Blodkarsk – Jarpi
I denne (meget sene) utgaven av ukas favoritt har jeg gleden av å rette opp i en av fjorårets bitreste urettferdigheter. Som mange av dere vet, tok bloggen seg en sårt tiltrengt pause fra mars til september i fjor som følge av ting som skjedde i den private sfæren. I denne lange pauseperioden ble det utgitt mye fantastisk musikk fra norske metallartister, og det var en kjip opplevelse å overvære dette musikalske vindfallet uten å ha muligheten til å skrive om det. Blant skivene vi garantert hadde trukket frem i denne perioden, sett at vi var aktive, finner vi Blodkarsks debutskive ‘Rotvelt’.
‘Rotvelt’ var et uraffinert men engasjerende stykke trøndersk svartmetall; like opptatt av å slenge rundt seg med fete riff som å innhylle lytteren i isnende, svartmetalliske stormvinder. På andreskiva ‘Jarpi’ er forbindelsen til debutens lydbilde fortsatt lett å spore, men i denne omgang er raffinementsjobben i større grad blitt utført. Skiva er som følge både mer ekspansiv og søkende, og konsis og strømlinjeformet enn sin forgjenger.
Blodkarsk sitt sound befinner seg i et slags knutepunkt mellom den skogslige mystikken til Ulvers ‘Bergtatt’ og Windirs fossende melodikk. Bandet understøtter dette utgangspunktet med vikingmetallens svingende rytmikk, og pakker det til slutt inn i en varm og knitrende miks som sender tankene i retning Gjendøds skive fra i fjor, ‘I Utakt med Verden’. Denne miksen av svartmetalliske grunnsteiner finner du i hver og en av de syv låtene som til sammen utgjør ‘Jarpi’, selv om bandet stort sett finner måter å variere terrenget på som unngår at opplevelsen blir ensformig.
«Syndefall» introduserer oss til Blodkarsk v.02 på utmerket vis, med lange, utfoldende gitartemaer og rike, vandrende arrangementer. Tittelsporet fortsetter i stor grad i dette sporet, men bryter opp den musikalske strømmen med et knusende kampesteinsriff i låtas andre halvdel. Tidvis slår kvartetten til og med over i bredbeinte rocke-grooves toppet med ledegitarer, som om de melodiske solstrålene til band som Kvelertak og Avertia plutselig skinner ned mellom bladene i bandets mørke og fuktige skogsterreng.
De to kortere låtene som fullfører platas A-side utgjør så et friskt pust i skivas flyt, hvor spesielt «Over Svart Blautmyr» markerer seg som følge av en tydelig tradmetallisk schwung. På skivas B-side, returnerer bandet til de utstrakte, ‘Bergtatt’-ske slettene de begynte skiva med. Best av de tre er singelen «Hælv Geit, Hælv Mainj», hvor Blodkarsk bruker bassens fremtredende posisjon i miksen til å farge i kantene på utsøkt vis.
Jeg er ikke hundre prosent overbevist om at Blodkarsk alltid klarer å fylle tiden på meningsfullt vis på sine lengre låter. Enkelte deler repeteres gjerne en gang eller to for mye, og den store utbetalingen man forventer ved slutten av de langstrakte utviklingskurvene uteblir. I tillegg feiler kommunikasjonen mellom bandets to gitarister fra tid til annen, hvilket resulterer i noen spesielt sure sammenstøt på låter som «Syndefall» og «Jarpi». Det er dog ingen tvil om at Blodkarsk har tatt et betydelig skritt framover på sin andreskive, og jeg har nytt tiden min med ‘Jarpi’ mye nok til å skjenke den tittelen som ukas favoritt med enkelhet. Anbefales fans av barsk og skogs-vandrende svartmetall.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Metallurgi 