Melankolsk gitarspill svøpt i mystikk inviterer oss inn i «Caravan of Broken Ghosts», Darkthrones første og eneste singel fra den kommende skiva ‘Astral Fortress’. Denne aldri så lille sjeldenheten i bandets diskografi faser snarlig over i en fullbands-versjon; stødig og langsomt traskende som tittelens skremmende tog av gjenferd. Atmosfæren er overjordisk og hjemsøkt, hvilket forsterkes av den lavoppløste og dumpe trommemiksen samt de brutte mollakkordene hvis kjølige klang synes å vitne om de dødes tilstedeværelse.
Dette åpningsstrekket er stemningsfullt på en måte som Darkthrones riffsentriske musikk sjelden tillater seg å være. Frosttåke og gjenferd må dog fort vike for broens dragkamp mellom gnistrende fartsmetall-riff og hedenske svartmetall-tendenser. «Nocturno Culto» hveser ut en kryptisk fortelling preget av udefinert okkultisme med en kosmologisk dimensjon, hvilket spiller inn i det allerede distinkte scenarioet som musikken maner frem via sin eksentriske tidløshet.
Til slutt blir den tålmodige lytter kastet et ben som trolig vil få de mest old school-fikserte av oss en aldri så liten aneurisme. En langstrakt folkemelodi åpner en flerre i musikkens til nå oppbyggende intensitet, før den gis en dødsmetallisk malingsjobb som er vanskelig å spore i Darkthrones diskografi utenom ‘Soulside Journey’ og ‘Goatlord’. Dette oppbruddet fungerer virkelig effektivt i samspill med låtas ellers lineære utviklingskurve, og resultatet er en singel som i mine øyne er en av Darkthrones klart beste i senere tid. Det er alltid spennende å se hvilke stilarter fra fortiden Darkthrone velger å aksentuere på sine utgivelser, og «Caravan of Broken Ghosts» peker mot nok en innholdsrik uttrykksmessig mosaikk å saumfare på ‘Astral Fortress’ – som slippes nå på fredag.
Anbefales!
Skrevet av Fredrik Schjerve
Moor – «The Black Foe»
Ute nå via Kvlt and Kaos Productions
I min omtale av Moors split med det kolombianske svartmetallbandet Perventor uttrykket jeg tvil over enmanns-prosjektets kommende plate-debut på bakgrunn av underutviklede låtstrukturer, sprikende uttrykk og kollisjoner mellom de ulike instrumentstemmene. Det kan dog hende at bekymringene mine er overdrevne, ettersom singlene fra skiva – «Lepers among Us» og nå «The Black Foe» – generelt sett har hatt sterkere strukturer og bedre sammenhengende instrumentaler enn Moors øvrige materiale. Dette synes å vitne om at enmannsmusikeren er klar over forventningene det er vanlig å stille til en debut-plate; nemlig at støttehjulene kastes til fordel for et definert uttrykk som står på egne ben.
Uttrykksmessig kan man fortsatt påstå at Moor er litt sprikende. Åpningens melodiske svartmetall-motiv bades i et 90-tallslys – som følge av spede spøkelsessynther-, før broen vandrer inn i et mer folkemetallisk lende preget av valsende riff og spartansk trommespill. Denne seksjonen er en aldri så liten skamplett på låtas ellers ganske sterke resymé, ettersom det malplasserte trommebeatet suger all intensitet og atmosfære ut av musikken. Dette er synd, ettersom den melodiske aggresjonen som preger låtas øvrige seksjoner fungerer langt bedre enn det meste Moor har klart å koke sammen til nå. Til slutt sitter vi igjen med en låt som føles langt på vei mer plateklar enn prosjektets tidligere låtslipp, selv om det foreløpig ikke er mye som tilsier at ‘Viper Kingdom’ kommer til å stå som noe definerende landemerke i Moors diskografi.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Gorr – «Raude Minner i Snøen»
Usignert, ute på Bandcamp
«Raude Minner i Snøen» er det nyeste påfunnet til tomannsprosjektet Gorr, bestående av Gjøran «Skuggimaðr» Sæther og amerikanske Evan «Hateful Wind» Barton. Låta inngår i et nokså aktivt virke fra prosjektet som har pågått siden begynnelsen av 2020, men beskrives også som et aldri så lite livstegn da vi nå må tilbake til tampen av fjoråret for å finne siste utgivelse: Plata ‘Tolv I Talet’.
Sett i forhold til denne plata representerer «Raude Minner i Snøen» en kontinuitet, da i form av at bandet her går litt bort fra sitt tidlige svartmetallpreg til fordel for et større innpass av death metal- og doom metal-elementer. Låta starter ordentlig treigt og utarter seg videre som en pendelbevegelse mellom seige doom-deler og raskere og mer aggressive partier. Flere av temaene holder definitivt vann, og duoen lykkes ofte med å skape en potent intensitet i musikken. Likevel må jeg si at jeg synes låta strukturelt sett etter hvert fremstår litt retningsløs over sine syv minutter, og jeg lar meg heller ikke overbevise helt om at skrikevokalen er spesielt passende over doom-delene.
Skrevet av Alexander Lange
Ritual Death – «Lunae»
Ute nå via Regain Records
Trønderske Ritual Death er tilbake med sin mørke, Aosoth-aktige blanding av death metal og black metal på en ny, selvtitulert fullengder i desember, og bandet har nå sluppet låta «Lunae» for å gi en smak på hva vi har i vente.
Låta er en ganske kort og intuitiv sak som bare passerer treminuttersmerket, men inneholder like fullt en gjennomført og stort sett interessant komposisjon. «Lunae» starter nok noe svakt med en litt masete og underlig gitarmelodi og ganske anonym death metal-riffing, som riktignok veies opp av en sterk vokalprestasjon, men kommer seg raskt. Så snart noen synther legger seg over de mørke gitarene og riffinga suppleres med noen kalde, åpnere gitarakkorder blir låta straks en mer atmosfærisk og appellerede affære. Når det er sagt, håper jeg Ritual Death går enda lenger i denne retningen på fullengderen, da potensialet i bandets mørke uttrykk fremstår ganske stort – og ufullendt.
Kirkebrann og Visegard er kanskje de to mest passende bandene som operer i Norge til å dele en splitt i 2021. Deres tradisjonstro men halvmoderne svartmetall bygger i begge tilfeller på den perioden innenfor sjangeren der artistene begynte å få øynene opp for de hittil ukjente knottene på miksebordet, med det resultatet at det spede og knitrende lydbildet ble erstattet med et mye kraftigere og skarpere et. Splitten ‘Kirkegard’ er unormalt substansiell for formatet, med en spilletid på en snau time der bandene får rikelig med rom til å demonstrere de subtile men betydelige forskjellene som skiller dem uttrykksmessig.
Først ut av helvetes porter kommer Kirkebrann, og de kaster ikke bort mye tid før de går for lytteren strupe. Litt klimpring og sinnssvak nynning blir det dog på starten av «Black Metal Blues», før bandets mektige svartmetall ruller nedover åskammen som en mørk og tung tåkesky. Bandet har tydeligvis et godt utvendig perspektiv på sin egen musikk, for singelen «Døden Byr opp til Dans» er neste låta ut, og den byr på et tidlig høydepunkt med sin Endezzma-aktige brutalitet og rasende tempo. Kirkebrann er drevne på å variere kjernesoundet sitt fra låt til låt, og i løpet av A-sidens resterende låter får vi servert Satyriconske disco-groover, Dødsmetalliske gitartremuleringer og fengende svartrock. Best er kanskje «Lange Netter», hvis intro består av en flint-aktig ledegitar som tidlig slår gnister og antenner et veldig hav av black’n’roll. Den heseblesende driven får liksminken til å materialisere seg i fjeset mitt spontant, og Kirkebrann bevarer foten korsfestet til gasspedalen helt frem til målstreken.
Visegard er tidlig ute med å hevde seg som en liknende men distinkt entitet til sammenlikning, med en tilsvarende mektig fasade preget i større grad av mørk folketonalitet. Utgangspunktet for gruppens stil kan sies å være noe så spesifikt som Satyricons ‘The Shadothrone’ omkranset av Windirske, melodiske topper og knauser. Bandet oppleves som tydeligere forankret i sitt eget uttrykk enn Kirkebrann, demonstrert gjennom måten «Månedans» og «Draugen» skaper variasjon innenfor tilnærmet identiske riff-stiler og rytmiske rammeverk. Bandet klarer også å samle motet og driste seg lenger ut i den stilistiske ødemarken når de kjenner seg kallet dit, som på «Jerva Jakob» og høydepunktet «Hvor Gausta Rår». Førstnevnte beveger seg inn i et nesten folkemetallisk festlandskap befolket av gjengvokal som pussig nok sender tankene i retning en mer uhemmet Joachim «Jokke» Nielsen. Sistnevnte tar seg god tid til å brette ut sine tettvevde melodier og melankolske akkordrekker, en suggererende reise som gjør seg fortjent til en utstrakt og gradvis fade-out.
De to bandene byr på to tilsvarende sterke lytteropplevelser preget av ulike styrker og svakheter. Kirkebrann byr på mest variasjon i låtveien, men risikerer også å stykke opp identiteten sin i større grad. Visegard er på sin side langt mer uttrykksmessig konsistent, men dette kan tidvis også oppfattes som ensformig, spesielt med bandets markerte preferanse for tredelt, svingende taktfølelse. Dette er mest av alt svakheter som eksisterer i teorien, for min egen opplevelse av ‘Kirkegard’ er nesten utelukkende positiv – sett bort ifra den noe krevende lengden på utgivelsen. Kirkebrann og Visegard harmoniserer som to toner i djevelens intervall på ‘Kirkegard’, en splitt som troner på toppen av alle de norske bidragene til formatet i 2021.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Gorr – Tolv i Talet
Usignerte, ute nå på bandets Bandcamp
‘Tolv i Talet’ er et aldri så lite utsving for den befarne låtskriverduoen i Gorr, som består av solomusikerne Skuggima∂r og Hateful Wind. Tidligere utgivelser har vært godt plantet innenfor svartmetallens fire borgmurer, men i forbindelse med utgivelsen av sin nye skive har bandet uttalt at de ønsker å eksperimentere med elementer fra både dødsmetall og doom. Dette viser seg å være en god avgjørelse, ettersom ‘Tolv i Talet’ – også takket være noen små men viktige produksjonsjusteringer – langt på vei er den beste Gorr-utgivelsen til nå.
Åpningssporet «Like Vakkert som Grusomt» eksisterer muligens for å gi Gorr-lytterne en gradvis overgang til deres nye uttrykk, ettersom den for det meste består av mørkt atmosfærisk svartmetall. Med en litt uklar låtform og udefinerte ledegitarer gjentar den mange av tingene jeg har kritisert bandet for tidligere, men disse faller fort bort med ankomsten til «Einheri Ta Eit Sete». Åpningens blastende men bunnskrapende dødsmetallriff er bunnsolid, og det samme er versene og broens vandring ut i Rothadásk dødsdoom. «Jammerberget Ropar» krysser så de to uttrykkene vi har blitt presentert for på åpningslåtene, med en tung dødsmarsj til å åpne showet og hektisk black/death til å fylle låtas hovedseksjon.
Singelen «Gje Han Ægirs Døtre» er neste mann ut, og låtas primitive, stavrende dødsmetall og episke melodiske svartmetall fungerer like godt som da den ble sluppet i august. Broens skeive og forstrekte blastbeats bidrar til å desorientere lytteren, og det samme gjør den tungt hamrende avslutningen. Avslutningssporet «Slik Lyder Soga Om Folket på Saltsteinen» er det klart mest hendelsesfulle av dem alle, med en nesten gotisk dødsdoom-introduksjon som leder inn i en forhekset seksjon som mest av alt fortoner seg som melodisk funeral doom. Broen destabiliseres på samme måte som forgjengeren, og insisterende, repetitive slag leder oss inn i en eksplosiv avslutning som dessverre er litt i overkant dominert av de kraftige bassfrekvensene. Utenom dette er det uoffisielle tittelsporet en god låt, og en passende syntese å avslutte skiva med.
I kjent Gorr-stil er produksjonen temmelig oppstykket, men den har forbedret seg en del i forhold til tidligere utgivelser. Skuggima∂rs maniske hyl er plassert akkurat langt nok bak i miksen til å fungere som et skremmende og truende geist i det fjerne, og gitarene er tunge men definerte nok til å gi lytteren den informasjonen som trengs for å navigere i låtlandskapet. Nok en gang vil nok ‘Tolv i Talet’ neppe skape entusiasme i det bredere metall-landskapet, men jeg mener skiva har potensialet til å sette Gorr i kontakt med en del av metall-befolkningen som ikke har interessert seg for prosjektet tidligere – spesifikt lytterskaren som interesserer seg for obskur og godt bortgjemt dødsdoom. ‘Tolv i Talet’ er – som sagt – Gorrs beste utgivelse til nå, en skive som gjør mye riktig i sin sammenkobling av dyster dødsdoom og melankolsk svartmetall.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Svart Hav – Funeral Fields
Ute nå via DerelictGoods
Svart Hav er fem rogalendinger som plasserer stonerrocken og -metallen sin i en drakt som vekker assossiasjoner til mystikk, tankefulle konsepter og sørvestlandets vindkast og havbølger. Det i seg selv innevarsler nok en slags originalitet innenfor et sjangerlandskap som oftere like gjerne omtales som ørkenrock, og tilføyer mye til opplevelsen man får av bandets nye og solide andre-EP ‘Funeral Fields’.
Svart Hav starter her i et hjørne som er orientalsk nok til at jeg med en gang kommer til å tenke på tonaliteten i Superlynx‘ strålende fullengder fra i år, og sparker således ballet i gang på strålende vis. Grooven som forsiktig etableres i EP’ens preludium og sømløst videreføres i «Ride of Fedaykin» er bunnplanken for utgivelsens sannsynligvis beste del. Riffene sitter som skudd og vokalen er akkurat passe plassert i lydbildet der den ligger standhaftig, lavmælt og effektbefengt – assossiasjonene sendes til band som The Sword og Sleep, og det er ingen tvil om hvilke musikalske formler Svart Hav setter sin lit til.
Og det er nok snakk om en nokså – og kanskje litt for – trygg musikalsk tilnærming til sjangerlandskapet. De påfølgende og litt mer gyngende «Frozen Slumber» og «Matilda» er blytunge, sterke og dødsfine låter, men blir også litt anonyme i helheten, og vitner sånn sett om et band som kanskje kunne hatt godt av litt mer musikalsk eventyrlyst. Noe av det blir imidlertid forløst i EP’ens avslutning, syvminutteren «Tore Hund», som åpnes av gråtende gitarer og dystre ballade-tendenser før gitarcrescendoer åpner for et fantastisk, knusende refreng. Noen vil muligens se på låta som en liten tålmodighetsprøve, men den ender for min del opp som et spennende segment i en ellers sterk – om enn noe trygg – andreutgivelse fra Svart Hav.
Skrevet av Alexander Lange
My Grief – 1066 AD
Usignert, ute på strømmetjenester
‘1066 AD’ er andreplata til enmannsprosjektet My Grief fra Arendal, som ellers også har et knippe mindre utgivelser under beltet. Prosjektet fremstilles først og fremst som et svartmetallprosjekt, men fortoner seg på ‘1066 AD’ i mine ører i større grad med et uttrykk som ligger nærmere doom- og dødsmetallen. Brutalt, tungt, men tidvis også raskt og forholdsvis teknisk gitarspill ligger i forgrunnen, og komplementeres med roligere clean-gitar-partier, synther og til og med litt industrielle produksjonstriks. Med unntak av de to siste låtene, som er nyversjoner av tidligere My Grief-låter, er også alt på ‘1066 AD’ instrumentalt.
Platas introduksjon er av det mer stemningsfulle og behagelige slaget, der dungeon synth-snutten «The Beginning Is the End» baner vei for tittellåta. Dette er en flott oppbygget og balansert sak, der My Griefs hardere sider får føle seg frem under de blendende synthene før tyngre takter slår inn mot slutten. Et av platas mer eksperimentelle segmenter, «Bloodlust», kommer allerede rett etterpå, der noe som minner om en flyalarm introduserer en komposisjon basert på blytunge death metal-riff og ganske så kule industrielle effekter som flyr rundt i hodetelefonene.
Et annet høydepunkt er «Obsession», der synthene frembringer et av platas beste melodier. Det må imidlertid sies at særlig platas instrumentale brorpart ellers har litt problemer med å overbevise til tider. Det skyldes til dels riffene, som baserer seg på litt få formler og blir en smule ensformige og enkle. I tillegg er jeg overbevist om at vokal hadde gjort materialet bedre. Derfor er det også slik at de to siste sporene på ‘1066 AD’, nyversjonene av «Satan» og «Suffering», faller mer i smak hos meg. Det mer febrilske og nesten grindcore-aktige preget over disse låtene er også noe å skryte av. Låta i forkant, «Endless Pain», er også en interessant sak med sine underlige ekkogitarer, og er – for så vidt som mye annet – fylt med en del interessante bestanddeler som nok kunne gått inn i en hakket mer ambisiøs helhet.
Skrevet av Alexander Lange
Abhorration – After Winter Comes War
Ute nå via Invictus Productions
Mye har blitt sagt og skrevet på bloggen (av undertegnede) om tilstanden til norsk dødsmetall i 2021. Min tidligere oppfatning om at norsk jord ikke avlet mye av substans innenfor uttrykket har heldigvis blitt grundig motbevist, men det skal nevnes at 90% av norsk dødsmetall av kvalitet gis ut i form av EP-er og demoer. Abhorrations debut-utgivelse ‘After Winter Comes War’ svekker ikke akkurat mitt siste punkt, ettersom den kommer i form av en fire-låters demo utgitt av det respektable plateselskapet Invictus Productions. Den senker derimot min tidligere oppfatning ned i berggrunnen for å råtne en gang for alle, ettersom den inneholder noe av den absolutt beste undergrunns-metallen jeg har hørt i 2021, norsk eller ei.
Abhorrations dødsmetall-tagning bygger på sjangerens opprinnelse i ekstrem thrashmetall på 80-tallet, og pynter den med akkurat nok svartmetall i kantene til å gi tilstelningen en krigsmetallisk karakter. Med sine bakgrunner i band som Condor, Deathhammer, Black Viper og Hecatomb skulle det vel egentlig ikke overraske noen at musikergjengen kjenner sitt utvalgte uttrykk bedre enn sine egne bukselommer, men det uanstrengte viset Abhorration kaster ut nok dødsmetallisk gull på fire låter til å fylle en hel skive på kan ikke unngå å overraske likevel. I tillegg la bandet nylig til Arild fra Nekromantheon ogObliteration på ledegitar, så en eventuell full-lengder vil stå i fare for å få det internasjonale dødsthrash-miljøet til å selvantenne av pur forventning.
Men la oss ikke bevege oss for langt frem i tid, vi er tross alt her for å prate om ‘After Winter Comes War’. Tittelsporet kommer veltende ut av helvetes porter som en sort bølge av destruktive riffkunster, en semi-teknisk og skarpkantet form for dødsmetall som blaster og thrasher som om den har liv å avkorte. Miksen er nydelig organisk, – bitende men klar – en produksjonsjobb som ligger på nivå med Beyond Man, Hideous Death og Misotheists utsøkte skiver fra i år. Den Dante-refererende «Ten Trenches of Malebolge» introduseres så via en thrashende dødsmetall-fanfare, før episoder med ledegitar-dominans og mildt dødsprogga akkorder utvider uttrykksperspektivet utover åpningssporet. Sydende, glefsende bass forankrer den hektiske riffingen til Magnus Garathun, som med sineulende growling også sørger for å spikre demoens blasfemiske teser opp på kirkedøra.
U-festlighetene stopper dog ikke her. «Desecrate the Exploits of God» setter utfor skrenten i et Nekromantheon-aktig jag, før trommis Øyvind Kvam mater på med nok periode-spesifikke brekk til å kalle trylle frem tårer i øyekroken til enhver hardnakket 80-talls-fanatiker. Mer rytmisk trolldom får vi på avslutningssporet «The Great Storm of Putrefaction», som dveler ved åpningens akkorder akkurat lenge nok til å destabilisere låtas rytmiske fundament. Låtas høydepunkter inkluderer blant annet den villeste opptellingen til en ny seksjon du kommer til å høre på en skive i 2021, samt en avslutning som er så sammensatt og heseblesende at du omtrent kan se guttas djevelske glis etter en velutført gjennomspilling.
Samtlige av medlemmene i Abhorration virker så innbefattet med grepene som får klassisk dødsmetall til å eksplodere ut av høyttalerne at jeg som anmelder opplever at mitt kritiske blikk for en gangs skyld ikke finner noe å plukke på. Det eneste som går gjennom hodet mitt når jeg hører på ‘After Winter Comes War’ er hvor hinsides tøft og kreativt det er, og at jeg vil ha mer av det – helst i går, om det hadde vært mulig. Abhorration har på sin debut levert 22 minutter med dødsmetall som (i mine øyne) kan konkurrere med toppsjiktet av årets utgivelser innenfor sjangeren internasjonalt, og som enkelt og greit er den beste norske EP/demo-utgivelsen jeg har hørt i år. Ingenting å utsette på; ta deg en lytt eller tjue.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Tenebral Rift – Umbra
Usignerte, ute nå på div. strømmetjenester
Tenebral Rift er et anonymt band fra Trøndelag som ved første øyekast virker temmelig profesjonelt. Deres visuelle stil er meget forseggjort, og setter dem i dialog med mye av den andre okkulte, symbol-tunge ekstremmusikken som produseres i Trondheim for tiden. Dersom man spoler litt rundt i debut-utgivelsen ‘Umbra’ vil den klare, fyldige og detaljrike produksjonen være noe av det første som legges merke til, og på dette tidspunktet vil det virke sannsynlig at gruppen består av én eller flere musikere med lang fartstid innenfor ekstreme metallsjangre. En fullstendig gjennomlytt av plata vil derimot avdekke en del strukturelle skavanker som taler i mot denne teorien, og konflikten mellom den profesjonelle presentasjonen og den mangelfulle strukturen ender dessverre opp med å definere skiva, i alle fall for undertegnede.
‘Umbra’ er en skive som per bandets bio ønsker å undersøke de «mørkeste og mest undertrykte hjørnene at den menneskelige psyke», og det via dyster og atmosfærisk dødsdoom med elementer av svartmetall og sludge. Takket være den utmerkede produksjonsjobben oppleves skiva som temmelig fokusert uttrykksmessig, til tross for at undersjangrene som involveres er mange, og måtene de anvendes på likeså. Det miksen ikke kan hjelpe med, er å gi de lineære og gjennomkomponerte låtene den retningen som kreves for å holde lytterens fokus gjennom seks spor på syv til tolv minutter.
Samtlige av låtene på ‘Umbra’ holder seg tett til følgende struktur: Serier av enkeltstående og løst sammenkoblede ideer som hyppig avbrytes av lommer av post-farget atmosfære – gjerne med et sample på toppen. I tillegg repeteres seksjoner og ideer sjelden etter at de først har fått sin tid i rampelyset (med unntak av et par riff på «Enthralled Nocturnal Prison» og «Lingering Wound»), hvilket gjør låtene enda vanskeligere å skille fra hverandre. ‘Umbra’ fremstår derfor som en timeslang enkeltlåt, eller kanskje seks låter delt opp i tre eller flere, løst sammenknyttede deler – med andre ord en ordentlig utfordring å komme seg gjennom i en sitting.
Hvilket er umåtelig synd med tanke på styrken til enkeltstående ideer, den tematiske utformingen og presentasjonen som helhet. Låter som «Vale of Shadows» kombinerer funeral doom-aktige atmosfærer og instrumentale effekter med drivende, rockende dødsdoom til utmerket effekt. Enda bedre er innslagene av svartmetall og black/death som dukker opp med jevne mellomrom, der spesielt den Djevel-aktige akkordsekvensen som kroner midtpartiet til «Shrouded by the Mist» gjør inntrykk. Det ligger med andre ord en god skive i ‘Umbra’s indre et sted, men mangelen på strukturelle holdepunkter gjør at selv de gode ideene sliter med å hevde seg når skiva har stått og surra på anlegget en tre kvarters tid.
Det er sjeldent jeg er så konfliktert rundt en skive som jeg er med debuten til Tenebral Rift. Det er så åpenbart at bandet har potensialet til å bli et bunnsolid dødsdoom-prosjekt med sterk tematisk grobunn, men inntil låtformene faller på plass – samt ledegitarene, som ofte skjærer åpenlyst med akkordgrunnlaget, intensjonelt eller ei – vil de nok ha problemer med å utmerke seg i dagens råsterke, norske undergrunnsscene. Tenebral Rifts ‘Umbra’ vil trolig treffe en del av dødsdoom-scenens ivrigste konsumere, men for min egen del forblir den – om noe reduktivt – et slående eksempel på uforløst potensiale.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Haalbuaer – Mortal Ones Scream in Terror
Usignerte, ute nå på div. strømmetjenester
På sin andre demo fra 2020 beviste dødsmetall-trioen Haalbuaer at de er en av de mest groteske dødsmetallbandene på norsk sokkel. Det er forså vidt lett å forfalske organisk råte på en dødsmetall-demo med lave produksjonsverdier, men Haalbuaer utsondret en autentisk kjærlighet for alt som er sørpete og jævlig ved dødsmetall gjennom hvert eneste kravlende riff og vokale oppstøt. Molde-bandet viser en forståelse for fundamentale strukturer ved klassisk dødsmetall som er langt forut deres unge alder, og på debutplata ‘Mortal Ones Scream in Terror’ gjør de et evolusjonært hopp som gjør at jeg umiddelbart begynner å fantasere rundt hva slags skiver de kan komme til å slippe i årene som kommer.
Med «evolusjonært hopp» mener jeg ikke at Haalbuaer har beveget seg ut sin av den primitive ursuppa, men heller at suppa har blitt fylt av et langt mer yrende og differensiert liv enn på tidligere utgivelser. ‘Mortal Ones Scream in Terror’ fyller nemlig sin korte spilletid med så mange ulike former for dødsmetallisk klassisisme at en like passende albumtittel hadde vært ’50 nyanser av fordervet OSDM’. Vi finner ikke bare luskende Autopsy-seksjoner og slibrige hyllester til Incantation, men også referanser til vridende, finsk dødsmetall og semi-tekniske nyvinninger fra senere i sjangerens utviklingskurve. ‘Mortal Ones Scream in Terror’ makter med andre ord å være både tematisk konsis og ufokusert, ettersom mer eller mindre hele spektrumet innenfor én av dødsmetallens evolusjonære grener kommer til uttrykk i løpet av skivas åtte låter.
En luskende beat og øredøvende feedback varsler om kommende ødeleggelse, før et slimete og seig riff kaster oss rett ned i den sydende pytten av gjørmete dødsmetall som utgjør åpnignssporet «Cemetery Possession». Trommespillet henfaller like ofte til kjepphøye og dødspotente grooves som til tradisjonell blasting og rulling, og over det hele ligger vokalen som en kølsvart og tjære-infusert glasur. Produksjonen har fått seg en oppgradering siden bandets demo-dager, selv om gitaren tidvis forsvinner bak de høyt miksede trommene. Det er selvfølgelig viktig at bandet tviholder på sin karakteristiske råte, men senere utgivelser av band som Undeath og Noxis viser at det finnes mange produksjonsmessige muligheter selv innenfor avskyelig og grisete dødsmetall.
Blant ‘Mortal Ones Scream in Terror’s høydepunkter finner vi låter som «Cemetery Possession», «Inhale the Nauseating Fumes», «Pungent Ecstasy» og den eneste låta på skiva som har blitt hentet inn fra bandets to demoer, «Caverns of the Deceased». Disse låtene fungerer så bra fordi de inneholder noen av de absolutt groveste dødsmetallriffene på norsk sokkel i 2021, men også fordi de demonstrerer bandets usedvanlig velutviklede teft for dødsmetallisk rytmikk. Det som hindrer debuten i å være en virkelig betydelig hendelse innenfor norsk dødsmetall i år, er at Haalbuaer fortsatt har mye å lære når det kommer til låtskriving før de kan hevde seg blant sjangerens mestere, i tillegg til at produksjonen fortsatt trenger ytterligere justeringer for å unngå å stemples som en glorifisert demo. ‘Mortal Ones Scream in Terror’ er uansett en sjokkerende sterk debut fra et utrolig ungt band, og en obligatorisk lytt for folk som mener at den norske dødsmetallen er i overkant strigla og polert.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Urdôl Ur – Seven Portals to the Arcane Realms
Ute nå via Unborn Productions/Ixiol
Den atmosfæriske og episke formen for svartmetall som Summoning inspirerte er et ytterst vanskelig uttrykk å mestre. Når svartmetallens standardbesetning utvides med både synther og MIDI-instrumenter er faren for å overbelaste låtmaterialet med endeløse lag av melodistemmer stor, og selv Summoning selv kan ikke sies å alltid ha stålkontroll på denne balansegangen. Derfor er det så overraskende at den anonyme norske duoen Urdôl Ur får det til så godt på debuten ‘Seven Portals to the Arcane Realms’, et aldri så lite høydepunkt på tampen av utgivelsesåret 2021.
‘Seven Portals…»s tittel henviser til de syv låtene som utgjør skiva, men i mine øyne ville det vært mer logisk å skille de instrumentale mellomspillene fra de tre fullverdige låtene. I så henseende fungerer mellomspillene som portaler inn i Urdôlsfantasi-univers, der de tre storkomposisjonene er utbroderte og episke narrativer som utspiller seg der. Til tross for en noe tilslørt og udynamisk produksjon presterer Urdôl Ur å fylle låtene med musikalske hendelser og dramatikk, for ikke å glemme de smektende melodiene som virkelig selger skiva som en minneverdig opplevelse.
Etter preludiets meget typiske horn-fanfare blir vi plassert midt i kampens hete, i det «Visions of Ancient Battles on the Plains of Baergloire» spiller ut sin fengende introduksjon. Klingende sverd og vrinskende hester lyder over den storslagne svartmetallen, og melodiske kontrapunkter utgjør et treffende bilde på de sammenvevde skjebnene som kjemper på de blodige slettene. Det nedstrippede midtpartiet maler et bilde av en slagmark som er uttynnet for soldater, og lyden av sverd som møtes i det fjerne skildrer den desperate kampen som utspiller seg mellom de få som er igjen. Som dere skjønner er dette musikk som fremkaller bilder og scenarioer på effektivt vis, et episk svartmetallskive som virkelig gjør seg fortjent til benevnelsen «episk».
«Pond of Mana»s fredelige klimpring, fuglekvitring og sildrende bekker er en nydelig pause etter det utstrakte slaget som nettopp tok plass. «Munloire» tar oss deretter med til et mindre krigersk scenario, en mer eventyrlig plass der drivende beats og fantastisk svartmetall-melodikk maner frem bilder av mektige fjell og begrodde daler. «The Darkened Pass (In the Shadow of Thozzt Dogor)» leverer så nok en rik auditiv fortelling, en som er preget av en spenningsfylt marsj gjennom snirklende korridorer overskygget av høye tinder. Låtas gitarintroduksjon er som en gradvis presentasjon av fortellingens distinkte karakterer, og i løpet av spilletiden bygges det opp forventninger og spenninger som utløses av den storslåtte repetisjonen av en av låtas mange sterke melodier.
‘Seven Portals to the Arcane Realms’ er utrolig ryddig og vel-arrangert for sjangeren. Melodistemmer oppleves sjelden som overflødige, og ingen betydelig påtråkking av tær utspiller seg mellom de ulike instrumentalbidragene. Produksjonen som i utgangspunktet virket i overkant statisk bidrar omsider til utgivelsens sjarm – som de gulnede sidene som rommer et kjent og kjært eventyr. For min egen del får jeg faktisk mer ut av det Urdôl Ur har fått til på sin debut enn det meste av Summoning og Caladan Brood jeg har hørt, enkelt og greit fordi ideene en så vel-formulerte og -trimmede i forhold til de noe mer overfylte låtene til de to nevnte gruppene. ‘Seven Portals to the Arcane Realms’ er en strålende utgivelse som vil glede fans av atmosfærisk svartmetall, dungeon-synth og episke Summoning-hyllester i like stor grad.
«The Hour of Wrath», den tredje låta fra Morten Velands månedlige ‘Pandemic Pandemonium Sessions’ under artist-aliaset Mortemia baker kommersiell ekstremmetall inn i låtskriverens sedvanlige symfoniske metall til slående effekt. Med seg på laget i denne omgang har han Alessia Scolletti fra Temperance, en teknisk begavet sangerinne hvis utrolige stemme kan påkalle gåsehud omtrent på kommando.
Morten Veland skriver i presseskrivet sitt at «The Hour of Wrath» er en kraftfull og episk låt, og versenes melodiske døds/svartmetall kan neppe beskrives på bedre vis. Sveipende piano og andre symfoniske elementer gir låta et eventyrlig preg, og det hele bygger opp til Scollettis fantastiske vokaler på refrenget. Refrengets stratosfæriske høyder og broens eksplosjon av melodiske dødsmetall-leads og blast beats er uforglemmelige innslag i en allerede mesterlig utformet komposisjon, og summen av totalen er en låt som uten tvil rager høyest blant de tre låtene Mortemia har sluppet i 2021. Det eneste jeg egentlig har å kommentere på er det noe uelegante Sirenia-breakdownet som deiser ned etter andre refreng, men dette er slettes ikke nok til å legge en demper på min verdsettelse av låta som helhet. Morten Veland og Alessia Scolletti kombinerer sine respektive styrker på singelen «The Hour of Wrath», det fabelaktige resultatet av et låtskriver-samarbeid jeg håper vi får se mer til.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Furze (Woe J. Reaper) – Black Psych Tormentor
Ute nå via Apocalyptic Empire Records/Polytriad Fingerprints
Trondheimsbaserte Furze, som består av Christian Knapstad, også kjent som Woe J. Reaper, har opp gjennom årene etablert som en velkjent gjenganger i den norske svartmetallundergrunnen. Hvilket alias prosjektets kommende plate slippes under er litt uklart – platas navn er imidlertid ‘Black Psych Tormentor’, den lanseres 22. oktober, og tittellåta er allerede servert.
«Black Psych Tormentor» er en sant og tydelig nikk til tungmetallens gamle skole. Som ved mange tidligere anledninger kan man i så måte plassere Furze litt i samme kategori som Darkthrone, som blant annet i årets ‘Eternal Hails……’ revitaliserer svartmetallens dypeste røtter. I denne omgang byr på Furze på sin side i første omgang på et steintøft hovedriff og verspartier som sender assossiasjoner både til Motörhead og Judas Priest, naturligvis i spedd rå svartmetallestetikk, før låta utvikler seg videre gjennom to ytterligere hoveddeler. Andre del fungerer som et godt lim i låta, men det er kanskje tredjedelen som imponerer meg mest der vi litt plutselig får smake på litt doom-elementer. Produksjonsmessig vil muligens «Black Psych Tormentor» fremstå en smule platt for enkelte, men likevel er dette en bra svartmetallåt som viser at Furze holder det gående på sterkt vis over 20 år etter oppstarten.
Skrevet av Alexander Lange
Gorr – «Ægirs Døtre»
Ute nå via BMC Productions
Svartmetall-duoen Gorr, bestående av norske Skuggima∂r og amerikanske «Hateful Wind», returnerer med en stand-alone singel etter å ha utgitt full-lengderen ‘Kvit som Snøen, Kald i Blikket’ tidligere i år. Teksten til «Ægirs Døtre» er som på mange av Skuggima∂rs senere låter skrevet av Synnøve Holdhus, som godt hjulpet av «Hateful Wind»s musikalske bakteppe maler et Kittelsen-aktig bilde av grusomme elveskapninger fra den dystre, norske folketroen.
Et traskende, jord-jevnende vikingmetall-riff åpner låta på distinkt vis, før skogens mørke hemmeligheter åpenbares via et fagert melodisk svartmetall-parti. Skuggima∂r er som en personifisering av det beske beistet som skjuler seg under bunnslammet i elvedypet, som med hese skrik både advarer og lokker på vandrere som måtte ha forvillet seg inn i skogens dypeste trakter. Skeive transformasjoner av låtas hovedideer sørger for å forvirre vandreren ytterligere, og enkelttonene som spretter opp i høyre og venstre lydkanal gir følelsen av å være omgitt av illevarslende lyder i nattemørket.
«Ægirs Døtre» makter med sine musikalske elementer å støtte opp rundt låtteksten på effektivt vis. I tillegg er låtas enkeltseksjoner og helhetlige struktur langt bedre enn noe annet Gorr-materiale jeg har hørt per dags dato. Dette betyr at «Ægirs Døtre» er en aldri så liten milepæl for duoen; en låt som kan verdsettes av flere enn bare den mest fanatiske undergrunns-lytter. Det gjenstår ennå å se hvorvidt Gorr klarer å videreutvikle de musikalske oppdagelsene de har gjort på sin nye singel, men for øyeblikket utgjør «Ægirs Døtre» et solid høydepunkt i bandets diskografi.
Det er hele ti år siden sist verden fikk en ny utgivelse av kvartetten Goat the Head – et band som i alle fall tidligere har utsmykket seg med merkelappen «contemporary primal caveman death metal». De røffe kantene – og ikke minst den nærmest bestialske gaulevokalen – i bandets musikk gjør spesielt «primal caveman»-delen av denne beskrivelsen høyst treffende også på den nyeste plata ‘Strictly Physical’. I forlengelse av sjangerdefinisjonspedanteriet vi musikkanmeldere stadig sliter med å holde oss unna er det kanskje riktigst å plassere plata i stoner- og sludgemetallens rike, men Goat the Head evner like fullt å være såpass skruppelløse og eventyrlystne at de også fortoner seg som litt opprørske innenfor en slik ramme. Resultatet er uansett en forfriskende energibombe det er en glede å lytte til.
Plata åpner like godt med sitt kanskje aller sterkeste segment, der vi på «The Call of Ixodes» får servert et regelrett fantastisk hovedriff der traskende trommer og chugge-gitarer legger et bunnsolid fundament for en lead-gitar som høres ut som en sirene i det fjerne. Det er et vidunderlig nikk til psych-rocken og nesten litt filmatisk, og sammen med et flott refrengtema gir låta sterke assosiasjoner til røff solskinns-sludge a la Baroness.
De desorienterende, og nesten litt atonale, versene på åpningslåta innevarsler imidlertid Goat the Heads eventyrlyst, og på den påfølgende låta «Fit for Swine» får dette mer utløp i det som kanskje er den mest death metal-aktige saken på hele albumet. Den voldsomme vokalen og den hemningsløse blast-beaten gir meg faktisk rene Napalm Death-vibber, og den korte, kaotiske shredde-seksjonen i midten sender lytteren rett til tech-death-land – med glimt i øyet. Goat the Head fortsetter eventyret med å gå i trad-metallens fotspor på store deler av «Exhaler», et av platas kuleste låter, før tempoet skrus ned for et kompromissløst og utilgivelig fett doom metal-breakdown mot slutten.
Et videre høydepunkt finnes i det storslåtte hovedtemaet i «The Cosmoclast», en litt mer saktegående vandring på fem minutter som slipper litt prog-elementer inn i varmen. Deretter går det imidlertid litt nedover. Strekket på de tre videre låtene er, uten å være dårlig, ikke like sterkt som det man har fått slengt i trynet i platas første halvdel; elementene blir litt for velkjente, og de virkelig gode temaene mangler. Heller ikke i de første minuttene av den elleve minutter lange avslutningen «Miracle» får meg helt på kroken; denne låta reddes imidlertid litt inn av et strålende, melodisk avslutningstema.
På tross av en litt svakere andre halvdel anbefaler jeg ‘Strictly Physical’ på det sterkeste – det er en plate som gjorde det litt ekstra vanskelig for oss Metallurgi-hoder å velge ukas favorittplate denne uka, selv om den altså ikke nådde helt opp til slutt. Det er en plate som med uhøytidelighet, råskap og stadige overraskelser rett og slett har skikkelig høy underholdningsverdi. Noe sier meg også at jeg kanskje vil ha enda mer glede av utgivelsen dersom jeg får fatt i et fysisk eksemplar.
Skrevet av Alexander Lange
Tessia – Shadows and Dust
Usignert, ute nå via div. strømmetjenester
Bergensbandet Tessia beveger seg på sin nyeste plate ‘Shadows and Dust’ i krysningspunktet mellom melodisk metalcore a la nyere Trivium, om enn med noen litt mer voldsomme avbrekk, og Lacuna Coil-aktige vibber som forsterkes gjennom den kvinnelige vokalen i front. Etter noen utgivelser i andre halvdel av forrige tiår er det her snakk om et band som har fått forholdsvis god kontroll på stilen de opererer i – både på godt og vondt. Bandets musikk sliter litt med typiske barnesykdommer innenfor sitt sjangerlandskap og tilfører ikke all verdens originalitet, men kan by på noen sterke øyeblikk og god produksjonsverdi. Særlig kan man la seg imponere av vokalist Julie Dyrdal, som på tross av litt platte tekstlinjer gjør en svært proff jobb med å fronte bandets uttrykk.
‘Shadows and Dust’ begynner med å trykke hardt på gasspedalen og åpner i tittellåta med det kanskje mest voldsomme partiet på plata, med tunge, groovy og basspedaldrevne trommer og vekslende skrikevokal. Deretter havner Dyrdal imidlertid raskt i sentrum over et strekk som er mer representativt for platas samlede uttrykk, og på den påfølgende «GTFA» får man i enda større grad servert forsøk på mer storslåtte, melodiske vokallinjer – særlig i refrenget.
Sånn sett åpner ‘Shadows and Dust’ helt greit, selv om det helt i begynnelsen blir ganske så likt mye annet i metalcore-jungelen og refrenget på «GTFA» er en aldri så liten melodisk overdose som ikke fanger meg helt. Bedre og mer balansert blir det på de to påfølgende låtene «Crownless» og «Against the Odds», som peker seg ut som foreløpige høydepunkter før de påfølgende fire låtene sammen sliter litt med å rettferdiggjøre plassen sin på en plate som gjentar mange av uttrykkene. Unntaket er muligens «Frostfall», som nok er det nærmeste man kommer en ballade på ‘Shadows and Dust’.
Heller ikke denne er imidlertid spesielt sterk i forhold til det virkelig beste på denne plata, som kommer på slutten. «Reborn» er på tross av de litt platte -lution-rimene en knakende god, melodisk metalcore-låt, der Tessia demonstrerer en større profesjonalitet enn tidligere på plata. Avslutningslåta «The Seed» er også et høydepunkt, der gitarriffene i større grad enn før tilfører den kanskje største kvaliteten – særlig i det svært gode refrenget som sannsynligvis er platas beste og i tillegg har en ordentlig god vokallinje.
‘Shadows and Dust’ bør sånn sett gjøre mye av jobben for folk som er ute etter en norsk metalcore-plate der man vet hva man er ute etter. Tessia sørger ikke for noen omveltning i verken den ene eller andre retningen på denne plata, og det er ikke så innmari bra til enhver tid, men når det til tider også er svært solid gjør det vanskelig ikke å anbefale denne plata til folk som har glede av sjangeruttrykkene det lekes med.
Skrevet av Alexander Lange
Last Lightning – Porten
Usignert, ute 1. Mars på div. strømmetjenester
Last Lightning var et av de aller første bandene jeg anmeldte etter oppstarten til Metallurgi i oktober 2020. Jeg husker at singelen «Fjellets Mørke Toner» gjorde et godt inntrykk med sin melodiske og ruskete svartmetall, og at jeg satt igjen med en følelse av at bandet strakk seg mot et tilhørerskap i det natur-fikserte hjørnet av svartmetallen som befolkes av band som Falls of Rauros, Agalloch og Panopticon, for å nevne de aller største bautaene. De to låtene som fulgte kompliserte narrativet en smule, ettersom de peilet seg inn på et slags smeltepunkt mellom melodiske tendenser fra Øst-Skandinavia og mer trad-påvirkede, svarte strømninger fra Hellas.
På ‘Porten’ åpenbarer Last Lightning de manglende puslespillbitene som fullfører bildet av deres nåværende sound, og skaper en velbalansert og engasjerende lytteropplevelse i prosessen. Det prangende og storslåtte lydbildet som ble introdusert på «Fjellets Mørke Toner» kombineres med mer direkte og klassisk svartmetall-riffing, og i enkelte øyeblikk ser bandet til og med muligheten til å utvide horisonten med en vid-vinklet post-rock linse. Det sammensatte brygget ulmer og koker over albumets spilletid, og en gradvis voksende følelse av mektighet ender med en dramatisk og dynamisk finale på avslutningssporet «Dark Moon».
Underveis på reisen skuer vi både flotte landemerker som brenner seg fast i minnet, og enkelte strekninger som forsvinner litt i tåken. Etter den sterke åpningen må man som lytter overvære et par solide men lite spektakulære låter i «Afterlife» og «Helvete», før Last Lightning virkelig girer opp på platas andre halvdel. Singelen «Thunder» har jeg i en tidligere singelpost allerede utpekt som et høydepunkt, men nå som jeg har vandret gjennom ‘Porten’s fulle landskap noen ganger har jeg vanskelig for å stå for utsagnet; rett og slett fordi nivået aldri synker nevneverdig fra «Thunder» og ut. «Tjernet» er som Spurvs prektige post-rock filtret gjennom svartmetallens sydende gitarer, «The Old White House» veksler mellom presise riff og blomstrende harmonier på elegant vis, og «Last Time» returnerer til åpningslåtas stopp/start-dynamikk for å heve spenningen til bristepunktet i forkant av den avsluttende «Dark Moon».
Med andre ord er Last Lightning på god vei mot et komplett produkt på ‘Porten’. De er ennå ikke helt der, ettersom melodisk og naturpreget svartmetall er et såpass befolket uttrykk både i Norden og internasjonalt at det kreves ekstra mye for å skille seg ut fra mengden. Som helhetlig lytt er ‘Porten’ en akkurat passe variert og fokusert affære, et stykke melodisk svartmetall som fenger til tross for enkelte ujevnheter i de instrumentale fremførelsene. Last Lightning var en aktiv live-enhet før koronaen senket samtlige scenetepper i vårt langstrakte land, så vi får inderlig håpe at gutta får muligheten til å returnere til sitt naturlige habitat om ikke så altfor lenge. Jeg tror nemlig låtene på ‘Porten’ vil låte ekstra mektige når de runger fra en hardt-arbeidende PA i et kokende live-lokale, med alkoholen og musikken brusende gjennom årene. Kryss fingrene, og sjekk ut plata så lenge!
Skrevet av Fredrik Schjerve
Gorr – Kvit som Snøen, Kald i Blikket
Usignert, ute 1. Mars på div. strømmetjenester
Det internasjonale samarbeidsprosjektet Gorr ( bestående av «Skuggimaðr» fra Molde og «Hateful Wind» fra Rock Hill, SC i USA) ble stiftet i 2019, og har i løpet av et par års tid rukket å slippe to plater, en EP og en liten håndfull singler. Bandets kjerneuttrykk er en form for modernisert soveroms-svartmetall hvor andrebølgens sammentrykte og høyfrekvente miks har blitt lettere industrialisert via trommemaskin og klarere skiller mellom instrumentene; et resultat av de teknologiske fremskrittene innenfor rimelige hjemmestudioer. På Gorrs nyeste utgivelse, ‘Kvit som Snøen, Kald i Blikket’, utforsker bandet grenselandene rundt sine tidligere utgivelser, og ekspanderer både uttrykk og ambisjonsnivå i prosessen.
«Inleiing» hinter allerede til et økt fokus på helhetlig albumstruktur. Tålmodige post-rock-gitarer durer i bakgrunnen mens forgrunnen kapres av en poetisk orientert Gjøran Skuggå, som med en intens og nesten Ihsahn-aktig, hviskende growling beskriver en delirisk flukt gjennom kald og våt natur. «Bitande Kaldt» følger deretter opp innledningen ved å utløse den oppsamlede spenningen med et utbrudd av krigerske gitarer og rullende trommer. Dette er et særs tydelig eksempel på hvordan Gorr har tøyd sjangerstrikken siden sist, ettersom uttrykket stadig er for brutalt og tungt til å kunne kalles svartmetall, i alle fall i tradisjonell forstand. De nedstemte gitarene og slagkraftige basspedalene skyver lydbildet i retning black/death, en sjangerbetegnelse som kler ‘Kvit som Snøen, Kald i Blikket’ enda bedre når man tar tittelsporets mer rendyrkede dødsmetall i betraktning.
De beste sporene på plata er de som maner frem indre bilder av norske vinterlandskaper, om det så er snakk om kyst eller innland, dal eller fjell. «Mørkt Føre, Mørke Bak» benytter seg av en oppbygning som ligner platas åpningssekvens, hvor nedtonet gitar-klimpring forbereder ganen på den brennhete vikingmetallen som følger. Låta følger en slags alpin kurve, der den bratte stigningen som starter turen gradvis finner veien ned til havnivået igjen; en tur som må ha vært spesielt utmattende for «Skuggimaðr» selv, ettersom det høres ut som at sjelen forlater kroppen hans i løpet av den siste vokal-frasen. Generelt sett byr Gjøran Skuggå på en lidenskapelig og hemningsløs fremførelse gjennom hele ‘Kvit som Snøen, Kald i Blikket’s spilletid, noe som rettferdiggjør vokalens noe prominente plassering i miksen, om så på bekostning av tydelighet hos de øvrige instrumentene.
Produksjonens begrensninger er kanskje spesielt merkbar på den hypnotiske massen av black/death som konstituerer «Kom Ut i Mitt Mørke». Vokalen drukner rett og slett ut mye av frekvensene til gitarsporene, noe som gjør det vanskelig å finne fotfeste underveis i vandringen gjennom det frostlagte dalstrøket vi befinner oss i ved platas ende. Gorr er dog et ungt prosjekt, og deres stadig økende kunnskaper rundt selvinnspilling vil uten tvil bidra til å jevne ut de mest kritiske ubalansene over tid. ‘Kvit som Snøen, Kald i Blikket’ er et steg ut av komfortsonen for Skuggå og Barton, en utvidelse av bandets sidesyn som forvandler bandets basale svartmetall-sound til et mer spennende og udefinerbart beist. Nå gjenstår det bare å se hvordan Gorr følger opp dette skrittet ut i villmarken – om de slår seg ned og reiser et hjem på nyvunnet grunn, eller om de strammer reimene på ranselen og vandrer enda dypere inn i den urørte skauen.
Metallurgi 