black'n'roll – Metallurgi

Makrostrukturell evaluering: Ukas plater

Corroder – Both Feet in the Grave

Corroder er et av undergrunnsbandene som jeg virkelig har blitt investert i å følge siden bloggens oppstart i 2020. Personlig har jeg en dyptgripende interesse for musikk som bygger på utviklingen som ekstremmetallen gikk gjennom fra midten av 80-tallet til midten/slutten av 90-tallet, hvilket er en musikkhistorisk arv som ikke utforskes i stor nok grad av norske band etter min mening. Moderne ekstremmetall virker å være langt mer inspirert av andre- og tredjegenerasjons-band fremfor oldtidens legender – norske som internasjonale. Dette er forståelig nok, med tanke på at yngre generasjoner har en tendens til å utforske sine egne lokale scener i tid og rom før de gyver løs på støvete blåtegninger og annaler fra tidligere tiår. Likevel mener jeg at den beste ekstremmetallen skrives av folk som står på skuldrene til bølgens tidlige kjemper, og at effektiv regelbrytning og viderebygging fordrer en viss oversikt over sjangrenes utviklingshistorikk.

Case in point: trønderske Corroder. Over sine til nå tre utgivelser har bandet mer eller mindre reprodusert dødsmetallens opprinnelsesmyte, hvor den ekstreme thrashmetallen til demoen fra 2021 gradvis har bant vei for den velbalanserte døds/thrash-hybridiseringen til deres nye EP ‘Both Feet in the Grave’. Kvintetten har gjort det smertelig tydelig at de ikke bare klarer å tyde de gamle skriftene, men at de også er i stand til å tale språket flytende. Intet ekstremmetallband bør dog se seg fornøyd med å klare å reprodusere gamle språkformer og syntaks, og selve ildprøven består av å tilføre sin egen kunnskap – om det så gjøres via kommentarer eller videreutvikling.

Corroder har kanskje ikke kommet så langt i arbeidet at et definerende verk er umiddelbart forestående. Over de fem låtene som utgjør den konsentrerte sprengladningen ‘Both Feet in the Grave’, blir det dog klart at spirene til dette fremtidige verket allerede ligger latente i bandets musikk. Bandets uttrykk kan i grovt forenklede grep beskrives som Abhorration med tydeligere forankring i norske ekstremthrash-tradisjoner, men som alltids kaster bandet et par skruballer i lytterens retning som kompliserer dette bildet. Blant annet finner vi et par øyeblikk som sender tankene i retning tidlige progressive og tekniske tendenser innenfor thrash og dødsemetall, hvilket er det mest naturlige i verden for folk som har fordypet seg i ekstremmetall ved skiftet mellom 80- og 90-tallet.

Åpningssporet «Massacrer» åpenbarer Corroders finjusterte døds/thrash-hybridisering allere i åpningssekundene. De byksende trommegroovesene og tunnelgravende, dødsmetalliske frasene viser at bandet har filt bort mesteparten av sveisesømmene siden fjorårets ‘Tombs of Terror’, og denne prosessen virker å ha satt på plass noen viktige brikker for bandet. Riffene kopierer ikke lenger av dødsthrashens fundamentale tekster, men bruker egne kreative, spennende perspektiver for å kommentere på dem. Dermed går «Hangman» fra et Slayersk utgangspunkt til broens semi-progressive, harmoniserte edderkoppgange, og «Trenches of Truth» fra en brutalitet ca ’92 til spurtende ‘Severed Survival’seksjoner og piskende, teknisk thrash-rytmikk.

På dette punktet er jeg allerede solgt, og de to korte avslutningssporene fungerer mer eller mindre som to velrettede nådeskudd i pannen på undertegnede. Corroder er åpenbart ennå på et tidlig punkt i sin egen utviklingskurve, men resultatene er allerede så jævlig sterke at jeg må holde meg i skinnet for ikke å la hype-toget fullstendig overkjøre meg (spoiler alert: har ikke nubb). Jeg skulle ønske jeg kunne tilbudt bloggens lesere en mindre biasert tagning på Corroders tredje utgivelse, men dette er altså så rett opp min gate at å forsøke å bevare en nøktern, kritisk holdning hadde vært nytteløst. Dermed får dere selv gjøre dere opp en mening rundt hvorvidt ‘Both Feet in the Grave’ høres ut som deres greie; fans av norsk ekstremthrash og amerikansk dødsmetall ved overgangen til 90-tallet bør kjenne sin egen besøkelsestid.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Karavan – Unholy Mountain

Ute nå via Evil Noise Productions/Black Sun

‘Unholy Mountain’ er debutalbumet til stoner/doom-bandet Karavan fra Bryne, som riktignok har brukt litt tid på å bygge forventninger til skiva si. Det er nesten to år siden første singel, «Throne», ble sluppet, og den andre og siste kom i fjor i form av «Bonfire Ritual». Imidlertid har det hele tida vært klinkende klart hva bandet prøver på, der de gjennom disse to singlene serverte solid og skikkelig, skikkelig fuzzy stoner-riff som fikk et ekstra sett med tenner gjennom besk skrikevokal.

Det gjør at musikken til Karavan også har en, om så uintendert, side til svartmetallens tidlige dager, og selv om den satanistiske innpakningen mangler, minner det meg en del om Lord Mortvms strålende debutskive ‘Diabolical Omens of Hell’ fra 2020 der vi fikk klassiske stoner-riff i black metal-drakt. Sammenligningen er i utgangspunktet nokså søkt, men er litt interessant nettopp på grunn av det; det musikalske overlapper nemlig en hel del på tross av det stilistiske grunnlaget er svært ulikt.

Om Lord Mortvm hadde stålkontroll på presentasjonen, har imidlertid Karavan flere stjerner i boka når det gjelder selve låtskrivinga. Riffene på ‘Unholy Mountain’ holder en jevn og høy kvalitet, og bør være en sann gave for de som har sansen for blant annet Sleeps musikk. «Throne» åpner det hele på strålende vis i form av å være en nokså intens stoner/doom-låt, og bandet følger opp dette godt i den påfølgende «Chase the Dragon» som blant annet inneholder et klimaks der gitarene får en skarp, kul og merkelig lydkarakter.

«Bonfire Rituals» og «Mars» utgjør sammen med «Rot» midtstrekket på ‘Unholy Mountain’, der de to førstnevnte står for noen av de tregeste partiene på plata. Særlig kommer «Mars» godt ut i mine ører her, der Karavan i andre halvdelen jammer utrolig flott og intenst på et flerrende og urseigt hovedtema.

Den tre minutter lange og instrumentale «Rot» er på sin side et noe raskere innslag, og er sånn sett velkommen på en plate som ofte står litt i fare for å bli litt ensformig. Så skal det sies at «Demon Slime» følger opp noen av trekkene fra «Rot» og også blir et av platas sterkeste låter. Den ni minutter avslutningslåta går imidlertid litt i fella, og føles som en litt for lang hale som inneholder litt for mye av det vi allerede har fått høre en god del av. Både stilistisk, låtskrivermessig og produksjonsmessig imponerer likevel Karavan mye med ‘Unholy Mountain’, først og fremst fordi det er snakk om så usedvanlig aggressiv stoner/doom. Anbefales!

Skrevet av Alexander Lange

Astralplane – Sly Serpent II

Astralplane ble først kjent for meg rundt slippet av førstesingelen til plata det her er snakk om. «Burning Time», som den heter, imponerte meg også stort, og vitnet om en brødretrio (for det er det dette bandet er) som hadde stålkontroll på samspillet i sin søken etter solid, grovkornet og organisk stoner-rock og -metall. På bandets nyeste plate ‘Sly Serpent II’, er det heller ikke mye som tyder på at de har noen intensjon om å legge vekk den tradisjonstro tilnærmingen til musikken som ikke minst preget den seks år gamle debutskiva ‘Sly Serpent’. Her er alt spilt live inn i studio uten spesielt mange moderne produksjonstriks, og inspirasjonskildene kan først og fremst, nei, kanskje utelukkende, spores tilbake til 1960- og 1970-tallet.

Det gjelder ikke minst åpningslåta «Hulder», der Astralplane lar et riff som er som dratt ut av baken på en god, gammel Led Zeppelin-utgivelse introdusere lytteren for deres univers i denne omgangen. De obligatoriske Black Sabbath-assossiasjonene kommer naturligvis også smygende ganske raskt, og jeg vil også påstå at Astralplane nok i større grad enn mange andre stoner-band implementerer noen blues rock-elementer gjennom sitt organiske samspill. Dette kommer imidlertid først og fremst til uttrykk litt senere på skiva i tospannet «H. C. I. K.»/»Three Kings».

Den nevnte niminutteren «Burning Time» gjør seg også godt i platesammenheng med sitt seige, flotte driv og stilige jam-preg. Det er i det hele tatt ganske åpenbart gjennomgående at materialet her, i alle fall det meste av det, har vokst fram organisk på øvingsrommet, og andre jam-høydepunkter kommer for eksempel gjennom låta «End Of The Night», som sender meg assossiasjoner til lignende krumspring fra power-trioen Kanaan. Energinivået er selvsagt ikke like høyt og detaljrikdommen i produksjonen ikke like blendende, men Astralplane kommer like fullt ofte godt ut av å gjøre det på sin måte, som ikke minst også er preget av en dunkel stemning som stadig ligger over musikken.

Likevel har jeg noen problemer med ‘Sly Serpent II’ til tider. Særlig strekket bestående av «Reverend» og «Setting Sun» synes jeg blir litt vel langdrygt, seigt og rudimentært i låtskrivingssegmentet, og det kan nok hende at Astralplane her – og noen andre steder – klamrer seg såpass mye til inspirasjonskildenes metoder at det blir for uinteressant å høre på selv om samspillet er aldri så godt.

Jeg synes imidlertid det går vesentlig bedre på den gigantiske tittellåta som også avslutter ‘Sly Serpent II’. Spilletida på 14 minutter rettferdiggjøres av omhyggelig og delikat oppbygging av temaer, og som på «Burning Time» blir seigheten her ganske så deilig av den ulmende og stadig underliggende intensiteten. Dette er definitivt Astralplane på sitt beste, og tyder kanskje på at det er de lengste og mest omhyggelige komposisjonene de kommer best ut. Så tror jeg nok også at ‘Sly Serpent II’ først og fremst er for de som digger dette sjangerlandskapet fra før, og det er ingen tvil om at en nesegrus beundring fra ymse 60- og 70-talls-helter gjennomsyrer denne skiva – på godt og vondt.

Skrevet av Alexander Lange

Confabulation – Declaration of Irreverence

Det bergenske bandet Confabulation er på en heidundrandes snurr for øyeblikket, hvor samtlige av utgivelsene deres fra og med debuten ‘Mental Alchemy’ fra 2020 har bydd på råsterk thrashcore med bein i nesa og blod på tann. Nå er bandet ute med nok en mini-utgivelse, og ‘Declaration of Irreverence’ gir god grunn til å forvente store ting av andreskiva (som forhåpentligvis ikke er altfor langt unna).

Confabulations nye EP begynner med en nydelig, ambivalent liten instrumental-introduksjon, før gutta slår over i et herlig, melodeath-aktig thrash-gir på høydepunktet «Bloodletter». Tekstene på ‘Declaration of Irreverence’ holder ingenting igjen i sin utlevering av menneskelige onder, hvor fenomen som fremmedfrykt, dronekrig og passivitet blir stilt opp etter veggen og beskutt av Daniel Fregstads sylskarpe vokal-missiver. Sånn sett er definitivt den konfronterende hardcore-kvoten oppfylt på bandets nye materiale, og det er rått å overvære hvordan bandet angriper denne grufulle tematikken som en samlet, destruktiv front.

Confabulation har mer eller mindre hatt låtskriverevnene på plass fra start, og disse er skarpe som alltid på bandets fire nye låter. «Unblinking Eye» gjør sitt beste for å kanalisere Nuclear Assaults lynende riffing over en nådeløs d-beat; «The Greatest Sin was Silence» svinger innom et noe mer catchy, moderne thrashlandskap som nyter godt av den skarpe og punchy produksjonsjobben, og «Godless Prayer» øker aktiviteten mot EP-ens konklusjon via en puslespill-tilnærming til hyperaktiv låtskriving. Det hele lander som et hagleskudd i brystet på en meters-avstand, og det er vanskelig å ikke konkludere med at ‘Declaration of Irreverence’ er bandets beste utgivelse til nå.

For det eneste som egentlig mangler på Confabulations nyeste EP er en verdig konklusjon. «Godless Prayer» bygger opp et helvetes momentum, så den kjernefysiske bakgrunnsstrålingen som siver ut over horisonten ved låtas slutt oppleves som noe antiklimatisk – om enn tematisk passende. Man kan alltids skrive større hooks, fetere riff og spille enda fortere, men jeg føler egentlig at Confabulation har funnet en god balanse mellom låtskriverkløkt og ektefølt hostilitet på ‘Declaration of Irreverence’. Personlig savner jeg kanskje en noe røffere og mer frynsete produksjonsjobb, men dette er en preferanse og ikke et must. Confabulation trapper opp offensiven mot inhumane offensiver på sin nyeste EP, ‘Declaration of Irreverence’.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Grimmferd – Den som Terger i Avgrunnen

Grimmferd, soloprosjektet til Tor Kenneth Jensen, har siden pandemien testet ut mange ulike stilarter og tematiske vinklinger i jakten på sin kreative nordstjerne. På fjorårets debutskive virket det dog som at karen hadde funnet seg til rette i svartmetallsjangeren, om så enkelte stilistiske utsving tydet på at en viss uttrykksmessig rastløshet fremdeles preget musikeren. På andreskiva ‘Den om Terger i Avgrunnen’ har denne rastløsheten roet seg betraktelig, og resultatet er den mest koherente Grimmferd-utgivelsen til nå.

Kirkeklokker, torden og dyster fangehull-synth runger ut i salen i det sceneteppet heves på åpningssporet «Somnum Somnia (Initium)». Dette åpningssporet er i overkant langdrygt og simpelt, men det er akkurat simpelheten ved denne introduksjonen som gjør at den ekstreme åpningen til «Serpentin» fungerer så bra. Etter litt vektløs, svartmetallisk gitarspilling åpner Grimmferd en krigersk syklon som kaller på intensiteten til tidlig Enslaved, før noen luskende vers og et punchy refreng markerer låta som en av prosjektets beste til nå. Den aller beste er dog «Helvetes Fangehull», som etter et Djerv-aktig åpningsriff svinger innom både brutal dødsmetall og et refreng med bismak av både Satyricon og Mork.

Akkurat som på ‘SKYGGESULT’ fra 2022 møter Grimmferd dog på problemer på andre halvdel av ‘Den som Terger i Avgrunnen’. Låtene «Where the Ravaged Dies» og «Natteskrik» er – til tross for gode, enkeltstående ideer – preget av den samme formløsheten som har stukket kjepper i hjulene for effektiviteten til prosjektets tidligere låter, i tillegg til at de ulike instrumentene tidvis sykler så langt unna hverandre tonalt sett at det blir umulig å ignorere. I tillegg må jeg stille spørsmål ved «Kunstneren», ettersom valget med å avslutte skiva med en fem minutter-lang, improvisert piano-instrumental er temmelig uforståelig for undertegnede – spesielt når de to stemmene tråkker sånn på hverandres føtter som de gjør.

Min helhetlige vurdering er likevel at Grimmferd har tatt et betydelig steg frem på sin nyeste utgivelse. Kombinasjonen av Satyriconsk svartmetall-driv og mørkere og tyngre, groove-baserte ideer gir god avkastning på de beste låtene på ‘Den som Terger i Avgrunnen’. Skrikevokalen har også blitt noe bedre siden førsteskiva, – selv om den fortsatt kan raffineres videre – og de mørke growlsene fungerer alldeles utmerket sammen med den nyvunnede tyngden til Grimmferds mer dødsmetall-lenende øyeblikk. Det store bildet uteblir forblir uskarpt på ‘Den som Terger i Avgrunnen’, men det sentrale motivet har endelig tatt form idet Grimmferd entrer sitt fjerde år som prosjekt.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Sod Roof – Descending

Den midt-norske metalkvartetten Sod Roof har sluppet sin første utgivelse i form av EP’en ‘Descending’, som inneholder tre låter og litt over et kvarter med musikk som skal innevarsle bandets konsertmateriale. Sod Roofs musikk ligger i mine ører i et skjæringspunkt mellom melodisk death metal og groove metal, der tunge riff og brutal growlevokal stadig suppleres med melodiske innslag.

Best synes jeg det går på den midterste av de tre låtene, «Warlord», som med sine fire minutter også er den korteste låta vi finner her. Det er nok først og fremst fordi Sod Roof her har en noe mer disiplinert og enkel låtform enn på de andre låtene «Sod roof» og «Descending». På disse låtene synes jeg til tider bandet bygger opp en del god intensitet, og sistnevnte har også et ålreit klimaks, men strukturelt blir det litt for rotete.

Ellers er mye av riffarbeidet her helt ålreit, selv om jeg synes riffene ofte blir litt for rudimentære og sånn sett har et uforløst potensiale. Aller mest jobb synes jeg imidlertid Sod Roof bør sette inn i produksjonsleddet, der jeg særlig synes trommene ikke låter så godt – spesielt basstrommene som leverer særs lite trykk i miksen. Bandet låter heller ikke alltid så tight. ‘Descending’ er sånn sett en helt ok EP med noen mangler jeg håper Sod Roof tar tak i, men den leverer nok energi til at jeg tror dette bandet kan få til noen sterke konserter.

Skrevet av Alexander Lange

Mikrostrukturell evaluering: Ukas singler

Kvelertak – «Skoggangr (Single Edit)

Kvelertak er i full gang med promoteringsplanen i forkant av femteskiva ‘Endling’, og en av punktene på lista var tydeligvis å rive Tons of Rock-publikummet et nytt rasshøl som headlinere av festivalens siste dag. I den anledning gav Stavangers-gjengen ut en singelversjon av låtta «Skoggangr»; en låt jeg som publikummer kan erklære at fungerte aldeles utmerket som bensin på bålet i en live-setting.

Fra mosh-pitens kaotiske episenter virket den triumferende fanfaren som åpner «Skoggangr» nesten progressiv i sin rytmiske lek. Riffet har både folketonale og Thin Lizzy-aktige trekk, og introduserer den oppstemte og seirende stemningen som gjennomsyrer låta på godt vis. Den transparente og glattpolerte miksen skyver Kvelertak nærmere det melodiske rocke-landskapet enn noensinne før, og dermed dukker det opp en del sære referanser underveis, som f.eks versets svingende The Strokes/Franz Ferdinand-vibber og broens indie/shoegaze-lenende gitartone og spill. Bandet bringer dog øksen ned ved veis ende i form av en drivende svartpunk-seksjon som kunne vært hentet ut av debutskiva fra 2010, og gir dermed både gamle og nye fans grunn til å la seg begeistre av deres nye singel.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Cadaver – «Scum of the Earth»

Der førstesingelen og tittelsporet fra Cadavers kommende skive ‘The Age of the Offended’ var en overraskende kommersiell og groove-orientert sak, levner «Scum of the Earth» ingen tvil om at vi ikke lenger har å gjøre med det samme bandet som gav ut ‘Edder & Bile’ i 2020. «Scum of the Earth» er en svært edgy og konfronterende sak, drevet av en form for hardcore-lenende men ekstremmetallisk rytmikk som pepres av støyende vokalfiltre og kakofoniske lydeffekter fra alle kanter. Låtskrivingen har definitivt sine meritter, men foreløpig er den plutselige stilistiske og tematiske endringen såpass desorienterende at jeg ikke helt klarer å gjøre meg opp noen klar mening om Cadavers nye materiale. Det må dog poengteres tekstens kritiske missiv i retning woke-kulturen nok en gang utgjør en akilleshæl for bandet, og jeg trenger neppe understreke ironien i det å bli fly forbanna på andres tendens til å bli fly forbanna. Dermed er ballen fremdeles i lufta når det kommer til kvaliteten på ‘The Age of the Offended’, selv om skivas to første singler definitivt har aktivert noen varsellamper hos undertegnede.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Flight – «Hypatia»

«Echoes of Journeys Past», tittelsporet fra Flights kommende tredjeskive, var en nydelig dose tradmetall/hardrock som fikk gamle, ubrukte nervebaner til nok en gang å stå i lys lue. Bandets nye singel «Hypatia» vandrer enda lengre nedover tungmusikkens pilegrimsled, og signaliserer for alvor at ‘Echoes of Journeys Past’ kan komme til å bli en gedigen hendelse for visse sirkler av tilbakeskuende rock- og metallfans.

«Hypatia» bruker sine drøye seks minutter til å bygge et omfattende og overdådig reisverk på gamle, udødelige idealer. Låta har en detaljrikdom og en omstreifende eventyrlyst som funker som en tradmetallisk parallell til Black Vipers fartsmetall i senere tid, samt en opprømt energi som gjør den skapt for små, innendørs-pubscener landet over. Det ligger en dis av fantasy-eskapisme over musikken til Flight, hvilket forsterkes av produksjonens varme bris og den lavmælte, velharmoniserte vokalen til bandets vokalist Christoffer Bråthen. Det er nesten skremmende hvor dyktige bandet er på å drive utgravning på denne hyperspesifikke, tungmetalliske gull-åren, og jeg må nok innrømme at «Hypatia» har truffet en nerve i meg som gjør det vanskelig å skru på de kritiske fakultetene. Det finnes selvfølgelig ikke et innovativt sekund å spore på Flights nye låt «Hypatia», men det likevel en sjeldenhet vi har med å gjøre når det kommer til bandets solblekede, euforiske tradmetall/hardråkk.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Eternity – «Gunmetal Sky»

Svartmetallbandet Eternity har sluppet singel nummer tre fra deres nært forestående album ‘Mundicide’: «Gunmetal Sky». Mens de to forrige, «Journey towards the Darkside» og «Hymn», lå rundt seksminuttersmerket, er «Gun Metal Sky» med sine tre minutter en vesentlig kortere låt. Dette gir også mening med tanke på den litt andre typen stilistiske innretningen denne låta har, der Eternity går helt inn for et hurtig, thrasha black’n’roll-forsøk.

Det lykkes bandet ganske godt med, og det forrykende tempoet og solid gitarriffing gjør at «Gunmetal Sky» løfter forventningene til plateslippet. Refrenget fremstår noe uinspirert og generisk, men først og fremst leverer den potent hurtighet og brutalitet. Ikke minst støtter den opp under en hypotese om at ‘Mundicide’ vil bli en nokså variert opplevelse der Eternity utforsker mange sider ved svartmetallen.

Skrevet av Alexander Lange

Asmodean – «Zooethics»

Første gang jeg hørte både om og på Asmodean var da de slapp den første singelen fra sitt kommende album. «Below the Line», som låta heter, leverte et friskt pust innenfor metall av den litt lettere sorten, noe jeg egentlig skulle ønske det var litt mer av. Neste singel ut, «Sanguine», gikk oss dessverre hus forbi, men nå er «Zooethics» også ute, og Asmodeans styrker holdes definitivt ved like her.

Det gjelder særlig bandets evne til å koke opp skikkelig fengende partier, noe som nok en gang gjør at jeg får heldige assossasiasjoner til for eksempel Ghost så vel som diverse alternativ-rockere. «Zooethics» inkluderer også et litt tydeligere tradmetallsk preg i gitarsegmentet enn «Below the Line», noe som i all hovedsak fungerer godt med musikkens catchy finish, men som til tider også blir en smule generisk. Men låta er likevel god, og albumet gleder jeg meg mye til.

Skrevet av Alexander Lange

Lonely Pedro – «I Never Knew»

Enmannsprosjektet til Eldklings Morten Nicolaysen, Lonely Pedro, er ute med ny singel – nok en gang i forlengelse av den smått ironiserende PAPPA-metallen (passive aggressive power pop ambient metal) Nicolaysen har kokt opp. Som vanlig er ikke dette så obskurt som det kanskje høres ut som, samtidig som at sjangerbetegnelsen er forholdsvis beskrivende med tanke på den tilgjengelige og smådramatiske finishen musikken har.

«I Never Knew», som denne singelen altså heter, går også inn i rekken av nokså solide singler fra Lonely Pedro. Særlig godt synes jeg refrenget gjør seg, der Nicolaysen virkelig får vist kapasiteten sin i vokalsegmentet og melankolien sitter godt. Anbefales om du er ute etter en god dose ukomplisert og melodisk metall av den tilgjengelige sorten.

Skrevet av Alexander Lange

Mikrostrukturell evaluering: Ukas singler

Vreid – «Flammen»

Etter det ambisiøse multimedia-prosjektet ‘Wild North West’ virket det naturlig å anta at den neste utgivelsen til Vreid ville ta en enklere form. To år senere er det likevel overraskende at det første tegnet på liv fra det eminente Sognametall-bandet er en enkeltstående singel. «Flammen» fremstår dog som noe mer betydelig enn en utrydding av hvelvet som huset materialet til bandets forrige skive, ettersom den kombinerer aspekter ved bandets lange historie som foreløpig ikke har eksistert side ved side.

Nærmere sagt bærer «Flammen» både preg av den hardføre viking-mentaliteten til perioden før «Valfar»s bortgang, samt den mer oppdaterte motstandskjemper-vibben til versjonen av bandet som ga ut ‘Milorg’ i 2009. Militante, staute riff hamrer ut av høyttalerne ved låtas oppstart, svøpt i en dyster tonalitet som minner om gjengens første skiver under Vreid-banneret. Black’n’rollen og de deilige ledegitarene som utgjør deler av arvestoffet fra Windir består selvfølgelig fremdeles, men totalt sett fremstår «Flammen» som en utsøkt destillasjon av hele bandets musikalske utvikling til nå. Det hele bygger opp til en stolt og mektig avslutning, der symfoniske elementer og majestetiske korsatser danner et verdig punktum på en av mine favorittlåter av Vreid i nyere tid. Til slutt må det nevnes at det avsluttende riffet inneholder den nydeligste chuggen siden Metallicas «The Thing That Should Not Be», hvilket selvfølgelig bør fungere som effektivt trekkplaster for de fleste som leser denne bloggen!

Skrevet av Fredrik Schjerve

Mortemia – «Antidote»

Den nyeste singelen fra Mortemias ‘The Covid Aftermath Sessions’ er her og går under navnet «Antidote». Tradisjon tro har Morten Veland, mannen bak prosjektet, fått med seg en eminent gjest, og denne gangen er det også snakk om noen av et heller stort kaliber, nemlig Fabienne Erni fra sveitsiske Eluveitie.

Inntrykkene mine av fra dette prosjektet har vært litt blandede, der det nok er forrige låt ut, «The Hourglass», som har imponert meg aller mest. «Antidote» er heller ingen svak låt, men faller like fullt inn i kategorien av litt anonyme Mortemia-låter. Melodiene er noe generiske, og refrenget får ikke ut sitt fulle energipotensiale blant annet på grunn av en litt kjedelig groove i bunn. Det gjør det også litt vanskelig å tenke seg at den vil gjøre seg bedre når hele prosjektet er ute.

Skrevet av Alexander Lange

Nocturnal Breed – «Thrash Metal Hate Saw (The Last Act of Terror)»

«Thrash Metal Hate Saw (The Last Act of Terror)» er singel nummer to fra ‘Carry the Beast’, som er den kommende skiva til det heller uhøytidelige thrash metal-bandet Nocturnal Breed. Og mens bandet slo på stortromma med den hele åtte og et halvt minutt lange «Knights of Denim», er det denne gangen snakk om en mer direkte affære på fem minutter.

De første minuttene av denne låta er et herlig stykke fartsmetall helt etter boka. Nocturnal Breed leverer noen heseblesende vers før de etter et par minutter gir lytteren en liten pustepause; heretter er de imidlertid raskt i gang med å gi gass igjen med en gitarsolo og støyeffekter over riffmaskineriet. Mot slutten sliter likevel bandet noe med å holde oppmerksomheten min oppe, og det kunne muligens også ha latt låtas natur bli reflektert i en litt kortere låtlengde.

Skrevet av Alexander Lange

Dark Delirium – «Disposable Numbers»

Den aktive gjengen i Dark Delirium har nå sluppet låta «Disposable Numbers» – to måneder etter slippet av den habile «King of Fallen Time». Hvorvidt disse låtene er del av et større prosjekt er så langt ikke klart, men med tanke på hvor direkte og potent bandets moderne metall ofte her, ville det ikke forundret meg om disse låtene står på egne ben som singelopplevelser.

Dark Delirium beveger seg stadig på et spekter mellom metalcore og melodisk death metal. På «Disposable Numbers» lener de seg definitivt mest mot førstnevnte sjanger, og det i såpass stor grad at låta nok vanskelig vil kunne overbevise de som ikke er fans av sjangeren fra før – særlig på grunn av vokalen. Likevel er håndverket absolutt godt, og særlig refrenget og en sterk crescendo mot slutten imponerer.

Skrevet av Alexander Lange

Avertia – «Light of Our Dying Sun»

Avertia har ikke ligget på latsiden siden de imponerte Metallurgi-redaksjonen med sin strålende tredjeskive ‘Når Nordavinden Kaster Kniver’ i 2021. Tiden i etterkant har bandet både dristet seg ut på akustiske låtsamlinger og samarbeid med artister av både metallisk og ikke-metallisk herkomst, hvorav låta bandet utga med Helge Grønhaug fra De Musikalske Dvergene er en overraskende men vel så passende gest fra et band med sterk tilknytning til Bergens-området. Nå er dog tiden atter en gang inne for en ny full-lengder, og i den anledning har bandet sluppet en syv minutter lang tankespiral ved navn «Light of Our Dying Sun».

Mesterhjernen bak prosjektet, Kristoffer Georg Nøstdal, gav seg nylig i Last Lightning, muligens for å i større grad kunne fokusere på sitt hovedprosjekt. Det virker i alle fall som at Avertias kommende fjerdeskive ‘Midnight Returns’ er en viktig utgivelse for karen, ettersom coveret viser en gravstein med musikerens egen fødselsdato på. Dermed blir det naturlig å anslå at musikken på ‘Midnight Returns’ dermed vil skildre Nøstdals største musikalske inspirasjoner så vel som hans egne bidrag til sjangeren over de siste femten åra. Denne teorien styrkes av musikken vi går i møte på «Light of Our Dying Sun», som i store trekk er en mørkere og mer introvert affære en innholdet på bandets forrige skive.

Det første som slår meg er det traskende åpningsriffet og produksjonen, som virker å være like inspirert av Darkthrones middelperiode som den utmerkede oldtids-metallen vi fikk på fjorårets ‘Astral Fortress’. Dette inntrykket forsterkes av stilen på coveret, som på mange måter minner om det samme bandets crust-inspirerte periode fra 2007 til 2010. Den melodiske sognametallen og det fremtredende ledegitar-arbeidet til ‘Når Nordavinden…’ er fremdeles tilstede i bandets uttrykk, men generelt sett vil jeg si at bandet foretar en nøyere sammensmelting av gamle og nye idealer på sin nye singel enn tidligere. Denne sveisesømmen er fremdeles ikke fullstendig jevn, men jeg mener at dette er en retning bandet gjør klokt i å utforske. Det episke, Sworn-aktige klimakset og de påfølgende, jagende gitarstemmene som avslutter låta er uansett flott nok til at fans av melodisk, trad-påvirket svartmetall bør klikke seg inn på bandets Spotify-side umiddelbart!

Skrevet av Fredrik Schjerve

Makrostrukturell evaluering: Ukas plater

Ildfar – Nattemørkets Kall

Det er nok ikke helt feil å si at Ildfar oppsto fra de døde for to år siden. Prosjektet oppsto allerede i 1994 da den norske svartmetallen fortsatt var i en grunnleggende utviklingsfase, men det slapp ingenting den gangen. I 2021 slapp imidlertid Ildfar demoen ‘Vemmelse’ før debutplata ‘Som vinden farer vild’ ikke kom så lenge etterpå. Her utforsket Favn, som mannen bak prosjektet kaller seg, en rekke retninger innenfor svartmetallen; særlig iøyenfallende var nok imidlertid den folkemusikkinspirerte feelingen som blant annet kan minne om Ulvers ‘Bergtatt’.

Helt ulikt er det ikke på den nye skiva til Ildfar, som går under navnet ‘Nattemørkets Kall’. Uttrykket her spiller svært effektiv på mystikken og atmosfæren i svartmetallens norske andrebølge, og sender assossiasjoner til vibber i tidlige Emperor-, Satyricon– og Immortal-skiver så vel som til Ulver.

Det åpner imidlertid på Burzumsk, der preludiet «Skumring» sender tankene til «Tomhet» fra ‘Hvis Lyset Tar Oss’ med en eneste gang. Låta «Fallen souls», som følger denne, gir på sin side en ganske dekkende introduksjon til hva som venter videre på ‘Nattemørkets Kall’, om det så er blant de mer intense og voldsomme sporene med sine herlige, bråkete gitarer og stormende lydbilder.

«Embraced by the northern darkness» kommer etterpå i form av et høydepunkt på albumet, der Ildfar evner å balansere godt mellom tørr, Darkthrone-aktig riffing og storslåtte refrengtemaer. Det er i det hele tatt en god variasjon på ‘Nattemørkets Kall’ om grunnuttrykket likevel er nokså definerbart. «Vindens mørke klang» og «Helvetes porter» svinger pendelen tilbake til det mer stormfulle på habilt vis, sistnevnte med mer synth-tunge temaer, mens «North walks the earth» nærmest blir progressiv gjennom sin videreføring av variasjonspreget på «Embraced…».

En interessant kuriositet kommer deretter i form av «The realm of frost», som med sitt nokså groovy hovedtema gir regelrette post-punk-tendenser. Det er imidlertid ikke først og fremst variasjonen som imponerer på ‘Nattemørkets kall’; nærmere bestemt er det, litt som det var på ‘Som vinden farer vild’, snakk om en lytteropplevelse som vitner om en god forståelse av hva som gjorde mye av den norske andrebølgen så interessant i utgangspunktet. Dette eksemplifiseres for øvrig på strålende vis i «In the forest they whisper», som blant med noen nydelige synther utpeker seg som platas kanskje sterkeste spor. Plata når ikke helt til topps låtskrivingsmessig og sliter litt med å skille seg ut i mengden, men den er like fullt solid. Den bør falle i smak umiddelbart hos 90-tallsentusiaster og anbefales uansett.

Skrevet av Alexander Lange

Maktkamp – Caps Lock Woke Rock

Maktkamp slo oss så å si bakken i fjor med sin debutplate ‘I Affekt’, der Kvelertak-aktig hardcore punk-black’n’roll-musikk (det er sjangeren, ikke sant?) ble omsatt via en herlig og forfriskende energi. Og jammen har det ikke gått så mye mer enn ett år før neste plate nå er på plass, selv om bandet også har gjennomført en ganske så omfattende konsertvirksomhet. Andreplata går under navnet ‘Caps Lock Woke Rock’ og ifølge bandet selv lener seg mer mot utpregede rocketendenser på bekostning av hardcoren.

Like fullt vedgår Maktkamp i pressemeldingene sine at man først og fremst kommer til å kjenne igjen bandet på denne plata, og det stemmer godt. Om noe, er det på sin plass å slå fast at den stilistiske utviklingen har vært ganske liten siden sist, noe som nok er et av platas svakeste punkter, men uansett: ‘Caps Lock Woke Rock’ bugner over av melodisk, catchy og energisk musikk som vel egentlig kan kategoriseres som krasst og feel-good samtidig.

Dette eksemplifiseres godt i platas åpningsstrekk. «Splitt / Hersk» åpner ballet på solid vis både ved å være en bra låt i seg selv og en god introduksjon til hva Maktkamp har å by på, og på «Alko» setter bandet inn støtet på alvor med et refreng som er som skapt for både energiske konsertforsamlinger og bilstereoer midt på sommeren. Umiskjennelige Maktkampske tendenser finnes for øvrig blant annet i den herlige «Tastaturkriger», som har et gitarhook i refrenget jeg rett og slett ikke får nok av og gitaristene i Kvelertak muligens vrir seg i misunnelse over.

Maktkamp gjør imidlertid også noen grep som hjelper pacingen på plata til bare å være preget av energi, fart og spenning. «Reptilens Høyborg» er en flott, tregere seksminutter mellom «Alko» og «Tastaturkriger», og denne utpeker seg som et av platas høydepunkter blant annet gjennom sine tålmodige, drivende versstrekk.

Platas desidert beste låt må imidlertid for min del være «Autosapiens», som åpner på friskt vis gjennom synther før det hele velter over i et ordentlig tøft hovedriff. Refrenget er også allsangvennlig mens det også tilføyer en nydelig melankoli. «Autosapiens» åpner i det hele tatt en seksjon på plata der Maktkamp kommer nærmest å fornye seg selv. «Kosmetikkonaut» er definitivt platas rareste, og tilføyer med sitt nokså komplekse, Virus-aktige gitararbeid og raske og groovy driv en friskhet på plata. Og helt til slutt kommer «Etterverden», som varer i hele ni minutter. Pacingen til denne låta sitter i mine ører ikke helt, og den blir litt vel seig i oppbygginga; like fullt har den noen av platas nydeligste melodiske øyeblikk og noen virkelige høydepunkter i gitarsegmentet – også når det gjelder noen av selve leddene i oppbyginga.

I alt går ‘Caps Lock Woke Rock’ inn i et år som ser ut til å bli sterkt for de av oss som har nytt den norske bølgen av Kvelertak-aktig hardcore punk-black’n’roll-musikk (det er sjangeren, ikke sant?), der Søstre allerede har sluppet en sterk plate og Kvelertak snart skal slippe noe etterlengtet. Jeg hadde nok ønsket meg litt mer, særlig i den stilistiske utviklinga. Noen tilløp til dette er det likevel særlig i platas andre halvdel, og Maktkamp fortsetter for all del å være et svært spennende band i norsk sammenheng. Neste helg skal jeg se dem spille konsert, og etter alt å dømme blir det et helvetes rabalder. Jeg gleder meg.

Skrevet av Alexander Lange

Raumer – World Ablaze

Usignerte, ute nå på div. strømmetjenester

Raumer er et splittert nytt svartmetallband bestående av musikere vi for øyeblikket ikke vet så mye om, annet enn at det er «Savarak» fra Andakt som står bak vokalen. Navnet kan dog gi oss et hint om bandets geografiske opprinnelse, ettersom Raumer-folket var en stamme som satt med makten i «Raumaríki» – altså Romerike – mot slutten av vikingtiden, før de tapte «slaget ved Nitja» mot Olav den Hellige og ble innlemmet i det norske, kristne kongeriket. Denne historiske begivenheten er i følge bandet en inspirasjonskilde til mye av tekstmaterialet som produseres, hvilket gir mengder av karakter til bandets ellers formative debut-EP ‘World Ablaze’.

Som bakteppe for disse historiske skildringene har bandet valgt en form for svartmetall som tilsvarende tilbakeskuende. På ‘World Ablaze’ møtes ulike elementer fra den norske andrebølgen til sitt eget lille slag, der seierherren først og fremst kan sies å være lytteren. EP-ens fem låter rommer både beske strømmer av ‘A Blaze…’-verdig svartmetall, traskende Celtic Frost-riffing, piskende stormer av Emperorsk herkomst og tentative steg inn i mer melodiske trakter. Denne variasjonen gjør fulle gjennomlyttinger av ‘World Ablaze’ til en nådeløst underholdende affære, samtidig som det blir åpenbart at bandet fremdeles jobber med å peile seg inn på et integrert sound de kan kalle sitt eget.

Blant EP-ens fem låter, er de tre første hentet fra bandets debut-demo fra 2022. Dette fører til et aldri så lite skille i utgivelsens struktur, ettersom de to nye låtene oppleves som en del friskere og mer sofistikerte enn gjengangerne fra i fjor. «Raumer» er likevel en utmerket åpning på EP-en, med sin gammelt-lydende åpningsmelodi og djerve, ‘Shadowthrone’-aktige angrepstaktikk. Vokalen til Andakts «Savarak» har en tydelig presens på samtlige av låtene på ‘World Ablaze’, og spesielt på tittelsporet slipper han tøylene til en grad som sender tankene i retning sjangerens mer skruppelløse frontmenn.

Det er på høydepunktet «Nails of Old» at både prosjektets svimlende potensiale og foreløpige akilleshæl åpenbarer seg. Låta er i seg selv en gedigen suksess; en heslig stormcelle av fandenivoldsk svartmetall som utvider bandets sound i både melodiske og tyngre retninger. Den låtskriver-messige suksessen blir dessverre noe dempet av trommeproduksjonens tilkortkommelser, ettersom mesteparten av settet drukner i en sky av dominerende cymbalspill. Avslutningsspoet «Obedience of the enslaved» er også en splittet affære, ettersom den tidlig-Enslaved-aktige intensiteten og fantastiske melodikken som åpner låta blir avløst av en et litt klumsete forsøk på en storslått avslutning. Ideen er god, men spesielt gitarsoloen og clean-vokalen får det hele til å spore litt av.

Totalt sett vil jeg uansett si at ‘World Ablaze’ er en vellykket debut-utgivelse. Bandet virker å ha et solid grep rundt andrebølgens mange potente verktøy, og kombinerer denne praktiske kunnskapen med en interessant tematisk vinkling og et gjennomgående solid musikalsk idégrunnlag. Jeg ser for meg at mesteparten av ujevnhetene og skavankene på ‘World Ablaze’ kommer til å jevnes ut med tid og iherdig arbeid, ettersom kursen bandet har staket ut virker lovende. Da gjenstår det bare å se hvordan Raumer utvikler seg på sine neste utgivelser, samt å sette pris på den flotte balansen mellom piskende blast-beats og krokete riff du finner på ‘World Ablaze’.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Nergard – Live in Kalvåa

Det er nå to år siden Nergard gav ut det fantastiske karriere-høydepunktet ‘Eternal White’, en inntrykksfull og nydelig utført konseptplate som hevdet seg i øvre halvdel av bloggens toppliste for 2021. Tiden i etterkant av slippet har blitt brukt på å etablere Nergard som et band fremfor et soloprosjekt, hvilket blant annet har innebåret å spille livekonserter med den ferske besetningen fra ‘Eternal White’. En av disse konsertene tok plass på Selbu – hjemstedet til Nergård selv, og opptakene fra denne konserten har nå blitt utgitt som livevideoer på Youtube og konsertplata ‘Live in Kalvåa’.

Og er det en ting ‘Live in Kalvåa’ får til, så er det å gi følelsen av at Nergard har blitt en sammensveiset og formidabel livegruppe. Den tekniske utførelsen av bandets muskulære, symfoniske metall er forbilledlig, og vokalistene Stefani Keogh, Andi Kravljaca og Mathias Molund Indergård gjør en heroisk innsats med det svært krevende materialet de har fått servert av Nergård. Man får definitivt følelsen av at Nergård har skrevet vokalarrangementene så de lener seg på styrkene til hver enkelt vokalist, samtidig som disse styrkene til syvende og sist anvendes for å tjene låtmaterialet på best mulig vis.

Det er også interessant å se hvordan musikken til prosjektet har utviklet seg fra skive til skive. Blant ‘Live in Kalvåa’s seks låter finner vi to fra hver av bandets tre skiver, hvorav ‘Angels’ fra førsteskiva og ‘Light and Shadows’ fra andreskiva dukker opp i nye utgaver. Med tre minutter trimmet fra begge låtene fremstår de langt mer kompakte og strømlinjeformede, og dermed sklir de godt inn med resten av den fengende, punchy og skarpe låtskrivingen som preger resten av konsertsettet. Det er dog tydelig at ‘Eternal White’ utgjør en ny platetopp for bandet, ettersom de to låtene som er hentet fra denne skiva forlyster med sine langt mer fremtredende orkesterstemmer og rike detaljnivå i både instrumentaler og vokalarrangementer.

Alt i alt er ‘Live in Kalvåa’ en sterk – tidvis magisk – konsertutgivelse som markerer oppstarten på en ny og lovende fase for Nergard og co. Vi vet allerede at denne besetningen er i stand til å produsere musikk med den skyhøye kvaliteten til ‘Eternal White’, men spørsmålet er hvor langt de kan tøye strikken dersom de fortsetter å utvikle sine ferdigheter som team. Dette får vi sikkert svaret på med tiden, men for øyeblikket er det bare å verdsette den gode musikken vi allerede har fått på ‘Eternal White’ og ‘Live in Kalvåa’.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Makrostrukturell evaluering: Ukas plater

Shakma – On Tenebrous Wings

Sist gang thrash metal-bandet Shakma fra Haugesund slapp noe, var for hele fem år siden. Da slapp de debutplata ‘House of Possession’, som inneholdt både sterke låter og et stilig preg av skrekkfilmestetikk fra 80-tallet, og som bar bud om en inntreden i den sterke ansamlingen av thrash metal-band vi har i Norge. Andreplata ‘On Tenebrous Wings’ kommer sent, men usedvanlig godt, og må kunne sies å gjøre alvor ut av en slik inntreden. Denne plata låter mer stilistisk fokusert enn forgjengeren, og er utstyrt med en produksjonsdrakt som legerer trioens krispe, heseblesende thrashmetall på utsøkt vis.

Med en gang man plasserer et band inn i størrelsen «sterk, norsk thrash metal-scene», ville det sannsynligvis vært merkelig ikke å sammenligne bandet med det kanskje største av dem alle innenfor denne scenen, nemlig Nekromantheon. Og joda, Shakma minner mye om denne storheten fra Kolbotn, særlig gjennom det utrettelige trøkket og momentumet bandet evner å koke opp i låtene sine, og hvordan dette også ligger som en gjennomgående tendens i platas flyt. På samme måte som Nekromantheons ‘The Visions of Trismegistos’ fremstår ‘On Tenebrous Wings’, med sin korte spilletid på en drøy halvtime, sånn sett også fokusert og velavgrenset snarere enn knapp og avstumpet.

Og det åpner på en måte som demonstrerer Shakmas styrker som band på en passende måte. Det utrettelige momentumet som blant annet skapes av de trillende virvelvindsgitarene på tittellåta er et strålende avspark, før vi deretter får mer Slayer-aktig gitararbeid slengt i trynet i riff-herligheten «Nocturnal Obsession».

De to påfølgende låtene er på sin side snarere oppvisninger i ytterpunktene i Shakmas musikalske uttrykk. «Cryptic Apparition» er med sine seks minutter platas lengste låt, og byr, etter en vers-refreng-syklus som minner mye om det tidligere på plata, på et bridge-parti der bandet på smakfullt vis drar ned tempoet blant annet med noen mer melodiske grep i gitarsegmentet. Temposkiftet kompenseres det imidlertid for raskt, da vi umiddelbart etterpå får stifte bekjentskap med tre-minutteren «Necromancer», som definitivt er den mest speed-metal-befengte kompromissløsheten på ‘On Tenebrous Wings’.

For øvrig er det ikke nødvendigvis snakk om så mye som skiller seg ut, og i platas siste tredjedel gjør Shakma stort sett det de kan best, og det som gjør ‘On Tenebrous Wings til en imponerende thrash metal-plate. Dette er det utsøkte håndverket bandet har funnet fram til og finslipt, der særlig utstoppelig trommespill og det svært høye nivået på gitarspillet går sammen i en enhet som byr på en aggresjon og en intensitet som gjerne akkurat er det man er ute etter i denne formen for metall. Anbefales!

Skrevet av Alexander Lange

Arv – Varmint

Arv er et selverklært «arktisk postmetall-band» fra Oslo, og er en kvintett frontet av tidligere Kollwitz-vokalist Frederik Hillestad. Til tross for at gruppen ikke begynte å slippe musikk før i 2023, har de allerede rukket å lande noen gjeve avtaler, deriblant en gigg på Klubb-Øya i fjor og en plateavtale med ny-oppstartede Vinter Records. Nå har dog tiden kommet for å debutere musikken i utgivelses-form, og bandets første leveranse kommer i form av EP-en ‘Varmint’.

Det passer for så vidt godt at Arv er frontet av en tidligere Kollwitzer, ettersom deres egen musikk har mange likheter med den nedlagte postmetall-gruppen. Der Kollwitz dog lot seg farge sterkt av postmetallens mer nedkjølte og nedtrykte sider, har Arv dog en mer flyktig og reaktiv emosjonell utløpsstil. Både aggressivitet, sinne, sorg og desperasjon kommer til uttrykk på de tre låtene som utgjør den korte men paradoksalt innholdsrike EP-en, og låtene innehar som følger langt flere svingninger og skruballer enn det som er typisk for den ellers sakte-svellende postmetallen. I tillegg finnes spor av både post-svartmetallens ynde og den rytmiske stringensen til post-hardcoren innbakt i gruppens sound, hvilket betyr at vi har med en ordentlig kompleks suppe av post-musikalsk natur å gjøre på ‘Varmint’.

Det som kanskje er mitt favoritt-aspekt av Arv sitt sound, er det faktum at de virker å hente sentimentaliteten sin fra en post-svartmetallisk sfære heller enn den sedvanlige, post-metalliske. Åpningen på singelen «Fury» er et godt eksempel på dette, som med sitt lengselsfulle regnskyll av cymbaler og katartiske skrik er en nådeløst effektiv, post-svartmetallisk – utiltenkt eller ei – entré. Den Alcest-aktige åpningen på høydepunktet «The Past Reforms» er også et godt eksempel på dette – i alle fall før bandet slår over i et inntrykksfullt og emosjonelt post-hardcore-påvirket vers. «The Past Reforms» demonstrerer nettopp hvor mange betydningsfulle hendelser Arv klarer å stappe inn i en enkel låt, med sine bunnskrapende, metalliske avstikkere, innbitte chugs og brutale, sludgy finale.

Også miksen jobber overtid med å skape rom for musikken til Arv; i all sin detaljrike og dynamiske skjønnhet. Samtlige av instrumentalbidragene låter fullstendig klokkeklare, samtidig som den grovkornede gitartonen og bassens buldrende, lavfrekvente brøl sørger for at helheten ikke blir ribbet for råhet og kraft. Det komplette produksjonsbildet er totalt sett lett-gjenkjennelig distinkt, og gjør at jeg umiddelbart trer tilbake inn i EP-ens musikalske univers når jeg setter den på.

Basert på de tre låtene vi finner på ‘Varmints’ har jeg stor forståelse for industri-hypen som har kommet til uttrykk gjennom signeringen med Vinter Records og konserten på Klubb-Øya. Arv låter som om de vet nøyaktig hva de ønsker å utrette med musikken sin, og basert på effektiviteten til deres post-metalliske hybridform har de god grunn til å være det. Mest av alt sitter jeg igjen med en følelse av at tre låter ikke er nok, og at sulten etter en eventuell debutskive allerede er faretruende stor. Lesere av bloggen som ikke er allergiske mot core-lenende sjangeruttrykk bør sjekke ut EP-en umiddelbart, og basert på konsertomtalen til Evig Lyttar anbefaler jeg samtlige av dere å karre dere på konsert dersom Arv spiller i nærheten. En av årets sterkeste EP-er så langt.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Søstre – Søstre

Med et stort knippe singler har bandet Søstre i opptakten til sin selvtitulerte debutplate bykset inn i Norges stolte black’n’roll-landskap med brask og bram. Her tydet mye på at sjangeren som Kvelertak for femten år sida ga tidenes vitamininnsprøytning skulle få nok en interessant, ny spiller etter at det i det siste nok er Maktkamp som ganske alene har spilt en rolle i så måte. ‘Søstre’ bekrefter dette inntrykket langt på vei, og bekrefter nok også sjangerens behov for fornyelse både på godt og vondt.

For på én side gjør Søstre her en del grep som peker mot noe unikt utover de rocka, brutale og intense grunnformlene. Noe av det første som slo meg etter det stilige introsporet «Svart Magi», er eksempelvis hvor kult og smakfullt dette bandet arbeider med skeive taktarter, der vi i tittellåta får høre et underlig og utrolig kult hovedtema som løper løpsk utenfor tradisjonelle fireslagstakter. På låta «Psykonaut», så vel som i introduksjonen til «En romalder», gjør bandet et ytterligere poeng ut av dette, og denne lykkes godt med å være en omskiftende, liten vitalitet i midten av utgivelsen som endatil fremstår skikkelig groovy. Mer enn noe annet vitner dette nok om et detaljnivå i musikerprestasjonene som kun kan karakteriseres som imponerende, og som styrker plata som helhet.

Det som imidlertid imponerer meg mest, og der jeg kanskje ser aller mest potensiale, er hvordan Søstre bygger mange av låtene på denne plata. Tydeligst er nok dette på låta «Ensomt rite», der bandet bygger opp til avslutning som rett og slett er ganske så nydelig, og som også går på strålende vis over i «Hagen er i skyggen». Låta «Kausalitet» spiller på tilsvarende styrker i det strukturelle, og også andre steder – blant annet også i «Psykonatut» – evner Søstre å lage flotte og egentlig ganske storslåtte avslutninger. De små interludesene underveis gir også en kul, atmosfærisk komponent til plata.

Det er imidlertid i stor grad også snakk om innmat her som jeg synes ligger nokså tett opp mot storhetene innenfor sjangeren. Blant annet får ikke «Jernskogmøy» og «Leik» meg helt på kroken i så måte. I tillegg synes jeg nok skrikevokalen ligger i overkant dominerende og glefsende til i lydbildet. ‘Søstre’ er like fullt en sterk debut som også kommer langt med et fett visuelt uttrykk som har gitt det hele en fet finish helt fra første singel ble sluppet. Med noen interessante tilløp til egenart er det også klart at det blir spennende å følge dette bandet videre.

Skrevet av Alexander Lange

Ihsahn – Fascination Street sessions

Emperor-legende Vegard Sverre «Ihsahn» Tveitan fortsetter en etter hvert ganske lang rekke med korte soloutgivelser med kuriositeten ‘Fascination Street sessions’. Dette er et resultat av et aldri så lite studioprosjekt Ihsahn har hatt med den svenske produsenten Jens Bogren, som blant annet er kjent for å ha vært bak spakene på utgivelser av Opeth tidligere. Sånn sett er det heller ingen overraskelse at det er snakk om en solid produksjon, selv om den med sin knappe spilletid på 13 minutter føles som noe som godt kunne vart enda litt lenger.

Når det er sagt, fremstår heller ikke dette som noe veldig ambisiøst rent låtskrivingsmessig. De to første låtene her (den tredje og siste er en coverlåt) ligger ganske trygt innenfor Ihsahns lette, progressive og mer gitarbaserte arbeid, og byr på en stilistisk innretning som heller ikke ligger spesielt tett opp mot mannens mer eksperimentelle sprell.

Så lykkes Ihsahn i og for seg godt på egne premisser. Åpningslåta «The Observer» bygger for eksempel opp til en flott avslutning, og inneholder også en prisverdig innsats fra gjestevokalist Øystein H. Aadland. «Contorted Monuments» viser på sin side Ihsahn fra sin mest rocke-orienterte side med et ganske så catchy hovedriff, og byr også på et kult, stemningsfullt bridge-parti.

Avslutningsvis serveres Kent-coveret «Dom Andra», der Ihsahn har fått med seg Katatonia-vokalist Jonas Renkse. Jeg synes dette er et ordentlig flott cover, på tross av at det nok ligger litt vel tett opp mot originalen, og det blir i og for seg en fin avslutning på ‘Fascination Street sessions’. I form av å være en slags beretning fra en studiosession er denne EP’en en fin liten kuriositet, men det er altså ikke så mye mer enn det heller.

Skrevet av Alexander Lange

Kraft – Avskyens Sanne Ansikt

Kraft er sideprosjektet til Kristian Jarkvam og Kacper Sliwa, henholdsvis bassist/korist og trommis i Last Lightning. På sin debutskive ‘Avskyens Sanne Ansikt’ presenterer duoen en emosjonelt gjennomsyret form for svartmetall, som henter lærdom fra deres mange år i Last Lightning uten at de på noe som helst tidspunkt står i fare for å kopiere gruppen direkte. Tvert i mot bruker duoen uttrykket til sitt hovedprosjekt som utgangspunkt, og beveger seg derifra inn i sitt eget melankolske og post-svartmetallisk sound.

Eller, så enkelt er det strengt tatt ikke. Jarkvam og Sliwas første skive under navnet Kraft bærer nemlig preg av en viss uttrykksmessig ubesluttsomhet, som kommer til uttrykk gjennom en stadig svingende og noe ustabil sjanger-dynamikk. Dette veies delvis opp for av låtenes sterke idé-grunnlag, som sørger for at ‘Avskyens Sanne Ansikt’ alltid fungerer i øyeblikket, selv om fugleperspektivet avslører en rekke strukturelle utfordringer. For å eksemplifisere denne tendensen kan vi gløtte mot skivas åpningsstrekk, der det post-svartmetalliske tittelsporet og den noe tyngre «Gravstein» fungerer godt for seg selv, men fører til nakkesleng når de lyttes til etter hverandre.

Personlig mener jeg det er de mer rendyrkede post-svartmetalliske numrene som best demonstrerer prosjektets potensiale. Låter som «Den Evige Natt» og «I Mørket Finnes Lys» defineres av sine massive, mektige lydbilder, som til tross for en noe diffus og udefinert produksjonsjobb gjør stort inntrykk i kraft av sine voldsomme emosjonelle svell. «Siste Gang» raffinerer dette formularet i enda større grad, og setter i tillegg et fabelaktig punktum for skiva når melankolien som ligger som en tåke over låta plutselig viker til side for en tordnende og skjebnesvanger finale.

‘Avskyens Sanne Ansikt’ er åpenbart skrevet av et band som står i et dragsug av inspirasjon. Dermed er det altså ikke genereringen av spennende ideer som utgjør Krafts Akilles-hæl i denne omgang, men den manglende avgrensingen av prosjektets identitet. Dette merkes spesielt godt når det plasker et mildt sagt forbløffende stoner-riff ned i midten av låta «Gravstein», eller når bandet avfyrer et vaskeekte speedmetal-riff på «Ved Veis Ende». Om Kraft klarer å tøyle inn disse plutselige sidesprangene vil jeg dog si at de er på ferten av noe riktig fett, ettersom de emosjonelle sprengladningene som leveres gjennom skivas post-svartmetalliske numre er temmelig potente.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Helveteskrypt – Requiem

Helveteskrypt spiller rå svartmetall av den typen som er så tett innpakket i støy at man begynner å lure på om det finnes noe musikk å spore inne i den digitale tåken i det hele tatt. På samme tid virker det som at gruppen henter hakket mer inspirasjon fra den norske andrebølgen enn liknende Bandcamp-prosjekter – kanskje spesielt den fangehulls-traverserende synthbruken og den kvelende svartmetallen til Burzums Varg Vikernes. Dette eksemplifiseres ikke bare av coveret av «Ea, Lord of the Depths» som avslutter debutdemoen deres ‘Requiem’, men også det militaristiske og middelalderske introduksjons- og tittelsporet.

Når det kommer til den svartmetalliske biten av likningen, virker gruppen å ignorere Burzums mer atmosfæriske og repetetive klassikere til fordel for den mer aggressive, riff-sentriske perioden rundt ‘Burzum’ og ‘Aske’. Enkle riff hentet fra andrebølgens oppstartsfase står i butt våpenkamp med «Muilcorch»s beske hyl, og trommene låter som om de er spilt inn på øvingsrommet med et absolutt fravær av påfølgende fiksing og triksing. Demoens mest fremtredende element, kommer dog i form av en konstant durende ampstøy, som står som en skillevegg foran bandet der de står og kjemper med sine egne instrumenter gjennom utgivelsens fulle spilletid. Denne støyen vil trolig få de aller fleste til å snu i døra, men for folk som er vant til den rå svartmetallens skamløse tendens til produksjonsmessig selv-sabotasje, så er ‘Requiem’ et solid, mer tradisjonsrettet alternativ til miljøets mer typiske utgivelser.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Metallurgiske Funn: Ukas Favoritt

Tulus – Fandens Kall

I likhet med band som Helheim og Kampfar, var Tulus aktive ved den norske svartmetallens spede begynnelse på tidlig 90-tall, uten at dette nødvendigvis er noe folk flest er klar over i dag. Dette slår meg som en uheldig overseelse, spesielt med tanke på at samtlige tre band fortsetter å levere utgivelser preget av sterke kreative drivkrefter hele 30 år etter oppstarten. Der Helheim og Kampfar har produsert noen av de klareste høydepunktene innenfor norsk svartmetall i senere år – med ‘WoduridaR’ og ‘Til Klovers Takt’ henholdsvis – har Tulus selv levert en kruttsterk og innhyllende plateopplevelse med sin nye skive ‘Fandens Kall’.

I mine singelomtaler i forkant av slippet av ‘Fandens Kall’, har jeg mast mye om vanskene mine med å skille musikken til Tulus fra musikken til Khold, som tross alt består av samme mannskap, mer eller mindre. Etter å ha spunnet gjennom ‘Fandens Kall’ en fire-fem ganger, er det dog relativt lett å finne elementer som skiller det ene prosjektet fra det andre. Der Khold er en kjølig og glattpolert black’n’roll-maskin som synes å prioritere låtenes kraft i en live-setting, er Tulus et prosjekt som fungerer vel så bra på vinyl som på scenen. Nei, bandet er slettes ikke fremmed for å trampe ut en stampende black’n’roll-groove i Kholdsk stil, men den varme og mystiske auraen av nasjonalromantikk som henger over ‘Fandens Kall’ er et langt mer definerende aspekt ved bandets musikalske identitet enn det rytmiske elementet etter min estimering.

Åpningslåta «Fandens Kall» åpenbarer en annen ting som skiller de to gruppene fra hverandre, og det er at Tulus har langt lettere for å begi seg ut i det rå og ruskete, svartmetalliske uværet enn Khold har. Dette gir musikken et innskudd av villskap som kontrasterer godt med de mer bredbeinte riffene og de yndige, folkemusikalske tilleggs-elementene. Skivas første side er den klart mest konvensjonelle musikalsk sett, men byr også på milde overraskelser i form av de snirklende og merksnodige, nesten surf-aktige gitarstrofene på «Lek», og det skeive kampesteinsriffet og hjemsøkte pianospillet til «Slagmark».

Men det er på skivas andre halvdel at Tulus viser sitt smått overraskende talent for å transportere lytteren til en annen plass i tid og rom . «Samuelsbrenna» inviterer lytteren inn i et eldgammelt og mystisk avlukke innenfor norsk folkehistorie, via forhekset strengklimpring og knakende, dissonante akkorder. Også «Sjelemørke»s refrenger er preget av åpne, mektige klangrom, selv om det i denne omgang blir kombinert med en ganske egenartet og svansende kombinasjon av svarmetall og boogie. Toppunktet på denne utviklingskurven når vi på singelen «Bloddråpesvermer», som bruker stålstrengsgitarer og eventyrlig piano for å speile den pittoreske naturen som preger albumets coverillustrasjon.

Skivas fullbyrdende strøk, er dog den enestående og bildefremkallende poesien til Hilde Nymoen. Den mørke folkloren til Tulus og Khold sin faste dikterinne, utstyrer nemlig det audio-visuelle rammeverket med en Kittelsen-aktig mystikk som for alvor levendegjør det nydelige, svartmetalliske landskapet man finner på ‘Fandens Kall’. Totalt sett er ‘Fandens Kall’ kanskje det gjeveste jeg har hørt fra denne musikerbandenså langt, selv om jeg skal innrømme at det gjenstår litt lytting for at jeg skal få fullstendig oversikt over trioens samlede produksjon. Dersom du har sansen for naturpreget svartmetall ala Ulver og Gjendød, er ‘Fandens Kall’ en enkel og helhjertet anbefaling fra Metallurgis skribenter.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Mikrostrukturell evaluering: Ukas singler

Mork – «Bortgang»

Morks ‘Katedralen’ var et av de store høydepunktene innenfor norsk svartmetall anno 2021, og etter at kuriositets-EP’en ‘Den Svevende Festning’ kom ut i fjor høst, er det nå endelig tid for å glede seg til en ny fullengder fra Thomas Eriksen og co. Plata heter ‘Dypet’, den lanseres den 24. mars, og første singel ut er «Bortgang».

Om Behemoths slager «Bartzabel» kan gå under betegnelsen «black metal ballad«, kan sannsynligvis «Bortgang» det også. Dette er en seig og treig låt, med enkelt trommespill, langstrukne vers og gråtende, blendende og Drudkh-aktige gitarer innimellom. Jeg aner også noen litt råere kanter i produksjonen enn det vi fikk høre på ‘Katedralen’.

Til en viss grad fungerer oppskriften. Hovedtemaet er sterkt, og Mork byr også på noen flotte melodier litt uti låta. Likevel synes jeg ikke denne låta bærer bud om at ‘Dypet’ vil nå de høydepunktene ‘Katedralen’ sto for. «Bortgang» er rett og slett litt for lang i mine ører, og jeg synes heller ikke miksen helt tilfredsstiller særlig versenes potensiale til å låte så mektige som de kanskje burde – mye på grunn av litt lavmælte trommer. I den grad «Bortgang» er tiltenkt en spesiell rolle på et album som også inneholder mer intense strekk (noe vi nok kan anta), kan den imidlertid komme svært godt ut på ‘Dypet’. Det gjenstår å se.

Skrevet av Alexander Lange

Stargazer – «Heartbroken»

Feite, fine og doom-metallske oktavakkorder sauses inn i en klassisk powerballade-gryte på Stargazers nyeste singel «Heartbroken». Blandingen er tilfredsstillende og vellykket, og samspillet mellom den mektige riffinga og de melodiske og emosjonelle strekkene i denne låta får meg til å anta at vi har å gjøre med et av de største og mest storslåtte låtene på bandets kommende fullengder ‘Life Will Never Be the Same’.

Kapasitetene til vokalist Tore André Helgemo kommer også særlig godt frem på «Heartbroken», og går inn i en solid rekke av musikerprestasjoner. Så må det sies at det er snakk om ganske så typisk melodisk hard rock og tungmetall her, og at det som serveres er spekket med klisjéer. De behandles imidlertid med stor respekt, og den profesjonelle utførelsen og produksjonen gjør at man likevel kan forvente en prestasjon som står støtt på egne bein når plata lanseres den 3. mars.

Skrevet av Alexander Lange

Maktkamp – «Autosapiens»

Den første singelen fra Maktkamps kommende plate ‘Caps Lock Woke Rock’, «Tastaturkriger», var på alle måter en underholdende og tilfredsstillende kraftplugg. Likevel etterlot den meg spørsmålet om låta virkelig innevarsla den stilmessige utviklingen bandet mente plata skulle stå for, som skulle innebære et steg nærmere et mer utpreget rockeuttrykk. Den nye singelen «Autosapiens» gjør imidlertid susen også i så måte, og er i mine ører et av Maktkamps friskeste låter.

Ulmende synther og en flott melodisk introdusksjon sparker i gang denne låta, før bandet etter hvert slipper løs det herlige og kraftige hovedtemaet som groover usedvanlig godt. Et antemisk, solid og allsangvennlig refreng er som vanlig på plass, men denne gangen er dette egentlig noe av det eneste som sender direkte assossiasjoner til det som har vært Maktkamps mest åpenbare inspirasjonskilde: Kvelertak. Med andre ord kommer bandet her lengre enn før i retning av et mer egenartet uttrykk. Og så bra det låter, da, selv om diskanten tidvis skjærer litt vel mye gjennom hodetelefonene.

Skrevet av Alexander Lange

Phantom Fire – «Pentagram»

Durende akkorder, lekende bass og steile grooves møter oss i det vi trykker play på «Pentagram», den trolig siste singelen før slippet av Phantom Fires andreskive tidlig i mars. Der de tidligere singlene fra ‘Eminente Lucifer Libertad’ befant seg midt i speed/svartpunk-smørøyet, er «Pentagram» et langt mer mystisk beist. Ja, du finner strekk med rødglødende svartmetall også her, men mesteparten av låtas seks minutter går med til en gradvis kollapsende, okkult doom-outro som ikke hadde vært malplassert på Messerchmitts ‘Oh Death’ fra 2021.

Sånn sett kan låta minne mye om de mer utpregede eksperimentene som krevde mye av spilletiden på Phantom Fires debutskive fra samme år, ‘The Bust of Beelzebub’. Jeg synes derimot «Pentagram» fungerer langt bedre enn disse, ettersom den smelter sammen de eksperimentelle impulsene og bandets kjernemetaller i større grad enn enten-eller-låtene som fylte debutskiva. Som singel kan «Pentagram kritiseres for å holde liv i det durende doom-riffet i overkant lenge, men i kontekst av ‘Eminente Lucifer Libertad’ er jeg temmelig sikker på at det kommer til å funke, ettersom dette er låta som avslutter skiva. Dersom den holder samme nivået som de tre singlene som har blitt utgitt i forkant, er det god grunn til å ha høye forventninger til den nye skiva til Phantom Fire.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Slaamaskin – «Forfall»

Slaamaskin er et selverklært «kraftorkester» fra Bergen som spiller noe de selv har kalt for «Skittensakral ballerock med solide kantspark av pønk og metall». Merittene til dette svært lite brukte sjangerbegrepet skal jeg ikke forsøke å bekrefte, men det gir definitivt en viss pekepinn i forhold til kvintettens sjangerblandende rock/metall.

Dersom «Forfall» er den første låta av Slaamaskin du hører, vil du det første minuttet trolig gi deg inntrykket av at du har med et metallisk hardcore-band å gjøre. Beatdown-hardcorens rytmikk kan sies å utgjøre låtas grunnvoll i dette åpningsstrekket, og den brølte gjengvokalen forsterker dette inntrykket betydelig. Refrenget skjener dog kraftig inn i et ren-sunget, alternativt metall-territorium, og gjennom resten av låta fortsetter denne sjangermessige pendelen å svinge frem og tilbake. Når det kommer til det tekslige, dreier låta seg om en type grå og overhengende apati som jeg har liten tvil om at flertallet av oss vil kunne kjenne seg igjen i. «Forfall» er en solid introduksjonslåt for nye lyttere, selv om de lite distinkte riffene og den noe anstrengte ren-vokalen gjør at det ikke blir fullstendig home-run for undertegnede. Fans av moderne metal/hardcore-krysninger gjør likevel lurt i å sjekke ut Slaamaskins nye singel.

Skrevet av Fredrik Schjerve

The Big Rip – «Gravedigger»

The Big Rip er en stoner rock-kvartett fra Porsgrunn med kun to låter til sitt navn så langt. Debutsingelen «Evil Eye» gikk bloggen hus forbi i fjor, men takket være de elskede metall-arkiver fikk vi nylig nyss om bandets nyeste singel «Gravedigger». På «Gravedigger» presenterer gjengen fra Porsgrunn en Vaterland-klar stoner-variant preget av dynamiske utsving mellom tårnende riff og psykedeliske ekskursjoner.

Foruten å være i besittelse av et av de beste kosmiske stoner rock-bandnavnene gjennom tidene, besitter The Big Rip også et sound som hevder seg ganske godt blant norske praktikanter innenfor sjangeren. Det knusende åpningsriffet hadde funnet seg godt til rette på Kal-Els bugnende gitar-bankett ‘Dark Majesty’ fra 2021, mens de mer bluesy, effektbelagte gitarene som kommer inn rundt ett minutters-merket hadde passet bedre inn på Jointhuggers ‘Surrounded by Vultures’ fra samme år. En ytterligere puslespillbrikke i bandets sound er den mer rock-lenende vokalen, som mest av alt sender tankene i retning band som Kryptograf og Witchcraft.

«Gravedigger» er en av de fetere enkeltstående stoner-låtene som har blitt produsert av et norsk band i løpet av de siste par åra. Sleep-riffet som blir introdusert av bassen ved låtas åpning er rett og slett dritfett, og effektene som sveiper gjennom lydbildet på samme tid gir assosiasjoner til den kosmologiske teorien som har gitt bandet deres navn. Kle det hele i en produksjon som fremhever bandets brede teksturpalett, og du sitter igjen med en soleklar suksess. Anbefales!

Skrevet av Fredrik Schjerve

Frostbitt – «Cyber Walk»

Sjekk også ut «Cyber Walk», den nyeste singelen til det blytunge, nu-metal-påvirkede djent-bandet Frostbitt fra Drammen. Låta ble opprinnelig utgitt på skiva ‘MACHINE DESTROY’ fra januar, en skive bloggen dessverre ikke har fått vite om før helt nylig. Vi prøver å finne finne plass i timeplanen til å skvise ut en omtale om skiva, men i mellomtiden kan jeg anbefale folk å bruke litt tid til å høre på skiva selv. Det er nemlig snakk om djent med både Fractalize-aktig tyngde og en effekt-bruk på nivå med Greg Kubacki fra Car Bomb; hvilket vil si den beste djenten! Ta en lytt.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Mikrostrukturell evaluering: Ukas singler

Sublime Eyes – «Victims from the Grave», «Mørket (feat. Oliver «Ol» Drake)», «Controlled by Fear«

Stavangers-bandet Sublime Eyes har i all hemmelighet klart å snike hele tre singler forbi Metallurgi-redaksjonen i 2023; en bragd som strengt tatt ikke burde være mulig for et band av deres størrelse og renommé. En meget bakvendt og skurkete måte å unngå å si at vi fucka opp på, ja visst, men det får duge denne gangen.

Nå har vi dog endelig blitt oppmerksom på låtene, og det er min glede å kunne erklære at Sublime fremdeles leverer bunntung, melodisk og variert melo-death på sine nye singler. «Victims from the Grave» er kanskje den mest typiske av de tre låtene, men er spekket med tekniske eskapader og brølte melodier i tillegg til en ryggrad bestående av klassisk, melodisk dødsmetall.

Andresingelen «Mørket» er den mest interessante av låtene for min egen del, mye takket være den noe eventyrlige og mørke atmosfæren kaster en bekmørk skygge over gitarenes ruvende riff. «Controlled by Fear» drar til slutt med seg lytteren inn i mer tekniske og melodiske territorier som mest av alt minner meg om Slugdge, men bandet passer på å fylle groove-knoten ved å slenge inn en rekke Lamb of God-aktige riff, samt et vaskeekte metallisk hardcore-parti mot slutten.

Alt i alt synes jeg det virker som at Sublime Eyes er i god form på sitt nye materiale, selv om jeg kanskje savner det lille ekstra som skal til for å pushe låtene fra sterke til fabelaktige. Kanskje er denne x-faktoren å finne på bandets nye EP ‘From Light unto Darkness’, som slippes 14. februar via Rob Mules Records.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Nagirčalmmiid – «Down to the Bone»

Nagirčalmmiid fra Trøndelag er blant de aller mest interessante metallbandene som kommer fra den yngre generasjonen av norske musikere. De gjorde seg bemerket gjennom sin selvtitulerte debut-EP i 2020, og slapp låta «Down to the Bone» nå den 6. februar. Valget av lanseringsdato tør jeg gjette på at neppe er tilfeldig, gitt bandets samiske røtter.

«Down to the Bone» åpner kanskje med et litt vel simplistisk og tamt riff. Låta går imidlertid fullstendig av hengslene deretter, og ruller ut et usedvanlig hardt og knusende versparti som med sin kompromissløse gitarriffing og trommespill bør kunne tilfredsstille enhver tørst etter potent death/doom-musikk. Vokalprestasjonen er i tillegg såpass brutal og voldsom at den minner ganske så mye om det Barney Greenway i Napalm Death evner å oppdrive. Så blir det bare enda bedre når en blast-beat legges over det hele mot slutten. «Down to the Bone» er rett og slett en særdeles deilig og brutal låt.

Skrevet av Alexander Lange

Rosa Faenskap – «Skjør»

Rosa Faenskap ble en aldri så liten snakkis i fjor da de som fortsatt ukjent band plutselig fikk opptre på Øya-festivalen. Trioen hadde ikke en gang rukket å slippe sin første singel da de for første gang hørte fra festivalbookingen, som nok ante at det var snakk om et band med et ganske spesielt eksistensgrunnlag – i hvert fall innenfor svartmetallen. Rosa Faenskap omtaler musikken sin som både en kjærlighetserklæring og en krigserklæring mot sjangeren, og fremstår som noe ganske unikt ved å kle den inn i en tematikk som dreier seg om å være skeiv i dagens kapitalistiske samfunn.

Musikalsk sett har vi med et band å gjøre som nok minner mye om diverse amerikanske påfunn innenfor svartmetallen det siste tiåret, der elementer fra post-rock, shoegaze og hardcore punk får spille en ganske stor rolle i musikken. Særlig mye minner det om Deafheaven, og jeg får også assossiasjoner til nederlandske An Autumn for Crippled Children. Det er snakk om en lidenskapsfølelse, et sinne og en energi som minner mye om det man ellers finner innenfor svartmetallen, men det pakkes altså inn i en ganske annerledes finish der det følelsesmessige aspektet ligger langt lenger i forgrunnen.

På sin nye låt, «Skjør», mestrer Rosa Faenskap dette formatet godt. Om den ni minutter lange «Aldri» nok var en noe mer utpreget post-black metal-låt, er denne fireminutteren nok i større grad en god dose post-hardcore der en pønksk energi er noe mer toneangivende. Vi får imidlertid servert noen blendende og vakre post-black metal-utblåsninger gjennom det stadig tilbakevendende hovedtemaet. Ellers synes jeg trioen opprettholder et særdeles godt momentum hele låta gjennom, og det er også bare å ta av seg hatten for en svært god vokalprestasjon. Musikken i seg selv ligger nok ganske tett opp mot inspirasjonskildene, men låtteksten og det faktum at den er på norsk gjør at Rosa Faenskap likevel skiller seg en del ut. Anbefales!

Skrevet av Alexander Lange

What the Five Fingers Said to the Face – «Helix», «Blackspiraldance»

What the Five Fingers Said to the Face (heretter kalt WTFFSTTF), eksisterer som en mystisk entitet på utkanten av den norske metallscenen. Guttas mildt sagt esoteriske Spotify-biografi hinter til at bandet har andre aspirasjoner enn å ende opp på spillelister dedikert til styrketrening og grillfester, og det samme gjør musikken deres, som generelt sett er temmelig vanskelig å sette merkelapp på. Er det post-death metal fra et hardcore-perspektiv? Eller kanskje spastisk hardcore/sludge som er så tungt at det skjener over i dødsmetallens kjørefil? Nøyaktig hva det gir mening å kalle bandets musikk er vanskelig å anslå på dette tidspunktet.

Det er dog liten tvil om at bandet begynner å nærme seg noe temmelig unikt og spennende innenfor norsk metall/-core. De sludgy riffene, kombinert med den moderne og kjølige produksjonen, skaper en følelse av å være i nærvær av noe stort, ukjent og mektig. Kanskje er det de mystiske entitetene som nevnes i bandets bio, eller kanskje er det bare effekten av en produksjon som bader låtas golde, rytmiske landskap i et kaldt, umenneskelig skjær av blått.

Der forbindelsene til metall-sjangeren er relativt klare på «Helix», trekker «Blackspiraldance» seg lenger unna sjangerens velkjente trakter. Fra en åpnings-atmosfære som peker i retning støyrock og generell industriell dystopi, kommer bandet knusende inn med et hardcore-påvirket sound som sender tankene til band som Knocked Loose og Daughters. WTFFSTTF virker å være et band som lar seg fascinere av det ukjente, og det samme opplever jeg når jeg prøver å pusle sammen nøyaktig hva det er bandet har fått til på sine nye singler. For øyeblikket unnslipper den siste biten i puslespillet mine veivende hender, så det skal bli spennende å se om jeg blir klokere på det når bandets nye skive ‘Endless’ slippes rundt slutten av måneden.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Håndgemeng – «Cro-Magnon Vs Neanderthal»

Andre låt fra Håndgemengs kommende fullengder ‘Ultraritual’ er herved sluppet, og er en noe lenger og mer dynamisk sak enn førstesingelen «The Astronomer». «Cro-Magnon Vs Neanderthal» byr på seks ganske varierte minutter, der Håndgemeng skifter elegant og effektivt mellom rockeorienterte riffpartier og luftigere, åpnere strekk der trommene får groove fint og gitarene får male lydbildet blant annet med noen lekre delay-toner som fyker som soniske prosjektiler ut av høyttalerne.

Også slutten av låta løser Håndgemeng godt, der de får skrudd opp både driv og intensitet og sånn sett får på plass en kraftfull og fin avslutning. Jeg synes allerede mye lovet godt da bandet slapp «The Astronomer», men «Cro-Magnon Vs Neanderthal» imponerer meg ytterligere, og innevarsler mer variasjon enn førstesingelen. ‘Ultraritual’ slippes den 10. mars.

Skrevet av Alexander Lange

Søstre – «Kausalitet»

Søstre har allerede sluppet en solid håndfull singler fra sin kommende debutplate, men før «Kausalitet» landa, hadde disse dessverre gått oss hus forbi. Hellet i uhellet er imidlertid at vi da fikk ganske mye godt å bite i, da alt tyder på at vi har en ganske så sterk skive i vente.

Litt på samme måte som Maktkamps plate ‘I Affekt’ fra i fjor, ligger Søstres musikalske uttrykk nokså tett opp mot Rogalands store black’n’roll-stolthet Kvelertak. Altså er det snakk om metallisk, melodisk hardcore punk med et ganske tydelig nikk mot svartmetallen. En helt distinkt egenart mangler kanskje sånn sett i musikken, og i Søstres tilfelle ser dette snarere ut til å formidles effektivt gjennom det visuelle. Som de forrige singlene er imidlertid «Kausalitet» uansett en herlig låt der Søstre får presset svært mye godt ut av grunnformlene. Bandet starter i et ganske hektisk hjørne med hurtig gitarriffing og d-beat-trommeslageri, men drar ned tempoet noe etter hvert, og gjør en strålende jobb med å få låta til å åpne seg og bli mer melodisk og storslått mot slutten. Det gjør at «Kausalitet» føles som en aldri så liten reise.

Skrevet av Alexander Lange

Unholy Craft – «Naar All Tid er Omme»

Unholy Craft er det andre prosjektet til «Peregrinus» fra Solus Grief, som for bloggens lesere vil være kjent fra sist desember, da debutskiva ‘With a Last Exhale’ landet en plass på lista vår over de beste norske metallplatene fra 2022. Den anonyme svartmetallmusikeren er tydeligvis inne i en inspirert periode, ettersom den nylig annonserte andreskiva til Unholy Craft blir den andre full-lengderen musikeren har gitt ut på bare fire måneder.

Der Solus Grief farer med langstrakt, atmosfærisk og tidvis nesten post-punk-påvirket svatmetall, spiller Unholy Craft svarmetall av den mer gnistrende og intense typen. Felles for begge prosjektene er at de bevarer en slags rå svartmetall-estetikk til tross for sine åpenbare låtskriver-ambisjoner, hvilket gir en pussig følelse av kognitiv dissonans dersom du er vant til å skille disse to fenomenene fra hverandre. Effekten er litt som å høre et rått svartmetallband som har blitt reddet ut fra tåken, eller kanskje Kvad med hakket mer sparsommelige støyfiltre på vokalen.

Det fungerer i alle fall temmelig godt. «Naar All Tid er Omme» er ingen åpenbaring på linje med det beste materialet fra ‘With a Last Exhale’, men så har låta tross alt under halvparten av spilletiden til de korteste låtene på den skiva å boltre seg på. Progresjonen fra åpningens sydende flammehav til avslutningens ulmende meditasjon er svært effektiv; som at singelcoverets brennende storby langsomt reduseres til en forkullet haug av sort treverk. Alt i alt er det ingenting som sjokkerer eller i overkant forlyster på Unholy Crafts nye singel, men jeg stoler nok på prosjektets bakmann til å forvente store ting fra skiva uansett.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Metallurgiske funn: Ukas favoritt

Ukas favoritt: Slegest – Avstand

Sjelden har jeg det så gøy på konsert som det jeg hadde da jeg så Slegest varme opp for Kampfar på John Dee i Oslo for et par uker siden. Dette er et band jeg ikke hadde mye kjennskap til før de begynte å slippe singlene fra plata det her er snakk om, men umiddelbart fikk jeg inntrykk av at dette er et band som gjør noe nokså unikt i den norske metall-scenen. Slegest gjør nemlig kunststykket å materialisere enn særdeles effektiv kombinasjon av dansbar rockemusikk og svartmetallens ondskapsfulle tendenser; det føles regelrett som en slags uhyre appellerende grendehus-metall. Denne blandinga ble god mat for en live-opplevelse som var energisk og morsom som fy, og ikke minst gjør den seg også godt i plateopplevelsen ‘Avstand’ byr på.

Jeg ble ikke helt fanga av den første singelen fra denne plata, «Innsikt», som også åpner ballet på ‘Avstand’. Etter hvert har imidlertid denne vokst på meg, særlig etter at andresingelen «Forløysning Og Rus» imponerte meg umiddelbart og nok kommuniserte Slegests appell noe bedre på første lytt. Sistnevnte står igjen som en de aller største høydepunktene på ‘Avstand’ med sin fengende groove og sitt effektive riff-håndverk, og det gjør for så vidt også «Innsikt». Den er en strålende introduksjon til det man har i vente på denne plata, og Slegest tilføyer ikke minst også det lille ekstra gjennom den antemiske og minneverdige frasen «kraftens sentrum…kan ein ikkje forklara» som vokalist Stig Ese gjentar uanfektet over den ustoppelige grooven.

Eses vokal er noe av det jeg synes bidrar mest til svartmetallpreget på ‘Avstand’. Det er ikke bare fordi den er såpass grov i kantene, men også fordi den er så mørk, sint og lavmælt at den rett og slett gir musikken et litt ondt preg. Ellers synes jeg Slegest – om det så er intensjonelt eller uintensjonelt – kommuniserer slektskapet mellom svartmetall og gammeldags tungmetall særdeles godt. Det gjelder særlig når bandet skrur ned tempoet litt og forlater de mest fartsfylte groovesene, og finner en finfølelse som jeg synes setter dem i dialog med mye av gitararbeidet Darkthrone har bydd på gjennom sitt lange virke.

Det beste eksempelet på dette er kanskje midtpartiet i låta «Gåte», som i det hele tatt også er et høydepunkt på plata gjennom sin relativt lange og dynamiske form. Her ruller Slegest ut noen flotte, doom-metallske 70-tallsreferanser før et herlig riff får medvirke som en slags epilog.

Og de fleste av de andre låtene på ‘Avstand’ treffer også godt; «Vinterkristus» er et sterkt og kort midtpunkt, «Er Det Deg Livet?» og «Til Det Største Som Fins» overrasker positivt mot slutten av plata med noen langt mer ekspansive lydbilder enn det som presenteres tidligere, og coveret av Status Quo-låta «Oh Baby» er et smakfullt og passende frynsegode helt på tampen av plateopplevelsen.

Men når denne låta er over er det altså slutt, og med en spilletid på 31 minutter og en avslutningslåt som tross alt føles som en slags bonus, synes jeg det blir en forholdsvis kort fullengder. Det blir kanskje også et bilde på at Slegest nok har litt å gå på når det gjelder variasjon, selv om de klarer seg greit over akkurat denne halvtimen. Særlig «Evigheit Etter Evigheit» blir et uttrykk for dette, der den blir som en litt blek hale på «Innsikt» med sin ganske så identiske groove.

Men dette er pirk. Først og fremst leverer nemlig Slegest en svært underholdende plateopplevelse på ‘Avstand’ som peker seg vel så mye ut som en tilfredsstillende rockeplate og en solid metall-affære. Som sagt er det dansbart som bare det, så kanskje kan du endelig sette på en Metallurgi-favoritt på fest. Kanskje.

Skrevet av Alexander Lange

Mikrostrukturell evaluering: Ukas singler

Ihsahn – «Contorted Monuments»

«Contorted Monuments» er et av låtene fra den kommende, lille EP’en ‘Fascination Street Sessions’. Dette er et prosjekt Ihsahn, som ellers er kjent som frontfigur, gitarist og vokalist i Emperor, har kokt opp sammen med den svenske produsentguruen Jens Bogren, og lanseres den 24. mars.

Ut fra denne låta å dømme er det lite oppsiktsvekkende Ihsahn-materiale vi har i vente. Låta opererer med en hårfin og velfungerende balansegang mellom Ihsahns hardere og mer ekstremmetallske sider og de mer rocka og lette tendensene som i større grad har vært til stede siden ‘Das Seelenbrechen’ kom ut i 2013. Det ukompliserte hovedriffet holder oppe et fint momentum når det stadig popper inn, og noen stilige innslag av synth gir låta et ekstra lag av mørke de gir clean-gitarmelodien fin drahjelp. Om clean-vokalpartiet blir noe tannløst og trekker litt ned, vil jeg si at dette er en solid nok prestasjon fra Ihsahn – om han så slår meg som litt vel lite eventyrlysten.

Skrevet av Alexander Lange

Atena – «Subway Anthem»

Norges ledende metalcore-crew Atena er i ferd med å gire opp. Nøyaktig hva de girer opp til har vi ikke blitt gitt beskjed om ennå, men det er temmelig nærliggende å anta at en skive er på vei. «Slip Away» fra november var en eksplosiv men intim singel som er gjennomsyret av kommersielle kvaliteter – på mange måter en av bandets mest appellerende enkeltstående låter for min egen del. «Subway Anthem» mangler kanskje litt av det ubestridelige hit-potensialet som preget forgjengeren, men dette betyr ikke at låta er noe annet enn nok en effektiv kruttsalve fra Oslo-kvartetten.

Det er langt mykere teksturer som venter oss i det vi trykker «play» på «Subway Anthem» enn hos forgjengeren, men låtas melankolske åpning faser fort over i bandets velkjente, tårnende metalcore. Som med mye annen kommersiell -core musikk på 20-tallet kan man ikke unngå å få assosiasjoner til Bring Me the Horizon, hvor perioden fra ‘Sempiternal’ og utover melder seg som en betydelig påvirkning på Atenas tyngre øyeblikk. Likevel er ikke bandet noen tro kopi av de engelske gigantene, men peprer sin nye singel med små detaljer og låtskriver-triks som springer ut av bandets egne metalcore-visjon. For min egen troner «Slip Away» fortsatt høyest av de to singlene, men «Subway Anthem» er en bunnsolid låt som uten tvil kommer til å bli tatt godt imot av både fans og nye beundrere.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Tulus – «Snømyrkre»

Slippet av Tulus sin nye skive ‘Fandens Kall’ er rett rundt hjørnet, og basert på de nye singlene er det liten grunn til å forvente noen storstilte skifter i hverken låtskriving eller uttrykk. Tulus har funnet sin gren på det metalliske slektstreet, og virker meget komfortable med å levere tette og drivende black’n’roll-perler fra sin hardt-tilkjempede og velfortjente posisjon i det norske metall-hierarkiet.

Bandets nye singel «Snømyrkre» er en drøyt to minutter-lang eksplosjon av velkjente Tulus-ismer. Drivende riff og vandrende bass støttes oppunder av staute tromme-grooves, og over det hele resiterer «Blodstrup» sin kones dystre poesi med mengder av overbevisning og karisma. «Snømyrkre» oppleves litt som å få en tettpakket snøball midt i fleisen; en frisk og freidig eksplosjon av energi i forkant av ‘Fandens Kall’.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Maktkamp – «Tastaturkriger»

Etter et særs begivenhetsrikt 2022, der Maktkamp slapp sin eminente debutplate ‘I Affekt’ (som for øvrig fikk en 11. plass på vår liste over fjorårets beste norske metallplater) og også rakk å stå for en betydelig konsertvirksomhet, er bandet allerede klare med den nye plata ‘Caps Lock Woke Rock’ i april. Låta «Tastaturkriger» er første, brennhete smakebit.

For å si det med en gang: Mye tyder på at Maktkamp vet å treffe de riktige nervene hos lytterne sine. «Tastaturkriger» leverer mye av det jeg likte så utrolig godt med fjorårets plate; det melodiske gitarhooket er ganske så uimotståelig, refrenget ligeså, og punkånden sitter godt i låtteksten. ‘Caps Lock Woke Rock’ skal visstnok peke i en litt mer rocke-orientert retning enn ‘I Affekt’, og selv om denne låta svinger og råkker som bare det, synes jeg den også etterlater seg et spørsmål om Maktkamp sånn sett evner å fornye seg i nevneverdig grad på den nye plata. Om noen kanskje vil innvende at bandet fortsatt ligner litt vel på mye på sin åpenbare inspirasjonskilde Kvelertak, synes jeg med andre ord det blir spennende å se om de kanskje ender opp med å ligne litt vel mye på seg selv. Men det gjør uansett ikke «Tastaturkriger» noe mindre underholdende. Den må du bare høre.

Skrevet av Alexander Lange

Blodkarsk – «Hælv Geit, Hælv Mainj»

Blodkarsk imponerte Metallurgi-redaksjonen med utgivelsen av fjorårets debutskive ‘Rotvelt’. Bandets melodiske men rifftunge svartmetall gjorde inntrykk til tross for noe spinkle produksjonsverdier, og unngikk så vidt å havne på topp 50-lista vår over årets beste norske utgivelser. Nå er Trønder-bandet straks aktuelle med andreskiva ‘Jarpi’, og i den anledning kan vi godte oss med splittert nytt materiale i form av singelen «Hælv Geit, Hælv Mainj».

Blodkarsk sin nye singel springer åpenbart ut av låt-hvelvet til det samme bandet som gav ut ‘Rotvelt’ i fjor. Bølger av dramatiske moll-akkorder skyller ut av høyttaleren, innpakket i en varm og dump produksjonsjobb som etterlater plenty av plass for bassen å boltre seg i. For min egen del er «Hælv Geit, Hælv Main» et tydelig steg fremover for bandet, og singelen gir meg desto mer utbytte enn det meste av materialet vi fikk servert på debutskiva. Spesielt verdt å nevne er det melodiske brekket som lyser opp låtas bro, og det fabelaktige riffet som bygger opp under låtas jagende vers.

Skrevet av Fredrik Schjerve