Mikrostrukturell evaluering: Ukas singler




Trollfest – «Don’t Worry Be Happy»

Ute nå via Napalm Records

Enhver gren – samme hvor tykk og robust den måtte være – vil brekke dersom belastningen som virker på den er stor nok. Slik er det også med institusjoner, personer og band, og i likhet med mange andre blant de sistnevnte har nok Trollfest fått kjent på mange former for motstandskrefter det siste året. Det kan nå virke som at Oslo-gruppas tidligere ubekjempelige tendens til lystighet og optimisme endelig har fått en støkk, ettersom deres cover av Bobby McFerrins legendariske «Don’t Worry Be Happy» viser et band som er i ferd med å gå fullstendig av hengslene.

Allerede i åpnings-øyeblikkenes bekymringsløse fremtoning kan vi skimte sprekker i fasaden. Til tross for at arrangementet låter som jingelen til en eksepsjonelt naiv feel-good-reklame, er det som at en svak eim av negativitet forsøker å tvinge seg ut gjennom de sprudlende tonene. McFerrins trøstende og empatiske ord forvandles til et slags nytteløst mantra, og sannelig detonerer ikke refrenget i en granateksplosjon av blast beats og manisk kakling. På dette tidspunktet begynner det å bli rimelig tydelig at låtas forteller sliter med å la seg overbevise av sitt eget budskap, og resultatet er et helt nydelig og desperat tilfelle av kognitiv dissonans i låt-form.

«Don’t Worry Be Happy» er både en litt befriende opplevelse nå under sen-koronaen, og et rimelig unikt innslag i diskografien til Trollfest. Bandets patenterte «trollspråk» har sett seg nødt til å gi plass til engelsk-språklig sjargong, noe jeg ikke tror har vært tilfellet siden deres cover av Britney Spears «Toxic» fra 2013. Musikken er klassisk Trollfest, en svimlende hyperaktiv kombinasjon av tilgjengelig ekstremmetall og balkansk instrumentering. Det var likevel ikke musikken som endte opp med å vinne anmelders gunst denne gangen, den jobben var det vokalistens gradvis opptrappende panikkanfall som gjorde. Om du føler at du begynner å miste grepet på virkeligheten: slipp taket og ramle ned i den kokende gryta av galskap som er Trollfests «Don’t Worry Be Happy».

Fredrik Schjerve



Nekromantheon – «The Visions of Trismegistos»

Ute nå via Indie Recordings

Norges ypperste thrashmetall-band, Nekromantheon, kommer i 2021 endelig ut med oppfølgeren til den klassiske skiva ‘Rise, Vulcan Spectre’ fra 2012. Andreplata til Kolbotn-bandet har en rimelig gjev plass i hjertet mitt, ettersom den var med på å introdusere meg for mer ekstrem undergrunnsmusikk etter en to-tre år med utelukkende Metallica på mp3-spilleren. At det nesten skulle gå like lang tid mellom ‘Rise, Vulcan Spectre’ og aprils ‘The Visions of Trismegistos’ som mellom ‘Death Magnetic’ og ‘Hardwired… to Self-destruct’ var det sikkert få som hadde gjettet på, men nå sitter vi her altså i 2021 med den første nye Nekromantheon-låta på ni år. 

Og den som venter på å bli ubergelig partert og lemlestet av Nekromantheons primale storm av riff, venter ikke forgjeves. Med singelen «The Visions of Trismegistos»  fortsetter bandet nøyaktig der de slapp lydmessig, i tillegg til å vatte opp med en tematisk-visuell oppgradering via Zbigniew M. Bielaks mesterverk av et albumcover. Nekromantheons mørkt mytiske thrashmetall er like forheksende som før; med rungende korder, hvesende leads og vridende riff som alle utgjør instrumenter i Trismegistus‘ okkulte arsenal. Den subtile romklangen på vokalen er som kattemynte for fans av undergrunns-thrash, og miksens buldrende bunn gir låta et dødsmetall-skjær som utstyrer det basale uttrykket med ytterligere tyngde og råskap. 

For min del er et gjensyn med Nekromantheon noe jeg føler jeg har ventet på i en halv mannsalder, så mine kritiske fakulteter i møte med «The Visions of Trismegistos» er nok delvis hemmede. Jeg tør likevel påstå at dette er en singel som vil lyse opp gledessentrene til de fleste thrash-fans i vårt langstrakte land, og som vil fjerne det meste av tvil rundt hvorvidt bandet er i stand til å piske liv i det samme infernoet som raste og herjet gjennom ‘Rise, Vulcan Spectre’. Nekromantheon varsler om den kommende stormen på ‘The Visions of Trismegistos’.

Skrevet av Fredrik Schjerve  



Marius Danielsen’s Legend of Valley Doom – «Stars Will Lead the Way»/ Marius & Anniken Danielsen – «Angels Crying»

Ute nå via Crime Records

Brødrene Marius og Peter Danielsen er snart klare for å avdekke det tredje kapittelet i det konseptuelle fantasy/powermetall-eposet Legend of Valley Doom. Prosjektets eventyrlige, operatiske og kooperative natur er en særegenhet innenfor den internasjonale metall-scenen, et særstilt ambisiøst prosjekt som samler et drøss med legendariske instrumentalister og vokalister bak et prangende og symfonisk europower-banner.

Den første singelen fra ‘Legend of Valley Doom Part 3’ er titulert «Stars Will Lead the Way, og dersom du har kjennskap til prosjektets tidligere utgivelser vil den  blendende og fargesprakende Blind Guardian-møter-Helloween-kombinasjonen som utgjør låtas kjerne-uttrykk neppe overraske. De orkestrale elementene er ikke like fremhevede som hos Blind Guardian, men maskingevær-riffinga og den enorme liv-eller-død-skalaen planter låta godt innenfor den etablerte europeiske powermetall-tradisjonen. Det er ikke noe poeng i å vie mye tid til produksjonen,– den glattpolerte miksingen og de fremragende musikerne som er involvert sørger som vanlig for at produktet låter som en million dollar – men det som virkelig bør poengteres er hvor balansert låtskrivinga er på «Stars Will Lead the Way»; i allefall i en powermetall-sammenheng. De bombastiske versene glir over i overraskende tilbakeholdte førrefrenger, noe som gjør at refrengene kan svinge over i hemningsløs Dragonforce-optimisme uten at det blir for mye av det gode. Andreversene smører i overkant tjukt på med klimaktiske falsett-hyl, men med tanke på at det er operatisk powermetall det er snakk om skal man kanskje være forsiktig med å trekke poeng for entusiasme og overprestering.

Med en såpass mangfoldig og kompetent tankesmie blir det naturlig å ha skyhøye forventninger til kvaliteten på materialet, og det ser ikke ut til at Danielsen & Co har tenkt til å skuffe oss denne gangen heller. Etter et langt år der den dominante uttrykksformen har vært soveroms-prosjekter og hvor klassiske ensembler har brukt mesteparten av ressursene sine på å eksperimentere med programvare for gruppe-fremføring over nett, er en utgivelse der kollaborasjon er både mål og middel et forlokkende prospekt. Før ned 7. Mai i kalenderen, og bli med på en reise gjennom det Rogue Legacy-aktige, bombastiske powermetall-universet som er ‘Legend of Valley Doom Part 3’.

Bonus: Sjekk også ut det gøyale coveret av E-Types «Angels Crying» Marius nylig gav ut med kona Anniken Rasmussen Danielsen. Det er selvfølgelig ikke sammenliknbart med musikerens über-profesjonelle hovedprosjekt, men coveret transformerer den opprinnelige synthpop-låta til en energisk liten powermetall-jam som står godt på egne ben.

Skrevet av Fredrik Schjerve

  

Årabrot – «The Lie«

Ute nå via Pelagic Records.

Årabrot har sluppet den første singelen fra sin kommende fullengder ‘Norwegian Gothic’: «The Lie». Låta ble sluppet samme dag som oppvarmings-EP’en ‘The World Must Be Destroyed’, og følger for så vidt noen av de samme sporene som utforskes her – særlig den mer eller mindre ukompliserte og tilgjengelige, men like fullt profesjonelle og eksentriske, formen som kom til uttrykk spesielt på EP’ens tittellåt. Men «The Lie» er også et litt annet dyr.

Gitarene denne gangen viser seg som feitere enn på lenge, og Årabrots stoner-slektskap har sånn sett sannsynligvis ikke vært tydeligere siden den selvtitulerte fullengderen fra 2013. De er i et fantastisk, fuzzy ekteskap med den ganske så dominerende bassen, som på sin side driver versene stødig og godt fremover sammen med stop’n’go-beaten som utgjør ryggmargen i låtas hovedtema. Det er imidlertid når beaten løsner og lead-gitaren melder seg i refrenget det blir klart hva denne låta først og fremst byr på. Her får man storslåtte pop-vibber (jada!) pakket inn i gotiske stemninger og hint til både alternativ-metallen og post-punken – godt hjulpet av Kevin Nernes’ teatralske vokal. Også Karin Park kommer med et treffende, om enn et litt vel tilslørt, bidrag i låtas flotte, store og åpne bridge-parti som kontrasterer seg fint mot det ganske direkte, jordnære og riffbaserte uttrykket som ellers brer seg utover komposisjonen.

Mange vil kanskje håpe at Årabrot viser frem noen litt mer ukonvensjonelle sider av musikken sin på ‘Norwegian Gothic’ enn «The Lie». Og det er jo ikke så rart – det er ingen hemmelighet at underlige musikalske hjørner har blitt utforsket med stor suksess av Årabrot tidligere. Problemet mitt blir imidlertid kanskje først og fremst å ikke høre på denne førstesingelen såpass mye at jeg går lei den før plata kommer i april. Den treffer nemlig definitivt en avhengighetsskapende nerve med sitt umåtelig catchy refreng og høye produksjonsverdi.

Skrevet av Alexander Lange



Ravn – «Hulderlokk«

Bilderesultater for ravn hulderlokk
Usignert, ute på strømmetjenester.

«Hulderlokk» er det nyeste påfunnet til trondheimsbandet Ravn – et band som befinner seg i det forholdsvis velkjente krysningspunktet mellom doom- og folk-metal, og som ellers har brukt eventyr og folkeminne fra våre nordiske strøk som episenter for musikken siden oppstarten i 2012. Med denne nye låta girer Ravn litt opp igjen etter den nokså tunge og dypt melankolske «Evighet» fra i fjor. Åpningen er riktignok en møysommelig introduksjon med clean-gitar-akkorder og flotte, oppbyggende doom-harmonier. Men når Hildegunn Eggans velutførte vokal etter hvert lyser opp lydbildet over et ganske så drivende hovedtema, leder bandet lytteren sakte, men sikkert inn i folk-metallens forlokkende blanding av melankoli og lystighet. Verset fortoner seg som en catchy doom-groove som Eggan får fortelle uavbrutt om hulderlokken over med korte stavelser og raske toneskifter. Deretter leder en folkedansbar trall lytteren inn i refrenget.

Ravn får sånn sett definitivt til det (jeg tror) de prøver på, og kanskje ikke så mye mer – likhetene med de virkelig store innen melodisk, moderne doom-metal er for så vidt ikke til å ta feil av. Så kan man påpeke at produksjonen mangler en liten polering der den vakre vokalen nok blir litt i overkant overskyggende til tider. Ganske så solid er det imidlertid likevel, og noe som slår meg er hvor godt de bruker refrengtemaet sitt som anker for låta der det både fungerer som en fin åpning på hoveddelen og en flott avslutning på det hele. «Hulderlokk» svinner deretter hen med velkjent clean-gitar-melankoli – og med det er det grunn til å se fram til det neste Ravn har å by på.

Skrevet av Alexander Lange



Livløst – «Red«

Ute nå via Dusktone.

Svartmetallprosjektet Livløst har sluppet den nesten åtte minutter lange singelen «Red» fra sitt kommende album ‘Symphony of Flies’. Sammen med den forrige singelen, platas tittellåt, signaliserer denne låta utvilsomt et stødig steg videre fra debuten «Cold Skin» – duoens særegne sound manifesterer seg i alle fall desto tydeligere. Livløst evner nemlig på denne låta å blande sammen svartmetallens atmosfæriske, rå og hardtslående elementer som aldri før – og ikke minst med en kompromissløs brutalitet i låtteksten.

Gitarene er nok en gang av det iskalde og diskantbefengte slaget, og bærer låta stødig ved hjelp av en variert bukett med ulike riff der både drivende og atmosfæriske elementer får utfolde seg. Trommene er på sin side fremmede for blast-beatene som vanligvis okkuperer svartmetallåter, og tilfører i stedet et råtøft og tidvis nokså tungt groove-element som glaseres med vokalens rituelle «RED!»-skrik i refrengene. I all sin uhyggelighet og brutalitet blir dermed låta ganske så kul. Først og fremst fortjener imidlertid kanskje først og fremst selve låtkonstruksjonen en liten applaus – den dungeon-synth-aktige introen er riktignok en litt kjedelig affære, men først og fremst klarer Livløst med «Red» å holde interessen oppe, og vel så det, gjennom denne ganske lange låta. Det er ingen enkel sak når uttrykket er såpass direkte.

Skrevet av Alexander Lange

Mikrostrukturell Evaluering: Ukas singler

Leprous – «Castaway Angels»

Ute nå via InsideOut Music

De ti månedene med fullstendig turnéstopp vi har hatt siden mars har tvunget yrkesmusikere verden over til å tenke i nye baner. Charli XCX slapp en «isolasjons-plate», skrevet og produsert alene i hjemmestudioet av artisten selv. VIERLIVE satte artister som KvelertakSigrid og Aiming for Enrike i kontakt med noen av de dyktigste musikkvideo-produsentene vi har, og resultatet ble en serie streams som talte for live-konsertens relevante rolle selv under fullstendig lockdown. Leprous har selv holdt et par vellykkede streams i løpet av 2020, men at de dyktige musikerne ville gjøre det godt under transparente strømme-forhold kommer ikke som en overraskelse på noen. «Castaway Angels» derimot?

For et band som er notorisk opptatt av detaljer og lag i egne komposisjoner kan det nemlig virke rimelig revolusjonerende å senke skuldrene og bare spille. Det er nettopp det Leprous gjorde under innspillingen av «Castaway Angels»; etter kun en kveld med jamming ble låta innspilt i plenum på et enkelt take. Resultatet er en romslig og organisk meditasjon rundt velkjent tematikk for mange som har måttet streve seg gjennom endeløse dager i eget selskap under koronaen.

Låta begynner med kun vokalist Einar Solberg og Tor Oddmund Suhrkes akustiske gitarspill. Akvatiske effekter svever rundt i periferien, før dype, dumpe basspedaler signaliserer trommis Baard Kolstads inntog. Låta blusser gradvis opp fra dette sårbare, Kristian Kristensen-aktige utgangspunktet til en frisk bris av krystallisk prog-pop som har likhetstrekk med senere Anathema. Låta ble tatt opp hos Ocean Sound Recordings, og Adam Nobles produksjon fanger bandets hinsides tette samspill på en såpass klar og balansert måte at man nesten får lyst til å tvile på bandets uttalelse om at alt ble spilt inn på en tagning.

Låta i seg selv er en lineær og forfriskende lite overtenkt låt som kan virke enkel på første gjennomlytt, men som setter sine røtter over tid. Mye av grunnen til dette er som vanlig Einar Solbergs dynamiske og lidenskapelige ytelse bak mikrofonen, nå støttet opp av et band som ikke er redd for å la instinktene overstyre intellektet. Leprous er et band som jeg føler har blitt oversett av enkelte blant sitt potensielle publikum her i Norge, og jeg skulle gjerne likt å se musikken deres bli verdsatt av en større del av demografien utover metall-miljøet. Med «Castaway Angels» har bandet skapt en lydmessig forbindelse til en bredere norske musikk-sfære, så man får håpe dette kan bidra til å gjøre bandet til en enda større profil her i Nord.   


Kal-el – «Paranoid» (Black Sabbath cover)

Signert til Argonauta Records, ute nå via bandets Bandcamp

På sitt cover av Black Sabbath‘s ikoniske «Paranoid» har stoner rock-bandet Kal-el fra Stavanger gjennomført et tankeeksperiment: hvordan hadde låta hørtes ut om den først ble utgitt på Sleeps ‘The Sciences’ fra 2018? Transformasjonen fra småjoggende hardråkk til blytung stoner-jam viser seg å passe låta helt utmerket, selv om klassikeren ikke vinner betydelig mer enn den taper under forvandlingen. 

Etter litt sprakende feedback setter bandet i gang med den velkjente åpningen til Tony Iommi, og før vi vet ordet av det er vi passasjerer på en saktegående mammut av et romskip som spiller en korrumpert utgave av Sabbath-låta på anlegget. Vokalen til «Cpt. Ulven» er som en blanding av Ozzy Osbournes nasale belting og den høytsvevende røsten til Brett Campbell fra Pallbearer, og passer uttrykket som hånd i hanske. Grunnet låtas nye tempo har han tatt seg friheten til å skrive om vokallinjene så de ligger godt i hans eget register, og selv om jeg savner refrengets fengende melodi, så fungerer det for det meste.

Kal-els versjon av «Paranoid» er et artig sjangereksperiment, og vil mest sannsynlig vil kunne bli en gjenganger i live-settene deres, om det ikke allerede er tilfellet. Til lyttebruk i egen heim er det derimot ikke en låt som opprettholder interessen nevneverdig over flere lytt. Grunnen? Der originalen er et kjapt skudd av energi som entrer og forlater blodårene i løpet av et øyeblikk, er coveret en nesten fem minutter lang trask gjennom fire vers, to soloer og ørten-hundre ned-tunede gitarhogg. Til tross for noe overflødig repetisjon er dette uansett en artig kuriositet, og jeg setter stor pris på at bandet tok sjansen til å fullstendig endre låtas karakter fremfor å by på en eksakt reproduksjon, noe som forekommer altfor ofte i metall. Absolutt verdt et par lytt!


Last Lightning – «Helvete»

Usignert, ute nå på div. strømmetjenester

«Helvete» er den andre singelen svartmetallbandet Last Lightning har sluppet i vår korte tid som blogg. Som forgjengeren, «Fjellets Mørke Toner», er det snakk om en form for melodisk svartmetall med episk snitt som ikke ofrer intensiteten til fordel for smektende melodier. 

«Helvete» er noe mer ensrettet enn annen musikk jeg har hørt fra Last Lightning, med en tremolo-basert melodikk som durer nesten uavbrutt fra start til slutt. Kombinert med dette får vi en growling som også maler godt innenfor linjene, så hadde det ikke vært for det mer dynamiske trommespillet (se de Mgła-aktige cymbal-touchene mot slutten av låta) hadde det fort kunne blitt flatt. Jeg liker introriffet med sin franske/ nederlandske svartmetall-karakter, men utover det blir det litt mye blank riffing og konvensjonelle progresjoner.

Der «Fjellets Mørke Toner» hadde et tydelig høydepunkt i sin stopp-start-riffing, mangler «Helvete» et moment som skiller låta fra mengdene av melodisk svartmetall som kommer ut hver uke. Jeg vil derimot ikke si at bandet går på en betydelig smell med utgivelsen av låta, og fans av natur-inspirert, melodisk svartmetall vil definitivt finne noe å huke tak i ved «Helvete».


Vardok Nalt – «Svartediket i Mørket», «Jeg Bare Sover» og «Henfallen Dependens»

Usignert, ute nå via bandets Bandcamp

Vardok Nalt er et enmanns-band fra Osterøy utenfor Bergen som bruker hjemmesnekra svartmetall som et utløp for all mulig slags angst og håpløshet. Som et resultat av at denne tematikken er så tydelig kommunisert via låttitler, tekst og singelcovre vil nok de fleste instinktivt plassere Vardok Nalt i DSBM-sjangeren (depressive/ suicidal black metal) sammen med band som Austere og Thy Light. Om man titter forbi tekstene er det derimot lite ved prosjektet som peker mot disse trakter, ettersom Vardok Nalt spiller en form for aggressiv og sjanger-agnostisk svartmetall, heller enn den atmosfæriske svartmetallen som dominerer i DSBM-landskapet.

Prosjektets tre første singler bærer åpenbare preg av at prosjektet er i oppstartsfasen. Ustemte gitarer og en oppstykket miks vitner om en produsent i lære, og hyppige innslag av uortodokse elementer blandet med svartmetallen (Se grooven som dukker opp et halvminutt ut i «Svartediket i Mørket») gir en viss nakkesleng under lyttingen. I tillegg har de programmerte trommene en tendens til å slå over i rock-lenende rytmikk når det ikke dreier seg om ren rulling eller blasting, noe som ytterligere forvirrer anmelder. Sprikende lyd-identitet er en vanlig utfordring å hanskes med som et ungt enmanns-band, og det vil være urettferdig å frarøve Vardok Nalt den tiden som trengs for å eksperimentere seg frem til et samlet sound. Dette er også låter som per Youtube-beskrivelsene har blitt skrevet og spilt inn på kort tid, så umiddelbart uttrykk ser ut til å være høyere prioritert av artisten enn flisespikk og filing for øyeblikket, noe jeg støtter.

Bandet virker mest lovende for meg når det introduserer enn viss musikk-tematisk kohesjon, som i variasjonene på åpningsmelodien som dukker opp på forskjellige steder i «Jeg Bare Sover». I tillegg virker artisten å være i besittelse av en naturlig kraftfull og ekspressiv stemme som virkelig er godt rustet for å uttrykke den typen eksistensielle kval som beskrives i tekstene. Alt i alt presenterer Vardok Nalt mye som kan bygges på og raffineres på sine første tre singler. Det er umulig å si hvor denne kunstneriske prosessen kommer til å føre hen, så for øyeblikket er det nok best å vente på videre produksjon før man forsøker å danne seg et klart bilde av artisten. Jeg skal i alle fall følge med! 

(Etter jeg publiserte denne posten så jeg at Vardok Nalt har publisert en ytterligere låt på Bandcamp og Youtube. Se opp for omtale i neste ukes spalte!)


Skrevet av Fredrik Schjerve