black metal – Side 6

Mikrostrukturell evaluering: Ukas singler (1/2)

Kvelertak – «Endling»

Det er nå kun et par dager til slippet av Kvelertaks femte skive ‘Endling’, og siste forsmak kom sist uke i form av platas tittelspor. På «Endling» lener bandet seg lengre inn i det melodiske rockelandskapet enn noensinne før, og treffer på samme tid blink med det som muligens er min nye favorittlåt fra perioden med Ivar Nikolaisen i front.

Nikolaisen har en helt spesiell evne til å kombinere treffende samfunnskritikk med Kvelertaks særegne bruk av nordisk mytologi i tekstene sine , og «Endling» er intet unntak. Nikolaisen virker ikke særlig fornøyd med tanken på at alt er til salgs – om det så dreier seg om sårbar natur eller arvegods – og nedbyggingen av disse uerstattelighetene skildres på et bibelsk og nesten apokalyptisk vis i låtas tekst. Resten av bandet virker også stadig mer hjemme i det noe mykere sjangerlandskapet Kvelertak har beveget seg mot i senere tid. Det hviler en passende melankoli og bittersøthet over låtas instrumental, som er noe mer avmålt og temperert enn det man kanskje vanligvis forventer fra bandet bak plater som ‘Kvelertak’ og ‘Meir’ – for ikke å si gjengens berømte, kaotiske liveshow. Kvelertaks fargesprakende låtsignatur er dog umiskjennelig som alltid på «Endling», og det er liten tvil om at mine egne forventninger til femteskiva har fått seg et lite løft som følge av singelen.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Fjøsnisse – «Skjulte Toner» / «Hulder»

Svartmetallprosjektet Fjøsnisse, anført av en Anders Vada, har sluppet ikke bare én, men to singler de siste par ukene: «Skjulte Toner» og «Hulder». Fjøsnisse er et svartmetallprosjekt som først ga lyd fra seg med debutplata ‘Vord’ i 2021. Allerede året etter kom oppfølgeren i form av ‘Fjord og Fjeld’, og nå ser det altså ut til at nok et nytt prosjekt er på trappene.

Gjennom sine to utgivelser har Fjøsnisse funnet et uttrykk der mange ulike svartmetallelementer kombineres godt; både stampende black’n’roll-tendenser og mer folketonale og melodiske elementer får plass her. Den vellykkede miksturen kommer særlig til uttrykk på «Hulder», der vi i løpet av syv minutters spilletid får servert isende gitarleads og flotte melodier over taktfast grunn. Her har også Avertias Kristoffer Georg Nøstdal bidratt med vokal, noe som ender opp med å bli et heldig tillegg selv om han ikke skiller seg så veldig mye fra Vadas egen stemme.

«Hulder» er nok også den beste låta av disse to. «Skjulte Toner» er også en sterk låt, og er en mer kompakt og kort sak som sender flere assossiasjoner til Khold enn Windir. Den er imidlertid en litt anonym låt i forhold til «Hulder» og fremstår mer som solid albumfor enn en virkelig sterk låt i seg selv.

Skrevet av Alexander Lange

Oberst – «Chroma»

Kvartetten Oberst har sluppet materiale for første gang siden debutplata ‘Paradise’ ble lansert i 2020. Dette er et band som i all hovedsak beveger seg i skjæringspunktet mellom hardcore og post-metal der de kombinerer fandenivoldskhet med mer melankolske tendenser, og selv får jeg en del assossiasjoner til post-hardcore-band fra den amerikanske vestkysten. Oberst har imidlertid en tyngre og litt mer brutal side ved seg, noe som også setter dem i dialog med band som Baroness.

Slik var det på ‘Paradise’, og slik er det på «Chroma» også. Det er lite som skiller denne låta fra det Oberst slapp for tre år siden, selv om gitarene har fått grommere lyd. Men det funker, og særlig har jeg sansen for den lekne grooven i versene og de melankolske akkordoppgangene som kommer etter hvert. Anbefales!

Skrevet av Alexander Lange

Sorgsvart – «K.u.K.»

Sorgsvart er et hittil ukjent (for meg) anarkistisk svartmetallband som etter sigende har eksistert helt siden 1997. Bandets første demoer så derimot ikke dagens lys før i 2003, og basert på min svært mangelfulle research var det da snakk om folk/viking/svartmetall med symfoniske tendenser. Nå har enmanns-bandet gjenoppstått etter en lengre inaktiv periode, og bandets første vådeskudd kommer i form av singelen «K.u.K.».

«K.u.K.» står for «Krav utan kompromiss!» per låtas tekst – en tittel som sett i lys av singelcoveret ikke levner mye tvil rundt bandets anarkistiske agenda. Man finner ikke mye av den kammermusikalske elegansen som preget musikerens tidligere utgivelser på Sorgsvarts nye singel, men heller en slags forpunket black’n’roll ala Satyricons middelperiode. Det låter tidvis mektig og alltid intenst, men som følge av sistnevnte innehar musikken også en flathet som forsterkes av de digitale trommenes nådeløse skuddsalver. «Sorg» låter dog oppriktig oppildnet og forarget i leveransen av sin anarkistiske polemikk, så «K.u.K» blir til syvende og sist definert av en overbevisende punk-tilnærming til norsk svartmetall.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Slaamaskin – «Krenkeveldet»

Det «skittensakrale ballerock»-bandet Slaamaskin slapp nettopp låta «Krenkeveldet», den fjerde og antatt siste singelen før slippet av debutskiva ‘Trollveggen’ om to uker. Som vanlig inneholder musikken solide «kantspark av pønk og metall»; i dette tilfellet en eksplosiv sammensmelting av hardcore og thrashmetall.

Det finnes mye ved «Krenkeveldet» som tyder på at vi har med en eksplosiv og illsint låt å gjøre – tittelen, den korte låtlengden – men det var først og fremst lyden av en knitrende jack-kabel ved låtas åpning som varslet om en seriøs utblåsning. Dette er et velkjent grep innenfor skjødesløs punk og metall, og sannelig slaar ikke Slaamaskin direkte over i jagende metalpunk, lettere punktert av groovemetallens synkoperte rytmikk. Teksten til bandets maniske og kaklende vokalist harselerer med sensitivitetskultur på en vittig måte som får meg til å le mens jeg gråter, og oppsummert er vel kanskje «Krenkeveldet» den låta jeg har ventet på fra Slaamaskins hold. Kort, eksplosiv og ikke minst fengende; «Krenkeveldet» er et siste, saftig slag på tygga i påvente av Slaamaskins debutskive.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Rozario – «Heavy Metal Rider»

Rozario er et splitter nytt band med en tydelig ambisjon om å gi god gammel, energisk tungrock nytt liv. ‘To the Gods We Swear’ heter debutplata som kommer i oktober, og «Heavy Metal Rider» er singel nummer to derfra etter at tittellåta ble sluppet i slutten av juni.

Uttrykket til Rozario er virkelig ikke til å ta feil av der catchy, melodiske refrenger, frenetiske gitarsoloer og bredt vokalregister ligger i smeltedigelen. «Heavy Metal Rider» er også et vellykket forsøk i så måte, all den tid folk som vanligvis ikke hører så mye på denne type metall kanskje vil føle for å holde en liten ironisk distanse til det. Men hvis du uansett har sansen for det trenger du egentlig ikke se lenger i denne omgang.

Skrevet av Alexander Lange

Makrostrukturell evaluering: Ukas plater

Vorgfang/Unholy Craft – Ulf’s Keptr

Vorgfang og Unholy Craft er begge to enmanns-band som kombinerer produksjonsverdiene til rå svartmetall med et musikalsk håndverk som slekter mer på tradisjonell svartmetall. Plateselskapet Purity through Fire virker å ha teft for å snuse ut artister som balanserer langs nettopp denne linjen, og dermed gir det absolutt mening at den nye splitten til Vorgfang og Unholy Craft kalt ‘Ulf’s Keptr’ gis ut av det tyske selskapet.

‘Ulf’s Keptr’ er på mange måter en perfekt utnyttelse av split-formatet. Vorgfang og Unholy Craft viser seg å være en utmerket match; dette ettersom de har flust av delte musikalske egenskaper, men også står tydelig adskilt som følge av sine respektive særegenheter. Disse særegenhetene dreier seg i Vorgfangs tilfelle om et velkalibrert, atmosfærisk aspekt – i tillegg til en Eternality-aktig, episk bravur -, og i Unholy Craft sitt tilfelle om kvelende intensitet – men også større variasjon og distinktivitet i idé-departementet.

Vorgfang har fått æren av å starte showet, og er med sin norrøne tematikk og kjølig stormende svartmetall kanskje den av de to artistene som oppnår best samspill med splittens coverkunst. ‘Ulf’s Keptr’ er norrønt for «ulvens munn», og er et stjernetegn som kan knyttes til de to ulvene på coveret, som i følge norrøn mytologi jager solen og månen over himmelhvelvingen. Den rå, melodiske og smått episke svartmetallen til Vorgfang oppleves litt som en voldsom snøstorm som de gamle norrøne skikkelsene og gudene kan ri inn på, deriblant de to nevnte rovdyrene som er avbildet på coveret.

Der Vorgfangs side av splitten er atmosfærisk og uttrykksmessig utmerket, men kanskje noe blottet for virkelig enestående ideer, snur Unholy Craft opp-ned på denne ratioen. Musikken til «Peregrinus» er som vanlig innhyllet i en nådeløst støyende, digital miks, men leverer til gjengjeld de største musikalske høydepunktene på splitten. Faktisk kan ‘Ulf’s Keptr’ sies å inneholde Unholy Crafts beste materiale til nå, der spesielt «I Evighetens Skygge» tårner som en mektig tind i splittens andre halvdel. «Hans Rike, til Flammene» innehar også en viktig rolle for splittens struktur, ettersom det hensynsløse drivet som oppstår på låtas bro gjenspeiler coverkunstens flukt på klimaktisk vis. Dersom det sydende, støyende flammehavet som sluker låta mot slutten er et hint, så virker det som at ulvene «Skoll» og «Hati» for en gangs skyld har prestert å innhente sitt bytte.

Den avsluttende låta «Tyranny of Winter Storms» dermed litt overflødig i etterkant, om så den Sólstafir-aktige kaukingen og de ruvende gitarveggene for så vidt også utstyrer splitten med en verdig avslutning. Oppsummert synes jeg Vorgfang kan ta mesteparten av æren for utgivelsens innbydende, norrøne landskap, men at Unholy Craft har reist de største tindene i dette landskapet. Dermed er ‘Ulf’s Keptr’ et sant håndtrykk mellom de to artistene, og en av få splitt-utgivelser som fremstår som et inspirert og enhetlig verk heller enn en promoteringsstrategi. Anbefales svartmetallfans som har toleranse for den rå Bandcamp-scenenes flisete produksjonsverdier.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Lonely Pedro – I’m Angry Again

Lonely Pedro fra Fredrikstad er enmannsprosjektet til en Morten Nicolaysen som ellers spiller i power metal-bandet Eldkling. Det er også et prosjekt som vi i Metallurgi faktisk har utgjort et liten forskjell for da vi fant ut av at akronymet i sjangerbeskrivelsen bare var ett ord unna å være PAPPA-metall – da dette ble oppdaget, ble den selvsagt endret til «Passive Aggressive Power Pop Ambient Metal».

Om dette er veldig beskrivende for musikken, kan diskuteres. Noen ting stemmer; at Nicolaysen spiller i et power metal-band fremstår ikke så rart, og noen ting er såpass catchy at pop-merkelappen lar seg rettferdiggjøre. I tillegg er det klare prog-hint her som munner ut i flere Dream Theater-referanser. Det voldsomme sprellet i gitarsegmentet gjør det nok imidlertid mest riktig å karakterisere det som melodisk death metal – dog med clean-vokal.

Og mye på ‘I’m Angry Again’ er habilt. Et singlene, «Educate», sparker i gang ballet for alvor etter åpningen «Different», og baner veien for et solid midtparti på plata som blant annet styrkes av et sterkt refreng i «Egocentric» som hinter til neo-klassiske tendenser og strålende melodiske partier i «I Never Knew». Også «Such Is Life» er et høydepunkt med sine sterke melodier.

Det er dette midtsegmentet som utpreger seg best og mest på ‘I’m Angry Again’, selv om det riktignok også etterpå kommer sterke øyeblikk blant annet i «My Decay». Og når det gjelder dette melodiske aspektet kommer Lonely Pedro svært godt ut i den grad at det sender assossiasjoner til storheter som In Flames. Selv om jeg skulle ønsket meg litt mer variasjon mellom låtene, vil jeg dermed si at ‘I’m Angry Again’ har overrasket meg positivt, og at det er en plate jeg anbefaler på tross av at den i liten grad skiller seg ut stilistisk sett.

Skrevet av Alexander Lange

Bærzerk – Misanthropic Descent

Selv-utgitt. CDer via Cold Northern Breeze Records, kasetter via BlodBuse Tæip & Trøkk.

Bærzerk er et nytt svartmetallband fra Horten bestående av tre tenåringer som har latt seg forføre av den norske andrebølgens mer eventyrlige og natur-dyrkende faksjoner. Debut-utgivelsen deres ‘Misanthropic Descent’ er preget av det svingende uttrykksmessige fokuset som er vanlig hos unge band, men vi finner likevel en overvekt av musikalske elementer som virker inspirert av tidlig, Vestlandsk mystikk over EP-ens fire låter.

Nærmere sagt hører jeg mye tidlig Enslaved i musikken til Bærzerk. Den støvete keyboard-introen som åpner plata sender visstnok tankene i retning andre band, men innen vi har nådd de jagende versene på «Slaktetid» kan jeg allerede se Hordalands ruvende klipper i det fjerne. Denne forbindelsen blir enda sterkere på låta «Strid», som foruten en noe over-forenklet bro imponerer med sin svingende rytmikk og hedenske renvokal. Sist men ikke minst har vi innslagene av mystikk som tilføres via de lavmælte mellomspillene, som f.eks broen på «Slaktetid» og avslutningssporet «Draug (Outro).

Som tidligere nevnt er dog ‘Misanthropic Descent’ ikke fullstendig fri for uttrykksmessig slingring, hvilket er mest tydelig på «Vortex of Sorrow» og «Blod, Kald, Død». Førstnevnte er sammen med «Slaktetid» faktisk en av skivas høydepunkter som følge av sine sterke musikalske ideer, men jeg kan ikke unnvære å poengtere at disse ideene har mer å gjøre med moderne, melodisk svartmetall/blackgaze og black’n’roll enn tradisjonell svartmetall. På samme vis er «Blod, Kald, Død» en heseblesende tidsreise tilbake til førstebølgens svertede fartsmetall og punk. Låtene er definitivt solide i seg selv, men ‘Misanthropic Descent’ oppleves som noe fragmentert i uttrykket som følge av disse stilmessige utsvingene.

Men dette er å forvente – og kanskje til og med ønskelig – fra unge band. Det krever tid og møysommelig arbeid for å lære seg et musikalsk språk til den graden at det blir som et morsmål nummer to, og etter min mening er det definitivt å foretrekke at unge musikere bruker de tidlige årene sine på å teste ut ulike uttrykk fremfor å få tunnelsyn på et enkelt ideal-sound. Bærzerk har masse tid på å finne frem til sin egen vinkling på tradisjons-befestet svartmetall, så for øyeblikket får de nøye seg med å være en lovende ung enhet med gode tekniske ferdigheter og låtskriveregenskaper. Fans av klassisk norsk svartmetall, spesielt av Vestlandsk herkomst, kan med fordel ta seg en tur innom Bærzerks debut-EP ‘Misanthropic Descent’.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Abba Slamma – The Slam Resort

Abba Slamma er en slam-duo som angriper undersjangeren fra et ståsted preget av et gjennomgripende mangel på alvor og seriøsitet. I min singelomtale beskrev jeg bandet som en slags slam-utgave av de norske rampegutta i Beaten to Death og Tottal Tömming, dette som følge av deres absurde tekster og komplett utøylede tilnærming til låtskriving. Denne sammenlikningen er fremdeles treffende på deres debut-EP ‘The Slam Resort’, en konsept-utgivelse som trakterer tematiske landskaper som ikke ofte dukke opp i metall (eller i noen andre sjangere, når det er sagt).

Som følge av mesteparten av teksten leveres via guttural grynting og annen stemmebåndsmisbruk kan jeg ikke med sikkerhet gjengi EP-ens fulle plott. Basert på bruddstykkene jeg har klart å tyde virker det dog som at historiens protagonist har booket seg inn på det titulære feriestedet, hvor han deretter blir viklet inn i et surrealistisk skrekkfilmplott som involverer rottemenn, en bok om suppe og en dassportal til et metafysisk sumplandskap. Med fare for å spoile skiva kan jeg avsløre at det hele ender i en episk konfrontasjon mellom utgivelsens hovedperson og rottemennene; en konfrontasjon som avgjøres av en gitartevling som rivaliserer duellen mellom Ralph Macchio og Steve Vai i filmen Crossroads.

Denne storslagne beretningen fortelles via en form for slam som er like labil og surrealistisk som plottet det understøtter. EP-ens slamseksjoner er muligens ikke like ignorante og hardtslående som f.eks Organectomy, men inkluderer likevel nok chugs og brutale blasts til å tilfredsstille utsultede norske slam-lyttere. Låtene er naturligvis ikke noen mesterverker av kompositorisk eleganse – gitt EP-ens køddete natur – men låter som singelen «Reading the Putrid Scriptures of the Abhorrent Cave Book» og «Marsh Portal» holder definitivt et høyere nivå på låtskrivingen enn det en parodisk utgivelse som ‘The Slam Resort’ strengt tatt krever.

Men det er nok likevel kaoset og uvissheten om hva som venter rundt neste hjørne som er den største styrken til Abba Slammas debut-utgivelse. Gutta har åpenbart skrevet utgivelsen på lættis, og den lave terskelen preger det aller meste; fra produksjon til låtskriving, cover og uttrykk. ‘The Slam Resort’ er likevel en underholdende EP som er lett å sette på anlegget grunnet sin korte spilletid og hektiske strøm av ideer, og anbefales fans av uhøytidelig shitposting og ålreit slam-riffing.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Mikrostrukturell evaluering: Ukas singler

Kal-El – «Moon People»

Stoner metal-bandet Kal-El fra Stavanger har gitt ut nytt materiale for første gang siden plata ‘Dark Majesty’ ble lansert i 2021, da i form av låta «Moon People». Denne ble belønnet med så mye som en Spellemann-nominasjon, noe som nok i seg selv indikerer hvilken kontroll denne kvartetten har på stoner-håndverket.

«Moon People» avviker heller ikke stilistisk sett fra det Kal-El har gjort tidligere, i alle fall ikke på et overordnet plan. Låta åpner også i mine ører noe anonymt med ganske typiske stoner-riff. Det blir imidlertid veldig mye bedre etter hvert. Refrenget er ganske så nydelig, og litt på samme måte som Masheena blander Kal-El inn noen stilige grunge-tendenser her. Videre får denne syv-minutteren en høyst verdig avslutning gjennom noen ekspansive lydbilder og flotte gitarsoloer. Anbefales!

Skrevet av Alexander Lange

Atena – «Hard Day»

Metalcore-kvartetten Atena har i en lang opptakt til sitt kommende album ‘Subway Anthem’ nå sluppet hele fem singler. Det er grunn til å tro at det blir med det; nå er det nemlig bare noen uker til plata omsider slippes, og den nyeste singelen «Hard Day» blir som kronen på verket på en usedvanlig sterk singelbunt.

«Hard Day» er nok ikke den beste av dem, noe som for min del handler mye om min svakhet for melodiene i låter som «Slip Away» og «Poison Pure». Likevel slår Atena svært godt fra seg her der de ruller ut den sannsynligvis mest direkte og aggressive låta vi har hørt fra ‘Subway Anthem’. Tunge riff, breakdowns og et refreng med en Bring Me The Horizon-aktig intensitet setter nemlig sitt preg på låta. Den kan anbefales, og vi gleder oss innmari til plata slippes nå i slutten av september.

Skrevet av Alexander Lange

Dark Delirium – «Flesh of the Masses»

Rogalendingene i Dark Delirium opprettholder fremdeles sitt beryktede utgivelsestrykk, og «Flesh of the Masses» er altså den fjerde singelen vi har fått av kollektivet så langt i 2023. Så langt har ingen skive blitt annonsert, men Metallurgi venter stadig i spenning på gruppens fjerde plate-offensiv – når enn den måtte dukke opp.

«Flesh of the Masses» er en av bandets sterkere singler. Låta veksler mellom en melo-death-forankret, tung og mørk riffing og en mer opprømt, arena-metallisk fremdrift som topper seg på låtas antatte refreng. Gutta bringer til og med noen av de gotiske og post-metalliske tendensene sine fra tidligere låter, og låtas bro står dermed ut som noe relativt eget i Dark Deliriums senere låthistorikk. Jeg synes kanskje at bunnfrekvensene blir litt vel voldsomme i produksjons-øyemed, og spesielt gitartonen er så svær at den truer med å sluke øvrige instrumenter. «Flesh of the Masses» er uansett en av Dark Deliriums sterkere låtprestasjoner til dags dato, og hinter til at gjengen fremdeles er opptatt med å utbedre sine låtskiver-egenskaper i kjølvannet av sin trolig kommende fjerdeskive.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Eunomia – «My Heart»

«My Heart» er singel nummer to fra power metal-bandet Eunomias kommende andreskive ‘The Chronicles of Eunomia Part II’. Førstesingelen «The Story Goes On», som brøt stillheten etter at det var gått hele fem år siden debutskiva ble sluppet, vitnet om at vi nok kom til å ha en nokså solid power metal-utgivelse i vente med melodiske og bombastiske refrenger i rollen som spydspisser i uttrykket.

«My Heart» imponerer meg riktignok ikke like mye som «The Story Goes On», da mest med tanke på refrenget i sistnevnte som var et klart høydepunkt. Låtskrivingsmessig er likevel denne låta god med en rekke sterke melodier og gitarsoloer, og som i forrige omgang er det nok mest i produksjonssegmentet det ligger et forbedringspotensiale. Balansene i miksen fremstår nemlig ikke alltid like gode.

Skrevet av Alexander Lange

Tessia – «Voidwalker»

Da Tessia slapp låta «The Fall Of Divinity» i juni, rundt to år etter slippet av det siste albumet ‘Shadows and Dust’, var det i mine ører snakk om et betydelig steg frem for bandet. For det første var låtskrivinga simpelthen noe mer solid enn sist; videre var det imidlertid først og fremst snakk om at musikken bar mye preg av at vokalist Julie Berthelsen hadde utviklet repertoaret sitt på imponerende vis slik at skrike- og growlevokal fant flere veier inn i låtmaterialet.

«Voidwalker», som ble sluppet for noen uker siden, følger sånn sett opp dette ytterligere. På tross av at en litt merkelig oppbygging rundt ett-minuttsmerket kan fremstå litt tilgjort, er vokalprestasjonen her også svært god, og ellers er det særlig refrenget som utmerker seg med noen herlige, stratosfæriske gitarer. Fortsatt er Tessia først og fremst for fans av metalcore, men også «Voidwalker» vitner om et fremoverlent band i så måte.

Skrevet av Alexander Lange

Astronautist – «Nábrók»

De bergenske stoner metall-nykomlingene i Astronautist kommer til Oslo i helgen for å legge Vaterland i ruiner sammen med de lokale heltene i The Big Rip, og med seg i påsan har de en splitter ny singel ved navn «Nábrók». «Nábrók» er islandsk for «nekrobukser», hvilket i følge Wikipedia er bukser laget av menneskehud med magiske evner å tiltrekke seg enorm rikdom. Denne tematikken er fullstendig i tråd med Astronautists køddete lynne, og det samme er beslutningen om å fortelle denne skrønen over knusende stoner-metalliske riff som kunne fått Matt Pike til å rødme.

Den hylende feedbacken og Sleep-riffet som åpner showet er en effektiv måte å aktivere endorfin-utskillelse på – selv om grooven som entrer like etter strengt tatt er double-time i forhold til tempoet jeg satt og drømte om ved første gjennomlytt. Rytmiske hugg bryter opp riffenes evinnelige during og bunntråling, og «Cowboy Bob»s Goat the Head-aktige gurglevokal låter som Åge Aleksandersen etter århundrets bygdefest (dette er selvfølgelig skryt av høyeste kaliber). Jeg synes kanskje at låta mangler en ordentlig bro – litt fikling med stereo-kanalene holder ikke, til tross for at det er skøy – og den stampende grooven blir ensformig i lengden, akkurat som på forgjengeren. Likevel har jeg sansen for stoner metal som får gulvbordene til å knake, og nettopp dette er det ingen tvil om at «Nábrók» får til.

PS: Dra på Vaterland på lørdag dersom du ønsker å få øregangene filleristet av lovende nykomlinger innenfor stoner rock og -metall – hvilket du selvfølgelig vil.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Høvding – «Berserk»

Gjallarhorns mektige toner runger utover de norske dalstrøk i åpningssekundene til Høvdings debutsingel «Berserk». Det unge bandets robuste ekstremmetall er preget av både tematiske og musikalske trekk vi forbinder med vestlandets vikingmetall, men kombinerer dette i tillegg med en groovy og fengende dødsmetallisk brodd som minner om nyere Gojira. Sånn sett kan man foreslå at «Berserk» låter som en viking-tematisert versjon av franskmennenes ‘Fortitude’ fra 2021, selv om dette selvfølgelig er i overkant reduktivt.

Dette gjelder uansett kun frem til låtas fem minutters-merke, hvor iskalde synther hentet ut av tidlig norsk svartmetall plutselig skyller ut over marken. Høvding viser forbindelsene sine til vestlandets majestetiske metall-tradisjoner tydeligst i dette avsluttende strekket; et strekk som ikke hadde vært malplassert som bakteppe for det skjødesløse partykaoset som utspiller seg mellom Valhalls fire vegger. «Berserk» er en tettvevd og innholdsrik singel som trolig fungerer vel så bra i konserthallen som på anlegg, og er dermed et temmelig respektabelt første steg for den unge kvintetten Høvding.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Makrostrukturell evaluering: Ukas plater

Integra Mortis – In The Dark

Integra Mortis er et splitter nytt band fra Oslo som stilistisk sett befinner seg i skjæringspunktet mellom thrash metal og death metal. EP’en ‘In The Dark’ er bandets første utgivelse, og her ruller bandet først og fremst ut forholdsvis habile riff, aggressivt driv og nokså voldsom vokal ut over et kvarters tid.

Det meste duger på ‘In The Dark’, og selv om ingen partier nødvendigvis får meg til å sperre opp øynene av beundring, er det stort sett snakk om brukbart riff- og låtskrivingshåndverk. Det nokså enkle, men effektive drivet i andrelåta «From Below» peker seg nok imidlertid ut. Det gjør også dynamikken i avslutningen «Capital Vices», som attpåtil inneholder et kult og noe svartmetallsk hovedtema.

Litt mer kreativitet og spenning i låtskrivingssegmentet hadde nok imidlertid gjort det bedre, og jeg har problemer med hvordan vokalen er produsert der den ligger temmelig isolert til i lydbildet. Med det blir ‘In The Dark’ en utgivelse av typen helt ok, som jeg håper blir springbrettet for litt mer interessante eskapader fra Integra Mortis.

Náttligr – Ravatal

Náttligr er en kvintett fra Trondheim som spiller en rå og skåldende form for svartmetall inspirert av både 80- og 90-tallets giganter. Ved første øyekast er det definitivt 80-tallet som virker å ha den største påvirkningen på bandets musikk, ettersom det stampende middeltempoet til band som Celtic Frost og Bathory utgjør store deler av bandets sammensatte DNA. 90-tallet setter så sitt spor via både tidlige Mayhem– og Darkthrone-ismer, før arvestoffet fullbyrdes av elementer hentet fra Isengardsk black/doom og gold folkemetall.

Bandets debutskive bærer tittelen ‘Ravatal’, hvilket betyr «katafalk» – en likbåre av tre som ble brukt til å frakte viktige personer til gravplassen. Selv i svartmetallens selv-tuktende sfærer vil skiva trolig utgjøre en utfordring for de aller fleste. Den rå og flisete produksjonen gir allusjoner til den tidlige andrebølgens svært lav-oppløste demoer, men der disse demoene holdt seg til beskjedne spilletider varer ‘Ravatal’ i en time. Denne timen er videre delt opp i fem låtmammutter på seks til fjorten minutter, kun avbrutt av et kort, Ulver-sk mellomspill ved navn «Esthajnalcsillag».

Intervjuet med bloggen Breathing the Core gjør det likevel tydelig at det er verdt å gi debutskiva til Náttligr er seriøst forsøk. Som intervjuobjekter er bandet veltalte og informative, og det virker som det ligger mye tanker bak arbeidet med skiva. Oppsummert er ‘Ravatal’ en skive som utforsker døden via tekster på både engelsk, ungarsk og norsk, hvilket er godt eksemplifisert via albumcoverets dystre gravfølge. I tillegg uttrykker bandet at de ønsker å uttrykke respekten de har for svartmetallens opprinnelige helter; noe som forklarer coverets referanse til Mayhems ‘De Mysteriis Dom Sathanas’ ved å la Nidarosdomen være gravfølgets reisemål.

Og musikken til Náttligr har definitivt meritter; spesielt sett i lys av sin evne til å emulere førstebølgens riffdrevne låtskriving. Spesielt åpningssporet og ‘A Pokol Kapuja’ demonstrerer denne siden ved bandet, selv om deres lange låtlengder selvfølgelig rommer mye annet i tillegg. Spesielt fremtredende er en utpreget, hedensk snålhet som kommer best til uttrykk via den eksentriske og noe småsure renvokalen, som sender tankene i retning både unikumer som tsjekkiske Root og slovakiske Malokarpatan. Tittelsporet utmerker seg også umiddelbart som følge av sitt Candlemass-aktige åpningsriff, selv om også denne låta spores noe av som følge av den nevnte renvokalen.

Totalt sett må jeg nok erklære at ‘Ravatal’ er like preget av problemer som meritter. Låtlengdene, spilletiden og den rufsete produksjonen – for ikke å nevne den sure renvokalen – gjør at skiva virker temmelig ugjennomtrengelig og langt på nær amatørmessig ved første gjennomlytt, og styrkene gjør seg først til kjenne når man har gjort seg bekvem med disse elementene. Når man har kommet seg over disse hindringene er det enklere å sette pris på de mange musikalske hendelsene og historiene de støtter opp – selv om jeg må innrømme at jeg fikk mer ut av intervjuene bandet har gjort enn mesteparten av ‘Ravatal’. For individer med høy smerteterskel, mye tålmodighet og kjærlighet for tidlige, svartmetalliske tradisjoner er debuten til Náttligr likevel verdt å fordype seg i, og jeg ser frem til å høre fra gjengen igjen til tross for at ‘Ravatal’ ikke utmerket seg for meg personlig.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Vollmur – Kattebeistets Trone

Vollmur er et svartmetallprosjekt dannet av en L. M. Tjøsvoll, og EP’en ‘Kattebeistets Trone’ er den første lyden det gir fra seg. Denne utgivelsen består av tre låter som alle ligger rundt treminuttersmerket, og sjangermessig fortoner musikken seg som svartmetall med folketonale og melodiske innslag. Assossiasjoner til band som Winterfylleth og Agalloch melder seg dermed raskt på denne EP’en.

Det mest karakteristiske med Vollmurs uttrykk er nok likevel at musikken er instrumental. Det synes jeg er nokså merkelig, og jeg mistenker at hovedgrunnen til dette er at Tjøsvoll ikke har funnet en vokalist – uten at jeg vet noe nærmere om saken. Fordi låtene er korte fungerer det, men jeg tror det hadde gjort seg bedre med vokal, og det er ikke noe som tilsier at dette må være instrumentalt.

Og det er litt synd. Vollmur koker nemlig opp noen gode spor her. Kanskje er det for simpelt for de strengeste i svartmetallscenen, men først og fremst får vi servert ni minutter med ganske så solid melodisk svartmetall her. Det er også kult når Vollmur skrur opp tempoet på slutten av tittellåta, og den påfølgende «Sviket» er nok utgivelsens sterkeste låt på grunn av en ganske stor dynamikk som ikke lar seg stoppe av den korte spilletida. Med det blir ‘Kattebeistets Trone’ en interessant EP, og noe som vitner om potensiale for Vollmur.

Skrevet av Alexander Lange

Beastcraft/Hyl – Himni ad Impios

Kaos-agentene i Masters of Kaos har nok en gang inkludert et norsk band i sin forvirrende virksomhet, i dette tilfellet det smått legendariske svartmetallbandet Beastcraft fra Hønefoss. Bandet deler plass med det italienske/polske bandet Hyl på en ny splitt ved navn ‘Himni ad Impios’, som til tross for sin annonserte slippdato i september allerede er tilgjengelig for avspilling i sin helhet på selskapets Bandcamp-profil. Beastcraft har vært inaktive en stund, så det er – som med mye andre utgivelser fra Masters of Kaos – snakk om en noe tilfeldig bærplukking av låter fra både demoer og plater. Beastcraft er på alle måter et fett og undervurdert band, så gi gjerne splitten en lytt dersom du er fysen på en norsk svartmetall-obskuritet.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Mikrostrukturell evaluering: Ukas singler

Dwaal – «Repentance of a Bastard»

Sludge/post-metal-sekstetten Dwaal har vært gjennom litt av hvert siden slippet av debutskiva ‘Gospel of the Vile’ i 2020. Foruten pandemi-relaterte kanselleringer av turneer og konserter nevner bandet at både problematikk i forhold til øvingslokale, samlivsbrudd, sykehusinnleggelser og nær døden-opplevelser har vært ingredienser i den frådende cocktailen av levd dramatikk som har ledet frem til oppfølgeren ‘Never Enough’. Første singel fra skiva ble nylig sluppet i form av den tolv minutter-lange låtmammuten «Repentance of a Bastard»; en låt som er tydelig preget av turbulensen bandet har opplevd i senere tid.

Låtas knusende akkorder og tektoniske ganglag etablerer i utgangspunktet en forbindelse med Electric Wizard– og Ufomammutsk stoner/doom, før de bitende growlsene avslører aner fra sludge-metallens slektstre. Den bakenforliggende og orgellikende synthen kaster et aldri så lite prog-slør over tilstelningen, og det samme gjør den kalde synthen som glimrer som en kjølig solstråle gjennom broens åpne terreng. Det hele leder frem til et klimaks som virker fullstendig gjennomsyret av anger – et øyeblikk som virkelig griper tak i deg og tvinger deg til å føle. Dwaals nyeste singel utmerker seg som en begivenhet i det norske metalllandskapet nå på sensommeren, og varsler om at ‘Never Enough’ kommer til å bli en storslått, emosjonelt ladet oppfølger til debuten.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Masheena – «Remember the Rain»

Bergensbandet Masheena ble først kjent for meg da de slapp låta «Under The Same Sun» tidligere i år, der de overrasket meg positivt med en spenstig miks av stoner metal og grunge-elementer. I forbindelse med at bandet snart slipper debutskiva ‘West Coast Hard Rock’ har de nå sluppet nok en singel ved navn «Remember the Rain».

Her har Masheena disket opp noe som nok i større grad enn «Under The Same Sun» utpreger seg som en mer stilren stoner-låt. Noen hint av Soundgarden-aktig grunge ligger fortsatt latent i vokalen, men det er først og fremst feite gitarriff som dominerer og gir mersmak. Derfor blir det også en noe mindre interessant affære enn forrige singel, selv om det definitivt er snakk om en solid låt.

Skrevet av Alexander Lange

Hjemsøkt – «Dans i den Visnende Skogen»

Hjemsøkt er et anonymt prosjekt som per i år kun har én låt på sin egen bandprofil på Bandcamp. Denne låta var tydeligvis sterk nok til å få plateselskapet Purity Through Fire på kroken, og bandets nye mini-plate ‘Mystikk & Mørke’ slippes etter sigende på selskapet rundt overgangen til oktober.

Singelen «Dans i den Visnende Skogen» gir en appetittvekkende men ufullstendig forsmak på hva vi har i vente på prosjektets debututgivelse. Klassisk, romantisk andrebølges-gitar utgjør fasaden av bandets prektige musikalske borg; understøttet av trommene og bassens robuste grunnvoll. Det støyende vokalfilteret gir låta et preg av den rå svartmetallens digitale kunstighet, men ellers låter det hele temmelig likt et visst organisk ideal fra Vestlandets hedenske svartmetalltradisjoner mot slutten av 90-tallet. Hjemsøkt går definitivt frem med riktig fot på sin nye singel, men det er fortsatt vanskelig å si nøyaktig hva vi går i møte med på ‘Mystikk & Mørke’.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Darktrail – «Salvation»

Darktrail er en splitter ny sekstett som per sin egen bio spiller «rock med påvirkning fra både metall og goth». «Salvation» – bandets første singel siden debutsingelen «Hulder» fra 2022 – har definitivt stor nok tetthet av ledegitarer og huggende riff til å kvalifisere seg til en omtale her på bloggen, og bør falle i smak for fans av både tidlig progmetall, 80-tallets stadion-band og muskuløs kraftmetall. Tankene mine går umiddelbart i retning en mindre symfonisk utgave av norske Nergard, som føge av både den tette låtskrivingen og den solide vokalprestasjonen til bandets sangerinne. Presentasjonen kan kanskje jobbes litt med – både cover og musikkvideo er temmelig tacky selv til hjemmesnekringer og være – men bandets musikalske meritter kan jeg varmt anbefale basert på hva jeg har hørt til nå. En fengende og vel-arrangert liten perle av en singel.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Abba Slamma – «Reading the Putrid Scriptures of the Abhorrent Cave Book»

Hør hør! Ikke lenger er Norges beskjedne bidrag til moderne slam begrenset til utgivelsene produsert av to, ringe band. Nei, veteranene i Kraanium og nykomlingene i Goreclaw har altså endelig mottatt forsterkninger, og disse kommer i form av den ravgale, uhøytidelige duoen Abba Slamma.

De tre låtene Abba Slamma har utgitt i 2023 utviser alle en slags Beaten to Death/Tottal Tömming-beslektet forakt for alt som heter stramme tøyler og seriøsitet. Både scatting og komiske nivåer av vokale forvrengninger er å forvente på bandets materiale, selv om bandets nyeste singel toner ned denne galskapen et knepp. «Reading the Putrid Sciptures…» er nemlig et brutalt nummer preget av stopp-start-rytmikk, dødsgrindens sinnssyke fremdrift, samt en moderne kant som peker i retning band som Blood Red Throne og Celestial Scourge. Vi er dog alle her for slammen, og den leverer duoen i form av en kreativ, rytmisk antastelse ved låtas ende. Abba Slamma leverer strengt tatt bedre musikk enn deres lavterskel-tilnærming til komposisjon burde tilsi, og jeg gleder meg til å se hva bandet steller i stand i tiden som kommer.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Solus Grief – «Upon the winds my breath left»

Solus Grief er et av de mange svartmetallprosjektene til Peregrinus, som ellers er å finne i Kvad, Unholy Craft, Praefuro og Darkest Bethlehem. Grunnet den sterke debuten som kom i fjor, ‘With a Last Exhale’, synes jeg nok Solus Grief per i dag er mannens beste prosjekt. Derfor er det naturligvis gledelig at neste skive ikke er langt unna; den skal gå under navnet ‘What if this is everything’, og kommer 22. september.

Låta som skal åpne denne skiva, «Upon the winds my breath left», er første og kanskje også eneste smakebit fra plata før slippet. Den langstrukne, atmosfæriske svartmetallen fra debutskiva lever videre i denne ni og et halvt minutt lange låta, og Solus Grief gjør også noen interessante melodiske grep som sender assossiasjonene i retning band som Agalloch. Den voldsomme skrikevokalen som tidligere har vært særdeles potent blant annet på Kvads siste skive gjør seg også svært godt her, og jeg har også mye sans for den plutselige oppskaleringen av tempoet helt på slutten av låta. Ellers bærer låta også preg av å ha noen litt vel langstrukne partier, så blir det spennende å se hvordan dette fungerer i platesammenheng og om det vokser litt på meg. Det gjorde det i alle fall ved sist anledning.

Skrevet av Alexander Lange

Mikrostrukturell evaluering: Ukas singler

Dark Delirium – «Kingseeker»

Vi har foreløpig ikke fått noen konkret bekreftelse om at Dark Deliriums fjerdeskive er på vei, men med tanke på utgivelses-trøkket bandet har holdt siden sin oppstart i 2020 er den trolig ikke langt unna. Denne teorien styrkes av at bandet har sluppet flere singler de siste par månedene, hvor «Kingseeker» er den nyeste dem.

Hvorvidt «Kingseeker» er en aldri så liten hyllest til det norske metalcore-bandet med samme navn vet jeg ikke, men det er slettes ikke utenkelig med tanke på at bandene deler enkelte stilistiske trekk. Dark Delirium har på sine senere singler beveget seg noe vekk fra sin tidligere gotiske og post-inspirerte melo-death, og i retning en teatralsk og episk form for fantasy-preget metalcore. Den melodiske dødsmetallen er dog ikke fullstendig fordunstet fra bandets sound, ettersom breakdownet som dukker opp flere ganger over «Kingseeker» inneholder et snev av den festivalklare tyngden til moderne In Flames.

Som låt er ikke «Kingseeker» blant de sterkeste konstruksjonene Dark Delirium har levert til nå, ettersom den noe uklare strukturen og de hyppige overgangene gjør at det føles ut som at vi er på vei mot en idé eller et høydepunkt som aldri kommer. Det er likevel en singel som er lett å høre på, og spesielt produksjonen holder et standard som vitner om profesjonalitet og betydelige kommersielle ambisjoner. Dark Delirium er et band i konstant søken etter sitt neste skritt fremover, og «Kingseeker» er definitivt et respektabelt steg i så henseende.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Withered Branch – «Victims»

Withered Branch er et selverklært «sinnametall-band» fra Toten bestående av fire karer ved navn Kent, Tommy, Jørn og Tony. Bandet gav i 2021 ut debutskiva ‘Skies’, en skive som dessverre gikk den vanligvis oppmerksomme redaksjonen til Metallurgi hus forbi. Nå har vi endelig muligheten til å rette opp denne overseelsen noenlunde, ettersom bandet var greie nok til å underrette oss om en nye singel var rett rundt hjørnet.

«Victims» er en blytung, sludge-befestet låt som ikke er redd for å lirke elementer av groove-metall inn i sitt rytmiske DNA. Vokalist/gitarist Kent låter litt som en mer dødsmetallisk versjon av Goat the Heads huleboer extraordinaire Per Spjøtvold, og har mye av skylda for at bandet låter så uhorvelig sinna ut som de gjør. Låta er temmelig enkelt konstruert, men broens core-inspirerte dødsmetallriff og Zakk Wylde-ske gitarsolo sørger for å mikse opp formularet noe. «Victims» er en god singel som burde få spesielt groove- og sludge-fans til å flokke seg rundt høyttalerne, og gjør det åpenbart at undertegnede må få kastet seg rundt og sjekket ut bandets debutskive fra 2021. Solide saker!

Skrevet av Fredrik Schjerve

Myrvandrer – «Hvileløs»

Etter å ha disket opp rolig, melankolsk svartmetall eller simpelthen rene shoegaze-låter de siste årene, kaster enmannsprosjektet Myrvandrer lytteren inn i særdeles voldsomme takter i sin nye singel «Hvileløs». Særlig introduksjonen bærer preg av et heftig trøkk, og her får jeg assossiasjoner til blant annet Blut Aus Nords løsninger på plata ‘Hallucinogen’.

Det betyr ikke at Myrvandrer skifter beite helt, og særlig på slutten får man igjen smaken på litt eldre takter når et blendende, Deafheaven-aktig klimaks inntreffer. «Hvileløs» vitner sånn sett snarere om en sunn, interessant videreutvikling for prosjektet som det blir spennende å høre flere resultater av.

Skrevet av Alexander Lange

Metallurgiske Funn: Ukas Favoritt

Borgarting – Beist

Borgarting er et svartmetallband fra Biri, et lite tettsted ved Mjøsa. Bandet ble per metall-arkivene stiftet i 2009, men det tok om lag et tiår før platedebuten kom i form av ‘Far’ fra 2019. Vi har ikke måttet vente like lenge på andreskiva, som traff det norske markedet for et par uker siden via det venerable norske plateselskapet Dusktone.

Borgarting har nevnt at de lar seg inspirere av metall fra både 80- og 90-tallet, men etter min mening er ikke dette så lett å spore basert på låtmaterialet på ‘Beist’. Det er nemlig ikke mytiske navn fra 80-tallets førstebølge eller 90-tallets norske giganter som dukker opp i hodet mitt når jeg hører på Mjøsingenes nye skive – selv om uttrykket deres definitivt har en rot eller to som strekker seg til sistnevnte tiår. Borgarting spiller nemlig en drivende og knallhard form for black’n’roll ala Khold og Mork på sitt mest bredbeinte, en utgreining av det svartmetalliske slektstreet som springer ut ifra skiver som Satyricons ‘Now, Diabolical’ og Sogndalstroppen Vreid.

Når det kommer til tematikk, finner bandet inspirasjon i naturen – den lokale så vel som den menneskelige. ‘Beist’ er en skive som gir assosiasjoner til gold utmark, primal råskap og gamle myter, hvilket blir tydelig allerede på introduksjonssporet «De Skyldige». Flerrende gitarakkorder faller som piskeslag over en arrete ryggtavle, før dundrende gulv-tammer og snerrende vokal fullbyrder lytterens dåp inn i skivas utilgivende musikalske univers. På dette punktet kan det virke som at ‘Beist’ kommer til å være en alvorstynget og prøvende affære, men denne illusjonen brister idet singlene «Allfar» og «Hat» slår oss over ende med sine knusende riff og fengende låtskriving.

Det finnes også argumenter for å slenge en «Post-«-klistrelapp foran Borgartings svartmetall. Dette skyldes delvis produksjonen til Børge Finstad fra legendariske Toproom Studios, som blant annet øser gitarene i mengdevis med bunnfrekvenser (sjekk avslutningen på «Allfar»), i tillegg til at den generelt sett er svært romslig. Dette skyldes dog også den dynamiske låtskrivingen til bandet selv, som åpner massive platåer på låter som «Mer», samt tittelsporets andre halvdel. Det er viktig å påpeke at det ikke er snakk om sedvanlig post-svartmetallisk sentimentalitet i disse tilfellene, men en kjølig og bitende form for post- som komplimenterer tematikkens gravalvor på utmerket vis.

‘Beist’ er en bunnsolid og langt på vei særegen skive i den norske svartmetallfloraen for øyeblikket. Bandets kombinasjon av drivende black’n’roll, post-metallisk romslighet og tematikk sentrert rundt menneskelig og lokal natur er kanskje ikke slående banebrytende, men det er likevel en sammensatt cocktail som mangler sanne åndsfrender på vår ringe scene. Jeg føler definitivt at bandet har mer å vinne på å fortsette å utvikle og utforske sitt eget sound, men ‘Beist’ bør også anerkjennes som en solid bragd i seg selv. Borgarting går i seg selv og sine umiddelbare omgivelser på andreskiva ‘Beist’, og kommer hjem fra ferden med et opplyst perspektiv på den norske svartmetallens sen-tradisjoner. Skrevet av Fredrik Schjerve

Makrostrukturell evaluering: Ukas plater

Cadaver – The Age of the Offended

Det er kun snaue tre år siden det legendariske norske dødsmetallbandet Cadaver slapp fjerdeskiva ‘Edder & Bile’ (femte, dersom du medregner skiva under navnet Cadaver Inc.), men den korte tiden frem mot bandets nyeste skive har inneholdt flust av innbyrdes endringer og utfordringer for Anders «Neddo» Odden & co. Først og fremst har «Neddo» utkjempet – og takk og lov vunnet – en kamp mot kreft. For det andre har «Neddo» og hans trommekumpan Dirk Verbeuren fått besøk av både prosjektets bassist på det tidlige 90-tallet, Eilert Sollum, samt den norske gitarhelten Ronni Le Tekrø (!) i studio, hvilket er selvfølgelig er langt lystigere nyheter.

Det å stirre sin egen dødelighet i hvitøyet som følge av en kreftdiagnose vil trolig lede til en slags bråvåkning for de aller fleste, og bandets nyeste skive bærer preg av en tydelig agenda. ‘The Age of the Offended’ er rett og slett en fly forbanna skive; en plate som fører to parallelle kriger via tekst og musikk. Den tekstlige offensiven er rimelig sikkert peilet inn på sensitivitets-kultur og wokeness, i tillegg til en rekke andre dogmer «Neddo» anser som fordummende. Når det kommer til det musikalske, har bandet uttrykt at skiva er en middelfinger rettet mot bølgen av konformitet de ser i det moderne, internasjonale ekstremmetall-miljøet.

Cadaver har definitivt mest hell med den musikalske krigføringen. ‘The Age of the Offended’ er en distinkt og særegen skive, sveiset sammen av en rekke stilistiske elementer man ikke ser så ofte i kombinasjon. Grunnmuren er selvfølgelig dødsmetallen bandet har skapt sitt navn på, selv om denne har blitt noenlunde mer groove-orientert og kommersiell med årene. Så har vi selvfølgelig bidragene til Ronni Le Tekrø, som bader så og si samtlige av låtene i grønt-lysende, radioaktive skvulp av psykedeliske ledegitarer. Sist men ikke minst har vi en viss 90-tallsforankret «edginess», en kombinasjon av krasse vokaler, steilende gitarriff og forarget lyrikk som besvarer spørsmålet om hvordan Rob Zombie hadde lått dersom han spilte dødsmetall (dersom dette er et spørsmål folk kunne ha funnet på å stille, hvilket jeg egentlig håper ikke er tilfellet).

Det er dette elementet som gir ‘The Age of the Offended’ sin største slagside, ettersom det gir flere av tekstene et skjær av ureflektert tenåringssinne. Linjer som singelen «Scum of the Earth»s «Fuck you, I want you destroyed» og tittelsporets «I will survive the age of the offended» fremstiller sensitivitets-kulturen som en enorm eksistensiell trussel, og ikke som den minoriteten bestående av overivrige borgervernere fenomenet strengt tatt var på sin storhetstid rundt 2016. Dette er definitivt to av skivas største lyriske blemmer, men det skal sies at de øvrige tekstene også sliter med å nå sin vel-utviklede musikalske motpart til knærne.

For Cadaver har strengt tatt levert en temmelig enestående skive rent musikalsk med ‘The Age of the Offended’, i hvert fall hva gjelder norsk metall. Den distinkte kombinasjonen av durende dødsmetall, psykedeliske ledegitarer og utradisjonell harmonikk danner en berusende og desorienterende cocktail på skivas beste låter, der «Crawl of the Cadaver» og «The Drowning Man» når de høyeste, ravgale høydene. Bandet lar dog ikke alle sine trad-dødsmetalliske redskaper ligge ubrukte i verktøyskrinet, men disker også opp noen velkjente rytmiske vendinger ala Immolation og Morbid Angel på låter som «Death Revealed» og nevnte «The Drowned Man».

Dermed er opplevelsen av Cadavers nyeste skive preget av en tydelig ambivalens. Det finnes åpenbart flust av inspirerende musikalske øyeblikk å nære seg på over skivas 13 låter, men det fordrer at man klarer å svelge de tidvis småpinlige tekststrofene. Det er likevel ingen grunn til å underselge det Cadaver har fått til med ‘The Age of the Offended’, hvilket er å skape en uforlignelig form for moderne, psykedelisk dødsmetall med semi-kommersiell appell.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Thomas Carlsen’s Transmission – A Brave Horizon

Nordlendingen Thomas Carlsen har med prosjektet sitt Transmission det siste året utvist store ambisjoner om å revitalisere potent 80-tallsmetall a la Iron Maiden og Judas Priest med stadige doser power metal. Første smakebit fikk vi i fjor med EP’en ‘Redemption’, og etter et knippe singelslipp de siste månedene har Carlsen nå omsider lansert sitt første, store prosjekt i form av fullengderen ‘A Brave Horizon’.

Singlene har levnet liten tvil om at Carlsen i all hovedsak har god kontroll på sjangeren han prøver seg på, og den ene av dem, «The Fire Within», bidrar til en sterk åpning på ‘A Brave Horizon’. Sterke melodier og catchy riff kommer i rikelige mengder både på denne og «Flight Of The Wolves», og ikke minst kommer Carlsen langt med en gjennomgående sterk vokalprestasjon som kun hemmes av tidvis litt merkelig engelskuttale.

Andresingelen «Keys To Reality» følger opp åpningsstrekket på habilt vis ved å flørte litt med power-ballade-formatet. Carlsen kommer i det hele tatt godt ut av de roligere partiene på ‘A Brave Horizon’, og særlig har jeg sansen for syvminutteren «Crownless», som har et skikkelig flott og fengende refreng og en herlig, Iron Maiden-aktig bro.

Videre synes jeg instrumentalsporet i midten, «Force Majeure», er et friskt pust med sin variasjon. Ellers synes jeg det er rimelig å bemerke at det til tider føles som om Carlsen simpelthen følger en slags standardoppskrift. Etter hvert blir nemlig noen av låtene litt forutsigbare, noe særlig andre halvdel av plata bærer litt preg av med låtene «Vermillion Skies» og «Climbing The Skies». Avslutningslåta «The Distant Chimes» er sånn sett et velkomment tillegg der den med sine hele ti minutter blir platas storslåtte, progressive finale.

Carlsen har nok litt å gå på når det gjelder å komponere såpass lange låter, men det er likevel snakk om et hederlig og godt forsøk, særlig med tanke på oppbyggingen de første minuttene og det stilige skiftet i midten. ‘A Brave Horizon’ er i det hele tatt en sterk prestasjon fra Carlsen, som kanskje først og fremst vil falle i smak hos fans av 80-tallsmetallen, men som også i mine ører har potensialet til å sjarmere flere. Vi gleder oss til fortsettelsen.

Skrevet av Alexander Lange

Winterwar – A Warlocks Funeral

Winterwar er et enmannsprosjekt fra Bryne som slapp sin første skive i desember i fjor. Den gikk under navnet ‘Wizard of the North’, og bare litt over et halvt år senere har mannen bak prosjektet, Jonathan Refsnes, altså mønstret nok en utgivelse fra prosjektet. Her er det snakk om en plate som nok er et steg opp kvalitetsmessig fra debuten, der Refsnes fortsetter å utforske skjæringspunktet mellom melodisk death metal og thrash metal.

Det er nok i det melodiske gitarsegmentet Winterwar lykkes best. For eksempel kommer platas kanskje største høydepunkt nokså tidlig med «Frozen Peaks», der Winterwar stiller med et særlig potent refrengtema som løfter førsteinntrykket etter den mer middelmådige åpningen «The Dark Path».

Annet enn den ganske så masete skrikevokalen, som heldigvis stort sett er i et dypere register ellers på plata, er det ikke nødvendigvis så mye som er direkte gærent på denne åpningslåta. Den representerer imidlertid umiddelbart noe som er problematisk ved ‘A Warlocks Funeral’, nemlig at riffene og låtskrivinga for øvrig ofte er vel enkelt løst. Enkelte spenstige akkorder ligger her og der, for eksempel i «Survived the Winter», og som sagt er det noen gode melodier her. Men rent overordnet føles mange av låtene litt uinspirerte, der «Evil Goat Queen» nok kommer dårligst ut når det gjelder anonymitet. I tillegg må noen sider ved produksjonen nevnes som lite flatterende, særlig det jeg mistenker er en trommemaskin som særlig kommer dårlig ut når ride-bjella gir lyd fra seg.

Winterwar avslutter imidlertid ‘A Warlocks Funeral’ nokså greit med tittellåta, der en omhyggelig åpning bereder grunnen for godt melodihåndverk og en komposisjon som kommer godt ut av å være litt roligere og tregere enn resten. Med det kan jeg definitivt slå fast at Winterwar er inne på noen gode takter på andreskiva. Jeg håper imidlertid det blir noe kortere mellom de virkelige høydepunktene neste gang.

Skrevet av Alexander Lange

Nattmann – I Uvigslet Mark

Nattmann er en svartmetallduo med medlemmer fra blant annet Dalit og Likbaal som tematiserer 1600-tallets samfunn i musikken sin. Den første utgivelsen fra prosjektet kom faktisk i år i form av den korte EP’en ‘Udaad’. At den nye EP’en ‘I Uvigslet Mark’ er lengre sier mer om forgjengeren enn den selv, da vi her kun har fått et kvarter med ny musikk.

Det er også snakk om en liten forbedring siden sist. Særlig lar jeg meg imponere av låta «Efter de Gloedende Tenger», som kombinerer et Darkthrone-aktig driv med folketonale synther. Her gjør også Raates vokal seg svært godt, der den ligger glefsende over den trampende grooven.

Også de to andre låtene er gode; i både «Baal og Brann» og «Dølgsmål» gjør Nattmann flittig bruk av iskalde, atmosfæriske akkorder og arpeggioer som duoen lykkes godt med å kombinere med mer konvensjonelt riffspill. Med det er det egentlig lite negativt å si om ‘I Uvigslet Mark’, og som sist savner jeg først og fremst større ambisjoner i størrelse.

Skrevet av Alexander Lange

Mikrostrukturell evaluering: Ukas singler

Course of Fate – «Blindside»

Det norske, progressive metallbandet Course of Fate annonserte nylig slippet av andreskiva ‘Somnium’, og i den anledning har de gitt ut singelen «Blindside». «Blindside» viser et band som har det kommersielle, progressive låtskriver-håndverket på plass, men som kanskje mangler et definerende element som skiller dem fra andre grupper innenfor samme metalliske nisje.

Course of Fate viser også et anlegg for balansekunst på sin nye singel, ettersom «Blindside» balanserer instrumentell tyngde og stratosfærisk melodikk på godt vis. Uttrykksmessig kan bandet sies å slekte på bølgen av tyngre prog som dukket opp i kjølvannet av Dream Theaters middelperiode, men uten de massive, instrumentale eskapadene vi finner på utgivelser som ‘Train of Thought’ – i alle fall på singelen som diskuteres. Låta er i det store og det hele solid skrevet, utført og innspilt, men låter også påfallende likt andre singler innenfor det progressive metall-landskapet. Bandet fremstår dog som et kyndig et, så jeg er spent på å se hva de disker opp med på ‘Somnium’, som slippes 25. august.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Temic – «Count Your Losses»

Gjengen i det nye, progressive metallprosjektet Temic er ingen hvem som helst. Det begynte å ta form da to av medlemmene, Diego Tejeida og Eric Gillette, turnerte som en del av den tidligere Dream Theater-trommeslageren Mike Portnoys band Shattered Fortress. Disse to er også kjente fra blant annet Devin Townsends backingband, Haken og The Neal Morse Band, og da de etter hvert fikk med seg nordmennene Simen Sandnes (som har spilt i blant annet Shining) og Fredrik Klemp (Maraton) var bandbesetningen komplett.

«Count Your Losses» er Temics første låt, og her viser bandet seg som et nokså kompetetent og typisk moderne progressivt metallband. Bandet blander Meshuggah– og Tesseract-aktig djent-lek med nesten power metal-aktige melodier, og resultatet er en habil metallåt med noen stilige crescendoer, melodier og detaljer. Likevel synes jeg det blir litt vel generisk, og av en såpass proff gjeng hadde jeg ønsket meg mer originalitet.

Skrevet av Alexander Lange

Eunomia – «The Story Goes On»

Sist gang vi hørte noe ny musikk fra moldenserne i Eunomia var helt tilbake i 2018 da de slapp sin første plate: ‘The Chronicles of Eunomia Part I’. Nå er de snart klare med del to, og som første smakebit har de sluppet låta «The Story Goes On». Her levnes det ingen tvil om hva bandet prøver på i verken musikken eller presentasjonen, der Eunomia skamløst ruller ut overdådige takter i det mange kanskje vil tenke er en smør-på-flesk-sjanger, nemlig symfonisk power metal.

Og mye fungerer og sjarmerer her. Eunomia når ikke helt opp til nasjonalskatter som Marius Danielsen og Mantric Momentum her, men slår til på en måte som gjør at de minner om et band som Eldkling. Det voldsomme refrenget er en skikkelig godbit, og det eneste som irriterer meg er hvor langt framme trommene er i miksen her. Det er neppe mye her for dem som ikke liker power metal spesielt godt fra før, men Eunomia er definitivt inne på noe tross noen skavanker.

Skrevet av Alexander Lange

Vorgfang – «A Raven in the Night»/ Unholy Craft – «Med Øks & Hammer»

Det tyske plateselskapet Purity through Fire annonserte nylig en split-utgivelse med de norske svartmetallbandene Vorgfang og Unholy Craft. ‘Ulf’s Keptr’ har foreløpig slippdato 25. august, og inneholder fire låter fra hver av de to prosjektene.

Vorgfang og Unholy Craft utgjør en høyst passende duo, dette som følge av at de begge er enmanns-prosjekter som jobber i skjæringspunktet mellom både tradisjonelle og rå former for svartmetall. Likevel er de ikke foruten særegenheter som gjør det naturlig å skille mellom dem. Låta til Vorgfang, «A Raven in the Night», er skrevet i et melodisk, iskaldt og gufsende modus som minner om norske Blutumhang, men innehar også et stolt, nesten tradisjonelt heavy metal-snitt som gir låta en tidvis episk størrelse. Unholy Craft er på sin side like forblåst og støyende som alltid, og befinner seg i tettere dialog med Bandcamps rå svartmetall-paradigme. «Med Øks & Hammer» kan sies å være en sammensmelting av den glødende intensiteten til materialet på debutskiva ‘Naar All Tid er Omme’ og variasjonen til låtene på oppfølgeren ‘A Blaze of Tridents’. Jeg savner kanskje de helt store øyeblikkene når det kommer til de to singlene, men som forsmak på deres kommende utgivelse fungerer de temmelig godt.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Makrostrukturell evaluering: Ukas plater

Nagirčalmmiid – Down to the Bone

Nagirčalmmiid er et av bandene som ble skapt som følge av kjedsomheten vi alle led under mens Covid 19-pandemien herjet. Det er også et band som på relativt få år har skapt et aldri så lite navn for seg selv, sannsynligvis mye på det høye potensialet duoen utviser tross sin unge alder, så vel som et uttrykk som bryter med konvensjoner og også tar direkte inspirasjon fra det jeg antar er bandmedlemmenes samiske opphav. ‘Down to the Bone’ er imidlertid den første skiva bandet har sluppet, og på relativt kort tid bretter Nagirčalmmiid her ut potensialet og uttrykket sitt ytterligere.

Den siste singelen som ble sluppet herfra, som også er tittellåta på denne skiva, imponerte meg enormt da den ble sluppet tidligere i år. Her får lytteren slengt en slags cocktail av stoner-riff og grindcore-aggresjon a la Napalm Death i fleisen, og klimakset er blant de aller mest knusende jeg har hørt fra noe norsk band i år.

Dette var imidlertid en singel-edit, og den egentlige låta er mer en dobbelt så lang. Om det er en tilvenningssak eller ikke vet jeg ikke, men den direkte og utålmodige tilnærmingen som prega singelen synes jeg kler låta bedre, og låta blir her en smule langtekkelig etter min smak. Og det er nok symptomatisk på det som kanskje er det største problemet ved ‘Down to the Bone’ – nemlig at plata stilistisk sett og låtskrivermessig mangler litt disiplin og tydelig retning.

Men selv om jeg synes det er litt surt at tittellåta ikke er noe kortere, er egentlig dette noe jeg ikke plages så mye av – særlig når bandmedlemmenes unge alder tas i betraktning. ‘Down to the Bone’ er utrolig interessant, og peker stilistisk sett i en uvanlig kombinasjon av spennende retninger.

Og misforstå meg rett: Ofte fungerer komposisjonene og flyten på ‘Down to the Bone’ svært godt, og inntrykket mitt bærer preg av å være ambivalent. Åpningsstrekket er for eksempel temmelig dristig, der Nagirčalmmiid drar meg gjennom en solid stoner-åpning før alt-rock-tendenser plutselig melder seg i «Black Country». Samiskinspirert, folkemusikkaktig sprell melder seg så i den nydelige og suggererende «Maze», før «Suoivva» sprøyter inn et sinnssykt catchy riff før post-rock og seige riff geleider oss gjennom «A Long Walk Off A Short Pier». Egentlig er det litt sprikende, men det funker, og det er rett og slett ganske moro å høre på.

Andre halvdel av plata er noe mer fokusert. Høydepunktet her er sannsynligvis «Arba», som blant annet livnærer seg gjennom noen vanvittig feite og rare gitarakkorder i det blytunge hovedtemaet. Avslutningen «Holes» innehar ikke like sterke høydepunkter, men gjør en solid jobb med å runde av med noen sterke riff og en særlig god growleprestasjon – som i det hele tatt er usedvanlig god også på resten av plata og fungerer godt ved siden av den spinklere og mer sårbare clean-vokalen.

De ulike elementene kunne gått bedre sammen på ‘Down to the Bone’, og først og fremst er plata spennende grunnet sine mange, ulike og spennende ideer. Den beviser også Nagirčalmmiids sterke posisjon i metall-Norges sammensurium av talentfulle unge band, som blant annet også befolkes av stoner-duoen Golden Core. Vi gleder oss til fortsettelsen, og anbefaler denne skiva på det sterkeste.

Skrevet av Alexander Lange

Ene – Et Alter av Forakt

Enes debutskive ‘Lang Kald Natt’ fra 2021 var en av de uheldige utgivelsene som falt utenfor vår sagnomsuste topp 50-liste med kun en hårsbredd. Solomusikerens andrebølge-inspirerte og meditative – om enn lav-oppløste og sviende! – svartmetall forundret i kraft av sin evne til å sette den indre lysbildefremviseren i gang, og var generelt sett en omhyllende og engasjerende plateopplevelse. Nå er den mystiske natur-guiden tilbake med nok en full-lengder, og med det en skive som dykker enda dypere ned i sinnelaget til den ensomme skogsvandrer.

Enes stilistiske sammensetning er langt på nær den samme på ‘Et Alter av Forakt’ som på debuten fra 2021. Dette vil si at vi får servert svartmetall med røtter i den norske andrebølgen, men som har blitt utvidet av moderne, melodiske signaturer av en bredere Skandinavisk sort. Produksjonen har også fått seg et stort løft, hvor debutens spinkle og frynsete lav-oppløsthet har blitt erstattet av en romsligere og mer storslått miks. Dette står i god stil med skivas melodiske tinder, som ruver langt høyere enn de stolte åsene på ‘Lang Kald Natt’.

Introduksjonssporet «Alvelys» leder oss atter en gang ut i Enes musikalske villmark; denne gangen ved hjelp av skjær av både Windirsk og middelaldersk, Eternality-aktig tonalitet. På det tidlige høydepunktet «Sangen var Mørket» er vi dog tilbake i velkjente trakter, hvor låtas mektige og melankolske melodikk fremstår som en videreutvikling av «Satans Sorte Spor», det sterkeste sporet fra debuten. Platas A-side rundes av med en introspektiv og langstrakt marsj mellom «De Sorte Kolonner», og det brusende, melodiske elveløpet mot sluttende av «Som Røtter ut av Jordens Dyp».

A-siden er definitivt sterk, men det er skivas andre halvdel som presenterer dypet av artistens eksistensielle funderinger. Den dramatiske åpningen på «Evighetens Nådeløse Eksistens» er et skjellsettende øyeblikk i platas reise, og utgjør på mange måter startskuddet for en «sjelens mørke natt» som setter sitt preg på resten av låtene. Det hele når sitt naturlige klimaks på tittelsporet, som ender med at protagonisten tilsynelatende slår seg til ro med nihilismens løfte om intethetens tragiske uunngåelighet. Dette er dog ingen enkel pille å svelge, og stemningen er definitivt trykket idet «Stillheten» avslutter skiva med en betenkt fotnote.

Der ‘Lang Kald Natt’ ivaretok den tidlige svartmetallens tendens til romantisering av natur, fremstår ‘Et Alter av Forakt’ mer som en dragkamp mellom romantiske og nihilistiske ideer. Vandreren fra ‘Lang Kald Natt’ er fremdeles omkranset av storslått og vakker natur, men virker distrahert fra sin naturmeditasjon av stadige tanker rundt meningsløshet og eksistens. Det kan hende dette er feiltolkning fra min side, men den opplevde tematikken har i alle fall gitt meg nye lag å beundre ved den mektige, melankolske musikken som fyller ‘Et Alter av Forakt’ fra ende til annen. Enes andreskive er unektelig et steg frem for det unge enmanns-bandet, og en opplevelse som burde gi mersmak for fans av andrebølgens mer eventyriske og Kittelsen-tilbedende kretser.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Proselytism – Strange God Rising (EP 2023)

Årets kanskje skitneste og mest fandenivoldske thrash-plate kom da Proselytism lanserte ‘The Desecration Of Sacred Bones’ i slutten av mars. Som om det ikke var nok, har bandet sluppet nok en utgivelse denne sommeren ved navn ‘Strange God Rising’, som pøser ut tolv minutter til med voldsom og svartmetallsk thrashmetall av den fartsfylte sorten.

Om dette er en slags rest fra låtskrivingsprosessen før plata vet jeg ikke, men jeg tror det kan argumenteres for at dette er låter som bandet har tenkt at ikke passet like godt på plata stilistisk sett som resten. Uansett, så er ‘Strange God Rising’ en mer utpreget blackthrash-utgivelse enn skiva, som først og fremst inviterte et svartmetallpreg i noe av den visuelle estetikken.

Det er riktignok mye rendyrka thrash på ‘Strange God Horizon’. Siste halvdel av andrelåta «Gaping Death Head Awaits» og noen av riffene på tittellåta gir tilsvarende Nekromantheon-assossiasjoner som ‘The Desecration of Ancient Bones’. Skrikevokalen er imidlertid noe tydeligere her, og særlig åpningslåta gir noen skikkelige svartmetallvibber med riffarbeid som gir assossiasjoner til et slags hyperaktivt Darkthrone.

Men først og fremst leverer Proselytism nok en bunnsolid utgivelse med ‘Strange God Horizon’, og en fet bonus for de av oss som har hatt mye glede av skiva. Det må også sies at produksjonen her er bedre, der den leverer mer klarhet uten å gi slipp på den flotte råskapen bandet rendyrket sist. Anbefales!

Skrevet av Alexander Lange

Sombre Seigneur du Pandemonium – Le Temple du Chaos de la Vierge

Sombre Seigneur du Pandemonium er et nytt, anonymt Bandcamp-prosjekt som angivelig er basert i Oslo. Bruken av fransk i både bandnavn, demo-tittel og låttitler gjør det nærliggende å tro at det er snakk om en innflytter fra Frankrike, Canada eller andre nasjoner med fransktalende innbyggere, men det er ikke uvanlig at anonyme prosjekter fra utlandet påstår å være fra Norge for å sanke litt gratis oppmerksomhet eller kredibilitet. For øyeblikket får vi anta at det førstnevnte som er tilfelle, og dermed vie litt spalteplass til prosjektets første utgivelse, demoen ‘Le Temple du Chaos de la Vierge’.

Blant tagsene på prosjektets Bandcamp-side finner vi referanser som «DSBM», «Trve Black Metal» og «Raw Black Metal», men ingen av disse gir egentlig et heldekkende inntrykk av musikken vi finner på ‘Le Temple du Chaos…’. Ja, musikken er gjennomsyret av den rå svartmetallens kornete og lav-oppløste estetikk, og vokalen er akkurat passe frynsete og desperat nok til at tag-en «DSBM» blir et naturlig tillegg. Likevel er debut-demoen til Sombre Seigneur… såpass sprikende i sitt stilistiske innhold at selv dets status som rendyrket svartmetall-prosjekt må utfordres av undertegnede.

Det starter for så vidt bra med «La fin des temps», hvis åpning mimrer tilbake til fangehulls-gitarene som introduserte Misotheists formidable ‘For the Glory of Your Redeemer’ i 2021. Demoens første overraskelse kommer allerede ved resten av instrumentenes inntog, da de harmoniserende gitarene mest av alt minner om en tapt Dissection-demo fra det tidlige 90-tallet. På dette tidspunktet fremsto demoen som en lovende utgivelse, om noe lite substansiell, gitt sin seks minutters spilletid. Den industrielle tromme-grooven som deretter introduseres oppløser dog illusjonen om at ‘Le Temple…’ kommer til å være en klassisistisk svartmetall-utgivelse; en tvilsom manøver som eskaleres til et digitalt tromme-helvete på den påfølgende «Le rituel de la lune».

Fra dette tidspunktet er det nær sagt umulig å ignorere at ‘Le Temple…’ er en uferdig utgivelse selv til demo å være. Låtstrukturene er sporadiske, gitar- og bass-stemmene kommer stadig i clinch med hverandre, og den annonserte «trve svartmetallen» er i all realitet kraftig korrumpert av trommeteknikker fra fjerne sjangerlandskaper som metalcore og industriell metall. Når prosjektets bakmann i tillegg krever 115 kroner for en uferdig demo på seks minutter – og det som digital nedlasting! – ja da er det god grunn til å være skeptisk. Det finnes definitivt sider ved musikken til Sombre Seigneur du Pandemonium som er verdt å utforske videre, men som utgivelse er ‘Le Temple du Chaos de la Vierge’ en svært mangelfull affære.

Skrevet av Fredrik Schjerve