Mikrostrukturell Evaluering: Ukas singler

Kal-El – «Dark Majesty»

Etter å ha hørt og skrevet om et litte knippe av låtene deres siste året har det blitt meg klart at Kal-El kan ansees å være en moderne inkarnasjon av selve ur-ånden til stoner rock-sjangeren. Det finnes ikke en eneste lyd-byte i diskografien deres som ikke lever og ånder stoner, alt er tappet rett fra det blytunge og dis-belagte grunnvannet som Sleep åpenbarte i 1990. Med en lydproduksjon som maksimerer gitarene og bassens destruktive sjokkbølger, samt en vokalist som låter som Ozzy Osbournes tapte sønn er Kal-El nærmest en naturkraft å regne, et utsagn som aldri har vært mer sant enn på singelen og tittelsporet til deres kommende plate «Dark Majesty». 

«Dark Majesty» er en 8-minutters stoner-gigant som stamper seg bortover terrenget som et prehistorisk beist. Det struttende åpningsriffet har den samme wolfram-aktige tyngden til Sleeps ‘The Sciences’ fra 2018, kanskje den mest betydelige målestokken vi har på hvor massivt og mektig stoner kan låte i det nye årtusenet. Trommis «Bjudas» deler ut perkussive blåveiser på metodisk vis, og Cpt Ulven spinner som alltid et mørkt, fabulistisk narrativ via sin gjennomtrengende og blankpolerte messing-røst. Med «Dark Majesty»s robuste lengde i mente tar bandet seg tid til å svanse seg litt på låtas bro, med feite, harmoniserte ledegitarer og en kataklysmisk avslutning som amper opp stemningen på slående vis. «Dark Majesty» er den klart beste låta jeg har hørt fra Kal-Els hold så langt, en gedigen stoner-jam som kommer til å bli spilt høyt og ofte gjennom sommer-månedene. 

Skrevet av Fredrik Schjerve

Minas – «Rust in Your Veins»

Minas (tidligere Minas Tirith) har med sitt navnebytte i 2015 fullbyrdet et utviklingsforløp som har utfoldet seg gradvis siden bandet entret scenen i 1989. Trioen, som hadde sitt utgangspunkt i en meget eksentrisk form for progressiv ekstremmetall, har over årenes løp utviklet seg i retning mer konvensjonell progmetall, og et slags naturlig endemål kan sies å ha blitt nådd med på deres nye plate ‘Rigid Adherence’. ‘Rigid Adherence’ er en velpolert og strømlinjeformet utgivelse fylt av atletiske riff og glitrende gitarharmonier som ikke skyr solbleket og oppstemt hardrock når situasjonen kaller for det. En full anmeldelse av plata skal jeg dog ikke begi meg ut på nå, ettersom vi først skal ta en titt på singelen bandet slapp i starten av Juni, nemlig «Rust in Your Veins».

Etter en dyster og spenningsskapende introduksjon fylt av renplukkede gitarer, harmoniserte ledegitarer og dronende vokaler, klemmer Minas til med et av de smidige, Fates Warning-aktige riffene som kan sies å være grunnvollen til deres progmetalliske høyborg. Huggende, synkoperte gitarer sørger for å tilføre låta tyngde, og refrenget kontrasterer umiddelbart med et hook som ikke hadde vært utilpass i selskap med 90-tallets alternative metallgiganter. Lydmessig er alt som det skal være – produksjonen er skarp og punchy nok til å komplimentere deres nylig anskaffede kommersielle brodd -, men låtstrukturen har et par skavanker som svekker den totale sammenhengen noe. Det instrumentale mellomspillet mellom første og andre vers skaper et lite opphold i låtas fremdrift hvis hensikt ikke er tydelig for anmelder, og slutten på låta oppleves i tillegg som litt brå. Det er mulig disse strukturelle merkverdighetene gir mer mening i platekontekst, så jeg skal vente til neste uke med å spikre opp min protest på kirkedøra. Minas varmer opp til plateslipp med sit mest blankpussede og oppskalerte take på progmetall-sjangeren til nå på singelen «Rust in Your Veins». 

Skrevet av Fredrik Schjerve

Roots of Tragedy – «Memento Mori»

Roots of Tragedy har vært på snarbesøk i mangt et sjangermessig territorie siden prosjektet slapp sin første demo i 2006. Fra den nevnte demoens synth-draperte dødsdoom til det dystre djent-landskapet som preget debutplata ‘Doctrines’: brutaliteten kan ta mange former når man er én om den kreative prosessen. Felles for alle utgivelsene til mesterhjernen bak Roots of Tragedy, David Sandvik, er den kristne tematikken som deles av samtlige artister hos det sjanger-agnostiske selskapet OmniGod Music. På sin nye singel «Memento Mori» har pipa nok en gang fått en annen lyd, i dette tilfellet en slags Dimmu-fisering av moderne døds-core. 

At Roots of Tragedys nyeste singel låter massivt er det ingen som kan benekte. Sandvik har aldri vært blyg når det gjelder å anvende mulighetene det moderne studioet tilbyr, og «Memento Mori» låter kolossalt, kraftig og (selvfølgelig litt) komprimert som følge. Etter en kort intro bestående av mørk ambiens og skinnende synth bærer det rett inn i en Fleshgod Apocalypse-aktig syklon av ekstremmetall-trommer, ruvende akkorder og jagende, symfoniske strykere. Som mye utpreget moderne ekstremmetall er det grunnleggende lydbildet utrolig kaloritett, så Sandvik gjør godt i å inkludere noen stakkede pusterom i form av rensunget vokal og piano-mellomspill. Låta er kvalitetsmessig helt på det jevne med større navn innenfor Sandviks valgte uttrykk (for eksempel Becoming the Archetype, hvis vokalist Jason Wisdom gjester på låta), så jeg håper at «Memento Mori» kan skaffe karen et større publikum enn han har hatt gleden av å nyte så langt i sin unge karriere. 

Vi dekker ikke så forferdelig mye av denne typen metall på bloggen – fordi en av våre hovedkilder når det kommer til å finne frem til norsk metall, Metal-Archives, ikke fører arkiver på core-grensende metallmusikk – så ikke vær sene om å gjøre oss oppmerksomme på nye utgivelser innenfor nærliggende uttrykk. Det vil nemlig være altfor leit om vi går glipp av muligheten til å diskutere artister som Roots of Tragedy på bloggen, ettersom de er vitale biter i puslespillet som er norsk metall. Om du er fan av moderne ekstremmetall som truer med å svelge deg i et hav av hvite flammer, sjekk ut Roots of Tragedys «Memento Mori».

Skrevet av Fredrik Schjerve