Mikrostrukturell Evaluering: Ukas singler




Mork – «Svartmalt»

Ute nå via Peaceville

«Arv», den første singelen som ble presentert fra Morks kommende plate ‘Katedralen’ var en effektiv liten black’n’roll-låt som mer eller mindre fulgte sporet Halden-musikeren har tråkket opp på sine siste par utgivelser. Tre uker senere har vi enda et stykke musikk å bryne oss på, og vi kan med «Svartmalt» begynne å mistenke at ingen større mutasjoner har tatt plass i Mork sin genetiske make-up siden 2019s ‘Det Svarte Juv’. Dette er ingen betydelig skuffelse, ettersom Thomas Eriksen synes å foretrekke å utføre solid håndverk innenfor en etablert tradisjon heller enn å bane vei gjennom ukjent terreng, et valg som har fungert utmerket for ham til nå. 

Hovedsakelig er det produksjonen som har blitt noe justert siden sist. Det hule og sprakende lydbildet på ‘Det Svarte Juv’ har blitt klarere og mer punchy, noe som passer de svingende black’n’roll-riffene som bryter ut etter den erkesvarte åpningen til «Svartmalt». Den stampende basstrommen nesten forlanger at lytteren hever nevene i været, en kommando som garantert kommer til å bli lystret av de uvaskede masser når live-konserten gjør sin retur. Det er ikke så mye vits i å dykke dypere inn i singelen enn dette; folk som er tilhengere av Eriksens musikk vet hva det dreier seg om det øyeblikket de ser den skyggelagte pillaren på singel-coveret. Det er all mulig grunn til å tro at ‘Katedralen’ kommer til å føye seg greit inn i rekken med plater Mork har gitt ut tidligere, alle sammen solide svartmetall-plater som varmer med sin gjenkjennelighet heller enn å blende med vågale manøvrer. Jeg gleder meg i alle fall til å sprette en flaske Wongraven og traske gjennom ‘Katedralen’, hele veien fra forkammer til alter.

Skrevet av Fredrik Schjerve



Nifrost – Eit siste Ynskje

Bilderesultater for nifrost eit siste ynskje
Ute nå via Dusktone.

Singelen «Eit siste Ynskje» bærer bud om både et steg opp og et steg videre for vestlendingene i Nifrost. Her raffineres nemlig soundet svartmetallbandet har bygget opp over flere års virke, der sjangerens rå og obskure sider ofte viker for mer storslåtte, melodiske og progressive uttrykk – ikke helt ulikt det man tidligere har fått servert av sognametallens ubestridte konger i Windir og Vreid.

«Eit siste Ynskje» byr på én side på en klar produksjonsmessig overhaling fra både 2019s ‘Blykrone’ og 2016s ‘Motvind’, noe som gir den bunnsolide låtskrivinga et kraftig og godt uttrykk. I fronten for låtas hovedtema ligger en melodisk og sterk gitarlinje som byr på både melankoli og drivkraft, og med ulike tromme- og akkordvariasjoner bak holder den komposisjonen gående på stødig vis i store deler av låta. Riffet som – når det kommer rundt treminuttersmerket – står for et aldri så lite oppbrudd er såpass kult at jeg nesten skulle ønsket meg at Nifrost bygde videre på det i stedet for å returnere til det velkjente hovedtemaet. Mangelen på et lite øyeblikks dristighet til tross, så evner bandet å holde et slående uttrykk ved like gjennom hele låta.

«Eit siste Ynskje» er nemlig et profesjonelt og solid stykke moderne svartmetall. Assossiasjonene mine går vel så mye, om ikke enda mer, til utenlandske undergrunnsstorheter som Wodensthrone, Mgla og Drudkh av denne låta som til Sogn og Fjordanes metal-stoltheter. Men Nifrost fortsetter kanskje først og fremst å fortsette å finne en egen liten vri på det hele.

Skrevet av Alexander Lange



Superlynx – Electric Temple

Ute nå via Dark Essence Records.

Rent overordnet kan historiefortellingen om Superlynx’ «Electric Temple» sikkert være ganske lik som for Nifrosts «Eit siste Ynskje»; her er det også snakk om et solid, friskt metallband som girer opp produksjonskvaliteten etter to plateutgivelser og dermed kommer enda nærmere sitt høye potensiale. Men likhetene stopper også der. Trioen Superlynx er nemlig et sant barn av stonerdoomen, og siden bandet ble til i 2013 har det servert fuzzy, dronete og psykedeliske uttrykk.

Og slik kan nok også «Electric Temple» fint beskrives. Dette er musikk som sender meg tilbake til dager da jeg har sittet utrettelig og hørt på Earths ørkenrock på album som ‘The Bees Made Honey in the Lion’s Skull’, mens de orientalske vibbene fra Sleep-søskenet OM også sniker seg inn blant assossiasjonene. Denne fem minutter lange låta går i sine fire første i et taktfast, sakte og sikkert tempo der romslige gitarriff får utfolde seg med et strålende innslag av melodi, og der Pia Isaksens hypnotiske vokal blir som den klare, men litt illevarslende flammen på coveret. Slutten er kanskje ikke helt som man forventer, der trommene løper løpsk over en wah-gitarsolo som umiddelbart minner om Matt Pikes lignende eskapader på Sleeps «Marijuanaut’s Theme». For meg er det ingen tvil om hvilket musikalsk landskap Superlynx stammer fra – men like fullt evner de å stå for et friskt pust.

Skrevet av Alexander Lange



Minneriket – «Hjemlengsel»

Ute nå via Akslen Black Art Records

Sjekk også ut «Hjemlengsel», en filmatisk liten kammer-komposisjon fra multi-instrumentalisten Stein Akslen under banneret til Minneriket. Musikken er kombinert med flotte naturbilder tatt fra lufta i en Youtube-video du kan se her, og jeg mener det lengtende teppet av strykere og piano bidrar til å skape en elegant og vinterlig atmosfære som smelter godt sammen med det visuelle. Dette føles for snaut ut til å være en one-and-done-situasjon, så jeg antar og håper at Akslen har planlagt noen ytterligere overraskelser utover året.     

Skrevet av Fredrik Schjerve

Metallurgiske Funn: Ukas Favoritt




Deception – The Mire

Ute nå via Rob Mules Records

Einar Petersen, Sindre Wathne Johnsen og Hans Jakob Bjørnheims første full-lengder under navnet Deception er et eksempel på noe av det mest tilfredsstillende man kan oppleve som både musiker og lytter. Etter å ha jobbet under banneret Art of Deception siden 2012 – en periode som førte til utgivelsen av to albumer og en EP –  byttet bandet navn til Deception i 2019 og ga ut EP-en ‘Epidemic’. EP-en var et solid steg opp fra bandets produksjon under sin tidligere tittel, en oppgradering i både produksjonsmessig profesjonalitet og låtskriver-presisjon. Til tross for denne utviklingen satt jeg igjen med en følelse av at bandet fortsatt hadde uforløst potensiale, et potensiale som nå endelig gir full avkastning på den mesterlige ‘The Mire’.

‘The Mire’ er en sammensatt plate hvor symfoniske, tekniske, melodiske og brutale retninger innenfor dødsmetall møtes og danner en tårnende helhet. Plata formelig svømmer over av skarpe riff, rike harmonier, klinikk-verdig trommespill og grunnvolls-ristende growling, samtidig som bandet er bevisste nok til å redusere tempo og massetettheten når intensiteten truer med å fullstendig overbemanne lytteren. Kunsten å balansere den sensoriske overbelastning med sårt tiltrengte pusterom er kanskje den viktigste faktoren som avgjør om et stykke ekstrem-metall vil være i stand til å grave seg opp fra undergrunnen til større scener, og på ‘The Mire’ har Deception såpass god kontroll på denne balansen at jeg forventer å se navnet deres på store line-ups dersom live-markedet makter å stable seg på bena igjen.

«Remission» kaster ikke bort tiden med unødvendigheter, men introduserer lytteren for Deceptions basale sound i løpet av tre korte minutter. Gorods tekniske finurligheter møter den majestetiske tyngden til band som Behemoth og Proscription, det hele ikledt en mer subtil variant av Lamentaris orkestrale pomp. Bandet er ikke redd for å gi seg i kast med mer direkte angrepsmetoder, og både byksende thrashmetall-riffing og hardcore-påvirkede, groove-baserte rytmer finner sinn plass i mylderet av ekstreme stiler som tilsammen utgjør ‘The Mire’s mektige reisverk. Innen vi når platas midtpunkt på «Internal Breeding» har selv den progressive dødsmetallen vist sin flerhodige form, og man blir nesten nødt til lure på om ikke Deception har fortjent en slags dødsmetall-bingo for sin uredde blanding av uttrykk. 

Deception snubler heller ikke over egne ben når de sjonglerer disse utallige elementene; det er vanskelig å finne et øyeblikk på plata hvor en ide ikke oppnår sympatisk resonans med omgivelsene. «Institution Ablaze» åpner med en storm av teatralsk svartmetall før jagende leads og flerrende akkorder leder inn i et neoklassisk vev av arpeggioer. «Acid Reflux» åpner med en mammut av et pitch-shiftet, Gojira-aktig riff, før vi får en av de tidligere nevnte hardcore-påvirkede beatdownsene. Det ser jo selvsagt mye ut på papiret, men under lyttinga oppleves helheten rimelig sømløs; litt som å observere de svimlende men enhetlige detaljene på en katedralfasade.

Eksperimentene blir bare dristigere jo lenger ut i skiva man kommer, og til slutt sitter vi igjen med det 10 minutter lange avslutningssporet «Asphyxia». Låta er som et mikrokosmos av platas helhet, hvor ulike ideer kolliderer og danner nye forbindelser som grunnstoffer i en nøytron-stjerne, og det hele ender i en finale der blytung chugging, skjærende akkorder og vandrende bassganger pusher maskineriet fullstendig til bristepunktet. På dette tidspunktet sitter jeg som regel lettere fortumlet igjen i og lurer på hva i all verden jeg har blitt utsatt for de siste 47 minuttene. Svaret er selvfølgelig at jeg har blitt utsatt for en utrolig sterk plate fra et band som etter ti år med arbeid endelig har oppnådd fullstendig kontroll over sine mange styrker. ‘The Mire’ er rett og slett en skikkelig glede å sitte gjennom – en hardtslående og ambisiøs plate som jeg håper finner veien til et større, internasjonalt publikum. Anbefales på det høyeste.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Makrostrukturell Evaluering: Ukas Plater




Wardruna – Kvitravn

Ute nå via Music for Nations

Med de tre platene i ‘Runaljod’-serien har Einar Selvik og Lindy Fay Hellas Wardruna stått for en sann vitamininnsprøyting i nordisk folkemusikk – og tatt verden med storm som resultat. Ikke bare har bandets mørke, suggererende uttrykk tilfredsstilt mange beundrere av årtusengamle kulturuttrykk fra våre nordlige strøk, men det har nok også fascinert mange flere. Musikken har i alle fall etter hvert nådd både et bredt, internasjonalt publikum, TV-serien Vikings og spillet Assassin’s Creed: Valhalla – og i mine øyne er det virkelig ikke vanskelig å tenke seg til hvorfor. Bandet har nemlig funnet en usedvanlig god balanse mellom det lettfattelige, det lavmælt intense og det gjennomført mørke og atmosfæriske i uttrykket sitt. Med det har også et kanskje overraskende høyt antall metal-fans kommet på lasset i bandets fanskare. 

På sin nyeste plate, ‘Kvitravn’, er ‘Runaljod’-merkelappen forsvunnet, men Wardruna fortsetter å finslipe på sin til nå så vellykkede musikalske oppskrift. Og med introduksjonssporet «Synkverv» evner bandet å lokke lytteren inn i sitt dunkle, meditative univers på svært tilfredsstillende vis, der dramatiske vokallinjer, mangfoldig instrumentasjon og dundrende, taktfaste trommeslag står for en storslått, eskalerende komposisjon. Åpningsstrekket for øvrig er også godt; tittellåta fortoner seg som den typiske, solide Warduna-låta vi alle forventer, og «Skugge» står videre for en vellykket og interessant nedjustering i tempo før en rituell trall og et vakkert refreng skrur opp turboen igjen. «Grá» står deretter for et av albumets store høydepunkter, der en nydelig og fengende vokallinje fremført av Hella blir et sterkt episenter i en forfriskende kort komposisjon på tre og et halvt minutt (hvorfor i all verden lanserte de ikke denne som singel?!). 

«Fylgjutal» tar stafettpinnen modig videre med det desidert mest drivende hovedtemaet på plata – men deretter går det dessverre nedover. De fire neste låtene blottlegger nemlig den største svakheten til ‘Kvitravn’: Lengden. Jeg tror nemlig kanskje særlig «Kvit hjort» og «Viseveiding» hadde gjort seg godt i mange sammenhenger, men i en albumgjennomlytting blir de først og fremst litt kjedelige repetisjoner av uttrykk som allerede er utforsket nok på denne plata – uttrykket fremstår rett og slett ikke helt slitesterkt på en plate som varer i over én time.

Så er det nok også slik at dette midtpartiet er platas svakeste rent kvalitetsmessig. Det løfter seg i alle fall vesentlig mot slutten. «Vindavlarljod», en aldri så liten oppgradering av «Vindavlar» på kuriositeten ‘Skald’, har et refreng med vokallinjer så vakre at de omtrent er til å grine av, og «Andvevarljod» er en virkelig god avslutning på plata. Her trår Wardruna også litt ut av sin egen komfortsone ved å holde det gående i over ti minutter – noe de bare gjorde en gang i løpet av hele ‘Runaljod’-serien og også lykkes med i forlengelse av den ganske så progressive komposisjonen. Sånn sett demonstrerer ‘Kvitravn’ muligens en spennende, om enn et ganske så forsiktig, videreutvikling for Wardruna

Skrevet av Alexander Lange



Relentless Aggression – A Shadow of All Things Broken

Usignert, ute nå på bandets Bandcamp

Bergens-bandet Relentless Aggression har en overraskende lang og ukjent historie innenfor norsk Metallhistorie. Til tross for at bandet ble stiftet så tidlig som på midten av åtti-tallet så ikke bandets første singel dagens lys før i 2018, og debut-plata ‘A Shadow of Things Broken’ ble sluppet nå i januar, rundt tretti år siden musikerne besluttet seg for å legge prosjektet på hylla. Årsaken til at bandet har valgt å gjenoppta virksomheten etter en halv mannsalder, er relativt ukomplisert. To av medlemmene fra den opprinnelige besetningen, Finn Solemdal og Yngve Eide (trommisen og metall-legenden Erik Brødreskift døde i 1999, bassisten Dag Nesbø har ikke vært aktiv i metallmiljøet på 15 år) bestemte seg for å spille inn et par av låtene rundt 2018, og fant i løpet av innspillingsprosessen ut at restene av den gamle ilden fortsatt ulmet i musikersjelen. Riff og fraser begynte å strømme ut av både fingre og stemmebånd, og plutselig satt gutta lettere desorientert i studio-sofaen med et fiks ferdig album pumpende fra anlegget.

Med tanke på bandets forhistorie (deres opprinnelige bandnavn var Hell Awaits) forventet jeg umiddelbart en slags videreføring av oldtidens thrash-idealer. Virkeligheten er noe mer komplisert, etter som de siste tretti årene har introdusert de to instrumentalistene for et vidt spektrum av musikalske uttrykk utenfor thrashens velkjente vegger. Jeg vil faktisk gå så langt som å påstå at det nesten bare er de tre låtene bandet har gitt ut før 2021 – «Time to Die», «From Beyond» og «Epitome of Resentment» som kan sies å føye seg etter thrashens prinsipper i sin helhet. Resten av sporene blander inn rikelige mengder av den mørke trad-metallen ført av band som Cirith Ungol, oppstemt speed-metal, ungdommelig punk-energi og et par overraskende eksplosjoner av mer ekstreme bølgelengder. Jeg vet ikke hvor målrettet denne blandingen av sjangre har vært under skriveprosessen, men resultatet er i alle fall en plate som er farlig nær å etablere et helt særegent og originalt uttrykk i krysningspunktet mellom trad og thrash.

Men plata åpner altså med «Epitome of Resentment», en kraftsalve av klassisk thrash. Åpningsriffet legger hele kroppsvekten sin bak et slag som treffer rett i trynet på lytteren, før god gammeldags mitraljøse-gitar åpner en portal til klassiske låter som Metallicas «Disposable Heroes» og Exodus‘ «Bonded by Blood». Sterke trad-karakteristikker pulserer gjennom de neste par sporene, «My Wrath Pervails» og «The Art of Self Destruction», som jeg antar er nye, uten at jeg kan bekrefte dette. Blant låtenes staute riffing og dynamiske tromme-arrangementer er det nesten bare Yngves Araya-ismer og den hektiske broen på sistnevnte som skaper forbindelser til thrashen. Dette er ikke en observasjon som er ment å sette plata i et negativt lys, tvert om mener jeg denne ambiguøse sjangerblandingen er selvet esset i ermet til Relentless Aggression, et kort som kan spilles i enda større grad om bandet velger å fortsette med å skrive musikk.

Deretter får vi «Time to Die», en real kraftpakke som svinger innom vel-traktert ‘Kill’em All’-territorie før refrenget går så langt som å nesten sitere deler av teksten til «Leper Messiah». Foruten trad/thrash-hybridiseringen som gjennomsyrer ‘A Shadow of All Things Broken’ er en av de største overraskelsene hvor mye ungdommelig energi og entusiasme som fortsatt raser gjennom årene til Finn og Yngve. Dette kan høres på «Time to Die», «From Beyond» og spesielt «Scorched Earth», som – unnskyld språket – er en catchy jævel av en låt. Det virker faktisk nesten som at guttas nysgjerrighet og entusiasme vokser jo lenger ut i plata vi kommer; «Living, Lying, Dying» eksperimenterer med skjeve rytmer og en intensitet som ikke kan finnes ellers på plata, og avslutningssporet «Miscreation» stuper inn i et progressivt thrash-univers som er såpass annerledes at låta nesten bryter seg løs fra resten av plata. 

Med andre ord er det nesten som at gjensynet med musikken Finn og Yngve skrev i ungdomsårene har gjenintrodusert dem for gamle tankesett i tillegg. ‘A Shadow of All Things Broken’ føles nesten ut som debuten til et lovende ungt band: en smeltepotte av tanker og ideer som pusher ut i nye, spennende retninger uten å fullstendig lande på et samlet uttrykk. Debuten til Relentless Aggression er i seg selv en engasjerende og vibrant lytt, men jeg kan ikke annet enn å rette blikket fremover og håpe på en oppfølger som våger å strekke bandets særegenheter enda lenger. Relentless Aggression rettet blikket bakover i tid under skrivingen av  ‘A Shadow of All Things Broken’, og fant tilfeldigvis en vei fremover i prosessen. Tiden vil vise om bandet ønsker å oppta denne marsjen, men i mellomtiden kan vi nyte av den dynamiske og fargerike låt-kolleksjonen som er debut-plata til Relentless Aggression. Anbefales!

Skrevet av Fredrik Schjerve



Warzaw – Werewolves on Wheels

Usignert, ute nå via div. strømmetjenester

Warzaw er et flunkende nytt Trondheims-band bestående av musikere som alle har spilt i flere prosjekter før de endte opp i denne konfigurasjonen. Det er ikke så lett å finne en rød tråd som leder frem mot opprettelsen av heavy metal-bandet Warzaw, ettersom medlemmenes tidligere prosjekter har hatt en spredning i uttrykk som omfatter både stoner, doom, thrash og groove metal. Nå har de fire musikerne bestemt seg for at det enkle ofte er det beste, og at fundamentalene i vår kjære sjanger fortsatt er solide nok til å vektlegges og fremheves i 2021. 

Det er egentlig litt vrient å sette fingeren på nøyaktig hva som kjennetegner soundet til Warzaw på debuten deres ‘Werewolves on Wheels’. Grunnmuren er åpenbart klassisk heavy metal og trad, men dette er ikke en utgivelse som aper etter hverken Judas Priest eller Iron Maiden. På mange måter oppleves plata simultant som et best case scenario for 90-tallets radio-dominerende alt-metal sound via Daniel Rønnings kraftige barytonstemme, som en miks av Spidergawds energiske rock og Armored Saints staute riffing, OG som en slags ugudelig kollisjon mellom Mad Max-universet og en gjeng vikinger på motorsykkel. Relativt få fellesnevnere å spore her, men om du lytter gjennom plata fra tittelsporets åpningsspurt til «Switchblade Renegade»s tappede gitar-fyrverkerier vil du muligens forstå hva jeg mener.

Et livlig og referanse-tung sound vil derimot ikke bety så mye for lytteren om ikke låtene er verdt sin egen spilletid. Det er ingen grunn til å frykte at dette er tilfellet hos Warzaw, ettersom de på ‘Werewolves on Wheels’ har levert 11 strømlinjeformede, effektive og engasjerende låter. Dette er som nevnt tidligere Radio-metall gjort på riktig vis, med låter som ikke lever og dør basert på refrengets evne til å diske opp med et fengende hook, men som sørger for at samtlige seksjoner gløder med samme intensitet. Singlene «Spitfire», «The Second Banana» og «Burner henter selvfølgelig mye av kreftene sine fra de rungende, allsang-verdige refrengene, men om du retter blikket mot de arena-klare åpningsriffene eller de små utbruddene av sjelfullt solospill blir det fort tydelig at Warzaw ikke er så rutinerte på å inkludere dødpunkter i låtene sine.

Selvfølgelig er det høydepunkter på skiva – «Wherewolves on Wheels», «The Second Banana» og «Spitfire» lever friskt i minnet – men utgivelsen er såpass jevn i kvaliteten at den helst bør nytes fra start til slutt. Eneste jeg egentlig ønsker å kritisere er valg av slippdato, etter som dette åpenbart er musikk som vil gjøre seg ekstra godt en varm sommerdag med grillmat i magen og en øl i neven. Det er derimot ingen av gutta i Warzaw som hindrer meg i vente noen måneder så jeg kan oppleve nettopp dette, så selv det kritiske punktet kan vi med fordel overse. ‘Werewolves on Wheels’ er rett og slett en effektiv råtass av en heavy metal-plate som oppnår nøyaktig det den prøver på, og dermed er det ikke så mye poeng å kritisere den for ikke å oppnå ting den ikke prøver på. Om du har sans for sløye riff, harmoniserte leads og svartmalte doninger med trimmet motor og vestkledde lykantroper i førersetet er Warzaws ‘Wherewolves on Wheels’ plata du ser etter. Anbefales!

Skrevet av Fredrik Schjerve



Secret Rites – Unrest in Pieces

Usignert, ute nå på bandets Bandcamp

Det er godt at det lages litt god, gammeldags doom metal her i landet. I jungelen av alle mulige gotiske og folkemusikkinspirerte variasjoner av denne undersjangeren, og ikke minst i lasset av funeral doom-minutter man har fått høre de siste få tiårene, kan det være vanskelig å huske det sterke slektskapet den har med den eldste og mest tradisjonelle metallen vi har. Det bergenske enmannsprosjektet Secret Rites er i alle fall på sporet av dette på sin nyeste demo «Unrest in Pieces», der assossiasjonene til band som Black Sabbath og Pentagram er langt mer iøynefallende enn de til band som for eksempel My Dying Bride og Ahab

Jeg skal ikke si så mye om hva som foregår her – både fordi demoen er nokså kort og fordi artisten selv på sin Bandcamp-side ikke kunne vært tydeligere på at både remix og en lenger utgivelse er rett rundt hjørnet. Og mye kan sikkert ellers ha blitt sagt om den ganske så labre produksjonen, der bakgrunnsstøy stadig lurer, ting er nokså utighte til tider, trommene har litt blikkbokspreg og vokalharmoniene ofte er ganske sure. Men la meg heller fokusere på det som er fett, nemlig det faktum at gitarriffene og vokalen står for et overraskende solid doom-uttrykk; «Deadly Obsessed» gjør på tross av noen repetisjoner som er litt unødvendige en god jobb med å holde interessen oppe gjennom sine hele tolv minutter, før «Jewel Armored Monarch» står for et litt kortere og mer konsist uttrykk. Det gjenstår nok fortsatt litt jobb for at Secret Rites potensiale forløses helt, men det er der definitivt. 

Skrevet av Alexander Lange

Mikrostrukturell evaluering: Ukas singler




Trollfest – «Don’t Worry Be Happy»

Ute nå via Napalm Records

Enhver gren – samme hvor tykk og robust den måtte være – vil brekke dersom belastningen som virker på den er stor nok. Slik er det også med institusjoner, personer og band, og i likhet med mange andre blant de sistnevnte har nok Trollfest fått kjent på mange former for motstandskrefter det siste året. Det kan nå virke som at Oslo-gruppas tidligere ubekjempelige tendens til lystighet og optimisme endelig har fått en støkk, ettersom deres cover av Bobby McFerrins legendariske «Don’t Worry Be Happy» viser et band som er i ferd med å gå fullstendig av hengslene.

Allerede i åpnings-øyeblikkenes bekymringsløse fremtoning kan vi skimte sprekker i fasaden. Til tross for at arrangementet låter som jingelen til en eksepsjonelt naiv feel-good-reklame, er det som at en svak eim av negativitet forsøker å tvinge seg ut gjennom de sprudlende tonene. McFerrins trøstende og empatiske ord forvandles til et slags nytteløst mantra, og sannelig detonerer ikke refrenget i en granateksplosjon av blast beats og manisk kakling. På dette tidspunktet begynner det å bli rimelig tydelig at låtas forteller sliter med å la seg overbevise av sitt eget budskap, og resultatet er et helt nydelig og desperat tilfelle av kognitiv dissonans i låt-form.

«Don’t Worry Be Happy» er både en litt befriende opplevelse nå under sen-koronaen, og et rimelig unikt innslag i diskografien til Trollfest. Bandets patenterte «trollspråk» har sett seg nødt til å gi plass til engelsk-språklig sjargong, noe jeg ikke tror har vært tilfellet siden deres cover av Britney Spears «Toxic» fra 2013. Musikken er klassisk Trollfest, en svimlende hyperaktiv kombinasjon av tilgjengelig ekstremmetall og balkansk instrumentering. Det var likevel ikke musikken som endte opp med å vinne anmelders gunst denne gangen, den jobben var det vokalistens gradvis opptrappende panikkanfall som gjorde. Om du føler at du begynner å miste grepet på virkeligheten: slipp taket og ramle ned i den kokende gryta av galskap som er Trollfests «Don’t Worry Be Happy».

Fredrik Schjerve



Nekromantheon – «The Visions of Trismegistos»

Ute nå via Indie Recordings

Norges ypperste thrashmetall-band, Nekromantheon, kommer i 2021 endelig ut med oppfølgeren til den klassiske skiva ‘Rise, Vulcan Spectre’ fra 2012. Andreplata til Kolbotn-bandet har en rimelig gjev plass i hjertet mitt, ettersom den var med på å introdusere meg for mer ekstrem undergrunnsmusikk etter en to-tre år med utelukkende Metallica på mp3-spilleren. At det nesten skulle gå like lang tid mellom ‘Rise, Vulcan Spectre’ og aprils ‘The Visions of Trismegistos’ som mellom ‘Death Magnetic’ og ‘Hardwired… to Self-destruct’ var det sikkert få som hadde gjettet på, men nå sitter vi her altså i 2021 med den første nye Nekromantheon-låta på ni år. 

Og den som venter på å bli ubergelig partert og lemlestet av Nekromantheons primale storm av riff, venter ikke forgjeves. Med singelen «The Visions of Trismegistos»  fortsetter bandet nøyaktig der de slapp lydmessig, i tillegg til å vatte opp med en tematisk-visuell oppgradering via Zbigniew M. Bielaks mesterverk av et albumcover. Nekromantheons mørkt mytiske thrashmetall er like forheksende som før; med rungende korder, hvesende leads og vridende riff som alle utgjør instrumenter i Trismegistus‘ okkulte arsenal. Den subtile romklangen på vokalen er som kattemynte for fans av undergrunns-thrash, og miksens buldrende bunn gir låta et dødsmetall-skjær som utstyrer det basale uttrykket med ytterligere tyngde og råskap. 

For min del er et gjensyn med Nekromantheon noe jeg føler jeg har ventet på i en halv mannsalder, så mine kritiske fakulteter i møte med «The Visions of Trismegistos» er nok delvis hemmede. Jeg tør likevel påstå at dette er en singel som vil lyse opp gledessentrene til de fleste thrash-fans i vårt langstrakte land, og som vil fjerne det meste av tvil rundt hvorvidt bandet er i stand til å piske liv i det samme infernoet som raste og herjet gjennom ‘Rise, Vulcan Spectre’. Nekromantheon varsler om den kommende stormen på ‘The Visions of Trismegistos’.

Skrevet av Fredrik Schjerve  



Marius Danielsen’s Legend of Valley Doom – «Stars Will Lead the Way»/ Marius & Anniken Danielsen – «Angels Crying»

Ute nå via Crime Records

Brødrene Marius og Peter Danielsen er snart klare for å avdekke det tredje kapittelet i det konseptuelle fantasy/powermetall-eposet Legend of Valley Doom. Prosjektets eventyrlige, operatiske og kooperative natur er en særegenhet innenfor den internasjonale metall-scenen, et særstilt ambisiøst prosjekt som samler et drøss med legendariske instrumentalister og vokalister bak et prangende og symfonisk europower-banner.

Den første singelen fra ‘Legend of Valley Doom Part 3’ er titulert «Stars Will Lead the Way, og dersom du har kjennskap til prosjektets tidligere utgivelser vil den  blendende og fargesprakende Blind Guardian-møter-Helloween-kombinasjonen som utgjør låtas kjerne-uttrykk neppe overraske. De orkestrale elementene er ikke like fremhevede som hos Blind Guardian, men maskingevær-riffinga og den enorme liv-eller-død-skalaen planter låta godt innenfor den etablerte europeiske powermetall-tradisjonen. Det er ikke noe poeng i å vie mye tid til produksjonen,– den glattpolerte miksingen og de fremragende musikerne som er involvert sørger som vanlig for at produktet låter som en million dollar – men det som virkelig bør poengteres er hvor balansert låtskrivinga er på «Stars Will Lead the Way»; i allefall i en powermetall-sammenheng. De bombastiske versene glir over i overraskende tilbakeholdte førrefrenger, noe som gjør at refrengene kan svinge over i hemningsløs Dragonforce-optimisme uten at det blir for mye av det gode. Andreversene smører i overkant tjukt på med klimaktiske falsett-hyl, men med tanke på at det er operatisk powermetall det er snakk om skal man kanskje være forsiktig med å trekke poeng for entusiasme og overprestering.

Med en såpass mangfoldig og kompetent tankesmie blir det naturlig å ha skyhøye forventninger til kvaliteten på materialet, og det ser ikke ut til at Danielsen & Co har tenkt til å skuffe oss denne gangen heller. Etter et langt år der den dominante uttrykksformen har vært soveroms-prosjekter og hvor klassiske ensembler har brukt mesteparten av ressursene sine på å eksperimentere med programvare for gruppe-fremføring over nett, er en utgivelse der kollaborasjon er både mål og middel et forlokkende prospekt. Før ned 7. Mai i kalenderen, og bli med på en reise gjennom det Rogue Legacy-aktige, bombastiske powermetall-universet som er ‘Legend of Valley Doom Part 3’.

Bonus: Sjekk også ut det gøyale coveret av E-Types «Angels Crying» Marius nylig gav ut med kona Anniken Rasmussen Danielsen. Det er selvfølgelig ikke sammenliknbart med musikerens über-profesjonelle hovedprosjekt, men coveret transformerer den opprinnelige synthpop-låta til en energisk liten powermetall-jam som står godt på egne ben.

Skrevet av Fredrik Schjerve

  

Årabrot – «The Lie«

Ute nå via Pelagic Records.

Årabrot har sluppet den første singelen fra sin kommende fullengder ‘Norwegian Gothic’: «The Lie». Låta ble sluppet samme dag som oppvarmings-EP’en ‘The World Must Be Destroyed’, og følger for så vidt noen av de samme sporene som utforskes her – særlig den mer eller mindre ukompliserte og tilgjengelige, men like fullt profesjonelle og eksentriske, formen som kom til uttrykk spesielt på EP’ens tittellåt. Men «The Lie» er også et litt annet dyr.

Gitarene denne gangen viser seg som feitere enn på lenge, og Årabrots stoner-slektskap har sånn sett sannsynligvis ikke vært tydeligere siden den selvtitulerte fullengderen fra 2013. De er i et fantastisk, fuzzy ekteskap med den ganske så dominerende bassen, som på sin side driver versene stødig og godt fremover sammen med stop’n’go-beaten som utgjør ryggmargen i låtas hovedtema. Det er imidlertid når beaten løsner og lead-gitaren melder seg i refrenget det blir klart hva denne låta først og fremst byr på. Her får man storslåtte pop-vibber (jada!) pakket inn i gotiske stemninger og hint til både alternativ-metallen og post-punken – godt hjulpet av Kevin Nernes’ teatralske vokal. Også Karin Park kommer med et treffende, om enn et litt vel tilslørt, bidrag i låtas flotte, store og åpne bridge-parti som kontrasterer seg fint mot det ganske direkte, jordnære og riffbaserte uttrykket som ellers brer seg utover komposisjonen.

Mange vil kanskje håpe at Årabrot viser frem noen litt mer ukonvensjonelle sider av musikken sin på ‘Norwegian Gothic’ enn «The Lie». Og det er jo ikke så rart – det er ingen hemmelighet at underlige musikalske hjørner har blitt utforsket med stor suksess av Årabrot tidligere. Problemet mitt blir imidlertid kanskje først og fremst å ikke høre på denne førstesingelen såpass mye at jeg går lei den før plata kommer i april. Den treffer nemlig definitivt en avhengighetsskapende nerve med sitt umåtelig catchy refreng og høye produksjonsverdi.

Skrevet av Alexander Lange



Ravn – «Hulderlokk«

Bilderesultater for ravn hulderlokk
Usignert, ute på strømmetjenester.

«Hulderlokk» er det nyeste påfunnet til trondheimsbandet Ravn – et band som befinner seg i det forholdsvis velkjente krysningspunktet mellom doom- og folk-metal, og som ellers har brukt eventyr og folkeminne fra våre nordiske strøk som episenter for musikken siden oppstarten i 2012. Med denne nye låta girer Ravn litt opp igjen etter den nokså tunge og dypt melankolske «Evighet» fra i fjor. Åpningen er riktignok en møysommelig introduksjon med clean-gitar-akkorder og flotte, oppbyggende doom-harmonier. Men når Hildegunn Eggans velutførte vokal etter hvert lyser opp lydbildet over et ganske så drivende hovedtema, leder bandet lytteren sakte, men sikkert inn i folk-metallens forlokkende blanding av melankoli og lystighet. Verset fortoner seg som en catchy doom-groove som Eggan får fortelle uavbrutt om hulderlokken over med korte stavelser og raske toneskifter. Deretter leder en folkedansbar trall lytteren inn i refrenget.

Ravn får sånn sett definitivt til det (jeg tror) de prøver på, og kanskje ikke så mye mer – likhetene med de virkelig store innen melodisk, moderne doom-metal er for så vidt ikke til å ta feil av. Så kan man påpeke at produksjonen mangler en liten polering der den vakre vokalen nok blir litt i overkant overskyggende til tider. Ganske så solid er det imidlertid likevel, og noe som slår meg er hvor godt de bruker refrengtemaet sitt som anker for låta der det både fungerer som en fin åpning på hoveddelen og en flott avslutning på det hele. «Hulderlokk» svinner deretter hen med velkjent clean-gitar-melankoli – og med det er det grunn til å se fram til det neste Ravn har å by på.

Skrevet av Alexander Lange



Livløst – «Red«

Ute nå via Dusktone.

Svartmetallprosjektet Livløst har sluppet den nesten åtte minutter lange singelen «Red» fra sitt kommende album ‘Symphony of Flies’. Sammen med den forrige singelen, platas tittellåt, signaliserer denne låta utvilsomt et stødig steg videre fra debuten «Cold Skin» – duoens særegne sound manifesterer seg i alle fall desto tydeligere. Livløst evner nemlig på denne låta å blande sammen svartmetallens atmosfæriske, rå og hardtslående elementer som aldri før – og ikke minst med en kompromissløs brutalitet i låtteksten.

Gitarene er nok en gang av det iskalde og diskantbefengte slaget, og bærer låta stødig ved hjelp av en variert bukett med ulike riff der både drivende og atmosfæriske elementer får utfolde seg. Trommene er på sin side fremmede for blast-beatene som vanligvis okkuperer svartmetallåter, og tilfører i stedet et råtøft og tidvis nokså tungt groove-element som glaseres med vokalens rituelle «RED!»-skrik i refrengene. I all sin uhyggelighet og brutalitet blir dermed låta ganske så kul. Først og fremst fortjener imidlertid kanskje først og fremst selve låtkonstruksjonen en liten applaus – den dungeon-synth-aktige introen er riktignok en litt kjedelig affære, men først og fremst klarer Livløst med «Red» å holde interessen oppe, og vel så det, gjennom denne ganske lange låta. Det er ingen enkel sak når uttrykket er såpass direkte.

Skrevet av Alexander Lange

Makrostrukturell Evaluering: Ukas Plater




Årabrot – The World Must Be Destroyed

Ute nå via Pelagic Records.

Årabrot varmer opp til sin kommende fullengder ‘Norwegian Gothic’ med EP’en ‘The World Must Be Destroyed’, som etter sigende består av låter som ble spilt inn parallelt med materialet på plata. Frontfigur Kevin Nernes og Karin Park ivaretar her på alle måter Årabrots signatursound, som på tross av å ha blitt mer polert og profesjonalisert de siste årene befinner seg i et underlig og surrealistisk avant-garde-landskap med tydelige elementer av blant annet post-punk, eksperimentell rock og stoner metal.

EP’ens episenter er utvilsomt tittellåta, som er en post-punksk kruttønne med et uimotståelig hoved-hook og et treffsikkert og fengende refreng. Årabrot lar de relativt få temaene i låta utfolde seg i litt ulike former, og kanskje i overkant lenge, før den litt mer obskure «The Coming» introduseres. For min del er denne låta et av EP’ens største høydepunkt, der en fantastisk, dominerende basslinje og absurde lydeffekter maler et fantastisk merkelig lydbilde. Like bra synes jeg ikke det går på «Another Hallucinatory Dream» – en låt som får et skikkelig bra momentum gjennom de dundrende trommene i andre halvdel, men der refrenget rett og slett ikke klarer å kommunisere dramatikken i Årabrots musikk spesielt godt og dermed ender opp som en litt masete affære.

Så er det kanskje litt merkelig av meg å mene at avslutningen på EP’en, som er intet annet enn en ambient spoken word-versjon av tittellåta, kanskje er det beste på hele utgivelsen, men det mener jeg altså. Her drar de ekstentrisk-poetiske vibbene assosiasjonene rett til musikk fra prosjekter som Nick Caves mer lavmælte utgivelser og neo-folk-juvelen Current 93 (og joda, Andrew Liles herfra bidrar faktisk på denne utgivelsen!), mens det bunnløse mørket i det instrumentale minner meg om de dypeste dark ambient-avkrokene i Prurients mer minimalistiske materiale. Således evner Årabrot på denne EP’en å demonstrere (og opprettholde) en usedvanlig interessant spennvidde i materialet sitt – og stort sett er det nokså vellykket.

Skrevet av Alexander Lange



Dreamslain – Tales of Knights and Distant Worlds

Usignert, ute nå på bandets Bandcamp

Dreamslain er en nordnorsk metall-trio som har brukt det siste tiåret på å utforske skillet mellom god gammel 70-talls prog, trad-metall og 80-tallets innovasjoner innenfor ekstreme undergrunns-arter. Bandet er konstruert som en modifisert orgeltrio, med norske Daniel Paulsen Figenschou på trommer, russisk/norske Igor Jakobsen på gitar og vokal, samt sveitsiske Anna Loppacher på et sortiment av tangent-instrumenter, basspedaler og koring. Bandet har i intervjuer beskrevet hvordan bakgrunnen til de forskjellige musikerne har utstyrt bandet med et rikt arsenal av forskjellige uttrykk å leke med, noe som blir tydelig hvor enn du velger å sette føttene i deres eksentriske album-debut ‘Tales of Knights and Distant Worlds’.

Som dere kanskje kan gjette dere til etter å ha kastet et kjapt blikk på album-tittelen har Dreamslain hentet klar inspirasjon fra Fantasy-sjangeren, både tekst-tematisk og i musikken selv. Det fargerike og hvileløse uttrykket deres kan på mange måter sammenliknes med den sprø energien som pulserer gjennom enkelte strekk i Tolkiens Ringenes Herre (som f.eks avsnittene om Tom Bombadil), men formidlet via episke Manilla Road-låtformer heller enn bokstaver på papir i en perm. Det er endog ikke bare riddere og  alver som får plass i universet til Dreamslain, og et par av låtene tar seg tid til å kommentere på ikke-fiktiv og riktig ektefølt tematikk («Ownership Denied» f.eks). 

Som dere vil skjønne når jeg gir meg i kast med låtbeskrivelsene er det nær sagt umulig å oppsummere totalen av alle de ulike impulsene som til sammen utgjør ‘Tales of Knights and Distant Worlds’. «He Who Rises in Force» blander den utemmede manien til det klassiske metallbandet Cirith Ungol med forheksede orgelfraser, kaklende skrik og trommeteknikker hentet fra ekstremmetallen. «The Fall of the Elven Lord» starter som en irsk jig fremført av en purpur-kledt trubadur før vi kastes hodestups inn i ekstreme doom-uttrykk fra 90-tallet, melodisk dødsmetall og en tyngre utgave av klassisk Candlemass med growle-vokal . «Ownership Denied» er som om Ritchie Blackmore’s Rainbow møter pianospillet fra Witherscapes ‘The Inheritance’, en energisk stormcelle drevet av tett riffing og duelerende solo-spill.

Nei, det vil neppe bære frukter å prøve å føre komplett regnskap over de ulike bestanddelene av Dreamslains sound; det som derimot er mulig, er å resonnere litt rundt hvorvidt det hele kokes i hop på en forstandig måte. Instrumentalt sett synes jeg bandet leverer et vognlass av gode ideer. De tre musikerne har nevnt at de skriver låtene sine som en samlet enhet på øvingsrommet, og at jamming er et sentralt aspekt ved låtskrivingen. Til tross for hva denne informasjonen måtte insinuere mener jeg at Dreamslain har en mye sterkere sans for låtskriving enn solospill og improvisasjon. Soloene blir ofte litt stive og energifattige, der band-segmentene er fulle av farger og kreativt overskudd.

Så er det ikke til å komme fra at sangstemmen til Igor – med unntak av growlingen – ikke makter å møte kravene som er satt av den ambisiøse musikken. Mumlende uttale fører til at mye av teksten forsvinner, og mange av vokalfrasene er sure eller bommer fullstendig på tiltenkt tonehøyde. Det er slettes ikke noe problem om Dreamslain ønsker å følge i fotsporene til Cirith Ungol og deres uortodokse vokalproduksjon, men personlig mener jeg at en mer konvensjonelt sterk stemme ville fungert bedre med det soundet bandet opererer med. 

Alt i alt er ‘Tales of Knights and Distant Worlds’ en ambisiøs plate som ikke fullstendig klarer å rettferdiggjøre sin lange spilletid. På samme tid virker det som at dette er nøyaktig den plata musikerne i Dreamslain ønsket å skrive, og det er vanskelig å ikke legge merke til entusiasmen og lidenskapen som ligger bak skiva. ‘Tales of Knights and Distant Worlds’ er et bra utgangspunkt for videre utvikling for Dreamslain, og en fargerik og original dose tung-prog som definitivt vil kunne glede tilhengere av mangefasetterte og eksentriske uttrykk.

Skrevet av Fredrik Schjerve



Vintlechkeit – Isete Skoger Frostskymring…

Usignert, ute nå på bandets Bandcamp

Den atmosfæriske svartmetall-trioen Vintlechkeit fortsetter sin rastløse vandring ut i den kryogeniske villmarken på sin nyeste demo ‘Isete Skoger Frostskymring…’. De av dere som var her da jeg dekket ‘Hagalaz…’ vil kanskje huske hvordan jeg reagerte på musikken ved å avfyre en konstant strøm av ordmalerier og naturbeskrivelser vilt og ukontrollert rundt meg, som en slags anmelder-utgave av Ahre-Ketil fra Førstegangstjenesten. Dette kan skje selv den mest disiplinerte skribent i møte med den impresjonistiske og omsvøpende «vinter-svartmetallen» som Vintlechkeit fører, og med tanke på at jeg ikke er verdens mest disiplinerte skribent er det kanskje ikke så rart at jeg lar meg forhekse av musikkens forførende kvaliteter.

Den nådeløse snøstormen som Vintlechkeit pisket i gang på ‘Hagalaz…’ har ikke roet seg nevneverdig på ‘Isete Skoger Frostskymring…’. Sprakende gitarer og hule trommer durer fortsatt ustanselig i det fjerne, atskilt fra lytteren av en vegg av støy og ulende vind-innspillinger. Åpningssporet «Vintervingar i Vit Gryning…» er en ambient-låt som med sine kjølige synther og rumlende frekvenser er som å tasse over en islagt, svart og gigantisk innsjø. Når vi endelig når bredden, er vi på god vei inn i tittelsporet; en 16 minutter-lang kjempe av en låt som med sine deliriske harmonier og bitende kulde byr på et gjensyn med det ugjennomtrengelige snøværet vi møtte på ‘Hagalaz…’

Det kan være vanskelig å skue noe som helst gjennom den tåkete produksjonen til Vintlechkeit, men om man skjerper øyet og tålmodigheten vil man til slutt kunne skimte det levende og varierte terrenget som ligger gjemt bak det flate lyset. trioen leker seg med tetthet og tomrom, støyende lydtepper og åpne landskap, og kombinasjonen av disse gjør at «Isete Skoger Frostskymring…» oppleves som en lineær reise gjennom et spesifikt og reelt naturområde. Reisen avsluttes med nok et stykke lyddesign, denne gangen en Jeffre Cantu-Ledesma-aktig ambientgaze-perle som med sine spede konsonanser skaper et håp om at stormen snart skal lette.

Vintlechkeit er usedvanlig flinke til å skrive musikk som setter den indre lysbildefremviseren i arbeid. Gruppen holder dog et tempo på rundt ti utgivelser i året, og jeg kan se for meg at soundet deres, som er potent i små doser, kan bli ensformig og langdrygt i lengden. Som konsumer har man heldigvis et valg om hvor mye tid man ønsker å vie til en enkelt artist, og foreløpig har ikke fotturene mine gjennom Vintlechkeits vinterlandskaper mistet noe av sin opprinnelige mystikk. ‘Isete Skoger Frostskymring…’ er en oppvisning av naturkreftenes destruktive egenskaper, og anbefales fans av ugjennomtrengelig, atmosfærisk svartmetall.

Skrevet av Fredrik Schjerve



Heimland – Fimbulvinter

Usignert, ute nå via div. strømmetjenester

Heimland er et svartmetallband fra Karmøy som via sin nærhet til et av undersjangerens mange episentre på Vestlandet trolig har nytt godt av lokale inspirasjonskilder. Det virker i alle fall som at de har et forsprang på mange av de unge og aspirerende svartmetall-prosjektene som popper opp i landet hvert år, ettersom låtskrivinga deres er overraskende fokusert til et så ungt band å være. På deres debut-EP ‘Fimbulvinter’ leverer Karmøyværingene tre låter som med overbevisning blander norsk svartmetall-tradisjon med episke og melodiske varianter fra lenger øst i Skandinavia.

«Sjellaus» åpner showet med mektige riff, intense blast beats og bitre skrik fra vokalist «Gnist». Fra dette andrebølges-inspirerte soundet svinger låta selvsikkert gjennom ulike porter i slalomløypa av nordiske undergrunns-uttrykk; den melankolske og storslåtte melodikken til finnene i Sargeist, valsende black’n’roll-riff, til og med noen dristige chugs rundt midtpartiet, hvilket er et trekk man egentlig ikke ser alt for ofte innenfor svartmetall. «Fallen Konge» viderefører kombinasjonen av finsk melankoli og strømlinjeformet, Taake-aktig råskap, og tilfører attpåtil et ytterligere element i form av en tremolo-basert lead som dobles av bassen ved låtas slutt.

Den sterkeste låta får vi til slutt, via det mangefasetterte og uhyre effektive tittelsporet. «Fimbulvinter» leder an med en langstrakt og mørkt folkemusikalsk strøm av toner som kunne vært hentet fra Satyricons ‘Nemesis Divina’, før bandets arsenal utvides med skarp riffing og renplukket gitar. Kontrasten mellom den konstante fremdriften og hyppige vekslingen i låtas åpnings- og avslutningsstrekk, og den åpne og atmosfæriske broen fungerer utmerket, og ikke et øyeblikk går tapt til hverken svake ideer eller meningsløs gjentakelse.

Heimland har på mange måter mestret det kortere utgivelsesformatet på ‘Fimbulvinter’. De tre låtene er trimmet ned til sine absolutt viktigste bestanddeler, og treffer dermed som et aerodynamisk og optimalisert luft-til-bakke-missil hver gang jeg spiller dem av. Gutta har funnet frem til et enkelt men effektivt og varierbart sound som de forhåpentligvis har planer om å teste ut i større skala på en eventuell full-lengder i nær fremtid. ‘Fimbulvinter’ er en forrykende snartur gjennom et knippe skandinaviske lokaluttrykk, og en av de beste EP-ene Norges metallscene har produsert så langt i det unge året 2021.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Mikrostrukturell Evaluering: Ukas singler




Einherjer – «The Blood and the Iron»

Ute nå via Napalm Records

Der «Stars» – den første singelen fra Einherjers kommende plate ‘North Star’ – inspirerte meg til å skrive metaforer rundt skip og stjerne-navigasjon, får bandets siste singel meg til å tenke mer på en slags guddommelig smie. Dette er uten tvil mest på grunn av de metalliske effektene som låter som hammerslag mot en ambolt, men det skyldes også låta i seg selv, som med sine hardhausede og mektige riff synes å banke seg inn i hjernebarken med rå kraft. 

«The Blood and the Iron» er «Stars» sin rake motsetning hva gjelder tempo og energinivå, noe som gir oss et inntrykk av det dynamiske spennet vi kan forvente oss på ‘North Star’. Låta eksploderer ut av ingensteds med et ras av trommer og et fandenivoldsk riff, før et kort strekk med oppstemte og folketone-aktige gitarer forvirrer sansene. Basstrommene ruller og raser gjennom verset som en strøm av smeltet metall, før refrenget springer ut i det som kan sies å være Einherjers patenterte tillegg til vikingmetall-sjangeren; et melodisk, drivende og allsang-verdig refreng. Selv om jeg digget den detaljerte og distinkte vibben den groovy singelen «Stars» ga meg i første omgang er det fortsatt ekstra deilig når Haugesund-gruppa gir seg i kast mer energisk materiale. Med «The Blood and the Iron» treffer Einherjer blink med andre singel på rad, og forventningene til skiva som slippes i slutten av måneden begynner å nå farlige nivåer. Klikk på albumcoveret for å lytte!

Skrevet av Fredrik Schjerve



Kal-El – «Spiral»

Ute nå via Majestic Mountains Records

Kal-El fra Stavanger følger opp sitt cover av Black Sabbaths udødelige «Paranoid» med sitt eget bidrag til den meget spesifikke låt-konvensjonen «drivende stoner-låter som beskriver ustabile og urovekkende sinnstilstander». Protagonisten i «Spiral» har et like prekært forhold til virkeligheten som sin Sabbathianske forgjenger, og det virker i tillegg som at krisen er et resultat av nøyaktig samme uheldige fenomen; en intens og tyngdekrafts-opphevende bad trip.

«Spiral» er anleggsmusikk i mer enn én betydning: fordi den låter best når den runger ut av høyttalere på høyt volum, og fordi den gromme bunnen er kraftig nok til å bruke som rivningsinstrument på en hvilken som helst anleggsplass hvor høybygg skal jevnes med grunnen. Kal-El oppdaterer Sabbaths proto-stoner-uttrykk til dagens industristandard, og mikser den med en forrykende groove som kan sies å slekte på broen til Queens of the Stone Ages «No One Knows». Det pulserer en grasal energi gjennom spillinga til samtlige medlemmer i bandet, et nordisk kontrapunkt til de vanvittige live-settene til det amerikanske bandet Clutch. «Spiral» er en god låt som definitivt fortjener en plass i lyttekøen til norske stoner-fans, så om du har sansen for musikk som rister murpussen ut av veggene er det bare å svinge innom Spotify-profilen til Kal-El og trykke play.

Skrevet av Fredrik Schjerve



Last Lightning – «Thunder»

Usignert, ute nå på Spotify

Ås-bandet Last Lightning har avslørt enda et spor fra sin kommende plate ‘Porten’, og grunnet elementære svikt i det interne maskineriet hos Metallurgi er vi en hel måned for sent ute med å dekke begivenheten. Bedre sent enn aldri, og heldigvis virker det som at vi er ute i forkant av album-slippet, som med sin uannonserte slippdato kan komme deisende ned som Mannen i Raumaelven et hvilket som helst øyeblikk nå.

Der «Helvete» var en noe repetitiv affære til Last Lightning å være, nærmer «Thunder» seg den mer oppslukende og varierte «Fjellets Mørke Toner» i form, om så ikke i karakter. «Thunder» innehar både trekk fra nord-skandinavisk melo-death i sine jagende og sykliske vers, i tillegg til en vag eim av Wodensthrones storslått episke svartmetall i de melankolske og melodiske refrengene. Denne mer atmosfæriske siden av Last Lightning fungerer bra i samspill med den mer aggressive stilen som fikk herje fritt på «Fjellets Mørke Toner», og om ‘Porten’ makter å kombinere disse to modusene vil den være vel verdt en lytt. Jeg håper dog at bandet pusser litt på innspillingen av «Thunder» før de slipper plata, ettersom instrumentene i et par enkelttilfeller er voldsomt ute av sync. Det er en sterk låt, så det ville vært synd om studio-teknikaliteter skulle legge en demper på gjennomslagskraften. Varm opp til overraskelses-plateslipp med et par turer gjennom «Thunder»!

Skrevet av Fredrik Schjerve

Metallurgiske Funn: Ukas Favoritt




Endezzma – The Archer, Fjord and the Thunder

Ute nå via Dark Essence Records

Vinden suser og det svarte vannet skvulper rundt kjølen på karven som jobber seg bortover vannflaten. Omrisset av tre skikkelser – som statuer hugget ut av skygger – står og speider utover det stumme fjordlandskapet, før et plutselig lysbluss ombord på båten jager vekk mørket og avslører deres mytiske natur. Et stødig repeterende, illevarslende hornsignal runger gjennom dalen i det en av skyggene løfter en bue, retter den nylige antente pilen mot innlandet og spenner strengen med guddommelig styrke. Et haglende uvær av trommer bryter stillheten, og pilen treffer sitt bytte i det Endezzma kaster seg inn i åpningslåta på sin tredje og beste full-lengder, ‘The Archer, Fjord and the Thunder’.

Hønefoss-bandet Edezzma har som mange andre moderne Norske svartmetallgrupper latt seg inspirere av både undersjangerens fundamentale dokumenter fra 90-tallet, samt de adskillige forgreningene som har sprunget ut av stamtreet i årene siden. Reisen fra debut-EPen ‘Alone’ fra 2007 til årets skive har vært preget av en gradvis konsoliderende blanding av andrebølgens flerrende gitarer og blastende trommer, black’n’roll-ens robuste grooves og en teft for episke harmoniske vendinger som maler en vanligvis monokrom sjanger i et mylder av fargetoner. På ‘The Archer, Fjord and the Thunder’ har de ulike elementene endelig smeltet sammen til et sømløst og egenartet sound, som kombinert med Endezzmas dynamiske og fokuserte låtskriving hever bandet til nye høyder.

«The Name of the Night is a Strong Tower» åpner showet med i episk svartmetall-modus, hvor storslåtte og karakterfylte akkord-progresjoner slår over i hverandre som bølger i et urolig farvann. Roret på skuta bemannes av trommis «Skriu», som med velveide stikkeslag staker ut kursen fra seksjon til seksjon, noe som overlater Vokalist Morten Shax til å beskrive de spektakulære omgivelsene med sin røffe og kommanderende stemme. Låtas spenningsfylte avslutnings-akkord skaper en god overgang til «Anomalious Abomination», som med sin thrash-påvirkede svartmetall er et mye mer aggressivt beist enn forgjengeren.

Dette skillet mellom atmosfæriske panoramaer og hardere, riff-fokuserte seksjoner er mye av drivkraften bak ‘The Archer, Fjord and the Thunder’s helhetlige oppbygning. «Formless and Void» begynner med Enslaved-aktig, svingende øks’n’roll, før refrenget nærmest oppløser lydbildet med sine tåkeaktige, åpne-strenger. «Arrows of Equilibrium» på sin side, lusker seg fremover som en fillete og sliten vandrer gjennom et månelyst og snøkledd landskap, før midtpartiet byr på en forrykende Mustaine/Friedman-aktig gitar-duell. «Wild Glorior Death» er kanskje det mest ekstreme og tydelige eksempelet, hvis rene og stillferdige åpning raskt må vike for versets huggende gitarer og midtpartiets rytmiske hamring.

Endezzma virker å ha en upåklagelig sans for utvelging av singler, ettersom tittelsporet, «The Name of the Night…» og «Wild Glorior Death» er tre av de fire beste låtene på skiva. Det absolutte høydepunktet er dog «Open Your Eyes and Stab the Sight», som med sin intense og tvistende, melodiske svartmetall pisker opp et heidundrande momentum frem mot platas avslutningsspor, «Arrows of Equilibrium». Selv om det er lett å identifisere platas sterkeste seksjoner, er det ingen partier som kan sies å være svake, noe som gjør at skiva kan spinnes fra start til slutt uten at opplevelsen blir brutt av ukarakteristiske feiltrinn.

‘The Archer, Fjord and the Thunder’ makter å skvise en umåtelig rikdom av minneverdige øyeblikk og inntrykk inn i en relativt kort spilletid. Plata vokser på deg over tid, og personlig har jeg etter utallige lytt ennå ikke følt at noe av materialet har begynt å stagnere. Endezzma oppfyller sitt potensiale og leverer årets foreløpig beste norske metall-utgivelse med ‘The Archer, Fjord and the Thunder’.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Makrostrukturell Evaluering: Ukas Plater




Death Crusader – Death Crusader

Ute nå via Bad Noise Records

Death Crusader er et heavy metal-band bestående av mannen bak Bad Noise Records, «Satan», og hans trofaste med-trubadur fra Satan og Kjartan, Kjartan. Per Metallarkivene har bandet eksistert siden 2014, men maskineriet har tydeligvis gått på tomgang en stund ettersom deres selvtitulerte nye plate er den foreløpig eneste utgivelsen de har gitt ut siden sin oppstart syv år tilbake. Årsaken til dette er neppe latskap, ettersom «Satan» har en finger med i ca. 80 prosent av alle utgivelsene som pumpes ut via plateselskapet hans; nei, mer sannsynlig virker det at gutta har ønsket å smi og hamre litt ekstra lenge på disse låtene, et inntrykk som forsterkes av at albumcoveret og produksjonen virker noe oppskalerte i forhold til innpakningen til deres øvrige prosjekter.

Og dette er definitivt låter som nyter godt av et noe høyere ambisjonsnivå. Kjerne-soundet til Death Crusader er ukomplisert, muskulær og energisk trad som blander den presise og bunntunge riffinga til band som Judas Priest og senere Accept med det røffe og uflidde ytret til band som Venom. Vi snakker tektonisk riffing, gitarharmonier og shredding, helhjertede forsøk på Halford-hyling og trommer som trakteres med bunnløs entusiasme. Om du forsøker å addere sammen disse elementene så kommer du sikkert frem til at dette virker som en jævla gøyal plate, og det vil du naturligvis ha rett i å anta. Det som ikke er så lett å kommunisere ved å liste opp lydbildets bestanddeler er hvor høy kvaliteten på mye av musikken faktisk er.

Jeg innrømmer at da jeg først satte meg ned og trykket play på åpningslåta «The Reaper», så slo den meg som nok et eksempel på solid trad som hemmes av svake vokaler. Men dette var mer et resultat av feiljusterte forventninger enn musikkens egenverdi, ettersom de oppstemte gitarharmoniene fikk meg til å forvente en stratosfærisk mannsrøst med melodisk teft og voldsom kraft, heller enn de bjeffende utropene som «Satan» kommer med over platas spilletid. Da jeg innså at et mer passende sammenlikningsobjekt ville vært de snerrende vokalene til Midnight, var det som at en puslespillbrikke falt på plass, og siden var lyttinga en helt annen. ‘Death Crusader’ er som en garasje/protometall-skive som er fylt med nok utsøkte trad-riff til å fullstendig blåse i stykker glasstaket som vanligvis tøyler inn prosjekter av samme kaliber.

Plata oppleves som en bandøving der den noe stive oppstarten gradvis bygges opp til en elektrisk og magisk sesjon ettersom musikerne får spilt seg opp. De første tre låtene er gode nok i seg selv, men det er først på «Hymn of Glory» at bandet virkelig når marsjfart. Den klassiske Tipton/Downing-riffinga og den hardtslående stikkeføringa fører til brede glis hos anmelder, og den røffe og melodi-agnostiske vokalen blir plutselig avslørt som en vital bit av bandets drivende motorikk. Herifra kommer høydepunktene som perler på en snor: «We March» sine glødende leads og fantastiske pre-chorus-riff, «Heavy Metal»s allsang-verdige refreng og sjarmfullt flåsete tekst, «Death Crusader» med sitt heseblesende framdrift og… ja, dere skjønner tegninga.

‘Death Crusader’ er som en beruset barbar som går amok på slagmarken; selv om den skjeggete og lendeklede-utstyrte soldaten ler og snubler over sine egne bein i en lettsindig ørske, er han fremdeles en høy-effektiv drapsmaskin som ikke tenker seg om to ganger før han parterer en stakkarslig og intetanende romer med nådeløs presisjon. I dette tilfellet er jeg romeren som ante fred og ingen fare ved første lytt, for så å bli tatt på senga etter tre-fire ytterligere platespinninger. ‘Death Crusader’ sneik seg opp på meg som få utgivelser makter å gjøre, og jeg kan ikke annet enn å anbefale utgivelsen helhjertet. Om de uraffinerte vokalene viser seg å være sterk kost til å begynne med, bare fortsett å lytt – plutselig ligger du lemlestet og glisende på de blodige slettene ved siden av alle oss andre. Anbefales!

Skrevet av Fredrik Schjerve



Vandrer – In Search of the Path of Return

Usignert, ute på Bandcamp.

Instrumental doom-metall, særlig av det ekstra trege og langstrukne slaget, kan fort fortone seg som en risikosport. Vokal tilføyer i mine øyne ofte mer til dette sjangerlandskapet enn man kanskje tenker over, der det ofte bidrar til en viss dynamikk over lydbilder som ofte krever mye tålmodighet av lytteren. Muligens er det også derfor man ikke finner så alt for mye av det. Enmannsprosjektet Vandrer fra Trondheim tok imidlertid utfordringen i fjor med sin tunge og gigantiske selvtitulerte debututgivelse. Nå er oppfølgeren ‘In Search of the Path of Return’ her. De fire låtene er fordelt utover hele 49 minutter, og selv om dette også er en litt kortere totalspilletid enn forgjengeren bød på, er det like fullt snakk om en kjempe som først og fremst lander i et blekt funeral doom-landskap med et ganske klart hint av stoner-elementer.

Og selv om det kan virke som om undertegnede muligens har gått inn i denne utgivelsen med en forutinntatt skepsis, så er det først og fremst slik at Vandrer har mye av det aller viktigste på plass. Det er naturligvis de tunge gitarriffene som stadig er i sentrum, og på sitt beste klarer Vandrer å etablere sterke motiver som står fjellstøtt som fundamenter for de mektige komposisjonene. Det beintøffe hovedtemaet i tittellåta stikker seg ut i så måte, så vel som riffet som etter hvert dominerer «Diamond in a Field of Clay». Det kanskje aller beste finnes imidlertid i «Roadmap of the Cosmic Mind», der det blytunge forenes med det storslåtte i et noe mer dynamisk riff som minner meg en god del om kunststykkene til den britiske doom-trioen 40 Watt Sun – særlig når komposisjonen også er såpass seig. Så er det helt klart gjort nært sagt perfekte valg i produksjonen av denne utgivelsen, der en fantastisk grovkornet gitartone dominerer lydbildet. Det er også her stoner-elementene og assossiasjonene til band som Dopelord begynner å tre frem.

Men det er også slik at ‘In Search of the Path of Return’ også var noe som fikk meg til å tenke over fallgruvene ved instrumental doom. Da handler det ikke bare om jeg omtrent satt og ventet på at Pallbearer-vokalen skulle kicke inn på åpningslåta og at jeg sitter med et inntrykk av at noen vokallinjer hadde gjort plata betraktelig bedre, men låtene er rett og slett litt for lange til at de alltid klarer å holde seg interessante hele veien. Dette er særlig fordi gitarmotivene etter hvert fortoner seg som nokså like. Det er ikke dermed sagt at det ikke er mulig å sette pris på slike tendenser – på sitt beste grenser Vandrers musikk over i et melankolsk meditativt spor det er høyst tilfredsstillende å følge, særlig etter et par gjennomlyttinger. Da stråler det instrumentale formatet. Men så er det også slik at den helt gode balansegangen noen ganger uteblir.

Skrevet av Alexander Lange



Galra – Nailed

Usignert, ute nå på div. strømmetjenester

Galra er et nytt og ukjent band bestående av to anonyme musikere som opererer under aliasene «Lotr» (samtlige instrumenter) og «Andtef» (vokal). Om vi skal stole på den ytterst beskjedne mengden info det er mulig å oppdrive om bandet på nett er de basert i Oslo, og per Metal-Archives skriver de musikk som har sin opprinnelse i svart/dødsmetallens tjære-fargede malstrøm. Den sjangerbetegnelsen passet gruppen rimelig godt på deres debut-singel fra 2020, «Dod», men på deres nye EP, ‘Nailed’, skritter duoen inn i et sound det er mye vanskeligere å plassere.

Hovedingrediensen i Galras lydbilde er fortsatt dødsmetall; buldrende gitarer og hul, grotte-aktig vokal er å spore nesten hvor hen du retter blikket på denne EP-en. Men i tillegg til denne basale grunnvollen finner vi en tilnærming til harmonikk og riff-utforming som gir inntrykket av at bandet har hentet lærdom fra det franske industriell-psykedeliske svartmetall-bandet Blut aus Nord og kjørt det gjennom en dødsmetall-filter. Dette forsterkes av EP-ens noe digitale produksjon, og resultatet er en klar og distinkt syntese av forskjellige uttrykk som er sjokkerende velkoordinert til å komme skjenende inn fra blindsonen som denne EP-en har gjort.

Tittelsporets ‘777 Sect(s)’-aktige gitarer demonstrerer særegenhetene ved Galras sound allerede fra EP-ens første sekunder. Denne typen riff kan ansees å være bandets nukleon, og de fleste låtene på EP-en inkluderer en variert iterasjon av denne ideen. Låtene har et bredt dynamisk spenn, fra drivende D-beats til svære, atmosfæriske strekk og dødsdoom-platåer. Etter de første par låtene har bombadert lytteren med noe EP-ens mer intense materiale, forekommer det et skifte rundt «Lamentations» hvor harmonikk og melodikk for stadig større innpass, og det er her vi finner de virkelige perlene.

«Lamentations», «Mantra» og «Bloodlike» spoler forbi ‘777’s industrielle maskineri og frem til ‘Hallucinogen’s mystiske og lysergiske visjoner. Melankolske og utenomjordiske akkordrekker brytes opp av Ingurgitating Oblivion-aktige bobler av stillestående vakuum. De strukturmessige defektene som var vanskelige å overse på de første par låtene blekner her i forhold til styrken på materialet, og det blir tydelig at bandet har funnet en mineral-åre som virkelig er verdt å hakke videre på. 

Det neste steget til Galra burde være å stramme opp de få elementene som ikke fungerer så bra som de kunne ha gjort. Låtstrukturene er tidvis retningsløse, og sporene ender oftere med et spørsmålstegn enn et utropstegn. Selv om jeg setter pris på selve lyden av «Andtef»s mørke growling, er frasene hans for rytmisk vage til å gjøre større inntrykk over ‘Nailed’s spilletid, noe som kan rettes på ved å skape mer meningsfulle forbindelser mellom vokal, tekst og musikalsk forløp. Dette er uansett ekstremt lovende saker, spesielt med tanke på at dette er en debut-EP fra en helt ny gruppe. Gitt litt tid, kommer jeg ikke til å bli overrasket om det viser seg at Galra er i stand til å produsere noe helt uforlignelig sett i kontekst av Norsk dødsmetall. Anbefales!

Skrevet av Fredrik Schjerve

Mikrostrukturell evaluering: Ukas singler




Mork – «Arv»

Ute nå via Peaceville

Etter å ha fått ryddet litt i hvelvet med ‘Pesta’ – en EP fra 2020 som inneholdt en ny originallåt i tillegg til et utvalg live-opptak – er det nå på tide for Halden-musikeren Thomas Eriksen å rulle ut promoen i forkant av den nyeste full-lengderen under solo-banneret Mork. ‘Katedralen’ har planlagt slipp 5. mars, og den første singelen, «Arv», så sitt slipp for litt over en uke siden.

«Arv» er en låt som uttrykksmessig er rimelig lett å gjenkjenne som en Mork-låt. Grunnmuren er andrebølges-svartmetall i middels tempo, tillagt elementer som har sine røtter i undersjangerens nyere utviklinger. Et stampende black’n’roll-riff hevder seg fort som låtas ankerpunkt, hvorfra versets rullende black/death-gitarer og refrengets krokete svartmetall springer ut. Bandets mest definerende karakteristikk farger samtlige av låtas avdelinger og vendinger, nemlig formidlingen av norsk folkeidentitet og -tradisjon gjennom en mørk modalitet. I dette tilfellet er det arven mellom generasjoner som utforskes via Eriksens Wongraven-aktige deklameringer, en tematikk som setter Mork i samtale med folk/svartmetallbandet Varde, som i 2020 slapp et album ved navn ‘Fedraminne’ som reflekterte rundt nettopp dette. 

«Arv» er en sterk komposisjon som mangler noe av det helt prangende distinkte som gjør en god låt til en god singel-låt. Av dets moderate karakter og velbalanserte struktur tolker jeg det dithen at den mest av alt er ment som en god album-låt, noe som skaper forventninger til slippet av ‘Katedralen’ i mars. «Arv» byr på gode riff og en innhyllende atmosfære, og bør definitivt sjekkes ut av folk med sans for finspikket og presis svartmetall.

Skrevet av Fredrik Schjerve



Golden Core – «Fáfnis bani«

Ute nå via Fysisk format.

Den unge Ammerud-duoen Golden Core har sluppet singelen «Fáfnis bani» – en låt som føyer seg sterkt inn i den allerede forholdsvis lange rekken med utgivelser fra bandet. Golden Core har skapt et varemerke for seg selv med sin solide stoner-metall som suppleres med tekster på norrønt, som gir det musikalske uttrykket, som jo i bunn og grunn baserer seg på et nokså veletablert sjangerlandskap som er vanskelig å misforstå, en særegen fremtoning.

«Fáfnis bani» demonstrerer imidlertid like fullt at Golden Core har mye spennende å by på når det gjelder selve låtskrivingen. Gitartonen er som vanlig rå, varm og organisk, og riffet i bånn står fjellstøtt der det vandrer i sine flere skifter gjennom vers-refreng-strukturene med den tøffe, Darkthroneske vokalen over seg. Hos meg appellerer dette hovedtemaet enormt fordi det i sin råskap også innehar en slags ro, noe som baner veien for den åpnere, episke andre halvdelen av låta, der hektiske lead-gitarer får bryne seg over vakkert akkordspill og blast-beats. Oppbyggingen på låta vitner om en stor forståelse for låtstruktur, og det er enkelt og greit ganske så imponerende hvor mye Golden Core klarer å få ut av de to hovedsekvensene som sammen knapt rekker å krype over fireminuttersmerket. Stjerne i boka!

Skrevet av Alexander Lange



Inflabitan – «Symbols»

Ute nå via Soulseller Records

Til slutt har vi Inflabitan, som nevnt i en tidligere spalte er i ferd med å slippe sin album-debut nesten tre ti-år(!) etter sin opprinnelse. Det har skjedd mye siden den gang 1993, og solo-prosjektets prototypiske annenbølges-svartmetall har i løpet av årenes gang måttet vike unna for en moderne form for svart/thrash-hybridisering. Andre singel fra ‘Intrinsic’ heter «Symbols», en låt som gir oss nye vinkler å anskue Inflabitans særegne tilnærming til sjangerkombinasjonen fra.

Åpningens tordnende thrash-angrep er mer utpreget teknisk enn førstesmaken vi fikk på plata i starten av januar, og riff-syklonen leder kjapt inn i et tungt og skeivt vers som vekker assosiasjoner til Dim Maks tvistende rytmiske underlag. Svartmetallen stikker tydelig frem ved låtas midtpunkt med sine tremolo-plukkede melodier og mollstemte arpeggioer, før vi igjen returnerer til lynskarpt og teknisk thrash-territorie. Der de fleste norske black/thrash-band kombinerer svartmetallens raspende vokaler med råskapen til det heseblesende thrash/speedmetal-uttrykket som dominerer i Sør-Amerika, kombinerer Inflabitan heller det norske tusmørket med den moderne tech-thrashen som springer ut ifra band som Sadus og Coroner. Resultatet er et egenartet sound som – til tross for en ujevn miks i denne omgang– er meget spennende å utforske. Inflabitan fortsetter å formidle sin personlige black/thrash-hybrid på «Symbols».

Skrevet av Fredrik Schjerve



Grimmferd – «Horror By The Crow’s Nest«

Ingen bildebeskrivelse er tilgjengelig.
Usignert, ute på strømmetjenester.

Enmannsprosjektet Grimmferd har fulgt opp sin obskure blackgrind-demo «Nigrum» med den ganske mye mer polerte «Horror By The Crow’s Nest». Prosjektet plasseres i krysningspunktet mellom black og death metal, og mens «Nigrum» nok passer best i førstnevnte beskrivelse, befinner «Horror By The Crow’s Nest» seg godt plassert på andre del av aksen.

Basisen i musikken ligger helt klart i de nokså groovy riffene, som i grunnen treffer svært godt, særlig med tanke den hissige og noe romklangbelagte mid-range-growlinga som ligger over. «Horror By The Crow’s Nest» er i det hele tatt litt av en tidsreise, og er kanskje først og fremst en godt kvalifisert oppvisning i thrash- og death-tendenser fra 80- og tidlig 90-tall. Med andre ord: For fans av band som Death og Slayer burde dette slå rimelig godt an.

Skrevet av Alexander Lange

Mikrostrukturell evaluering: Ukas singler




Sirenia – «We Come to Ruins»

Ute nå via Napalm Records

Sist uke godtet vi oss med Sirenias singel «Addiction No. 1» fra den kommende plata ‘Riddles, Ruins & Revelations’, en fengende kraftpakke som blandet gruppas velkjente symfoniske metall med elektroniske elementer og Rammsteins industrielle arena-rock. Sist fredag slapp bandet singel nummer to, en mørkere og mer hardbarka låt ved navn «We Come to Ruins». 

Ved inngangsdøra møter vi de samme sagende synthene og elektroniske filtrene som summet i bakgrunnen på «Addiction No. 1», før et Sylosis-aktig, mørkt og moderne thrash-riff overrasker med sin umiddelbare tyngde. De growlede versene kommer som et friskt pust fra en gruppe som tidvis står i fare for å kunne bli oppfattet som Eurovision-metall, og i motsetning til mange kvinne-frontede symfoniske metallband unngår Sirenia den fryktede «Skjønnheten og udyret»-effekten som ofte oppstår mellom de kontrasterende stemme-typene. Det låter overbevisende røft, og det glir sømløst over i Emmanuelles strålende melodier på pre-chorus og refreng. Jeg har ikke så mye negativt å si om singelen – både det vektige «Hevy-Devy»-riffet og den snaue synth-odysseen på broen fungerer bra isolert, samtidig som de bidrar til å skape variasjon i låtas terreng. Alt i alt sett synes jeg singlene Sirenia har sluppet i forbindelse med plateslippet til nå har vært rimelig sterke, så forventningene er høye til det fulle prosjektet nå som vi nærmer oss release. Sirenia opprettholder sin gode treff-rate hva singler angår med «We Come to Ruins».

Skrevet av Fredrik Schjerve



Wardruna – Skugge

Wardruna.com - Official Wardruna Website
Ute nå via Fimbulljod Productions på strømmetjenester.

Wardrunas ‘Kvitravn’ nærmer seg med stormskritt, og en uke før slippet slapp folk-prosjektet med Einar Selvik i spissen den siste smakebiten: «Skugge». Dette er et litt annet dyr enn den kruttsterke ti-minutteren «Andvevarljod», som i sin variasjon og sine bølgedaler demonstrerte nokså progressive tendenser. Sånn sett minner den langt mer om «Kvitravn», noe låtlengden også tilsier, men den er nok også et noe mer lavmælt og seigt innslag. Dette betyr naturligvis likevel ikke at det majestetiske ved Wardrunas varemerke bortfaller, der det dypt spirituelle kles i en musikalsk drakt som bør være spiselig for de aller fleste.

Første halvdel av låta fremstår herlig endeløs, der de ytterst få trommeslagene understreker et usedvanlig lavt tempo som først og fremst drives fram av de lange, kontrollerte stavelsene i Selviks vokal. Forlengelsen føles da også svært naturlig, der både vokalen og perkusjonen driver tempoet opp betraktelig og fullbyrder det som for meg alltid har vært den sterkeste siden ved Wardrunas musikk: Intensiteten. Komposisjonen er nemlig svært sterk i dette henseendet, der bandet med svært få trekk, og egentlig bare ved hjelp av den hypnotiserende atmosfæren som stadig ligger sterkt ulmende under det hele, evner å holde musikken i et jerngrep samtidig som at de får den til å peke utover seg selv.

Skrevet av Alexander Lange



Jorn – «Faith Bloody Faith»

Ute nå via Arctic Rights Management

Norges fremste metallvokalist Jørn Lande sørget med sin joviale holdning og enorme scenetekke for et forfriskende innslag under lørdagens sending av MGP. Jeg var i utgangspunktet overrasket over å se navnet hans på deltakerlista, noe som med tanke på Jorns forkjærlighet for fengende og ukomplisert arena-rock i etterkant nesten er umulig å forstå. Jørn Lande har vært klar for låtskriverkonkurransen i lang tid – hvorvidt han har vært klar over det eller ei – og denne helgen fikk vi alle sammen glede av å høre mannens stålbelagte stemmebånd tordne ut fra tv-høyttalerne.  

«Faith Bloody Faith» er en pasifistisk og dogme-kritisk hardråkk-jam skrevet av Jørn selv, i tillegg til medlemmer av TrollfestChrome Division og selveste Åge Sten Nilsen. Harmoniserte gitarer river som piler i luftrommet over slagmarken, og Game of Thrones-trommer pisker de krigene massene til vanvidd. Det mest overraskende aspektet ved låta er den tunge bruken av østlig instrumentering og tonespråk, et element som i kjent MGP-stil ikke helt klarer å unngå å bli oppfattet som kulturell turisme. Låta i seg selv er en ekstremt fengende stykke musikk, og Jørn trakterer det skiftende terrenget med overskudd og bombast.

Men i likhet med Keep of Kalessins «The Dragontower» fra 2010 føles «Faith Bloody Faith» ut som en forkortet versjon av en lengre låt, og spesielt andreverset bærer preg av at låtskriver-kvartetten forsøker å rase gjennom for mange ideer på kort tid. Til tross for dette fikk jeg virkelig sansen for låta etter atskillige lyttinger, og sett fra det ståstedet at MGP-låters eneste samfunnsoppgave er å levere musikk med høy underholdnings-faktor er det ingen grunn til å mene at hverken «The Dragontower» eller «Faith Bloody Faith» forsømmer sine plikter. Til tross for at skribentene hos Metallurgi stemte iherdig på bidraget til Jorn kom han dessverre ikke videre; noe som sjokkerer med tanke på at de autoriserte anmelder-stemmene våre er verdt omtrent ti ganger så mye som allmennhetens. Gjør som oss og vis din støtte til den snytte utøveren ved å spille av låta høyt og ofte via artistens Spotify-side!

Skrevet av Fredrik Schjerve



Endezzma – «Wild Glorior Death»

Ute nå via Dark Essence Records

En tordenbolt lyser opp en forlatt slagmark dekket av skjoldsplinter og brukne økseskaft idet melankolsk gitarplukking lokker oss tilbake til Endezzmas langhus for å høre andre singel fra den kommende plata ‘The Archer, Fjord and the Thunder’, titulert «Wild Glorior Death». I min anmeldelse av «The Name of the Night is a Strong Tower» lot jeg meg imponere av bandets «…mytiske raffinement og eksplosive kraft», og på den siste singelen opprettholder Endezzma nettopp denne balansen, samtidig som de ikler musikken en mer storslått drakt. 

Etter den spenningsbyggende introduksjonen leder Hønefoss-kvintetten lytteren gjennom en korridor der noen av de mest effektive våpnene i bandets arsenal henger til utstilling. Strie strømmer av melodisk men voldsom svartmetall møter høye voller av robust vikingmetall, det hele akkompagnert av grov og lidenskapelig vokal fra vokalist «Morten Shax». I tillegg til disse kjerne-elementene fyller Endezzma ut i kantene med mer eventyrlige komponenter; en glitrende tåke av effektbelagte keys driver inn over lydbildet fra tid til annen, og på et sted i låta introduserer en lys og vibrerende synt-linje som jeg ved første gjennomlytt forvekslet med operatisk kvinnevokal. På «Wild Glorior Death» leverer Endezzma nok en moderne viking/svartmetall-hybrid som klarer å kombinere tilgjengelighet og dybde på utmerket vis.

Skrevet av Fredrik Schjerve



Heave Blood & Die – Post People

Ute nå via Fysisk Format/Heave Blood & Die via Bandcamp og strømmetjenester.

Heave Blood & Die fra Tromsø klarte i fjor å bygge opp høye forventninger til deres kommende tredjealbum ‘Post People’ med singlene «Radio Silence» og «Metropolitan Jam». Bandets eventyrlige, suggererende stoner-metall fikk her tilført en del mer egenart gjennom flere luftige innslag av elementer fra sjangre som post rock, post punk og krautrock. Her har de klart kunststykket å unngå det ofte litt langtekkelige og kjedelige sporet mange post-metal-band setter seg fast i; i stedet opprettholder Tromsø-kvintetten den energien de allerede har mestret på sine tidligere utgivelser. «Radio Silence» har hørtes ut som et slags drømmende Baroness, og singel nummer to har vært den litt mer utålmodige og drivende lille kompanjongen.

Nå har bandet sluppet tittellåta fra albumet, der strikken nok tøyes enda lenger fra en hvilken som helst komfortabel metal-tilværelse. Rene indie rock-tendenser åpenbarer seg i versene i låtas første halvdel, der lavmælt vokal ligger godt over et fantastisk romslig lydbilde preget av store, behagelige gitarer. Et kort, snikende crescendo av keyboard-orgel åpner låta for det ISIS-aktige klimakset, som bandet evner å holde gående med et langt melodisk strekk. På «Post People» må jeg innrømme at jeg nok savner nettopp den energien som på de andre singlene har bidratt til å løfte Heave Blood & Dies egenart, mest fordi det særegne på denne nye låta nok er mindre slående. Samtidig demonstrerer bandet her også en spennvidde som nok er helt nødvendig på en fullengder; «Post People» løftes på alle måter når den høres i sammenheng med de to andre låtene.

Skrevet av Alexander Lange



Vardok Nalt – «Rosedansen»

Usignert, ute nå på bandets Bandcamp

Vardok Nalts nye singel «Rosedansen» er som en altoppslukende, svart røyksky som langsomt men ustanselig kryper bortover horisonten. Enmanns-prosjektet har vært svært aktivt siden oppstarten sent i 2020, med singler som hyppig og sporadisk fløt til overflaten på Youtube og Bandcamp, samt en EP ved navn ‘Ikke Vær Redd for å Falle’ som ble sluppet helt på tampen av året. Der Vardoks tidligere materiale bærer preg av den puslingen som må til for å finne frem til et eget sound, er «Rosedansen» en låt som er seg selv fullt og helt – en forbausende komplett låt fra et prosjekt som kun har eksistert i et fåtall måneder.

Låta åpner med den svellende røykskyens illevarslende frammarsj, før en piruetterende frase begynner å spinne et sted dypt inne i det uskuelige mørket. Den dystre valsen halter seg fremover i et langsomt og utrettelig tempo, før Vardok introduserer en melodisk tredjegitar. Denne kombinasjonen av inntrykk får muligheten til å putre og koke over mange repetisjoner, før rullende dobbelbass ramper stemningen opp til apokalyptiske nivåer. DSBM-vokalen til Vardok henger som en grå sol i horisonten, og i bakgrunnen hører vi etterlevningene av et bedrøvelig orkester i form av en mørk aura av keyboards. 

For første gang samler tematikk, instrumentale ideer og storstruktur seg for Vardok Nalt til et produkt som er mye større en sine bestanddeler, og resultatet er en låt som for min del er den klart sterkeste singelen så langt i 2021. Grunnet et ønske fra bloggens hold om å tilby en likeverdig plattform for både ny-oppstartede og erfarne grupper er det ikke sikkert at jeg kan fortsette å dekke Vardok Nalts produksjon i sin helhet, ettersom han arbeider såpass hurtig at vi står i fare for å dekke ham annenhver uke. Jeg kommer uansett til å følge utviklingen hans og gjøre dere lesere oppmerksomme på milepælene, ettersom jeg føler at mannen er i ferd med å utvikle noe mektig og potent på rekordtid. «Rosedansen» er rik og hypnotisk dødsmarsj jeg anbefaler alle som har interesse av dyster, atmosfærisk svartmetall.

Skrevet av Fredrik Schjerve