Makrostrukturell Evaluering: Ukas Plater




Inflabitan – Intrinsic

Ute nå via Soulseller Records

Når man snakker «comeback-skiver» som fenomen, vil tankene oftest gå i retning band som etter en betydelig eller banebrytende karriere har valgt å gi seg, for så å returnere til en økt etterspørsel og kulturell kapital. Det er sjelden det er snakk om prosjekter som gjenoppstår 27 år etter de gav ut et par demoer, men det er altså nettopp det Inflabitan har gjort i 2021. De to demoene Sigmund Hansen og Carl-Michael Eide gav ut tidlig på 90-tallet kan ansees å være undervurderte perler fra andrebølgens formative fase, men til tross for dette har ikke Hansen valgt å spinne videre på dette nøstet. På debut-plata ‘Intrinsic’ henter han derimot inspirasjon fra andre uttrykk som ulmet i undergrunnen på 90-tallet, og produserer like så godt en egenartet form for black/thrash i prosessen. 

‘Intrinsic’ er nemlig ikke en plate som enkelt og greit kan lempes inn med andre norske utøvere innenfor undersjangeren som Aura Noir og Condor. På plata møter teknisk og rytmisk kompleks thrash de svermende ledegitarene til den svenske bølgen av melodisk svart- og dødsmetall fra tidlig 90-tall, og balansen mellom de to uttrykkene svinger fra spor til spor. «Avanti Christo» operer nesten utelukkende innenfor et dødsthrash-format, hvor de brutale rytmene til Messiah utveksler slag med de mer høyspente frasene til de tekniske thrash-gudene i Sadus. På «Crown of Horns» sitter derimot svartmetallen i førersetet, det svenske tonespråket lett gjenkjennelig med sine dype blåfarger og snødekte landskap. Deretter svinger måleren helt over igjen på den varmesøkende thrash-raketten «Egocide», og sånn går nå dagene…

Noe av det mest særegne ‘Intrinsic’ har gående for seg, er den ukonvensjonelle tilnærmingen til rytmikk. Fraser forlenges eller forkortes på sporadisk vis, og sykliske riff spinnes som gradvis muterende vev gjennom låtenes spilletider. Trommene både følger og systematiserer endringene i det rytmiske vevet, og det at Anti-Christian fra Beaten to Death maktet å skrive og spille inn disse sporene på bare to dager er et testamente til dyktigheten hans bak trommesettet. Det er ikke bare instrumentene som finner glede i denne rytmiske leken, men også de glefsende vokalene til Sigmund Hansen. Utstyrt med lyrikken til tekstforfatter-talentet «Totembjørn» (også kjent som Aldrahn) drar Hansen på stavelser og deklamerer på nesten teatralsk vis, noe som fører til en ytterligere destabilisering av det rytmiske språket. 

Kombinasjonen av det sammensatte uttrykket og den rytmiske kompleksiteten resulterer heldigvis i mer enn kun et interessant innpakning av kjente stiler, nemlig god musikk. Spesielt firkløveret som avslutter plata er verdt å fremheve, ledet i front av det absolutte høydepunktet «Symbols». ‘Intrinsic’s andre singel har et minneverdig åpningsriff, bestialske vers, stratosfæriske leads og makter å samle platas to rivaliserende uttrykk under et og samme banner. «The Evil Mainframe» og «The Great Surrender» trapper deretter opp det rytmiske spillet til et klimaks, før plata avsluttes med den majestetiske og lettere doom-påvirkede «Children of the Damned».

Det eneste jeg har å komme med av reell kritikk er at produksjonen er hakket flatere enn den hadde trengt å være. Det voldsomme og energiske i Inflabitans musikk er godt fanget på båndet, men mye av den ekstra instrumenteringen (orgel, klokker, dronende koring) er skjøvet unødvendig langt bak i miksen. Dette klarer på ingen måte å overskygge at Hansen har levert noe særegent og vitalt på debut-skiva til Inflabitan. ‘Intrinsic’ har et rytmisk bevegelsesmønster som har få paralleller i ikke bare norsk, men nordisk ekstrem-musikk, i tillegg til en aggressiv fremdrift som river med seg lytteren i dragsuget. Debuten til Inflabitaner en meget positiv overraskelse, og en plate jeg kan anbefale samtlige som er interesserte i teknisk og kreativt utforskende black/thrash. Anbefales!    

Skrevet av Fredrik Schjerve



Black/Cell – Fear the Destroyer

Usignert, ute nå på bandets Bandcamp

Black/Cell er et metallband fra Stange ved Hamar som ble stiftet av musikeren Tom Hagen sommeren 2019. All musikken til både EP-en ‘Atonement’ fra 2020 og til debuten ‘Fear the Destroyer’ er skrevet av Hagen selv, hvorpå han skaffer hjelp fra gjestemusikere til å realisere låtene i studio. På de sosiale mediene til Black/Cell omtaler de seg selv som et svartmetall-band, noe som trolig vil forarge en del sofa-historikere rundt omkring i det norske land. Svartmetallen på ‘Fear the Destroyer’ er nemlig modernisert og blandet med så mange andre metall-uttrykk at modersjangeren tidvis er umulig å skimte gjennom det mekaniske kaoset som oppstår. Dette vil med andre ord bety at Black/Cell har sterkere troskap til de høyproduserte og mekanistiske svartmetall-utgivelsene som flommet over markedet på 2000-tallet enn de fundamentale dokumentene fra 90-tallet, og så lenge du er dette bevisst vil du ikke støte på betydelige hindringer når det kommer til å sette pris på hva Hagen har fått til på Black/Cells debut-LP.

Allerede ved å titte på omslaget og logoen som pryder ‘Fear the Destroyer’ vil man kunne mistenke at dette ikke er en typisk lav-oppløst svartmetall-skive dominert av høye frekvenser og blikkboks-trommer. Dersom du trykker play på åpnings-låta «Agony of the Fallen Gods» vil det faktisk være mulig å betvile om du har med en svartmetall-skive å gjøre i det hele tatt. «Agony…» har en introduksjon som «jogger-på-stedet» som det beste av nåtidig metallisk hardcore, og kunne – dersom man tar sidesynet i bruk – nesten ha sklidd inn på Code Oranges ‘Forever’ uten å skape oppstuss. Vokalist Evgen Zoidze har en brølete og kraftig stemme som, til tross for hyppige innslag av lyse rasps, ofte er doblet på en måte som skaper flere assosiasjoner til Metalcore og moderne dødsmetall enn til de rabide hylene som forpester de klassiske utgivelsene til Darkthrone og Burzum

Men når andre låt, «Reap the Seeds», treffer øregangene blir forbindelsen til 2000-tallets svartmetall-maskinister tydeligere. Åpningsstrekket er mer eller mindre høyprodusert og storslagen svartmetall fra det sene 90-tall, før det mer rytmisk presise midtpartiet peker i retning den presise riffinga på plater som Dimmu Borgirs ‘Puritanical Euphoric Misanthropia’. Brått føles skiftet mellom svingene tretakt og lynraske blast beats på «Fear the Destroyer» svartere enn det meste fra Dimmus senere diskografi, og Black/Cell har blitt tydelig lokalisert i det norske slektstreet.

Og krysningspunktet mellom svartmetallens turbulente stormceller og det rytmiske stempelet til moderniserte former for dødsmetall er et undervurdert sted å befinne seg for et band i 2021. Den brutale tyngden som oppstår når programmerte trommer støtter opp under den rytmiske høyrehånds-eksplosjonen på slutten av «Fear the Destroyer» åpner opp muligheten til å nå frem til lytterbaser som konvensjonell, andrebølges-inspirert svartmetall rett og slett ikke er i stand til. Det er også et sound som er fleksibelt nok til å lande Black/Cell gigger med et bredt spekter av band med ulik sjangertilhørighet når restriksjonene letter, så å kunne skimte deres stjerne-formede logo komplimentere tilsvarende stjernespekkede line-uper er noe vi forhåpentligvis kan se frem til i årene som kommer.

‘Fear the Destroyer’ er generelt sett en svært energisk og hardt-slående reise gjennom en epoke innenfor norsk svartmetall som dagens aktører virker motvillige til å nærme seg. «Reborn» kombinerer aggressiv Immortal-riffing med romslige og lett-skingrende refrenger, og den punk-aktige driven og lav-slyngte bassen som fyrer opp «The Choir» er et deilig dynamisk tilskudd når den korte plata nærmer seg slutten. «Vulture» setter deretter et verdig punktum, med et basalt uttrykk som kan oppsummeres som åpnings-seksjonen til Metallicas «Orion» prosessert gjennom Einherjers veivalsende vikingmetall. ‘Fear the Destroyer’ er et lite unikum innenfor norsk metall anno 2021; en svartmetall-plate som ikke vegrer seg for å anvende 2000-tallets brutale mekanismer i søken etter sitt eget perspektiv på sjangeren. Anbefales!

Skrevet av Fredrik Schjerve



Arania – Mental State

Usignert, ute nå via div. strømmetjenester

Arania er et symfonisk metallband fra Trondheim som startet sitt liv som en trio i 2018, drevet av vokalist Silje Vollans ønske om å skrive og fremføre musikk inspirert av artister som Within Temptation og Beyond the Black. Etter et par år hvor medlemmer kom og gikk og ulike besetninger ble utprøvd, er det nå bare gitarist Alex Gregersen og keyboardist Trond A. Wiklund igjen av originaltrioen, resten av mannskapet består av Aina C. Hammern på vokal, Martin Borelly på bass og Anders Kristiansen på trommer. Med medlemsutskiftingen har også lydbildet gradvis endret seg siden 2018, og på bandets debut-EP ‘Mental State’ er det vel så mye av Sirenias tunge gitarer å spore som Within Temptations orkestrale synther.

Dette vil ikke si at Arania (selv om nia-endelsen i navnet ikke kan oversees) kun er en forlengelse av det norske slektstreet innenfor melodisk, symfonisk metall, der Tristania og Sirenia er søylene øvrigheten måles opp mot. Den kommersialiserte, melodiske dødsmetall-riffinga som sistnevnte er ivrige tilhengere av er på ‘Mental State’ nemlig ispedd rikelig med harmoniseringer og gester som peker i retning mer oppstemte og triumferende uttrykk som powermetall og trad. I tillegg til dette har gruppen vokalisten Aina å rutte med, som med sin nesten folkemusikalske renhet bringer en friskhet til lydbildet som kan sammenliknes med Anette Olzon (Nightwish) og Sharon den Adel (Within Temptation).

Lydproduksjonen på ‘Mental State’ er velpolert til EP å være, og det er tydelig at Arania har ambisjoner om å opptre på de mellomstore til store scenene når konsertlivet åpner igjen. Åpningssporet «Nightmare» er EP-ens korteste låt med sine fire minutter, og den fungerer egentlig mest som en energisk oppvarming til de mer eventyrlystne låtene som følger. «An Angel’s Voice» og «In Madness» demonstrerer gruppens betydelige egenskaper innenfor låtskriving, hvor ekstravagansen som tilføres via flerdelte vers og orkestrale broer balanseres med muskulære riff og rytmisk presisjon fra trommis Anders Kristiansen. Arania viser at de har god oversikt over de ulike elementene som gir liv til musikken deres, og svært lite er overflødig ved de fire låtene som utgjør ‘Mental State’.

Det eneste elementet som ikke fungerer like bra som øvrigheten finner vi på «An Angel’s Voice». Orkestrale synther kan være vanskelig å balansere i miksen på elegant vis, og når det instrumentelle mellomspillet på «An Angel’s Voice» utelukkende består av disse blir de dynamiske begrensningene tydeliggjort på en uheldig måte. Balansen er mye bedre på avslutningssporet «The Void», som med sin høye driv og hendelsesrike forløp er et klart høydepunkt på EP-en. Alt i alt er dette svært lovende saker – det er ikke vanskelig å forestille seg høydene som kan nås av et band som leverer en såpass solid førsteutgivelse. Arania leverer fargerik og fengende symfonisk metall på ‘Mental State’, og utpeker seg som et band-to-watch i prosessen.

Skrevet av Fredrik Schjerve



Myrholt – …sjelebot…

Usignert, ute nå via div- strømmetjenester

Nordlandske Myrholt slipper med ‘…sjelebot…’ sin syvende fullengder siden oppstarten av prosjektet i 2017 – i alle fall om man tar ‘Rettergang’ med i regnestykket. Denne ble lansert, og ble omtalt her på Metallurgi, på tampen av fjoråret, besto av en rekke cover-låter og skulle fungere som en aldri så liten opptakt til plata vi nå har med å gjøre. Herfra drar man kjensel på låtene «Til Hinnoms Dal» og «Hamingja», der sistnevnte denne gangen kommer i elektrisk og ikke akustisk versjon, men for øvrig er det snakk om litt over en halvtime med flunkende ny musikk.

Myrholts uttrykk er ikke å ta feil av, der det alltid har blitt sverget tydelig troskap til elementene i klassisk, norsk svartmetall av den gamle skolen. Selv får jeg på ‘…sjelebot…’ klarest assosiasjoner til den iskalde gitarlyden på noen av de tidlige Burzum-platene og mange av grepene på debutskiva til Satyricon, og assossiasjonene kommer – ikke helt overraskende – også nokså tidlig i låta «De Skjaerer Dype Saar I Vaar Jord». Denne låta fungerer som en god åpning på plata før «Blod Er Liv, Pust Er Sjel» tar stafettpinnen videre med litt mer låtlengde der litt mer progressive instrumentalpartier får utfolde seg i låtas andre halvdel. Deretter kommer en rekke høydepunkter; «Til Hinnoms Dal» har et like fett refreng som før, den nye versjonen av «Hamingja» fungerer utmerket som et litt mer atmosfærisk og rolig ledd på albumet, og den litt mer konvensjonelt strukturerte fireminutteren «Morgenstjerne» drar opp intensiteten igjen med et uttrykk som er litt mer direkte enn det som kommer ut av de andre låtene på plata.

«Morgenstjerne» er sånn sett – i mine øyne – et heldig tillegg til denne plata. De andre låtene ligger nemlig i sjiktet mellom fem og syv og et halvt minutt, og i noen av tilfellene, kanskje særlig på «Blod Er Liv, Pust Er Sjel» og «Til Hinnoms Dal», holdes ikke spenningen og intensiteten oppe så godt som man kanskje skulle ønske. Så er det selvsagt et spørsmål om Myrholt egentlig prøver på noe annet; at blast-beats hører til unntakene og riffene er ganske så enkle tyder på at målet er et mer minimalistisk uttrykk. Men høydepunktene kommer like fullt i de litt mer direkte og kortere uttrykkene, og i tillegg er særlig «Hamingja» er et godt eksempel på et segment der et minimalistisk uttrykk holder interessen oppe, da gjennom et sterkt atmosfærisk lydbilde.

Det skal også sies at jeg synes Myrholt kommer godt ut av de to siste låtene på ‘…sjelebot…’, «Foelg Dyret Inn I Moerket» og «Saa Odioes, Saa Motbydelig, Som Satans Soenn I Menneskeham». I førstnevnte får vi servert platas kanskje mest intense segment i første halvdel og et melodisk friskt pust i andre, mens sistnevnte byr på flere av platas sterkeste temaer, de mest prominente innslagene av den «Bergtatt»-aktige clean-vokalen som jeg så gjerne skulle hørt enda mer av, og – ikke minst – den fantastiske låttittelen skreket omhyggelig helt på slutten. Sånn sett er det snakk om en god avslutning, og selv om ‘…sjelebot…’ på ingen måte byr på veldig mye nytt, er det i bunn og grunn snakk om en nokså solid plate for de av oss som ønsker norsk svartmetall av den gamle skolen anno 2021. 

Skrevet av Alexander Lange



Black Scythe – Through Human Faith

Usignert, ute nå på bandets Bandcamp

Svartmetallprosjektet Black Scythe følger opp 2020-demoen ‘Dissonance’ med ‘Through Human Faith’ – en EP i tre deler. Da er det også snakk om svartmetall som effektivt kommuniserer et voldsomt sinne. EP’en åpner på fantastisk vis med feite gitarer og akkurat passe obskur Mgla-aktig vokal som legges over kompromissløs hurtighet i rytmesegmentet. Sånn sett kan man snakke om klassisk, riffbasert svartmetall a la Darkthrone som kanaliseres gjennom dypere og enda litt sintere registre.

Det hører også med til historien at Black Scythes uttrykk ikke er like solid de første partiene der lead-gitar introduseres – da fortoner musikken seg som litt uinspirert og repeterende. Utover i låt nr. 2, EP’ens desidert sterkeste, blir også dette imidlertid langt bedre, der gode melodiske gitarlinjer driver låta godt fremover. Siste låt kommer ikke like sterkt ut, men følger like fullt godt opp med en solid bukett med riff. Anbefales!

Skrevet av Alexander Lange



Bedrag – Bedrag / Diabolic Goat Cancer

Usignert, ute nå på bandets Bandcamp

Om du virkelig ønsker deg rå, klassisk svartmetall uten noen som helst polerte kanter kan Bedrags nyeste demoer gjøre jobben. Dette prosjektet gjør noe som egentlig svarer bedre til annengenerasjonssvartmetallens bestanddeler enn mye annet, og har de siste ukene servert materiale som er så helrått, ekkelt og pilråttent at det egentlig føles litt forfriskende i samme slengen. Ganske fett er det også til tider. Sjekk det ut, om enn bare i ren fascinasjon.

Skrevet av Alexander Lange

Makrostrukturell Evaluering: Ukas Plater




Obliteration – Live at Chaos Descends 2019

Signert til Indie Recordings, ute nå via LowFidelityAssaults

Lyden av musikken fra PA-en som kuttes og den påfølgende stillheten som gradvis vokser til et øredøvende brøl fra platået rundt deg; er det noe man som ivrig konsert-gjenger har savnet mer i skrekkåret 2020? Jeg har kjent på dette savnet både som publikumer og medlem av et band i år, og det finnes ingen stream som er velprodusert nok til å døyve effektene til denne konsert-abstinensen. Nei, jeg vil faktisk argumentere for at den klassiske konsert-platen har en mye større suksessrate når det kommer til lindrende effekt på konsert-gjenger i karantene enn streams har, ettersom tilstedeværelsen til et faktisk publikum jobber i førstnevntes favør. 

Derfor er det litt pussig at nettopp publikumstilværelsen mangler på den nye live-utgivelsen til Obliteration, et opptak av bandets konsert på Chaos Descends i 2019. Dette er nok resultatet av at plata er gitt ut av en uavhengig tredjepart som tok opp lyden fra konserten spontant, og bare i etterkant tok det opp med bandet og fikk tillatelse til å gi det ut via LowFidelityAssaults. Til tross for at jeg gjerne skulle hørt noe mer av publikum enn den spøkelsesaktige bakgrunnsstøyen på ‘Live at Chaos Descends 2019’, er det faktisk tilfellet at signalene fra miksebordet ER tilstrekkelige, ettersom Obliteration blir presentert på optimalt vis, og på sitt absolutt beste.

Selv om Obliteration er et av de bandene som virkelig nærmer seg konsert-energien på platene sine (Bare hør på den magiske tempo-økningen rundt midten av «The Distant Sun (They Are the Key) fra 2013s ‘Black Death Horizon’), er fremførelsene på ‘Live at Chaos Descends 2019’ enda et hakk råere og bestialske enn studio-utgavene. Bandet formelig oser av vitalitet, og de mestrer den essensielle balansen av presisjon og hemningsløshet som gjør dødsmetallen levende som undersjanger. De doom-aktige akkordene mot slutten av «Cenotaph Obscure» lander som kampesteiner, og de svermende tremolo-linjene på «Tumulus of Ancient Bones» truer med å kaste av seg kjettingen og bykse ut av høyttalerne. 

Så der artist-streams føles mer ut som glorifiserte (dog underholdende og imponerende) studio-opptak, føles ‘Live at Chaos Descends’ litt som å mimre tilbake til en legendarisk konsert du så på en liten brun bule noen år tilbake (eller f.eks på Øyafestivalen, der jeg så Obliteration rive gjennom et dødstett sett i 2014). Opplevelsen varmer med andre ord like godt som en vel-oppfyrt peis eller en kraftig dram, og det er noe jeg personlig hadde stor bruk for nå på tampen av året. Måtte muligheten endelig åpne seg for å få med seg Norges desidert sterkeste, aktive dødsmetall-band i 2021 igjen. 

Skrevet av Fredrik Schjerve


Heiinghund – Urðrs Brønn

Usignert, ute nå via artistens Bandcamp

‘Urðrs Brønn’ er den tredje full-lengderen Heiinghund, tidligere medlem av det legendariske norske svartmetallbandet Sort Vokter har gitt ut siden han returnerte fra sin årelange kunstneriske dvale. Beveget til handling av mangelen på den type rå og støyende svartmetall som Sort Vokter og dets kohorter (bl.a Ildjarn) ga ut på 90-tallet prøvde artisten å skrive litt igjen, bare for å finne ut om den kreative ånden fortsatt bodde et sted i underbevissthetens dyp. Den stadige strømmen av nytt materiale Heiinghund har gitt ut siden returen burde være svar nok på den problemstillinge, og nå sitter vi altså her med ‘Urðrs Brønn’, en 70 minutter lang konseptplate. 

Det konseptuelle rammeverket tar i bruk norrøn mytologi for å beskrive både nåtiden og menneskehetens spådde undergang. Etter en lengre periode definert av misbruk av naturen og forakt for dets lover har naturen begynt å ta sin hevn på menneskeheten, og med litt hjelp fra de tre nornene (Urd, Verdande og Skuld, symboler på fortid, nåtid og fremtid) ender det i naturens fullstendige gjenovertakelse av planeten. Dette konseptet er rikt og aktuelt som få andre konsepter innenfor svartmetallen, og om du er interessert i å lese mer om Heiinghunds tanker rundt plata ligger det et par intervjuer ute på nett.

Så har vi musikken. Heiinghund har skrevet og spilt inn all musikken på ‘Urðrs Brønn’, og ikke overraskende er det snakk om lav-oppløst, støyende og krevende svartmetall. Svært få av låtene på plata har noe som minner om låtskriving («Nornene» og «Urðr»), og mesteparten av sporene består av en kort introduksjon med påfølgende gitar- og trommespor som spinner og går til låtas slutt. I tillegg til dette endres karakteren på produksjonen fra låt til låt, med enkelte låter som gnistrer og smuldrer som oppbrente kubber («Kraakevisa», «Eg Ska Drepa Deg»), andre som velter seg i et bunnløst dyp av bassfrekvenser («Fjellets Klagesang»), og noen som låter mer eller mindre som klassikerne innenfor andrebølgen i Norge («Balder og Odin»).

På de første gjennomlyttingene slet jeg med å forstå formålet med denne inkonsistente miksingen, men innen jeg satt meg ned for å skrive denne anmeldelsen gikk det opp for meg hvor integral den kaotiske produksjonen er for platas struktur. Med låtenes sykliske natur tatt i betraktning er det nemlig produksjonen som skaper tydelige skiller fra låt til låt, og som skyver konseptet fremover mot sin tragiske konklusjon. Innen vi når «Eg Ska Drepa Deg» og «Blod Ild Sverd» har striden mellom menneske og natur nådd sitt toppunkt, og musikken og miksingen speiler dette med sin krigerske og aggressive fremtoning. Slik ble mitt største problem med denne plata gradvis forvandlet til den mest essensielle brikken i puslespillet over flere lytt, og om ikke det er et sterkt argument for å ikke la førsteinntrykkene definere en plate, så vet ikke jeg.

Men det er et annet viktig problem som må nevnes før jeg konkluderer denne omtalen. Med sine 70 minutter og sykliske forutsigbarhet er plata rett og slett en utrolig tidkrevende og masokistisk opplevelse å påføre seg selv, spesielt om intensjonen er å vie den sin fulle oppmerksomhet fra start til slutt. Jeg har hørt mange plater som er lengre og likevel tåler lytterens uavbrutte fokus (omtrent samtlige av platene til Esoteric), så dette er ikke noe bias mot ekspansive uttrykk fra min side. Det er endog slik at nesten alle sporene på plata følger et liknende forløp, så når man da støter på en nesten seks minutter lang syklisk og hypnotiserende låt etter en times spilletid, da begynner virkelig oppmerksomheten å svinne. 

Jeg fikk likevel mye ut av opplevelsen, og Heiinghunds dyptgående forbindelse til natur-sentrisk og norrøn tradisjon og filosofi synes å være fruktbar grunn å så i. Kanskje hadde jeg med ytterligere lyttinger funnet veien enda lengre inn i de mørke dypene av Urðrs brønn, men med det høye trykket av nyutgivelser på tampen av 2020 ble det dessverre ikke mulig. ‘Urðrs brønn’ anbefales virkelig for tilhengere av kompromissløs og krevende svartmetall med sterke konseptuelle røtter og enkelte glimt av utradisjonell skjønnhet. En omfattende og budskapstung utgivelse for å sette punktum for 2020.

Skrevet av Fredrik Schjerve




Myrholt – Retterting

OccultBlackMetalZine: Myrholt/Retterting/Screaming Skull Records/Darker  than Black Records/2020 EP Review
Usignert, ute på strømmetjenester.

Myrholt beskriver seg selv kort og godt i biografien sin på Spotify og Facebook – «old school black metal. Nothing more, nothing less». Og det stemmer nok egentlig ikke helt godt, i alle fall etter hans nye EP ‘Retterting’ å dømme. Her byr nemlig dette enmannsprosjektet på tre ganske forskjellige egenkomponerte låter: «Til Hinnoms Dal», en rendyrka hyllest til 90-tallets legender i sjangeren, et klassisk Ulver-grep i den akustiske «Hamingja» og det litt underlige elektroniske eksperimentet «Antydninger til kosmos». Resten er coverlåter av henholdsvis Dead Can Dance, Slayer og Black Sabbath. Mye ulikt på 34 minutter, med andre ord!

Og mye er også kult. «Rettergang», Myrholts utgave av Dead Can Dances post-punk-klassiker «The Trial», er en usedvanlig kul svartmetalltolkning med spennende vokal-lek i versene og et refreng som egentlig smeller ganske mye bedre enn originalens. Også i de andre covrene klarer Myrholt å filtrere musikken på ganske spennende vis gjennom de heller begrensede produksjonstradisjonene for enmannsprosjekter innenfor svartmetall. Av hans egne komposisjoner er «Til Hinnons Dal» den klart beste, særlig med sitt drittøffe refreng. Den blir imidlertid noe langtekkelig etter hvert uten at det kommer så veldig mye ut av det, selv om som den trege bridgen må kunne sies å ha noe skikkelig kult for seg, og dette må nok også kunne sies om de to andre komposisjonene. ‘Retterting’ er likevel en spennende, kort musikalsk reise som tross alt er ganske unik innenfor sjangeren.

Skrevet av Alexander Lange




Mortiis – Throe

Ute nå via Omnipresence Productions

Noen utgivelser føles det ikke helt riktig å forvente veldig mye av, og i alle fall ikke kritisere. Mortiis‘ ‘Throe’ er en slik en. Dette er nemlig en ti minutters(!) EP på åtte låter som opprinnelig bare var vedlagt kjøpene av ‘The Great Deceiver’ i 2009, og det er et knippe stykker prosjektets frontfigur Håvard Ellefsen snekret sammen på morgenene før han gikk i studio for å lage plata. Nå i desember 2020 har den endelig nådd ut til resten av massene. At forventningene justeres ned på grunn av det litt underlige formatet gjør imidlertid ikke at man ikke kan ha noen glede av denne utgivelsen – snarere tvert imot, selv om det er klart at et visst uforløst potensiale stadig lurer under overflatene på de svært korte sporene.

Likhetene med den catchy industrielle musikken på ‘The Great Deceiver’ strekker seg ikke lenger enn at det rent estetiske uttrykket ligner litt, der ‘Throe’ opererer med støy og lyder Ellefsen eksperimenterte med for seg selv. Hovedsakelig varierer de mellom å være noise-stykker med skarpe kanter på «Atone», «Psychosphere», «Scathe» og «The Ringeling» og mørke ambient-droner på «worship» og «Phantom». Det er særlig i de sistnevnte jeg virkelig fanges og ønsker meg noe mer langstrukket. Likevel er det tittellåta som er det desidert kuleste momentet på denne lille utgivelsen; som «Scab» er den i et litt mer groovy og jordnært (men fortsatt ikke jordnært) hjørne. Men i motsetning til «Scab» som i grunnen byr på lite spennende over sitt drøye halve minutt, blir jeg helt revet med av «Throe» der en klar kassegitar med iskald romklang loopes med innpåslitne støylyder og glitches over det hele. Det gjør det vanskelig ikke å anbefale en gjennomlytt av ‘Throe’ – i verste fall er det snakk om ti bortkastede minutter. Banebrytende er det selvsagt heller ikke, men som meg blir man kanskje mest irritert over at det jo er alt for kort.

Skrevet av Alexander Lange