelsen. Dette er en forrykende måte å starte en plate på, og en låt som virkelig fører sak for Djevels stadig økende betydning for kontemporær, norsk svartmetall. Innvielsesritualet for ‘Tanker Som Rir Natten’ går av stabelen 14. Mai – kjenn din besøkelsestid om du har kun et fnugg av interesse for boreale svartekunster.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Dark Delirium – «Slave of Darkness»

Sist vi hørte fra de lovende metalcore-jyplingene Dark Delirium var på EP-en ‘Rise’ i Januar. Rogalendingenes debut-utgivelse demonstrerte en vilje til å strekke sjangerens grenser i retning mer atmosfæriske og post-påvirkede retninger, men bar også preg av den relative uerfarenheten som er felles for de fleste unge band. Deres nye singel «Slave of Darkness» eliminerer noen av mine tidligere kritikker, og er generelt et steg fremover hva angår både låtmateriale og produksjon.

Låtlengden til «Slave of Darkness» er et minutt eller to kortere enn gjennomsnittet på EP-en, og dette medfører en strammere og mer fokusert lytteropplevelse som kler gruppas kommersielle aspirasjoner godt. Den metalcore-møter-Gojiras «Another World»-aktige åpningen skaper en mørk og dramatisk stemning, før verset låser seg inn på et hardt og laserskåret riff som får det til å rykke i nakkemuskulaturen. Dette strekket fungerer som bare det – spesielt de hyppige innslagene av pinch-harmonics som tilfører en liten dæsj av Immolations ondskapsfulle aura er en flott touch. Jeg skulle derimot ønske at overgangen fra førrefrenget til refrenget selv var litt tydeligere, ettersom den oppbygde spenningen trygler om en mer voldsom og umiddelbar frigjøring enn refrengets diffuse form makter å gi.

Det er likevel flere positiver å rette søkelyset mot på Dark Deliriums nye singel enn negativer. Riffene er sterke, låtstrukturen og tematikken er flettet sammen på en meningsfull måte, og produksjonen har blitt mer sammensveiset siden sist. Det som kreves for at bandet skal rykke opp enda et nivå i mine øyne, er en videre utforskning av de aspektene som skiller Dark Delirium fra de talløse hordene av aspirerende metalcore-band ute i det internasjonale markedet. EP-en hadde f.eks en post-rock-aktig tilnærming til dynamikken mellom svake og voldsomme partier, og «Slave of Darkness» har en nesten gotisk affekt som gjennomsyrer låtas nedslåtte atmosfære. Dette er elementer som ikke kan attribueres til et hvilket som helst band i deres sjanger, og er derfor potente verktøy til hjelp i bandets leting etter et eget sound. «Slaves of Darkness» er uansett Dark Deliriums beste låt til nå, en negativt ladet metalcore-granskning av eget mørke.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Ulvehyrde – «Englemakersken«

Etter slippet av låta «Jarlen» på tampen av fjoråret har svartmetallbandet Ulvehyrde nå sluppet tittellåta på sin kommende debutplate ‘Englemakersken’. På tross av bandets ikke så alt for lange levetid består det like fullt av erfarne personligheter innenfor norsk svartmetall, noe som høres godt via stålkontrollen bandet har på både produksjon og låtmateriale. Dette er svartmetall av høy kvalitet, som lar seg bære av feite gitarer som kommer til uttrykk gjennom både forrykende tempoer og tyngre, tøffere riff.

«Englemakersken» åpner med et gjørmete, aggressivt beist av et fantastisk hovedriff, der hissige blast-beats river seg målrettet fremover sammen med heseblesende og bunnsolid 1349-aktig gitarspill. I dette ligger låtas grunnmur og største styrke, men Ulvehyrde klarer seg i grunnen vel så bra når gitarene åpner akkordene i de drivende, raske versene. Barnegråt-sampelet som kommer litt uti sliter jeg med å få så veldig mye ut av, men låta bygger opp til en sterk avslutning når tremolopickingen eskalerer et litt tyngre overgangsriff og hovedriffet setter en perfekt spiker i kista for låta. Med andre ord gleder vi oss til plata kommer i april.

Skrevet av Alexander Lange

DRITTMASKIN – «Limi«

Ute nå via Drittmaskin / Edged Circle Productions.

DRITTMASKIN fortsetter opptakten til plata ‘Svartpönk’ og har sluppet det man nok kan kalle en uvanlig lang singel etter bandets eget kaliber: «Limi». På seks minutter får vi her servert et innslag som nok er litt mer progressivt og saktegående enn det vi er vant med fra det ellers så direkte og utålmodige vestlandsbandet, og der innflytelsen fra rifftradisjonene i mer tradisjonell metall virker hakket mer påfallende enn ved tidligere påfunn. Men ta det helt med ro: Onde akkordskifter og skrikevokal av særdeles høy pitch er også på plass, og selv om punken er litt fraværende, glir «Limi» flott inn som et friskt pust i DRITTMASKINs univers.

Det starter riktignok, synes jeg, litt vaklende i åpningspartiet, men bandet får momentumet på plass gjennom et råtøft refreng, og resten av låta er et stykke solid, traskende og smått suggererende metall ikledd DRITTMASKINs litt forskrudde tvister. På slutten får man attpåtil servert litt merkelig, men like fullt vakkert desorienterende klassisk gitar-spill som får en til å lure på hva slags ess i ermet dette bandet kan finne på å trekke frem på plata.

Skrevet av Alexander Lange

Makrostrukturell evaluering: Ukas plater

White Void – Anti

‘Anti’ er det første påfunnet til bandet White Void, der Lars Nedland, kjent fra Borknagar og Solefald, har fått med seg Tobias Solbakk, trommeslageren til Ihsahn, elektronika-artisten Vegard Kummen og blues-gitaristen Eivind Marum. Prosjektet rendyrker først og fremst en mengde hardrock-uttrykk fremfor en hvilken som helst metal-undersjanger, og fortoner seg i stor grad som en slags gjenopplivning av 70-tallsrock a la Ghost – og, ifølge bandet selv, 80-talls new wave – mens det også hyppig gjør bruk av progrockens knep og strukturambisjoner.

I forlengelse av dette er det i musikken heller ikke en så veldig godt skjult hemmelighet at bandets frontmann har bakgrunn fra noen av Norges mest melodiske og progressive ekstrem-metal-band. Det er ingen tvil om at jeg får Borknagar-assossiasjoner av de storslåtte, melodiske refrengene som stadig dukker opp og ofte fortoner seg som noen av albumets største høydepunkter. Et godt eksempel får vi allerede servert i åpningslåta «Do. Not. Sleep.» og videre ut i «There Is No Freedom but the End», mens det desidert beste kanskje kommer i kruttønna «The Apocalypse Is For You» midt på.

Så er det også mye bra å finne mellom disse slagene, som gjerne kommer ut av velspilte gitarlicks og sterke hovedtemaer som eksempelvis finnes på den nevnte – og sterke! – åpningslåta så vel som «All Chains Rust, All Men Die». I så måte peker også «The Shovel and the Cross» seg ut som et høydepunkt, som byr på et vers som virkelig treffer og et ganske så flott, melankolsk og melodisk refreng.

Jeg vil imidlertid også si at ‘Anti’ lider av noen skavanker, både komposisjons- og produksjonsmessig. Noen partier er litt vel tamme, noen overganger fungerer ikke spesielt bra (eksempelvis i begynnelsen på låtene «There Is No Freedom but the End» og «All Chains Rust, All Men Die»), og jeg lurer tidvis på om ikke den utrettelige metalliske crunch-lyden på gitaren hadde hatt godt av litt mer kraft og dynamikk. Nedlands karakteristiske, lyse vokal kommer heller ikke alltid så godt ut av at noen av vokallinjene er litt tamme.

Likevel skal det også sies at White Void skrur opp ambisjonene på slutten av plata med prog-odyseene «The Fucking Violence of Love» og «The Air Was Thick With Smoke», der særlig førstnevnte kommer svært godt ut med gjentakende, storslåtte og melodiske klimakser og noen strålende gitarpartier. Selv om spesielt første halvdel av avslutningslåta ikke treffer meg like mye, blir det desto bedre mot slutten, og dermed får man en ganske så fargerik og god avslutning på en ganske ålreit rockeplate anno 2021.

Skrevet av Alexander Lange

Obzene – The Human Condition

Obzene er et progressivt metallband fra Trondheim bestående av fire unge musikere hvorav én av dem er uteksaminert fra NTNU med master i Musikkteknologi. Debutplata ‘The Human Condition’ er master-oppgaven til vokalist, gitarist og produsent Jørgen Nordby, som med hjelp fra de øvrige bandmedlemmene Are Åberg (trommer), Bård Rønnebu (gitar) og Dag Aksel Rønnebu (bass) spilte inn skiva under rådgivning fra Trond Engum (The Third and the Mortal, The Soundbyte). Musikken er derimot skrevet av Jørgen Nordby alene, som via kolossale lydbilder og dynamiske vendinger beskriver reisen gjennom den menneskelige modningsprosess med brede strøk.

Soundet til Obzene er en kombinasjon av ulike former for moderne metall-stilarter som alle balanserer ekstremitet med mainstream-appell. Metalcore, Postmetall og dødsmetall er enkle å spore i miksen, men groove-tunge riff på lave gitarstrenger vitner også om en viss affeksjon ovenfor djentens progressive røtter. Om jeg skulle forsøkt å danne et bilde av Obzene med enkle trekk ville jeg sagt at de låter som The Oceans ‘Pelagial’ og Tesseracts ‘Concealing Fate’ puttet i en blender, men dette er selvfølgelig litt for reduktivt til å speile virkeligheten. Obzene er nemlig på vei mot et sound som kan kalles deres eget, selv om de på ‘The Human Condition’ fortsatt har et steg eller to igjen å gå for å realisere potensialet sitt fullstendig.

«Swallow it Whole» åpner plata med en funky basslinje over en hardtslående trommebeat i 7/4, før store gitarakkorder og bluesy vokallinjer skyver låta i retning åndsverket til nevnteThe Ocean. Produksjonsbiten av utgivelsen er helt forbilledlig, med en klarhet og et detaljfokus som gjør at en mistenker at masteroppgaven falt i god smak hos sensor. Nordby har en sterk og fleksibel stemme som makter å bære den tunge tematikken, med et arsenal av sangteknikker som omfatter både mørke growls, melodiske growls, ren sang og attpåtil et lite falsett-hyl eller to.

Av de seks sporene på ‘The Human Condition’ er det «Collapse», «Release the Bonds» og «Worlds Collide» som gjør størst inntrykk. «Collapse» er den mest ambisiøse av de tre, med en dynamisk og sammenflettet konstruksjon som resulterer i et eksplosivt og velfortjent klimaks av støyende gitarer, etterfulgt av en nesten håpefull, stratosfærisk melodi. «Release the Bonds» er utgivelsens åpenbare singel, en kompakt og fokusert låt med en «Sleepwalker»-aktig fade-in og mengder av fengende rytmiske understrømninger; og «Worlds Collide» imponerer med en tålmodig og postrock-inspirert første halvdel som utgjør platas emosjonelle høydepunkt (spesielt det uventede screamet rett før tre-minutters merket er en genistrek). Disse låtene presenterer en ideell balanse mellom spenningsoppbygning- og utløsning, hvilket gjør det mulig for tekstene til Nordby å entre rimelig seriøst terreng uten å fremstå som over-dramatiske eller sentimentale.

Dessverre er det ikke alle låtene som klarer å balansere substans og atmosfære like godt – spesielt «Fissure» og «Fragile» har problemer med å rettferdiggjøre sine filmatiske panoramaer med tilsvarende sterkt musikalsk materiale. I tillegg stusser jeg litt over bandet har valgt å kalle ‘The Human Condition’ for en debut-plate, ettersom ‘Reign in Blood’-spilletiden på 27 minutter ikke er nok til å gi album-følelse når musikken er såpass ambisiøs og storskalert av natur. Om man ser på ‘The Human Condition’ som en konseptuell EP er det derimot langt lettere å argumentere for at Nordby og resten av Obzene har levert en sterk, ambisiøs og helhetlig opplevelse på sin første utgivelse. ‘The Human Condition’ som et prosjekt overgår i alle fall sitt utgangspunkt som master-oppgave, og kan med fordel heller sees på som en reise gjennom menneskets indre fortalt via mektig og velformulert moderne metall.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Nordavind – Kald Vi er Når Vi er Dau

Nordavind er et enmanns-svartmetallband fra Sunndalsøra som re-visiterer en tidlig symfonisk periode innenfor norsk svartmetall som kjennetegnes av plater som ‘Moon in the Scorpio’ av Limbonic Art og ‘For All Tid’ av Dimmu Borgir. Der disse platene ble skrevet av grupper på henholdsvis to og fire, er Nordavind kun én mann, og dette merkes også på musikken vi finner på hans nyeste utgivelse. Låtene på ‘Kald Vi er Når Vi er Dau’ er generelt litt endimensjonale når de sidestilles med sine inspirasjonskilder, og det musikalske materialet er ditto mindre sofistikert i forhold. Men dette betyr ikke at ‘Kald Vi er Når Vi er Dau’ er uten meritter, tvert i mot har utgivelsen en sterkere identitet enn det meste som kan lempes under samlebegrepet «Soveroms-svartmetall» i 2021.

På Nordavinds siste EP møter sammenlenkede fangetog av gitarer kalde vegger av islagt synth. Synth-linjene danner sjeldent minneverdige melodier, men nøyer seg heller med å skape atmosfære via messende, gregorianske fraser ala Summoning og Emyn Muil. Dette utgjør ikke et problem på låter som «Da Vintersola Frøs» og «Svartedauden, Tilbake Den Kom og Herjet i NORD», ettersom gitarprogresjonene er sterke nok til å bære låtas vekt på egenhånd, i tillegg til at de programmerte trommene bidrar til å skape variasjon i terrenget. Midtpunktet på plata, «Lenge Jeg Lengtet Efter Min Død», mangler derimot definisjon og fokus, noe et sterkere synth-arrangement kunne vært en effektiv salve mot.

Den mest effektive kuren mot låtskriver-messige mangler kan dog sies å være en rik og distinkt atmosfære, og på dette feltet er Nordavind bedre stilt enn de identitetsløse massene av enmanns-band som omgir ham på alle kanter. De huggende og standhaftige gitarene og de vandrende synthene danner nemlig et gjenkjennelig auditivt stempel etter å ha lyttet gjennom ‘Kald Vi er Når Vi er Dau» et fåtall ganger – en distinkt og nordlig atmosfære som maner frem bilder av frosthardt jordsmonn og disige innsjøer. Jeg tror likevel at Nordavind kan styrkes ytterligere av et økt fokus på selvstendig sterkt musikalsk materiale, ettersom den ukarakteristisk skarpe og gjennomtrengende synth-melodien vi finner på «Svartedauden,..» utgjør en høy og ensom tind blant EP-ens ellers beskjedne bakker og berg. ‘Kald Vi er Når Vi er Dau’ er uansett et kaldt og forfriskende isbad av en EP, og kan anbefales fans av lav-oppløst, atmosfærisk svartmetall inspirert av kjølige vinder og snødekte åskammer.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Selvmord – Lys Og Is

Selvmord er (var?) et svartmetallprosjekt fra Troms og Finnmark som vi dekket helt på begynnelsen av året da ‘Nyttårsny/Vintermorgen’ ble sluppet. Både før og etter dette har det kommet en rekke utgivelser, og med ‘Lys Og Is’ kan det se ut som det er slutt på prosjektet. Vi takker for følget, og anbefaler alle som i disse tider har behov for en god dose minimalistisk, grovprodusert, deprimerende, misantropisk og Burzumsk svartmetall med sterke innslag av dark ambient å sjekke ut plata.

Skrevet av Alexander Lange

Mikrostrukturell evaluering: Ukas singler

Vreid – «The Morning Red«

Veteranene i Vreid har sluppet et nytt kapittel fra deres kommende fullengder ‘Wild North West’: «The Morning Red». Som ved slippet av tittellåta får vi nok en gang servert en video fra det audiovisuelle prosjektet denne plata er, og denne gangen er opptakene fra et forlatt sanatorium i Sognefjorden bandet har brukt som et kreativt senter under pandemien. Passende nok ble denne bygningen i sin tid brukt for å beskytte befolkningen mot smittsomme sykdommer.

Låta er definitivt noe av det mer lavmælte og rolige jeg har hørt fra Vreid. «The Morning Red» er utvilsomt en metall-låt som springer ut av bandets velkjente black’n’roll-stil, men lener seg i all hovedsak på et dystert, melodisk og saktegående hovedtema og tålmodig oppbygging. Hovedtemaet er svøpt inn i et mørke og livnærer seg gjennom lyse, løse og iskalde gitarstrenger, og sånn sett kan man spore svartmetallrøttene, men det som samtidig er et mer rock-befengt gitararbeid gjør «The Morning Red» til noe som minner meg en del om mye av det mer progga solo-arbeidet til Emperor-frontmann Ihsahn.

Dessverre sliter imidlertid «The Morning Red» med å imponere meg nevneverdig, noe som særlig knytter seg til det jeg synes er en ganske slapp og småsur clean-vokal i versene som i det hele tatt blir litt vel seige og repetative. Temaet mellom dem er imidlertid tatt fra øverste Vreid-hylle, og når bandet lar verstemaet utvikle seg til et litt mer hissig outro-parti blir det også litt bedre. Likevel blir det hele litt langt og repeterende, og det når aldri de høydene man har på følelsen av at Vreid byr opp til med tålmodigheten de insisterer på i første halvdel av låta. Sånn sett står tittellåta igjen som den beste smakebiten på den kommende fullengderen – så er ikke «The Morning Red» noe verre enn at den kan fungere nevneverdig bedre i en større sammenheng enn i singelformat.

Skrevet av Alexander Lange

Skaur – «Nordland og Ned»

Skaurs nordnorske svartmetall er et unikum innen det norske, og mest sannsynlig det internasjonale ekstremmetall-markedet. De to platene som har blitt utgitt etter at det tidligere enmanns-prosjektet ble utvidet til et fullverdig band har vært fylt av melodisk, ekspansiv og rastløs svartmetall, kronet med vokal-fremførelser som kan sies å bryte alle barrierer hva gjelder intensitet og hemningsløshet. «Nordland og Ned», andresingelen fra den kommende tredjeskiva ‘Reis te Haelvete’ hever utrolig nok rastløsheten og intensiteten til enda høyere nivåer, en 11-minutters bråtebrann der lytterens forstand er drivstoffet som forbrennes.

«Nordland og Ned» er som en stormende sjø som er foreviget på sitt mest kaotiske. ‘Memoria Vetusta’-aktige, melodiske gitarer raser inn i hverandre og veves sammen, og «NordMann» står på toppen av klippen og skriker ut i stormen med sine uforlignelige, desperate hyl. Den strukturløse og gjennomkomponerte låtformen vekker flashbacks til Abigors krevende ‘Höllenzwang: Chronicles of Perdition’ fra 2018, og opplevelsen er tilsvarende utmattende og oppslukende. Følelsen av at Skaur har tatt et klimaks og forlenget det til 11 minutter melder seg titt og ofte gjennom lytteprosessen, men samtidig når man etterhvert et slags tilvenningspunkt hvor man kan begynne å skimte de dynamiske konturene som gjemmer seg under urolighetene på overflaten.

Om jeg skal være ærlig, stiller jeg meg etter utallige lytt fremdeles litt uforstående til «Nordmann»s visjon på «Nordland og Ned». Låta er full av fantastiske øyeblikk og vendinger, men den lineære og ikke-repeterende strukturen gjør det nesten umulig å ta alt innover seg. Når intensiteten konstant topper seg selv når man til slutt også et metningspunkt hvor det hele truer med å omdannes til hvit støy, og dette er en grenseovergang Skaur stadig vekk tripper rundt på «Nordland og Ned». Jeg velger likevel å reservere meg fra å avlegge en endelig dom, ettersom låta er en del av en større reise via ‘Reis te Haelvete’, og fordi jeg har respekt for folk som våger å eksperimentere med de ytterste ekstremene av sitt eget sound. «Nordland og Ned» er verdt å sjekke ut om du har sansen for svartmetall-uttrykk som grenser til det avant-gardistiske, eller om du er nysgjerrig på hvordan melodisk svartmetall låter med et minimum av formmessige begrensninger.

Skrevet av Fredrik Schjerve

SvartSol – «Dypfryst Sjel«

Forrige uke omtalte jeg SvartSols debut-EP ‘Dyrisk Vrede’, som jeg synes var en mer eller mindre solid tolkning av ymse svartmetalluttrykk fra det norske 1990-tallet. Samme uke slapp prosjektet låta «Dypfryst Sjel» som er å anbefale dersom man har sansen for landskapet SvartSol opererer i og kanskje også har lyst på et lite pek i en retning som ikke var så utforsket på ‘Dyrisk Vrede’. Råskapen fra EP’en er godt ivaretatt, sjangertrekkene og riffene er velhåndterte, men denne gangen er et folk-element mer i forgrunnen der gitarene byr på mer melodiske trekk og spoken word-sekvenser sniker seg inn i materien. I forlengelse av det synes jeg «Dypfryst Sjel» kanskje er det sterkeste SvartSol har sluppet til nå.

Skrevet av Alexander Lange

Ene – «Satans Svarte Spor»

Ene er et nytt, anonymt svartmetallband som jumpet ut av internettets eter nå i Mars med en fiks ferdig debutplate og en introduserende singel som lokkemat for de uinnvidde. Grunnet dets voldsomme og plutselige manifestering har vi hos Metallurgi ikke funnet tid til å komme med vår dom over Enes debutskive ‘Lang Kald Natt’ denne uka, men se ikke lengre enn neste torsdag for en heldekkende og dyptgående reportasje. I mellomtida kan vi jo snuse litt på platas singel, en selvsikker og fokusert melodisk svartmetall-perle ved navn «Satans Sorte Spor».

På bandets Facebook-side blir vi informert om at Ene spiller «True Norwegian Necro Black Metal»; og ja, den lavoppløste produksjonen og den heslige vokal-tåken peker definitivt i retning den norske bølgens formative utgivelser. Man finner dog flere enn bare «Satans Sorte Spor» i snøen rundt Ene, spesielt har gitarlinjene en finsk karakter som kan minne om en krysning mellom Sargeists melodiske mesterlighet og den primitive vinden som suser gjennom sisteplata til Sammas’ Equinox. Dette er selvfølgelig kun pekepinner for den nysgjerrige leser, anmelder selv ønsker å vente til den fulle plata er fortært med å prøve å sette musikken til Ene i en større kontekst. «Satans Sorte Spor» er uansett en fantastisk måte å introdusere et prosjekt på: en hypnotiserende og frostskimrende låt med sterke melodiske holdepunkter og en mettet, mørk atmosfære.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Metallurgiske Funn: Ukas Favoritt

Mork – Katedralen

Mork, prosjektet til metall-musikeren Thomas Eriksen fra Halden har alltid vært blant de mest konsistente bandene innenfor den norske svartmetallens senere bølge. Likevel har det alltid hvilt en aura av uforløst potensiale over Eriksens tidligere utgivelser under navnet, en følelse av at Mork aldri helt har klart å ta steget fra lovende nykomling til mester over eget perspektiv og uttrykk. Da jeg beskrev singlene fra femteplata ‘Katedralen’ som «effektiv Mork, om noe likt tidligere materiale» sendte Eriksen meg en melding som ba meg vente til jeg hadde hørt hele plata med å avlegge dom. Etter å ha hørt gjennom ‘Katedralen’ adskillige ganger må jeg anerkjenne at fortvilelsen jeg leste ut ifra meldingen fra Eriksen var fullstendig berettiget, ettersom ‘Katedralen’ er et betydningsfullt steg frem from Mork, og etter mine egne estimater også bandets beste utgivelse.

Morks perspektiv på norsk svartmetall har alltid hatt en viss appell for meg personlig. Miksen av fengende black’n’roll, andrebølgens isende vinder og den norske folkekulturens dunkleste hjørner har vært oppslukende, selv om tidvis ufokuserte låtformer og bølgedaler i det kreative overskuddet har hindret Eriksen i å nå de virkelige store høyder ved tidligere anledninger. På ‘Katedralen’ klikker endelig strukturene på både låt-plan og album-plan, og resultatet er en sammenhengende reise gjennom et musikalsk landskap som overrasker, engasjerer og trollbinder på høyde med de moderne bautaene Mork har blitt målt opp i mot i de senere år.

Det effektbelagte orgelet som åpner «Dødsmarsjen» er som et islagt fossefall, en kald fasade som speiler den nordlige nattehimmelens mørkeblå og grønne fargetoner. Plutselig slår isen sprekker, og etter kort tid eksploderer fossen i en strøm av jagende gitarer og støyende trommer. Strømmen bringer oss videre inn i verset, før slusene åpnes for å gjøre plass til platas første, drivende black’n’roll-seksjon. Det finnes ingen bedre introduksjon til Mork enn åpningslåta på ‘Katedralen’, en stormende masse av svartmetall som hverken er redd for storslagent, melodisk spill eller tårnende groover. Platas to singler følger deretter; «Svartmalt», som har et av de feteste black’n’roll-riff i moderne tidsregning, og «Arv», som med sin reflekterende og tilbakeskuende tematikk setter Eriksen i dialog med Vardes utsøkte plate fra fjoråret, ‘Fedraminne’. «Evig Intens Smerte» avslutter platas A-side ved å introdusere helt nye elementer til Morks musikalske univers, nemlig post-punk-harmonier og Vaura-aktige, vandrende basslinjer.

Og plata treffer ikke på en negativ energi-kurve i sin andre halvdel heller. «Det Siste Gode i Meg» konstituerer med sine potente og affekterende refrenger platas emosjonelle høydepunkt, der «Født til å Herske» og «Lysbæreren» er kreativt oversvømmende masser av riff og ideer som raser inn i hverandre og veves sammen i et forrykende tempo. Til slutt har vi den nesten ti-minutter lange «De Fortapte Sjelers Katedral», som tar enda et steg forbi den ambisiøse storformen vi ble servert på fjorårets EP ‘Pesta’. Låtas episke omfang rammer inn både melodiske platåer, krokete riff, skingrende dissonanser ala Deathspell Omega (av alle ting), samt en outro som låter som en gravferd i en folketom kirke, hvor pumpeorgelets ensomme toner blør ut i nattens ulmende mørke.

Når jeg nå har skrevet meg helt frem til omtalens ende kjenner jeg at det er så mange andre ting ved ‘Katedralen’ jeg også gjerne skulle ha rettet oppmerksomheten mot. Morks femte plate er nemlig så full av detaljer, atmosfære og tematisk innhold at den mentale bildestrømmen som fremkalles av en gjennomlytt kan sammenliknes med å lese en god bok. Ikke har jeg fått nevnt platas produksjon –som er varm og knitrende som en lyngbrann–, og ikke heller har jeg fått kommentert Eriksens tydelige uttale, hvilket er en kjærkommen sjeldenhet i ekstremmetall. Jobben min er jo heldigvis ikke å ramse opp ALLE observasjonene jeg har gjort meg ved en plate, den gleden er forbeholdt alle de ulike lytterne som kommer til å snuble inn i og la seg forhekse av ‘Katedralen’ i de kommende månedene. Jobben min er derimot å fortelle hvorvidt et stykke musikk har klart å røre ved et eller annet i meg, noe ‘Katedralen’ absolutt har gjort. Med sin femte plate har Mork endelig fått utløp for sitt potensiale med en svartmetall-utgivelse som har gjort avstanden mellom Eriksen og hans ruvende forgjengere innenfor sjangeren kortere enn noen gang før. Det er ikke annet å gjøre enn å anbefale plata til enhver som interesserer seg et fnugg (eller mer) for norsk svartmetall, samt å håpe at vi får muligheten til å se Mork fremføre disse låtene på en ikke-digital scene i løpet av det kommende året. Sterkt levert!

Skrevet av Fredrik Schjerve

Makrostrukturell Evaluering: Ukas Plater

Valdaudr – Drapsdalen

‘Drapsdalen’ er debutskiva til den sørlandske svartmetallduoen Valdaudr, som er en slags videreføring av prosjektet Cobolt 60 og som består av medlemmer blant annet fra death metal-bandet Blood Red Throne. Valdaudr gir ingen indikasjoner på at de forsøker å gjøre så mye mer enn å ta stafettpinnen trofast videre fra 1990-tallets norske andregenerasjonssvartmetall, og på ‘Drapsdalen’ er det utvilsomt det man også får. Da er det riktignok også snakk om den typen svartmetall som er mer sint, direkte og riffbasert enn den er obskur og atmosfærisk, om enn med tidvise innslag av folk-elementer. Den minner sånn sett som mye om noe av materialet til band som Enslaved, Satyricon, Darkthrone og Taake (og neida, i den sammenhengen er det naturligvis ikke irrelevant å påpeke at live-trommisen til sistnevnte spiller på denne plata).

På ‘Drapsdalen’ lener nemlig Valdaudr seg i svært stor grad på kraften i riffene sine – og det gjøres med stort hell. Fra første stund får man i åpningen «Liket Skulle Vaert Brent» servert solid gitarspill som sammen med blast-beaten i versene når storslåtte høyder i intens stil. Med et refrengtema som drar stemningen ned fra den iskalde stratosfæren til mer jordnære høyder, samt god progresjon i midtpartiet, er dette sånn sett en svært god åpning. Der den imidlertid kanskje er litt lang evner den påfølgende «Trass og Vrede» nok enda bedre å holde interessen oppe hele veien, der black-thrash-turbo og enkeltelementer i folk-inspirert svartmetall a la Winterfylleth og Wolves in the Throne Room på ‘Black Cascade’ går opp i en forrykende enhet.

Denne ender fint opp som favorittlåta mi på plata ved siden av «Du Vantro Og Vrange Slekt», der mange av de samme grepene gjøres, om enn med et litt ondere og mer Darkthrone-aktig fortegn. Så er ingen låter på ‘Drapsdalen’ egentlig spesielt dårlige; på «Evig Langt Inn I Tiden» ligger et mer saktegående, melodisk og iskaldt tema som et flott anker i det ellers heseblesende komposisjonen, og om du synes black-thrashen ikke vies nok plass andre steder, er «Den Evige Ild» din go-to. Det er nok imidlertid bare å erkjenne at plata mister litt minneverdighet der den er såpass forsiktig i uttrykket vis-a-vis storhetene i sjangeren, og i en hel gjennomlytt blir musikken tidvis noe ensformig og tørr.

Det merker jeg når jeg omtrent sperrer øynene litt opp når en melodisk lead-gitar plutselig entrer scenen mot slutten av tittellåta; en låt jeg også vil omtale som et sterkt høydepunkt på plata, men som altså også gjør bruk av elementer som allerede har blitt vel utforsket i en halvtime allerede. Nye impulser kommer imidlertid også på avslutningslåta «Kom, Bestig Vaare Fjell» med litt mer fremtredende folk-elementer, som blant annet kommer til uttrykk gjennom en flott akustisk gitar og mer utstrakt bruk av clean-vokal – som jeg riktignok synes kom litt bedre ut på «Den Evige Ild». Så er det nok også tid for å passe meg for å flytte oppmerksomheten bort fra det som virkelig funker på denne plata: I form av å være det Valdaudr presenterer den som, en slags tidsreise til 1990-tallet, er dette nemlig i all hovedsak svært vellykket og noe jeg anbefaler til alle som har sans for sjangeren. Kvaliteten er nemlig stort sett på topp.

Skrevet av Alexander Lange

SvartSol – Dyrisk Vrede

Om man først snakker om tidsreiser tilbake til 1990-tallet, er det heller ingen tvil om at debut-EP’en til bergenske SvartSol, ‘Dyrisk Vrede’, også passer utmerket inn i en slik beskrivelse. Denne ganske korte saken på et kvarter er vesentlig råere enn det jeg tok for meg over her, og er produksjonsmessig egentlig delt i to mellom de to første, rifftunge og Darkthrone-aktige låtene og de to siste, som er enda mer grovkornet og minner hakket mer om noe Burzum kunne funnet på tidlig på 1990-tallet.

Et av de største høydepunktene kommer med en gang når det sterke og stadig tilbakevendende hovedriffet i «Transfiguration» åpner utgivelsen. SvartSol følger opp åpningslåta med den ganske lignende «Wintermoon», som på tross av ikke å ha et like sterkt riff i bånn like fullt gjør jobben. Av de to siste er det helt klart tittellåta som er den beste, der den tar stafettpinnen videre fra «The Realm of Death» men gjennom en voldsom hylevokal kan by en råskap som ikke er å finne noe annet sted på utgivelsen. Sånn sett byr ‘Dyrisk Vrede’ definitivt på noen sterke høydepunkter.

Skrevet av Alexander Lange

Dark Delirium – Rise

Dark Delirium er et flunkende nytt band fra Stavanger bestående av tre unge musikere: Simeon (gitar/bass/tromme-programmering), Halvar (Gitar) og David (Vokal). Stilmessig befinner de seg godt innenfor metalcorens rammer, men med innslag av både kommersiell dødsmetall og melodisk/post-hardcore som bidrar til å krydre lydbildet. Trioen har brukt de første månedene av (det andre korona-året) 2021 på å spille inn en plate vi foreløpig ikke sitter på så mye informasjon rundt, men som trolig vil utføre et dypere dykk inn i den slags musikalsk materiale vi finner på bandets debut-EP ‘Rise’.

‘Rise’ er drøye 17 minutter bestående av ambisiøs men enkelt formulert metalcore. Bånntunge riff leder inn i melodiske seksjoner, det hele ledet av de dynamiske screamsene og growlsene til vokalisten David og bundet sammen av tromme-programmering som låter inspirert av Chris Adler (Lamb of God). Både «Tomb» og «Rise Towards the Sun» følger vanlige prosedyrer for vers og refreng til å begynne med, før plutselige bølgedaler fylt av akvatiske postrock-gitarer avslører trioens trang til å strekke seg mot andre uttrykk og utvide bandets horisont. Av EP-ens to låter er det sistnevnte som imponerer mest, ettersom det kolossale og groovy åpningsriffet gir sporet et tilskudd av karakter og slagkraft som gjør at den fester seg lettere i minnet.

Bandets vokalist, David, er definitivt et av Dark Deliriums største foreløpige fortrinn når det kommer til å hevde seg blant lokale krefter innenfor metalcore. Karen har en kraftig og fleksibel stemme som – foruten å kunne gi bandet et kraftig fokalpunkt live – mest sannsynlig er i stand til å bære en melodi, om bandet måtte ønske det i fremtiden. Det gode grepet rundt låtstruktur og viljen til å strekke seg utover alminnelige låt-lengder er også elementer som vil komme godt med underveis i prosessen med å skape en distinkt band-identitet – noe det skal sies at bandet fortsatt trenger litt tid til å jobbe med. Veltrådd tekst-tematikk, en røff og tromme-dominert miks, samt beslutningen om å begynne en kort EP med en fire-minutters elektronisk instrumental er nemlig alle hint som avslører et ungt og sultent band uten tilgang på ressursene og veiledningen et selskap kan tilby. ‘Rise’ er uansett en imponerende første-utgivelse som varsler om større ting bak horisonten, så lyttere med en eller begge føttene innenfor hardcore/metalcorens verden vil være tjent med å feste seg ved navnet.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Furan – Under Satans Maane

Haugesunderen Øystein Vågshaug går under mange navn. Sist gang jeg var borti fyrens musikk var da han slapp EP’en ‘Woeful’ under navnet Warskull på tampen av fjoråret, som kunne by på en tidvis vellykket blanding av gotisk metall og svartmetall, men som hadde noen produksjonsmessige skavanker. ‘Under Satans Maane’ er fra det jeg tolker som et litt mer rendyrket svartmetallprosjekt, og er også en utgivelse jeg nok fikk mer ut av enn ‘Woeful’. Denne korte EP’en består av en to-minutter på hver ende og en større låt på seks minutter i midten, og er i alle fall rent instrumentalt et ganske så godt svartmetallhåndverk. Gitarlyden kommer godt ut med sine feite toner, og særlig de to første låtene er gode rent komposisjonsmessig.

Skrevet av Alexander Lange

Metallurgiske Funn: Ukas Favoritt

Einherjer – North Star

Av alle bandene som har jobbet på vikingmetallens skipsdekk gjennom årenes løp er det svært få som har skrubbet så hardt og lenge på de splintrende bordene som Einherjer fra Haugesund. Over åtte album har bandet pusset og slepet ustanselig på kjernesoundet sitt, slik at det ikke var noen tvil hvem sitt håndverk det var snakk om da singelen «Stars» ble sluppet i Januar 2021. En slik gjenkjennelighet kommer ofte på bekostning av innovasjon og overraskelser, og Einherjer har et slags rykte for å være «det konsistente bandet som sjelden slår ballen ut av ballparken». På ‘North Star’ viser bandet endog hva de er gode for, og slår et slag som selv skeptikerne må kunne anerkjenne at er godt over gjennomsnittet.

For de av dere som har hørt Einherjer før vil det være lett å forestille seg hva som venter en når man trykker play på ‘North Star’. Gitarer som tråkker seg frem i et stoisk middel-tempo, basslinjer som forankrer komposisjonene som ballasten på et skip, og et stadig endrende bakteppe av folketonale modaliteter som kommuniserer bandets forkjærlighet for norsk kulturtradisjon på fargerikt vis. Disse elementene har vært tilstede i større eller mindre grad siden bandets første utgivelser, og det er dette som fører til den forutsigbarheten som enkelte viser til når de kritiserer Einherjers musikk. Men selv om bandet maler med et begrenset antall farger på utgivelsene sine, er det mestringen av kombinasjonene og deres iboende muligheter som har vist seg å være selve nøkkelen til å forstå seg på bandets utvikling. For i likhet med den enkle men utsøkte fargekombinasjonen som pryder platens cover maler Einherjer med brede og mesterlige strøk på ‘North Star’.

Når man har et såpass strømlinjeformet og presist sound som Einherjer kan man ta seg store friheter hva låtrekkefølge angår, og Haugesundingene starter like så godt sin nyeste utgivelse med samtlige singler som ble sluppet i forkant av releaset sist fredag. Fra hammerslagene som runger ut fra gudenes smie på «The Blood and the Iron», til det saktegående stjerneskipet som vever seg gjennom et endeløst vakuum på «Stars» til den drivende grooven og de kuttende akkordene som faller som økseblader gjennom «West Coast Groove»; dette er låter som alle hogger sin identitet i stein; tre tydelige og distinkte innriss i bandets diskografi. «Ascension» avslutter platas A-side, en mammut av en låt som på mange måter oppsummerer de tre foregående låtene, noe som skaper en aldri så liten forventning om en skruball når vi snur over til LP-ens B-side.

«Higher Fire» nøler ikke med å svare på denne forventningen. Med platas korteste spilletid fungerer den som en real oppkvikker, med sine bånntunge trad-riff, trolske sving og et sært, fengende refreng. Deretter følger platas klimaks, hvor transportetappen tilbragt på langskipet tilbakelegges til fordel for plyndring og krigføring på land. «Echoes in Blood» befinner seg i den raskere delen av spekteret til Einherjer å være, og maner frem bilder av det brutale slagsmålet med tunge synkoperinger. «Listen to the Graves» og «Chasing the Serpent» er som to tårnende skjoldvegger å løpe inn i ved platas avslutning: bryske og urokkelige, med skarpe spydspisser av gitarlinjer stikkende ut mellom sprekkene.

‘North Star’ tar alle de velkjente elementene Einherjer har samlet opp over åra og peprer dem med flerrende soloer, dødstette groover og subtile harmoniske fyrverkerier. I tillegg har plata en overhengende struktur som gjør reisen ekstra givende å overvære fra start til slutt, med den robuste sjøfartsetappen som utgjør første halvdel, og det voldsomme sammenstøtet som setter punktum på opplevelsen. ‘North Star’ er noe av det beste håndverket Einherjer har levert per dags dato, og er en utgivelse som argumenterer godt for at bandet bør få beholde den sentrale plassen i vikingmetallens historie de har hatt til nå. Nesten 30 år etter at de la ut på sitt første tokt styrer Einherjer fortsatt skuta med jerngrep på ‘North Star’.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Makrostrukturell Evaluering: Ukas Plater

Inflabitan – Intrinsic

Når man snakker «comeback-skiver» som fenomen, vil tankene oftest gå i retning band som etter en betydelig eller banebrytende karriere har valgt å gi seg, for så å returnere til en økt etterspørsel og kulturell kapital. Det er sjelden det er snakk om prosjekter som gjenoppstår 27 år etter de gav ut et par demoer, men det er altså nettopp det Inflabitan har gjort i 2021. De to demoene Sigmund Hansen og Carl-Michael Eide gav ut tidlig på 90-tallet kan ansees å være undervurderte perler fra andrebølgens formative fase, men til tross for dette har ikke Hansen valgt å spinne videre på dette nøstet. På debut-plata ‘Intrinsic’ henter han derimot inspirasjon fra andre uttrykk som ulmet i undergrunnen på 90-tallet, og produserer like så godt en egenartet form for black/thrash i prosessen.

‘Intrinsic’ er nemlig ikke en plate som enkelt og greit kan lempes inn med andre norske utøvere innenfor undersjangeren som Aura Noir og Condor. På plata møter teknisk og rytmisk kompleks thrash de svermende ledegitarene til den svenske bølgen av melodisk svart- og dødsmetall fra tidlig 90-tall, og balansen mellom de to uttrykkene svinger fra spor til spor. «Avanti Christo» operer nesten utelukkende innenfor et dødsthrash-format, hvor de brutale rytmene til Messiah utveksler slag med de mer høyspente frasene til de tekniske thrash-gudene i Sadus. På «Crown of Horns» sitter derimot svartmetallen i førersetet, det svenske tonespråket lett gjenkjennelig med sine dype blåfarger og snødekte landskap. Deretter svinger måleren helt over igjen på den varmesøkende thrash-raketten «Egocide», og sånn går nå dagene…

Noe av det mest særegne ‘Intrinsic’ har gående for seg, er den ukonvensjonelle tilnærmingen til rytmikk. Fraser forlenges eller forkortes på sporadisk vis, og sykliske riff spinnes som gradvis muterende vev gjennom låtenes spilletider. Trommene både følger og systematiserer endringene i det rytmiske vevet, og det at Anti-Christian fra Beaten to Death maktet å skrive og spille inn disse sporene på bare to dager er et testamente til dyktigheten hans bak trommesettet. Det er ikke bare instrumentene som finner glede i denne rytmiske leken, men også de glefsende vokalene til Sigmund Hansen. Utstyrt med lyrikken til tekstforfatter-talentet «Totembjørn» (også kjent som Aldrahn) drar Hansen på stavelser og deklamerer på nesten teatralsk vis, noe som fører til en ytterligere destabilisering av det rytmiske språket.

Kombinasjonen av det sammensatte uttrykket og den rytmiske kompleksiteten resulterer heldigvis i mer enn kun et interessant innpakning av kjente stiler, nemlig god musikk. Spesielt firkløveret som avslutter plata er verdt å fremheve, ledet i front av det absolutte høydepunktet «Symbols». ‘Intrinsic’s andre singel har et minneverdig åpningsriff, bestialske vers, stratosfæriske leads og makter å samle platas to rivaliserende uttrykk under et og samme banner. «The Evil Mainframe» og «The Great Surrender» trapper deretter opp det rytmiske spillet til et klimaks, før plata avsluttes med den majestetiske og lettere doom-påvirkede «Children of the Damned».

Det eneste jeg har å komme med av reell kritikk er at produksjonen er hakket flatere enn den hadde trengt å være. Det voldsomme og energiske i Inflabitans musikk er godt fanget på båndet, men mye av den ekstra instrumenteringen (orgel, klokker, dronende koring) er skjøvet unødvendig langt bak i miksen. Dette klarer på ingen måte å overskygge at Hansen har levert noe særegent og vitalt på debut-skiva til Inflabitan. ‘Intrinsic’ har et rytmisk bevegelsesmønster som har få paralleller i ikke bare norsk, men nordisk ekstrem-musikk, i tillegg til en aggressiv fremdrift som river med seg lytteren i dragsuget. Debuten til Inflabitaner en meget positiv overraskelse, og en plate jeg kan anbefale samtlige som er interesserte i teknisk og kreativt utforskende black/thrash. Anbefales!

Skrevet av Fredrik Schjerve

Black/Cell – Fear the Destroyer

Black/Cell er et metallband fra Stange ved Hamar som ble stiftet av musikeren Tom Hagen sommeren 2019. All musikken til både EP-en ‘Atonement’ fra 2020 og til debuten ‘Fear the Destroyer’ er skrevet av Hagen selv, hvorpå han skaffer hjelp fra gjestemusikere til å realisere låtene i studio. På de sosiale mediene til Black/Cell omtaler de seg selv som et svartmetall-band, noe som trolig vil forarge en del sofa-historikere rundt omkring i det norske land. Svartmetallen på ‘Fear the Destroyer’ er nemlig modernisert og blandet med så mange andre metall-uttrykk at modersjangeren tidvis er umulig å skimte gjennom det mekaniske kaoset som oppstår. Dette vil med andre ord bety at Black/Cell har sterkere troskap til de høyproduserte og mekanistiske svartmetall-utgivelsene som flommet over markedet på 2000-tallet enn de fundamentale dokumentene fra 90-tallet, og så lenge du er dette bevisst vil du ikke støte på betydelige hindringer når det kommer til å sette pris på hva Hagen har fått til på Black/Cells debut-LP.

Allerede ved å titte på omslaget og logoen som pryder ‘Fear the Destroyer’ vil man kunne mistenke at dette ikke er en typisk lav-oppløst svartmetall-skive dominert av høye frekvenser og blikkboks-trommer. Dersom du trykker play på åpnings-låta «Agony of the Fallen Gods» vil det faktisk være mulig å betvile om du har med en svartmetall-skive å gjøre i det hele tatt. «Agony…» har en introduksjon som «jogger-på-stedet» som det beste av nåtidig metallisk hardcore, og kunne – dersom man tar sidesynet i bruk – nesten ha sklidd inn på Code Oranges ‘Forever’ uten å skape oppstuss. Vokalist Evgen Zoidze har en brølete og kraftig stemme som, til tross for hyppige innslag av lyse rasps, ofte er doblet på en måte som skaper flere assosiasjoner til Metalcore og moderne dødsmetall enn til de rabide hylene som forpester de klassiske utgivelsene til Darkthrone og Burzum.

Men når andre låt, «Reap the Seeds», treffer øregangene blir forbindelsen til 2000-tallets svartmetall-maskinister tydeligere. Åpningsstrekket er mer eller mindre høyprodusert og storslagen svartmetall fra det sene 90-tall, før det mer rytmisk presise midtpartiet peker i retning den presise riffinga på plater som Dimmu Borgirs ‘Puritanical Euphoric Misanthropia’. Brått føles skiftet mellom svingene tretakt og lynraske blast beats på «Fear the Destroyer» svartere enn det meste fra Dimmus senere diskografi, og Black/Cell har blitt tydelig lokalisert i det norske slektstreet.

Og krysningspunktet mellom svartmetallens turbulente stormceller og det rytmiske stempelet til moderniserte former for dødsmetall er et undervurdert sted å befinne seg for et band i 2021. Den brutale tyngden som oppstår når programmerte trommer støtter opp under den rytmiske høyrehånds-eksplosjonen på slutten av «Fear the Destroyer» åpner opp muligheten til å nå frem til lytterbaser som konvensjonell, andrebølges-inspirert svartmetall rett og slett ikke er i stand til. Det er også et sound som er fleksibelt nok til å lande Black/Cell gigger med et bredt spekter av band med ulik sjangertilhørighet når restriksjonene letter, så å kunne skimte deres stjerne-formede logo komplimentere tilsvarende stjernespekkede line-uper er noe vi forhåpentligvis kan se frem til i årene som kommer.

‘Fear the Destroyer’ er generelt sett en svært energisk og hardt-slående reise gjennom en epoke innenfor norsk svartmetall som dagens aktører virker motvillige til å nærme seg. «Reborn» kombinerer aggressiv Immortal-riffing med romslige og lett-skingrende refrenger, og den punk-aktige driven og lav-slyngte bassen som fyrer opp «The Choir» er et deilig dynamisk tilskudd når den korte plata nærmer seg slutten. «Vulture» setter deretter et verdig punktum, med et basalt uttrykk som kan oppsummeres som åpnings-seksjonen til Metallicas «Orion» prosessert gjennom Einherjers veivalsende vikingmetall. ‘Fear the Destroyer’ er et lite unikum innenfor norsk metall anno 2021; en svartmetall-plate som ikke vegrer seg for å anvende 2000-tallets brutale mekanismer i søken etter sitt eget perspektiv på sjangeren. Anbefales!

Skrevet av Fredrik Schjerve

Arania – Mental State

Arania er et symfonisk metallband fra Trondheim som startet sitt liv som en trio i 2018, drevet av vokalist Silje Vollans ønske om å skrive og fremføre musikk inspirert av artister som Within Temptation og Beyond the Black. Etter et par år hvor medlemmer kom og gikk og ulike besetninger ble utprøvd, er det nå bare gitarist Alex Gregersen og keyboardist Trond A. Wiklund igjen av originaltrioen, resten av mannskapet består av Aina C. Hammern på vokal, Martin Borelly på bass og Anders Kristiansen på trommer. Med medlemsutskiftingen har også lydbildet gradvis endret seg siden 2018, og på bandets debut-EP ‘Mental State’ er det vel så mye av Sirenias tunge gitarer å spore som Within Temptations orkestrale synther.

Dette vil ikke si at Arania (selv om nia-endelsen i navnet ikke kan oversees) kun er en forlengelse av det norske slektstreet innenfor melodisk, symfonisk metall, der Tristania og Sirenia er søylene øvrigheten måles opp mot. Den kommersialiserte, melodiske dødsmetall-riffinga som sistnevnte er ivrige tilhengere av er på ‘Mental State’ nemlig ispedd rikelig med harmoniseringer og gester som peker i retning mer oppstemte og triumferende uttrykk som powermetall og trad. I tillegg til dette har gruppen vokalisten Aina å rutte med, som med sin nesten folkemusikalske renhet bringer en friskhet til lydbildet som kan sammenliknes med Anette Olzon (Nightwish) og Sharon den Adel (Within Temptation).

Lydproduksjonen på ‘Mental State’ er velpolert til EP å være, og det er tydelig at Arania har ambisjoner om å opptre på de mellomstore til store scenene når konsertlivet åpner igjen. Åpningssporet «Nightmare» er EP-ens korteste låt med sine fire minutter, og den fungerer egentlig mest som en energisk oppvarming til de mer eventyrlystne låtene som følger. «An Angel’s Voice» og «In Madness» demonstrerer gruppens betydelige egenskaper innenfor låtskriving, hvor ekstravagansen som tilføres via flerdelte vers og orkestrale broer balanseres med muskulære riff og rytmisk presisjon fra trommis Anders Kristiansen. Arania viser at de har god oversikt over de ulike elementene som gir liv til musikken deres, og svært lite er overflødig ved de fire låtene som utgjør ‘Mental State’.

Det eneste elementet som ikke fungerer like bra som øvrigheten finner vi på «An Angel’s Voice». Orkestrale synther kan være vanskelig å balansere i miksen på elegant vis, og når det instrumentelle mellomspillet på «An Angel’s Voice» utelukkende består av disse blir de dynamiske begrensningene tydeliggjort på en uheldig måte. Balansen er mye bedre på avslutningssporet «The Void», som med sin høye driv og hendelsesrike forløp er et klart høydepunkt på EP-en. Alt i alt er dette svært lovende saker – det er ikke vanskelig å forestille seg høydene som kan nås av et band som leverer en såpass solid førsteutgivelse. Arania leverer fargerik og fengende symfonisk metall på ‘Mental State’, og utpeker seg som et band-to-watch i prosessen.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Myrholt – …sjelebot…

Nordlandske Myrholt slipper med ‘…sjelebot…’ sin syvende fullengder siden oppstarten av prosjektet i 2017 – i alle fall om man tar ‘Rettergang’ med i regnestykket. Denne ble lansert, og ble omtalt her på Metallurgi, på tampen av fjoråret, besto av en rekke cover-låter og skulle fungere som en aldri så liten opptakt til plata vi nå har med å gjøre. Herfra drar man kjensel på låtene «Til Hinnoms Dal» og «Hamingja», der sistnevnte denne gangen kommer i elektrisk og ikke akustisk versjon, men for øvrig er det snakk om litt over en halvtime med flunkende ny musikk.

Myrholts uttrykk er ikke å ta feil av, der det alltid har blitt sverget tydelig troskap til elementene i klassisk, norsk svartmetall av den gamle skolen. Selv får jeg på ‘…sjelebot…’ klarest assosiasjoner til den iskalde gitarlyden på noen av de tidlige Burzum-platene og mange av grepene på debutskiva til Satyricon, og assossiasjonene kommer – ikke helt overraskende – også nokså tidlig i låta «De Skjaerer Dype Saar I Vaar Jord». Denne låta fungerer som en god åpning på plata før «Blod Er Liv, Pust Er Sjel» tar stafettpinnen videre med litt mer låtlengde der litt mer progressive instrumentalpartier får utfolde seg i låtas andre halvdel. Deretter kommer en rekke høydepunkter; «Til Hinnoms Dal» har et like fett refreng som før, den nye versjonen av «Hamingja» fungerer utmerket som et litt mer atmosfærisk og rolig ledd på albumet, og den litt mer konvensjonelt strukturerte fireminutteren «Morgenstjerne» drar opp intensiteten igjen med et uttrykk som er litt mer direkte enn det som kommer ut av de andre låtene på plata.

«Morgenstjerne» er sånn sett – i mine øyne – et heldig tillegg til denne plata. De andre låtene ligger nemlig i sjiktet mellom fem og syv og et halvt minutt, og i noen av tilfellene, kanskje særlig på «Blod Er Liv, Pust Er Sjel» og «Til Hinnoms Dal», holdes ikke spenningen og intensiteten oppe så godt som man kanskje skulle ønske. Så er det selvsagt et spørsmål om Myrholt egentlig prøver på noe annet; at blast-beats hører til unntakene og riffene er ganske så enkle tyder på at målet er et mer minimalistisk uttrykk. Men høydepunktene kommer like fullt i de litt mer direkte og kortere uttrykkene, og i tillegg er særlig «Hamingja» er et godt eksempel på et segment der et minimalistisk uttrykk holder interessen oppe, da gjennom et sterkt atmosfærisk lydbilde.

Det skal også sies at jeg synes Myrholt kommer godt ut av de to siste låtene på ‘…sjelebot…’, «Foelg Dyret Inn I Moerket» og «Saa Odioes, Saa Motbydelig, Som Satans Soenn I Menneskeham». I førstnevnte får vi servert platas kanskje mest intense segment i første halvdel og et melodisk friskt pust i andre, mens sistnevnte byr på flere av platas sterkeste temaer, de mest prominente innslagene av den «Bergtatt»-aktige clean-vokalen som jeg så gjerne skulle hørt enda mer av, og – ikke minst – den fantastiske låttittelen skreket omhyggelig helt på slutten. Sånn sett er det snakk om en god avslutning, og selv om ‘…sjelebot…’ på ingen måte byr på veldig mye nytt, er det i bunn og grunn snakk om en nokså solid plate for de av oss som ønsker norsk svartmetall av den gamle skolen anno 2021.

Skrevet av Alexander Lange

Black Scythe – Through Human Faith

Svartmetallprosjektet Black Scythe følger opp 2020-demoen ‘Dissonance’ med ‘Through Human Faith’ – en EP i tre deler. Da er det også snakk om svartmetall som effektivt kommuniserer et voldsomt sinne. EP’en åpner på fantastisk vis med feite gitarer og akkurat passe obskur Mgla-aktig vokal som legges over kompromissløs hurtighet i rytmesegmentet. Sånn sett kan man snakke om klassisk, riffbasert svartmetall a la Darkthrone som kanaliseres gjennom dypere og enda litt sintere registre.

Det hører også med til historien at Black Scythes uttrykk ikke er like solid de første partiene der lead-gitar introduseres – da fortoner musikken seg som litt uinspirert og repeterende. Utover i låt nr. 2, EP’ens desidert sterkeste, blir også dette imidlertid langt bedre, der gode melodiske gitarlinjer driver låta godt fremover. Siste låt kommer ikke like sterkt ut, men følger like fullt godt opp med en solid bukett med riff. Anbefales!

Skrevet av Alexander Lange

Bedrag – Bedrag / Diabolic Goat Cancer

Om du virkelig ønsker deg rå, klassisk svartmetall uten noen som helst polerte kanter kan Bedrags nyeste demoer gjøre jobben. Dette prosjektet gjør noe som egentlig svarer bedre til annengenerasjonssvartmetallens bestanddeler enn mye annet, og har de siste ukene servert materiale som er så helrått, ekkelt og pilråttent at det egentlig føles litt forfriskende i samme slengen. Ganske fett er det også til tider. Sjekk det ut, om enn bare i ren fascinasjon.

Skrevet av Alexander Lange

Mikrostrukturell Evaluering: Ukas singler

Nekromantheon – «Thanatos»

På Nekromantheons første nye låt på ni år tok vi turen inn i det okkulte laboratoriet til Hermes Trismegistus, og på oppfølgeren har tiden altså kommet for å avlegge døden selv en visitt. Thanatos er det greske mythosets personifisering av ikke-voldelig død, noe som kanskje kan virke litt snålt om man trykker play på Nekromantheons andre singel fra deres kommende plate ‘Visions of Trismegistos’. På «Thanatos» river bandet nemlig igjennom tre og et halvt minutt med fandenivoldsk thrashmetall på såpass voldsomt vis at det virker utenkelig at ikke noe blod har gått tapt i prosessen.

«Thanatos» kommer byksende ut av underverdens porter i et forrykende tempo, en mørk vind som pisker huden rød med sine flerrende triller og huggende akkorder. Trommis Christian Holm endrer stadig kursen på det rytmiske bakteppet, noe som gjør det umulig å forutse hvordan låta kommer til å utvikle seg fra et øyeblikk til det neste. Produksjonen er rødglødende og ulmende som ovnen i Hefaistos smie; mer intens enn på forgjengeren ‘Rise, Vulcan Spectre’, men fortsatt klar nok til å utnytte det harmoniske dramaet som avslutter låtas gitarsolo maksimalt. Nekromantheon leverer som forventet en låt med et energinivå som virkelig få i den moderne thrash-scenen klarer å matche, og opprettholder dermed forventningene til tredjeplata, som slippes 30. April via Indie Recordings.

Skrevet av Fredrik Schjerve

DRITTMASKIN – Takk, Recovery

Den vestlandske metal-punk-hybriden DRITTMASKIN er tilbake med kraftpluggen «Takk, Recovery» fra deres kommende album ‘Svartpönk’. Bandet gjorde seg bemerket i 2018 med debuten ‘Sosial Prolaps’, der de smeltet sammen punkens og grindsjangrenes råskap, 80-talls-thrashens tempo og en liten dose av skruppelløsheten i tidlig norsk svartmetall a la «Deathcrush». Fete låttekster med stikk i både den ene og andre retningen bidro her også til bandets uhøytidelige særegenhet.

Ingen vil nok påstå at «Takk, Recovery» er spesielt annerledes enn det vi har fått servert tidligere fra DRITTMASKIN. Produksjonen har imidlertid fått en aldri så liten overhaling, også i forhold til singelen «Når dei kjem for å ta meg», som ble lansert i fjor. Det får særlig positive følger for de djevelske moll-akkordene som fyller lydbildet i refrenget, noe som igjen tilfører et svartmetallpreg som kanskje er tydeligere enn noen gang tidligere. Ellers gjør også det hurtige, gitarbaserte hovedtemaet og de heseblesende, drivende trommene i versene jobben sammen med vokalen, som tilfører det kaoselementet DRITTMASKIN også har mestret så bra tidligere – anbefales!

Skrevet av Alexander Lange

Vardok Nalt – «Månekvaden»

Sist gang vi hørte fra Osterøy-væringen Vardok Nalt var på det aldri så lille gjennombruddet «Rosedansen», hvor en hypnotisk og suggererende puls sørget for en sterkere følelse av retning enn musikerens sporadiske forhold til låtstruktur har tillat ved tidligere anledninger. På «Månekvaden» bygger han videre på det som funket på forgjengeren, i tillegg til å introdusere noen nye elementer til Vardok Nalts gradvis akkumulerende auditive profil.

Der «Rosedansen» var som en drømmeaktig dans på randen til total ødeleggelse, vekker «Månekvaden» assosiasjoner til Schoenbergs «Pierrot Lunaire». Årsaken til at tankene mine beveger seg i denne retningen er den diskrete og lettere sjøsyke synthen som dukker opp fra tid til annen, ettersom det desorienterende sløret den kaster over låta fungerer som en lydmessig analog til besettelsen som driver protagonisten i Schoenbergs drama til vanvidd. Den hypnotiske dansetakten og korrumperte folketonaliteten som pulserte gjennom «Rosedansen» er hentet videre inn i «Månekvaden», og likeså prøver Vardok fortsatt å bryte gjennom det enorme havet av fuzz-gitarer som har truet med å dra ham ned i dypet siden prosjektets oppstart i 2020. De to låtene Vardok Nalt har sluppet i etterkant av debut-EP-en ‘Ikke Vær Redd for å Falle’ har begge vært betydelige steg fremover for artisten, så det skal bli spennende å se nøyaktig hvor denne kreative strømmen leder hen.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Grimmferd – Necromantic Terrorpig / Søvnjeger

Grimmferd har sluppet singel nummer tre og fire, «Necromantic Terrorpig» og «Søvnjeger», og med det får vi også to nokså ulike låter. Råskapen vi tidligere har fått servert, om enn i litt ulike former, på «Nigrum» og «Horror By The Crow’s Nest», kommer på førstnevnte. Her starter man, etter en relativt lang, creepy ambient-intro, i black-grind-land med et voldsom, mørk growl før man ganske raskt kastes inn i Satyricon-aktig, groove-basert svartmetall. «Necromantic Terrorpig» er sannsynligvis Grimmferds sterkeste låt til nå, og utmerker seg med et catchy, rått refreng man klør etter å komme tilbake til.

«Søvnjeger» er på sin side det nærmeste man kommer en ballade fra Grimmferd, og er en langt mer saktegående og atmosfærisk sak enn noe annet som er blitt sluppet fra prosjektet. Jobben gjøres forholdsvis greit med et flott hovedtema, men rent produksjonsmessig har de hardere låtene kommet bedre ut, da clean-gitaren stadig virker litt snodig plassert i miksen. Men oppsummert, så er det altså snakk om en tøff håndfull med musikk fra Grimmferd.

Skrevet av Alexander Lange