Mikrostrukturell Evaluering: Ukas singler



Mortemia – «The Hour of Wrath»

Ute nå via Veland Music

«The Hour of Wrath», den tredje låta fra Morten Velands månedlige ‘Pandemic Pandemonium Sessions’ under artist-aliaset Mortemia baker kommersiell ekstremmetall inn i låtskriverens sedvanlige symfoniske metall til slående effekt. Med seg på laget i denne omgang har han Alessia Scolletti fra Temperance, en teknisk begavet sangerinne hvis utrolige stemme kan påkalle gåsehud omtrent på kommando. 

Morten Veland skriver i presseskrivet sitt at «The Hour of Wrath» er en kraftfull og episk låt, og versenes melodiske døds/svartmetall kan neppe beskrives på bedre vis. Sveipende piano og andre symfoniske elementer gir låta et eventyrlig preg, og det hele bygger opp til Scollettis fantastiske vokaler på refrenget. Refrengets stratosfæriske høyder og broens eksplosjon av melodiske dødsmetall-leads og blast beats er uforglemmelige innslag i en allerede mesterlig utformet komposisjon, og summen av totalen er en låt som uten tvil rager høyest blant de tre låtene Mortemia har sluppet i 2021. Det eneste jeg egentlig har å kommentere på er det noe uelegante Sirenia-breakdownet som deiser ned etter andre refreng, men dette er slettes ikke nok til å legge en demper på min verdsettelse av låta som helhet. Morten Veland og Alessia Scolletti kombinerer sine respektive styrker på singelen «The Hour of Wrath», det fabelaktige resultatet av et låtskriver-samarbeid jeg håper vi får se mer til. 

Skrevet av Fredrik Schjerve


Furze (Woe J. Reaper) – Black Psych Tormentor

Furze - Black Psych Tormentor
Ute nå via Apocalyptic Empire Records/Polytriad Fingerprints

Trondheimsbaserte Furze, som består av Christian Knapstad, også kjent som Woe J. Reaper, har opp gjennom årene etablert som en velkjent gjenganger i den norske svartmetallundergrunnen. Hvilket alias prosjektets kommende plate slippes under er litt uklart – platas navn er imidlertid ‘Black Psych Tormentor’, den lanseres 22. oktober, og tittellåta er allerede servert.

«Black Psych Tormentor» er en sant og tydelig nikk til tungmetallens gamle skole. Som ved mange tidligere anledninger kan man i så måte plassere Furze litt i samme kategori som Darkthrone, som blant annet i årets ‘Eternal Hails……’ revitaliserer svartmetallens dypeste røtter. I denne omgang byr på Furze på sin side i første omgang på et steintøft hovedriff og verspartier som sender assossiasjoner både til Motörhead og Judas Priest, naturligvis i spedd rå svartmetallestetikk, før låta utvikler seg videre gjennom to ytterligere hoveddeler. Andre del fungerer som et godt lim i låta, men det er kanskje tredjedelen som imponerer meg mest der vi litt plutselig får smake på litt doom-elementer. Produksjonsmessig vil muligens «Black Psych Tormentor» fremstå en smule platt for enkelte, men likevel er dette en bra svartmetallåt som viser at Furze holder det gående på sterkt vis over 20 år etter oppstarten.

Skrevet av Alexander Lange



Gorr – «Ægirs Døtre»

Ute nå via BMC Productions

Svartmetall-duoen Gorr, bestående av norske Skuggima∂r og amerikanske «Hateful Wind», returnerer med en stand-alone singel etter å ha utgitt full-lengderen ‘Kvit som Snøen, Kald i Blikket’ tidligere i år. Teksten til «Ægirs Døtre» er som på mange av Skuggima∂rs senere låter skrevet av Synnøve Holdhus, som godt hjulpet av «Hateful Wind»s musikalske bakteppe maler et Kittelsen-aktig bilde av grusomme elveskapninger fra den dystre, norske folketroen. 

Et traskende, jord-jevnende vikingmetall-riff åpner låta på distinkt vis, før skogens mørke hemmeligheter åpenbares via et fagert melodisk svartmetall-parti. Skuggima∂r er som en personifisering av det beske beistet som skjuler seg under bunnslammet i elvedypet, som med hese skrik både advarer og lokker på vandrere som måtte ha forvillet seg inn i skogens dypeste trakter. Skeive transformasjoner av låtas hovedideer sørger for å forvirre vandreren ytterligere, og enkelttonene som spretter opp i høyre og venstre lydkanal gir følelsen av å være omgitt av illevarslende lyder i nattemørket.

«Ægirs Døtre» makter med sine musikalske elementer å støtte opp rundt låtteksten på effektivt vis. I tillegg er låtas enkeltseksjoner og helhetlige struktur langt bedre enn noe annet Gorr-materiale jeg har hørt per dags dato. Dette betyr at «Ægirs Døtre» er en aldri så liten milepæl for duoen; en låt som kan verdsettes av flere enn bare den mest fanatiske undergrunns-lytter. Det gjenstår ennå å se hvorvidt Gorr klarer å videreutvikle de musikalske oppdagelsene de har gjort på sin nye singel, men for øyeblikket utgjør «Ægirs Døtre» et solid høydepunkt i bandets diskografi. 

Skrevet av Fredrik Schjerve

Makrostrukturell Evaluering: Ukas Plater



Goat the Head – Strictly Physical

Ute nå via Crispin Glover Records

Det er hele ti år siden sist verden fikk en ny utgivelse av kvartetten Goat the Head – et band som i alle fall tidligere har utsmykket seg med merkelappen «contemporary primal caveman death metal». De røffe kantene – og ikke minst den nærmest bestialske gaulevokalen – i bandets musikk gjør spesielt «primal caveman»-delen av denne beskrivelsen høyst treffende også på den nyeste plata ‘Strictly Physical’. I forlengelse av sjangerdefinisjonspedanteriet vi musikkanmeldere stadig sliter med å holde oss unna er det kanskje riktigst å plassere plata i stoner- og sludgemetallens rike, men Goat the Head evner like fullt å være såpass skruppelløse og eventyrlystne at de også fortoner seg som litt opprørske innenfor en slik ramme. Resultatet er uansett en forfriskende energibombe det er en glede å lytte til.

Plata åpner like godt med sitt kanskje aller sterkeste segment, der vi på «The Call of Ixodes» får servert et regelrett fantastisk hovedriff der traskende trommer og chugge-gitarer legger et bunnsolid fundament for en lead-gitar som høres ut som en sirene i det fjerne. Det er et vidunderlig nikk til psych-rocken og nesten litt filmatisk, og sammen med et flott refrengtema gir låta sterke assosiasjoner til røff solskinns-sludge a la Baroness.

De desorienterende, og nesten litt atonale, versene på åpningslåta innevarsler imidlertid Goat the Heads eventyrlyst, og på den påfølgende låta «Fit for Swine» får dette mer utløp i det som kanskje er den mest death metal-aktige saken på hele albumet. Den voldsomme vokalen og den hemningsløse blast-beaten gir meg faktisk rene Napalm Death-vibber, og den korte, kaotiske shredde-seksjonen i midten sender lytteren rett til tech-death-land – med glimt i øyet. Goat the Head fortsetter eventyret med å gå i trad-metallens fotspor på store deler av «Exhaler», et av platas kuleste låter, før tempoet skrus ned for et kompromissløst og utilgivelig fett doom metal-breakdown mot slutten. 

Et videre høydepunkt finnes i det storslåtte hovedtemaet i «The Cosmoclast», en litt mer saktegående vandring på fem minutter som slipper litt prog-elementer inn i varmen. Deretter går det imidlertid litt nedover. Strekket på de tre videre låtene er, uten å være dårlig, ikke like sterkt som det man har fått slengt i trynet i platas første halvdel; elementene blir litt for velkjente, og de virkelig gode temaene mangler. Heller ikke i de første minuttene av den elleve minutter lange avslutningen «Miracle» får meg helt på kroken; denne låta reddes imidlertid litt inn av et strålende, melodisk avslutningstema. 

På tross av en litt svakere andre halvdel anbefaler jeg ‘Strictly Physical’ på det sterkeste – det er en plate som gjorde det litt ekstra vanskelig for oss Metallurgi-hoder å velge ukas favorittplate denne uka, selv om den altså ikke nådde helt opp til slutt. Det er en plate som med uhøytidelighet, råskap og stadige overraskelser rett og slett har skikkelig høy underholdningsverdi. Noe sier meg også at jeg kanskje vil ha enda mer glede av utgivelsen dersom jeg får fatt i et fysisk eksemplar.

Skrevet av Alexander Lange



Tessia – Shadows and Dust

Usignert, ute nå via div. strømmetjenester

Bergensbandet Tessia beveger seg på sin nyeste plate ‘Shadows and Dust’ i krysningspunktet mellom melodisk metalcore a la nyere Trivium, om enn med noen litt mer voldsomme avbrekk, og Lacuna Coil-aktige vibber som forsterkes gjennom den kvinnelige vokalen i front. Etter noen utgivelser i andre halvdel av forrige tiår er det her snakk om et band som har fått forholdsvis god kontroll på stilen de opererer i – både på godt og vondt. Bandets musikk sliter litt med typiske barnesykdommer innenfor sitt sjangerlandskap og tilfører ikke all verdens originalitet, men kan by på noen sterke øyeblikk og god produksjonsverdi. Særlig kan man la seg imponere av vokalist Julie Dyrdal, som på tross av litt platte tekstlinjer gjør en svært proff jobb med å fronte bandets uttrykk.

‘Shadows and Dust’ begynner med å trykke hardt på gasspedalen og åpner i tittellåta med det kanskje mest voldsomme partiet på plata, med tunge, groovy og basspedaldrevne trommer og vekslende skrikevokal. Deretter havner Dyrdal imidlertid raskt i sentrum over et strekk som er mer representativt for platas samlede uttrykk, og på den påfølgende «GTFA» får man i enda større grad servert forsøk på mer storslåtte, melodiske vokallinjer – særlig i refrenget. 

Sånn sett åpner ‘Shadows and Dust’ helt greit, selv om det helt i begynnelsen blir ganske så likt mye annet i metalcore-jungelen og refrenget på «GTFA» er en aldri så liten melodisk overdose som ikke fanger meg helt. Bedre og mer balansert blir det på de to påfølgende låtene «Crownless» og «Against the Odds», som peker seg ut som foreløpige høydepunkter før de påfølgende fire låtene sammen sliter litt med å rettferdiggjøre plassen sin på en plate som gjentar mange av uttrykkene. Unntaket er muligens «Frostfall», som nok er det nærmeste man kommer en ballade på ‘Shadows and Dust’.

Heller ikke denne er imidlertid spesielt sterk i forhold til det virkelig beste på denne plata, som kommer på slutten. «Reborn» er på tross av de litt platte -lution-rimene en knakende god, melodisk metalcore-låt, der Tessia demonstrerer en større profesjonalitet enn tidligere på plata. Avslutningslåta «The Seed» er også et høydepunkt, der gitarriffene i større grad enn før tilfører den kanskje største kvaliteten – særlig i det svært gode refrenget som sannsynligvis er platas beste og i tillegg har en ordentlig god vokallinje.

‘Shadows and Dust’ bør sånn sett gjøre mye av jobben for folk som er ute etter en norsk metalcore-plate der man vet hva man er ute etter. Tessia sørger ikke for noen omveltning i verken den ene eller andre retningen på denne plata, og det er ikke så innmari bra til enhver tid, men når det til tider også er svært solid gjør det vanskelig ikke å anbefale denne plata til folk som har glede av sjangeruttrykkene det lekes med.

Skrevet av Alexander Lange



Last Lightning – Porten 

Usignert, ute 1. Mars på div. strømmetjenester

Last Lightning var et av de aller første bandene jeg anmeldte etter oppstarten til Metallurgi i oktober 2020. Jeg husker at singelen «Fjellets Mørke Toner» gjorde et godt inntrykk med sin melodiske og ruskete svartmetall, og at jeg satt igjen med en følelse av at bandet strakk seg mot et tilhørerskap i det natur-fikserte hjørnet av svartmetallen som befolkes av band som Falls of RaurosAgalloch og Panopticon, for å nevne de aller største bautaene. De to låtene som fulgte kompliserte narrativet en smule, ettersom de peilet seg inn på et slags smeltepunkt mellom melodiske tendenser fra Øst-Skandinavia og mer trad-påvirkede, svarte strømninger fra Hellas. 

På ‘Porten’ åpenbarer Last Lightning de manglende puslespillbitene som fullfører bildet av deres nåværende sound, og skaper en velbalansert og engasjerende lytteropplevelse i prosessen. Det prangende og storslåtte lydbildet som ble introdusert på «Fjellets Mørke Toner» kombineres med mer direkte og klassisk svartmetall-riffing, og i enkelte øyeblikk ser bandet til og med muligheten til å utvide horisonten med en vid-vinklet post-rock linse. Det sammensatte brygget ulmer og koker over albumets spilletid, og en gradvis voksende følelse av mektighet ender med en dramatisk og dynamisk finale på avslutningssporet «Dark Moon».

Underveis på reisen skuer vi både flotte landemerker som brenner seg fast i minnet, og enkelte strekninger som forsvinner litt i tåken. Etter den sterke åpningen må man som lytter overvære et par solide men lite spektakulære låter i «Afterlife» og «Helvete», før Last Lightning virkelig girer opp på platas andre halvdel. Singelen «Thunder» har jeg i en tidligere singelpost allerede utpekt som et høydepunkt, men nå som jeg har vandret gjennom ‘Porten’s fulle landskap noen ganger har jeg vanskelig for å stå for utsagnet; rett og slett fordi nivået aldri synker nevneverdig fra «Thunder» og ut. «Tjernet» er som Spurvs prektige post-rock filtret gjennom svartmetallens sydende gitarer, «The Old White House» veksler mellom presise riff og blomstrende harmonier på elegant vis, og «Last Time» returnerer til åpningslåtas stopp/start-dynamikk for å heve spenningen til bristepunktet i forkant av den avsluttende «Dark Moon».

Med andre ord er Last Lightning på god vei mot et komplett produkt på ‘Porten’. De er ennå ikke helt der, ettersom melodisk og naturpreget svartmetall er et såpass befolket uttrykk både i Norden og internasjonalt at det kreves ekstra mye for å skille seg ut fra mengden. Som helhetlig lytt er ‘Porten’ en akkurat passe variert og fokusert affære, et stykke melodisk svartmetall som fenger til tross for enkelte ujevnheter i de instrumentale fremførelsene. Last Lightning var en aktiv live-enhet før koronaen senket samtlige scenetepper i vårt langstrakte land, så vi får inderlig håpe at gutta får muligheten til å returnere til sitt naturlige habitat om ikke så altfor lenge. Jeg tror nemlig låtene på ‘Porten’ vil låte ekstra mektige når de runger fra en hardt-arbeidende PA i et kokende live-lokale, med alkoholen og musikken brusende gjennom årene. Kryss fingrene, og sjekk ut plata så lenge!

Skrevet av Fredrik Schjerve



Gorr – Kvit som Snøen, Kald i Blikket

Usignert, ute 1. Mars på div. strømmetjenester

Det internasjonale samarbeidsprosjektet Gorr ( bestående av «Skuggimaðr» fra Molde og «Hateful Wind» fra Rock Hill, SC i USA) ble stiftet i 2019, og har i løpet av et par års tid rukket å slippe to plater, en EP og en liten håndfull singler. Bandets kjerneuttrykk er en form for modernisert soveroms-svartmetall hvor andrebølgens sammentrykte og høyfrekvente miks har blitt lettere industrialisert via trommemaskin og klarere skiller mellom instrumentene; et resultat av de teknologiske fremskrittene innenfor rimelige hjemmestudioer. På Gorrs nyeste utgivelse, ‘Kvit som Snøen, Kald i Blikket’, utforsker bandet grenselandene rundt sine tidligere utgivelser, og ekspanderer både uttrykk og ambisjonsnivå i prosessen.

«Inleiing» hinter allerede til et økt fokus på helhetlig albumstruktur. Tålmodige post-rock-gitarer durer i bakgrunnen mens forgrunnen kapres av en poetisk orientert Gjøran Skuggå, som med en intens og nesten Ihsahn-aktig, hviskende growling beskriver en delirisk flukt gjennom kald og våt natur. «Bitande Kaldt» følger deretter opp innledningen ved å utløse den oppsamlede spenningen med et utbrudd av krigerske gitarer og rullende trommer. Dette er et særs tydelig eksempel på hvordan Gorr har tøyd sjangerstrikken siden sist, ettersom uttrykket stadig er for brutalt og tungt til å kunne kalles svartmetall, i alle fall i tradisjonell forstand. De nedstemte gitarene og slagkraftige basspedalene skyver lydbildet i retning black/death, en sjangerbetegnelse som kler ‘Kvit som Snøen, Kald i Blikket’ enda bedre når man tar tittelsporets mer rendyrkede dødsmetall i betraktning. 

De beste sporene på plata er de som maner frem indre bilder av norske vinterlandskaper, om det så er snakk om kyst eller innland, dal eller fjell. «Mørkt Føre, Mørke Bak» benytter seg av en oppbygning som ligner platas åpningssekvens, hvor nedtonet gitar-klimpring forbereder ganen på den brennhete vikingmetallen som følger. Låta følger en slags alpin kurve, der den bratte stigningen som starter turen gradvis finner veien ned til havnivået igjen; en tur som må ha vært spesielt utmattende for «Skuggimaðr» selv, ettersom det høres ut som at sjelen forlater kroppen hans i løpet av den siste vokal-frasen. Generelt sett byr Gjøran Skuggå på en lidenskapelig og hemningsløs fremførelse gjennom hele ‘Kvit som Snøen, Kald i Blikket’s spilletid, noe som rettferdiggjør vokalens noe prominente plassering i miksen, om så på bekostning av tydelighet hos de øvrige instrumentene.

Produksjonens begrensninger er kanskje spesielt merkbar på den hypnotiske massen av black/death som konstituerer «Kom Ut i Mitt Mørke». Vokalen drukner rett og slett ut mye av frekvensene til gitarsporene, noe som gjør det vanskelig å finne fotfeste underveis i vandringen gjennom det frostlagte dalstrøket vi befinner oss i ved platas ende. Gorr er dog et ungt prosjekt, og deres stadig økende kunnskaper rundt selvinnspilling vil uten tvil bidra til å jevne ut de mest kritiske ubalansene over tid. ‘Kvit som Snøen, Kald i Blikket’ er et steg ut av komfortsonen for Skuggå og Barton, en utvidelse av bandets sidesyn som forvandler bandets basale svartmetall-sound til et mer spennende og udefinerbart beist. Nå gjenstår det bare å se hvordan Gorr følger opp dette skrittet ut i villmarken – om de slår seg ned og reiser et hjem på nyvunnet grunn, eller om de strammer reimene på ranselen og vandrer enda dypere inn i den urørte skauen.

Skrevet av Fredrik Schjerve