Kvelertak er i full gang med promoteringsplanen i forkant av femteskiva ‘Endling’, og en av punktene på lista var tydeligvis å rive Tons of Rock-publikummet et nytt rasshøl som headlinere av festivalens siste dag. I den anledning gav Stavangers-gjengen ut en singelversjon av låtta «Skoggangr»; en låt jeg som publikummer kan erklære at fungerte aldeles utmerket som bensin på bålet i en live-setting.
Fra mosh-pitens kaotiske episenter virket den triumferende fanfaren som åpner «Skoggangr» nesten progressiv i sin rytmiske lek. Riffet har både folketonale og Thin Lizzy-aktige trekk, og introduserer den oppstemte og seirende stemningen som gjennomsyrer låta på godt vis. Den transparente og glattpolerte miksen skyver Kvelertak nærmere det melodiske rocke-landskapet enn noensinne før, og dermed dukker det opp en del sære referanser underveis, som f.eks versets svingende The Strokes/Franz Ferdinand-vibber og broens indie/shoegaze-lenende gitartone og spill. Bandet bringer dog øksen ned ved veis ende i form av en drivende svartpunk-seksjon som kunne vært hentet ut av debutskiva fra 2010, og gir dermed både gamle og nye fans grunn til å la seg begeistre av deres nye singel.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Cadaver – «Scum of the Earth»
Ute nå via Nuclear Blast Records
Der førstesingelen og tittelsporet fra Cadavers kommende skive ‘The Age of the Offended’ var en overraskende kommersiell og groove-orientert sak, levner «Scum of the Earth» ingen tvil om at vi ikke lenger har å gjøre med det samme bandet som gav ut ‘Edder & Bile’ i 2020. «Scum of the Earth» er en svært edgy og konfronterende sak, drevet av en form for hardcore-lenende men ekstremmetallisk rytmikk som pepres av støyende vokalfiltre og kakofoniske lydeffekter fra alle kanter. Låtskrivingen har definitivt sine meritter, men foreløpig er den plutselige stilistiske og tematiske endringen såpass desorienterende at jeg ikke helt klarer å gjøre meg opp noen klar mening om Cadavers nye materiale. Det må dog poengteres tekstens kritiske missiv i retning woke-kulturen nok en gang utgjør en akilleshæl for bandet, og jeg trenger neppe understreke ironien i det å bli fly forbanna på andres tendens til å bli fly forbanna. Dermed er ballen fremdeles i lufta når det kommer til kvaliteten på ‘The Age of the Offended’, selv om skivas to første singler definitivt har aktivert noen varsellamper hos undertegnede.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Flight – «Hypatia»
Ute nå via Dying Victims Productions
«Echoes of Journeys Past», tittelsporet fra Flights kommende tredjeskive, var en nydelig dose tradmetall/hardrock som fikk gamle, ubrukte nervebaner til nok en gang å stå i lys lue. Bandets nye singel «Hypatia» vandrer enda lengre nedover tungmusikkens pilegrimsled, og signaliserer for alvor at ‘Echoes of Journeys Past’ kan komme til å bli en gedigen hendelse for visse sirkler av tilbakeskuende rock- og metallfans.
«Hypatia» bruker sine drøye seks minutter til å bygge et omfattende og overdådig reisverk på gamle, udødelige idealer. Låta har en detaljrikdom og en omstreifende eventyrlyst som funker som en tradmetallisk parallell til Black Vipers fartsmetall i senere tid, samt en opprømt energi som gjør den skapt for små, innendørs-pubscener landet over. Det ligger en dis av fantasy-eskapisme over musikken til Flight, hvilket forsterkes av produksjonens varme bris og den lavmælte, velharmoniserte vokalen til bandets vokalist Christoffer Bråthen. Det er nesten skremmende hvor dyktige bandet er på å drive utgravning på denne hyperspesifikke, tungmetalliske gull-åren, og jeg må nok innrømme at «Hypatia» har truffet en nerve i meg som gjør det vanskelig å skru på de kritiske fakultetene. Det finnes selvfølgelig ikke et innovativt sekund å spore på Flights nye låt «Hypatia», men det likevel en sjeldenhet vi har med å gjøre når det kommer til bandets solblekede, euforiske tradmetall/hardråkk.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Eternity – «Gunmetal Sky»
Ute nå via Soulseller Records
Svartmetallbandet Eternity har sluppet singel nummer tre fra deres nært forestående album ‘Mundicide’: «Gunmetal Sky». Mens de to forrige, «Journey towards the Darkside» og «Hymn», lå rundt seksminuttersmerket, er «Gun Metal Sky» med sine tre minutter en vesentlig kortere låt. Dette gir også mening med tanke på den litt andre typen stilistiske innretningen denne låta har, der Eternity går helt inn for et hurtig, thrasha black’n’roll-forsøk.
Det lykkes bandet ganske godt med, og det forrykende tempoet og solid gitarriffing gjør at «Gunmetal Sky» løfter forventningene til plateslippet. Refrenget fremstår noe uinspirert og generisk, men først og fremst leverer den potent hurtighet og brutalitet. Ikke minst støtter den opp under en hypotese om at ‘Mundicide’ vil bli en nokså variert opplevelse der Eternity utforsker mange sider ved svartmetallen.
Skrevet av Alexander Lange
Asmodean – «Zooethics»
Ute nå via Rob Mules Records
Første gang jeg hørte både om og på Asmodean var da de slapp den første singelen fra sitt kommende album. «Below the Line», som låta heter, leverte et friskt pust innenfor metall av den litt lettere sorten, noe jeg egentlig skulle ønske det var litt mer av. Neste singel ut, «Sanguine», gikk oss dessverre hus forbi, men nå er «Zooethics» også ute, og Asmodeans styrker holdes definitivt ved like her.
Det gjelder særlig bandets evne til å koke opp skikkelig fengende partier, noe som nok en gang gjør at jeg får heldige assossasiasjoner til for eksempel Ghost så vel som diverse alternativ-rockere. «Zooethics» inkluderer også et litt tydeligere tradmetallsk preg i gitarsegmentet enn «Below the Line», noe som i all hovedsak fungerer godt med musikkens catchy finish, men som til tider også blir en smule generisk. Men låta er likevel god, og albumet gleder jeg meg mye til.
Skrevet av Alexander Lange
Lonely Pedro – «I Never Knew»
Ute nå via Trot Loop Twelve
Enmannsprosjektet til Eldklings Morten Nicolaysen, Lonely Pedro, er ute med ny singel – nok en gang i forlengelse av den smått ironiserende PAPPA-metallen (passive aggressive power pop ambient metal) Nicolaysen har kokt opp. Som vanlig er ikke dette så obskurt som det kanskje høres ut som, samtidig som at sjangerbetegnelsen er forholdsvis beskrivende med tanke på den tilgjengelige og smådramatiske finishen musikken har.
«I Never Knew», som denne singelen altså heter, går også inn i rekken av nokså solide singler fra Lonely Pedro. Særlig godt synes jeg refrenget gjør seg, der Nicolaysen virkelig får vist kapasiteten sin i vokalsegmentet og melankolien sitter godt. Anbefales om du er ute etter en god dose ukomplisert og melodisk metall av den tilgjengelige sorten.
Goat the Head er en artig, trøndersk skrue innenfor den norske metall-scenen. Dette bandet ble aller først etablert i 2002, og lanserte fra 2006 til 2011 en rekke utgivelser før det deretter ble stille fra kvartetten en god stund. Det tok nemlig da hele ti år før en ny plate var på trappene, da i form av ‘Strictly Physical’, der bandet presenterte sin såkalte «primal contemporary caveman death metal» på imponerende vis.
Det har ikke tatt like lang tid før neste utgivelse denne gangen, og to år etter at ‘Strictly Physical’ buldret inn i øregangene våre har vi nå fått servert ‘Et Lokalsamfunn i Sorg’. Den spenstige sjangerbeskrivelsen må endatil også nyanseres ytterligere denne gangen, da Goat the Head på denne nye plata i større grad blander inn klassiske, 60- og 70-tallske rockeuttrykk med noe psykedelisk over, i tillegg til at det hele har et fett, trønderrocka preg over seg.
I motsetning til samtlige av Goat the Heads tidligere utgivelser er nemlig ‘Et Lokalsamfunn i Sorg’ på norsk, og vokalist Per Spjøtvold spytter, raper(?!) og growler ut trønderske gloser som dreier seg om en protagonists opplevelse av en plutselig tragedie i et lite lokalsamfunn. 500 karakter er for øvrig tegnet på platecoveret. Den merkelige og unike sjangerblandingen som konseptet på sett og vis fullbyrder sjarmerer og fungerer usedvanlig godt, og fremstår som en overraskende forfriskning innenfor både den norske og internasjonale metallscenen.
Det åpner så å si på sitt minst metallske når det vakre, melankolske solskinnstemaet i «Svart Sol Psykopomp» velter ut av høytalerne. Det er rett og slett en helt nydelig åpning, som for øvrig hadde gått rett gjennom som en slags folkemusikkaktig kvasi-ballade om det ikke hadde vært for Spjøtevolds fortsatt brutale vokalleveranse.
Goat the Head drar imidlertid raskt opp tempoet. «Kjiving (Tå Karro)» kaster psych-rock, dødsmetall og Mastodonske tenner i en overraskende velfungerende smeltedigel, og deretter kommer nok et høydepunkt i form av «Kustus». Dette er en fryktelig tung og fin låt der et dommedagsfremkallende verstema parres med et egentlig ganske så vakkert refreng, og det hele blir ordentlig storslått. Når de mer tilbakelente og melodiske rocke-tendensene i «Spark og Speinning» har fått scenetid og bandet gjennomfører en usedvanlig sterk prestasjon på bare to minutter i «Sluk», har vi å gjøre med en første platehalvdel som består med glans. Til nå har egentlig ikke plata en eneste svakhet i all sin sjarm og kreativitet.
Mye går også veldig bra videre. Ikke minst får vi servert platas desidert største høydepunkt i form av «Innrøkt Åkle», som er en strålende, enorm og nokså rendyrket doom metal-prestasjon som kan slå en i bakken med sin tyngde. Også «Auåpnar» imponerer med et sterkt hovedtema og alternative grep i vokalsegmentet, men grunnen til at denne forfrisker er ikke bare god. Før denne låta presenterer nemlig Goat the Head platas tammeste segment i form av «Ein en Hoinn», som i seg selv ikke er dårlig, men som ikke innehar høydepunkter som tilsvarer resten av plata.
Heller ikke «Tornado og Oljesøl» får meg ikke helt på kroken grunnet sine litt vel hektiske orgel-toner. Likevel blir svakhetene på ‘Et Lokalsamfunn i Sorg’ først og fremst vesentlige når man sammenligner dem med høydepunktene på samme skive, og i all hovedsak vil jeg understreke at dette er en utrolig interessant, underholdende og imponerende plateopplevelse. Særlig er det på grunn av sjangerblandingen som kommer til uttrykk gjennom både musikk og tekstlig innretning, og den eneste grunnen til at denne ikke er ukas favoritt er fordi vi plukka den opp så sent (så det er faktisk bare vår feil). Anbefales på det sterkeste.
Skrevet av Alexander Lange
Magick Touch – ‘Cakes & Coffins’
Ute nå via Edged Circle Productions
Det blir tydeligere og tydeligere at Vestlandet har noe helt spesielt på gang når det kommer til tradisjonstro, klassisk heavy metal. Sahg og Audrey Horne har lenge vært blant landets største leverandører av tradmetall, og nå som jeg har stiftet bekjentskap med Magick Touch blir det klart at Bergen by må ha blitt velsignet av en eller annen langhåra, skinnvestkledt gudeskikkelse. Power-trioen har siden 2015 gitt ut nå fire skiver bestående av energisk 70-talls-til-80-talls hybridisering av hardråkk og metall. Fjerdeskiva ‘Cakes & Coffins’ ser Bergensbanden pushe dette soundet hakket mer i retning Sahgs mørke og okkulte tradmetall, men uten at deres umiskjennelige glød og entusiasme blir fullstendig slukt opp av avgrunnen.
Strengt tatt står bandet aldri i fare for å bli i overkant seriøse eller mørke til sinns – aldri i det hele tatt. ‘Cakes & Coffins’ er en av de mest feststemte norske tradmetallskivene vi har fått på årevis. Så og si samtlige av låtene har et refreng som er skreddersydd for beruset publikumskaraoke, og i hvert fall halvparten av låtene har en instrumentalbro som renner over av livlige, NWOBHM-beslektede gitarflukter. Miksen til Per Borten (Spidergawd) – godt hjulpet av bandet selv – gir bandet et høyprofesjonelt preg, som kombinert med trioens mestring av singelformatet gjør at de burde kunne nå hjem til en bred skare av lyttere. Skimter jeg til og med en liten Sunset Strip-strutt i enkelte av bandets musikalske gester?
Magick Touch holder høy standard på låtskrivingen fra start til slutt, men det bør nevnes at åpningsstrekket på ‘Cakes & Coffins’ inneholder noen av årets desidert sterkeste singler til nå. «Apollyon» bruker tårnende harmonier og punchy riffing for å skildre en dionysisk festscene; «The Judas Cross» trapper opp tyngden ved å introdusere taktfast chugging og hvinende gitartoner, og «When Eating a Wolf» bruker en ballade-aktig åpning som finte, kun for å klaske et varmt, gedigent arenariff over neseryggen på lytteren. Å starte en skive med et strekk som dette er pur galskap, ettersom resten av skiva nødvendigvis vil slite med å nå opp til åpningens plettfrie skuddsalve.
Men selv om dette er tilfellet på ‘Cakes & Coffins’, er det ikke slik at resten av skiva fortoner seg som en skuffelse av den grunn. Magick Touch har et talent for å krydre velbrukte låtformer med slu vendinger og kreative grep, og dette bidrar til å oprettholde entusiasmen over hele skivas spilletid. Ta for eksempel de smarte modulasjonene som markerer skiftene mellom låtseksjoner på «M.I.N.A.», eller kanskje innskuddet av doom-tonalitet og tektonisk riffing på «Babylon, Baby!». Spesielt «Boots» byr på en skruball i form av sin bøllete attitude og røffe gategutts-lynne, selv om den etterfølges av den noe søvnige balladen «Raven».
Dermed er det godt at bandet har et siste ess i ermet i form av låta «Demons & Rust». Låtas svansende Thin Lizzy-ismer får tekstens rituelle ofringsseremoni til å fremstå som en jævla fest, og kan nok sies å være den låta på skiva som kommer nærmest å tangere åpningsstrekkets mesterlige låtskriving. Det påfølgende avslutningssporet «World is Coming Down» byr så på et passende rulletekst-øyeblikk, som setter punktum på det som alt i alt er en konsis og effektiv plateopplevelse. Magick Touch demonstrerer på ‘Cakes & Coffins’ at de er et uhyre undervurdert band i den norske tradmetall-floraen, og skivas fire-fem beste låter hører hjemme på en hver grill/festivalspilleliste som tar seg selv noenlunde seriøst. Bergen virker fast bestemt på å sementere sin rolle som landets fremste leverandør av oppdatert oldtidsmetall – en sak som mottar betydelig drahjelp av den nyeste skiva til Magick Touch
Skrevet av Fredrik Schjerve
Hex A.D. – Delightful Sharp Edges
Ute nå via Apollon Records
Den eminente, progressive doom/rock-gruppa Hex A.D. imponerte Metallurgi-redaksjonen stort da de klinket til med den gedigne prog-odyseen ‘Funeral Tango for Gods & Men’ i 2021. Det varierte låtterrenget, de utbroderte, episke låtkonstruksjonene og mengder av melodiøse hooks og bunntunge riff gjorde plata fortjent til en 12. plass på vår årlige liste, og skiva har mistet lite av sin originale glød i løpet av årene i etterkant. Nå er bandet tilbake med sitt mest ambisiøse prosjekt til nå; en timelang konsept-plate sentrert rundt de utallige krigsforbrytelsene og massemordene som fyller menneskehetens oppsamlede, blodige annaler.
Et slikt omfattende tema krever sitt band, og Hex A.D. svarer på utfordringen ved å produsere sin mest gjennomkomponerte, varierte og imponerende utgivelse til nå. Konseptskive-formatet vekker naturlig nok bandets progressive instinkter i større grad enn tidligere, og man kan på mange måter si at det metalliske doom-elementet har fått status som verktøy heller enn grunnleggende bestanddel på denne skiva. Dette verktøyet er dog et essensielt et i lys av skimas tematikk, der knusende doom-partier brukes som et auditivt uttrykk for de grusomme voldshandlingene vi mennesker er i stand til å utøve på hverandre. Dommedagsrock, indeed.
«The Memory Division» er i sin uforkortede album-utgave en virkelig storslått åpning på skiva. Åpningens sørgende kvinnesang, samt den påfølgende melankolske, illevarslende gitarstrofen er en passende alvorstynget introduksjon sett i lys av skivas tematikk – og det er før de rungende gitartonene varsler doomens inntog. Låtas singel-materiale demonstrerer deretter Hex A.D. sin nydelige tilnærming til 70/80-talls hardrock og metall, hvilket sender tankene i retning band som Rainbow og Thin Lizzy så vel som nyere grupper som Hällas. Presisjon i emulering av undersjangere og stilarter er dog av liten betydning for suksessen til «The Memory Division» og skiva som helhet. Det er nemlig bandets utmerkede bruk av dynamiske bølgedaler og topper, flyt og fremdrift, samt måten de utnytter disse elementene for å understøtte et gripende narrativ som er skivas mest mesterlige trekk.
En av måtene Hex A.D. gjør dette på, er ved å veksle mellom substansielle låt-mammuter og mer transitoriske vignetter. Ta for eksempel den massive åpnings-duoen «The Memory Division»/»Murder in Slow Motion», og hvordan disse kontrasteres med den britiske folk/prog-introduksjonen til «…By a Thread». Eller se hvordan den metalliske, Audrey Horne-aktige galoppen til den omfattende låta «Radio Terror» siger inn i det sakrale men sorgtunge mellomspillet «St. Francis», før vi igjen befinner oss i det rifftunge hjørnet på den fordømmende kraftsalven «Throwing Down the Gauntlet». ‘Delightful Sharp Edges’ er en sann konseptplate i sine bevegelser og sin konstruksjon, og vi skal trolig se langt etter en tilsvarende effektiv bruk av storstruktur for å fremme et narrativt budskap på den norske metallscenen i år.
Til slutt må det nevnes at å bruke et 70-talls-inspirert plateformat som vanligvis benyttes i fantasien og eskapismens navn til å utpeke reelle, grusomme menneskelige forbrytelser er et genialt trekk. Det oppstår en kognitiv dissonans i meg hvor jeg i det ene sekundet koser meg glugg med det nydelige, progressive musikalske håndverket, og i det andre slepes gjennom en gjørmete massegrav fremkalt av menneskedyrets iboende grusomhet. Det er alltid en begivenhet når vel-etablerte band bruker ekspertisen sin til å produsere noe mer enn bare nydelig musikk, og Hex A.D. sin beslutning om å følge denne impulsen har trolig resultert i deres beste skive til nå. ‘Delightful Sharp Edges’ er en menneskerettsdomstol i musikalsk form, og en av årets beste norske progressive plateopplevelser.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Nattehimmel – ‘Mourningstar’
Ute nå via Hammerheart Records
Nattehimmel bød på en av fjorårets beste norske demo-utgivelser med ‘The Night Sky Beckons’, hvilket også var deres debut-utgivelse som gruppe. At de skulle få til en utgivelse som imponerte til denne graden på første forsøk er dog ikke så overraskende dersom man tar besetningens fartstid i mente. Blant de erfarne musikerne finner vi Botteri-brødrene, som tidligere kjent fra Green Carnation og In the Woods…; Sven Rothe, som spilte i Strange New Dawn med de nevnte brødrene; samt de to britene David Carter og James Fogarty som kjent fra band som Orcrypt, Jaldaboath og Old Forest. Sammen har de dannet en distinkt visjon for debutskiva ‘Mourningstar’, en mystisk og spirituelt ladet plate som skuer mot stjernene på leting etter svarene på livets store spørsmål.
‘Mourningstar’ er en tematisk innviklet plate, ettersom den trakterer en serie ideer som ved første øyekast kan virke delvis urelaterte. Etter å ha hørt på skiva et utall ganger har dog en rød tråd begynt å synliggjøres i skivas flokete narrativ. For Nattehimmels funderinger rundt mytologi, kosmos, kaos og eksistens er nemlig alle preget av en egenskap som delvis har gått tapt i den informasjons- og vitenskapsdominerte tidsalderen vi lever i, nemlig undring. Sånn sett fremstår bruken av Dylan Thomas sitt udødelige dikt «Do Not Go Gentle into That Good Night» på skivas åpningsspor mindre som en eksplisitt oppfordring til å kjempe for livet selv, men som en oppfordring til å tviholde på undringen og nysgjerrigheten som er innebygd i oss ved fødselen.
For å skildre den undrende følelsen av å glane opp i en opplyst nattehimmel, har Nattehimmel snekret sammen en særegen kombinasjon av episk doom og svartmetall. Spesielt Emperors nattlige mystikk på ‘In the Nightside Eclipse’ er verdt å nevne som trolig inspirasjonskilde, spesielt med tanke på keyboardets sentrale rolle på samtlige av skivas låter. Den episke doom-tradisjonen som representert via band som Candlemass og Solstice tilfører i tillegg musikken et regalt og storslått skjær. Det eksisterer dermed sterke forbindelser mellom tematikk og lydbilde på ‘Mourningstar’, hvilket bidrar til å gjøre skiva til den enestående og atmosfæriske opplevelsen den er.
Grunnet en noe statisk produksjonsdynamikk og stabile, tålmodige tempi kan ‘Mourningstar’ i utgangspunktet fremstå som en noe ensformig affære. Titter man derimot nøyer på låtmaterialet, vil man finne et yrende detaljliv gjemt bak platas stoiske ytre. Fra den svingende, hedenske svartmetall-rytmikken til de to singlene som åpner plata, til de stampende, hamrende riffene til låter som «Armies of Tiamat» og «Mountain of the Northern Kings»; Nattehimmel har funnet en ypperlig kombinasjon av doom og svartmetall som både kontrasterer og komplementerer hverandre. Dessuten har vi låter som «Realm of Hades» og «Tales of the Immortals», som med sine oppstemte og oppløftende tonaliteter bidrar til et interessant stemningsskifte på skivas andre halvdel.
Den virile, skald-aktige fremføringen til vokalist James Fogarty tilfører også et forteller-element som ikke er fullstendig ulikt Primordials Alan A. Nemtheanga. Det fremgår temmelig tydelig at bandet har lagt en del innsats og tanker i å skape et interessant idé-univers på ‘Mourningstar’, så jeg skulle virkelig ønske at jeg hadde et teksthefte å lese i underveis i lyttingen. ‘Mourningstar’ vil trolig utgjøre en tålmodighetstest for folk som ikke har sansen for den tidlige svartmetallens udynamiske produksjonsteknikker, men kommer man seg forbi denne barrieren er det lett å se at Nattehimmel har levert en ganske unik visjon på sin debutskive. ‘Mourningstar’ signaliserer spiringen av en ny gren langt ute på den norske metallens slektstre, og er et av mange høydepunkter i det overraskende sterke norske musikkåret 2023.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Arachno – Demolition
Usignert, ute på div. strømmetjenester
Ikke mange band vi har omtalt på Metallurgi er like unge som Arachno, som ble stiftet i fjor da bandmedlemmene kun hadde rukket å bli 13/14 år gamle. Året etter er de jammen ute med sin første utgivelse også, som går under navnet ‘Demolition’ og er en EP på drøye ti minutter.
Arachno er et thrash metal-band som utelukkende ser ut til å hente inspirasjonen fra sjangerens tidligste dag, om så med en liten punk-edge. Med det mener jeg at trioen bringer med en fandenivoldsk autensitet som smitter godt, der nokså enkle, men effektive riff får meg nokså umiddelbart på kroken og vokalen bringer med seg et intenst og herlig sinne.
EP’ens største høydepunkt er nok midtpunktet, nemlig «Social Smog». Her oppdriver Arachno et herlig driv og noen herlige back-to-basic-riff, og krydrer det hele med en habil gitarsolo og en fet overgang i midten. Også de to andre låtene fungerer godt av mange av de samme grunnene, selv om de ikke utpreger seg fullt så mye som denne låta.
Og neida, dette er ikke thrash-håndverk som slår meg i bakken. Vokalen kunne nok for eksempel hatt godt av å bli mer kontrollert og balansert i miksen, og særlig i siste låt «Out Of The Blue» blir det litt for meget. Men Arachno har åpenbart et sterkt utgangspunkt, først og fremst på grunn av det primale og autentiske preget (det er faktisk ikke bare-bare), og det er mulig å antyde en sterk posisjon innenfor Oslo-undergrunnen om et par år dersom de står på og fortsetter å smi metallen. Jeg gleder meg i alle fall til neste steg.
Cadavers kommende skive ‘The Age of the Offended’ virker å være noe litt annet enn det vi tidligere har blitt servert av Anders «Neddo» Odden og co. For i tillegg duoen som spilte på ‘Edder & Bile’ fra 2020 – Odden og den legendariske trommisen Dirk Verbeuren – får vi på skiva et gledelig gjensyn med bandets bassist på det tidlige 90-tall, Eilert Solstad, samt en mildt sagt overraskende gjesteopptreden fra TNTs Ronny Le Tekrø. Skivas første singel, tittelsporet «The Age of the Offended», avslører at det er mer enn bare besetningen som har fått en overhaling, men at også det musikalske kommer til å by på overraskelser.
«The Age of the Offended» er en snedig, groove-orientert og noe mer kommersielt anlagt låt enn det man kanskje forventer av Cadaver. Det uttrykksmessige utgangspunktet er fremdeles dødsmetall, men av en oppdatert og noe tidløs form som fungerer mer som middel for minneverdig låtskriving enn som mål i seg selv. Dette er en interessant utvikling for bandet, og elementer som Tekrø sine lysergiske gitarstemmer og de ondskapsfulle harmoniene som dukker opp i låtas bro er temmelig effektive virkemidler i bandets nå utvidede arsenal. Det er dog ikke alt som fungerer i bandets favør på deres nye singel, der spesielt låtteksten er en noe klumsete og i overkant sen tirade rettet mot sensitivitets-kulturen som var spesielt fremtredende rundt midten av forrige tiår. Sett bort i fra dette er «The Age of the Offended» et stykke solid låtskriving, som trolig vil tråkke på en del old school-tær i jakten på sin egen, kommersielt pregede særegenhet.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Grant the Sun – «Mariana»
Ute nå via Mas-Kina Recordings
Post-metal-bandet Grant the Sun har sluppet andre låt fra sin kommende fullengder ‘Voyage’: «Mariana». Mens den første singelen «Death is Real» var en spenstig og relativt kort låt til sjangeren å være, holder bandet seg i større grad til sjangerens tradisjonelle spilleregler på denne låta, og leverer en tung og traskende crescendo på seks minutter.
Med det kommer i tilfellet dessverre også noen av post-metallens skavanker med på kjøpet. Misforstå meg rett: «Mariana» er en godt produsert låt med noen nydelige effekter, en herlig lead-gitar som omtrent minner om en saksofon, god tyngde og en oppbygning som for så vidt fungerer godt. Men i det store og det hele skiller den seg ikke ut i mengden, og de friske elementene klarer ikke løfte komposisjonen og oppbygningen til å bli spesielt spennende. Så får vi se om dette inntrykket endrer seg når plata lander.
Skrevet av Alexander Lange
Obzene/CSN – «Somebody»
Usignerte, ute på div. strømmetjenester
Obzene har sluppet andre låt fra sitt spenstige samarbeidsprosjekt med pop-artisten CSN. Den første låta, «hiding/OVERLOAD», ga øyeblikkelig mersmak, og presenterte noen friske og lekre idéer som umiddelbart gjorde meg spent på prosjektet – på tross av at den demonstrerte utfordringene med å blande to såpass ulike sjangre.
Denne nye låta, som går under navnet «Somebody», er nok en noe mer balansert smeltedigel mellom pop og metall. Så er den nok likevel ikke en så spennende og spesiell lytteropplevelse som den litt rådville «hiding/OVERLOAD». Låta har et habilt hovedtema og har noen råflotte refrenger, men melodien og teksten virker noe generisk og anonym, og den minner nok i større grad om noe som kunne glidd inn i den veletablerte alternativmetall-sjangeren. Produksjonen er imidlertid fortsatt noe av det som virkelig vitner om et høyt potensiale.
Skrevet av Alexander Lange
Paradogmata – «The Cleansing Flood»
Usignerte, ute på Bandcamp
Thrash metal-bandet Paradogmata har bykset ut i offentligheten med en rekke singelutgivelser den siste tida. Disse bygger opp til utgivelsen av debutskiva ‘Endetid’ som etter sigende ikke er langt unna. En av dem er «The Cleansing Flood», der bandet har fått med seg amerikanske Chris Hathcock fra The Reticent på en gjesteopptreden.
Låtskrivinga og riffene er noe rudimentære og enkle, men i alt er dette likevel en sterk låt der Hatcocks røst ikke minst bidrar svært positivt. Vi snakker melodisk thrash metal med noe death metal og sludge metal-vibber inkludert, og resultatet tyder i alle fall på at den kommende plata kan bli en spennende affære. Særlig den gode oppbygningen mot slutten gir vann i munnen på undertegnede.
Skrevet av Alexander Lange
Erkefiende – «Nocturnal Offerings»
Usignerte, ute nå på div. strømmetjenester
Erkefiende er et flunkende nytt svartmetallband fra Oslo, og det eneste jeg egentlig kan fortelle dere om gruppens besetning er at Hans Erik Sundby fra Hate Angel er bandets gitarist. Dette passer for så vidt greit, ettersom debutsingelen «Nocturnal Offerings» avslører at bandet spiller en form for okkult, ritualistisk svartmetall som trives best i ly av hettens anonymitet.
Sundbys karakteristiske, dissonante gitarspill kan kjennes igjen i enkelte strekk av «Nocturnal Offerings», men utenom dette er sammenlikningsgrunnlaget mellom musikken til Erkefiende og Hate Angel temmelig ikke-eksisterende. Førstnevnte virker nemlig langt mer opptatt av å bygge opp en stemning av rituell forventning før de fører offerkniven inn i lytteren, der sistnevnte foretrekker å svinge våpenet rundt seg i en euforisk, blodtørstig mani. Selve spenningsbyggingen virker Erkefiende å ha temmelig god koll på, selv om jeg kanskje savnet et større utbrudd enn den antiklimaktiske fade-outen som avslutter låta. Det skal likevel bli spennende å følge med på Erkefiende, ettersom «Nocturnal Offerings» etablerer en uhyggelig, okkult stemning som utgjør nytt territorium for Sundby.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Soulcrux – «A World Without Direction»
Ute nå via Scroll Factory
Soulcrux er et nokså nytt symfonisk metallband fra Oslo som tidligere kun har sluppet to singler, som begge kom i fjor. Noe større ser foreløpig ikke ut til å være på horisonten, og i tråd med tidsånden ser bandet enn så lenge ut til å tviholde på singelslippstrategien – noe som nok ikke er spesielt dumt for nye sprell innenfor scenen. Nå er uansett nyeste låt ute i form av «A World Without Direction».
På denne låta får Soulcrux desidert mest ut av produksjonen og musikerprestasjonene. «A World Without Direction» låter storslått og fint, og det er ingen tvil om at særlig vokalsegmentet er strøkent. Låtskrivingsmessig er det imidlertid mer å utsette på, og selv om enkelte partier er gode, er det lite som treffer nervene mine her. Det er rett og slett ikke snakk om en låt som i all sin produksjonskvalitet til syvende og sist fremstår som helt minneverdig.
Skrevet av Alexander Lange
Lonely Pedro – «Educate»
Usignert, ute nå på div- strømmetjenester
Lonely Pedro, – den surmulende og elskverdig selv-kritiserende solomusikeren fra Fredrikstad – er tilbake med nok en solid singel i stilen han så elegant har kalt PAPPA-metall, eller passiv aggressiv, power-pop ambient metall. Som alltid dreier det seg om moderne og smått progressiv arena-metall, trolig informert og inspirert av alt fra Queensrÿche til Fates Warning og Dream Theater.
Låtas tekst synes å dreie seg om hva vi taper i prosessen med å tilpasse oss den verden vi har blitt født inn i, og at vi på ett eller annet vis må klare å balansere det tillærte med barnet i oss for å bevare menneskeheten vår i møte med en usikker fremtid. Denne inderlige tematikken er fruktbart terreng for en låtskriver som Lonely Pedro, og den resulterende låta er både fengende i sin musikalitet, så vel som sår og melankolsk i sitt uttrykk. Tunge Petrucci/Matheos-riff utgjør låtas ballast, og raske gitarlinjer løper som lyn i himmelrommet over låtkonstruksjonen. «Educate» mangler kanskje det helt store refrenget for å svare sine egne arena-aspirasjoner, og miksen blir tidvis litt rotete som følge av en overflod av instrumentstemmer innenfor samme frekvensområde og plassering i lydrommet. Likevel har jeg sansen for det Lonely Pedro har utrettet med låta. Karen har en solid røst for rock og metall, samt låtskriveregenskapene som kreves for å snekre sammen en god, kommersiell singel. Anbefales fans av semi-moderne, fengende PAPPA-metall.
Det avant-gardistiske bandet Vulture Industries‘ femte album ‘Ghosts from the Past’, som slippes samme år som bandet fyller 20 år, er nå bare drøye tre uker unna. Før slippet har vi allerede fått høre de to første låtene, «New Lords of Light» og «Saturn Devouring His Young», og nå har bandet også sluppet den tredje: «This Hell is Mine».
Mens «New Lords of Light» var et sterkt avspark og «Saturn…» et ålreit, men ikke fullt så sterk oppfølger, er «This Hell is Mine» i mine ører den beste singelen så langt fra ‘Ghosts from the Past’. Dette er en melankolsk rockelåt med noen herlige lydbilder, og Vulture Industries gjør en strålende jobb med å bygge opp låta. I tillegg gir noen kule strykearrangement og en flott groove låta et herlig folkemusikalsk preg. Anbefales!
Skrevet av Alexander Lange
Nocturnal Breed – «Knights of Denim»
Ute nå via Dark Essence Records
Nocturnal Breed er et band med beina godt planta i tradmetallsjangeren, men som består av en gjeng som ellers først og fremst har gjort seg bemerket innenfor svartmetallsjangeren. Fire år er gått siden bandet sist slapp en fullengder i form av ‘We Only Came for the Violence’, og nå står neste for tur: ‘Carry the Beast’. Første smakebit hefra er «Knights of Denim».
Et relativt uhøytidelig og rendyrket 80-tallspreg er på plass. En nokså overdrevet vokal i stil med Accept og AC/DC ligger i front, og et velkjent akkordrekkemotiv som ellers blant annet er kjent fra Iron Maidens «Children of the Damned» preger låtas første og siste minutter. Det er litt billig, men også kult nok, og denne åtte(!) minutter lange låta blir dessuten styrket av et strålende bridge-parti der særlig synthene utfordrer grensedragningene mot tidlig svartmetallmusikk.
Skrevet av Alexander Lange
Sworn – «Calamity Sea»
Usignerte, ute nå på div. strømmetjenester
Sworn er et melodisk svartmetallband fra Bergen som har levert fire strålende skiver siden sin oppstart i 2005. Bandets sound er gjennomsyret av melankoli og lengselsfull nostalgi – i det minste er det disse følelsene som grep tak i meg da jeg lyttet på den nyeste singelen deres for første gang.
«Calamity Sea» er høyst profesjonell affære, svøpt i en høyoppløst, punchy miks som gir bandets stoiske akkordprogresjoner og Insomnium-aktige ledegitarer en gedigen, ruvende størrelse. Låtas robuste låtlengde på seks og et halvt minutt hjelper også i denne forstand, og alt i alt kan det sies at Sworn har levert en av årets mest storslåtte singelopplevelser så langt innenfor norsk svartmetall. Spesielt verdt å nevne er øyeblikket da bandet trommis Tom Ian Klungland slår over i blast beats etter å ha marsjert taktfast og tålmodig gjennom låtas øvrige spilletid. Sworn kombinerer melodisk svartmetall-elegans med den massive fremtoningen til moderne melodeath-band som Be’Lakor og nevnte Insomnium, og resultatet er en låt som er mektig og gåsehud-fremkallende av det rent sjeldne.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Nattverd – «Det Stormer I Norge»‘
Ute nå via Soulseller Records
Mye tyder på at det er duket for et aldri så lite svartmetallhøydepunkt i år når Nattverds ‘I Helvetes Forakt’ kommer på fredag. Den forrige plata, ‘Vandring’, var en svært sterk prestasjon, og den første singelen fra den nye, «En Poesende Eim Vinden», vitnet om et band som er i ferd med å polere og raffinere uttrykket sitt. De sterke melodiene og aggresjonen fikk her ytterligere utløp via en noe feitere produksjon.
Dette preger også den siste singlen, «Det Stormer I Norge». Her spiller Nattverd på mange av de samme styrkene som på «En Poesende Eim I Vinden», men det er nok også snakk om en enda mer intens låt. Noen virkelig storslåtte melodier skyves i front og pares med brutale trommerytmer som kun kompenseres med to pusterom. Begge disse bygges opp raskt til stratosfæriske øyeblikk, og sånn sett evner bandet å by på noen ordentlig sterke, eksplosive øyeblikk innenfor kun noen få minutters spilletid.
Skrevet av Alexander Lange
Flight – «Echoes of Journeys Past»
ute nå via Dying Victims Productions
Flight er et klassisk metal/hard rock-band bestående av medlemmer fra band som Nekromantheon, Purple Hill Witch,Mabuse og Avmakt. Bandets nye singel «Echoes of Journeys Past» er tittelsporet fra deres kommende tredjeskive, som etter denne låta å dømme kommer til å være en absolutt gedigen hendelse for fans av band som Hällas, Tanith og til en viss grad Wytch Hazel. Bandet virker fullstendig hjemme i denne tilbakeskuende formen for tradmetall, hvilket signaliseres av deres utsøkte riff-seleksjon, nydelige vokalharmonier og generelt sett plettfrie presentasjon – bare se på det jævla singelcoveret! Dette er ikke en stilistisk tilnærming til tradmetall vi ser så mye av her til lands, så det å finne ut at jeg har to skiver med bandets mesterlige håndverk å fordype meg i forkant av det kommende plateslippet oppleves som en seriøs gave. «Echoes of Journeys Past» er obligatorisk lytting for fans av røttene til vår elskede sjanger, og en låt som skal spilles utallige ganger på vors under den kommende festivalsesongen.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Ekrom – «The Black Flame of Seth»
Ute nå via Edged Circle Productions
Tordnende trommer og stormende isvinder ala den norske andrebølgen velter ut av høyttalerne i det man trykker «spill» på Ekroms nye singel «The Black Flame of Seth». De mest ivrige undergrunnshodene av dere husker kanskje at låta var én av tre vi fikk servert på bandets debut-demo ‘Ekrom’ i november i fjor – en demo som for øvrig har fått nytt navn og cover-design siden den gang. Låta nyter selvfølgelig godt av den oppjusterte produksjonen på bandets kommende skive ‘Uten Nådigst Formildelse’, og er nok strengt tatt den beste låta bandet har gitt ut til nå. Måten bandet bruker synthen for å blåse opp lydbildet på er meget effektivt, og den nesten dødsmetalliske strømmen av toner som renner ut av tåken rundt låtas midtpunkt er et beundringsverdig, destruktivt øyeblikk. Ekrom sitt sound er definert av sin episke størrelse og innhyllende, nattlige atmosfære, og er generelt sett en nydelig oppdatering og hyllest til svartmetallens norske røtter. Det skal bli spennende å bryne seg på den fulle plateopplevelsen om en halv måneds tid.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Slaamaskin – «Fossekall»
Usignerte, ute nå på div. strømmetjenester
«Kraftorkesteret» Slaamaskin fra Bergen er tilbake med nok et sjangerblandende stykke rock/metall, i dette tilfellet en låt som retter en dirrende pekefinger i retning senkapitalismens skamløse onder. Det er sjeldent denne gjengen skriver musikk fullstendig blottet for glimt i øyet, og linjen «Enig og tro til dovre legges ut for salg» sørger for å blåse opp det ektefølte budskapet til også denne låta til absurde proporsjoner. Det musikalske bakteppet er atter en gang en melange av elementer fra moderne rock og metall, med synkopert riffing, tumlende dobbelbass og en semi-operatisk ren-sang som spesielt noteringsverdige biter av puslespillet. «Fossekall» er definitivt en tidvis eksentrisk sak, men tett riffing og oppildnet gjengvokal sørger for å balansere dette med tilfredsstillende kraft og tyngde. Alt i alt er «Fossekall» en innholdsrik og smått fengende singel fra Vestlendingene i Slaamaskin.
Førstesingelen og tittelsporet til Immortals kommende tiendeskive ‘War Against All’, vitnet om at lite har endret seg i Blashyrkh siden sist gang vi var strandet i områdets vinterlige, nådeløse klima. Låta demonstrerte at et Immortal bestående av kun «Demonaz» fremdeles er i stand til å mane frem bandets stormende, krigerske essens, men uten at den nødvendigvis nådde høydene til ‘Northern Chaos Gods’ fra 2018. Nå har «Demonaz» sluppet nok en låt den kommende skiva, hvilket byr på enda en mulighet til å stilne bekymringene til undertegnede.
«Wargod» bruker mesteparten av sin korte spilletid til å hamre løs på en massiv, stampende groove; kombinert med et knippe riff som kaller tilbake på Immortals mer trad-beslektede, svartmetalliske gitarkunster. Broen tar oss innom en vindstille, snøkledt steinknaus kun befolket av en enslig kassegitar, før en overraskende, fartsmetallisk påvirkning åpenbarer seg i «Demonaz» sin jagende riffing. Returen til åpningspartiets stampende gange – nå ekstra storslått takket være en ekstra, tårnende gitarstemme – er et fett øyeblikk, men nok en gang må jeg erklære at låta ikke helt klarer å kvele skeptikeren i meg. Det er slettes ikke dårlige saker «Demonaz» har levert på «War Against All» og «Wargod», men tiden vil vise om skiva oppleves som et verdig tillegg til en av norsk svartmetalls høyst verdsatte diskografier.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Sirenia – “Deadlight”
Ute nå via Napalm Records
Det velrennomerte symfoniske metallbandet Sirenia har sluppet andre singel fra sin kommende plate ‘1977’. Med det foreligger også første originallåt fra plata, da førstesingelen “Twist in my Sobriety” var en coverlåt. “Deadlight”, som denne andresingelen heter, er en habil komposisjon, men gir meg likevel litt avdempede forventninger til den kommende fullengderen.
For Sirenia har for så vidt lagt lista høyt ved tidligere utgivelser, ikke minst gjennom den forrige: ‘Riddles, Ruins & Revelations’. Bandet har tidligere oppdrevet noen helt vanvittige høydepunkter gjennom melodier og refrenger fra øverste hylle. Og mye stemmer for så vidt på “Deadlight”, og det er helt klart snakk om sterke, brukbare øyeblikk som kan fungere fint i en platesammenheng. Likevel synes jeg refrenget høres noe tamt og uinspirert ut, og melodien blir litt vel repetativ over det hele.
Skrevet av Alexander Lange
Tsjuder – “Iron Beast”
Ute nå via Season of Mist
Den første singelen fra den kommende Tsjuder-plata ‘Helvegr’, “Gods of Black Blood”, ga meg virkelig høye umiddelbare forventninger til plata, først og fremst fordi det var snakk om usedvanlig godt svartmetallhåndverk. Spenningen var derfor stor da jeg satte på “Iron Beast”, som med sin litt kortere spilletid byr på en enda mer direkte – og sånn sett kanskje enda mer Tsjudersk – dose klassisk svartmetall.
Med det er det nok heller ingen overraskelse at det her er snakk om habil meat and potatoes-svartmetall. “Iron Beast” slår meg ikke i bakken på samme måte som den mer interessante og komplekse førstesingelen, men leverer når det gjelder å levere fartsfylt, 1349-aktig musikk. Jeg synes det er synd at melodien som kommer mot slutten ikke får mer plass og blir introdusert gjennom noen svært lavmælte clean-gitarer. Med det kan denne låta først og fremst anbefales i forlengelse av sin kompromissløse energi.
Skrevet av Alexander Lange
Lumsk – «Avskjed»/ «Abschied»
Ute nå via Dark Essence Records
Det er nå kun en drøy uke til slippet av Lumsk sin comeback-skive ‘Fremmede Toner’, og i den anledning har de norsk folk/metal-legendene sluppet nok en låt-duo fra platas todelte indre. I liket med første singelslipp dreier det seg om et par låter som begge tolker samme dikt; én låt som tolker diktet på originalspråket tysk, og én som setter musikk til André Bjerkes oversettelse.
Og akkurat som på «Det Døde Barn»/ «Das Tode Kind», er det første jeg legger merke de utbroderte og grundig instrumenterte låt-arrangementene. Det nedstrippede og mosegrodde landskapet vi kjenner fra klassikeren ‘Troll’ har blitt grundig etterlatt i støvet, erstattet av en dynamisk, tekstur-messig rikdom som mest av alt minner om klassisk progrock. Det folketonale elementet er selvfølgelig bevart i sin uberørte, elementære form, i form av Mari Klingens nydelig intuitive melodiske teft, og den sagende felen som spesielt setter sitt merke på outroen til «Avskjed».
«Abschied» – den mer substansielle av de to låtene – er desto mer preget av klassisk prog, som følge av sin valsende, keyboard-pyntede åpning og stakkato, arpeggierte overgang rundt låtas midtpunkt. Proggen kler Trondheims-septetten overraskende godt, og gruppen kaster seg inn i låtmaterialets stadig skiftende instrumentalgrunnlag og snedige rytmeskifter med både presisjon og lekenhet. Prikken over i-en er det klatrende pianomotivet som dukker opp mot slutten av «Avskjed», som returnerer i gitarform på «Abschied», og dermed binder de to låtene sammen utover deres felles tekstmateriale. Hver av låtene vi har hørt fra ‘Fremmede Toner’ til nå har vært et lite skattekammer av glitrende, flotte musikalske gjenstander, så jeg ser veldig frem til å begi meg ut i skivas fulle landskap neste uke.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Kanaan – “Solaris Pt. 2”
Ute nå via Jansen Records
Kanaan har de siste par årene ikke bare vist seg som et av de mest spennende norske prosjektene innenfor instrumental rock og metall i ledtog med band som Addiktio og Natt (de har til og med en Spellemann i bagasjen). Trioen må også kunne sies å være blant de aller mest produktive; neste uke slipper bandet sin sjette(!) fullengder siden debuten så dagens lys i 2018, og “Solaris Pt. 2” er tredje – og formodentlig siste – smakebit herfra.
Kanaan har i flere omganger demonstrert overfor oss hvor vanskelig det kan være for en metallblogg å avgrense rent sjangermessig, og vi har vært litt av og på med dekningen. Bandet verken er eller definerer seg som et fullblods metallband, men metallelementer, særlig fra stoner-sjangeren, har tidvis vært nokså toneangivende i uttrykket. Denne gangen er det imidlertid ikke så mye tvil. Mye tyder på at metallen kanskje vil være toneangivende som aldri før på den kommende plata, som for øvrig skal gå under navnet ‘Downpour’.
“Solaris Pt. 2” kan sies å antyde en utviklingskurve fra det støvete, Earth-aktige og svært jam-aktige preget bandet tidlig utviste til et mer håndgripelig og riff-basert uttrykk. Denne låta er uansett en mastodont som først og fremst livnærer seg gjennom noen voldsomme, fuzzy synergier mellom gitar og bass, noe som bidrar til noen usedvanlig tunge øyeblikk. Trioen begynner med et motiv som gir tydelige assossiasjoner til Corrosion of Conformity-klassikeren “Albatross” før bandet trasker seg gjennom Pelican-aktig post-metal-flørt. Låta er muligens litt lang, noe som gjør det litt spennende med tanke på at det også er en første del som utvider det hele til et kvarter. Men det låter umåtelig tøft og fint med en herlig produksjonsjobb som sterk støtte – og som alltid er samspillet på topp. Anbefales!
Skrevet av Alexander Lange
Magick Touch – «When Eating a Wolf»
Ute nå via Edged Circle Productions
«When Eating a Wolf», tredjesingelen fra Magick Touch sin kommende fjerdeskive ‘Cakes & Coffins’, åpenbarer nok en side ved bandets tilsynelatende mangefasetterte tilnærming til tradmetall. Borte er fartsjaget til førstesingelen «Apollyon» og den metalliske tyngden til andresingelen «The Judas Cross», og tilbake sitter vi igjen med en vaskeekte powerballade med tydelig 80-tallspreg.
Klimprende gitarspill og klagende gitarharmonier inviterer oss inn i det lekre, velbalanserte lydlandskapet som preger «When Eating a Wolf». Gester lånt fra powerballadens ypperste utøvere gis nytt liv i kraft av den moderne lydproduksjonen og Magick Touch sine sterke låtskriverinstinkter, og det hele smaker av en smakfull sammensmelting av nytt og gammelt. Spesielt nydelig er overgangen inn i låtas utstrakte solo-parti, som innledes med tumlende trommebrekk før hele bandet slår over i en raskere og NWOBHM-beslektet groove. Magick Touch har med sine tre singler demonstrert at de har et meget velutstyrt musikalsk verktøyskrin, så pleiere av tradmetallens udødelige flamme bør definitivt kjenne sin besøkelsestid når ‘Cakes & Coffins’ slippes rundt midten av mai.
Skevet av Fredrik Schjerve
Nattsvermer – “WDKYDM”
Usignerte, ute på div. strømmetjenester
Rogalendingene i Nattsvermer er ute med nytt materiale etter at de sist slapp en liten bunt singler i fjor. Dette bandet ligger i skjæringspunktet mellom groove metal og metalcore, og håndterer sjangerelementene på en nokså imponerende måte. Aggresjonen er nemlig til å ta å føle på i “WDKYDM”, og det gjør at bandet ikke går inn i rekkene av de mange litt platte bandene innenfor sjangeren, men snarere gjør det fristende å sammenligne dem med et band som Code Orange.
Låtskrivingsmessig er ikke nivået nødvendigvis så høyt; både riffene og noen av vokalrytmene er i overkant banale. Men særlig i vokalsegmentet ligger det en aggresjon og en nesten grindcore-aktig følelse som gjør at det hele nærmest høres litt guffent ut. Sånn sett kommer Nattsvermer langt med å gi “WDKYDM” en treffende feeling.
Skrevet av Alexander Lange
Nadir – «Extinction Rituals»
Usignerte, ute nå på div. strømmetjenester
Debatten rundt Nadir her på bloggen har frem til nå vært preget av en økende frustrasjon over vanskene med å plassere bandet i en uttrykksmessig bås. Dette er trolig en aldri liten seier for bandet selv, ettersom det betyr at vi blir nødt til å dømme musikken på sine egne meritter, fremfor på sin evne til å tilfredsstille sjangermessige kriterier. Skrinleggingen av de sjanger-gjennomskuende brillene har i det store og det hele gjort det lettere å plukke opp den noe desperate og emosjonelt ladede atmosfæren som gjennomsyrer musikken til Nadir, hvilket kommer til et kokepunkt på avslutnings- og tittelsporet fra den kommende skiva, «Extinction Rituals».
For med platas siste singel blir det klart at ‘Extinction Rituals’ er en skive som er tynget av den kollektive børen som er menneskehetens destruktive og egoistiske tendenser. Den stormende, piskende svartmetallen som sparker i gang låta fremstår sorgtung nok i seg selv, men det er den prektige, andektige avslutningen som står for brorparten av låtas emosjonelle trøkk. Jeg begynner å få følelsen av at ‘Extinction Rituals’ er drevet av den samme rasende maktesløsheten som definerte den siste skiva til She Said Destroy – som på én og samme tid var blottet for håp og fullstendig gjennomsyret av det. Det er i alle fall ingen tvil om at «Extinction Rituals» kommer til å utgjøre en verdig avslutnings på Nadirs kommende debutskive, som slippes allerede neste fredag.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Kvad – “I Long For The Fires”
Usignert, ute på Bandcamp
Kvad er et prosjekt hvis opphavsmann er kjent fra flere prosjekter. Forrige uke slapp vedkommende en ny plate gjennom prosjektet Unholy Craft, og også Solus Grief og Praefuro bærer mannens signatur. Kvad slapp blant annet den lovende fullengderen ‘Cold & Dark, As Life’ i fjor, og bygger for min del høye forventninger til den neste plata som kommer i juni. Første låt vi får høre herfra, “I Long For The Fires”, er nemlig en uhyre solid svartmetallåt.
Her er det snakk om en type svartmetall der aggresjonen ikke kommer gjennom en ugjestmild isvind-via-blastbeat-følelse. Snarere er det den type svartmetall som kanaliseres gjennom et uhyre sterkt trøkk og et driv som nærmest kan føles overveldende. Her aksentueres dette ytterligere gjennom brutal og lo-fi-ødelagt skrikevokal. “I Long For The Fires” er også svært godt bygd opp via flere ulike seksjoner. Etter en hard introduksjon skrus tempoet ned litt ved hjelp av gufne, dissonante gitarer, og etter et skikkelig, skikkelig langt og ekkelt skrik skrus det opp igjen som bare det når det er knappe to minutter igjen. Dette må du bare høre.
Tsjuder er et svartmetallband med en høy stjerne i undergrunnen som følge av sitt raske, kompromissløse og flerrende take på sjangeren, og har bygget rennomé helt siden 1993 – kun med en fire års pause mellom 2006 og 2010. Det begynner likevel å bli en god stund siden siste plateslipp; nærmere bestemt er det hele åtte år siden ‘Antiliv’ ble lansert. Ventetiden på en ny skive er imidlertid over i slutten av juni når bandet lanserer ‘Helvegr’ via Season of Mist, og for at vi skal få en smak på hva vi har i vente, har låta “Gods of Black Blood”.
Her er det verken mange nye tendenser å spore eller spesielt mye å klage på. “Gods of Black Blood” er en forrykkende og svært god svartmetallåt, som oser av profesjonalisme og kjennskap til sjangertrekkene. Gitararbeidet er ganske så utsøkt og ondskapsfullt, og vokalen og trommespillet bidrar til at hensynsløsheten i Tsjuders uttrykk er ivaretatt over den vel så klare produksjonen. Svartmetall fra øverste hylle – anbefales!
Skrevet av Alexander Lange
Mortemia – “The Endless Shore”
Ute nå via Veland Music
Morten Velands symfoniske metall-prosjekt Mortemia har sluppet andre låt fra sitt ‘The Covid Aftermath Sessions’-prosjekt: “The Endless Shore”. Det er også det første originalmaterialet vi får høre derfra, da den forrige singelen, “Frozen”, er et Madonna-cover. I ekte Mortemia-stil har Veland med seg et par eksterne bidragsytere, og denne gangen er tidligere Snow White Blood-vokalist Ulli Perhonen og en av Velands bandkollegaer i Sirenia, gitarist Nils Courbaron, med på ablegøyene.
Og det er kanskje særlig musikerprestasjonene som imponerer på “The Endless Shore”. Perhonens sirenevokal er plettfri og står i stil med låtas melankolske melodier, og Courbaron gjør jobben med en lekker gitarsolo. Komposisjonsmessig er likevel “The Endless Shore” noe av det mindre minneverdige jeg har hørt fra Mortemia, og melodiene setter seg ikke slik mange av de beste låtene fra ‘The Pandemic Pandemonium Sessions’ gjorde. Jeg håper dermed nivået er litt høyere på resten av låtene fra det nåværende prosjektet.
Skrevet av Alexander Lange
Fixation – «Ignore the Disarray»
Ute nå via Indie Recordings
Industri-yndlingene Fixation har over det siste året sluppet en serie fengende og polerte singler som har utbasunert bandets potensiale som en kommersiell bransjekraft på sikt. Den nye singelen «Ignore the Disarray» føyer seg godt inn i denne rekken, samtidig som det utvider bandets tekstlige arsenal ved å kritisere kristendommens manipulative og utnyttende taktikker.
Denne kritikken er selvfølgelig støttet oppunder av dramatisk og storslått alternativ metalcore som slekter på Bring Me the Horizon sitt gjennombrudd ‘Sempiternal’. Den filmatiske koringen som åpner showet knytter bånd til låtas tematikk på et godt vis, og de tekniske gitarløpene som krydrer låta er et flott touch som jeg ikke har sett bandet benytte i særlig stor grad tidligere. Det er selvfølgelig Jonas Hansen sin maktdemonstrasjon bak mikrofonen som står i fokus, men det veldige lydbildet som bandet reiser rundt sin frontmann er instrumentelt i å skape den massive lytteropplevelsen som «Ignore the Disarray» er. Jeg savnet kanskje en siste, eksplosiv repetisjon av refrenget etter den noe anonyme broen, men Fixation viser på sin nye singel at deres tidligere låtsuksesser slettes ikke skyldes tilfeldigheter. Anbefales fans av moderne, kommersiell metalcore med post-metalliske teksturer.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Magick Touch – «The Judas Cross»
Ute nå via Edged Cicle Productions
«The Judas Cross», andresingelen fra Magick Touchs kommende skive ‘Cakes & Coffins’ viser en litt annerledes side ved det Bergenske trad/hardrock-bandet enn førstesingelen «Apollyon». Der «Apollyon» var en oppstemt og harmoni-tett festlåt, er «The Judas Cross» en litt tyngre sak i kraft av sitt chuggende hovedriff. Marsjfarten etableres når trommene og vokalen kommer inn etter kun 15 sekunder, og låta beveger seg sjeldent langt unna denne taktfaste og noenlunde avmålte hardrock/metal-grooven. Noen høydepunkter finnes da likevel, der spesielt det nydelige refrenget og soloens referanse til for-refrengets gitarplukk er verdt å trekke frem. «The Judas Cross» er lett å like, selv om den ikke letter fullstendig for min egen del. Magick Touch virker uansett i stand til å levere solide trad-varer på sin kommende skive, så det er bare å hente frem lærvesten og gjøre seg klar for slippet av ‘Cakes & Coffins’ 20. mai.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Seven Impale – «IKAROS»
Ute nå via Karisma Records
Det progressive jazzrock-bandet Seven Impale fra Bergen annonserte nylig at tredjeskiva ‘Summit’ har forlatt pressa. Slippdato er 26. mai, hvilket burde skrives inn i almanakken til hver en progfan med selvrespekten i behold.
Seven Impale har alltid vært glad i å ta med lytteren på omfattende og uforutsigbare reiser med sine låter, og denne tendensen lever i beste velgående på førstesingelen «IKAROS». De skrudde riffene, lekne teksturene og den skeive rytmeleken skaper assosiasjoner til den mytiske skikkelsen Daedalus, som foruten å være faren til den titulære Ikaros også var oppfinner, arkitekt og skaperen av labyrinten på Kreta i følge gresk mytologi. Det kaotiske førsteinntrykket som «IKAROS» skaper viser seg over flere lytt å være minst like utspekulert og nøye planlagt som den nevnte karakterens maskineringer, og er i tillegg utsmykket med noen tungmusikalske referanser som burde vekke nysgjerrigheten til bloggens lesere.
Der det helhetlige inntrykket av «IKAROS» er litt som om man hadde foret musikken til King Crimson gjennom en mer oppdatert og metallisk lydproduksjon, er låta strengt tatt satt sammen av en serie minneverdige øyeblikk med hvert sitt eget univers av musikalske referanser. Låtas vers minner for eksempel om vokaldynamikken og rytmikken til Mastodon, før en disig blastbeat toppet med surrende saksofon-fraser leder over til et melodisk parti som kan mindre om en tyngre utgave av band som Porcupine Tree og Amplifier. Sånn sett er låta en gedigen referansefest, men det betyr ikke at musikken til Seven Impale ikke står på egne ben som et musikalsk fenomen adskilt fra sine inspirasjonskilder. Jazzens påvirkning på både enkeltfraser og de mer jammede sekvensene fremstår nemlig som noe ganske unikt på den norske scenen, spesielt satt i kombinasjon med elementet av knusende, mektig doom-metall som avslutter låta. Oppsummert er «IKAROS» en mangefasettert og kontinuerlig engasjerende singel, og et svært lovende åpningsmissiv fra bandets kommende tredjeskive.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Likbaal – “Korsfarerne”
Usignerte, ute på div. strømmetjenester
Likbaal er et svartmetallband fra Bergen som sparket i gang karrieren sin med to singelutgivelser i fjor: “Gravkammer” og “Forglemmelse”. Singlene er angivelig sluppet for å legge et første grunnlag for bandets videre virksomhet, blant annet konserter, og nå er også en tredje sluppet. Den heter “Korsfarerne” og ligger – ikke så overraskende – ganske nærme de to tidligere låtene uttrykksmessig.
Likbaals musikk kan nok ganske enkelt karakteriseres som typisk andregenerasjons norsk svartmetall. Bandet implementerer imidlertid noen flere lydeffekter enn gjennomsnittet, særlig klassisk, storslått korvokal. Dette spiller også en ganske sentral rolle i “Korsfarerne”, der det leder an melodien i et nokså sterkt hovedtema. Med det er denne låta en habil prestasjon fra Likbaal, selv om jeg nok skulle ønsket meg en litt mer spennende og mindre repetativ struktur på låta.
Skrevet av Alexander Lange
Fall of Midwinter – «Into the Frost»
Usignerte, ute nå på div. strømmetjenester
Fall of Midwinter er en nordnorsk kvartett som skriver melodisk death/doom inspirert av band som Insomnium, samt hjemtraktenes storslåtte natur. Bandet annonserte nylig EP-en ‘Beyond the Freezing Dawn’, som foreløpig ikke har noen slippdato. To av låtene fra EP-en har dog allerede blitt utgitt, hvorav «Into the Frost» ploppet inn på strømmetjenestene sist uke.
Grunnlaget «Into the Frost» er bygget på er temmelig enkelt. Buldrende, melodisk dødsmetall møter symfonisk koring og orkestrale synther – en kombinasjon som gjenspeiler den nordnorske naturens mektige berg og fjell på godt vis. De digitale trommene og den blasse gitartonen jobber dog imot låtas atmosfære, som ellers er gjennomsyret av ærefrykt og melankoli. Valget om å gi ut låta som en instrumental er også et pussig et, ettersom strukturen og detaljnivået på låta virker skreddersydd for en vokaljobb som vi ikke får høre for øyeblikket. Sånn sett fremstår «Into the Frost» som en litt uferdig låt, selv om den også gir et effektivt bilde av hvem Fall of Midwinter er og hva slags sound de går for.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Toskegjølet – «A Flicker of Light»
Usignerte, ute nå på bandets Bandcamp
Et voldsomt svell av lydmalende synther og støy velter seg ut av høyttalerne i det man trykker play på debutsingelen til det splitter nye svartmetallbandet ‘Toskegjølet’. Duoen fra Volda spiller en form for symfonisk svartmetall som med både låtskriving og produksjonsvalg uttrykker en kjærlighet for 90-tallets utgivelser innenfor sjangeren, og skaper en relativt effektiv lytteropplevelse i samme slengen.
Låtas sentrale akkordrekke oser av stormende og voldsom melankoli, og flettes med jevne mellomrom inn i en synth-kledt og Windirsk, melodisk seksjon. Sett i kombinasjon med den svært 90-talls-inspirerte produksjonen fungerer disse partiene meget godt, og det samme gjør de dystre og gravalvorlige versene og broens mystiske, hjemsøkte skogholt. «A Flicker of Light» kan beskrives som en variert og godt planlagt reise gjennom et sett norske svartmetall-referanser, og som singel vitner låta om et tydelig potensiale til tross for sin noe manglende egenart. Sistnevnte skal man kanskje ikke forvente av debutsingelen til et nytt band, så jeg velger å gå ut med en anbefaling om at folk sjekker ut Toskegjølets første låt, «A Flicker of Light».
Skrevet av Fredrik Schjerve
Camelio – “Heroin i Desember”
Usignerte, ute på div. strømmetjenester
Camelios fredagsslipp fortsetter før bandets nye plate slippes denne uka, og denne gangen har bandet sluppet låta “Heroin i Desember”. Denne låta kombinerer nok først og fremst noen tendenser fra “Dovendyr” og “Trist som Faen”, nærmere bestemt det ganske usminka rockepreget fra førstnevnte og melankolien fra sistnevnte. Med det er det nok også blant låtene bandet har sluppet i denne lange singelrekka som er enklest å like, samtidig som at de er blant de minst eventyrlystne.
Det respekterte progressive og smått avant-gardistiske Bergens-bandet Vulture Industries slipper sin første plate på hele seks år – ‘Ghosts from the Past’ – i midten av juni. Litt som det tilsvarende og sammenlignbare bandet Årabrot synes jeg Vulture Industries karakteriseres av en balansegang mellom merkelige og eksperimentelle sprell og mer tradisjonelle grep fra alternativrocken. Den første låta som nå er sluppet fra ‘Ghosts from the Past’, «New Lords of Light», som også skal være åpningslåta på plata, ligger utvilsomt nærmest siste kategori – og lykkes i og for seg godt med det.
«New Lords of Light» kjennetegnes først og fremst av at den er svært fengende. Det er svært fort gjort og trykke på play-knappen nok en gang, og Vulture Industries har også gjort en god jobb, særlig når det gjelder vokalen, med å få den til å fremstå noe mer forskrudd og mørk enn en hvilken som helst rockelåt. Så minner det mye blant annet om post-punk-revival a la Interpol, og det kan jeg like svært godt, men dette passer godt inn i et metallbands katalog – og anbefales.
Skrevet av Alexander Lange
Black Viper – «Volcanic Lightning»
Ute nå via Edged Circle Productions
Black Viper, prosjektet til Cato Stormoen fra Deathhammer, gav i 2018 ut en av Norges sterkeste speedmetalliske skiver i nyere tid i form av debutskiva ‘Hellions of Fire’. De omfattende og labyrintiske låtformene som fylte skiva avslørte at det var nettopp Cato som trolig sto for de lengre og fler-delte låtene på Deathhammers skiver, deriblant noen av de ubestridte høydepunktene på fjorårets Metallurgi-favoritt ‘Electric Warfare’. Nå har prosjektet annonsert at en ny EP er på vei via plateselskapet Edged Circle Productions, hvilket er fantastiske nyheter for fans av debutskivens triumferende, episke speedmetal.
Den kommende EP-en bærer navnet ‘Volcanic Lightning’, og det er tittelsporet som blir vårt første møte med innholdet på utgivelsen. Låta jobber ikke akkurat overtid for å skille seg fra Black Vipers tidligere utgitte materiale, men er nok et eksempel på den tøylesløse, energiske og tradisjonstro speedmetallen som bandet mestret på ‘Hellions on Fire’. Øredøvende eksplosjoner og stratosfæriske hyl sørger for å gjøre den musikalske forbindelsen til Deathhammer klar, men Black Viper er en langt mindre ekstremmetallisk gruppe enn Catos andre prosjekt. Tradmetalliske sekvenser og et større fokus på oppløftende melodikk og harmonikk sørger på sin side nemlig for å skille Black Viper fra førstnevnte, selv om dette ikke betyr at «Volcanic Lightning» mangler brodd eller slagkraft av den grunn. Black Viper har vært altfor lenge i dvale, så slippet av «Volcanic Lightning» møtes med et hevet glass og et istemmende brøl fra min side.
Skrevet av Fredrik Schjerve
DROTT – «Våkenatt»
Ute nå via By Norse Music
DROTT er et nytt prosjekt bestående av medlemmer fra Enslaved og Ulver, tilsynelatende skapt på bakgrunn av et ønske om å undersøke skandinavisk folketro og mytologi. Dette er selvfølgelig ikke ukjent tematisk farvann for noen av de nevnte prosjektene, men det virker som at Drott i enda større grad lar sitt tematiske fokus få en direkte påvirkning på musikk og visuell utforming. Debutskiva ‘Troll’ har foreløpig slippdato 19. mai, og den første smakebiten har vi fått i form av singelen «Våkenatt».
Det åpne, postmetalliske lydbildet og den mørke understrømmen av skeiv rytmikk som løper gjennom «Våkenatt» gir assosiasjoner til en rekke prosjekter i gitarist Arve Isdals omgangskrets. Personlig synes jeg Drott lander en plass mellom Enslaveds softere progressive impulser fra ‘Vertebrae’ samt de nyeste skivene, og den mer frem-jammede abstraksjonen til Iver Sandøys prosjekt Natt. De artistiske stemmene til gruppens medlemmer er dog også godt synlig på «Våkenatt», spesielt Isdals ‘The Devil’s Bell’-aktige gitardrodling og den (antatt) Ulver-beslektede variasjonen i vokalteknikk over låtas spilletid. Stemningen veksler mellom å være meditativ og foruroligende, og er vel strengt tatt for utforskende og søkende til å føles som tradisjonelt godt singelmateriale. Likevel gir låta et innblikk i bandets kommende skive som vekker nysgjerrighet, og jeg ser frem til å begi meg ut på det som utvilsomt blir en innhyllende og transporterende opplevelse når ‘Troll’ slippes i mai.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Maktkamp – «Alko»
Usignert, ute på div. strømmetjenester
Siste singel fra Maktkamps nært forestående andrealbum «Caps Lock Woke Rock» er her. Den heter «Alko», dreier seg om norsk drikkekultur, og ser ut til å være blant albumets mer kortfattede og direkte låter. Her skyves for så vidt både det rocka og det pønka ganske langt i front, og det hele vitner om et energisk bandmannskap som klør etter å slippe plate.
På papiret er det meste på plass på «Alko». Energinivået er som sagt på topp, besk og fandenivoldsk skrikevokal ligger i front, og bak det ligger det noen musikerprestasjoner som jeg nok synes ender opp som det aller mest imponerende på låta – særlig gitararbeidet. Likevel synes jeg ikke «Alko» kommer like godt ut som de andre låtene i singelbunten som har blitt sluppet i opptakten til ‘Caps Lock Woke Rock’. Den skiller seg for lite ut, og i tillegg synes jeg låtteksten (slik jeg hører den, riktignok…) fremstår noe grunn og overtydelig – all den tid det kanskje står i stil med sjangerlandskapet i utgangspunktet. Men om litt over tre uker er plata her, og det gleder vi oss uansett stort til.
Skrevet av Alexander Lange
Nadir – «The Old Wind»
Usignerte, ute nå på div. strømmetjenester
Den første singelen fra Nadirs kommende debutskive ‘Extinction Rituals’, var en sammensatt og noenlunde vanskelig låt å plukke fra rent uttrykksmessig. «Tenebrae»s forbindelser til svartmetallen var umulig å overse, men låta inneholdt i tillegg såpass mange urenheter i form av thrashende og forpunket dødsmetall at det er nærliggende å omtale den som en hybridform. Andresingelen fra skiva, «The Old Wind», gjør det tydelig at bandet trives i usikkerheten mellom de to undersjangrene, samtidig som den gir oss desto større innblikk i de mange ulike bitene som til sammen utgjør Nadir.
Det første som møter oss på «The Old Wind» er en melankolsk og lengselsfull melodi som ikke hadde vært malplassert på de siste skivene til Nattverd – eller kanskje Sargeist, dersom man ønsker å dra frem et band som er spesielt kjent for denne typen melodisk gitarspill. Dette kombineres med et speed-metallisk riff dynket i dødsmetallisk tyngde, og det er kanskje på dette tidspunktet i låta at det gikk opp et aldri så lite lys for eders trege anmelder. Jeg tror nemlig at hovedårsaken til at Nadirs uttrykk er så vrient å få grep på, er den svært utypiske produksjonsjobben. De feite gitartonene og de rumlende bassfrekvensene er nemlig såpass fremtredende at de gir musikken et dødsmetallisk skjær, selv når det rent musikalske innholdet ikke inneholder referanser til sjangeren i seg selv.
Så må jeg kanskje erkjenne at en fullstendig taksonomi av et bands uttrykk er langt mer interessant for anmelderstanden enn for lyttere flest – og kanskje til og med litt fornærmende dersom bandet er mer opptatt av musikkens påvirkende kraft enn dens bestanddeler. «The Old Wind» er sånn sett nok en mangefasettert suksess for bandet; en slagkraftig, emosjonelt ladet og ikke minst rytmisk fengende kraftpakke som skiller seg godt ut fra mengden i det norske musikk-året 2023. Med sitt glorete platecover og grense-utviskende musikk har ‘Extinction Rituals’ allerede vekket stor nysgjerrighet hos meg personlig, så jeg ser frem til å finne ut hva slags opplevelse den fulle skiva faktisk tilbyr. Foreløpig anbefales uansett skivas to singler for folk som stiller seg åpensinnet til nye svartmetalliske uttrykksformer.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Masheena – “Under The Same Sun”
Ute nå via Descamisado AS
Vestlandsbandet Masheena består av en gjeng der man finner folk som blant annet har erfaring med å spille i blant annet Immortal. Det skulle man ikke tro når man hører bandets musikk, som av dem selv beskrives som en krysning av Black Sabbath og Soundgarden. På bandets nyeste låt, «Under The Same Sun», viser dette seg som en presis beskrivelse.
Mens den forrige og første singelen bandet slapp, «1979», nok lente seg litt mer over i Sabbath-land, synes jeg «Under The Same Sun» utvilsomt ligger tettere opp mot Soundgarden og alskens andre alternative rockeband fra 1990-tallet. Det er også noe jeg synes bandet mestrer godt, og bandet blar opp både sterke gitarriff og et kult refreng. Det hele ligger muligens noe tett opp den nevnte 90-tallsgiganten; samtidig gir de låta en noe mørkere og mer metallisk finish.
Skrevet av Alexander Lange
Sirenia – «Twist in my Sobriety»
Ute nå via Napalm Records
Et av Norges største symfoniske metallband, Sirenia, har annonsert at de skal følge opp 2021s sterke plate ‘Riddles, Ruins and Revelations’ med ‘1977’ i slutten av mai. Bandet har nå også sluppet en av låtene fra det kommende albumet; riktignok er det ikke snakk om noe av bandets originalmateriale, men snarere en coverlåt av Tanita Tikaram som ser ut til at skal fungere som en slags bonuslåt. Sirenia har – ikke så overraskende – gitt denne ganske rolige låta hakket mer energi gjennom sine heftige synther, dempede gitarer og Emmanuelle Zoldans skarpe stemme. I den forstand steller også bandet i stand et sterkt og catchy cover her, selv om det naturligvis blir aller mest spennende å høre originallåtene på ‘1977’.
Skrevet av Alexander Lange
Camelio – «Dovendyr»
Usignert, ute på div. strømmetjenester
Camelio fortsetter sin lange rekke med fredagsslipp med låta «Dovendyr». Litt som forrige ukes «Protagonist» overrasker ikke denne stort med noen store uttrykksmessige sprell. Snarere er dette denne singelrekkas kanskje mest utpregede rockelåt, der stoner-tendensene – og ja, tilnærmet grunge-tendenser – får mer spillerom enn i de fleste av de andre låtene. Sånn sett er det også snakk om en ålreit og ukomplisert uhøytidelighet av en låt, som endog byr opp til litt lekenhet i gitar- og rytmesegmentet.
Luteøks‘ debutplate ‘Barely True Norwegian Black Metal’ er en plate jeg har sett en del frem til. Bandet kom ut av ingenting med en sterk bunt med singler, og viste seg heller ikke å ha et spesielt uerfarent mannskap med medlemmer fra white metal-bandet Antestor og de symfoniske ekstremmetallistene Grave Declaration i besetningen. Luteøks‘ selverklærte oppdrag på denne skiva gjorde meg heller ikke mindre nysgjerrig, der bandet gjør et forsøk på å balansere mellom å feire den norske svartmetallens kvaliteter og å gi den en aldri så liten parodisk behandling.
Denne balansegangen er i og for seg også tydelig på ‘Barely True Norwegian Black Metal’. Åpningsfrasene på åpningslåta «Drittfjell» («Jeg går ut i skogen / I skogen er det trær / Det får meg til å føle / At trærne er av tre») demonstrerer kanskje bedre enn noe annet hva slags tekstlig inngang Luteøks forsøker seg på her. Her er det kanskje snakk om et lite humoristisk stikk mot svartmetallmusikeres ofte rudimentære skildringer av flott, mektig, norsk natur (det vet jeg ikke); mer overordnet er det nok et bilde på den ekstremt uhøytidelige tongue-in-cheek-tilnærmingen til låttekst som gjennomsyrer plata. Her får vi servert tekster om alt fra å se hypotermiens farer rett inn i øynene («Prikkedøden»), reiser på hesteryggen med en viss Major Nes («Langtbortistan»), vandring på grusvei i ostepopprus («Tvinnleik») og noe så enkelt som å bli møtt med sitt eget stygge utseende i speilet («Blå»). Og tilnærmet alle låtene avsluttes naturligvis med et sint, knapt utbrudd av arten «DRITT!».
Jeg skal komme tilbake til hvordan jeg synes dette fungerer, men først vil jeg si noe om noe annet, nemlig selve musikken på ‘Barely True Norwegian Black Metal’. For det var egentlig ikke låttekster, humor eller tematikk som var det som fanget oppmerksomheten min mest verken i den ene eller andre retningen da jeg hørte singlene «Skjegg», «Shaved Vengeance» og «Sekken». Jeg tenkte nemlig mest på at jeg hørte ganske så imponerende, velprodusert svartmetallmusikk som sendte meg heldige assossiasjoner til band som Borknagar, Windir og Dimmu Borgir anno 1997-2001 – kanskje særlig det sistnevnte. Luteøks finner ikke opp noen musikalske hjul på nytt, men gjør svært god nytte av verktøyene som har blitt smidd av en del av storhetene innenfor norsk svartmetall, særlig av den mer melodiske sorten.
Låtskrivings- og produksjonsmessig er denne plata nemlig rett og slett særdeles god, og byr på en rekke svært minneverdige høydepunkter. Hovedtemaet i den korte kruttønna «Svart» er for eksempel helt utsøkt, «Snerk» har noen grøssende Dimmu-synther og noen helt strålende melodier, og det samme har «Langtbortistan» som også har noen svært gode riff å vise til (de grelle, industrielle synthene her er kanskje det nærmeste man kommer et parodisk stikk (mot sistnevnte band) i musikalsk form på denne plata, for øvrig). «Prikkedøden» glimter til med et herlig, hardtslående verstema og et nydelig, melodisk refreng, og – av en eller annen grunn – får den Windirske, melodiske potensen til bandet usedvanlig mye utløp i de tre siste, engelskspråklige låtene på plata, noe som sørger for at Luteøks kommer ut på topp på tross av at plata med sine 15 låter er i overkant lang.
Og det er definitivt det rent musikalske som slår an mest hos meg på ‘Barely True Norwegian Black Metal’. Med det kan jeg vende litt tilbake til det tekstlige, som jeg til tider synes treffer, eksempelvis på «We Sail», som er et morsomt take på svartmetallske, viking-aktige sjøfartsberetninger. Ellers synes jeg dessverre ofte humoren blir temmelig platt, og ikke noe som tar verken svartmetall eller så mye annet på kornet.
All den tid dette nok er temmelig subjektivt, og jo egentlig bare er dumt for meg selv, velger jeg å la dette bli en inngang til en liten betraktning om at svartmetall nok er vanskelig å ta på kornet. Svartmetall er jo på en måte Immortal som jager hverandre rundt i skogen med heksehatter i den legendariske musikkvideoen til «Call of the Wintermoon», Grutle Kjellson som sitter i høvdingdrakt på en vikingtrone på coveret til ‘Eld’, og haugevis med merkelige photoshoots fra før, samtidig som at sjangerutøverne med mye av også nettopp dette, har fått et rykte på seg å være ganske så fryktinngytende og autentiske (kanskje ikke Immortal-videoen da, men du skjønner greia). Balansen mellom det som kan betraktes som uhøytidelig eller i overkant høytidelig er ikke spesielt enkel å få grep om til enhver tid, og det er kanskje det som skaper litt problemer for Luteøks. Tar svartmetall kanskje seg selv nok på kornet fra før, på en eller annen merkelig, ufrivillig, men like fullt treffende måte?
Spørsmålet får kastes ut i eteren, og jeg får gjøre det nokså enkelt når det gjelder akkurat denne utgivelsen: ‘Barely True Norwegian Black Metal’ er en plate jeg har kost meg mye med, men som kanskje hadde vært like kul med en eller annet slags klassisk, svartmetallsk finish. For dette er et ordentlig god svartmetallplate. Jeg tuller ikke når jeg sier at «Shaved Vengeance» nok hadde endt opp som et av mine favorittlåter av Borknagar om det var en Borknagar-låt. Så er det ikke det, men en kruttsterk avslutningslåt på Luteøks‘ debutskive – så da får det nesten bare ende opp som en stor oppfordring til å ta et lite dypdykk inn i ‘Barely True Norwegian Black Metal’, om det ikke var nok grunner fra før.
Skrevet av Alexander Lange
Nordavind – Den Vordende Ånd
Usignerte, ute nå på div. strømmetjenester
Nordavind – det rå, atmosfæriske svartmetallbandet til enmanns-artisten Emil Solberg – har siden 2019 eksistert som en godt skjult hemmelighet i det norske Bandcamp-miljøet. Siden den nesten utålelig støyende og lavoppløste debut-EPen ‘Kongledød’, har prosjektet vært gjennom en rekke uttrykksmessige forandringer, der det først og fremst er graden av tæring og sverte på lydproduksjonen som har variert. På EPen ‘Kald vi er når vi er dau’ fant den musikalske eremitten fra Sunndalsøra omsider frem til en noenlunde balansert (om fremdeles rå og lavoppløst) kombinasjon av beskhet og atmosfæriske kvaliteter, og resultatet var en utgivelse som har stått en anelse ut i minnet i forhold til andre, tilsvarende prosjekter.
På sin nyeste skive, ‘Den vordende ånd’, tar enmanns-musikeren et ytterligere steg ut av den hvite støytåken, dette som følge av en krystallisk og isnende synth som er plassert lenger frem i forgrunnen enn tidligere. I likhet med mannens tidligere utgivelser begynner ‘Den Vordende Ånd’ med et introduserende spor der synthen innehar en sentral rolle, men det er først på høydepunktet «Eremittens nattevandring» at Solberg glimter til med en sterk, egenrådig melodisk idé på instrumentet. Med tanke på at gitarene vandrer mer eller mindre retningsløst rundt i lydlandskapet, blir dette fokuspunktet i synthen desto viktigere for å gi form og mening til det musikalske forløpet.
Så er det også en del elementer som ikke fungerer så bra på ‘Den vordende Ånd’. «En sørgende ånd» åpner med en vilt flaksende kakofoni av instrumentstemmer, som straks faser over i en groovy, metalcore-relatert rytmikk som virkelig stikker seg ut fra resten av materialet på en ugunstig måte. Dette rytmiske språket stikker også kjepper i hjulene for den storartede melodien som åpner avslutningssporet «Under det mektige spir», en låt som også sliter med å sette punktum på skiva på en god måte som følge av en noe sporadisk og frenetisk struktur.
Jeg mener likevel at det finnes flere grunner til å anse ‘Den vordende ånd’ som den sterkeste utgivelsen Nordavind har utgitt til nå. Synthens mer fremtredende og toneangivende rolle er det bare å ønske hjertelig velkommen, og i tillegg innehar skiva et samspill mellom tematikk og atmosfære som gjør at en lett kan drømme seg bort til en Sunndalsørsk åskam i nattemørket. Oppsummert er ‘Den vordende ånd’ en skive som er forbeholdt blodfans av den støyende og rå Bandcamp-undergrunnen, selv om kanskje en og annen fan av 90-tallets synth-pregede svartmetallskiver vil finne en vei inn i platas tilbakeskuende atmosfære.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Funeral Void – To Forever Misery Bound
Usignerte, ute nå på div. strømmetjenester
Funeral Void er en gotisk/melodisk dødsdoom-trio fra Bergen som virker å utelukkende være et studioprosjekt. Debuten deres ‘In the Epic ov A Funeral Sunset’ ble sluppet på strømmetjenester uten forvarsel i april 2021, og oppfølgingsskiva ‘To Forever Misery Bound’ ble utgitt for et par uker siden til tilsvarende mangelfull fanfare. Dermed er det nok en sterk trang til å skape som animerer den dystre Bergens-gjengen i første omgang, fremfor en lyst til å spre musikken sin via målrettede kampanjer på sosiale medier eller live-opptredenens misjonerende spetakkel.
Statusen som et studioband skaper selvfølgelig særstilte forventninger til bandets innspilte produkter, og akkurat som debuten er ‘To Forever Misery Bound’ først og fremst en oppvisning i bandets kløktige produksjons- og teksturarbeid. Funeral Voids andreskive låter absolutt gedigent, med en atmosfære som kombinerer dødsdoomens sørgende sinnelag med et episk skjær i form av glitrende, tårnende orkestrale synther. I tillegg har gitarene blitt beefet opp med litt svensk, dødsmetallisk crunch i denne omgang, hvilket gjør at Christer Korsvolds riffkunster låter desto mer mektige og truende.
Men selv om produksjonen har fått seg en aldri så liten oppgradering på ‘To Forever Misery Bound’, så er jeg mest spent på å se om bandet har klart å løse de låtskriver-messige utfordringene som preget debuten. I omtalen min av debuten ønsket jeg meg et idé-grunnlag som kunne matche bandets sound, ettersom skiva fortonte seg litt anonym etter at det imponerende førsteinntrykket hadde roet seg litt. Funeral Void har faktisk klart å diske opp med langt flere minneverdigheter på sin nyeste skive, selv om de fremdeles har et lite stykke igjen å gå dersom målet er å produsere en gotisk dødsdoom-skive på linje med den internasjonale eliten for øyeblikket.
Låtene «Devil’s Street» og «A Sanctuary for Wayward Souls» er nydelige eksempler på hvordan bandet har begynt å bake mer distinkte ideer inn i låtmaterialet sitt. Disse to låtene bytter ut bandets sedvanlige nedslåtthet med en fengende og drivende form for festival-klar dødsdoom, og bandets vokalist «Theto» nøler ikke med å krone låtene med de glitrende refrengene som kreves. Når bandet derimot holder seg til dødsdoomens seige og traskende tempo, sliter de tidvis med å få materialet til å heve seg over alminneligheten. Låtene «Well of Grief» og «Surrender to Eternal Oblivion» er begge badet i en mektig og inntrykksfull atmosfære, men klarer ikke å fylle sine betydelige låtlengder med nok interessante hendelser til å holde på oppmerksomheten min.
På høydepunktet «Lord of the Realm», støter Funeral Void dog ikke på noen slike problemer. De rytmiske, snertne gitarlinjene som åpner showet har noe av det genetiske arvestoffet til Opeths ‘In Cauda Venenum’ i seg, og blant låtas øvrige genistreker finner vi versenes sykliske orgelspill og refrengenes staselige eleganse. Utover dette peker skivas avslutning mot et mulig utviklingsgrunnlag for bandet, dersom de måtte ønske seg å strekke seg utover deres for øyeblikket tradisjonelle tilnærming til 90-tallets dødsdoom. «Black Rain Fall» er nok et i overkant krevende underlag for «Theto» å navigere med sin melodiske tilnærming til vokal, men de dronende frekvensene, støyende gitareffektene og den industrielle trommeprogrammeringen pusher bandets sound i retning en egenart som kunne vært spennende å høre mer av. I tillegg avslutter «Ascension in Solitude» skiva på ypperlig vis, via stemningsfull funeral doom toppet med illevarslende, liturgiske svell.
I sine beste øyeblikk levner ‘To Forever Misery Bound’ ingen tvil om at Funeral Void har en rolle å spille i den norske metallfloraen. For at bandet skal få gitt fullstendig uttrykk for eget potensiale, tror jeg dog at de bør titte på vokalens funksjonalitet i musikken. Personlig så skulle jeg gjerne sett at «Theto»s melodikk ble kontrastert med noe mørkere og mer foruroligende; spesielt med tanke på at nettopp denne kontrasten fungerer utmerket for gruppa på andrelåta «Well of Grief». Til tross for all kritikk, så har bandet tatt et skritt fremover på både produksjons- og låtskriverfronten på ‘To Forever Misery Bound’, en skive som burde holdes i høy aktelse for norske fans av melodisk dødsdoom.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Ingen Nåde – Andre Bølge
Usignerte, ute nå på bandets Bandcamp
Ingen Nåde er en ung duo fra Østlandet (etter dialekten å dømme) som henter soundet sitt fra en veldig spesifikk periode i metallsjangerens utvikling. Der debut-EPen ‘Slå Først!’ fra 2019 blandet punk og klassisk metall, befinner oppfølgeren ‘Andre Bølge’ seg i skjæringspunktet mellom tradmetall og fartsglad speed metal. Det største trekkplasteret for fans av disse klassiske uttrykkene må dog sies å være bandets entusiasme og bunnløse iver, som pumper utgivelsens tre låter fulle av energi og rødglødende vitalitet.
Ingen Nåde skriver og spiller som om de faktisk vokste opp i sjangerens tidlige dager. Riffene fanger perioden de henter inspirasjon fra på en utrolig bra måte, og det samme gjør den lidenskapelige kaukingen til vokalist/gitarist/bassist «Fuzzmumriken». Følelsen av at man har trådt gjennom en tidsportal forsterkes av den ruskete og tidsriktige produksjonen, hvilket plasserer oss i et brunt og nedslitt kjellerlokale i Birmingham på det tidlige 80-tall. Overraskelsen er derfor stor når glosene som smeller ut fra anlegget slettes ikke er britiske, men norske. Valget om å skrive og fremføre tekster på norsk er et smart et, ettersom det gir de mytiske fortellingene om hevntokter og falne kongeriker en særegen sjarm og minneverdighet.
Med en spilletid på snaue elleve minutter har ‘Andre Bølge’ ingen tid til overs for fyllstoff, og det finner du heller ikke på noen av utgivelsens tre låter. «Riddernes Undergang» setter umiddelbart ut i en speedmetallisk spurt; en kort og eksplosiv affære som oser aldri så lite av landsmennene i Deathhammer. Deretter skrur bandet tempoet ned på «Hevnerens Ed», men mater i tillegg på med mengder av episke riff, melodier og drodlende sologitarer. «(Som en) Cherokee» gløtter avslutningsvis tilbake på bandets tidligste materiale, og er i all sin punkete enkelhet et fengende slag i trynet på tampen av utgivelsen.
Det musikalske grunnlaget til Ingen Nåde er i det store og det hele temmelig avhengighetsskapende. Det må likevel sies at vokalen er i overkant røff, i den forstand at gevinsten den vinner på sin lidenskapelige entusiasme balanseres ut av en gjennomgående surhet. Dette er ikke nødvendigvis så uvanlig innenfor fartsmetallisk undergrunns-klassisisme, men det kommer nok uansett til å hindre enkelte i å få maks utbytte av EP-en. For folk som setter pris på band som virkelig klarer å fange metallens klassiske essens, er Ingen Nådes ‘Andre Bølge’ dog høyt anbefalt.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Vulture Lord – Total Blasphemic Desecration
Ute nå via Masters of Kaos
Det kolombiske selskapet Masters of Kaos Productions åpnet nettopp forhåndssalget av den nye Vulture Lord-samleskiva ‘Total Blasphemic Desecration’. Selv om jeg personlig synes selskapet virker fullstendig blottet for god smak og kuratorisk evne, må jeg innrømme at ‘Total Blasphemic Desecration’ er et både godt og nødvendig påfunn fra deres side. Skiva inneholder nemlig låtene «Awakening the Warhorde» og «The Rite of Satan» fra Vulture Lords ‘Blasphemy’-EP fra 2006; en utgivelse som for øyeblikket er tilnærmet umulig å spore opp på nett. I tillegg til disse (som definitivt er hovedgrunnen til å skaffe seg plata) får vi singelen «Stillborn Messiah» fra den utsøkte ‘Desecration Rites’ fra 2021, samt tre låter fra debutskiva ‘Profane Prayer’ fra 2003. Hvorfor selskapet satte sammen denne samleskiva i stedet for å bare gi ut ‘Blasphemy’ på nytt er et mysterium for meg, men ganske forventet dersom man fra før er kjent med selskapets uforståelige og sporadiske virksomhet. Vulture Lord er dog et fantastisk band, så sjekk ut utgivelsen uansett.
Alle musikkutgivelser med mål om å tyne etablerte sjangeruttrykk fremfor å fornye dem, bør i mine øyne, dersom det skal være minneverdig på noen som helst måte, ha en såpass høy kvalitet på enkeltidéer og utførelse at ethvert ønske om innovasjon blir sekundært. Det er helt klart noe som gjelder innenfor så å si alle sjangre, men innenfor metallen blir dette kanskje tydeligst for meg selv innenfor melodisk, tradisjonell tungmetall. For hvert år dukker det opp noen virkelig sterke tradmetall-utgivelser som det er umulig ikke å sette pris på; samtidig er sjangerens storhetstid såpass lenge siden og grunntrekkene såpass velutforsket at det ofte er litt for lett å stemple nye utgivelser som pappametall og gå videre fordi idéene ikke skiller seg nok ut. Stargazers nye plate ‘Life Will Never Be The Same’ er for meg et vitnesbyrd på begge sider av denne tradmetallske medaljen, og inneholder både herlig, klassisk metallhåndverk og idéer som blir så typiske at de går i glemmeboka.
Bare for å adressere en elefant i rommet med en gang: ‘Life Will Never Be The Same’ er et særdeles profesjonelt utført prosjekt. Det holder nok å peke på den solide spillinga som gjennomsyrer utgivelsen for å illustrere dette, men den upåklagelige vokalprestasjonen til Tore André Helgemo er ett tydelig tegn på dette; selve tilstedeværelsen av 20-årig TNT-bassist og Åge Aleksandersen og sambandet-medlem Morty Black et annet. En gjennomgående kontroll på hva bandet driver med er uansett et av de største kvalitetene ved denne utgivelsen, og er med på å frembringe noen store høydepunkter.
Flest av disse ligger nok i platas åpningsstrekk. Den energiske åpningen «Can You Conceive It” har noen herlige vokalmelodier i verset, «Live My Dream» har det samme i refrengene, og «Rock the Sky» byr på noen av platas mest catchy øyeblikk. Også ellers synes jeg Stargazer holder hodet standhaftig over vann gjennom det hele, og det er egentlig bare balladen «Live Today» som i mine ører synker for langt ned i klisjésumpen.
Likevel synes jeg plata etter åpningsstrekket er litt tynt befolket av høydepunkter, og det eneste jeg synes er skikkelig minneverdig er power-balladen «Heartbroken», som mestrer formatet godt og endog introduserer noen nesten doom metal-aktige gitarriff. Låter som «Don’t Kill», «Will I Come to Heaven» og “Turn Off The Light” synes jeg rett og slett blir for anonyme, og når bandet bryner seg på en instrumental-låt i «Beyond the Moon», blir det litt langdrygt tross noen gode gitarmelodier. Låtene «Take Me Home» og «Push Me» kommer dermed godt, men litt seint, da jeg nok her synes jeg har fått min dose av musikken Stargazer byr på på ‘Life Will Never Be The Same’. Likevel må det sies at denne plata er en prisverdig prestasjon, og at det klør etter å høre på de låtene som Stargazer får til best. Det bør derfor ikke være noen tvil om at fans av sjangeren bør sjekke ut denne fullengderen, om det så ikke er så mange andre som vil se det helt store.
Skrevet av Alexander Lange
Sublime Eyes – From Light unto Darkness
Ute nå via Rob Mules Records
Sublime Eyes fra Stavanger har i lengre stunder hatt en stabil tilstedeværelse på den norske metallscenen. Bandets besetning har vært den samme siden slippet av EP-en ‘Reign of the Sun’ i 2013, og sammen har de skrevet og gitt ut to skiver med melodisk dødsmetall av høy kvalitet. Nå har vi dog ikke hørt fra kvintetten siden før pandemien, så det var på høy tid at vi mottok et livssignal fra et av Norges mest fremtredende melodiske dødsmetallband.
På nyåret begynte plutselig singlene å piple ut på strømmetjenestene, og det ble straks tydelig at vi hadde en ny Sublime Eyes-utgivelse i vente. I tillegg til å by på etterlengtet nytt materiale, har bandet også invitert med seg en del noteringsverdige gjester på sin nye EP ‘From Light unto Darkness’. Disse er Hallgeir Skretting Enoksen fra Purified in Blood, Tobias Netzell fra bl.a In Mourning, og Oliver «Ol» Drake fra Evile. Samtlige av gjestene har kommet med bidrag som er med på å gi materialet et løft, selv om ikke er noen tvil om at det er Sublime Eyes sin låtsignatur som er hovedattraksjonen på EP-en.
Materialet som kvintetten har stelt i stand for oss på ‘From Light unto Darkness’, er generelt sett sterkt. Bandets mørke og tunge, men også filmatiske melo-death byr på et potent og mektig lydbilde å fortape seg i, uten at dette nødvendigvis hadde vært nok til å fange lytteren dersom ikke idégrunnlaget hadde vært tilsvarende sterkt. «Nightstalker» og «Victims from the Grave» er begge velutformede og detaljrike låter, men det er først på «Controlled by Fear» og «Mørket» at jeg føler at Sublime Eyes begynner å strekke seg etter eksellense. «Controlled by Fear» når til syvende og sist ikke helt opp, ettersom det fabelaktige musikalske grunnlaget blir noe tøylet inn av låttekstens velmenende men noe banale polemikk. På «Mørket» stemmer dog det aller meste. Massive riff med et tydelig skjær av mørk dramatikk renner inn i strekk som er preget av en Lysjakt-aktig, brutal melankoli, og den nydelige soloen til «Ol» Drake er det siste strøket som fullfører verket.
Så får det bare være sånn at det akustiske arrangementet av «Med Tiden Gror» fra tredjeskiva ‘Corrocean’ – som låter litt som en kombinasjon av en Pantera-ballade fra ‘The Great Southern Trendkill’ og Bjørn Eidsvåg – ikke helt lander for meg personlig. Det som betyr noe er at Sublime Eyes har returnert fra sin lille pandemi-dvale, og at de har gjort det med en utgivelse som befester deres stilling som viktige norske ambassadører av kvalitets-melodeath. ‘From Light unto Darkness’ er en EP som både gir umiddelbar avkastning og avkastning over tid, i kraft av sitt storslåtte, presise maskineri og rike detaljnivå. Dette burde være nok til å mette fansen en stakket stund, selv om jeg håper at vi har også har en skive å se frem til i nær fremtid. ‘From Light unto Darkness’ er i alle fall anbefalt!
Skrevet av Fredrik Schjerve
Eldkling – The End of Eternity
Ute nå via Trop Loop Twelve
Etter å ha sluppet en håndfull med singler i fjor og i år, er power metal-duoen Eldkling omsider klar med sin debutplate ‘The End of Eternity’. De to østfoldingene har i og for seg en erfaring innenfor gamet som strekker seg ganske langt tilbake, da Eldkling fungerer som en slags revitalisering av prosjektet Ravenlord, som rullet ut noen få demo-utgivelser på starten av 2000-tallet. ‘The End of Eternity’ bærer også preg av at mennene bak har en viss rutine innenfor sjangeren, og er en habil power metal-plate med noen prisverdige høydepunkter.
Åpnings- og tittellåta gir for eksempel et svært godt førsteinntrykk, og bærer bud om at Eldkling har knukket noen koder når det gjelder å servere minneverdige power metal-refrenger – noe som jo utvilsomt må kunne sies å være en hovedingrediens i enhver respektabel utgivelse innenfor sjangeren. Og også andre steder på denne plata glimter Eldkling til i så måte; både «Gates to Hell» og «Night of the Dead» piffer opp ‘The End of Eternity’ med noen herlige refrengmelodier.
Det er tiltrengte øyeblikk, for selv om innmaten i ‘The End of Eternity’ aldri blir dårlig, bærer den ofte litt for mye preg av en litt kjedelig tilstrekkelighet. Særlig når blendende energisk power metal trues litt av grensedragninger mot gråere tungmetall i låter som «Revolution», falmer fascinasjonen min for prosjektet Eldkling har bygget opp her.
Heldigvis har duoen også noen andre ess i ermet. Den noe anonyme «Unspoken» får for eksempel en overraskende velfungerende vitamininnsprøytning av EnesErik E., som bidrar med sin svartmetallske skrikevokal. Utover dette må tolvminutteren «Find Your Way» nevnes som et av platas desidert største høydepunkter. På tross av å skille seg mye fra de øvrige låtenes lengde og form, er dette en særdeles vellykket kjempe, som på tross av å ikke bla opp de helt åpenbare enkelthøydepunktene ender opp som en god progressiv power metal-låt der Dream Theater-vibber sniker seg inn.
«Find Your Way» glir også lekkert inn i avslutningslåta «Lost Souls», som blir en storslått avslutningslåt på en plate som tidvis imponerer med et knippe sterke melodier og smittende energi. Anbefales for alle med den minste interesse for krikene og krokene i den norske power metal-undergrunnen.
Skrevet av Alexander Lange
Nattmann – Udaad
Usignert, ute på strømmetjenester
EP’en ‘Udaad’ er den første utgivelsen til svartmetallduoen Nattmann, som akter å bruke sjangerens uhyggelige drakt til å tematisere grusomhetene som foregikk fra 1600- til 1800-tallet. Om noe, legger dette bandet her et solid grunnfundament for videre eskapader, der den demonstrerer en god kontroll på sjangerhåndverket, en overbevisende innretning mot tematikken og noen idéspor som kan innby til en merkbar egenart.
Introduksjonen «1684» er for det første en interessant liten sak, der den med båndopptak på dansk og skeive takter gjør jobben med å pirre interessen nokså utmerket. Låta «Nattmann» bidrar deretter med solid mid-temposvartmetall, før «Stegle og hjul» gjør det samme og endog introduserer litt clean-vokal på vellykket vis. Det som nok imponerer meg mest på ‘Udaad’ må likevel være skrikevokalen, som jeg synes er såpass besk at den er sammenlignbar med Doedsadmirals vederstyggeligheter i Nordjevels materiale.
Jeg synes imidlertid det er synd at denne EP’en er så kort med sine ni minutter. Elementene som frisker opp det nokså basale svartmetalluttrykket her hadde hatt godt av litt mer utforskning, og utgivelsen føles mer som en demo enn en EP kun på grunn av lengden. Vi får imidlertid tro at potensialet vil få større utløp ved neste anledning, som jeg synes man må kunne glede seg til ut fra det lille vi får høre på ‘Udaad’.
Det er nå hele åtte år siden ‘Epistemology’ ble sluppet, og både kropp og sjel verker etter å på ny bli blåst overende av Keep of Kalessins episke, storslåtte svartmetall. Annonseringen av bandets syvende skive ‘Katharsis’ er derfor grunn til å feire, og desto bedre er det at vi kun trenger å vente et par uker til for å høre skiva i sin helhet. I mellomtiden kan vi godte oss med skivas tittelspor, som er et rikt og rungende kall til våpen i påvente av skivas fulle slag.
«Katharsis» er en låt som virkelig destillerer Keep of Kalessins kjerneelementer ned til en konsentrert kraftpakke av en singel. Lydbildet låter nøyaktig like massivt og filmatisk som før, om ikke enda større; trommesporet er nok en utholdenhetsprøve for bandets stikkefører, som i dette tilfellet er den talentfulle tyskeren Wanja Gröger; og «Obsidian C.» sine riffkunster er like finslipte og sylskarpe som alltid. Dette kombineres med en storstilt, orkestral dimensjon, som på refrenget blåses opp til en Game of Thrones-aktig vegg av ledegitarer, blastbeats og melodiske brøl. Det er med andre ord et jævla spetakkel, men med det et spetakkel som fremkaller både nuppete hud og gledestårer hos oss som hadde gleden av å vokse opp med bandets ‘Reptilian’. Det venter oss trolig lite innovasjon på Keep of Kalessins nye skive, men for folk som har sansen for bandets overdimensjonerte fantasy-ekstremmetall er dette neppe en spådom som får tårene til å trille.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Magick Touch – «Apollyon»
Ute nå via Edged Circle Productions
Med artister som Sahg og Audrey Horne i traktene kan vel Bergen sies å være et aldri så lite hotspot når det kommer til norsk tradmetall. Da jeg nylig ble gjort oppmerksom på hardrock/heavy metal-bandet Magick Touch ble dette inntrykket desto mer forsterket, ettersom denne trioen også kaller Bergen sin hjemby. Magick Touch er derimot ikke som nykomlinger på den Vestlandske musikkscenen å regne, ettersom de siden sin oppstart i 2015 har sluppet tre skiver fulle av fartsglad og energisk tradmetall.
Nå har fjerdeskiva ‘Cakes & Coffins’ blitt annonsert, og vår første smakebit kommer i form av åpningslåta «Apollyon». Tematisk sett, dreier platas første singel seg om en dekadent feiring badet i et lys av blasfemi og hedonisme, og bandet matcher denne bakkanalske tematikken med oppstemt og festlig, Audrey Horne-aktig tradmetall. Harmoniserte tvillinggitarer tvinner seg gjennom tilstelningene som fargerike girlandere, og bandets tre vokalister veksler på å gi stemme til festens eksentriske skikkelser. Det hele eskalerer i et heseblesende og akrobatisk instrumentalparti, og alt medregnet er «Apollyon» et høyst effektivt kjærlighetsbrev til hardrock og heavy metal som burde høyne forventningene til fjerdeskiva betraktelig. Anbefales!
Skrevet av Fredrik Schjerve
Tilintetgjort – «Hex»
Ute nå via Dark Essence Records
I omtalen min av den forrige singelen fra Tilintetgjorts kommende debutskive ‘In Death I Shall Arise’, kommenterte jeg at jeg foreløpig slet med å gjøre meg klok på gruppens produksjonsvalg. Nå som «Mercurial» har ligget og marinert i cerebrospinalvæsken min i omkring en måneds tid, har hjernen min omsider vendt seg til den pistrete, maniske og fortumlede energien som pulserte gjennom låta. Dermed ble møtet med andresingelen «Hex» en mer umiddelbar glede, ettersom jeg virkelig begynner å få sansen for det sære og omskiftelige terrenget som Tilintetgjort traverserer.
«Hex» er en langt mer eksplosiv og konsis sak enn sin forgjenger. Etter en åpning preget av rungende strupesang og en serie ekstatiske anklager om hekseri, bryter bandet ut i et ruskete svartmetall-parti med innslag av dissonante, brutte akkorder. Det hele fremstår litt som om Ved Buens Ende hadde vært blodfans av punkete svartmetall, eller kanskje som om Darkthrone hadde gått avant-garde rundt innspillingen av ‘Transilvanian Hunger’. Mest av alt virker det dog som om Tilintetgjort er i ferd med å finne seg sitt eget lille unike avlukke innenfor norsk ekstremmetall, hvilket gjør slippet av ‘In Death I Shall Arise’ 31. mars til en av årets mest lovende prospekter i mine øyne.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Håndgemeng – «Temple of Toke»
Ute nå via Ripple Music
Femminutteren «Temple of Toke» har blitt sluppet som tredje og siste smakebit på Håndgemengs kommende plate ‘Ultraritual’, som slippes på fredag. Mens forrige singel, «Cro-Magnon Vs. Neanderthal», var en relativt dynamisk og progressiv låt til Håndgemeng-materiale å være, kan nok «Temple of Toke» sies å være en forsikring om at det kanskje er låtere av det streitere slaget som kommer til å være normalen på ‘Ultraritual’.
Uansett er det også denne gangen snakk om en smakfull dose stoner-metall, og det er kanskje det mest tilbakelente og traskende vi har fått høre fra plata til nå. Den tålmodige og tunge grooven som gjennomsyrer komposisjonen er ordentlig deilig å følge, og best er det når den blir grunnstøtta i det svære og ekspansive refrenget. Jeg synes nok at Håndgemeng halter litt mer i versene fordi vokalen her blir litt vel flat og lavmælt, men det meste lover nå likevel godt for plateslippet på fredag. Vi gleder oss!
Skrevet av Alexander Lange
Camelio – «Pyramide med Fengtenner»
Usignerte, ute nå på div. strømmetjenester
Etter å ha sluppet sitt første materiale på cirka tre år, låtene «Dødsralling» og «Sønner av Satan – Døtre av Døden», slapp bandet Camelio like godt enda en låt bare én uke senere: «Pyramide med Fengtenner». Med sine fem og et halvt minutt og noe mer progressive struktur, fremstår denne som noe mer ambisiøs enn de to foregående låtene, og den er sånn sett også et tydeligere vitnesbyrd på bandets litt underlige stilistiske tilnærming.
Misforstå meg rett: Det er ikke snakk om spesielt eksperimentelle eller avant-gardistiske takter, for å si det sånn. Men på «Pyramide med Fengtenner» leker Camelio seg med elementer som i utgangspunktet kan virke ganske forskjellige på en måte som føles overraskende naturlig. Bandet markedsfører seg selv som et stoner-band, og joda, stoner-metallen ligger for så vidt godt innbakt i gitarlyden, men her gir blast-beats låta et overraskende svartmetallpreg, og akkordrekka som støtter opp under det gode refrenget er flott, streit og melodisk rockemusikk. «Pyramide med Fengetenner» er ikke noe som slår meg i bakken; låtskrivingen kunne kanskje trengt en oppstrammer, og produksjonen får trommene til å låte litt flate til tider. Men det er likevel en solid prestasjon som byr på interessante overraskelser.
Skrevet av Alexander Lange
Blodsvar – «Skinndød»
Usignerte, ute nå på Youtube
Det er bare én ting som står i tankene på Blodsvar, og det er å spille thrashmetall av en lynende aggressiv og tradisjonell sort. Dette hylles av undertegnede, ettersom jeg har en spesiell forkjærlighet for den ekstreme thrashen som Nekromantheon og tilsynelatende halvparten av innbyggerne i Chile produserer for øyeblikket. Blodsvar går kanskje ikke fullstendig ‘Rise, Vulcan Spectre’ på sin nye singel «Skinndød», men det er likevel vanskelig å ignorere potensialet som hviler i bandets tradisjonstroe crossoverthrash.
Det er strengt tatt ikke så fryktelig mye å si om «Skinndød», annet enn at dette er en låt fra et band som utvilsomt har studert sjangerens blåkopier nøye. Bandet peiser på med mitraljøseriff i hundre og helvete, og vokalen er av den brølte og illsinte sorten som de færreste virker å ha energien til å holde på med lenger. Broens melodiske koring er kanskje så-som-så, men dette glemmes i det sekundet gitarsoloens gnistrende Slayer-ismer sprayer ut av høyttaleren. «Skinndød» er rett og slett en glede av enkleste sort; en nedstrippet og eksplosiv thrash-låt fra en gjeng med et solid grep om uttrykket.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Ihsahn – «Dom Andra»
Ute nå via Mnemosyne Productions/ Candlelight Records
Til slutt noterer vi oss at Ihsahn har sluppet nok en låt fra sin kommende mini-EP ‘Fascination Street Sessions’. Denne gangen er det snakk om et cover av Kent-låta «Dom Andra», der Katatonia-vokalist Jonas Renkse bidrar med røsten sin. Litt som coveret Ihsahn gjorde av A-ha-låta «Manhattan Skyline» for noen år siden, synes jeg dette coveret ligger såpass tett opp mot originalmaterialet at jeg undres litt over poenget med det. Men det er ikke å komme unna av at det er snakk om en svært solid produksjon her med sterke musikerprestasjoner i bunn. Så dersom du vil ha to nordiske metall-legender på sitt mest lettbeinte, er «Dom Andra» ikke noe dumt sted å lete.
Metallurgi 