Mitt første møte med Bergensbandet 66crusher var ikke fullstendig uten utfordringer for min egen del. For det første har vi bandnavnet og logodesignet, som mest av alt får meg til å tenke på groove-metalliske eksportvarer fra de amerikanske sørstatene – av den typen som passer på å alltid ha skytevåpenet innenfor en armlengdes avstand. For det andre har vi coverkunsten, som følger en digital stil som til tross for mengder av presedens hos progmetallens giganter aldri helt har vunnet min personlige gunst. Dette overfladiske førsteinntrykket påvirket definitivt opplevelsen min av 66crusher sine nyeste singler, hvilke jeg omtalte med en slags avmålt halv-entusiasme her på bloggen.
Etter å ha hørt adskillige ganger på bandets fjerdeskive ‘Limbo’, har pipa dog fått en annen lyd. 66crusher spiller en form for mørk og melankolsk progmetall som henter vel så mange elementer fra rifftung thrashmetall som triks fra Dream Theaters regelbok, og de gjør dette på et vis som formelig oser av låtskriverkløkt og teoretisk kompetanse. Jeg har skrevet avsnitt opp og avsnitt ned på bloggen om hvordan metallens kompliserte tonespråk ofte blir maltraktert av den manglende teoretiske kunnskapen til sjangerens utøvere. I 66crusher har vi endelig et eksempel på et band som makter å navigere metallens vriene tonale farvann uten å seile seg bort, og ‘Limbo’ er som følge en av de sterkeste norske progmetall-skivene i senere tid.
«Retribution» starter in medias res, med en av skivas tyngre thrash-sekvenser. Spørsmålet jeg fant det mest naturlig å stille på dette tidspunktet, var hvorvidt 66crusher var et progmetall-band med sans for thrash, eller rett og slett Evile med skeive taktarter. Begge disse forslagene viste seg å være svært upresise, ettersom ‘Limbo’s uttrykksmessige bredde og tekniske overskudd gjør det mer nærliggende å omtale bandet som Vorbids melankolske og betenkte storebror. Dette viser seg ikke bare i de akrobatiske instrumentalseksjonene til låter som «Retribution» og den fantastiske singelen «Descent», men også i de mer melodiske og tempererte låtene som «Phantom», «Distrust» og «Unscarred».
I tillegg er 66crusher i besittelse av et dødelig potent våpen i form av vokalist og gitarist Jarle Olsvoll. Som utøver, kan karen best beskrives som en kollisjon mellom den rå kraften til Jørn Lande og den melodiske teften til Bernt Fjellestad, og mannens vokalprestasjon byr på et naturlig fokuspunkt som virkelig suger lytteren inn i skivas musikalske univers. Dette betyr ikke at Olsvoll kupper oppmerksomheten på bekostning av bandets øvrige medlemmer. 66crusher er nemlig en såpass balansert og veloljet prog-maskin at oppmerksomheten flytter seg temmelig friksjonsfritt fra musikalsk hendelse til musikalsk hendelse, uavhengig av nøyaktig hvor i det instrumentelle maskineriet hendelsen utfolder seg.
I tillegg har skiva en gjennomtenkt og dynamisk struktur som aldri mister det overhengende målet av syne. Dette målet kan sies å være det avsluttende tittelsporet, som over sine ti minutter knytter sammen skivas parallelle tråder til en svært beundringsverdig finale. Det tonale skiftet som forekommer rundt låtas sjette minutt vrir de siste, bitre tårene ut av lytterens lommetørkle, før det vekslende solospillet loser oss motvillig ut av en av årets flotteste metalliske plateopplevelser så langt i år – i alle fall fra norsk hold.
‘Limbo’ er en skive som man trolig kan tilbringe et utall timer med, uten at dette får noen betydelig påvirkning på verdien man får hentet ut av den. Skivabalanserer alvorstynget dramatikk med blåøyd forundring til slående effekt, og byr på samme tid på melodiske holdepunkter, kruttsterke riffkunster og låtstrukturer som oppleves som finstemte og meningsfylte. Jeg har rett og slett kost meg gløgg med ‘Limbo’ – progfan som jeg er av natur – og ser frem til å forsøke mitt argeste å spille den i hjel over årets gjenværende måneder. Har du sansen for tung og følelsesladet progmetall skylder du deg selv en tur innom ‘Limbo’!
Avertia – Live at Jernverket (Live at Jernverket 2022)
Usignert, ute på strømmetjenester
Svartmetallprosjektet Avertia har sluppet opptaket av sin akustiske konsert på Jernverket i fjor, og kaster sånn sett ut en fin liten kuriositet som nok kan fungere som en liten oppvarming til fullengderen som visstnok er på vei. Gammelt, nytt og noen sidespor går sammen for å danne denne lille håndfullen av noen låter, og på tross av en gitar som til tider låter litt vel skranglete er det snakk om en veldig fin prestasjon. Det er i alle fall et helt habilt kvarter med live-musikk.
Skrevet av Alexander Lange
What the Five Fingers Said to the Face – ENDLESS
Usignerte, ute nå på div. strømmetjenester
Det er ingen tvil om at Oslo-bandet What the Five Fingers Said to the Face (heretter WTFFSTTF) er en gjeng som legger mye i musikken sin. Trioens Spotify-biografi fremstår mer som en erklæring om nyvunnet spiritualitet enn en tradisjonell biografi, og vil mest sannsynlig fremkalle både hodekløing og spørrende blikk hos de fleste som svinger innom profilen. Oppsummert påstår bandet at de bruker musikken sin til å «kommunisere med andre eksistensielle plan og vesenene som bor i dem», samt å prosessere traumer og jobbe seg i retning en slags spirituelt fundert selvrealisering som artister.
Store ord, jovisst, men jeg skal ikke benekte at min tid med den nye plata deres ‘ENDLESS’ tidvis har bydd på mystiske opplevelser. Disse opplevelsene er dog knyttet til musikkens iboende karakteristikker; nærmere sagt til den fjerne, kjølige og vagt uforklarlige stemningen som bandets særegne sound utstråler. Bandet har selv trukket frem band som Ulver, Tool og Opeth som inspirasjonskilder, men etter min mening er disse påvirkningene umulige å spore på ‘ENDLESS’ – kanskje med unntak av en Toolsk tendens til syklisk repetisjon. Nei, WTFFSTTF sitt uttrykk på ‘ENDLESS’ er mer kryptisk enn som så, å krever trolig et helt annet sett med referanser for å gi mening for den gjengse lytter.
Skulle jeg forsøkt å oppsummere bandets sound, ville jeg forklart det som om Inter Arma hadde bakt langt mer hardcore og støyrock inn i det tårnende sludge-mesterverket sitt ‘Sulphur English’ fra 2019. Både knusende gitarriff i skeive takter, skingrende ledegitarer og basspedaler som får det til å knake i jordskorpen er grunnlaget mitt for denne sammenligningen, selv om ‘ENDLESS’ er altfor sammensatt til å kunne bli oppsummert av én enkel referanse. Skiva er nemlig ladet med en slags futuristisk, mørk energi som gjør seg til kjenne via rumlende frekvenser, foruroligende, hviskede mantraer og den nevnte, fremmede atmosfæren. Det føles litt som å motta et signal fra et havarert skip i de fjerne utkantene av kosmos; et signal som stadig brytes opp av de sykliske gitarenes kvernende støy.
Allerede på spor nummer to, singelen «Helix», utnytter WTFFSTTF det særegne soundet sitt til sitt fulle potensiale. Bølge etter bølge med hardtslående rytmer skviser seg ut fra riftene bandet har åpnet i vårt eksistensielle plan, og deiser ned over lytteren, kun stagget av kjølige, atmosfæriske strekk med støyrock. Bølgene fortsetter å strømme ut på «To Become Invisible», men i denne omgang kommer de i form av slake dønninger som frakter lytteren langs en døsig elv av gradvis stagnerende vann. Deretter bryter helvete løs på skivas andre høydepunkt, «Blackspiraldance», hvor åpningens alarmerende frekvenser varsler om låtas massive grooves og blytunge matte-sludge.
‘ENDLESS’ virker nøye gjennomtenkt i måten bandet sprer de betydelige hendelsene jevnt utover skivas spilletid. Etter A-sidens golde topper og kjølige atmosfære, er mellomspillet «Spiraling» som en varm og menneskelig hånd på skulderen – dog en berøring som oppleves som altfor kort. Det gjør derfor inntrykk når «RAW» returnerer til dette blaffet av menneskelig varme, etter å først ha revet oss inn i et lydbilde preget av skrekkelige harmonier og urovekkende, sjanglende rytmer. Det Baroness/Fleet Foxes-aktige vokalkoret som opptrer mot slutten av låtas spilletid er en av skivas største genistreker, og føles mest av alt som det store «helende» øyeblikket som bandet har jobbet seg frem mot fra skivas første sekund.
Etter denne beskjedne men inntrykksfulle lysstrålen har passert, er det dog mindre klart hva bandet jobber seg frem mot. «Threshold»s tittel og tekst antyder at bandet har krysset en terskel og oppnådd et slags abstrakt mål, men denne betydelige hendelsen reflekteres ikke av musikken, hvor spesielt det melodiske temaet som avslutter låta virker å vente på et eller annet som aldri kommer. Det kan dog hende at bandet har ment å avslutte skiva med en følelse av ufullendthet, ettersom postludiet «Endless» også virker å peke fremover mot noe som fremdeles ligger skjult bak horisonten.
‘ENDLESS’ er en rik, velutformet og distinkt plateopplevelse som likevel gir meg følelsen av å sitte igjen med ubesvarte spørsmål. Generelt sett føler jeg at vokalen sliter med å hevde seg som en essensiell bit av det uttrykksmessige puslespillet, og at det er instrumentalene som i hovedsak har æren for at skiva er så absorberende som den er. What the Five Fingers Said to the Face har uansett levert en av de mer minneverdige musikalske hendelsene i det fortsatt unge norske metall-året; en bragd som trolig til å stå friskt i minnet når året skal oppsummeres i desember.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Scion – Burden
Usignert, ute på strømmetjenester
Den nyeste EP’en til trioen Scion, ‘Burden’, er som en umiskjennelig hyllest til råskapen og brutaliteten i mye av metallen som først fikk ekstremmetallske tenner. Grunnuttrykket her er en velfungerende miks av thrash metal og doom metal, og den mørke estetikken, en og annen blast beat og noen av sidene ved vokalen bidrar også til at det hele får en eim av svartmetall.
Jeg synes nok Scion kommer aller best ut når de tyner de tregeste sidene av musikken sin på tittellåta, der de kombinerer solid riffarbeid med et herlig, traskende tempo som gjør låtlengden på litt over fem minutter helt passende. De andre låtene på ‘Burden’ er av det noe kortere og raskere slaget, og Scion lykkes stort sett godt med å kombinere en forfriskende enkelhet med ganske potent tyngde og energi. Særlig avslutningen «Buckets of Blood» er et vitnesbyrd på dette, der svartmetallske gitarriff blandes med en nesten punksk energi, noe som resulterer i et ganske så catchy refreng.
De to første låtene på EP’en, «Unholy» og «Revenge», imponerer meg nok ikke vel så mye. Førstnevnte ypper med grensedragningene mot litt vel simplistiske riff, og «Revenge» mangler rett og slett de helt minneverdige øyeblikkene. Likevel er det få dårlige ledd på ‘Burden’, og i alt er det et vellykket kvarter når det gjelder å være brutal og uanfektet old-school-metall. Anbefales!
Skrevet av Alexander Lange
Hengestaur – Ånesott
Usignert, ute på strømmetjenester
Hengestaur dukket for oss opp i 2021 som en positiv overraskelse da de slapp de to EP’ene ‘Eldhug’ og ‘Frostnid’. Dette er en svartmetallduo som på mange måter holder seg til sjangerens grunnformler, men som også bringer inn en ganske betydelig egenart med sin mystiske aura, smakfulle bruk av nynorsk og melodiske innhogg i musikken. I låtene til Hengestaur blandes pure og 90-tallske svartmetalltendenser med vestlandssvartmetallens gode følelse for folketonale og melankolske melodier.
Det gjelder også på bandets nyeste – og første – fullengder ‘Ånesott’. Her er det ikke snakk om musikk som på noen måte føles spesielt moderne eller teknisk og produksjonsmessig finpussa. Snarere ligger en forfriskende råskap hele tida i lufta på denne plata, som kanskje kommer aller best til uttrykk i de melodiske og atmosfæriske strekkene. Det er også noe av det første som møter lytteren når «Tobakksvolt» sparkes i gang, der assosiasjonene til sognametall-band som Windir og Nifrost begynner å spinne i undertegnedes hode mens røffe, klassiske metallriff også får scenetid.
«Njords Barm» stiller også sterkt med noen av platas flotteste melodier, og første del av avslutningsgiganten «Antarktis Sol» hypnotiserer med noen suggererende opp- og nedganger. Det største høydepunktet på ‘Ånesott’ er nok likevel syvminutteren «Misfærd», der Hengestaur lykkes særdeles godt med å la et langt, Darkthrone-aktig riffparti bli et herlig fokuspunkt i komposisjonen. Den bryter plutselig opp et herlig introparti og blir krydret med noen veldig kule, dype vokalfraser det legges ekko over. Etter hvert bereder det grunnen for et stratosfærisk klimaks som imponerer stort.
«Misfærd» er tross sin merkelige struktur også en av låtene der Hengestaur lykkes best med nettopp det strukturelle. Ellers synes jeg ikke alltid duoen treffer helt blink. «Tobakksvolt» blir for eksempel noe retningsløs med alle repetisjonene sine, og «Ljos» fremstår – tross sine helt nydelige temaer – noe rotete og avstumpet mot slutten.
I tillegg kan kanskje noe av det samme sies om plata som helhet. ‘Ånesott’ avsluttes nemlig med en elektronisk merkelighet ved navn «Antarktis Sol II», som i og for seg er et herlig påfunn, men som skiller seg såpass mye ut på tampen at det sannsynligvis ville vært kulere om Hengestaur integrerte elementene i denne låta et annet sted på plata. Det er heller ikke til å legge skjul på at noen overganger både i og mellom låter kan føles litt ujevne og skranglete. Likevel synes jeg at bandet kommer godt ut på ‘Ånesott’, og de to vestlendingene klarer ikke minst å få frem de stilistiske styrkene som har vært der helt siden oppstarten. Det er en nokså klassisklydende svartmetallplate som likevel føles noe fremoverlent på grunn av egenarten i musikken.
Skrevet av Alexander Lange
THE GATE HAS BEEN OPENED AND THERE IS NO RETURN –THE GATE HAS BEEN OPENED AND THERE IS NO RETURN
Usignert, ute på Bandcamp
Les tittelen på denne EP’en, se coveret, og du skjønner nok tegninga: ‘THE GATE HAS BEEN OPENED AND THERE IS NO RETURN’ er ingen hyggelig seanse. Dette er et kvarter med musikk som fascinerer stort bare ved å være så gjennomført vederstyggelig, og det er kanskje noe av den første norske musikken jeg har hørt siden Blodkvalts første demoslipp som virkelig klarer å få frem det absolutt styggeste innenfor svartmetallen. Musikken til dette prosjektet låter imidlertid også svært teknisk og moderne, og sender sånn sett også noen assossiasjoner til death metal – og spesielt til bandet Anaal Nathrakh.
Det tråkkes så å si kontinuerlig på gasspedalen her, med unntak av host og hark som vel egentlig fungerer som noen merkelig form for pusterom i musikken. Pacingen er uansett helt strålende på denne EP’en, og dette prosjektet – hvem det nå enn er som står bak det – maner frem en intensitet som føles nærmest overveldende så å si hele tiden.
Men det er egentlig ikke så ensformig likevel. THE GATE HAS BEEN OPENED AND THERE IS NO RETURN byr på både svartmetallske eksplosjoner som får det hele til å renne over, tekniske gitarpartier og brutale og tøffe riff, og det får denne EP’en til å føles som en ganske dynamisk opplevelse. For eksempel bidrar hovedriffet i «GOSPEL OF THE ENDTIMES» til å krydre utgivelsen med variasjon, der den baserer seg på et riff som minner mye om Mayhem-klassikeren «Necrolust» – bare med et enormt kaos rundt, naturligvis.
‘THE GATE HAS BEEN OPENED AND THERE IS NO RETURN’ er imidlertid en EP det ikke er så mye mer å si om, og du må rett og slett bare høre den for å forstå helt hva vi har med å gjøre. Det er uansett en skikkelig stygg, imponerende og fascinerende EP som vi absolutt ikke skal se bort fra at ender opp på vår liste over årets beste norske.
Skrevet av Alexander Lange
Infernal Diatribe/Moor – The Fallen One
Ute nå via Masters of Kaos
Den flittige undergrunns-musikeren bak prosjektet Moor gav nylig ut en splitt med det indiske bandet Infernal Diatribe for det kolombianske plateselskapet Masters of Kaos. Moor sin side av utgivelsen består i hovedsak av låter fra debutskiva ‘Viper Kingdom’, i tillegg til en eterisk, instrumental outro og låta «Nobles of the Black Shrine» fra splitten med kolombianske Perventor. De indiske og norske åndsfrendene er stort sett en god match på ‘The Fallen One’, selv om dette dessverre skyldes at musikken i det store og det hele er lite oppsiktsvekkende. Dersom du liker svartmetall som har svært lite til felles med uttrykkets fundamentale teser, ja da kan du vurdere å ta en svipptur innom Infernal Diatribe og Moors ‘The Fallen One’.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Dadlur – Project GEIST: Gaze Into the Storm
Usignert, ute på Bandcamp
Til slutt gir vi en liten shout-out til den nye utgivelsen fra det underlige svartmetallprosjektet Dadlur: ‘Project GEIST: Gaze Into the Storm’. Dette er et prosjekt jeg lenge har vært fascinert av på grunn av integreringen av synther i musikken, som bidrar med et velfungerende preg av industriell musikk og støy – noe synth-tung musikk jo ofte har til felles med svartmetallen uten at det har blitt kombinert på helt samme måte som det Dadlur gjør. Slik er det også på denne nye utgivelsen, og selv om fraværet av vokal gir det et litt vel gjennomgående preg av bakgrunnsmusikk, fungerer det godt her – enten det er snakk om den tunge, fete svartmetallriffinga i «Frostbite Terror» eller de mer atmosfæriske partiene i åtteminutteren «Gaze Into the Storm».
I likhet med band som Helheim og Kampfar, var Tulus aktive ved den norske svartmetallens spede begynnelse på tidlig 90-tall, uten at dette nødvendigvis er noe folk flest er klar over i dag. Dette slår meg som en uheldig overseelse, spesielt med tanke på at samtlige tre band fortsetter å levere utgivelser preget av sterke kreative drivkrefter hele 30 år etter oppstarten. Der Helheim og Kampfar har produsert noen av de klareste høydepunktene innenfor norsk svartmetall i senere år – med ‘WoduridaR’ og ‘Til Klovers Takt’ henholdsvis – har Tulus selv levert en kruttsterk og innhyllende plateopplevelse med sin nye skive ‘Fandens Kall’.
I mine singelomtaler i forkant av slippet av ‘Fandens Kall’, har jeg mast mye om vanskene mine med å skille musikken til Tulus fra musikken til Khold, som tross alt består av samme mannskap, mer eller mindre. Etter å ha spunnet gjennom ‘Fandens Kall’ en fire-fem ganger, er det dog relativt lett å finne elementer som skiller det ene prosjektet fra det andre. Der Khold er en kjølig og glattpolert black’n’roll-maskin som synes å prioritere låtenes kraft i en live-setting, er Tulus et prosjekt som fungerer vel så bra på vinyl som på scenen. Nei, bandet er slettes ikke fremmed for å trampe ut en stampende black’n’roll-groove i Kholdsk stil, men den varme og mystiske auraen av nasjonalromantikk som henger over ‘Fandens Kall’ er et langt mer definerende aspekt ved bandets musikalske identitet enn det rytmiske elementet etter min estimering.
Åpningslåta «Fandens Kall» åpenbarer en annen ting som skiller de to gruppene fra hverandre, og det er at Tulus har langt lettere for å begi seg ut i det rå og ruskete, svartmetalliske uværet enn Khold har. Dette gir musikken et innskudd av villskap som kontrasterer godt med de mer bredbeinte riffene og de yndige, folkemusikalske tilleggs-elementene. Skivas første side er den klart mest konvensjonelle musikalsk sett, men byr også på milde overraskelser i form av de snirklende og merksnodige, nesten surf-aktige gitarstrofene på «Lek», og det skeive kampesteinsriffet og hjemsøkte pianospillet til «Slagmark».
Men det er på skivas andre halvdel at Tulus viser sitt smått overraskende talent for å transportere lytteren til en annen plass i tid og rom . «Samuelsbrenna» inviterer lytteren inn i et eldgammelt og mystisk avlukke innenfor norsk folkehistorie, via forhekset strengklimpring og knakende, dissonante akkorder. Også «Sjelemørke»s refrenger er preget av åpne, mektige klangrom, selv om det i denne omgang blir kombinert med en ganske egenartet og svansende kombinasjon av svarmetall og boogie. Toppunktet på denne utviklingskurven når vi på singelen «Bloddråpesvermer», som bruker stålstrengsgitarer og eventyrlig piano for å speile den pittoreske naturen som preger albumets coverillustrasjon.
Skivas fullbyrdende strøk, er dog den enestående og bildefremkallende poesien til Hilde Nymoen. Den mørke folkloren til Tulus og Khold sin faste dikterinne, utstyrer nemlig det audio-visuelle rammeverket med en Kittelsen-aktig mystikk som for alvor levendegjør det nydelige, svartmetalliske landskapet man finner på ‘Fandens Kall’. Totalt sett er ‘Fandens Kall’ kanskje det gjeveste jeg har hørt fra denne musikerbandenså langt, selv om jeg skal innrømme at det gjenstår litt lytting for at jeg skal få fullstendig oversikt over trioens samlede produksjon. Dersom du har sansen for naturpreget svartmetall ala Ulver og Gjendød, er ‘Fandens Kall’ en enkel og helhjertet anbefaling fra Metallurgis skribenter.
Da jeg skrev om debutskiva til Oslo-bandet YAWN i anledning vinterens listesesong, klagde og søt jeg over at den en gang lovende djent-scenen hadde mistet sin evne til å pushe kreative grenser. Da 14 år-gamle Schjerve hørte utgivelser som Tesseracts ‘One’ og Peripherys selvtitulerte skive rundt 2010, virket mulighetene så å si å være uendelige for den spirende, progressive undersjangeren. Derfor var det utrolig skuffende at støvskyene samlet seg så fort etter sjangerens originale meteoriske nedslag, og uttrykket solidifiserte seg til et generisk sound som ble ihjel-kopiert av bandene som fulgte i pionernes fotspor.
YAWNs ‘Materialism’ demonstrerte i fjor hvor vanvittig tøyelig og allsidig djent-en kan være i de rette hender. Ikke bare det, men det virker nesten som at det er i ferd med å oppstå en liten scene i Norge bestående av band som kjenner djentens potensiale, og som er villige til å pushe soundet på lik linje med sjangerens originale helter. Vi har kanskje ikke så fryktelig mange djent-band i Norge, men når to skiver som ‘Materialism’ og Frostbitts ‘MACHINE DESTROY’ blir gitt ut i vårt lille land i løpet av en ettårs-periode, da er det grunn til å tro at et eller annet er i gjære.
Jeg blir rett og slett utrolig gira når jeg tenker på nettopp hvor forskjellige ‘Materialism’ og ‘MACHINE DESTROY’ er. Der førstnevnte er som et instrumentalt djent-soundtrack til det apokalyptiske ravet i TheMatrix Reloaded, er sistnevnte en ugudelig kombinasjon mellom ulike strømninger innenfor nu metal og djent. Dette vil uten tvil fremstå som et rent mareritt for enkelte, men det som faktisk er skremmende er hvor bra denne sammensmeltingen fungerer.
Ta for eksempel tittelsporet. Den mekaniske tyngden til Fractalize møter de uløselige rytmiske puslespillene til Car Bomb, og midt inne i dette kaoset av tannhjul og pumpende hydraulikk velger bandet å droppe et alt-metal-refreng i Deftones‘ ånd. «Full Body Plutonium» begynner med et strekk som kunne vært hentet ut av Slipknots selvtitulerte debut, svinger innom noen Serj Tankian-aktige vokalfraser før broens ‘Mordial’-verdige bilbombe av et breakdown blåser hull i både høyttaler og trommehinne. Eller hva med avslutningssporet «106», som best kan beskriver som Peripherys «MAKE TOTAL DESTROY» strippet for farger og krysset med Korn.
Det er absolutt ingenting å si på underholdningsverdien på de ti låtene som utgjør ‘MACHINE DESTROY’. Det er få plater som har fått meg til å gape eller glise så mye i senere tid som denne skiva, om så jeg befinner meg alene på rommet, på lesesal eller ute i offentligheten. Det er likevel slik at ‘MACHINE DESTROY’ fremstår som en kaotisk ansamling av musikalske referanser, mer enn den fremstår som en skive der Frostbitt har landet sin egen musikalske visjon. Dessuten er det så jævla mye som skjer til enhver tid at det føles ut som at man blir hjelpeløst hivd rundt og eltet i en gigantisk, futuristisk tørketrommel, og flere låter som den mer fokuserte «Cyber Walk» hadde hjulpet skiva med å fremstå mindre kaotisk.
Til tross for disse svakhetene – samt at renvokalen sliter med å overbevise fra tid til annen – er ‘MACHINE DESTROY’ en skive jeg kan anbefale med hele mitt hjerte. Frostbitt flekser virkelig sine kreative muskler maksimalt på denne skiva, og resultatet er en av de mer minneverdige, heseblesende plateopplevelsene jeg har hatt så langt i år. Selvfølgelig håper jeg at bandet kan stramme fokuset litt og levere enn fullverdig klassiker på et senere tidspunkt, men ‘MACHINE DESTROY’ er i seg selv en viktig og noteringsverdig hendelse innenfor norsk djent-historie. Anbefales!
Skrevet av Fredrik Schjerve
Connect the Circle – Blinded by the Violence
Ute nå via The Norwegian Sound
Tradisjonelt sett, har metallsjangeren dreid seg om fortellingen av historier som ikke lar seg kombinere med mindre hardtslående uttrykk. Den klassiske metallens bombastiske, energiske og episke karakter bød på en utmerket mulighet til å undersøke temaer som var for dystre for den øvrige populærmusikken, samtidig som sjangeren utgjorde et effektivt bakteppe til mer fantasy-inspirerte plott og handlingsforløp. Over tid, har dette fokuset på effektiv historiefortelling gradvis forsvunnet, og blitt erstattet av ting som thrashens samfunnspolitiske tirader, dødsmetallens fascinasjon over legemlig forråtnelse, svartmetallens rasende religionskritikk og mang en okkult avhandling rammet inn i undergrunnsmetallens formørkende mystikk.
Men det finnes fremdeles band som lar seg inspirere av de episke narrativene til band som Iron Maiden og Manilla Road, deriblant Drammensbandet Connect the Circle. Over sine til nå tre skiver har bandet vist en åpenbar tilknytning til den tidlige metallens evne til å formidle fabler og eventyr, om så musikken som støtter opp under bandets egne fortellinger er av en mer moderne progmetallisk art. På bandets nyeste skive ‘Blinded by the Violence’ retter kvartetten opp noen av ujevnhetene som har preget tidligere skiver, og leverer en gjennomgående solid dose tilgjengelig og bunntung progmetall.
Åpningslåta «The Bowhunter», plumper lytteren rett ned i Connect the Circles lydmalende musikalske univers. Over tung, Judas Priest-slektende progmetall legger vokalist Arild Fevang frem en historie om en smidig jegers jakt på et flyktig byttedyr, en jakt som bandets streng-seksjon emulerer via hurtige musikalske fraser. «Catch’em Alive Jack’ forteller historien om amerikaneren John R. Abernathy, en mann som fanget interessen til blant andre president Roosevelt ved å fange ulver levende, kun ved å bruke hendene. Bandets gravalvorlige og orgeltunge, Terra Odium-aktige prog understreker den enorme faren ved Abernathys virke, men uttrykker også fascinasjon over mannens «larger than life»-karakter via refrengenes fengende og ruvende melodikk.
Men den beste sammensmelting av musikk og tematikk finner vi på singelen «Nøkken». «Nøkken» er en aldeles utmerket låtkonstruksjon, hvor Connect the Circle bruker sitt fulle arsenal for å male det klassiske nordiske folkeeventyret i så levende farger som mulig. Folketonale melodier og sterke vokalfraser leder lytteren etter hånden inn i låtas indre, hvor skivas klart mest utbroderte og detaljrike arrangement byr på mang en mulighet til å la seg forlyste og forundre. Som en kar som vokste opp med den progressive metallen til band som Dream Theater og Opeth, kan jeg ikke unngå å fortape meg i låtas bro, hvor et ‘Black Clouds & Silver Linings’-aktig riff leder rett inn i en mystisk skogslysning som hentet ut fra Opeths banebrytende ‘Blackwater Parks’.
‘Blinded by the Violence’ er kanskje ikke fullstendig foruten fyllstoff; spesielt «Return to Earth» fremstår som litt tam i kjølvannet av «Nøkken»s maktdemonstrasjon. Det er dog liten tvil for min egen del om at Connect the Circle i stor grad har svart på fjorårets kritikk på sin nyeste skive. Låtskrivingen er generelt sett vanntett, Låtenes klart definerte og avgrensede karakter bidrar til god variasjon over skivas spilletid, og høydepunktene er både flere og høyere enn på tidligere skiver. Connect the Circle har levert en bunnsolid, progmetallisk skive med ‘Blinded by the Violence’, en utgivelse som burde falle i smak for brede skarer av den norske metallbefolkningen.
Morks ‘Katedralen’ var et av de store høydepunktene innenfor norsk svartmetall anno 2021, og etter at kuriositets-EP’en ‘Den Svevende Festning’ kom ut i fjor høst, er det nå endelig tid for å glede seg til en ny fullengder fra Thomas Eriksen og co. Plata heter ‘Dypet’, den lanseres den 24. mars, og første singel ut er «Bortgang».
Om Behemoths slager «Bartzabel» kan gå under betegnelsen «black metal ballad«, kan sannsynligvis «Bortgang» det også. Dette er en seig og treig låt, med enkelt trommespill, langstrukne vers og gråtende, blendende og Drudkh-aktige gitarer innimellom. Jeg aner også noen litt råere kanter i produksjonen enn det vi fikk høre på ‘Katedralen’.
Til en viss grad fungerer oppskriften. Hovedtemaet er sterkt, og Mork byr også på noen flotte melodier litt uti låta. Likevel synes jeg ikke denne låta bærer bud om at ‘Dypet’ vil nå de høydepunktene ‘Katedralen’ sto for. «Bortgang» er rett og slett litt for lang i mine ører, og jeg synes heller ikke miksen helt tilfredsstiller særlig versenes potensiale til å låte så mektige som de kanskje burde – mye på grunn av litt lavmælte trommer. I den grad «Bortgang» er tiltenkt en spesiell rolle på et album som også inneholder mer intense strekk (noe vi nok kan anta), kan den imidlertid komme svært godt ut på ‘Dypet’. Det gjenstår å se.
Skrevet av Alexander Lange
Stargazer – «Heartbroken»
Ute nå via Mighty Music
Feite, fine og doom-metallske oktavakkorder sauses inn i en klassisk powerballade-gryte på Stargazers nyeste singel «Heartbroken». Blandingen er tilfredsstillende og vellykket, og samspillet mellom den mektige riffinga og de melodiske og emosjonelle strekkene i denne låta får meg til å anta at vi har å gjøre med et av de største og mest storslåtte låtene på bandets kommende fullengder ‘Life Will Never Be the Same’.
Kapasitetene til vokalist Tore André Helgemo kommer også særlig godt frem på «Heartbroken», og går inn i en solid rekke av musikerprestasjoner. Så må det sies at det er snakk om ganske så typisk melodisk hard rock og tungmetall her, og at det som serveres er spekket med klisjéer. De behandles imidlertid med stor respekt, og den profesjonelle utførelsen og produksjonen gjør at man likevel kan forvente en prestasjon som står støtt på egne bein når plata lanseres den 3. mars.
Skrevet av Alexander Lange
Maktkamp – «Autosapiens»
Usignert, ute på strømmetjenester
Den første singelen fra Maktkamps kommende plate ‘Caps Lock Woke Rock’, «Tastaturkriger», var på alle måter en underholdende og tilfredsstillende kraftplugg. Likevel etterlot den meg spørsmålet om låta virkelig innevarsla den stilmessige utviklingen bandet mente plata skulle stå for, som skulle innebære et steg nærmere et mer utpreget rockeuttrykk. Den nye singelen «Autosapiens» gjør imidlertid susen også i så måte, og er i mine ører et av Maktkamps friskeste låter.
Ulmende synther og en flott melodisk introdusksjon sparker i gang denne låta, før bandet etter hvert slipper løs det herlige og kraftige hovedtemaet som groover usedvanlig godt. Et antemisk, solid og allsangvennlig refreng er som vanlig på plass, men denne gangen er dette egentlig noe av det eneste som sender direkte assossiasjoner til det som har vært Maktkamps mest åpenbare inspirasjonskilde: Kvelertak. Med andre ord kommer bandet her lengre enn før i retning av et mer egenartet uttrykk. Og så bra det låter, da, selv om diskanten tidvis skjærer litt vel mye gjennom hodetelefonene.
Skrevet av Alexander Lange
Phantom Fire – «Pentagram»
Ute nå via Edged Circle Productions
Durende akkorder, lekende bass og steile grooves møter oss i det vi trykker play på «Pentagram», den trolig siste singelen før slippet av Phantom Fires andreskive tidlig i mars. Der de tidligere singlene fra ‘Eminente Lucifer Libertad’ befant seg midt i speed/svartpunk-smørøyet, er «Pentagram» et langt mer mystisk beist. Ja, du finner strekk med rødglødende svartmetall også her, men mesteparten av låtas seks minutter går med til en gradvis kollapsende, okkult doom-outro som ikke hadde vært malplassert på Messerchmitts ‘Oh Death’ fra 2021.
Sånn sett kan låta minne mye om de mer utpregede eksperimentene som krevde mye av spilletiden på Phantom Fires debutskive fra samme år, ‘The Bust of Beelzebub’. Jeg synes derimot «Pentagram» fungerer langt bedre enn disse, ettersom den smelter sammen de eksperimentelle impulsene og bandets kjernemetaller i større grad enn enten-eller-låtene som fylte debutskiva. Som singel kan «Pentagram kritiseres for å holde liv i det durende doom-riffet i overkant lenge, men i kontekst av ‘Eminente Lucifer Libertad’ er jeg temmelig sikker på at det kommer til å funke, ettersom dette er låta som avslutter skiva. Dersom den holder samme nivået som de tre singlene som har blitt utgitt i forkant, er det god grunn til å ha høye forventninger til den nye skiva til Phantom Fire.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Slaamaskin – «Forfall»
Usignerte, ute nå på div. strømmetjenester
Slaamaskin er et selverklært «kraftorkester» fra Bergen som spiller noe de selv har kalt for «Skittensakral ballerock med solide kantspark av pønk og metall». Merittene til dette svært lite brukte sjangerbegrepet skal jeg ikke forsøke å bekrefte, men det gir definitivt en viss pekepinn i forhold til kvintettens sjangerblandende rock/metall.
Dersom «Forfall» er den første låta av Slaamaskin du hører, vil du det første minuttet trolig gi deg inntrykket av at du har med et metallisk hardcore-band å gjøre. Beatdown-hardcorens rytmikk kan sies å utgjøre låtas grunnvoll i dette åpningsstrekket, og den brølte gjengvokalen forsterker dette inntrykket betydelig. Refrenget skjener dog kraftig inn i et ren-sunget, alternativt metall-territorium, og gjennom resten av låta fortsetter denne sjangermessige pendelen å svinge frem og tilbake. Når det kommer til det tekslige, dreier låta seg om en type grå og overhengende apati som jeg har liten tvil om at flertallet av oss vil kunne kjenne seg igjen i. «Forfall» er en solid introduksjonslåt for nye lyttere, selv om de lite distinkte riffene og den noe anstrengte ren-vokalen gjør at det ikke blir fullstendig home-run for undertegnede. Fans av moderne metal/hardcore-krysninger gjør likevel lurt i å sjekke ut Slaamaskins nye singel.
Skrevet av Fredrik Schjerve
The Big Rip – «Gravedigger»
Usignerte, ute nå på div. strømmetjenester
The Big Rip er en stoner rock-kvartett fra Porsgrunn med kun to låter til sitt navn så langt. Debutsingelen «Evil Eye» gikk bloggen hus forbi i fjor, men takket være de elskede metall-arkiver fikk vi nylig nyss om bandets nyeste singel «Gravedigger». På «Gravedigger» presenterer gjengen fra Porsgrunn en Vaterland-klar stoner-variant preget av dynamiske utsving mellom tårnende riff og psykedeliske ekskursjoner.
Foruten å være i besittelse av et av de beste kosmiske stoner rock-bandnavnene gjennom tidene, besitter The Big Rip også et sound som hevder seg ganske godt blant norske praktikanter innenfor sjangeren. Det knusende åpningsriffet hadde funnet seg godt til rette på Kal-Els bugnende gitar-bankett ‘Dark Majesty’ fra 2021, mens de mer bluesy, effektbelagte gitarene som kommer inn rundt ett minutters-merket hadde passet bedre inn på Jointhuggers ‘Surrounded by Vultures’ fra samme år. En ytterligere puslespillbrikke i bandets sound er den mer rock-lenende vokalen, som mest av alt sender tankene i retning band som Kryptograf og Witchcraft.
«Gravedigger» er en av de fetere enkeltstående stoner-låtene som har blitt produsert av et norsk band i løpet av de siste par åra. Sleep-riffet som blir introdusert av bassen ved låtas åpning er rett og slett dritfett, og effektene som sveiper gjennom lydbildet på samme tid gir assosiasjoner til den kosmologiske teorien som har gitt bandet deres navn. Kle det hele i en produksjon som fremhever bandets brede teksturpalett, og du sitter igjen med en soleklar suksess. Anbefales!
Skrevet av Fredrik Schjerve
Frostbitt – «Cyber Walk»
Usignerte, ute nå på div. strømmetjenester
Sjekk også ut «Cyber Walk», den nyeste singelen til det blytunge, nu-metal-påvirkede djent-bandet Frostbitt fra Drammen. Låta ble opprinnelig utgitt på skiva ‘MACHINE DESTROY’ fra januar, en skive bloggen dessverre ikke har fått vite om før helt nylig. Vi prøver å finne finne plass i timeplanen til å skvise ut en omtale om skiva, men i mellomtiden kan jeg anbefale folk å bruke litt tid til å høre på skiva selv. Det er nemlig snakk om djent med både Fractalize-aktig tyngde og en effekt-bruk på nivå med Greg Kubacki fra Car Bomb; hvilket vil si den beste djenten! Ta en lytt.
I denne (meget sene) utgaven av ukas favoritt har jeg gleden av å rette opp i en av fjorårets bitreste urettferdigheter. Som mange av dere vet, tok bloggen seg en sårt tiltrengt pause fra mars til september i fjor som følge av ting som skjedde i den private sfæren. I denne lange pauseperioden ble det utgitt mye fantastisk musikk fra norske metallartister, og det var en kjip opplevelse å overvære dette musikalske vindfallet uten å ha muligheten til å skrive om det. Blant skivene vi garantert hadde trukket frem i denne perioden, sett at vi var aktive, finner vi Blodkarsks debutskive ‘Rotvelt’.
‘Rotvelt’ var et uraffinert men engasjerende stykke trøndersk svartmetall; like opptatt av å slenge rundt seg med fete riff som å innhylle lytteren i isnende, svartmetalliske stormvinder. På andreskiva ‘Jarpi’ er forbindelsen til debutens lydbilde fortsatt lett å spore, men i denne omgang er raffinementsjobben i større grad blitt utført. Skiva er som følge både mer ekspansiv og søkende, og konsis og strømlinjeformet enn sin forgjenger.
Blodkarsk sitt sound befinner seg i et slags knutepunkt mellom den skogslige mystikken til Ulvers ‘Bergtatt’ og Windirs fossende melodikk. Bandet understøtter dette utgangspunktet med vikingmetallens svingende rytmikk, og pakker det til slutt inn i en varm og knitrende miks som sender tankene i retning Gjendøds skive fra i fjor, ‘I Utakt med Verden’. Denne miksen av svartmetalliske grunnsteiner finner du i hver og en av de syv låtene som til sammen utgjør ‘Jarpi’, selv om bandet stort sett finner måter å variere terrenget på som unngår at opplevelsen blir ensformig.
«Syndefall» introduserer oss til Blodkarsk v.02 på utmerket vis, med lange, utfoldende gitartemaer og rike, vandrende arrangementer. Tittelsporet fortsetter i stor grad i dette sporet, men bryter opp den musikalske strømmen med et knusende kampesteinsriff i låtas andre halvdel. Tidvis slår kvartetten til og med over i bredbeinte rocke-grooves toppet med ledegitarer, som om de melodiske solstrålene til band som Kvelertak og Avertia plutselig skinner ned mellom bladene i bandets mørke og fuktige skogsterreng.
De to kortere låtene som fullfører platas A-side utgjør så et friskt pust i skivas flyt, hvor spesielt «Over Svart Blautmyr» markerer seg som følge av en tydelig tradmetallisk schwung. På skivas B-side, returnerer bandet til de utstrakte, ‘Bergtatt’-ske slettene de begynte skiva med. Best av de tre er singelen «Hælv Geit, Hælv Mainj», hvor Blodkarsk bruker bassens fremtredende posisjon i miksen til å farge i kantene på utsøkt vis.
Jeg er ikke hundre prosent overbevist om at Blodkarsk alltid klarer å fylle tiden på meningsfullt vis på sine lengre låter. Enkelte deler repeteres gjerne en gang eller to for mye, og den store utbetalingen man forventer ved slutten av de langstrakte utviklingskurvene uteblir. I tillegg feiler kommunikasjonen mellom bandets to gitarister fra tid til annen, hvilket resulterer i noen spesielt sure sammenstøt på låter som «Syndefall» og «Jarpi». Det er dog ingen tvil om at Blodkarsk har tatt et betydelig skritt framover på sin andreskive, og jeg har nytt tiden min med ‘Jarpi’ mye nok til å skjenke den tittelen som ukas favoritt med enkelhet. Anbefales fans av barsk og skogs-vandrende svartmetall.
Fleshmeadows nyeste EP ‘Domus Cadavra’ har latt vente på seg, men har nå omsider landa fire år etter bandet slapp sin forrige EP ‘Daymares’. Fleshmeadow spiller en forrykende, hurtig og teknisk form for svartmetall med et tydelig death metal-preg, som kanskje særlig på denne nyeste EP’en minner meg enormt mye om Nordjevels eskapader de siste par årene og sånn sett gir seg selv et sterkt utgangspunkt i undertegnedes ører. Fleshmeadow gir imidlertid musikken sin en ytterligere dimensjon, og kler den ofte inn i en storslått fremtoning som gjør at den kan sende vel så mange assossiasjoner til et band som Dimmu Borgir.
Det er ingen tvil om at det er snakk om dyktige musikere, der det også er snakk om en velrennomert besetning med bakgrunn fra blant annet Aeon Throne, Myrkskog og fjorårets flamingo-kledde MGP-bombe Trollfest.
Åpningen på ‘Domus Cadavra’ – «The Long March to Total Annihilation» – er på alle måter et stort, fryktinngytende mikrokosmos av det EP’en sånn sett består av. Fleshmeadow gir umiddelbart inntrykk av å ha dårlig tid med sine ufattelig hurtige svartmetallpartier på denne låta, som riktignok avløses på elegant vis av av tyngre partier som backes av doble basstrommer før nye svartmetallske eksplosjoner og blast-beats melder seg. Noen lekre, storslåtte og litt treigere bro-partier melder seg også, og EP’ens navn får kjørt seg i et heftig korrefreng mot slutten; Fleshmeadow får i det hele tatt formidlet mye på disse syv minuttene.
De tre andre låtene på ‘Domus Cadavra’ er noe kortere og mer konsentrerte. «Polemos» byr med en gang opp til dans med noen av EP’ens mest tekniske gitarpartier, der særlig et rumlende tappe-parti i midten fanger oppmerksomheten til undertegnede. «A Cold Wind That Blows from Beyond» byr kanskje på EP’ens kraftigste refreng og endog et friskt og mer rocke-orientert gitarparti mot slutten, og avslutningslåta «Insatiable Bloodlust» blir som et heseblesende summa summarum glasert med en herlig melodi helt på slutten.
Jeg har lite negativt å si om ‘Domus Cadavra’, annet enn at det hadde vært kult om det var et enda større og mer ambisiøst prosjekt. I tillegg vil nok den svært moderne produksjonen, og kanskje særlig hvordan dette kommer til uttrykk i den flerfasetterte vokalen, virke litt avskrekkende for uinnvidde, selv om det selvsagt ikke er så rart at såpass voldsom og teknisk musikk kommer ut slik. ‘Domus Cadavra’ anbefales uansett for alle som har sansen for kompromissløs, moderne ekstremmetall.
Skrevet av Alexander Lange
BESATT – HJEMKOMST
Usignerte, ute nå på div. strømmetjenester
BESATT er en melodisk og eksperimentell hardcore-duo fra Grimstad, som kombinerer varierte og energiske låter med tematisk stoff hentet fra undergrunns-skrekkfilmer og slashere. Bandet har en debutskive og en EP til sitt navn, i tillegg til et knippe singler forbundet med disse utgivelsene. To år etter sin oppstart føler bandet seg varme nok i trøya til å by på en oppfølger til debuten, og denne kommer i form av den korte men langt ifra konsise andreskiva ‘HJEMKOMST’.
På ‘HJEMKOMST’ virker det som at sørlands-duoen har hivd absolutt alt som var av ideer inn i låtene, uten å gjøre en filtreringsjobb i etterkant. Denne kaotiske tilnærmingen til låtskriving har definitivt noen positive sider, ettersom de stadige rattomdreiningene er utrolig underholdende og holder lytteren i en tilstand av konstant årvåkenhet. Likevel sitter jeg med inntrykket av at BESATT har sagd hagla si litt for langt opp løpet på sin nye skive, ettersom spredningen på låtene som treffer og låtene som bommer er ganske stor.
Blant låtene som treffer, finner vi låter som singelen «MACHETE», «NEMESIS» og avslutningssporet «GRÖMSTAD». Førstnevntes kombinasjon av d-beat-punk og Virus-aktige abstraksjoner er et forrykende haraball, og «NEMESIS» sin melankolske melodikk minner meg litt om Insomnium dersom de hadde spilt punk fremfor dødsmetall. Best av de tre, er muligens «GRÖMSTAD». Låtas fem minutter – hvilket er svært lenge i kontekst av BESATT sin låt-historikk – balanserer nedtrykthet og pågangsmot på utsøkt vis, og resultatet er en substansiell, fet og fengende melodisk hardcore-låt.
Låter som «SKYGGELAND» og «HJEMKOMST» er dog for sprikende i uttrykket til å gjøre ordentlig inntrykk. Singelen «SKYGGELAND» veksler mellom metalcore-aktig riffing, melodiske vev og en syre-påvirket, psykedelisk bro, og tittelsporet gjør det ikke lettere for lytteren med sitt tørre pianospill, crossover-thrash, dissonante kunst-rock og knitrende shoegaze. I tillegg er produksjonen temmelig spartansk, noe den tørre vokalen og de digitalt-lydende trommene eksemplifiserer.
Likevel finnes det mange gode grunner til å ture innom BESATT sin nyeste skive. Den svartmetall-inspirerte, kvekkende vokalen blir trolig litt mye for de fleste, men den eventyrlystne, energiske og melodiske hardcoren som utgjør skivas grunnvoll er generelt sett vel-utført. Dessuten skal det nevnes at duoen har et ganske distinkt sound, som etter kun et par utgivelser har blitt utrolig lett å kjenne igjen etter kun noen sekunders eksponering. ‘HJEMKOMST’ kommer neppe til å overbevise de uinnvidde, men for folk som kan sette pris på avant-gardistisk, melodisk hardcore med konseptuell gunst og metallisk skjær, vil skiva trolig kunne by på et interessant og underholdende lytt.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Polula – How To Start All Over Again
Usignert, ute på strømmetjenester
Bandet Polula fra Bø i Telemark ser tross sin korte fartstid ut til å ha lykkes ganske godt med opptakten til deres debutplate ‘How To Start All Over Again’. Det er i alle fall noe lyttertallene på de tre singlene tyder på. Forklaringen kan muligens ligge i at dette bandet spiller en form for metallmusikk som fort kan appellere ganske bredt. Spesielt egenartet er det nok ikke, men det vil være feil å si at Polula ikke har mestret et potensielt potent metalcore-uttrykk allerede – da med et ganske tydelig innslag av post-hardcore.
Nærmest nu-metal-aktige riff, Bring Me The Horizon-aktig synth-bruk og melodiske hooks åpner ballet i «Royal Flush». Det er på sett og vis et ganske representativt uttrykk for resten av det man finner på ‘How To Start All Over Again’, selv om det helt klart er snakk om et ganske variert album. For eksempel er «Find a Way» et ganske så kult påfunn post-hardcore. Det tidlige 2000-tallets alternativmetall får et gjensyn i «Undermined», og litt hardere og simplere gitarriffing gjør refrenget i «Abandoned» til et av høydepunktene på plata.
Polula har også fått plass til noen mer ballade-aktige, der det nok er tittellåta som etter en litt haltende begynnelse trekker det lengste strået vis-á-vis «Tomorrow Has No Sound». Sistnevnte blir en noe trygg og generisk affære, selv om melodiene er blant de bedre bandet oppdriver på plata.
Men det er i det hele tatt vokalmelodiene og mye av gitararbeidet som oppdriver de fleste av de sterkeste øyeblikkene på ‘How To Start All Over Again’, selv om jeg synes det ofte blir i overkant simplistisk. Særlig kommer andrelåta «Dark Descent» og avslutningsstrekket bestående av «We Are» og «Illuminated» godt ut i så måte, der sistnevnte til og med klarer å overraske med en Daft Punk-aktig autotune-effekt som funker bedre enn det man skulle tro. Sånn sett tror jeg også Polula har ganske mye å gå på når det gjelder å skape melodisk potent og eksplosiv metalcore-musikk.
Men jeg må nok også si rett ut at det gjenstår en del arbeid, særlig når det gjelder det produksjonsmessige. ‘How To Start All Over Again’ låter rett og slett uhyre tett og komprimert, og det gjør låtene en bjørnetjeneste. Trommene låter tidvis ekstremt syntetiske, synth-bruken er sjelden spesielt heldig, og gitarene drukner ofte under en vokal som ligger for langt fremme i lydbildet. I forlengelsen av det synes jeg dessverre heller ikke vokalprestasjonen alltid er helt god, da tonene ikke alltid treffes så godt som de burde. På tross av låtskriving som fungerer ganske ålreit synes jeg derfor dessverre at ‘How To Start All Over Again’ ikke er spesielt behagelig å høre på. Det gjør ikke Polulas sterkere prestasjoner på denne plata noe mindre reelle, men gjør at en bedre produksjonsjobb nok bør stå på agendaen ved neste anledning.
Skrevet av Alexander Lange
Pandemonial – Cold Shores Ov Beyond
Usignert, ute på Bandcamp
Pandemonial er en ny svartmetallkvartett fra Bergen som ikke har sluppet noe før demoen ‘Cold Shores Ov Beyond’, men som med en gang gir inntrykk av å ha litt annen erfaring fra scenen. Dette er et mektig kvarter med svartmetall med ganske så høy produksjonskvalitet, der jeg vil påstå at man får en ganske potent blanding av mange av uttrykkene Immortal og Dimmu Borgir har lekt med – da med et lite drøss death metal blandet inn i det hele.
Åpningen «Eclipsed In The Mist Of Times» er en strålende og dynamisk låt. Etter en dyp synth introduserer tumultene åpner Pandemonial med brask og bram der voldsomme gitarpartier og trommespill, guffen vokal og latente symfoniske elementer gjør sitt for å fore storslagenhetene. Låta går imidlertid elegant inn i en langt mer groovy andre halvdel, som får så vidt bereder grunnen godt for «Desolate Realms Of The Astral Desert Masters», som blir gjenstand for et lignende grep etter et forrykende blackthrash-strekk de første minuttene.
Det som kanskje imponerer meg mest med ‘Cold Shores Ov Beyond’ er at Pandemonial aldri mister grepet om et sound som føles skikkelig svært, profesjonelt og fryktinngytende for en demo-utgivelse. Siste låt «Black Oblivion Drifter» er kanskje ikke en like heftig sak som de to foregående låtene, men blir definitivt en bekreftelse på dette med noen ondskapsfulle og klassiske gitarpartier og harde grooves. Det er rett og slett snakk om en skikkelig sterk svartmetalldemo fordi håndverket er så uhyre godt – ‘Cold Shores Ov Beyond’ anbefales på det sterkeste.
Sublime Eyes – «Victims from the Grave», «Mørket (feat. Oliver «Ol» Drake)», «Controlled by Fear«
Ute nå via Rob Mules Records
Stavangers-bandet Sublime Eyes har i all hemmelighet klart å snike hele tre singler forbi Metallurgi-redaksjonen i 2023; en bragd som strengt tatt ikke burde være mulig for et band av deres størrelse og renommé. En meget bakvendt og skurkete måte å unngå å si at vi fucka opp på, ja visst, men det får duge denne gangen.
Nå har vi dog endelig blitt oppmerksom på låtene, og det er min glede å kunne erklære at Sublime fremdeles leverer bunntung, melodisk og variert melo-death på sine nye singler. «Victims from the Grave» er kanskje den mest typiske av de tre låtene, men er spekket med tekniske eskapader og brølte melodier i tillegg til en ryggrad bestående av klassisk, melodisk dødsmetall.
Andresingelen «Mørket» er den mest interessante av låtene for min egen del, mye takket være den noe eventyrlige og mørke atmosfæren kaster en bekmørk skygge over gitarenes ruvende riff. «Controlled by Fear» drar til slutt med seg lytteren inn i mer tekniske og melodiske territorier som mest av alt minner meg om Slugdge, men bandet passer på å fylle groove-knoten ved å slenge inn en rekke Lamb of God-aktige riff, samt et vaskeekte metallisk hardcore-parti mot slutten.
Alt i alt synes jeg det virker som at Sublime Eyes er i god form på sitt nye materiale, selv om jeg kanskje savner det lille ekstra som skal til for å pushe låtene fra sterke til fabelaktige. Kanskje er denne x-faktoren å finne på bandets nye EP ‘From Light unto Darkness’, som slippes 14. februar via Rob Mules Records.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Nagirčalmmiid – «Down to the Bone»
Ute nå via All Good Clean Records
Nagirčalmmiid fra Trøndelag er blant de aller mest interessante metallbandene som kommer fra den yngre generasjonen av norske musikere. De gjorde seg bemerket gjennom sin selvtitulerte debut-EP i 2020, og slapp låta «Down to the Bone» nå den 6. februar. Valget av lanseringsdato tør jeg gjette på at neppe er tilfeldig, gitt bandets samiske røtter.
«Down to the Bone» åpner kanskje med et litt vel simplistisk og tamt riff. Låta går imidlertid fullstendig av hengslene deretter, og ruller ut et usedvanlig hardt og knusende versparti som med sin kompromissløse gitarriffing og trommespill bør kunne tilfredsstille enhver tørst etter potent death/doom-musikk. Vokalprestasjonen er i tillegg såpass brutal og voldsom at den minner ganske så mye om det Barney Greenway i Napalm Death evner å oppdrive. Så blir det bare enda bedre når en blast-beat legges over det hele mot slutten. «Down to the Bone» er rett og slett en særdeles deilig og brutal låt.
Skrevet av Alexander Lange
Rosa Faenskap – «Skjør»
Ute nå via Faenskap Records
Rosa Faenskap ble en aldri så liten snakkis i fjor da de som fortsatt ukjent band plutselig fikk opptre på Øya-festivalen. Trioen hadde ikke en gang rukket å slippe sin første singel da de for første gang hørte fra festivalbookingen, som nok ante at det var snakk om et band med et ganske spesielt eksistensgrunnlag – i hvert fall innenfor svartmetallen. Rosa Faenskap omtaler musikken sin som både en kjærlighetserklæring og en krigserklæring mot sjangeren, og fremstår som noe ganske unikt ved å kle den inn i en tematikk som dreier seg om å være skeiv i dagens kapitalistiske samfunn.
Musikalsk sett har vi med et band å gjøre som nok minner mye om diverse amerikanske påfunn innenfor svartmetallen det siste tiåret, der elementer fra post-rock, shoegaze og hardcore punk får spille en ganske stor rolle i musikken. Særlig mye minner det om Deafheaven, og jeg får også assossiasjoner til nederlandske An Autumn for Crippled Children. Det er snakk om en lidenskapsfølelse, et sinne og en energi som minner mye om det man ellers finner innenfor svartmetallen, men det pakkes altså inn i en ganske annerledes finish der det følelsesmessige aspektet ligger langt lenger i forgrunnen.
På sin nye låt, «Skjør», mestrer Rosa Faenskap dette formatet godt. Om den ni minutter lange «Aldri» nok var en noe mer utpreget post-black metal-låt, er denne fireminutteren nok i større grad en god dose post-hardcore der en pønksk energi er noe mer toneangivende. Vi får imidlertid servert noen blendende og vakre post-black metal-utblåsninger gjennom det stadig tilbakevendende hovedtemaet. Ellers synes jeg trioen opprettholder et særdeles godt momentum hele låta gjennom, og det er også bare å ta av seg hatten for en svært god vokalprestasjon. Musikken i seg selv ligger nok ganske tett opp mot inspirasjonskildene, men låtteksten og det faktum at den er på norsk gjør at Rosa Faenskap likevel skiller seg en del ut. Anbefales!
Skrevet av Alexander Lange
What the Five Fingers Said to the Face – «Helix», «Blackspiraldance»
Usignert, ute på strømmetjenester
What the Five Fingers Said to the Face (heretter kalt WTFFSTTF), eksisterer som en mystisk entitet på utkanten av den norske metallscenen. Guttas mildt sagt esoteriske Spotify-biografi hinter til at bandet har andre aspirasjoner enn å ende opp på spillelister dedikert til styrketrening og grillfester, og det samme gjør musikken deres, som generelt sett er temmelig vanskelig å sette merkelapp på. Er det post-death metal fra et hardcore-perspektiv? Eller kanskje spastisk hardcore/sludge som er så tungt at det skjener over i dødsmetallens kjørefil? Nøyaktig hva det gir mening å kalle bandets musikk er vanskelig å anslå på dette tidspunktet.
Det er dog liten tvil om at bandet begynner å nærme seg noe temmelig unikt og spennende innenfor norsk metall/-core. De sludgy riffene, kombinert med den moderne og kjølige produksjonen, skaper en følelse av å være i nærvær av noe stort, ukjent og mektig. Kanskje er det de mystiske entitetene som nevnes i bandets bio, eller kanskje er det bare effekten av en produksjon som bader låtas golde, rytmiske landskap i et kaldt, umenneskelig skjær av blått.
Der forbindelsene til metall-sjangeren er relativt klare på «Helix», trekker «Blackspiraldance» seg lenger unna sjangerens velkjente trakter. Fra en åpnings-atmosfære som peker i retning støyrock og generell industriell dystopi, kommer bandet knusende inn med et hardcore-påvirket sound som sender tankene til band som Knocked Loose og Daughters. WTFFSTTF virker å være et band som lar seg fascinere av det ukjente, og det samme opplever jeg når jeg prøver å pusle sammen nøyaktig hva det er bandet har fått til på sine nye singler. For øyeblikket unnslipper den siste biten i puslespillet mine veivende hender, så det skal bli spennende å se om jeg blir klokere på det når bandets nye skive ‘Endless’ slippes rundt slutten av måneden.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Håndgemeng – «Cro-Magnon Vs Neanderthal»
Ute nå via Ripple Music
Andre låt fra Håndgemengs kommende fullengder ‘Ultraritual’ er herved sluppet, og er en noe lenger og mer dynamisk sak enn førstesingelen «The Astronomer». «Cro-Magnon Vs Neanderthal» byr på seks ganske varierte minutter, der Håndgemeng skifter elegant og effektivt mellom rockeorienterte riffpartier og luftigere, åpnere strekk der trommene får groove fint og gitarene får male lydbildet blant annet med noen lekre delay-toner som fyker som soniske prosjektiler ut av høyttalerne.
Også slutten av låta løser Håndgemeng godt, der de får skrudd opp både driv og intensitet og sånn sett får på plass en kraftfull og fin avslutning. Jeg synes allerede mye lovet godt da bandet slapp «The Astronomer», men «Cro-Magnon Vs Neanderthal» imponerer meg ytterligere, og innevarsler mer variasjon enn førstesingelen. ‘Ultraritual’ slippes den 10. mars.
Skrevet av Alexander Lange
Søstre – «Kausalitet»
Ute nå via Loyal Blood Records
Søstre har allerede sluppet en solid håndfull singler fra sin kommende debutplate, men før «Kausalitet» landa, hadde disse dessverre gått oss hus forbi. Hellet i uhellet er imidlertid at vi da fikk ganske mye godt å bite i, da alt tyder på at vi har en ganske så sterk skive i vente.
Litt på samme måte som Maktkamps plate ‘I Affekt’ fra i fjor, ligger Søstres musikalske uttrykk nokså tett opp mot Rogalands store black’n’roll-stolthet Kvelertak. Altså er det snakk om metallisk, melodisk hardcore punk med et ganske tydelig nikk mot svartmetallen. En helt distinkt egenart mangler kanskje sånn sett i musikken, og i Søstres tilfelle ser dette snarere ut til å formidles effektivt gjennom det visuelle. Som de forrige singlene er imidlertid «Kausalitet» uansett en herlig låt der Søstre får presset svært mye godt ut av grunnformlene. Bandet starter i et ganske hektisk hjørne med hurtig gitarriffing og d-beat-trommeslageri, men drar ned tempoet noe etter hvert, og gjør en strålende jobb med å få låta til å åpne seg og bli mer melodisk og storslått mot slutten. Det gjør at «Kausalitet» føles som en aldri så liten reise.
Skrevet av Alexander Lange
Unholy Craft – «Naar All Tid er Omme»
Usignert, ute på Youtube
Unholy Craft er det andre prosjektet til «Peregrinus» fra Solus Grief, som for bloggens lesere vil være kjent fra sist desember, da debutskiva ‘With a Last Exhale’ landet en plass på lista vår over de beste norske metallplatene fra 2022. Den anonyme svartmetallmusikeren er tydeligvis inne i en inspirert periode, ettersom den nylig annonserte andreskiva til Unholy Craft blir den andre full-lengderen musikeren har gitt ut på bare fire måneder.
Der Solus Grief farer med langstrakt, atmosfærisk og tidvis nesten post-punk-påvirket svatmetall, spiller Unholy Craft svarmetall av den mer gnistrende og intense typen. Felles for begge prosjektene er at de bevarer en slags rå svartmetall-estetikk til tross for sine åpenbare låtskriver-ambisjoner, hvilket gir en pussig følelse av kognitiv dissonans dersom du er vant til å skille disse to fenomenene fra hverandre. Effekten er litt som å høre et rått svartmetallband som har blitt reddet ut fra tåken, eller kanskje Kvad med hakket mer sparsommelige støyfiltre på vokalen.
Det fungerer i alle fall temmelig godt. «Naar All Tid er Omme» er ingen åpenbaring på linje med det beste materialet fra ‘With a Last Exhale’, men så har låta tross alt under halvparten av spilletiden til de korteste låtene på den skiva å boltre seg på. Progresjonen fra åpningens sydende flammehav til avslutningens ulmende meditasjon er svært effektiv; som at singelcoverets brennende storby langsomt reduseres til en forkullet haug av sort treverk. Alt i alt er det ingenting som sjokkerer eller i overkant forlyster på Unholy Crafts nye singel, men jeg stoler nok på prosjektets bakmann til å forvente store ting fra skiva uansett.
Ukas favoritt: Zustand Null – Beyond the Limit of Sanity
Ute nå via Dusktone
Svartmetallbandet Zustand Null har vært en spennende størrelse i Oslos underskog av ekstremmetallband en stund, og debuterte på sterkt vis med EP’en ‘At the Limit of Sanity’ i 2017. Seks år senere har bandet omsider kommet med sin første fullengder, da med det sagnomsuste italienske plateselskapet Dusktone i ryggen og et par spennende singler å vise til.
Ganske så like titler og en ganske åpenbar psykologisk tematisk innretning er ikke de eneste tingene denne debutskiva og 2017-EP’en har til felles. Oppmerksomme sjeler vil nemlig også kunne notere seg at tre låter ligger begge steder, riktignok med en betydelig forskjell i produksjonskvalitet. Låtene, som altså er «Existence Nihil», «Walls of Life» og «At the Limit of Sanity», låter – kanskje ikke så overraskende – ryddigere og klarere på plata.
Med tanke på at svartmetall ofte kommer godt ut av bråkete og tåkete lydbilder, finnes det helt klart argumenter for påstanden om at Zustand Null sånn sett løper en liten risiko. Og hovedtemaet på «Existence Nihil» var kanskje et enda kulere og mer brutalt virvelvindskaos før. Men ellers kommer Zustand Null egentlig veldig godt ut av det, særlig med tanke på at vokalen kommer tydeligere frem og blir en mer naturlig spydspiss i musikken.
Det må også sies at de tre nevnte låtene har tålt tidens tann særdeles godt. Åpningslåta «Existence Nihil» er et særdeles sterkt bank i bordet og en klar favoritt hos undertegnede, og byr i sin nye drakt på riff og partier som også fremstår ganske representative for det som skjer på resten av ‘Beyond the Limit of Sanity’. For det er nesten litt rart å tenke på at denne plata er blitt til over så lang tid med tanke på hvor konsist og sammenhengende uttrykket fremstår her. Zustand Null byr på en salig og brutal blanding av Mayhemsk mollakkord-ondskap og jevnlige thrash-referanser, da med et vel så gjennomgående preg av dissonans. Særlig det sistnevnte bidrar til det nærmeste man kommer et slags signatur-sound.
Oppskriften fungerer vel så bra på «Wall of Life» og «At the Limit of Sanity», der sistnevnte også byr på et mer atmosfærisk og melankolsk strekk på slutten før det minneverdige hovedtemaet strammer det til igjen på strålende vis.
Men vi har heldigvis først og fremst fått servert ferskt materiale, der Zustand Null i stor grad også imponerer stort. At litt nye uttrykksmessige stier har blitt tråkket opp siden 2017, er kanskje tydeligst gjennom låta «The Mirror Maze», som er et av platas mest dynamiske og spennende låter med sine vellykkede og gode overganger mellom et flust av ulike deler og variasjoner. På grunn av god pacing ender denne låta opp som en sterk prestasjon strukturelt sett. At kvaliteten særlig på gitararbeidet også er så høyt her, bidrar naturligvis også til at låta ender opp såpass godt.
Sånn sett får i og for seg Zustand Null til noe på denne låta som nok kunne blitt mestret enda bedre på resten av ‘Beyond the Limit of Sanity’. For eksempel er de fire første minuttene av «An Ocean of Nightmares» blant de beste på plata, særlig fordi refrenget er så upåklagelig, men etter dette renner momentumet bandet har bygget opp ut i sanden på grunn av at repetisjonene av temaer er for mange og retningsløse. Den ambisiøse åtteminutteren «I Will Be Your Eyes» lider noe av den samme skjebnen, selv om jeg synes strukturen totalt sett virker litt mer gjennomtenkt her.
«Stranger than Myself» er også en litt vel lang og repetativ låt, og for meg er det klart at det er i det strukturelle forbedringspotensiale til Zustand Null ligger. Men misforstå meg rett: Det overskygger ikke det faktum at låtskrivinga ellers og idéene som utforskes på denne plata holder en svært høy kvalitet. Jeg synes også det er kult at bandet evner å formidle tematikken rundt psykologiske problemstillinger såpass gjennomgående og effektivt. Det bidrat også til at Zustand Null oppdriver en aldri så liten egenart. På ‘Beyond the Limit of Sanity’ befester de sin posisjon som et spennende og femoverlent undergrunnsband.
I denne utgaven av makrostrukturell evaluering har vi fått med oss gjesteskribent Jonas Ludvigsen, som blant annet har skrevet en mengde anmeldelser for GAFFA. Grunnen til dette, er at bloggens faste skribenter anser seg som inhabile når det kommer til å dekke Bizarrekult, som følge av at vi har for tette forbindelser til prosjektet gjennom å være en del av dets live-besetning. Vi anser dette som en nydelig mulighet til å hente inn litt nytt blod og ferske perspektiver til bloggen, og som dere snart vil se har Jonas levert et strålende skriveri om ‘Den Tapte Krigen’. Hjertelig takk skal du ha!
Bizarrekult – Den Tapte Krigen
Ute nå via Season of Mist
Bizarrekults ‘Den tapte krigen’ er en tour de force hva moderne black metal angår;en salig blanding av gold alt-rock og klassisk norsk svartmetall preget av sjelelig lengsel, frykt for tap, men også livsbejaende optimisme.
Den nevnte lengselen settes umiddelbart i spill på åpningssporet «Du lovet meg», som starter hardt ut i god ekstremmetall-stil, før den sklir over i nydelige melodiske partier som maner til melankoli, nordavind og blekksvart hav. Herfra balanserer Bizarrekult sorg, vrede og håp på sømløst vis. Låta utvikler seg fra bunnløs vrede til luftige vokaliseringer og astronomiske riff, svevende over en bunnsolid fremadstormende blast beat.
Åpningssporet kan sånn sett sies å være plata i mikrokosmos. En god gammel overture om man vil. En smakebit av hva som skal komme, samt en forberedelse på de kreative grepene som venter. For Bizarrekult er ingenting om de ikke er kreative. De ulike alt-metal-elementene inkorporeres i de ulike låtene, holdt oppe av en ramme bygd på progressiv black metal, på en måte som føles overraskende og naturlig på en og samme tid. Så uventet at man stadig kan glede seg over noe nytt. Så selvfølgelig at man bare kan fryde seg ved utførelsen. Vi finner dette igjen blant annet i «Midt i stormen», som starter ut som en meget groovy, bassdreven black’n’roller før den transporterer oss til nettopp stormens øye. Bizarrekult lar kaoset virvle rundt seg, men bevarer roen, og styrer sin egen skute.
Midt mellom alt dette, som for at plata ikke skal bli for mektig kost, har de også funnet plass til mer «tradisjonelle», brvtale bangere. «Kongen» er et godt eksempel. Lett gitarlek og cymbalspill tar oss ut i skoddefylt landskap underbygget av en bass som varsomt gir seg til kjenne. Vokalen kommer inn, skrikende, som fra langt vekk, og låta bygges sakte opp før den eksploderer halvveis gjennom og dundrer av gårde helt til siste sekund. Litt i samme bane, men enda mer eksplosiv fra start er «Løslatt», som nok er platas hardeste låt. Men også her finner man smutthull til melodiske partier som løfter seg ut av avgrunnen og opp mot lyset. Det er noe veldig effektivt i låtskrivingen her. Borte er svartmetallens uendelige selvtilfredshet. Alt er til for uttrykket. Øynene er alltid på målet.
‘Den tapte krigen’ er i stor grad en plate som snakker for seg selv. På drøye 40 minutter gjør Bizarrekult det klart å tydelig hva de ønsker at musikken deres skal være. Tematikken er i og for seg velkjent i sjangerlandskapet, men i ‘Den tapte krigen’ får man ferske perspektiver. Hva kan man tenke nytt om mørke og menneskelig elendighet? Hvordan kan man komme videre? Dette er det som utforskes på denne plata, og det gjøres heldigvis med voldsom musikalsk overflod.
Skrevet av gjesteskribent Jonas Ludvigsen
Draken – The Book of Black
Ute nå via Majestic Mountain Records
Med en gang du ser at en plate gis ut av det svenske plateselskapet Majestic Mountain Records, kan du nok være ganske sikker på hva du får. Dette selskapet må nok kunne sies å være blant Skandinavias fremste leverandører av tung, psykedelisk og feit metall, og har tidligere blant annet gitt ut musikk av vestfoldske Jointhugger. I 2021 slapp de også Drakens selvtitulerte debutskive, og som seg hør og bør har de nå også gitt ut ‘The Book of Black’. Denne plata gir oss mer av det gode, og den bør definitivt kunne blidgjøre enhver stoner/doom-entusiast.
‘The Book of Black’ låter i alle fall innmari bra. Lyden er både feitere og romsligere enn det den var på debutskiva for to år siden, og kanskje viktigst av alt imponerer Draken med at samspillet også låter så godt og organisk. Det er hele tiden tight nok uten at spillinga føles for kalkulert, og sammen med den fine lyden gir det denne plata en herlig følelse av liv. Det er altså bare å ta av seg hatten for produksjonen av ‘The Book of Black’.
Låtene i seg selv har jeg nok et noe mer ambivalent forhold til. Det gjelder særlig åpningsstrekket. Jeg synes nemlig Draken kommer litt skeivt ut med åpnings- og tittelsporet, der hovedtemaet er tøft nok men grooven repeteres til det kjedsommelige. «Bastard» får deretter opp dampen litt på fint, Motörhead-aktig vis, men denne låta blir heller ingen storfavoritt hos undertegnede med sin litt vel generiske refrengmelodi.
Heretter tar det seg imidlertid opp. «We Deserve to Suffer» byr på en mer interessant og dynamisk oppbygning enn det som har blitt servert tidligere (i tillegg til en merkelig og kul gitarsolo), og den påfølgende «House of Horrors» er et av platas store høydepunkter med det flotte orgelet som stadig får male lydbildet litt mer fargerikt. Også «Symbiote» er en solid sak ved at den byr på et av platas tøffeste riff, og «Relentless Sinners» overrasker positivt med sin storslåtte og fine avslutning.
Platas kanskje beste låt er imidlertid også den mest ambisiøse, nemlig den nesten ti minutter lange avslutningslåta «Bloodguilt». Her kommer Drakens flotte samspill særlig godt til uttrykk ved at de usedvanlig seige partiene på denne låta kommer så godt ut, og som om ikke det var nok, får vi også servert noen virkelig flotte refrenger og en herlig avslutning.
‘The Book of Black’ ender dermed opp som en vellykket raffinering av den feite, fine stoner/doom-musikken Draken vil formidle. Trioen retter fint på skuta etter en litt haltende begynnelse, og ender opp med å servere en plateopplevelse som skiller seg ut ved å være en uhyre godt spilt skive. Med en presentasjon som gjør det hele litt mørkere i kantene, evner Draken også å skille seg ut i stoner/doom-mengden i andre henseender. Så åpner særlig de litt åpnere lydbildene på ‘The Book of Black’ en mulighet for at bandet også kan stå for noe litt mer spesielt i fremtiden også rent uttrykksmessig. Veien videre kan med andre ord bli spennende.
Skrevet av Alexander Lange
Bolzö – Void
Ute nå via BTB Productions
Bolzö er en kvartett fra Trondheim som faktisk har bygd opp til lanseringa av debutplata ‘Void’ helt siden 2018. Da slapp bandet nemlig andre låt på dette albumet, «Hate», og dette ble fulgt opp av slippene av låtene «Void» og «Moonlight» i henholdsvis 2019 og 2020. Om en viss pandemi er årsaken til at plata lot vente på seg er meg uvisst, men nå er den i alle fall her, og den byr på en aldri så forfriskende cocktail av svartmetall og melodisk death metal.
De tre singlene i seg selv er nokså ulike og et godt bilde på variasjonen Bolzö presenterer på ‘Void’. Den beste av dem synes jeg imidlertid er «Hate», som også har endt opp som en vital komponent i det sterke åpningssegmentet Bolzö står for her. Her utnytter nemlig bandet aller først melodien som åpner plata for det den er verdt, før «Hate» byr på et av de mest dynamiske og spennende lytteropplevelsene på ‘Void’. For mens de andre låtene stort sett er ganske korte og direkte, puster «Hate» seksminuttersmerket i nakken med en ganske progressiv låtstruktur med lekre vendinger i seg.
Det er imidlertid det stilistiske som utgjør den mest gjennomgående kvaliteten på ‘Void’. Bolzös sjangerlek fungerer svært godt og åpner opp for mye variasjon, og den gjør ‘Void’ til en flerdimensjonal opplevelse. Her får vi høre alt fra Death– og Vorbid-aktige tendenser i «Suffering in Silence» til antemiske melodeath-refrenger i «The Land of Fire» og mystisk svartmetall i «Thy Land», og Bolzö lykkes også fint med å skape en naturlig sammenheng mellom de ulike låtene.
Det negative ved ‘Void’ ligger nok snarere i det produksjonsmessige. Det jeg tenker mest på er nok at jeg tror det instrumentale kunne ha hørtes enda litt mer storslått ut, og at jeg synes det stadig tilbakevendende dungeon synth-keyboardet låter litt vel urtypisk. I tillegg synes jeg mange av riffene låter litt vel enkle, og at idéene nok kunne fått litt mer detaljrikdom. ‘Void’ er likevel en særs underholdende opplevelse som henter sin styrke gjennom velbalansert og fargerik variasjon. Sånn sett er dette langt på vei en sterk debutskive fra Bolzö.
Skrevet av Alexander Lange
Gribberiket – Dråpen
Ute nå via Dead Seed Productions/ Records of the Fleshgod
Gribberiket er et eksperimentelt funeral doom-prosjekt ledet av den visuelle kunstneren og musikeren Sindre Foss Skancke. Til forskjell fra hans langvarige solo-prosjekt Utarm er Gribberiket et fullverdig band, fylt opp av anonyme musikere som jobber under aliaser som «Witchfucker Wangen», «Gimp Molestor» og «Kybermensch». Dette er pseudonymer som formelig oser av lærreim, ridepisk og jordbær-røde gagballs, hvilket gir inntrykket av at Gribberiket ikke er et prosjekt som tar seg selv så høytidelig. Dersom man derimot bestemmer seg for å gi bandets nye LP ‘Dråpen’ et lytt, ja da får denne teorien straks en ripe i lakken.
Gribberikets form for funeral doom befinner seg såpass langt ute i periferien at det blir meningsløst å sammenlikne dem med sjangerens fanebærere. Med sin spinkle, svømmende produksjon og formløse, nesten improvisatoriske struktur er ‘Dråpen’ et aldri så lite unikum innenfor sjangeren, og med det en utgivelse som krever nesten uforskammet mye av lytteren. Om jeg skulle forsøkt å oppsummere opplevelsen via referanser til andre grupper, ville jeg sagt at ‘Dråpen’ låter som en dissosiativ og schizofren versjon av Aldebaran, hjemsøkt av etterlevningene av ‘Tide Turns Eternal’ sine akvatiske ledegitarer.
En annen måte å beskrive skiva på, er som et ruspåvirket svalestup ned i sjelens dypeste avgrunner. Vokalen til Skancke kan ansees å være protagonisten i denne metaforiske reisen, og som den åpenbart kompromissløse kunstneren han er, både hyler, trøster, bærer og messer han som en mann fanget i sitt eget, skreddersydde helvete. Å lytte til en kar maltraktere både lunger og stemmebånd på denne måten i nesten 50 minutter, er åpenbart en opplevelse myntet på en ørliten gruppe auditive selvprylere. Bedre blir det ikke at musikken ikke tilbyr noen form for ly fra Skanckes torturerte skriking, men heller utgjør en tilsvarende forstyrret og skrekkinngytende motpart.
Til tross for skivas krevende kvaliteter, finnes det noen få øyeblikk som kan sies å nærme seg konvensjonell skjønnet. Tittel- og avslutningssporet «Dråpen», har for eksempel et vemodig hovedtema som slekter på den melodiske dødsdoomens sorgtunge affekt. Skivas mest effektive strekk, finner vi dog på «Læren om øyet», som mot slutten av sine 15-minutter åpenbarer en meditativ og bittersøt boble i opplevelsens indre. Det er noe inntrykksfullt med måten Gribberiket plutselig sniker seg tettere opp mot alminnelig dødsdoom; et trekk som plutselig åpenbarer Skanckes vokal som sørgende og forlatt, heller enn desperat og fortapt. Dette øyeblikket vil trolig være utbetaling nok for enkelte til å rettferdiggjøre den lange reisen for å komme seg dit. Likevel tror jeg de aller færreste vil ha tålmodigheten som kreves for å karre seg frem til denne forfalne oasen.
For min egen del, må jeg innrømme at ‘Dråpen’ neppe er en utgivelse jeg kommer til å besøke igjen med det første. Skivas formløse og vedvarende ekstremitet utgjør en ekstrem test for tålmodigheten, og musikkens iboende kvaliteter åpenbarte seg kun i øyeblikk med radikal åpenhet og nysgjerrighet fra mitt eget hold. Jeg har lettere for å sette pris på denne graden av abstraksjon i visuell kunst og film enn jeg har i musikk, ettersom fraværet av tydelige markører over tid gir meg en følelse av å ligge og duppe i en sjøsyke-fremkallende, sensorisk depivasjonstank. Dersom tanken på å høre på Esoterics ‘A Pyrrhic Existence’ under påvirkning av salvie derimot gjør deg gira, kan jeg helhjertet anbefale et dypdykk ned i Gribberikets gnagende skjærsild på ‘Dråpen’.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Tore Fagerheim – Cessation of Existence/ The Demon Core
Usignert, ute nå på div. strømmetjenester
Tore Fagerheim, tidligere gitarist i band som Shadowmind, Unholy Quest og Repent, har i senere år viet døgnets musikalske timer til en omfattende produksjon av backing tracks under eget navn. Disse sporene fulgte til å begynne med backing track-kulturens generiske retningslinjer, som vil si at de ble titulert etter toneart og musikalsk stil (den første låta hans het «E Minor 80’s Power Ballad Guitar Backing Track). I senere tid har det virket som at gitaristen har begynt å investere seg mer i materialet han produserer, noe de mer artistiske utgivelsestitlene og cover-illustrasjonene er tegn på.
De to nye demoene til Fagerheim, ‘Cessation of Existence’ og ‘The Demon Core’, er gode eksempler på denne trenden. Demoene er som vanlig fylt med instrumental-spor i et kommersielt melo-death/metalcore-modus, men utgivelsene unngår å oppleves som ren bruksmusikk som følge av beslutningen om å gi dem en noenlunde kunstnerisk presentasjon. I tillegg er det subtile forskjeller på innholdet på de to demoene rent uttrykksmessig, hvilket de to kontrasterende cover-illustrasjonene skildrer på effektivt vis.
Satt på spissen kan man si at ‘Cessation of Existence’ inneholder melo-death av en episk og melodisk art som sender tankene i retning Insomnium, der ‘The Demon Core’ fremstår som et Bring Me the Horizon-komponert Doom-soundtrack, dersom de mottok kreative innspill fra Justin Broadrick fra Godflesh. Dette er dog kun linser som Fagerheim filtrerer sin kommersielle, In Flames-aktige melo-death gjennom, og generelt sett har de to demoene svært mye til felles rent uttrykksmessig.
Så er det også slik at låtene på de to demoene ikke helt unnslipper å oppleves som backing tracks. Samtlige av sporene bygger på en elementær base av enkle metalcore/melo-death-riff, hvilket i kombinasjon med instrumental-formatet og de lite oppsiktsvekkende trommesporene gjør at det hele får et tydelig soundtrack-skjær over seg. Dette er nok uansett intensjonen til Tore Fagerheim, så det blir feil av meg å dømme musikken etter kriterier den ikke forsøker å oppfylle i utgangspunktet. Vurdert på egne premisser – som bakgrunnsteppe for aspirerende gitaristers klumsete drodling – utretter musikken til Tore Fagerheim nøyaktig det den prøver på, og selv jeg som ikke har prøvd å skvise ut et eneste lick over låtene har funnet et eller annet av verdi å huke tak i på ‘Cessation of Existence’ og ‘The Demon Core’.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Strymer – Enraged in Utter Darkness
Usignert, ute på strømmetjenester
Strymer er en svartmetallduo fra Telemark som slapp både debut- og andreplata si i fjor. Sistnevnte, som altså er ‘Enraged in Utter Darkness’, kom ut i desember og skiller seg noe fra forgjengeren med sine litt kortere låter. Strymers eksistensgrunnlag og stiluttrykk er imidlertid like umiskjennelig. Her er det snakk om skikkelig meat and potatoes-svartmetall, der enkle og aggressive komposisjoner i kjent stil pakkes inn i lavoppløselig produksjonskvalitet.
På ‘Enraged in Utter Darkness’ gjør Strymer det dermed ikke spesielt komplisert for seg selv, og i mine ører er det snakk om noe som kan beskrives som en blanding av noen av elementene fra de tidligste utgivelsene fra Burzum og Darkthrone. Plata varer i litt over en halvtime, og når verktøykassa er såpass kjent og begrenset er det ingen stor overraskelse at det finnes enkelte anonymiteter på ‘Enraged in Utter Darkness’. Allerede i åpningslåta synes jeg for eksempel gitararbeidet er litt vel simpelt og kjedelig, og det samme kan nok sies om noen av låtene og partiene i midten av utgivelsen.
Hovedinntrykket mitt er likevel at Strymer jevnt over lykkes ganske godt med å levere en rå og kompromissløs svartmetallopplevelse på ‘Enraged in Utter Darkness’. Dette gjelder særlig når de krydrer låtene med litt variasjon, noe som eksempelvis skjer i andrelåta «As The Snow Falls», der duoen drar litt treigere og mer doom-metallske riff opp av hatten. Den påfølgende låta, «Cause Of Death», synes jeg også treffer godt, da på grunn av en ganske så mye mer deprimerende stemning enn det man ellers finner på denne frenetiske utgivelsen.
For ellers er det nettopp hurtighet og aggressivitet som gjelder, og ofte byr Strymer på noe som kan minne om den grindcore-aktige svartmetallriffinga Blodkvalt også utsatte verden for i fjor. Når denne oppskriften brukes er det særlig avslutningslåta «Vinternatt» jeg synes peker seg ut som et klart høydepunkt. Så er ikke kvaliteten så høy at jeg tror Strymer klarer å skille seg ut i mengden av prosjekter som prøver å revitalisere 90-tallets svartmetallformler, men stort sett lykkes duoen godt med det de prøver på på denne plata. Aggressiviteten og vederstyggeligheten er i alle fall i god behold tvers gjennom.
Metallurgi 