Mikrostrukturell Evaluering: Ukas singler




Nekromantheon – «Thanatos»

Ute nå via Indie Recordings

På Nekromantheons første nye låt på ni år tok vi turen inn i det okkulte laboratoriet til Hermes Trismegistus, og på oppfølgeren har tiden altså kommet for å avlegge døden selv en visitt. Thanatos er det greske mythosets personifisering av ikke-voldelig død, noe som kanskje kan virke litt snålt om man trykker play på Nekromantheons andre singel fra deres kommende plate ‘Visions of Trismegistos’. På «Thanatos» river bandet nemlig igjennom tre og et halvt minutt med fandenivoldsk thrashmetall på såpass voldsomt vis at det virker utenkelig at ikke noe blod har gått tapt i prosessen. 

«Thanatos» kommer byksende ut av underverdens porter i et forrykende tempo, en mørk vind som pisker huden rød med sine flerrende triller og huggende akkorder. Trommis Christian Holm endrer stadig kursen på det rytmiske bakteppet, noe som gjør det umulig å forutse hvordan låta kommer til å utvikle seg fra et øyeblikk til det neste. Produksjonen er rødglødende og ulmende som ovnen i Hefaistos smie; mer intens enn på forgjengeren ‘Rise, Vulcan Spectre’, men fortsatt klar nok til å utnytte det harmoniske dramaet som avslutter låtas gitarsolo maksimalt. Nekromantheon leverer som forventet en låt med et energinivå som virkelig få i den moderne thrash-scenen klarer å matche, og opprettholder dermed forventningene til tredjeplata, som slippes 30. April via Indie Recordings.

Skrevet av Fredrik Schjerve



DRITTMASKIN – Takk, Recovery

Ute nå via Edged Circle Productions

Den vestlandske metal-punk-hybriden DRITTMASKIN er tilbake med kraftpluggen «Takk, Recovery» fra deres kommende album ‘Svartpönk’. Bandet gjorde seg bemerket i 2018 med debuten ‘Sosial Prolaps’, der de smeltet sammen punkens og grindsjangrenes råskap, 80-talls-thrashens tempo og en liten dose av skruppelløsheten i tidlig norsk svartmetall a la «Deathcrush». Fete låttekster med stikk i både den ene og andre retningen bidro her også til bandets uhøytidelige særegenhet.

Ingen vil nok påstå at «Takk, Recovery» er spesielt annerledes enn det vi har fått servert tidligere fra DRITTMASKIN. Produksjonen har imidlertid fått en aldri så liten overhaling, også i forhold til singelen «Når dei kjem for å ta meg», som ble lansert i fjor. Det får særlig positive følger for de djevelske moll-akkordene som fyller lydbildet i refrenget, noe som igjen tilfører et svartmetallpreg som kanskje er tydeligere enn noen gang tidligere. Ellers gjør også det hurtige, gitarbaserte hovedtemaet og de heseblesende, drivende trommene i versene jobben sammen med vokalen, som tilfører det kaoselementet DRITTMASKIN også har mestret så bra tidligere – anbefales!

Skrevet av Alexander Lange



Vardok Nalt – «Månekvaden»

Usignert, ute nå på bandets Bandcamp

Sist gang vi hørte fra Osterøy-væringen Vardok Nalt var på det aldri så lille gjennombruddet «Rosedansen», hvor en hypnotisk og suggererende puls sørget for en sterkere følelse av retning enn musikerens sporadiske forhold til låtstruktur har tillat ved tidligere anledninger. På «Månekvaden» bygger han videre på det som funket på forgjengeren, i tillegg til å introdusere noen nye elementer til Vardok Nalts gradvis akkumulerende auditive profil. 

Der «Rosedansen» var som en drømmeaktig dans på randen til total ødeleggelse, vekker «Månekvaden» assosiasjoner til Schoenbergs «Pierrot Lunaire». Årsaken til at tankene mine beveger seg i denne retningen er den diskrete og lettere sjøsyke synthen som dukker opp fra tid til annen, ettersom det desorienterende sløret den kaster over låta fungerer som en lydmessig analog til besettelsen som driver protagonisten i Schoenbergs drama til vanvidd. Den hypnotiske dansetakten og korrumperte folketonaliteten som pulserte gjennom «Rosedansen» er hentet videre inn i «Månekvaden», og likeså prøver Vardok fortsatt å bryte gjennom det enorme havet av fuzz-gitarer som har truet med å dra ham ned i dypet siden prosjektets oppstart i 2020. De to låtene Vardok Nalt har sluppet i etterkant av debut-EP-en ‘Ikke Vær Redd for å Falle’ har begge vært betydelige steg fremover for artisten, så det skal bli spennende å se nøyaktig hvor denne kreative strømmen leder hen.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Grimmferd – Necromantic Terrorpig / Søvnjeger

Ute nå via Blodig-Gevir Studio.

Grimmferd har sluppet singel nummer tre og fire, «Necromantic Terrorpig» og «Søvnjeger», og med det får vi også to nokså ulike låter. Råskapen vi tidligere har fått servert, om enn i litt ulike former, på «Nigrum» og «Horror By The Crow’s Nest», kommer på førstnevnte. Her starter man, etter en relativt lang, creepy ambient-intro, i black-grind-land med et voldsom, mørk growl før man ganske raskt kastes inn i Satyricon-aktig, groove-basert svartmetall. «Necromantic Terrorpig» er sannsynligvis Grimmferds sterkeste låt til nå, og utmerker seg med et catchy, rått refreng man klør etter å komme tilbake til.

«Søvnjeger» er på sin side det nærmeste man kommer en ballade fra Grimmferd, og er en langt mer saktegående og atmosfærisk sak enn noe annet som er blitt sluppet fra prosjektet. Jobben gjøres forholdsvis greit med et flott hovedtema, men rent produksjonsmessig har de hardere låtene kommet bedre ut, da clean-gitaren stadig virker litt snodig plassert i miksen. Men oppsummert, så er det altså snakk om en tøff håndfull med musikk fra Grimmferd.

Skrevet av Alexander Lange

Metallurgiske funn: Ukas favoritt

Vestindien – Null

Ute nå via Dark Essence Records.

Ingen har, så vidt jeg vet, egentlig gjort akkurat det bergenske Vestindien gjør på ‘Null’. Med utgangspunkt i hardcore-uttrykket de dyrket i sin første og forrige inkarnasjon, som startet i 2009 og avsluttet etter lanseringen av EP’en ‘We Are the Lords of Hellfire’ i 2011, er de nå tilbake med en fullengder der svartmetall- og post-punk-elementer forenes via tydelige hint til metall av den mer tradisjonelle sorten. Resultatet er en uhyre interessant sak som jeg ikke bare hører på fordi det er bra, men også i ren fascinasjon – nettopp fordi jeg ikke finner noe lignende så mange andre steder.

Man får ikke et helt fullstendig inntrykk av hva man har i vente ut fra den vakre, og kanskje litt langstrukne, åpningen på ‘Null’, «Mot dag», der forsiktig gitarklimpring, svevende effekter og crescendo-strukturen sender mest assossiasjoner til post-rock-band som Mogwai – om enn med et litt dystert fortegn. Overgangen til den langt mer representative «Beerenberg» er imidlertid sømløs, og det er nesten litt rart; et beintøft gitarriff sparker i gang låta uten å nøle, og jammen er det ikke et fantastisk falsetto-hyl a la King Diamond og Rob Halford som hjelper til med å dra det hele i gang.

Og herfra og videre på den påfølgende låta «Meldrøye» kommer noen av de viktigste hovedingrediensene til Vestindiens musikk på ‘Null’. Solide, tradisjonelle metallriff utgjør grunnmuren, grov Lemmy Kilmister-aktig vokal ligger stødig over, dog ikke i front, og det hele svøpes inn i et rytmisk driv og et mørkt lydbilde som gjør post-punk-assossiasjonene umulige å unngå. Hvor er svartmetallen, spør du? Vestindien gjør oss nordmenn en aldri så liten tjeneste ved å minne oss om at denne sjangeren faktisk kan skryte på seg en hel generasjon med musikk før den ble eksportvare her til lands; Vestindien minner nemlig lite om band som Emperor og Mayhem, men ligger musikalsk sett mye nærmere førstegenerasjonslegender som Venom og Bathory (så kan for så vidt kanskje Dakthrone snike seg inn her, de også). Disse assossiasjonene er kanskje tydeligst på avslutningslåta «Øst for Sol», som fortoner seg som en litt ekstra brutal sak der en basstrommemarsj driver låta fremover og en flott liten spoken word-sekvens gjør det hele litt mer storslagent.

Post-punk-elementene får på sin side skinne mest på «Ormegård», som kanskje er min personlige favoritt. Hovedtemaet lar høylytte, gråtende og twangy gitartoner male guffen stemning, og låtstrukturen er også en vinner ved at Vestindien bygger nydelig opp til et fantastisk lead-gitar-parti på slutten. I det hele tatt er det stemningen både her og ellers på plata som fanger meg mest og som slår meg som det virkelig unike her; det er snakk om en deprimerende, men like fullt uimotståelig atmosfære, og jeg har egentlig bare hørt noe tilsvarende på den kriminelt undervurderte EP’en «Personae Ingratae // Proselytes» av det ukjente tyske post-punk-bandet Rope Sect.

Et annet høydepunkt på ‘Null’ er tittellåta, som skiller seg litt ut ved å være en litt roligere, mer saktegående og mindre riffbasert enn de andre låtene. Dette er nydelig, melankolsk låt som fungerer utmerket som et midtpunkt inne i den lille halvtimen plata varer. Om jeg skal peke ut et svakere punkt, er det snakk om låta «Ned», som i og for seg er en uhyre tøff låt, men som ikke er så godt plassert i albumsammenhengen; dette er i det hele tatt noe, Vestindien, også på grunn av platas korte lengde og det faktum at «Øst for Sol» egentlig ikke føles så veldig som en avslutningslåt, sånn sett ikke helt evner å vise at de fullt ut mestrer. Men dette får være en del av en streng vurdering av ‘Null’. Her er det nemlig først og fremst snakk om en utrolig kul plate som jeg anbefaler enhver som har interesse for spennende sjangerblandinger å sjekke ut. Vestindien leker tross alt ikke bare innenfor metallens rammer, men utfordrer dem også.

Skrevet av Alexander Lange

Makrostrukturell Evaluering: Ukas Plater




Wardruna – Kvitravn

Ute nå via Music for Nations

Med de tre platene i ‘Runaljod’-serien har Einar Selvik og Lindy Fay Hellas Wardruna stått for en sann vitamininnsprøyting i nordisk folkemusikk – og tatt verden med storm som resultat. Ikke bare har bandets mørke, suggererende uttrykk tilfredsstilt mange beundrere av årtusengamle kulturuttrykk fra våre nordlige strøk, men det har nok også fascinert mange flere. Musikken har i alle fall etter hvert nådd både et bredt, internasjonalt publikum, TV-serien Vikings og spillet Assassin’s Creed: Valhalla – og i mine øyne er det virkelig ikke vanskelig å tenke seg til hvorfor. Bandet har nemlig funnet en usedvanlig god balanse mellom det lettfattelige, det lavmælt intense og det gjennomført mørke og atmosfæriske i uttrykket sitt. Med det har også et kanskje overraskende høyt antall metal-fans kommet på lasset i bandets fanskare. 

På sin nyeste plate, ‘Kvitravn’, er ‘Runaljod’-merkelappen forsvunnet, men Wardruna fortsetter å finslipe på sin til nå så vellykkede musikalske oppskrift. Og med introduksjonssporet «Synkverv» evner bandet å lokke lytteren inn i sitt dunkle, meditative univers på svært tilfredsstillende vis, der dramatiske vokallinjer, mangfoldig instrumentasjon og dundrende, taktfaste trommeslag står for en storslått, eskalerende komposisjon. Åpningsstrekket for øvrig er også godt; tittellåta fortoner seg som den typiske, solide Warduna-låta vi alle forventer, og «Skugge» står videre for en vellykket og interessant nedjustering i tempo før en rituell trall og et vakkert refreng skrur opp turboen igjen. «Grá» står deretter for et av albumets store høydepunkter, der en nydelig og fengende vokallinje fremført av Hella blir et sterkt episenter i en forfriskende kort komposisjon på tre og et halvt minutt (hvorfor i all verden lanserte de ikke denne som singel?!). 

«Fylgjutal» tar stafettpinnen modig videre med det desidert mest drivende hovedtemaet på plata – men deretter går det dessverre nedover. De fire neste låtene blottlegger nemlig den største svakheten til ‘Kvitravn’: Lengden. Jeg tror nemlig kanskje særlig «Kvit hjort» og «Viseveiding» hadde gjort seg godt i mange sammenhenger, men i en albumgjennomlytting blir de først og fremst litt kjedelige repetisjoner av uttrykk som allerede er utforsket nok på denne plata – uttrykket fremstår rett og slett ikke helt slitesterkt på en plate som varer i over én time.

Så er det nok også slik at dette midtpartiet er platas svakeste rent kvalitetsmessig. Det løfter seg i alle fall vesentlig mot slutten. «Vindavlarljod», en aldri så liten oppgradering av «Vindavlar» på kuriositeten ‘Skald’, har et refreng med vokallinjer så vakre at de omtrent er til å grine av, og «Andvevarljod» er en virkelig god avslutning på plata. Her trår Wardruna også litt ut av sin egen komfortsone ved å holde det gående i over ti minutter – noe de bare gjorde en gang i løpet av hele ‘Runaljod’-serien og også lykkes med i forlengelse av den ganske så progressive komposisjonen. Sånn sett demonstrerer ‘Kvitravn’ muligens en spennende, om enn et ganske så forsiktig, videreutvikling for Wardruna

Skrevet av Alexander Lange



Relentless Aggression – A Shadow of All Things Broken

Usignert, ute nå på bandets Bandcamp

Bergens-bandet Relentless Aggression har en overraskende lang og ukjent historie innenfor norsk Metallhistorie. Til tross for at bandet ble stiftet så tidlig som på midten av åtti-tallet så ikke bandets første singel dagens lys før i 2018, og debut-plata ‘A Shadow of Things Broken’ ble sluppet nå i januar, rundt tretti år siden musikerne besluttet seg for å legge prosjektet på hylla. Årsaken til at bandet har valgt å gjenoppta virksomheten etter en halv mannsalder, er relativt ukomplisert. To av medlemmene fra den opprinnelige besetningen, Finn Solemdal og Yngve Eide (trommisen og metall-legenden Erik Brødreskift døde i 1999, bassisten Dag Nesbø har ikke vært aktiv i metallmiljøet på 15 år) bestemte seg for å spille inn et par av låtene rundt 2018, og fant i løpet av innspillingsprosessen ut at restene av den gamle ilden fortsatt ulmet i musikersjelen. Riff og fraser begynte å strømme ut av både fingre og stemmebånd, og plutselig satt gutta lettere desorientert i studio-sofaen med et fiks ferdig album pumpende fra anlegget.

Med tanke på bandets forhistorie (deres opprinnelige bandnavn var Hell Awaits) forventet jeg umiddelbart en slags videreføring av oldtidens thrash-idealer. Virkeligheten er noe mer komplisert, etter som de siste tretti årene har introdusert de to instrumentalistene for et vidt spektrum av musikalske uttrykk utenfor thrashens velkjente vegger. Jeg vil faktisk gå så langt som å påstå at det nesten bare er de tre låtene bandet har gitt ut før 2021 – «Time to Die», «From Beyond» og «Epitome of Resentment» som kan sies å føye seg etter thrashens prinsipper i sin helhet. Resten av sporene blander inn rikelige mengder av den mørke trad-metallen ført av band som Cirith Ungol, oppstemt speed-metal, ungdommelig punk-energi og et par overraskende eksplosjoner av mer ekstreme bølgelengder. Jeg vet ikke hvor målrettet denne blandingen av sjangre har vært under skriveprosessen, men resultatet er i alle fall en plate som er farlig nær å etablere et helt særegent og originalt uttrykk i krysningspunktet mellom trad og thrash.

Men plata åpner altså med «Epitome of Resentment», en kraftsalve av klassisk thrash. Åpningsriffet legger hele kroppsvekten sin bak et slag som treffer rett i trynet på lytteren, før god gammeldags mitraljøse-gitar åpner en portal til klassiske låter som Metallicas «Disposable Heroes» og Exodus‘ «Bonded by Blood». Sterke trad-karakteristikker pulserer gjennom de neste par sporene, «My Wrath Pervails» og «The Art of Self Destruction», som jeg antar er nye, uten at jeg kan bekrefte dette. Blant låtenes staute riffing og dynamiske tromme-arrangementer er det nesten bare Yngves Araya-ismer og den hektiske broen på sistnevnte som skaper forbindelser til thrashen. Dette er ikke en observasjon som er ment å sette plata i et negativt lys, tvert om mener jeg denne ambiguøse sjangerblandingen er selvet esset i ermet til Relentless Aggression, et kort som kan spilles i enda større grad om bandet velger å fortsette med å skrive musikk.

Deretter får vi «Time to Die», en real kraftpakke som svinger innom vel-traktert ‘Kill’em All’-territorie før refrenget går så langt som å nesten sitere deler av teksten til «Leper Messiah». Foruten trad/thrash-hybridiseringen som gjennomsyrer ‘A Shadow of All Things Broken’ er en av de største overraskelsene hvor mye ungdommelig energi og entusiasme som fortsatt raser gjennom årene til Finn og Yngve. Dette kan høres på «Time to Die», «From Beyond» og spesielt «Scorched Earth», som – unnskyld språket – er en catchy jævel av en låt. Det virker faktisk nesten som at guttas nysgjerrighet og entusiasme vokser jo lenger ut i plata vi kommer; «Living, Lying, Dying» eksperimenterer med skjeve rytmer og en intensitet som ikke kan finnes ellers på plata, og avslutningssporet «Miscreation» stuper inn i et progressivt thrash-univers som er såpass annerledes at låta nesten bryter seg løs fra resten av plata. 

Med andre ord er det nesten som at gjensynet med musikken Finn og Yngve skrev i ungdomsårene har gjenintrodusert dem for gamle tankesett i tillegg. ‘A Shadow of All Things Broken’ føles nesten ut som debuten til et lovende ungt band: en smeltepotte av tanker og ideer som pusher ut i nye, spennende retninger uten å fullstendig lande på et samlet uttrykk. Debuten til Relentless Aggression er i seg selv en engasjerende og vibrant lytt, men jeg kan ikke annet enn å rette blikket fremover og håpe på en oppfølger som våger å strekke bandets særegenheter enda lenger. Relentless Aggression rettet blikket bakover i tid under skrivingen av  ‘A Shadow of All Things Broken’, og fant tilfeldigvis en vei fremover i prosessen. Tiden vil vise om bandet ønsker å oppta denne marsjen, men i mellomtiden kan vi nyte av den dynamiske og fargerike låt-kolleksjonen som er debut-plata til Relentless Aggression. Anbefales!

Skrevet av Fredrik Schjerve



Warzaw – Werewolves on Wheels

Usignert, ute nå via div. strømmetjenester

Warzaw er et flunkende nytt Trondheims-band bestående av musikere som alle har spilt i flere prosjekter før de endte opp i denne konfigurasjonen. Det er ikke så lett å finne en rød tråd som leder frem mot opprettelsen av heavy metal-bandet Warzaw, ettersom medlemmenes tidligere prosjekter har hatt en spredning i uttrykk som omfatter både stoner, doom, thrash og groove metal. Nå har de fire musikerne bestemt seg for at det enkle ofte er det beste, og at fundamentalene i vår kjære sjanger fortsatt er solide nok til å vektlegges og fremheves i 2021. 

Det er egentlig litt vrient å sette fingeren på nøyaktig hva som kjennetegner soundet til Warzaw på debuten deres ‘Werewolves on Wheels’. Grunnmuren er åpenbart klassisk heavy metal og trad, men dette er ikke en utgivelse som aper etter hverken Judas Priest eller Iron Maiden. På mange måter oppleves plata simultant som et best case scenario for 90-tallets radio-dominerende alt-metal sound via Daniel Rønnings kraftige barytonstemme, som en miks av Spidergawds energiske rock og Armored Saints staute riffing, OG som en slags ugudelig kollisjon mellom Mad Max-universet og en gjeng vikinger på motorsykkel. Relativt få fellesnevnere å spore her, men om du lytter gjennom plata fra tittelsporets åpningsspurt til «Switchblade Renegade»s tappede gitar-fyrverkerier vil du muligens forstå hva jeg mener.

Et livlig og referanse-tung sound vil derimot ikke bety så mye for lytteren om ikke låtene er verdt sin egen spilletid. Det er ingen grunn til å frykte at dette er tilfellet hos Warzaw, ettersom de på ‘Werewolves on Wheels’ har levert 11 strømlinjeformede, effektive og engasjerende låter. Dette er som nevnt tidligere Radio-metall gjort på riktig vis, med låter som ikke lever og dør basert på refrengets evne til å diske opp med et fengende hook, men som sørger for at samtlige seksjoner gløder med samme intensitet. Singlene «Spitfire», «The Second Banana» og «Burner henter selvfølgelig mye av kreftene sine fra de rungende, allsang-verdige refrengene, men om du retter blikket mot de arena-klare åpningsriffene eller de små utbruddene av sjelfullt solospill blir det fort tydelig at Warzaw ikke er så rutinerte på å inkludere dødpunkter i låtene sine.

Selvfølgelig er det høydepunkter på skiva – «Wherewolves on Wheels», «The Second Banana» og «Spitfire» lever friskt i minnet – men utgivelsen er såpass jevn i kvaliteten at den helst bør nytes fra start til slutt. Eneste jeg egentlig ønsker å kritisere er valg av slippdato, etter som dette åpenbart er musikk som vil gjøre seg ekstra godt en varm sommerdag med grillmat i magen og en øl i neven. Det er derimot ingen av gutta i Warzaw som hindrer meg i vente noen måneder så jeg kan oppleve nettopp dette, så selv det kritiske punktet kan vi med fordel overse. ‘Werewolves on Wheels’ er rett og slett en effektiv råtass av en heavy metal-plate som oppnår nøyaktig det den prøver på, og dermed er det ikke så mye poeng å kritisere den for ikke å oppnå ting den ikke prøver på. Om du har sans for sløye riff, harmoniserte leads og svartmalte doninger med trimmet motor og vestkledde lykantroper i førersetet er Warzaws ‘Wherewolves on Wheels’ plata du ser etter. Anbefales!

Skrevet av Fredrik Schjerve



Secret Rites – Unrest in Pieces

Usignert, ute nå på bandets Bandcamp

Det er godt at det lages litt god, gammeldags doom metal her i landet. I jungelen av alle mulige gotiske og folkemusikkinspirerte variasjoner av denne undersjangeren, og ikke minst i lasset av funeral doom-minutter man har fått høre de siste få tiårene, kan det være vanskelig å huske det sterke slektskapet den har med den eldste og mest tradisjonelle metallen vi har. Det bergenske enmannsprosjektet Secret Rites er i alle fall på sporet av dette på sin nyeste demo «Unrest in Pieces», der assossiasjonene til band som Black Sabbath og Pentagram er langt mer iøynefallende enn de til band som for eksempel My Dying Bride og Ahab

Jeg skal ikke si så mye om hva som foregår her – både fordi demoen er nokså kort og fordi artisten selv på sin Bandcamp-side ikke kunne vært tydeligere på at både remix og en lenger utgivelse er rett rundt hjørnet. Og mye kan sikkert ellers ha blitt sagt om den ganske så labre produksjonen, der bakgrunnsstøy stadig lurer, ting er nokså utighte til tider, trommene har litt blikkbokspreg og vokalharmoniene ofte er ganske sure. Men la meg heller fokusere på det som er fett, nemlig det faktum at gitarriffene og vokalen står for et overraskende solid doom-uttrykk; «Deadly Obsessed» gjør på tross av noen repetisjoner som er litt unødvendige en god jobb med å holde interessen oppe gjennom sine hele tolv minutter, før «Jewel Armored Monarch» står for et litt kortere og mer konsist uttrykk. Det gjenstår nok fortsatt litt jobb for at Secret Rites potensiale forløses helt, men det er der definitivt. 

Skrevet av Alexander Lange

Makrostrukturell Evaluering: Ukas Plater



Hjelvik – Welcome to Hel

Ute nå via Nuclear Blast

Mye er blitt sagt, skrevet og spekulert rundt Erlend Hjelviks plutselige beslutning om å forlate en av Norges største eksporter innen rock og metall i 2018. Kvelertak har for meg og mange andre i Norge fylt en betydelig del av lyttehistorikken siden 2011, og tapet av frontmannen var en ergerlig nyhet som fikk meg til å bekymre meg skakk for bandets fremtid. Nå som Kvelertak har slått seg til ro med sin nye frontmann Ivar Nikolaisen fra The Good the Bad and the Zugly, og Hjelvik har brutt den rungende stillheten med et fullverdig, selvtitulert prosjekt, er det derimot på tide å takke farvel til gamle minner og åpne øya for nye prospekter.

Hjelviks debutskive ‘Welcome to Hel’ skiller seg markant ut fra vokalistens tidligere band. Borte er nesten alle hint av hardcore og punk, erstattet med et lydbilde som slekter tungt på gamle former for tradisjonell metall og NWOBHM. Her er det klassisk riffing, oppløftende akkordrekker og luftige leads som preger opplevelsen, det hele toppet med Hjelviks distinkte og lett gjenkjennelige vræl. Vikingtematikken gjør seg ikke bare bemerket gjennom tekst, men ender også opp med å definere platas karakter etter adskillige lyttinger. Den type viking-metall vi finner på ‘Welcome to Hel’ minner ikke om gammel Enslaved eller den power metal-lenende varianten som praktiseres av band som Ensiferum, men kan minne omBathory‘s ‘Hammerheart’ roidet opp på klassisk hardrock og engelsk metall. 

Platas ti spor er alle sammen velformede og kompakte, og balansen er god mellom oppstemte og mer dystre numre. Åpningslåta «Father War» er kanskje den mest energiske av hele bunten, og dyttes over i rødt av Kevin Foleys heseblesende trommespor. «Helgrinda» er også engasjerende, med et intenst strekk av orgel og blast beats som maner frem indre bilder fulle av sjøsprøyt og opprevede seil. «Glory of Hel» virker skreddersydd for en fremtid uten restriksjoner på folkemengder og livemusikk, og det samme gjør «12th Spell» med sin mørke mine og kraftfulle gitarer.

Ikke alle låtene presterer å holde energinivået oppe, og de største syndebukkene bommer grunnet en litt for pyntelig produksjon heller enn komposisjonsmessige mangler. Den nesten gotiske karakteren til for-refrengene på «Kveldsulv» flatteres ikke av en produksjon der gitarene ligger rene og ufarlige i forgrunnen, og soloene spesielt låter varsomme og forsiktige der de heller burde detonere som skjødesløse fyrverkerier. Det er ingenting å si på Hjelviks eminente stemme – den oser av råskap og primal energi som alltid – men resten av musikerne gir en følelse av innleid kompetanse heller en lidenskap for det musikalske materialet.

Det er synd at estetikken byr på mangler når låtskrivingen til tider er riktig god. «Ironwood» henter overraskende sterke trekk fra mørk NWOBHM (åpningsriffet minner om klassisk Satan) og har fengende melodiføring i mengder. Avslutningslåta «Necromance» byr på en lett tilgjengelig black’n’roll-jam med strålende sang av Mike Scalzi fra Slough Feg. ‘Welcome to Hel’ er en solid førsteutgivelse for Erlend Hjelvik, og argumenterer godt for at han er i besittelse av ideer som ikke ville vært mulig å anvende i hans tidligere band. 


Ghetto Ghouls – Our for Justice

Usignert, ute nå via bandets Bandcamp

«T-Town lords of thrash, horror, punk, action and hardcore hiphop», Ghetto Ghouls er tilbake med en kort og intens EP ved navn «Out for Justice». EP-en er i kjent Ghetto Ghouls-stil fylt til randen av metallisk punk og crossover thrash med hyppige innslag av gjeng-vokal. Stikkordet, som forstått ut ifra disse benevnelsene samt bandets egen facebook-biografi, er gatekultur av typen som maner frem bilder av nedtaggete bakgater nedgravde i glasskår og eier-løse tenner

På «Out for Justice» finner du ingen ambisiøse sjangerblandinger, utbroderte komposisjoner eller dristige eksperimenter; kun illsinte gitarer og arge utrop. Plata åpner med en illevarslende sample, før et heseblesende Negative FX-riff slår portene av hengslene og åpner ild. Snart er vi oppslukt i en crossover thrash-syklon der hardcore-brauting og lys screaming fører verbal stridføring mot lytteren, som i mitt tilfelle tar imot slagene med åpne armer og en gledeståre i øyekroken. Et d-beat-strekk fyrer ytterligere opp under bandets stump, og de racer inn i låt nummer to på rekordtid.  

«Marked for Death» serverer mer gatemat, med rumlende tammer og fengende refreng; til og med et vaskeekte teutonisk riff i Accept-stil melder sin ankomst rundt et minutts-merket! Deretter får vi «Death Warrant», som med sine trad/speed-påvirkede leads og korte, knyttneve-agnende bro skaper ytterligere entusiasme hos anmelder. Til slutt har vi «I Come in Peace», en Red Death-aktig hybrid av rabid hardcore, manisk thrash og speed metal. 

Dette er musikk som kiler gledes-sentrene i hjernen, som letter på den late skrotten og sender den i retning nærmeste ned-taggede kulvert. Den forrykende energien og galskapen er på plass; det eneste som mangler noe er selve presentasjonen. Produksjonen mangler limet som samler instrumentene til en sammensveiset dødsskvadron, og EP-coveret har en tone som kan gjøre at bandet oppfattes som mer amatørmessige enn de egentlig er. Med en oppgradering på den visuelle/ produksjonsmessige fronten hadde en eventuell full-lengder vært et gyllent prospekt, ettersom deres take på crossover ala Suicidal Tendencies og metallpunk har en god ånd over seg. «Out for Justice» er uansett oppfriskende som en Cevita-shot med chili og açaí, og er et perfekt lydspor til å dunke ned et par Dahls til før man skal ut og rive poser ut av søppelkasser.


Tárvotur – Hiraeth

Ute nå via The Spike Nation

Tárvotur er et enmanns-band fra Lyngseidet i Nord-Troms som, i sterkt avvik fra forventningene til formatet, spiller en form for moderne dødsmetall som refererer til noen av de største navnene på den internasjonale metall-scenen. Hans andre album under prosjekt-navnet bevarer debutens spesielle blanding av tunge, groovy riff og elektroniske innslag som eimer av 90-tallet, men denne gangen med en betydelig oppgradering lydproduksjon. Det er fortsatt ingen tvil om at dette er musikk som ble skrevet og spilt inn på gutterommet, men viten om at dette er en enkeltperson som sitter og lærer seg fullstendig plateproduksjon på egenhånd – skriving, spilling, opptak, miksing – gjør forbedringen mellom utgivelsene meget imponerende.

Åpningslåta «Wouldn’t You?» er det første tegnet på vi har å gjøre med et interesse-prosjekt. Etter lyden av en mørk, pulserende sonde kryper det inn all slags knitrende, digital perkusjon, før et langsomt breakbeat ala Massive Attack forvandler låta til en trip hop beat Tricky ville følt seg komfortabel med å rappe over. Deretter får vi et knapt minutt med messende vokal over lo-fi trommer og virrende elektroverktøyer via «It’s All in Your Head», før vi på låt nummer tre(!) får høre hva Tárvotur virkelig dreier seg om. Et groove metal-riff spretter litt opp og ned på stedet, før et strekk med black/death åpner dørene for en suggererende, nesten psykedelisk mellomseksjon. 

Det er generelt en veldig eklektisk miks av elementer som er representert på ‘Hiraeth’, et inntrykk som forsterkes av innslagene av romslig lyddesign som popper opp med jevne mellomrom. «New Life» åpner med et moderat Meshuggah-riff, før bridgen anvender feedback og aggressiv mumling på en måte som sender tankene i retning Slipknot og Korn. «Redemption/Corruption» er like splittet, og inneholder henholdsvis partier som minner om sludge, Devildriver og Yobs «Beauty in Falling Leaves». Det krapt svingende uttrykket gir litt nakkesleng, og gjør det vanskelig å tyde hva som er den sentrale drivkraften bak prosjektet. 

Etter at «Below» gjør lite for å endre på den sveivende kursen er det lett å miste håpet, men det ville vært synd, for etterfølgende låt er platas mest givende for anmelders anliggende. «Why Are You Afraid?» bruker de første fire minuttene på å utforske et konsist sound som er preget av harmonisk veltalenhet og fengende riffing. Endelig er den dramatiske kohesjonen og fremdriften på plass, og til tross for en litt klussete bro er resultatet storslagent. «House of Silence» avslutter plata i nok et ambiguøst sjangerlandskap, men denne gangen føles det på en eller annen måte mindre skurrende. 

Selv om jeg har rettet mye kritikk mot plata i anmeldelsen er det viktig å sette utgivelsen i perspektiv. Det er en grunn til at mange enmanns-prosjekter ender opp i svartmetall-landskapet, og det er fordi soundet er som skreddersydd for solo-musisering, ettersom det stiller lave krav til både tekniske ferdigheter og produksjons-kunnskaper. Det nivået av sjangerblanding og uttrykksmessig smidighet som Tárvotur forsøker å hanskes med er veldig krevende selv med en fullstendig line-up av kompetente musikere, og dermed føler jeg at tålmodighet og forståelse fra anmelder og lytter burde være på sin plass. Selv om plata oppleves som oppstykket og lite konsis, er det flust av overbevisende strekk og riff som vekker entusiasme, og jeg smilte mer under lytting enn jeg surmulte. Dette er absolutt et type prosjekt som fortjener støtte fra den norske metall-scenen ettersom viljen og ferdighetene bak prosjektet virker å bygge mot noe særegent og viktig om ligger rett bak horisonten. Det er bare et spørsmål om tid.



Skrevet av Fredrik Schjerve