Etter den overraskende rolige og progressive «Limi» er vestlandske DRITTMASKIN tilbake i sitt vante, kompromissløse hjørne med singelen «Al Namrood». Denne låta er bandets tredje i opptakten til lanseringen av ‘Svartpönk’, som blir deres andre album når det lanseres senere i år.
«Al Namrood» befinner seg i DRITTMASKINs kjente krysningspunkt mellom black metal, thrash metal og punk, og viser i mine øyne bandet på sitt aller mest voldsomme. Låta åpner med noen dissonante gitarer som fungerer akkurat passe desorienterende før hamrende crust-punk-takter kverner versene gjennom høyttalerne, og thrash-elementene får virkelig utfolde seg i et krigersk hovedriff som sørger for å holde det hele variert nok. Låtas sterkeste side synes jeg imidlertid kommer gjennom det blytunge hooket. Her blir alle instrumenter og en vokalist som åpenbart utfordrer lungekapasiteten med på noen fantastisk harde slag, og man får inntrykk av at bandet virkelig drar uttrykket sitt til det helt ytterste. Anbefales!
Skrevet av Alexander Lange
Vanvidd – Blodsjord
Usignert, ute på strømmetjenester.
Vanvidds kommende album ‘Under ei morken rot’ nærmer seg med stormskritt, og låta «Blodsjord» er servert som smakebit. Bandet er et folk-metal-band fra sørlandet med en fot godt plantet i svartmetallens rike, og de leker seg i det kjente og litt krevende motsetningsforholdet mellom svartmetallens voldsomme ugjestmildhet og folkemusikkens melodiske teft og oppstemthet.
Balansen mellom de ulike uttrykkene er ikke alltid like lett å finne; noen ganger synes jeg særlig folkelementene blir liggende litt påklistret og unaturlig til når svartmetallband velger å utnytte dem så mye som Vanvidd gjør. Likevel har dette aldri vært noe Vanvidd har hatt store problemer med i mine øyne, og selv om det nærmest litt gotiske preget i strykerne over hovedtemaet i «Blodsjord» i utgangspunktet kan virke litt voldsomt og merkelig, evner bandet først og fremst å la dette skape en god, dramatisk og filmatisk effekt. De hurtige versene balanseres videre godt mot den helt uimotståelige melodien i refrenget og det litt lenger bridge-temaet utover i låta som også får ned pulsen litt. Kombinert med kraftig, god produksjon etterlater «Blodsjord» meg med ganske høye forventninger til ‘Under ei morken rot’.
Skrevet av Alexander Lange
ILLT – Sons of the Northern Lights
Ute via Indie Recordings.
ILLT er det ferske metallprosjektet til filmmusikkomponist Roy Westad, som med hjelp av et knippe andre musikere (Westad spiller selv gitar og bass) nå bygger opp til prosjektets første utgivelse: ‘Urhat’. «Sons of the Northern Lights» er singel nummer tre i denne opptakten, og kan i form av å være en ganske lang, progressiv og kompleks låt med mange seksjoner tenkes å demonstrere Westads ambisjonsnivå.
«Sons of the Northern Lights» er et stykke moderne, riffbasert ekstremmetall som i liten grad finner opp et hvilket som helst hjul på nytt, men som gjennom svært høy produksjonskvalitet og bunnsolide riff gjør svært mye ut av verktøyene som er til rådighet. Mest av alt minner det nok om Dimmu Borgir, og da ikke på grunn av et fremtredende symfonisk element, men først og fremst på grunn av sammensveisingen av elementer fra både moderne thrash og svartmetall – iskalde moll-akkorder og en helt kompromissløs kraft bakes inn i hurtige, taktfaste riff.
ILLT evner også å blande inn et svært velfungerende melodisk element, så vel som et ganske rolig midtparti som fremhever prosjektets progressive art. De mange partiene gjør at låta føles en smule usammenhengende, noe som ikke er helt overraskende med tanke på at Westad har uttalt at låtskrivingen hans er litt instinktdrevet. Og som sagt er det først og fremst velkjente sjangerkonvensjoner i spill. Men like fullt er «Sons of the Northern Lights» en låt av svært høy kvalitet som bør være lett å like for enhver moderne ekstremmetallfan.
Lanseringen av tittellåta til ‘Electric Temple’, som også var førstesingelen i foranledningen av dette plateslippet, var mitt første møte med Superlynx. Det var også en svært positiv lytteropplevelse som nærmest føltes litt overraskende, all den tid varm, hypnotisk og litt ørkensk stonerdoom av såpass høy kvalitet ikke akkurat fremstår som det vanligste innslaget innenfor norsk metall.
På ‘Electric Temple’ dyrker Superlynx dette sjangerlandskapet med tilsynelatende høy respekt for inspirasjonskildene, som det nok er rimelig å anta at blant annet befinner seg i materialet til band som Sleep, Earth og OM. I bunn ligger det i musikken en tilnærmet gjennomgående jamfølelse, der varm bass, fri flyt i trommespillet og fantastisk varierte og semi-improvisatoriske gitarer holder lydbildet interessant ut fra et ganske minimalistisk utgangspunkt. Superlynx’ fremste ess i ermet er imidlertid kanskje Pia Isaksens krystallklare røst, som tilfører et litt mer spesielt element til bandets musikk der den sender meg assossiasjoner til den mørke og vakre vokalen på utgivelsene til artister som Chelsea Wolfe og Anna von Hausswolff.
Tittellåta inngår i en albumåpning som tilfredsstiller det meste jeg har hatt av høye forventninger til plata. Åpningslåta «Rising Flame» er en helt strålende introduksjon, der de klare, lyse gitarakkordene og taktfaste trommebeaten etter hvert sparker i gang det rolige, men selvsikre drivet på plata etter at bandet har følt seg fram de første par minuttene. «Apocalypse», som jeg som singel syntes virket litt avstumpet, føyer seg perfekt inn mellom tittellåta og «Moonbather», og på alle disse låtene demonstrerer Superlynx den verdifulle egenskapen det er å la låter bygges og utvikle seg i sitt naturlige tempo. Det ligger alltid en litt ulmende intensitet i Isaksens stemme, og når gitarene og trommene regelrett får slå seg mer og mer løs utover i låtene er disse komposisjonene alltid en fryd å følge med på.
Så er det også slik at jeg etter hvert føler en viss fare for at minimalismen som ligger til grunn og den mer eller mindre monotone vokalstilen ikke holder seg like godt gjennom hele albumet. Og for meg går musikken også litt på tomgang gjennom den instrumentale «Sonic Sacrament» og den påfølgende «Returning Light». «Laws of Nature» henter det hele litt igjen ved å være et av albumets sterkeste låter i kraft av sin sterke oppbygning, men det virkelige grepet som krydrer helheten med litt mer variasjon kommer først med «Then You Move» – og da på et vis jeg egentlig også har litt vanskeligheter for å forstå.
‘Electric Temple’ blir nemlig et ganske annet dyr når galopperende pianotangenter og stemmen til trommeslager Ole Teigen(?) plutselig melder seg på denne låta, og på tross av at den ikke er blant platas sterkeste låter rent komposisjonsmessig, er låta like fullt et usedvanlig friskt pust. Det litt underlige ved dette er at disse nye elementene også brer seg utover de påfølgende to sporene som avslutter plata, og med det også gir musikken en litt ny og enda litt mer lavmælt farge; først i den kortere «Siren Sing», som først og fremst egentlig minner om en 2000-talls Ulver-ballade, og deretter i avslutningssporet «May».
Her evner Superlynx å bygge flott opp til en lun, god og stemningsfull avslutning på plata, og sånn sett er det aldri selve kvaliteten det er så mye i veien med. ‘Electric Temple’ er i all hovedsak en strålende prestasjon fra start til slutt. Avslutningssegmentet føles imidlertid litt løsrevet fra resten av plata, og sammenhengen er ikke så elegant og åpenbar som den kunne vært – spesielt med tanke på at bandet egentlig heller fremstår litt konservativ i virkemiddelbruken tidligere på plata. Likevel vil jeg anbefale ‘Electric Temple’ på det varmeste, og slå meg til ro med at Superlynx også har et uforløst potensiale i form av de mange spennende tingene man finner i bandets verktøykasse.
Skrevet av AlexanderLange
Ulvehyrde – Englemakersken
Ute nå via Dusktone.
Det har vært gode grunner til å ha høye forventninger til Ulvehyrdes nyeste plate. På tross av at dette er et relativt nytt band og ‘Englemakersken’ er deres første utgivelse, er erfaring fra andre etablerte svartmetallband dypt forankret i bandets mannskap, noe også singlene opp mot platelanseringen, «Jarlen» og tittellåta selv, vitnet om. ‘Englemakersken’ inneholder også det man kan forvente av en ganske så bunnsolid svartmetallplate som holder fast ved sjangerens kjente, velfungerende trekk, og bør falle i god jord for fans av band som Satyricon, Immortal og Windir der det hurtige og kompromissløse komplementeres av både groovy og mer melodiske og folk-inspirerte elementer.
Det første som slo meg med Ulvehyrdes sound var i utgangspunktet de skitne, høylytte og feite gitarene som får prege lydbildet – selv når et høyt tempo gjør det ugjennomtrengelig nok. Hvordan dette fungerer til bandets fordel demonstreres – igjen – på utsøkt vis i den illsinte åpningslåta «Jarlen», der gitarene og trommeslagerens blast-beats sammen sørger for en kompromissløs og utrettelig lydmur av brutalitet. Her kommer også en annen spesiell styrke ved Ulvehyrdes musikk, nemlig den historiske tematikken, frem, noe som står igjen som en gjennomgående styrke også på resten av plata.
Det største høydepunktet på plata kommer for min del med «Disippelen», der Ulvehyrde fyller på med litt seigere og mer taktfaste riff og sånn sett sørger for regelrett uimotståelige og rå svartmetallgrooves som utfyller hverandre perfekt. Bandet gjør seg også fortjent til mer skryt for variasjon ved å introdusere desto treigere og mer monotone låter med «Likbålet» og «Dødsuret»; disse ligger på hver sin side av tittellåta og tilfører noe positivt til flyten på plata, på tross av at de i seg selv nok er litt i overkant ensformige.
I opptakten til avslutningen på albumet synes jeg imidlertid Ulvehyrde kjører seg litt fast; «Skarpretteren og «Diabolisten» spiller videre på elementene fra «Jarlen», «Disippelen» og «Englemakersken» uten egentlig å tilføye noe nytt og bedre. Etter en litt vaklende introduksjon runder imidlertid bandet det hele av på strålende vis med «Svartbækken», der man etter noen smått suggererende chugge-partier etter hvert fanges inn i en ugjestmild snøstorm av blastbeats og onde akkordskifter. Det er dette Ulvehyrde klarer desidert best og noe av det som gjør ‘Englemakersken’ til en plate som er verdt en gjennomlytt for enhver fan av raffinert, norsk svartmetall der ute.
Skrevet av Alexander Lange
Vetter – Av Sublim Natur
Ute nå via Duplicate Records
Andreskiva til Håvard Tveito under aliaset Vetter, ‘Av Sublim Natur’ begynner med en ytterst effektiv finte. Ut ifra tittellåtens fossende, statiske og lavoppløste gitar-introduksjon ville det vært naturlig å forvente en mer eller mindre tradisjonell svartmetallplate etter andrebølgens stilistiske føringer, og disse forventningene forsterkes når en stri strøm av blast beats entrer under Tveitos maniske og ville svartmetall-vokaler. På andresporet «Skogene Baerer Vaare Arr» kompliseres det foreløpig rendyrkede soundet med vidåpne strekk av korrumpert og tjærebakt ørkenrock, samt atmosfæriske avlukker av luftspeilende gitarer og melodiske basslinjer. En sti som ved første øyekast virket å lede til noe kjent og kjært viser seg å lede inn i en fremmed og underfundig skog; en skog hvor floraen blir stadig merkeligere jo dypere man vandrer.
Selv om det ti minutter-lange tittelsporet er en ekspansiv låt fylt av rytmiske, tekstur-messige og harmoniske overraskelser, er det fortsatt en relativt pur svartmetall-låt av natur. Men som eksemplifisert i åpningsparagrafen sniker det seg inn noen særdeles friske uttrykk i løpet av platas øvrige låter, der særlig tendensen til å bryte ut i sprakende og disig garasje-psychedelia farget av 70-tallet gjør seg bemerket. Et annet navn som ofte tvinger seg frem i bevisstheten under lyttinga er Darkthrone, ettersom deres stadige omveier innom Sabbath-sk doom-rock og støyende punk synes å ha satt sine spor på særlig «Morgensolens Rike» og «Kraken». I tillegg må det sies at produksjonen i seg selv er en viktig del av ‘Av Sublim Natur’s særegne uttrykk, ettersom den støyete og primitive miksen dynker plata i et organisk belegg av jord, kvist og bark, samtidig som det fremhever det lekne og kreativt overstrømmende trommespillet til session-trommis Nils Martin Haugfos.
Den samme produksjonen som fremhever Vetters egenart vil nok for mange være den største barrieren å bryte for at de virkelig skal kunne sette pris på utgivelsen. ‘Av Sublim Natur’s strukturelle finurligheter og harmoniske vendinger ligger ofte nedgravd under et tjukt lag av støy, og det krever en del fokus fra lytterens side for å få maksimalt utbytte av plata. Denne tåken letter heldigvis på seg jo lengre ut i plata man kommer, og på «Morgensolens Rike» har den fullstendig fordunstet så låtas rivende svartpunk-riffing får muligheten til vise seg frem i all sin dyriske prakt.
Blant platas fem låter er det særlig de av psykedelisk temperament som ender opp med å imponere. «Skogene Baerer Vaare Arr» tilbringer mesteparten av tiden sin flakkende omkring på ørkenrockens åpne vidder, kun avbrutt av små pusterom badet i nordlysets stemningsfulle grønnskjær. «Tentakler» er kanskje den beste av dem alle, med sitt syrlige og skingrende hovedtema, sterke rytmiske underlag, samt Tveitos naturalistiske, seremonielle og rensungede vokal. «Av Sublim Natur» er til tross for sin noe ugjennomtrengelige miks også et høydepunkt; spesielt det stadig intensiverende strekket fra låtas midtseksjon til eksplosjonen av svermende gitarer som setter punktum står sterkt i minnet når plata er over.
‘Av Sublim Natur’ er en givende plate å tilbringe tid med når du først har gjort deg til lags med den nådeløse miksen. Terrenget varierer overraskende mye fra et øyeblikk til et annet, og reisen byr på noen flotte utsiktspunkter underveis. Det er ikke til å unngå at de mange ulike uttrykkene kniver om plassen på stor-strukturens bekostning fra tid til annen, men dette er først og fremst et problem du støter på på dine første to-tre gjennomlyttinger. Etter hvert som du blir kjent med platas bestanddeler begynner de å komplimentere hverandre, og når jeg nå sitter og oppsummerer min egen opplevelse av plata etter 5-6 gjennomlyttinger har det blitt tydelig for meg at Vetters nyeste utgivelse er en karakterfull og sammensatt svartmetall-skive av høy kvalitet. ‘Av Sublim Natur’ er kanskje ikke for nyinvidde, men for erfarne svartmetall-fans på leting etter et utforskende og friskt take på sjangeren er den sterkt anbefalt.
Kvesta (tidligere kalt Skrømt) har vært en destruktiv og herlig naturkraft innenfor tradisjonell norsk black/thrash siden de slapp debut-plata si ‘Ibex Arrival» i 2016. Bandet virker tilfreds med å fortære, kverne i stykker og deretter skvise ut sjangerens norske klassikere i nye konfigurasjoner, noe som ikke er meg i mot nå som Aura Noir har forlatt ballparken. På sin nye EP ‘Corpsebog’ leverer kvintetten tre nye originallåter som vil få lytteren til å gripe etter skinnvest og ammunisjonsbelte i løpet av kun et øyeblikks eksponering, samt et robust cover av Darkthrones «Under a Funeral Moon» som en aldri så liten bonus.
Det er åpningslåta «Noxious Necromancy» som ender opp med å kreve mesteparten av lytterens oppmerksomhet. Med den eksentriske og reverb-dynkede opptredenen til gjestevokalist «Krizla» og de forrykende, harmoniserte soloene til gjeste-gitarist «Hazzlegard» tatt i betraktning er ikke dette så rart, ettersom deres talenter er utnyttet på helt utmerket vis. Kombinert med en lydproduksjon som kaller tilbake til sjangerens primitive og rabide oppstart, samt bandets grenseløse og autentiske entusiasme for egen musikk er resultatet virkelig slående, og grunn nok alene til å anskaffe EP-en.
Heldigvis er ikke de to låtene som har gitt ‘Corpsebog’ sitt navn fullstendig maktesløse i kjølvannet av den glimrende «Noxious Necromancy». Med «Raatten» tilbake bak mikken er «Corpsebog» mer utpreget svart enn åpningslåta, med flust av triller og jagende riff som får det til å gå varmt om øra på selv den mest værvante black/thrash-fanatiker. «Corpsebog II» slentrer på sin side inn i mer atmosfærisk territorie; en disig og klam sump der skingrende gitarer og en overraskende flott, melodisk outro leder vei gjennom det forræderske lendet. Til slutt har vi selvfølgelig coveret av «Under a Funeral Moon», som har fått litt kjøtt på kroppen via miksingen sammenliknet med originalen, samtidig som den brenner med den samme intense heten.
Dersom man ser på ‘Kvesta’ som et mellommåltid ment til å døyve den verste sulten imens vi venter på bandets neste full-lengder, fungerer den svært dårlig. Sulten min etter en fullverdig Kvesta-plate å sette tennene mine i har nemlig flerdoblet seg etter å ha fortært de tre blodige kinaputtene av noen originallåter vi har blitt servert på denne EP-en. Det er ikke noe mangel på black/thrash å velge i innenfor de norske grensene per dags dato, men der den nye garden (ledet av band som Ormskrik og Evoke) pusher et skarpt og velpolert sound pusher Kvesta et sound som er like råttent og mobydelig som et oppgravd kadaver (på en god måte selvsagt). ‘Corpsebog’ er en av de beste norske metall-EP-ene så langt i 2021, og et absolutt must for fans av rivende, rå black/thrash.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Mournless – Aften I Morket
Usignert, ute på Bandcamp.
‘Aften I Morket’ er en ytterligere forsikring om at Mournless med hver utgivelse tar nok et steg opp. Mens de første slippene fra dette DSBM (dark suicidal black metal)-prosjektet var noe ujevne og delvis preget av litt avstumpede låter, har prosjektet gradvis vist bedre takter. På ‘Mørkt’ syntes jeg Mournless var inne på virkelig bra saker, og ‘Aften I Morket’ følger opp dette lille verket i så måte.
‘Aften I Morket’ står også for en naturlig kontinuitet fra ‘Mørkt’ fordi den viser en ganske melodisk side av Mournless, der både atmosfærisk, progressiv og folkemusikkinspirert svartmetall utforskes. Er det ett band jeg minnes om er det ukrainske Drukdh, nettopp fordi grovkornede, melankolske akkordrekker er det som driver låtene fremover. Åpningen «Avhyr» er et godt eksempel på dette, og på den påfølgende «Vegvisir» inviterer også Mournless litt mer variasjoner i intensitet inn i låtstrukturen – noe som gjør det enda litt mer interessant. Den korte tredjelåta «Lys» er imidlertid EP’ens annerledeslåt ved at den er hakket mer direkte og drivende enn de andre, noe som gir den et aldri så lite snev av black’n’roll og gjør den til et heldig tillegg til den øvrige helheten. Favorittlåta mi på EP’en er nok imidlertid avslutningslåta «Ingen Verdens Ting», en instrumentallåt som nok byr på de sterkeste riffene på utgivelsen etter at «Gravferd» for så vidt også tar de vellykkede elementene fra «Vegvisir» sterkt videre.
‘Aften I Morket’ er med andre ord en ganske så god EP, der også produksjonen er på et høyere nivå enn på andre Mournless-utgivelser. Så er heller ikke dette en EP som blåser meg av banen på noen måte, og jeg stusser til tider over litt enkle, trygge og repetative riffstrukturer og en spinkel vokal som ikke alltid kler resten av musikken like godt, men det er en EP som er verdt en lytt dersom man er ute etter noe litt bedre ny norsk, enmannssvartmetall.
For et hvilket som helst annet svartmetall-band med røtter i uttrykkets tidlige utviklingsforløp i Norge ville låt-tittelen «Into the Mountains» pekt i retning den evinnelige fetisheringen av barskog, fullmåner og naturkrefter som har blitt en av sjangerens typiske kjennetegn. Til forskjell har Vreid i løpet av sin omfattende karriere vist stor interesse for reelle hendelser – om så det er snakk om nazistenes okkupasjon av moderlandet, en temmelig grusom henrettelsesmetode fra vikingtiden, eller som på deres kommende ‘Wild North West’, den avskyelige historien til en av Norges såkalte «psykiatriske institusjoner», Harastølen.
Hvorvidt Vreid har valgt å fortelle historien til denne institusjonen via et kronologisk plott eller enkeltstående vignetter får vi ikke svar på før plata slippes neste uke, men på «Into the Mountains» kan man i alle fall anta at det dreier seg om en pasients desperate flukt fra sykehuset inn i fjellheimen. Mediet Sogndals-musikantene har valgt til å støtte opp rundt dette dramaet er en rimelig streit og presis miks av melodisk rock og tilbakeholden svartmetall, halv-sungede refrenger og en avsluttende elektronisk groove som fikk meg til å lure på om ikke Prins Thomas hadde sneket seg inn i studioet under en av bandets innspillingspauser.
Om man ser på musikkens fortellende egenskaper så beskriver «Into the Woods» utviklingsforløpet fra energisk flukt til beseiret resignasjon på flott vis, hvilket lover godt for ‘Wild North West’ og dets status som konseptplate. Om man ser på låta som et stykke egenstående musikk er det derimot et par ting man kan plukke på; den rensungede koringen på refrengene er ustødig og lite overbevisende, og overgangen fra låtas vers/refreng-syklus til den doom-berørte, elektroniske avslutningen føles noe usammenhengende. Dette er ikke nok til å stikke kjepper i hjula for min egen del, og spesielt de klatrende og vevende ledegitarene på refrengene er et moment som ender opp med å definere singelen i mine øyne.
Med fire singler ute er det bare én ting som gjenstår for gutta i Vreid, og det er å slippe den fulle opplevelsen som er ‘Wild North West’ løs på befolkningen. Uansett hvordan plata viser seg å være kvalitetsmessig er det ingen tvil om at den er en av de større begivenhetene innen norsk metall i 2021, så her er det bare å sette av 30. April og gjøre seg klar for både filmatisk og musikalsk filleristing. Vreid fortsetter å utvide bandets musikalske og tematiske univers på «Into the Woods».
Skrevet av Fredrik Schjerve
Ildfar – «Lyset I Skumringen«
Ute nå via Northern Silence Productions.
Vi har fått nok en smakebit fra det kommende albumet til Ildfar, ‘Som vinden farer vil’: «Lyset I Skumringen». Ildfar er et prosjekt som går helt tilbake til den norske svartmetallens storhetstid på 1990-tallet, noe som for så vidt også kom til uttrykk med den forrige singelen, «The Last Dawn», der klassiske svartmetallelementer ble håndtert på usedvanlig sterkt vis. Mye tyder rett og slett på at vi står overfor et album som kan bevise at et album av høy kvalitet ikke trenger å innebære store nyvinninger, all den tid man har en god forståelse for råmaterialet i bunn.
Med det fremstår også «Lyset I Skumringen» som en ganske klassisk svartmetallåt. Men Ildfar bruker litt andre verktøy enn på den ganske raske og voldsomme «The Last Dawn», og har kokt opp en låt som har flere melodiske folk-elementer og sånn sett minner mye om Ulvers klassiker ‘Bergtatt’ og mye av Agallochs materiale. Komposisjonen baserer seg først og fremst på flotte, sterke melodier, og på tross av at den ene spilles av en akustisk gitar som nok dominerer vel mye, klarer Ildfar å variere intensiteten og bygge opp låta på en måte som gjør at helheten føles ganske kompakt og dynamisk samtidig. Anbefales!
Blant de mange undergrunns-fokuserte plateselskapene som er reist på norsk jord har Terratur Possessions i Trøndelag over tid utmerket seg som et av de mest treffsikre. Deres fokus på individualisert svartmetall med okkult eller symbolsk vinkling har gitt interesserte lyttere et rikt hvelv av utgivelser å fortape seg i, et hvelv som er ypperlig balansert mellom norske og internasjonale bidrag. Vi i Metallurgi er som kjent ekstra opptatt av den norske garden, og dermed vil det være passende å nevne at Terratur Possessions har gitt ut en av de beste norske utgivelsene så langt i 2021 i Misotheists ‘For the Glory of Your Redeemer’. Nå i April har vi fått enda en plate å fremme fra nettopp dette hold, nemlig den ulmende og forheksende selv-titulerte debuten fra trønderske Syning.
Syning består av medlemmer av etablerte band som Whoredom Rife, Knokkelklang og Manes, og føyer seg godt inn i Terraturs rekker med sin hypnotiske og mystiske svartmetall. Deres debut-utgivelse kommer i form av en 34-minutters skive, hvor de to første låtene med enkelthet kan ansees å utgjøre en helhet grunnet returnerende musikalske temaer, etterfulgt av et nedslått og tungsinnet postludium. Dette korte formatet fungerer like effektivt for Syning som det gjorde for Misotheist i Februar, ettersom det gjør det mulig å vie alt sitt fokus til de svermende og flakkende bevegelsene som definerer ‘Syning’s to kolossale åpningsspor.
«Atter Igjen Kommer Mørket Krypende» innvier seremonien med et intenst strekk med mørk ambient – som en dyp avgrunn fylt av sort, reflekterende væske. En gitarstrofe flyter til overflaten av denne brønnen, og repeteres på tålmodig vis lik det mer tilbakelente materialet til deres kollega i Misotheist. Deretter entrer det fulle bandet over en svingende groove, og oppmerksomheten fanges av den vandrende bassen og de Colin Marston-aktige, ulende dødsgrowlene til «Cernunnus». Overflatespenningen bygges opp til et kritisk punkt, og den passive pulsen brister fullstendig for å gi plass til en stormende elv av andrebølges-svartmetall. Thrashende, rabide sprinter leder inn i melodiske strømninger, og de stadig mer forgrenede korridorene leder deg som lytter dypere inn i platas tussmørke indre.
Før eller siden passerer vi dørterskelen til andrelåta «Et Siste Skrik», en låt som virkelig står støtt og stødig som et av de store høydepunktene innenfor norsk undergrunnsmetall så langt i 2021. Syning bruker de første fem minuttene på å bygge opp og bryte ned et suggererende reisverk lik det som åpnet «Atter Igjen Kommer Mørket Krypende» – den avgjørende forskjellen er hvor oppbygningen leder hen. Der «Atter…» ledet inn i et turbulent elvestryk av svartmetall leder «Et Siste Skrik» inn i en storslått sal hvor ledegitarer og orgel henger som tunge gardiner og skilletepper langs veggene. Det veldige inntrykket fordrer et lite pusterom i etterkant, før vi returnerer til åpningslåtas hovedtema, nå kronet med lengselsfulle og melankolske gitarmelodier.
Som tidligere nevnt virker det som at Terratur Possessions vektlegger individualiserte perspektiver på svartmetallsjangeren når de speider etter nye signeringer, og dette tilbyr Syning definitivt på sin første utgivelse. Musikken deres har en overhengende atmosfære av mystikk og lysskyhet som gjør dem utrolig egnet for plateselskapet, samtidig som deres tilnærming til storstruktur og ambient/synth-teksturer gjør at man ikke lett mister synet av bandet i mengden. De eneste kritiske kommentarene jeg har til ‘Syning’ er at «Atter Igjen…» synes å miste litt av fokuset i andre halvdel, samt at postludiet «Fortapt» oppleves som litt stillestående mot slutten. Dette er dog kun flisespikkerier, og ikke noe som river meg ut av den musikalske seansen Syning presenterer på sin debutskive. ‘Syning’ er en oppslukende reise gjennom en dunkel undergrunns-labyrint av norsk svartmetall, og en sterk anbefaling fra oss i Metallurgi.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Funeral Void – In the Epic ov a Funeral Sunset
Usignerte, ute nå på bandets Bandcamp
Funeral Void er et melodisk dødsdoom-band fra Bergen som jumpet ut av den store Bandcamp-eteren med en fiks ferdig debutskive i begynnelsen av April i år. Det som i øyeblikket fremsto som et hemmelighetsfullt og anonymt prosjekt viser seg å være bestående av relativt erfarne medlemmer fra band som Fairy (Therese Tofting, vokal), Thy Grief (Christer Korsvold, gitar og keyboard) Vinterbris og Fjordfader (Kristoffer Aalhus, bass), og dette burde man egentlig ha kunnet gjette basert på den ytterst profesjonelle presentasjonen til bandet, både lydmessig og visuelt.
En av de kjekke sidene ved å ha startet opp bloggen Metallurgi er at jeg stadig får utfordret mine egne synspunkter hva gjelder den norske scenen og dets bestanddeler. Jeg har tidligere trodd at Norge har hatt lite å tilby det internasjonale dødsmetall- og melodiske doom-markedet, men med store skiver av band som Deception, Blodtørst og Goat the Headinnenfor førstnevnte sjanger, og band som Veil of Secrets, Ravn og nå Funeral Void som jobber innenfor sistnevnte har det blitt meg tydelig at de fleste undersjangre er representert i den norske undergrunnen. Funeral Void på sin side peiler seg inn på en spesifikk periode på 90-tallet der dødsmetallen og doomen krysset veier og dannet en gotisk og nedstemt blandingsrase best kjent via band som My Dying Bride, Paradise Lost og Anathema.
Det første man vil legge merke til når man trykker play på åpningslåta «Fathomless» er hvor fantastisk produsert og mikset ‘In the Epic ov a Funeral Sunset’ er. Den romslige atmosfæren og den forheksede western-gitaren som begynner låta er tidlige tegn på en høy produksjonsstandard, men det er først når den drivende og kolossale band-introduksjonen valser ut av høyttaleren at man innser hvor massivt og polert det hele låter. Denne skinnende veggen av dunkle krystaller møter deg hvor enn du retter blikket på ‘In the Epic…’, hvilket får meg til å tenke på det tilsvarende lydvidunderet og en av mine personlige favoritter innenfor melodisk doom som er 11th Hours ‘Lacrima Mortis’ fra 2013. Funeral Void har åpenbart gått inn i innspillingsprosessen med en tydelig visjon for platas sound, og kombinert med de My Dying Bride-aktige celloene og kammerinstrumenteringene som pipler opp til overflaten over platas spilletid blir resultatet en plate som lyd- og uttrykksmessig mestrer sin utvalgte nisje.
Men en skive lever og dør ikke på produksjon og sjangermessige bestanddeler alene; viktigst av alt er låtene og hvorvidt de makter å utnytte det produksjonsmessige rammeverket til det maksimale. ‘In the Epic…’ starter sterkt, med den dynamiske og storslåtte åpningslåta «Fathomless» og den noe kortere og mer konsise «Nightbird», som med sine Paradise Lost-liknende ledegitarer kunne fungert bra som en singel om bandet hadde ønsket det. «The Lonesome Nemesis» er i likhet med «Fathomless» en tårnende, katedralsk fasade av en låt, men blir noe sabotert av enkelte harmoniske uenigheter mellom keyboard og vokal, samt en tekst preget av tidvis klumsete engelskbruk.
Etter det kosmiske og hjemsøkte mellomspillet «Eclipsed in Obscurity» byr skivas B-side på den seige og funeral doom-aktige «Tragic Discernment», et Tangerine Dream-liknende lydmaleri bestående av astrale vinder og pulserende kvasarer ved navn «Twilight Wanderer», samt den eskalerende, gotiske perlen av et høydepunkt som er «The Last Desolation». Det er postludiet «Twilight Wanderer» som setter punktum for plata, og med sine drøye seks minutter er dette en besynderlig avgjørelse, ettersom kun en halvtime av platas spilletid er viet fullverdige låter. Balansen mellom mellomspill og låter ender opp med å føles litt disproporsjonal, og jeg skulle gjerne hatt en ytterligere 6-7 minutter med dødsdoom for å runde av utgivelsen.
Når alt kommer til alt er ‘In the Epic of a Funeral Sunset’ en meget sterk førsteutgivelse, selv når man tar i betraktning profesjonaliteten til bandets besetning. Lydmessig og uttrykksmessig er plata helt forbilledlig, en rik og forheksende opplevelse man kan synke inn i uten anstrengelser. På låtfronten har bandetfortsatt mengder av uforløst potensiale, ettersom plata mangler litt av de store, minneverdige høydepunktene som kan tittes tilbake på etter at plata er ferdig. Funeral Void leverer en bunnsolid debut med ‘In the Epic ov a Funeral Sunset’, årets til nå mest fengslende melodiske doom-besvergelse fra norsk hold.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Dödfødt – Grim Hellish Rock’n’Roll
Det østlandske enmannsprosjektet Dödfødt springer ut av det prekære, lille plateselskapet NekroGeit, som, ut fra det lille jeg har klart å oppdrive av kunnskap om det, gjør et slags forsøk på å kombinere svartmetallens og pornogrindens outrære uttrykk – da også ved hjelp av prosjektene Död og Mannepenis og platenavnene og covrene som følger med. Dödfødt fremstår imidlertid på sin nyeste utgivelse, ‘Grim Hellish Rock’n’Roll’, som et ganske renskåret svartmetallprosjekt som minner mye om de virkelig tidlige svartmetallplatene fra 1980-tallet, så vel som de tidlige utgivelsene til for eksempel Darkthrone og Emperor.
Uttrykket er da også først og fremst ganske rått, enkelt og rifftungt, noe man raskt blir vitne til når introsekundene i «Nesluap Flundra» baner veien for tittellåta og «Nuclear Sunrise». Utgivelsen er mer enn solid nok innenfor denne rammen, noe som demonstreres av kompromissløs riffmarsj, mer heseblesende tremolopartier og en akkurat passende mengde med innslag av gitarsoloer. Men det er et klart innslag av grindcore her, og det er ikke bare gjennom korte låter som «I Hope You Fucking Die», men også gjennom den litt uhøytidelige tonen slik den kommer til uttrykk for eksempel på «Murder Music». Den kuleste låta er imidlertid i mine øyne «Evil», som gjør uhyre effektiv bruk av doom-metallens treigere og seigere elementer.
Sist vi hørte fra Octohawk (tidligere Mammüth) var i Februar da de slapp den ville og mangefasetterte førstesingelen «Iconoclast». Bandets progressive men unektelig tunge stoner/sludge breiet seg godt ut over låtas lengde på åtte minutter; en blytung, sisyfisk kampestein rullende gjennom et spacerock-landskap. På singel nummer to fra deres kommende debutskive ‘Animist’ beholder Octohawk den omstreifende og søkende karakteren til førstesingelen, men i denne omgangen er det synth-fargede terrenget skiftet ut med en hyppig omskiftende labyrint av ruvende steinvegger.
Etterdønningene av «Iconoclast»s interstellare reise henger igjen i åpningens effektbelagte fløyte, før et monumentalt riff deiser ned fra oven som et krasjlandende romfartøy i en fremmedartet jungel. Det harde, svingende men elegante trommespillet til David Jøndahl Hjellum kombinert med gitarenes voldsomme vekt er som en sammensmelting av Mastodon og High on Fire forsterket med armeringer av titan, en form for progressiv sludge farget av samtidens brutale tyngde. Disse metalliske korridorene leder inn i mer meditative og harmoniske rom, og overgangene mellom de ulike delene av strukturen blir gjort uforutsigbare av bandets stadige forlenging av fraser og takter. «Weather the Storm» er nok en sterk singel fra Drammensbandets andre fase, en låt som trekker deg inn med sin umiddelbare vegg av riff og holder på oppmerksomheten ved hjelp av sine strukturelle kolbøtter.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Dieseldyra – «Fabrikk»
Usignert, ute nå via div. strømmetjenester
Dieseldyra er et norsk rockeband som i all hemmelighet har samlet opp en fartstid på utrolige 30 år(!) og som nå i 2021 endelig har sett muligheten til å gi ut en debutsingel ved navn «Fabrikk». Bandet startet sin virksomhet i kjølvannet av den store norske rock- og punk-eksplosjonen på 80-tallet og er tydelig inspirert av flaggbærere som Wannskrækk/ Dum Dum Boys, Raga Rockers og Jokke & Valentinerne. Til tross for tette bånd til denne viktige epoken for norsk rock har Dieseldyra et sound som ikke er fullstendig immun for påvirkninger fra senere tid, og det skal bli spennende å se hva slags andre uttrykk som har sneket seg inn på den kommende debutskiva deres, en foreløpig navnløs sak som ble spilt inn hos Ocean Sound Recordings på øya Giske utenfor Ålesund.
Det er lite ved beskrivelsen av bandets sound som tilsier at en metallrettet blogg skulle fatte interesse for prosjektet, men det er altså noe vagt stoner-aktig ved åpningsgitarens crunch som gjør at tyngdesensorene i det sentrale nervesystemet til anmelder lyser opp som et juletre. Versene er drevet av rytmeseksjonens presise og kraftfulle maskineri, og både tekst og vokal har et skjær av industriell brutalisme som umiddelbart sender tankene i retning Dum Dums Per Øivind Houmb. Det tydeligste nikket i retning norsk punk-tradisjon er likevel refrenget, som med sin superfengende og allsang-verdige natur fremmaner den solidariske «Alle-for-en»-energien som pulserte gjennom glanstiden innenfor norsk punk.
Per bandets sosiale medier er «Fabrikk» en «Perle av en låt av en gjeng med svin», og selv om jeg ikke kan uttale meg rundt sistnevnte kan jeg definitivt istemme det første utsagnet. «Fabrikk» er en blankpolert og treffsikker kule av norsk rock som i et tidligere tiår ville runget ut av dashbord-radioen til biler landet over.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Grimmferd – NARVIK
Ute nå via Blodig-Gevir Studios.
Enmannsprosjektet Grimmferd er tilbake med nok en singel der krysningspunktene mellom black og death metal utforskes. Denne gangen er det snakk om «NARVIK», som i all hovedsak er en ganske rendyrket svartmetallåt som, gjennom tematiseringen av nazistenes invasjon av Narvik i 1940, sannsynligvis bringer med seg Grimmferds tydeligste nikk til norsk krigshistorie til nå.
Grimmferds form for svartmetall begynner etter hvert å bli tydelig der den igjen minner mest om musikken til band som Darkthrone og Satyricon. Unntak finnes selvsagt her og der, blant annet gjennom tempoet og growlingen i det første verset, men hovedgrunnlaget til musikken finner sine viktigste elementer i den taktfaste og groovy siden ved svartmetallen. Slik åpner også «NARVIK» bra etter en lengre intro med diverse lydeffekter, og Grimmferd holder i utgangspunktet god stand gjennom låta med en bukett solide riff. Om noe trekker kvaliteten på låta ned er det for min del den litt overtydelige og direkte teksten kombinert med strukturen på låta, som først og fremst livnærer seg gjennom repetisjoner av en ganske kompleks rekke med riff der overgangene ikke alltid sitter like godt. Det gjør at låta mangler litt fremdrift i det rent musikalske før slutten melder seg, og at den ikke er like spennende som for eksempel «Necromantic Terrorpig» – Grimmferds desidert største blinkskudd til nå. «NARVIK» er imidlertid likevel en tøff låt, der både produksjon og mye av det musikalske håndverket sitter.
Ene er et norsk svartmetallband som til tross for et fullstendig fravær av oppdrivelig informasjon på nett kan antas å bestå av kun et enkelt medlem. Stilistisk og produksjonsmessig sett er det den norske andrebølgen kompassnåla peker på, men innslag av melodisk svartmetall av nordeuropeisk sort og post-punk-aktige akkordrekker redder debutskiva ‘Lang Kald Natt’ fra å fremstå som en renspikket kopi uten egen agenda og kreativ drivkraft. Over platas åtte låter tar den kappekledte guiden bak Ene lytteren med på en tur gjennom en naturflekk som ved første øyekast virker gold og øde, men som viser seg å yre av liv og historie for den som vet hvor man skal lete.
De første øyeblikkene av åpningslåta «Grålysningen» er på mange måter et effektivt forvarsel om utfordringene som venter en lenger inn i ‘Lang Kald Natt’s spilletid. Ensomme akkorder kledt i en knitrende ulltrøye av diskant og vreng runger utover i tomrommet i det som føles som en evighet, før en spartansk blast beat og glefsende vokaler kaster oss ned i en grop av primitiv og støyende svartmetall. Til tross for at vokalen, bassen og trommene på «Grålysningen» er rimelig enkle og uforanderlige (som på de fleste andre låtene på ‘Lang Kald Natt’ forøvrig) bidrar endringer i låtas helhetlige terreng til å holde liv i anmelderens interesse. Spesielt verdt å nevne er den harmoniserte klagesangen som utgjør låtas midtpunkt og det streite, stoiske rockebeatet som dukker opp i kjølvannet.
Resten av platas A-side består av et par lengre låter som vandrer dypere inn i ødemarken enn sine omgjengere, separert av et suggererende og forhekset mellomspill med navn «Skogsdemon». «Smal er Porten til Stjernene» veksler mellom langstrakte melodier som minner om de man finner på Satyricons ‘Nemesis Divina’, og akkordprogresjoner med et skjær av post-svartmetallens sødmefylte melankoli. «En Ulv Sang et Ukjent Sted» skviser mengder av ideer mellom den lamenterende ulvesangen som åpner låta og det svansende riffet som setter punktum, og er kanskje den låta på ‘Lang Kald Natt’ som overbeviser mest som storstruktur. Et episk, traskende tradmetall-riff leder inn i platas kanskje mest bitende svartmetall-sekvens, som igjen leder inn i en serie harmoniske vendinger som leker med lyset lik brytninger i krystallklart fjellvann.
Selv om platas første halvdel byr på mangt en minneverdig opplevelse, er det B-siden som tar kaka hva gjelder ubestridte høydepunkter. Tittelsporet er et utskudd av klassisk norsk faenskap, et storslått vinterlandskap utsmykket med mollakkorder som ruver som varder og steinrøyser bestående av krokete arpeggioer. Den anonyme musikeren bak Ene har en fremragende sans for utforming av melodier, og ingen låter demonstrerer dette bedre enn «Lang Kald Natt» og platas singel og absolutte høydepunkt «Satans Sorte Spor». Turen rundes så av med et sjelfullt, inderlig og vakkert akustisk mellomspill med navn «Jeg er Dog Kun som Bare Støv», og det frynsete og Burzum-aktige sporet «Stille Vann».
‘Lang Kald Natt’ er en langt bedre debut-plate enn det man gjør klokt i å forvente fra det gjennomsnittlige enmanns-svartmetallband. Ja, repetisjoner av enkelte av ideene kan oppleves som overflødige, og kombinert med de noe statiske arrangementene i rytmeseksjonen er det et strekk eller to av plata som sleper litt på bakbeina. Likevel er ‘Lang Kald Natt’ for det meste en innhyllende og berikende opplevelse, og man føler virkelig man har blitt godt kjent med den bevandrede naturflekken innen guiden vår forsvinner oppover i fjellheimen på slutten av «Stille Vann». Ene har levert en selvsikker og komplett debut-plate med ‘Lang Kald Natt’, en utgivelse jeg anbefaler samtlige fans av god gammel andrebølges-svartmetall med sterke melodiske trekk.
Opptakten til Nordjevels kommende utgivelse ‘Fenriir’ startet for ca. en måned siden med slippet av EP’ens tittellåt, som var en dynamisk og nokså bunnsolid svartmetallåt fra de erfarne personlighetene i dette bandet. Nå har vi fått smaken på nok en singel, «Gnawing the Bones», og denne vitner om en større variasjon på ‘Fenriir’ enn det jeg i utgangspunktet så for meg.
«Gnawing the Bones» er nemlig først og fremst et slag i trynet i form av å være en uhyre hurtig og aggressiv låt. Mens «Fenriir» var en ganske så konvensjonell svartmetallåt, peiler Nordjevel seg på «Gnawing the Bones» inn mot langt mer forrykende og teknisk avansert musikk. Svartmetall er det naturligvis fortsatt, da på ganske lik måte som mye av materialet til 1349 og de siste årenes Gorgoroth, men man kommer ikke helt utenom assossiasjoner til teknisk death metal og de ulike blackened death metal-variantene der ute. At en tidligere Zyklon-gitarist leder an på denne låta gir i alle fall mye mening i så måte. Men det er de velutførte svartmetallelementene som like fullt får låta til å skinne, nærmeste bestemt gjennom de iskalde tremoloarpeggioene i versene og ikke minst de store akkordene som får lydbildet til å åpne seg litt midt i låta – riktignok med like stort tempo som før.
Skrevet av Alexander Lange
Nekromantheon – «Dead Temples»
Ute nå via Indie Recordings
Vi er nå så nære slippet av Kolbotn-bandet Nekromantheons tredje skive, «The Visions of Trismegistos», at de mest miljøskadede blant thrash-fansen har begynt å selvantenne av pur forventning. Når det kommer til å blande thrashens aggresjon med svartmetallens skoldende råskap er det nemlig ingen over eller ved siden i vårt langstrakte land (med unntak av Aura Noir, muligens), og om du er på leting etter tilsvarende primale uttrykk ellers i den vide verden må du nesten ta turen helt over til de bestialske black/trash-scenene i Sør-Amerika. Deres nyeste singel «Dead Temples» er nok en ildfull leveranse fra de tre karene i Nekromantheon, en låt som bærer bandet et godt stykke på vei mot det selverklærte målet om å slippe deres «mest kompromissløse album så langt».
Låtas drøye tre minutter byr på de samme grunnleggende elementene som alltid har vært tilstede i bandets musikk: tordnende trommebrekk, hylende ledegitarer og riff som flerrer opp både jordsmonn og animalsk vev på leting etter thrashens ukuelige id. Denne gangen er musikken forsterket med et solid tematisk holdepunkt, og dette gjør at Nekromantheons musikalske strukturer mottar en liten dæsj av mystikken som omkranset Trismegistos laboratorier. Riff løper over i riff som en kar på flukt gjennom en labyrint av instrument-fylte korridorer, og gitar-soloenes forvridde arkitektur speiler den kantete geometrien i Trismegistos hermetiske arkana. Dette samspillet mellom tematikk og toner er et nytt og spennende aspekt ved Nekromantheons musikk, men det er viktig å nevne at konseptet ikke overskygger de kvalitetene ved bandetvi har lært å elske over årenes løp. «Dead Temples» er først og fremst en ubestridt ripper i kjent Nekromantheon-stil; en kombinasjon av aske og ild som setter de adrenalin-produserende kjertlene i kroppen på prøve. Anbefales!
Skrevet av Fredrik Schjerve
Marius Danielsen’s Legend of Valley Doom – «The Sarlinian Bow»
Ute nå via Crime Records
Den nordiske power metall-dirigenten Marius Danielsen og hans eventyrlige følgesvenner har ferdigstilt konklusjonen til den episke trilogien The Legend of Valley Doom, en saga som avsluttes med slippet av ‘Part III’ 7. Mai. Det eksepsjonelt ambisiøse prosjektet har vært under utvikling siden 2016, og over tre album har Marius Danielsen fått besøk av et helt absurd antall gjestemusikere og legender fra power metallens rekker. Det går ikke an å spare på kruttet når man skal formulere en avslutning på et verk av en slik operatisk skala, og dette har Danielsen trolig vært klar over da han valgte ut singel nummer to, den 8 minutter lange fortellingen om «The Sarlinian Bow».
I og med at jeg sitter på en nettløs hytte i Oppdal har jeg dessverre ikke mulighet til å utforske den stjernespekkede besetningen som har bidratt til å skape «The Sarlinian Bow», men at talentene er brukt med tanke på deres respektive styrker er det ingen tvil om. Fortellingen om jakten på den «Sarlinske buen» og dets magiske egenskaper er nemlig fullstappet av karakterer og skikkelser som alle er portrettert av hver sin sanger, og det vide spennet i både stemmetype og lynne bidrar til å gjøre universet mer levende. Eventyret lar seg også farge av optimismen i Danielsens europeiske powermetall, så ved reisens ende er det altså ikke den mektige og fryktede krigskongen som vinner gunsten til livets tre og dermed også buen, men heller den vennlige sjelen spilt av Annikken Rasmussen Danielsen. Det bombastiske og symfoniske snittet til Danielsens musikalske ramme driver dramaet forover på godt vis, og det vidtspennende og fengende refrenget er en glede å overvære både ved reisens åpning og ende.
Man vet hva man får med Marius Danielsen’s Legend of Valley Doom, og det er slettes ikke en dum ting om man har sansen for gledesfylt og skamløst episk power metall med innslag av fantasy-inspirert historiefortelling. Ta på deg din mest hullete og slitte kappe, sleng skreppa over skulderen og gjør deg klar for en eksplosiv finale på Legend of Valley Doom-sagaen 7. Mai 2021.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Ildfar – «The Last Dawn«
Ute via Northern Silence Productions.
Svartmetallprosjektet Ildfar skal ha sett dagens lys allerede i 1994, og har på sett og vis gjenoppstått etter en lang periode der det tilsynelatende ikke har skjedd spesielt mye. Nå er imidlertid fullengderen ‘Som vinden farer vil’ på trappene, og singelen «The Last Dawn» vitner på alle måter om en som har god kjennskap til svartmetallens røtter og bestanddeler.
Det er snakk om lite annet enn en svært solid svartmetallåt. Produksjonen er mer eller mindre perfekt med tanke på svartmetallens estetikk, der man får øyet på en viss storslagenhet i det mystiske og obskure lyduttrykket. Låta i seg selv er også sterk, der den kaster lytteren gjennom en kaotisk, men velfungerende struktur og sånn sett holder interessen oppe hele veien, også ved hjelp av et godt melodisk hovedtema. Jeg kan lite annet enn å glede meg til plata kommer og anbefale låta, kanskje særlig om man har sansen for band om Immortal og har hatt glede av Enslaveds eldre materiale.
Skrevet av Alexander Lange
Vardok Nalt – «Words Unspoken»
Usignert, ute nå på bandets Bandcamp
Enmanns-prosjektet Vardok Nalt – som dukket opp på radaren til Metallurgi i 2020s senere måneder – har i løpet av sine få måneders eksistens gått fra å være et tematisk intenst band med et noe uavklart sound, til et prosjekt som klarer å matche tekstenes brutale åpenhet med en tilsvarende konfronterende, svart-pulserende energi. Der de tidlige singlene og til dels debut-EPen ‘Ikke Vær Redd for å Falle’ sveivet litt rundt i lendet på leting etter et koherent sound, har låtene som har blitt sluppet i etterkant vært særs overbevisende til sammenlikning; spesielt «Rosedansen» står friskt i minnet med sine piruetterende melodier og apokalyptiske atmosfære. På sin nyeste singel «Words Unspoken» lever Osterøy-væringen en aldri så liten finte lydmessig, selv om låtmaterialet besitter de samme kvalitetene som har gjort musikerens senere utvikling så lovende.
«Words Unspoken» inneholder nemlig svært lite av Vardok Nalts karakteristiske svartmetall, men trasker inn i doom-metallens skyggelagte dalstrøk med overraskende selvsikre skritt. Herlig velutformede doom-riff og dronende tåkelurer smelter sammen til en mørk understrøm som de syrlige og alarmerende ledegitarene kan flyte på. Et eller annet sted mellom himmel og helvete finner vi Vardok selv, som (for første gang på engelsk) vokaliserer med en dyp og hul growl som trolig er inspirert av de dystre og bekjempede hjørnene av den ekstreme undersjangeren funeral doom. Etter en Aldebaran-aktig mellomkorridor bestående av dumpt og dunkelt strengespill bringes noen av de velkjente svartmetall-teksturene tilbake; forskjellen fra tidligere er at Vardoks raspende vokaler nå ligger tydelig fremme i miks, noe som gjør at vi kan høre en Esoteric-liknende desperasjon i stemmen hans som kun har vært insinuert tidligere. Det gjenstår ennå å se om «Words Unspoken» kun er et sjangermessig eksperiment for Vardok Nalt, eller om det er en låt som staker ut kursen for fremtidige ekskursjoner for musikeren fra Vestlandet. Låta fungerer uansett utmerket for undertegnede, og jeg hadde ikke hatt noe imot at doom metallens nedtrykte gen fikk en mer eller mindre permanent plass i DNA-et til Vardok Nalt.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Nekonomicon – «The Ghost Maze Project«
Ute via Pagefire Records.
Youtuberen Andri fra kanalen Pagefire har utmerket seg som noe så sjeldent som en humorist innenfor norsk metall, og har servert eksperimentert med ulike sjangeruttrykk – gjerne med et uhøytidelig, og dermed også ganske appellerende, preg. Nekonomicon er et resultat av Andris sjangerutforskning, og vokste ut av et ønske for å dyrke sjangeren nintendocore ytterligere (Andri forklarer hvorfor her). Første smakebit er låta «Ghost Maze Project», der vi som lovet får elementer fra dataspilltematikk, metalcore og chiptune.
Og det er en ganske så kul og underholdende affære. Andri drar lytteren inn med et godt, catchy og akkurat passe melankolsk og synth-tungt hovedtema, og de fem minuttene fylles videre opp av ulike variasjoner, sentral kvinnelig vokal over det hele og små innslag av metalcore-vokal. Sånn sett er det absolutt snakk om en god låt, og om noe, skulle jeg egentlig bare ønske at det var en enda dristigere affære. Med tanke på mange av de tidligere påfunnene til Andri, vet jeg at han kan få til det, og med tanke på sjangermerkelappen forventet jeg egentlig noe enda litt mer out there. «Ghost Maze Project» er imidlertid et sterkt første steg inn i et prosjekt som kan gå i mange spennende retninger.
Skrevet av Alexander Lange
Himmelstorm – «When We Rise«
Ute nå via Odensland.
Himmelstorm forlenger en allerede lang rekke med singler med «When We Rise», der bandet omsetter inspirasjon fra diverse rock- og metalstorheter så vel som en rekke sci-fi-eventyr inn i seks minutters låthåndverk. Himmelstorms metall er ikke av den spesielt harde sorten, og på tross av å inneholde nikk til metalcore og melodeath i enkelte gitarriff og groove metal og industriell metall i stadige basstromme-bursts, lener musikken seg i stor grad på ganske fordøyelige rockeuttrykk og lettere progressive elementer. Sånn sett blir «When We Rise» en aldri så liten lite-versjon av de litt snillere påfunnene til band som Dream Theater.
«When We Rise» er en låt som hverken blåser meg av banen eller skuffer meg spesielt stort. Bandets ess i ermet er helt klart musikerprestasjonene, der de kan skilte med godt gitararbeid og en vokalist med stålkontroll. Det mer underveldende (om det er et ord…) går på det komposisjons- og produksjonsmessige, som ikke nødvendigvis er så dårlig, men som beveger seg på svært trygg grunn. Låta er etter min smak litt vel ensformig til å vare så lenge som den gjør, og jeg tror det også kunne vært positivt med litt mer kraft i lydbildet – særlig for vokalens del. I det store og det hele gjør imidlertid «When We Rise» jobben nokså godt i å være en habil rockelåt med sterkt slektskap til metallen.
‘Henholdsvis’ er den tredje i rekken av korte spliter Taake har sluppet det siste året. I fjor serverte de ‘Ubeseiret’ med WhoredomRife og ‘Jærtegn’ med Deathcult, og denne gangen er det bergensbandet Helheim som stiller opp sammen med det veletablerte svartmetallbandet fra samme by. ‘Henholdsvis’ er som sine to forgjengere en nokså kort sak, og består av to låter av Taake, som denne gangen henter inspirasjon fra ingen ringere enn Arne Garborg, og to coverlåter av Helheim.
«Brotne Bein og Mannefall» åpner ballet sterkt med solid, drivende gitar-riffing med folk-tendensene vi kjenner fra tidligere Taake-utgivelser. På dette bandets side av splitten er det imidlertid «Ein Baat i Foss» som imponerer meg mest. Det saktegående, tålmodige partiet som åpner og avslutter låta høres ut som ventemusikken over menneskenes kø mot Helvetes porter, og midt i lar jeg meg blant annet rive med av et rått riff som først tilfører en mer groovy dynamikk etter det første, hektiske verset og deretter kommer tilbake i litt ulike former. Mot slutten får man også servert litt spenstigere, merkeligere gitartoner over trommenes driv, som nok kanskje er det friskeste pustet vi får i det som til syvende og sist er en utgivelse som resirkulerer velkjente elementer fra Taakes tidligere spetakkel – riktignok med mye hell.
Helheims første låt ut er en cover-versjon av låta «Orkan» fra Taakes egen ‘Noregs Vaapen’, der bandet drar det i en vesentlig mer rock- og folk-inspirert retning ikledd sørgmodig clean-vokal, avslappede trommegrooves og gitarer som fremhever den melodiske siden av låta fremfor den intense og obskure. Jeg synes i grunnen denne cover-versjonen fort er noe av det mest interessante som skjer på ‘Henholdsvis’, og det er i alle fall et litt mer spennende tilskudd enn den reviderte versjonen av bandets cover av Emperor-låta «Witches’ Sabbath» (som Helheim døper «Heksesabbat») fra 2012. Personlig har jeg lite imot av å høre Emperor-komposisjoner på nytt, men det er altså noe vi i bunn og grunn har hørt før. Så er det altså lite annet på ‘Henholdsvis’ som demonstrerer noe helt nytt for noen av bandene, men solid er den like fullt, og den fortjener en lytt eller flere for alle med et øre for dem.
Skrevet av Alexander Lange
Trollfest – Happy Heroes
Ute nå via Napalm Records
Er det en ting man ikke kan anklage de fest- og drikkeglade folkemetallistene i Trollfest for, så er det å gjøre ting halvveis. Deres livlige kombinasjon av tunge metaller, Nordøst-europeisk folkemusikk og Gogol Bordello-apende galskap sørger alltid for et liveshow uten sidestykke – et alt-eller-ingenting-spetakkel som utmatter like effektivt som det forlyster. Bandets nye EP ‘Happy Heroes’ vegrer seg heller ikke for å kaste seg hodestups inn i egen tematikk, ettersom to av fire låter har ordet «Heroes» i tittelen, og hele tre av dem «Happy». Til tross for denne tematiske insisteringen på at våre helter i Trollfest har spasert lykkelige og glisende gjennom pandemiåret 2020, er det ikke mye i musikken som støtter opp om rundt dette; i alle fall ikke på overbevisende vis.
Trollfests metalliske kjerne er sitt sedvanlige selv på ‘Happy Heroes’, som vil si hardtslående, presis og hemningsløst energisk. Det som imidlertid har endret seg noe siden sist gang vi hørte fra bandet er den folkemusikalske instrumenteringen, som via sin frenetiske og schizofrene fremtoning avslører spenningen som har sneket seg under huden på enhver optimistisk jypling i løpet av de siste 12 månedene. Som demonstrert av deres cover av Bobby McFerrins «Don’t Worry Be Happy» morer Trollfest seg godt med å male denne optimismen i et ytterst ironisk lys, og resultatet er et stykke galgenhumor som virker befriende og edruelig på en og samme tid.
Sett bort ifra tematikkens sarkastiske ablegøyer er det mye annet godt å nyte på Trollfests siste EP. Tittelsporet er et tegneserie-aktig stykke folkemetall fylt med hylende saksofon, fengende refrenger og bandets patenterte, dansbare rytmikk (musikkvideoen er også verdt en visitt). «Cartoon Heroes», med gjestevokalist Miriam Renvåg Müller fra Ram-Zet bak mikrofonen, viser Trollfest på sitt mest kommersielle (les: jææævlig catchy) på en låt som på mange måter kan oppfattes som en metallifisert utgave av jingelen til en japansk manga. Til slutt har vi coverlåtene «Don’t Worry Be Happy» og «Happy» (PharellWilliams), som begge kommer drapert i den samme kognitive dissonansen mellom optimistisk tematikk og ekstremt maniske metall-uttrykk.
Trollfests nyeste utgivelse har mest sannsynlig ikke en så eksakt agenda som jeg har prestert å tilskrive den i min omtale av den. ‘Happy Heroes’ kan nok med fordel heller beskrives som et kvarter med ufarlig og fengende moro levert av noen av Norges fremste musikalske gledesspredere – en utgivelse som bør lyttes til for sitt effektive tilskudd av energi, fremfor sin sardoniske kommentar på en nasjonalt sviktende mental helse. Jeg har i alle fall hatt stor glede av å suse gjennom EP-ens fire spor hver morgen den siste uka, hvorav de to originalsporene har vært mest instrumentale i å heve motet i møte med nok en dag mellom hjemmets fire vegger. Trollfest er fortsatt kongene av eksentrisk festmusikk på sin siste EP ‘Happy Heroes’.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Ungrateful – Souls of Sin
Usignert, ute nå via div. strømmetjenester
Groovemetal-bandet Ungrateful har eksistert helt siden begynnelsen av 2010-tallet, men gir først nå i 2021 ut debutskiva ‘Souls of Sin’. Deres musikalske reisverk er bygget på grunnlaget som Lamb of God la med sine tidlige utgivelser innenfor den noe omdiskuterte sjangerbetegnelsen NWOAHM (New Wave of American Heavy Metal), ispedd mengder av den tyngde-baserte grooven amerikanerne tilføyde musikken sin rundt ‘Ashes of the Wake’ og ‘Sacrament’. Riffene er jevnt over sterke, låtformene velfriserte, og vokalen til Øystein Larsen er like konfronterende og rettmessig sint som vokalen til den antatte inspirasjonskilden Randy Blythe (i tillegg til å være ganske så lik i soundet).
Det største hinderet i møte med debutplata til Ungrateful vil nok for de fleste være produksjonen. Åpningssporet «Fallout» begynner så plutselig og uventet at man får følelsen av at bandet selv ble overrasket over at record-knappen var påskrudd, og denne følelsen av ubalanse vedvarer gjennom platas spilletid. Produksjonslyden fra låt til låt svinger noe voldsomt, og den eneste karakteristikken som deles av samtlige låter er en viss inn-bokset, digital flathet. Dette smerter av mange ulike grunner, men mest av alt fordi bandet åpenbart er i stand til å skrive solide og engasjerende låter innenfor sitt utvalgte format. Groove Metal er dessverre en sjanger som avhenger av produksjonens slagkraft og presisjon for å fungere, hvilket gir et uheldig utslag for debuten til Ungrateful.
Det er likevel ikke tvil om at de fire musikerne fra Høyanger har funnet et musikalsk fellesskap som fungerer over sine ti-år som band, og gitt en bedre miksejobb vil nok musikken deres kunne nå gode høyder innenfor lokal og internasjonal groovemetall-kultur. Slik som den står i dag oppleves debuten til Ungrateful litt som om Lamb of God hadde gitt ut en lavoppløst demo fra ‘As the Palaces Burn’-epoken; en litt ugjennomtrengelig vegg av lyd som kamuflerer et ellers unektelig potensiale.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Mjerim – Despair
Usignert, ute nå på bandets Bandcamp
DSBM-enmannsbandet Mjerim har over tre utgivelser foretatt et dypdykk inn i det grenseløse og altoppslukende mørket som kjennetegner de mest bortgjemte hjørnene av det menneskelige sinn. Musikken slekter først og fremst på Xasthurs tidlige innovasjoner innenfor enmanns-svartmetall, men utvikler soundet i en enda mer kaotisk, psykedelisk og overveldende retning. Av denne årsaken kan det være hensiktsfult å sammenlikne prosjektet med den mer fritt-flytende og diffuse siden av Islandsk svartmetall, der grupper som Wormlust og Andavald hersker ubestridt.
I tråd med tematikken som utforskes er Mjerims fjerde skive under navnet en opplevelse som byr på rikelig med utfordringer for den gjengse lytter. Sprakende og støyende teksturer, utsvevende låtformer og en spilletid på rundt 75 minutter vil utgjøre hindere som kun de mest hardbarka selv-prylerne blant undergrunns-fansen vil være interesserte i å overstige. Dersom du klarer å bryte deg gjennom ‘Despair’s urokkelige fasade vil du derimot bli møtt med en omhyllende, stemningsmettet og opplysende tur gjennom sinnet til et plaget individ. Når man har gjort seg kjent med de ulike bestanddelene av Mjerims sound er det nemlig masse å huke tak i; en musikalsk tankestrøm som byr på røyktjukke atmosfærer så vel som konkrete musikalske ideer (se åpningen på «Tales of Torment»).
Alt i alt er ‘Despair’ en reise jeg er glad for at jeg har vært igjennom, samtidig som at det er et såpass krevende stykke musikk at man helst bør ta seg god tid mellom lyttene. Jeg kan anbefale utgivelsen til folk som foretrekker at musikken svir ved berøring, samt turgåere med tidligere erfaring fra de skyggelagte dalstrøkene som utgjør den dypeste undergrunnen av støyete og lav-oppløst enmanns-svartmetall.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Saprophage – Demo 2021
Usignert. Ute på Bandcamp.
Jeg har ikke klart å finne mye ut av om Saprophage, annet enn at prosjektet er norsk, slapp en demo i 2019 og tidligere har eksistert som svartmetallprosjektet Void Eater. ‘Demo 2021’ er sånn sett prosjektets andre utgivelse, og fremstår minst like obskurt som Saprophage i seg selv. I forlengelse av det har musikken også noen sterke og svært interessante sider. Den er som hentet fra de dypeste avgrunner, veksler mellom desorienterende, doom-aktige partier og langt mer intense svartmetallpartier, alt med en ganske så fryktinngytende skrikevokal over som er svøpt inn i romklang- og ekko-effekter. Det hele fremstår i det hele tatt som en krysning mellom de litt mer dynamiske låtene til Sunn O))), prestasjonene til Maniac på Mayhems «Deathcrush» og Ihsahn på Emperors aller tidligste utgivelser – samt litt obskur death metal-estetikk.
Det er på sitt mest kaotiske og ustrukturerte ‘Demo 2021’ er aller best. De første minuttene på både «Formless Mouth of Death» og «Scepter» føles som nærmest evigvarende jammer på akkurat riktig måte, mens det mellom disse og de mer intense delene også dukker opp noen fantastisk kaotiske crescendoer der trommene egentlig løper helt løpsk og tilfører en overraskende appellerende følelse av kaos. I metal-sammenheng er disse tendensene ellers stort sett kun noe jeg kjenner igjen fra tekniske death metal-band som Gorguts og Ingurgiating Oblivion. Når dette glir inn i mer rendyrkede svartmetallpartier synes jeg ikke Saprophage er like god, men likevel vil jeg anbefale en lytt på denne korte demoen – for det skjer definitivt ganske så interessante ting.
Djevel – «Englene som falt ned i min seng, skal jeg slippe fri med brukne vinger og torneglorier»
Ute nå via Aftermath Music
De skygge-aktige silhuettene til medlemmene i Djevel har nok en gang blitt observert flakkende gjennom norsk skog og hei, hvilket pleier å være et tegn på at et nytt album er rett rundt hjørnet. Ganske riktig har bandet nylig annonsert plate nummer syv, en stemningsfullt innpakket sak ved navn ‘Tanker som Rir Natten’. Djevel har vært en viktig bidragsyter i prosessen med å videreføre de fundamentale prinsippene fra den norske andrebølgen til den moderne svartmetallens tidsalder, og har i løpet av sine ti år som band opparbeidet en rimelig uangripelig diskografi. Bandets nye singel, «Englene som falt ned i min seng, skal jeg slippe fri med brukne vinger og torneglorier», viser fortsatt ingen tegn til at deres kreative egg er i ferd med å sløves, men er heller et argument for det motsatte: at Djevels kreative instinkter er skarpere enn noensinne før.
Dette har store følger når platas første singel har en ubeskjeden lengde på nesten ti minutter. En ulmende og tonesettende introduksjon – full av hengende gitarer og tordnende trommebrekk – bygger opp til en solid groove, før andrebølgens tremulerende dragsug endelig blir sluppet løs på lytteren rundt to minutters-merket. «Kvitrim» angriper som vanlig svartmetallens mørke og forbitrede tematikk med lidenskapelig ild og poetisk vinkling, og de melodiøse gitarlinjene til Trond Ciekals fungerer som distinkte landemerker underveis i vandringen gjennom «Englene…»s ekspansive terreng. Rundt reisens endepunkt er tempoet så høyt at både hest og kjerre er i fare for å kollapse, og det hardtslående trommespillet til «Faust» leverer et barmhjertig nådestøt i form av et destruktivt cymbalslag for å sette punktum på opplevelsen. Dette er en forrykende måte å starte en plate på, og en låt som virkelig fører sak for Djevels stadig økende betydning for kontemporær, norsk svartmetall. Innvielsesritualet for ‘Tanker Som Rir Natten’ går av stabelen 14. Mai – kjenn din besøkelsestid om du har kun et fnugg av interesse for boreale svartekunster.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Dark Delirium – «Slave of Darkness»
Usignert, ute nå via div. strømmetjenester
Sist vi hørte fra de lovende metalcore-jyplingene Dark Delirium var på EP-en ‘Rise’ i Januar. Rogalendingenes debut-utgivelse demonstrerte en vilje til å strekke sjangerens grenser i retning mer atmosfæriske og post-påvirkede retninger, men bar også preg av den relative uerfarenheten som er felles for de fleste unge band. Deres nye singel «Slave of Darkness» eliminerer noen av mine tidligere kritikker, og er generelt et steg fremover hva angår både låtmateriale og produksjon.
Låtlengden til «Slave of Darkness» er et minutt eller to kortere enn gjennomsnittet på EP-en, og dette medfører en strammere og mer fokusert lytteropplevelse som kler gruppas kommersielle aspirasjoner godt. Den metalcore-møter-Gojiras «Another World»-aktige åpningen skaper en mørk og dramatisk stemning, før verset låser seg inn på et hardt og laserskåret riff som får det til å rykke i nakkemuskulaturen. Dette strekket fungerer som bare det – spesielt de hyppige innslagene av pinch-harmonics som tilfører en liten dæsj av Immolations ondskapsfulle aura er en flott touch. Jeg skulle derimot ønske at overgangen fra førrefrenget til refrenget selv var litt tydeligere, ettersom den oppbygde spenningen trygler om en mer voldsom og umiddelbar frigjøring enn refrengets diffuse form makter å gi.
Det er likevel flere positiver å rette søkelyset mot på Dark Deliriums nye singel enn negativer. Riffene er sterke, låtstrukturen og tematikken er flettet sammen på en meningsfull måte, og produksjonen har blitt mer sammensveiset siden sist. Det som kreves for at bandet skal rykke opp enda et nivå i mine øyne, er en videre utforskning av de aspektene som skiller Dark Delirium fra de talløse hordene av aspirerende metalcore-band ute i det internasjonale markedet. EP-en hadde f.eks en post-rock-aktig tilnærming til dynamikken mellom svake og voldsomme partier, og «Slave of Darkness» har en nesten gotisk affekt som gjennomsyrer låtas nedslåtte atmosfære. Dette er elementer som ikke kan attribueres til et hvilket som helst band i deres sjanger, og er derfor potente verktøy til hjelp i bandets leting etter et eget sound. «Slaves of Darkness» er uansett Dark Deliriums beste låt til nå, en negativt ladet metalcore-granskning av eget mørke.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Ulvehyrde – «Englemakersken«
Ute nå via Dusktone.
Etter slippet av låta «Jarlen» på tampen av fjoråret har svartmetallbandet Ulvehyrde nå sluppet tittellåta på sin kommende debutplate ‘Englemakersken’. På tross av bandets ikke så alt for lange levetid består det like fullt av erfarne personligheter innenfor norsk svartmetall, noe som høres godt via stålkontrollen bandet har på både produksjon og låtmateriale. Dette er svartmetall av høy kvalitet, som lar seg bære av feite gitarer som kommer til uttrykk gjennom både forrykende tempoer og tyngre, tøffere riff.
«Englemakersken» åpner med et gjørmete, aggressivt beist av et fantastisk hovedriff, der hissige blast-beats river seg målrettet fremover sammen med heseblesende og bunnsolid 1349-aktig gitarspill. I dette ligger låtas grunnmur og største styrke, men Ulvehyrde klarer seg i grunnen vel så bra når gitarene åpner akkordene i de drivende, raske versene. Barnegråt-sampelet som kommer litt uti sliter jeg med å få så veldig mye ut av, men låta bygger opp til en sterk avslutning når tremolopickingen eskalerer et litt tyngre overgangsriff og hovedriffet setter en perfekt spiker i kista for låta. Med andre ord gleder vi oss til plata kommer i april.
Skrevet av Alexander Lange
DRITTMASKIN – «Limi«
Ute nå via Drittmaskin / Edged Circle Productions.
DRITTMASKIN fortsetter opptakten til plata ‘Svartpönk’ og har sluppet det man nok kan kalle en uvanlig lang singel etter bandets eget kaliber: «Limi». På seks minutter får vi her servert et innslag som nok er litt mer progressivt og saktegående enn det vi er vant med fra det ellers så direkte og utålmodige vestlandsbandet, og der innflytelsen fra rifftradisjonene i mer tradisjonell metall virker hakket mer påfallende enn ved tidligere påfunn. Men ta det helt med ro: Onde akkordskifter og skrikevokal av særdeles høy pitch er også på plass, og selv om punken er litt fraværende, glir «Limi» flott inn som et friskt pust i DRITTMASKINs univers.
Det starter riktignok, synes jeg, litt vaklende i åpningspartiet, men bandet får momentumet på plass gjennom et råtøft refreng, og resten av låta er et stykke solid, traskende og smått suggererende metall ikledd DRITTMASKINs litt forskrudde tvister. På slutten får man attpåtil servert litt merkelig, men like fullt vakkert desorienterende klassisk gitar-spill som får en til å lure på hva slags ess i ermet dette bandet kan finne på å trekke frem på plata.
Metallurgi 